Kåre Simensen (A) [10:03:48]: Det har den siste tiden vært fokusert svært mye på den økende gjelden hos norske husholdninger, og det med god grunn, og mange uttrykker bekymring for denne utviklingen. Dagens oppslag i VG bekrefter denne bekymringen. Til tross for det låner vi penger som aldri før. Tall fra november i fjor viser at norske familier skylder vel 2,1 mrd. kr. Mye av denne gjelden er forankret i boliger, men en stor del er forbrukergjeld – en altfor stor del, vil mange si.

Lav rente og høy sysselsetting gjør at de fleste i Norge klarer å styre sin personlige økonomi etter det gode gamle prinsippet om tæring etter næring.

Selv om de fleste takler sin personlige økonomi bra, registrerer vi dessverre en utvikling hvor stadig flere får problemer, og en god indikator på det er å se på antall inkassosaker og antall søknader om gjeldsordning.

Ifølge tall fra Finanstilsynet behandlet inkassoselskapene i første halvår i 2010 vel 3,4 millioner saker, som er en økning på over 200 000 saker sammenlignet med første halvår i 2009. Samtidig kom det inn ikke mindre enn 2,8 millioner nye saker til inkassoselskapene, eller 15 485 saker hver eneste dag. Jeg gjentar tallet: 15 485 nye saker hver dag, et tall som bare styrker den bekymringen mange gir uttrykk for. Men det er viktig å få fram at selv om antallet inkassosaker er svært høyt, så gjør de fleste opp for seg. Ser vi på antall søknader om gjeldsordning hos namsmyndighetene, har det økt med 24 pst. fra første halvår 2009 til 2010. Her er den største økningen i storbyene, hvor det i Oslo var en økning på 56 pst. i samme periode. Av den grunn er det forståelig at stadig flere ikke klarer å gjøre opp for seg. Det som gir en ekstra bekymring, er at gjeld og inkasso øker sterkt blant de unge. Tall fra SSB bekrefter denne utviklingen. Tallene viser at vi har hatt en økning på over 50 pst. de siste årene, samt at det i tillegg er registrert negative anmerkninger på til sammen vel 1 mrd. kr i aldersgruppene inntil 34 år. Det er alvorlig.

Dagens unge blir utsatt for et mye større kjøpepress enn da vi vokste opp. Vi hadde riktignok våre kataloger som vi bestilte varer fra, men dagens unge utsettes for kjøpepress på mange andre og annerledes arenaer enn det vi gjorde. Reklamens påvirkning kjenner vi til, enten vi møter den i kjøpesentrene, på tv eller i tidsskrifter. Men det nye er at Internett bringer «digitale kjøpesentre» med et uendelig vareutvalg rett inn i ditt hjem. Sosiale medier har produktreklame som er tilpasset din brukerprofil. Facebook er et slikt eksempel, og på såkalte rosa blogger blir du også utsatt for produktreklame. Og når du logger deg ut av disse tjenestene, møter du flere annonser som tilbyr deg å låne billige penger slik at du kan få finansiert produktene du fikk tilbud om på din pc. Og tar vi oss en tur i butikker på kjøpesentrene, møter vi plakater med budskapet «Kjøp nå – betal om 3, 6 eller 12 måneder».

Vi har akkurat vært gjennom en tid hvor pengene virkelig satt løst mellom hendene våre, og hadde vi ikke penger, ble det løst ved svært så lokkende tilbud om billige penger: «Lån opptil 300 000 kroner uten krav om sikkerhet og kausjonister.» Det siste budskapet er den delen av annonsen som skal fange din og min oppmerksomhet for å ta kontakt med låneinstitusjonen. Denne type annonser er, etter det jeg kjenner til, ikke ulovlig, men det går an å stille spørsmål om det etiske ved og moralen i denne formen for markedsføring. Og vi vet at mange som er i en vanskelig gjeldssituasjon, ofte benytter seg av slike «drømmetilbud» med målsetting om at gammel gjeld da kan betales med ny kredittkortgjeld.

Jeg ble kontaktet av en gjeldsrådgiver i mitt hjemfylke som stiller seg spørsmålet om hvordan det er mulig at en person skal kunne få ti–tolv kreditter fra ulike selskaper – derav to–tre kreditter fra samme selskap – på nærmere 1 mill. kr uten å «eie noe». Jeg stiller det samme spørsmålet: Hvordan går det an? Jeg har ikke svaret, men jeg skulle ønske at vi kunne si at slikt ikke skal være mulig. Og vi har vel alle fått tilbud om økte rammer og nye kredittkort hver dag gjennom året. Det skjer til stadighet.

Jeg tror en slik sammenkobling av reklame og lånefinansiering bidrar til å danne kjøpepress allerede i en tidlig alder, og skaper et inntrykk av at penger er en tilbudsvare på lik linje med klær, foto osv.

Det må være lov å rette en pekefinger mot både kredittkortselskaper og kredittinstitusjoner som kjører en slik aggressiv markedsføring som vi registrerer skjer. Av den grunn er jeg veldig fornøyd med at forbrukerombudet varsler en gjennomgang av om dagens markedsføring er i tråd med markedsføringsloven.

For å få bukt med dette store problemet må det samarbeid til – fra det offentlige via våre forbrukerorganisasjoner til banker og kredittkortselskaper. Så er det viktig å få med den viktigste aktøren, nemlig låntakeren selv. Et hovedbudskap må være at de har et selvstendig ansvar for å forstå sine handlinger. Men mange trenger nok hjelp på veien, og da vil kunnskap være et sentralt tema. Å bidra til bevisste og kompetente forbrukere er derfor et viktig mål i regjeringens forbrukerpolitikk.

Det er fint å registrere at noen banker også bidrar til et kunnskapsløft overfor de unge. Jeg er kjent med at Nordea bank tilbyr reklamefritt undervisningsmateriell til skolene, noe som jeg synes er veldig bra.

Det er ikke vanskelig å forstå at det å være gjeldsslave er problematisk. Tvangssalg av boliger, skilsmisser og psykiske lidelser er ofte noe som følger i kjølvannet. Gjeldsproblemer er en av hovedårsakene til at folk kommer inn under fattigdomsbegrepet. Og som oftest blir barna de største taperne når slikt skjer. Da er det ikke lenger noe som «bare» angår den enkelte – det blir etter hvert også et samfunnsansvar å hjelpe de involverte ut av en slik vanskelig situasjon.

Å få folk ut av en belastende gjeldssituasjon er en viktig del i arbeidet med å bekjempe fattigdom. Et av mange tiltak for bekjemping av fattigdom er bl.a. å minske de økonomiske belastningene i forbindelse med tvangsinndrivelse av misligholdt gjeld. Dette har regjeringen tatt på alvor.

Gebyret for utleggsbegjæringer er blitt kraftig redusert i forhold til det nivået som den Høyre-dominerte regjeringen Bondevik innførte og sto for. Det samme har skjedd når det gjelder reduksjon i de kostnadene som skyldneren kan bli ansvarlig for i tilknytning til inkassosaker. Begge disse tiltakene er viktige bidrag for å gjøre hverdagen lettere for dem som er i en vanskelig gjeldssituasjon.

Vi vet at kommunene etter sosialloven og gjeldsordningsloven har plikt til å bistå personer som har gjeldsproblemer. Dessverre viser undersøkelser som Forbrukerrådet har gjort, at dette tilbudet ikke fungerer i store deler av Kommune-Norge. Slik bør og skal det ikke være.

Regjeringen har også skjerpet kravet i finansavtaleloven som bl.a. omhandler frarådningsplikt som kredittgivere har overfor låntakere. Jeg understreker at denne plikten ikke bare gjelder å fraråde kreditt, men det er også en opplysningsplikt om kredittavtalens innhold og konsekvenser. I 2010 ble denne plikten ytterligere skjerpet ved at det skal kunne dokumenteres skriftlig. Dette tiltaket er kanskje spesielt viktig overfor unge låntakere.

Alt dette er gode, forebyggende tiltak – spørsmålet er om det praktiseres godt nok. Man kan jo spørre seg hvordan et kredittselskap skal kunne foreta en kredittvurdering på «5 minutter» eller innvilge lån via sms. Det bør her sies at våre banker har en generelt god kredittvurdering, men man kan nok stille spørsmål ved det vi ser enkelte kredittinstitusjoner og kortselskaper praktiserer i markedet.

Problemstillingen som denne interpellasjonen omhandler, er ikke et ansvar som den enkelte låntaker eller det offentlige bør bære alene. Som nevnt skal vi ikke frata den enkelte låntaker ansvaret, men jeg vil være tydelig på at kredittinstitusjonene generelt i mye større grad enn i dag bør bære en mye større andel av ansvaret for misligholdte lån, som en konsekvens av deres til dels aggressive salgs- og markedsføringsmetoder.

Det er mange tiltak en kan gjøre for å forsøke å dempe denne utviklingen, og noe må gjøres. Jeg mener man bør se på ytterligere tiltak til inkasso- eller gjeldsordningen for å begrense sosiale og økonomiske konsekvenser for samfunnet og den enkelte forbruker.

Videre bør en se på hvordan en kan bedre skyldnernes og kreditors muligheter for å komme til en utenrettslig gjeldsavtale.

Man bør i større grad ansvarliggjøre finansbransjen i form av valg av salgsmetoder og produktinformasjon fra tilbyder – og ikke minst en bevisstgjøring av «god forretningsskikk» hos tilbyder.

Fra det offentlige bør en legge bedre til rette for å kunne tilby korrekt og lik informasjon overfor kredittinstitusjoner. I denne forbindelse bør Stortinget se på innføring av et felles gjeldsregister.

Mange frykter at denne negative økonomiske utviklingen som vi ser blant unge, kan skape langtidsvirkninger for en hel generasjonsgruppe. Det er alvorlig.

Vi har alle et ansvar. Og det ansvaret er etter hvert ikke bare blitt en tung bør å bære for dem det gjelder, men det er også etter hvert blitt en tung bør å bære for samfunnet på mange områder.

Noe må gjøres for å stoppe den galopperende gjeldsutviklingen vi registrerer skjer blant unge voksne – det kan ikke få lov til å fortsette. Jeg har nevnt noen få tiltak – det finnes sikkert mange andre gode forslag. Jeg ser fram til debatten.

Statsråd Grete Faremo [10:13:57]: Regjeringen har som prioritet å redusere fattigdom. Det viktigste vi gjør for å redusere og å bekjempe forskjeller, er at vi i Norge har klart å holde ledigheten lav i en periode med finanskrise og store utfordringer i den internasjonale økonomien. Det er en av våre største seiere i nyere tid.

Å bekjempe forskjeller og redusere fattigdom handler samtidig om ulike tiltak på ulike områder for å bekjempe økonomisk ulikhet. Regjeringen har redusert gebyrer, sørget for en kraftig reduksjon i inkassosatsene, styrket forbrukervernet mot gjeldsproblemer og styrket forbrukerbeskyttelsen.

De senere årene har det vært en betydelig oppmerksomhet om kredittgiving både på nasjonalt plan og i EU-regi. For å styrke forbrukernes rettigheter på dette området har Stortinget, etter initiativ fra regjeringen, gjort flere lovendringer, senest våren 2010 ved gjennomføringen av forbrukerkredittdirektivet i norsk rett. Lovendringene tar sikte på å forhindre at forbrukerne havner i gjeldsproblemer de ikke vil være i stand til å håndtere. I tillegg har det vært viktig for regjeringen å påse at regelverket etterleves i praksis. Her har Finanstilsynet og forbrukerombudet en sentral rolle.

Når det gjelder regler som skal hindre at forbrukere får problemer med å tilbakebetale gjelden, vil jeg særlig nevne bankenes frarådningsplikt, som gir bankene en plikt til å fraråde kunder å ta opp kreditt hvis kundenes økonomiske situasjon tilsier det. Etter initiativ fra regjeringen gjelder frarådningsplikten nå også ved kredittkjøp. Videre vil jeg framheve at vi har fått lovfestet en kredittvurderingsplikt, og at det også er innført en forklaringsplikt ved inngåelse av kredittavtaler. I tillegg kan jeg nevne at kredittinstitusjonenes opplysningsplikt overfor kunden har blitt skjerpet på alle stadier i kredittgivingsprosessen. Det er også innført en angrerett ved kredittavtaler, som gjør at forbrukeren innen 14 dager kan gå fra avtalen uten begrunnelse. Ved brudd på kredittgivernes plikter er det etter mitt syn også flere adekvate og tilfredsstillende sanksjonsmuligheter.

Samlet sett har vi etter mitt syn et godt rammeverk for kredittgiving, som går langt i å verne forbrukerne når de inngår kredittavtaler. Det må imidlertid også kunne stilles visse krav til den enkelte selv. Utgangspunktet må være at den enkelte selv har et selvstendig ansvar for å vurdere sin økonomiske situasjon og for å vurdere om man har økonomisk evne til å ta opp lån. Her kan økt kunnskap og opplæring om økonomiske forhold være viktig. Det gjelder særlig for de unge, som normalt har mindre erfaring med låneopptak og hva dette innebærer. I den sammenhengen nevner jeg at forbrukerombudet har et prosjekt for 2011 som gjelder kontraktsinngåelser blant unge over 18 år.

Som ledd i regjeringens arbeid med å redusere fattigdom har regjeringen tatt initiativ til flere tiltak som gjør det enklere for personer som havner i gjeldsproblemer de ikke kan håndtere. Regjeringen vil bl.a. beskytte disse menneskene mot for høye gebyrer ved tvangsinndrivelse av misligholdt gjeld. Med virkning fra januar 2007 vedtok Stortinget etter initiativ fra regjeringen å redusere gebyret for utleggsbegjæringer fra 2,1 ganger rettsgebyret til 1,85 ganger rettsgebyret i saker der det tas utlegg. Dette er betydelige reduksjoner i de usosiale gebyrene som ble innført og økt under den høyredominerte Bondevik II-regjeringen. Samlet betyr dette en nedgang i gebyrinntektene for staten på over 230 mill. kr.

Videre har regjeringen i 2010 også sørget for en kraftig reduksjon i de kostnader som skyldneren kan bli ansvarlig for ved den utenrettslige inndrivingen. For forbrukere er inkassosatsene redusert med mellom 20 og 50 pst., avhengig av størrelsen på kravet. For et krav på 2 500 kr er f.eks. satsen redusert fra 1 220 kr til 610 kr. Regjeringen har også vedtatt at det skal ta 14 dager lenger før inkassoforetaket kan bruke den høyeste maksimalsatsen for kravet. Dette gir skyldneren noe bedre tid til å gjøre opp for seg uten at kostnadene ved inndrivingen økes.

Kredittgiverne står ikke fritt ved markedsføringen av kredittavtaler. For det første pålegger finansavtaleloven kredittgivere å gi visse opplysninger ved enhver form for markedsføring av kreditt. Det skal bl.a. opplyses om effektiv rente, kredittkostnader, samlet kredittbeløp og kredittavtalens løpetid, og opplysningene skal samlet sett gi et riktig bilde av de vesentlige sidene av kredittavtalen. De omfattende kravene til opplysninger har bl.a. til formål å sette forbrukeren bedre i stand til å sammenligne og vurdere ulike kredittilbud. Videre setter de generelle reglene i markedsføringsloven grenser for markedsføringen av kredittavtaler. Forbrukerombudet fører tilsyn med at markedsføringen er i overensstemmelse med lovgivningen.

For å sette forbrukeren i stand til å foreta en veloverveid avgjørelse bør vedkommende få alle relevante opplysninger om kredittavtalen før avtalen inngås. Kravene som stilles til kredittgiverens plikt til å gi kunden opplysninger før det inngås en avtale, er derfor skjerpet. Forbrukeren skal gis opplysninger bl.a. om samlet kredittbeløp, kredittavtalens løpetid, nominell og effektiv rente samt andre kostnader som vil påløpe i kredittforholdet.

Opplysningsplikten har en nær sammenheng med forklaringsplikten og frarådingsplikten. Etter at det nå er innført regler om forklaringsplikt, har kredittgiveren en plikt til å forklare avtalens innhold for forbrukeren. Forklaringen må gis på en slik måte at forbrukeren settes i stand til å vurdere om den foreslåtte avtalen passer til vedkommendes behov og økonomiske situasjon.

I forlengelsen av forklaringsplikten har man frarådingsplikten, som går ut på at kredittgiveren har en plikt til å underrette forbrukeren om at forbrukeren bør avstå fra å ta opp kreditten hvis hans eller hennes økonomiske evne tilsier det. Denne plikten har vi hatt en stund, men i 2009 ble frarådingsplikten utvidet slik at den nå også gjelder ved kredittkjøp. Videre er det i 2010 gjort enkelte endringer i bestemmelsen om frarådingsplikt med sikte på å gjøre plikten mer effektiv. Etter endringene skal frarådingen både gis skriftlig og så vidt mulig også muntlig. I tillegg skal forbrukeren, der det på tross av frarådingen inngås en kredittavtale, ved signatur bekrefte at kredittgiveren har frårådet ham eller henne å ta opp kreditten. Formålet med å kreve forbrukerens signatur er å tydeliggjøre for forbrukeren at kredittopptaket i et slikt tilfelle skjer på egen risiko.

Når det gjelder hvordan frarådingsplikten i finansavtaleloven § 47 fungerer i praksis, har Finanstilsynet foretatt en uformell undersøkelse blant et utvalg låneinstitusjoner. Undersøkelsen tydet på at det i liten utstrekning blir frarådet mot låneopptak, men at det i stedet blir gitt avslag i de tilfellene der det er tvilsomt om forbrukeren har evne til å bære forpliktelsene.

I 2010 fikk vi også en lovfesting av kredittgiverens plikt til å foreta en kredittvurdering av forbrukeren før kredittavtale inngås. Vurderingen skal foretas på grunnlag av opplysninger som forbrukeren oppgir, eller fra relevante databaser. Dette sikrer at kredittgiveren får et tilstrekkelig grunnlag for å vurdere om forbrukeren er i stand til å oppfylle sine forpliktelser etter kredittavtalen. Kredittvurderingsplikten har dermed en nær sammenheng med frarådingsplikten.

Jeg vil også nevne at Barne- og likestillingsdepartementet på anmodning fra Stortinget har fått utredet spørsmålet om opprettelse av et sentralt gjeldsregister. Å registrere gjeld vil kunne være et nyttig hjelpemiddel ved gjennomføringen av kredittvurderingsplikten. Utredningen har vært på høring og følges nå opp av departementet.

I 2010 ble det innført en bestemmelse om angrerett i finansavtaleloven. Forbrukeren kan innen en frist på 14 dager utøve angrerett og komme ut av avtalen uten å gi noen begrunnelse. Kredittgiveren kan som utgangspunkt ikke kreve andre kostnader enn selve kredittbeløpet med renter.

Ved kredittkjøp har Stortinget etter forslag fra regjeringen valgt å beholde kravet til kontantinnsats. I tilfeller hvor varens kontantpris overstiger 20 pst. av folketrygdens grunnbeløp, noe som f.eks. ofte vil være tilfellet ved bilkjøp, skal 35 pst. av varens kontantpris betales kontant. Et slikt krav har til formål å verne forbrukeren mot uoverveide kjøp og også til en viss grad beskytte mot press fra en pågående selger som tilbyr å yte kreditt for å finansiere kjøpet.

Dersom kredittgiverne ikke overholder de lovpålagte pliktene, har man flere sanksjonsmuligheter både etter bestemmelsene i finansavtaleloven og etter de alminnelige avtalerettslige reglene om ugyldighet og revisjon, herunder avtaleloven § 36. Det kan bl.a. bli tale om å lempe på forbrukerens forpliktelser etter avtalen. Videre har Finanstilsynet og forbrukerombudet adgang til å gi pålegg om retting og til å ilegge tvangsmulkt ved brudd på finansavtalelovens regler om kredittavtaler.

Rene forbrukslån, som i stor grad gis uten sikkerhet, tilbys av både banker og finansieringsselskaper. Finanstilsynet har i flere år kartlagt omfanget av forbrukslån i et utvalg banker og finansieringsselskaper. Årsveksten var 2 pst. ved utgangen av andre kvartal 2010, og kun 0,3 pst. i andre kvartal isolert. Etter en periode med betydelig vekst i forbrukslån har veksten stoppet opp, og det kan tyde på at finansinstitusjonene og forbrukerne er blitt mer forsiktige.

Samlet sett mener jeg lovgivningen for å beskytte forbrukeren på dette området er god og betydelig videreutviklet gjennom de siste årene. Det er videre viktig å påse at finansinstitusjonene forholder seg til regelverket, og at dette følges i praksis. Samtidig synes problemene med tilbakebetaling av kreditt å være økende, særlig blant yngre låntakere. Dette tar regjeringen på alvor, og anser derfor den debatten som er reist i dag, som svært viktig.

Kåre Simensen (A) [10:24:29]: Jeg vil takke statsråden for en god redegjørelse, som etter mitt syn gir gode og betryggende svar på mange av de problemstillingene som jeg tok opp i min interpellasjon.

Det er alltid en vanskelig avveining hvor langt man kan gå i å definere hvem som har ansvaret når ting går galt – så også når det gjelder de problemstillinger som vi tar opp i denne interpellasjonen – spesielt fordi det angår så mange unge som er i starten på sitt voksenliv. Det er derfor forståelig at man får sympati for dem som har havnet i en vanskelig livssituasjon på grunn av dårlige økonomiske prioriteringer. Slik skal og bør det være – ganske enkelt fordi det er viktig å gi tilbakemelding på at vi bryr oss om dem som sliter, og at det offentlige kan være til hjelp for å få dem ut av hengemyra, som en stor gjeldsbelastning er. Vi vet alle at veien til fattigdom er svært kort i slike situasjoner.

Jeg synes statsråden redegjorde godt for hva som er gjort, og for hva som kan gjøres – bl.a. de tiltak regjeringen har gjort ved å forsterke lovverket på dette området, tiltak som nettopp kan bidra til å forhindre fattigdom hos dem som har en stor gjeldsbyrde.

Men til tross for sympati med dem det gjelder, mener jeg at det er viktig å være tydelig på at den enkelte også selv har et selvstendig ansvar for sine økonomiske handlinger. Det kan ikke presiseres mange nok ganger. Uten en slik forståelse vil veien ut av en gjeldssituasjon bli svært lang og kronglete.

Dessverre viser det seg at en slik forståelse sitter langt inne. Altfor mange får innvilget lån som de involverte parter burde vite ville forverre deres livssituasjon. Ofte skjer det fordi man føler seg tvunget til å kjøpe seg fri fra ubehageligheter ved å erstatte gammel kredittkortgjeld med ny kredittkortgjeld.

Til tross for at man gjennom lov pålegger kredittinstitusjoner både en opplysningsplikt og en frarådningsplikt, erfarer vi at noen kredittinstitusjoner ikke alltid følger lovens intensjon til punkt og prikke.

Av den grunn har jeg lyst til å spørre statsråden om det kan være aktuelt å innføre en regel om at bankene og kredittinstitusjonene selv må ta regningen hvis de har lånt ut penger til personer som åpenbart ikke har økonomi til å betjene sine kreditter. Videre vil jeg be statsråden si noe mer om det finnes sanksjonsmuligheter i lovverket når vi registrerer brudd på kredittgivers plikter.

Til slutt vil jeg nok en gang ta fram bekymringen som ligger i den voksende gjelden som en altfor stor andel av befolkningen befinner seg i. Særlig bekymringsfullt er det at andelen er økende hos den unge befolkningen. Å starte sitt voksenliv med en stor gjeldsbyrde er svært utfordrende, og vi må alle, på hver vår arena, søke å forhindre at det skjer.

I den forbindelse har jeg lyst til å avslutte med nok et spørsmål til statsråden: Har regjeringen tanker om å iverksette andre tiltak som kan hindre en ytterligere økning av gjelden hos befolkningen, og da særlig overfor de unge voksne?

Statsråd Grete Faremo [10:27:43]: Dette er en viktig interpellasjon, og interpellanten stiller viktige oppfølgingsspørsmål, som jeg skal prøve å gi noen svar på.

Jeg mener vi allerede i dag har et godt regelverk som går langt i å beskytte forbrukere mot å ta opp mer kreditt enn de vil være i stand til å betjene – da spesielt gjennom bankenes frarådingsplikt, som jeg var inne på i mitt innlegg. Bankene har her også en plikt til å fraråde forbrukere å ta opp kreditt som kan være en for stor belastning for forbrukerens økonomi. Dersom bankene ikke overholder denne frarådingsplikten, er det ikke tvilsomt at dette kan føre til at forbrukerens forpliktelser etter kredittavtalen lempes.

Så vil jeg også minne om den plikten kredittgiveren faktisk har til å informere ikke bare muntlig, men skriftlig om fraråding og låntakers plikt til å signere om vedkommende likevel ønsker å ta opp lånet.

Det andre spørsmålet gjaldt hvorvidt det kan være aktuelt å innføre andre sanksjoner i lovverket ved brudd på kredittgivers plikter. Vi har nok, slik jeg vurderer det, i dag tilfredsstillende sanksjonsmuligheter – noen lovfestet i finansavtaleloven og ellers i de alminnelige avtalerettslige reglene og ikke minst avtaleloven § 36. I forbindelse med gjennomføringen av forbrukerkredittdirektivet ble dette spørsmålet grundig behandlet, og man kom da til at det ikke var behov for å innføre ytterligere sanksjonsmuligheter i finansavtaleloven. En innføring av ytterligere sanksjonsregler vil kunne skape uklarheter i forhold til annen lovgivning hvor det ikke er innført særlige regler.

Det vil for så vidt også kunne føre til ytterligere uklarhet. Men dette området synes jeg det er viktig at man har under oppmerksomhet.

Jeg tror fokuset på opplæring, på kunnskap – ikke minst hos de unge – om hvilke muligheter og ikke minst fristelser, nye salgskanaler, nye reklameframstøt og fristende tilbud innebærer, er viktig, og at det her er viktig for oss alle å sørge for at det er så gode rammer som mulig, men likevel under hensyn til at det må være den enkeltes ansvar også å ta ansvar for egen økonomi.

Stine Renate Håheim (A) [10:30:55]: I 2009 ble det opprettet 5,2 millioner nye inkassosaker i Norge. En fjerdedel av disse sakene dreier seg om unge under 25 år. Tallene forteller om en skremmende utvikling. Jeg har derfor også lyst til å takke interpellanten for å reise en veldig viktig debatt, og også takke statsråden for mange gode svar. Det er bekymringsverdig når flere pådrar seg gjeld som de ikke greier å håndtere. Særlig gjelder det unge mennesker, fordi de er mer utsatte på finansmarkedet, har lavere inntekter og ofte mer usikre jobber.

Men så har jeg også lyst til å understreke at det er en vanskelig debatt med viktige balanseganger, for det er nødvendig å si at alle har ansvar for egen økonomi. Det ansvaret må ligge til grunn. Vi har alle selv et ansvar for ikke å bruke mer penger enn vi har. Alle har også et ansvar for å ta de riktige valgene, men det personlige ansvaret må kombineres med politiske tiltak som styrker forbrukernes rettigheter og beskytter enkeltmennesket fra å bli utnyttet, ofte i en sårbar situasjon. Selv om mange av aktørene i bransjen tar ansvar og har etablert gode rutiner, kommer vi ikke unna at deler av bransjen er spekulativ i sin jakt på profitt, driver aggressiv markedsføring og tilbyr lån uten sikkerhet eller kausjon, lån på halvtimen per sms og ferdigutfylte søknader. Vi har vel alle opplevd – jeg har i hvert fall opplevd det flere ganger – å gå ned Karl Johan, der det løper folk etter deg med kredittkort, og de tar nesten ikke nei for et nei. Alt dette for å friste noen til å ta opp et lån som det kan bli vanskelig å betale ned, sånn at rentegaloppen starter og firmaene tjener store penger. Jeg ser derfor fram til, i likhet med interpellanten, Forbrukerrådets gjennomgang av markedsføringen. Det er det et behov for.

Jeg kan ha forståelse for at fristelsen kan være stor, særlig for mennesker som ikke alltid forstår rekkevidden av det de gjør. Derfor har det vært viktig for Arbeiderpartiet og de rød-grønne å styrke forbrukernes vern og rettigheter. Vi har styrket frarådningsplikten, innført forklaringsplikt, vi har lovfestet kredittvurdering og 14 dagers angrerett, og det er innført plikt til bl.a. å oppgi effektiv rente i all markedsføring av lånetilbud. Der Bondevik II-regjeringen innførte og økte usosiale gebyr for utleggsbegjæringer, har den rød-grønne regjeringen redusert gebyrene med 230 mill. kr. Det er ett av flere viktige tiltak for å bekjempe fattigdom.

Mange gode lover er innført av den rød-grønne regjeringen det siste året, men det hjelper ikke å ha rett dersom man ikke får rett. Derfor er også bl.a. rettshjelpsmeldingen – som nå skal rulles ut, om gratis juridisk bistand til flere – et viktig bidrag for at flere skal få rett, og at problemene blir løst på et tidligere tidspunkt. Jeg har også i denne debatten lyst til å gi ros til alle de frivillige som driver med gjeldsrådgivning i Juss-Buss, Gatejuristen, JURK og i andre organisasjoner.

Som på alle områder er forebygging det beste og mest effektive tiltaket. Her har vi virkelig en vei å gå. På slutten av fjoråret presenterte Dagens Næringsliv en undersøkelse som viste at bare halvparten av unge mellom 18 og 20 år faktisk vet hva rente er. Da sier det seg selv at forbrukslån og kreditt kan bli en kortkjøpt lykke. Det understreker viktigheten av forklaringsplikt og frarådningsplikt, men det understreker også viktigheten av bl.a. de målrettede kampanjene Forbrukerrådet har kjørt. Det understreker viktigheten av relevant matematikkundervisning og økonomifaget på videregående, men det er også viktig at ungdom får med seg en god dose fornuft hjemmefra.

Programmet Luksusfellen sier noe om viktigheten av å løse problemene før de blir så store at de er uhåndterbare. Ifølge sosialtjenesteloven har kommunene forpliktelse til å tilby økonomiske råd og veiledning og hjelp til dem som sliter.

I 2009 gjennomførte Forbrukerrådet en undersøkelse som hadde et nedslående resultat. Bare 12 norske kommuner tilbyr god hjelp i den forstand at de har god informasjon på hjemmesidene, svarer raskt og tilbyr rådgivningstime innen to uker. Halvparten av kommunene svarte ikke på henvendelsen eller ga ufullstendige svar. Det er ikke godt nok. Kommunene kan ikke løse det problemet alene, men med økningen i sosialhjelpsutbetalingene er det også kanskje et hint til landets kommunepolitikere om at det å satse på gjeldsrådgivning på sikt kan gi kommunen sparte utgifter, og mange mennesker kan også spares for belastninger, bekymringer og problemer.

Karin Andersen (SV) [10:36:06]: Gjeldskrise er et meget stort problem for den som kommer oppi det, og ofte med et nesten ødelagt liv som resultat. Det er tap for kreditor. De eneste som kanskje tjener noe på dette, er inkassobyråer som kan sitte igjen med gevinst.

Regjeringen har gjort mye på dette området, og det er jeg veldig glad for. Vi har et veldig stort ansvar for å beskytte forbrukerne mot det kreditt- og forbrukerpresset som vi blir utsatt for nå. Det gjelder veldig mange gjennom både pushing av usikret gjeld og handling på Internett, der det også er helt umulig å få tak i hvem du har kjøpt varer fra. Hvis du har noe å klage på, eller du ikke kan betale regningen, betyr jo det at folk står i en helt annen situasjon nå enn de gjorde før. Ordningene vi skal lage, skal jo være slik at flest mulig skal kunne gjøre opp for seg. Det er målsettingen med det vi jobber med – ikke å frita noen for ansvar for egne handlinger, men å sette både kreditor og debitor i ansvarlig posisjon, og når man kommer i en slik situasjon, ha ordninger som gjør at flest mulig av dem kan komme ut av det og gjøre opp for seg.

Jeg er glad for det som har vært sagt her før om å vurdere markedsføringen, for jeg mener vi burde ha hatt et forbud mot markedsføring av usikret gjeld. Jeg vet at det er problemer med det i forhold til EU-retten, men jeg er i hvert fall glad for at vi skal gå nye runder for å se hvordan vi kan sikre at denne pushingen og markedsføringen av usikret gjeld kan dempes. Det andre er å gå gjennom hvordan kreditor kan ha et økt ansvar for usikret gjeld. Det mener jeg er veldig viktig, fordi en kreditor kan ikke gi kreditt til noen som åpenbart ikke kan ta imot det. Derfor er frarådingsplikten vi har innført, viktig. Det er jo hele begrunnelsen for at regjeringen nå vurderer et gjeldsregister, som jeg er veldig glad for at man gjør, for det er en mulighet til å håndtere dette på en bedre måte enn vi gjør i dag.

Det er også mange andre tiltak vi kan tenke på framover, f.eks. å vurdere eksplisitt et forbud når det gjelder videresalg av usikret kreditt – i dag er det mange kreditorer som slipper billig unna dette, de selger gjelda videre – og det er et prinsipp som et bredt flertall slutter seg til. Jeg er nok mer betenkt på det, men når det gjelder usikret gjeld, mener jeg at dette må vurderes om igjen. Kravet til egeninkasso, der gebyrene er enda lavere enn de er når man får sendt dette inn i det andre systemet, ligger der, og det vil jo gjøre at den som gir en slik kreditt, vil vite at man må drive inn gjelda sjøl, og gjennom det kan være mer tilbakeholden.

Så har jeg behov for å si litt om offentlig sektor som kreditor, fordi jeg har jobbet med disse sakene i veldig mange år. I veldig mange tilfeller er det lettere å få med seg private kreditorer på avtaler som gjør at vedkommende kan greie å betale ned gjelda si, enn det er i en del tilfeller i forhold til offentlig sektor. Det kan jo være slik at det f.eks. er egenbetalinger til helsetjenester og medisiner som kan balle på seg til en svær gjeldsbelastning som folk ikke greier sjøl. Det kan jo være folk som er i en ekstremt vanskelig livssituasjon fra før. Det kan også være helt andre typer gjeld folk har til offentlig sektor. Men jeg mener det er et stort behov for å gå gjennom hvordan offentlig sektor håndterer disse sakene, ikke for at folk skal slippe å betale for seg, men for at de skal få betalingsplaner som gjør at de faktisk kan greie å betale. Nå i disse strømregningstider er det jo slik at strømselskapene også blir oppfordret til å gå inn i avtaler der man deler opp regningen over tid, slik at det faktisk blir mulig for folk å gjøre opp for seg. Jeg tror at det er uhyre viktig at man har mest mulig av disse ordningene, for jeg tror det er veldig god læring i det, og det er stor fornuft i at det er slik. Da kan man ikke forlange at folk skal betale med penger som de faktisk ikke har. Det er da folk får panikk og igjen tar opp kortsiktig gjeld, som gjør at det går helt galt.

Jeg er veldig glad for at regjeringen nå vurderer nye tiltak, og jeg mener at det er behov for å jobbe videre med nye tiltak på dette området.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [10:41:18]: Først vil eg nytte anledninga til å takke interpellanten for å ha teke opp eit viktig tema. Eg er glad for den debatten som har vore, med gode innlegg og gode innspel til ulike tiltak som kan gjerast.

Sidan i sommar har talet på nordmenn som har betalingsmerknader, auka med 26 000. Det er 17 000 fleire enn for berre eitt år sidan. Til saman har over 200 000 nordmenn nesten 30 mill. kr i ubetalte krav. Fem av seks av dei som ikkje gjer opp for seg, er menn, og gjennomsnittsalderen er 41 år. Det betyr at det er ei utfordring som ikkje berre gjeld unge, men som gjeld unge spesielt, som fleire har vore inne på, for nesten 19 000 unge under 25 år har no fått betalingsmerknad. Ofte kan det godt vere at det gjeld mindre beløp, men at så mange unge startar livet sitt med betalingsmerknad, er alvorleg. Det er 3 000 fleire unge under 25 år som er registrerte med merknad enn det var i fjor vår. Det viser jo at situasjonen har blitt verre, som fleire har vore inne på. For dei aller yngste er det nesten tusen 19-åringar som har fått merknader. Det er dobbelt så mange som for berre eit halvt år sidan.

Det viser at det er eit viktig tema, og eg er derfor glad for at fleire har vore engasjerte i temaet lenge. For Kristeleg Folkeparti sin del har me teke fleire ulike initiativ her i Stortinget for å hindre at fleire hamnar i gjeldskrise, men òg for å kome med tiltak for å hjelpe dei som har blitt gjeldsslavar. Det er viktig med eit lågterskeltilbod, enkle hjelpemiddel, for dessverre ser ein at veldig mange dryger altfor lenge med å kome med dei små beløpa til å begynne med. Ein ser at det er rekningar som begynner å hope seg opp, og så veit ein ikkje heilt kva ein skal gjere. Det å kunne gå tidleg inn og hindre at det utviklar seg til eit problem, er noko av det viktigaste ein kan gjere.

For Kristeleg Folkeparti er det òg opplagt viktig å kunne bryte den onde sirkelen i begynninga, at ein kan sjå at dei som har begynt å få betalingsproblem, kan få hjelp og ikkje hamnar tilbake i den onde sirkelen. Derfor er kanskje det å rette tiltak mot unge, som interpellanten var inne på, ekstra viktig, fordi ein veit at når ein hamnar i ein slik sirkel, kan det vere vanskeleg å kome ut av han. Ein er kanskje heller ikkje klar over kor alvorleg det er å få betalingsmerknader. Det er først når ein prøver å oppsøkje banken og skal ha eit lån til bil eller hus, at ein ser at det ikkje er like lett å få det lånet som ein ville ha.

Derfor ønskjer eg å ta opp ein spesiell problemstilling med statsråden, fordi Kristeleg Folkeparti har teke initiativ til eit gjeldsregister, som Stortinget faktisk gjorde eit samrøystes vedtak om i 2007, eit vedtak med oppmoding om at ein skal gjennomføre eit gjeldsregister. I vedtaket ligg det at ein tek sikte på at det vil liggje føre ei endeleg vurdering i 2008. Så langt eg kan sjå, ligg ho ikkje føre. Tvert imot har eg sett tidlegare formuleringar frå departementet som seier at dei skal kome tilbake til det seinare. Det seinaste eg har funne, er at det skal kome våren 2010. Eg kan ikkje sjå det heller, men eg tek eit lite atterhald om at eg ikkje har klart å finne det. Men eg vil uansett be statsråden om å sjå på eit gjeldsregister, for det handlar jo om å få ein samla oversikt over kva for lån ein har. Då kunne f.eks. lån med pant i bil, hus osv. vere oppgitt, men når det gjeld dei som har lån utan pant, må dei forskjellege finanskredittinstitusjonane vere avhengige av å kunne stole på at låntakarane oppgir den faktiske informasjonen. Ein veit at det ikkje alltid blir gjort.

Det er eit personleg ansvar å forhindre at ein får slike utfordringar som eg snakkar om i dag. Men det er òg eit ansvar for oss som politikarar å kunne leggje til rette for at finansinstitusjonane – mange av dei ønskjer faktisk å gjere ein jobb for å hindre at menneske blir gjeldsslavar – òg kan ha den totale oversikten, og dermed kanskje lettare vil kunne seie nei. Så utfordringa til akkurat dette er gitt.

Samtidig vil eg berre takke Karin Andersen for å ha teke opp problematikken med det offentlege som kreditor. Det er ei alvorleg bekymring som eg deler, som eg er glad for at regjeringspartia er opptekne av, og som eg håper statsråden vil sjå på. Eg håper òg at ho vil sjå på ein nettportal, at ein kan vere meir villig til å bruke gjeldsrådgiving frå dei frivillige organisasjonane, som gjer ein kjempeviktig jobb. Og så er eg glad for at fleire har vore inne på at ein skal sjå på den marknadsføringa som kredittkortselskapa driv med.

Gerd Janne Kristoffersen (A) [10:46:44]: Jeg vil berømme representanten Simensen for å ha satt en svært viktig sak på dagsordenen. Det er alvorlig når stadig flere ungdommer og andre med sårbar økonomi ender opp med inkassokrav og å få betalingsanmerkninger. Konsekvensene kan være langvarige og svært inngripende for den enkelte.

Ifølge Finanstilsynet lånte nordmenn til sammen nesten 45 mrd. kr til forbruk med bl.a. kredittkort i 2009. Det er en femdobling siden 1997. Langt fra all denne gjelden er imidlertid problematisk. For dem som bruker kreditt med vett – innenfor bæreevnen av sin egen økonomi – er det fint at kredittkortene, kredittkjøpene og forbrukslånene finnes. De er nyttige verktøy for betaling i dagliglivet og kan være gode å ha når man virkelig trenger ekstra penger raskt, og man må finansiere noe som er helt uunnværlig, f.eks. når vaskemaskinen ryker. Da er kreditt ok – om man vet man kan betale tilbake.

Også i andre tilfeller kan det være lurt å bruke kredittkort. I en del tilfeller er bedre forbrukervern faktisk det beste argumentet for å bruke nettopp denne typen kort. Særlig ved netthandel er det lurt å betale med kredittkort. Det samme gjelder ved kjøp av ferie- eller flyreiser. Det er ikke denne gjelden som er problemet. Det er først når den type kredittkort og den type lån gis til folk som ikke kan betale tilbake de lånte beløpene, at problemene oppstår.

Finanstilsynet har i flere år kartlagt omfanget av forbrukslån i et utvalg banker og finansieringsselskaper. De siste årene har det vært en sterk vekst. For 2010 var årsveksten 2 pst. ved utgangen av andre kvartal 2010, men kun 0,3 pst. om vi ser andre kvartal isolert. Etter en periode med betydelig vekst i forbrukslån de siste årene er det med andre ord tegn på at veksten kan ha flatet ut. Det kan tyde på at både de som låner ut, og de som tar opp lån, er blitt mer forsiktige. La oss håpe det! Forbrukslån utgjør en liten andel av den totale gjelden i norske husholdninger, om lag 2 pst. Rene forbrukslån er altså i større grad et problem for dem som opptar slik gjeld, enn for samfunnsøkonomien som sådan. Men for dem som havner uti et kredittfinansiert økonomisk uføre, er det uansett alvorlig.

Derfor er det også gjort en rekke grep for å hindre at folk pådrar seg uhåndterlige mengder gjeld, slik som statsråden redegjorde for.

For det første er den som gir kreditt i dag, pålagt aktivt å fraråde kunden å ta opp lån eller kreditt når det er klart at personen ikke har økonomisk evne til å bære et lån. Advarselen skal også gis muntlig, og kunden må skrive under på at fraråding er gitt. Det er viktig at denne regelen følges opp, fordi den faktisk er ment nettopp å rette seg mot dem som ikke kan håndtere kredittlån. Mange unge finnes i denne gruppen.

Det er også strenge regler om markedsføring av kredittavtaler i dag.

I tillegg har Finanstilsynet innført retningslinjer for forsvarlig utlånspraksis for boliglån. Hovedkravene går på en grundig prosess, særlig for vurdering av betalingsevne, og lånet skal normalt ikke overstige 90 pst. av boligens verdi. Forhåpentligvis vil disse grepene bedre gjeldssituasjonen og den økonomiske sårbarheten – særlig for unge mennesker.

Likevel har vi utfordringer. Ifølge Finanstilsynet mottok inkassoforetakene over 2,8 millioner nye saker i løpet av første halvår 2010. Det er en oppgang på nesten 67 000 saker, eller 2,4 pst., sammenlignet med første halvår 2009. Det er ikke tidligere blitt innrapportert et så betydelig antall nye inkassosaker hos inkassoselskapene som i løpet av første halvår 2010.

Hvorfor skjer dette? Kanskje er det slik at det er økt aksept for å «leve det gode liv» på kreditt? Kanskje er det finansieringsselskapenes aggressive markedsføring? Kanskje har betalingsmoralen faktisk endret seg? Noen hevder det – særlig at den har endret seg blant ungdom.

Rundt 14 000 i alderen 20–24 år er registrert med betalingsanmerkninger. Kravene utgjør til sammen rundt en halv milliard kroner. Da må det skarpere lut til både når det gjelder opplæring av ungdommene selv, og når det gjelder finansieringsselskapenes opptreden. Man bør antakelig ha mer økonomistyring i undervisningen i skolen, men her har også vi som foreldre et ansvar. Flere må rett og slett bli flinkere til å lære barna sine grunnleggende privatøkonomi.

Og så må vi se på hvordan vi kan hjelpe folk ut av uføret. Kommunenes ansvar for gjeldsrådgiving må opp og fram, og vi kan vurdere nye spennende tiltak som f.eks. gjeldsrådgiving på nett.

Arild Stokkan-Grande (A) [10:52:05]: Aller først vil jeg i likhet med flere i salen takke interpellanten for en særdeles viktig interpellasjon og en god debatt så langt.

Det er viktig både for de enkeltpersonene det gjelder – det er tøft å starte livet med en stor gjeldsbyrde, og for mange ender det med ulykke – og det er viktig for samfunnet. Vi ser at vi til dels er dårlig forberedt på vårt møte med det moderne samfunn, og vi ser at det potensielt kan skape store klasseskiller i et moderne samfunn hvis vi ikke evner å manøvrere i det farvannet vi opererer i.

For mine besteforeldre var det nærmest utenkelig å ta opp gjeld når man skulle kjøpe noe – dette var barn i 1930-årene, ungdom under krigen, og i etableringsfasen under gjenoppbyggingen av landet. Det var en holdning hos den generasjonen som handlet om at man skulle tjene opp penger før man handlet de varene man ønsket seg. Ofte kunne det gå mange år hvor man drømte om forbedring av livsstandard og levestandard før man kunne realisere det.

Mens for mange av mine jevnaldrende er man vant til nesten ikke å rekke å ønske seg noe, før det står i stuen. Jeg hørte at før den julen vi nettopp har gått gjennom, var det mange barn som ikke klarte å komme på ting de ønsket seg i julegave, fordi de er vant til å få nærmest alt opp i hendene. Det er en utvikling i samfunnet som er formidabel i forhold til våre holdninger, i forhold til det å betjene egen økonomi og betjene gjeld.

Jeg tror at mulighetene for å gjøre noe med dette særlig handler om tre spor som egentlig alle har vært inne på. Det første er hva vi fra samfunnets side kan gjøre med lover, regler og plikter. Som vi hørte både fra interpellanten og statsråden, er det gjort særdeles mye. Kanskje har vi gjort så mye at vi begynner å nærme oss grensen for hvor langt politikken kan strekke seg før vi begynner å frata den enkelte ansvaret for egen økonomi. Men jeg tror det går an å gjøre mer når det gjelder pliktene til de selskapene som tilbyr kortsiktig lykke og enkel tilgang på penger, særlig når det gjelder markedsføring. Det er gjort mye når det gjelder forklaringsplikt og frarådningsplikt, men det er jo en årsak til at vi nærmest må gå spissrotgang mellom de ulike tilbyderne på offentlige steder. Det er en svært lukrativ bransje vi snakker om, og det må reguleres.

Det andre er at vi må gjøre mer når det gjelder opplysning om rettigheter og hvilke farer som lurer, og der tror jeg kanskje skolen kan være en arena hvor man i større grad kan forberede de unge på den hverdagen de vil møte når de skal ta ansvaret for egen økonomi helt og holdent alene.

Men uansett hva vi gjør fra statens og samfunnets side, vil det alltid finnes useriøse aktører i bransjen, og det vil alltid finnes personer som kan falle for fristelsen. Derfor ønsker jeg at det i sterkere grad fokuseres på det personlige ansvaret vi faktisk har, og da særlig på foreldrenes ansvar. Når mange barn i dag opplever at de nærmest blir dyttet inn i forbrukerjaget, delvis av voksne personer rundt dem, hva gjør det med deres forhold til økonomi? Hva gjør det med deres forhold til det faktisk å ha råd til å kjøpe det de ønsker seg? Hva gjør det med oss som samfunn at vi stadig har en forbruksvekst og et ønske om en forbruksvekst, og et forbrukerjag? Jeg mener at en av de viktigste oppgavene voksne og foreldre har, er å beskytte barn. På samme måte som vi beskytter våre barn mot fysiske farer i trafikken, i bybildet og for øvrig, må det i dagens samfunn og i framtiden bli like viktig å forberede barn og unge på hva som kan møte dem i en moderne verden.

Så vi kan gjøre mye fra samfunnets side for å hjelpe folk som har havnet i uføre, men vi løser egentlig ingenting før vi får en høyere bevisstgjøring blant foreldre, blant voksenpersoner, i skolen og blant de enkelte unge selv. Først da klarer vi å få motvirket den trenden vi dessverre ser. Jeg føler at denne debatten har vært et viktig bidrag til å gjøre noe med det.

Kåre Simensen (A) [10:57:23]: Jeg vil først starte med å takke alle som har deltatt i debatten. Jeg synes vi har fått et veldig godt fokus og mange gode innspill på den problemstillingen som ligger i min interpellasjon.

Jeg har lyst til å starte med å kommentere noen av de innleggene som har vært. Jeg kan starte med de to siste – når det gjelder det med ansvaret rundt kjøkkenbordet: rett og slett å diskutere med våre unge de problemstillinger de unge møter ute i den virkelige verden. Vi har vel alle sammen vært gjennom en livsfase der man sto med lua i hånden hos banksjefen og ba tynt om lån, til man i dag møter aggressive selgere både på Karl Johan, i elektrobutikken, i møbelbutikken eller hvor det måtte være, som tilbyr kort – ikke nødvendigvis bare ett kort, men man sitter kanskje igjen med 10–15 kort i lommen hvis man virkelig takker ja til alle tilbudene.

Så dette med holdninger, diskusjoner og forståelse av det å møte en aggressiv og til dels materiell verden, er viktig å ta opp. Jeg synes også at blant fora for den type debatter er kanskje rundt kjøkkenbordet det viktigste stedet.

Så har flere vært inne på hvordan det offentlige opptrer i forbindelse med det å være kreditor. Jeg synes det er et godt poeng og det er et viktig tema å diskutere. Vi må ikke nødvendigvis bare se på det som skjer rundt oss, men jeg synes også det er viktig å se på hvordan vi selv opptrer når vi er i en slik situasjon. Den debatten imøteser jeg gjerne.

Representanten Andersen tar også opp et viktig poeng, og det gjelder det nye forretningsområdet som har blomstret i etterkant av den gjeldssituasjonen som har utviklet seg, nemlig videresalg av gjeldsfordringer. Det går ikke bare i ett ledd, men det går også i flere ledd, og dess lenger ut i leddene man kommer, vil jeg også tro at innkrevingsmetodene vil bli mer aggressive og på den måten også sette den som er i en gjeldssituasjon, i en mye, mye vanskeligere situasjon enn man var i. Jeg synes også det er viktig å påpeke den delen av det nye forretningsområdet, så her er det nok mange som bør gå i seg selv.

Jeg vil avslutte med nok en gang å takke for debatten Jeg tror ikke dette er den siste debatten med dette temaet, men jeg håper i hvert fall at dette er en start på en diskusjon som kan gjøre livet lettere for mange som er i en særdeles vanskelig situasjon. Og, som jeg har sagt, vi har alle et ansvar, men kanskje det viktigste ansvaret er rundt kjøkkenbordet, for å starte der, for der tror jeg lærdommen trenger lengst inn i våre hoder.

Statsråd Grete Faremo [11:00:44]: Jeg vil også benytte sjansen til å takke interpellanten for å ha tatt opp dette viktige spørsmålet, og bredden i debatten viser hvor utfordrende det kan være for alle, ikke bare for ungdom, å navigere i en verden som bygger på elektronisk betaling, lett tilgang på kreditt og mange fristende tilbud.

Jeg har også lyst til å gjenta det jeg sa om at regjeringen har sett på spørsmålet om etablering av et gjeldsregister. Barne- og likestillingsdepartementet har utredet spørsmålet, og denne utredningen har nå vært på høring, og saken vil bli fulgt opp av Barne- og likestillingsdepartementet.

La meg også avslutningsvis oppsummere med at jeg tror vi har et godt rammeverk på området for kredittgivning. Som gjennomgangen har vist, har vi for det første en rekke bestemmelser som skal beskytte forbrukeren mot å ta opp lån som vedkommende vil få vanskeligheter med å betjene. I tillegg har regjeringen, som jeg også nevnte, redusert kostnadene forbrukeren kan ha og bli ansvarlig for ved rettslig inndriving og inkasso, noe som i sin tur vil gjøre situasjonen enklere for personer som har fått gjeldsproblemer. Og regjeringen har også, og det er det flere som har pekt på at er viktig her i dag, vært opptatt av at regelverket på kredittområdet etterleves i praksis. Her er særlig tilsyn med kredittinstitusjonene et viktig stikkord. Det er mange som har illustrert betydningen av å gi informasjon og spre kunnskap om økonomiske spørsmål på en god måte. Jeg må innrømme at jeg ble også veldig bekymret da jeg så oppslaget i media knyttet til hva ungdom egentlig vet om renter. Det sier noe om den kunnskapsutfordringen vi har på dette området. Her tror jeg vi alle ser at det er viktig å følge dette området nøye og også vurdere behovet for nye tiltak.

Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 1 avsluttet.