Kåre Simensen (A) [13:04:16]: EØS-avtalen har forandret hverdagen vår. Fra morgen til kveld omgir vi oss med tjenester og produkter der EU har bestemt lovverket. Skiftende regjeringer har brakt Norge stadig nærmere EU. Flere tusen små og store vedtak har siden 1994 blitt en del av norsk lov. Disse reglene har påvirket alt fra daglige innkjøp, jobb, utdanning, fritid, reising, miljøvern, for å nevne noen få.
I disse dager diskuteres flere direktiv som er på vei inn i norsk lovgiving. Både innskuddsdirektivet og datalagringsdirektivet er eksempler på direktiv som vil engasjere og skape debatter. Debattene er for lengst i gang, men de skal jeg la ligge i denne omgang.
Forbrukerrettighetsdirektivet er et tredje direktiv som i løpet av våren skal vedtas i EU, og som da vil bli en viktig del av vår framtidige forbrukerpolitikk. Av den grunn er det viktig at debatten og prosessene som ligger i forkant av vedtaket i Brussel, settes på dagsordenen blant oss parlamentarikere i større grad enn vi til nå har gjort. Resultatet av det vi til nå vet, er at det kan få store konsekvenser for hvilke forbrukerrettigheter vi har i framtiden.
Min interpellasjon er et forsøk på å skape debatt, få fram hvordan et nytt forbrukerrettighetsdirektiv vil påvirke det vi har, og ikke minst sette forbrukerpolitikken på den politiske dagsordenen.
I Norge har vi en forbrukerpolitikk som sikrer oss forbrukere på en rekke områder. Tidligere i dag har vi fått synliggjort våre rettigheter i forbindelse med inngåing av lån, og uten å komme inn på alle våre forbrukerrettigheter, kan vi oppsummere det hele med å si at våre rettigheter som forbrukere står sterkt i Norge. Selv om dagens ordninger er gode, er det viktig å erkjenne at våre forbrukerrettigheter ikke er en statisk ordning. Vi er nødt til å arbeide både nasjonalt og internasjonalt for å trygge og utvikle våre ordninger videre. Vi må tilpasse oss nye behov og også utviklingstrekk vi ser skjer rundt oss. Det er ingen selvfølge at morgendagens forbrukere har de samme rettigheter som vi har i dag, men vår politiske utfordring er at de skal være minst like gode som dagens ordning, men tilpasset morgendagens behov.
Forbrukerrettigheter har tradisjonelt vært en nasjonal oppgave hvor vi selv har definert nivået. Etter hvert har vi fått implementert en rekke EU-direktiv i vår lovgivning, også på forbrukersiden. Det neste direktivet som står for tur, er, som nevnt, EUs nye forbrukerrettighetsdirektiv. Det nye forbrukerrettighetsdirektivet forventes vedtatt i løpet av våren 2011. Jeg oppfatter at det er bred politisk enighet her på Stortinget når det gjelder forbrukerpolitikk. Denne enigheten er også forankret i et felles krav om at dette direktivet ikke må bli vedtatt slik som det foreligger i forslaget fra EU-kommisjonen, og signalene fra det arbeidet som foregår i Brussel, bekymrer meg.
På bakgrunn av disse signalene kan vi ikke sitte stille og se på at våre gode forbrukerrettigheter utfordres, slik EU-kommisjonens forslag antyder.
Kommisjonens opprinnelige forslag om et ens forbrukerregelverk i EU, såkalt totalharmonisering, vil bl.a. redusere klagefristen fra fem til to år, og muligheten til å slå ned på urimelige avtalevilkår vil bli sterkt begrenset. Totalharmonisering innebærer at direktivene fra EU blir ufravikelige. Hittil har forbrukerregler vært gitt som minimumsdirektiver, noe som betyr at det er en minimumsstandard som alle må respektere, men at statene står fritt til å innføre sterkere vern ved behov.
Den foreslåtte harmoniseringen ville ha svekket både nåværende og framtidig forbrukerbeskyttelse, ved at det settes tak på forbrukerlovgivningen. Samtidig fratas nasjonale myndigheter muligheten til å tilpasse lovgivningen i takt med markedsendringer og nye produkter.
Nå er jeg gjort kjent med at kommisjonens forslag er noe modifisert, men fremdeles vil også de nye føringene utfordre oss på flere områder.
Jeg vet at det både er gjort og gjøres en god jobb for å fremme norske synspunkter på forbrukerrettighetsdirektivet. Det er betryggende at våre synspunkter er godt forankret hos de andre EFTA/EØS-landene.
I tillegg styrker det EFTA/EØS-landenes synspunkter at våre forbrukermyndigheter og de andre europeiske forbrukermyndighetene har sammenfallende synspunkter i denne saken. Jeg imøteser statsrådens innlegg med tanke på hvordan det offisielle Norge arbeider for å sikre våre rettigheter.
Statsråd Tora Aasland [13:09:28]: Interpellanten tar opp viktige spørsmål, og jeg er glad for at forbrukerpolitikken settes på dagsordenen i Stortinget. Dette er spørsmål som angår både våre hjemlige forbrukerrettigheter og hvordan Norge som EØS-land kan påvirke regelverksprosessen i EU. Jeg kan forsikre om at regjeringen er svært opptatt av begge deler, og jeg redegjør gjerne for vårt aktive arbeid med denne saken.
Direktivforslaget som interpellanten viser til, ble fremmet av EU-kommisjonen høsten 2008. Som representanten påpeker, er dette et forslag som vil kunne få omfattende konsekvenser for europeisk rett, og gjennom EØS-avtalen også for norsk lovgivning og rettstilstanden for norske forbrukere og næringsdrivende.
Grunnen er dels at direktivforslaget reviderer og erstatter ikke mindre enn fire gjeldende direktiver, dels er grunnen til de omfattende konsekvensene at kommisjonens forslag er basert på totalharmonisering, hvor vi ikke kan ha avvikende regler. De gjeldende direktivene er bygd på minimumsprinsippet, som gir landene mulighet til å gå lenger i forbrukerbeskyttelse. Totalharmonisering hindrer derfor i større grad landenes mulighet til å bestemme over eget lovverk. Direktivforslaget omfatter regelverk innenfor ulike deler av kontraktsretten og berører regelverk under Justisdepartementet og Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. Oppfølgingen av direktivforslaget skjer derfor i samarbeid mellom disse to departementene.
Det norske synet på kommisjonens opprinnelige forslag kan oppsummeres på følgende måte:
Slik dette forslaget er utformet, innebærer det en svekkelse av forbrukervernet i Norge på enkelte områder. Utgangspunktet for regjeringen har vært at norske forbrukerrettigheter ikke skal svekkes, samlet sett. Et sentralt element er at Norge foretrekker minimumsharmonisering, slik at vi kan stille strengere krav enn etter direktivforslaget. Vi er i utgangspunktet skeptisk til totalharmonisering – jeg aner den holdningen også hos interpellanten – men vi ser at det kan være mindre grunn til skepsis på noen områder. For eksempel kan det være hensiktsmessig med like regler innen EØS-området når det gjelder angrefristens lengde, som i Norge er på 14 dager. Det ble derfor i den norske holdningen lagt til grunn at spørsmålet om harmonisering til en viss grad må avgjøres fra sak til sak.
Regjeringen anså det som viktig å videreføre norske regler som anses særlig viktige for forbrukerbeskyttelsen. Det gjelder bl.a. krav om en reklamasjonsfrist på fem år for varer som er ment å vare vesentlig lenger enn to år, som vi har i Norge i dag. Dette kan f.eks. være aktuelt for varer som vaskemaskiner og tv-apparater. Kommisjonens forslag har derimot en absolutt reklamasjonsfrist på to år for å påberope seg mangler ved en vare.
Det har også vært viktig å kunne opprettholde forbrukerens rett til på visse vilkår å velge mellom retting og omlevering ved mangler og i visse tilfeller rett til erstatningsgjenstand i ventetiden ved reparasjon eller omlevering.
Norge har også en nyere bestemmelse om krav til skriftlig bekreftelse fra forbrukerens side for at avtaler inngått ved uanmodet telefonsalg skal anses gyldig. Bestemmelsen har vært svært effektiv i Norge, og det er viktig at denne kan opprettholdes. Forbrukerombudet, som fører tilsyn med markedsføringsloven, viser til at antallet klager har gått betydelig ned som følge av nettopp denne bestemmelsen.
Så til interpellantens spørsmål om hva som er gjort fra norsk side for å sikre forbrukerinteressene i denne saken. Jeg kan forsikre om at det har vært et stort engasjement fra norsk side. Vi har også merket oss et positivt engasjement fra Stortingets side. Både forbrukermyndigheten og regjeringen har lagt ned mye arbeid og gjort en stor innsats for å påvirke prosessen i EU.
Kommisjonens forslag ble først sendt på bred høring i Norge etter at det ble lagt fram i oktober 2008. For å gjøre næringslivet og andre interesseparter bedre kjent med forslaget ble en representant for kommisjonen invitert til et åpent høringsmøte i Oslo i januar 2009. Møtet ga nyttige innspill og avklaringer til regelverksprosessen.
I etterkant av høringsrunden ble norske posisjoner behandlet i regjeringen.
Det er utarbeidet felles uttalelser fra EØS/EFTA-landene i to omganger: først til direktivutkastet fra mars 2009 og deretter til EU-parlamentets behandling nå sist høst. I forkant av disse uttalelsene har det vært avholdt høringer i Norge. EØS/EFTA-uttalelsene har vært aktivt fulgt opp.
På møter i EFTAs arbeidsgruppe for forbrukersaker har representanter for kommisjonen, EU-parlamentet og de vekslende formannskapene vært invitert for å presentere og diskutere utviklingen av direktivet.
Det er også ved flere anledninger gitt egne norske innspill om viktige bestemmelser i direktivet til medlemmer av Europaparlamentet og andre aktører og institusjoner.
På politisk nivå har både barne-, likestillings- og inkluderingsministeren og justisministeren samt statssekretærer i de to departementene hatt møter med statsråder og statssekretærer i Spania og Sverige under disse landenes formannskap, med EU-parlamentarikere og med kabinettet til EUs justiskommissær.
I tillegg ble det tidlig etablert en kontaktgruppe mellom berørte departementer i de nordiske landene for å vurdere konsekvenser av direktivet.
Ikke minst har departementene hatt stor nytte av EU-delegasjonen i Brussel, som har hatt bred kontakt og møter med utvalgte delegasjoner fra EU-landene, særlig formannskapslandene.
I Norge har vi også hatt informasjonsmøter med bl.a. forbrukerinstitusjonene og Utenriksdepartementet og tilsvarende møter med NHO og HSH for dialog og gjensidig informasjon om arbeidet med direktivforslaget.
Behandlingen av direktivet både i Ministerrådets arbeidsgruppe og i Europaparlamentet viste tidlig at det var betydelig motstand mot en totalharmonisering av direktivet, og at det var en stor bekymring for at forbrukerrettighetene skulle svekkes i ulike land.
I mars 2010 kunngjorde EUs justiskommissær at kommisjonen på denne bakgrunn hadde oppgitt ambisjonene om en totalharmonisering og i stedet ville gå inn for en modell med såkalt «targeted harmonization». Dette kan beskrives som en totalharmoniseringsmodell med unntak, slik at det for visse deler eller bestemmelser blir adgang til å gi bedre forbrukerbeskyttelse enn direktivet. Dette har senere preget behandlingen også i de andre EU-organene.
Saksordføreren i indremarkedskomiteen i EU-parlamentet la i juni 2010 fram et konkret, revidert forslag hvor en slik blandet harmoniseringsmodell var lagt til grunn. Det er fremmet en rekke endringsforslag som er under behandling, med sikte på avstemning i komiteen i slutten av januar i år og første lesing i plenum i parlamentet i mars.
Behandlingen i Ministerrådets arbeidsgruppe tok en ny vending mot slutten av fjoråret. Etter at det belgiske formannskapet konkluderte med at det ikke var mulig å oppnå enighet om kapitlene om kjøpsrettigheter og urimelige avtalevilkår, fikk det tilslutning til å stryke disse kapitlene i Ministerrådets vedtak av 20. desember. Det vil si at medlemsstatene går inn for bare å harmonisere enkelte regler knyttet til fjernsalg og salg utenfor fast utsalgssted, som f.eks. telefonsalg, internettsalg og -kjøp og gate- og messesalg. Et slikt direktiv vil være svært begrenset sammenlignet med kommisjonens opprinnelige forslag. Konsekvensene for norsk lovgivning vil være tilsvarende mindre.
Hvordan parlamentet – den andre parten i beslutningsprosessen – vil reagere på Ministerrådets vedtak, og hvilke konsekvenser det får for dets innstilling og den videre framdriften av direktivet, er vanskelig å vurdere på det nåværende tidspunkt. Men mye trekker nok i retning av at det blir et ganske annerledes direktiv, med et mindre virkeområde enn det som opprinnelig ble foreslått av EU-kommisjonen.
Den videre utviklingen vil uansett bli nøye fulgt fra norsk side.
Kåre Simensen (A) [13:17:30]: Jeg vil takke statsråden for et svært godt og ikke minst utfyllende svar på min interpellasjon. Det er betryggende å få synliggjort og få bekreftet at det arbeides godt fra flere hold med den felles målsettingen å sikre våre framtidige forbrukerrettigheter på en best mulig måte.
Det er også greit å få bekreftet de siste signalene fra Brussel som antyder at det ligger an til at våre etablerte rettigheter kanskje ikke i like stort monn som vi opprinnelig trodde, vil bli truet. Men at det vil bli endringer, er jeg overbevist om – vi må nok regne med det. Vår felles jobb er å forsøke å bidra til at det endelige resultatet i størst mulig grad ivaretar våre forbrukerrettigheter på en best mulig måte også når vi møter 2012.
Statsråden redegjorde for det gode arbeidet som både regjeringen og embetsverket har gjort og fremdeles gjør. Det er også grunn til å gi honnør til våre forbrukermyndigheter, både Forbrukerrådet og forbrukerombudet, som etter mitt syn har gjort en fremragende jobb for å påvirke sine søsterorganisasjoner i Europa. Spørsmålet og utfordringen blir: Hva med oss stortingsrepresentanter, hva kan vi gjøre? Mitt svar er: Vi kan gjøre mye – hvis vi vil!
Lisboa-traktaten har bidratt til at Europaparlamentet har fått en mer sentral rolle i forbindelse med beslutningene som skal tas i EU. Det gjør at det åpner seg nye muligheter for å møte beslutningstakere på parlamentarisk nivå. Skal man oppnå resultater, er engasjement viktig. Derfor er mine erfaringer at det er nødvendig at vi som parlamentarikere snakker med våre søsterpartier i Europaparlamentet, for å prøve å påvirke beslutningene om bl.a. det nye forbrukerdirektivet.
Arbeiderpartiet har tatt denne utfordringen på alvor. Vi har flere ganger vært i Brussel og møtt sosialdemokratiske kollegaer i parlamentet. Vi har deltatt i gruppemøter. Vi har fått argumentert for våre synspunkter, og vi har blitt hørt. Våre kollegaer både fra de nordiske landene og fra Tyskland har sammenfallende interesser med oss for å ivareta sine lands forbrukere. Det er en styrke også for dem at vi hevder de samme synspunktene.
I Europaparlamentet er det også slik at makta rår. Der står den sosialdemokratiske siden opp mot den borgerlige siden, som også er den som står bak forslaget om det nye forbrukerdirektivet.
Det er stor politisk enighet om forbrukerpolitikken i Norge. Min oppfordring til mine kollegaer på den borgerlige siden er: Gjør hva dere kan for å påvirke deres borgerlige kollegaer i Europaparlamentet i den prosessen som gjenstår, før et endelig vedtak om et nytt forbrukerdirektiv gjøres i løpet av det neste halvåret.
Helt til slutt vil jeg oppfordre til et større engasjement fra oss parlamentarikere når framtidige EU-direktiv diskuteres. Det er for sent når vedtakene er gjort. Våre erfaringer i forbindelse med forbrukerdirektivet viser at engasjement overfor våre kollegaer i EU-parlamentet er både viktig og nyttig.
Statsråd Tora Aasland [13:20:42]: Etter å ha hørt interpellantens tilsvar, er jeg overbevist om at vi spiller på lag, og at oppfordringen like mye går til andre politikere enn stortingsrepresentantene.
Vi har fra vår side, fra departementets side, god erfaring med å bruke både EFTA-kanalen og å ha direkte kontakt med EU-systemet i Brussel. Men det er veldig bra å bruke en ekstra påvirkningsmulighet gjennom politiske kontakter med de beslutningstakerne som arbeider videre med denne saken.
Det er også slik at vi fra departementets side har god kontakt med våre nordiske kolleger. I og med at de nordiske landene sannsynligvis er de som har best utviklet forbrukerbeskyttelse, vil det være en viktig styrke for prosessen videre. Her tror jeg det er viktig at vi heller går foran som et eksempel overfor andre land, at vi gir forbrukerne beskyttelse ved å ha klare regler både for klaging og angring og alt som har med kjøp å gjøre, og at vi er klar på i vår forbrukerpolitikk at forbrukeren skal ha rettigheter. Det skal fra forbrukerens side kunne stilles krav om å få vite hvordan produktene er framkommet – man skal rett og slett kunne svare på spørsmål som har med produktene og produksjonsprosessen å gjøre. Det skal være ryddighet og ordentlighet i regelverket, og det skal være en god formidling av vårt regelverk til forbrukerne. Jeg tror vi har en god sak å føre videre, sammen med andre land som er på samme linje som oss, selvfølgelig først og fremst de nordiske landene. Jeg håper også, som for tiden ansvarlig statsråd for dette området, at vi kan komme et godt skritt videre med hensyn til å få fram noe annet enn det som var det opprinnelige forslaget fra kommisjonen, totalharmoniseringen, som nok ville satt det norske forbrukervernet langt tilbake. Jeg er veldig takknemlig for at jeg åpenbart har Stortinget med meg i det arbeidet.
Sigvald Oppebøen Hansen (A) [13:23:08]: Det er ei særs viktig sak som representanten Simensen tek opp i denne interpellasjonen.
Som interpellanten viste til, ønskjer EU å innføre felles forbrukarrettar for dei 27 medlemslanda og dei tre EØS-landa.
EU har etter kvart vedteke mange direktiv som inneheld forbrukarvern. Eg kan nemne pakkereisedirektivet, fjernsalsdirektivet og fleire andre. Mange av desse direktiva kom med reglar som me allereie hadde hatt lenge i Noreg. Dette er såkalla minimumsdirektiv. Det inneber at ein påla medlemslanda å innføre eit visst minimum av forbrukarvern, men ein tillét landa å ha betre reglar enn det direktivet la opp til.
Noreg har i dag eit regelverk som gjev eit godt forbrukarvern. Eg vil gå så langt som å seie at me er gode på forbrukarvern. Dette ønskjer me å fortsetje med. Derfor har det vore viktig for Arbeidarpartiet å sikre at me beheld dagens forbrukarvern – eller aller helst forsterkar interessene til forbrukarane.
Eg er glad for at regjeringa og statsråden er klar på motstanden mot totalharmonisering på enkelte område i direktivet. Eit totalharmonisert direktiv ville mest sannsynleg innebere at EØS-landa i si nasjonale lovgjeving ikkje kan innføre eller halde ved lag reglar som avvik frå dei som er gjevne i direktivforslaget. Det er tilfredsstillande at regjeringa jobbar aktivt med å påverke direktivforslaget, slik at Noreg kan fortsetje å halde oppe eit høgt nivå på forbrukarvern. Eg vil nytte dette høvet til å gje ros til regjeringa for det arbeidet som er gjort overfor Ministerrådet og EU-kommisjonen. Lat meg òg ta med forbrukarmyndigheitene i denne rosen.
Eg vil òg, i likskap med interpellanten, minne om at fleire norske parlamentarikarar har jobba aktivt mot Europaparlamentet og indremarknadskomiteen i denne saka.
Dette er på mange måtar ei unik sak. Eg kan ikkje hugse at norske stortingspolitikarar har vore så aktive i sitt arbeid knytt til eit EU-direktiv som i denne saka. I all hovudsak har EU-direktiv vore gjenstand for politisk behandling først etter at EU har lagt fram sitt direktiv. I denne saka har me derimot vore aktive på parlamentarikarnivå før EU har konkludert, og har dermed vore med på å påverke prosessen for å ta vare på norske interesser. Denne måten å arbeide på har vore viktig i denne saka, og vil vere viktig i framtidige saker. Europaparlamentet har etter ratifiseringa av Lisboa-traktaten i november 2009 fått meir makt og innflytelse. Dette opnar for at òg me som stortingspolitikarar vil kunne påverke framtidige direktiv før dei blir vedtekne, i større grad enn tidlegare gjennom drøftingar og samarbeid med våre kollegaer i Europaparlamentet.
I denne saka har både statsråden, regjeringa, forbrukarmyndigheitene og stortingspolitikarane jobba for norske interesser i ulike fora. Det er bra, og det viser at det nyttar å påverke den politiske retninga i EU berre ein er tidleg nok ute.
No er me kjende med at Ministerrådet ganske nyleg har gjort eit vedtak som inneber at konsekvensane for norsk lovgjeving kanskje ikkje blir så store som det såg ut til etter kommisjonen sitt opphavlege forslag. Det er bra. Det som gjenstår no, er behandlinga i komiteen og i parlamentet, som truleg vil skje i løpet av ganske kort tid. Men det ein allereie kan konkludere med, er at det vil bli eit heilt anna direktiv enn det som det opphavleg blei gjort framlegg om.
Eg er glad for at statsråden no har gjenteke at Noregs posisjon framleis er at norske forbrukarrettar ikkje skal svekkjast, samla sett.
Solveig Horne (FrP) [13:27:39]: Også jeg har lyst til å takke interpellanten for å ta opp det viktige temaet som han har tatt opp i denne interpellasjonen.
Jeg er, i likhet med interpellanten, bekymret for utfallet av denne saken. Jeg vil nesten beklage at vi ikke har hatt denne debatten før, for ofte er det slik at når vi har direktiver og andre EØS- og EU-saker oppe til behandling, er det veldig mange ganger at sakene går igjennom i Stortinget uten at det er blitt noe særlig debatt om dem.
Det er vel slik at det kanskje er datalagringsdirektivet og debatten om det som har fått et veldig stort fokus i media, og så har kanskje dette kommet litt i skyggen. Det er ikke bra, og det er derfor gledelig at vi kan ha denne debatten her i dag, selv om det ikke er så mange som er med i debatten.
Så er det slik at i Norge har vi veldig gode forbrukerrettigheter. Det er bra, og slik skal det være. Jeg er også veldig glad for at det ikke er noen politisk uenighet i Stortinget om at det er viktig å ha på plass gode forbrukerrettigheter.
Når det gjelder dette direktivet, ser det ut til at det faktisk skal behandles i slutten av måneden, og at det da kommer opp et forslag om en totalharmonisering.
Så viser det seg at det på noen områder, spesielt når det gjelder netthandel, er krav om en totalharmonisering, mens det på andre områder åpnes for at det kan gis nasjonale regler, og at enkelte land kan få lov til å regulere klagefristene på flere områder.
Det som det blir viktig å se på her, er hvilke konsekvenser dette vil få for Norge. Jeg er ikke i tvil om at regjeringen og kanskje de partiene som representerer Norge og har et samarbeid med andre parlamentarikere, har gjort jobben sin fra Norges side med å ta våre synspunkter inn til EU.
Men jeg er likevel bekymret og også redd for utfallet av dette og håper at kanskje statsråden i sin oppsummering kan si litt om hva konsekvensene blir for Norge hvis det i verste fall blir en totalharmonisering, hvilke tiltak den norske regjeringen da har tenkt å sette inn, og hvilke konsekvenser dette kommer til å få for den norske forbrukeren.
Spørsmålet er om vi skal begynne å stille krav til dette direktivet, om det er for sent, og om vi kan reservere oss på noen områder. Men likevel ser det ut som om det i slutten av måneden blir vedtatt en totalharmonisering, og jeg er redd for at dette går ut over den norske forbrukeren. Vi må da se på hvilke konsekvenser dette får, og på hva regjeringen vil gjøre. I alle fall må man komme tilbake til Stortinget med en redegjørelse så fort som mulig om konsekvensene av direktivet som kanskje blir vedtatt i EU i løpet av kort tid.
Christina Nilsson Ramsøy (Sp) [13:31:09]: Norge anser seg for å være en av de beste i klassen på forbrukervern. Det er vel nettopp derfor at forbrukerrettighetsdirektivet har skapt debatt, og at direktivet har skapt en usikkerhet rundt framtiden for norske forbrukeres rettigheter. Utgangspunktet for direktivet var en totalharmonisering av forbrukerrettigheter i EU- og i EØS-området der ingen land skulle ha mulighet til å gå lenger for å beskytte sine forbrukere enn det som det var lagt opp til i direktivet.
For norske forbrukere handlet det spesielt om fem års reklamasjonsrett for varer som kjøleskap, TV og vaskemaskiner, om at avtaler inngått ved telefonsalg bare skulle være gyldig hvis forbrukeren har gitt et skriftlig samtykke, og om mulighet til å bevare det høye nivået av beskyttelse mot urimelige avtalevilkår. Dette er viktige rettigheter som er bygd opp over tid, og som det er viktig at vi kjemper for å beholde.
Det er betryggende å se at det har vært et stort engasjement fra norsk side i denne saken, både fra regjeringen og ikke minst også fra forbrukermyndighetene. Arbeidet ser også ut til kanskje å ha båret frukter. Direktivet kan bli endret på flere punkter som vil være til forbrukernes fordel.
En av endringene som er kommet underveis, er at kommisjonen har gått fra et mål om totalharmonisering til at man kanskje vil vurdere å gå inn for at det på enkelte områder skal være mulig å gå lenger enn det direktivet har lagt opp til i utgangspunktet. Det er bra at statsråden melder at de vil følge denne utviklingen videre, og at norske myndigheter følger opp saken om det skulle skje nye ting.
Denne saken er et godt eksempel på at regjeringen og norske myndigheter ivaretar viktige nasjonale interesser for oss som forbrukere, men også som borgere, overfor et EU som altfor ensidig baserer seg på fri konkurranse og markedslogikk.
Irene Johansen (A) [13:33:33]: Forbrukerrettigheter er viktig for Norge og norske forbrukere. Det har lenge vært politisk fokus på å sikre disse på en best mulig måte. Derfor er det en viktig sak som interpellanten tar opp i dag.
Et grunnleggende hensyn i norsk forbrukerrett er at forbrukeren skal ha forbedrede rettigheter i et avtaleforhold, siden han betraktes som den svake part i møte med profesjonelle og kommersielle aktører. Forbrukerrettighetene er derfor i utgangspunktet ufravikelige og går på tvers av avtalefriheten i norsk rett. Formålet er å gi forbrukerne en særlig beskyttelse ved at det ikke kan inngås avtaler som stiller forbrukeren dårligere enn hva som følger av lovgivningen. Slike regler er helt avgjørende. Den internasjonale finanskrisen har bekreftet at markedet ikke kan styre seg selv. Det er nødvendig med politisk styring gjennom reguleringer som kan forebygge krise, og som kan sikre tillit, demokratisk innsyn og forbrukerinteresser. I dag skjer det i tillegg mer og mer handel over landegrensene. Det er derfor i seg selv positivt at EU lager regler som sikrer forbrukerrettigheter i større grad, både i flere land og i flere transaksjoner mellom land.
Forslaget til forbrukerrettighetsdirektiv er tenkt å erstatte fire gjeldende forbrukerverndirektiver, som alle er gjennomført i norsk rett. Disse er minimumsharmonisert slik at medlemslandene kan gi regler som i større grad beskytter forbrukerne. Det nye forslaget innebærer en totalharmonisering, dvs. at det ikke kan gis nasjonale avvikende regler. Kommisjonens begrunnelse for forslaget er at ulik lovgivning i landene skaper barrierer for det indre marked, og at dette er til ulempe for forbrukere og næringsliv.
Hovedformålet med forbrukerrettighetsdirektivet er altså å legge til rette for økt handel over landegrensene og et mer velfungerende indre marked i Europa gjennom å øke forbrukernes tillit, et indre marked som Norge er en del av. Dette formålet skal oppnås gjennom mindre fragmentering, strammere lovgivning og gjennom å gi forbrukerne et høyt felles beskyttelsesnivå og informasjon om sine rettigheter og utøvelsen av dem.
Alt dette er bra, men Norge og en del medlemsland har etter dagens ordning valgt å gi sine forbrukere et bedre vern enn hva som følger av dagens minimumsdirektiver. EU-kommisjonens forslag til et nytt, totalharmoniserende forbrukerdirektiv fastsatte at dagens minimumskrav skal være den ufravikelige normen. Det ville bety at et direktiv som var ment å styrke forbrukernes rettigheter, i realiteten ville gjort det motsatte, nemlig å svekke rettighetene til norske forbrukere.
Dersom det nye maksimumsdirektivet blir vedtatt, vil det f.eks. medføre at norsk lovgiver ikke har adgang til å gi en utvidet reklamasjonsfrist utover den nye normen. Dette betyr at den absolutte reklamasjonsfrist fastsettes til to år for alle produkttyper, uavhengig av forventet varighet. Dette vil være en omfattende regelendring som kan få store konsekvenser for norske forbrukerrettigheter. Det er ikke en ønskelig situasjon. Derfor er regjeringens arbeid med å påvirke slik at direktivet skal gi mulighet for å videreføre norske regler, grunnleggende viktig.
Det er imidlertid ikke bare i Norge at dette er kontroversielt. Direktivforslaget om totalharmonisering har møtt sterk motstand fra store deler av Europa. Bakgrunnen er at direktivet svekker viktige forbrukerrettigheter for mange land. Denne motstanden har nå tydeligvis gitt resultater.
Det er gledelige nyheter fra statsråden, som i sitt svar nå signaliserer at medlemsstatene kan se ut til å gå inn for kun å harmonisere enkelte regler istedenfor en totalharmonisering, som til nå har ligget på bordet.
Et justert direktiv i tråd med det som statsråden signaliserer, vil være svært begrenset sammenlignet med kommisjonens opprinnelige forslag. Det vil ha et betraktelig mindre virkeområde, og konsekvensene for norsk lovgivning vil være tilsvarende mindre.
Enten man velger en slik løsning eller en løsning med en minimumsharmonisering, er det avgjørende at vi får en løsning som forener det beste fra begge verdener, at man både øker nivået på og sikrer forbrukerrettighetene i Europa samlet sett, samtidig som man ikke undergraver de allerede opparbeidede rettighetene man har i enkelte land, som f.eks. Norge.
Jeg har tiltro til at regjeringen her fortsetter sin innsats for og forsvar av norske synspunkter, og håper man i denne saken til slutt vil få gjennomslag. Norge har også hevdet norske synspunkter gjennom EFTA/EØS-samarbeidet sammen med Island og Liechtenstein, og saken har også vært tatt opp i EFTA/EØS-parlamentarikerkomiteen, bl.a. av interpellanten.
Jeg vil også framheve interpellanten og Arbeiderpartiets representanter i komiteen for det påvirkningsarbeidet som de har gjort i møte med våre kolleger i komiteen i EU-parlamentet. Nå får jo Stortinget kontor i Brussel, som også kan bistå oss med påvirkning i saker.
Dette er enda et eksempel på en debatt vi som norske parlamentarikere burde ha fått ta del i som en del av det europeiske fellesskapet – som aktivt medlem. Inntil det er en realitet, er det godt at regjeringen har satt fullt trykk i saken.
Kåre Simensen (A) [13:38:44]: Først vil jeg takke alle som har deltatt i debatten. Debatten er etter min intensjon med interpellasjonen litt todelt. Det første er de utfordringene som ligger i det nye forbrukerdirektivet, og det andre er hvordan vi som parlamentarikere kan være med på å påvirke prosesser som pågår i Europa.
Jeg føler at jeg har fått bekreftet begge deler, at forbrukerpolitikken er et politikkområde som det er tverrpolitisk enighet om her i Stortinget. Samtidig har jeg fått bekreftet at det er viktig at vi som stortingspolitikere deltar på de politiske arenaene der vi kan ha en påvirkningskraft. Det tror jeg er viktig. Og klarer denne debatten å være en start på en slik prosess som forteller både oss og andre at det nytter å påvirke, at det nytter å gjøre en jobb, og at det nytter å ha et engasjement, føler jeg at denne debatten har vært god og kanskje også kan være et startskudd på at vi har påvirkningsmulighet i EU, selv om vi står litt på gangen. Men vi treffer beslutningstakere hvis vi ønsker å gjøre det, så på den måten er jeg veldig takknemlig for de synspunktene som har kommet fram i debatten her. Vi ser at vi kan være med og påvirke, og ikke minst at vi står sammen om å beskytte våre forbrukerrettigheter som er opparbeidet gjennom politisk deltakelse.
Nok en gang: Tusen takk for deltakelsen og engasjementet.
Statsråd Tora Aasland [13:40:41]: Jeg takker også for debatten og tar den som et bevis og en dokumentasjon på at det faktisk har vært mulig å påvirke en prosess, selv før EU-systemet selv har tatt sine beslutninger. For det har, som jeg redegjorde for i hovedinnlegget mitt, skjedd ganske mange endringer allerede nå før Ministerrådet skal fatte et vedtak i slutten av januar. Jeg vet at det foreligger en rekke endringsforslag, så før vi har saken også gjennom EU-parlamentet, ser det ut til at det blir en helt annen type sak som kommer ut, enn den som kommisjonen opprinnelig foreslo. Det blir iallfall ikke totalharmonisering på den måten som man i utgangspunktet hadde foreslått, og jeg er selvfølgelig veldig glad for at dette er brutt ned, og at man nå har satt søkelyset på forbrukervern og på forbrukernes rettigheter i denne saken.
Det er jo mange årsaker til at et marked ikke fungerer. I dette indre markedet, som Norge også gjennom EØS-avtalen og som EFTA-nasjon er en del av, kan det handle både om språk, det kan handle om kulturforskjeller, det kan være manglende rådgivning, det kan være kostnader ved levering, avstander og manglende kjennskap til system og regelverk i de ulike opphavsland. At det er manglende etterspørsel fra forbrukerne, kan også være en årsak til at det i liten grad tilbys varer over landegrensene. Det som sannsynligvis står opp mot hverandre her, er jo en eventuell positiv effekt av å ha et felles regelverk når det gjelder forbrukervernet og forbrukernes rettigheter, mot dette med å ha et godt fungerende indre marked. Jeg vil ikke la det være noen tvil om at regjeringen mener at en eventuell positiv effekt av et felles regelverk ikke vil være stor nok til å oppveie de ulempene som redusert forbrukervern vil medføre for forbrukeren.
Det vil være vår viktige oppgave framover nå, sammen med stortingspolitikere via sine politiske kanaler, å påvirke prosessen også videre og sørge for at det blir minst mulig igjen av det som var det negative ved det opprinnelige forslaget, slik at vi fortsatt står sterkt her i landet på vårt forbrukervern og på det klare syn at forbrukerne har krav på å få vite og krav på informasjon – at forbrukerne har klare rettigheter.
Presidenten: Sak nr. 4 er dermed ferdigbehandlet.