Peter Skovholt Gitmark (H) [12:18:08]: Mobiltelefoni og andre kilder til elektromagnetisk stråling omgir oss i hverdagen overalt. Det er ikke mulig for den enkelte borger å velge om han eller hun vil eksponeres for denne strålingen eller ikke. Om man selv velger å la mobiltelefonen ligge, blir man allikevel utsatt for passiv stråling fra andres mobiltelefoner, og fra mobilmaster, sendere i det nye nød- og beredskapsnettet, trådløse nett og trådløse fasttelefoninett, på skoler, arbeidsplasser og i bygg for offentlige tjenester.

Selv ikke i sitt eget hjem kan man med dagens forskrifter bestemme selv. El-overfølsomme personer tvinges til å flytte fordi antenner og naboers trådløse apparater forurenser deres hjem. Det er svært vanskelig å finne et blivende sted uten elektromagnetisk stråling.

På slutten av 1990-tallet gikk flere ekspertgrupper kritisk gjennom de indikasjonene som den gang forelå om radiofrekvent stråling på lav effekt og eventuelle helseeffekter. De anbefalte mer forskning om mulige, negative helseeffekter av mobilbruk. På dette grunnlaget tok The International Agency for Research on Cancer, IARC, et organ under WHO, i 1998–1999 initiativ til en internasjonal undersøkelse. Interphone ble startet i 2000 som en internasjonal gruppe epidemiologiske case-control-studier i 13 land verden over. Man skulle fokusere på svulsttyper i vev som absorberer mest energi fra mobilbruk. Datainnsamlingen foregikk i perioden 2000–2004. Dataene omfattet omkring 2 700 tilfeller av gliom, 2 400 tilfeller av meningeom, 1 100 tilfeller av kreft på hørselsnerven og 100 tilfeller av ondartet kreft i spyttkjertelen, pluss et tilfeldig utvalg av kontrollpersoner matchet etter alder, kjønn og region – omkring 7 600 til sammen. IARC ved professor Elisabeth Cardis har ledet og koordinert studiene.

I de nærmeste årene etter datainnsamling ble det publisert en rekke nasjonale studier. I 2004 kom f.eks. en svensk studie om kreft på hørselsnerven, som vekket betydelig bekymring. Hørselsnerven er det vevet i hodet som er sterkest eksponert når man holder mobilen til øret. Etter ti års mobilbruk fant man en risikoøkning på 90 pst. – eller 290 pst. når man også tok hensyn til hvilken side av hodet personen pleide å holde telefonen. I 2007 kom en israelsk studie om kreft i spyttkjertelen, som bl.a. fant 50–60 pst. økt risiko når man tok hensyn til hvilken side av hodet personen pleide å holde telefonen.

Det tok lang tid med publiseringen av den internasjonale sluttrapporten, som skulle oppsummere alle funnene fra deltakerlandene. Forklaringen fra Elisabeth Cardis var at det var uenighet om manuskriptet. I hele latensperioden presset fagtidsskriftet Microwave News og internasjonale store aviser som Le Monde, Daily Telegraph og Los Angeles Times på for å få resultatene offentliggjort.

Først i mai 2010 kom den internasjonale sluttrapporten. Av en eller annen grunn manglet analysene av kreft på hørselsnerven og i spyttkjertelen – ifølge Cardis fordi de komplette rådataene fortsatt ikke er sendt rundt – etter alle disse årene.

Hovedstudien avsluttes med en todelt konklusjon, som kan tolkes i akkurat den retningen man selv ønsker, alt avhengig av hvilken del man legger mest vekt på: Dataene antyder en økt risiko for gliom, og en mye mindre økning i risiko for meningeom, ved de høyeste eksponeringsnivåene, og for kreftutvikling på den siden av hodet man holder mobilen, og – når det gjelder gliom – en økt risiko for svulster i tinningslappen. Men slagsider og feil begrenser styrken i konklusjonen vi kan trekke av disse analysene, og hindrer oss i å tolke resultatene som årsak–virkning.

Ti år og 19 mill. euro senere står vi, ifølge denne konklusjonen, omtrent ved utgangspunktet. Det merkeligste ved resultatene i hovedstudien er at de fleste analysene viser en redusert risiko for hjernesvulst ved mobilbruk. Mobilbruk skal altså beskytte mot kreft! Dette er et så usannsynlig resultat at heller ikke forskerne tror på det. De er enig i at utfallet må skyldes feil og mangler ved dataene.

La meg liste opp noen av manglene ved design og datasett til Interphone-studien:

• Personer som brukte trådløs fasttelefon, ble ansett for å være ikke-eksponerte – dette til tross for at denne strålingen er av samme type som stråling fra mobiltelefoner og dessuten kontinuerlig 24 timer i døgnet, og til tross for at man i intervjuene faktisk også hadde innhentet opplysninger om bruk av andre mikrobølgeappparater enn mobil, bl.a. trådløs telefon.

• Utilstrekkelig latenstid for utvikling av kreft: Studier har vist at kreftframkallende stoffer som tobakk og røntgenstråler ikke resulterer i kreft før tidligst 10–20 år etter første eksponering, unntatt i svært sjeldne tilfeller. At Interphone allerede etter to–fire års mobilbruk begynner å se tegningen av økt risiko, er derfor særs urovekkende.

• Urealistisk definisjon av «vanlig» mobilbruker: En vanlig mobilbruker ble definert til å være en som ringer minst én gang i uken i minst seks måneder. En storbruker er en bruker av mobiltelefon i 1 640 timer, tilsvarende en halv time om dagen i ti år. For meg er det en høyst normal bruker av mobiltelefoni.

• Utelukkelse av barn og eldre fra undersøkelsen: Studien begrenset seg til voksne i alderen 30–59 år, altså den aldersgruppen som er mest robust.

• Utelukkelse av flere typer hjernesvulst.

• Utelukkelse av personer som hadde dødd, eller som var for syke til å bli intervjuet som følge av sin hjernesvulst.

• Deltakerslagsiden: Dette handler bl.a. om atskillig lavere deltakelse i kontrollgruppen enn i testgruppen og om lavere deltakelse blant dem som brukte mobiltelefonen lite enn blant dem som brukte mobiltelefonen mye.

Hovedfunnene ble i sluttrapporten presentert som ingen sammenheng mellom mobilbruk og hjernesvulst blant normalbrukere av mobiltelefon, men det kom også fram at de såkalte storbrukerne av mobiltelefon har 40 pst. økt risiko for hjernesvulst.

Det merkelige er at vedlegg 2 inneholder en revidert analyse med et annet datagrunnlag, noe forfatterne der sier var påkrevd på grunn av design- og metodeproblemer i hovedundersøkelsen. Når man har en uklar kontrollgruppe, slik forfatteren innrømmer, anbefales det å kjøre risikoberegning med en annen referansegruppe, nemlig den testgruppen som var minst utsatt for stråling. Dette var gjort i vedlegg 2.

I den korrigerte analysen i vedlegg 2 har sluttrapportens 40 pst. økning i risiko for gliom hos de såkalte storbrukerne blitt til 82 pst. økt risiko. Her finner man også en statistisk signifikant forhøyet risiko, 68 pst., for utvikling av gliom hos dem som hadde brukt mobil så lite som to–fire år, og 118 pst. forhøyet risiko for dem som hadde brukt mobil i ti år eller mer.

Tallene i vedlegg 2 viser at risikoen for gliom stiger forholdsvis jevnt med antall år man har brukt mobiltelefon. Videre ser man også at risikoen stiger ganske jevnt med antall daglige telefonsamtaler.

Merkelig nok ble ikke vedlegg 2 sendt til pressen. På hjemmesiden til Verdens helseorganisasjon finnes en pressemelding som bare refererer til funnene i hovedrapporten.

Det må være lov å spørre om hvorfor ikke den korrigerte analysen i vedlegg 2 ble presentert under diskusjonen av resultatene i hovedrapporten, slik konvensjonen tilsier.

Statens strålevern har nøyd seg med å gjengi WHOs pressemelding om Interphone. Hvorfor har ikke Statens strålevern selv studert både hovedrapporten og vedlegg 2 og gitt mer korrekt og komplett informasjon til norske borgere og politikere?

Uthalingen av sluttrapporten skyldes uenighet mellom to fraksjoner av Interphone-gruppen. Dette lekket ut til offentligheten i forbindelse med et møte i Bioelectromagnetics Society i San Diego sommeren 2008. Skillet går mellom den gruppen som gjentar at det finnes ingen risiko, og den gruppen som uttaler at dataene viser økt kreftrisiko ved mobilbruk, og føre-var-tiltak er nødvendige.

Det har vært kamp om den endelige publiseringen. Konsensus ble aldri nådd. Et kompromiss ble oppnådd i den todelte konklusjonen og i de to ulike analysene av dataene. Spørsmålet er: Hvem skal vi tro på? Elisabeth Cardis er tydelig i alle sine svar til pressen: Etter min mening viser resultatene en reell økning i risiko.

Spørsmålet vi må stille oss, er: Er dette nok for å legge til grunn en føre-var-praksis også i Norge?

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [12:28:15]: Interphone-studien er den største studien om risiko for utvikling av svulst etter bruk av mobiltelefon som har vært utført til nå. Studien omfatter 13 land, og det er Verdens helseorganisasjons kreftforskningsinstitutt som har utført studien. Norge var representert ved Kreftregisteret og Statens strålevern.

Da studien ble publisert, sendte Statens strålevern ut en pressemelding om resultatene. Representanten Gitmark påpeker at pressemeldingen bare omhandler hoveddelen av rapporten og ikke vedleggene – som viste en høyere risiko.

Strålevernet valgte å sende ut en pressemelding med de samme opplysningene som pressemeldingen fra det internasjonale kreftforskningsinstituttet, IARC. Strålevernet utarbeidet deretter utdypende informasjon om resultatene fra Interphone-studien. Hovedstudien er en vanlig pasient-kontroll-undersøkelse, og det er brukt en standardmetode innen epidemiologiske studier. Ved slike studier er det alltid mange elementer som er vanskelig å forutse under planleggingen.

Strålevernet understreker at når det gjelder forskning på mobiltelefonbruk, er det kanskje flere usikkerhetsfaktorer enn på andre områder. Et eksempel kan være at mobilbruken er selvrapportert og ikke målt på en objektiv måte. Metodiske svakheter finnes i alle epidemiologiske studier. Forskerne søker alltid å redusere usikkerheten ved metoden mest mulig.

I sin informasjon om Interphone-studien går Strålevernet nærmere inn på innholdet i vedleggene til hovedstudien. Det informeres om at det i vedleggene er gjennomført analyser hvor de har brukt en annen kontrollgruppe enn i hovedstudien – noe som vil påvirke resultatet. Her ble det funnet økt risiko blant personer som begynte med mobiltelefon for ti år siden eller mer, og hos dem som hadde snakket i flest timer. Endring av kontrollgruppe gjør analysene i vedlegget mindre troverdige, men gir likevel grunn til videre forskning.

Strålevernet opplyser at forskerne som har planlagt og gjennomført Interphone-studien, er anerkjente epidemiologer. I rapporten diskuterer de også svakheter og usikkerheter i resultatene. Strålevernet opplyser at det er analysene i hovedartikkelen som er det opprinnelige, og som må vektlegges.

Interphone-studien er den største i sitt slag, og er dermed et viktig bidrag i forskningen rundt mobilbruk og helserisiko.

Jeg vil understreke at Strålevernet ikke driver forvaltning på dette området på bakgrunn av enkeltstudier alene. Resultatene fra Interphone-studien må ses i sammenheng med all annen kunnskap som finnes på dette fagfeltet, før det kan trekkes konklusjoner. Særlig er dette viktig når funnene ikke er entydige, og når det er metodiske svakheter ved studien.

Mobiltelefonbruken har økt betydelig de siste årene. I dag har 80–90 pst. av befolkningen mobiltelefon, og basestasjoner er installert over hele landet. Trådløse nettverk brer om seg og blir i økende grad installert i hjem, kontorer, skoler og bysentre. Den økte mobilbruken har ført til økt bekymring for mulige helseeffekter ved bruk av mobiltelefon og ferdsel nær basestasjoner. Regjeringen tar bekymringen for stråling knyttet til kommunikasjonsteknologi alvorlig.

Inntil man vet mer om mulige helseeffekter, er det viktig at de internasjonale anbefalingene om grenseverdier følges. I henhold til strålevernforskriften er det også krav om at all eksponering skal holdes så lav som det er praktisk mulig, også på områder hvor helserisiko ikke er dokumentert. Det innebærer at man skal søke å redusere eksponeringen ytterligere, selv om den allerede er under grenseverdiene. Forutsetningen er at det kan gjøres uten vesentlige ulemper. For at eksponeringen skal holdes så lav som mulig, anbefaler strålevernmyndigheten å bruke handsfree-utstyr, slik at telefonen holdes vekk fra hodet under samtale. De anbefaler også å sørge for å ha god mobildekning og bruke sms. Disse anbefalingene bygger på et føre-var-prinsipp.

Jeg vil også nevne at Nasjonalt folkehelseinstitutt har oppnevnt en ekspertgruppe på området elektromagnetiske felt og helse. Gruppen er bredt sammensatt av fagfolk med kompetanse innen medisin, epidemiologi, biologi, fysikk, filosofi, statistikk og teknologi. Ingen av medlemmene har bransjetilknytning. Foreningen for el-overfølsomme har en observatør i gruppen og bidrar således til åpenhet om dette arbeidet.

Gruppen skal oppsummere all kunnskap som finnes om helseeffekter av eksponering for svake høyfrekvente felt. I dag er det ulik praksis i ulike land når det gjelder håndtering av mobilmaster, basestasjoner og trådløse nettverk. Derfor har departementet bedt om at ekspertgruppen også ser nærmere på norsk forvaltning og regelverk på dette området. Gruppen skal levere sin rapport høsten 2011.

Når rapporten fra ekspertgruppen foreligger, vil departementet ta standpunkt til videre oppfølging, herunder hvilke nasjonale anbefalinger man skal gi om hvordan vi skal oppnå lav eksponering i de omgivelsene folk lever og ferdes i.

Peter Skovholt Gitmark (H) [12:34:17]: I Interphone-sluttrapporten oppsummeres ikke resultater fra tidligere forskning på området, slik det er skikk å gjøre. Det hadde vært naturlig å vise til bl.a. en meta-analyse fra 2009, som var basert på 23 undersøkelser og over 12 000 kreftpasienter pluss rundt 25 000 kontrollpersoner. Studien fant en signifikant positiv samvariasjon, altså skadelig effekt, ved å legge sammen resultatene fra åtte «høykvalitetsstudier» med blinding, hvorav de fleste også hadde lik deltakeroppslutning i test- og kontrollgruppen. Dette dreide seg om de syv studiene til professor Lennart Hardell og medarbeidere ved Örebro universitet, pluss en tidligere Interphone-undersøkelse av melanom, Stang 2001. Derimot viser de samlede resultatene fra 15 andre studier – med lavere kvalitet – en signifikant negativ samvariasjon. Dette dreier seg hovedsakelig om Interphone-studier uten blinding og med lavere oppslutning i kontrollgruppen enn i testgruppen. Uttrykket «blinding» viser til at forskere ikke har blitt informert om hvem som faktisk led av hjernesvulst, og hvem som ikke gjorde det, mens de gjorde intervjuene om mobilbruk.

Poenget er altså at studiene der forskerne ikke visste om intervjuobjektene hadde svulst eller ikke, påviste en sammenheng mellom mobilbruk og hjernesvulst. Der forskerne under intervjuene visste hvem som var pasienter, og hvem som var kontrollgruppe, fant man det motsatte: at mobilbruk forebygger kreft på hjernen.

Meta-analysen nevner også at Hardell-gruppens forskning, som altså konkluderer med økt risiko for kreft, kjennetegnes av uhildede forskere. I motsetning til de 15 andre studiene hadde ikke Hardell-gruppen mottatt pengebidrag fra mobilbransjen.

I denne sammenhengen kan det nevnes at den amerikanske professoren Henry Lai hadde gjort en opptelling over forskning på elektromagnetiske felt og helse. Opptellingen viser at 72 pst. av de bransjefinansierte studiene ikke har funnet noen negativ helseeffekt av mobilstråling, mens tilsvarende tall for de uavhengige studiene er 33 pst.

Statsråden sier flere ting som det er verdt å fokusere på. Jeg synes spesielt at det at man ikke har funnet fram til entydige resultater, er verdt å fokusere på. Der er vi helt enige. Det er stadig flere rapporter som viser til helseskader, men det er også et betydelig antall, og det store flertallet, som gjør det motsatte. Spørsmålet er igjen: Er dette nok til å legge føre-var-prinsippet til grunn når vi setter våre strålegrenser her i Norge?

Statsråden sier også at regjeringen tar helseeffekter av stråling alvorlig. Problemet er at det er svært vanskelig å se endringer over de siste par årene i forhold til nettopp føre-var-prinsippet.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [12:37:38]: Dette er en veldig teknisk og veldig faglig interpellasjon som i høyeste grad egentlig også krever noen faglige svar.

Det som er politiske svar i dette, er hvordan man innretter seg, og hvem man lytter til, i en situasjon hvor man ikke nødvendigvis har alle svarene, eller det ikke er entydighet. Da er det slik at vi følger Verdens helseorganisasjons kreftforskningsinstitutt, som gir føringer. Det har vi gjort i denne sammenheng, samtidig som vi har sagt at vi også vil følge opp på andre områder, spesielt når det gjelder den ekspertgruppen som jeg omtalte, og som ikke har noen bransjetilknytning. Det er viktig at de oppfattes som uavhengige og helt uhildet i forhold til disse områdene, hvor det tross alt kan mistenkes økonomiske motiver for konklusjoner som kan følge. Jeg sier ikke at det er gjort her, men det kan veldig lett bli koblet opp til det. Så det er viktig at det arbeidet som gjøres, skal være uavhengig.

Det er også sånn at strålevernsforskriften vi følger, følger internasjonale anbefalinger om grenseverdier. I tillegg har denne forskriften et krav om at all eksponering skal holdes så lav som praktisk mulig, også på områder hvor det ikke er dokumentert helserisiko.

Jeg mener at så lenge man ikke har andre funn som man også internasjonalt har klart å komme til enighet om, vil det være viktig å følge føre-var-prinsippet. Når vi sier at dette med stråling er et område som regjeringen følger tett, er det realitet i det. Vi har et institutt for å følge dette feltet, Statens strålevern, og som sagt denne ekspertgruppen, som er viktig, og som vi skal følge videre i det som skjer både i Norge og internasjonalt på området.

Are Helseth (A) [12:40:38]: Takk til interpellanten, som tar opp et viktig tema som interesserer mange. Problemstillingen er relativt ny, fordi mobilteknologien er ung. Jeg vil også takke for muligheten til å diskutere et tema som har opptatt meg gjennom flere år i en annen rolle.

Interpellasjonen refererer til det såkalte Interphone-prosjektet, med deltakere fra 13 land, deriblant Norge, og ledet av Verdens helseorganisasjons internasjonale kreftforskningsinstitutt. Studiedesignen går ut på å undersøke om mobilbruk slår ut i statistiske analyser som en selvstendig forklaringsvariabel for hjernesvulster.

Det har vært høye forventninger til Interphone-studien, og mange hadde håpet at den skulle gi et endelig svar på hvorvidt bruk av mobiltelefon øker risikoen for hjernesvulst. Det må sies at studien ikke har gitt endelig svar på den grunnleggende problemstillingen. Dette er beklagelig, for mange er opptatt av spørsmålet, og mange er bekymret.

I våre omgivelser utsettes vi hele tiden for bakgrunnsstråling. Strålingen fra elektriske artikler er imidlertid noe annet enn fra kommunikasjonsutstyr. De biologiske effektene er svært ulike og kan ikke omhandles sammen, slik vi ofte ser i mediene.

Siden mobiltelefon er relativt nytt og innebærer en ny eksponering for elektromagnetiske felt, anbefaler fagmiljøene en føre-var-atferd gjennom å bruke handsfree og sikre god dekning – dette siste fordi strålebelastningen fra selve telefonen øker med avstand fra sendemast.

Interphone-studien er publisert i det velrenommerte tidsskriftet International Journal of Epidemiology, og de vitenskapelige hovedkonklusjonene er at det ikke ble funnet en økt risiko for utvikling av hjernesvulster av typen gliomer og meningeomer i forbindelse med bruk av mobiltelefoner. Gliomer er ondartede svulster med forskjellig veksthastighet, og meningeomer er i hovedsak godartede svulster. Man så en økt risiko for hjernesvulst blant personer som var i de høyeste eksponeringsgruppene, men skjevheter og feil i materialet fører til at man vanskelig kan tolke inn en årsakssammenheng.

Når man går inn i enkeltresultatene, ser en at de fleste analysene viser en beskyttende effekt av mobilbruk. Dette er overraskende og indikerer at det er skjevheter i materialet. Når man ikke finner et konsistent mønster i resultatene, er det vanskelig ensidig å legge vekt på forhøyede verdier i små undergrupper.

Hvis et lignende funn skulle fremkommet i en studie av røyking og lungekreft, kunne det ha vært at bruk av fem sigaretter per dag beskyttet mot utvikling av lungekreft, mens en undergruppe av storbrukere fikk mer lungekreft. Det ville være vanskelig å forklare et slikt funn, også fordi en biologisk mekanisme ikke ville være kjent.

Videre viser undersøkelsen at risk ratio var høyest blant dem som brukte mobilen i en kort tidsperiode, men som hadde snakket i mange timer. Basert på vanlig biologisk forståelse av kreftutvikling er det uvanlig at tid fra eksponering til utvikling av en solid svulst skal være så kort. Særlig overraskende er det at dette skulle være tilfellet for en antatt langsomtvoksende svulst som en meningeom.

Vi må være ærlige og erkjenne at det gjennom de 20 siste år har vært lite fremgang i årsakskunnskapen når det gjelder hjernesvulster. Dette er et vanskelig fagfelt. Gamle og nye hypoteser må uttestes med vitenskapelige metoder. Internasjonale ekspertkomiteer og våre nasjonale fagmyndigheter har oversikt over forskningsresultatene og styrker og svakheter ved hver enkelt studie. Ekspertkomiteene har til nå kommet fram til at det ikke er økt risiko for hjernesvulst ved bruk av mobiltelefon. Interphone-studien anbefaler derfor videre forskning.

Så lenge fasitsvarene med tre streker under ikke foreligger, bør vi alle bruke hodet. Det betyr to ting: Bruk handsfree, og sørg for god dekning.

Så er det en helt annen debatt om vi behøver å bruke telefonen så mye som vi gjør. Jeg tror det ville skape bedre folkehelse om flere skrudde av telefonen oftere.

Morten Stordalen (FrP) [12:45:44]: La meg først gi ros til helseministeren for et grundig og godt svar i sitt innlegg og for også å ha en fornuftig tilnærming til problemstillingen.

Interpellanten tar opp et tema som det er begrenset informasjon på når det gjelder skadevirkninger. Jeg synes uansett det er viktig at vi til enhver tid har et fokus som sikrer befolkningen. Jeg mener at vi i dag har et generelt bra vern i Norge kontra andre land på dette området. Det finnes land som opererer med lavere grenseverdier, men som samtidig ikke overholder dette, fordi de sender med langt sterkere signaler. Det finnes internasjonale regler for dette i dag, som sagt, og jeg vil mene at vi her i landet er flinke kontra andre land til å overholde det som er akseptabelt.

Det finnes en mengde forskning og rapporter som spriker like mye som antall rapporter som er laget. Jeg tror dette bl.a. skyldes at det er relativt kort tid vi har hatt med denne typen kommunikasjonsmidler. Samtidig er det slik at det er veldig individuelt hva som oppfattes som ubehagelig og/eller sjenerende stråling. Men når det hevdes fra enkelte hold at mye bruk av mobiltelefon medfører en økt risiko for bl.a. svulst på hjernen, ja da skal vi ta det på alvor.

Jeg tror vi bør ha mer forskning på dette området før vi konkluderer med det ene eller det andre, dette på grunnlag av alle forskjellige rapporter som ikke er sammenfallende.

Jeg tror nok ikke det vil være mulig å beskytte alle til enhver tid mot en eventuell strålingsfare på dette feltet – dette fordi vi alle har forskjellig grad av følsomhet – men jeg hilser velkommen en større innsats for å få en god kvalitativ forskning på plass for å få en enda bedre og sikrere kunnskap på området, fordi en del mennesker hevder å ha plager med dette, og fordi enkelte hevder at det medfører økt risiko knyttet til mobilbruk og stråling for øvrig.

Kjersti Toppe (Sp) [12:47:46]: Først vil eg takka representanten Gitmark for interpellasjonen. Eg skal innrømma at eg er ingen ekspert på dette området, men det er eit viktig tema som veldig mange er opptekne av, og ein lurar på om det er mogleg kreftfare ved mobilbruk.

Vi veit at det er stråling ved mobiltelefonbruk, og mobiltelefon er noko som mange brukar. 80–90 pst. av befolkninga har mobiltelefon. Mi spesielle bekymring er at det blir stadig fleire barn og stadig fleire yngre barn som brukar mobiltelefon dagleg. Derfor har vi bekymring for moglege helseeffektar ved bruk av mobiltelefon og trådlause nettverk. Vi som folkevalde må jo ta denne bekymringa på alvor ut frå dei som vi representerer. Og så er det ein grunn til, som det er sagt her. Det er at dei fleste av oss som sit her i dag, er storforbrukarar etter definisjonen i rapporten.

Ut frå det som helsekomiteen har vore oppteken av i denne saka, har eg lyst til å nemna at i budsjettomtala både for 2010 og 2011 blei det levert fleirtalsmerknader om mobil stråling. Vi har understreka behovet for meir kunnskap om moglege helsefarar av stråling frå mobiltelefonar og trådlause nettverk. Vi har vist til den tverrfaglege ekspertgruppa som regjeringa har sett ned på området elektromagnetiske felt og helse. Denne gruppa er, som helseministeren omtala, breitt samansett, og skal levere sin rapport hausten 2011. Komiteen har i budsjettmerknaden lagt til grunn at gruppa knyter til seg nødvendig internasjonal ekspertise og tek vare på brukarperspektivet på ein god måte.

Så stilte interpellanten spørsmålet om oppfølginga av sluttrapporten frå det internasjonale Interphone-prosjektet og stiller spørsmål ved analysen. Eg har ikkje kunnskap som kan overprøva at det er skeivheitar og feil i denne studien, som avgrensar moglegheita for å trekkja konklusjonar og vurdera årsakssamanhengar, eller om det er slik at dei verste resultata er gøymde i appendiksane i undersøkinga.

Eg synest det er viktig at ein følgjer føre-var-prinsippet. Eg synest det er gjort godt greie for i debatten her i dag, både frå statsråden og frå representanten Are Helseth, at det er vanskeleg å leggja vekt på einsidige resultat frå denne undersøkinga som tilseier for høge verdiar blant storforbrukarane. Svaret som er gitt, er at vi treng vidare forsking på området, at ein legg Interphone-studien til grunn for det, og at vi må avvente innstillinga frå ekspertgruppa.

Så er eg einig med Are Helseth i at det er interessant òg ut frå eit helseperspektiv å sjå på kor mykje vi brukar telefon, og kva det har å seia for helsa.

Laila Dåvøy (KrF) [12:51:53]: Jeg vil også takke interpellanten for å ha reist denne debatten. Hvis det er noe jeg er helt sikker på, er det at vi kommer til å få flere debatter om dette i tiden som kommer.

Det må alltid vurderes om ny teknologi påvirker kroppen og helsen vår. Kristelig Folkeparti mener at utgangspunktet må være at vi er føre var på dette feltet som på andre felt, særlig hvis det rapporteres om ubehag eller skade som kan knyttes til enten eksisterende eller ny teknologi. Det er avgjørende med kunnskap om effekter av teknologien, og om helseplager kan knyttes til disse.

Jeg skal ikke gå inn på Interphone-studien som sådan – det er det faktisk flere som har gjort allerede – men bare påpeke nødvendigheten og viktigheten av uavhengig forskning. Det er selvfølgelig viktig at resultatene er til å stole på, slik at disse skaper tillit. Det er også trist, som flere har vært inne på, at Interphone-studien ikke gir tydeligere svar på grunn av skjevheter og feil.

Det er samme type stråling som kommer fra mobilmaster som kommer fra mobiltelefoner. Det er mange i dag som er bekymret for den stråling de utsettes for. De opplever at det settes opp antenner på hustakene som det er umulig å bli kvitt når beboerne rapporterer om plager og sykdom. Fellesskapets behov, bl.a. knyttet til nytt nødnett, brukes som motargumenter. Dette er i så fall ikke en føre-var-praksis, slik jeg ser det. Mobilselskapene må også kunne ta kostnadene ved å sette opp mobilmaster lenger bort fra folk når det er frykt for helseskader, eller når man faktisk rapporterer om slike.

Senest i går hadde jeg møte med en leder i et borettslag her i Oslo, der svært mange beboere har fått symptomer de mener kommer på grunn av stråling fra flere antenner oppsatt på ett av takene der folk bor. Dette er stråling som folk utsettes for 24 timer i døgnet. Det er nærmest umulig å få mastene fjernet. Statsråden var inne på at strålingen skal holdes så lav som mulig dersom det ikke er store ulemper knyttet til det. Det er jeg enig i. Så viser statsråden f.eks. til det å bruke ledning. Men jeg føler at det er viktig å påpeke at også leverandørene av dette utstyret må kunne ta et ansvar for at strålingen skal holdes så lav som mulig. Spørsmålet er om økonomi er en slik ulempe, for jeg kan ikke se at det er annet enn økonomi som tilsier at det blir vanskelig å flytte disse mastene for selskapene, og at det kanskje er det som gjør at man velger ikke å flytte dem.

Vi hadde også en debatt i Bergen for et par år siden om Kalmarhuset, der en rekke beboere ønsket å få fjernet mastene fordi de hadde problemer med dette. Det ble anket i siste instans til Samferdselsdepartementet, som faktisk ga leverandøren lov til å beholde mastene til 2018 inntil videre, og kanskje får de lov videre.

I avisen Budstikka fra desember kunne vi lese at brannvesenet i Asker og Bærum i stor grad har parkert sitt nye nødsamband på grunn av det de mener er stråleplager. Men Direktoratet for nødkommunikasjon avviser at det er grunn til å frykte stråling. De forholder seg igjen til Statens strålevern. Brannmenn på sin side dokumenterte så store plager at arbeidsmiljøutvalget gjorde vedtak om at bruken av nødsambandet Tetra skal være på et absolutt minimum.

Det er også en realitet, og ikke uten grunn, at flere kommuner starter sine egne føre-var-tiltak. Jeg kan nevne Stavanger, Sola, Sandnes, Kristiansand og også bydelen Vestre Aker. Jeg vil også nevne at Seletun-rapporten er like om hjørnet. Den kan bli svært interessant.

Statsråden nevnte at det er en interpellasjon som er teknisk og faglig. Det er jeg enig i. Hun sier også: Hvem skal vi lytte til – WHO, Statens strålevern, ekspertgruppen? Ja, absolutt. Men jeg mener også at vi er nødt til å lytte til folk. Vi er nødt til å lytte til brannfolkene, som allerede er varslet, og til en stadig økende gruppe med mennesker som mener de har helseplager som skyldes stråling. Jeg håper vi kan lytte også til alle disse.

Debatten i dag har avdekket at det er behov for mer forskning. Trådløse nettverk, mobilantenner på hustak og mobilbruk angår oss alle, og det bygges stadig mer ut. Kristelig Folkeparti imøteser regjeringens initiativer til mer uavhengig forskning, men også en klar føre-var-politikk på dette området.

Peter Skovholt Gitmark (H) [12:57:05]: Takk til alle som har deltatt i debatten. Jeg synes det har vært en god debatt. Jeg beklager at debatten er teknisk, men det er en debatt som må tas kontinuerlig. Dette er i bare denne stortingsperioden én av flere debatter på området, og jeg er helt sikker på at vi kommer til å følge opp i løpet av kort tid bl.a. om Tetra-nettet og hva vi har sett i forhold til brannmennene i Asker.

En fransk ekspertgruppe har gått igjennom 2 500 seriøse forskningsrapporter om radiofrekvent stråling. Et fåtall av disse tilfredsstiller komiteens særdeles strenge kvalitetskrav. Og et fåtall av disse igjen viser at strålingen fra mobiler etc. har biologiske effekter og kan utgjøre en helserisiko. Men direktøren for det franske direktoratet for helsesikkerhet og arbeidsmiljø, Martin Guespereau, framholder at det ikke er antallet studier det kommer an på. Studienes høye kvalitet gjør at funnene er uomtvistelige. På dette grunnlaget anbefaler ekspertgruppen å redusere befolkningens eksponering for stråling. Selv om funnene ikke er tilstrekkelige til å konkludere definitivt, er de udiskutable tegn på at stråling kan ha negative helseeffekter, påpeker Guespereau, og da kan vi ikke fortsette med å ikke gjøre noe.

Den franske regjeringens respons var å forby mobiltelefoner i barne- og ungdomsskolen og innføre lave grenseverdier for stråling i 16 prøvekommuner.

Det som skjedde i Frankrike, er et godt eksempel på hvordan føre-var-prinsippet skal praktiseres: En bredt sammensatt ekspertgruppe gjennomgår tilgjengelig dokumentasjon, er spesielt oppmerksom på vitenskapelig usikkerhet og inkluderer meninger som er i mindretall. Etter at de på denne måten har vurdert risikoen, er det politikernes oppgave å håndtere den.

Det synes jeg også statsråden sa godt. Statsråden og jeg er helt enige om at dette må til syvende og sist være politikkens område når fagfolkene ikke konkluderer. Skal vi legge føre-var-prinsippet til grunn eller ikke, tilhører denne sal og oss som politikere å bestemme – ingen andre! Det finnes en rekke fagrapporter på den ene og den andre siden som ikke klarer å vise til entydige funn. Det er likevel urovekkende å se at det er stadig flere rapporter som viser til helseskader. Da er spørsmålet igjen til statsråden: Når kan vi se at føre-var-prinsippet virkelig begynner å bli tatt til følge?

La meg gi statsråden et par eksempler på hva som kan gjøres på kort sikt. Er det grunnlag for å ha trådløse nett i barne- og ungdomsskoler, eller for den saks skyld på skoler i det hele tatt når vi kan kable og forbedre Internett i så måte? Er det ikke bare bekvemmelighet som gjør at vi tviholder på dagens teknologi? Har kommuner mulighet til å sette lavere strålegrenser enn det Statens strålevern sier, er også et interessant prinsipp som må ses på.

Jeg mener at vi har gått altfor langt i å se bort fra de stadig flere el-overfølsomme. Når vi ikke klarer å bli enige om en føre-var-holdning i Norge, så klarer vi heller ikke å ta til følge alle de som er skadelidende.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [13:00:31]: Selv om dette er teknisk komplisert, vil jeg si at det har vært en veldig interessant politisk debatt. Sånn sett synes jeg interpellanten har reist et veldig viktig tema, og som vi også hører, er det enstemmighet om hva man politisk egentlig ønsker. Det er jo ikke tvil om at vi ønsker at føre-var-prinsippet skal legges til grunn. Det har også i løpet av debatten kommet opp dette med alle disse tingene som vi omgir oss med til daglig: Trenger vi det? Skal vi gjøre det på samme måte? Interpellanten spurte nettopp: Skal vi ha trådløse nett versus kabling? Det er i hvert fall spørsmål som jeg kan ta med til Statens strålevern og be om en uttalelse om, som absolutt er interessant, og som gjelder veldig mange.

Så har jeg lyst til å si at hvis det var én praktisk ting som kunne komme ut av denne debatten her i dag, var det jo at det var enstemmighet politisk, og en sterk anbefaling fra Stortinget, om at alle bruker handsfree og ikke har mobiltelefonen opp til hodet. Det ville i hvert fall være å følge føre-var-prinsippet når det gjelder det som vi personlig hver og én av oss kan gjøre noe med.

I tillegg er det jo interessant med disse kommunene som innfører føre-var-prinsippet, og er oppmerksom på det og tar hensyn til det. Det er klart at her kan vi også gjøre noe overfor kommunene for å gjøre dem oppmerksom på viktigheten av at de også gjør disse vurderingene når de tillater å sette opp master. Jeg skal ikke si at de ikke gjør det i dag, men det er aldri skadelig med en påminnelse på et område som vi tross alt ikke vet nok om. Vi kjenner ikke konsekvensene, fordi det tross alt er forholdsvis nytt.

Så må jeg si at jeg ser med forventning frem mot den ekspertgruppen som skal legge frem sin rapport til høsten. Det kan jo hende at den kommer frem til, og får samlet, ny kunnskap, og i så fall må vi jo ta stilling til det når rapporten kommer. Men at det kommer til å skje en utvikling her, er i hvert fall helt sikkert.

Presidenten: Sak nr. 3 er dermed ferdigbehandlet.