Line Henriette Hjemdal (KrF) [13:03:30]: Regjeringens klimaarbeid tar utgangspunkt i Norges forpliktelser etter Kyoto-avtalen samt klimaforliket som ble vedtatt i Stortinget i januar 2008. Disse innebærer at klimagassutslippene i Norge skal reduseres med 15–17 mill. tonn CO₂-ekvivalenter innen 2020 – to tredjedeler skal tas i Norge – og at Norge skal være klimanøytralt i 2030.

Det foreligger i dag ingen forpliktende norsk klimastrategi eller klimahandlingsplan. For under ett år siden gjennomgikk Riksrevisjonen arbeidet for å sikre måloppnåelse i klimapolitikken og konstaterte at det er «en betydelig risiko for at målet om å redusere nasjonale utslipp av klimagasser innen 2020 ikke vil bli nådd». Dette er en foreløpig tøff dom.

Riksrevisjonen konstaterer videre at det er store svakheter i hvordan de ulike departementene ivaretar sitt sektoransvar. Sektordepartementene har

«i liten eller ingen grad operasjonalisert klimamålsettingene gjennom arbeidsmål og konkretisering av virkemiddelbruk» eller gitt «styringssignaler om klimamål til underliggende etater.»

Videre:

«Undersøkelsen viser at mange mål som kan bidra til reduserte utslipp av klimagasser (…) ikke blir nådd. Dette bidrar etter Riksrevisjonens vurdering til at det blir vanskeligere å nå de nasjonale klimamålene.»

Videre framhever Riksrevisjonen:

«Undersøkelsen viser at Miljøverndepartementet møter betydelige utfordringer i utøvelsen av sitt ansvar som pådriver overfor de andre departementene på klimaområdet i form av sterke sektorinteresser og faglig uenighet mellom departementene.»

Det sies også:

«Riksrevisjonen finner grunn til å stille spørsmål ved om Miljøverndepartementet har vært en tydelig nok pådriver overfor sektordepartementene.»

Riksrevisjonens kritiske bemerkninger til måloppnåelsen i klimapolitikken er alvorlig. Miljøvernminister Erik Solheim har den senere tid også gitt offentlig uttrykk for avmakt i forhold til tilgjengelige virkemidler for styring av norsk klimapolitikk, bl.a. på Partnerforums konferanse i fjor høst, der Solheim sa at han som miljøvernminister i praksis nesten ikke har kontroll med noen virkemidler, at han ikke har noen overordnet myndighet, og at han er i konstant daglig kamp med de andre departementene. Vi gjenkjenner Riksrevisjonens vurderinger i de vurderinger som statsråden selv la på bordet denne dagen.

Det er ingen hemmelighet at det er stor uenighet internt i den rød-grønne leiren om klimapolitikken. Tre år har gått siden Kristelig Folkeparti var med på å vedta klimaforliket i Stortinget, og regjeringen har ennå ikke bestemt seg for hvordan klimamålene skal realiseres. På et tidspunkt hvor vi trenger en iverksettelse av effektive klimatiltak, har miljøvernministeren satt i gang et stort utredningsarbeid, Klimakur 2020. Vi venter fortsatt på når «koldtbordet», som står der, skal være et koldtbord som regjeringen velger å forsyne seg av. Vi ventet på dette i 2009, og vi venter på en klimamelding i løpet av dette året. Det eneste vi vet med sikkerhet, er at klimatiltak ikke blir billigere jo lenger en venter.

Kristelig Folkeparti har gjentatte ganger, både alene og sammen med resten av opposisjonen, kommet med forslag til klimatiltak i Stortinget. I april i fjor fremmet Kristelig Folkeparti, Høyre og Venstre et representantforslag om rask iverksettelse av de samfunnsøkonomisk lønnsomme klimatiltakene som var foreslått i Klimakur. Forslaget var en invitasjon fra disse tre partiene til å komme i gang med arbeidet med klimatiltak. Men regjeringen avslo.

I mars 2009 fremmet Kristelig Folkeparti et representantforslag om at alle relevante underliggende etater skulle forpliktes til å følge opp nasjonale klimapolitiske målsettinger vedtatt i klimaforliket, noe også Riksrevisjonen påpeker i sin rapport. Kristelig Folkeparti foreslo også samtidig at det skulle lages en nasjonal energi- og klimahandlingsplan for perioden fram til 2020 basert på målsettingene i klimaforliket. Dette var forslag som kunne løst opp i kanskje noen av de utfordringene som miljøvernministeren har. Men nok en gang var svaret nei.

Som miljøpolitiker ønsker jeg å ta miljøvernministeren på ordet når han beklager seg over mangel på gjennomslag og virkemidler. Og dersom det finnes strukturelle eller forvaltningsmessige hindringer for gjennomføring av Stortingets vilje i klimapolitikken, ja så må disse endres. Statsråden kan være trygg på at han vil få Kristelig Folkepartis stemmer hvis han velger å fremme saker om strukturelle eller forvaltningsmessige endringer som gjør at Stortingets vilje blir gjennomført.

Et av forslagene som nå bør vurderes, er WWFs forslag om innføring av en klimalov. WWF engasjerte i fjor Advokatfirmaet Hjort til å foreta en utredning av behovet for en klimalov i Norge. Utredningen ble presentert 18. november. I utredningen gjøres det også en vurdering av myndighetenes muligheter til å regulere klimagassutslippene gjennom eksisterende regelverk. Denne oppsummeringen viser at det finnes hjemmel for å gjennomføre tiltak for klimagassreduksjoner i de viktigste utslippssektorene i Norge. Vi har forurensningsloven, vi har konsekvensutredninger, vi har økonomiske virkemidler som det er mulig å bruke. Og reguleringsvedtak er kraftige virkemidler som miljøvernministeren kan bruke hvis han vil. Det forutsetter imidlertid en klar uttrykt politisk vilje og også at tilstrekkelige økonomiske rammer er til stede. Jeg synes det er på sin plass å bemerke at vi har et omfattende regelverk. Spørsmålet det må være lov å stille, er om vi har den nødvendige gjennomføringsviljen.

Den vesentligste begrensningen i dagens regelverk er ifølge Hjorts utredning Norges tilslutning til EUs kvotehandelsdirektiv, som innskrenker myndighetsutøvelse gjennom forurensningsloven overfor kvotepliktig virksomhet.

Når det gjelder vurderingen av behovet for en norsk klimalov, pekes det i utredningen på at det kreves alvorlige veivalg av politisk natur for å dreie forvaltningen i retning av en mer kraftfull klimapolitikk. Valgene knytter seg til avveininger av samfunnskostnader og til fordeling av ansvar mellom ulike sektorer. Det må også gjøres valg med hensyn til innfasing av tiltak og teknologi. Utredningen peker på at en klimalov kan være en hensiktsmessig tilnærming for å presse disse veivalgene på plass.

I Storbritannia vedtok man en slik klimalov i 2008. Dette kan være et utgangspunkt for et eventuelt lovarbeid i Norge. Hovedmekanismene i den britiske loven er:

• Lovfesting av klimamålet for 2050 og for 2020.

• Innføring av «karbonbudsjetter» som er bindende i forhold til maksimalgrenser for klimagassutslippene for hver femårsperiode fram til 2050. Karbonbudsjettene vedtas tolv år før femårsperioden starter opp, så i slutten av dette året skal karbonbudsjettet for 2023–2027 fastsettes.

• Energi- og miljøvernministeren er juridisk ansvarlig både for oppnåelse av 2050-målet og for hvert karbonbudsjett.

• Årlig rapportering om måloppnåelse.

• Omfattende prosedyrer for fastsettelse og endring av mål og for fordeling av ansvar for å gjennomføre nødvendige tiltak.

• En uavhengig komité for klimaendringer, som også er sentral i de fleste av disse beslutningene, skal årlig gi sin vurdering av framdrift og måloppnåelse.

Jeg har pekt på noen nye løsninger på noen av utfordringene i dagens system og noen vektlegginger i forhold til dagens system. Men med dagens flertallsregjering er det statsrådens tanker som teller. Så mitt spørsmål til statsråden blir da: Hvilke forvaltningmessige endringer mener statsråden er nødvendig for å sikre kontroll, sikre styring og sikre gjennomføring av klimapolitikken i tråd med de vedtak Stortinget tidligere har gjort, i forrige periode?

Statsråd Erik Solheim [13:13:20]: Samfunnet er en veldig komplisert organisme, og en komplisert organisme samsvarer ikke alltid med departementsinndeling. Så jeg tror vi bare skal erkjenne at når det gjelder hvordan vi velger politisk å dele inn samfunnet, er til syvende og sist Gros ord om at «alt henger sammen med alt», det aller sanneste man kan si. Hvordan man skal dele inn i ulike departementer og ulike styringsmåter, er noe det aldri vil finnes en endelig løsning på. Det er noe som vil være oppe til kontinuerlig debatt, og som det er veldig nyttig å drive høyttenkning rundt. Derfor har jeg tillatt meg å drive høyttenkning rundt det og hvordan man kan styrke miljøinteressene i den kontinuerlige debatten som vi vil ha om hvordan vi skal organisere statsforvaltningen i Norge.

Et av grepene den rød-grønne regjeringen har tatt, er å slå sammen de to feltene miljø og utvikling. Det har gitt oss en formidabel styrke internasjonalt, som har gjort at Norge har blitt en pådriver internasjonalt på dette området, som vi nesten sikkert ikke kunne blitt uten det. Jeg tror ikke det hadde vært mulig å få fram f.eks. skogprogrammet med mindre vi hadde slått sammen Utenriksdepartementets og Miljøverndepartementets innsats på dette området, fordi du da kobler sammen penger og politikk på en måte som nesten ingen andre land klarer. Så det er et eksempel på institusjonell nytenkning på dette området. Det gir oss også en stor styrke når vi f.eks. diskuterer klimatilpasning internasjonalt, hvor dette jo framstår som en miljøpolitisk diskusjon, men i all realitet er det en utviklingsdiskusjon, altså hvordan får Bangladesh til sin flombeskyttelse, eller hvordan skaper man syklonvern på Haiti? Det må gjøres ute i felt, og det er utviklingspolitikk det handler om. Så det er et eksempel på et nytt institusjonelt grep.

Jeg vil stimulere til mer slik høyttenkning. Jeg mener at Miljøverndepartementet har en for svak stilling totalt sett i den norske forvaltningen. Det er ikke nytt nå, tvert imot har Miljøverndepartementet en klart sterkere stilling nå enn det har hatt tidligere. Men vi bør kontinuerlig styrke Miljøverndepartementets stilling. En gang i framtiden bør Miljøverndepartementet etter min oppfatning – det er ikke sikkert alle i regjeringen deler den – ha mer status, som Finansdepartementet, som noe som kan gripe inn på andre departementers områder for å sikre miljøpolitikken.

Men realiteten nå er jo at det som kommer fra Stortinget, er en serie forslag om å redusere Miljøverndepartementets makt og innflytelse. Jeg vet ikke om interpellanten har lagt merke til det, men Høyre og Fremskrittspartiet har i den offentlige debatt fremmet en rekke forslag som alle har én konsekvens, nemlig at Miljøverndepartementets makt vil bli mindre i Norge. Så hvis Miljøverndepartementet i dag er en due, eller ugle – ikke vet jeg – som burde bli en ørn, er det iallfall helt sikkert at hvis de partiene kommer til makten, blir det ikke en fugl i det hele tatt; det blir et landbasert dyr som kryper rundt uten mulighet til å løfte seg overhodet, fordi man er vingeklippet på en serie områder, som er litt utenfor debatten, men som jeg gjerne kommer tilbake til hvis det skulle være ønskelig.

Uansett framtidig organisering av klima- og miljøpolitikken, som jeg altså som sagt mener bør være til offentlig diskusjon hele tiden, kommer man jo aldri bort fra at man har et samfunnssystem som består av en serie sektorer, en serie sektorinteresser. De vil med rimelighet og fornuft være representert uansett styringssystem i en regjering, og man må avbalansere de ulike interessene på en overordnet måte. Det er der regjeringen kommer inn. Jeg tror også det er veldig sunt og riktig at man holder fast ved sektorprinsippet og sektoransvaret, nemlig at hovedansvaret for miljøpolitikken i samferdselssektoren ligger hos samferdselsmyndighetene, olje- og energimyndighetene er ansvarlige for at man når klimamålene på det området, og kommunalministeren er ansvarlig for at man stimulerer kommunene til å ta tak i energieffektivisering osv. Så kombinasjonen av et sterkt og pågående miljøverndepartement med sektoransvaret tror jeg er det som vil gi oss størst resultater i årene framover.

Det kan gis mange eksempler på dette – samferdsel, energibruk. Landbruk er et annet eksempel. Landbruksministeren kom med en utmerket klimamelding for landbruket i 2009 som også illustrerer hvordan en av sektorene tar et stort ansvar på sitt eget felt.

Det grunnleggende arbeidet vi nå står foran, og som jeg ikke kan foregripe her, er selvfølgelig arbeidet med oppfølgingen av Klimakur. Det var jo nettopp et grep som ble tatt på basis av klimaforliket, med støtte fra alle de seks partiene som var med i klimaforliket, for å se på og utrede hvordan man skal kunne få satt i verk de målene vi i fellesskap har satt i klimaforliket. Det utredningsmaterialet foreligger. Det er en meny som viser at det er mulig å nå klimamålene. Det er kanskje litt dyrere enn noen trodde, men det er fullt teknisk mulig. Så skal vi altså gjennom klimameldingen, på basis av den menyen, velge hvilke retter vi vil sette på bordet og begynne å spise.

Cancún-møtet var en stor suksess. Det var det beste som var mulig å nå innenfor de gitte maktforhold i verden og gitte politiske prioriteringer fra andre land i 2010. Det setter oss på et spor fram mot Durban. Men heller ikke i Durban er det veldig sannsynlig at vi får den altomfattende klimaavtalen som et stort flertall her i huset – alle kanskje, eller iallfall helt sikkert alle uten Fremskrittspartiet – ønsker. Mest sannsynlig får vi ikke den avtalen heller i Durban, men vi kan ta nye skritt i klimabyggverket i Durban. Da er det desto viktigere at enkeltland gjør det som er vårt ansvar i mellomtiden. Det positive i klimabildet internasjonalt er jo at mange land gjør en hel masse hjemme, selv om de ikke er like villig til å forplikte seg i internasjonalt regelverk.

Det er heller ikke riktig, som det av og til gis inntrykk av, at klimapolitikken ikke gir resultater. Tvert imot viser Norges femte såkalte nasjonale kommunikasjon til FNs klimakonvensjon i 2010 at utslippene i 2010 ville vært 11–14 mill. tonn høyere i 2010 hvis det ikke hadde vært for virkemidlene i klimapolitikken. Så klimapolitikk nasjonalt og internasjonalt virker, men jeg er enig med interpellanten i at det må virke sterkere.

La meg nevne noen av de grepene som regjeringen allerede har tatt. Vi har lagt om engangsavgiften for kjøretøy, som gjør det billigere å kjøre klimavennlig. Vi har gjennom budsjettet styrket belønningsordningen for kollektivtrafikk. Vi har økt bevilgingene til jernbane. Vi har fått på plass omsetningspåbud for biodrivstoff. Testsenteret på Mongstad er under full bygging. Enova har gjort en masse for energieffektivisering med vesentlig økte midler og etablert Transnova for å utløse tiltak innen transportsektoren. Men ingen hevder at summen av de virkemidlene vi til nå har satt i verk, vil være nok til å nå målene for 2020. Derfor kommer klimameldingen til høsten, for å gå gjennom alle de nye virkemidlene som må på plass.

Til sammen ble det i Klimakur utredet tiltak som kunne redusere utslippene med 22 mill. tonn innen 2020. Her må altså Stortinget og regjeringen foreta en avveining. Noen tiltak er i og for seg billige å gjennomføre, men kan ha drastiske samfunnsmessige konsekvenser som vi ikke ønsker, av typen sette ned avgift, slik at en bedrift går konk. Det kan være et billig tiltak, men har jo konsekvenser vi ikke ønsker. Andre tiltak kan være vesentlig dyrere, men ha mye mindre samfunnsmessige konsekvenser. Det er denne avveiningen av klimamålsettingen mot andre samfunnsmessige føringer som blir Stortingets og regjeringens hovedoppgave når klimameldingen kommer.

Riksrevisjonen, som interpellanten var inne på, la fram en undersøkelse hvor de vurderte måloppnåelsen i forhold til Norges internasjonale klimaforpliktelser. Jeg mener de sa akkurat det som er vår vurdering også, at med de nåværende virkemidler vil vi ikke nå målet. Med andre ord, vi må innføre nye virkemidler. Det skal vi gjøre i forbindelse med klimameldingen.

Riksrevisjonen pekte også på det som jeg har vært inne på i høyttenkningen, nemlig at det er behov for å styrke Miljøverndepartementets makt og innflytelse i de ulike dragkampene. La meg da igjen minne om at blant de budsjettforslagene som vi fikk fra opposisjonen, var det betydelige forslag om reduserte stillinger innenfor Miljøverndepartementet og miljøforvaltningen, som jo helt sikkert nettopp ville redusert miljøetatenes makt i de interne dragkampene overfor andre sektorer. Det som i hvert fall er helt sikkert, er at hvis interpellanten ønsker et sterkere miljøverndepartement, er dagens regjeringspartier de beste alliansepartnere for å få det til.

La meg til slutt, siden tiden løper, si at vi har tatt utfordringen fra Verdens Villmarksfond, eller WWF, som de ønsker å kalle seg, som jeg ikke liker, siden det er en engelsk forkortelse, men det får nå de bestemme selv, som har kommet og sagt at vi bør innføre en klimalov etter britisk modell. Det vil vi utrede. Det er ikke i tråd med norske styringstradisjoner. Det normale i Norge er at man vedtar politikken gjennom fortløpende stortingsvedtak og fortløpende budsjettbehandlinger. En klimalov vil i så fall være et nytt grep på et område hvor vi ikke har tradisjoner for det. Men la oss få utredet dette. La oss se hvilke konsekvenser dette vil ha. Da får vi det fram til en bred behandling i både storting og regjering i forbindelse med klimameldingen.

Det kan selvsagt sikkert også tenkes andre varianter som ikke ligger så tett opp til den britiske modellen, men igjen, disse mulighetsvinduene skal vi rulle ut, slik at alle kan få se på dem.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [13:23:20]: Ja, samfunnet er en komplisert organisme. Jeg tror ikke det er noen nyhet for noen av oss. Denne kompliserte organismen ønsker vi å være med og styre, og vi ønsker å styre den i en klimavennlig retning. Det er vel der statsråden har et overordnet ansvar, og det er i den hensikt jeg utfordrer ham. Han, som undertegnede, er utålmodig utover de endringene vi klarer å få til, og han har på en måte også sagt dette offentlig.

Jeg er glad for statsrådens høyttenkning. Jeg tror den kan være på sin plass. Statsråden er kjent med at Kristelig Folkeparti ikke er så glad for å ha en miljø- og utviklingsminister. Jeg ser fordelen på det internasjonale planet, som statsråden viser til, men på hjemmebane tror jeg at klima- og miljøpolitikken hadde hatt godt av å ha en statsråd på 100 pst. basis, med ett fokusområde.

Statsråden sier at han ønsker å holde fast på sektoransvaret og heller stå i en daglig kamp, for det er det han da legger opp til. Kanskje skal vi vurdere om Miljøverndepartementet skal få en overordnet struktur, slik Finansdepartementet har – det vil bare framtiden vise.

Jeg tror statsråden gjør lurt i å lese alternative budsjetter og ikke bare trekke fram de to store partiene. Selv om statsråden snakket om en ørn, en vingeklipping, eller at man vil legge ned mye av byråkratiet, tror jeg han gjør lurt i å lese opposisjonens – Venstres og Kristelig Folkepartis – budsjettinnstillinger og ta med seg de gode løsningene, fordi jeg tror vi som klima- og miljøpolitikere har mye å hente ved å spille på lag gjennom de ulike forslagene som blir fremmet.

Jeg er glad for at statsråden så tydelig sier at han ønsker å se på en klimalov som foreslått av WWF, og at han skal komme til dette i klimameldingen. Men fallhøyden når det gjelder klimameldingen, begynner å bli veldig høy. Det er veldig mye som skal inn i den meldingen, og vi har ventet på den i et par år. Hvis den ikke leverer på alle de områdene som den skal levere på, når de forskjellige sektorene skal ha sitt, når de forskjellige departementene skal ha sitt, er det et tog som går. Kristelig Folkeparti skal være med på dette toget. Vi skal ikke stå på perrongen. Men spørsmålet er hvem som styrer dette toget. Kristelig Folkeparti vil være med og styre norsk klimapolitikk i framtiden fordi vi investerte i klimaforliket, og det er utfordringen i alle sakene som nå puttes inn i klimameldingen.

Statsråd Erik Solheim [13:26:46]: Kristelig Folkeparti har en særdeles viktig oppgave i forbindelse med klimameldingen, og det er – sammen med oss, forhåpentlig – å passe på alle de samfunnsinteressene som vil være ivrig opptatt av at man i prinsippet skal nå klimamålsettingene, men bare ikke med tiltak som kan ha noen negative konsekvenser for akkurat dem. Vi ser det ofte, både fra næringsinteresser, fra sektorinteresser og i den offentlige debatt, at i prinsippet ja, bare ikke for meg. Det er utrolig viktig med noen som holder det overordnede perspektivet klart, og det er så enkelt at hvis man gjør mer på samferdsel, kan man gjøre mindre på industri, gjør man mer på olje og energi, kan man gjøre mindre på landbruk og vice versa. Men summen av dette må gå opp. Rollen som vaktbikkje for det er veldig, veldig sentral.

Det kunne ikke falle meg inn å gjøre Kristelig Folkeparti ansvarlig for opposisjonspartienes ulike former for budsjettkutt og mange forslag til vingeklipping av Miljøverndepartementet, men det er en tung realitet at hvis Kristelig Folkeparti skal inn i et maktpolitisk bilde, må de enten samarbeide i en eller annen forstand med nåværende regjeringspartier, som faktisk har demonstrert at vi kan øke og styrke Miljøverndepartementets innflytelse, eller med partier som har en serie forslag både til budsjettkutt og til organisasjonsmessige endringer som alle drastisk vil svekke miljøfeltet i Norge. Jeg bare trekker dette fram. Kristelig Folkeparti er på ingen måte ansvarlig for det, men Kristelig Folkeparti bør unngå partnere som vil bringe partiet «ut i uløkka», for å si det på den måten.

Det er mange måter langsiktig å organisere miljøfeltet på. Det ser man i andre land også. Det er en serie konstellasjoner og modeller. Noen har miljø og energi, som Danmark. Danmark har en klima- og energiminister og en annen miljøvernminister. Mitt inntrykk er at det er en modell som fungerer bra i Danmark. Noen har miljø sammen med landbruk. Det er avhengig av hva som er de sentrale problemene i de ulike landene. Det jeg vil fram til, er at for vårt vedkommende har sammenkoblingen av miljø og utvikling – jeg er enig i at det skaper nasjonale utfordringer – gitt oss en formidabel internasjonal styrke fordi vi som ett av få land klarer å se fellestrekkene mellom miljø og utvikling, og vi klarer å koble sammen i våre egne programmer pengene med politikken på en måte som nesten ingen andre land klarer. Det skyldes den sammenkoblingen. Så kan andre måter å se det på være bedre for andre land.

Til slutt: Jeg er veldig enig i interpellantens utålmodighet. Det er all grunn til å være utålmodig på dette området. Norge skal levere. Men vi må også utålmodig dytte andre land til å levere.

Eirin Sund (A) [13:30:04]: Den rød-grønne regjeringen har gjennomført mange viktige og riktige tiltak i klimapolitikken. Utgangspunktet for regjeringens klimapolitikk er klimaforliket som alle partier her på Stortinget står bak, bortsett fra Fremskrittspartiet.

Regjeringens klimapolitikk står tydelig i Soria Moria-erklæringen. Her står det bl.a. at regjeringen vil

• overoppfylle Kyoto-avtalen med 10 pst.

• skjerpe Norges klimamål, slik at de tilsvarer kutt i utslippene på 40 pst. innen 2020 i forhold til 1990-nivå, dersom det kan bidra til enighet om en ambisiøs klimaavtale der de store utslippslandene påtar seg konkrete utslippsforpliktelser

• at Norge, som en del av en global og ambisiøs klimaavtale der også andre industriland påtar seg store forpliktelser, påtar seg en utslippsforpliktelse tilsvarende reduksjon på 100 pst. innen 2030, slik at vi da er karbonnøytrale

• videreføre klima- og skoginitiativet, og trappe opp innsatsen til om lag 3 mrd. kr årlig.

Selv om vi ikke fikk en ny klimaavtale i Cancún, er det klart at enigheten der, som statsråden sa, var et større skritt i riktig retning enn noen hadde trodd på forhånd. Det er nå større forventninger til at vi kan få til en enighet i Sør Afrika.

Arbeiderpartiet ønsker at Norge skal være et foregangsland i klimapolitikken. Vår rolle i internasjonalt klimaarbeid, f.eks. gjennom skogsatsingen, gir oss et ansvar for også å gjennomføre tiltak her hjemme. Den store gjennomgangen av virkemidler i Klimakur-arbeidet gir oss et godt grunnlag for å sette i gang flere tiltak for å nå målene i klimaforliket. Regjeringen er godt i gang med arbeidet. Og som statsråden sa: Norges femte nasjonale kommunikasjon til FNs klimakonvensjon viser at utslippene i 2010 ville vært mellom 11 og 14 millioner tonn høyere i 2010 om det ikke var for virkemidlene som allerede er på plass. Her har CO₂-avgiften på sokkelen vært veldig viktig.

Det er miljøpolitikkens, og særlig klimapolitikkens, natur at området dekker over flere departementers arbeidsområde. Målsettingene er forankret i Miljøverndepartementet, mens flere av virkemidlene ligger i andre fagdepartementer. Miljøverndepartementets rolle er å passe på at de andre departementene følger opp ansvaret for klimapolitikken i sitt arbeid. Den jobben gjør Miljøverndepartementet veldig bra.

Så er vi også så heldige som har en statsminister som brenner for klimasaken.

Som statsråden var inne på, har regjeringen både gjennom Miljøverndepartementet og de andre fagdepartementene vist handlekraft i klimapolitikken. Da vil jeg, som statsråden, nevne landbruk og transport som eksempel.

De fleste analyser av klimapolitikk og virkemidler peker på den viktige rollen som transportsektoren må spille om vi skal nå våre målsettinger. Dette kommer også klart til syne i Klimakur-sammenheng. Om vi ikke klarer store utslippsreduksjoner i transportsektoren, må vi ha tilnærmet null utslipp i alle andre sektorer. Jeg er veldig glad for regjeringens satsing på bærekraftige transportløsninger gjennom Transnova.

Innen transportområdet har regjeringen også lagt om engangsavgiften for kjøretøy. Dette har kommet de mer klimavennlige bilene til gode, mens verstingene har blitt byttet ut. Vi vil videreføre dette arbeidet. Vi har styrket belønningsordningen for kollektivtransport, og vi har fortsatt arbeidet med å styrke jernbanen.

Innen transportområdet har også kommuner og fylkeskommuner en viktig rolle å spille. Miljøpakken i Trondheim har f.eks. gitt gode resultater. Her har vi sett en 10 pst. økning i bruk av kollektivtransport det siste året. Det er viktig at kommunene så langt det er mulig, tar i bruk de virkemidler som de kan bidra med. For eksempel kan rushtidsavgift være et godt virkemiddel i mange kommuner.

Energisektoren er også en viktig bidragsyter i klimapolitikken. En overgang til fornybare energikilder, særlig på sokkelen, er veldig viktig om vi skal nå målene våre. I denne sammenhengen er det også veldig viktig at konsesjonsvilkårene for gasskraft ligger fast – ingen nye konsesjoner uten rensing fra dag én. Dette er det viktig at partene i klimaforliket har klart for seg også når vi diskuterer strøm i denne salen.

Selv om Norge nå fortsetter den store satsingen på fornybar energi, er det viktig å huske at internasjonalt vil olje og gass fortsette å spille en viktig rolle. Også i framtiden vil de kraftverkene som går i dag, slippe ut store utslipp av klimagasser. Derfor er det veldig viktig å fortsette utviklingen av teknologi for karbonfangst og -lagring. Det er også veldig viktig at det utvikles teknologi som kan brukes på såkalte varmekraftverk.

Det er positivt at interpellanten tar opp en viktig diskusjon. Nå tror jeg det er viktig at vi får virkemidler på plass, i stedet for å diskutere om omorganisering av forvaltningen er mest hensiktsmessig.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [13:35:28]: Den siste setningen som kom fra forrige taler, om å få virkemidlene på plass, er jo ganske betegnende. Det er jo det som kjennetegnet hele klimaforliket og klimameldingen, at alt skulle utredes og at virkemidlene var svært få. Det er jo derimot regjeringens utfordring når de står og snakker så stort som de gjør.

Miljøvernministeren var bekymret for at Miljøverndepartementet ville bli mindre i Norge med Fremskrittspartiet og Høyre i regjering. Han sa at Miljøverndepartementet ville bli et vingeklippet dyr, som krøp rundt. Ja, vel. Fremskrittspartiet – og jeg vil tippe også Høyre – har hatt som mål å ha Miljøverndepartementet som en vakthund, eller vaktbikkje, som statsråden sa, i samfunnet. Hunden har ingen vinger, ei heller en fuglehund. Derfor er det ingen vinger å klippe. Derfor er det ingenting å bekymre seg for.

Men en innskjerping av Miljøverndepartementets ressursbruk vil det helt sikkert bli, den blir mer målrettet. Det at kommunene godt kan ivareta sitt eget arbeid, gjør at Miljøverndepartementet ikke trenger å ha veldig mange overstyrende organer. Det at industrien selv kan gjøre jobben sin, gjør at vi heller ikke trenger et stort miljøverndepartement som gjør jobben for dem. Et eksempel på det er NO_x-fondet, der regjeringen selv skal ha et veldig omfattende system med NO_x-avgifter og hele pakken, mens Fremskrittspartiet og Høyre fra dag én ville ha et NO_x-fond. Det var regjeringen som snudde, fordi regjeringens politikk ikke funker. Jeg tror regjeringen skal være glad for at de ikke ansatte flere folk i MD, men heller lot NHO-systemet og industrien gjøre jobben for dem. Det viser at det er resultatet som teller, ikke hvor mange ansatte man har i et departement.

Statsråden sa i en debatt i NRK da klimaforliket var et faktum, at klimaforliket setter kloden på en ny kurs. Når man sitter og hører på debatten i dag, og ser hva som har skjedd i Norge siden klimaforliket, kan man spørre seg om han visste hvilken kurs man satte ut på. Det er åpenbart at det er stor forskjell på kart og terreng. Det er også verdt å merke seg at mens statsråden her sier at Cancún var en stor suksess – han omtalte det som et syvmilssteg da han var på vei hjem fra Cancún – så sa CICERO, som er statens kunnskapsrike folk på dette området, at det var små skritt i riktig retning. Jeg lytter til CICERO.

Vi gleder oss over muligheten til å få en global avtale som sørger for at rammebetingelsene for CO₂ blir like i verden. Derfor ønsker også vi å få den avtalen på plass, men vi er ikke for at Norge skal ha en masse særnorske restriksjoner på veien dit. Der vil jeg også gi regjeringen ære, for også der har de faktisk sett lyset og snudd i politikken. Det var i budsjettdebatten for budsjettåret 2009 at SV og representanten Thorkildsen sa at Norge skulle fjerne gratis CO₂-kvoter og håpet at andre land ville gjøre det samme. Nå hører vi en miljøvernminister som sier at det er viktig å opprettholde konkurranseevnen og ikke bare ha en politikk som flytter utslipp. Det synes jeg er en virkelighetstilnærming som vi skal være glade for, og derfor er jeg glad for at det er dagens miljøvernminister som er miljøvernminister på vegne av SV – og ikke andre, for da kunne vi faktisk fått reell SV-politikk tilbake, og det hadde vært til skade for norsk næringsliv.

Jeg trodde at regjeringen opptrer som kollegium. Miljøvernministerens politikk bør jo være forankret når han er ute i debatter. Interpellasjonens åpningssitat viser at det åpenbart ikke er tilfellet, men jeg håper jo at det som framlegges for Stortinget, i hvert fall er godt forankret.

Statsråden nevnte selv Klimakur og at det viser at det er mulig teknisk, men muligens litt dyrere. Vel, Klimakur viser for det første at klimaforliket var vesentlig dyrere enn det en trodde, og det er teknisk teoretisk mulig, men det er ikke uten betydelig risiko, både i forhold til teknologi og i forhold til gjennomføringsrealisme. At en stor andel av det norske folk ville begynne å sykle bare fordi en anslår i Klimakur at det er samfunnsøkonomisk lønnsomt, betyr ikke at folk begynner å sykle sommer som vinter. Snarere tvert imot – den muligheten har mange hatt i dag, men de benytter seg ikke av det. Det betyr ikke at vi tar avstand fra å sykle til jobben, selv om noen gjerne automatisk tolker det slik. Det handler om å ha realisme i hva vi tror folk flest faktisk vil gjøre bare fordi en miljøvernminister ber dem om det. Det er også viktig å understreke at Klimakur ikke sier at det er fornuftig ressursbruk å gjøre det bare fordi de har kartlagt at det er teknisk mulig.

La meg trekke fram lyntog som et eksempel. Som klimatiltak koster altså lyntog mellom 30 000–60 000 kr pr. tonn CO₂, som vi må regne med å få kuttet ved å erstatte flytrafikk med tog. 30 000–60 000 kr pr. tonn: Det er ikke et godt argument som klimatiltak. En kan finne mange argumenter – gode og dårlige – for lyntog i andre sammenhenger, f.eks. med hensyn til infrastruktur og transport, men ikke som klimatiltak.

Klimakur forutsatte også CO₂-rensing av Kårstø og Mongstad. Det første er utsatt, det andre er det usikkert når blir realisert. Jeg håper statsråden vil ta grep når nå Industrikraft Møre og Siemens viser at det er mulig å gjennomføre et CO₂-rensetiltak et annet sted enn på Mongstad, til en lavere pris og med større framdrift. Der kunne statsråden gjort en forskjell.

Nikolai Astrup (H) [13:41:00]: La meg først få lov til å takke representanten Hjemdal for at hun reiser en interessant debatt om regjeringens evne til å omsette klimamål i konkrete resultater. I dette spørsmålet har – som representanten Hjemdal var inne på – Riksrevisjonen allerede konkludert: Det er ikke særlig sammenheng mellom vilje til å love og evne til å levere i norsk klimapolitikk. På mange områder går det attpåtil i feil retning.

Representanten Hjemdal spør om det er endringer i forvaltningen som er nødvendig for å rette på dette. Mitt svar vil være at det fortsatt er slik at politiske resultater er et resultat av politisk vilje. Dersom resultatene uteblir, skyldes det mangel på politisk vilje – ikke at forvaltningen har sviktet.

Statsråd Solheim vil naturligvis påpeke at det ikke mangler vilje i hans departement, men det er ikke viljen i Miljøverndepartementet som er vesentlig i denne saken; det er regjeringens resultater som kollegium. Det finnes ingen annen målestokk.

Det er likevel verdt, slik representanten Hjemdal gjør, å problematisere det faktum at de fleste virkemidler i norsk klimapolitikk ikke ligger i Miljøverndepartementet, til tross for at Solheim er ansvarlig statsråd. Dette er ikke et enestående fenomen i norsk politikk. Næringsministeren er kanskje i enda større grad vingeklippet, uten at jeg med det skal bringe opp statsministerens vingeklipping av statsråd Giske for ti dager siden. De fleste virkemidler i næringspolitikken bestyres av finansministeren, eller av de to næringsdepartementene som bestyrer fisk og landbruk. Næringsministeren stilles dermed til ansvar for sin evne til å få gjennomslag i den regjeringen han er en del av. Det må også gjelde for miljøvernministeren.

Etter mitt skjønn er det en realitet at klimapolitikken i altfor stor grad anses som et separat politisk univers i norsk politikk. Det vil være vanskelig å oppnå substansielle resultater uten at klimapolitikken integreres i nær sagt alle andre politikkområder, og klimameldingen som regjeringen legger frem til høsten, vil være den store testen på om dette er mulig.

Finanspolitikken er kanskje det området som besitter flest og mest potente virkemidler. Samferdselspolitikken vil være helt avgjørende for å redusere utslippene fra transportsektoren, som i dag utgjør en fjerdedel av de samlede utslippene i Norge. Likeledes står Olje- og energidepartementet og Kommunaldepartementet sentralt i arbeidet med å fase ut fossil energi til oppvarming av bygninger, og erstatte med energieffektive, miljøvennlige løsninger i byggsektoren.

Klimakur 2020 anskueliggjør på en god måte at utfordringene vi står overfor, går på tvers av alle sektorer og er gjennomgripende for det norske samfunnet. Derfor er det avgjørende at statsråden makter å ansvarliggjøre sine kolleger i arbeidet med å realisere lavutslippssamfunnet.

Interpellanten nevner WWFs forslag om en klimalov. Storbritannia har allerede vedtatt en slik lov, og mye tyder på at byggingen av Heathrows femte rullebane ble stoppet av nettopp denne loven. Det viser at en slik lov kan ha effekt dersom den etterleves og legges til grunn for forvaltningen på tvers av alle sektorer.

På den annen side har vi eksempler på lovforslag som i realiteten lovfester gode intensjoner. Det gir liten konsekvens dersom den politiske viljen uteblir. Enkelte partier har f.eks. ivret for en lov som gir alle yrkesfaglige elever rett til lærlingplass i norske bedrifter. Det blir imidlertid ikke flere lærlingplasser av å vedta at det skal være flere av dem.

Dersom en slik lov skal fungere, må den ledsages av konsekvenser. Uten konsekvenser vil den ende som med partifinansieringsloven, der et brudd på loven ledsages av kritikk i Stortinget. Kritikk i Stortinget synes imidlertid ikke å ha den helt store effekt på denne regjeringen, og så langt har den ikke hatt det i klimapolitikken heller.

Høyre mener derfor at en lovfesting av målene i klimapolitikken ikke nødvendigvis fører til bedre resultater. Loven må ledsages av politisk vilje og evne til å handle nå. Men dersom regjeringen utviser den viljen og evnen som skal til, trenger vi heller ikke loven.

Statsråd Erik Solheim har helt rett i at mange av de mest potente virkemidlene ligger i andre departementer enn hans eget, men det fratar ham ikke ansvaret for regjeringens samlede resultater.

Statsråden forsøkte på ulike måter å antyde at en regjering med et annet flertall i ryggen ville nedskalere, vingeklippe og forandre den organismen som Miljøverndepartementet er, til en helt annen type dyr. Nå er jeg verken ornitolog eller på annet vis utdannet innenfor denne sektoren, men jeg kan forsikre statsråden om at målet om en mer offensiv klimapolitikk står fast, og målet om en mer offensiv miljøpolitikk står fast fra Høyres side. Det at vi ønsker å styrke og ansvarliggjøre også den lokale miljøforvaltningen, betyr jo ikke at vi ønsker å svekke miljøpolitikken som helhet i Norge. Tvert imot betyr det at vi ønsker å styrke miljøpolitikken i Norge ved i mye større grad å bringe inn det lokale ledd i miljøpolitikken. Det vil nødvendigvis gjøre det slik at det blir færre saker på bordet til Miljøverndepartementet.

Knut Magnus Olsen (Sp) [13:46:12]: Klimamålene griper ned i det mest sentrale av Senterpartiets ideologi, nemlig forvaltertanken. Vi er opplært til, og har i vårt program, at vi skal levere jorden fra oss til våre etterkommere i minst like god stand som den var da vi overtok den selv. Derfor er vi forpliktet til å ha en offensiv politikk for å møte Norges klimapolitiske forpliktelser, særlig på hjemmebane, men også som pådrivere på den internasjonale arena. Vår troverdighet i det internasjonale arbeidet er avhengig av at vi lykkes på hjemmebane. Dette både kan og skal vi klare. Alternativet, en global oppvarming med til dels katastrofale følger, er ikke akseptabelt.

En forutsetning for å nå målene er at verktøyene er på plass, det være seg både de ressursmessige, teknologiske og forvaltningsmessige. I Norge er vi jo i den heldige situasjon at vi bokstavelig talt er på den grønne gren med hensyn til naturressurser. For Senterpartiet er det helt sentralt at vi bruker disse på best mulig måte for å gjøre vårt for å få opp produksjonen av fornybar energi. Vår kunnskap og erfaring på feltet skal tas vare på og styrkes. Vi har økonomiske og kompetansemessige ressurser til å utvikle ny fornybar energi og å satse på kostnadskrevende, men helt nødvendig teknologi for fangst og lagring av klimagasser.

Det er nødvendig å si at denne regjeringen har oppnådd mye i forhold til å nå våre klimapolitiske mål. Statsråden har gitt oss et godt bilde av det, det trengs derfor ikke gjentas. Men samtidig vil jeg si at interpellanten peker på et viktig tema: En god forvaltning er nødvendig for best mulig måloppnåelse i klimapolitikken.

Riksrevisjonens undersøkelse viser at vi har forbedringspotensial. Undersøkelsen hevdet bl.a. at nasjonale virkemidler har bidratt til å dempe veksten i utslipp av klimagasser, men ikke til å snu trenden med økende utslipp. Riksrevisjonen slo fast at det etter deres mening er store svakheter i hvordan de ulike departementene ivaretar sitt sektoransvar, og at hensynet til reduksjon i utslipp av klimagasser i sektorene må gis høyere prioritet.

Ivaretakelse av sektoransvaret i tillegg til sektorovergripende virkemidler er sentralt for å lykkes, som flere har sagt. Og da er det ganske naturlig for meg kanskje å peke på spesielt to områder, bl.a. St.meld. nr. 39 for 2008–2009, Klimautfordringene – landbruket en del av løsningen, som et godt eksempel på at sektoransvaret blir ivaretatt, som også statsråden nevnte. Det samme gjelder Nasjonal transportplan og alle tiltak som er gjort innenfor transportsektoren, som også er nevnt av flere her.

I arbeidet med den kommende klimameldingen står vi overfor en viktig oppgave. Vi må nedfelle politiske føringer som gjør at vi når våre klimaforpliktelser. Vi skal også vurdere behov for endrede virkemidler. Klimakur 2020 gir oss godt grunnlag i det arbeidet. Som politikere er vi gitt et stort ansvar, det tar vi med oss i arbeidet med den kommende klimameldingen, og Senterpartiet vil være en pådriver i dette arbeidet.

Borghild Tenden (V) [13:50:21]: Interpellanten reiser et viktig tema. Jeg har også hørt miljøvernministeren sette ord på avmakt i forhold til virkemidler for styring av norsk klimapolitikk. Det er for så vidt litt underlig i og med at det er opp til regjeringen selv å organisere seg, for de har valgt nettopp denne organiseringsmodellen som vi har i dag. Så avmaktsfølelsen er for så vidt selvforskyldt. I dag hører jeg en statsråd som skryter av den modellen vi har. I tillegg sitter miljøvernministeren i en flertallsregjering, så det er til sjuende og sist snakk om politisk vilje, som også representanten Astrup var inne på.

Interpellanten snakket mye om de nasjonale klimamålene, og statsråden nevnte selv transportsektoren. Jeg for min del har lenge vært overrasket over at en miljøvernminister fra SV, som også representerer landets hovedstad, ikke er mer opptatt av klimagassutslippene i nettopp transportsektoren. Disse utslippene er i dag på ca. 29 pst. av det totale utslippet, og er det som er raskest økende.

Miljøvernministeren kjenner helt sikkert til de store utfordringene de største byene står overfor, og i Venstres alternative budsjett har vi tatt dette inn over oss og styrket jernbanen og kollektivbudsjettet med totalt 1,2 mrd. kr utover det de rød-grønne foreslår. Vi foreslår også at det opprettes en post på statsbudsjettet på 150 mill. kr til neste år, med plan om opptrapping for planlegging, investering og drift av kollektivtrafikk i de store byene. Dette fordi kommunene selv ikke har kapasitet til å holde tritt med befolkningsveksten. Vi har et mål om at veksten i trafikken skal tas kollektivt. Vi mener staten må sterkere inn finansielt, men at ansvaret i organiseringen fortsatt skal ligge lokalt.

Jeg ønsker derfor avslutningsvis å utfordre miljøvernministeren på om dette er noe SV i regjering vil gå inn for. Selv om dette ikke ligger innenfor hans departement, mener jeg at dette er noe en miljøvernminister må ta inn over seg, og ikke skylde på at det ligger i et annet departement.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [13:53:02]: Takk for dagens interpellasjonsdebatt.

Det er en engasjert statsråd miljøkomiteen har i Erik Solheim. Han er en frittalende statsråd, som ofte gir uttrykk for de tankene han har i hodet. Men det er nok en litt mer ydmyk statsråd vi møter her i denne salen i dag, som ofte ellers også når han kommer til Stortinget. Ofte har statsråden kanskje en litt annen pondus – la meg nevne oljesanduttalelsen hans, la meg nevne uttalelsen om Goliat, la meg nevne uttalelser om biodrivstoff.

Men hvis jeg lar det ligge, har jeg lyst til å utfordre statsråden konkret på to ting når det gjelder det arbeidet som vi nå har framfor oss.

For det første: Når vil klimameldingen komme, hvilket tidsperspektiv er det på dette – det er sagt høsten 2011?

For det andre: Er det slik å forstå at når klimameldingen kommer, vil det også i dette arbeidet bli nedsatt en arbeidsgruppe eller et lovutvalg for å se på en klimalov? Er det mulig å trekke de uttalelsene statsråden kom med her tidligere i debatten, i en slik retning?

Jeg og Kristelig Folkeparti er meget enig i at det nå er viktig at vi får virkemidlene på plass, som representanten Eirin Sund sa. Men utfordringen er jo at dette har Kristelig Folkeparti og Venstre etterlyst fra 2008, da vi inngikk klimaforliket.

Representanten peker på styrking av belønningsordningen. Ja, det er flott, det lå i klimaforliket. Jeg kan peke på biodieselsaken og avgiftsøkningen der og hva det gjorde med norsk produksjon.

Jeg merker meg at det ble sagt her at rensing av gasskraft fra dag én må ligge fast. Men det er vel bare å vise til regjeringens egen politikk fra 2006 på dette området når det gjelder Mongstad; i praksis ligger den vel ikke så fast som det hadde vært ønskelig, og som Kristelig Folkeparti satte standard for ved vår utgang av regjering på 2000-tallet.

Jeg mener at representanten Knut Magnus Olsen trekker fram noe av det viktigste, nemlig at vi må lykkes på hjemmebane hvis vi skal få internasjonal troverdighet. Det er derfor Kristelig Folkeparti fremmer denne interpellasjonen. Vi må lykkes på hjemmebane hvis vi også skal gjøre noe ute. Kristelig Folkeparti vil være med og være et foregangsparti i et foregangsland, men da trenger vi en statsråd som er like tøff på Stortingets talerstol som han er i enhver debatt.

Statsråd Erik Solheim [13:56:19]: Interpellanten beskyldte meg for å være ydmyk overfor Stortinget. Det tar jeg som ros. I de tolv årene jeg satt på Stortinget selv, var en ting jeg lærte, at ingen statsråd kom dårlig ut av det med litt ydmykhet overfor Stortinget, men det var veldig mange som kom dårlig ut av det med manglende ydmykhet overfor Stortinget. Så jeg skal fortsette å være en ydmyk statsråd overfor Stortinget.

Så var Astrup og flere andre inne på at den politiske viljen er viktigst. Jeg ser det sånn at ja, den politiske viljen til å utrette noe er det viktigste. Det å få integrasjon på alle samfunnsområder kommer deretter, og så kommer hvordan man organiserer oppgavene, nederst.

Min faste tro på at den politiske viljen er det viktigste, er også grunnen til at jeg ikke har iverksatt store organisasjonsmessige endringer verken i Utenriksdepartementet eller Miljøverndepartementet. Jeg føler at det nesten alltid tar enorm oppmerksomhet, tid og krefter og folks fokus i lang tid, og så blir det ikke nok tid til å gjøre selve jobben. Det kan likevel ikke forhindre at man må ha en fortløpende debatt om hva som er den rette organisering, og jeg har tenkt å fortsette å tenke høyt i den debatten. Jeg tror det er fornuftig, for det er ikke ting som kan løses av en enkelt person eller en enkelt konstellasjon på et enkelt tidspunkt. Det er noe som krever en fortløpende debatt.

Solvik-Olsen var inne på NO_x-fondet som et eksempel på Høyres og Fremskrittspartiets offensive tenkning på klimaområdet. Det må man vel kunne si er en lissepasning til de rød-grønne, for i den regjeringen som kom før oss, og som Fremskrittspartiet hadde stor innflytelse på, skjedde det ingenting med NO_x-fondet. Stockholmsavtalen ble inngått på slutten av 1990-tallet, og da vi kom til regjeringsmakt, hadde ingen verdens ting skjedd på dette området, trass i at Høyre satt i regjering og Fremskrittspartiet var viktigste støttespiller. Vi kom inn og gjennomførte det Solvik-Olsen hevder er Fremskrittspartiets langsiktige tankegang, i så fall er jeg stolt av det, for det er viktigere å gjøre det enn å skryte av det. Det var vi som gjennomførte NO_x-fondet. Det er en dundrende suksess, og det er veldig flott hvis det også kanskje kan være en modell for ting som kan gjøres på CO₂-området.

Så vil jeg til slutt si om Høyre og Fremskrittspartiet at på alle andre områder har de en annen logikk. Jeg hører dem aldri om veiutbygging si at man kan få til mer med mindre midler. Jeg hører dem heller aldri om Forsvaret si at hvis man bare flytter nok fra Forsvarsdepartementet til andre departementer, så blir det mer forsvarspolitikk i Norge. Men hvis det er snakk om miljøområdet, så vil det på et eller annet mystisk vis bli mer miljøpolitikk ved at man tar midler fra Miljøverndepartementet og bruker dem på noe annet, eller ved at man tar oppgaver fra Miljøverndepartementet og legger dem andre steder. Forstå det den som kan!

Jeg skal ikke fortsette å bruke bilder langt oppe i fuglesfæren. Vi kan holde oss til vaktbikkja til Solvik-Olsen. Hvis den vaktbikkja utgår fra Fremskrittspartiet og Høyre, vil det være en vaktbikkje med en veldig stor hale, som kommer til å logre en hel masse. Men den kommer til å bjeffe veldig lite, og den er nesten helt sikkert kastrert.

Presidenten: Sak nr. 2 er dermed ferdigbehandlet.