Presidenten: Etter ønske fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Svein Harberg (H) [10:33:10]: (ordfører for saken): Representantforslaget fra Venstres representanter om seniortiltak for å beholde verdifull undervisningskompetanse i skolen løfter på ny fram en debatt som kirke-, undervisnings- og forskningskomiteen gjentatte ganger har vært opptatt av: hvordan vi skal sikre nok og gode nok lærere til skolen i årene som kommer. Det er mange faglig dyktige og erfarne lærere i skolen i dag, men vi opplever at de ønsker å gi seg så snart pensjonsordningene legger til rette for det. I en tid da det ikke er mulig å skaffe nok utdannede lærere, er det en utfordring at så mange gir seg mens de ennå har mye å bidra med.

Det er stor enighet i komiteen om at lærermangelen er en av de største utfordringene vi står overfor, noe også statsråden bekrefter i sitt tilsvar til komiteen.

Representantforslaget støttes av Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, og man foreslår at regjeringen skal gripe fatt i utfordringen gjennom å fremme et forslag for Stortinget om seniortiltak i skolesektoren, og at regjeringen også skal bidra økonomisk til etableringen av slike konkrete tiltak, som kan bidra til at flere lærere står lenger i yrket.

Opposisjonspartiene peker på at storting og regjering har et overordnet ansvar for at barn og unge får en god skolegang, selv om driften av skoler er delegert til skoleeierne, hovedsakelig kommuner og fylkeskommuner.

Staten har ansvaret for lærerutdanningen, og når vi ser at dagens rekruttering på ingen måte greier å fylle behovet, er det nødvendig å ta ansvar.

I dag er det kun 20 pst. av lærerne som arbeider som lærer fram til vanlig pensjonsalder. I og med at over halvparten av lærerne er over 50 år, tyder mye på at konkrete målrettede tiltak vil kunne resultere i at flere lærere står lenger i yrket.

Regjeringspartiene er enige i at det er en stor utfordring vi står overfor, men mener det allerede er satt i gang mange tiltak som vil avhjelpe problemet. Flertallet foreslår derfor at forslaget vedlegges protokollen. Det vises spesielt til den store satsingen på etter- og videreutdanning, og at dette må få virke en tid før en evaluerer og eventuelt setter inn nye tiltak. Flertallet viser videre til at det er skoleeier som har arbeidsgiveransvaret, og at det er KS som koordinerer forhandlinger om lønn og arbeidsforhold.

Høyre har gjentatte ganger tatt til orde for en ekstra satsing på lærerne, og dette gjenspeiles bl.a. i vårt alternative budsjett, der vi de to siste årene har doblet innsatsen til etter- og videreutdanning. Etter- og videreutdanning må i større grad tilpasses målgruppen gjennom nærhet til tilbudene, og dersom flere gjennomfører dette, vil det selvsagt kunne bidra til at flere vil stå lenger i tjeneste. Sju av ti lærere har sagt at de ønsker en slik oppfølging. Uansett må vi være villig til å se på ytterlige tiltak for å sikre at elevene i årene framover skal få undervisning av kompetente og gode lærere. Ekstra ressurser kan f.eks. frita seniorene for en del arbeid med rapporter, og økonomiske incentiver kan gjøre det mer attraktivt å stå i arbeid noen ekstra år.

Vi skal ikke her og nå ta stilling til hvilke tiltak som kan og bør settes inn, men det er jeg sikker på at statsråden kan finne fram til i dialog med dem det gjelder.

Høyre vil takke Venstre for at de så konkret setter seniorpolitikk i skolen på dagsordenen, og hadde håpet at regjeringspartiene ville støtte opp om forslaget og ta denne utfordringen. Vi har ingen tid å miste når det gjelder å sikre de gode lærerne. For hvert semester vi skal vurdere og evaluere, forsvinner gode lærerkrefter i stort antall ut av skolen.

Jeg merker meg at statsråden også er enig i den store utfordringen vi står overfor, men at hun ikke vil gjøre ytterligere grep nå. Jeg lurer på hvilke resultater statsråden kan vise til som gjør at det ikke er nødvendig å se på ytterligere tiltak. Har statsråden fått opplysninger om endringer i trenden med at de fleste slutter før pensjonsalder? I så fall ville det være verdifullt at Stortinget fikk ta del i dette. Dersom så ikke er tilfellet, vil jeg anmode regjeringspartiene om å støtte forslaget fra mindretallet og sørge for at vi får en grundig gjennomgang av hva som kan hjelpe. Det burde alle være interessert i.

Jeg ser med spenning fram til debatten og begrunnelsen for at flertallet i salen er innstilt på å lene seg litt tilbake og satse på at dette skal løse seg uten ytterligere tiltak.

Til slutt fremmer jeg mindretallets forslag i saken.

Presidenten: Representanten Svein Harberg har tatt opp de forslagene han refererte til.

Tor Bremer (A) [10:38:03]: Det er slik at høg yrkesdeltaking kombinert med høg kompetanse på arbeidskrafta er av uvurderleg verdi for konkurransekrafta og for velferda vår. Men det er òg slik at mangel på velkvalifisert arbeidskraft er ein av dei viktigaste minimumsfaktorane våre for å utvikla nasjonen og velferda vår vidare. Dette ser vi frå sektor til sektor, og det er så definitivt slik òg innafor skulesektoren. Forslagsstillarane har rett situasjonsbeskriving og har difor isolert sett argument for å fremja forslag om tiltak. Regjeringa har alt teke fatt i problemstillinga. Det er ikkje slik, som representanten Harberg seier, at regjeringa lener seg tilbake. Tvert imot, regjeringa er veldig aktiv når det gjeld å ta tak i problemstillinga. Det er altså gjort, men det er då naturleg å følgja utviklinga tett før ein eventuelt går til ytterlegare tiltak.

Det er no faktisk ei god utvikling i skulen vår. Det blir, som alle veit, stadfesta av internasjonale undersøkingar av dei faglege resultata. Noreg er no den tiande beste nasjonen i OECD på lesing – den andre beste i Norden etter Finland. Det blir særleg peika på at naturfaget har ein pen framgang i heile OECD-området. Og målingane av elevane sin trivsel viser at det er mindre bråk og uro i skulen vår. Altså: Dei aller fleste pilene peikar faktisk oppover for tida, og det er hyggeleg.

Det er elles slik at interessante og meiningsfylte arbeidsoppgåver vil stimulera lærarane til å stå lenger i arbeidet. Difor er det umåteleg viktig at skuleeigaren har ein tydeleg profil på skuleleiinga ved å satsa på m.a. rektorutdanninga. I ein Fafo-rapport blir temaet seniortiltak problematisert, og det blir peika på dei fysiske og psykiske arbeidsbelastningane, tap av interesse og motivasjon for jobben, m.a. som følgje av lita støtte og oppmuntring frå næraste leiar. Pensjoneringskulturen på arbeidsplassen er òg viktig i denne samanhengen.

Vidare viser undersøkingar at det er viktig å satsa på parallelle tiltak retta mot både arbeidsmiljøet, arbeidsorganiseringa så vel som den enkelte læraren. Men med utgangspunkt i forskinga kan ein likevel konkludera med at det ikkje finst ein generell formel for å redusera tidleg pensjonering. Kva som fungerer i eitt konkret tilfelle, vil i stor grad avhengja av korleis den konkrete situasjonen og problemstillinga er. Difor er det umåteleg viktig med god skuleleiing, og at skuleeigaren har skulefagleg kompetanse i administrasjon. Mykje av dette er alt nedfelt i gjeldande politikk, men mange av desse faktorane høyrer òg heime i dialogen mellom arbeidstakaren og arbeidsgjevarorganisasjonane.

Eg er veldig samd med leiaren i Utdanningsforbundet når ho seier at det viktigaste for lærarane er at dei får tid til å gjera sine kjerneoppgåver, nemleg å undervisa og driva for- og etterarbeid. Lærarar over 55 år har som kjent ein time nedsett undervisningsplikt, men mange opplever at dei blir sette til all slags arbeid på dette tidspunktet, og slik vil me ikkje ha det.

Bente Thorsen (FrP) [10:42:05]: Alle er enige om at læreren er den viktigste ressursen for elevenes læringsutbytte. Derfor er det også et svært viktig representantforslag Venstre tar opp her. Vi har fra mange ulike hold fått dokumentert at behovet for lærere er veldig stort. Det antas at det er behov for ca. 1 000 nye lærere i året, og det klarer vi ikke å dekke gjennom nyutdanning. Lærermangelen kan fort bli enda verre. I forslaget vises det til en undersøkelse som ble utført for Utdanningsforbundet i 2010 blant lærerne, der over 50 pst. av dem som er 55 år og eldre, svarer at de mest sannsynlig vil bli førtidspensjonert. Uavhengig av alder svarer 23 pst. at det er mulig de vil gå over i annet yrke, og 32 pst. av alle sammen svarer at de antakeligvis vil benytte seg av muligheten for førtidspensjonering.

Selv om det jobbes, bl.a. gjennom GNIST, både sentralt og lokalt for å få flere søkere til utdanningsinstitusjonene og etter hvert til læreryrket, vet vi at det om noen år vil være et generasjonsskifte, og at det da vil være mangel på lærere hvis vi ikke utdanner nok lærere både til grunnskole og videregående skole. Derfor må det også settes inn seniortiltak som seniorene selv påpeker vil virke.

Det er positivt at søknaden til lærerskolene har økt de siste årene, men jeg tror det er viktig å minne om at så mange som 45 pst. av søkerne til grunnskolelærer 1-utdanningen ikke var kvalifiserte, og at hele 30 pst. av søkerne til grunnskolelærer 2-utdanningen heller ikke var kvalifiserte. I år er det altså 60 pst. av søkerne til alle trinnene som er kvalifiserte. Samtidig er det et frafall underveis blant disse studentene.

Dette viser at dersom vi skal klare å dekke behovet for lærere de nærmeste årene, holder det ikke bare å satse på nyutdannede. Det må satses på å tilrettelegge for at lærerne og ikke minst seniorene vil bli i skolen. Det kan synes som om alle partiene har stor forståelse for og er enige om at det er viktig å beholde seniorene i skolen. Det er stor enighet om de ulike tiltakene som er vedtatt igangsatt gjennom meldingen Tid til læring, selv om Fremskrittspartiet mener at tiltakene burde vært langt mer konkrete.

Men der stopper enigheten. Det kan synes som om regjeringspartiene ikke tar inn over seg alvoret og de store utfordringene som flere rapporter peker på, og dermed avviser de at det er behov for tiltak som koster penger.

Flertallet i komiteen setter sin lit til at den nye rektor- og lærerutdanningen er både saliggjørende og hurtigvirkende, slik at flere lærere står lenger i yrket. Jeg tenker mer at dette igjen er en vente-og-se-holdning fra flertallet, som kan medføre at kua dør mens gresset gror. Her kan vi altså risikere at lærerne slutter, mens flertallet sitter og vurderer effekten av det som er gjort.

For Fremskrittspartiet er det viktig å drive en god seniorpolitikk som legger til rette for å beholde disse lærerne lengst mulig i skolen. I samfunnet generelt og blant elevene spesielt vil nytteverdien av at godt kvalifiserte seniorlærere blir lenger i skolen enn i dag, være et stort pluss. Dette innebærer også at vi mener at staten må være med og ta et ekstra løft økonomisk for å få flere seniorer til å stå lenger i skolen.

Fremskrittspartiet mener at forslaget inneholder satsing på gode, konkrete forslag som hurtig kan settes i verk for å beholde seniorlærerne i skolen.

Med bakgrunn i dette støtter Fremskrittspartiet forslagene i saken.

Aksel Hagen (SV) [10:46:32]: Et viktig spørsmål, eller kanskje det er riktigere å si et utsagn fra forslagsstillerne her som alle nå er enige om, er at det er viktig at lærere står lengst mulig i jobb. De representerer verdifull kompetanse. Vi har lærermangel, og for den enkelte er det – som regel – en god og positiv opplevelse når en ut fra en offensiv begrunnelse klarer å stå lengst mulig i jobb, og ikke pensjonere seg tidligere enn det han eller hun kunne ønske.

Vi kan jo samtidig minne om at vi skal ikke så mange år tilbake før vi egentlig mente det motsatte. For sju–åtte år siden satt jeg i et seniorutvalg ved Høgskolen i Lillehammer, og da var poenget: Hvordan i all verden skal vi bli kvitt disse eldre lærerne fortest mulig? Det var viktig å slippe ungdommen til, og for det andre ble eldre lærere ofte sett på ikke akkurat som noen suksess, men som noe som hadde gått ut på dato. Dette har heldigvis endret seg nå.

Jeg vil trekke fram en opplevelse til, som jeg har fra Oppland fylkeskommune. Vi gjennomførte for første gang en bredt anlagt lærer- og læreevaluering. Da ble vi overrasket over hvor godt lærerne kom ut, og ikke minst over at det ikke var noen sammenheng mellom alder og hvor godt de ble verdsatt av elevene. Tvert imot var det en liten slagside mot at elevene satte veldig pris på eldre lærere. Det er også et godt utgangspunkt.

Men for meg er dette på nytt en av mange problemstillinger som vi har tatt opp i denne salen. Vi opplever at opposisjonen ber om mer stat – det skal være en sak for Stortinget, eller det skal være en statlig plan – mens vi fra posisjonen sier at i de tilfeller der ansvaret først og fremst ligger hos andre, skal vi fra nasjonal side oppmuntre dem som har hovedansvaret her, mer, mer enn å gå inn på den måten som det går an å lese av dette forslaget, at vi skal inn fra oven og få på plass en sak og en plan for å få endret praksis der ute. Alt tyder på at akkurat nå foregår det et godt samspill mellom skoleeierne våre – kommuner og fylkeskommuner – og de ulike lærerorganisasjonene på så mange områder, ikke minst på dette området.

Det som er skrevet i denne saken, viser at den oppramsingen som kommer først fra forslagsstillerne, og deretter fra komiteen, jo på mange måter er en oppramsing av saker eller aktiviteter som allerede er på gang, som skoleeierne sjøl, i samarbeid med lærere og lærerorganisasjoner, har satt i gang med å utvikle. Dermed representerer det ikke noen ny tenkning sett fra vår side, så slik sett er jeg nok litt uenig med saksordføreren som takker Venstre for et såpass konkret representantforslag. Jeg leser det først og fremst slik, punkt 1, at en ikke er noe særlig konkret, det er først og fremst å be om en sak, og, punkt 2, at det som står av substans i saken, som sagt bare er å registrere ting som i stor grad allerede er på gang.

Det viktigste som kan bli gjort, synes jeg Tor Bremer fikk fram på en veldig god måte. Hvis vi gjør et generelt godt arbeid i Skole-Norge, så vil alle trives mer, stå lenger i den jobben, og gjøre en bedre innsats der. Alt det gode som nå skjer, både på nasjonalt nivå og, for all del, ute i kommuner og fylkeskommuner, bidrar til at flere vil stå i jobb. Jeg tror – men det har jeg ikke undersøkt – at vi allerede kan se en positiv effekt mange plasser av det gode, konkrete og ikke minst lokale arbeidet som skjer rundt omkring. Det er nok først og fremst lokalt, på den enkelte skole, i den enkelte kommune og i den enkelte fylkeskommune, en i stor grad kan finne fram til de gode tiltakene – for det har litt med å finne tiltak som stemmer der og da, med de folkene som akkurat der og da står i arbeid, og som vurderer om de skal slutte eller ikke.

Som forberedelse har jeg forhørt meg litt i nettverket mitt – som er et nettverk i ordets rette forstand ved at de melder tilbake på nett – om forslag som folk mener en kunne komme opp med her. Og det er helt klart at de fleste kommer med rent generelle tiltak. Noen trekker fram folkehelsearbeidet. Hvis en trives i jobben, og i tillegg klarer å ta vare på helsa, er det faktisk et tiltak her. Når de deretter kommer til det mer spesifikke, nevner de ikke minst dette med å bli sett og bli verdsatt på en god måte, og det står også i representantforslaget – altså at den kompetansen en innehar, blir verdsatt mer enn at en blir ledd av de siste årene en står i arbeid.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [10:51:57]: Jeg er egentlig litt glad for at vi kan diskutere tiltak for å beholde stadig flere lærere lenger i jobb, sjøl om St.meld. nr. 11 for 2008–2009 viser at flere lærere nå står lenger i jobb, sammenlignet med tidligere. Gjennomsnittsalder for alle typer av nye pensjonister i skoleverket var 60 år i 2006, mot 57 år i 2001. Likevel går for mange lærere av før de fyller 67 år. Vi trenger dem, og de trenger å få vite akkurat det.

Da jeg forberedte meg til denne debatten, ringte jeg min tante. Tante er 71 år. Hun hadde jobbet 40 år i barneskolen den første gangen hun gikk av, som hun sa. Hun er nå egentlig pensjonist, men jobber likevel som lærer, nå med å drive norskopplæring av flyktningbarn og ved å ta andre engasjement og vikariater som skolen tilbyr henne. Det er ikke pengene som er viktigst, men det å være til nytte. Vi fungerer best når vi gjør noe, vet du, sa tante.

Samtidig trakk hun fram viktige momenter for å stå lenger i jobb: Først av alt at en er i god fysisk form, og at en fortsatt har formidlingsgleden. At leseplikten ble nedsatt for dem over 55 år, var veldig viktig, og at de fikk en ekstra ferieuke. Samtidig la hun vekt på at miljøet må være godt, slik at en trives i jobb. Det er viktig å føle at en er til nytte, og at en er etterspurt, uten at en er bundet fast. Å slippe å være kontaktlærer er også med på å gjøre dagene lettere. Hvis noen skulle være i tvil om det, har jeg ikke forhørt meg med de andre rød-grønne representantene før dette innlegget ble skrevet.

Det betyr altså at det er viktigere å legge til rette for en lettere hverdag. Gjennom behandlingen av Meld. 19 S for 2009–2010, Tid til læring, viser regjeringa til en rekke tiltak for å gjøre nettopp det. God ledelse er kanskje det viktigste stikkordet. Derfor følger regjeringa opp med etter- og videreutdanning både for rektorer og lærere, færre krav til rapportering og mer tydeliggjøring av sentrale føringer.

Hvordan kommunene og fylkeskommunene sjøl kan organisere seg for å bidra til god ledelse på sitt nivå, må nesten være opp til kommunene og fylkeskommunene sjøl. Men det er viktig å arbeide med hvordan de kan bidra til å avlaste lærerne. Det er imidlertid viktig å merke seg at en sentral skolefaglig ledelse er nødvendig for resultater og oppfølging. Det er viktig å følge opp sine rektorer slik at en sikrer et akseptabelt antall møter med innhold som føles nødvendig, slik at de får tid til å være pedagogiske ledere. Det er viktig å finne løsninger for å unngå for mye ekstra rapportering til kommune- og fylkesnivå, og at eldre lærere får mulighet til å få oppgaver som bedre tilpasses deres kapasitet.

Så er det viktig å ha fokus på det sosiale miljøet. Det er kanskje mange som mener at det er litt unødvendig og følerier, men i tider der alle partier er opptatt av mobbing, har vi fått beskjed om at et godt læringsmiljø er viktig for motivasjon og for å unngå mobbing. Voksne er ikke annerledes enn unger – vi liker å føle oss nyttige, at vi fortsatt mestrer, at vi blir sett, og at vi betyr noe.

Så er jeg kanskje mest bekymret akkurat nå for faglærerne. Jeg har for ikke så lenge siden tatt opp rekruttering av nye faglærere fra denne talerstolen. Rekruttering av nye henger sammen med frafall av gamle.

Det har ikke vært særlig fokus på faglærerne de seinere åra, i alle fall ikke faglærere som er knyttet til typiske yrkesfag. Vi trenger ikke bare faglærere innenfor fellesfagene, men vi trenger flere faglærere også til å undervise i fag som mat og helse, bygg og anlegg, formgiving osv.

Det er viktig å ha fokus også på denne gruppen lærere. Her mener vi i Senterpartiet at vi har en jobb å gjøre fortsatt, bl.a. for å se på hvordan vi kan lette rekrutteringen fra andre yrkesgrupper inn som lærere.

Innenfor formgivingsfagene er det f.eks. mange kunstnere som kan undervise i deler av fagopplæringen. Det er folk med god fagbakgrunn, men som kanskje mangler pedagogikk.

Det samme gjelder rekruttering av faglærere i f.eks. mekaniske fag. Rekrutterer du en fra oljenæringen, så er det ganske sikkert at han også har en del kvalifikasjoner i forhold til f.eks. fagengelsk. Her må vi gjennomgå kravene, slik at vi får en god og fornuftig rekruttering av viktige fagpersoner. Her tror jeg det nye kvalifikasjonsrammeverktøyet kan bli viktig.

Hospiteringsordninger der faglærere deltar i bedrift og bedriftsansatte kan komme inn i skolen, vet vi fungerer ganske godt i enkelte fylkeskommuner. Det bør være flere ordninger som inspirerer flere fylkeskommuner.

Det er alltid lett å rope på nye ordninger som skal iverksettes sentralt, og så tenker en at det meste ordner seg. Verden er ikke slik. Det er derfor GNIST-prosjektet er viktig. Det er viktig at vi jobber sammen på mange nivå og med organisasjonene.

Med de tiltakene som er igangsatt så langt, skulle det være rikelige muligheter for kommuner og fylkeskommuner å planlegge hvordan de vil beholde lærerne lenger. Det er et langsiktig arbeid, og det handler også om ledelse. Lønn forhandles med KS, og godt miljø, kompetanseheving og en litt enklere hverdag etableres på det enkelte lærested.

Dagrun Eriksen (KrF) [10:57:10]: I 2009 gikk 40 lærere av med AFP i Skien. Det var dobbelt så mange som året før. Det samsvarer også litt med noen undersøkelser som sier at halvparten av lærerne over 55 år planlegger å benytte seg av førtidspensjonering. Jeg møter utrolig mange av dem. Det er dyktige folk. Det er egentlig folk som har mye kompetanse å kunne bidra med, både inn i skolen og i samfunnet for øvrig. Derfor spør jeg meg: Hva er det som gjør at dyktige fagfolk da ikke står i skolen tiden ut? Hva er det som gjør at de velger førtidspensjonering? Hva er det som gjør at de ikke lenger bidrar med alt det de har lært gjennom et langt og godt yrkesliv, inn i skolen lenger?

Kristelig Folkeparti har som mål at vi skal lage et samfunn der vi sier at vi har bruk for denne kompetansen. Hvis vi skal lage en slik type samfunn, kan vi ikke ha det slik at noen føler at de har gått ut på dato, at de ikke har følelsen av at det er behov for dem på arbeidsplassen, at det ligger en forventning om at man skal gå av med tidlig pensjon. Mange, som har valgt å stå helt ut, forteller meg at de har fått mange spørsmål om hvorfor de ikke har tatt ut AFP, hvorfor de ikke etter lang og tro tjeneste nyter å få det litt annerledes. Så svarer de: Nei, vet du hva, jeg har lyst til å jobbe. Men det å få disse spørsmålene er utrolig sårende. Så her tror jeg det handler noe om holdninger som sier: Vi har bruk for dere.

I Kristelig Folkepartis skolepolitikk jobber vi med å lage en obligatorisk mentorordning, og jeg vet at statsråden føler det som et gnagsår at Kristelig Folkeparti hele tiden trekker den fram. Men i denne sammenhengen mener jeg at vi har en stor gruppe med kompetente lærere, fagfolk, som på slutten av sin karriere kan bruke den erfaringen de har bygd opp, inn mot nye lærere. De kan bidra til å skape en god start for de nye lærerne som skal komme inn. De kan si noe om alle de tabbene man gjorde i starten, og de kan gi en ny lærer en bedre start og en bedre kompetanse som man kan fullføre.

Kristelig Folkeparti har som mål å få dette til, at lærere skal kjenne at det er behov for dem, og vi må være klare på at vi trenger deres kunnskap. Så langt om saken.

Så til Stortinget: Det forundrer meg at vi nok en gang skal diskutere en sak hvor alle egentlig er enige om at her er det viktig at vi gjør noe – men det blir ingen tilslutning til konkrete forslag om å gjøre noe. Noen ganger er det et problem at opposisjonen er for detaljert, at vi kommer med så mange konkrete punkter som er vanskelige å ta stilling til over bordet uten at man har fått hørt hva byråkratiet har sagt, hva dette egentlig betyr, og konsekvensene av det. Noen ganger er det fordi man ikke aner hva de økonomiske konsekvensene er.

Men i dag har vi gitt en meny fra opposisjonens side i to forslag. I forslag nr. 1 ber vi regjeringen fremme en sak for Stortinget om seniortiltak i skolesektoren. Forslag nr. 2 handler om økonomi. Da skjønner jeg at en kunnskapsminister som har vært finansminister, bremser litt og sier at dette må hun forhandle gjennom i regjeringen. Men det første forslaget handler egentlig om å gjøre representanten Tingelstad Wøiens innlegg om til politikk og levere det for Stortinget.

Jeg kunne ønske meg en flertallsregjering som begynte å bruke politikken på alvor, som begynte å se at her er det noen felles ting som vi kan bli enige om og gjøre noe med, og som ikke først og fremst bare er opptatt av å skulle beholde en utspillsrett. Seniorlærerne hadde fortjent at vi hadde gjort Senterpartiets innlegg i dag om til konkret politikk og kommet tilbake med konkrete tiltak. De hadde fortjent at Tor Bremers innspill om saken hadde blitt gjort om til politikk og kommet som innspill, og de hadde fortjent at representanten Aksel Hagens politikk hadde blitt gjort om og kommet som konkrete innspill i en tiltaksmelding til Stortinget.

Borghild Tenden (V) [11:02:22]: Det kan ikke være tvil om at ved siden av kampen mot frafall i skolen er det å rekruttere lærere og holde på de lærerne vi allerede har, blant de største utfordringene vi står overfor i skolepolitikken i årene som kommer.

Tendensen er klar: Vi kommer til å mangle lærere i skolen – mange lærere – kanskje opp mot 18 000 lærere i 2020, hvis fremskrivningene slår til. Det er utvilsomt svært alvorlig, særlig med tanke på at lærerne er den viktigste innsatsfaktoren for elevenes læring. Slike fremskrivninger fordrer at vi som politikere må snu hver eneste stein for å sikre at fremskrivningene ikke slår til.

Det er det vi i Venstre forsøker å bidra til, og vi har tidligere foreslått en rekke forskjellige rekrutteringstiltak og å innføre nasjonale rekrutteringsplaner for å sikre tilstrekkelig mange lærere både i grunnskolen og i videregående skole. Det det handler om, er bredden av tiltak som må settes inn for at flere skal velge å bli lærere. Men det handler også om bredden av tiltak som må til for at flest mulig lærere skal stå lengst mulig i jobben sin. Det er simpelthen ikke godt nok når vi får melding om at bare et fåtall lærere – faktisk bare 12 pst. ifølge den siste undersøkelsen fra Utdanningsforbundet – planlegger å stå i jobben fram til de blir 67 år. Nettopp dette er bakgrunnen for det forslaget Trine Skei Grande og jeg har fremmet i denne debatten. Vi vil rett og slett gjøre vårt og bidra til at flest mulig lærere står lengst mulig i jobben sin.

Ifølge 2007-tall fra Utdanningsforbundets medlemspanel ønsker så mange som tre av fire lærere å arbeide etter 60 år, men svært mange opplever at det i altfor liten grad legges til rette for dette. Godt voksne og erfarne lærere er en uvurderlig ressurs i skoleverket, som vi må ta mye bedre vare på enn vi gjør i dag. Det har vi hørt at flere har vært inne på i debatten.

Tilbakemeldingene fra lærere om hva som skal til for å stå lenger i jobb, er selvsagt mangfoldige, men det aller viktigste tiltaket for at lærere skal fortsette lenger i læreryrket, er at de får god mulighet til å utføre sine kjerneoppgaver som lærere. Kort sagt: Lærerne må få være lærere. I tillegg viser undersøkelser at flere andre forhold oppleves som viktige, bl.a. godt psykososialt arbeidsmiljø, god ledelse, godt fysisk arbeidsmiljø, stor frihet i yrkesutøvelsen, høyere lønn, redusert arbeidstid og gode ordninger for videre- og etterutdanning.

Jeg har selv arbeidet i videregående skole i 15 år og sett på nært hold hvordan svært kunnskapsrike og dyktige lektorkolleger har sluttet så altfor tidlig, noe som kunne vært unngått med større fokus på seniorpolitikk. Vi er enig med SV i at det er et lokalt ansvar. Men dette koster penger, og det er ett av forslagene i denne stillingen.

Jeg er glad for at kunnskapsministeren i brev til komiteen understreker at hun slutter seg til tilstandsbeskrivelsen som gis i representantforslaget. Likevel synes jeg det er skuffende at hun kun vil satse på tiltak som alt er igangsatt og ikke varsler at hun vil se på flere tiltak – ja, kanskje til og med tenke litt nytt om dette.

La meg understreke at skoleeierne – kommunene og fylkeskommunene – selvsagt skal ha et ansvar for å ivareta sine arbeidstagere, men Venstre mener altså at det er behov for at staten bidrar i en slik innsats. Det er ikke det samme som utidig innblanding i en forhandlingssak mellom partene, slik statsråden antyder i sitt brev. Det handler om å være proaktiv og ta en utfordring på alvor. Det er det også bred enighet om i opposisjonens fellesmerknad i denne saken.

For Venstres del er vi skuffet over at regjeringspartiene, som utgjør flertallet i denne sal, etter alt å dømme ikke vil støtte vårt relativt åpne forslag om å få en egen sak til Stortinget om seniortiltak for å beholde den verdifulle kompetansen vi har i skolen. Det bør de gjøre for å vise at de tar problemstillingen på alvor.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Kristin Halvorsen [11:06:58]: Jeg synes at denne diskusjonen er litt for smal, for jeg tror det er det samme som virker overfor seniorlærere som virker overfor lærere generelt. Det er at vi har en skole som har en høy status, at læreryrket har en høy status, at man legger vekt på alt det positive arbeidet som foregår i skolen, og at de som brukte PISA-resultatene til å svartmale jobben som ble gjort i skolen, nå bryter ut i lutter glede over nye resultater og lovpriser skolen.

Jeg tror det er mye av det vi har holdt på med ellers, som egentlig er de viktigste seniortiltakene, i hvert fall har flere talere, Anne Tingelstad Wøien, Aksel Hagen, m.fl., vært inne på det her. Det jeg hører fra mange eldre lærere, er, punkt 1: Jeg skulle ønske meg noen færre elever å ha ansvaret for, sånn at jeg virkelig kunne vite når jeg gikk hjem fra jobb at jeg hadde gjort et godt dagsverk og hadde klart å følge dem opp. Og, punkt 2: Jeg skulle ønske jeg kunne konsentrere tiden min mer om det som er forberedelse til undervisning, gjennomføring av undervisning, tilbakemeldinger, vurderinger og oppfølging. Det er dette lærere sier, om de er 25 eller 67 år. Derfor mener jeg at det viktigste er at Stortinget har de overordnede, de store grepene i skole- og utdanningspolitikken, for det er det som legger rammebetingelsene for hva slags status skolen har, hva slags fokus skolen har, og hva slags arbeid som skal gjøres der. Så Tidsbrukutvalgets innstilling og Stortingets behandling av den, er utrolig viktig.

Når det gjelder å rekrutterer flere lærere til lærerutdanningen, har vi jo lyktes utrolig bra. I løpet av to år har vi økt rekrutteringen av kvalifiserte søkere som starter på lærerutdanningen, med mer enn 30 pst. Det er jo fantastisk! Det er nå bare om å gjøre å klare å holde på det. Neste utfordring er jo at læreryrket er så attraktivt at lærere ikke går lei etter ti år, eller etter 15 år, og velger seg andre yrker underveis. Den siste utfordringen er å få dem som begynner å nærme seg AFP, til å stå lenger i jobben sin, og for alle disse gruppene er fellesnevneren det store bildet av skolepolitikken.

Den forrige regjeringen flyttet forhandlingsansvaret for lærerne over fra kommunen til staten. Jeg må da spørre opposisjonen: Hva mente man med det? Sånn som jeg har forstått det, betyr det at det nå er kommunene som har forhandlingsansvaret, og som skal være arbeidsgiverne til lærerne. Det betyr ikke at vi ikke skal ha en politikk for etter- og videreutdanning. Det har vi. Men det betyr at det er kommunene som faktisk må ta ansvaret for de helt konkrete seniortiltakene. Jeg synes vi er i en mellomposisjon her, for hvis kommunene hver gang det er en problemstilling som er avgjørende viktig, tenker at vi gjør ikke noe med det før det kommer noen statlige tiltak, da er man ikke arbeidsgiver lokalt. Derfor har jeg vært opptatt av at etter- og videreutdanningen skal være et spleiselag mellom kommunene og staten – og det blir jo det helt håpløst hvis kommunene nå lener seg tilbake og sier nei, Stortinget har ikke bevilget én krone til seniortiltak, så det blir det ikke noe av, for dette handler jo om å ha arbeidsgiveransvar.

Hva mente man med å flytte forhandlingsansvaret til kommunene? Man må jo mene med det at kommunene er tettere på, har oversikt, og finner ut av hvordan en skal klare å følge opp hver enkelt arbeidstaker slik at de kan stå lenge i jobben.

Vi har bidratt lokalt eller sentralt i forbindelse med forhandlinger om seniortiltak. Det gjorde vi i 2006. Da var en litt kritisk fase av forhandlingene nådd. Staten stilte opp med 90 mill. kr i seniortiltak i det oppgjøret. Det betyr at det i arbeidstidsavtalen for lærerne ligger en rett til å få redusert årsrammen for undervisning med inntil 5,8 pst. og 12,5 pst. – og det hadde betydning. Vi ser at en del av de seniortiltakene vi allerede har, virker bra, men jeg tror det viktigste Stortinget kan bidra med i den diskusjonen, er å få på plass det store bildet, den viktigste jobben for Skole-Norge. Det dreier seg om tidsbruk, fokus, status og rekruttering, og så må diskusjonen gå på hva slags ansvar man har når man er arbeidsgiver. Da er det faktisk kommunenes ansvar å ha en god seniorpolitikk for hver enkelt lærer i sin kommune.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Bente Thorsen (FrP) [11:12:34]: Kunnskapsministeren er tydelig på at hun ser den store utfordringen for norsk skole når det gjelder å få nok lærere i årene framover. Samtidig svarer hun i sitt brev til komiteen at erfarne lærere f.eks. kan brukes som veiledere for nyutdannede – eller andre kompetanseoverføringstiltak. Men dette er noe som partene selv må komme fram til gjennom forhandlinger.

Men igjen, nå er det engang sånn at dette koster penger, noe som ofte er en mangelvare i mange kommuner. I brevet sies det at regjeringen ønsker å satse på de tiltakene som alt er igangsatt, og vil vurdere effekten av disse.

Dersom seniorlærerne skal fritas for ordinær undervisning og brukes som veiledere, eller ha færre elever i klassen, vil dette medføre økte utgifter for kommunene. Vil ministeren da sørge for finansieringen av dette, og i hvor mange år vil hun vurdere effekten av igangsatte tiltak?

Statsråd Kristin Halvorsen [11:13:37]: Vi følger selvfølgelig nøye med og har oversikt over hvordan vi lykkes med lærerrekruttering. Men jeg synes at representanten her er inne på noe av det som er det store dilemmaet, for hvis man ber om å få arbeidsgiveransvaret for en gruppe – det har kommunene bedt om, og det har de fått, det fikk de av den forrige regjeringen – da kan det ikke være sånn at man lener seg tilbake og sier at hvis ikke vi får ekstra penger fra staten, så gjør vi ikke noe med det. Da må man si: Det ansvaret ønsker vi, fordi vi er tettest på det som er utfordringene hos oss, fordi vi ønsker å investere i våre ansatte og fordi vår kommune er tjent med at lærere står i jobb til de er 67 år, 70 år og kanskje til og med mer enn det.

Så skal vi selvfølgelig ha oversikten over det store bildet, men hvis arbeidsgiveransvaret er lagt til kommunene og de selv har bedt om å få det, må kommunene altså ha en mye mer offensiv innstilling.

Svein Harberg (H) [11:14:48]: Jeg lurer på om statsråden tror at det finnes seniortiltak som kan settes inn i skolen, som vil resultere i at flere lærere står i tjeneste lenger enn det som er tilfellet i dag.

Statsråd Kristin Halvorsen [11:15:05]: Jeg er helt sikker på at det finnes mange måter – både ved at man organiserer arbeidet for de eldre arbeidstakerne på den enkelte skole, at rektor på den enkelte skole ser hvilken verdi og hvilken kompetanse eldre arbeidstakere har, og ved at kommunen tenker seg nøye om og finner ut på hvilken måte de kan tilrettelegge for å få folk til å stå lenger i jobb. Så tror jeg den viktigste jobben vi gjør fra Stortingets side, er å sørge for bevissthet rundt tidsbruk, hva slags arbeidsoppgaver man har, og at man har en ressursnorm – som jeg vet Høyre er imot – nemlig at vi sørger for at det er lærere nok til å se hver enkelt elev. Det er det jeg oftest hører fra lærere, at følelsen av ikke å strekke til hver eneste dag brenner dem ut. Det skal bli festlig å høre hva Høyre mener om det videre framover. Så mener jeg at hvis man er tett på, er det de konkrete, direkte rettede seniortiltakene som er et klart arbeidsgiveransvar. Så har vi selvfølgelig et overordnet ansvar for hvordan dette går.

Dagrun Eriksen (KrF) [11:16:23]: Det er nå sånn at det faktisk er representantene som får lov til å spørre statsråden, og ikke motsatt. Det er vel sånn det er fortsatt?

Hvis det er en trend overalt at seniortiltakene går ned, ser statsråden at det kan være tiltak av nasjonal karakter som bør settes inn, utenom arbeidsgiveransvaret og arbeidsforholdet?

Så har statsråden to ganger i dag, og også i en tidligere debatt nå i det siste, kommet inn på dette med forhandlingsansvar og hva den forrige regjeringen gjorde. Da har jeg bare ett enkelt spørsmål: Er statsråden uenig i at dette forhandlingsansvaret skal tilligge kommunen, og vil hun i tilfelle bruke sin flertallsmakt til å flytte dette tilbake?

Statsråd Kristin Halvorsen [11:17:14]: Nei, det har jeg ikke noen planer om, men jeg hadde ikke overført forhandlingsansvaret fra staten til kommunene på det tidspunktet det ble gjennomført. Det ble gjort av den forrige regjeringen, Bondevik, som lå som gjedda i sivet da Arbeiderpartiets landsmøte vedtok det. Å ta det tilbake er et enormt stort spørsmål, men vi har to ganske store dilemmaer når det gjelder den nasjonale politikken. Det ene er arbeidsgiveransvaret og lønnsforhandlingene, og det andre er arbeidstidsavtalene, altså at de to egentlig viktigste ressursfaktorene i skolen, ligger lokalt.

Det finnes også mange fordeler ved det. Det jeg inviterer til, er å reflektere over hva som er Stortingets ansvar i forhold til rekruttering og det som nærmer seg arbeidsgiverpolitikk, og hva vi kan forvente av kommunene. Jeg er redd hvis kommunene lener seg tilbake og tenker at vi gjør ingenting før staten kommer og hjelper oss.

Borghild Tenden (V) [11:18:22]: Først av alt: Venstre vet hvor ansvaret for skolen ligger – på skolen, på fylket og på kommunen. Det vi etterspør i dette representantforslaget, er fokus på seniorpolitikk sentralt og økte økonomiske rammer. Men gitt at det særdeles lave antall lærere som sier de vil stå i yrket fram til pensjonsalder, skal slå til, vil statsråden da endre mening? Og vil hun innta en mer proaktiv rolle, gitt at de fremskrivningene skulle vise seg å slå til?

Statsråd Kristin Halvorsen [11:18:59]: Vi følger selvfølgelig med på dette hele veien. Det er helt riktig at det er urovekkende mange som går av med pensjon i første runde, med AFP ved 62 år og videre, og som ikke står helt ut, men jeg tror at de viktigste svarene ligger i de store skolepolitiske grepene. Det kan også ligge i hvordan den offentlige tjenestepensjonen er utformet, men det er en forhandlingssak.

Når det er sagt, mener jeg at representanten Dagrun Eriksen var inne på noe som jeg tror er veldig viktig, og det er synet på eldre arbeidstakere i skolen. Der kan vi selvfølgelig bidra, selv om det ikke er direkte inn på seniortiltakene, som er et arbeidsgiveransvar. Jeg tror at mange eldre lærere har følt seg skviset ut, mobbet litt bort, og at de må begrunne hvorfor de står i jobben i stedet for hvorfor de går. Da er det egentlig noen holdninger som er snudd på hodet, for det burde være motsatt.

Tord Lien (FrP) [11:20:16]: Både representanten Hagen og statsråden viser i dagens debatt en rørende omsorg for lokaldemokratiet og en bekymring for Stortingets involvering i noe man formelt sett ikke har det direkte ansvaret for lenger. De samme to er ikke like bekymret for Stortingets involvering i ønsket om å lovfeste en norm for lærertall i den samme skolen. Det er for så vidt en interessant observasjon, vil jeg si, men jeg lurer da på om statsråden tror det er mulig å gjennomføre en norm for lærertetthet ute i den virkelige skolen, ikke bare på et papir her i Oslo, uten en vellykket og god seniorpolitikk for de voksne lærerne i skolen i dag.

Statsråd Kristin Halvorsen [11:21:11]: Jeg tror kanskje det er omvendt, at det er det viktigste seniorpolitiske tiltaket vi kan gjennomføre, for når man har færre elever per lærer og får flere lærere inn i skolen, er i hvert fall det noe av det som eldre lærere oftest vektlegger i diskusjon med meg. Den sikkerheten for at man har ressurser til å gjøre en god jobb, at man kan gå hjem fra jobben fornøyd over å ha sett hver enkelt unge, tror jeg kanskje er den viktigste investeringen. Så jeg vil snu det og si at å få til en vellykket gjennomføring av en ressursnorm som sikrer et visst antall lærere i skolen, også vil være det viktigste for å få flere seniorer til å bli og å rekruttere en del av dem som har valgt seg andre yrker.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, får en taletid på inntil 3 minutter.

Svein Harberg (H) [11:22:19]: Det har vært spennende å følge debatten. Det er sagt mye rosende om skolen – og det kan vi jo være enig i alle sammen. Det er også sagt mye om hvor viktig det er å legge til rette for lærerne, at de har god helse, og at det fungerer på skolen. Ja, det er vi enige om alle sammen. Men denne saken dreier seg ikke om alle de gode tiltakene som er satt inn, som er naturlige, og som vi alle er med på.

Representanten Breen snakket mye om de gode resultatene i skolen. Ja, det er fordi vi i all hovedsak har en god lærerstab. Det det dreier seg om her, er å være i forkant når det gjelder å ha en god lærerstab i framtiden, slik at vi fortsatt kan ha disse resultatene. Vi har en stor andel ukvalifiserte lærere i dag, og andelen har økt. Det er bekymringsfullt. Og vi vet at det er ventet en stor utskiftning, som er større enn rekrutteringen.

Så til Aksel Hagen, som også i dag har prøvd seg med det retoriske grep at vi i opposisjonen er opptatt av mer stat. Det er nå engang sånn at det er staten som har ansvaret for lærerutdanningen. Da er det ikke til å undre seg over at staten tar ansvar når vi ikke greier å skaffe nok kvalifiserte lærere. Det er rett og slett en plikt vi har, vi som har ansvar for lærerutdanningen. I tillegg har vi også ansvar for rammene for dem som driver de aller, aller fleste av skolene i dette landet – for så vidt alle, gjennom tilskudd, men spesielt kommuner og fylkeskommuner. Det er vårt ansvar. Så det er altså ikke mer stat. Det som vi snakker om, er ekstratiltak i en gap-situasjon, der det altså er en utfordring å skaffe nok lærere, og der det ikke er nok lærere som står i tjenesten.

Da vil jeg litt over til statsråden. I dag sliter jeg med logikken – det pleier jeg ikke å gjøre når det gjelder statsråden – fordi hun gjentatte ganger, også i replikkene, har sagt at det viktigste er at vi nå får nok lærere inn i skolen. Dette er altså et forslag for å sikre nok lærere i skolen, når vi sliter med å få nok, men det avvises. Det er slik at arbeidsgiveransvaret ligger på skoleeier. Det gjør det også når det gjelder etter- og videreutdanning – fullt ut er det et ansvar på skoleeier. Men vi har gått inn med ekstramidler. Vi har laget en avtale som skal gjøre det lettere for dem å gjennomføre det. Det er det vi snakker om når det gjelder seniorpolitikken også. Det er en uutnyttet ressurs som er på vei ut av skolen. Og jeg må si: Vi får ikke flust av saker fra denne regjeringen til vår komité, i hvert fall. At man da skal avvise å se på dette forslaget, i hvert fall som et grunnlag for hva som kan gjøres, forundrer meg stort.

Aksel Hagen (SV) [11:25:32]: Deler av denne debatten synes jeg er veldig interessant og utfordrende, nemlig det som går på arbeidsfordeling mellom forvaltningsnivåene våre og samhandling mellom forvaltningsnivåene våre. Ikke minst statsråden vet at uansett tema prøver jeg nettopp å flette inn denne tematikken i debattene – ikke minst hvis jeg klarer å få fram noe om fylkeskommunens fortreffelighet.

Så til representanten Dagrun Eriksen, som sier at her er det viktig at vi gjør noe. Men det er jo nettopp det som er situasjonen, her gjør vi noe! Her gjør vi veldig mye. Regjering, komité og storting tilhører dem som gjør mye i utdanningspolitikken, men ikke minst gjør kommuner, fylkeskommuner og de øvrige partene i arbeidslivet mye akkurat nå, på hele dette feltet – i bredden og helheten – også det som går mer spesifikt på dette med å beholde seniorer i skolen. Så her foregår det politikk og politikkutvikling. Men det er nå engang slik – og heldigvis er det slik – at all politikk og all politikkutvikling ikke skal skje i denne salen. Den skal i stor grad skje bl.a. ute i kommuner, i kommunestyresaler og i fylkestingssaler. Ikke minst er det riktig på et område der det er kommuner og fylkeskommuner som er skoleeiere.

Så kan det godt hende at dette har noe med penger å gjøre. Men da er jo dette en debatt vi først og fremst må ta når vi skal diskutere den fylkeskommunale og kommunale økonomien i forbindelse med statsbudsjettet, slik at skoleeier kan få noe større økonomisk armslag til å gjøre det som man har lyst til å gjøre – tiltak som man utvikler i den enkelte skole, i den enkelte kommune og fylkeskommune, i tett dialog med dem det gjelder, og de organisasjonene som er inne i bildet. Dette er ikke å abdisere. Dette er å vise tillit til dem som har hovedansvaret her, men samtidig selv bidra på ulike måter – og det gjør da virkelig regjering og storting i dag.

Et av de innspillene jeg har fått, har overskriften: Gull og gråstein-dilemmaet. Det synes jeg er et veldig godt innspill. Det er vanskelig å vite hva som er de generelle og riktige tiltakene her. Det har egentlig flere av representantene allerede vært inne på. For noen er det et tiltak å få lov til å redusere arbeidstid og arbeidsbyrde noe – å få lov til å gå noe saktere på slutten. For andre er det stikk motsatt, de vil få klapp på skulderen og oppmuntring til å stå på, kanskje som aldri før, de siste årene de er i arbeidslivet. Derfor skal vi være forsiktige med generelle tiltak fra oven, men vi skal støtte opp under gode, lokalt utviklede tiltak.

Tor Bremer (A) [11:28:52]: Eg forstår at opposisjonen har behov for å markera seg og driva aktiv opposisjonspolitikk, men me skal akta oss i denne salen for ikkje å driva med velmeinande stortingsregjereri. Det er ein realitet at det som verkar, og som er allmenngyldig over heile landet, f.eks. fokus på skuleleiarfunksjonen, og for så vidt også skuleeigarfunksjonen, grip no skuleeigar tak i. Statsråden var inne på dette med å snakka skulen opp. Eg har lyst til å invitera opposisjonen til å vera med på den hyggelege øvinga det er å snakka skulen vår opp – snakka godt om skulen vår. Dei gjer ein god jobb i skulen. Vi ser at Tidsbrukutvalet sine tilrådingar er behandla i denne salen, grundig og tungt. Det har kome med krystallklare anbefalingar. Men så er det slik at det er mange forhold som i mykje større grad må vera skreddarsydde den enkelte konkrete situasjonen – og dei passar det ikkje så godt å diskutera i denne salen. Det handlar ikkje nødvendigvis om kroner og øre. Det kan det òg gjera, men det handlar om lokal tilrettelegging med tanke på den fysiske og psykiske arbeidsbelastninga. Det seier seg sjølv at det i fyrste rekkje er kommunen eller fylkeskommunen som sit tett på problemstillingane, og som har arbeidsgivaransvaret, som må ta tak i dette.

Det er ikkje slik at det finst nokon generell formel for å redusera tidleg pensjonering. Men det som er viktig, er å satsa på parallelle tiltak retta mot arbeidsmiljøet – fysisk så vel som psykisk – mot arbeidsorganiseringa, og mot tiltak tilpassa den enkelte læraren. I mine auge er det noko som skuleeigaren er best skikka til, men for all del, me følgjer naturlegvis utviklinga særdeles nøye og tett. Vi har stor tiltru til at situasjonen vil betra seg, ut frå det som er reist av problemstillingar, det som skuleeigaren har gripe fatt i, og det som me òg har sett er reist av problemstillingar i den alminnelege debatten. Men om det, i motsetning til det ein skulle tru, ikkje skulle fungera, er naturlegvis alle einige om at då må ein gripa fatt i situasjonen att. Det er ikkje noko dogmatisk forhold me diskuterer, det er ei praktisk tilnærming til eit praktisk problem.

Svein Harberg (H) [11:31:37]: Jeg skal forsøke å la det bli med dette. Men jeg kan ikke dy meg når representanten Bremer begynner å antyde «stortingsregjereri» når en foreslår å hjelpe kommuner og fylkeskommuner til å beholde lærerstaben. Jeg hørte på Politisk kvarter i morges – jeg er ikke sikker på om Tor Bremer gjorde det. Men representanten fra Arbeiderpartiet som leder kirke-, utdannings- og forskningskomiteen, foreslo der å gripe sterkere inn i skolen gjennom å lage nasjonale føringer for læreplanene, slik at mindre skulle gjøres lokalt.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.