Presidenten: Etter ønske fra kommunal- og forvaltningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegget fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Håkon Haugli (A) [10:03:58]: (ordfører for saken): Forslagsstillerne tar opp viktige temaer: for det første behovet for tilrettelagte boliger for personer med funksjonsnedsettelser, for det andre hvor vanskelig det kan være å holde oversikt over mulighetene for hjelp til tilrettelegging av egen bolig.

Kommunalkomiteen har hatt en god behandling av forslaget. Det ble også lagt opp til en åpen høring. Dessverre meldte ingen seg til den. Med unntak av Fremskrittspartiet står alle partiene i dag samlet om merknadene og forslaget til vedtak.

Det er et viktig mål å øke antall boliger som er tilgjengelige for personer med funksjonsnedsettelser. Uansett hvem vi er, er boligen viktig for vår livskvalitet. I dag er det for få boliger som er tilgjengelig for alle. I den nye plan- og bygningsloven er kravene til tilgjengelighet skjerpet. Det gjør at nye boliger i stadig større grad kan benyttes av personer med nedsatt funksjonsevne. Husbankens krav til grunnlån bidrar til det samme.

Den store utfordringen er å sikre tilgjengelighet i eksisterende boliger. Og mens småhus representerer én problemstilling, byr flerleilighetsbygg på andre utfordringer. Forslagstillerne viser til Husbankens Prosjekt Boligtilpasning som i 2005 ble etablert for å legge til rette for bedre løsninger i eneboliger og småhus. Prosjektet viste at god rådgivning, samordning og fleksibilitet i virkemiddelbruken er nødvendig for å oppnå resultater.

Når det gjelder flerleilighetsbygg, er ufordringene store. Mange nordmenn bor i blokker med tre, fire og fem etasjer uten heis. Når en enkeltbeboer trenger en trappeheis, gir hjelpemiddelsentralen støtte til det, etter individuell søknad. Når beboeren ikke lenger har behov for trappeheis, fjernes den igjen. Av mange grunner vil det være mye bedre å installere varige heisløsninger. Regjeringen har innført et tilskudd til prosjektering og installering av heis i eksisterende boligbygg. Dette er en viktig ordning som Arbeiderpartiet er opptatt av å styrke.

Utover å være opptatt av tilrettelegging i seg selv, peker forslagsstillerne på hvor vanskelig det kan være å skaffe seg oversikt over de ulike ordningene som finnes. Arbeidsdelingen mellom stat, kommune og andre aktører kan skape uklarheter, og det er grunn til å tro at det kan gi unødvendig lang saksbehandling. Dette er noe av bakgrunnen for at regjeringen i 2008 satte ned et offentlig utvalg som i fjor la fram NOU 2010:5 «Aktiv deltakelse, likeverd og inkludering». Utvalget hadde bl.a. som oppgave å vurdere om dagens organisering sikrer kostnadseffektive og brukervennlige løsninger. Utvalgsinnstillingen har vært på høring, høringsfristen gikk ut 15. oktober, og regjeringen jobber nå med forslagene.

Retten til inkludering er grunnleggende. Selv om mye er oppnådd med hensyn til å utforme samfunnet slik at det sikrer likestilling og full deltakelse, er det ennå et stykke igjen til disse målene er nådd. Vi oppnår best full deltakelse dersom vi tar i bruk både individuelle og generelle virkemidler. Generelle virkemidler innebærer en tilrettelegging av samfunnet for alle. Disse føringene er en del av lovgivning som plan- og bygningsloven, arbeidsmiljøloven osv. Den nye diskriminerings- og tilgjengelighetsloven trådte i kraft 1. januar 2009. Den pålegger samfunnet en plikt til å legge til rette for likestilling, inkludering og aktiv deltakelse, og innholder en tilgjengelighetsdel som sikrer universell utforming.

Samtidig er individuelle tiltak og tilgang til hjelpemidler nødvendig. Jeg oppfatter det slik at forslagsstillerne ønsker å styrke den enkeltes rett til å få slik bistand. De foreslår bl.a. å gjøre den midlertidige forskriften FOR-2004–09-07-1248 permanent. Det er blant problemstillingene som er drøftet i den omtalte NOU-en, som regjeringen skal ta stilling til.

Jeg har forståelse for at forslagsstillerne er utålmodige, men nettopp fordi dette feltet er sammensatt og uoversiktlig, noe forslagsstillerne også peker på, er det viktig å se ting i sammenheng. Å hente ut enkeltforslag fra en omfattende utvalgsinnstilling og så behandle dem uavhengig av alt annet, er ikke veien å gå. Når det er sagt, vil jeg takke forslagsstillerne for at de gjennom forslaget har pekt på sentrale problemstillinger og dermed gitt et viktig bidrag til de helhetlige vurderingene som nå skal gjøres.

Åge Starheim (FrP) [10:08:41]: Tilrettelegging av bustad for personar med funksjonsnedsetjing har vore reist som eit problemområde i mange år. Ei arbeidsgruppe på midten av 1990-talet, der m.a. tidlegare Rikstrygdeverket, Husbanken, hjelpemiddelsentralar saman med representantar for brukarsida, m.a. Funksjonshemmedes fellesorganisasjon og Norges handikapforbund, har arbeidd med saka. Bakgrunnen for denne arbeidsgruppa var at bustadstilpassing var lite samordna og fragmentarisk. Dette har med andre ord vore eit stort problem i om lag 20 år, og vi har eigentleg ikkje kome lenger i dag.

I dag opplever NHF at personar vert tvangsflytta frå heimane sine, dels på grunn av manglande tilrettelegging, men òg fordi det er meir kostnadseffektivt for kommunane å samle personar med behov i same bustadkompleks. Desse bustadene definerer vi som omsorgsbustader, og med det personens eigen heim, men vedkomande kan ikkje fritt velje bustad, men vert pressa ut av sin opphavlege bustad. Derfor er dagens behandling av denne saka svært viktig.

Framstegspartiet vil vise til Prosjekt Boligtilpasning, der det framkom at eldre og funksjonshemma har få valmoglegheiter når bustaden deira ikkje lenger er funksjonell. Mangel på god tilrettelegging fører i dag til at mange som kunne halde fram med å bu i eigen bustad, må flytte på institusjon eller over i omsorgsbustad. Framstegspartiet meiner det er nødvendig i større grad å prioritere tilrettelegging av eksisterande bustader for å møte eit veksande behov, då svært få av dagens bustader er godt nok tilrettelagde for denne gruppa personar.

Med dagens finansieringsordning opplever mange å måtte betale sjølve for nødvendig tilrettelegging i bustaden, slik at pleie- og omsorgsoppgåver skal kunne utførast i eigen heim, sjølv i tilfelle der alternativet er å flytte den pleietrengjande over i ein institusjon. Framstegspartiet meiner det er gale at heilt nødvendige tilpassingar skal privatfinansierast, og at det må vere føreseielege og like rettar i heile landet, uavhengig av bustadkommune.

I enkelte tilfelle må den eine ektefellen eller partnaren flytte inn i omsorgsbustad, mens den andre parten vert buande i deira tidlegare felles heim. Framstegspartiet ser dermed at manglande tilrettelegging kan gjere det vanskeleg å besøke deira felles heim. Vi meiner at den tidlegare heimen må kunne likestillast med ein fritidsbustad. Framstegspartiet fremjer derfor eit eige forslag om dette i denne saka.

Framstegspartiet viser til at med dagens utvikling på det teknologiske området vil det vere stadig fleire som kan bu heime, sjølv med stort pleiebehov, men det krev betre tilrettelegging av bustaden. Framstegspartiet meiner at alle med funksjonsnedsetjing skal ha likeverdige rettar til eit godt tilpassa tenestetilbod i heimen, og i den grad det er mogleg, sleppe å måtte flytte til institusjon. Framstegspartiet har derfor også fremma eit eige forslag om dette.

Eg tek med dette opp våre forslag.

Presidenten: Representanten Åge Starheim har tatt opp de forslag han refererte til.

Trond Helleland (H) [10:12:50]: Jeg skal være kort.

Representanten Håkon Haugli har tatt opp flertallets innstilling, men det er ingen tvil om at forslagene fra Fremskrittspartiet også har bred støtte i den forstand at mange ønsker at dette er en sak som skal bli belyst og tatt opp. I den forbindelse har komitéflertallet pekt på denne NOU-en Aktiv deltakelse, likeverd og inkludering, der høringsfristen gikk ut 15. oktober 2010. Og bare for å komme statsråden i forkjøpet vil jeg stille henne spørsmålet: Når har regjeringen tenkt å følge opp denne NOU-en, og er det noe som ligger relativt nært i tid?

Begrunnelsen fra Høyres side for ikke å gå inn for forslagene fra Fremskrittspartiet er nettopp at NOU-en ganske nylig er avgitt, og at høringsfristen har gått ut. Jeg regner med at regjeringen setter dette i en større sammenheng og fremmer forslag om dette. Hvis statsråden da i sitt innlegg kunne antyde noe om når dette ville komme til Stortinget som en egen sak, hadde jeg vært takknemlig for det.

Heikki Holmås (SV) [10:14:13]: (komiteens leder): Jeg vil også takke forslagsstillerne for å ta opp dette, for dette er en viktig og god debatt, som handler om hvordan vi organiserer hele boligsektoren.

En av de tingene som vår regjering har veldig stort trykk på, er nettopp å sørge for at alle boliger som lages i dag, skal ha en universell utforming, være tilgjengelige. Der går av og til debattene høyt, men jeg regner med, når jeg hører Fremskrittspartiets engasjement i denne saken, at Fremskrittspartiet vil stå ved regjeringens arbeid nettopp for å sikre universell utforming i alle nye bygninger, selv om dette av mange utbyggere nå i dag hevdes å kunne bli noe dyrere. Det vil det være erfaringene som viser. Det er så utrolig mye bedre å ta jobben med å sørge for universell utforming og tilgjengelighet for alle boliger i det øyeblikket de bygges, istedenfor å komme mange, mange år i etterkant når løsningene i mange sammenhenger blir mye dyrere og veldig ofte bare blir nest beste løsning, istedenfor at vi får full tilrettelegging helt fra dag én.

Det er to erfaringer jeg tenkte jeg skulle ta opp. Det ene er egen erfaring med besteforeldre som blir gamle, og som har behov for tilrettelegging av bolig.

Min farfar fikk full tilrettelegging fra hjelpemiddelsentralen og full rettighetsbasert ordning med heis hjemme. Men det er ikke noen tvil om at han var utrolig glad den dagen han kunne flytte i omsorgsbolig, ikke fordi han der hadde full tilrettelegging på noen som helst måte utover noe hjemmehjelp og sånn, men på grunn av lettelsen ved at han istedenfor å bo på tre plan kunne bo på ett plan, og på grunn av nærheten som han hadde til eldresenteret, der han hadde mulighet for å gå og spise middag hver dag istedenfor å få mat brakt hjem og være alene.

Du får så utrolig mye ekstra ved at du har tilrettelagte boliger, der alt er samlet i en omsorgsbolig. Derfor synes jeg ikke at man bare skal si at det at folk skal bo i sitt opprinnelige hus, liksom er det eneste saliggjørende, for det er veldig, veldig mange mennesker som ønsker å flytte nærmere det som er av tilrettelagte tilbud for eldre, gjennom frivillighetssentraler, eldresentre osv. I den sammenhengen er det jo veldig, veldig bra når man fra kommunenes side tenker helhetlig, lager helhetlige tilbud der folk gjerne kan få ett tilbud i én fase av livet og et annet tilbud litt senere, som kanskje et sykehjem i nærheten, sånn at du har nærhet. Hvis du har behov for midlertidig sykehjem i en kortere periode, vil du likevel oppholde deg i det samme miljøet og treffe de samme folkene. Det er en klar fordel med planlegging.

Samtidig er det en rekke mennesker som har forskjellige funksjonshemninger, som er unge mennesker, og som nettopp ikke ønsker å være sammen med alle de som er eldre, i omsorgsboliger, men ha muligheten til å bo for seg selv. De må vi ha gode ordninger og rettigheter for.

Den andre tingen jeg vil ta opp, er erfaringen fra en konferanse jeg var på i går, i regi av Husbanken, Enova i Stavanger og boligbyggelagene, boligsamvirket. Vi bygger omtrent 1 pst. av ny boligmasse i året.

Den store mengden av boliger som folk kommer til å bli eldre i, og kommer til å ha behov for å kunne gå på besøk til hverandre i, leve livet sitt i, er boliger som er bygget i dag. Det har du et eksempel på i Barkaleitet borettslag i Åsane, et sted som jeg kjenner godt, for det er det området der jeg har vokst opp. De hadde gjort helhetlige investeringer på alle mulig måter. De hadde gjort seg nytte av rådgivning for boligsamvirket, tilskudd fra Enova, gode og gunstige lån fra Husbanken, som gjorde det billigere enn andre, private finansinstitusjoner, og dermed bidro til å gjøre prosjektet levedyktig og billig. De hadde også fått bygget ut noen ekstra boliger. De hadde installert ny heis i gamle bygninger. Det er ingen tvil om at det gjør at de boligene er tilgjengelige på en helt annen måte, og at menneskene som bor i det borettslaget, Barkaleitet, kan leve hele livet sitt der fram til de eventuelt har behov for sykehjemsplass eller dør. Hele livet sitt kan de bo i Barkaleitet borettslag.

La oss si det sånn: Istedenfor at du hadde gått inn med rettighetsfestede ordninger for hvert enkelt av de menneskene som bor der, som ville fått installert trappeheis, er det ingen tvil om at for samfunnet sett under ett, er det mye, mye mer fornuftig å sørge for at du tar en investering felles. En del av de erfaringene som ligger i denne NOU-en, viser at når du samordner de forskjellige ordningene, høster de erfaringene, kan du få mer nytte ikke bare ved å styrke enkeltmenneskenes individuelle rettigheter, men ved å ta de store samfunnsmessige grepene som kommer alle til gode. Det må vi gjøre mer av i tiden som kommer.

Statsråd Liv Signe Navarsete [10:19:36]: Regjeringa er oppteken av å leggje til rette for at flest moglege bygg og bustader skal vere tilrettelagde for flest mogleg. Det er viktig at me i livets ulike fasar kan velje, kan ha valfridom i forhold til å kunne bu heime lengst mogleg, og/eller kunne ha moglegheit for å kunne få omsorgsbustad eller eventuelt etter kvart ein sjukeheimsplass.

Me er klare over at altfor mange bygg og bustader ikkje i tilstrekkeleg grad er tilrettelagde for personar med nedsett funksjonsevne. Det er særleg ei stor utfordring i eksisterande bygg og bustadmasse. Ei særleg utfordring er bustadblokker utan heis. Regjeringa har difor skjerpa krava til heis i nye fleirbustadhus. For å auke delen blokker med heis har me innført eit tilskott til prosjektering og investering i heis i fleirbustadhus.

Krav om tilgjenge er betydelig skjerpa i ny plan- og bygningslov, og eg meiner det er rett, sjølv om mange røyster har teke til orde for at det vert for dyrt. Men det vert dyrare ikkje å ta den ekstrakostnaden i dag for å leggje til rette for framtida.

Dei nye krava til grunnlån i Husbanken bidreg òg til at nye bustader i større grad enn tidlegare kan nyttast av personar med nedsett funksjonsevne.

NOU 2010:5, Aktiv deltakelse, likeverd og inkludering, vart lagd fram i 2010. Her ligg mange forslag til tiltak, m.a. ei omlegging av organiseringa av hjelpemidla. Forslaga må vurderast grundig gjennom eit lovutval før det er mogleg å konkludere på dei enkelte forslaga. Det inneber ein heilskapleg gjennomgang av organisering og innretting av hjelpemidla. Det arbeider regjeringa vidare med.

Regjeringa har sett ned eit utval som skal drøfte og gi tilråding om korleis sentrale oppgåver i den sosiale bustadpolitikken skal møtast i åra framover. Dette utvalet skal levere si innstilling 15. juni i år. Her er det mange skjeringspunkt. Utgreiinga skal følgjast opp med ei stortingsmelding. Eventuelle endringar i utforming og innretting av dei bustadøkonomiske verkemidla, som bustadtilskottet, vil det vere naturleg å følgje opp i dette arbeidet.

I løpet av hausten 2011 vil regjeringa leggje fram ei stortingsmelding om bygningspolitikken. I denne vil tilgjenge og universell utforming vere eit viktig tema.

Det er store utfordringar som gjenstår. Men eg meiner at regjeringa gjer mykje for å leggje til rette for at bygg og bustader skal kunne nyttast av personar med nedsett funksjonsevne. Fleire tiltak er til vurdering og vil kome til Stortinget så raskt som det er mogleg ut frå dei prosessane som må gjerast i slike saker.

Når det gjeld forslag II, er det Arbeidsdepartementet som har ansvaret for forskrifta, men eg er kjend med at Arbeidsdepartementet vurderer å gjere forskrifta permanent. Å gjere forskrifta permanent var også eit av forslaga i NOU 2010:5, Aktiv deltakelse, likeverd og inkludering. Regjeringa vil på bakgrunn av m.a. fråsegner frå høyringa vurdere dei ulike forslaga i samanheng, og vurdere kva som skal følgjast opp. Det er viktig å sjå tiltaka i saman, og at ein gjer ei heilskapleg vurdering av verkemidla slik at ein får ein samanheng i politikken, og slik at det me gjer, treffer dei som me ønskjer å gjere kvardagen enklare for.

Når det gjeld tilleggsforslaget, inneber det endring i organisering og innretting av reglar for tilskottet til tilpassing. For at me skal få ein heilskapleg politikk, må òg dette forslaget vurderast saman med dei andre forslaga i ei heilskapleg vurdering av hjelpemidlane.

Det er eit viktig tema som er sett på dagsordenen i dag. Forslaget og ikkje minst innstillinga frå kommunal- og forvaltingskomiteen vil sjølvsagt òg vere med inn i det arbeidet som regjeringa skal gjere, og som regjeringa vil kome tilbake til Stortinget med på eit seinare tidspunkt.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Åge Starheim (FrP) [10:24:42]: Eg har vel ein følelse av at både statsråden og regjeringspartia sine medlemer i komiteen støttar forslaget vårt. Då har eg lyst til å stille følgjande spørsmål til statsråden:

Eg har fått mange meldingar frå funksjonshemma som må flytte frå heimen og inn på ein institusjon fordi dei ikkje klarer å finansiere ei ombygging av heimen sin, noko som gjer at ektemaken kanskje ikkje får moglegheit til å besøke den andre ektemaken på grunn av stor avstand. Dette går mykje på finansiering. Vil statsråden vere med og syte for at det no vert oppretta ei finansieringsordning som gjer at desse kan få lov til å byggje om bustaden sin og dermed bu heime lenger, og for så vidt også på den måten spare kommunane for store utgifter?

Statsråd Liv Signe Navarsete [10:25:46]: Akkurat det spørsmålet var jo ei stor sak på Senterpartiet sitt landsmøte i helga. Både Senterpartiet og regjeringa er opptekne av å styrkje ordninga for å leggje til rette i heimen slik at han kan ha livsløpsstandard, og ein dermed kan velje å bu heime så lenge som ein kan og ynskjer.

Eg var sjølv på besøk hos ein veldig oppegåande 87-åring. Eg må seie at det var imponerande å lytte til han og kona på 85 år om korleis dei hadde fått lagt til rette, men at han no i ein alder av 87 år fann ut at dei to ville flytte til eit bufellesskap, og det var deira val. Det er nettopp den valfridomen som eg er oppteken av å leggje til rette for, og som regjeringa skal leggje til rette for, gjennom ei skikkeleg satsing på omsorgsbustader og sjukeheimsplassar, slik at dei finst, om ein vil velje det, men òg ved å utvide ordninga med tilrettelegging i heimen.

Peter N. Myhre (FrP) [10:27:02]: Jeg merket meg statsrådens for så vidt positive holdning til å få et bedre tilbud til dem som trenger tiltak av den typen som er skissert i dette forslaget fra Fremskrittspartiet. Jeg har lyst til å fokusere på forslag 2, som dessverre ser ut til å bli nedstemt her i dag, om

«en statlig rettighetsbasert ordning hvor det er den enkeltes behov i forhold til nedsatt funksjon som blir avgjørende for hvilke tiltak som skal iverksettes».

Da er spørsmålet mitt til statsråden: Mener statsråden at det er behov for en slik ordning?

Statsråd Liv Signe Navarsete [10:27:52]: Ein må skilje litt mellom kva type ordningar ein snakkar om. Dersom ein snakkar om heisordningar, er eg samd med dei representantane frå regjeringspartia som har sagt at om ein bur i eit fleirbustadhus, er det meir gagnleg for samfunnet og for den enkelte å gå saman om å installere ein felles heis enn om alle skal gjere det kva for seg. Men om ein bur i ein einebustad, der det ikkje er fleire, må det sjølvsagt vere moglegheiter for å kunne få tilgang til den typen installasjon. Så ein kan ikkje tenkje ein for alle, me må tenkje differensiert.

Det er akkurat slike vurderingar regjeringa no gjer for å sjå på korleis me kan leggje best mogleg til rette for alle, og at me òg kan gjere det innafor ein måte som tener fellesskapet best mogleg. Me skal ikkje nødvendigvis rettsfeste alt, men sikre at me saman evnar å leggje til rette bustader, leilegheiter og einebustader, for at folk skal kunne bu lengst mogleg heime når dei ynskjer det sjølve.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talerne som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Peter N. Myhre (FrP) [10:29:16]: Da jeg hørte representanten Håkon Haugli innledningsvis under behandlingen av denne saken i dag, merket jeg meg en utstrakt positivitet til de initiativene som er blitt tatt av oss fire Frp-ere som har fremmet dette representantforslaget i Stortinget, og de tiltakene som er beskrevet både i representantforslaget og i det som er fremkommet i forbindelse med komiteens behandling og innstilling til Stortinget. Jeg ventet nesten at representanten Haugli skulle konkludere med at Arbeiderpartiet etter nærmere vurdering faktisk har valgt å stemme for disse forslagene – siden de er så viktige, og siden de er så vel tilpasset det behovet som foreligger.

Når også representanten Holmås, fra Sosialistisk Venstreparti, inviterer Fremskrittspartiet til å støtte regjeringens arbeid for tilrettelegging av boliger for personer med nedsatt funksjonsevne, ja, så blir det litt rart når den samme representant senere i dag kommer til å stemme imot alle disse forslagene. Da blir det jo opp til regjeringen å forholde seg til et stortingsvedtak hvor det faktisk er stemt ned at det skal etableres en rettighetsbasert ordning hvor det er den enkeltes behov i forhold til nedsatt funksjonsevne som blir avgjørende for hvilke tiltak som iverksettes. Dette er altså regjeringspartiene i ferd med å stemme vekk! Da må regjeringen forholde seg til det. Altså vil regjeringspartiene her i dag, med sin innsats, lage store problemer ikke bare for oss som ønsker å gjøre noe med denne saken, men også for alle dem som dette gjelder: personer med nedsatt funksjonsevne.

Det samme gjelder dette med å få tilrettelagte tiltak med hensyn til fritidsbolig, ved å definere denne som hjem nr. 2.

Da vil jeg si at dagen i dag, med stortingsflertallets holdning til Fremskrittspartiets forslag om å forbedre disse forholdene, vil føre til at vi tar et langt skritt tilbake og vil være et slag i ansiktet på dem dette gjelder. Og det er en situasjon som dem dette gjelder, slett ikke burde ha kommet i.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.