Per Arne Olsen (FrP) [11:33:44]: Behovet for mer personell i helse- og omsorgsarbeidet er stort, og dette vil bare øke i årene som kommer. I en slik situasjon er det viktig å legge til rette for et godt opplegg rundt helsefaglig utdanning, og ikke minst et dynamisk arbeidsliv i helsesektoren som kan ta imot alle de nyutdannede.

Situasjonen i utdanningssektoren er imidlertid en helt annen. Det er et markert fall i antallet studenter til f.eks. sykepleierutdanningen i 2010. Det var en liten opptur og oppgang i 2009, men den nedadgående trenden er dessverre noe som har vart over flere år. Det er også slik at man har et betydelig frafall underveis i sykepleierutdanningen – noe tallene fra 2009 forteller oss. Her viser tallene at tre av ti studenter som ble tatt opp til sykepleierutdanningen, ikke fullførte utdanningen på normert tid.

Det kan være flere grunner til denne situasjonen, men i tillegg til selve utdanningsløpet er det sikkert at også forholdene rundt mulighetene i arbeidslivet og innholdet i den jobben man skal få etter endt utdanning, spiller inn. Forhold som lite fleksibilitet med hensyn til arbeidstidsorganisering og svakere lønnsutvikling enn i mange andre sektorer er selvfølgelig viktige momenter. Lite konkurranse på arbeidsgiversiden er et særmerke for helsesektoren. Dette gjør dessverre at man ikke finner den dynamikken og den konkurransen mellom arbeidsgivere om å levere de beste arbeidsvilkårene som man finner i sektorer med et større mangfold blant arbeidsgivere.

Det er også selvfølgelig forskjeller innenfor offentlig helsevesen når det kommer til attraktivitet. Mange foretrekker å jobbe i den statlige sykehussektoren fremfor i den kommunale pleie- og omsorgsdelen. Det er liten tvil om at både fleksibilitet med hensyn til arbeidstid samt lønns- og faglige utviklingsmuligheter spiller inn her. Vi får dessverre stadig tilbakemeldinger om at også i utdanningsløpet får man klare signaler om hva man burde velge, og der står ikke den kommunale pleie- og omsorgsdelen nødvendigvis like høyt bestandig.

Jeg har foreløpig sett liten vilje fra regjeringen til å gjøre noe med disse utfordringene, annet enn å holde fast ved de etablerte strukturene innen deler av omsorgssektoren.

I den senere tid har vi hatt den såkalte Adecco-saken, som har satt fokus ikke bare på konkurranseutsetting og supplement av private tilbydere, men også på ansattes rettigheter og ikke minst på fleksibilitet og turnusordninger. La det være helt klart at ingen forsvarer juks og fanteri, og Adecco har fått som fortjent – det tror jeg alle partier i denne sal mener. Men i kjølvannet av Adecco-saken er det også dessverre avdekket en utstrakt kultur for forskjellige brudd også i offentlig sektor. På nyhetene i forrige uke fikk vi jo høre om 50 000 brudd bare i Helse Sør-Øst, og dessverre er det så mange, mange flere. Fremskrittspartiet og jeg formoder resten av denne salen er opptatt av begge deler, og aksepterer ikke at norsk helse- og omsorgspolitikk skal ha det på den måten, dette både av hensyn til de ansatte og ikke minst av hensyn til dem vi alle er til for, nemlig pasienter, beboere i institusjoner osv.

Så når vi i dag diskuterer rekrutteringen til disse yrkene, må vi nok erkjenne at omdømmet, uansett hvor man jobber, i offentlig sektor eller privat, ikke har bidratt til et godt renommé og derved en stor tilstrømning til yrket. Når man kan få et inntrykk av mange brudd på arbeidstidsbestemmelser, mye press på jobben, liten mulighet for heltid osv., kan det også bidra til manglende ønske om å starte i sektoren.

Nettopp derfor bør tiden være inne for også å diskutere fleksibiliteten i denne sektoren. I den anledning har jeg bl.a. sett på det prosjektet som går i statsrådens egen by, Bergen, hvor man benytter lokale muligheter for fleksible arbeidstidsbestemmelser, der de viser til veldig gode resultater. Jeg har lyst til å sitere fra den saken som Bergen bystyre behandlet – jeg tror det var på tampen av fjoråret – hvor det sto i innstillingen:

«Byrådet er svært tilfreds med erfaringene som framkommer i enheter med alternative arbeidstidsordninger. Spesielt gledelig er det å se de positive konsekvensene disse ordningene har hatt på kvalitet i tjenestene og for arbeidsmiljøet. Rekruttering til fagstillinger er meget god og antallet hele stillinger er økt vesentlig. Vi» – det er da Bergen – «vil derfor framover, i samarbeid med arbeidstakerorganisasjonene, arbeide for å utvide ordningen til flere bofellesskap».

Resultatene fra Bergen er altså gode, men i saken påpekes det også at mulighetene er begrenset av at det kun gis årlige dispensasjoner. Mangelen på forutsigbarhet vanskeliggjør en del, og langsiktigheten blir borte, samt at dette da selvfølgelig etter dagens regime bare er mulig å få til med noen parter i arbeidslivet. Her er det altså noen som faktisk har en form for vetorett.

Jeg tror at vi skal ta med oss f.eks. erfaringene fra Bergen, fra andre bransjer og se på mulighetene for et mer fleksibelt arbeidsliv også innen disse fag, og det synes jeg vi skal gjøre med et åpent sinn.

I tillegg til mangelen på fleksibilitet er det et generelt problem at helse- og omsorgssektoren har sakket akterut når det gjelder lønnsbetingelser. Dette er imidlertid noe regjeringen på kort varsel kan gjøre noe med, siden det stort sett er offentlige arbeidsplasser vi snakker om. Det offentlige er arbeidsgiver for de aller fleste innen de såkalte kvinnedominerte lavlønnsyrkene, da de ofte finnes nettopp i offentlig sektor.

I mange år har den til enhver tid sittende regjering argumentert med at det er partenes ansvar å fremforhandle lønns- og arbeidsbetingelser. Imidlertid er det slik at i 2000 og 2001 gjennomførte regjeringen Stoltenberg I betydelige endringer i lærernes arbeidstidsbestemmelser. I tilknytning til dette og utenfor de ordinære oppgjørene ble det altså gitt kraftige lønnshopp for lærerne. Fremskrittspartiet har jo også i dag i salen vært med på å fremme et forslag i så henseende.

Skal vi få gjort noe med arbeidsbetingelsene innenfor store deler av pleie- og omsorgssektoren, er det regjeringen som må ta grep i forhold til lønnsutviklingen. Som tidligere omtalt har den senere tids utvikling også vist at det er et stort behov for å bedre fleksibiliteten med hensyn til arbeidstid. Det er et behov for å bringe rammebetingelsene her i tråd med tiden og ikke minst andre samfunnssektorer.

I tillegg til hva det offentlige selv kan gjøre som arbeidsgiver og regulator for å bedre rammebetingelsene for ansatte i pleie- og omsorgssektoren, og dermed gjøre dette til en mer attraktiv utdanningsvei, er det viktig å legge til rette også for konkurranse om arbeidskraften. Når arbeidsgivere må kjempe om å få arbeidskraft, er ofte konsekvensen at det bidrar til bedre betingelser for bransjen og faget spesielt.

Ved å slippe til flere aktører i dagens tilnærmede omsorgsmonopol vil man bringe dynamikken og konkurransen om de beste arbeidsbetingelsene også til pleie- og omsorgssektoren. Konkurranse er bra og vil sørge for at vi får best mulig kvalitet i omsorgstilbudet til de pleietrengende. Dette vil også bidra til en konkurranse om å tilby gode arbeids- og lønnsbetingelser for de ansatte, som vi finner i andre sektorer og på andre områder. Mer bruk av konkurranse og et mangfold av arbeidsgivere vil gi et solid bidrag til bedre lønns- og utviklingsmuligheter i pleie- og omsorgssektoren. Dette vil i sin tur skape et bedre grunnlag for rekruttering til yrkene.

Så det skal bli spennende å høre hva statsråden vil ta av initiativ for å bedre lønnsbetingelsene samt modernisere arbeidsvilkårene for pleie- og omsorgssektoren, og derigjennom bidra til bedre rekruttering, bedre omdømme og attraktivitet for disse for oss alle viktige yrkesgruppene.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [11:43:45]: Det er et viktig tema interpellanten tar opp, og jeg skal svare på de spørsmålene som er stilt meg skriftlig, og også senere prøve å ta opp noe av det som kom i innlegget.

Det med rekruttering har jo en stor betydning for hvordan vi klarer å møte de utfordringene vi står overfor i omsorgstjenesten fremover, både når det gjelder den økende andelen under 67 år som har stort behov for omsorgstjenester, og selvsagt det vi ser fremover, med en økende andel eldre som vil kreve faglært arbeidskraft i sektoren.

Men her har vi gjort en rekke tiltak, og regjeringen har siden tiltredelsen vært opptatt nettopp av kompetanse- og rekrutteringsutfordringene i omsorgstjenestene. Allerede med St.meld. nr. 25 om fremtidens omsorgsutfordringer fra 2006 la vi en plan for dette arbeidet frem til 2015.

Det er kommunene som har ansvaret for å tilby alle med behov de omsorgstjenestene de har krav på. Regjeringens viktigste oppgave i så henseende er å sikre at kommunene har gode forutsetninger for å utøve dette ansvaret.

Fra 2005 til 2011 har regjeringen styrket kommuneøkonomien med i alt 47 mrd. kr. Kommunene har brukt dette økonomiske handlingsrommet til å prioritere omsorgstjenestene. Vårt mål om 10 000 flere årsverk i omsorgstjenestene innen 2009 er nådd med solid margin. Omsorgstjenestene er styrket med om lag 14 800 årsverk i perioden 2004 til 2009. Det er også gledelig at 80 pst. av denne veksten består av årsverk utført av fagutdannede. Vi har satt oss et nytt mål om 12 000 årsverk frem mot 2015, og tallene så langt i perioden viser at vi er på god vei. I 2009 fikk vi om lag 2 300 nye årsverk i omsorgstjenesten, og foreløpige tall viser en vekst på ytterligere 3 300 årsverk i 2010.

Ufrivillig deltid er en utfordring for disse tjenestene. Det er derfor gledelig at den sterke årsveksten vi har sett de siste årene, skyldes at mange kommuner har tilbudt medarbeidere med små stillingsbrøker større eller hele stillinger. I seg selv utgjør dette om lag 6 000 årsverk i perioden 2005–2009, eller snaut 40 pst. av den totale veksten i perioden. Det betyr færre ansatte med svak tilknytning til tjenestene, og dermed bedre kvalitet.

For å møte fremtidens omsorgsutfordringer er det avgjørende å arbeide målrettet og langsiktig med å heve utdanningsnivået og styrke rekrutteringen til omsorgstjenestene. Derfor har vi etablert en egen kompetanse- og rekrutteringsplan for omsorgstjenestene – Kompetanseløftet 2015. Planen skal bidra til å sikre tilstrekkelig, kompetent og stabil bemanning. Nærmere 9 400 personer har mottatt tilskudd til grunnutdanning eller etter- og videreutdanning i løpet av kompetanseplanens tre første år.

Videre- og etterutdanning er effektive tiltak for å øke rekrutteringen og holde på arbeidskraften. Derfor finansierer Kompetanseløftet desentraliserte studieløp i bl.a. sykepleie og vernepleie. Dette har vist seg å være et godt virkemiddel for å bidra til en mer stabil og godt utdannet arbeidskraft i distriktene. Desentralisert høyskoleutdanning gir dessuten erfarne hjelpepleiere, omsorgsarbeidere og helsefagarbeidere mulighet for høyskoleutdanning i nærheten av der de bor. Om lag 320 personer fullførte desentralisert høyskoleutdanning i ulike helse- og sosialfag bare i 2009.

Den største rekrutteringsutfordringen både på kort og lengre sikt er å utdanne nok helsefagarbeidere. Helsefagarbeidere, hjelpepleiere og omsorgsarbeidere er den største yrkesgruppen i omsorgstjenestene. Her er gjennomsnittsalderen høy, og beregninger som er gjort av SSB, viser at det vil kunne bli en økende mangel på denne utdanningsgruppen frem mot 2030. Det er derfor viktig at flere unge søker seg til helse- og sosialfag i videregående opplæring, og at vi lykkes med voksenopplæringsordningene innenfor helsearbeiderfaget. Voksne har alltid vært den største og mest stabile rekrutteringskilden til omsorgssektoren. Av dem som var ansatt i omsorgstjenestene i både 2008 og 2009, var det nesten 4 000 som fikk endret sitt utdanningsnivå – de fleste fra å være ufaglært til å få kompetanse på videregående nivå. Mange av disse var voksne. Dette ble muliggjort gjennom midler i Kompetanseløftet 2015.

For å rekruttere flere unge inn i omsorgsyrkene ble Aksjon helsefagarbeider etablert i 2005. Aksjon helsefagarbeider har vært en suksess. Aksjonen har ført til økt oppmerksomhet på mulighetene som ligger i yrket, og bidratt til å øke søkertallene til utdanningen noe. Prosjektet ble i 2010 videreført i satsingen Bli helsefagarbeider. I 2009 lanserte vi også en landsdekkende rekrutteringskampanje. Kampanjen ser ut til å ha bidratt til en oppgang i søkningen til helse- og sosialfagene i 2009 sammenlignet med foregående år. Vi må likevel erkjenne at søkningen til helsefagarbeiderutdanningen og frafall under utdanningsløpet er en betydelig utfordring. På mange måter kan vi si at omsorgstjenestene har et omdømmeproblem overfor de unge. Helsedirektoratet arbeider derfor aktivt med informasjons- og holdningsskapende tiltak gjennom bl.a. sosiale medier som Facebook for å øke kunnskapen om og statusen til disse utdanningene blant ungdom.

Den sterke økningen i brukere under 67 år krever en tverrfaglig tilnærming. En rekke undersøkelser viser at det er på det sosiale og kulturelle området dagens omsorgstjeneste først og fremst kommer til kort. Regjeringen mener kultur, aktivitet og trivsel er sentrale og grunnleggende deler i et helhetlig omsorgstilbud. Det krever større faglig bredde i omsorgssektoren med vekt på bl.a. sosialpedagogikk, ergoterapi, vernepleie og sosialt arbeid.

Sterke fag- og kompetansemiljø gir bedre tjenester og har også ringvirkninger for rekruttering. Det hever statusen til omsorgsyrkene og gjør det mer attraktivt for mennesker med faglig og personlig kompetanse og interesse for omsorgsarbeid å søke seg til tjenestene. Derfor har vi etablert ett utviklingssenter for sykehjem og ett utviklingssenter for hjemmetjenester i hvert fylke. Sentrene skal stimulere til fagutvikling og gode læringsmiljøer. Sentrene har et særlig ansvar for å sikre spredning av kompetanse og kunnskap til andre sykehjem og hjemmetjenester i sitt fylke.

Vi har også opprettet fem regionale sentre for omsorgsforskning. Hvert av disse sentrene er tilknyttet en høyskole som utdanner helse- og sosialpersonell. Sentrene skal bidra til å styrke praksisnær forskning og utvikling, drive forskningsformidling overfor kommunene og utdanningssektoren og bidra til kompetanseheving i omsorgssektoren. Forskningsaktiviteten styrker fag- og metodeutvikling i helse- og sosialutdanningene og er et supplement til de etablerte forskningsinstitusjonene på området.

Med utgangspunkt i dagens og fremtidens utfordringer er et av hovedgrepene i Samhandlingsreformen å utvikle en ny fremtidig kommunerolle, slik at kommunene i større grad kan oppfylle ambisjonene om forebygging og tidlig innsats i sykdomsforløpet. En sterkere kommunerolle vil kreve robuste arenaer for kompetanseutvikling og gode fagmiljøer som sikrer utvikling og spredning av relevant kunnskap og kompetanse.

Gjennom aktiviteten i Kompetanseløftet 2015 har vi gjort mye. Dette er imidlertid ikke et område hvor vi kan hvile på våre laurbær. Derfor har vi etter at Kompetanseløftet ble etablert, videreutviklet planen, etablert et eget tilskudd til fagskoleutdanning innenfor helse- og sosialfag og føyd til ytterligere kompetansetiltak innenfor bl.a. ledelse, aktiv omsorg og ernæring. Mer kompetanse gir bedre kvalitet i tjenestene, virker rekrutterende og bidrar til å beholde arbeidskraft i sektoren.

Så vil jeg svare på ett av spørsmålene – jeg kan komme tilbake til noen av de andre senere. Det ble nevnt at antallet studenter i sykepleierutdanningen var redusert de senere årene. Det er ikke riktig. I henhold til de tallene jeg har, har antall studieplasser i sykepleien økt med vel 360 fra 2006 til 2010, og i 2010 var det også flere kvalifiserte søkere til sykepleierutdanningen enn det var f.eks. i 2008.

Per Arne Olsen (FrP) [11:54:08]: Jeg tror ikke vi skal bruke tiden på å slå hverandre i hjel med tall. Jeg har hentet mine tall fra statsrådens eget departement og andre offentlige sider. Men jeg tror at vi alle – og i og for seg også statsråden – erkjenner at vi har utfordringer. La oss være enige om det. Utfordringer har vi når det gjelder å få flere til å søke seg til yrket, flere til å ønske utdanningen, flere studieplasser og ikke minst når det gjelder å sørge for at færre faller fra, og at flere følger et normert løp. Jeg tror også at vi i fellesskap skal forsøke å bidra til at det blir enda mer attraktivt å søke arbeid i sektoren.

Da kommer jeg nok en gang tilbake til det jeg brukte en del tid på i innlegget mitt, og som statsråden ikke berørte, nemlig fleksibiliteten i arbeidsmarkedet. Andre bransjer kjennetegnes ved at man ofte har større fleksibilitet, litt avhengig av hvor man er i landet, og hva som er utfordringen til enhver tid osv. Jeg skal ikke bruke veldig mye tid på nordsjøturnus og andre typer turnuser som preger andre bransjer. Men en form for større fleksibilitet og mindre ensretting innen en bransje bidrar ofte til at man har mer konkurranse, og at man over tid får bedre betingelser, og slik sett til at flere søker om og ønsker å jobbe i en sektor. Og som statsråden selv sier: Samhandlingsreformen, som vi alle sammen står sammen om – iallfall når det gjelder problemstillingene – kommer til å gi oss enda større utfordringer, ikke minst når det gjelder å få flere til å søke spesielt sykepleierfaget og å ønske å jobbe på kommunesiden. Vi må alle bidra til at man får opp kompetansen og ikke minst ønsket om å jobbe med vanskelige problemstillinger i kommunesektoren, ikke bare i sykehusene. Nettopp derfor tror jeg vi må gjøre noe med fleksibiliteten i dette arbeidsmarkedet. Jeg tror ærlig og oppriktig at også konkurranse kan bidra til at man får flere arbeidsgivere, og at flere på sikt ønsker å jobbe i sektoren.

Når statsråden nok en gang nevner de 47 milliardene, er det sikkert et riktig tall, men jeg synes at man for etterrettelighetens del ikke skal gi inntrykk av at det er en netto tilvekst til kommunesektoren. Her går det mye bort i både lønnsøkning, prisvekst og andre ting. Det har vært bevilget mye penger til kommunesektoren, men den trenger betraktelig mer.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [11:57:19]: Mitt hovedanliggende med hensyn til å legge vekt på økningen i veksten i kommuneøkonomien var jo nettopp at det har vært mulig både å rekruttere og ansette flere i de viktige yrkene – barnehagesektoren har selvfølgelig tatt en del – i helse- og omsorgssektoren. Der har vi rekruttert mange, og vi har rekruttert langt flere enn det vi hadde som målsetting. Det er bra, for vi trenger mange i dette viktige yrket. Jeg har lyst til å understreke at dette er et yrke som vi alle en eller annen gang i livet er i kontakt med og er fullstendig avhengig av. Derfor er jeg jo helt enig med interpellanten i at vi må gjøre det vi kan for å legge til rette for gode arbeidsvilkår for nettopp denne gruppen.

For meg har det vært viktig at vi ser på at mange jobber deltid. Det at man skal kunne jobbe heltid og ha en lønn å leve av, er særdeles viktig. Det jeg styrer direkte, helseforetakene, har vært opptatt av at vi setter krav til å redusere deltiden med 20 pst. i løpet av dette året. Det er en ambisiøs målsetting. Jeg må si at jeg håper at også kommunene gjør det samme. Det har vært en positiv utvikling når det gjelder dette, og egentlig er det fremdeles en vei å gå for at man skal få til bedre stillingsbrøker.

Når vi snakker om fleksibilitet, må jeg også understreke det interpellanten var inne på: Ingen av oss forsvarer lovbrudd. Det gjør vi ikke. Selv om det er en aldri så liten prosentandel av den totale virksomheten, forsvarer vi ikke lovbrudd – heller ikke når bruddene på en måte er satt i system, som vi har sett av eksempler som har kommet opp i debatten – Adecco er ett eksempel. Samtidig må vi heller ikke legge opp til turnuser som ikke er til å leve med for dem som skal jobbe i dem. Men det er viktig å ta med seg de erfaringene som kommer fra det prosjektet som har vært i Bergen. Det er klart at for noen grupper av dem som mottar hjelpen, betyr den slags turnus en god opplevelse. Samtidig er det aller viktigste her at arbeidsgiver og arbeidstaker finner frem til gode løsninger, som ikke går på akkord med arbeidsmiljøloven, som er så viktig å overholde i disse omsorgsyrkene, som tross alt er så slitsomme som de er. Så vi må jobbe på mange felt for å gjøre dette yrket mer attraktivt.

Tove Karoline Knutsen (A) [12:00:43]: Det er en viktig sak interpellanten tar opp i dag. Utgangspunktet er de utfordringene vi allerede nå kan se når det gjelder å få tilbud og etterspørsel av tjenester til å gå i hop innenfor framtidas helsevesen.

St.meld. nr. 47 for 2008–2009 Samhandlingsreformen, og Stortingets behandling av denne, peker på at vi ikke bare har en utfordring når det gjelder å få mange nok til å utdanne seg innenfor helseområdet, men at vi også trenger en annerledes vekting når det gjelder ressursinnsatsen, sammenlignet med hva som har vært tilfellet så langt. Det er tre hovedmomenter som må vektlegges når vi skal se på og fordele ressursene i framtida:

• den geografiske dimensjonen, som dreier seg om forholdet nord–sør, tettbygd–spredtbygd eller sentrum–periferi

• forholdet mellom fagområder, f.eks. mellom høyspesialisert medisin og sykehjemsmedisin og allmennmedisin osv.

• forholdet mellom nivåene i helsesektoren, f.eks. mellom spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten, og eventuelt det som måtte befinne seg et sted imellom

Disse utfordringene vil bli krevende både for rekruttering og for utdanningssystemene våre. Helsesektoren har hittil først og fremst hatt fokus på spesialisthelsetjenestens behov når det gjelder utdanninga. Dersom vi skal få vridd helsetjenestene i den retning, som det er stor enighet om, må vi prioritere langt sterkere behovene i primærhelsetjenesten, og vi må bli bedre på det generelle folkehelsearbeidet.

I de statistiske framskrivningene for helsesektoren – hvis vi ser fram mot 2030 – viser mange av beregningene at vi kan komme til å ha en underdekning på mellom 35 000 og 45 000 årsverk, dersom vi legger til grunn dagens utdanningstakt for helsepersonell. Dette vil først og fremst gjelde sykepleiere og særlig helsefagarbeidere, men vi kan også få et underskudd av fysioterapeuter, helsesøstre og jordmødre, for å nevne noen. Ikke minst må vi ha et helsepersonell som er forberedt på å møte den store veksten av eldre vi kommer til å ha, særlig etter 2020.

Derfor må vi intensivere arbeidet med rekruttering og utdannelse innenfor helseutdanningene, dersom målet om likeverdige tilbud av tjenester skal kunne innfris. Vi må i den forbindelse identifisere og styrke de faktorene som kan føre oss i den retninga vi ønsker. Et av de viktigste virkemidlene for rekruttering av helsepersonell er, som statsråden nevnte, å ha desentraliserte utdanningstilbud, både når det gjelder grunnutdanning, videreutdanning og etterutdanning. Vi har sett at nærhet til utdanningssted gjør at folk i større grad tar utdanning og blir værende på eller nær det bostedet man har i utdanningsperioden. Derfor må vi ytterligere styrke dette elementet i helseutdanninga, i kombinasjon med ulike andre gode rekrutterings- og stabiliseringstiltak. Og så må vi styrke arbeidet med å opprette flere lærlingplasser innenfor helsesektoren.

Frafallet i videregående skole er selvfølgelig en utfordring. Det kan komme til å bli et stort problem for arbeidslivet generelt og helsesektoren spesielt hvis utviklinga går i retning av at store grupper unge blir stående utenfor et yrkesaktivt liv. Derfor er det flott at Kunnskapsdepartementet har tatt tak i problemene i videregående skole, i samråd med hvert enkelt fylke. Det er også et spennende prosjekt på gang i regi av Helsedirektoratet, hvor man bruker ungdom i rekrutteringsarbeidet for å utdanne flere helsefagarbeidere, bl.a. gjennom unge helsebloggere, ungdom som tar utdanning eller arbeid innenfor helsesektoren, og som ved hjelp av nye sosiale medier forteller om yrket sitt eller om utdanninga.

Da jeg hadde en interpellasjon om nettopp dagens tema for ca. ett år siden, sa jeg at vi måtte begynne å «framsnakke» helsesektoren dersom vi skal få unge folk til å jobbe der. Det var på et tidspunkt da begrepet framsnakking stort sett kun var kjent på Senja og på Andøya, men samtidig var det relevant for debatten den gang, og det er det i dag. Men skal vi ha dekning for framsnakkinga, må vi sørge for å ha gode arbeids- og lønnsvilkår for de ansatte i sektoren, og herunder selvfølgelig også en fleksibilitet når det gjelder arbeidsordninger og turnus. Dette har man fått til mange ganger, men det må altså forhandles fram med partene i fellesskap, og det må ha en anstendig lønn som et mål. Da må vi få slutt på den form for bonanza som er avdekket i forbindelse med Adecco-saken. Det er et stort tankekors at noen kommuner, med Høyre–Fremskrittsparti-styrte Oslo i spissen, og med de behovene vi ser i eldresektoren, holder seg med aktører i eldreomsorgen som har konsekvent dårligere pensjonsordninger og til dels lavere lønninger og tøffere arbeidsvilkår for de ansatte. Det er jo naturlig, selvfølgelig, når utenlandske eiere har som mål maksimal avkastning på hver krone. Dette er en privatisering av oppgaver gjennom et system som på sikt ikke er bærekraftig.

Tord Lien (FrP) [12:06:02]: Det er rimelig stor enighet om at helse- og omsorgsområdet har et stort og kraftig økende behov for ikke bare arbeidskraft, men for kompetent arbeidskraft. De som har hatt ordet før meg, har nevnt eldrebølgen og Samhandlingsreformen, som begge bidrar til å øke dette behovet for kompetent arbeidskraft.

Vi vet en del om dette med kompetanse, ikke minst i helse- og omsorgssektoren. Det ene vi vet veldig mye om, er at kompetanse er lik kvalitet. En ny undersøkelse fra KS viser at kompetanse også er lik pris – at man faktisk får både bedre kvalitet og lavere pris på tjenestene dersom man legger vekt på å ha kompetanse i alle ledd i utøvelsen av helse- og omsorgsyrkene. Det handler bl.a. om at vi ser at vi har flere pleietrengende i kommunal omsorg, med stadig tyngre og mer sammensatte diagnoser. Mange har diabetes. Kompetanse til å lese pasientens tilstand fører til at man får et bedre sykdomsbilde av pasienten og dermed kan gjøre de riktige tingene tidligere. Men disse pasientene blir det stadig flere av, noe som gjør at vi trenger mange flere sykepleiere, særlig, men også helsefagarbeidere.

Samhandlingsreformen vil også kreve at vi har sykepleiere med spesialistutdanning på toppen i større deler av landet, og i flere kommuner enn det er i dag. Det enkleste for å løse dette er jo å sørge for at de sykepleierne som i dag jobber i disse kommunene, får tilbud om etter- og videreutdanning. Da må deres arbeidskraft og deres kompetanse erstattes, så det løser egentlig ikke problemet, men det er i hvert fall en måte å gjøre det på.

Så hørte jeg en polemisering rundt hvorvidt det var økning i sykepleierutdanningen eller ikke. Jeg er nok tilbøyelig til å være mest enig med min kollega Olsen i forhold til det spørsmålet. Men det som er så herlig med det, for å bruke det begrepet, er at her har statsråden og regjeringen en gavepakke. Det er ikke bare en eldrebølge på gang, det er også en yngrebølge på gang. Vi vet at mange av de store helsefaginstitusjonene på høyere nivå leverer utdanning med høy kvalitet – ikke alle, men mange gjør det – og mange av de samme institusjonene har mer enn to godt kvalifiserte søkere per studieplass. Her har man både studenter og institusjoner med utdanningskvalitet, så det er forholdsvis enkelt å øke utdanningskapasiteten på sykepleierutdanningen, uavhengig av forhistorien. Jeg vet i hvert fall at vi framover forholdsvis lett kan øke kvantiteten på sykepleierutdanningen uten at det går ut over kvaliteten.

Statsråden er inne på Aksjon helsefagarbeider. Hun kaller det en suksess. Jeg vil i beste fall kalle det en betinget suksess. Det er korrekt at vi fikk noen flere søkere, sikkert litt hjulpet av ustabilitet i finansmarkedene rundt omkring. Men problemet er at de fleste faktisk slutter før de er helsefagarbeidere. Vi har ikke satt i gang dette prosjektet for å få flere til å begynne på skolen, går jeg ut fra, men for å fullføre utdanningen. Det har man ikke i like stor grad lyktes med. Jeg tør påstå at en av grunnene til det er at kommunene, fylkeskommunene og staten, som har bruk for helsefagarbeidere i framtiden, ikke stiller lærlingplasser til rådighet for de samme kandidatene til å bli helsefagarbeidere.

Så må jeg bare avslutte med, i og med at dette er et kommune- og fylkestingsvalgår, å minne statsråden og Stortinget om at i de blå fylkeskommunene – de borgerlig styrte fylkeskommunene – er frafallet i videregående skole på 26 pst. Det er altfor høyt. Men i arbeiderpartistyrte fylkeskommuner er frafallet enda høyere, på 35 pst. Det kan være greit å ha det med seg i den videre debatten om både helsefagarbeiderutdanning og andre videregående utdanninger.

Sonja Irene Sjøli (H) [12:10:49]: Jeg er enig med dem som sier at dette er en viktig debatt. Med de utfordringene som vi har fremover, blir det nok ikke siste gangen vi debatterer dette.

For Høyre er kompetanse en forutsetning for å nå målet om god kvalitet i helse- og omsorgstjenesten, og det forutsetter fagkunnskap. Ansatte i denne sektoren driver et døgnkontinuerlig tilbud av høyspesialisert behandling, omsorg og pleie. Det finnes trolig ingen andre sektorer som krever så mye av de ansatte, og som bidrar med så stor verdiskaping i ordets rette forstand. Det kan derfor ikke reduseres til bare et spørsmål om antall ansatte, men må dreie seg om kvalitet og kompetanse.

Arbeidet med Samhandlingsreformen har vist en bred politisk enighet om at den kommunale helse- og omsorgstjenesten skal ta et større ansvar for forebygging, behandling og rehabilitering i årene fremover. Det er imidlertid betydelig uenighet om virkemidlene. Regjeringen har foreslått at økt ressursoverføring til kommunene skal vurderes fra år til år i budsjettsammenheng, og går inn for at kommunene skal ta en del av sykehusregningen. Høyre har stilt krav om en konkret opptrappingsplan for å ruste opp kommunene med kompetanse og kapasitet. Vi vil ikke godta at pasientene blir taperne i en reform der kommunene får ansvar for oppgaver som de ikke har forutsetning for å håndtere.

Hvis kommunehelsetjenesten skal bli en attraktiv arbeidsplass, må det være større fagmiljø og bedre mulighet for fagutvikling og forskning. Høyre vil investere mer i kompetanseutvikling for de ansatte, slik at de er rustet til å ta et større ansvar og samtidig opplever arbeidsplassen som faglig stimulerende. Vi vil styrke tilbudet om undervisningssykehjem og undervisningssykepleie, og mener det er behov for en særskilt satsing på kompetanse om habilitering og rehabilitering samt omsorg ved livets slutt.

Til tross for at den kommunale helse- og omsorgstjenesten står overfor stadig større faglig utfordrende oppgaver, er andelen ufaglærte i sektoren over 30 pst. Ved behandlingen av stortingsmeldingen om omsorgspolitikken i 2007 gikk Høyre inn for en økt andel sykepleiere og annet helsepersonell i omsorgstjenesten samt en målsetting om at alle ansatte som jobber med pasientbehandling, skal være faglærte. Vi innser at dette er ambisiøst, og at det er langt fram til målet.

Men for oss er det viktig å holde oppe en målsetting som viser at helse- og omsorgstjenester er så viktige og krevende oppgaver at fagkunnskap er en forutsetning for å kunne ivareta dem på et forsvarlig vis. Vi ser eksempelvis at omfanget av feilmedisinering er urovekkende høyt, og at det gis for mange dispensasjoner for medisinhåndtering på grunn av mangel på sykepleiere. Økt fagkompetanse vil gi både ansatte og brukere større trygghet. Kravet om fagkompetanse innebærer også en anerkjennelse av disse livsviktige funksjonene i samfunnet. Dessuten vil en slik målsetting tvinge fram en nødvendig investering i et kunnskapsløft for ansatte i helsesektoren.

Det er nødvendig med flere årsverk, men vi kan ikke telle oss fram til gode helse- og omsorgstjenester. Vi trenger både varme hender og kloke hoder. Høyre er kritisk til at regjeringen viderefører en politikk der ufaglærte pålegges oppgaver de ikke er kvalifisert for, i mangel av fagfolk. Dette underkjenner den viktige og krevende oppgaven det er å ivareta syke og pleietrengende mennesker. Undersøkelser viser dessuten at når omsorgsarbeiderne er høyt kvalifisert, trengs det faktisk færre. Av de omsorgsarbeiderne som nå har blitt ansatt, som statsråden nevnte, er faktisk bortimot 3 000 ufaglært.

Norge har et kjønnsdelt arbeidsmarked, og mange kvinner med høy kompetanse i offentlig sektor kommer dårligere ut lønnsmessig enn ansatte i tilsvarende stillinger. Det rammer særlig sykepleierne, som har sakket akterut i lønnsutviklingen. Høyre har foreslått en «kompetansepott» for offentlig sektor i årene fremover, som fører til et lønnsløft for utdanningsgruppene. Det vil være en god investering for å sikre rekruttering og bemanning, og gi bedre kvalitet i tjenestene, slik at vi står bedre rustet til å møte utfordringene som kommer fremover.

I tillegg vil det være større muligheter for mer fleksible arbeidsordninger, som f.eks. ved prosjektet i Bergen, som interpellanten og statsråden også nevnte. Det er viktig. Vi må også øke utdanningskapasiteten for helsefagarbeidere. Vi får håpe at de mange gode tiltakene som statsråden også nevnte og har redegjort for, vil gi resultater. Og som statsråden sa: Det er gjort mye, men vi kan ikke hvile på våre laurbær.

Gina Knutson Barstad (SV) [12:15:58]: En av de aller største urettferdighetene i vårt samfunn er at de kvinnene som gjør noen av de tyngste og viktigste jobbene, får så dårlig betalt for jobben de gjør. Kampen for likelønn handler om rettferdighet, det handler om at kvinner skal få betalt for utdanningen de tar. Men det handler også, som interpellasjonen handler om, om rekrutteringen til velferdsstaten, for det er disse damene som driver velferdsstaten. Interpellanten har helt rett i at vi kommer til å trenge mange flere i disse yrkene framover, og at lønn og arbeidsvilkår er avgjørende for å få det til.

Likelønnskommisjonen viste til at det er mange grunner til at vi ikke har likelønn i Norge: det kjønnsdelte arbeidsmarkedet, som forrige taler var inne på, at kvinner tar mest permisjon, har mest omsorg for barn og har hovedansvar for hjemmet og også deltidsarbeidet.

Når vi snakker om fleksibilitet, er jo disse de mest fleksible damene i norsk arbeidsmarked. Erfaringen fra sektoren er at folk får en deltidsstilling, men de arbeider jo 100 pst. eller mer. Du kan tenke deg at du har fri en dag, det står ikke i turnusen din at du skal jobbe, du setter deg i bilen og skal kjøre til fjellet eller til stranden, og så ringer arbeidsgiver og sier at du må komme på jobb. Da har du ikke råd til å si nei, for du har ikke råd til å være den som ikke blir oppringt neste gang. Det er hverdagen for en del av de deltidsarbeidende damene i sektoren.

Jeg vil berømme helseministeren for å ha tatt et viktig grep med å kreve at foretakene reduserer deltidsarbeidet sitt. Kanskje interpellanten kan ta opp med sine kollegaer i Bergen om de kan gjøre lignende grep i sin kommune. For det å komme deltidsarbeid til livs er viktig for likelønn, og det er viktig for arbeidsvilkårene i sektoren. SV vil i likhet med fagbevegelsen lovfeste retten til heltidsarbeid.

Så til konkurranse. Jeg mener at erfaringene her viser at økt konkurranse ikke fører til økt lønn. Tvert imot viser tall fra Fagforbundet Sykehjemsetatens Fagforening i Oslo at ansatte på kommersielle sykehjem i snitt tjener 30 000 kr under kommunal minstelønn. Jeg vil også minne om at tariffavtalene til NHO Service er langt dårligere enn tariffavtalene til KS, og det kan ikke være noe argument for likelønn. I stedet ansetter de kommersielle mindre kvalifisert arbeidskraft for å konkurrere på pris.

Kampen for likelønn er ingen liberalismeoppskrift. Det vi trenger, er en sterk velferdsstat, vi trenger en bedre arbeidsdeling hjemme, og vi trenger kampen mot deltidsarbeidet. Her skiller regjeringspartiene og høyrepartiene lag, for det trengs en aktiv likestillingspolitikk.

Kjersti Toppe (Sp) [12:19:22]: Interpellanten viser til at alderssamansetninga i befolkninga gjer at vi står framfor ein personellmangel i pleie- og omsorgssektoren, og at det først og fremst er helsefagarbeidarane det vil vera mest underskot av. Helsedirektoratet kallar dette «det norske paradoks». Vi utdannar meir enn nok helsepersonell med høg utdanning. Den største mangelen gjeld helsefagarbeidarar; det har blitt utdanna berre ein tredjedel av det som er målet.

Eg synest det må vera eit generelt prinsipp at vi som nasjon i størst mogleg grad skal vera sjølvforsynte med helse- og omsorgsarbeidarar. Vi kan ikkje basera oss på uetisk import av helsearbeidarar frå nasjonar som treng dei utdanna folka sine sjølve. For å rekruttera ungdom til desse yrka må vi heva statusen til helse- og omsorgsyrka i kommunane. Løn er eit tiltak for å heva statusen. Vi må kunna garantera ungdom som vel seg inn i eit helse- og omsorgsyrke, full jobb og ikkje ufrivillig deltid. Vi må kunna garantera dei ei akseptabel løn å leva av. Likelønskampen er viktig for rekruttering til helse- og omsorgsyrka. Vi må gjera helse- og omsorgsstillingane i kommunane meir attraktive gjennom eit kunnskaps- og kompetanselyft for alle yrkesprofesjonar, også dei ufaglærte. Vi må sikra meir forsking på utvikling av det kommunale helse- og omsorgstilbodet. Ei slik satsing på kommunehelsetenesta vil naturleg kunne skje i samband med innføring av Samhandlingsreforma.

Men det kanskje aller viktigaste og mest basale for å gjera desse yrka meir attraktive, er ikkje løn eller forsking, mykje ligg òg i yrka sitt omdømme. For å heva statusen til pleie- og omsorgsyrka har vi alle eit ansvar. Vi må slutta å snakka ned denne sektoren. Her har òg media ei rolle. Dersom det konsekvent kjem opp negative oppslag om krisa i eldreomsorga, byggjer ikkje det akkurat opp om desse arbeidsplassane. Aftenposten i dag har ein positivt ladd artikkel om pleie- og omsorgsyrka. Omsorgsyrke er meir enn rumpevask, er overskrifta. Her står det fram både sjukepleiarar og hjelpepleiarar som fortel at dei meiner fordommar mot yrka er eit problem, men at dei sjølve er storfornøgde med å arbeida i eldreomsorga. Dei fortel at dei synest det er «et privilegium å arbeide med gamle folk, det er så hyggelig å snakke og være sammen med dem».

Ei nødvendig endring er å sjå på sjølve utdanninga av helsepersonell. Til no har utdanninga vore dominert – etter mitt syn – av praksis og teori knytte til spesialisthelsetenesta. Det er ikkje eit incentiv for å få fleire nyutdanna til å velja å arbeida i pleie- og omsorgssektoren ute i kommunane. Derfor er det viktig å ha meir praksistid i kommunehelsetenesta. Det gjeld både for legar, sjukepleiarar og andre helsefagarbeidarar. Også spesialiseringa vidare av t.d. legar må få meir fokus på dette med at fleire skal og må jobba i kommunehelsetenesta. At arbeid på sjukeheim ikkje har vore teljande i nokon spesialitet, er uheldig. Dette må det endrast på. Anten må sjukeheimsmedisin bli ein eigen spesialitet, eller så må det bli eit eige kompetanseområde knytt til ein annan spesialitet.

I ein debatt om rekruttering til helse- og omsorgssektoren kjem ein ikkje utanom å peika på tiltak som òg kan redusera bemanningsbehovet. Betre førebygging vil kunna redusera behovet for arbeidskraft innan pleie- og omsorgssektoren. Ifølgje ei undersøking frå Statistisk sentralbyrå i 2006 vil betre helse hos dei eldre kunna spara oss for 90 000 årsverk innan pleie- og omsorg i 2060 i høve til same sjukelegheit som i dag. Det vil seia ei innsparing på 30–40 mrd. kr i året. I Danmark omtalar dei t.d. konsekvent heimehjelp for heimetrenarar, og hjelp til sjølvhjelp er mottoet.

Så kjem ein heller ikkje utanom å peika på samarbeidet med frivillige organisasjonar. Desse har lang tradisjon i arbeidet med omsorgstrengande eldre. Aktivitetstilbod som eldresenter, trimgrupper og besøksgrupper betyr enormt mykje for livskvaliteten og for å førebyggja sjukdom og redusera pleiebehovet.

For å minska presset på helse- og omsorgsarbeidarane i framtida er vi avhengige av eit auka samarbeid mellom det offentlege og ideell sektor. På same viset må vi òg utnytta potensialet som ligg i familiebasert omsorg. Betre omsorgslønordning kombinert med god tilgang på heimetenester, avlastingsplassar, dagtilbod og andre aktivitetstilbod vil kunne utsetja ei institusjonsinnlegging og redusera pleiebehovet og omsorgstenestene ein treng frå det offentlege.

Laila Dåvøy (KrF) [12:24:44]: Vi har en fantastisk gjeng eldre mennesker som lever godt og lenge, og flere vil det bli i fremtiden. Mange vil etter hvert ha behov for tjenester i hverdagen, slik at de fortsatt kan leve selvstendig og uavhengig, og med mening.

Men vi har enorme utfordringer foran oss når det gjelder å skaffe til veie nok helsepersonell i årene fremover, slik at vi klarer nettopp det. Derfor er det viktig at vi jevnlig har debatter som denne vi har i dag, og jeg vil takke interpellanten for å ta opp saken.

Da komiteen nylig var på besøk på Diakonhjemmets sykehus og høgskole her i Oslo, fikk vi høre at det er vanskelig å rekruttere og beholde kvalifisert personale til å arbeide med syke eldre, spesielt i kommunehelsetjenesten. Med de økte oppgavene kommunene vil få fremover, trenger vi mer kompetansepersonell også på høgskolesiden, slik også representanten Sonja Irene Sjøli var inne på.

Det vil være avgjørende at de menneskene vi rekrutterer, er gode på det de skal gjøre. Når først noen er rekruttert, må vi sørge for å beholde dem og gi dem rom for å videreutvikle seg. Forskning viser at mulighetene for fagutvikling og til det å arbeide faglig og systematisk med kvaliteten på tjenestene, er avgjørende for rekruttering. Mange høgskoler står klare til å sikre fagutvikling.

I den siste tilsynsmeldingen fra Helsetilsynet om kommunenes sosial- og helsetjenester til eldre er konklusjonen: «Krevende oppgaver med svak styring.» Det ble avdekket at demente som bor hjemme, ikke får den hjelpen de trenger. Å identifisere, utrede og gi tjenester med god kvalitet og i tilstrekkelige mengder svikter. Ledelsen er lite opptatt av å sikre at ansatte har tilstrekkelig kompetanse, tjenestene er i liten grad planlagt og organisert, slik at rammebetingelsene setter ansatte i stand til nettopp å yte forsvarlige tjenester. Også på andre områder i rapporten fremkommer mangel på ledelse og kompetanse i eldreomsorgen. Dette er alvorlig.

Diakonhjemmets høgskole sammen med Lovisenberg diakonale høgskole har satset på et masterstudium med fokus på å gi studentene kompetanse til å kunne nettopp initiere, lede og gjennomføre kvalitetsprosjekter i praksis. De tilbyr landets eneste tverrfaglige, helsefaglige masterstudium, som kun fokuserer på helsetjenester til eldre.

Dette må være midt i blinken, slik jeg ser det. Men ved søknadsfristens utløp for et år siden hadde de 68 søkere, og 36 fikk tilbud om plass. Da studiet skulle starte, var det bare igjen 24 studenter av de 36 som hadde fått plass. I løpet av høsten forsvant ytterligere ti. Hva var det som skjedde? En undersøkelse blant dem som takket nei, viste at årsakene var økonomi, høye studieavgifter og manglende tilrettelegging og permisjon fra arbeidsgiver.

For høgskolene betyr denne satsingen en investering over flere år uten inntekter på grunn av manglende basisfinansiering for studier på masternivå. Men det er også på grunn av at finansieringsordningen med resultatbasert tilskudd for undervisningskomponenten kommer flere år på etterskudd. Det betyr at høgskolene, når studiet går, er nødt til å ta høye studieavgifter.

Det mangler ordninger både i helse- og omsorgssektoren og i utdanningssektoren som gjør at vi kan bygge kompetanse og sørge for at den kommer ut i eldreomsorgen. Spesielt mangler kommunene ordninger for å støtte videre- og etterutdanning, ikke minst på masternivå. Det finnes heller ikke stillinger og strukturer når kandidatene kommer tilbake, og kommunene presses i så måte til kortsiktighet.

Jeg synes alt dette er svært alvorlig, og jeg håper statsråden kan ta dette med tilbake og se om det er mulig å finne løsninger også på disse problemstillingene, altså bare for å oppsummere: Både tilrettelegging og permisjonsordninger fra arbeidsgiverne i kommunene mangler. Vi har et finansieringssystem der man mangler basisfinansiering, og man har også et system der tilskuddet kommer i etterkant, mens det er når studiet går, skolene trenger midler.

Geir-Ketil Hansen (SV) [12:29:51]: Det er jo i sannhet en av velferdsstatens absolutt største utfordringer Per Arne Olsen har tatt opp i sin interpellasjon: Hvordan skal vi kunne møte de store utfordringene vi får innenfor helsevesenet, i pleie- og omsorgssektoren, de nærmeste 10–20 årene, for behovene kommer til å øke radikalt?

Dette har jo Stortinget diskutert grundig i forbindelse med behandlingen av Samhandlingsreformen, og det kommer til å komme på dagsordenen også flere ganger framover, ikke minst når stortingsmeldingen om utdanning for velferdstjenestene kommer i løpet av dette året. Og det er klart det kommer til å dreie seg om utdanning. Vi vet at kapasiteten innenfor utdanningssektoren i dag bare holder noen få år til, så må den økes, og den må økes betraktelig. Så den videre debatten om den framtidige utdanningen kommer til å handle om økt kapasitet i alle ledd og også om kvaliteten og innretningen på utdanningen, for det kommer til å bli behov for fagfolk som kan jobbe innenfor den kommunale sektoren, innenfor helsevesenet i kommunesektoren og innenfor helsevesenet i pleie- og omsorgssektoren. Det er den linjen vi har pekt på når vi har behandlet Samhandlingsreformen. Så både innhold, kvalitet og kapasitet vil måtte bli sentralt når det gjelder behovet for utdanning i årene som kommer.

Så vil det selvfølgelig også bli krav om at helsevesenet i årene framover har et arbeidsforhold som er attraktivt, og som gjør det attraktivt for framtidens ungdom å jobbe innenfor helsesektoren. Det kommer selvfølgelig ikke til å være sånn at vi kan vedta hvem som skal jobbe der. Helsevesenet må framstå som attraktivt. Det må være gode arbeidsforhold lønnsmessig, men ikke minst må vi også få tatt radikale grep når det gjelder dette med ufrivillig deltid. Jeg ser av rapporter og undersøkelser at i forhold til de skandinaviske landene ligger Norge på topp når det gjelder ufrivillig deltid, og sånn kan vi ikke ha det. Derfor er jeg veldig fornøyd med de grepene som helseministeren har tatt overfor helseforetakene: klar beskjed om at andelen ufrivillig deltid må ned. Den samme beskjeden må også gå til kommunesektoren, for det å tilby unge arbeidstakere halve og kvarte stillinger kommer ikke til å være måten å løse framtidige utfordringer på.

Så til mitt hovedpoeng. Den resepten representanten Per Arne Olsen forskrev her i sitt innlegg da han snakket om dynamikk og fleksibilitet, var i realiteten snakk om økt bruk av anbud og økt bruk av konkurranseutsetting innenfor pleie- og omsorgssektoren. Det er ikke noe vi er ukjent med i dette landet. Det har vært prøvd og anvendt på mange områder. Det vi vet om det, er at konkurranseutsetting og anbud handler om å presse prisene ned. De kostnadene som skal presses ned, er lønnskostnadene, lønnskostnadene til de ansatte. Det vi kjenner til der, er at det går på pensjonsordninger og på arbeidstid. Det er altså en resept som skaper dårligere forhold og økt press på de ansatte i helsevesenet framover. Det er ikke en medisin og resept som SV vil forskrive. Vi er ganske så sikker på at det å satse på en sterk offentlig helsetjeneste i kommunene, innen kommunehelsetjenesten, er å forbedre arbeidsforholdene, det er å få ned bruk av ufrivillig deltid. Det er det vi må gjøre, og det er det vi må satse på i årene framover.

Det er flere ganger brukt ord som fleksibilitet, at det er for stivbeint og for firkantet sånn som det fungerer i den offentlige sektoren. Jeg antar at man da også tenker på arbeidsmiljøloven. Det vi vet, og det som er realiteten, er at arbeidsmiljøloven sånn som den er laget, gir rom for betydelig bruk av fleksibilitet der det er behov. Så det å argumentere eller angripe offentlig sektor og kommunehelsetjenesten for at man er for lite fleksibel, er direkte feil. Man har den fleksibiliteten som er nødvendig. Men det å satse på privatisering, det å satse på økt bruk av anbud innenfor denne sektoren, er ikke løsningen på framtidens utfordring innenfor helsevesenet.

Per Arne Olsen (FrP) [12:34:58]: For å begynne med det siste innlegget: Det kom vel ikke som noen stor overraskelse at representanten Geir-Ketil Hansen fra SV ikke delte mine synspunkter om hvilken resept man skulle bruke – det er nok ikke dagens største overraskelse, eventuelt.

Når det gjelder SVs ønske om å satse mer på offentlig sektor, er ikke Fremskrittspartiet uenig i det, men heller ikke offentlig sektor innen pleie og omsorg hadde gått rundt uten private tilbydere. Vi hadde måttet lukke mang en sykehusavdeling i Norge hvis vi ikke skulle brukt vikarer. Vi hadde måttet lukke mang en avdeling på sykehjem i Norge hvis vi ikke skulle brukt vikarer. Så vi er faktisk avhengig av begge deler, og det er mulig å ha to tanker i hodet samtidig.

Den regjeringen vi har i dag, er jo ikke minst en aktiv bruker av anbudsprosesser. Flere av oss som er i denne sal, har jo stått utenfor dette Stortinget og tatt imot demonstrasjonstog etter demonstrasjonstog av både ideelle og andre organisasjoner som har tapt anbudsprosesser, som dagens regjering via sine helseforetak og oppdragsdokumenter har lagt ut.

Det som er viktig her, er å ha et åpent sinn og ikke bare en åpen munn når vi ser på de utfordringene vi står overfor i denne sektoren. Derfor er jeg veldig glad for at statsråden var mer imøtekommende og nyansert, at hun ga uttrykk for at hun ville se på den prøveordningen man har i Bergen, med et åpent sinn – der resultatene faktisk er veldig gode. Resultatet er at man får flere heltidsstillinger, og man har fått opp kvaliteten. Pasientene er mer fornøyd, og de ansatte er mer fornøyd. Nettopp derfor har jeg notert meg at statsråden er villig til å ta med seg det videre – og det skulle jo bare mangle. Det satte jeg pris på.

Jeg må innrømme at også innlegget til representanten Tove Karoline Knutsen var bra. Vi deler i og for seg synspunktene om hvilke utfordringer vi står overfor, men den lille retoriske turen innom Adecco synes jeg er en avsporing som debatten egentlig ikke var tjent med. Det er relativt typisk at Adecco-saken, som også vi har tatt kraftig avstand fra, nevnes, uten å nevne noen av de bruddene som skjer i offentlig sektor, og med den lille retoriske vinklingen til slutt at dette er et selskap som er styrt av utenlandske eiere. For opplysningens skyld er altså det norske oljefondet en av de største eierne i dette selskapet, så det er vel en og annen norsk eier også.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [12:38:07]: Stortingsmeldingen om velferdsutdanningene som, så vidt jeg vet, kommer i løpet av året, og som det jobbes med i Kunnskapsdepartementet, er særdeles viktig for å danne seg prognoser, se på utdanningene og også innholdet i utdanningene fremover. Den deltar også Helse- og omsorgsdepartementet aktivt i. Vi har store forventninger til den viktige meldingen som, som sagt, er så viktig for vår sektor.

Så har jeg bare lyst til å si, men kanskje jeg misforsto representanten Dåvøy, som sa at det ikke var så mange ulike forsøk på gang når det gjaldt å få opp rekrutteringen, at det er jo ikke riktig. I Kompetanseløftet, som også er en del av Omsorgsplan 2015, bruker vi i inneværende år 266 mill. kr.

Det er også noen gledelige tall her. Vi har klart å rekruttere. Vi har klart å få etterutdanning for ufaglærte som er i sektoren, for her må vi tenke på tre ting. Vi må tenke på rekruttering av nye, vi må sørge for kompetanse og forskning, og vi må få vite hvordan vi skal få tak i flere, og hvorfor det er noen som går ut. Så må vi også rekruttere dem som er i sektoren i dag. Vi vet at en del som er kommet til Norge fra andre land, som har en annen bakgrunn, også kan nyte godt av den typen etterutdanning, videreutdanning, som vi kan gi i Kompetanseløftet. Jeg er veldig enig med dem som sier at kombinasjonen av f.eks. å jobbe i sykehjem, hjemmesykepleien og hjemmetjenesten er viktig.

I Tromsø kommune så jeg et veldig interessant prosjekt hvor man jobbet direkte med rekruttering inn i videregående utdanning fra 10. klasse – kanskje elever som var litt skoleleie, og som kunne tenke seg å kombinere det å jobbe på sykehjem med å ta helsefagutdanning. Det er positivt for sykehjemmene, som får rekruttering både i helger og i ferier, men også får flere unge inn i denne sektoren.

Så må jeg si at jeg deler veldig mange av Geir-Ketil Hansens synspunkter på utfordringer når det gjelder dette med konkurranseutsetting innenfor omsorgssektoren. Det gjelder ikke bare de eksemplene vi har sett, det er ikke mulig å lage et marked innenfor denne sektoren hvor man gjør det for noe annet enn for å tjene penger – og det er vi ikke tjent med.

Presidenten: Da er sak nr. 3 ferdigbehandlet.