Sak 13-15 ble behandlet under ett.

Presidenten: Presidenten vil foreslå at debatten blir begrenset til 2 timer og 12 minutter og at taletiden fordeles slik:

Først får de tre interpellantene inntil 10 minutter hver. Videre får kunnskapsministeren inntil 15 minutter. Deretter åpnes det for inntil 15 talere med en taletid på inntil 5 minutter til hver. Til slutt gis henholdsvis de tre interpellantene og kunnskapsministeren ett innlegg hver, på inntil 3 minutter.

• Det anses vedtatt.

Presidenten vil videre vise til interpellasjonstekstene, som står på dagsorden nr. 68, og vil også fravike vanlig praksis, ved at presidenten ikke vil lese opp de tre interpellasjonstekstene etter hverandre.

Første taler er interpellant Marianne Aasen, deretter interpellantene Aksel Hagen og Anne Tingelstad Wøien.

Marianne Aasen (A) [12:21:26]: Denne interpellasjonsdebatten har en litt spesiell form. Det er tre interpellasjoner om mobbing som slås sammen til én debatt, i den hensikt å få en stor og bred diskusjon om et tema som dessverre fortsatt er svært aktuelt og viktig i norsk skoledebatt.

Også på Stortinget og i kirke-, utdannings- og forskningskomiteen opplever vi et bredt tverrpolitisk engasjement om denne saken. Dessuten har kunnskapsminister Kristin Halvorsen vist dette temaet stor oppmerksomhet fra første dag som ansvarlig statsråd for utdanningsområdet. Mitt inntrykk er i tillegg at dette får stor oppmerksomhet i lokale medier, i sentrale medier og ikke minst i sosiale medier, og at det er et bredt og stort engasjement. Det er veldig mange som deltar i debattene.

Vi ønsker fokus på forebygging, vi ønsker fokus på hvilke virkemidler vi bør tilby skolene når mobbing får en alvorlig karakter og det trengs mer kompetanse enn det skolene har til rådighet. Vi ønsker dessuten fokus på rettssikkerheten til elevene.

For ikke lenge siden ble en mobbesak omtalt i en lokalavis på Østlandet. Jenta selv skrev et innlegg hvor hun beskrev hvordan det var å ha blitt plaget fra 1. til 4. klasse. Familien opplevde at skolen ikke tok saken nok på alvor. Skolen opplevde at de nettopp gjorde det. Jenta byttet skole i 4. klasse.

Likevel tok familien saken opp med fylkesmannen, som undersøkte saken og skolens håndtering. Dette endte ifølge avisomtale i en ramsalt kritikk av skolen og kommunens håndtering. Konklusjonene var som følger:

• Skolens håndtering av mobbesaker er ikke god nok.

• Skolen burde ha grepet inn på et mye tidligere tidspunkt.

• Skolen skulle tatt stilling til forslag fra foresatte.

• Skolen skulle ha evaluert tiltakene de selv iverksatte overfor eleven.

• Skolens rutiner for å sikre handlingsplikten i opplæringsloven er ikke ivaretatt.

• Det er svikt i skolens interne kontrollsystem osv.

Det var en ganske ramsalt konklusjon i tillegg, uten at jeg refererer til det nå.

Skolesjefen i kommunen tok uttalelsen fra fylkesmannen svært alvorlig, men det var først da foreldrene opplevde at saken ble tatt på alvor fra kommunens side.

Skolen tar ikke selvkritikk på måten skolen har håndtert saken, men de tar selvkritikk på at de skal bli flinkere til å dokumentere det de har gjort. Det er umulig for utenforstående å vurdere om det var dokumentasjonen som var problemet i denne saken, eller hva som ble gjort på skolen med jenta og forholdene i klassen – slik det selvfølgelig er i veldig mange andre saker.

Årsaken til at jeg referer til denne saken, er at slik jeg opplever det, er dette en typisk mobbesak som har låst seg. Foruten systemsvakhetene som fylkesmannen peker på, viser dette også at det er behov for en tredje instans som kan gå inn i en meklerrolle og bistå når forholdet mellom skole og barn har blitt fastlåst. I den sammenheng er det jo verdt å nevne en debatt som vi hadde for ikke så lenge siden, etter initiativ fra Kristelig Folkeparti, om mobbeombud, elevombud, eller hvordan man skal få på plass spisskompetanse i slike mobbesaker. For meg er det opplagt at vi trenger et slikt virkemiddel, men regjeringspartiene er ikke beredt til å konkludere konkret på akkurat hvordan vi skal gjøre det nå.

Bytting av skole er uansett en fallitterklæring. Det er ikke slik konflikter skal løses. Samtidig er det mulig å forstå foreldre som velger en slik utvei om ikke noe annet fører fram. Likevel må det være helt klart at det er den siste utveien. Mange opplever det som urettferdig at det er mobbeofferet som må bytte skole, og ikke den som mobber. Likevel mener jeg svaret er at ingen bør bytte skole.

Norsk lovgivning er egentlig ganske klar. Opplæringsloven skal sikre alle barn et trygt skolemiljø og et godt læringsmiljø. Likevel er det en kjensgjerning vi som lovgivere må forholde oss til, at ingen saker i Norge har ført til domfellelse i rettsapparatet.

Ifølge Elevundersøkelsen 2010 opplever ca. 8,5 pst. av norske elever mobbing minst to ganger i måneden. Dette er uakseptabelt. Felles nasjonalt tilsyn fra 2010 viser at de fleste skolene har planer og rutiner, men at rektorer og ansatte i altfor liten grad stanser krenkende atferd i skolehverdagen. Til tross for at opplæringsloven gir hjemmel for straff dersom skolen ikke griper inn i mobbesaker, har vi ingen rettspraksis på dette området.

Jeg synes ofte det er interessant å se til naboland – samfunn som er ganske like oss. I Sverige kan skoleeier bli avkrevd erstatning. Der har elev og barneombud begjært erstatning til skoleeier i 90 saker så langt. I de fleste sakene har skoleeier betalt. Men hvis de ikke gjør det, kan saken komme for en domstol. Så vidt jeg har skjønt, er det ca. ti saker som har havnet i domstolen, og to er dømt i rettsapparatet.

Det er viktig for meg å understreke at mobbesaker ikke kan løses i rettsapparatet. Rettsapparatet er ikke stedet for å få ned de store mobbetallene. Men det er to grunner til at vi bør gjøre noe i forhold til å ansvarliggjøre skoleeier om elever blir plaget i lang tid uten at tiltak settes inn. Det ene er signaleffekten, som handler om at vi som lovgivere bør gi et klart og tydelig signal om at vi vil ha nulltoleranse når det gjelder mobbing i skolen. Det andre er at jeg tror en slik sanksjonsmulighet vil føre til økt skjerping hos skoleeier.

To rettssaker, som vi har sett i Sverige, er ikke et stort tall. Men hvis det riset bak speilet er til stede, tror jeg det kan føre til at man forebygger. Hvordan det juridiske skal løses med hensyn til alle disse tingene, må utredes først, noe som Stortinget er kjent med at foregår. Det antar jeg at statsråden vil komme inn på i sitt innlegg.

Mange lærere og skoleledere gjør en kjempeinnsats mot mobbing – hver dag, hver uke. Mange foreldre er engasjert, og det er ofte krevende konflikter, også for dem som blir definert som mobbere og foreldrene deres. Det er heller ikke en lett situasjon å være i. Derfor er forebygging viktig, men andre talere etter meg skal komme nærmere inn på det. Men det er også viktig at vi har konkrete tiltak på bordet når problemet blir for stort.

Et tema som har vært lite framme i debatten, og som jeg har lyst til å trekke fram, er elever som opplever mobbing fra lærere. I dag er det 4 pst. som sier de blir mobbet ukentlig av læreren. Det er også 4 pst. som opplever det månedlig, ifølge tall fra Elevundersøkelsen 2010. Jeg mener vi trenger å jobbe mer systematisk rundt akkurat dette. For hva gjør en skoleleder med slike funn? Finnes det rutiner i alle kommuner på hva man da gjør? Det er jeg usikker på. Det er også mulig å forstå det, for det er kanskje enda vanskeligere å løse opp i en situasjon hvor det er skolens egne ansatte som er blandet inn i konflikten direkte.

Det er uansett alltid vi voksne som må ha ansvaret. Men det kan være vanskelig å avdekke mobbing, det kan være vanskelige å finne de rette løsningene og håndtere mobbing, og å finne de riktige tiltakene i alle de ulike tilfellene. Men det må uansett være helt klart at vi som voksne har ansvar for å gripe inn. Som politikere er vi ansvarlige for å vise vei og bruke de virkemidlene vi har til rådighet.

Så har jeg til slutt lyst til å si at alle voksne er forbilder for barn. Vi bør bestrebe oss på å oppføre oss skikkelig – eller som noen sa på et foreldremøte jeg var: Det viktigste er jo å vise folkeskikk. Klarer vi det, kommer vi langt.

Framsnakking er bedre enn baksnakking. Ros er bedre enn ris. Skryt er bedre enn kjeft, også i det offentlige rom. Og så bør vi alle ta fram nabokjerringa i oss og lytte til hennes stemme når det er påkrevd.

Presidenten: Da er neste taler interpellanten i sak nr. 14, Aksel Hagen.

Aksel Hagen (SV) [12:30:18]: Når en leser seg inn i denne problematikken, oppdager vi alle sammen, tror jeg, at det er vanskelig å definere hva mobbing er, og hva mobbing ikke er. Men det som forener oss, er i hvert fall at det er et fenomen, en oppførsel som vi alle er imot. Gode skoler og gode samfunn skal ha minst mulig av den typen oppførsel.

Derfor foregår det også mye godt arbeid i skoler og rundt omkring i samfunnet vårt når det gjelder mobbing, og det har det gjort i mange år. Men som representanten Marianne Aasen viste til i innlegget sitt, er det ikke nok. Det er ikke godt nok for å oppnå det vi er ute etter. Data kan føre oss fram til ulike konklusjoner her, men grovt sett ser det ut til at vi står omtrent på stedet hvil når det gjelder mobbing de siste årene. Det er ikke bra nok, og det er sjølsagt særlig vondt for alle dem som blir direkte berørt av det.

Det er vanskelig å definere «mobbing» når du står på utsiden og skal lage et begrep som i neste omgang er operasjonelt for alle oss som vil arbeide med dette fenomenet. Som også Marianne Aasen var inne på, er det vanskelig for den som blir utsatt for dette, å få klarhet i om han eller hun er i en mobbesituasjon: Blir jeg nå mobbet eller ikke?

Spørsmålet mitt går særlig på dette med digital mobbing. I spørsmålet opererer jeg med tallet 70 pst. Det blir så høyt nettopp fordi de fleste elever synes å mene at noen blir utsatt for dette fenomenet. Det viser hvor stort og alvorlig det er. Andre undersøkelser viser at det er nok ikke så mange som sjøl blir direkte berørt, men man ser at andre blir berørt av det.

Når det synes å være et stigende problem med digital mobbing, kan det ha sammenheng med at vi rett og slett har økt bruken av digitale medier, så det er ikke sikkert at det er mobbeaktiviteten i seg sjøl som øker, men at vi bruker digitale medier i stadig større grad. Det gjør at vi får en stigende kurve på dette området, noe som viser hvor viktig det er å ta tak i dette.

Denne definisjonsdebatten er viktig. Samtidig er et veldig viktig utgangspunkt for oss alle at definisjonsretten ligger til den som føler seg utsatt for mobbing. Det betyr ikke nødvendigvis at det er mobbing som foregår, men vedkommende har da en soleklar rett til at det skal settes på dagsordenen. Da skal noen bry seg på et eller annet vis. Jeg tolker nulltoleransegrensen slik at når noen føler seg mobbet, føler at nå er det noe vondt og vanskelig som skjer, skal dette tas opp. Det finnes ingen unnskyldninger for ikke å gjøre det.

Spørsmålet i dag er særlig knyttet til skolen og det digitale i forbindelse med den. Egentlig kunne jeg hatt lyst til å ha stilt spørsmålet på en mer åpen og generell måte, men det er nå i kirke-, utdannings- og forskningskomiteen jeg sitter. Vi vet jo alle sammen at skolen speiler samfunnet og kan ikke skjerme seg fra det, den kan ikke stenge samfunnet ute. Slik sett blir veldig ofte skolens problemer samfunnets problemer og vice versa. Når det er situasjonen, og det synes jeg er så typisk når det gjelder mobbing, og ikke minst digital mobbing, har både skole og samfunn et felles problem. Da må også skole og samfunn se på dette som et felles ansvar for å finne fram til felles svar på den typen problemer.

Vi kan ikke nærme oss problemet med digital mobbing i skolen og få det løst uavhengig av det generelle mobbeproblemet i samfunnet vårt. Det er absolutt knyttet til den digitale delen av det. Jeg synes vi ofte gir skole, unge og ungdom et litt for smalt fokus i den forstand at det som foregår i skolen, blir særlig problematisert, og så går resten av samfunnet litt fri. Det er liksom unge og ungdom som har problemet og er problemeiere, og så kan samfunnet stå litt mer på utsiden og ikke få det samme kritiske søkelyset mot seg. Det er dumt. Det er i prinsippet dumt, for en skal ikke ha ulike etiske standarder i samfunnet vårt, slik at visse grupper må oppføre seg mer skikkelig enn oss andre, for å si det på den måten. Det også veldig ineffektivt når det kanskje nettopp er en helhet vi her prater om, og at en sammen må finne en løsning på problemet.

Særlig når vi kommer til digital mobbing, blir dette tydelig i den forstand at mye av den mobbingen som foregår digitalt, ikke foregår internt på skolearenaen, mellom elever. Den foregår ute i samfunnet, den foregår på alle arenaer til alle døgnets timer, og den foregår mellom grupper, bl.a. mellom aldergrupper. Vi har stadig vekk mange vonde og motbydelige eksempler i dagspressen på hvordan middelaldrende og eldre menn får kontakt med ungdommer, og kanskje særlig jenter, og så settes det i gang noe som – hva skal jeg si – minst kan benevnes som mobbing.

Jeg skal kommentere noen mulige tiltak, men jeg ser ellers fram til at statsråden besvarer spørsmålet mitt. Men jeg har noen forhåndsoppfatninger om hvordan vi skal nærme oss dette mens vi venter på bl.a. den utredningen som Universitetet i Oslo skal gi oss.

For det første litt om lovverksendringer: Representanten Marianne Aasen hadde noen betraktninger rundt det med at i utgangspunktet er kanskje lovverket godt nok, men at praksisen av ulike årsaker er for dårlig. Der står absolutt jeg også. For å gå litt videre på det: I og med at vi her prater om et så komplisert problem, tror jeg en ved brudd på lovverket i utgangspunktet skal være veldig forsiktig med å tro at vi kan nå så langt med straff og bøter og den typen tiltak. Jeg tror det er helt riktig at alle elever, foreldre, lærere og skoleeiere er enige om at mobbing er uheldig på alle mulige måter. Når det likevel skjer, er det mer for at det er noen som trenger hjelp når det gjelder kompetanse og oppmerksomhet for å gjøre jobben sin på en mer aktiv og offensiv måte, sette det høyere opp på dagsordenen enn i dag. Da er det ikke nødvendigvis trusselen om straff som er den mest effektive måten å gjøre det på, men rett og slett positiv «framsnakking» – om vi kan bruke det ordet her også – vise at vi har tillit til den enkelte skole, lærer og elev, ikke minst. Er det en gruppe som virkelig er imot mobbing, er det elevene selv. La oss på en mer positiv måte hjelpe til med og oppfordre til, bl.a. nasjonale myndigheter, at dette kommer høyere opp på dagsordenen.

I den forbindelse har vi en interessant debatt om tilsyn. Tilsyn er veldig viktig når det gjelder å avdekke og å påpeke avvik. Jeg vet at mange av dem som driver med tilsyn, kunne ønske at de hadde noe mer ressurser og tid, kanskje noen klare oppfordringer om at man kan få mer hjelp og veiledning inn i de miljøene som trenger hjelp og veiledning. Mye av det som blir avdekket gjennom kommunale tilsyn, er ofte det samme fra kommune til kommune. Slik sett trenger man kanskje ikke å ha så mange ulike typer tilsyn før man oppdager problematikken, og så kan ressursene brukes til å hjelpe alle til å løse det problemet som man gjennom tilsyn i enkelte kommuner og enkelte skoleeiere har avdekket.

Jeg er veldig glad for at vi har fått et manifest mot mobbing. Men ut fra at mobbing like mye er et samfunnsproblem, kunne kanskje det manifestet utvides til å bli et kommunalt manifest, nærmest et lokalsamfunnsmanifest, der hele lokalsamfunn på en god måte kan sette mobbing på dagsordenen, f.eks. å si at Lom kommune – som ellers gjør det godt, har vi lært her tidligere i dag – skal være en mobbefri kommune, og så skal hele lokalsamfunnet sammen ordne opp og arbeide med dette. Det tror jeg veldig klart vil gi positive signaler til skolen. Det er kanskje slik at det er skolen som har mye å lære bort til lokalsamfunnet om hvordan man skal nærme seg mobbing. Slik jeg kjenner skolen, har lærere, elever og foreldre i mange år satt dette på dagsordenen og prøvd å jobbe med det, mens vi ute i samfunnet for øvrig knapt har gitt problemet oppmerksomhet.

Jeg vil avslutte med et sitat fra SVs arbeidsprogram. Der står det:

«Skolen må gi elevene en digital dømmekraft.»

Det bør endres ved neste korsvei for oss til: Samfunnet må utvikle en digital dømmekraft.

Presidenten: Neste taler er interpellanten i sak nr. 15, Anne Tingelstad Wøien.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [12:40:45]: «Du må ikke sitte trygt i ditt hjem

og si: Det er sørgelig, stakkars dem!

Du må ikke tåle så inderlig vel

den urett som ikke rammer dig selv!

Jeg roper med siste pust av min stemme:

Du har ikke lov til å gå der og glemme!»

Disse ordene er hentet fra Arnulf Øverlands dikt «Du må ikke sove». Selv om dette er skrevet for en helt annen sak enn mobbing, syns jeg det passer godt som overskrift på debatten vår i dag.

Nå har de to foregående interpellantene både trukket tråder til hva de mener er nødvendige reaksjoner på uakseptabel adferd, og påpekt de store utfordringene som skyldes framveksten av digital mobbing. Sånn sett har vi fått et godt grunnlag for å diskutere forebygging og altså hvordan vi ikke skal få bruk for sanksjoner eller få mobbing på nett i det hele tatt.

Vi blir jevnlig presentert hjerteskjærende historier fra unge og voksne som er blitt mobbet. Det er mobbeofrenes historier som griper oss. Det er de som har tort å stå fram og fortelle om hvordan det føles og hvordan det har preget deres liv og kanskje også ødelagt dem. Det er flott at de står fram. Det viser styrke ved at de gjør det!

Likevel ønsker jeg å stoppe ved mobberen. Det er ingen som er født som mobber. Det er noe vi lærer oss på veien mens vi vokser opp i interaksjon med andre mennesker.

Vi har hatt stort fokus på mobberne i forhold til hvordan vi skal sanksjonere mot dem og «plukke av dem» uakseptabel og krenkende adferd og be dem ta ansvar for egne handlinger. Det er veldig viktig. Jeg tror likevel også det er fornuftig å tenke gjennom hva vi kan lære av dem.

Da jeg forberedte meg til debatten i dag, lette jeg etter litteratur og nettartikler der mobbere sjøl står fram med egne historier og årsaker til hvorfor de ble mobbere. Jeg har ikke funnet særlig mye. Det er et paradoks når vi skal prate om forebygging. Men VGs kampanje «Bry deg» har vært til hjelp. Man kan si mye om kampanjejournalistikk, men de har i alle fall spurt mobbere. En av dem som sto fram, visste ikke helt hvorfor han ble en mobber, men han trodde det kunne skyldes at han ville unngå å bli et offer sjøl, og fordi han ville hevde seg.

En stor andel i VG/Infacts spørreundersøkelse om mobbing pekte på at de mobbet fordi de ble med når andre gjorde det, altså som gruppe. 17 pst. i spørreundersøkelsen pekte på at de ikke likte personen som hovedårsak til mobbingen. Hele én av fire innrømmet å ha mobbet. Likevel er det altså vanskelig å få noen til å innrømme det offentlig. Det tyder på at det er en aktivitet en slett ikke er så fornøyd med i ettertid.

Årsakene til at noen mobber, er nok veldig sammensatt. Jeg har ikke sett noe sted at man kan begrunne mobbing utelukkende basert på sosial bakgrunn. Det handler ikke så mye om hvor du kommer fra. Det handler om sjølbilde, sjøltillit, evne til empati og medfølelse for andre, sjølkontroll og trygghet. Derfor blir det for lettvint å si at mobbere kommer fra hjem med dårlig oppdragelse.

Jeg ønsker ikke å være med på å bære stein til byrden for noen. Det hjelper ikke saken, verken mobber eller den som blir mobbet. Det å innta rollen som mobber handler om sjølhevdelse, om gruppeforventninger, om å tro at man viser styrke, om å få ut egen frustrasjon og sinne, om reaksjon på manglende trygghet i egen oppvekstsituasjon, og det kan også handle om mangel på empati og manglende aksept for ulikheter.

Derfor trenger både hjem, barnehage og skole hjelp til å bygge miljøer der man aksepterer ulikheter, gir tilbakemeldinger på positiv adferd og på empatiske handlinger, der man bygger sjøltillit og et godt sjølbilde og har klare og tydelige grenser og konsekvenser. Det høres veldig enkelt ut – det er forferdelig vanskelig. Dette er altså alle elementer som også kjennetegner et godt arbeids- og læringsmiljø.

Mål nummer én når det gjelder forebygging, må altså være å bli kvitt mobberne. Da mener jeg ikke fysisk å sende dem vekk eller overlate dem til andre, men sørge for at disse uvesena aldri ser dagens lys i første omgang.

Jeg har lyst til å vise til epilogen i boka til Kristin Oudmayer, «Fordi jeg fortjener det? En bok om mobbing, håp og ansvar». Epilogen har hun kalt: Dialog – ikke duell. Oudmayer tar nettopp til orde for å utvide fokuset vårt. Mobbing er ikke utelukkende skolens problem, ei heller myndighetenes alene. Kjeft og anklager fra partene hjelper heller ikke. Hun peker på hvor viktig det er at vi alle tør å snakke åpent om hvilket ansvar det hviler på hver og en av oss når det gjelder hvilke holdninger vi formidler hvor, som det tidligere er tatt til orde for her i dag. Hvordan opptrer vi som forbilder? Vi må ikke glemme at den viktigste jobben gjøres før mobbingen og dens konsekvenser er et faktum. Mobbing er komplekst, og utrydding krever et helhetlig fokus fra hver og en av oss, sier Oudmayer.

I VGs kampanje gjentar hun viktigheten av å forstå hvorfor mobbing oppstår. «At så mange innrømmer det, underbygger at vi må være mer nysgjerrige på hvem mobberen er, og hvilken funksjon det har for vedkommende å mobbe», sier hun.

Å drive mobbeforebyggende arbeid er altså ikke bare opp til hjemmene, skolen eller kommunene alene. Det handler om hva du og jeg gjør og hva slags holdninger vi formidler. Å ha fokus på hvordan vi kan unngå at noen blir mobbere, høres kanskje enkelt ut, men er antakelig vanskeligst av alt – i all sin enkelhet.

Grunnskoleloven slår fast i § 9a-1:

«Alle elevar i grunnskolar og vidaregåande skolar har rett til eit godt fysisk og psykososialt miljø som fremjar helse, trivsel og læring.»

Og i § 9a-3 står det:

«Skolen skal aktivt og systematisk arbeide for å fremje eit godt psykososialt miljø, der den enkelte eleven kan oppleve tryggleik og sosialt tilhør.»

Dette betyr at vi som skoleansvarlige har et stort ansvar for å drive forebygging mot mobbing, og jeg syns at regjeringa og kunnskapsministeren på en god måte har tatt mange grep i forhold til å sette mobbing på dagsordenen.

Elevundersøkelsene er et barometer på det kontinuerlige arbeidet som pågår. Det er svært viktig at dette følges opp. I Manifest mot mobbing 2011–2014, som regjeringa la fram i vår, er det lagt stor vekt på å forankre arbeidet mot mobbing lokalt. Forskning viser at en forutsetning for å lykkes i arbeidet mot mobbing er at skolen arbeider systematisk, målrettet og over tid med problematikken.

Det svares på det målrettede arbeidet på ulike måter i de ulike kommuner og skoler. Noen skoler mener de arbeider systematisk med det psykososiale miljøet uten egne antimobbeprogram, andre jobber systematisk etter slike program. Det får meg til å undres om en kan sammenligne det med at to avdelinger på et sykehus er opptatt av håndhygiene og har regler for det, mens den tredje mener det er greit med håndhygiene, men har ingen felles regler.

Forebygging av mobbing handler om å bidra til å skape et godt miljø. Det innebærer tydelige forventninger til positiv adferd og tydelige grenser for krenkende adferd. Skoleeierne har en viktig rolle. Elevenes svar på Elevundersøkelsen 2010 viser at læringsmiljøet generelt svekkes fra 5. til 10. trinn. Det er viktig å ha fokus på tidlig innsats også når det gjelder å bygge godt miljø, men det er kanskje grunn til å analysere nærmere hvordan en i sin kommune kan bidra til å øke trivselsmiljøet og dermed læringsmiljøet etter hvert som en kommer opp i trinnene. Er det her vi mister den enhetlige kulturen?

Rektorene har et overordnet ansvar for å bidra til et godt miljø i sin skole. Det gjelder både innad i kollegiet, i klassene og i uterommene. Det fins også lærere som mobber, og disse uvesena skal heller ikke få lov til å vokse. Det skal heller ikke være mulig å mobbe lærere. Den engasjerte rektor og den engasjerte lærer er derfor igjen veldig viktig. Læreren må være engasjert både i det faget han skal formidle og i de elevene han skal undervise. Det går ikke an å skille dette og å overlate det psykososiale miljøet til andre yrkesgrupper.

Ansvaret for et godt læringsmiljø tilligger alle skolens ansatte og integreres i all virksomhet ved skolen – til enhver tid. At bruken av antimobbeprogram går ned, er ikke nødvendigvis et tegn på at de fungerer dårlig, men at de kan være for kostbare og at de ikke er integrert i skolens kultur. I stedet for å foreslå å kutte ut midler til slike program burde Utdanningsdirektoratet etter min mening heller ha lyttet til de mange skoler som vitner om positive erfaringer med bruk av slike program gjennom et kontinuerlig arbeid for et godt læringsmiljø der slike program kan være nyttige.

Så har jeg lyst til å løfte fram et prosjekt som jeg syns er spennende, og som jeg knytter forventninger til. Det er forskningsbasert og støttes av Utdanningsdirektoratet og inkluderer også min egen hjemkommune, Gran. På Hadeland er alle de tre kommunene inkludert i prosjektet Bedre læringsmiljø. Det inkluderer hele 19 barneskoler og 371 lærere. Prosjektet legger vekt på nettopp det å skape det gode læringsmiljøet, og det fokuserer på læreren. Jeg gleder meg til å følge prosjektet framover og se om det gir resultater i Elevundersøkelsen, som blir foretatt på Hadeland.

Vi stiller store krav til lærerne våre. De har en svært viktig jobb. Og for at de også skal kunne gjøre en god forebyggende jobb, tror jeg vi alle må tenke nøye igjennom hvordan vi kan bidra til at det skal bli lettest mulig for dem å oppfylle grunnskoleloven § 9a. Det handler om alles holdninger og formidling av disse. Ved å lansere et nytt manifest overfor kommunene signaliserer regjeringa at den har forventninger til oppfølging av antimobbearbeidet i skolen. Jeg er derfor interessert i å høre hva statsråden mener de nasjonale myndighetene konkret kan bistå med i det lokale arbeidet, både gjennom manifestet og gjerne også på andre måter.

Statsråd Kristin Halvorsen [12:51:14]: Først vil jeg takke for at jeg får muligheten til å legge fram et litt helhetlig syn på spørsmålet rundt mobbing. Når tre interpellanter – tydelig samkjørt – har lyst til å fokusere på dette, så gir det en veldig god mulighet til å få fram en bredde i bildet, og inviterer også resten av Stortinget til å være med på det. Jeg er helt sikker på at det at det er et stort tverrpolitisk engasjement i saken, i seg selv er med på å inspirere og holde fokus lokalt på det viktige arbeidet for et godt læringsmiljø og kampen mot mobbing – og som sådan er et tiltak for å redusere mobbing.

Den 27. januar i år signerte regjeringen og sentrale parter et nytt Manifest mot mobbing. Åtte parter forplikter seg nå til fire nye år med samarbeid mot mobbing. Manifestet har vært, og er, en viktig nasjonal plattform for arbeidet mot mobbing. Det bidrar til oppmerksomhet rundt mobbing, og mange viktige tiltak har blitt satt i gang som del av manifestarbeidet.

Vi har likevel et behov for å revitalisere arbeidet med manifestet, først og fremst gjennom å forankre manifestet sterkere lokalt. På nasjonalt hold kan vi jo vedta oss bort fra mobbing så mye vi vil, men for å bli kvitt mobbing må det arbeides kontinuerlig mot mobbing i hver enkelt kommune og på hver enkelt skole systematisk over tid hver eneste dag.

Derfor inviterte vi ordførerne i landets kommuner til å bli med oss på manifestarbeidet ved å signere et lokalt manifest. Vi har oppfordret ordførere til å gjøre manifestarbeidet til et bredt samarbeidsprosjekt innad i sin kommune, og involvere alle relevante aktører.

Vi har tatt utgangspunkt i det som dreier seg om barn og unges oppvekst og skolens spesielle ansvar for å sikre et godt læringsmiljø. Men det vil jo være slik at resten av samfunnet og de kommunene som tenker enda litt større bredde, har ganske mye å lære av hvordan skolen jobber for å forebygge mobbing og for å løse opp i konflikter når de først har kommet. Slik sett synes jeg det er interessant at en del kommuner faktisk tenker bredere enn bare skole, barn og oppvekstmiljø, for da kan både voksne og barn samarbeide om en annen kultur for konfliktløsning også.

Sist jeg sjekket hvor mange ordførere og kommuner som hadde meldt seg på, hadde tallet kommet opp i 150 kommuner, og det er over en tredjedel av alle kommunene. Vi ser at kommunene satser ganske ulikt. Noen har valgt seg ut helt spesifikke områder de vil satse på, mens andre ønsker en mye bredere satsing på hele læringsmiljøet.

Det er gledelig å se at ordførere fra alle partier har meldt seg på Manifest mot mobbing. Vi behøver nettopp dette tverrpolitiske trykket som vi synes vi har oppnådd å få på Stortinget, ned på lokalt nivå også.

Kommunene har allerede et lovpålagt ansvar for å arbeide med læringsmiljø og mot mobbing. Det lokale manifestet kommunene signerer på, understreker og tydeliggjør dette ansvaret. Vår intensjon, og vår klare forventning, er at de kommunale manifestene skal gi ny giv til det kommunale arbeidet mot mobbing, bevisstgjøre kommunene på deres ansvar og bidra til en bred kommunal dugnad mot mobbing, forankret hos politisk ledelse. Så skal vi selvfølgelig fra nasjonalt hold støtte opp om kommunenes arbeid.

Et tiltak vi setter i gang gjennom manifestarbeidet, er å lansere årlige kampanjer rundt skolestart. Kampanjene vil fokusere på særskilte temaer som er spesielt sentrale mot mobbing, og vil bygge opp under og støtte det lokale arbeidet mot mobbing. Arbeidsgruppa for Manifest mot mobbing arbeider nå med utforming av kampanjen for høsten 2011, og temaet er digital mobbing.

Mange kommuner og skoler benytter seg av ulike programmer i arbeidet mot mobbing. Vi kommer til å fortsette å gi støtte til programmer, men vi kommer til å utvikle et sett med kriterier som må oppfylles hvis et program skal motta støtte. Disse kriteriene er under utvikling, men at programmet er forskningsbasert og har en god plan for implementering eller gjennomføring, vil være viktige deler av dette.

Det må understrekes at bruk av programmer ikke er den eneste måten en skole kan arbeide godt med læringsmiljøet på. For noen skoler kan program være en riktig framgangsmåte, mens andre velger egne opplegg. Jeg skal ikke gå inn på en lang diskusjon her om hvorvidt programmer gir effekt eller ikke, men jeg vil fastslå at det forskningen tydelig viser, er at det er det langsiktige, helhetlige og systematiske arbeidet som gir effekt på læringsmiljøet og mobbingen – uavhengig av om det benyttes program eller ikke.

Et av de viktigste tiltakene vi har satt i gang for å bistå det lokale arbeidet, er satsingen Bedre læringsmiljø. Dette er en femårig satsing som bl.a. inkluderer et omfattende forskningsbasert veiledningsmateriell til bruk for skoleeier og skolene. Materiellet tar for seg sentrale elementer i læringsmiljøet, som klasseledelse og samarbeid mellom hjem og skole. Det er stor kjennskap til både satsingen og materiellet i sektoren.

Vi har også gitt støtte til lokale prosjekter for bedre læringsmiljø. Til sammen 86 skoler har fått støtte, og vi vil effektevaluere disse prosjektene.

Vi har satset på læringsmiljø både i det nye utdanningstilbudet for rektorer, i lærerutdanningen og i etterutdanningstilbud for lærere. Dette er tiltak vi helt sikkert vil se effekter av på sikt.

Det er stilt spørsmål om dagens regelverk er godt nok for å sikre at skolen umiddelbart griper inn i alvorlige mobbesituasjoner, hvordan vi bedre enn i dag kan tydeliggjøre at unnfallenhet i mobbesaker skal få konsekvenser, og hvordan nasjonale myndigheter kan bidra til at kommuner og enkeltskoler kan få flere verktøy i kampen mot mobbing. For å danne meg et best mulig grunnlag for å svare på dette har jeg som nevnt ved flere tidligere anledninger, også fra denne talerstolen, bestilt en utredning fra Universitetet i Oslo.

I mandatet for denne utredningen heter det at det må ses nærmere på om opplæringsloven er kjent og benyttet i tilstrekkelig grad for å hindre mobbing og ta tak i situasjoner der elever blir mobbet eller opplever diskriminering og trakassering. Det heter videre i mandatet at det skal innhentes erfaringer fra ordninger med uavhengige kontrollutvalg/ombud for elever. Det skal vurderes om det er behov for å styrke den støtten og veiledningen som tilbys elever og foreldre i slike saker, også hvordan dette kan skje.

Når det gjelder det førstnevnte, rettslige virkemidler mot mobbing, skal dagens opplæringslov, dens muligheter og begrensninger i forhold til mobbing, diskriminering og trakassering, vurderes. Det vil altså bli vurdert i hvilken grad gjeldende opplæringslov er et egnet virkemiddel i bekjempelsen av mobbing. Dersom den vurderes å ha begrensninger, vil det videre bli vurdert hvilke endringer som bør gjøres i loven for å styrke den som et rettslig virkemiddel for å bekjempe mobbing.

Når det gjelder det andre temaet, elevombud, vil det bli vurdert om det er behov for å opprette en elevombudsordning, og i så fall hvilke oppgaver et slikt ombud kan ha. Det vil i denne sammenhengen også bli sett på et slikt ombuds oppgaver og dets grenseflater mot andre organer, og om det er en av de allerede eksisterende ombudsfunksjonene som kan utvides.

Utredningen foreligger før sommeren. Jeg ser det som unaturlig å ta stilling til de helt konkrete spørsmålene som utredningen skal vurdere, før denne foreligger. Men jeg kan jo si at det er ikke tilfeldig at utredningen er bestilt, og at vi nettopp ønsker bedre svar på de spørsmålene som vi etterlyser. Jeg synes det er aktuelt å se på hva vi kan klare å få til her – ikke fordi det er noe mål for oss å få flere skoler eller skoleeiere dømt for unnfallenhet i forbindelse med mobbesaker, men fordi det kan være med på å understreke alvoret. Uansett er målet å forebygge og ta på alvor, slik at det oppstår minst mulig mobbing, og når det oppstår, at det løses så raskt som mulig.

Det vi allerede vet, på bakgrunn av både tilsyn i 2010 og en gjennomgang av klagesakene hos fylkesmennene, er at det ofte er mangelfull kompetanse og kunnskap om regelverket hos skoleeier og ute på de enkelte skolene. Likeledes vet vi at mange elever og foreldre ikke er klar over sine rettigheter i mobbesaker. Vi fortsetter med tilsyn av skolens psykososiale miljø i 2011 og vil legge vekt på at avvik som avdekkes gjennom tilsynet, lukkes, dvs. man gir seg ikke før det er ryddet opp. Tilsynet har også en viktig veiledende funksjon overfor skoleleder og skoleeier.

Vi har bedt Utdanningsdirektoratet om å utvikle maler for skoler og foreldre som kan brukes når det gjelder klager på det psykososiale miljøet. Det vil også utvikles sjekklister for skolene som de kan følge i arbeidet med skolens psykososiale miljø. Utdanningsdirektoratet har dessuten nylig utarbeidet en ny veileder for skolens arbeid mot mobbing. Denne veilederen sendes alle landets skoler.

Digital mobbing er et nytt fenomen som har kommet i kjølvannet av den teknologiske utviklingen de siste årene. Digital mobbing handler om alt fra stygge eller sårende meldinger på nett og mobil til publisering av uønskede fotografier eller videoer. Digital mobbing av barn og unge er en ny utfordring for de voksne. Mange foreldre og lærere har verken kompetanse eller kunnskap om hvordan barn og unges mediehverdag ser ut i praksis, og har vanskelig for å oppdage og avdekke denne typen mobbing. Selv om mye av den digitale mobbingen kan være skjult for mange voksne, er den veldig synlig for barn og unge. De får utmerket godt med seg hva som skrives og lastes opp på ulike nettsteder. På mange måter er den digitale mobbingen enda verre enn tradisjonell mobbing fordi den ofte kan bli liggende ute på nettet i lange perioder og gjenoppleves gang på gang både av offeret selv og av et potensielt stort antall tilskuere.

Noen undersøkelser kan belyse omfanget. I Medietilsynets undersøkelse «Barn og digitale medier 2010» oppgir 10 pst. av barn i alderen 9–16 år at de er blitt mobbet gjennom elektroniske medier, mens 6 pst. oppgir at de er blitt mobbet eller truet via mobilen. I en nylig publisert europeisk undersøkelse om barn og unges nettvaner, «EU Kids Online II», finner forskerne at 8 pst. av norske barn oppgir å ha blitt mobbet på nett det siste året. Sammenlignet med andre europeiske land kommer Norge dårlig ut. Den vanligste typen nettmobbing er å få tilsendt stygge eller sårende meldinger, eller at meldinger om en selv blir publisert, slik at andre kan se det.

Hvordan skal vi så gripe fatt i den digitale mobbingen? Først av alt vil jeg understreke at Norge har et godt utgangspunkt for å arbeide mot digital mobbing. I den nevnte undersøkelsen, «EU Kids Online II», oppgir 97 pst. av barna i Norge at læreren har engasjert seg i nettbruken deres, og 97 pst. sier at foreldrene engasjerer seg aktivt for å gi dem en trygg bruk. Begge resultater er høyest i Europa. Norske barn ligger dessuten over det europeiske gjennomsnittet i ferdigheter på nett. Det betyr at vi har et godt grunnlag her til lands for å få bukt med digital mobbing, og at deres høye forbruk av sosiale medier kan være med på å forklare de høye tallene i Norge.

Så vet vi at mange av dem som mobbes digitalt, er de samme som opplever mer tradisjonell mobbing. Det er ikke slik at det er én gruppe som mobbes på skolen, og én gruppe som mobbes digitalt. Det betyr at generelle tiltak mot mobbing også vil være av betydning for å redusere den digitale mobbingen. Som ved tradisjonell mobbing må vi oppfordre barn og unge til å si fra når de oppdager mobbing. Den tause tilskuer er et like stort problem ved digital mobbing – hvis ikke større. Barn og unge har førstehåndskjennskap til disse sakene, og oppdager dem gjerne lenge før voksne gjør det.

Jeg tror at mye av dette handler om nettvett. Barn og unge må vite hva som er tillatt på nettet, og hvilke grenser som gjelder. De må være seg bevisst at nettet ikke er et fristed for en type oppførsel som aldri ville ha blitt tolerert på andre arenaer eller hvis man sto direkte overfor hverandre. Her har vi voksne et ansvar også. Det er skremmende å se hvordan godt voksne mennesker oppfører seg på nettet. Voksne må gå foran med et godt eksempel når det gjelder nettvett.

Digital mobbing, som mobbing for øvrig, omfattes av straffebestemmelsene i opplæringsloven § 9a-7, som rammer brudd på oppfølging av bestemmelsene i kapittel 9a. Det betyr at denne bestemmelsen kan ramme en kommune som skoleeier eller f.eks. en ansatt ved en skole som ikke oppfyller sin varslings- eller handlingsplikt etter loven. Når det gjelder den som mobber, gjelder de alminnelige straffebestemmelsene i straffeloven. Framsettes f.eks. trusler gjennom digitale hjelpemidler, rammes dette av straffelovens bestemmelser på lik linje med trusler framsatt på andre måter. Det er ikke fritt fram selv om man opptrer digitalt. Det er viktig at barn og unge blir klar over dette.

Digitale ferdigheter er nå regnet som grunnleggende ferdigheter på linje med lesing, skriving, regning og muntlig framstilling. Vi må forsikre oss om at når vi lærer elevene om bruk av IKT, må dette også inkludere en etisk dimensjon. Vi må sende elevene ut på nettet med digital dannelse.

Det er satt i gang flere kampanjer for å bekjempe digital mobbing. Jeg kan komme tilbake til det på et senere tidspunkt. Jeg vil bare avslutningsvis si at jeg er veldig glad for at det er et bredt engasjement fra ytterst til venstre til ytterst til høyre i kampen mot mobbing. Det mener jeg er et viktig signal å gi også til det lokale nivå.

Anna Ljunggren (A) [13:06:33]: Først vil jeg takke interpellantene og statsråden for gode innlegg i denne saken.

Det er veldig bra at vi får en stor og omfattende debatt om mobbing her. Mobbing forekommer for ofte og blir for ofte oversett, og tiltak blir ikke igangsatt eller for sent igangsatt. Mange lærere og foreldre synes det er vanskelig å vite hva en skal gjøre når en oppdager at en elev i klassen eller ens eget barn blir mobbet. Det er kanskje ekstra vanskelig å vite hva en skal gjøre når en har mistanke om at ens eget barn er en mobber.

Hvordan skal skolen og foreldrene snakke om mobbing for å få en slutt på det? At vi setter fokus på mobbing, og at det skrives om det, er jeg overbevist om kan bidra. Da er et oppslag eller en kampanje en god introduksjon til et, for noen voksne, vanskelig tema.

I høst rullet NRK Super i gang kampanjen BlimE. Denne kampanjen retter seg inn mot yngre barn. Kampanjens hovedbudskap er å inspirere barn til å bry seg og vise hverandre respekt. Slagordet i kampanjen er «Si hei, vær en venn». NRK har laget noe så enkelt som turkise plastarmbånd. Disse har blitt revet bort og er veldig populære. Kampanjen har et enkelt budskap som alle forstår. Dette er en viktig kampanje for å forebygge mobbing, spesielt blant yngre barn.

Jeg mener at mobbing først og fremst må forebygges. Barn må så tidlig som mulig forstå hva mobbing kan forårsake, og hvor viktig det er å ha en venn og være en venn, slik som NRK fokuserer på gjennom et enkelt og lett forståelig budskap.

De siste månedene har også Verdens Gang, som tidligere nevnt her i debatten, kjørt sin egen mobbekampanje som heter «Bry deg». Tidlig denne måneden skrev avisen om en historie som beveget meg spesielt; en historie om jentemobbing, der mobbingen ble til grov vold. En jente forteller om en episode da hun skulle til byen med noen venner:

«Jeg ble sparket og slått mot hodet mitt, som også ble dunket i asfalten. Ble liggende i fosterstilling og bare tok i mot. Jeg trodde jeg skulle dø.»

Det ble rettssak av dette, og mobberne ble dømt til samfunnsstraff og besøksforbud. Like etter rettssaken og dommen gikk mobberne til angrep på nye ofre.

Jeg blir skremt av at unge jenter tyr til vold. Undersøkelser gjennom de siste ti årene viser at volden blant jenter øker både i Norge og internasjonalt. Dette er en relativt ny problemstilling for mange lærere. Man har gjennom alle tider måttet håndtere slåsskamper mellom gutter. Her trengs det nødvendigvis ikke å ligge så veldig mye bak. Det kan være en engangsforeteelse, og jeg tror nok gutter er flinkere til å legge slåsskamper bak seg. De kan være bestevenner igjen dagen etter, mens hatvold blant jenter stikker dypere. Lærere trenger verktøy for å håndtere også dette. Det er veldig bra at media setter fokus på mobbing gjennom slike kampanjer. Vi vet at når det skrives om dette, og vi politikere snakker om det, går mobbetallene ned. Vi trenger mer fokus på mobbing, både digital mobbing og mobbing i tradisjonell forstand. Dette må inn i barnehagelærerutdanningen og grunnskolelærerutdanningen. Også hatvold blant jenter må på dagsordenen. For mange lærere kan det være fornuftig å få avløsning til denne type håndteringer. Derfor trenger vi andre yrkesgrupper i skolen – i disse tilfellene vernepleiere, som kan være ansatt som miljøterapeuter og sosiallærere. I tillegg er det behov for flere sosialpedagoger, slik som jeg ser det.

På de lavere trinnene kan et viktig tiltak være å forbedre utemiljøet. Når barna har mye å gjøre og har høy aktivitet i friminuttene, tror jeg det blir mindre mobbing. Da har de annet å gjøre.

En annen tilbakemelding som jeg har fått, er at utredning i barne- og ungdomspsykiatrien må gå raskere, fordi mange av de som selv mobber, trenger hjelp.

Representanten Hagen tar i sin interpellasjonstekst spesielt opp problemene rundt den digitale mobbingen, det jeg vil kalle den usynlige mobbingen, den mobbingen som det er umulig for læreren og skoleledelsen å se. Med teknologien har dette blitt et større problem. Barn og ungdom sender sms med innhold som støter mottakeren, og nettet er blitt en ny arena for å utøve mobbing. Bilder som legges ut på Internett, kan være tilgjengelige for veldig mange og vanskelig å fjerne. De kan forfølge deg i mange år senere.

Dette er et viktig tema som det er bra at vi får satt på dagsordenen i denne salen.

Bente Thorsen (FrP) [13:12:06]: Det at tre representanter fra posisjonen, som i tillegg har flertall på Stortinget, har reist viktige interpellasjoner som setter søkelys på å bekjempe mobbing i skolen og gjennom sosiale media og sms, viser hvor viktig kampen mot mobbing er. Mye er blitt sagt i debatten allerede som viser hvor vanskelig det er å komme mobbing til livs. Å ha fokus rettet mot mobbing har stor betydning for å bekjempe dette. Derfor er disse interpellasjonene viktige. De viser også at det ikke bare er opposisjonen som mener at det fra regjeringens side ikke gjøres nok i kampen mot mobbing.

Det holdes fram at ansatte og rektorer i altfor mange tilfeller ikke griper inn mot mobbing. Jeg lurer på om lærerne og rektorene er blitt spurt om hvorfor de ikke griper inn. Svaret kunne kanskje vært interessant og også vist oss hva som mangler i dagens regelverk.

Det understrekes fra mange hold at mobbing må bekjempes lokalt. Derfor er det positivt at mange kommuner har skrevet under på manifestet, i tillegg til at mange har egne ordensregler. Det er skoleeier som er ansvarlig, og som i det daglige er nærmest elevene og har størst mulighet for å gripe inn mot mobbing. Men dette forutsetter at regelverket brukes. Det er også viktig at skoleeier har tydelige nasjonale retningslinjer for å bekjempe mobbing.

Utdanningsdirektoratet har for skolen fått utarbeidet Råd og ressurser – Materiell for helhetlig arbeid med læringsmiljøet. Der står det:

«Manglende regelhåndhevelse bidrar til problematferd og uro.

Mange undersøkelser bekrefter at manglende regelklarhet og inkonsistent regelhåndhevelse er en medvirkende årsak til problematferd og uro på skolen. Bruk av regler og konsekvent regelhåndhevelse trekkes fram som en virksom strategi for å fremme sosial kompetanse og ønsket atferd ikke bare i grunnskolen, men også i den videregående skolen. Men mest effektiv er god regelhåndhevelse når den kombineres med aktiv prososial læring med vekt på ros, oppmuntring og læring av sosiale ferdigheter. At reglene bidrar til å gi nødvendig trygghet og forutsigbarhet, er spesielt viktig for elever som ellers i livet kan oppleve manglende konsistens og forutsigbarhet. Hvis uforutsigbarhet og inkonsistens også er praksis på skolen, vil det bidra til økt usikkerhet og grenseutprøvende og negativ atferd.»

Dette er Fremskrittspartiet helt enig i.

Men så kommer følgende, som jeg har problemer med å forstå:

«Det er en stor fordel om reglene i mindre grad vektlegger lydighet og tilpasning. Reglenes hovedhensikt er ikke å disiplinere og kontrollere elevene. Reglene bør i større grad appellere til elevenes ansvarsfølelse, empati og samarbeidsevne.»

Jeg for min del har alltid tolket det dit hen at ansvarsfølelse og samarbeidsevner er grunnleggende forutsetninger for å kunne føle med og bry seg om andre, vise empati. Jeg kan heller ikke se at lydighet og tilpasning til og i skolesamfunnet skal medføre at elevene blir utsatt for kontroll og disiplin av en slik art at de tar skade av det, eller at de blir mindre selvstendige, selvtenkende og kritiske. Jeg er mye reddere for de signalene som dette gir for å bekjempe mobbing. Derfor mener jeg at denne veilederen er utydelig, og er med på å så tvil om hvordan læreren og skoleledelsen skal ta tak i mobbing. Det kunne vært interessant å høre statsrådens mening om tolkning av dette punktet sett i lys av å bekjempe mobbing.

Dersom vi skal få et godt læringsmiljø som ivaretar den enkelte elevs følelse av tilhørighet, trivsel og trygghet, tror jeg at en gjennomgang av de ulike nasjonale regelverk i den hensikt å redusere dem for så å erstatte dem med færre, men tydeligere regler som ansvarliggjør skoleeier og gir muligheter for sanksjoner dersom skoleansvarlig ikke griper inn mot mobbing, hadde hjulpet mye. Fremskrittspartiet forutsetter også at ansvarlig skoleledelse gis klar melding om hvilke tiltak som kan settes inn mot mobbing, slik at tvil ryddes av veien. Dette kan også gjøre det enklere å gripe inn mot mobbing.

Fremskrittspartiet vil også ha et skoleombud som ivaretar foreldre som ikke når fram til skoleledelsen. Samtidig er det viktig å påpeke at kampen mot mobbing er et felles ansvar og må bekjempes på alle arenaer.

Svein Harberg (H) [13:17:32]: Først vil jeg bare si at jeg tror det var både naturlig og riktig å behandle disse tre interpellasjonene under ett, men det hadde vært verdifullt om komiteens medlemmer hadde fått beskjed om det. Det er stor forskjell på en debatt der man bare får ordet én gang i et femminuttersinnlegg, og en debatt der en forbereder seg til to–tre femminuttersinnlegg. Dette burde vært systematisk formidlet. Tilfeldigvis fikk jeg vite det i går.

Så vil jeg si at det er veldig bra, om enn i en noe uvanlig form, at vi i dag får løftet en debatt omkring mobbing der vi ser problemet i en større sammenheng enn det vi ofte har opplevd her i salen. Det tror jeg er både viktig og riktig. Mobbing oppstår av mange forskjellige årsaker, i mange forskjellige sammenhenger, på mange forskjellige måter, og håndteres på mange forskjellige måter av mobbere, mobbeoffer og personer som oppdager det. Det gjør det utfordrende å finne de rette tiltakene for å redusere problemet. Det forteller også at her er det ikke ett enkelt, men flere tiltak som må til for å få bukt med problemet.

Det er skremmende at samtidig som det settes fokus på mobbing fra flere hold, ser det ut til at problemet øker. Det er forferdelig å tenke på at det hver eneste dag er mange barn og unge som har vondt i magen på vei ut i en ny dag på grunn av mobbing.

Representanten Tingelstad Wøien viser til behovet for langsiktig, målrettet og systematisk arbeid for å endre holdninger. Det støtter jeg fullt ut, også ut fra egne erfaringer. Det er fantastisk å oppleve at det virker og endrer holdninger. Det er flott å se når de som før var fremst i mobberekken, tar ansvar og stopper andre som ikke behandler hverandre fint, når de som før ga blaffen i alt, blir de som alltid bryr seg om hvordan andre har det. Har du opplevd og sett slik forvandling, og jeg har sett det, vil du for alltid tro på forebyggende, holdningsskapende arbeid. I min kommune var det MOT-programmet som fungerte, og fortsatt fungerer godt. Andre kan bruke andre program. Jeg er glad for at statsråden har bekreftet at dette fortsatt skal være en del av arbeidet, og jeg ønsker at statsråden er klar på en forventning om at det nå settes inn ressurser på forebyggende arbeid i kommunene.

Vi kan nok antakelig slå fast at i en hverdag med trang økonomi er det kommuner som ser på kostnadene, selv om de er lave, som et hinder for å drive målrettet forebyggende arbeid. Det er derfor naturlig å spørre om statsråden er villig til å se på ordninger for støtte til de kommunene som kan dokumentere innsats.

Representanten Hagen tar i sin interpellasjon opp en utfordring som for mange av oss virker vanskelig å gripe fatt i. Han viser til økningen i mobbing gjennom digitale medier. Det skjer i en verden vi i liten grad deltar i, ikke fordi vi ikke bruker digitale medier, men fordi form og arena likevel i stor grad er ukjent for oss. Det gjør det vanskelig å oppdage, og det gjør det vanskelig å observere. Det fører meg inn på to spor.

Det første gjelder kompetanse. Både oppdagelse og oppfølging av mobbesaker er krevende. Det er derfor viktig at kompetanse i dette opparbeides hos både lærere, skoleledelse og helsepersonell. For å håndtere digital mobbing kreves det i tillegg kompetanse når det gjelder de medier som brukes, og hvordan de brukes. Jeg håper statsråden følger opp med å sørge for at slik kompetanse blir en del av både ny utdannelse og ikke minst etterutdanningstilbudet.

Det andre sporet jeg vil kommentere, er kanaler for dialog med mobbeofrene og mobberne. Vi har tidligere diskutert mobbeombud som et alternativ, og vi snakker om skolenes personale. Jeg tror vi vil oppleve at ingen av disse alternativene har særlig lav terskel for dem det gjelder. Den digitale verdenen som vi her omtaler som en ny utfordring, kan også være en løsning.

Jeg tror at nettopp dialog gjennom digitale medier kan være en løsning. Sist uke hadde jeg et møte her på Stortinget med en engasjert og dyktig dame som gjerne vil hjelpe mobbeofrene. Derfor vil hun gjerne etablere et skikkelig lavterskeltilbud for dem som mobbes, med den forutsetning at det skal være fagpersonale som responderer. Statsråden fikk en liten folder om dette, og jeg håper vi sammen kan åpne noen dører det synes vanskelig å åpne for å få realisert et slikt prosjekt. Vi må finne de rette kanalene for å være et tilbud. Det er ikke lett å gå til noen og si fra. Vi har et ansvar for å legge til rette for det.

Jeg ser frem til videre oppfølging både i denne debatten og i oppfølgingssaker fra regjeringen, og håper vi kan ta konkrete grep som kan hjelpe flere – grep som kan resultere i at vi ser en bedring når det gjelder antallet mobbesaker.

Dagrun Eriksen (KrF) [13:22:36]: Det er nesten litt rørende å se alle interpellasjonene om mobbing i dag. Det kan tyde på at det er et litt undertrykt behov for å prøve å vise at også regjeringspartiene er opptatt av saken, kanskje et resultat av at de egentlig ikke liker å stemme ned alle de forslagene som opposisjonen har fremmet, og som kan bidra til økt bekjemping av mobbing. Jeg tror egentlig at det mange elever kunne ønske seg, var mer handling og mindre prat i kampen mot mobbing. De tre interpellasjonene har forskjellig tema, og det er en annen representant fra Kristelig Folkeparti som vil komme inn på digital mobbing.

I 2002 startet Bondevik II-regjeringen Manifest mot mobbing og lanserte sin nullvisjon. Bakgrunnen var en økende forekomst av mobbing i norske skoler og sterkt mediefokus på den negative utviklingen. Skoler ble tilbudt antimobbeprogram med dokumentert effekt. Mens mobbingen hadde økt med gjennomsnittlig 10 pst. i året i perioden 1995–2001, var mobbingen i 2004 redusert med 30 pst.

Flere undersøkelser som er lagt fram, også de siste årene, viser at utviklingen under de rød-grønne igjen har gått den gale veien. En landsomfattende undersøkelse ved Senter for atferdsforskning ved Universitetet i Stavanger viser at 28 000 elever fra 5. til 10. klasse blir mobbet hver uke. Det er 10 500 flere elever enn i 2004, og det utgjør 7,5 pst. av alle elevene i disse årsklassene.

Vi fra Kristelig Folkeparti mener at kampen mot mobbing i skolen må intensiveres, og den må pågå hele tiden. Ingen skal måtte behøve å grue seg til å gå på skolen på grunn av mobbing. Først og fremst skal mobbeproblemer gripes fatt i lokalt i samspill mellom elever, foreldre og skole. Men det er dessverre en del tilfeller der elev og foreldre ikke opplever at skolen i tilstrekkelig grad griper fatt i eller er i stand til å finne en løsning. Disse familiene må slippe å føre en kamp mot systemet i tillegg til de utfordringene de allerede har. Derfor vil Kristelig Folkeparti ha et mobbeombud i hvert fylke. Mobbeombudet skal være både elevenes og foreldrenes talerør og en ressurs i den løpende innsatsen mot mobbing, og når problemet ikke kan løses lokalt.

I Sverige har de et sentralt plassert barne- og elevombud som hjelper mobbede å nå fram i rettssystemet, og som pålegger kommunene å betale erstatning hvis det viser seg at de har forsømt seg. Kristelig Folkeparti ønsker at en sånn modell kan brukes også av de lokale ombudene ute i fylket med sanksjonsmulighet.

NIFU kom med en ganske kraftig påstand om at antimobbeprogram ikke har en effekt. I ettertid er det blitt slått fast at den konklusjonen er på et meget sviktende grunnlag. Blant annet kan vi lese i en artikkel skrevet av Anne Arnesen, Wilhelm Meek-Hansen og Terje Ogden på Dagsavisens debattsider:

«Men det er uforståelig at Utdanningsdirektoratet underkjenner verdien av tiltak som bygger på og er evaluert gjennom forskning på et så tynt grunnlag som konklusjonene i NIFU-rapporten.»

I tillegg til at direktoratet da ville konkludere med å trekke tilbake bevilgninger til disse programmene foreslås det også å tone ned betydningen av direktoratets promotering av programmene. Det første har statsråden prisverdig avvist. Når det gjelder det siste, er jeg ganske sjokkert over hva statsråden har latt direktoratet gjøre.

Bondevik-regjeringen tilbød, som sagt, skolene et antimobbeprogram med dokumentert effekt. La meg vise til hvordan dette har blitt brukt når det gjelder ett av programmene.

Siden starten i 2003 har 375 skoler deltatt i Zero-programmet, fordelt slik på hvert år: I 2003 175 skoler og i 2004 100. Så kom Stoltenberg-regjeringen i 2005. Da var det plutselig nede i 41 skoler, og i 2006 elleve. I 2007 var det en liten økning på 20 skoler. I 2008 var det syv skoler, i 2009 tolv og i 2010 ni. Våren 2011 ser det ut til at det er fem nye skoler, kanskje noen flere, som starter, for det er ikke alle som helt har bestemt seg ennå.

Men så kommer jeg til det som sjokkerer meg: Helt siden 2003, bortsett fra i år, har Utdanningsdirektoratet hvert år invitert skolene til å delta i Olweus-programmet og Zero. Det ble sendt en forespørsel til Utdanningsdirektoratet om de kunne gjøre det også i år, men det fikk man ikke noen respons på.

Sjokket blir ikke mindre når vi vet at Stortinget vedtok enstemmig i Innst. S. nr. 262 for 2008–2009 etter forslag fra Kristelig Folkeparti:

«Stortinget ber Regjeringen utarbeide forslag til hvordan det på best mulig måte kan innføres antimobbeprogram eller en handlingsplan mot mobbing ved alle skoler.»

Dette er ikke måten å bekjempe mobbing på. Jeg forventer også at statsråden tar tak i denne saken, og at Utdanningsdirektoratet igjen tilbyr disse antimobbeprogrammene ute på skolene, spesielt siden de har en dokumentert effekt.

Elisabeth Aspaker (H) [13:27:59]: For et par uker siden hadde jeg et sterkt møte med ungdomsbedriften TØFF, sju jenter fra en videregående skole i Trondheim som hadde som forretningsidé å reise rundt til ungdomsskoler og holde foredrag om hvordan det er å være mobbeoffer. To av jentene hadde selv opplevd alvorlig og vedvarende mobbing på ungdomsskolen, uten at skolen hadde greid å sette en stopper for det. Læreren og skoleledelsen hadde bagatellisert det, og jentene slapp ikke fri fra mobbingen før de kom på videregående skole. Da fikk begge et nytt liv, og de bestemte seg for å stå fram. Det er modig gjort å fortelle sin historie om hvor tøft de hadde hatt det på ungdomsskolen.

Jentene fortalte om stor suksess med foredragene. De hadde kontrakt med Trondheim kommune om å besøke en rekke ungdomsskoler i kommunen, og de fortalte om sine tidligere mobbere som hadde tatt kontakt og bedt om unnskyldning. De fortalte også om ungdomsskoleelever i dag – når de var rundt på ungdomsskolene – som tok kontakt i ettertid, som fremstilte seg selv, eller så seg selv i rollen som passive mobbere, og som lovte at de skulle ta et oppgjør med seg selv og endre sin egen atferd.

Det er vanskelig ikke å bli berørt av disse jentenes historie. Jeg blir stadig sterkere overbevist om at vi ikke har det nødvendige riset bak speilet for at lærere, skoleledere og kommuner skal gripe inn og ta alvorlig mobbing, og ofrene, på alvor.

Jeg er helt enig med representanten Aasen i at det er en fallitterklæring når mobbeofre skifter skole. På den andre siden har jeg også stor forståelse for foreldrene som ikke kan se på at ungene deres nesten går til grunne fordi skolen ikke makter å stoppe mobbing. Vi vet at elever som mobbes, tappes for krefter, mister konsentrasjon og evne til læring. Da er det høyst forståelig at noen går til det skritt å skifte skole, når skolen ikke greier å rydde opp i slike forhold.

Regjeringen har gitt et oppdrag til juridisk ekspertise ved Universitetet i Oslo – å utrede bl.a. sanksjonsmuligheter i forbindelse med mobbeovergrep og en ordning med mobbeombud. Høyre imøteser med forventning resultatet av den utredningen. Her er det tydelig at vi også bør se hen til Sverige og se på de sanksjonsmulighetene man der har lagt til rette for, som også representanten Aasen viste til i sitt innlegg.

Høyre har tidligere tatt til orde for mer aktiv bruk av konfliktrådene for å sette tydelige grenser og vise at mobbing får konsekvenser. I min forrige stortingsperiode satt jeg i justiskomiteen. Da besøkte jeg bl.a. konfliktrådet i Sør-Trøndelag, som har gjort gode erfaringer med nettopp å ta mobbesaker inn i konfliktrådet. De arrangerte stormøter der alle de involverte, både mobberne og ofrene, fikk møte støttepersoner, og hvor man faktisk greide å løse opp i det som hadde vært svært fastlåste saker. Det må vi lære av. Vi må også bidra til at konfliktråd andre steder i Norge kan greie å løse slike konflikter.

Høyre har også tro på en tanke om å knytte politikontakter til skoler og å trekke også politiet inn i mobbeforebyggende arbeid. I mange henseende kan det se ut som at lærerne og skolene trenger andre autoriteter å støtte seg på for å understreke alvoret i situasjonen, slik at mobberne kan se at det er noen som ser, og som også er i stand til å fortelle noe om konsekvensene når man går over alle grenser.

Mobbemanifestet er viktig for å skape større bevissthet når det gjelder viktigheten av å bekjempe mobbing, men jeg vil advare mot at noen da kan tro at jobben er gjort. Det er jo da jobben begynner. Jeg er litt uenig med representanten Aksel Hagen, som mener at det bør lages ytterligere manifester lokalt. Jeg tror det viktige nå ikke er mer papir, men mer inngripen når mobbing skjer.

Skal vi lykkes i antimobbearbeidet, må også alle voksne gå foran med gode eksempler, enten det er på facebookprofiler, på Twitter, på fotballtribunen, eller det er rundt middagsbordet. Voksnes holdning og handlinger spiller en rolle dersom vi skal bekjempe mobbing og fremstå som positive rollefigurer.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [13:33:16]: Først vil jeg få takke interpellantene for å ta opp et viktig tema. Kampen mot mobbing er en kamp som vi ikke kan glemme, og en kamp som vi ikke kan tape. Så vil jeg også si at jeg er glad for at regjeringen nå har fulgt opp Bondevik II-regjeringens mobbemanifest, og også viser nulltoleranse overfor digital mobbing. Det er digital mobbing jeg har lyst til å fokusere på i mitt innlegg.

Digital mobbing er et komplekst og dessverre voksende problem. Det at det har skjedd en enorm utvikling på veldig kort tid, gjør dette til en enda større utfordring for mange voksne. Barn er rett og slett flinkere enn mange voksne til å bruke data og mobil. En undersøkelse som ble utført av Telenor, viser at én av tre foreldre opplever at de har liten eller svært liten grad av kontroll over barnas bruk av mobil og Internett. Dette gjør at mobbing som skjer via nettopp Internett eller mobil, er lettere å skjule og ofte vanskeligere å ta tak i, når de voksne ikke vet hva som foregår på disse arenaene.

Mobberen trenger ikke lenger å stå ansikt til ansikt med mobbeofferet. Den som mobber, må ikke lenger se fortvilelsen hos den andre. Dette gjør at de stygge kommentarene ofte blir verre enn ved tradisjonell mobbing. Når det i tillegg er mulig å sende anonyme meldinger, blir terskelen for å sende ut en stygg kommentar mye lavere. Terskelen blir lavere, og konsekvensene blir større. En annen undersøkelse utført av Telenor så sent som i januar i år viser at åtte av ti barn opplever at kommentarer som skjer skriftlig på nett, er like ille eller verre enn å få dem ansikt til ansikt. Det at «nettet fanger» det som blir lagt ut, øker hjelpeløsheten hos offeret, og følelsen av å være isolert blir verre.

Barn som utsettes for digital mobbing, har ingen fristeder. De er tilgjengelige så å si hele døgnet på alle typer digitale medier, noe som gjør at denne typen mobbing ofte oppleves verre enn tradisjonell mobbing. Det er ikke lenger bare på skolen barna må møte mobberne, mobberne kan også nå dem hjemme på soverommet eller når de er på ferie. Alle arenaer barna er på i hverdagen, blir nå utrygge, noe som gjør at digital mobbing kan få svært alvorlige konsekvenser for barnas utvikling videre.

Kampen mot digital mobbing må derfor kjempes på mange arenaer. Vi som er voksne og ikke alltid skjønner hva som foregår når barna sitter med dataen eller mobilen, må engasjere oss og sette oss inn i denne verdenen.

Jeg mener at en viktig nøkkel i dette arbeidet er nettopp foreldrene. Som nevnt tidligere opplever foreldre ofte en hjelpeløshet overfor det som de har liten kunnskap om. Dette er det naturlig at skolen kan ta tak i og hjelpe foreldrene med. Lærerne må få økt kompetanse på temaet, slik at de lettere oppdager denne skjulte formen for mobbing. Kristelig Folkeparti er opptatt av et godt hjem–skole-samarbeid. Når det kommer til digital mobbing, tror jeg at et tett samarbeid mellom foreldrene og skolen kan være nøkkelen.

Det trengs å gjøre grep både på skolen og hjemme. Da er det viktig at foreldrene for det første vet hva som skjer, og, for det andre, hvordan man kan håndtere det. Organisasjoner som f.eks. Barnevakten jobber mye med dette og har utarbeidet programmer som skal hjelpe både skole og foreldre til å ta tak i problemet.

Digital mobbing hindres ikke ved å nekte barna å bruke data. På samme måte som ved tradisjonell mobbing må barna læres opp i å ha respekt for hverandre og at slike handlinger ikke er tillatt, heller ikke på nett. Samtidig må barna opplæres i nettvett, både når det kommer til hva man kan legge ut om seg selv, og hva man kan si og legge ut om andre. Barna må gjøres bevisste på hvor alvorlig en stygg kommentar under et bilde på Facebook kan være. Tilgjengeligheten til digitale medier og enkelheten i å sende en stygg melding eller legge ut noe på nett gjør at det for mange barn kan oppleves som mindre alvorlig. Kommentarer som av sender er ment mer som en spøk, kan oppfattes av mottaker som sårende. Skole og foreldre må tørre å engasjere seg i denne ukjente verdenen og settes i stand til å prate med barna om konsekvensene av mobbing, ikke bare i skolegården, men også på nett og mobil.

Marianne Aasen (A) [13:37:53]: Dette har vært en veldig bra debatt, synes jeg. Det er ikke mulig å kommentere alt. Hensikten er nettopp også å få fram veldig mange ulike synspunkter, rett og slett fordi dette er et så omfattende og komplisert tema.

Jeg har lyst til å ta fatt i initiativet til Bondevik, som jeg mener var veldig prisverdig, som i 2002 med Manifest mot mobbing løftet opp dette temaet på den nasjonale dagsordenen på en måte som ingen hadde gjort før. På en måte forvalter vi den arven videre, og jeg synes den nåværende regjering gjør det på en utmerket måte, men hvor vi fortsatt må holde et trykk, for jeg tror det også er en del av historien at det er et politisk trykk på det ute i skolene. At det er mye omtale i mediene om det, medfører i seg selv bevissthet både hos barn og unge og hos alle dem som har med barn og unge å gjøre – skolene, idrettsbevegelsen og alle andre områder hvor man har med barn og unge å gjøre.

Så mener jeg også at det er et godt poeng og vel dokumentert at hvis man har et godt læringsmiljø hvor barn har faglige utfordringer i timen, både de flinke og de svake, de i midten og absolutt alle, er det mindre mobbing og plaging – altså hvis de har det interessant og spennende, og hvis det i tillegg er sånn at skolehverdagen i friminuttene også er meningsfylt. Det er mange som går og slenger i en skolegård, som er ganske kjedelig designet, med flat asfalt og ikke noe å gjøre. Da kommer ideene om å plage andre som et godt alternativ – dessverre.

Så vil jeg også si til det med klasseledelse at det er kjempeviktig at vi fokuserer på det i utdanningen av lærere. Flere har vært inne på ro og disiplin og orden i timen. Det gjør det mye mer uoversiktlig, ikke minst for å evne å oppdage mobbing når det er veldig mye uro.

Det er nevnt det med å få andre autoriteter inn, alt fra politi, konfliktråd og programmer til Kjetil & Kjartan. De har ikke vært nevnt her, men det er også et bra tiltak som skjer i regi av Utdanningsdirektoratet, som også kan brukes av skolene og mobbe-/elevombudene. Jeg tror vi må tenke i et bredt spekter og ta i bruk mye av den kompetansen som flere har nevnt.

Så vil jeg også takke statsråd Kristin Halvorsen for en god og bred gjennomgang og en helhetlig tilnærming til det, som jeg synes er veldig bra.

Til slutt: Det går nå en film på kino som heter Jørgen + Anne = sant. Den handler veldig mye om forelskelse hos små barn, men den handler også om konflikter mellom barn som kan utarte seg litt, og som kan være litt traurig. Den anbefaler jeg å se. Det er en veldig god film. I tillegg er det en scene der som er vond å se på. Den handler om noe som fortsatt foregår på skolene, og det er å velge ut i gymmen, at man kan velge lag. Det foregår i stor grad i norsk skole. Jeg skjønner ikke hvorfor det er sånn. Der har lærerne en ting å gripe fatt i.

Aksel Hagen (SV) [13:41:07]: Som representant for ytterste venstre, som Kristin Halvorsen omtalte oss, vil jeg takke for debatten og for svaret. Det er mye enighet. Noen opposisjons- og posisjonsmarkeringer må det jo være i slike debatter, f.eks. om dette med «Fakta på bakken» og litt om ulike undersøkelser. Den breieste elevundersøkelsen viser, for å si det på den måten, at det er mer enn nok av mekling, og at det er omtrent status quo og har vært det de siste åra. Det er altfor mye, og det er hovedpoenget her.

Når det gjelder dette med at forskning eller undersøkelser viser at det er vanskelig å måle effekt av programmer og planer, tror jeg ikke vi skal få for mye panikk rundt det. Dette er veldig vanskelig å måle generelt. Det ser vi på mange områder, bl.a. ut fra at en del føler at når slike programmer kommer, så er de så godt i gang at de ikke har behov for å ta i bruk det hjelpemiddelet som ligger i slike programmer, og med rette kan si at de får det til like godt om de ikke bruker slike programmer. Jeg syns det er greit at slike utsagn kommer. Så vet vi at dette kommer til å fortsette, for det har vi jo fått klar beskjed om.

Så litt til dette med ytterligere manifest, som Elisabeth Aspaker påpekte. Det var godt ment fra min side. Det går på at jeg er overbevist om at vi ikke får en mobbefri skole hvis samfunnet rundt mobber. Derfor må dette løses i samhandling med samfunnet. For å ta det enda litt videre, som jeg prøvde i innlegget mitt, kan nettopp det at skolen tar en lederposisjon ved å sette det på dagsordenen i lokalsamfunnet, hjelpe lokalsamfunnet, og det kan også indirekte hjelpe skolen på en god måte med å ta opp sine egne interne problemer, særlig digital mobbing. For de elevene som befinner seg i skolen, er jo Internett-innfødte, som flere har vært inne på i innleggene her. De skjønner i større grad hva digitale medier er, og kan slik sett, nettopp når det gjelder mobbing i de samme mediene, være de beste til å lære oss andre som er på utsida av skolen, hva som foregår, og i neste omgang hva vi skal gjøre for å redusere det.

Så har jeg, som Marianne Aasen, veldig sans for den breie tilnærminga som går på det totale læringsmiljøet og det psykososiale miljøet. Våre ambisjoner skal ikke først og fremst være å bli kvitt et problem, men det skal være at vi helhetlig sett forbedrer et læringsmiljø og på den måten blir kvitt dette mobbeproblemet. Så alt vi gjør på ulike områder for å gjøre skolen vår bedre, vil på ulike måter bidra til å redusere mobbeproblemet.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [13:44:16]: Jeg har også lyst til å takke for en god debatt. Jeg vil takke kunnskapsministeren for den redegjørelsen hun har hatt, og for alle de tiltakene som faktisk nå er igangsatt, og som ruller og går. Jeg har også lyst til at vi skal legge oss på minne at det faktisk kommer en utredning om bl.a. dette mobbeombudet. Vi må ha litt tålmodighet, litt is i magen, mener jeg, og høre hva de sier før vi konkluderer der.

Jeg opplever at det er stor enighet. Jeg tror det er en styrke for saken at vi er tverrpolitisk enige om at vi ønsker å jobbe mot mobbing. At vi på den rød-grønne sida nå har reist tre interpellasjoner om mobbing, tror jeg bare må være en oppmuntring for opposisjonen til å reise flere saker om mobbing, slik at vi kontinuerlig kan ha denne saken til debatt og veksle litt på med hensyn til hvem det er som reiser de ulike sakene. Det er vel ikke vanlig egentlig å oppfordre opposisjonen til debatt, men jeg syns dette er en veldig, veldig viktig sak, der jeg tror vi har et felles mål.

Jeg hadde egentlig notert meg at det som for det første er viktig i mobbesaker, er langsiktig arbeid. For det andre og for det tredje er også langsiktig arbeid viktig, tålmodighet, og at vi har tro på at vi lykkes. Jeg tror det er viktig at vi helt fra barnehagen av har kampen mot mobbing innebygd i alt som skjer – fra pedagogene og de barnehageansatte og til skolen.

Jeg mener at det handler om at vi må ha tydelige voksne for å unngå mobbing. Jeg mener at vi skal ha en ambisjon om å bli kvitt mobbing, at den aldri vil oppstå. Men da må vi – både foreldre og ansatte – være tydelige voksne. Unger må få vite hva som er riktig, og hva som er galt. Vi må bli flinkere til å respondere på positiv atferd; det er lettere som pedagog enn som forelder. Det er mye lettere å være flink pedagog og rose det som er positivt i klasserommet, enn det er å være forelder når du kommer hjem og er litt sliten og ungen ikke vil spise opp maten sin. Da er det vanskelig å si: Det var fint at du spiste den lille erten der, i hvert fall. Det er en vanskelig jobb, men den er utrolig viktig.

Så skal vi være konsekvente. Har vi sagt en ting, må det få en konsekvens. Så er det utrolig viktig at vi bidrar til å gi ungene et positivt sjølbilde. Det høres ut som følerier, men det tror jeg er utrolig viktig. De må bli trygge på seg sjøl, og trygge unger trenger ikke å mobbe.

Når det gjelder dette med digital mobbing og mobbing generelt, er unger lure. Det gjelder bare at vi må være lurere enn dem. – Jeg tror jeg stopper der.

Statsråd Kristin Halvorsen [13:47:27]: Jeg vil gjerne istemme takken for en bred og god debatt. Jeg tror de fleste av elementene for å bekjempe mobbing har vært tatt opp.

Jeg har gjerne lyst til å starte oppsummeringen med å gi ros til det initiativet som den forrige regjering tok i 2002 i forbindelse med Manifest mot mobbing. De tiltakene vi nå har satt inn i kampen mot mobbing, er flere enn dem man startet med i 2002 – og det skulle på en måte bare mangle, for hvis det er behov for flere tiltak og bredere innsats, må vi bare stille opp med det. Jeg tror vi nå har en bredde av tiltak, et fokus nasjonalt og lokalt, med en blanding av arbeid for bedre læringsmiljø og innsats i forhold til mobbing som gir et godt utgangspunkt for at vi skal lykkes bedre. Den største undersøkelsen vi har om dette, nemlig Elevundersøkelsen, viser ingen økning av mobbing, men den viser heller ikke noen nedgang.

Samtidig er det et par ting vi ikke har full klarhet i. Hvis man f.eks. opplever mobbing ukentlig i norsk skole – og det er ca. én av 20 elever som gjør det – og det er en mobbesituasjon som løses i løpet av 14 dager fordi voksne, ansvarlige mennesker rundt dem tar affære, griper inn, snakker med dem som mobber, og med dem som mobbes, og får ordnet opp i det, er det en ubehagelig opplevelse. Hvis det varer i årevis, kan det prege resten av livet til vedkommende person. Så vi snakker om mange lag når det gjelder hvor stor alvorlighetsgraden er.

Det vi vet om skoler som har lite mobbing, er at de har en tydelig ledelse, og at de lykkes på mange andre områder også. Det er i veldig stor grad slik at det er sammenheng mellom en tydelig ledelse, fra rektor til lærere, fra lærerne i klassene, hvor det er systemer og kontroll, og hvor alle har den tryggheten at de vet hva som er akseptabelt, og hva som ikke er akseptabelt, og hva som er konsekvensen av de handlingene de gjør.

Det er riktig at vi har fått en rapport fra NIFU STEP om mobbeprogrammene og deres virkning, men det er ikke sikkert at man har en tilstrekkelig god belysning av mobbeprogrammenes virkning hvis man bare sammenligner skoler med og skoler uten mobbeprogrammer. Det kan være slik at noen som har hatt betydelige mobbeproblemer, f.eks. har brukt Zero eller Olweus' program og hatt et veldig godt hjelpemiddel til å få redusert mobbingen på sin skole. Så her må vi ha en nyansert holdning til hva som virker, og hva som ikke virker. Vi har gode forskningsbaserte programmer som vi vet virker, men vi vet at det som er suksesskriterium nummer én, er ikke om man benytter program eller ikke; det er om man jobber systematisk over tid. Og det skal alle skoler gjøre.

Presidenten: Da er sakene nr. 13, 14 og 15 ferdigbehandlet.