Presidenten: Etter ønske fra kommunal- og forvaltningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Lise Christoffersen (A) [10:59:01]: (ordfører for saken): Stortinget skal i denne saken behandle seks forslag fra regjeringen om endringer i to lover, introduksjonsloven og statsborgerloven. Introduksjonsloven, som trådte i kraft 1. september 2003, ble av daværende kommunalminister Erna Solberg betegnet som en milepæl i integreringspolitikken for innvandrere i Norge. Det var en betegnelse som hadde bred politisk støtte. Den viktigste målgruppen var nyankomne flyktninger og personer med opphold på humanitært grunnlag samt deres familiemedlemmer. Før introduksjonsloven kom, var disse personenes første møte med det norske samfunnet som regel et møte med det sosiale hjelpeapparatet. Sosialhjelp var i praksis eneste inntektskilde. Der ble mange værende – en håpløs situasjon for den enkelte, stigmatiserende for gruppen som helhet og lite lønnsomt for samfunnet.

Med den nye introduksjonsloven fikk kommunene plikt til å tilrettelegge et introduksjonsprogram med opplæring i norsk og samfunnskunnskap og forberedelse til et yrkesliv i Norge. Introduksjonsstønad knyttet til deltakelse i programmet avløste den mer passiviserende utbetalingen av sosialhjelp. Noen av dem som ikke hadde rett til introduksjonsprogram, fikk likevel rett til opplæring i norsk og samfunnskunnskap. Rettighetene etter loven ble for de flestes vedkommende etter hvert også koblet til en tilsvarende plikt til å delta i opplæring og kvalifisering.

Jeg håper at jeg i forbindelse med dette lille tilbakeblikket får tilgivelse for at jeg benytter anledningen til å skryte litt av min egen hjemkommune, Drammen, som var tidlig ute. Allerede på 1990-tallet flyttet vi ansvaret for mottak av flyktninger fra sosialsektoren til kultursektoren. Det var et viktig signal. I mai 2000 behandlet vi en ny handlingsplan for flyktningarbeidet i kommunen, med tittelen «Kunsten å være drammenser», der kvalifisering til deltakelse var et viktig stikkord. Flyktninger som kom til Drammen, måtte gjennom norskundervisning, arbeidsrelaterte kurs, språkpraksisplasser og lekselesing. Dette ble betraktet som arbeid, og deltakerne fikk lønn for å delta. Kurset var obligatorisk, og ugyldig fravær medførte trekk i lønn. Vi var stolt vertskap da daværende kommunalminister Erna Solberg besøkte vårt nye introduksjonssenter, og enda stoltere da mange av våre ideer fikk gjennomslag i utformingen av ny nasjonal politikk.

Introduksjonsordningen og opplæringen i norsk og samfunnskunnskap har siden innføringen i 2003 vært gjenstand for flere evalueringer, senest i 2007, slik det vises til i den saken vi behandler nå. Forslagene om innføring av obligatoriske avsluttende prøver i norsk og samfunnskunnskap, utvidelse av timetallet fra 300 til 600 timer, utvidelse av personkretsen med rett og plikt til å delta i introduksjonsprogram, innføring av statlig tilsyn og kommunal internkontroll, utvidelse av vilkåret for permanent opphold og for innvilgelse av statsborgerskap fra gjennomførte 300 til 600 timers opplæring er alle ledd i et løpende arbeid for en bedre integreringspolitikk.

Innstillingen er så godt som enstemmig. En samlet komité støtter samtlige av regjeringens forslag med en felles tverrpolitisk begrunnelse, der norsk som viktigste inngangsbillett til deltakelse i samfunnet, og selve grunnlaget for sosial mobilitet, understrekes av alle partier.

Det eneste avvikende forslaget er Fremskrittspartiets forslag om å gå ett skritt lenger og kreve ikke bare gjennomført opplæring, men også bestått prøve, som vilkår for innvilgelse av statsborgerskap.

Komiteen inviterte til høring i forbindelse med sin behandling av saken. Kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon – KS – møtte. De ga sin tilslutning til forslagene, men uttrykte en viss bekymring for økte kostnader i noen kommuner, spesielt i større kommuner uten ledig kapasitet i opplæringen. En samlet komité ber regjeringen følge dette nøye og har merket seg at det allerede er etablert kontakt mellom KS og regjeringen for å ivareta dette. Mindretallet har valgt å nedfelle dette i forslags form. Flertallet har tillit til at regjeringen følger dette opp på en god måte.

Avslutningsvis vil jeg som saksordfører nok en gang understreke det som er det aller viktigste i denne saken. Et samlet storting gir sin tilslutning til regjeringens forslag om en ytterligere styrking av integreringsarbeidet. Vi lykkes bedre enn mange andre land, men det er fortsatt rom for forbedringer.

Øyvind Korsberg hadde her overtatt presidentplassen.

Per-Willy Amundsen (FrP) [11:04:00]: Som saksordføreren viste til i sitt innlegg, er det en samlet komité som står bak og støtter forslaget fra regjeringen.

Jeg merket meg også at representanten Lise Christoffersen kom med noen historiske referanser fra sin hjemkommune, Drammen. Det kan kanskje være på sin plass ytterligere å forsterke de historiske referansene. Hvis vi ser oss litt tilbake i tid, noen tiår tilbake, så var verden ganske annerledes, og Norge ganske annerledes, når det gjelder det temaet og det feltet vi diskuterer i dag.

I dag er det en selvfølge at innvandrere som kommer til Norge, skal lære seg norsk. Det er jobb nummer én når man ankommer kongeriket, men det har ikke bestandig vært slik. Går vi tilbake til 1980-tallet og 1990-tallet, førte Fremskrittspartiet i realiteten en ensom kamp for viktigheten av å lære seg norsk språk. Mange av oss kan huske tilbake til da Carl I. Hagen, som formann i Fremskrittspartiet den gangen, nesten ble kastet egg og tomater på, fordi han forlangte at innvandrere måtte tilpasse seg det norske samfunnet og lære seg norsk. I dag er det en selvfølge, men det har vært en lang kamp. Den kampen gikk altså i nesten 20 år.

Men det er stadig nye kamper og stadig nye prinsipper som skal legges til grunn, og politikken må utvikles videre. Fremskrittspartiet er helt enig i utvidelsen fra 300 til 600 timer. Vi synes det er bra – og der skal vi skryte av regjeringen – at man innser at det er nødvendig å ha avsluttende prøver. Problemet er bare at man ikke tar logikken, konsekvensen, helt ut.

Fremskrittspartiet mener at det burde være en selvfølge at vi i Norge, som i svært mange andre vestlige land, stiller krav til nettopp resultatet av den norskopplæringen og den samfunnsfagopplæringen man får, og at det skal være et vilkår for å få statsborgerskap. Fremskrittspartiet mener at statsborgerskapet er det endelige målet for å bli fullverdig integrert i det norske samfunnet. Man er liksom på lik linje med den øvrige befolkningen når man har fått det fullverdige statsborgerskapet.

Da er det også naturlig at man knytter noen krav til dette. Det er mange krav som kan knyttes til statsborgerskap, men to selvfølgelige krav er språkkunnskaper, og kunnskap om det samfunnet man faktisk skal bo og virke i. Derfor mener Fremskrittspartiet at vi, samtidig med behandlingen av denne proposisjonen, burde lagt inn et slikt krav.

Så er også Fremskrittspartiet enig med særlig de andre opposisjonspartiene i at vi er nødt til å se nærmere på utgiftene for kommunene. Jeg har veldig vanskelig for å tro at denne utvidelsen ikke medfører kostnadsøkninger for kommunene som kommer til å virke inn på kommunale budsjetter i tiden som kommer. Det er bra at regjeringspartiene i komiteen signaliserer at man skal følge dette opp, men jeg tror også at det må legges penger på bordet.

Så er det også en sak der Fremskrittspartiet er litt uenig i komiteens vurdering i innstillingen og det som står i proposisjonen. Det går på det språket som samfunnskunnskap skal formidles på i opplæringen. Fremskrittspartiet kan vanskelig forstå hvorfor det skal være slik at man ikke skal få integrert samfunnsfagopplæringen i den ordinære norskundervisningen, altså at opplæringen foregår på norsk. Det kunne man fullverdig integrert, og det hadde ikke vært nødvendig å gi opplæring i det på et annet språk enn norsk. Det ville bare ha styrket norskfaget. Vi viser også til at andre land har valgt å gjøre det nettopp slik, altså at samfunnsfagundervisningen foregår på det språket som det er vanlig å bruke i landet. Blant annet Finland praktiserer en slik ordning. Jeg synes også vi burde kunne gjøre det.

Helt til slutt vil jeg ta opp Fremskrittspartiets forslag.

Presidenten: Representanten Per-Willy Amundsen har tatt opp de forslagene han refererte til.

Trond Helleland (H) [11:09:24]: Representanten Christoffersen ba om tilgivelse for at hun skrøt av min hjemkommune Drammen, og det skal hun få. Det er veldig bra. Der skjer det mye positivt, og det har det gjort i lang tid.

Det som er veldig spennende i dag, synes jeg, er at Stortinget enstemmig vedtar denne utvidelsen av norskopplæringen, og at det er så bred enighet om det mest sentrale virkemiddelet i integreringspolitikken vår. Det er ikke alltid en får inntrykk av det når en hører debatter i denne sal om asyl, innvandring og integrering, men i denne sak, som er fundamentet for den videre integreringspolitikken i Norge, er det bred enighet.

Det kan være interessant å skrive historien om hvem som først var ute med krav og hvem som først gjorde hva. Jeg vil iallfall understreke at Bondevik II-regjeringen og Erna Solberg var de som introduserte denne lovgivningen som satte integreringspolitikken skikkelig på kartet, og som nå gjennom et samstemmig vedtak i Stortinget får tilslutning. Også dagens regjering vil jeg gi honnør for å følge opp denne politikken.

Det å utvide norskopplæringen kan synes som en unødvendighet, all den tid det står i dag at en skal ha mulighet for å få inntil 2 700 eller 3 000 timer med norskopplæring. Men det er viktig at en understreker at dette også er en plikt, at en skal ha skriftlige prøver som godkjenner at en faktisk har fått et reelt kunnskapsnivå. Det er også viktig. Det var ingen selvsagt ting da denne saken først kom opp til debatt for en syv–åtte år siden.

Det som er litt urovekkende her, er at kommunene og KS føler at de ikke har fått den nødvendige tilbakemelding når det gjelder de økonomiske og administrative konsekvensene av denne ordningen. Det er riktignok slik at kommunene har stilt til rådighet ganske store midler til å gjennomføre norskopplæring, at det skal være mulig å gjøre det innenfor det lovverket og rammeverket som er i dag, men jeg synes det er viktig at statsråden og regjeringen tar på alvor de signalene som kom fra KS om at spesielt litt større kommuner, mellomstore og store kommuner, kunne få noen utfordringer med det økonomiske opplegget. Det vi aller minst trenger, er at kommunene begynner å sette spørsmålstegn ved om de skal gi et godt norskopplæringstilbud ut fra økonomiske hensyn. Norge vil være godt tjent med at dette tilbudet blir godt, at det blir fulgt og at det blir fulgt opp. Derfor er det viktig at det er enighet om det økonomiske opplegget knyttet til det.

Norsk og norskkunnskap er usedvanlig viktig. Det er avgjørende for deltakelse i arbeidslivet. I hvert fall ett av de viktigste målene med denne loven må jo være å øke yrkesdeltakelsen blant dem som er kommet til Norge, som har fått norsk statsborgerskap eller som er på vei til å få det. Derfor er det utrolig viktig at en også følger opp dette gjennom undervisningen ved at det er en tilpasset undervisning som kvalifiserer folk for deltakelse i arbeidslivet.

Derfor kan ikke jeg heller være enig i merknaden fra Fremskrittspartiet om å tvinge alle til å lære samfunnsfag på norsk. Jeg tror at det er viktig at de lærer norsk og samfunnsfag samtidig, for det er viktig fra starten av å få med seg den ballasten om hvilke verdier det norske samfunnet er bygd på, hvilke forutsetninger du har, hvilke rettigheter du har og hvilke plikter du har. Den dagen de mestrer norsk godt, vil denne samfunnsfagundervisningen tilbys på norsk. Det står i proposisjonen at det skal tilbys på et språk som folk skjønner. Men det er ikke noe stort poeng.

Det viktige her er at vi i dag samles om en utvidelse av språkopplæringen, at vi er enige om de endringene som gjøres for også å stille krav til innvandrere om deltakelse i det norske samfunn, der kravene munner ut i at alle har en plikt til å lære norsk, og at alle dermed vil stille sterkere når det gjelder å komme inn på arbeidsmarkedet – slik at en unngår den debatten som sier at innvandrere er en utgift. Alles mål burde jo være at innvandrere i Norge er en positiv gevinst for det norske samfunn, som bidrar til bedre samfunnsøkonomi. Det vil vi kunne oppnå ved å utvide norskopplæringen.

Heikki Holmås (SV) [11:14:39]: (komiteens leder): Jeg vil takke regjeringen for at den legger fram dette forslaget som en oppfølging av Soria Moria-erklæringen. Det er et forslag som er godt, og som handler om noe vi alle sammen er enige om – nemlig å styrke norskundervisningen for folk som kommer til Norge.

Jeg blir litt matt av at enhver debatt som handler om integrering, startes med at Fremskrittspartiet sier at de var førstemann ute til å stille krav om norskopplæring. Ja, det er mulig det kan tas en debatt mellom partier om hvem som var først ute. Men det er sånn at de siste knappe 20 årene har det vært en bred enighet om at språk er avgjørende, og at man skal stille krav om å lære norsk. Det var et enstemmig storting, som jeg selv var med i, den gang vi innførte denne loven, som stiller både krav om rett og plikt til deltakelse på norskopplæring, under kommunalminister Erna Solberg. Så skjønner jeg selvfølgelig at Per-Willy Amundsen og Fremskrittspartiet på dalende meningsmålinger ønsker seg tilbake igjen til en tid da Carl I. Hagen var leder for partiet, og Fremskrittspartiet mottok valgkampstøtte fra Sør-Afrika og apartheidregimet der. Men vi andre går videre, og det synes jeg også at Fremskrittspartiet bør gjøre.

Til det Trond Helleland tok opp når det gjelder norskopplæring og samfunnsfagopplæring: Jeg synes også at det er et viktigere poeng at folk får med seg hva det er man skal lære om det norske samfunnet man kommer til, enn at det skjer på norsk. Jeg tror at hvis Fremskrittspartiet tenker seg om, er de også enige i det. Så er det et mål at alle skal forstå dette på norsk etter hvert. Men det er ingen tvil om at en av de tingene vi ser med folk som har et begrenset ordforråd på norsk, er at dybdeforståelsen av ord forsvinner, og dem får man ikke med seg. Derfor er det å få opplæring i samfunn, og hvordan tingene virker, på et språk man forstår i dybden, helt avgjørende for at dette skal være reell opplæring i samfunnet.

Vi har sagt veldig klart fra komiteen at vårt utgangspunkt, som er regjeringens utgangspunkt, også i Soria Moria-erklæringen, er at alle reformer skal være fullfinansierte. Vi har sagt fra komiteens side at vi ønsker å følge med på utviklingen på dette området. Vi legger selvfølgelig til grunn regjeringens påpeking av at de samlede overføringene til kommunene skal være tilstrekkelig til å gi det tilbudet som vi nå legger til grunn, i norskopplæringen og i overføringene til norskopplæring. Det får vi bare ha en dialog på med KS i tiden som kommer, for å se at det faktisk følges opp også fra kommunene.

Jeg vil benytte anledningen, når vi nå innfører denne ordningen og denne styrkingen av norskopplæringen, til å peke på et par ting som jeg synes det er grunn for regjeringen til å ta med seg og vurdere videre. Det har vært mye snakk om Drammen her i dag. Nå er det sånn at den nye rådmannen i Drammen også har sittet som leder i integreringsutvalget. Så jeg regner med at her blir det bånn gass i Drammen på dette feltet også i tiden som kommer. Men jeg regner med at de også kommer til å ta opp noe av den diskusjonen og de tingene som jeg nå tar opp. Det viser seg at det er stor forskjell i hvor mye norskopplæring kommunene tilbyr folk som kommer til Norge og får opplæring. Og det er ingen tvil om at de kommunene som tilbyr mest norskopplæring i løpet av uken, og har et fullt og helt og godt introduksjonsprogram som gir mye norskopplæring, også er de kommunene der studentene eller elevene eller deltakerne på programmet lærer seg best norsk. Det er viktig å følge opp overfor de kommunene som tilbyr mindre norskopplæring.

Det er også sånn at det er en vesentlig forskjell på noen av flyktningene som kommer til Norge nå, i forhold til tidligere. Det meldes tilbake at folk som har høy utdannelse fra Tsjetsjenia eller Bosnia eller Kosovo, som kom tidligere, har en helt annen språkforståelse og språkkompetanse i bunn enn noen av dem som kommer og som er analfabeter, fra land der det har vært krig, og utdanningssystemene har vært ødelagt. Det gir noen utfordringer når det gjelder varigheten av deltakelse i norskopplæring. To år vil antakeligvis for en del av dem være for kort tid, og derved bør man antakeligvis vurdere å utvide introduksjonsprogrammet for disse flyktningene. Men det gir også en utfordring på ett område til, som vi kanskje i mindre grad har hatt tidligere, og som er blitt viktigere nå, nemlig at folk må få grunnskole som en del av utdanningen sin – grunnskole og videregående skole. For uten de tingene kommer man ikke noen vei inn i jobb og utdanning senere, og det ser vi også av statistikken.

Heidi Greni (Sp) [11:20:00]: Senterpartiet mener at det å kunne beherske det norske språket, både skriftlig og muntlig, er den viktigste forutsetningen for å kunne delta aktivt i yrkeslivet og i samfunnslivet for øvrig.

I dag har alle innvandrere mellom 16 og 55 år med en oppholdstillatelse som gir grunnlag for permanent oppholdstillatelse, rett og plikt til 300 timer opplæring i norsk og samfunnsfag, noe som har vist seg å være knapt for de fleste. En utvidelse til 600 timer, 550 timer i norsk og 50 timer i samfunnskunnskap, vil gi innvandrerne mye bedre forutsetninger for å kunne skaffe seg informasjon, engasjere seg i lokalsamfunnet og for å kunne konkurrere om arbeid eller ta fatt på en videre utdanning. En naturlig følge av utvidet timetall er at kravet til antall timer gjennomført norskopplæring ved søknad om statsborgerskap økes tilsvarende.

Samfunnskunnskapsundervisning på et språk som vedkommende behersker, vil kunne foregå parallelt med norskopplæringen. Det vil etter min mening være altfor sent å starte med den opplæringen når nødvendige norskkunnskaper er på plass. For analfabeter vil det kanskje dreie seg om flere år før de vil få denne kunnskapen.

Her, som i all annen form for undervisning, er det viktig med individuell tilrettelegging. En praktisk tilnærming til språket vil være viktig, ikke minst for dem som har lite skolegang fra før. Senterpartiet mener at praktisk rettet opplæring, f.eks. språkpraksis i bedrift eller i en frivillig organisasjon, for mange kan være et vel så godt alternativ som tradisjonell klasseundervisning.

Regjeringen vurderer at timetallsutvidelsen ikke vil medføre økte utgifter for kommunene, da mange i dag tilbyr 600 timer eller mer, og mange kommuner har klasser som ikke er fylt opp. Det vil si at økt elevtall ikke vil kreve økte lærerressurser. KS hevdet imidlertid i høringen at det kun medfører ekstra kostnader for enkelte kommuner. Det har vært avholdt møte mellom KS og departementet om temaet den 23. mai, og det vil bli et nytt møte når Beregningsutvalgets rapport om kostnader for 2010 foreligger. Senterpartiet viser til den kontakten som her er etablert mellom KS og regjeringen, og ber om at eventuelle budsjettmessige konsekvenser følges nøye opp.

Lovendringen innebærer også en utvidelse av personkretsen for introduksjonsprogrammet. Dette gjelder personer som etter bortfall av familieinnvandringstillatelsen har fått opphold på selvstendig grunnlag, enten fordi det er grunn til å tro at vedkommende har vært utsatt for mishandling i ekteskapet, eller fordi skilsmissen vil gi urimelige vanskeligheter med retur til hjemlandet, f.eks. ved oppløsning av tvangsekteskap. Dette er personer som er i en spesielt sårbar situasjon, og som ikke var omfattet av introduksjonsprogrammet da de kom til Norge fordi de da var gift med en norsk statsborger og hadde tilgang til privat forsørgelse. Dette er etter Senterpartiets mening en forbedring av eksisterende regelverk som vi hilser velkommen.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [11:23:54]: Introduksjonsprogrammet er et av de viktigste integreringstiltakene vi har i Norge. Dette er manges første møte med norsk kultur, samfunn og språk – og språket er vel kanskje den største barrieren for integrering i Norge. Derfor vil en innføring i norsk språk til våre nye innbyggere gi muligheter til raskere integrering og deltakelse i samfunnet for øvrig.

De endringene i introduksjonsprogrammet vi behandler i dag, er viktige og positive. Endringene gir både rett og plikt til flere timer undervisning i både norsk og samfunnsfag. I tillegg gir disse endringene flere mennesker mulighet til å få denne opplæringen.

Det er svært nyttig at våre nye innbyggere i Norge får en innføring i språket og hovedpilarene som vi bygger samfunnet vårt på. Derfor er det gledelig at det bl.a. foreslås å øke timetallet fra 300 til 600 timer, da det viste seg at en ordning med 300 timers undervisning ikke var nok til å lære norsk på et godt nok nivå. Det er likevel viktig å presisere at en økning i timetallet sannsynligvis vil medføre økte økonomiske forpliktelser for kommunene. Dette mener jeg at det ikke er tatt godt nok høyde for i denne saken, og jeg vil derfor vise til det forslaget som Kristelig Folkeparti fremmer sammen med Høyre og Fremskrittspartiet, der det presiseres at regjeringen i samarbeid med KS må

«utarbeide konkrete kostnadsberegninger for utvidelsen av timetallet fra 300 til 600 timer».

Kristelig Folkeparti ønsker også utvidelsen av personkretsen for introduksjonsprogrammet velkommen. Det er positivt at denne retten gis til flere, og at personer som befinner seg i en sårbar situasjon, slik det er fremstilt i dette forslaget, nå får en rett til å delta i introduksjonsprogrammet.

Jeg må si at jeg er både forbauset over og sterkt uenig i noen av Fremskrittspartiets bemerkninger i denne saken. Slik det kommer fram i innstillingen og også i debatten som vi har vært vitne til i dag, vil altså Fremskrittspartiet knytte kurs i introduksjonsordningen tettere opp mot erverving av statsborgerskap. De mener altså at det ikke skal holde å ha kunnskap i norsk og samfunnskunnskap, det skal også stilles krav til kompetanse på begge områdene. Man kan kunne alt om norsk kultur, politikk og nasjonale verdier og ha et sterkt ønske om å bli norsk, men om man ikke vet når man skal bruke «og» eller «å», kan man altså ikke bli norsk statsborger.

Etter mitt syn blir det grunnleggende feil at presentasjonene på en prøve, en test, skal avgjøre hvorvidt man kan bli statsborger i Norge, eller ikke. Kjennskap til Nansen og evnen til å bøye verb må ikke være avgjørende for å bli norsk statsborger.

Til slutt vil jeg si at ferdigheter i norsk og samfunnskunnskap er viktig. Men det hjelper lite på integreringen dersom de som fullfører disse kursene, uansett ikke får jobb. Det er klart at ferdigheter i norsk og samfunnskunnskap vil gjøre det lettere for innvandrere på arbeidsmarkedet, men det endrer ikke på det at mange innvandrere ikke får jobb ene og alene på grunn av at de er innvandrere. Det å ha innvandrerbakgrunn reduserer sannsynligheten for å bli innkalt til intervju både i privat og i offentlig sektor. Studier i en del OECD-land har vist at gjennomsnittlig én av tre jobbsøknader fra innvandrere blir avvist fordi personen har innvandrerbakgrunn.

Begrepet «gjør din plikt, krev din rett» er vi alle enig i. Det er sånn det skal være. Men hva da med alle dem som aldri får muligheten til å gjøre sin plikt? Dem må vi ha et fokus på.

For å endre på de holdningene som ligger bak denne diskrimineringen, kreves det arbeid over lang tid, og de endringene vi gjør i dag, er sannsynligvis et lite steg i riktig retning, slik jeg bedømmer det.

Statsråd Audun Lysbakken [11:28:43]: Formålet med introduksjonsloven er å styrke nyankomne innvandreres muligheter for deltakelse i arbeids- og samfunnsliv, og etter hvert å styrke deres mulighet til økonomisk selvstendighet.

Introduksjonsloven inneholder to ordninger: introduksjonsordningen, som er kvalifisering på heltid, og opplæring i norsk og samfunnskunnskap. Regjeringen fremmer nå flere forslag for å bedre måloppnåelsen, Vi foreslår:

• en mindre utvidelse av målgruppen for introduksjonsprogrammet

• å utvide retten og plikten til opplæring i norsk og samfunnskunnskap fra 300 til 600 timer

• å innføre obligatoriske, avsluttende prøver i norsk og samfunnskunnskap, og

• å innføre kommunal internkontroll og fylkesmannstilsyn med ordningene i introduksjonsloven

Obligatoriske prøver understreker samfunnets forventning om at innvandrere skal lære norsk, og at norskkunnskaper er en viktig forutsetning for deltakelse. Innføring av obligatoriske prøver i norsk og samfunnskunnskap vil i tillegg tydeliggjøre det ansvaret kommunene har for å gi opplæring av høy kvalitet.

Den nye avsluttende prøven i samfunnskunnskap skal bidra til at opplæringen i samfunnskunnskap blir prioritert både av den enkelte og av kommunen. Obligatoriske prøver i norsk og samfunnskunnskap vil ivareta den enkeltes og samfunnets behov for å få dokumentert resultatene etter gjennomført opplæring. Obligatoriske prøver vil bare gjelde dem som er omfattet av både rett og plikt til opplæring etter introduksjonsloven.

Ikke bestått prøve eller å unnlate å gå opp til prøve vil kunne påvirke mulighetene på arbeidsmarkedet, siden den enkelte da ikke vil kunne dokumentere hva han eller hun har lært, eller om vedkommende har dårlige resultater. Målet er at prøvene og prøvebeviset skal bli så godt kjent og få så høy status i samfunnet at det blir viktig for den enkelte både å gå opp til og å bestå prøvene.

Flere evalueringer har tatt opp at dagens minstetimetall på 300 timer er for lavt, og at de færreste har tilegnet seg grunnleggende ferdigheter i norsk på så få timer. Opplæringen må være av et slikt omfang at den enkelte har mulighet til å tilegne seg grunnleggende ferdigheter både i norsk språk og om norske samfunnsforhold. Regjeringen foreslår derfor at dette minstetimetallet økes til 600 timer for dem som omfattes av rett og plikt til opplæring i norsk og samfunnskunnskap. Rett og plikt i opplæringen skal altså omfatte 550 timer norskopplæring og 50 timer opplæring i samfunnskunnskap på et språk innvandreren forstår. Fortsatt vil de som har behov for det, kunne få ytterligere 2 400 timer opplæring, altså vil det fortsatt være et øvre tak på 3 000 timer.

Jeg er veldig opptatt av at introduksjonsloven gjennomføres så godt som mulig i kommunene. Målet med endringene som foreslås i dag, er å fremme kompetanseoppbygging for nyankomne innvandrere. Dette skal bidra til at flere kommer i arbeid og blir økonomisk selvstendige.

Bedre kvalitet i opplæringen er også grunnen til at jeg foreslår kommunal internkontroll og fylkesmannstilsyn. Vi ser at det i enkelte tilfeller er for stor variasjon mellom tilbudene som gis i ulike deler av landet, og nettopp fordi dette er et hensyn av så stor betydning for vårt samfunns utvikling, trenger vi også en større grad av tilsyn og kontroll med hvordan ordningene i introduksjonsloven gjennomføres og følges opp rundt om i landet. Gode resultater er ikke bare i den enkeltes interesse. Gode resultater vil også for kommunenes del bety økt arbeidsdeltagelse, økte skatteinntekter og reduserte kommunale ytelser.

Det har vært sagt mye pent om introduksjonsloven til nå i debatten, og det mener jeg det er gode grunner for. Så oppstår det alltid diskusjoner om historisk eierskap. Jeg mener at alle som har bidratt til at vi har fått dette lovverket på plass, fortjener honnør. Det var et enstemmig storting som sto bak innføringen av loven i 2003. Det vil også være et enstemmig storting som står bak disse viktige utvidelsene av rettighetene og pliktene som nyankomne får i dag. Det er jeg veldig glad for. Det betyr også at det er tilslutning til en helt avgjørende del av regjeringens integreringsstrategi med vekt på arbeid, språk og likestilling. God norskopplæring og god samfunnsopplæring er helt avgjørende for å nå det.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Per-Willy Amundsen (FrP) [11:34:04]: Statsråden sier i sitt innlegg at samfunnet har klare forventninger om at innvandrere skal lære seg norsk, og man understreker viktigheten av at dette er en rett og en plikt til opplæring. Men man tar ikke de logiske konsekvensene av det. Det er greit med rett og plikt til opplæring, men det er ingen krav til resultater. Det er her jeg føler at proposisjonen og flertallet i komiteen ikke følger logikken helt ut. Dersom man var opptatt av at man faktisk også lærte seg noe, så dette ikke bare blir en SV-skole hvor man teller fravær uten krav til resultater, burde man også legge noen krav om resultater i bunnen, særlig i forbindelse med statsborgerskapet, slik Fremskrittspartiet foreslår i denne saken. Hvorfor avviser regjeringspartiene forslaget om å stille krav til resultater når man skal få norsk statsborgerskap?

Statsråd Audun Lysbakken [11:35:10]: Erfaringene med de første seks årene av det representanten Amundsen kaller SV-skolen, tyder på at norske elever lærer mer og mer – i hvert fall hvis vi skal tro disse målingene som gjøres. Jeg har tro på at også effekten av denne type SV-skole vil være at de som tar kursene, lærer mer og mer.

Vi legger inn det nye og etter mitt skjønn riktige og viktige grepet at det å ta disse prøvene blir obligatorisk, at det å fullføre det økte timetallet blir en del av grunnlaget for varig opphold og statsborgerskap i Norge. Jeg har stor tro på at folk ikke vil sitte i 600 timer eller mer for ikke å lære, men vil få betydelig ut av det. Det er også det resultatene av introduksjonsordningen viser til nå. Vi har gode resultater. Dette er integreringspolitikk som virker, og det vi gjør i dag, vil føre til at det virker bedre.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Lise Christoffersen (A) [11:36:40]: Helt til slutt i debatten har jeg lyst til å knytte noen kommentarer til innlegget til representanten Amundsen, som prøver å tegne et bilde av Fremskrittspartiets ensomme kamp for viktigheten av å lære seg norsk – og legg merke til den understrekingen, for den detaljen er litt viktig. Han viser til Carl I. Hagen, til egg og tomater. Jeg husker godt en del av det. Uttrykk som «slabbedasker» og «unnasluntrere» ble brukt. Eller var det kanskje en karakteristikk av sosialhjelpsmottakere mer generelt? Det var i hvert fall begrep som Carl I. Hagen brukte ganske ofte på den tiden. Men forskjellen mellom Fremskrittspartiet og de andre ligger i den lille detaljen som jeg sa. Vi gjør ting i litt motsatt rekkefølge. Det vi gjorde i Drammen f.eks., var først å legge til rette, så stille krav.

Men også Fremskrittspartiet er i stand til å endre seg, og det synes jeg er gledelig. Jeg vil bare henvise til at på side 2 i innstillingen fra komiteen, midt på første spalte, står det:

«Rett og plikt til å kvalifisere seg til deltakelse henger nøye sammen. Når samfunnet legger til rette, kan det også stilles krav. Tilsvarende blir det vanskeligere å stille krav hvis tilbudet om opplæring er mangelfullt.»

Dette står en samlet komité bak, og det er jeg glad for.

Så kunne jeg også godt tenke meg en liten kommentar til Fremskrittspartiets forslag om bestått prøve. Arbeiderpartiets landsmøte har også vedtatt et sånt forslag – men igjen er det denne lille forskjellen som er så viktig: Det som ligger i landsmøtevedtaket fra Arbeiderpartiet, er at vi først må sikre at vi har finansiering til å utvide retten til norskopplæring. For hvis man stryker, må man altså få rett til ytterligere opplæring og rett til å gå opp til ny prøve. Vi må også finne et fornuftig nivå på kravet den prøven skal inneholde. Jeg tror ikke det er et mål at alle som kommer til Norge, skal lære seg og/å-regelen, der tror jeg det er mange av oss som har problemer, både stortingsrepresentanter og journalister, for å nevne noen, og kanskje til og med prester bommer på det noen ganger, så det blir nok å legge lista litt for høyt.

Samtidig tror jeg at dette er et område vi ikke blir ferdig med én gang for alle. Jeg vil bare vise til at landsmøtet i Arbeiderpartiet også signaliserte et mål om at alle utlendinger som slår seg ned i Norge, uansett bakgrunn, skal få tilbud om språkopplæring. Det er jo et forslag som vil kreve finansiering, og det er et forslag som vil kreve en plan for gjennomføring. Det er ting vi helt sikkert kommer tilbake til, det er ikke en del av saken her i dag, men det viser at her må vi hele tiden jobbe for å forbedre og forbedre, for å få et bedre resultat for den enkelte innvandrer, flyktning, asylsøker og for samfunnet som helhet.

Per-Willy Amundsen (FrP) [11:39:47]: Flere har i dagens debatt referert til det gamle arbeiderpartislagordet: Gjør din plikt, krev din rett. Det er også Fremskrittspartiet enig i – gjør din plikt, krev din rett. Når man legger et sånt prinsipp til grunn, kan man faktisk avkreve noe. Man kan kreve resultater. Det er ikke nok å gi et tilbud om undervisning, man kan også kreve resultater av den undervisningen. Det er det Fremskrittspartiet gjør når vi foreslår å knytte dette til statsborgerskapet, altså at man må ha et visst nivå på norskkunnskapene og kunnskap om det norske samfunn før man blir innvilget norsk statsborgerskap. Det er en ordning som svært mange land praktiserer. Jeg synes det er merkelig at man ikke følger den logikken helt ut.

Arbeiderpartiet har vedtatt noe om dette på landsmøtet, og prøver å unnskylde seg for at man ikke foreslår det man egentlig mener på vegne av regjeringen ved å vise til økonomiske forhold. Det synes jeg blir litt spesielt, all den tid vi bruker 13,7 mrd. kr direkte på innvandrings- og integreringsfeltet. Det er mye penger. Hvis man som Fremskrittspartiet virkelig mener og tror at man kan stille mer krav, er man også villig til å finansiere det. Så det å skylde på økonomiske forhold blir for enkelt. Det har jeg rett og slett ingen tiltro til. Dette handler vel mer om intern kamp mellom regjeringspartiene, særlig Arbeiderpartiet og SV. Det er det vi ser resultatet av i dag.

Det er altså all grunn til å advare litt. Selv om vi alle her er veldig enige – i hovedsak – i det som står i denne proposisjonen, selv om den ikke går langt nok når det gjelder å avkreve noen resultater for å få statsborgerskap, vil jeg advare mot at man i denne sal tror at integrering er noe vi vedtar i Stortinget. Altså: Bare vi bruker penger nok på feltet, bare vi vedtar gode nok ordninger, bare vi har nok antall norsktimer og nok samfunnskunnskapsundervisning og legger til rette med det ene og det andre integreringsprogrammet, så tror man at man skal lykkes. Men all erfaring tilsier det motsatte. Ja, man skal legge til rette for integrering, men til syvende og sist er det den enkelte innvandrer selv som må gjøre jobben med å bli integrert i det norske samfunnet. Hvis man ikke vil, ikke ønsker og kanskje synes det er mer behagelig å være passiv mottaker av ytelser, lykkes man ikke uansett. Det er derfor dette med å stille krav er så åpenbart viktig. Jeg registrerer at selv etter 30 års debatt har man ikke helt tatt den realiteten inn over seg.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.