Statsråd Knut Storberget [10:03:28]: Den 22. juli 2011 vil prege Norge som nasjon i lang tid. Åtte mennesker mistet livet i bombeeksplosjonen i regjeringskvartalet. 69 døde som følge av angrepet på Utøya. Mange mennesker ble skadet, og enda flere ble berørt som ofre eller pårørende. I tillegg medførte terrorhandlingene betydelige materielle skader.

Justisdepartementet har i budsjettproposisjonen for 2012 gitt en foreløpig redegjørelse om angrepene, de tiltak som var gjennomført før angrepene, og hva som er gjort i etterkant. Jeg har også redegjort for angrepene i trontaledebatten 4. oktober 2011. Samme dag redegjorde forsvarsministeren og jeg i den utvidede utenriks- og forsvarskomité særskilt om terrorberedskapen i Norge.

Regjeringa ser det imidlertid som viktig ytterligere å informere Stortinget om de alvorlige angrepene Norge ble utsatt for, og oppfølgingen av disse. Derfor tilbød jeg Stortingets presidentskap i brev av 17. oktober 2011 å redegjøre overfor Stortinget om aktuelle forhold i tilknytning til 22. juli.

Det er viktig og på sin plass å gi honnør til dem som var i aksjon, fra både politiet, de andre nødetatene, Forsvaret og andre offentlig ansatte, i tillegg til de frivillige organisasjoner og mange personer som på eget initiativ deltok. Disse gjorde alle en formidabel innsats under svært vanskelige forhold. All ære til disse!

Samtidig er det legitimt å stille spørsmål rundt hvordan politiets aksjon og redningsarbeidet ble gjennomført. Jeg vil i denne forbindelse framheve hva representanten Per-Kristian Foss uttalte til Aftenposten 19. oktober, om at det viktigste blir å se om det er deler av politiberedskapen hvor det har vært svikt, som allerede nå kan styrkes. Representanten Anders Anundsen er inne på noe av det samme når han i samme avis uttaler at det viktigste blir å avklare mange av de forhold som har vært omtalt i mediene som feil, mangler og problemområder – altså at det allerede nå bør informeres om fakta og ses på områder som kan styrkes.

Dette er jeg enig i. Åpenhet rundt disse spørsmålene er viktig. Der vi ser forbedringspunkter, er det ingen grunn til å vente. Vi må erkjenne feil og mangler når slike avdekkes, og være villige til endring og læring. Jeg vil derfor i denne redegjørelsen vektlegge sju områder som jeg så langt mener fortjener både politisk oppmerksomhet, debatt og tiltak.

Mange detaljer og spørsmål omkring angrepene kan imidlertid vanskelig besvares før undersøkelsene og evalueringene av de involverte instanser er fullført. Jeg minner om at det var enighet mellom regjeringa og alle de politiske partiene på Stortinget om å oppnevne en kommisjon for å gjennomgå angrepene på regjeringskvartalet og Utøya. Hensikten med kommisjonens arbeid er først og fremst å trekke lærdom fra angrepene. Kommisjonen skal kartlegge alle relevante sider ved hendelsesforløpet og avgi sin rapport, som kjent, innen 10. august 2012.

Videre gjennomfører som kjent Politidirektoratet og Politiets sikkerhetstjeneste interne evalueringer av politiets håndtering av angrepene 22. juli. Disse vil foreligge i uke 9 i 2012. Jeg har fått opplyst fra helse- og omsorgsministeren at tilsvarende gjelder for helsesektorens erfaringsgjennomgang.

Det pågår også en omfattende etterforskning. Mange spørsmål om hendelsesforløpet vil først være klarlagt når rettskraftig dom foreligger.

Jeg vil i tillegg peke på at alle handlingene må vurderes i sanntid, og ses i lys av den informasjon som var tilgjengelig for de operative mannskaper der og da. I ettertid vil det selvfølgelig være lettere å se andre handlingsalternativer. Når alle faktiske forhold er framkommet, må vi også stille spørsmål ved om, eller hvordan, eventuelle mangler har hatt betydning.

Jeg understreker på denne bakgrunn at ingen er tjent med at det treffes forhastede konklusjoner på et unyansert eller mangelfullt grunnlag.

I det følgende vil jeg kort redegjøre for rolle- og ansvarsmessige forhold samt planverk og ulike beredskapsressurser. Deretter vil jeg gi en framstilling av hendelsesforløpet den 22. juli og i den forbindelse komme inn på enkelte spørsmål som har fått særskilt oppmerksomhet. Jeg vil legge hovedvekt på de forhold som det tilligger meg som justisminister å redegjøre for, og med særlig vekt på politiets rolle. Øvrige ansvarsområder vil i liten grad bli berørt. I tillegg vil jeg peke på de utfordringer og dilemmaer vi som samfunn står overfor, og som vi må ta stilling til i tida framover.

Jeg vil understreke at min redegjørelse må avgrenses mot 22. juli-kommisjonens arbeid og de vurderinger det tilligger denne å foreta. Det vil ikke være riktig av meg på nåværende tidspunkt å trekke bastante konklusjoner om hendelsesforløpet. Nye fakta kan komme til, og faktagrunnlaget som denne redegjørelsen bygger på, kan endres.

Ekstraordinære hendelser i ytterkant av det ekstreme og kriser krever innsats på alle nivåer. Regjeringa og departementene utgjør det strategiske nivået. Justisdepartementet vil i de fleste nasjonale krisesituasjoner ha en sentral rolle. Under Justisdepartementet ivaretar Politidirektoratet, den sentrale enhet i PST og hovedredningssentralene det operative nivået. Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap er på vegne av departementet fag- og tilsynsorgan på det sivile samfunnssikkerhets- og beredskapsområdet. Det taktiske nivå, hvor selve beredskapsinnsatsen utføres, ivaretas bl.a. av det enkelte politidistrikt.

Når det gjelder de overordnede prinsippene for nasjonalt sikkerhets- og beredskapsarbeid, viser jeg til omtalen av disse i Justisdepartementets budsjettproposisjon for 2012, men presiserer at nærhetsprinsippet ikke gjelder ved sikkerhetspolitiske kriser.

Det administrative apparatet for sentral krisehåndtering er basert på tre hovedelementer. Dette innebærer krisestyring gjennom lederdepartement, krisekoordinering gjennom Regjeringens kriseråd og bistand fra Krisestøtteenheten.

Politimesteren er ansvarlig for politiets håndtering av alle typer hendelser i eget politidistrikt, herunder kriser. Politidirektoratet kan i en krisesituasjon bl.a. bistå berørte politimestre og bidra til at tilstrekkelige personell- og materiellressurser er tilgjengelig. Ved kriser bistår PST bl.a. med innhenting av etterretningsinformasjon, rådgivning, varsling og utarbeidelse av trusselvurderinger.

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap skal bidra til å styrke samfunnssikkerheten og krisehåndteringsevnen på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå.

Hovedredningssentralene ivaretar den øverste operative samordning og ledelse av redningstjenesten.

Politiets beredskapssystem er fundamentet for en enhetlig og effektiv håndtering av så vel ordinære som ekstraordinære hendelser. Systemet består av Retningslinjer for politiets beredskap, Politidirektoratets styringsdokumenter og politidistriktenes planverk. Det er bl.a. utarbeidet planer for sikring av en rekke ulike objekter, som f.eks. bygninger og annen samfunnskritisk infrastruktur. I tillegg er det utarbeidet planer for en rekke scenarioer hvor politiet har en sentral rolle.

Beredskapstroppen ved Oslo politidistrikt er politiets nasjonale innsatsenhet mot terror og annen organisert eller alvorlig kriminalitet. Troppen kan etter anmodning bistå de øvrige politidistriktene ved konkrete aksjoner og med polititaktiske råd.

Bombegruppen i Oslo politidistrikt består av bombeteknikere og tjenestepersoner med bombehunder, som bl.a. kan yte bistand til de øvrige politidistriktene i forbindelse med bombesøk og fjerning av eksplosiver.

For å styrke politiets beredskapskompetanse ble det i 1986 etablert egne utrykningsenheter. Mannskapene i utrykningsenhetene benyttes i væpnede aksjoner i politidistriktene og utfører ordenstjeneste til daglig. Fra år 2002 har alle landets politidistrikter hatt minimum ett utrykningslag. Mannskapene gjennomgår årlig vedlikeholdstrening på totalt 103 timer.

Politihelikopteret, som er etablert som en egen enhet i Oslo politidistrikt, er et supplement til andre politiressurser. Helikopteret kan brukes som oversikts- eller observasjonsplattform ved bl.a. alvorlige ulykker, væpnede aksjoner og annen alvorlig kriminalitet. Politihelikopteret har svært begrenset transportkapasitet og er verken utstyrt for eller egnet til skarpe oppdrag.

I tillegg kan redningshelikoptertjenesten, som opereres av Forsvaret, være en viktig ressurs for transportstøtte til politiet i alvorlige situasjoner. Dette vil jeg komme tilbake til senere. Hovedredningssentralene styrer bruken av disse redningshelikoptrene.

Jeg minner også om at Forsvaret disponerer betydelige ressurser som det sivile samfunn kan gjøre seg nytte av i flere sammenhenger. Jeg vil i denne forbindelse rette en stor takk til Forsvaret for deres bistand til politiet i tilknytning til 22. juli.

Forsvarets bistand til politiet er nærmere regulert i en egen bistandsinstruks. Forsvarsministeren vil i sin redegjørelse omtale nærmere denne instruksen og Forsvarets bistand til politiet i forbindelse med angrepene 22. juli.

Jeg viser i tillegg til at det i Justisdepartementets budsjettproposisjon for 2012 bl.a. er gitt en oversikt over øvrig relevant beredskapsarbeid.

Jeg vil nå redegjøre for politiets rolle 22. juli med den informasjon som det har vært mulig å frambringe om saksforholdet per dags dato.

Den påfølgende faktaredegjørelsen er basert på innspill fra Politiets sikkerhetstjeneste, Politidirektoratet, Kripos, Oslo politidistrikt og Nordre Buskerud politidistrikt samt øvrige undersøkelser. Redegjørelsen er så uttømmende som mulig på nåværende tidspunkt. Jeg understreker imidlertid at omfanget av den informasjonen som skal kartlegges i forbindelse med denne redegjørelsen, er betydelig. Det er derfor åpenbart at det på et senere tidspunkt vil kunne framkomme ytterligere faktainformasjon av betydning. Presentasjonen jeg nå gir av saksforholdet, gis således med disse forbehold. Alle tidsangivelser må forstås som cirka-angivelser. Samtlige innspill jeg nå baserer min gjennomgang på, vil i sin helhet bli gjort offentlig tilgjengelig kl. 12.

Operasjonssentralen i Oslo politidistrikt mottok første melding om bombeeksplosjonen i regjeringskvartalet kl. 15.26. Meldingen ble umiddelbart lest ut til samtlige bilpatruljer. Første bilpatrulje ankom Youngs gate ved Folkets Hus kl. 15.28, og kl. 15.30 rykket politidistriktets bombegruppe ut fra eget tjenestested. Politiets innsatsleder var til stede i Akersgaten fra kl. 15.32.

I løpet av en time hadde beredskapstroppen 23 tjenestepersoner i og rundt regjeringskvartalet samt fem tjenestepersoner i stab. Beredskapstroppen ble sammen med bombegruppen benyttet til søk i regjeringskvartalet og i andre oppdrag.

Alle tilgjengelige mannskaper ble satt inn i arbeidet med å ivareta liv og helse i regjeringskvartalet og i tilstøtende gater. I tillegg bisto mange frivillige med uvurderlig innsats.

Politiet opprettet kommandoplass for innsatsleder på Einar Gerhardsens plass. Youngstorget ble valgt som oppmøtested for mannskaper fra politiet, Oslo brann- og redningsetat og ambulansetjenesten. På samme sted ble det opprettet samleplass for skadde og evakuerte.

Kl. 15.46 fikk politidistriktet melding om at det muligens var to udetonerte bomber i området. Dette medførte en kortvarig evakuering av redningsmannskapene.

Videre mottok politiet meldinger om mistenkelige gjenstander og mistenkelig atferd i Oslo sentrum som det var nødvendig å undersøke nærmere. Dette var ressurskrevende.

Kripos kontaktet på eget initiativ operasjonssentralen i Oslo litt etter kl. 16.00 for å be om informasjon om hendelsen i regjeringskvartalet. Kripos mottok en situasjonsbeskrivelse og en anmodning om at det ble iverksatt riksalarm med varsling om at et nærmere beskrevet kjøretøy var av interesse for politiet og kunne settes i sammenheng med eksplosjonen i Oslo sentrum. Rett i etterkant av dette ble politidistriktene Asker og Bærum, Romerike og Follo informert av operasjonsleder om samme kjøretøy samt om person med uniform, våpen og skuddsikker hjelm.

Kripos opplyser at det tok ca. 25 minutter å effektuere varslingen til alle politiets operasjonssentraler, dvs. fra anmodningen om å iverksette varsling kom, til den ble formidlet til alle landets politidistrikter. Kripos formidlet til politidistriktene ved riksalarm ca. kl. 18.10 at det var besluttet å gjeninnføre grensekontroll på Schengens indre grenser, altså Norges grenser mot andre Schengen-land. Totalt ble det i perioden 22.–24. juli formidlet ni nasjonale varslinger fra Kripos.

Operasjonssentralen i Nordre Buskerud politidistrikt fikk, via akuttmedisinsk kommunikasjonssentral, AMK, den første telefonen om angrepet på Utøya kl. 17.25. Nordre Buskerud politidistrikt opplyser i redegjørelse av 2. november 2011 at man på det tidspunktet hadde en bemanning på fem tjenestepersoner som befant seg på politihuset i Hønefoss. I tillegg hadde politidistriktet fem tjenestepersoner på jobb andre steder i distriktet og med lengre avstand til Utøya. Varslinger ble foretatt fra operasjonssentralen, slik at man i løpet av kort tid fikk flere mannskaper på plass. I løpet av kvelden og natten var ca. 60 tjenestepersoner fra Nordre Buskerud politidistrikt på jobb.

Oslo politidistrikt opplyser å ha blitt informert om skytingen på Utøya kl. 17.29. Informasjonen kom fra Politidirektoratets liaison i politidistriktets stab, som hadde telefonkontakt med sin datter på Utøya. Samtalen var et viktig element i vurderingen av en hurtigst mulig utrykning til Utøya, og det ble besluttet at beredskapstroppens mannskaper skulle avbryte sine oppgaver i regjeringskvartalet og begi seg til Utøya for å bistå Nordre Buskerud politidistrikt. Kun en liten styrke av beredskapstroppen ble igjen i Oslo.

Oslo politidistrikt mottok kl. 17.38 formell anmodning fra Nordre Buskerud politidistrikt om bistand fra beredskapstroppen. Oslo politidistrikt opplyser at da anmodningen forelå, hadde første kjøretøy fra beredskapstroppen allerede passert Lysaker. På vei mot Utøya mottok beredskapstroppen informasjon om at det angivelig skulle være to–tre gjerningspersoner, og at det skulle være plassert sprengladninger i skogen på Utøya.

Det har i ettertid vist seg at det var en riktig og viktig beslutning raskt å sende hovedtyngden av beredskapstroppens mannskaper til Utøya. På forespørsel har politiet opplyst at man samtidig bygget opp politiberedskapen i Oslo gjennom innkalling av mannskaper. Jeg vil i denne forbindelse minne om det jeg innledningsvis sa, om viktigheten av å vurdere hendelser i sanntid. Politiet så ikke bort fra muligheten for flere angrep i Oslo. Vi vet fra terroraksjoner internasjonalt at det ikke er uvanlig at et bombeangrep i en by etterfølges av ett eller flere angrep i samme by. Denne usikkerheten var en del av situasjonsbildet for dem som foretok de mange meget krevende operative vurderinger. Jeg mener dette borger for ettertanke.

Første politipatrulje fra Nordre Buskerud politidistrikt ankom Utøya kai ca. kl. 17.50. Beredskapstroppens oppmøtested var ved Storøya, og de var der ca. kl. 18.09.

Politiet har videre opplyst at beredskapstroppen gikk i land på Utøya kl. 18.25. Da politiet ankom øya, ble gjerningsmannen raskt lokalisert. Beredskapstroppen opplyser at gjerningsmannen ble pågrepet kl. 18.27. Materialet fra Nordre Buskerud politidistrikt angir et noe senere tidspunkt, mellom kl. 18.32 og kl. 18.34.

I forbindelse med pågripelsen opplyste gjerningsmannen at det eksisterte ytterligere to celler som var utplassert eller var aktive. Kripos opplyser at denne meldingen ble meddelt alle politidistriktene som riksalarm kl. 18.50.

Det ble opprettet pårørendesentre både i Oslo og på Sundvolden Hotel. Det ble også opprettet et nasjonalt telefonnummer for pårørende. Videre ble det etablert pårørendekontakter i politidistriktene.

Også på andre nivåer foregikk det et betydelig arbeid. Da eksplosjonen i regjeringskvartalet inntraff, var jourhavende i Politidirektoratets beredskapsseksjon til stede i direktoratet. Om den videre håndteringen opplyser direktoratet i notat av 1. november 2011 at vedkommende straks iverksatte tiltak for å varsle sentrale personer i ledelsen i direktoratet, og at det ble iverksatt innkalling av ekstra mannskaper. Forsvarets liaison i Politidirektoratet ble innkalt og møtte i direktoratet kl. 16.55. Videre ble det besluttet å sende liaison fra Politidirektoratet til Oslo politidistrikt. Om situasjonen på Utøya opplyser Politidirektoratet bl.a. – og jeg siterer:

«POD ble orientert om situasjonen på Utøya, loggført til kl. 1745 22.7. Informasjonen gikk på at person i politilignende uniform hadde skutt rundt seg på Utøya i Tyrifjorden. På dette tidspunkt hadde POD ingen informasjon som tilsa at det skulle være en sammenheng mellom Utøya og eksplosjonen i Regjeringskvartalet.»

Videre opplyser direktoratet:

«Da det ble kjent at man stod overfor to hendelser som hadde sammenheng, besluttet politidirektøren tidlig om kvelden, ca kl. 1900, å gi politimesteren i Oslo ansvar for å koordinere den taktiske innsatsen mellom berørte politidistrikt.»

Politiets sikkerhetstjenestes situasjonssenter ble umiddelbart varslet av egne ansatte om at det var en eksplosjon i Oslo sentrum. Situasjonssenteret iverksatte umiddelbart varsling av nøkkelpersonell. Senteret var pålogget Oslo politidistrikts operative logg og kunne fortløpende følge de operative tiltakene som ble iverksatt. Personellet i PST hadde i initialfasen fokus på hensiktsmessig organisering av nødvendige stabsfunksjoner, som er forhåndsplanlagt for ekstraordinære hendelser. Om den videre håndteringen opplyser PST i brev av 4. november 2011 bl.a. følgende:

«PSTs hovedprioritet etter eksplosjonen i regjeringskvartalet var å etablere et apparat for informasjonsinnhenting. Informasjonsinnhentingen hadde som mål å avdekke hvem som stod bak eksplosjonen, forebygge og avverge eventuelle nye angrep, og å kartlegge trusselsituasjonen. Informasjonen skulle også gi grunnlag til PSTs analysearbeid, herunder utarbeidelsen av trusselvurderinger.

Det ble raskt avklart at Oslo politidistrikt skulle være ansvarlig for etterforskningen og PST forberedte bistand til etterforskningsarbeidet.

PST har ansvar for beskyttelse av myndighetspersoner og innkalte samtlige tilgjengelige livvakter umiddelbart etter eksplosjonen. Ødeleggelsene i regjeringskvartalet medførte blant annet at regjeringens biltjeneste ikke fikk forflyttet sine biler, og livvaktseksjonen gjennomførte derfor transport og nærsikring av fem regjeringsmedlemmer.»

Jeg var selv utenbys – i Engerdal – da angrepet fant sted i Oslo, og ga derfor kl. 15.41 assisterende departementsråd i Justisdepartementet fullmakt til å vurdere og videresende politiets bistandsanmodninger om håndhevelsesbistand og operativ bistand til Forsvarsdepartementet.

Under håndteringen av angrepene 22. juli ivaretok Justisdepartementet rollen som lederdepartement, og regjeringas krisestøtteenhet understøttet dette arbeidet. Krisestøtteenhetens personell tok seg fysisk uskadd ut av situasjonssenteret i første etasje i høyblokka og iverksatte tilnærmet umiddelbart varsling om hendelsen. Krisestøtteenheten flyttet raskt inn i tildelte lokaler i Forsvarsdepartementet, og flere personer fra enhetens beredskapsgruppe ble innkalt. Krisestøtteenheten har mobile løsninger som gjør enheten fleksibel, og har øvd på å operere i alternative lokaler. Jeg er dem svært takknemlig.

Representanter fra de faste medlemmene av Regjeringens kriseråd og deler av Justisdepartementets administrative ledelse møtte i Forsvarsdepartementet kl. 17.00. Regjeringens kriseråd avholdt videre to møter om kvelden 22. juli, henholdsvis kl. 18.30 og kl. 22.30.

Jeg ankom regjeringas representasjonsanlegg kl. 19.40. I tidsrommet fram til kl. 20.25 ankom også utenriksministeren og forsvarsministeren.

Justisdepartementet opprettet en liaison i Politidirektoratet ca. kl. 20 for å lette kommunikasjonen og for å få tidsriktig informasjon til Regjeringens kriseråd og Justisdepartementet.

I det følgende vil jeg gå inn på enkelte beredskapsmessige spørsmål som er blitt gitt særlig oppmerksomhet.

Det har blitt reist spørsmål ved beredskapstroppens transport fra Oslo til Utøya og muligheten for helikopterstøtte i den forbindelse. Oslo politidistrikt opplyser at det hittil i evalueringsarbeidet er registrert at beredskapstroppens ledelse var i første kontakt med Forsvarets 720 skvadron om helikopterbistand ca. kl. 16.50. I brev av 28. oktober 2011 uttaler Oslo politidistrikt videre bl.a. følgende:

«Helikopterstøtten var ikke tilgjengelig. Forflytning med kjøretøy var derfor det eneste alternativet man hadde. Selv om helikopterstøtte hadde vært tilgjengelig, og hadde blitt vurdert som tidseffektivt, ville uansett deler av innsatsstyrken benyttet kjøretøy til forflytning fra Regjeringskvartalet og til oppmøtested i Hole Kommune.»

Kl. 17.09 landet et redningshelikopter på Voldsløkka i Oslo som kom fra Rygge flystasjon. Oslo politidistrikt opplyser i notat av 4. november 2011 bl.a. at redningshelikopteret fra Rygge ble rekvirert av AMK gjennom Hovedredningssentralen Sør-Norge, og var tiltenkt en rolle ved eventuell flytting av bårepasienter ut av Oslo. Helikopteret var innredet deretter. Denne rekvisisjonen var ukjent for Oslo politidistrikt på det tidspunkt man fikk melding om skyting på Utøya kl. 17.29.

Videre opplyser Oslo politidistrikt i notat av 8. november 2011 bl.a. følgende:

«Hadde politiet kjent til dette helikopteret og ville benytte det til transport til Storøya hadde man måttet ta ut [og] demontere utstyr, frigjøre helikopteret fra HRS», altså Hovedredningssentralen, «samt briefe mannskapet før det kunne lette fra Voldsløkka. Dette ville vært en ren transport og ikke en skarp innsetting ut fra SAR-maskinens beskaffenhet. Hovedtyngden av mannskaper ville i tillegg benyttet biler …»

Jeg har merket meg Oslo politidistrikts opplysninger om dette. Dersom politiet hadde vært kjent med helikopteret på Voldsløkka, måtte likevel flere forhold vært tatt med i vurderingen av om helikoptertransport ville ført til en raskere utrykning til Utøya enn bruk av bil. Jeg tenker her bl.a. på reisetid til helikopteret, omlastingstid, helikopterets egenskaper og værforhold, noe som også har vært reist i media. Det er i dag vanskelig å konkludere om dette, og etter min mening tilligger det 22. juli-kommisjonen å vurdere disse forholdene nærmere. Regjeringa har, som jeg vil komme tilbake til, likevel valgt å styrke helikopterkapasiteten for transportstøtte til politiet.

Også spørsmål om hvorfor mannskaper fra Nordre Buskerud politidistrikt ikke umiddelbart prøvde å ta seg ut til Utøya, herunder spørsmål om politiets forståelse av retningslinjene for «skyting pågår», er reist. Innledningsvis finner jeg grunn til å presisere at det ikke er utarbeidet en egen instruks om «skyting pågår», men at temaet er omhandlet i Håndbok for innsatspersonell, som er en del av politiets beredskapssystem.

Her framgår det bl.a. følgende:

«Ved melding om at skyting pågår i tett beferdet område (innendørs eller utendørs) skal politiet gjøre alt for å stoppe gjerningspersonen så raskt som mulig, slik at uskyldig tredjepart blir minst mulig skadelidende.»

Nordre Buskerud politidistrikt opplyser i redegjørelse av 2. november 2011 bl.a. følgende om dette forholdet:

«Nordre Buskerud planla å aksjonere med egne mannskaper, men siden Beredskapstroppen ankom på et tidlig tidspunkt, ble dette et samarbeid. Både mannskapene fra Nordre Buskerud og fra Beredskapstroppen stod klare på landsiden da båttransporten ankom Storøya.»

Det er ikke tvil om at politiet må utføre tjenesteoppdrag som kan medføre betydelig fare for de tjenestepersoner som deltar. Oppdragene må utføres profesjonelt og innenfor de rammer som er satt for tjenesten. Tjenestepersonene må i sine vurderinger bl.a. ta stilling til hvor farlig oppdraget er, både med hensyn til egen sikkerhet, hensynet til andres liv og helse og, ikke minst, muligheten for å lykkes med operasjonen, og hvor raskt bistand fra andre, i dette tilfellet beredskapstroppen, kan påregnes. Når det gjelder vurderingene som ble gjort, må vi avvente 22. juli-kommisjonen og deres vurderinger og konklusjoner. For øvrig viser jeg til at Politidirektoratet gjennom sin evaluering skal se på retningslinjene for «skyting pågår». Dersom det etter dette skulle være tvil om forståelsen, vil Justisdepartementet gjøre en særlig vurdering av dette.

Det er også blitt reist spørsmål om transport og oppmøtested. Det er i denne sammenheng allment kjent at politiets båt havarerte under transporten mot Utøya.

Om disse forhold uttaler Nordre Buskerud politidistrikt bl.a.:

«Politiet hadde i den første hektiske fasen ikke tilgang til andre båter enn sin egen. I området hvor politiet hadde sin oppmøteplass lå det mange båter til kai, flere av disse forsøkt «tyvkoblet», men båtene var godt sikret av sine eiere. Det lykkes derfor ikke politiet å benytte disse båtene. Derimot beordret politiet to båter, som ble anropt fra kaia på Liagård, om å reise mot Storøya for å bistå Beredskapstroppen med transport. Det var disse båtene man lastet over til fra politiets egen båt.»

Nordre Buskerud politidistrikt påpeker videre:

«Hendelsen skjedde en fredag ettermiddag, med til dels meget stor trafikk på E16 forbi Hønefoss, som er veien fra politihuset til Utøya. Området (eller) veinettet på landsiden av Utøya var preget av omkjøring, mye veiarbeid og fare for å ikke komme frem med bil (og) henger.

Valg av utsettingssted ble gjort med bakgrunn i dette, samt at stedet som ble valgt var godt kjent av båtføreren og er et sted brukt flere ganger av politiet i forbindelse med øvelser.

Vurderingen innebar at man ville bruke kortere tid til vanns enn i tett trafikk med få eller ingen muligheter til å ta seg raskt frem.»

Oslo politidistrikt opplyser videre at beredskapstroppen kjørte biler fram til avtalt oppmøtested på Storøya, og at overfarten fra Storøya til Utøya foregikk i båter etter hvert som de ble tilgjengelige.

Jeg legger til grunn at det ble foretatt vurderinger knyttet til valg av transport og oppmøtested, og mener at det må tilligge 22. juli-kommisjonen å vurdere om dette er riktige vurderinger i sanntid.

Om meldinger fra gjerningsmannen om overgivelse uttaler Nordre Buskerud politidistrikt følgende:

«Det er kjent at han har kommet gjennom på politiets nødnummer 112 – to ganger. Den ene samtalen ble mottatt på operasjonssentralen i Nordre Buskerud og den andre på operasjonssentralen i Søndre Buskerud. Begge samtalene ble ringt inn fra telefoner som ikke tilhørte gjerningsmannen.

Samtalen til Nordre ble brutt av gjerningsmannen etter ca. 30 sekunder – da det ble forsøkt å ringe tilbake ble det ikke oppnådd kontakt. Samtalen til Søndre varte i ca. 1 minutt og 30 sekunder, men ble også her etter hvert brutt, og politiet fikk ikke registrert noe telefonnummer det ble ringt fra.

Det ble fra politiets side forsøkt å innhente så mange opplysninger som mulig fra gjerningsmannen, men lite tydet på at han hadde til hensikt og overgi seg på de tidspunktene han ringte. Dette understøttes av at man i nødsamtaler umiddelbart etter første anmodning fra gjerningsmannen om å overgi seg, hører en hurtig skuddtakt. Den andre anmodningen om å overgi seg ble ringt inn kort tid før pågripelsen.»

Samtalene mellom politiet og gjerningsmannen er tidligere offentliggjort, og disse fant sted henholdsvis ca. kl. 17.59 og 18.24. Jeg konstaterer at politiet forsøkte å både holde og opprette ny kontakt med gjerningsmannen uten at dette lyktes.

Ulike forhold vedrørende kommunikasjon, knyttet til både nødnettet og anrop på politiets nødnummer 112, har vært tema i forbindelse med angrepene.

Oslo politidistrikt har gitt uttrykk for at nødnettet etter deres vurdering fungerte etter intensjonen. Nordre Buskerud politidistrikt har derimot ikke fått installert det nye nødnettet og opererte således med det gamle analoge sambandet. Nordre Buskerud politidistrikt opplyser i sin redegjørelse av 2. november 2011 bl.a. følgende:

«Det er ikke mulig å kommunisere med det nye nødnettet fra sentralen i Nordre Buskerud. Flere av de politidistriktene som bistod, Oslo, Asker og Bærum (og) Søndre Buskerud samt helse, benyttet det nye nødnettet. Dette vanskeliggjorde kommunikasjonen fra operasjonssentralen til mannskapene fra disse distriktene.

Videre utbygging av et landsdekkende nødnett ble besluttet før 22.7, og Nordre Buskerud var allerede i gang med planlegging av nytt nett før hendelsen.

Det analoge sambandet og kommunikasjonen mellom operasjonssentralen og egne mannskaper fungerte ikke optimalt. I området som hendelsen skjedde er det til dels dårlig sambandsdekning, og det ble til tider ikke oppnådd kontakt mellom mannskapene eller mellom operasjonssentralen og mannskapene. Trafikken på sambandet var ekstremt stor, og kapasiteten med å motta og bearbeide informasjonen (og) opplysningene ble en utfordring.

Det samme gjaldt den enorme pågangen på telefon. Kapasiteten med mottak kombinert med gammelt utstyr gjorde at man ikke fikk prioritert de viktigste telefonene først.»

Nordre Buskerud politidistrikt opplyser at man ved hendelsens oppstart på Utøya kun var bemannet med én person som betjente 112-telefonen på operasjonssentralen. Oslo politidistrikts operasjonssentral var ved eksplosjonen i regjeringskvartalet bemannet med én operasjonsleder, fire operatører og tre operatørassistenter.

Om politiets nødnummer uttaler Oslo politidistrikt at distriktet ikke hadde tekniske problemer med linjer inn på 112, men at pågangen i denne situasjonen var større enn antall personer som kunne motta 112-samtaler. Mellom kl. 15.00 og 16.00 ble 60 pst. av nødanropene på 112 besvart innen 20 sekunder. Operasjonssentralen hadde imidlertid problemer med å komme i kontakt med Nordre Buskerud politidistrikt, men informasjonen som kom inn, ble videreformidlet til beredskapstroppens representant i staben i Nordre Buskerud politidistrikt.

Nordre Buskerud politidistrikt uttaler følgende om nødnummer:

«Nødnummeret – 112 som går til operasjonssentralen i Nordre Buskerud bestod av 2 linjer inn til sentralen.

I praksis vil det si at man kunne motta 2 nødsamtaler samtidig, den tredje som ringte fikk opptatt og kom ikke gjennom.»

Jeg konstaterer at dersom det nye nødnettet også hadde vært ferdig utbygd i Nordre Buskerud politidistrikt, ville dette ha lettet kommunikasjonen vår betydelig.

Det er også blitt reist spørsmål om tidsbruken i forbindelse med vakthold og sikring av utsatte bygningsobjekter etter anslaget i Oslo, herunder sikringen av Stortinget. Oslo politidistrikt uttaler i brev av 28. oktober 2011 at det ble satt opp en liste med totalt 24 objekter som man prioriterte ut fra forhold til objektvakthold. Videre uttales bl.a. følgende om disse forholdene:

«Ut over ettermiddagen fikk man også kjennskap til gjerningsmannens identitet samt det manifest som var lagt ut på internett. I manifestet var det oppgitt åtte «hatobjekter» som også ble sjekket ut. Politiet så ikke bort fra et mulig angrep nr. to, jf. modus internasjonalt og eget oppdatert planverk, og disponerte ressursene ut fra et slikt scenario.»

Videre opplyser Oslo politidistrikt i notat av 8. november 2011 om vakthold ved Stortinget:

«Oppdraget med objektsikring ble gitt til Sentrum politistasjon kl. 1708. Stortinget ble besatt med egne mannskaper fra kl. 1805 den 22.7.11. Dette (på grunn av) at man måtte få inn ekstra mannskaper til oppdraget. I etterkant av bombeeksplosjonen i Regjeringskvartalet fikk Oslo politidistrikt inn flere meldinger om mistenkelige gjenstander. En av disse meldingene som politiet responderte på, er loggført kl.1546 med adresse Stortingsgata 14. Vi hadde således politimannskaper til stede i Stortingets nærområde fra ca. kl. 1550 den 22.7.11.»

Det har vært reist spørsmål om mulige forsinkelser i forbindelse med behandlingen av politiets anmodninger om bistand fra Forsvaret. Basert på den informasjonen jeg sitter på i dag, syns det imidlertid ikke å ha vært unødig opphold i framsendelsen og effektueringen av disse anmodningene. Forsvarsministeren vil i sitt innlegg omtale nærmere de ulike bistandsanmodningene og behandlingen av disse.

Et annet forhold som har blitt gitt betydelig oppmerksomhet, er PSTs kjennskap til og oppfølging av prosjektet Global Shield. Jeg har fått opplyst av PST at PST første gang mottok informasjon om Global Shield 22. september 2010, og da som en orientering fra Kripos. Prosjektet er rettet mot ulovlig handel med kjemikalier som kan brukes i produksjon av eksplosiver. PST var ikke hovedadressat for opplysningene om Global Shield, men mottok opplysningene om prosjektet til orientering. I brev av 27. oktober 2011 opplyser PST bl.a. følgende:

«PST mottok etter dette flere dokumenter om prosjektet Global Shield. Sentralt i denne sammenheng er en oversendelse fra Toll- og avgiftsdirektoratet 3. desember 2010 om en navngitt norsk borger som kunne relateres til prosjektet.»

Jeg presiserer at denne navngitte borgeren ikke var gjerningsmannen 22. juli. Videre uttaler PST:

«I tillegg lå det ved en liste fra valutaregisteret over 41 norske borgere som har hatt pengeoverføringer til et bankkontonummer i Polen. [Gjerningsmannen] var blant de 41 norske borgerne.»

På listen over transaksjoner framgikk det også at gjerningsmannen handlet for 121,22 kr. Det framgikk ikke hva slags varer dette dreide seg om. PST opplyser videre at tjenestens interne evaluering så langt har klarlagt at tjenesten ikke har hatt søkelys på gjerningsmannen før 22. juli eller funnet annen informasjon om ham i PST fra tida før 22. juli. Her må vi også avvente PSTs egen gjennomgang samt selvfølgelig kommisjonens konklusjoner.

Jeg vil nå kort omtale etterforskningen og den kommende rettssaken. Riksadvokaten besluttet allerede på kvelden den 22. juli at Oslo politidistrikt skulle ha ansvaret for etterforskningen av både bombeaksjonen i regjeringskvartalet og skytingen på Utøya. Det ble raskt etablert en egen gruppe på 140 personer som skulle stå for etterforskningen. Fra og med 1. november er antallet personer som arbeider med saken, redusert til 85, og det forventes ytterligere reduksjon til ca. 60 personer fra årsskiftet. Etterforskningen forventes ferdig før påsken 2012. Rettssaken skal gå for Oslo tingrett.

I enhver krisesituasjon hvor personer omkommer eller blir skadet, er det av stor viktighet å ta vare på og vise omsorg for alle involverte.

Det ble i tida etter 22. juli arrangert en rekke minneseremonier. Det ble videre holdt en minnemarkering i regjeringskvartalet 8. august for ansatte i departementene og en samling for etterlatte og berørte i regjeringskvartalet 20. august. I tillegg er det gjennomført flere arrangementer på Utøya for både etterlatte, overlevende og pårørende.

Terrorangrepene skapte også betydelig internasjonal oppmerksomhet. Pågangen fra internasjonale media var fra første stund meget stor, og mange utenlandske politikere og andre tok kontakt både for å uttrykke sympati og for å kondolere. I dagene etter ugjerningene ble det arrangert minnemarkeringer i en rekke land over hele verden. Flere av ofrene på Utøya var utenlandske ungdommer, og utenrikstjenesten bisto de rammede og deres pårørende med hjelp og oppfølging.

Så til utfordringene framover. Regjeringa har som en av sine viktigste oppgaver å bekjempe alle trusler mot vårt demokrati og sikre befolkningens trygghet. Regjeringa har valgt å styrke politiets og påtalemyndighetens budsjetter betydelig i løpet av de siste årene. Bevilgningen har økt nominelt fra 8,2 mrd. kr i 2005 til 12,2 mrd. kr i 2011 – en økning på om lag 4 mrd. kr. For neste år foreslås en ytterligere økning av politibudsjettet på 696 mill. kr. I tillegg foreslår regjeringa at det bevilges om lag 1,5 mrd. kr i 2012 til investeringer i landsdekkende utbygging av Nødnett og 526 mill. kr til drift av Nødnett og Direktoratet for nødkommunikasjon. Det er dermed lagt opp til en betydelig styrking av samfunnssikkerheten og beredskapen allerede i budsjettet for 2012.

Regjeringas langvarige satsing på økte ressurser til politiet, bl.a. gjennom dobling av opptaket på Politihøgskolen, flere årsverk og økte budsjetter, fortsetter i regjeringas forslag til statsbudsjett for 2012.

En god beredskap handler imidlertid ikke bare om økte bevilgninger. Det handler også om å gå inn i de politiske utfordringene og – jeg vil understreke – dilemmaene som trer fram. Med bakgrunn i denne redegjørelsen ser jeg så langt sju hovedområder som bør være gjenstand for viktige politiske debatter framover. Jeg er i så måte glad for å få anledning til i denne redegjørelsen å presentere hva jeg så langt mener er sju viktige områder.

For det første, forebygging og radikalisering av voldelig ekstremisme:

Forebyggingsarbeidet må baseres på dagens trusselbilde, og jeg vil derfor gi en kort omtale av dette. Innledningsvis minner jeg om at PST i flere år har vurdert at ekstreme islamister utgjør den mest alvorlige terrortrusselen mot Norge og norske interesser. Denne vurderingen er ikke endret etter 22. juli. I sin åpne trusselvurdering av 29. juli 2011 viser PST til at sjøl om få personer i Norge støtter opp om ekstrem islamisme, er aktivitetsnivået i enkelte ekstreme islamistiske miljøer høyt.

Om antiislamske miljøer viser PST i brev av 27. oktober 2011 bl.a. til at det over tid også har vokst fram et slikt miljø i Norge. Denne utviklingen må ses i sammenheng med en generell økt oppslutning om fremmed- og innvandringsfiendtlige organisasjoner i flere europeiske land. Miljøene syns å ha større og bredere rekrutteringsgrunnlag enn høyreekstreme grupper, bl.a. fordi medlemmene i utgangspunktet ikke assosieres med tradisjonelle høyreekstreme symboler og holdninger.

Gruppene i Norge er først og fremst synlige i ulike sosiale medier. Foreløpig syns trusselen primært å være relatert til enkeltpersoner som er tilknyttet miljøet.

PST har i etterkant av angrepet 22. juli vært bekymret for mulige følgehandlinger. Videre viser terrorhandlingene 22. juli hvilke utfordringer som er knyttet til å avdekke personer som planlegger og gjennomfører terrorhandlinger alene. Slike personer kan være motivert av ulike ideologiske retninger.

Rammen for PSTs ansvar følger av politiloven og omfatter alvorlige straffbare handlinger som truer sikkerheten i samfunnet og grunnleggende samfunnsinstitusjoner. I denne sammenheng er det forebyggende aspektet særdeles viktig. Det forebyggende arbeidet innebærer først og fremst å identifisere radikaliserte miljøer og enkeltaktører med de ressurser og metoder PST har til rådighet til enhver tid. Spesielt viktig i kartleggingen er å avdekke om de aktuelle miljøer og enkeltaktører har intensjon om og kapasitet til å utøve eller støtte voldshandlinger.

Regjeringa har over tid valgt å styrke PSTs budsjetter. I perioden 2005–2011 er tjenestens budsjett nominelt økt med 61 pst., fra 240 mill. kr til 386 mill. kr. I regjeringas budsjettforslag for 2012 foreslås det å styrke PST med ytterligere 46,4 mill. kr sammenlignet med saldert budsjett for 2011. Disse midlene vil bl.a. gå til å styrke PSTs arbeid med åpen informasjonsinnhenting, det såkalte OSINT, Open Source Intelligence, som bl.a. innebærer systematisk innsamling av åpen informasjon fra Internett. Det forventes at denne styrkingen vil bedre tilgangen på relevant informasjon innenfor hele tjenestens ansvarsområde, men det er et svært krevende arbeid og et svært omfattende arbeid.

Jeg har ved flere anledninger fått forespørsel om å gi mer informasjon om trusselbildet og PSTs virksomhet. Regjeringa har i de senere år derfor valgt en åpenhetslinje om tjenesten. Siden vi tiltrådte i 2005, har vi valgt å være åpne om bl.a. tjenestens budsjett og bemanning. Videre er det siden 2010 utarbeidet en utvidet årlig nasjonal trusselvurdering, som er offentlig. I de senere år er bl.a. justiskomiteen invitert til PST, og det er gitt redegjørelser i Stortinget.

Det har fra ulike hold blitt reist spørsmål om ressurssituasjonen i PST. 22. juli-kommisjonen står fritt til også å vurdere denne. Jeg mener likevel det kan være klokt å få en ekstern gjennomgang av ressurssituasjonen, slik at man har et best mulig grunnlag for behandling av PSTs framtidige budsjetter.

Jeg nevner også at regjeringa 1. desember 2010 la fram handlingsplanen Felles trygghet – felles ansvar – altså 1. desember 2010 – for å sikre en bred og koordinert innsats i arbeidet med å forebygge radikalisering og voldelig ekstremisme. Dette forebyggingsarbeidet kan ikke politiet gjøre alene. Med et bredt samarbeid mellom ulike aktører på et tidlig stadium legger vi til rette for en mer effektiv forebygging og dermed økt trygghet.

Slik jeg ser det, er det helt avgjørende med gode arbeidsformer og analyser av trusselbildet i både politiet og sikkerhetstjenesten samt et godt nasjonalt og internasjonalt samarbeid med alle relevante aktører. En bred forebyggende innsats på et tidlig stadium, før ekstreme holdninger blir til voldelige handlinger, er sammen med målrettet styrking av beredskapen av avgjørende betydning for vår trygghet. Jeg vil derfor oppfordre Stortinget til en bred debatt om forebygging av radikalisering og voldelig ekstremisme.

For det andre, rammebetingelsene til PST og politiet er avhengig av at det lovmessig tilrettelegges for bruk av adekvate metoder:

I de senere år er både politiets og sikkerhetstjenestens adgang til metodebruk, som romavlytting, kommunikasjonskontroll og basestasjonssøk, betydelig styrket og utvidet. Også terrorlovgivningen er oppdatert.

I denne forbindelse er jeg tilfreds med at Stortinget har vedtatt at datalagringsdirektivet skal gjennomføres i norsk rett. Dette verktøyet er etter min vurdering av meget stor betydning for at politiet skal kunne forebygge og bekjempe alvorlig kriminalitet som terror. Samtidig viste debatten om datalagringsdirektivet dilemmaene som knytter seg til personvern, og hva politiet bør kunne registrere og overvåke. Dette er viktige spørsmål som Stortinget også i tida framover må være forberedt på å ta stilling til i andre sammenhenger.

Justisdepartementet arbeider nå med å følge opp Metodekontrollutvalgets utredning, Skjult informasjon – åpen kontroll, som omhandler politiets etterforskningsmetoder og behandling av informasjon i straffesaker. Departementet har dessuten i noen tid arbeidet med spørsmålet om ytterligere kriminalisering av handlinger som kan være forberedelse til terrorhandlinger. Lovendringer på terrorlovgivningens område har hittil hovedsakelig hatt for øye handlinger med flere involverte og hvor forberedelsene typisk skjer i samarbeid mellom flere. Handlingene 22. juli 2011 aktualiserer i høy grad spørsmålet om hvorvidt eksisterende lovgivning i tilstrekkelig grad rammer forberedelseshandlinger når det bare er én gjerningsperson inne i bildet, såkalt soloterrorisme. Videre har departementet nylig fått til vurdering et forslag fra PST om endringer i terrorlovgivning og metodebruk.

Det er et prinsipielt viktig spørsmål om nye metoder og nye straffebestemmelser alltid er veien å gå for å hindre ny kriminalitet. Vi må alltid spørre oss om dagens metoder er utnyttet tilstrekkelig før vi innfører nye bestemmelser. Viktige spørsmål er grensen mellom personvern, individets frihet og samfunnets behov for trygghet. Jeg mener derfor at det er viktig at vi tar oss nødvendig tid i arbeidet med eventuelle lovendringer. Ingen lovendringer av denne type har blitt særlig gode når de har blitt fattet i kjølvannet av krisesituasjoner. Derfor vil jeg oppfordre til at vi tar denne viktige politiske debatten. Personvern, frihet og trygghet for borgerne må debatteres under ett.

Det tredje hovedområdet jeg ser, er hvilke forventninger vi har til responstiden i beredskapsetaten:

Beredskapsetaten, og ikke minst politiets responstid, er et viktig spørsmål for Stortinget. Med responstid sikter jeg til den tida det tar fra politiet mottar en melding om en hendelse, til politiet er på stedet. Norsk politi vil vanskelig kunne klare å oppfylle et krav om lik responstid i alle geografiske områder. Til det er vårt land for langstrakt og kupert.

Vi må ha en debatt i tida framover om hva vi skal forvente av responstid når ekstreme situasjoner oppstår.

Politiets helikoptertjeneste ble evaluert i 2007. Evalueringen pekte på flere områder hvor en mer kostnadseffektiv drift kunne oppnås. Som orientert om i revidert nasjonalbudsjett i 2007 fikk Politidirektoratet samme år i oppdrag å fastsette beredskapskravene for helikoptertjenesten, tekniske krav og organiseringen av tjenesten.

Justisdepartementet ga i starten av 2011 Politidirektoratet i oppdrag å utrede kjøp av nytt helikopter og herunder vurdere behovet for et reservehelikopter.

For å styrke helikopterberedskapen i politiet har regjeringa i budsjettforslaget for 2012 foreslått å øke bevilgningen med 29,7 mill. kr til styrket politihelikopterberedskap. Formålet med styrkingen er å etablere en døgnkontinuerlig tjeneste, styrke bemanningen og inngå leasingavtale for et reservehelikopter.

Regjeringa foreslår også å øke bevilgningen med 50 mill. kr til å videreføre prosessen med anskaffelse av nye redningshelikoptre og 40 mill. kr til å styrke vedlikeholdet av dagens redningshelikoptre. I kravspesifikasjonen til de nye redningshelikoptrene ligger det inne at disse også skal ha en mulighet til å støtte politiet i bekjempelse av særlig alvorlig kriminalitet, spesielt terror. Jeg minner om at dette har vært omdiskutert. Ikke alle er enig i det. Med utgangspunkt i basestrukturen med seks baser, døgnkontinuerlig tilstedeværelse og en responstid på 15 minutter vil redningshelikoptrene utgjøre en viktig beredskapsressurs for politiet i hele landet. Snakker man om luftbåren støtte for norsk politi, er dette i aller høyeste grad en svært relevant aktør, både nå og for framtida.

Justisdepartementet vil derfor, i samarbeid med Helse- og omsorgsdepartementet og Forsvarsdepartementet, klargjøre retningslinjene for hovedredningssentralens vurdering og prioritering av politiets anmodning om bruk av redningshelikoptre i akutte situasjoner. Etter min vurdering er det viktig å sikre at politiets bistandsbehov gis høy prioritet.

Jeg minner også om at Forsvaret, som kjent, nylig har etablert en militær helikopterberedskap med Bell 412 på Rygge flystasjon, som etter anmodning kan yte administrativ transportbistand til politiet. Dette vil forsvarsministeren komme nærmere inn på i sin redegjørelse.

Det er viktig for responstida at vi sikrer at noen av våre mest operative beredskapsstyrker sikres bedre fasiliteter, med hensyn til både bedre ressursutnytting, rask utrykningstid og trening. På denne bakgrunn prioriterer regjeringa nå arbeidet med å planlegge opprettelsen av et nytt beredskapssenter for politiet i Oslo med sikte på å samle helikoptertjeneste, beredskapstroppen og hundetjenesten i Oslo politidistrikt.

I denne sammenheng vil jeg også minne om at regjeringa i budsjettet for 2012 foreslår å øke bevilgningen til beredskapstroppen med 25 mill. kr til ytterligere utstyrsanskaffelser.

Utdanning og øvelser er også viktige elementer i politiets beredskap og krisehåndtering. Politihøgskolen har etablert en rekke utdanningstilbud på flere nivåer innenfor området sivil krisehåndtering. Dette omfatter bl.a. stabskurs og årlige studier for operasjonsledere og innsatsledere i politiet samt grunnkurs i bekjempelse av terrorhandlinger.

Fra 2007 har Politidirektoratet gjennomført en større årlig samvirkeøvelse, Øvelse Tyr, for å styrke politidistriktenes evne til krisehåndtering. Øvelse Tyr 2011 skulle vært gjennomført i regjeringskvartalet. Viktige momenter fra denne øvelsen vil imidlertid inngå i øvelsen som er planlagt i 2012. Dette omfatter objektsikring av en regjeringsbygning i Oslo.

Regjeringa vil i 2012 legge fram en helhetlig stortingsmelding om samfunnssikkerhet. Jeg vil i denne meldingen legge opp til at vi fortsatt har et høyt ambisjonsnivå for sivile øvelser.

Jeg vil også nevne at Justisdepartementet i november 2010 startet et arbeid, den såkalte resultatreformen, som bl.a. skal se på politiets oppgaver og organisering samt vurdere utviklingen av politi- og lensmannsetaten – først og fremst for å få opp en debatt ikke bare om ressurser, men også om hvordan vi anvender ressursene. En sentral del av arbeidet vil være vurderinger knyttet til beredskap, bemanning, utstyr og responstid. Angrepene 22. juli viser også at det er behov for å vurdere kapasitet, organisering og andre spørsmål knyttet til driften av operasjonssentralene i politidistriktene.

Det vil nødvendigvis måtte gå en grense for hva som vil være en realistisk responstid for politiet, men jeg mener det er viktig at også Stortinget går inn i denne debatten rundt hva som er å anse som en akseptabel responstid.

Det fjerde hovedområdet jeg ønsker å trekke fram, er utfordringer knyttet til kommunikasjon:

Kommunikasjon er helt sentralt for å kunne utføre politioperasjoner og øvrig rednings- og beredskapsarbeid. Direktoratet for nødkommunikasjon har evaluert hvordan nødnettet fungerte 22. juli gjennom å analysere trafikkdata og opplysninger nødetatene har gitt i ulike fora. I Oslo sentrum var omtrent 1 000 nødnettradioer i bruk, og ved Utøya ble det registrert i underkant av 300 radioer.

Nytt nødnett er, som tidligere redegjort for, ikke utbygd i Nordre Buskerud politidistrikt, hvor Utøya ligger. Avstanden til Søndre Buskerud politidistrikt, hvor nødnettet er utbygd, er imidlertid kort. Det medførte at nødnettradioer kunne benyttes av bl.a. innsatspersonell som kom fra omliggende distrikter. Under innsatsen ved Utøya ble det derfor en utfordring å håndtere kommunikasjon mellom de ulike aktørene.

Nytt nødnett er som kjent etablert på det sentrale Østlandet. Stortinget vedtok 9. juni 2011 at Nødnett skal bygges ut i hele Fastlands-Norge. Dette er en betydelig satsing på økt samfunnssikkerhet som vil gi nød- og beredskapsetaten i Norge et nytt og moderne radiosamband. Regjeringa ser det som viktig å videreføre arbeidet med utvikling og drift av et nytt landsdekkende nødnett. Det er derfor bevilgningen er foreslått til 1,5 mrd. kr i 2012, for å sikre framdriften.

Redegjørelsen viser også at kapasiteten på nødnummer 112 kan være meget sårbar. Jeg er i denne forbindelse orientert om at Politidirektoratet er i ferd med å vurdere behovet for å styrke operasjonssentralenes mottakskapasitet, og, som sagt, det pågår altså et arbeid for å se på hvordan vi organiserer dette over det ganske land i den varslede stortingsmeldingen jeg henviste til i sted.

Robuste kommunikasjonsnett kan være avgjørende i mange situasjoner. Prioritet i nettet for viktige meldinger er en annen problemstilling. Også kapasiteten ved nødsentralene og organiseringen av disse oppimot f.eks. samlokalisering er komplekse utfordringer som vi må være villige til å gå inn i. Dette er også en debatt jeg mener man må ta, og som relaterer seg til kapasitet, strukturer og sårbarhet knyttet til kommunikasjonen nødetatene imellom.

Det femte hovedområdet jeg ser, er hvilken sikring og beskyttelse av utsatte objekter vi skal ha i framtida:

Vi har lang tradisjon for at stortingsrepresentanter og statsråder kan bevege seg fritt i samfunnet. Fra våre naboland har vi imidlertid sett at det i lengre tid har vært et annet regime for sikkerhet rundt rikspolitikere enn i Norge.

De ansatte på Stortinget og i departementene har også krav på at tilstrekkelige sikkerhetstiltak iverksettes på deres arbeidsplass. Jeg er i dag glad for å kunne konstatere at de departementene som ble rammet av bombeeksplosjonen 22. juli, er i god drift i nye eller midlertidige lokaler. Regjeringa eller departementene var aldri satt ut av funksjon, men mange har fortsatt krevende arbeidsforhold.

Etter 22. juli er det iverksatt et arbeid som Fornyings- og administrasjonsdepartementet leder, for å gjenoppbygge regjeringskvartalet og for å gjennomgå sikkerheten for departementene der de i dag er lokalisert. Angrepet kan nødvendiggjøre ytterligere sikkerhetstiltak.

Jeg mener at vi parallelt med dette arbeidet må starte en prinsipiell debatt om hvordan vi som politikere ønsker at vårt samfunn skal framstå. Regjeringa har etter 22. juli uttalt at vi ønsker mer åpenhet og mer demokrati, men ikke naivitet. Samtidig må vi sikre at de funksjoner som regjeringa og Stortinget innebærer, ikke settes ut av funksjon. Jeg mener at man bør ha en bred, prinsipiell debatt rundt nettopp disse spørsmålene.

For det sjette, samhandlingen mellom politi og Forsvaret:

Norge er, som sagt, et langstrakt land og med en spredt bosetting. Det vil ikke være hensiktsmessig at store etater bygger seg opp uten tanke på samhandling. Derfor er ett av de forsvarspolitiske målene i Norge at Forsvaret også skal bidra til å ivareta norsk samfunnssikkerhet, redde liv og begrense følgene av ulykker, katastrofer, terroranslag og angrep.

Som jeg har vist til tidligere, og som forsvarsministeren vil gå nærmere igjennom, er Forsvarets bistand til politiet regulert i en egen instruks. Videre er det opprettet en egen liaisonordning mellom politi og forsvar som skal sikre rask respons. Vi bør likevel kunne reise en debatt og gå inn i problemstillinger om man skal se på ytterligere samhandling mellom politi og forsvar innenfor de grenser som Grunnloven setter. Ansvarsforholdene er klargjort de senere år og skulle i seg sjøl ikke være problematiske.

Det er viktig å respektere Forsvarets rolle for å ivareta norsk suverenitet, men vi bør også se på om Forsvaret i enda større grad bør legge vekt på sin bistandsfunksjon overfor det sivile samfunn når det planlegges, investeres og øves. Både Forsvarets og politiets rolle er å beskytte demokratiet, og å skape trygghet for innbyggerne i Norge, innenfor sine respektive ansvarsområder. Den debatten jeg her viser til, og som forsvarsministeren også kommer inn på, er en debatt jeg også mener vi må ta.

Et sjuende og siste område er ikke minst omsorg for og oppfølging av ofre og pårørende etter 22. juli. Kommunene har i tida etter 22. juli hatt ansvaret for den psykososiale oppfølgingen av de rammede. Dette ansvaret utøves i nært samarbeid med spesialisthelsetjenesten, og kommunene understøttes av kompetanse fra de regionale ressurssentrene om vold, traumatisk stress og sjølmordsforebygging. Helsedirektoratet følger dette arbeidet, som har høy prioritet, og som fortsatt pågår. Gjennom å tilby de rammede en fast kontaktperson, og gjennom å sørge for en tett og proaktiv oppfølging, skal kommunene bidra til at den enkeltes behov fanges opp, og at den enkelte får den hjelpen han eller hun trenger.

Etter voldsoffererstatningsordningen kan terrorofrene få erstatning av staten for økonomisk tap, oppreisning og menerstatning, dersom dette ikke er dekket av andre ordninger. Regjeringa har i statsbudsjettet for 2012 foreslått å øke bevilgningen med 30 mill. kr til voldsoffererstatningsmyndighetene for å sikre en mer effektiv og god behandling av søknadene. Det er besluttet at disse søknadene kan behandles sjøl om straffesaken ikke er endelig avgjort.

Angrepene har i tillegg tydeliggjort de pårørendes store behov for informasjon, og vi må se på om dagens håndtering av dette er god nok.

Det påligger alle et ansvar som medmennesker å være der for dem som trenger det etter disse hendelsene. Mange er blitt påført veldig store lidelser, og de må aldri glemmes. Dette vil utfordre oss på flere politiske nivåer og i lang tid framover.

Jeg har nå gitt en redegjørelse om bl.a. de faktiske forholdene 22. juli, så langt jeg per dags dato er kjent med saksforholdet, og vi offentliggjør altså alle innspill som faktaredegjørelsen er basert på, i sin helhet i dag. Det er en videreføring av regjeringas åpenhetslinje. For øvrig vil jeg nevne at Justisdepartementet har understreket overfor våre relevante underliggende etater betydningen av å medvirke til å gi informasjon til 22. juli-kommisjonen.

Vi har alle hatt tunge dager bak oss. Mange sliter fortsatt og ser mørkt på framtida. Mange savner noen. 4. august ble jeg bedt om å komme til Ullevål sykehus for å markere 18-årsdagen til Viljar Hansen, en av ungdommene på Utøya som ble hardt skadet av flere skudd. Han var hardt rammet og svak. Han tok meg straks i hånda og sa: «Knut, det finnes så mange gode mennesker der ute.» Det gleder meg enormt at Viljar i dag er oppe og går – og til alt overmål er aktiv i lokalpolitikken, som nyvalgt representant i lokalstyret i Longyearbyen. Kanskje hans innsats og stå-på-vilje kan stå som et eksempel på statsministerens ord: «mer demokrati, mer åpenhet, men aldri naivitet.»

Jeg har nå redegjort for bl.a. politiets innsats og regjeringas tiltak mot terror både før og etter 22. juli. Helt til slutt: Ansvaret for angrepene er ene og alene gjerningsmannens. Det var et feigt angrep på demokratiet, på politisk engasjert ungdom på Utøya, på regjeringa og statsforvaltningens ansatte.

Det påhviler oss alle et stort ansvar å vise i ord og handling: at demokratiet skal vinne. Det er den politiske debatten jeg nå har tatt til orde for.

Statsråd Grete Faremo [11:05:23]: I det følgende vil jeg redegjøre for relevante sider ved forsvarssektorens rolle og ansvar knyttet til samfunnssikkerhet, om Forsvarets ressurser til støtte for sivile myndigheter og om hjemmelsgrunnlaget for slik støtte. Deretter vil jeg gi en framstilling av forsvarssektorens håndtering den 22. juli og de påfølgende dagene. Enkelte spørsmål har fått stor offentlig oppmerksomhet. De vil jeg derfor belyse særskilt. Jeg vil også redegjøre for strakstiltak som er iverksatt etter terroranslagene 22. juli. Regjeringen vil også legge fram ny langtidsplan for Forsvaret til våren. Sivil-militært samarbeid vil være en viktig del av denne planen. Noen problemstillinger vil nok også måtte avvente 22. juli-kommisjonens rapport.

Forsvaret har som en av sine oppgaver å bidra til ivaretakelse av samfunnssikkerheten og andre sentrale samfunnsoppgaver ved ulykker, kriser, naturkatastrofer og terroranslag. Den kapasitet Forsvaret har til å løse sine primæroppgaver, kan på anmodning stilles til rådighet for politiet når det er behov for bistand.

Samtidig er det viktig å minne om at Forsvarets hovedoppgave er å hevde Norges suverenitet og forsvare oss mot ytre angrep. Følgelig har Forsvaret også primæransvar for å håndtere terroranslag som konstateres å være et væpnet angrep i henhold til FN-paktens artikkel 51.

Politiet og Forsvaret er statens to sentrale maktmidler. Sammen må politiet og Forsvaret tilrettelegge for at deres virkemidler til enhver tid og på en mest mulig effektiv, samfunnsøkonomisk og legitim måte kan møte de utfordringer vi står overfor.

Det er samtidig viktig å understreke at enkelte prinsipielle og formelle forhold må ivaretas. De kan etter omstendighetene faktisk hindre at den ene etaten bistår den andre. Forsvarets bistand til politiet må som hovedregel ha et hjemmelsgrunnlag i formell lov. Dette følger av Grunnloven § 99 annet ledd, som bestemmer at

«Regjeringen er ikke berettiget til militær Magts Anvendelse mod Statens Medlemmer, uden efter de i Lovgivningen bestemte Former».

Grunnlovsbestemmelsen er tolket slik at bistand til terrorbekjempelse faller utenfor dette alminnelige forbudet. Bistand i form av logistikk og administrativ støtte, eller bistand i forbindelse med ulykker og naturkatastrofer, faller også utenfor bestemmelsens saklige ramme om forbud mot anvendelse av militær makt.

Når det gjelder ettersøking, pågripelse og lignende tiltak overfor farlige personer, kan det vises til lang og etablert praksis for bistand fra Forsvaret, og at grunnlovsforbudet var myntet på helt andre situasjoner. Dette medfører også at slik bistand er ansett å falle utenfor bestemmelsens rekkevidde.

Bistand til enkelte andre former for kriminalitetsbekjempelse krever imidlertid klar lovhjemmel. Menstadslaget i 1931 står fortsatt i manges bevissthet som en viktig historisk hendelse som satte bruk av såkalt militært ordensvern i nasjonale konflikter i fokus. Enheter fra Hæren og Marinen ble mobilisert, men ble ikke satt inn som maktmiddel i arbeidskonflikten den gang. Grunnlovsbestemmelsen har også vært gjenstand for fokus i nyere tid, bl.a. i forbindelse med demonstrasjonene i Stilla mot utbygging av Altavassdraget på begynnelsen av 1980-tallet.

På noen områder er det i dag etablert et særskilt lovgrunnlag for militær bistand, bl.a. gjennom tolloven, kystvaktloven og politiloven. For eksempel åpner politiloven for at den militære grensevakten kan bistå politiet med grenseoppsyn på den norsk-russiske landgrense.

Innenfor disse prinsipielle og overordnede rammer er samarbeidet mellom politiet og Forsvaret viktig for å kunne møte dagens og morgendagens trusler. Ansvarsforholdene er klargjort de senere år.

Samarbeidet mellom Forsvaret og politiet er regulert gjennom bistandsinstruksen, fastsatt ved kongelig resolusjon i 2003. Instruksen forvaltes av Forsvarsdepartementet. I instruksen skilles det mellom ulike former for bistand: Med administrativ bistand menes transport, utlån av teknisk utstyr og annen administrativ støtte. Med operativ bistand menes bistand ved ulykker og naturkatastrofer samt bistand som innebærer uskadeliggjøring og fjerning av eksplosiver o.l. Håndhevelsesbistand omfatter ettersøking og pågripelse av farlige personer samt bistand i situasjoner hvor det foreligger fare for anslag av særlig skadevoldende karakter rettet mot vesentlige samfunnsinteresser. Ved terrorhendelser kan militært personell benyttes til direkte bekjempelse av terroristene som håndhevelsesbistand.

Administrativ og operativ bistand kan etter anmodning fra vedkommende politimester klareres av Forsvarets operative hovedkvarter. Håndhevelsesbistand krever klarering på politisk nivå. I slike tilfeller sender Justisdepartementet en anmodning til Forsvarsdepartementet, som godkjenner denne. I hastetilfeller etableres direktekontakt mellom politiet og aktuell bistandsenhet for straks å starte planlegging, uten å avvente formell beslutning om at bistand kan ytes. I nødssituasjoner kan enhver sjef treffe innledende tiltak uten hensyn til den formelle klarering for å unngå at verdifull tid går tapt.

Det er viktig å understreke at de formelle krav til politisk godkjenning av håndhevelsesbistand ikke skal være til hinder for raske og løpende avklaringer og godkjenninger underveis når situasjonen krever det. En slik tilnærming ble lagt til grunn 22. juli.

Samarbeidet mellom justis- og forsvarssektoren i krisesituasjoner og øvelser er forbedret i de senere årene. Dette gjelder bl.a. hva angår prosedyrer og rutiner for bistandsanmodninger. Det er opprettet god kontakt mellom Politidirektoratet og Forsvarets operative hovedkvarter og mellom Politidirektoratet og Forsvarsstaben. Fra 2007 har en liaison fra Forsvaret tjenestegjort i Politidirektoratet. Noe senere ble en tilsvarende ordning fra Politidirektoratet til Forsvarets operative hovedkvarter opprettet. Liaisonfunksjonen har styrket kontakten mellom justis- og forsvarssektoren og spiller en viktig rolle med hensyn til gjensidig oppdatering, informasjonsutveksling og koordinering. Erfaringene fra 22. juli bekrefter at utveksling av liaisonoffiserer er et viktig tiltak.

Også samarbeidet mellom Etterretningstjenesten og Politiets sikkerhetstjeneste er styrket betraktelig de senere årene. E-tjenestens hovedoppgave knyttet til terror er å identifisere grupper eller individer i utlandet som har kapasitet til og intensjon om å angripe Norge eller norske interesser. E-tjenesten støtter Politiets sikkerhetstjeneste i saker som har spor til utlandet. Støtten skjer i hovedsak ved innhenting av informasjon fra utlandet, teknisk støtte og analysekapasitet. Det leveres i tillegg såkalt overskuddsinformasjon, bl.a. informasjon fra samarbeidende tjenester om individer med tilknytning til Norge eller norske forhold. Analytikere fra E-tjenesten og PST møtes jevnlig for faglige diskusjoner og koordinering i pågående saker, eksempelvis knyttet til trusselvurderinger ved VIP-reiser til utlandet og vurderinger om internasjonal terrorisme.

22. juli var det tidlig klart at vi sto overfor meget alvorlige kriminelle handlinger, og at hovedansvaret for å håndtere situasjonen derfor lå hos politiet. Forsvarets oppgave ble dermed å bistå politiet på best mulig måte.

Forsvarsdepartementet og Forsvaret har foretatt en grundig gjennomgang av egen håndtering 22. juli og de påfølgende dagene. Dette er grunnlaget for den redegjørelsen jeg gir i dag. Dette grunnlaget danner også basis for Forsvarets innspill til den pågående evaluering i politiet og 22. juli-kommisjonens arbeid i tillegg til vårt eget oppfølgingsarbeid i kjølvannet av terroraksjonene. Jeg bruker tidspunkter som er oppført i Forsvarets logger. Disse må likevel tas med et visst forbehold, da de ikke nødvendigvis er ført i sanntid på grunn av stort tidspress og høyt aktivitetsnivå. Dette er forhold som 22. juli-kommisjonen og politiets egen evaluering vil gå nærmere inn i.

Jeg vil gjøre oppmerksom på at personell fra Forsvarsdepartementet etablerte seg i Forsvarsstabens situasjonssenter den 22. juli fra kl. 15.30. Situasjonssenteret understøtter i kriser både Forsvarsdepartementet og Forsvarsstaben. Hovedoppgaven er å etablere og formidle situasjonsforståelse, herunder loggføring.

Bomben gikk av i regjeringskvartalet kl. 15.26. Klokken 15.32 hadde jeg den første kontakten med eget departement. Forsvarsdepartementet og Forsvarsstaben etablerte umiddelbart et krisehåndteringsapparat basert på vaktbemanning, forsterket av det personellet som fortsatt var på jobb da bomben smalt, samt innkalte forsterkninger. Det ble iverksatt varsling til Forsvarets politiske og militærstrategiske ledelse, og kl. 15.50 var alle varslet i henhold til varslingslisten.

Vaktpersonell ved Hans Majestet Kongens Garde reagerte umiddelbart på eksplosjonen i regjeringskvartalet, og ca. kl. 15.40 er det registrert kontakt mot Den Kongelige Politieskorte. Fra kl. 15.51 er det loggført at Garden har fulgt sin egen varslingsplan og iverksatt forsterkning av vaktholdet ved de kongelige residenser på Slottet, Bygdøy og Skaugum i henhold til deres stående oppdrag.

Forsvaret har et selvstendig ansvar for å sikre militære mål, også i fredstid. Forsvaret iverksatte således egne terrorberedskapstiltak ved avdelinger over hele landet, herunder vakthold og sikring av Forsvarets ledelsesbygg på Akershus, i tillegg til de nevnte kongelige residenser.

E-tjenesten opprettet kontakt med Politiets sikkerhetstjeneste ca. kl. 15.40. E-tjenestens situasjonssenter er bemannet på døgnkontinuerlig basis. I tillegg kalte E-tjenesten inn ekstra personell for å undersøke eventuelle spor fra utlandet og begynne analysearbeidet innenfor eget ansvarsområde. En liaison fra E-tjenesten var på plass hos Politiets sikkerhetstjeneste 22. juli kort tid etter kl. 17.00.

Forsvarsdepartementet ga tidlig tilbud om at Regjeringens kriseråd og Krisestøtteenheten kunne ta sete i Forsvarsdepartementets lokaler da Krisestøtteenhetens lokaler i Justisdepartementet måtte evakueres.

Klokken 16.21 ga jeg klar beskjed til Forsvarsdepartementet om at alle anmodninger fra politiet om bistand skulle etterkommes raskt og effektivt. Dette ble videreformidlet til Forsvaret.

Mange av Forsvarets avdelinger iverksatte egne interne forberedelser i påvente av mulig anmodning fra politiet. Mange avbrøt på eget initiativ ferie og meldte seg til tjeneste ved sin avdeling. Det ble svært raskt opprettet kontakt på taktisk nivå mellom politiet og enkelte avdelinger i Forsvaret som er spesielt forberedt på støtte til politiet.

Forsvarets faste liaison i Politidirektoratet tok plass i direktoratets lokaler kl. 16.55. I tillegg ble det kl. 21.50 etablert liaison fra Forsvarets operative hovedkvarter ved Oslo politidistrikt.

Oppsummert mottok Forsvarsdepartementet i alt fem formelle anmodninger fra politiet om håndhevelsesbistand. Alle anmodningene ble først varslet muntlig per telefon til Forsvarsdepartementet og Forsvarsstaben. Det ble varslet tilbake at anmodningene ville bli innvilget. Forsvaret hadde allerede igangsatt klargjøring av de relevante ressurser før politiet anmodet om disse. I etterkant ble det framsendt skriftlige anmodninger, og disse ble formelt skriftlig besvart.

Jeg vil nå redegjøre for disse fem anmodningene om håndhevelsesbistand. Det er altså tidspunktene som er loggført i Situasjonssenteret, som oppgis.

Den første skriftlige bistandsanmodningen er loggført mottatt i Situasjonssenteret kl. 19.09, og skriftlig innvilget av Forsvarsdepartementet kl. 19.33. Denne omhandlet håndhevelsesbistand fra Forsvarets spesialkommando. Situasjonssenteret har i tillegg loggført at denne anmodningen ble mottatt muntlig kl. 18.44, og muntlig innvilget kl. 19.06. Forsvaret var på forhånd kjent med at den ville komme gjennom muntlig dialog, og forberedelser var allerede iverksatt på dette tidspunktet. Styrker fra Forsvarets spesialkommando sto i beredskap fram til 24. juli, men ble ikke satt i aksjon.

Den andre skriftlige bistandsanmodningen er loggført mottatt i Situasjonssenteret kl. 19.26, hvor det i tillegg ble anmodet om håndhevelsesbistand fra helikopter og eksplosivryddetjenesten. Denne ble skriftlig innvilget av Forsvarsdepartementet kl. 20.06. Situasjonssenteret har loggført at denne anmodningen ble mottatt muntlig kl. 18.14. Da var allerede eksplosivrydderessurser i operativ bistandsstøtte til politiet i Oslo sentrum, og helikopterressursene var under full klargjøring. Situasjonssenteret har loggført at anmodningen ble muntlig innvilget kl. 19.22.

Jeg kommer tilbake til helikopterberedskapen senere i redegjørelsen. La meg først utdype videre når det gjelder eksplosivryddetjenesten.

Cirka kl. 15.35 ringte sjef Forsvarets ammunisjons- og eksplosivryddeskole til Forsvarets operative hovedkvarter for å diskutere mulig behov for bistand fra eksplosivryddetjenesten i Forsvaret. Forsvarets operative hovedkvarter besluttet meget hurtig at slikt personell skulle sammendras og klargjøres på Sessvollmoen raskest mulig. Cirka kl. 15.54 alarmerte Forsvarets operative hovedkvarter Forsvarets eksplosivryddeberedskap. Beredskapen ble denne dagen ivaretatt fra Ørland. Cirka kl. 18.00 var det første laget klart for innsats fra Youngstorget. Andre lag var klart ca. kl. 18.45. Det tredje laget ble transportert med Sea King-helikopter fra Ørland til Oslo og landet ca. kl. 18.58. De ble deretter kjørt umiddelbart til Oslo sentrum, og det fjerde laget kom noe i etterkant av dette. Ressursene ble senere omdisponert fra Oslo sentrum til å bistå politiet både på Utøya og på Åsta.

Den tredje skriftlige bistandsanmodningen er loggført mottatt i Situasjonssenteret kl. 22.52, og skriftlig innvilget kl. 23.09. Denne gjaldt håndhevelsesbistand fra HV-02 til vakt og sikring i Oslo på aktuelle objekter, herunder regjeringskvartalet og Stortinget. Forsvaret har i tillegg loggført at denne anmodningen ble mottatt muntlig kl. 22.24. Politiet var da kjent med at den ville bli innvilget. Det ble senere avklart at Heimevernet skulle støtte politiet i objektsikring av utvalgte objekter med virkning fra lørdag 23. juli kl. 06.00.

Den fjerde skriftlige bistandsanmodningen er loggført mottatt i Situasjonssenteret kl. 23.09 og gjaldt håndhevelsesbistand fra ytterligere tre Bell- og to Lynx-helikoptre for å kunne opprettholde luftstøtte over tid. Denne anmodningen ble skriftlig innvilget fra Forsvarsdepartementet kl. 23.56. Da var forberedelser allerede iverksatt, og politiet var informert på forhånd.

Den femte skriftlige bistandsanmodningen er loggført mottatt i Situasjonssenteret 23. juli kl. 02.15 og omhandlet håndhevelsesbistand fra Garden til vakt og sikring på utvalgte objekter i Oslo sentrum. Bistandsanmodningen ble skriftlig innvilget fra Forsvarsdepartementet kl. 03.30. Anmodningen gjaldt objektsikring med spesiell vekt på Utenriksdepartementet, regjeringskvartalet, Stortinget og Miljøverndepartementet, med virkning fra 23. juli kl. 06.00.

Både Heimevernet og Garden var i stand til å iverksette oppdragene til angitt tid grunnet de forberedelser som allerede var iverksatt på forhånd.

Også i de påfølgende dagene, fra 23. til 25. juli, fortsatte bistanden fra flere enheter i Forsvaret til politiet. Eksplosivryddelag deltok i Oslo sentrum, på Utøya og på gjerningsmannens gård på Åsta. Garden og Heimevernet opprettholdt vakt og sikring av sentrale bygninger i Oslo sentrum. Ytterligere tre Bell-helikoptre og to Lynx-helikoptre ble – som jeg nevnte – flyttet fra Bardufoss til Rygge for å stå til disposisjon for politiet fra 23. juli. Disse ble ikke benyttet.

Analyseressurser fra E-tjenesten ble formelt avgitt til PST med full instruksjonsmyndighet, bl.a. for å avdekke gjerningsmannens eventuelle internasjonale nettverk og forbindelser. Personellet var avgitt til PST i perioden 22. juli–9. august i år.

I tillegg bisto en rekke spesialister innen stressmestring, toksikologi og samband. En rekke andre relevante kapasiteter fra alle forsvarsgrener ble klargjort for mulig bistand, men ikke alle ble benyttet.

Totalt var ca. 530 mannskaper involvert i støtte til politiet i perioden 22.–25. juli, i tillegg til at en rekke stabsfunksjoner i Forsvarsdepartementet, Forsvarsstaben, Forsvarets operative hovedkvarter og E-tjenesten ble forsterket.

Også i perioden etter den akutte krisehåndteringen har Forsvaret bidratt med bistandsressurser, bl.a. i forbindelse med de overlevendes og pårørendes besøk til Utøya 19. og 20. august. I tillegg deltok personell fra Forsvaret i forbindelse med planleggingen og gjennomføringen av den nasjonale minneseremonien i Oslo Spektrum 21. august. Forsvaret har også bistått med mye støtte til traumebehandling og oppfølging av berørt personell i sivil sektor gjennom deltakelse fra flere av Forsvarets stressmestringsteam.

Fram til sommeren 2009 opprettholdt Forsvaret en beredskap med Bell-helikoptre på Rygge. Denne helikopterkapasiteten kunne etter anmodning også bistå politiet med administrativ transportstøtte og håndhevelsesbistand.

I 2009 ble det besluttet å forlenge det norske helikopterbidraget i Afghanistan, det såkalte Norwegian Aeromedical Detachment – vi kjenner det som NAD. Regjeringen konsulterte Stortinget om denne forlengelsen som også ville redusere beredskapen i Norge, 2. april 2009. Det ble presisert i brev til Justisdepartementet i september 2009 at beredskapen på Rygge ville bli avviklet, og at Forsvaret ikke lenger hadde helikoptre som til enhver tid ville være klare innenfor en gitt beredskapstid. Det ble samtidig understreket at enhver anmodning om helikopterstøtte vil bli behandlet på vanlig måte, men vil være avhengig av den til enhver tids- og stedsmessige tilgjengelige kapasitet.

Bell-helikoptrene på Rygge hadde altså ikke beredskapspålegg 22. juli i år. På tross av dette, og ferietid, var helikoptrene i lufta før den formelle skriftlige anmodningen om bistand forelå.

Så la meg derfor redegjøre for den aktiviteten som er registrert forut for dette: Allerede kl. 16.20 varslet Forsvarets operative hovedkvarter luftvingen på Rygge om å skaffe oversikt over tilgjengelige helikoptre og mannskap. Fra kl. 16.36 ble innkalling av mannskaper iverksatt. Forsvaret har loggført at Politiets beredskapstropp tok kontakt med Bell-skvadronen på Rygge ca. kl. 16.50 for å få tilbakemelding på hva som kunne forventes av luftstøttekapasitet. På dette tidspunkt var ingen helikoptre klargjort, men det ble opplyst at de ville bli gjort tilgjengelige for politiet så raskt som mulig. Bell-helikoptre tok av fra Rygge kl. 18.57, 19.18 og 19.37.

Etter terroren 22. juli har Justisdepartementet og Forsvarsdepartementet i fellesskap vurdert tiltak for på kort sikt å bedre helikopterberedskapen til støtte for politiet. Ett av tiltakene er etablering av militær beredskap med to Bell-helikoptre på Rygge fra 1. oktober i år som etter anmodning kan støtte politiet innen to timer med transport i akutte situasjoner. Med betydelig velvilje fra et hardt presset miljø og tilførsel av nyutdannet personell er det nå mulig å etablere denne beredskapen. Kapasiteten er begrenset til administrativ transport og omfatter ikke håndhevelsesbistand. Ordningen skal foreløpig gjelde fram til 1. august 2012. Forlengelse utover dette vil bli vurdert.

Heimevernets struktur og kapasitet er etablert for å løse de militære oppgavene. Heimevernet har i dag et territorielt ansvar og løser oppdrag som bl.a. militært vakthold og sikring av viktige objekter og infrastruktur. Heimevernet vil også kunne yte bistand til politiet på anmodning. Heimevernets innsatsstyrker trener på slike oppdrag og er derfor særlig relevante for slike oppgaver. Det var innsatsstyrkene fra HV-02, lokalisert i Oslo, og HV-05, lokalisert på Elverum, i tillegg til Garden som bisto politiet med objektsikring i Oslo sentrum hele den aktuelle helgen. Dersom det hadde vært behov for ytterligere styrker, ville innsatsstyrker fra andre heimevernsdistrikter i regionen samt Sjøheimevernskommandoen også kunne blitt satt inn. Det er verdt å merke seg at Heimevernet stilte godt innenfor de beredskapstider som er satt, selv om det var midt i fellesferien.

Spørsmål vedrørende Heimevernets tilgang på våpen og ammunisjon har også vært omtalt i det siste. Det har framkommet påstander om at den korte reaksjonstiden 22. juli medførte utfordringer i forbindelse med uttak av tennstempler og ammunisjon fra lager. HV skal ha våpen og ammunisjon tilgjengelig innenfor gitte tidsrammer. Da operasjonene 22. juli krevde raskere responstid enn hva disse rammene forutsetter, hadde HV begrensede mengder ammunisjon tilgjengelig i Oslo. Jeg kan bekrefte at noen av HVs personell innledningsvis ble oppsatt med skarp ammunisjon opprinnelig beregnet for øvingsformål. Forsvarets bruk av denne ammunisjonstypen er tillatt i operasjoner i fredstid.

Den korte reaksjonstiden innebar en utfordring med hensyn til tennstemplene. La meg minne om at etter flere tilfeller av tyverier av våpen fra HV-soldatenes bopel og enkelte tilfeller av affektdrap hvor heimevernsvåpen var benyttet, vedtok Stortinget gjennom Budsjett-innst. S. nr. 7 for 2006–2007 at inndragning av våpnenes tennstempel skulle gjøres til en permanent ordning. Jeg vil forsikre meg om at det i framtiden finnes ordninger som ikke unødig forsinker HVs evne til å stille klar.

I kjølvannet av terrorangrepene 22. juli er det naturlig at alle sider ved forsvarssektorens støtte til sivile etater ved alvorlige hendelser, ulykker og katastrofer gjennomgås, med den målsetting å sette Forsvaret enda bedre i stand til å yte støtte til det sivile samfunn. Både beredskap, ressurser og samarbeidsordninger med sivil sektor må gjennomgås.

Noen tiltak er allerede iverksatt. Helikopterberedskapen er, som jeg nettopp nevnte, styrket for å gi bedre evne til å bistå politiet. I samarbeid med Justisdepartementet ble det allerede før 22. juli igangsatt et arbeid for å gjennomgå gjeldende prinsipper for politiets og Forsvarets utpeking, klassifisering og sikring av objekter med sikringsstyrker. Erfaringene fra 22. juli vil bli trukket inn i dette arbeidet.

Videre vil det i samarbeid med Justisdepartementet bli gjennomført en vurdering av bistandsinstruksen med fokus på å vurdere dens anvendelsesområde, prosedyrer og kommandoforhold.

Jeg ga den 12. september forsvarssjefen en presisering av mandatet for hans pågående arbeid med det fagmilitære rådet til kommende langtidsplan. Han fikk her i oppdrag å vurdere hvordan Forsvarets ressurser kan innrettes og disponeres mer hensiktsmessig med tanke på å yte bistand til politiet innenfor gjeldende oppgaver og ansvarslinjer. Jeg mottar det fagmilitære rådet 24. november i år.

Det vil bli vurdert om det i Forsvarets egne prosedyrer bør innarbeides et krav om at det straks settes i gang interne forberedende aktiviteter dersom en alvorlig krisesituasjon oppstår eller man har mistanke om at en slik kan oppstå, og det kan bli aktuelt med bistand fra Forsvaret. En slik proaktiv tilnærming vil imidlertid ha ressursmessige konsekvenser og må nøye vurderes i det videre arbeid.

Likeledes bør det fra politiets side vurderes om det i manualene bør innarbeides mer konkrete krav om proaktiv varsling til Forsvaret i krisesituasjoner der det senere kan oppstå et behov for bistand.

Forsvarsjefens fagmilitære råd inngår i grunnlagsmaterialet for regjeringens arbeid med ny langtidsplan for Forsvaret. Denne vil bli lagt fram våren 2012. Regjeringen vurderer ytterligere tiltak som kan ha konsekvenser for Forsvarets kapasiteter, struktur og organisasjon. Det er derfor nødvendig å se disse tiltakene i en mer helhetlig ramme.

I henhold til gjeldende langtidsplan for Forsvaret 2009–2012, St.prp. nr. 48 for 2007–2008, skal Forsvarets bidrag til ivaretakelse av samfunnssikkerheten gjennomføres med utgangspunkt i den struktur, kompetanse og de kapasiteter som er etablert for å løse Forsvarets primæroppgaver knyttet til militært forsvar. Det er i utgangspunktet ikke satt av øremerkede midler til samfunnssikkerhetsoppgavene. De er som sådan ikke dimensjonerende for Forsvarets innretting.

Imidlertid har flere av deloppgavene i denne kategorien for alle praktiske formål betydning for sammensetning og utvikling av begrensede deler av Forsvarets operative struktur. Eksempler på dette er allerede nevnt. Det er Kystvaktens bistand innen fiskerioppsyn, kystberedskap og slepebåtberedskap, og også Forsvarets spesialkommando med støttehelikopter på beredskap for maritim kontraterror.

I den videre utvikling av Forsvarets struktur og organisasjon vil det bli tatt høyde for at Forsvaret kan bli pålagt flere eksplisitte, men begrensede oppgaver knyttet til ivaretakelse av samfunnssikkerheten. Disse oppgavene kan for alle praktiske formål få en enda større betydning for Forsvarets videre utvikling enn tilfellet har vært hittil.

Ytterligere tiltak som følge av anbefalingene fra 22. juli-kommisjonen kan heller ikke utelukkes. Jeg vil alt nå understreke at vi må evne å håndtere det uventede. Det er derfor viktig å videreutvikle robuste og fleksible ordninger for beredskap og krisehåndtering hvor alle samfunnets ressurser kan opptre i samspill, og som øves regelmessig. Bare slik kan vi være best mulig forberedt til å håndtere bredden av de sikkerhetsutfordringer framtiden kan bringe.

Kommisjonen har et bredt mandat for sitt oppdrag og vil også kunne komme opp med synspunkter og anbefalinger som angår rollefordelingen mellom forsvarssektoren og sivile aktører i krisehåndteringssammenheng. Dette er i så fall en debatt jeg hilser velkommen.

Avslutningsvis vil jeg gjerne få benytte anledningen til å takke alle som gjorde en innsats den 22. juli – både forsvarssektoren og hele samfunnet for øvrig. Vi vet allerede at det ble gjort innsats som reddet liv, som bisto både dem som ble rammet, og deres pårørende, og som beskyttet samfunnets interesser, verdier og holdninger.

Vi vet også at vi helt sikkert har lærdommer å ta med oss fra det som skjedde, og hvordan hendelsene ble håndtert. I tillegg til den viktige jobben kommisjonen nå gjør, er jeg derfor glad for å få lov til å redegjøre her i Stortinget i dag sammen med justisministeren.

Min svenske kollega besøkte justisministeren og meg selv for to uker siden. Han minnet oss på hvordan Sverige fortsatt har usikkerhet og granskninger rundt det som skjedde ved Estonia-ulykken. Dette viser at usikkerhet ofte vedvarer i lang tid etter slike nasjonale katastrofer. Målet vårt må være å etablere så mye fakta og informasjon tidlig, at de som blir rammet, og deres pårørende ikke føler at usikkerheten vil følge dem i lang tid framover, og at vi så raskt som mulig har sikret at vi har en samlet ressursbruk og beredskap som gjør oss best mulig rustet for framtiden.

Presidenten: Da vil presidenten, i henhold til Stortingets forretningsorden § 34 a annet ledd, foreslå at det åpnes for en kort kommentarrunde begrenset til innlegg på inntil 5 minutter fra hver partigruppe og et avsluttende innlegg fra statsrådene.

– Det anses vedtatt.

Martin Kolberg (A) [11:41:50]: Jeg vil takke for to svært gode og grundige redegjørelser, fra justisministeren og fra forsvarsministeren. Jeg mener at de overfor Stortinget i dag har gitt et bredt innsyn i mange av de relevante problemstillingene etter det forferdelige terrorangrepet 22. juli. Jeg mener også at det var riktig og nødvendig av statsrådene å gi en redegjørelse for Stortinget på det nåværende tidspunkt.

Jeg slutter meg til det som justisministeren og forsvarsministeren sa og sterkt understreket, at det er viktig med åpenhet om politiets aksjon, om sikrings- og redningsarbeidet og selvfølgelig også om Forsvarets innsats. Det er viktig og riktig at den nye dokumentasjonen som er kommet fram i disse to redegjørelsene, og som til dels ligger til grunn for dem, offentliggjøres i sin helhet. Det er bare åpenhet og kunnskap som kan gi oss et godt grunnlag for en enda bedre beredskap i framtiden, og det er kun åpenhet som kan hjelpe de pårørende i deres sorg, slik at også de får svar på alle sine spørsmål.

Også jeg vil understreke at jeg har forståelse for at det fremdeles er spørsmål som det vil ta tid å besvare, og det blir lett feil å trekke skråsikre konklusjoner for tidlig. Det skal vi derfor ikke gjøre.

Det var et samlet politisk Norge som nedsatte den kommisjonen som nå arbeider med å belyse alle sider av terrorhandlingen for å gi oss et samlet bilde av hvordan katastrofen ble håndtert. Jeg er glad for å kunne konstatere at Stortinget fortsatt står samlet bak denne handlingslinjen.

Men det er allikevel viktig at vi har en beredskap bygget på den kunnskap vi så langt har fått etter denne tragedien. Regjeringen har derfor – som det allerede er sagt – i statsbudsjettet for 2012 fremmet en rekke forslag som det er redegjort for også her i dag. Jeg slutter meg til disse forslagene. Arbeiderpartiets stortingsgruppe vil komme tilbake til det konkrete når innstillingen kommer til behandling i Stortinget senere i denne sesjonen. At flere av de opplysningene vi allerede har, vil avstedkomme endringer i rutiner, bevilgninger og styrking av vår beredskap, er åpenbart, og jeg vil si, helt nødvendig.

Redegjørelsene viser at de institusjonene vi setter vår lit til, sørget for at det meste fungerte da det virkelig gjaldt. Dette må, etter min mening, være grunnlaget når vi også må stille de vanskelige, men uunngåelige spørsmålene om responstid, politiplanverk, samarbeidet mellom Forsvaret og politiet, PSTs rolle og flere andre viktige spørsmål.

Mye av den politiske debatten dreier seg nå om innholdet i ordet «sikkerhet». Det kan og skal styrkes på mange felter. Øvelser kan gjøre oss bedre forberedt, med kompetente, samtrente og godt utstyrte beredskapsetater. Planverk, sikringstiltak og lovgivning skal også bedres. Alt dette skal vi ha. Men jeg mener likevel at ingen i Norge kunne være godt nok forberedt på den grenseløse ondskap som rammet regjeringskvartalet og Utøya.

For framtiden må våre sikkerhetsinstitusjoner og den politiske styringsstrukturen fortsatt forsterke, fornye og forbedre vår beredskap. Klarer vi ikke å endre måten vi tenker på om beredskap, vil det ikke hjelpe med all verdens planverk. Skal dette brukes effektivt, må vi endre måten vi tenker på om beredskapsmessige spørsmål. Her kan det finnes rom for forbedringer.

Jeg vil sterkt understreke en ting som kom fram i justisministerens redegjørelse, nemlig den politiske kampen mot all form for ekstremisme i det norske samfunn. Det er kanskje noe av det viktigste som politikken kan bidra med, med tanke på å skape et sivilt samfunn som har kraft til å stå imot det vi opplevde 22. juli.

Per Sandberg (FrP) [11:47:06]: Jeg vil slutte meg til her og takke for redegjørelser, som var gode oppsummeringer av det som har vært fokus og debatt siden 22. juli. Jeg vil også slutte meg til det som justisministeren sier, at fokuset aldri må bli annerledes når det gjelder ansvar. Det er én person som alene har ansvaret for det som skjedde 22. juli, og det er den tiltalte. Jeg vil også, i likhet med justisministeren, takke alle som har bistått og vært involvert på alle mulige måter rundt hendelsen 22. juli. Jeg er sikker på at alle innenfor offentlige etater og institusjoner, og den sivile delen, har gjort sitt aller, aller beste i kjølvannet av denne hendelsen.

Jeg er veldig glad for at vi har fått disse redegjørelsene, glad for at disse redegjørelsene vil føre til at vi får en prosess i Stortinget parallelt med 22. juli-kommisjonen. Som både forsvarsministeren og justisministeren er inne på, kommer det flere meldinger og handlingsplaner innenfor disse områdene også i forkant av 22. juli-kommisjonens konklusjoner.

Jeg tar fatt i det som justisministeren er inne på: Trusselnivået er akkurat det samme i dag som det var før 22. juli. Kanskje kan det også være ytterligere økt som et resultat av 22. juli. Derfor er det viktig for Fremskrittspartiet å ha fokus på noen områder som vi raskt kan gjøre noe med, og som det stilles tvil ved.

Jeg registrerer at justisministeren er innom de aller fleste områdene, og jeg mener at dette er områder som vi kan ta fatt i ganske raskt. Det gjelder ikke minst bistandsinstruksen. Vi hører av loggtallene og tidspunktene fra forsvarsministeren at det tok tre og en halv time før den første bistandsanmodningen kom, og det tok åtte og en halv time før den tredje bistandsanmodningen kom. Det er klart at det gjør noe med responstiden vår når vi har den type loggføring av tid, og det ikke skjer raskt nok.

Jeg er også opptatt av «skyting pågår» – som ikke er en instruks, det er helt riktig – fordi det er blitt sådd tvil om hvorvidt denne gjaldt 22. juli. Fremskrittspartiet har fått svar fra justisministeren på et skriftlig spørsmål, om at den var gjeldende, og da er det klart at det er viktig å få svar på hvorfor den ikke ble gjeldende. Selv om det kom vekslende meldinger om antall gjerningsmenn, så vi for 14 dager siden at det ble konkludert med at man nesten hele tiden hadde visst at det handlet om én gjerningsmann.

Jeg er også veldig opptatt av kommandolinjene mellom Forsvaret og politiet. Når man ikke greier å fange opp og reagere raskere enn det man har sett i dette tilfellet, må vi gå igjennom denne bistandsordningen og se på hvorvidt vi kan hente ut noe kortere responstid her.

Når man skal gå igjennom en så forferdelig hendelse, er det også viktig at man ikke er redd for å ta selvkritikk. For det er ingen tvil om at gjennom de 10–15 siste årene har det vært et sterkt fokus på beredskap og sikkerhet: Sårbarhetsutvalget, i 2004 kom PST med en egen risikoanalyse, vi hadde en øvelse i 2006, vi har hatt åpne trusselvurderinger som hele tiden har gitt oss signaler om at vi må styrke beredskap og sikkerhet. På tross av dette ser vi altså – etter 22. juli – at vi har store mangler.

Jeg registrerer de syv punktene til justisministeren, og jeg tror at struktur innenfor alle disse områdene er veldig viktig. Når vi registrerer at det er fem politidistrikter som indirekte eller direkte er involvert – du har beredskapstroppen, Heimevernet, E-tjenesten, PST, fylkesmannen og nødetater som skal samordnes – er det kanskje viktig at vi finner en annen måte å samordne systemet på, når den type hendelser skjer.

Erna Solberg (H) [11:52:31]: Det er for tidlig nå å trekke de endelige slutningene etter angrepet 22. juli. Angrepene i Oslo og på Utøya hadde så grusomme, så voldsomme konsekvenser og er så alvorlige at saken må behandles med grundighet, den største varsomhet og ettertanke, også i denne forsamlingen.

Jeg tror vi alle følte kaoset, usikkerheten og frykten den dagen. De som sto midt oppi de dramatiske begivenhetene, følte det i enda større grad. Mange måtte ta dramatiske valg i løpet av sekunder. Mange gjorde en heltemodig innsats og reddet mange liv. Kanskje kunne noen ha handlet annerledes. Ganske sikkert – med det vi vet i dag – kunne regjeringen ha gjort noe annerledes. Og ganske sikkert – med det vi vet i dag – kunne denne forsamlingen ha vedtatt andre ting i årene før. Men for å trekke endelige konklusjoner om hva som skulle ha vært gjort bedre før, om noen ikke har fulgt opp det de skulle, trenger Stortinget alle fakta på bordet, og de trenger det presentert samlet. Det vil Stortinget få når 22. juli-kommisjonen leverer sin rapport. Selv om vi i dag ser med tydelighet at 22. juli har vist klare svakheter i vår terrorberedskap, skal vi aldri glemme den ene tingen – at det er én person som står ansvarlig for 22. juli. Det er gjerningsmannen og gjerningsmannen alene som har skylden for angrepene 22. juli.

Den 22. juli 2011 kommer alltid til å bli husket som en av de mørkeste dagene i norgeshistorien. Samtidig var reaksjonen fra det norske folk i dagene som fulgte, ett av vår nasjons stolteste øyeblikk. Reaksjonen vil prege og forme oss for generasjoner. Jeg mener det er verdt å huske dette når Stortinget i dag starter med å gjøre de aller første vurderingene etter angrepene.

Jeg tror ikke vi hedrer ofrene ved å begynne å fordele skyld. Derfor skal vi heller ikke lete etter syndebukker, vi skal lete etter kunnskap. Den kunnskapen vi finner, skal brukes til å bedre forebyggingen og bedre sikkerheten i tråd med våre demokratiske idealer og vår åpenhetskultur. Åpenhetskulturen må først og fremst også nå gjelde de pårørende. Det er et voksende krav fra de pårørende om å få delta mer, få vite mer og få høre mer. Fire måneder etter 22. juli har de krav på å få vite mer. Ikke alt skal holdes igjen av etterforskningsmessige hensyn. Det blir opplevd som en beskyttelse av etatene når man ikke gir mer opplysninger enn man gjør i dag.

Hvilken beredskap Norge faktisk har, både i politiet og i Forsvaret, vet vi kan være ulikt det vi ofte hører og leser i dokumenter Stortinget blir forelagt. Det er forskjell på hva vi har på papiret, og hva vi har i realiteten. Derfor er det nødvendig å få realiteten på plass nå og ikke bare papirplanene. Det er også nødvendig at alle nød- og beredskapsetater jobber sammen, og at endringer i dem blir vurdert også ut fra konsekvensene for helheten, og at man er pragmatisk når det gjelder bruken av ressurser, personell og materiell mellom forsvar og politi. Høyre har lenge ønsket seg en politistudie, nettopp for å se på ulike deler av politiets oppgaver sammen med andre oppgaver vi har – ikke bare av terrorhensyn, men av hensyn til hele kriminalitetsbekjempelsen. Det mener jeg er viktig. Men jeg mener også det er bra at vi i dag er kommet ett skritt lenger i det siste årets diskusjon om vi skal få en uavhengig gjennomgang av PST, når justisministeren i dag innrømmer Høyre det vi har forsøkt å få til det siste året: å få en uavhengig gjennomgang av PST – ikke for å lete etter syndebukker i denne saken, men for å vite hvilken kapasitet vi har for fremtiden.

Vi skal i den prosessen vi går gjennom nå, ikke være naive. Men det er også naivt å tro at forebygging og sikkerhet bare handler om barrierer, gitter, stengte gater og bombefilm på vinduene. Det vil nemlig alltid finnes én gate i våre byer som ikke er sperret, og som kan bli et mål. Det vil alltid finnes én bygning hvor det finnes ruter som kan knuses, og hvor mål kan nås. Og det vil – forhåpentligvis – alltid finnes ungdom som samles under åpen himmel for å diskutere hva slags fremtid de ønsker seg. Det er det samfunnet vi ønsker oss.

Bård Vegar Solhjell (SV) [11:58:07]: Eg vil først takke justisministeren og forsvarsministeren for gode og grundige utgreiingar. På vegner av SVs gruppe vil eg òg takke dei og resten av regjeringa for den innsatsen som er gjord etter det forferdelege terrorangrepet. Han har vore viktig, og han har vore god.

Men på vegner av gruppa vil eg ikkje minst nytte høvet til å takke alle som bidrog med redningsarbeid, hjelpearbeid og anna arbeid i samband med terrorangrepet – offentlege etatar av alle slag, frivillige, alle stader dei bidrog. Ein viktig lærdom frå utgreiingane i dag er at mange gjorde mykje viktig som redda liv. Ein annan viktig lærdom frå utgreiingane er at det er ting som kan gjerast betre i ekstreme situasjonar i framtida.

Mange samfunnsinstitusjonar, kongehus, adel, forsvarsmakt uttrykkjer sin storleik gjennom fysiske monument. Demokratiet har vore parlament, men demokratiets storleik kjem først og fremst til uttrykk gjennom handlingar, gjennom augneblinkar – den franske revolusjonen, Murens fall, Eidsvoll 1814, eller små hendingar, som Rosa Parks som i 1955 nekta å reise seg frå setet sitt på avdelinga for svarte på bussen i Montgomery, Alabama. Ein kvit mann ville ha setet hennar fordi det var fullt på avdelinga for kvite. Ho vart arrestert, men det var opptakta til ein bussboikott som førte til slutten på raseskiljet på bussane i byen, og etter kvart i USA. Utan samanlikning elles: Det norske folket sin reaksjon på terrorangrepet, den frivillige innsatsen, rosetoget, kjærleiken, samhaldet, statsminister Jens Stoltenberg sin bodskap om meir demokrati, meir openheit – kanskje den viktigaste politiske enkeltbodskapen i Noreg i nyare tid – er eit eksempel på ein demokratisk viktig augneblink i vår nyare historie. Det er eit stort ansvar for Stortinget å følgje opp og setje ut i livet det svaret. Derfor er det klokt av regjeringa å kome til Stortinget og greie ut om det no og å offentleggjere alt bakgrunnsmaterialet for utgreiinga.

Frå SV si side er vi førebudde på å delta i debatten om alle dei hovudområda som justisministeren tek opp i si utgreiing. Det same gjeld utfordringane som ligg frå forsvarsministeren. Debatten må førast kontinuerleg, og informasjonen vil kome gradvis. Nokre konklusjonar er trekte, andre vil verte trekte framover. Eg vil likevel påpeike at det viktigaste er at konklusjonane er riktige, ikkje berre raske, og eg vil nytte sjansen til å åtvare mot at vi får ein partipolitisk debatt om dette.

Eg vil òg trekkje fram nokre andre viktige perspektiv. Det finst mange eksempel på at sikkerheit og fridom er to sider av same sak. Sikkerheit mot ulykker og angrep legg t.d. eit viktig grunnlag for fridomen vår. Men det finst òg eksempel på at sikkerheit og fridom må balanserast mot kvarandre, fordi sikkerheitstiltak fråtek oss nærleik til makthavarar, eller moglegheita til å kommunisere så fritt som ønskjeleg. I dei tilfella må vi erkjenne motsetningar og debattere dei, som justisministeren tek initiativ til.

Politisk vald i nyare tid i Noreg er utøvd av høgreekstreme miljø. I andre land er biletet annleis, men òg i eit europeisk perspektiv står høgreekstreme bak svært mykje politisk vald. Eg meiner det er rett å føre ein debatt framover om vi har hatt nok fokus på dei miljøa, og om vi må prioritere det sterkare framover. Eg ser fram til openheit om PST sine prioriteringar og ein politisk debatt om prioriteringane.

Til sist: Terrorangrepet var eit politisk angrep på regjeringa, på AUF, på verdiar som mangfald, demokrati og eit fleirkulturelt samfunn. Korleis sørgjer vi for at det verdigrunnlaget best vert vareteke vidare? Terrorangrepet var òg eit angrep på menneske, og menneske vert best hjelpte av menneske: familie, vener, frivillige og profesjonelle. Korleis utviklar vi vidare eit samfunn der samhaldet mellom oss står sterkt, der tilliten er høg, viljen til å vise solidaritet er sterk og det offentlege tilbodet fungerer godt? Svaret på dei utfordringane utgjer kanskje vår aller viktigaste beredskap som samfunn for framtida.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [12:03:15]: Takk til justisminister Storberget og forsvarsminister Faremo for grundige redegjørelser, som fikk fram noen av alle de komplekse valgene vårt samfunn og våre beredskapsenheter sto overfor den 22. juli.

Det var én mann alene som sto bak den tragedien som rammet mange, men som rammet oss alle. Vi må aldri glemme at det er han som har ansvaret. Uansett hvilke svakheter vi finner, er det han, og han alene, som har ansvaret.

Han var alene. Men mange bidro. Her i Oslo var det mange enkeltpersoner som bidro før ambulansetjenesten var der, mange som bidro til å redde liv. I nærheten av Utøya var det folk som satte sitt eget liv i fare for å hjelpe dem som ble rammet av det forferdelige terrorangrepet. Det viser at vi alle som samfunnsborgere også har en del av ansvaret for samfunnsberedskapen. Når nøden er størst, må vi alle bidra. Selv i Oslo sentrum klarer ikke nødetaten å være der før medmennesket er der og kan bidra med grunnleggende førstehjelp.

22. juli har lært oss mye, og den vil lære oss enda mer. En ting den har lært oss, er at det er umulig å si hvor terror rammer. Hvem hadde trodd at det var i Hole kommune i Buskerud at det mest grusomme terrorangrepet, det største angrepet mot vårt land etter annen verdenskrig, skulle komme? Det gjør jo også at situasjonen framover og det å lage en beredskapsplan for hele landet er den store utfordringen – hvordan vi skal ha et politi, et forsvar, en helsetjeneste, et sivilt samfunn, som har en beredskap som kan takle veldig mange ulike hendelser.

Når vi nå går inn i arbeidet med ny langtidsplan for Forsvaret, er det viktig at vi klarer å se samfunnets ulike ressurser i sammenheng, og se hvordan vi sammen på tvers av politi, helse og forsvar kan styrke samfunnets samlede beredskap, og at vi kan få en beredskapsplanlegging for hele landet vårt.

I dagene etter 22. juli fant vi sammen. Det var representanter fra alle de politiske partiene som var samlet da vi satte i gang 22. juli-kommisjonen – det var et samlet politisk Norge. Denne redegjørelsen og de debattene som vi har hatt etter 22. juli, har vist hvor komplekst det er – vi har ikke alle svarene, vi har ikke all informasjonen. 22. juli-kommisjonen skal prøve å gi oss flest mulig svar, slik at vi som storting, og regjeringen, kan ta mest mulig opplyste valg. Jeg håper at vi i ånden etter 22. juli, også når vi skal ta de valgene, klarer å diskutere rolig sammen hva som er best for vårt land, hvordan vi kan videreføre våre verdier på best mulig måte.

Til slutt: Det blir vår oppgave å veie ulike hensyn opp mot hverandre. Vi vil aldri kunne sikre et samfunn mot all risiko. Hvor mye overvåkning er det vi tillater, hvor mange gater vil vi stenge, hvor mye sikkerhet og kontroll skal vi ha rundt myndighetspersoner? Det står grunnleggende verdier på spill hvis vi ikke tar en grundig og god debatt om hvordan vi kan sikre en god beredskap, samtidig som vi tar vare på personvernet og åpenheten i vårt samfunn.

Hendelsene 22. juli var en stor tragedie. Det er én person, og én person alene, som har ansvaret.

Dag Terje Andresen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Hans Olav Syversen (KrF) [12:07:36]: Jeg vil også på vegne av Kristelig Folkeparti få takke for to viktige redegjørelser.

Jeg vil vel kanskje si at konklusjonen er at redegjørelsene først og fremst er faktaredegjørelser, mer enn redegjørelser som gir vurderinger av hvilke endringer som bør foretas. Jeg har notert meg kanskje ett felt hvor det er mer samstemthet i de to redegjørelsene om hvor det bør skje endringer, og det gjelder et mulig samarbeid politi–forsvar i sterkere grad enn i dag.

Jeg slutter meg fullt og helt til justisministerens innledning. Dette blir et spørsmål om vilje til endring og vilje til læring. Hvis vi har det som overskrift, kan vi også komme videre som samfunn etter det som skjedde den 22. juli.

Vi har nedsatt en kommisjon. Det har Kristelig Folkeparti gitt sin fulle tilslutning til. Men det må samtidig ikke være slik at kommisjonen blir en form for unnskyldning for at man ikke foretar endringer i det som åpenbart må rettes på i vår beredskap. Jeg har ikke oppfattet at det er regjeringens holdning, men jeg vil gjerne få understreke det også fra denne talerstol.

For oss er det viktig at kommisjonen blir en sannhetskommisjon. Fakta må på bordet – ikke for å utpeke syndebukker eller klandre enkeltpersoner først og fremst, men for å identifisere systemsvikt som må forbedres. Det gjelder instrukser, prosedyrer, samarbeidsrelasjoner, kommunikasjonslinjer, ansvarsfordeling, materiell og utstyr som de forskjellige etater er satt opp med. Bare ved å få kartlagt dette fullt og helt kan vi vedta nødvendige forbedringer. Jeg vil derfor også gi en liten utfordring til justisministeren, som jo skal ha ordet igjen: Når regjeringen har sagt nei til kommisjonens ønske om at enkeltpersoner kan avgi forklaringer under taushet, hvordan vil regjeringen sikre at det som skal på bordet, kommer på bordet, og at ingen – også med bakgrunn i tidligere situasjoner – føler at de ikke kan gjøre det, av frykt for etterfølgende represalier?

For det første, som justisministeren var inne på, er det den samlede beredskapen som jo må være målet for forbedring, og, som jeg sa, herunder systemsvikt, slik vi nå har fokusert på. For det andre gjelder det det løpende arbeidet med å forbedre det som vi ser svikter. Her skulle jeg gjerne hørt mer fra justisministeren om hva han og regjeringen mener det er grunnleggende nødvendig å rette på. Det synes jeg kanskje det var mindre av enn jeg hadde trodd før vi fikk redegjørelsen.

Så merket jeg meg at det skal fremlegges interne evalueringer på nyåret, i februar. Spørsmålet til justisministeren og forsvarsministeren er: Hvordan vil regjeringen håndtere disse interne evalueringene? Har man tenkt å la dem inngå som en del av 22. juli-kommisjonens arbeid og fremlegges i etterkant, eller vil de bli offentliggjort når de foreligger?

Så til vår egen rolle. Vi lever i en tid der vanskelige saker ofte skal forenkles. Ikke minst hendelser som ryster oss, gir raskt krav om forklaringer, ansvarsplassering og skyld og behov for raske tiltak. Der vil jeg si at det er også vårt ansvar i fellesskap – posisjon og opposisjon – at vi ikke overforenkler og dermed kan komme til helt forhastede konklusjoner. Men en kritisk og faktabasert opposisjon er også nødvendig for at vi skal få mer demokrati.

Trine Skei Grande (V) [12:12:56]: Jeg vil også takke statsrådene for at de kom hit og hadde denne redegjørelsen i landets parlament. Det er der det hører hjemme å ta disse debattene. Jeg tror det er viktig at vi ikke lukker noen debatter, at vi prøver å holde dem så åpne som vi kan, hele tida.

Vi har laget et fellesskap i dette landet som har som formål å sikre liv. Det er vår fremste oppgave. Som jeg har sagt før fra denne talerstolen – det klarte vi ikke den dagen. Jeg er ikke opptatt av at vi skal finne syndebukker i systemet, men å innrømme at systemet vårt faktisk sviktet den dagen. Derfor er det viktig å ikke ha lukkede prosesser om dette. Derfor er det viktig å snakke om hva det var som gikk galt, uten å prøve å finne en person som har vurdert feil, når vi alle vet at det var systemene våre som ikke fungerte. Da må vi tore å ta de vanskelige debattene. Da må vi også tore å ta dem over tid.

Jeg er enig i justisministerens kommentar om at det er viktig å ikke dra konklusjoner for tidlig når det gjelder de grepene vi vet må tas, for vi kan ikke si at alt var perfekt den dagen. Det var veldig mange som gjorde veldig mye mer enn det som kunne forventes av dem, men det var også noe som vi ikke fikk gjort. Vi fikk ikke sikret flere liv. Det som fungerte godt, var det vi så av sivilsamfunnet vårt den dagen, eller, det som fungerte veldig godt i helsesystemet vårt – så godt at ikke helseministeren er her under dagens orientering.

Vi så politifolk som stilte opp mye mer enn det som krevdes. Vi så leger som var på vei til sykehus før de var blitt innkalt. Vi så hundrevis, ja, kanskje tusenvis av blodgivere i Oslo som sto klare til å bidra. Vi så alle de folkene som gjorde kanskje det aller modigste, nemlig å begynne å ro, men likevel så vi at systemene våre sviktet. Jeg vil gjerne tiltre den takken som begge statsrådene uttrykte til de mange som bidro, men det er viktig at vi kan se åpent på det som ikke fungerte.

Justisministeren dro opp en del punkter som jeg synes er veldig interessante, hvordan vi skal bekjempe voldelig ekstremisme, som jeg tror blir en viktig del av vår trygghetskamp framover. Men jeg syns det er viktig å understreke at det betyr alle typer voldelig ekstremisme. Jeg frykter at vi har hatt et for stort fokus på ekstremisme fra islamsk side, og at vi glemmer den ekstremismen som ofte oppstår på andre politiske hold. Jeg syns justisministeren må forsikre seg om at dette fokuset blir helt annerledes i tida framover.

Det skal kjempes for åpenhet i samfunnet. Politimetoder må alltid diskuteres. Jeg tenkte ikke at jeg skulle dra den store personverndebatten i dag, men jeg er veldig bekymret over den store fascinasjonen av masseinnhentingsskanning – masseinnhenting av informasjon som man tror skal skape sikkerhet – når vi ser at prinsippet om masseinnhenting av informasjon har feilet gang etter gang etter gang. Her ble det også snakk om at man gjennom masseinnhentingssystemer hadde navn på lister, men at man likevel ikke klarte å bruke det. Jeg er mye mer opptatt av å ha et overvåkingspoliti med dyktige fagfolk som kjenner folk, som kjenner miljøer, og som ferdes der de skal ferdes, enn å tro at store databaser skal sikre vår frihet og trygghet. Åpenhet gjør oss sårbare, men lukkethet gjør oss ikke nødvendigvis sikre.

Da jeg første gang, som 14-åring, var på en stor internasjonal konferanse i Sveits, er det eneste jeg husker fra turen, og som gjorde skikkelig inntrykk, at politimennene på flyplassen gikk med maskingevær. Jeg har aldri følt meg så usikker. Åpenhet kan også gi sikkerhet når vi som fellesskap tar ansvar for vår sikkerhet. Statsministeren sa i de dagene det gjaldt, at vi skal kjempe for mer åpenhet, mer demokrati og ikke naivitet. Vi var alle sammen enige da, og vi i Venstre skal i hvert fall sørge for at disse ordene blir husket også videre i debatten.

Statsråd Knut Storberget [12:18:12]: Aller først har jeg lyst til å gjenta min takk for å kunne redegjøre. Etter å ha hørt tilbakemeldingene må jeg si at jeg er enda mer overbevist om hvor riktig det først og fremst er at vi får en bred debatt rundt de temaene som er løftet fram i Stortinget i dag. De innspill som er kommet, borger etter mitt skjønn godt for at vi alle skal evne å ta de vanskelige valgene som ligger bl.a. i de sju utfordringene jeg hadde i redegjørelsen. I så måte synes jeg dagen i dag er et godt anslag også for å kunne gjøre sikkerheten enda mer optimal.

Jeg har erfart gjennom de årene jeg har vært i Justisdepartementet, at denne type arbeid blir vi aldri ferdig med. En slik hendelse som vi den 22. juli ble utsatt for, aktualiserer og peker på de svakheter man kan se i svært ekstreme situasjoner – gjennom begges redegjørelser. Det skulle bare mangle om man ikke hadde mulighet for i det politiske rom som Stortinget er, å ta ordentlige og gode avveininger rundt dette.

Jeg er også helt enig med representanten Skei Grande i at et samfunn som lukker seg helt inne, og som er omgitt med de kvasseste politimetoder, enten det er bevæpning eller andre typer overvåkning, ofte kan bli en falsk trygghet, og at det faktisk ligger mye trygghet i åpenheten som sådan, og at det ikke nødvendigvis er motsetninger mellom disse størrelsene. Men på enkelte områder er vi helt avhengig av å finne nyttigere redskap. Hvis det stilles krav til oss om at det skal komme inn opplysninger om personer som handler i Polen for et lite beløp, og hvis vi skal klare å etterforske i kjølvannet av en slik alvorlig hendelse, er det også nyttig å ha mulighet til å registrere, mulighet til å lagre data innenfor et visst rom, slik som bl.a. datalagringsdirektivet gir hjemmel for. Det er en politisk debatt som vi hadde i vår, som jeg tror bare vil eskalere, og som vil vise at det er behov for at vi klarer å trekke en anstendig og nyttig grense for den type virkemidler.

Noen har vært inne på spørsmålet om informasjon. Jeg ivrer for at vi skal ha mest mulig informasjon ut. Derfor har vi nå offentliggjort underlagsmaterialet til min redegjørelse. Det er et underlagsmateriale som innebærer alt fra redegjørelse på tid, men som også er korrigeringer i forhold til det arbeidet vi har gjort med forberedelsen av redegjørelsen. Vi ser at det er nyttig i den politiske debatten, men jeg mener også at det i veldig stor grad er nyttig overfor de som er mest berørt av tragedien etter 22. juli. Jeg er derfor av den oppfatning at mye av det materialet som politiet nå besitter, og som går på tid og beslutning, ikke nødvendigvis er særlig relevant å holde tilbake lenger med hensyn til etterforskning eller av andre hensyn.

Så er det slik at det er riksadvokaten og påtalemyndigheten som avgjør spørsmålet om hva som ligger inn under etterforskningen. Jeg skal ikke legge meg opp i det, men jeg skal love at jeg skal fortsette å bidra i kontakten med pårørende og etterlatte, slik at de får den informasjonen det er mulig å gi, så raskt som mulig.

Når det gjelder spørsmålet om politiets interne evalueringer, som er helt vanlig at man foretar etter så dramatiske hendelser, har politiet forsikret om at evalueringsrapportene vil bli stilt til rådighet for kommisjonen. Jeg har valgt å ikke legge meg opp i det evalueringsarbeidet politiet nå gjør, men jeg skal bidra til at vi får størst mulig offentlighet også ellers – altså utover at det skal til kommisjonen – slik at det også kan bidra til å kaste lys over de politiske debattene som vil komme. Det er som representanten Sandberg var inne på; det vil komme flere debatter før kommisjonen kommer med sin innstilling, og det vil være viktig fra vår side også å kunne ha mulighet for å dra veksler på det materialet.

Så til representanten Syversen, som var inne på spørsmålet om tiltak. De sju områdene som nå ble nevnt i redegjørelsen, innebærer også å kaste lys over tiltak. Jeg nevner bare kort: nødnettutbyggingen vedtatt før 22. juli, helikoptertiltakene, enten det er redningshelikopter eller Bell eller politihelikopter, spørsmålet om metodebruk, hvor det er varslet tiltak, og ikke minst spørsmålet om bevilgninger til de etater som er berørt. – Men så langt takker jeg Stortinget for en veldig flott runde om dette.

Statsråd Grete Faremo [12:23:54]: Jeg vil også benytte anledningen til å gjenta en takk for å få lov til å redegjøre for Forsvarets bistand 22. juli og dagene etterpå.

Ikke overraskende – og jeg må si jeg er glad for det – har samarbeidet mellom Forsvaret og politiet hatt stor oppmerksomhet i dag. Norge er et lite land med begrensede ressurser til beredskap og krisehåndtering. De samlede ressurser må derfor utnyttes på en mest mulig effektiv måte for samfunnet som helhet. Vi har en lang tradisjon for samarbeid mellom militær og sivil sektor, og slikt samarbeid skjer løpende hver dag. Vi må likevel vurdere hvordan vi kan bidra med ytterligere forbedringer.

Grunnloven og bistandsinstruksen utgjør det juridiske rammeverket for Forsvarets bistand til politiet. Politiet definerer behovet for bistand i hvert enkelt tilfelle. Forsvaret skal likevel være proaktive med tanke på å iverksette de nødvendige forberedelser for å være best mulig klar dersom anmodning om bistand kommer.

I utgangspunktet kan alle Forsvarets tilgjengelige ressurser bistå sivile myndigheter ved behov. Noen kapasiteter er likevel mer relevante og gripbare for bistand i kritiske situasjoner. Håndteringen i forbindelse med terroraksjonene 22. juli har satt et spesielt søkelys på noen av disse. Det er derfor også allerede iverksatt tiltak for å følge opp noen av de erfaringene vi har gjort oss. Det er, som nevnt, slik at den militære helikopterberedskapen er styrket allerede, og vår evne til å bistå med objektsikring ved bruk av sikringsstyrker vurderes nærmere, og, som også flere har vært inne på, trenger bistandsinstruksen en gjennomgang. Vi gjennomgår denne, både prosedyrer og rutiner, ikke minst med sikte på hvordan vi kan forenkle samhandlingen ytterligere.

Jeg er også åpen for innspill om hvordan Forsvaret hurtig og effektivt kan bistå politiet med sin kompetanse og sine ressurser på en enda mer effektiv måte enn i dag, og da spesielt hva gjelder terrorberedskapen. La meg igjen understreke at vi må kunne håndtere det uventede. Det er derfor viktig å videreutvikle robuste og fleksible ordninger for beredskap og krisehåndtering, hvor alle samfunnets ressurser kan opptre i samspill. Det må også øves regelmessig. Bare slik kan vi være best mulig forberedt på å håndtere bredden av de sikkerhetsutfordringer som framtiden kan bringe.

Jeg vil også vise til det justisministeren sa om åpenhet. Vi skal gjøre alt vi kan for å bidra til at de faktiske forhold blir best mulig belyst. Vi bidrar der med informasjon til politiet, som nå gjennomgår og evaluerer sin innsats, og vi bidrar også til 22. juli-kommisjonens arbeid. Åpenhet, så langt det er mulig, må være vårt felles mål.

Med dette vil jeg igjen bare takke for de synspunktene som er kommet. Jeg ser fram til viktige debatter om hvordan vi kan sikre en best mulig anvendelse av de totale ressurser i situasjoner som krever det. 22. juli krevde det.

Presidenten: Dermed er debatten etter redegjørelsene avsluttet.

I denne typen sak er det riktig umiddelbart ved slutten av saken å konkludere med eventuell viderebehandling. Det er årsaken til at det nå ringes til votering.

Jeg har grunn til å tro at det er relativt bred enighet om den framgangsmåten presidenten har tenkt å foreslå, nemlig at justisministerens og forsvarsministerens redegjørelser om angrepet 22. juli 2011 behandles videre etter forretningsordenen § 34a bokstav c. – altså at vi sender den til komité for videre behandling. Det oppfatter jeg at det er enighet om, gitt at vi oversender den i forbindelse med en referatsak senere, og da med hvilken komité som da skal ta saken til behandling. Forslaget er altså at vi behandler saken etter forretningsordenen § 34a bokstav c., sender den til komité for videre behandling. Kan Stortinget godkjenne det, og så kommer vi tilbake til det under et referat?

– Det anses vedtatt.