Anders B. Werp (H) [11:56:50]: Denne interpellasjonen dreier seg om den industrien som ved siden av gruveindustrien antakelig har lengst historie her i landet. Skogindustrien har vært viktig for landet siden de første skipsbyggerier, sagbruk, kull- og tjæremiler ble bygget.
På mitt kontor har jeg et bilde som viser treforedlingsfabrikkene i Drammensvassdraget i 1955. Da var det 33 fabrikker fra Hønefoss i nord til Hurumlandet i sør. Det var tusenvis av arbeidsplasser, høy verdiskaping, og det ga etterlengtede valutainntekter til landet etter krigen. Etter vedtaket om å stanse papirproduksjonen på Follum er det nå to av de 33 tømmerforbrukende fabrikkene igjen. Det er Hellefoss i Øvre Eiker, og det er Södra Cell i Hurum. Dette forteller mye om en industri som har vært gjennom store omstillinger og kraftig rasjonalisering.
Det er situasjonen som følge av vedtaket om å stanse produksjonen på Follum som er bakgrunnen for min interpellasjon. Vedtaket innebærer at ca. 700 000 m3 tømmer og 140 000 m3 flis må finne nye kjøpere. Produksjonen av ca. 380 000 tonn papir fjernes fra markedet. Over 350 ansatte mister jobben. Dette har store konsekvenser. I tillegg kan vi lese at flere andre treforedlingsbedrifter sliter tungt.
Dette er naturligvis en del av et større bilde, hvor den grunnleggende faktoren er at papirforbruket går ned de fleste steder i verden. I USA har papirforbruket gått ned med 60 pst. de siste ti årene. Internett og digital informasjonsformidling har kommet sterkere, til fortrengsel for papir. I tillegg er det nå økonomisk urolige tider.
La meg understreke den store betydningen treforedlingsindustrien har også for sagbruksindustrien og skogeierne. Når et tre avvirkes i skogen, går halvparten, den nedre delen av treet, til sagbrukene for produksjon av trelast. Resten av treet leveres til treforedling for produksjon av papir og cellulose. På sagbruket får man ut trelast av halve tømmervolumet, resten selges til treforedlingsindustrien i form av flis. Det vil si at ca. 70 pst. av alt tømmer som avvirkes i Norge, ender opp i treforedlingsindustrien. En reduksjon av produksjonskapasiteten her vil altså også ha konsekvenser for sagbrukenes inntjening – ikke minst vil det gå ut over skogeierne og markedet for deres tømmer.
Men når vi vet at trefiber fra norske skoger har kvalitetsegenskaper og bruksegenskaper som på langt nær er utnyttet, må vi se etter nye posisjoner for industriell utvikling av dette unike råstoffet.
Norge har store og økende skogressurser, og vi er trolig blant de land i verden som har størst tilvekst i forhold til det kvantum som tas ut gjennom hogst hvert år. Dette – kombinert med råstoffets gode egenskaper – gir i seg selv et tydelig bilde av det store potensialet for ytterligere næringsutvikling.
Skogindustrien er en miljøvennlig prosessindustri og kanskje landets mest komplette verdikjede. Den er basert på miljøvennlige og fornybare norske råvarer, med solide norske kompetansemiljøer og med innsats av fornybar norsk vannkraft. Norsk treforedlingsindustri selger stort sett på det internasjonale markedet. Fra bransjehold hevdes det at alt som kan produseres av olje, også kan produseres av trefiber, og det er tankevekkende og oppløftende å høre fagfolk fra treforedlingsbedriften Borregaard fortelle at 25 pst. av deres produkter ikke engang eksisterte for fem år siden. Dette er et godt bilde på nytenkning og gode muligheter for en hel næring.
Det er derfor viktig at man nå så raskt som mulig legger større kraft inn i arbeidet med å se på utviklingsmuligheter for nye produkter og produktlinjer basert på miljøvennlig norsk trefiber. Vi ser konturene av en overgang fra begrepet treforedlingsindustri til trekjemisk industri.
Derfor må det raskt etableres en strategi for å videreutvikle disse mulighetene. Her har naturligvis næringen hovedansvaret, og den må selv være drivkraften for de industrielle og kommersielle dimensjonene i en slik strategi. Men myndighetene må selvfølgelig også bidra til å understøtte en framtidsrettet strategi. Infrastruktur, en næringsvennlig skogpolitikk, energipolitikk, fagutdanning og forskning – staten kan bidra til å åpne internasjonale markeder for norsk industri og legge til rette for gode rammebetingelser generelt. Dette er noen stikkord for statens rolle. I tillegg er det avgjørende at strategien er tilpasset næringens behov for omstilling.
Høyre vil rose statsrådens initiativ til å opprette en arbeidsgruppe for treforedlingsindustrien. Vi tolker det som et første skritt i retning av en strategi hvor myndighetenes målsettinger og virkemidler ses i sammenheng. Arbeidsgruppen bør arbeide raskt og effektivt, og dens konklusjoner må være godt forankret i næringen.
I en interpellasjon om treforedlingsindustrien, fra representanten Lise Christoffersen den 28. mars 2011, uttalte næringsministeren seg om eierskapet i næringen:
«Men det betyr ikke at en trenger statlig eierskap for å lykkes. Det finnes også mye privat kapital og eiere som bidrar i denne sektoren.»
Jeg er helt enig med statsråden i dette. Den stolte norske historien om treforedlingsindustrien viser til fulle at ikke minst skogeierne, altså råstoffleverandørene, har vært både ansvarsfulle, initiativrike og handlekraftige for å utvikle historien. Vi så det allerede i 1918, da Skogeierforbundet var en viktig drivkraft for hjemkjøpet av Borregaard, og vi så det igjen på 1960-tallet ved etableringen av Nordenfjelske Treforedling, som nå heter Norske Skogindustrier. Også her sto Skogeierforbundet bak initiativet.
En strategi fra statens side må derfor bygge opp under slike langsiktige initiativ, som jeg håper både skogeierne, industrien selv og andre langsiktige investorer vil fremme i tiden som kommer.
Det er særlig tre temaer som er absolutt obligatoriske i debatten om treforedlingsindustrien. Det er råstofftilgang, energipolitikk og infrastruktur. Råstofftilgangen er en akilleshæl for skogindustrien. Høyre forutsetter at regjeringen fører en næringsvennlig skogpolitikk. Det var med betydelig overraskelse vi så at det ikke er formulert et klart mål for årlig avvirkning i den landbruksmeldingen som nylig ble lagt fram. En offensiv målsetting om dette ville vært motiverende for både skogeierne og industrien i deres langsiktige planlegging, fordi det ville skapt trygghet for myndighetenes pådriverrolle på dette feltet. Tvert imot opplever man flere steder i landet særlig miljømyndighetene som en motkraft til skognæringen, i form av restriksjoner på bygging av nødvendige skogsveier og i form av pålegg som følge av såkalte inngrepsfrie naturområder. Høyre håper næringsministerens initiativ klargjør de næringsmessige perspektivene i denne situasjonen. Skognæringen har virkelig vist at de tar sitt miljøansvar på alvor. Det kan sikkert også landbruksministeren fortelle mye om.
Når det gjelder energipolitikken, er det etablert en garantiordning for kraftkjøp. Denne ble godkjent av EFTAs overvåkingsorgan, ESA, i mars 2011. Høyre konstaterer at denne ordningen er noe helt annet enn det regjeringspartiene uten forbehold presenterte i valgkampen 2005. Videre har vi endelig fått på plass grønne sertifikater. Men med oppstartstidspunkt fra 2009 vil f.eks. ikke Södra Cell fullt ut kunne nyttiggjøre seg disse her i Norge.
Skognæring og skogindustri er svært transportintensive næringer. Høyre forutsetter at man legger til grunn en offensiv strategi på dette området, som imøtekommer næringen og industriens behov for kostnadseffektiv transport.
Det er på bakgrunn av disse momentene jeg stiller følgende spørsmål til statsråden: Hvilke strategier har regjeringen for langsiktig og høy utnyttelse av skogressursene i Norge, og på hvilken måte vil regjeringen legge til rette for en framtidsrettet, industriell utvikling av nye produkter som er basert på råstoff fra norsk tømmer?
Statsråd Trond Giske [12:06:37]: Interpellanten tar opp situasjonen for og mulighetene til skog- og treindustrien i Norge. Gode vilkår for treforedlingsindustrien og hele den skog- og trebaserte næringen er noe som opptar både meg og regjeringen. Vi ønsker å stimulere lønnsom næringsvirksomhet framover basert på våre skog- og treressurser gjennom å bidra til omstilling, satsing på kunnskap og innovasjon.
Utviklingen i Europa er en utfordring for eksportrettet næringsliv. Treforedlingsindustrien har en meget høy eksportandel. De seneste månedene har utfordringene for denne industrien blitt synliggjort. Norske Skog besluttet like før jul å legge ned produksjonen ved papirfabrikken på Follum, med virkning fra mars i år. Mer enn 350 ansatte berøres direkte. Ved Hunsfos Fabrikker i Vennesla ble produksjonen stengt i høst. Begge disse fabrikkene har hatt mer enn 100 års papirproduksjon. Ved Södra Cell Tofte i Hurum og Södra Cell Folla i Verran ble mange ansatte permittert før jul.
Norsk treforedlingsindustri har over tid vært gjennom betydelige omstruktureringer. Næringen har vært under press på grunn av sviktende markeder, bl.a. som følge av mer elektronisk kommunikasjon til erstatning for bruk av papir. Produksjonen har blitt konsentrert om stadig færre produksjonsenheter.
Til tross for opplagte utfordringer bør treressursene og den tunge kompetansen vi har på dette området, imidlertid gi spennende utviklingsmuligheter. Vi må erkjenne at myndighetene ikke kan gjøre noe med endrede markedsforhold, redusert etterspørsel og omfattende strukturelle endringer i næringsgrener. Regjeringen vil imidlertid gjennom gode rammevilkår bidra til at lønnsom næringsvirksomhet basert på skog- og treressurser kan videreutvikles.
Vi har store skogressurser i Norge. Skogressursene er mer enn doblet i løpet av de siste årene. I dag vokser det, som interpellanten peker på, mer en dobbelt så mye skog som det hogges. Norske skoger tar opp CO2 tilsvarende 50 pst. av de samlede norske klimagassutslippene. Regjeringen legger stor vekt på at skogressursene tas i bruk på en bærekraftig måte for å øke verdiskapingen. I regjeringens stortingsmelding om landbruks- og matpolitikken, som nylig ble lagt fram, varsles det bl.a. at innsatsen for å øke bruken av tre skal videreutvikles. Dersom etterspørselen etter råstoff fra skogen øker, skal det legges til rette for økt hogst og uttak av skogbiomasse.
Vi har mye næringsvirksomhet mange steder i ulike ledd av verdikjeden for skog og tre. Treforedlingsindustrien er en viktig del av det skog- og trebaserte næringslivet i Norge.
Rammevilkår på kraft- og miljøområdet er viktige for treforedlingsindustrien. Treforedlingsindustrien bruker mye kraft som innsatsvare i sin produksjon. Regjeringens tiltak for å styrke kraftforsyningen og styrking av industriens kraftvilkår er derfor viktige. Blant annet styrkes produksjonen av fornybar kraft gjennom etableringen av det felles elsertifikatmarkedet med Sverige fra og med 1. januar i år. For ikke å svekke bedriftenes konkurransekraft er imidlertid treforedling og annen industri med høyt kraftforbruk unntatt fra sertifikatplikten.
Vi har etablert en garantiordning for industriens kjøp av kraft med en ramme på 20 mrd. kr. Jeg er glad for at Statkraft har inngått nye langsiktige kraftkontrakter med flere treforedlingsbedrifter som Norske Skog på Skogn, Södra Cell Folla og Hunton Fiber på Gjøvik.
Regjeringen har en offensiv politikk for å møte klimaendringene med nye virkemidler. Regjeringen er samtidig opptatt av å beholde og utvikle miljø- og energieffektiv industri i Norge og Europa parallelt med utviklingen av klimavirkemidlene.
Regjeringen har lagt til grunn at EUs reviderte klimakvotedirektiv skal implementeres i Norge på en slik måte at kvoter tildeles norske bedrifter på samme måte som innenfor EU. Regjeringen arbeider aktivt med spørsmål om kompensasjon for karboninnslag i kraftprisen. Dette er spørsmål som er viktige for treforedling og hele prosessindustrien.
Norsk treforedlingsindustri er høyteknologisk og internasjonalt rettet. Norske Skog er fortsatt en verdensledende produsent av avis- og magasinpapir. Borregaard er et verdensledende bioraffineri med sterke markedsposisjoner innenfor trebaserte biokjemikalier.
Det bør ligge mange spennende utviklingsmuligheter i denne næringen. Forskere mener f.eks. at alle produkter som lages av olje, også kan lages av biomasse. Mulighetene er enorme – biomasse er grønn olje.
Men framtidens muligheter kan kun realiseres gjennom omstilling, forskning og innovasjon. Vi må ha bedrifter med høy kompetanse og omstillingsevne.
Myndighetene skal spille rollen som tilrettelegger for at næringen selv lager nye produkter som er framtidsrettede, og som gir trygge arbeidsplasser.
Flere ordninger og programmer innenfor virkemiddelapparatet bidrar til prosjekter innenfor tre og treforedling. Miljøteknologiordningen i Innovasjon Norge ble etablert som en øremerket tilskuddsordning i 2010 med 140 mill. kr. Det største tilskuddet, på 58 mill. kr, ble innvilget i desember 2010 til Borregaard Industrier i Sarpsborg, til utvikling av pilotanlegg for 2. generasjons biodrivstoff.
Regjeringen har gjennom Trebasert innovasjonsprogram, som også administreres av Innovasjon Norge, videreført og styrket satsingen på bruk av tre som konstruksjons- og bygningsmateriale. Et aktuelt og spennende prosjekt som har fått bidrag fra dette programmet, er det spektakulære kulturhuset i Kristiansand, som åpnet her om dagen, med en imponerende «bølgevegg» i lokal eik ut mot sjøkanten.
Regjeringen tar utfordringen fra treforedlingsindustrien på alvor. På denne bakgrunn har landbruks- og matministeren og jeg nedsatt en arbeidsgruppe som skal se nærmere på utviklingen i norsk treforedlingsindustri og vurdere tiltak og rammevilkår som kan bidra til omstilling, lønnsomme og innovative bedrifter. Det vil ikke minst være viktig å se på forskning og innovasjon i denne sektoren, inkludert relevante ordninger for treforedlingsindustrien innenfor det offentlige virkemiddelapparatet og hvordan disse benyttes av næringen.
Arbeidsgruppen skal vurdere tiltak som kan bidra til verdiskaping i treforedlingsindustrien. I arbeidet som nå settes i gang, vil det være god kontakt med treforedlingsbedrifter og næringens organisasjoner.
Selv om utviklingen i treforedlingsindustrien er bekymringsfull, må vi ikke svartmale. Norge har den høyeste verdiskapingen i Europa, med unntak av Luxembourg. Norge har en svært produktiv økonomi og et omstillingsdyktig næringsliv. Det er et godt utgangspunkt for framtiden.
Vi må nå se framover og rette fokuset mot mulighetene. Det er ikke nytt at næringer i Norge har møtt utfordringer før, men de har evnet å se nye muligheter. Det er lange tradisjoner i Norge for at satsing på omstilling og nyskaping over tid har ført til et mer robust og lønnsomt næringsliv, nye jobbmuligheter og mer attraktive arbeidsplasser.
Anders B. Werp (H) [12:13:02]: Takk til statsråden for svaret.
Jeg viste i mitt hovedinnlegg til interpellasjonen den 28. mars i fjor. Der hadde næringsministeren et særdeles godt og offensivt utsagn, nemlig at for regjeringen er det skogens år hvert år, med henvisning til at fjoråret var FNs skogår. Det burde tale godt for næringens rammevilkår. Et av mine poeng i hovedinnlegget var at vi her snakker om en næring hvor råstofftilgangen nær sagt gjennom alle år i næringen i treforedlingsindustriens historie har vært et hovedpoeng for investeringer, satsing og utvikling. Det er det fortsatt. Jeg vil også etterspørre næringsministerens fokus på nettopp det feltet.
Jeg har med meg et utdrag fra Trønder-Avisa for et halvt år siden som har en henvisning til Norske Skog på Skogn, som sier at de sliter kraftig på grunn av mangel på lokalt trevirke. De legger det over på at det i Midt-Norge er store skogarealer som er såkalte inngrepsfrie naturområder, og som fører til at skogeierne ikke kan bygge helt nødvendige skogsveier for å få ut tømmeret.
Da kan jeg fortelle næringsministeren – og det er jeg sikker på at han også er klar over – at inngrepsfrie naturområder ikke er lovfestet, men legger store restriksjoner på skogeierne og dermed også på råstofftilgangen for treforedlingsindustrien. Dette berører naturligvis også statsrådens eget valgdistrikt. Miljøvernministerens svar på det dagen etter, i samme avis, er at næringen svartmaler og overdriver.
Når vi får den type politiske utfordringer på toppen av de markedsmessige utfordringene som en stor næring møter til daglig, er mitt spørsmål til statsråden: Ser næringsministeren noen perspektiver i dette hvor også hans departement bør engasjere seg kraftigere for å tilrettelegge for bedre og mer effektiv råstofftilgang for treforedlingsindustrien?
Statsråd Trond Giske [12:16:10]: Jeg ser absolutt muligheter for at vi kan engasjere oss mer. Dette er, som jeg sa i mitt hovedinnlegg, en tradisjonsrik næring. Hvis en ser hele bransjen under ett – skogsfolkene, treforedling og byggvare helt fram til kunden – er det kanskje 25 000 ansatte i denne sektoren, og det er veldig mange distriktsarbeidsplasser. Hvis disse arbeidsplassene forsvinner, er det ofte i mer næringsfattige strøk, så det har alvorlige ringvirkninger også for mange andre arbeidsplasser i dette nærmiljøet.
Jeg må si at det skjærer meg i hjertet når en bedrift som Follum, med 140 års bedriftshistorie, går over ende. De har altså overlevd to verdenskriger, den store depresjonen, ulike politiske vinder, internasjonale kriser, og så må de trekke inn årene.
Det skjer at bedrifter legges ned. Mye av fornyingskraften i næringslivet handler også om at nye arbeidsplasser oppstår og gamle forsvinner. Det må vi akseptere. Men at vi i Norge ikke lenger skal kunne drive lønnsom næringsvirksomhet på den enorme ressursen som skogen vår er, har jeg vanskelig for å forestille meg. Men den er annerledes enn den var før. Det er nye produkter, det er nye produksjonsmetoder, det er kunnskap, det er teknologi, det er innovasjon.
Det er slik vi har blitt konkurransedyktige på andre sektorer. Det er den kompetansen vi legger inn i hver arbeidsplass, de produktene vi utvikler som er unike på et internasjonalt marked, og den effektiviteten som vi produserer disse med, som avgjør. Der får vi samarbeide på tvers av departementene. Vi og Landbruksdepartementet har god kontakt rundt dette. Vi må bruke de virkemidlene vi har innenfor Forskningsrådet, Innovasjon Norge, Miljøteknologiordningen osv.
Så får vi også samarbeide tett med de bedriftene, investorene, gründerne og entreprenørene som vil utvikle denne næringen, og alle de fantastiske ansatte som finnes i denne næringen. Her må vi også spille på lag, tror jeg, med lokale næringsvirkemidler. Fylkeskommunen har en stor oppgave i næringsutvikling, og dette er jo en særlig viktig næringsgren i noen deler av landet.
Så svaret er ja, vi skal bruke de virkemidlene vi har, og vi skal se spesifikt på denne næringen og hva som skal til for å lykkes i framtiden.
Arne L. Haugen (A) [12:18:44]: Takk til representanten Werp for en meget aktuell interpellasjon og for at han reiser problemstillinger som opptar oss rød-grønne politikere sterkt. Jeg viser også til næringsministerens svar, som viser at dette er spørsmål som regjeringen arbeider meget aktivt med. Det er bra og nødvendig.
Som det er sagt tidligere her, så er treforedling en eksportrettet bransje, og når den sliter internasjonalt, og særlig i Europa, med fallende etterspørsel og dårlig lønnsomhet på de tradisjonelle produktene, ja så er tiden mer enn moden for å få mer tyngde og kraft i forskning og utviklingsarbeid.
Råvarene – grunnlaget – har vi, og jeg vil advare mot altfor mye svartmaling. I Trøndelag, f.eks., er situasjonen for tiden at skogindustrien får for lite tømmer. Det er for lite sagtømmer, massevirke og energiflis. Utfordringen er å få opp avvirkningen. Norske Skog trenger mer massevirke. Det er et paradoks at kun 40 pst. av tilveksten utnyttes. Nesten 6 av 10 dekar skogareal i Trøndelag defineres som gammel skog. Andelen gammel skog er den samme nå som for ti år siden, men det er 13 pst. mer skog i Trøndelag nå enn for ti år siden. Jeg mener at under forutsetning av at det drives et aktivt planteforedlings- og skogkulturarbeid, illustrerer dette at det er enorme ressurser å ta av. Noe av det samme skogbildet har vi over hele Øst- og Sør-Norge, i tillegg til at vi har vestlands- og kystskogbruket. Vi har store ressurser, men det avvirkes for lite.
Jeg var på skogdag i Trøndelag forleden lørdag og opplevde en kommune der avvirkningen i 2011 var mer enn fordoblet fra forrige år, uten at det var satt inn spesielle virkemidler, men ved at det var en ekstra god innsats fra skogeiersamvirket. Det viser at det går an å løfte seg og få fram mer tømmer.
Det må settes i verk tiltak for et aktivt og bærekraftig skogbruk over hele landet. Det er viktig også i klimasammenheng, slik statsråden var inne på. Jeg mener at dette er en utfordring som adresseres godt i den nye landbruks- og matmeldingen.
Men det må til flere virkemidler for å løse utfordringene. Én av dem er at vi må ha en moderne og framtidsrettet industri. Vi må få til et utviklingsløft fram mot en ny generasjon produkter. Statsråden nevnte det trebaserte innovasjonsprogrammet. Det er et meget bra virkemiddel, som fungerer godt, og som gir resultater i form av nye og framtidsrettede produkter.
Slik jeg ser det, er det et stort potensial for å definere nye, miljøvennlige produkter fra skogen, som viktige innsatsvarer for annen industri og næringsvirksomhet. Forskning, teknologi- og produktutvikling, innovasjon, er stikkord som jeg tror må prege tenkningen innenfor denne bransjen. Jeg har merket meg at det skjer mye utviklingsarbeid innenfor dette feltet som vil føre til en mer allsidig anvendelse av trefiber både som konstruksjonsmateriale innenfor byggenæringen og i prosessindustrien, men det må satses enda sterkere.
Jeg imponeres av hvordan Borregaard er omstilt fra en tradisjonell cellulosefabrikk til å ha en verdensledende posisjon for produksjon av finkjemiske produkter for anvendelse innenfor en rekke produktspektre – fra grantømmer til finkjemi. Jeg har forventninger til det arbeidet som nå foregår i regjeringens regi, med bakgrunn i den dagsaktuelle situasjonen. I tillegg regner jeg med at når regjeringen legger fram resultatet av evalueringen av Innovasjon Norge og SIVA, vil det også i den sammenheng bl.a. bli satset på å prioritere virkemidler som kan medfinansiere pilot- og demonstrasjonsanlegg og andre tiltak som stimulerer til utvikling også i denne veldig spennende industrien.
Per Roar Bredvold (FrP) [12:23:45]: Først vil jeg takke interpellanten for en god og interessant interpellasjonssak.
Undertegnede hadde en artikkel bl.a. i avisen Nationen lørdag 14. januar i år som omhandler mye av det vi diskuterer i dag. Når forbruket av bl.a. avispapir stadig reduseres, er det kanskje ikke lenger riktig å satse på nye avispapirfabrikker. I løpet av de siste ti år har forbruket av avispapir i USA blitt redusert med 60 pst. Det samme skjer i mange andre land, f.eks. i Europa. Derfor må man tenke nytt, og muligheten er der hvis rammevilkårene legges til rette. Samtidig må vi tenke helhet, alt fra vi planter et tre, til vi høster det og videreforedler, til sluttforbrukeren får det ferdige produkt. Her må også den miljømessige siden inn, og f.eks. ISO-sertifisering blir mer og mer viktig. For å selge et produkt i både Norge og resten av verden er det flere og flere som ser nettopp på dette.
Fremskrittspartiet tror på et samarbeid mellom de tre nordiske landene Sverige, Finland og Norge. Dette er tre land som på mange måter har mye felles når det gjelder skognæringen. Det er i dag allerede noe samarbeid mellom Sverige og Norge, og svenske firmaer eier en del i Norge og motsatt. Jeg tror at dette er med på å styrke og utvikle næringen til en framtidsrettet næring som våre unge tør å satse på, for det er vel kanskje her mye av problemet ligger – rekrutteringen til næringen. Derfor må vi satse mer på skogskoler og utdanning samt øke ansienniteten til de som jobber innenfor næringen.
Norges tilvekst av tømmer er på drøye 25 mill. m3, men kun ca. 30 pst. av dette blir hogd og foredlet. I Sverige og Finland er utnyttelsesgraden på mellom 70 og 80 pst. Det vil si at den norske skogen stadig blir eldre og eldre. Dermed blir også noe av den rett og slett råtten og får null verdi. Det er merkelig, synes jeg, at vi importerer danske juletrær og synes de er mye bedre og penere enn dem vi har selv. Det samme synes jeg om import av ved fra land i Øst-Europa. Denne importen nærmer seg nå 10 pst. av det norske vedforbruket. Når man bor midt i skogen, burde dette være noe vi kunne produsere selv, men her kommer vi igjen tilbake til de rammevilkår som norsk næringsliv har, som gjør at det blir vanskelig å konkurrere med enkelte andre land.
Det de fleste norske næringsaktører etterspør som førsteprioritet, er samferdsel. Dette gjelder både jernbane og vei, men for skognæringen gjelder kanskje det siste mest. Dagens tilbud gjør dessverre at mange får store transportutgifter, større enn våre naboland. Produkter fra skogen er tunge og store, og derfor er transportutgiftene også store. Det må satses mer på forsterkning av våre veier og broer samt at det må bygges tømmerterminaler som gjør det mulig å transportere tømmer og dets produkter videre på en økonomisk, rask og miljømessig forsvarlig måte. Samtidig må det gis muligheter til at transportnæringen, dvs. lastebilene, kan ta med seg flere tonn enn i dag, samt at maks lengde på vogntoget må bli lengre. Dette har våre naboland, og dermed får de utnyttet bilene på en bedre måte. På samme måte må jernbanens kapasitet også styrkes med bl.a. bedre og større vogner og flere møtemuligheter, dvs. krysningsspor, samt ikke minst flere tømmerterminaler.
For at næringen skal kunne overleve og utvikle seg, må vi i tillegg se på alternative inntektsmuligheter. Her er jakt og friluftsopplevelser én av flere. Økt produksjon av bioenergi er en annen. Det er merkelig at mye av den biomassen vi produserer, selges og fraktes med lastebil eller tog langt inn i Sverige og blir til miljøvennlig energi der. I Sverige er dette en viktig overordnet politikk. Det burde kanskje vært slik i Norge at flere nye statlige bygg blir bygget nettopp med tanke på å bruke denne type energi. Vi kunne produsert mye energi som ville ha vært mer lønnsom og ikke minst miljøvennlig.
Ellers må det stimuleres til mer bruk av tømmer og dets sluttprodukter. Vi er stolte av norske broer i heltre. Verdens største tannpirker står som en statue ved Jordans fabrikker på Flisa. Det samme gjør sannsynligvis verdens største spark som står på Tynset, også dette i Hedmark. Det trengs flere symbolbygg i tre, men det må også mye mer til.
Skogen har så mange muligheter. Den sysselsetter mange personer, og den gir et greit tilskudd til statskassen, men den kan bli så mye større med de rette rammevilkår og positive signaler fra regjering og storting.
Gunnar Gundersen (H) [12:29:02]: Jeg vil også rose interpellanten for en riktig og nyttig interpellasjon. Jeg vil også rose statsråden for den 3-minutteren han holdt. Den inneholdt en filosofi rundt det å utvikle industri i Norge, som jeg kan slutte meg fullstendig til, og det er ikke hver dag. Det eneste man da kan uttrykke, for å ta etterfølgende debatt litt på forskudd, er at jeg håper det ikke går sms-er til den aksjonsgruppen som nå skal gå inn og analysere tiltak, om at det er andre signaler der.
Det er som interpellanten sier: Treforedling og skog har en lang historie i Norge. Man kan på mange måter si at den industrielle starten i Norge kom som følge av skog. London ble til dels bygget opp på norsk virke. Det syntes også på ressursene den gangen. Da tappet vi en opparbeidet ressurs. Man kan si det var en overavvirkning av den norske ressursen. Men i dag preges ressursene av at vi sparer enorme mengder, og vi har aldri hatt en så stor skogressurs som vi har i dag. Det er tilnærmet en skandale nasjonalt, vil jeg si, at man har et ressursgrunnlag på en tredjedel av det svenske, vi har et avvirkningsnivå på 10 pst. av det svenske, og vi har et investeringsnivå på 3 pst. av det svenske. Her savner jeg fullstendig ambisjoner i den landbruksmeldingen som ligger her. Det er godt at det er næringsministeren som er mottaker av denne interpellasjonen, for vi trenger engasjement fra næringssiden.
Det som symboliserer tre og skog i Norge, er at det er en komplett verdikjede. Det er basert på norske råvarer, det foredles i Norge, og det selges til et internasjonalt marked uten noen form for tollbeskyttelse. Det vil sånn sett være en form for test på om vi klarer å opprettholde annen verdiskapende næring i Norge sammen med en så oljepreget og oljeintensiv verdiskaping som vi har i Norge.
Nå skal ikke statsråden få noen skyld for de strategiske feilbeslutninger som også preger næringen i dag. Det er ingen tvil om, som interpellanten sa, at det har vært stor risikovilje i næringen, og man har bygd opp et stort industriengasjement, men det preges i dag av at man kanskje ikke tok de riktige strategiske beslutningene for en tid tilbake. Dermed er det også et sterkt svekket eierskap som har behov for interesse og aktivitet utenfra for å komme på offensiven igjen. Men det er næringen selv som må ta ansvar, og som må være drivkraften bak det man skal gjøre.
Det som er interessant, er at alt som olje kan brukes til, kan i prinsippet også tre brukes til. Olje er på mange måter omdannet biologisk materiale, som er omdannet over millioner av år. Så potensialet er svært. Da burde man ha ambisjoner når det gjelder ressursgrunnlaget og utnyttelsen av ressursgrunnlaget. Det er det som er sikkerheten for dem som skal investere i videreforedling. Jeg tror ikke man skal overdimensjonere utfordringen for norsk skogbruk ved at foredling forsvinner. Tømmer er også en internasjonal vare. Norsk skogbruk vil sånn sett bli mye mer konjunkturutsatt, og man vil kanskje oppleve litt lavere priser enn det man ellers ville gjort. For øvrig vil norsk skogbruk kunne leve videre.
Distrikts-Norge, som også næringsministeren var inne på, hvor ressursene er plassert og hvor man har et stort behov for den aktiviteten man kan avlede av dette, verdiskapingen og jobbene, kan ikke unnvære at vi fokuserer på også foredling av ressursene i Norge.
Jeg vil komme med et par innspill. Vi hadde akkurat et møte med fylkesmannen i Hedmark, og der var også Moelven-sjefen. Transport er uhyre sentralt. Han etterlyste møtespor på jernbanen og fokus på flaskehalser på vei, som gjør at transport blir vesentlig dyrere.
Jeg vil også dra fram skatt, når 99 pst. av norske skogeiere i dag ser på sin eiendom som et alternativ til en bankbok. Skog har vært gjennom en sånn produktivitetsvekst at man lever ikke lenger av å jobbe i skogen. Så er det åpenbart at når det beskattes som personlig inntekt på toppen av annen inntekt, har man en utfordring. Det har opposisjonen bedt om at man skal se på. Vi har også kommet til at man må ha muligheter for andre selskapsformer, vi har foreslått investeringsfond, og det er en rekke tiltak her som bør vurderes for å få opp aktiviteten. Det er en særdeles interessant problemstilling. Jeg har registrert at næringsministeren har bedt om utredninger fra Hedmark. Jeg takker for at det er satt i gang den typen arbeid.
Alf Egil Holmelid (SV) [12:34:31]: Til liks med dei føregåande talarane vil eg takke representanten Werp for at han har teke opp eit viktig og dagsaktuelt spørsmål.
Som Werp peika på, er skogen ein viktig ressurs. Han er fornybar. Skogen er viktig for verdiskapinga. Samtidig er han ein arena for rekreasjon, han er viktig for klimaet, og han varetek på mange område eit viktig element i det biologiske mangfaldet.
For å sikre verdiskaping og miljø er det viktig å utvikle eit berekraftig og kunnskapsbasert skogbruk. Desse spørsmåla vil vi kome grundig tilbake til i landbruksmeldinga, som no ligg til behandling i Stortinget.
Representanten Werp tek også opp spørsmålet om vidareforedling. Skog har mange bruksområde. Regjeringa har i ei tidlegare stortingsmelding peika på trevirke som eit viktig byggjemateriale, og det er viktig at vi følgjer opp satsinga på trevirke som byggjemateriale. Som statsråden var inne på i si innleiing, er det ganske spennande og morosamt å sjå at vi har brukt lokalt trevirke på eit av dei største signalbygga i min heimby, kulturhuset Kilden.
Ein stor del av skogen går elles til treforedlingsindustrien. Den industrien står overfor store utfordringar, som vi kan lese om i media stadig vekk. Marknaden for volumprodukt, som avispapir, har lenge vore vanskeleg. Den turbulente økonomiske situasjonen i Europa gjer ikkje situasjonen enklare. Mange bedrifter slit, og enkelte har lagt inn årene. Det er behov for å lyfte treforedlingsindustrien i Noreg, og regjeringa har sagt at ho vil sjå på utfordringane.
Det er mykje som tyder på at vi har behov for omstillingar i bransjen. I annan prosessindustri og i delar av foredlingsindustrien har det alt gått føre seg ei viktig omstilling. Den typen omstilling vi snakkar om her, er omstilling bort frå volumprodukt og over til meir spesialprodukt med ein høgare pris per vekteining.
Det er ein prosess som eg har vore med på i annan prosessindustri. Det vi har lært når vi har drive med omstilling til meir høgprisprodukt i annan prosessindustri, er at det er viktig å satse på utvikling, det er viktig å satse på forsking, men det er faktisk òg viktig å satse på perioden etter forsking, nemleg pilotanlegga. Så det å ha gode ordningar som gjer at vi kan drive ei viss risikoavlasting gjennom støtteordningar for at vi skal få utvikla nye prosessar og nye produkt, trur eg er det grepet som er viktig å ta om vi skal få lyfta fram prosessindustrien til å vere ein framtidsretta industri, bygd på ein veldig viktig ressurs som, som mange har vore inne på, har betydd mykje for Noreg i tidlegare tider. Men det kan også bety mykje for Noreg i framtida viss vi klarer å gjere dei nødvendige omstillingane, og, som sagt, bl.a. leggje vekt på støtteordningar og risikoavlasting for pilotisering av prosessar og nye produkt.
Så kan vi seie at ei av dei ordningane som har vist seg å fungere godt i forhold til den typen tiltak, er den miljøteknologiordninga i Innovasjon Noreg som har vore nemnd før her i dag. Det er nettopp ei ordning som har eit volum som gjer at ein kan lyfte litt større prosjekt, og ta skrittet frå forsking til produksjon. Eg synest det å sjå på tilsvarande støtteordningar, forbetringar av eksisterande ordningar innanfor støtte til prosessutvikling og produktutvikling, bl.a. med eit miljøfokus, vil vere viktige element i arbeidet vidare.
Så var representanten Gunnar Gundersen inne på noko som eg har teke opp ved eit par anledningar, og det er faren for at vi får eit todelt næringsliv i Noreg. På den eine sida har vi ein oljesektor, offshoresektor, som verkeleg går på høggir, og som etterspør mykje arbeidskraft. På den andre sida har vi annan eksportindustri som slit sterkt på grunn av vanskelege marknader og eit kostnadsnivå som bl.a. oljeindustrien er med på å skape. Her trur eg vi treng fleire diskusjonar om korleis vi skal unngå å få eit veldig einsretta næringsliv i Noreg, og eg ser fram til diskusjonar i denne salen om korleis vi skal skape eit robust, breitt og allsidig næringsliv i Noreg. Eg vil absolutt arbeide for at treforedlingsindustrien med nye produkt skal bli eit viktig element i det framtidsretta mangfaldige næringslivet i Noreg.
Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:39:35]: Jeg er svært glad for interpellasjonen. Det er en mye breiere interesse nå for samling om skogindustrien. Min overskrift er: Ny foredling av norsk trevirke. Resultatet må bli økt lønnsomhet i alle deler av verdikjeden og en næring som er attraktiv for ungdom.
Flere har vært inne på vegskillet. Rammebetingelsene for næringa har strammet seg til både markedsmessig og politisk de siste åra, så på sett og vis er vi ti over tolv istedenfor ti på tolv, for å si det billedlig. Krisen er såpass stor at Södra på Tofte, som bruker 6 000 m3 tømmer om dagen, består, og Follum, som bruker ca. 1 000–2 000 m3 om dagen, er nedlagt. Det er utrolig alvorlig, og det må en kunne si uten at en blir kalt for pessimist. Det er altså avsetningsproblemer. Avsetningsproblemer presser prisene, presser verdiene i alle deler av kjeden, og det er utrolig få ungdommer som utdanner seg i faget bruk av skog, på alle nivåer. Der må det endring til.
Noen ønsker at skogbrukets rolle framover skal være barskogvern, flisfyring og salg av rundtømmer til utlandet. For en som kommer fra Drammensvassdraget, er det som å gå tilbake til tida før 1500-tallet. En må derfor bli enige om at Norge uten skogbruk, Norge uten treforedling, ikke er Norge, og vi må altså være helt pragmatiske i forhold til de virkemidler som vi bruker ut fra nåværende situasjon og ut fra framtidas situasjon, for å skape optimisme. Mulighetene er enorme.
I trevirke har vi karbon. Det er ikke så konsentrert som i olje. Forskjellen mellom olje og trevirke er også at trevirke først må plantes, så må det skjøttes, og så må det høstes. Det er altså dyrere enn å bruke det konsentrerte karbonet i olje og gass. Derfor må en endre de foretaksøkonomiske sammenhengene mellom lønnsomhet i å bruke fornybart karbon i trevirke kontra lagerkarbon i olje og gass. Det er også spørsmål om rammebetingelser og politikk, og det vil influere på hvordan næringa vil se ut framover.
Som flere har vært inne på, er miljøene i Norge svake, men dog er det store lyspunkter, og Borregaard er, som flere har vært inne på, den juvelen som vi har i norsk treindustri, og det er også en juvel i nordisk sammenheng. Vi har muligheter.
Den 10. januar i år sa den svenske avisen Dagens Industri i forbindelse med en stor analyse av skogindustrien at det nå er en gunstig utvikling av næringa i Sverige. Det er sjølsagt et resultat av den svenske situasjonen. Forholdene i Norge er annerledes. Vi må derfor bruke virkemidler som er hensiktsmessige i forhold til en norsk situasjon.
Flere har vært inne på satsing på forskning og utvikling. Det svenske og det finske miljøet er i dag best. Norge må komme på høyden. Vi har vært undervurdert over flere år som følge av at en har tenkt at treforedlingsindustrien går sin gang, en trenger ikke en kraftsamling om den, men det er nettopp det denne diskusjonen handler om.
Den kritiske faktor framover er næringa sjøl. Hva vil næringa sjøl? Hvilken forståelse har næringa sjøl av hva som trengs framover? Jeg henter inspirasjon i mitt arbeid om dette fra rederibransjen, fra skipsfarten, der det var noen som sa: Norge uten skipsfart er ikke Norge. En var pragmatisk og lagde de virkemidlene som var nødvendig for at næringa skulle blomstre. Tilsvarende må gjøres innenfor den industrien vi snakker om. Altså: Næringa må etablere en felles virkelighetsforståelse og finne ut hva den vil. Næringa må stå sammen, og den må utvikle et riktig, konsistent og ærlig budskap – og jeg understreker ærlig budskap. Det skal være konsistent og ærlig, slik at det kan settes ut i livet fordi det er gjennomtenkt på forhånd.
Som flere har vært inne på, har Norge en stolt historie. Den som til de grader er forbildet mitt, er Ivar Aavatsmark, direktør i Norges Skogeierforbund. Han ble ansatt under krigen, ble administrerende direktør i 1949 og satt i rollen fram til 1982. Der ble det lagt en strategi som var basert på helhet, langsiktighet og langsiktig eierskap. Derfor er det noe av det mest vesentlige nå i dag å bygge bru fra dagens industri og inn i framtidas industri, og da må vi også se på kapital og eierskap. Det er tre typer kapital som staten på en pragmatisk måte kan gå inn med. Det er investeringsstøtte, det er risikokapital, og det er eierkapital, slik at en får dette til å fungere, for det trengs langsiktighet, det trengs store økonomiske midler for å komme fra der vi er nå, og inn i framtida.
Anders B. Werp (H) [12:44:58]: Jeg takker for de innleggene vi har hørt i debatten. Samtlige innlegg er preget av en genuin interesse for skogindustrien. Det er positivt, det lover godt for Stortingets videre engasjement i dette spørsmålet. Jeg vil nok en gang berømme statsråden for hans svar på interpellasjonen, som på det nåværende tidspunkt signaliserer en positiv og offensiv rolle fra regjeringens side, og så skal vi alle sammen følge opp det videre i fortsettelsen.
Det er et par ting som jeg har notert meg særskilt. Det første er at når Stortinget etter hvert skal behandle den framlagte landbruksmeldingen, vil det være en første milepæl for også å ha en langsiktig skogindustripolitisk debatt. Der får vi anledning til å drøfte nettopp det flere har vært innom: råvaretilgangen for norsk skogindstri – får skogindustrien det tømmeret de har behov for? Det er nok tømmer i norske skoger, men industrien har gjentagende ganger sagt at de trenger mer enn det norske skogeiere avvirker.
Jeg håper vi kan få en debatt i tilknytning til landbruksmeldingen om et avvirkningsmål, et konkret avvirkningsmål, for årlig tømmerhogst i Norge. Det vil være et positivt signal både til skogeiere og til skognæring. Jeg håper også vi kan få en debatt, når den tid kommer, om prinsippet om at et aktivt og kompetent skogbruk også ivaretar viktige naturverninteresser.
Det er mye å se fram til, og vi vil få mange og interessante og viktige debatter om dette temaet framover. Jeg imøteser særskilt Næringsdepartementets bidrag til å skaffe god grobunn for satsing og investering i treforedlingsindustrien.
Dag Terje Andersen hadde her gjeninntatt presidentplassen.
Statsråd Trond Giske [12:47:18]: Også jeg vil takke interpellanten for å ta opp en viktig sak som regjeringen bryr seg mye om. Dette er viktige og tradisjonsrike arbeidsplasser som gir næringsutvikling i store deler av landet. Jeg tror det er dette samspillet mellom offentlig og privat, mellom forsknings-, utviklings- og innovasjonsmidler og privat kapital, som kan bringe oss framover. Dette var en bærebjelke for å bygge det moderne Norge, og jeg håper også at denne næringen skal ha en framtid inn i dette århundret. Det skal vi bidra til.
Presidenten: Dermed er sak nr. 3 avsluttet.