Dagfinn Høybråten (KrF) [10:56:14]: Norges forbud mot alkoholreklame ble innført i 1975. Det er en av de viktige bærebjelkene i vår nasjonale politikk for å dempe drikkepress og redusere omfanget av alkoholrelaterte sykdommer, ulykker og vold. Denne politikken bygger på forskning som grundig dokumenterer sammenhengen mellom alkoholbruk og folkehelse. Forbudet mot alkoholreklame har derfor gjennom mer enn tre tiår hatt bred og stabil politisk støtte. Jeg tar det for gitt at regjeringen vil gjøre alt som står i dens makt for å hindre alkoholreklame på norske tv-skjermer. Det er ikke etterspurt av det norske folk.
Norges forbud mot alkoholreklame ble videreført da vi inngikk EØS-avtalen i 1994, ved at vi fikk unntak fra rådsdirektivet om fjernsynsreklame. Dette ble juridisk nedfelt gjennom et tillegg til artikkel 15 i direktivet. Unntaket har siden gitt Norge nødvendig hjemmel til å hindre alkoholreklame også i sendinger rettet mot det norske markedet, selv om de sendes fra tv-stasjoner som er lokalisert utenfor Norge.
Ved å tette det smutthullet som såkalt rettede sendinger kunne utgjøre, har vi i praksis også fjernet grunnlaget for framstøt for å tillate alkoholreklame ut fra likebehandlingshensyn mellom tv-stasjoner. Det viser at saken har langt større og bredere betydning enn det den ved første øyekast kan se ut til.
I EU har alkoholpolitikken tradisjonelt blitt betraktet mer som næringspolitikk enn som helse- og sosialpolitikk. Det har sammenheng med at mange EU-land er store produsenter av vin og andre alkoholprodukter. Dette har sine konsekvenser. Europa har verdens høyeste alkoholkonsum og høyest andel av sykdom og tidlig død som følge av alkohol. Hvert år dør 600 000 europeere av alkoholskader, ifølge Verdens helseorganisasjon.
Blant fagfolk som jobber med folkehelse, vakte det derfor en viss optimisme da EU-kommisjonen i juni 2006 la fram den mest omfattende rapporten som er laget om alkoholforbruk og alkoholskader i Europa. Mer enn 7 pst. av alle sykdommer og for tidlig død i EU-landene kan relateres til alkohol, ifølge denne rapporten. Skadevirkningene rammer også andre enn dem som selv drikker. Eksempelvis dør 10 000 mennesker hvert år i trafikken på grunn av andres fyllekjøring. De som er hardest rammet, er likevel barna. Om lag 9 millioner barn lever i frykt og utrygghet fordi en av dem de er mest glad i, drikker.
Forskningen har også påvist noen klare sammenhenger: Jo større totalkonsumet av alkohol er i befolkningen, jo flere høykonsumenter og risikofylte drikkesituasjoner er det, og jo større er omfanget av alkoholrelaterte sykdommer, skader og problemer.
EU-kommisjonens rapport ga håp om økt forståelse for betydningen av tiltak som faktisk demper kjøpepresset, drikkepresset og forbruket av alkohol – kort sagt: en mer kunnskapsbasert alkoholpolitikk.
Behandlingen av det nye mediedirektivet er blitt en prøvestein for EU i denne sammenheng. I løpet av fjoråret kom det ulike signaler om EUs holdning til en videreføring av det norske unntaket innen rammen av EUs nye mediedirektiv. Fra norsk side har det vært argumentert konsekvent og tydelig om betydningen av dette, og det er bra. Men i midten av august kom et svar fra EU-kommisjonen som var meget skuffende. EU-kommisjonen ville ikke gi Norge noe unntak fra det nye direktivet.
Jeg merket meg at daværende statssekretær Lahnstein i Utenriksdepartementet kommenterte dette slik:
«Dette er rene ord for pengene. EU sier det er hensynet til det indre markedet som veier tyngst, ikke norske folkehelseargumenter.»
Igjen fikk vi en demonstrasjon av at markedshensyn går foran helsehensyn i EU-kommisjonens prioriteringer.
Det er kjent at EU-kommisjonen i en brevveksling med norske myndigheter har anført at Norge – i stedet for å fastholde sitt unntak – kan gjøre som Sverige og inngå avtaler med andre europeiske land for å sikre at disse ikke tillater alkoholreklame i tv-sendinger rettet spesielt mot den norske befolkning.
EUs ambassadør til Norge, János Herman, sa i fjor sommer at
«hvis Norge implementerer direktivet om audiovisuelle tjenester, vil det ikke skape problemer for den nåværende ordningen med reklameforbud».
Jeg merket meg at en slik vurdering den gang raskt ble avvist av Utenriksdepartementet politiske ledelse. Daværende statssekretær Lahnstein sa det slik:
«EUs ambassadør forsøker å selge dette som at EU har gitt Norge viktige konsesjoner. Men det er ikke mulig for oss å se det.»
Jeg deler den vurderingen. Så langt vi er kjent med situasjonen i Sverige, har den linjen EU-kommisjonen viser til, ikke ført fram til målet, dvs. hindret alkoholreklame i tv-sendinger rettet mot Sverige – snarere tvert imot. Nye tall fra vårt naboland viser kraftig økning i alkoholreklame via de seks tv-kanalene som sender fra Storbritannia. Alkoholprodusentene kjøpte tv-reklame for 366 mill. kr på svensk tv i 2010, noe som ifølge rusorganisasjonen IOGT-NTO er nesten en fordobling på to år. Dette skjer til tross for at Sverige – liksom Norge – har et generelt lovforbud mot å sende alkoholreklame på tv.
Det er mot denne bakgrunn svært skuffende at EU-kommisjonen vil kjøre igjennom det nye tv-direktivet på en måte som åpner for mer alkoholreklame på fjernsynsskjermene i norske hjem. Det ville være like skuffende dersom regjeringen skulle gi etter for EU-kommisjonens syn og gi opp det norske regelverket, som Norge fikk aksept for å beholde ved inngåelsen av EØS-avtalen. Jeg vet det er unødvendig å minne om at videreføring av det alkoholpolitiske regimet var en viktig forutsetning for Kristelig Folkepartis avgjørende støtte til det grunnlovsmessige flertallet som skulle til for at EØS-avtalen kunne vedtas i denne sal.
En slik oppgivelse ville – for igjen å sitere Utenriksdepartementets politiske ledelse – innebære at:
«Vi går fra en situasjon der vi har et 100 prosent robust vern, til en situasjon der vi er usikre på hvor effektivt vi vil kunne verne oss mot alkoholreklame på TV.»
Jeg er klar over at markedsføring av alkohol kan skje gjennom forskjellige medier, og at Internett byr på nye utfordringer, men det må ikke brukes som argument for å bagatellisere fjernsynets reklamekraft eller til å omgå det som er temaet i dagens debatt. Det er selvfølgelig en grunn til at alkoholindustrien bruker store ressurser på tv-reklame.
Striden står nå om alkoholreklame i «de særskilt rettede tv-sendinger» mot Norge. Oppgir vi denne skansen, kan det bli første skritt i en negativ retning. En fersk rapport, som Vårt Land offentliggjorde i går, dokumenterer hvor stort presset allerede er mot det norske reklameforbudet i andre medier.
Økt alkoholpress gjennom tv er det siste Norge trenger. Kristelig Folkeparti har konsekvent framholdt at Norge må fastholde det unntaket vi lenge har hatt. Det er mulig at det finnes alternative måter å gjøre dette på, men så langt vi kan se, er bruk av reservasjonsretten mot denne delen av direktivet nå den sikreste juridiske vei for å unngå alkoholreklame på norsk tv.
Retten til å unnlate å implementere direktiver – eller, nærmere, avgrensede deler av dem – er en del av EØS-avtalen. Det unntaket vi har, kan selvsagt ikke fjernes uten samtykke fra Norge. Hvis det blir alkoholreklame på tv i Norge, skyldes det i så fall ikke EØS-avtalen som sådan, men eventuelt en manglende politisk vilje i regjeringen til å stå fast på dagens regelverk.
Det er mot denne bakgrunnen jeg har reist denne interpellasjonen, og det er minst tre sentrale spørsmål som jeg håper utenriksministeren vil belyse i sitt svar.
For det første: Vil regjeringen fastholde det unntak Norge har hatt siden EØS-avtalen ble inngått, og som gir Norge rett til å forby alkoholreklame i tv-sendinger rettet mot Norge fra utlandet?
For det andre: Hva er regjeringens vurdering av den type avtaler som EU-kommisjonen henviser til som mulig erstatning for dagens unntak? Og rent konkret: Har regjeringen undersøkt nærmere hva Sverige har oppnådd av slike avtaler med andre land, og i hvilken grad dette har hindret alkoholreklame i sendinger rettet mot Sverige, fra f.eks. Storbritannia?
Og for det tredje: Ser regjeringen andre, fullgode løsninger som kan gi et like sikkert og effektivt forbud mot alkoholreklame på norsk fjernsyn som dagens unntak i EØS-avtalen gir oss?
Fra Kristelig Folkepartis side er det ikke noe mål i seg selv å bruke reservasjonsretten – men det er heller ikke noe mål å la det være. Hvis man skal foreta en politisk vurdering av hensiktsmessigheten av å bruke reservasjonsretten i en sak som denne, er det vår vurdering at denne saken er stor nok for Norge til å gjøre det, og at den er liten nok for EU til at det neppe vil ha noen negative konsekvenser av betydning for Norges forhold til EU gjennom EØS-avtalen om vi benytter oss av denne reservasjonsretten.
Men som sagt: Det er ikke noe mål i seg selv. Hvis utenriksministeren kan komme opp med andre og bedre metoder som garanterer at vi unngår alkoholreklame på norske tv-skjermer – for det tror jeg et stort flertall, både i det norske folk og her i salen, ønsker å unngå – så vil vi gjerne lytte til slike overbevisende argumenter.
Jeg tar det for gitt at det er et bredt ønske om å opprettholde våre nasjonale regler, og jeg håper vi fortsatt kan stå sammen om å si nei til å svekke det vern vi til nå har hatt mot alkoholreklame, også når det gjelder de spesielt rettede tv-sendinger mot Norge.
Akhtar Chaudhry hadde her overtatt presidentplassen.
Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:05:37]: Regjeringen ønsker å videreføre en restriktiv linje for alkoholreklame. Det er verdt å minne om ved inngangen til denne debatten at det norske totalforbudet mot alkoholreklame ligger fast – med sin langvarige sosiale og folkehelsefaglige begrunnelse. Det betyr at ingenting ved det som nå er foreslått, vil rokke ved dette hovedprinsippet som gjelder i Norge.
I vurderingen av EUs direktiv om audiovisuelle medietjenester har regjeringen også lagt vekt på muligheten for å opprettholde et forbud mot alkoholreklame, også når det gjelder å motvirke den muligheten for reklame som oppstår i såkalt rettede sendinger fra utlandet.
Først litt om innholdet i dette direktivet: Det setter rammer for fjernsynsvirksomhet og skal sikre uendret videresending av fjernsynssendinger innenfor EØS-området. Direktivet fastsetter minimumskrav til reklame. Det betyr at det ikke hindrer land i å ha strengere bestemmelser nasjonalt. Derfor vil Norges totalforbud mot reklame for alkohol i alle medier under norsk jurisdiksjon være i samsvar med direktivet og bli videreført.
Reklameforbudet er et viktig virkemiddel i regjeringens arbeid for å motvirke skadelig konsum av alkohol. Regjeringens holdning er at dette prinsipielle synet gjelder alle typer alkoholreklame. Ved innlemmelsen av direktivet i EØS-avtalen legger vi derfor til grunn at også forbudet mot alkoholreklame i rettede sendinger fra utlandet kan bestå.
I kontakten med EU-siden fant Norge det naturlig at dette ble bekreftet gjennom en videreføring av det skriftlige unntaket vi har etter dagens tv-direktiv. Det ville tydeliggjort de rettslige rammene. Vi må imidlertid konstatere at dette ikke lot seg gjennomføre. EU-siden insisterte for sin del på prinsippet om et likt regelverk for hele EØS-området – ikke ukjent argumentasjon fra den kanten.
Det er naturlig å sette dette inn i et bredere perspektiv: De siste 20 årene har vi opplevd en teknologisk utvikling som har skapt helt nye forhold i det internasjonale mediebildet. Vi kjenner realiteten: Bilder, budskap og inntrykk krysser grenser på måter som var uante bare for noen år siden. Ja, de var vel ganske uante da vi hadde vår debatt her tidlig på 1990-tallet. Det er i seg selv en utfordring på mange områder i forhold til nasjonale myndigheters mulighet til å regulere innenfor området for egen nasjonal jurisdiksjon.
Det er en kjensgjerning at disse realitetene skaper betydelige utfordringer. Vi kan i dag i en norsk bladkiosk kjøpe internasjonale tidsskrifter med alkoholreklame – rett over gaten for denne sal. Det er altså alkoholreklame tilgjengelig i det norske mediemarkedet. Vi får også denne utfordringen gjennom satellittsendt fjernsyn. Fra den store himmelen har et betydelig antall husstander i Norge tilgang på mange titalls kanaler som sendes via satellitt. Blant disse er det en god del som sender alkoholreklame.
Nå må vi sette dette i perspektiv. Jeg vil ikke mene at dette fundamentalt truer forbudet mot alkoholreklame innenfor norsk jurisdiksjon. Som sagt, gjelder det totalforbud mot reklame i Norge, og det er da også en realitet i nær sagt alle sammenhenger. Men utviklingen utfordrer oss til å tenke nytt og kreativt. Vi må ta debatten og engasjementet for å begrense omsetningen av alkohol til arenaer utenfor Norge. Der er interpellanten og jeg helt enige. Vi trenger å få våre partnere med på en diskusjon om alkohol, om tiltak for å begrense alkohol, om reklamens betydning for omsetning og tilgjengelighet, for å nevne noe. Denne diskusjonen må tas i Europa og internasjonalt. Det er, som interpellanten sier, mange motkrefter. Men regjeringen mener at dette er en sak av viktighet, særlig når vi ser hen til de helse- og sosialfaglige mål som de aller fleste europeiske land har satt seg når det gjelder å begrense alkoholomsetning – og la meg si: med begrenset suksess fordi omsetningen og forbruket vokser til tross for gjeldende virkemidler.
Etter en samlet vurdering legger regjeringen opp til at Norge går inn for å innlemme direktivet om audiovisuelle medietjenester i EØS-avtalen. Regjeringen legger til grunn at Norge kan videreføre forbudet mot alkoholreklame i rettede sendinger selv om det skriftlige unntaket faller bort.
Slik vi ser det, vil dette ikke være i strid med direktivets innhold. Direktivet åpner for at strengere nasjonale regler også kan gis anvendelse på sendinger fra andre land dersom sendingene i det vesentlige er rettet mot Norge. Vårt generelle forbud hviler på solid helsepolitisk grunnlag. Det er også i samsvar med utviklingen i EU og internasjonalt for øvrig, hvor hensynet til folkehelsen står stadig sterkere.
Flere EU-land har en restriktiv holdning til alkoholreklame. Rundt 20 land har nasjonale bestemmelser om alkoholreklame som er mer restriktive enn direktivets minimumskrav. Disse bestemmelsene varierer fra forbud, som i Sverige og i Frankrike, til mindre omfattende restriksjoner. Svenske myndigheter er i sitt syn på fjernsynsreklame for alkohol langt på vei på linje med oss. De vurderer nå hvordan denne linjen mest effektivt kan håndheves.
Det bærende prinsipp i AMT-direktivet er senderstatsprinsippet. Utgangspunktet er at reklame skal kunne sendes i hele EØS-området dersom reklamen er i samsvar med direktivets krav og senderstatens nærmere reguleringer. Som utgangspunkt er det bare senderstaten som har jurisdiksjon over tilbydere av medietjenester. Hovedregelen etter direktivet er derfor at mottakerstaten vil være forpliktet til å ta i mot sendingene og videresende disse på sitt territorium.
AMT-direktivet åpner imidlertid for unntak fra denne hovedregelen. AMT-direktivet fastlegger minimumsharmonisering av medlemsstatenes regler for audiovisuelle medietjenester. Det fremgår av direktivets artikkel 4 nr. 1 at medlemsstatene har adgang til å fastsette strengere regler for tilbydere av medietjenester underlagt statens egen jurisdiksjon på områder omfattet av direktivet. Det forutsettes imidlertid at eventuelle strengere regler er i samsvar med generelle EU- og EØS-rettslige prinsipper.
Norges generelle forbud mot alkoholreklame er ikke i strid med EØS-forpliktelsene. EFTA-domstolen har uttalt at den ikke har noen grunn til å tvile på at det ligger tungtveiende sosiale og helsemessige hensyn til grunn for den norske alkoholpolitikken generelt og forbudet mot alkoholreklame spesielt.
Det norske alkoholreklameforbudet er både egnet og nødvendig for å oppnå den beskyttelse av folkehelsen som Norge ønsker. Direktivets minimumskrav vil, etter regjeringens vurdering, ikke i tilstrekkelig grad kunne beskytte folkehelsen på samme måte, som jeg har pekt på.
Forbudet mot reklame for alkohol i alle medier under norsk jurisdiksjon vil således, etter regjeringens vurdering, være i samsvar med AMT-direktivet. Direktivet åpner for at strengere nasjonale regler også kan gis anvendelse på sendinger fra andre stater, dersom sendingene i det vesentlige er rettet mot Norge, såkalt særskilt rettede sendinger.
Det vil undergrave medlemsstatenes mulighet og adgang til å fastsette strengere reguleringer dersom de nasjonale reguleringer ikke kan gjøres gjeldende overfor særskilt rettede sendinger. Beskyttelsesbehovet er det samme, uavhengig av om alkoholreklamen sendes fra Norge eller et annet EØS-land.
Dersom fjernsynsselskap etablert utenfor Norge sender rettede sendinger med alkoholreklame og har til hensikt å omgå den norske lovgivningen, kan Norge iverksette tiltak for å håndheve de norske reglene etter bruk av de prosedyrer og på de vilkår som er fastsatt i direktivet.
Direktivet legger opp til en konsultasjonsmekanisme som sikrer at det tas hensyn til senderstatsprinsipper og tilfeller hvor en rettet sending er i strid med en strengere nasjonal lovgivning, og nasjonale myndigheter i mottakerstaten ønsker å iverksette håndhevelse. Senderstaten vil da ha plikt til å anmode fjernsynsselskapet om å opptre i samsvar med de berørte reglene i mottakerstaten.
I tilfeller hvor Norge mener at en sending er i strid med norsk lovgivning, og det er snakk om forsøk på omgåelse, må derfor senderstatens myndigheter først konsulteres. Dersom en anmodning fra senderstaten ikke fører fram, skal ESA underrettes om de tiltak som norske myndigheter ønsker å innføre.
Når det gjelder håndhevelse av alkoholforbudet, vil mulige sanksjoner for brudd på alkoholforbudet være pålegg om retting, tvangsmulkt, bøter og fengselsstraff. Sanksjonene er hjemlet i alkoholloven, kringkastingsloven og tilhørende forskrifter. Under det tidligere fjernsynsdirektivet har det norske unntaket, som hjemlet forbud mot alkoholreklame i rettede sendinger, blitt håndhevet ved skriftlig henvendelse fra Helsedirektoratet til de aktuelle selskapene med informasjon om alkoholreklameforbudet, samt en anmodning om at selskapene retter seg etter norsk lov. Selskapene har tidligere rettet seg etter en slik anmodning. Det har derfor ikke vært nødvendig å iverksette ytterligere håndhevelsestiltak.
Helsedirektoratet vil etter innlemmelsen av AMT-direktivet i EØS-avtalen, fortsatt henvende seg til selskaper som bryter det norske alkoholreklameforbudet, og anmode selskapene om å rette seg etter norsk lovgivning. Vi legger til grunn at de fortsatt vil følge denne anmodningen. Dersom en slik anmodning ikke følges, vil det være nødvendig å følge de prosedyrene som direktivet legger opp til, før en direkte håndheving iverksettes.
Direktivet om audiovisuelle medietjenester vil ventelig innlemmes i EØS-avtalen i løpet av 2012, etter at de nødvendige forberedelser til beslutning i EØS-komiteen er gjennomført. Ettersom gjennomføringen av direktivet krever endringer i norsk lovgivning, kringkastingsloven, må Stortingets samtykke deretter innhentes og de nødvendige lovendringer vedtas. Det er først når disse prosedyrene er gjennomført, at direktivet vil gjelde for Norge.
Dagfinn Høybråten (KrF) [11:15:07]: Utenriksministerens svar er både forventet og oppsiktsvekkende – forventet fordi det er helt konsistent med den linjen regjeringen har fulgt i prosessen til nå, nemlig å stå opp mot presset fra EU om endringer i det norske regelverket som følge av endringer i direktivene i EU, og overraskende fordi regjeringen velger bort det alternativet som kunne stilt oss helt utenfor denne delen av EU-regelverket, nemlig en reservasjon, men velger klart og tydelig å definere det norske regelverket som innenfor de nye reglene i EU.
Fra Kristelig Folkepartis side vil vi si at vi 100 pst. står bak en regjering som ønsker å slåss for regelverket slik det er, og som ønsker å håndheve regelverket slik det er, med alle de virkemidler som ligger i norsk lov. Det skal ikke herske noen tvil om det. Derfor er vi fra Kristelig Folkepartis side fornøyd med at utenriksministeren så tydelig og klart markerer regjeringens vilje til det her i dag. Det ser vi på som en seier for saken. Vi har ikke tenkt å opptre på noen måte som kan svekke den posisjonen regjeringen der har inntatt.
Men regjeringen påtar seg et stort ansvar med den erklæring og den sterke posisjonering som utenriksministeren har valgt å innta til saken her i Stortinget i dag, for nå må man faktisk også levere. Dette betyr at regjeringen har tatt ansvar for at det norske forbudet mot tv-reklame i sin helhet kan videreføres og skal følges nøye opp av norske myndigheter, om nødvendig av den norske regjering, overfor andre land, de såkalte senderstater, og overfor EU. Vi vil, som regjeringen, da legge til grunn at det er slik, som utenriksministeren sier. Vi er helt enig i at det er slik at det norske forbudet er solid helsefaglig begrunnet, vi er helt enig i at det er egnet og nødvendig for å gjennomføre en folkehelsepolitikk i samsvar med den kunnskapen vi har om alkoholens og reklamens virkninger, og vi er også helt enig i at den politikken må videreføres. Vi er forventningsfulle til regjeringens videre oppfølging av det.
Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:18:28]: Politikk blir til gjennom politisk arbeid, opposisjoner som kan utfordre gjeldende tilstand, der mye av debatten i Norge rundt lovgivning handler om å utbe seg garantier. Jeg tror de fleste som engasjerer seg i denne sal, vet at politikk ikke bare handler om garantier. Det handler om politisk arbeid og å legge til rette for at man får gjennomslag for syn som kanskje ikke alle i utgangspunktet deler, men som over tid, hvis man tror nok på det og det er godt begrunnet, kan vinne fram. Jeg mener dette er et slikt område som egner seg for den typen politisk arbeid.
Jeg står ikke her og kan avgi garantier om hva de ulike organene kommer til å mene om de ulike direktivene og gjennomføringen av dem, men jeg står her på vegne av en regjering som har en sterk tro på den linjen, som representanten Høybråten her sier, med å bruke vidtgående virkemidler for å hindre reklame av alkohol som en hovedstrategi for å begrense alkoholforbruket. Jeg tror at dette over tid vil være noe som også gjør seg gjeldende i EU-landene.
Representanten var inne på det høye forbruket i EU-området – det er altså det området i verden der det drikkes mest alkohol, hvor helseskadene og tidlig død forårsaket av alkohol er høyest i verden, og hvor ulike virkemidler ikke har vist seg egnet til å nå de målene man har satt. Ulike former for markedsføring av alkohol, inkludert annonsering i tradisjonelle media og markedsføring gjennom film og annen reklame, har innvirkning på når unge begynner å drikke, og påvirker drikkemønsteret til unge negativ. Vi har registrert at EU har satt mål om å redusere skadevirkningene av alkoholforbruk, redusere og begrense reklame rettet mot barn og unge, og har en strategi som løper ut i 2012, og går løs på en ny debatt om hvordan de skal møte dette videre. Derfor er det et egnet tidspunkt for oss å si at vi legger direktivet til grunn og opprettholder vår lovgivning – ikke for å beskytte en norsk markedsaktør, ikke for å bryte prinsipper om det indre marked, men for å nå helsepolitiske faglige mål. Og så får vi stå i den striden og argumentere godt sammen med de mange landene og grupperingene som deler vår oppfatning. Det vil være regjeringens holdning.
Uten å gå veldig inn på det tror jeg at vi på denne måten vil komme i et langt mer aktivt innspill med politiske endringskrefter i Europa enn om man hadde valgt reservasjonsretten, som i realiteten hadde satt denne saken på siden, og så kunne skapt komplikasjoner lenger fram som hadde satt oss i en mye mer passiv rolle i forhold til det å påvirke.
Vi får ta de utfordringene som her kommer, i trygg forvissning om at vi har en god sak. Og så får vi kjempe den med de midlene som det norske demokratiet har til rådighet.
Steinar Gullvåg (A) [11:21:42]: Jeg vil først få lov til å takke interpellanten for å ta opp et viktig spørsmål, og en enda større takk til utenriksministeren for å ha gitt et bekreftende svar på den viktige utfordringen som interpellanten har stilt. Svaret er kort og godt: Det er ikke aktuelt å oppheve det norske alkoholreklameforbudet. Og: Vi akter å håndheve det.
Jeg føler dessuten at det er grunn til å understreke det ganske innlysende i at innføringen av alle EU-direktiver er gjenstand for særskilte stortingsvedtak. Det gjelder også i denne saken. Jeg har vanskelig for å se at denne forsamlingen, med den sammensetningen den nå engang har, skulle komme til den konklusjon at det norske alkoholreklameforbudet skulle kunne oppheves.
Direktivet i seg selv legger ingen føringer for hvordan Norge regulerer alkoholreklame i tv-kanaler som er underlagt norsk jurisdiksjon. De aller fleste EU-landene har regulering av alkoholreklame. Noen har reguleringer som går lenger enn direktivet. Fire land har et generelt forbud mot alle former for alkoholreklame på tv. Det gjelder Frankrike, Slovenia, Sverige og Litauen. EØS-retten anerkjenner at beskyttelsen av folkehelsen kan gi grunnlag for unntak fra prinsippene om fri bevegelighet for varer og tjenester, og landene har en stor grad av frihet til å bestemme hvilket beskyttelsesnivå de ønsker å ha for å beskytte folkehelsen. Vi står altså på at Norge vil benytte denne muligheten, og direktivet slår fast at Norge kan iverksette tiltak mot aktører som etablerer seg i et annet land for å omgå et strengere regelverk i Norge.
Det er liten tvil om alkoholskadenes omfang. Det er også hevet over tvil at reklameforbudet har klare helsepolitiske begrunnelser. Dermed skulle det være helt i tråd med direktivets intensjoner når vi opprettholder et alkoholreklameforbud. EUs posisjon i denne saken er etter min oppfatning ganske forunderlig. Spørsmålet er da: Skulle det føre til at vi skulle oppheve vårt forbud mot alkoholreklame?
Nå er det selvfølgelig neppe mulig å skjerme norske forbrukere helt fra å bli eksponert for slik reklame – det være seg på Internett, i utenlandske publikasjoner som importeres til Norge, eller i utenlandske tv-sendinger som kan tas inn direkte av norske forbrukere over satellitt. I dette tilfellet dreier det seg om såkalt rettede tv-sendinger.
Utenriksministeren har gitt oss en klar anbefaling. Han ønsker å implementere direktivet og opprettholde forbudet. Så er det min anbefaling at vi sitter ganske stille i båten.
Harald T. Nesvik (FrP) [11:26:14]: Hver eneste dag og hver eneste helg utsettes vi for alkoholreklame. Hver helg når vi setter oss ned nå i vinterhalvåret og ser på internasjonale sendinger knyttet til skirenn, og når vi om sommeren setter oss ned og ser på Formel 1 eller andre bilsportsaktiviteter, blir vi utsatt for alkoholreklame – hver eneste gang. Når vi går på butikken eller i kiosken og kjøper magasiner, har vi fullt ut mulighet til å kjøpe magasiner der alkoholreklame er tillatt. Når vi åpner datamaskinene eller iPad-ene våre, kan vi når som helst laste ned publikasjoner, sendinger etc. som har alkoholreklame.
Det store spørsmålet i denne saken som interpellanten reiser, knyttet til direktivet om audiovisuelle tjenester, er hvorvidt man kan ta ut og opprettholde det særskilte forbudet som Norge har knyttet til tv. Det dreier seg om hvorvidt vi fortsatt skal kunne være med og bestemme hva andre land tillater sendt mot Norge, og hvorvidt vi kan opprettholde det forbudet. La meg bruke et eksempel, for jeg er nok ikke like konkluderende som statsråden her. Dersom f.eks. en sportskanal som sender til flere land, velger å sende fra et arrangement, kommer man med en gang opp i en situasjon der man kan diskutere: Er denne sendingen spesielt rettet mot Norge, eller er dette en generell sportssending eller et generelt arrangement som medfører at man ikke kan hevde at dette er spesielt rettet mot Norge? Ergo vil man allerede da kunne få den første saken inn mot ESA. Det som er helt åpenbart, er at når vi først implementerer et direktiv og man ikke bruker reservasjonsretten – hvis det er det som er ønskelig – er det mye vanskeligere å komme tilbake i ettertid, når man er dømt av ESA, og si: Nei, vi har fortolket det annerledes. – Da er reservasjonsretten ikke brukt.
Undertegnede og Fremskrittspartiet er ikke spesielt redde for at dette direktivet blir implementert. Det man må gjøre – og det tror jeg er viktig – er å jobbe internasjonalt for å få et ens regelverk, fordi vi hele tiden kommer i skjæringspunktet for hvorvidt den ene eller den andre kanalen kan sende forskjellige typer reklame eller innslag som vi ikke ønsker i Norge. Jeg er ikke redd for disse tingene.
Man bruker EU-landene som eksempel på land som har det høyeste alkoholforbruket og de største skadene knyttet til alkohol. EU-landene er ikke de eneste landene på denne jordkloden som har alkoholreklame. Det har man faktisk svært mange plasser i verden, også plasser som har et moderat forbruk av alkohol sett i forhold til det vi har her i Vesten.
Jeg tror ikke vi kommer til å legge denne ballen død nå, for denne saken kommer til å komme tilbake igjen i en eller annen form. Nå frykter jeg ikke den store skadevirkningen av om vi får se den alkoholreklamen som blir sendt ut over norske tv-skjermer fra utlandet. For når jeg slår på tv – jeg er veldig glad i fotball – og f.eks. ser en Carlsberg-reklame i forbindelse med engelske fotballag og andre fotballklubber, er det også tv-reklame. Men jeg tror ikke denne regjeringen eller andre vil prøve å nekte norske tv-seere å se f.eks. Liverpool på tv-skjermene, selv om det kanskje kunne ha vært greit.
Representanten Gullvåg var inne på at det gjelder å sitte stille i båten. Jeg tror ikke det spiller noen rolle om vi sitter stille i båten – eller hva vi gjør. Jeg tror denne saken kommer til å komme tilbake. Det jeg er interessert i å høre fra statsråden, er hvilke vurderinger man har gjort seg i forkant dersom man, etter å ha implementert direktivet, kommer i en situasjon der man er uenig i fortolkningen, og hvilke muligheter man da har for komme tilbake i ettertid.
Bent Høie (H) [11:31:29]: Jeg takker interpellanten for å ha tatt opp et viktig tema. Det norske forbudet mot alkoholreklame er et viktig virkemiddel i den norske alkoholpolitikken når det gjelder å holde forbruket av alkohol nede og dermed sikre folkehelsen, sammen med regulering av tilgang og regulering av pris.
Høyre støtter også den linjen som utenriksministeren redegjorde for i sitt svar, nemlig en kombinasjon av å være tydelig på opprettholdelse av det norske forbudet, samtidig som en aktivt jobber mot de andre landene for å finne en best mulig løsning for å begrense skadevirkningen eller mulighetene for rettede tv-sendinger.
Vi er jo i den situasjonen at EU-landene på mange måter beveger seg i Norges retning når det gjelder virkemidlene i alkoholpolitikken. EU er ikke bare et system, EU består av land, og EU består av mennesker som ser nøyaktig de samme utfordringer som vi ser i Norge med hensyn til de folkehelsemessige konsekvensene av et for høyt alkoholforbruk. Mange av disse landene ser at de virkemidlene de har brukt til nå ikke har hatt de ønskede resultatene. De ser at både Norge og Sverige er land som har lyktes med å holde alkoholforbruket nede på et mer moderat nivå – med de virkemidlene som Norge og Sverige spesielt har tatt i bruk, i kombinasjonen med reklameforbud, regulert tilgang og avgifter.
Vi er jo faktisk i den situasjonen at en rekke EU-land går i vår retning. Det betyr at vi her har en god sak, for dette er synspunkter som flere og flere av våre kollegaer i Europa deler.
Høyre vil støtte opp om den linjen som regjeringen har lagt seg på når det gjelder å jobbe for å opprettholde det norske forbudet, og samtidig jobbe politisk med å finne gode løsninger. Det vil ikke være å sitte stille i båten, men å jobbe aktivt med et viktig spørsmål for Norge.
Kjersti Toppe (Sp) [11:34:22]: Alkohol er jo det rusmidlet som fører til flest helseskadar og dei største sosiale problema. Verdas helseorganisasjon definerer alkohol som den tredje viktigaste årsaka til tidleg død og uføre på verdsbasis. Eg synest ut frå dette at det eigentleg er eit paradoks at det norske storting i det heile må diskutera ei sak om vi skal tillata tv-reklame for alkohol eller ikkje. Det er ikkje det same for tobakk, for der har vi heilt andre haldningar, og det er aksept for den helseskaden tobakken påfører befolkninga.
EU har forsøkt å pressa Noreg til å gi opp det 36 år gamle forbodet mot alkoholreklame gjennom det nye direktivet for audiovisuelle medium, og at ein ikkje skal få vidareføra unntaket. Det var jo ein god grunn til at Noreg har halde på ei restriktiv alkoholpolitisk line. Folkehelsa har blitt prioritert framfor frislepp av sal og reklame. Barns rett til å leva skjerma frå alkohol i det offentlege rom har vore ei riktig prioritering. Så er det òg eit demokratisk problem når det ikkje er det norske folk, den norske offentlegheita eller eit politiske fleirtal som tek initiativ til å endra ein god, ønskt og villa alkoholpolitikk. Det er heller ikkje sånn at det å få alkoholreklame på norske skjermar er så viktig for andre land og andre folk, men påtrykket for endring har kome som følgje av den rettsleggjeringa og liberaliseringa som er sjølve grunnmuren i EU-systemets såkalla fire fridomar. Ein dynamisk EØS-avtale overprøver dermed nok ein gong det norske demokratiet.
Saka om alkoholreklame er også eit eksempel på at garantiar i EØS-avtalen, svært ofte viser seg å vera skjøre. Då EØS-avtalen blei inngått, understreka regjeringa at forbodet mot alkoholreklame, som hadde vore eit vanskeleg spørsmål i forhandlinga om avtalen, kunne vidareførast. Det blei varsla at forbodet kunne bli teke opp til fornya behandling i 1995, men i stortingsproposisjonen blei det skrive:
«Resultatet av spørsmålet om alkoholreklame er at EFTA-landene kan nekte videresending i kabelnett av reklameinnslag for alkohol. (…) I 1995 vil dette unntaket bli tatt opp til fornyet behandling. Dersom det ikke oppnås enighet på dette punktet, vil nåværende bestemmelser løpe videre.»
Det har vist seg at Stortingets forsikring ved inngåinga av EØS-avtalen har møtt motstand i EØS-systemet. Vinmonopolets einerett til import og engrossal blei det gitt forsikringar om, men allereie året etter at avtalen tredde i kraft, fall importmonopolet for vin og brennevin. Seinare tapte Noreg ei rettssak for EFTA-domstolen om såkalla rusbrus. Frå 1. juli 2009 blei forbodet mot privatimport av alkohol oppheva, og det blei lovleg å bestilla alkohol frå utlandet til privat bruk – alt etter press frå ESA.
Eg er glad for utanriksministerens utgreiing og den tydelege bodskapen om at det norske forbodet mot tv-reklame skal vidareførast, også mot andre sendarstatar.
Forbodet er solid helsefagleg grunngitt. Senterpartiet har heile tida vore klar på at vi ikkje kan akseptera ei ordning som gjer at vi får alkoholreklame på norske tv-skjermar. Vi er ikkje mot AMT-direktivet i seg sjølv, men kan altså ikkje akseptera den konsekvensen at vi må akseptera alkoholreklame på norske tv-skjermar.
Så blei det teke opp i debatten at vi har eit reklameforbod i Noreg i eigne media. Det er sant. Eg har vore oppteken av at dette reklameforbodet òg er ein grunn til å sjå på korleis det blir praktisert. Blå Kors la fram ein rapport på måndag, som viser at det er ein del skjult reklame i norske medier som òg fører til at alkoholforbruket kan auka i befolkninga. Det er ein debatt i seg sjølv, men som eg meiner vi òg må ta ved ei seinare anledning.
Laila Dåvøy (KrF) [11:39:18]: Daglig ser vi de skadelige konsekvensene av alkoholbruk – både i Norge og i resten av verden. Europa har verdens høyeste alkoholkonsum og høyest andel av sykdom og tidlig død som følge av alkohol.
Det er en klar sammenheng mellom totalkonsum av alkohol i befolkningen og omfanget av alkoholrelaterte skader og problemer. Det er derfor høyst nødvendig å begrense tilgangen og forbruket av alkohol. Da er ikke reklame for alkohol veien å gå.
Reklame virker. Reklame får oss til å kjøpe mer, og alkoholreklame får oss til å drikke mer. En studie fra 2007, lagt fram av SIRUS i 2010, viser en klar sammenheng mellom reklameutgifter og salg av brennevin, dvs. at brennevinssalget økte i takt med økte reklameutgifter.
En annen studie fra 2010 belyser hvilken betydning det har for unge menneskers alkoholkonsum å bli eksponert for reklame og markedsføring. Ikke særlig overraskende konkluderte denne studien med at alkoholreklame øker sannsynligheten for at unge mennesker begynner å drikke, og at de som allerede drikker, vil drikke mer. Dette, kombinert med at kunnskap om alkoholens skadelige virkninger er mangelfull i store deler av befolkningen, bør være et klart og tydelig varsku om at alkoholreklamen kan gi uante konsekvenser.
Et stort flertall i helse- og omsorgskomiteen, bestående av Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti var i budsjettinnstillingen enige om at
«hovedlinjene i alkoholpolitikken må ligge fast med fokus på begrensning av tilgang og forbruk».
Dette er positivt, men da er økt alkoholpress gjennom tv direkte motstridende til Stortingets intensjoner i alkoholpolitikken.
Striden står nå om alkoholreklame skal komme rett inn i stuene våre gjennom utenlandske sendinger. Dette er negativt, ikke minst med tanke på barn og unge, som ofte er lettere påvirkelige for reklame enn voksne. Vi må være villige til å ta upopulære grep. Vi vet det er en sterk sammenheng mellom bruk av restriktive virkemidler på den ene siden og alkoholforbruk på den andre. De tiltakene som virker her, er ofte upopulære. Det er der alkoholpolitikken er strengest at forbruket er lavest.
Endring er mulig. Vi har kunnskapen, og vi kjenner tiltakene. Dersom vi jobber kunnskapsbasert nasjonalt og samarbeider internasjonalt, kan vi redde liv og helse for mange. Norge, Europa og verden trenger politikere som klart og tydelig velger side for dem som lider på grunn av rusmiddelmisbruk.
Kristelig Folkeparti mener at Norge burde være tøff nok til å fastholde det unntaket vi lenge har hatt. Dessverre er det næringspolitikk som har førsteprioritet i EU – foran den helse- og sosialtenkningen Norge har – og har hatt – når det gjelder alkoholreguleringer. Men i økende grad er også EU-politikere fra ulike land opptatt av alkoholpolitikk i et helseperspektiv. Dette fikk helse- og omsorgskomiteen oppleve på sitt møte i Brussel i slutten av januar i år.
Europakommisjonens forslag til nytt helseprogram 2014–2020 er lagt frem og skal behandles i Europaparlamentet under det danske formannskapet. Det har faktisk lagt økende vekt på forebygging. Det er interessant at Finland, som et annet nordisk land, allerede har påpekt at det er for liten vekt på bekjempelse av livsstilsfaktorer, og de nevner særlig tobakk og alkohol. Dette er verdt å merke seg, og det kan gi håp for en bedre alkoholpolitikk også i EU i fremtiden.
Til sist må jeg si at bare tiden vil vise om regjeringens løsning vil være god nok. Men jeg er glad for at regjeringen har kommet Kristelig Folkeparti i møte et godt stykke på vei ved å si at selv om man implementerer direktivet, vil man like fullt opprettholde det norske reklameforbudet.
Svein Roald Hansen (A) [11:44:00]: Denne debatten bekrefter den brede enighet det er i denne salen om betydningen av å opprettholde forbudet mot alkoholreklame i alle medier og – må vi legge til – så langt det er mulig.
Det har vært – og er – hull i forbudet, som mange har pekt på. Vi kan kjøpe internasjonale aviser og blader med reklame, og parabolantenner representerer en kanal som går rundt reklameforbudet. Det kan vi ikke regulere. Men det er ikke noe argument for å åpne opp for reklame også i rettede sendinger eller, generelt sett, reklame i norske aviser eller på norsk fjernsyn.
Til det representanten Nesvik pekte på, tror jeg det er forskjell på å se en plakat med et navn for et ølmerke på en fotballbane, eventuelt et reklameskilt i en by når du ser Tour de France, og det å ha et reklameinnslag. Det er en vesentlig forskjell.
Jeg synes regjeringen har funnet en god måte å håndtere direktivet på, og jeg er glad for interpellantens positive reaksjon på det. Dette bør få bred oppslutning. Når det gjelder spørsmålet om å benytte reservasjonsmulighetene i denne saken, er jo utgangspunktet at det er senderstaten som har jurisdiksjon over tilbyderne av medietjenestene. Så det ikke å implementere dette direktivet vil neppe være et virkemiddel som kunne verne oss mot alkoholreklame i rettede sendinger. Det er de norske bestemmelsene som i et samarbeid med tv-selskapene og det land sendingene sendes fra gjennom den konsultasjonsmekanismen direktivet foreskriver, som kan gi oss den virkning vi er ute etter.
Europa-utredningen, som nettopp har kommet, sier at etter den vurderingen de gir, er handlingsrommet for tilpasninger større enn vi kanskje har trodd og har benyttet oss av, men – sier de – det forutsetter at man jobber innenfor systemet og ikke mot systemet. Det vi nå gjør, er å implementere direktivet, og vi kan da bruke direktivets konsultasjonsmekanismer. Hadde vi ikke implementert direktivet, hadde vi satt oss utenfor, og mulighetene for å oppnå det vi skulle, ville i dette tilfellet kanskje ikke blitt enklere, men tvert imot vanskeligere.
Så sa interpellanten Høybråten i sitt første innlegg at om vi brukte reservasjonsmuligheten, ville det ikke skade vårt forhold til EU. Jeg har lyst til å kommentere dette uttrykket, fordi det fra andre enn interpellanten for tiden er en viss iver etter å benytte denne reservasjonsretten. I Politisk kvarter i dag hadde jeg en debatt med Senterpartiets leder, Navarsete, som brukte uttrykket at hun ikke trodde EU ville svarteliste Norge om vi brukte reservasjonsretten i f.eks. vikarbyrådirektivet. Når jeg nevner det, er det fordi det er viktig at vi i debatten rundt dette legger den type tenkning og begreper til side, for det handler ikke om det. Det handler ikke om å skade vårt forhold til EU. Det handler ikke om at EU vil svarteliste oss eller gå til mottiltak. Det handler om det som er regulert i EØS-avtalen. Vi har reservasjonsmuligheter, foreskrevet prosedyre to ganger seks måneder osv., og hvis man – Norge, Island eller Liechtenstein – fortsatt står på at man ikke vil ta direktivet inn, ja, så skal det området direktivet gjelder, settes ut av kraft. Det handler ikke om svartelisting, og det handler ikke om dårlig forhold. Det handler om å følge avtalen. Det blir et hull i avtalen. Vi har to store hull i avtalen: landbrukspolitikk og fiskeripolitikk. Vi kan få et tredje eller fjerde hull hvis vi reserverer oss. Det er helt ryddig og greit. Men jo mer hullete avtalen blir, jo flere områder er det som ikke er beskyttet av regelverket i det indre marked. For det handler ikke bare om at vi slipper å ha EUs regelverk i Norge, det handler om at norske bedrifter på de områdene der avtalen er satt ut av spill, ikke er beskyttet av det felles regelverket når de eksporterer. Jeg kan bruke et eksempel: Fordi fiskeripolitikken ikke er omfattet av EØS-avtalen, har EU kunnet herje med oss med dumpinganklager når det gjelder laks. Det ville de ikke kunne gjort om fisk hadde vært omfattet av EØS-avtalen og regelverket hadde beskyttet lakseksportørene.
Det er på siden av innholdet i debatten og innholdet i interpellasjonen, men jeg tror det er viktig at vi i tiden framover holder orden i hva en reservasjon innebærer, og hva den ikke innebærer, selv om det ikke er tema å benytte det i denne saken.
Dagfinn Høybråten (KrF) [11:49:06]: Jeg skjønner utmerket godt representanten Hansens behov for å holde en forelesning om de spørsmål han berørte i siste delen av sitt innlegg, men den hører vel, med respekt å melde, mer hjemme i et internseminar blant regjeringspartiene enn i stortingssalen akkurat under denne sakens behandling. Av den grunn var det synd at de to regjeringspartiene som dette innlegget hadde adresse til, ikke var til stede under representantens innlegg. Det hadde de sikkert hatt glede av.
Tilbake til saken: Jeg synes det har vært en god runde. Jeg har sjelden hørt en representant for denne regjeringen tale så klart og utvetydig om betydningen av en restriktiv alkoholpolitikk og om en oppfølging av de alkoholpolitiske virkemidlene Norge har, som vi har god erfaring med, og som vi er stolte av, men som ikke alltid har vært praktisert og fulgt opp like bra, og som var dokumentert i rapporten som Vårt Land presenterte på mandag. Derfor er denne debatten viktig i seg selv. Det er også viktig at regjeringen nå varsler en internasjonal, eller i hvert fall europeisk, offensiv når det gjelder en mer restriktiv alkoholpolitikk, fordi det faktisk er et av de mest virksomme ting vi kan gjøre for å bekjempe en av de viktigste årsakene til sykdom og tidlig død, ikke minst på vårt eget kontinent. Det har virket før. I 2005 tok Bondevik II-regjeringen et slikt initiativ gjennom Nordisk Ministerråd og fikk med seg de nordiske land på en offensiv inn mot Verdens helseorganisasjon, som resulterte i at vi i dag har en ny og skjerpet alkoholstrategi i WHO, underskrevet av alle verdens land. Det som også skjedde i ettertid, var at EU, som også var gjenstand for det nordiske framstøtet, har vedtatt en alkoholstrategi i 2007. Den er ganske svak, men det er første gang EU har en alkoholstrategi som handler om helse, ikke bare om næringspolitikk og handel. Så det nytter. Derfor vil jeg sterkt oppmuntre utenriksministeren til å ta opp dette arbeidet, som han nå har varslet med stort alvor. Det skal få stor støtte fra Kristelig Folkeparti.
Til spørsmålet om reklame: Det er ikke noe sært det Norge har. Et forbud mot reklame og markedsføring av sprit finnes i elleve EU-land. Frankrike, Sverige og Norge har alle et forbud mot reklame for alkoholholdige drikker, for øvrig i en del medier. 17 land har tidsavgrensede forbud. Det er med andre ord et virkemiddel som har ganske bred tilslutning i EU selv. Derfor er det viktig at vi står fast, at vi holder fast på vårt regelverk. Så får regjeringen nå, etter å ha forpliktet seg så sterkt til å følge opp dette, vise at den i praksis også klarer det.
Til slutt: Siden jeg ser jeg kan utnytte skifte av president et øyeblikk, vil jeg si at jeg er veldig fornøyd med Høyres klare støtte til denne linjen. Det er viktig for framtiden.
Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.
Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:52:41]: Også jeg vil takke for en god debatt, og jeg vil takke for det som jeg egentlig oppfattet å være en samstemt holdning i denne sal. Jeg klarte ikke å se noe veldige avvik her, og det er positivt.
Som gammel sjømann vil jeg forbli i min partikollega representanten Gullvågs metafor – hvorvidt det er riktig å sitte stille i båten. Det er klokt når man går ut i krevende farvann. Men jeg tror vi skal forberede oss på at vi skal det. Vi skal ut i farvann hvor det blåser, hvor det er motstridende interesser, og hvor det stilles krav til båten, både til hvordan vi rigger fartøyet, og til hvilken kurs vi setter.
Det er riktig som representanten Høybråten sier, at vi må tenke europeisk. Men vi må også tenke globalt. I morgen legger regjeringen for første gang fram stortingsmeldingen om global helse. Den tror jeg får en interessant oppfølging her i salen. Jeg vet at interpellanten kommer til å engasjere seg i oppfølgingen av denne meldingen. Jeg kommer til å starte i kveld, i en middag med lederen av Verdens helseorganisasjon som er i Oslo, med å diskutere disse sakene. Så det er helt åpenbart at dette er et politikkområde i utvikling. Noen vil kunne hevde at det vi gjør nå, er dristig, men vi må være dristige på noen områder hvis vi ønsker å være med og forme og prege en utvikling.
For ikke bare å ha et seminar, som representanten Høybråten advarte mot, heller jeg vel mot representanten Hansen, ved å si at vi kunne påvirket denne lovgivningen mer effektivt ved å innrette vårt samarbeid i Europa på en annen måte. Men det er altså ikke en sak her i dag. Vi får arbeide så godt vi kan i den nåværende situasjonen.
Til sist vil jeg si til representanten Nesvik, som var opptatt av at han så Liverpool med alkoholreklame på ryggen, at det tror jeg han kommer til å fortsette å gjøre, i tippekamper, i midten av norske aviser og i andre medietilfang. Denne verden blir ikke perfekt ut fra en forestilling om at man ikke skal se noen tegn på alkoholreklame noen steder. Slik er det ikke mulig å innrette seg. Men det er mulig å argumentere folkehelsepolitisk for alkoholforbudets betydning for å begrense omsetning. Det er ikke et proteksjonistisk tiltak, det er ikke et særnorsk tiltak, men det er et erfaringsmessig argument som vi kan ta inn i debatter, og hvor vi har mange medspillere. Jeg velger å tro at den debatten EU skal ha når de fornyer sin politikk på dette området, vil ta til seg mange av de merknadene vi har.
Så ble det stilt spørsmål til meg: Hva om vi så skulle oppleve å få tommelen ned, at det blir rettssaker av den ene eller den andre karakter, og at det blir vurderinger i ESA og i EFTA-domstolen? Vel, vi får ta de utfordringene hvis og om de kommer. Vi er heller ikke handlingsløse eller alternativløse i en slik situasjon. Det er altså i denne sal vi vedtar norske lover, og vi får vurdere hvilken ramme vi gjør det innenfor for å nå de målene som jeg blir oppløftet av å oppleve at alle som har hatt innlegg her, egentlig er enige om.
Presidenten: Da er sak nr. 2 ferdigbehandlet.