Presidenten: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Laila Dåvøy (KrF) [11:52:34]: (ordfører for saken): Nå skal vi behandle et representantforslag fra Bent Høie, Sonja Irene Sjøli og Michael Tetzschner om å styrke pasientenes rettigheter ved fastsettelse av frist for behandling og ved brudd på behandlingsfristen.

Forslaget legges frem av Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti. Det foreslås at regjeringen utarbeider en forskrift til pasientrettighetsloven § 2-1 som sikrer at pasienten, samtidig med fastsettelsen av en individuell frist for behandling, også gis informasjon om behandlingstid og behandlingssted, og som sikrer at det helseforetaket som har ansvar for å gi helsehjelpen, også får plikt til å informere HELFO umiddelbart dersom den individuelle behandlingsfristen ikke kan overholdes, og at HELFO da får ansvar for å gi pasienten et behandlingstilbud. Pasienten skal informeres om dette på en forståelig måte og slik at det styrker muligheten for at pasientens rettigheter blir ivaretatt.

Komiteen er delt i innstillingen, men en samlet komité deler forslagsstillernes bekymring om at verken praktiseringen av dagens system ved fastsettelse av individuell frist og innkalling eller praktiseringen av regelverket ved brudd på frist for nødvendig helsehjelp fungerer godt nok. Det er alle enige om.

Også statsråden – i brev av 9. november 2011 – gir uttrykk for at hun deler forslagsstillernes virkelighetsoppfatning. Statsråden påpeker bl.a. at det er behov for å gjennomgå, og antakelig forbedre, regelverket vedrørende fastsettelse av individuell frist og innkalling av pasienter. Videre påpeker statsråden at departementet nå utreder ulike alternativer til nytt regelverk som passer for alle de ulike pasientforløpene. Forslaget fra representantene om at pasienten samtidig med fastsettelse av individuell frist for behandling også gis informasjon om behandlingstid og behandlingssted, vil bli vurdert i dette arbeidet.

Regjeringspartiene peker i innstillingen på denne prosessen, igangsatt av departementet, og skriver at en slik gjennomgang er nødvendig. Derfor begrenser regjeringspartiene seg til å imøtese konklusjonene fra dette arbeidet, og foreslår at dokumentet vedlegges protokollen.

Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti peker på at også Legeforeningen gir sin støtte til forslaget. Legeforeningen mener at disse tiltakene vil bidra til mer lik tilgjengelighet til spesialisthelsetjenesten og til å dempe sosial ulikhet i helse samt bidra til mer effektiv informasjonsflyt og bedre behandlingsforløp, også når den individuelle behandlingsfristen ikke overholdes.

Fra de tre opposisjonspartienes side pekes det på at helsevesenet skal utformes på en måte som sikrer at alle pasienter får den behandling de har både krav på og rett til, og at regelverk og rutiner må tilpasses de store forskjeller som er mellom pasienters kapasitet og evne til å hevde sine rettigheter – noe som også er understreket i Legeforeningens høringsnotat til komiteen.

Jeg tar med dette opp det forslaget som mindretallet har fremmet i innstillingen.

Presidenten: Representanten Laila Dåvøy har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Are Helseth (A) [11:56:22]: Med utgangspunkt i pasientrettighetsloven får pasienter som trenger det, en individuell frist for behandling fra sykehus. Hvis behandlingsfristen brytes, overtar Helseøkonomiforvaltningen ansvaret for å gi pasienten nødvendig helsehjelp, og dette skal pasienten få informasjon om.

Forslagsstillerne mener det er etablert en for høy barriere for innfrielse av denne rettigheten. Dette fører etter forslagsstillernes mening til at rettigheten først og fremst kommer ressurssterke pasienter til gode.

Forslagsstillerne mener videre at dagens system kan virke tungvint, og at det vil forenkle saksbehandlingen dersom pasienten får informasjon om behandlingstid og -sted samtidig som fristen blir fastsatt.

Forslagsstillerne mener også at det bør være sykehusets ansvar å ta kontakt med Helseøkonomiforvaltningen når sykehuset vet at det ikke er i stand til å innfri retten til behandling innenfor den medisinsk fastsatte tidsfristen.

En samlet komité deler forslagsstillernes bekymring om at verken praktiseringen av dagens system ved fastsettelse av individuell frist eller praktiseringen av regelverket ved brudd på frist, fungerer godt nok.

En samlet komité viser derfor i innstillingen til helse- og omsorgsministerens brev av 9. november 2011, der statsråden meddeler at hun deler forslagsstillernes virkelighetsoppfatning slik den kommer til uttrykk i saksfremlegget, både hva gjelder praktisering av dagens system med fastsettelse av individuell frist, og hva gjelder praktiseringen av regelverket ved brudd på frist for nødvendig helsehjelp.

Komiteen har merket seg at helse- og omsorgsministeren i brevet peker på at det er behov for å gjennomgå, og antakelig forbedre, regelverket i denne sammenhengen. Komiteen har videre merket seg at departementet nå utreder ulike alternativer til nytt regelverk som passer for alle ulike pasientforløp. Forslaget fra representantene om at pasienten samtidig med fastsettelse av individuell frist også gis informasjon om behandlingstid og -sted, vil bli vurdert i dette arbeidet.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet merker seg at forslaget om at sykehuset umiddelbart skal informere om fristbrudd til Helseøkonomiforvaltningen, vil kunne bryte med pasientenes selvbestemmelsesrett, og at det kan være problematisk ut fra bestemmelser om taushetsplikt.

Flertallspartiene viser til statsrådens brev, som opplyser at det allerede er iverksatt et arbeid for å gjennomgå de forhold som tas opp i dette representantforslaget. Vi mener en slik gjennomgang er nødvendig, og imøteser konklusjonene fra arbeidet.

På denne bakgrunn vil flertallet anbefale at dokumentet vedlegges protokollen.

Per Arne Olsen (FrP) [12:00:02]: Stortinget behandler mange saker som skal sikre gode helsetjenester til våre innbyggere. Når vi nå i dag behandler enda et forslag om å styrke pasientenes rettigheter i møte med norsk helsevesen, viser dette forskjellene mellom systemtenkerne på venstresiden og dem av oss som er opptatt av individene, pasientene, på den andre siden.

Nok en gang viser en samlet opposisjon en alternativ kurs for norsk helsevesen, en kurs som forhåpentligvis blir gjeldende politikk i kongeriket etter 2013.

For meg er det et paradoks når en samlet opposisjon foreslår enkle forslag for at pasientene skal få raskere og bedre tilgang til informasjon om hvor lang ventetiden er ventet å være, og ikke minst hvor man kan få raskest behandling. Når en samlet opposisjon i Stortinget støtter en ordning med fritt sykehusvalg, skjønner ikke vi med vår beste vilje hvordan det er mulig å stemme imot et forslag som ville sikret pasientene grundigere informasjon som bakgrunn for å fatte sine valg.

Videre er det grunn til å merke seg – som også representanten Dåvøy var innom – at Legeforeningen mener at forslagene som opposisjonen har fremmet, vil kunne bidra til å dempe sosiale ulikheter i helsetjenesten samt bidra til mer lik tilgjengelighet i spesialisthelsetjenesten.

At partier som normalt sett hevder at de kjemper for mindre forskjeller, stemmer imot forslag som fagmiljøene opplever vil minske forskjellene blant folk flest, er uforståelig for meg.

Er likeverdige helsetjenester, uavhengig av hvor du bor, hva du tjener, og hvem dine foreldre er, bare en floskel? Ikke for Fremskrittspartiet, ikke for opposisjonen og de borgerlige partiene, men for de rød-grønne fremstår det dessverre mer og mer som retorikk og slagord.

Jeg har også merket meg at styreleder i Helse Sør-Øst, Bente Mikkelsen, i Aftenposten den 8. september i 2011 uttalte:

«Derfor må pasientene si fra til sine behandlere hvis de ikke får en innkalling, eller oppdager at frister ikke blir overholdt.»

Uten å drøfte uttalelsens kontekst skal jeg nøye meg med å påpeke at dette viser at systemet ikke fungerer som det skal, og at det er uholdbart at det skal være pasientens ansvar å holde oversikt over, purre på og følge opp helsevesenet, fordi rutiner ikke ivaretas. For øvrig er dette et uttrykk for de samme holdningene som vi registrerer hos dem i helseforetakene som mener at ventelister er ordrereserver – og til en i denne sal som fikk seg til å si at man har lukrative lidelser. Denne type uttalelser sier veldig mye, ja så altfor mye.

Fremskrittspartiet vil sette pasientene foran systemene. For oss er systemene et virkemiddel og ikke et mål. Vi håper derfor at helseministeren vil være mer velvillig enn de rød-grønne politikerne på Stortinget har vist seg å være, og på den måten vil bidra til å sikre intensjonene i forslaget gjennom pasientrettighetsloven.

Jeg håper på vegne av pasientene at regjeringspartiene gjør det de har gjort flere ganger tidligere, nemlig å fremme forslagene selv etter at de har nedstemt dem i Stortinget.

For oss er tilbudet det viktigste, og om regjeringen senere foreslår dette, er det faktisk bra. Men noen har da ikke fått sine pasientrettigheter fordi politisk taktikkeri er viktigere for denne regjeringen enn pasientenes ve og vel.

Jeg har lyst til helt på tampen bare å sitere forslagene for å illustrere hva man egentlig sier nei til i dag.

Det første forslaget er

«a) at pasienten samtidig med fastsettelse av en individuell frist for behandling også gis informasjon om behandlingstid og -sted».

Det å få den informasjonen mener de rød-grønne ved å si nei i dag ikke er nødvendig. Videre foreslås det

«b) at det helseforetaket som har ansvar for å gi helsehjelpen, også får plikt til å informere HELFO umiddelbart dersom den individuelle behandlingsfristen ikke kan overholdes».

Også det er det man sier nei til i dag. To soleklare rettigheter som ville bedret pasientrettighetene i Norge, sier man nei til.

Presidenten: Presidenten vil bemerke at begrepet «floskel» nok ikke kan kalles spesielt parlamentarisk.

Bent Høie (H) [12:05:16]: (komiteens leder): Jeg vil først få takke saksordføreren for jobben og redegjørelsen, som gikk gjennom forslagene og det som opposisjonen står samlet om, og for støtten fra Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet for disse forslagene.

Hvis en bestiller en flyreise eller en togreise, tror jeg de fleste av oss forventer at vi får et avreisetidspunkt, en dato og et klokkeslett å forholde seg til. Det samme gjør vi hvis vi bestiller time hos tannlegen eller bestiller time til kjæledyret vårt hos en veterinær: En får et klokkeslett og en time. Men er en pasient og har en så alvorlig lidelse at en har rett på en individuelt fastsatt tidsfrist for behandling, får de fleste et brev i posten som forteller dem at de i løpet av en måneds tid, eller den måneden de skal komme inn, vil få en innkallelse til et tidspunkt på det nærmeste sykehuset.

Det er ingen grunn til at en ikke også her skal kunne få et eksakt tidspunkt å forholde seg til og dermed vite når en skal inn til behandling, og ikke minst vite om ens rettighet blir fulgt opp.

Dette forslaget burde det vært helt uproblematisk for Stortingets flertall å slutte seg til. Både Helse Vest og Helse Midt-Norge arbeider allerede med å innføre dette som ordning i sine helseforetak.

Så kan en jo si: Det er positivt! Når vil dette skje? Men når Stortinget i dag stemmer ned dette forslaget, betyr det altså igjen at det opprettes en ny ulikhet i Helse-Norge ved at dette sannsynligvis i løpet av kort tid kommer til å være en rettighet som gjelder for pasienter som bor i noen helseregioner, men ikke for pasienter som bor i andre.

Det andre forslaget handler om at en fra Stortingets side har gitt noen rettigheter som er viktige for de pasientene som har alvorlige lidelser, nemlig å få en individuell medisinsk fastsatt tidsfrist. Dette var en kampsak for de borgerlige partiene i mange år, og rettighetene ble innført da en fikk en borgerlig regjering.

Erfaringene tilsier at ordningen er viktig. Den er god, men den fører til en del forskjeller, nemlig mellom dem som følger opp sin rettighet, tar kontakt med HELFO, finner fram i dette systemet, og dem som av ulike grunner ikke gjør det. Men det er ikke tvil om at kjennskap til systemet, en god fastlege, utdannelsesnivå osv har betydning for om man faktisk får oppfylt sine rettigheter. Det er veldig spesielt at en har en lovfestet rett som en i så stor grad selv må ta ansvaret for blir fulgt opp. Det er noe som en ikke kjenner fra andre områder i det offentlige velferdssamfunnet vårt.

Det vil helt åpenbart være riktig at det er helseforetaket som har plikt til å innfri retten, og som også har ansvaret for å informere HELFO når det ikke er i stand til å kunne innfri den, slik at HELFO umiddelbart kan sette i gang arbeid med å skaffe alternativ behandling andre steder – på et offentlig eller privat sykehus i Norge eller i utlandet, slik retten for pasienten faktisk er.

Det å bruke pasientens selvbestemmelsesrett og taushetsplikt som et argument mot denne ordningen, mener vi er å bruke argumenter som ikke holder. Det er fullt mulig både for Stortinget eventuelt å foreta justeringer i lovverket og for regjeringen å justere forskrifter som gjør at en ivaretar disse hensynene, f.eks. ved å gi pasienter – hvis det finnes noen pasienter i dette landet som vil reservere seg mot en slik ordning – en mulighet til å si nei, jeg vil ikke bli hjulpet videre til en behandling.

Det virker noe spesielt, men det kan kanskje tenkes at denne pasienten finnes, og da burde det være mulig å ivareta.

Hvis en ikke gjør dette, vil en fortsette med et system som bygger opp under et helsevesen med større sosiale skiller. Det burde en ikke gjøre. En burde stemme for disse forslagene.

Men igjen, som også representanten Olsen var inne på: Denne saken viser at det går et politisk skille i Norge mellom de borgerlige partiene, dagens opposisjonspartier, som alltid har gått foran og kjempet for pasientenes rettigheter, og dagens regjeringspartier, som alltid har slåss for systemet og systemets rettigheter.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [12:10:43]: Det viktigste for meg er at hver eneste pasient i Norge får en best mulig behandling når de trenger det. For å oppnå dette må vi ha et regelverk som støtter opp om gode og forsvarlige pasientforløp. Vi må påse at regelverket fungerer i praksis, og at helsetjenesten etterlever gjeldende lover og regler. Men regelverket skal ikke erstatte de helsefaglige vurderingene.

Dagens system, som ble innført i 2004, med å fastsette individuell frist og innkalle pasienter, fungerer ikke godt nok. Jeg deler forslagsstillernes syn på det. Det er behov for å gjennomgå regelverket og utvikle et bedre system. I høringsnotatet til den nye loven om kommunale helse- og omsorgstjenester reiste også departementet spørsmål om de aktuelle bestemmelsene i pasientrettighetsloven ivaretar formålet godt nok.

Etter oppsummeringen av høringsuttalelsene har departementet funnet grunn til å se nærmere på disse bestemmelsene. Dette ble varslet i den nye helse- og omsorgstjenesteloven.

Det er vanskelig å lage et regelverk som skal passe for alle typer pasientforløp. Departementet utreder derfor flere alternativ. Vi vil også vurdere forslaget om at pasienten skal få informasjon om behandlingstid og -sted samtidig som de får fastsatt en individuell frist.

Regelverket ved brudd på frist for nødvendig helsehjelp praktiseres heller ikke tilfredsstillende. Det er de regionale helseforetakene som har ansvar for at pasientene i bostedsregionen skal tilbys den nødvendige helsehjelp. Denne plikten gjelder også etter at den individuelt fastsatte fristen er brutt.

Dersom det viser seg at helseforetaket ikke kan oppfylle rettigheten innenfor denne fristen, plikter foretaket å skaffe pasienten et annet behandlingstilbud, offentlig eller privat. Det kan helseforetaket gjøre selv eller ved hjelp av HELFO.

HELFO har plikt til å bistå pasienten med å få oppfylt rettigheten fra det tidspunktet fristen er brutt. Men det betyr ikke at helseforetakenes ansvar for å skaffe behandlingstilbud bortfaller. Jeg er ikke fornøyd med hvordan de regionale helseforetakene har fulgt opp denne plikten. Jeg ser derfor at det er behov for å tydeliggjøre dette ansvaret i enda større grad.

Helseforetakene har også plikt til å sørge for at pasienten får den informasjon som er nødvendig for å ivareta rettighetene sine, og ikke minst for å kunne gjennomføre sin behandling på best mulig måte. Informasjonen skal være tilpasset pasientens forutsetninger og gis på en måte som pasienten kan forstå. Det holder ikke at pasienten får et generelt skriv om rettigheter ved tildeling av individuell frist for prioritert helsehjelp.

Dersom foretaket ikke klarer å skaffe nødvendig behandling innen fristen, må de straks informere pasienten om dette. Videre må pasienten få informasjon om hvilke konsekvenser dette har, og hvilke rettigheter han har i den forbindelse.

God informasjon er grunnleggende for at pasientene kan ivareta sine rettigheter. I 2010 kom det også opp spørsmål om pasientene fikk god og tydelig nok informasjon om pasientrettighetene fra sykehusene. Jeg fant det nødvendig å klargjøre dette ansvaret overfor de regionale helseforetakene i brev av 20. september 2010.

Ansvaret for å sørge for helsehjelp ligger, som sagt, hos de regionale helseforetakene også etter at den individuelle fristen er brutt. Slik må det fortsatt være. HELFO er et tilbud til pasienten som han kan velge å benytte seg av. Det at pasienten har et tilbud om å få bistand fra HELFO, fritar ikke de regionale helseforetakene for deres ansvar. Det bør også være pasienten selv som avgjør om HELFO skal involveres.

Jeg vil følge opp overfor de regionale helseforetakene at dagens regelverk skal etterleves, og vil vurdere om det er behov for å endre regelverket for å gjøre det mer pasientvennlig.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Per Arne Olsen (FrP) [12:15:27]: Jeg tviler faktisk ikke på statsrådens intensjoner, men både fra de rød-grønne partier i denne salen og i brevet fra statsråden understrekes det at man skal «gjennomgå» regelverket. I innlegget som vi nettopp hørte, hadde man et behov for både å gjennomgå, se nærmere på, ha høringer og også ha en del utredninger.

Da har jeg et spørsmål, og jeg skal konsentrere meg om første del av forslaget fra opposisjonen der det står at pasienten, samtidig som han får beskjed om at han skal på sykehus, også skal få informasjon om tid og sted – hvilket sykehus og når. Mitt spørsmål til statsråden blir da: Hvor lange og hvor mange utredninger trenger man for å finne ut om det hadde vært en fordel om pasienten også fikk greie på på hvilket sykehus og når han skal få operasjonen sin?

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [12:16:27]: Det er alltid en fordel at pasienten får god informasjon – så tidlig som mulig, gjerne ved første besøk – om hele behandlingsforløpet. Like fullt er det ganske komplisert å lage helt enkle regler for dette, fordi det kan være komplekse tilstander. Det er ikke som å bestille en togreise, som representanten Høie sa i innlegget sitt. Det er ikke alltid at det er like enkelt. Derfor har vi satt i gang et arbeid for dette. Vi varslet det i forbindelse med lovverket om den nye kommunale helse- og omsorgstjenesteloven, for vi ser at den informasjonen og det systemet som er i dag, ikke nødvendigvis fungerer godt nok. Men det er omfattende å gjøre endringer i dette. Vi har satt i gang et arbeid i Helsedirektoratet, vi skal gå igjennom og se på forløpstider for hvor lang tid det tar fra henvisningene kommer, hvordan informasjonen gis osv. Og så vil vi jobbe videre med dette, for vi ønsker selvfølgelig at den enkelte pasient skal få så god informasjon som mulig.

Bent Høie (H) [12:17:44]: Mens direktoratet jobber, er både Helse Vest og Helse Midt-Norge i ferd med å innføre dette i sine helseregionale krav. Hva er begrunnelsen for at ikke Stortinget i dag skal få vedtatt at dette er en målsetting som vi pålegger at regjeringen skal jobbe for at skal gjelde for alle helseforetakene, slik at pasientene i Norge får et likt tilbud, noe som jo var hovedhensikten med den store helsereformen der staten fikk ansvaret for spesialisthelsetjenesten? Her ber opposisjonen regjeringen om å lage en forskrift som sikrer at dette blir slik i hele landet. Hva er begrunnelsen for at statsråden anbefaler sine partikollegaer å stemme ned dette forslaget i dag, når statsråden åpenbart er enig i at dette bør blir resultatet?

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [12:18:30]: Jeg er enig i at systemet ikke alle steder fungerer godt nok i dag. I noen tilfeller gjør det det, og jeg er veldig glad for dem som jobber akkurat med denne problemstillingen, for det å gi pasientene god informasjon er helt avgjørende.

Når jeg så hvor dårlig informasjon man fikk, f.eks. med brudd på fristen for behandling i 2010, gjorde jeg i hvert fall det jeg kunne for å få informasjonen bedre ut til pasientene. Så ser vi likevel at dette skaper forvirring – det at man har individuelle frister, det at det er en vurderingsfrist, og det at vi også jobber med å få gode behandlingsforløp. Alle disse tingene må ses i sammenheng. Målet er å gjøre det enklere, bedre for pasientene og mer forutsigbart, slik at de vet hva de har å forholde seg til når de har en lidelse og trenger behandling.

Laila Dåvøy (KrF) [12:19:31]: Jeg synes at helseministeren gjør dette utrolig vanskelig – ja det høres ut som det er veldig vanskelig. Hvis vi alle sammen vil at pasienten skal få vite behandlingssted og behandlingstid – jeg føler egentlig at helseministeren også ønsker det og mener at det ville være riktig å gjøre – da må det jo være slik at vi her i Stortinget kan ta den beslutningen og si: Ja, det vil vi faktisk, og så går vi hjem og ordner regelverket i forhold til det. Så det er helt ubegripelig for meg at man først skal utrede, og så skal man se om man likevel skal gjøre det. Det er helt ufattelig! Hva er problemet, helseminister? Går det ikke an å si ja til dette, og så går vi hjem, og så ordner vi regelverket slik at det ikke strider mot taushetsplikten, slik at det ikke er problematisk i forhold til selvbestemmelsesretten. Det går det jo an å ordne?

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [12:20:23]: Med tanke på representanten Dåvøys bakgrunn er det litt underlig at hun ikke også ser at dette er litt annerledes, at man ikke kan gjøre dette like strømlinjeformet som det f.eks. er å bestille en togbillett eller en flybillett.

Så er jeg veldig opptatt av at vi må gjøre dette bedre. Det er jeg helt enig med forslagsstillerne i, men så er det slik at man i dette forslaget i noen grad overlater en del av ansvaret til HELFO. Det er jeg imot. Jeg mener at det fremdeles skal være sykehusenes – altså de regionale helseforetakenes – ansvar å gi den rette behandlingen til pasientene. Men jeg er opptatt av at informasjonen skal bli bedre, at behandlingsforløpet skal bli mer forutsigbart. Derfor har vi jobbet med dette i forbindelse med kreft – som har vært mye omtalt, mye diskutert i Stortinget – og derfor er vi også opptatt av å få til et informasjonssystem til pasienten, som alle forstår kan være bra for pasienten videre.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.