Presidenten: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Geir-Ketil Hansen (SV) [15:22:13]: (ordfører for saken): Forslaget som ligger til behandling, går på at det skal gis en reell behandlingsgaranti for kreftpasienter. I forslaget inneholder en slik garanti en juridisk rett til behandling innen 20 virkedager dersom det ikke foreligger medisinskfaglige begrunnelser som tilsier lengre behandlingstid.

Det er bred enighet i komiteen om at pasienter som rammes av kreft, skal få komme til behandling raskt, og at behandlingen skal være av høy kvalitet. De aller fleste får i dag god og rask hjelp, og på grunn av høy kvalitet i det norske helsevesenet overlever også de fleste kreftsykdom og blir helt friske. Å måtte vente lenge før en får svar på prøver, å måtte vente før det blir stilt diagnose og å måtte vente, når man vet at man trenger behandling, på at behandling settes i gang, oppleves for mange – jeg vil si alle – som en stor psykisk belastning. Det er klart at både pasienter og familie blir engstelige og redde når de ikke får raske svar og rask behandling.

Når det gjelder overlevelse av kreft, er det de siste årene registrert en forbedring av resultater for en rekke kreftdiagnoser, som livmorhalskreft, brystkreft – som har vært diskutert tidligere i dag – og tykk- og endetarmskreft. På disse områdene er Norge ifølge OECD best i Norden.

Men det er mulig å få ned ventetiden enda mer. Derfor jobbes det på sykehusene i dag kontinuerlig for å få ned ventetiden. Samtidig har statsråden stilt krav til helseforetakene om at 80 pst. av kreftpasientene skal være i gang med behandling innen 20 virkedager, og for å oppnå dette må sykehusene identifisere flaskehalser og forbedre organiseringen.

Sist sommer ble det fastsatt veiledende forløpstider på kreftområdet, og Helsedirektoratet vil i år følge opp sykehusenes tidsbruk. Denne saken handler altså ikke om hvorvidt vi ønsker at kreftpasienter skal behandles raskt eller ikke, men hvorvidt vi mener at en behandlingsgaranti er det rette virkemiddelet for å sikre pasienter raskere behandling.

Komiteen viser i sin behandling av denne saken spesielt til Legeforeningens innspill på komitéhøringen. Legeforeningen mener at det å fastsette en generell behandlingsgaranti for pasientgrupper er prinsipielt problematisk. Det skal foretas en individuell vurdering av den enkelte pasients situasjon, og dermed også en individuell vurdering av hvor lenge det er forsvarlig å vente for den enkelte pasient. Dette er komiteens flertall enig i. En spesifikk behandlingsgaranti ved siden av den pasientene har i pasientrettighetsloven, vil ikke være et effektivt virkemiddel for å forbedre behandlingstilbudet for kreftpasienter.

Flertallet i komiteen foreslår derfor at forslaget avvises.

Wenche Olsen (A) [15:25:42]: Det er bred enighet om at pasienter som rammes av kreft, skal til behandling raskt, og at behandlingen skal ha en høy kvalitet.

Det er også enighet om at selv om de fleste får god og rask hjelp i dag, er det fortsatt mange som må vente altfor lenge før behandling settes i gang. Det kan selvfølgelig gi grunnlag for engstelse både for pasientene og for deres familier. Derfor er det positivt at regjeringen sist sommer fastsatte veiledende forløpstider på kreftområdet, og at sykehusets tidsbruk vil bli fulgt opp av Helsedirektoratet, som vil rapportere disse tallene til departementet.

Det er også stilt krav til helseforetakene om at 80 pst. av pasientene skal være i gang med behandling innen 20 virkedager. For å oppnå det målet må selvfølgelig helseforetakene identifisere flaskehalsene og organisere tilbudet sitt bedre. Når det er sagt 80 pst. og ikke 100 pst., er det fordi noen tilfeller vil kreve lenger enn 20 dager på utredning.

Da komiteen tidligere i denne uken var i Bergen, fikk vi høre om utredning av kreft og bruk av PET-scan. Legen vi snakket med, var tydelig på at noen ganger var det viktig å bruke lengre tid på utredning enn 20 dager. Det kunne ha betydning for hvilken behandling pasienten skulle ha, noe som igjen kunne ha betydning for resultatet av behandlingen, og som kanskje også kunne redusere skadevirkningene som pasienten kunne få av behandlingen. Det viser at det er ikke bare for oss politikere å vedta en juridisk rett når vi ikke helt kan se konsekvensen av det. Det er viktig at vi lar fagfolk vurdere hva som er riktig i hvert enkelt tilfelle.

Det er også viktig at vi som politikere har et ansvar for å sikre at helse- og omsorgstjenestene får nødvendig vekst, og at det er tydelige styringskrav.

Jeg slutter meg til helseministeren når hun sier at juridiske rettigheter ikke gir økt kapasitet til pasientbehandlingen. Kompetanse og kapasitet innenfor kreftbehandlingen endres ikke gjennom lovverket, men gjennom organisering, prioritering og ressurstilførsel.

Per Arne Olsen (FrP) [15:28:15]: Gleden var stor i Fremskrittspartiet da statsminister Jens Stoltenberg, etter flere saker i mediebildet om mangelfull kreftomsorg, på forsommeren i fjor lovet et behandlingsforløp på 20 dager for kreftpasienter.

Helseministeren fulgte opp med det samme løftet og ga faktisk en garanti noen dager senere. Dette skapte store forventninger til en raskere og bedre behandling for mange kreftpasienter. Det er altså ikke riktig, slik som representanten Breen fremførte fra denne talerstol tidligere i dag, at garantien er noe som opposisjonen har funnet på – det var faktisk helsestatsråden selv som brukte ordet «garanti» i sin tid.

Dessverre har statsministeren og helseministeren brukt tiden etter dette til å fossro bort fra garantien. Den diskusjonen har vi hatt i Stortinget flere ganger uten at det ser ut til at vi kommer noe lenger.

Det viktige i denne saken er likevel ikke hvorvidt regjeringen har brutt enda et løfte til det norske folk. Det klarer nok folk flest – altså velgerne – selv å vurdere. Det viktigste er hvordan vi kan få gitt syke mennesker en best mulig behandling, og derfor skal jeg i denne debatten la det foregående ligge. Det er likevel grunn til å merke seg at behandlingsfrist på 20 dager for kreftpasienter ikke er et forslag Fremskrittspartiet har funnet på – det er Helsedirektoratets faglige anbefaling for å sikre pasientene god behandling, altså innen 20 dager for 80 pst. av pasientene.

Statsråden begrunner sin avvisning av dette forslaget med at det er andre tiltak som er mer avgjørende for å sikre kreftpasienter en god behandling, enn en behandlingsgaranti. Statsråden viser i denne sammenheng til at kapasitet og kompetanse er viktigere enn behandlingsgaranti. Da er det utrolig rart at regjeringspartiene de to siste årene har stemt ned en rekke forslag som har ivaretatt behovet for både kapasitet og kompetanse, som statsråden nå mener er det aller viktigste.

Det er også underlig at Helsedirektoratet er så tydelig på en medisinsk tidsfrist for behandling, dersom den faktisk ikke er av betydning for tilbudet til pasientene. I denne saken skifter statsråden argumentasjon løpende, slik jeg oppfatter det, for å komme seg unna sine egne løfter.

Det er også verdt å merke seg at Kreftforeningen støtter dette forslaget, basert på den samme argumentasjon som opposisjonen i dag fremfører. Jeg har vanskelig for å tro at den ville gjøre det dersom dette ikke var viktig for nettopp pasientene. Dette viser også, etter min oppfatning, at argumentasjonen ikke holder vann.

For meg er det en selvfølge at når den medisinske vurderingen tilsier at behandling bør starte, skal den faktisk starte. Det sier i dag regjeringspartiene nei til. Det vil bidra til å forsterke trenden med en formidabel økning i private helseforsikringer.

Statsråd Strøm-Erichsen er, slik vi oppfatter det, de private forsikringsselskapers beste venn. Mens helsekøene vokser og det klassedelte samfunnet blir mer og mer tydelig, kjøper ressurssterke mennesker seg ut av helsekøen og overlater til dem som ikke har så mye fra før, å stå i den offentlige ventekøen. Det er en usosial politikk, som Fremskrittspartiet vil markere avstand til.

I denne saken kunne regjeringspartiene fremmet en rekke andre forslag istedenfor behandlingsgaranti, dersom man mente at det var viktig. Det velger man altså ikke å gjøre. Det viser tydelig at denne regjeringen er tom for ideer om hvordan man kan forbedre helsevesenet.

Norske kreftpasienter fortjener en reell behandlingsgaranti når de rammes av denne grusomme sykdommen.

Jeg vil med disse ord ta opp de forslagene i saken som Fremskrittspartiet – sammen med Høyre og Kristelig Folkeparti – står bak.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Representanten Per Arne Olsen har tatt opp de forslagene han refererte til.

Bent Høie (H) [15:33:05]: (komiteens leder): Dette er den tredje saken Stortinget behandler i dag der opposisjonspartiene igjen går foran, ved å foreslå å gi den enkelte pasient rettigheter overfor helsevesenet. Det er egentlig en gjentakelse av en historie som går veldig mange år tilbake i tid, ut fra at det er disse partiene som i første omgang kjempet fram den første ventetidsgarantien, det er disse partiene som kjempet fram den individuelt fastsatte medisinske tidsfristen for pasienter, og det er også disse partiene som i dag foreslår å forbedre denne ordningen.

Hver gang en har kommet med disse forslagene, har argumentene imot vært påfallende like: En bør heller jobbe med å øke kapasiteten i det offentlige helsesystemet, systemet må få lov til å jobbe med å løse disse oppgavene, en bør heller ha målsettinger istedenfor garantier, osv. Uansett hva en har foreslått, har argumentene vært de samme. Men hver gang de partiene som i dag er i opposisjon, har hatt flertall og har fått gjennomført sin politikk, har det aldri vært noen som har foreslått å reversere det vi har fått vedtatt. Det er jeg overbevist om også kommer til å skje når den type rettigheter som vi har behandlet i dag, blir vedtatt.

Kreftforeningen sa til komiteen i høringen at regjeringens løfte bør bli en juridisk rett, og de støtter representantforslaget. Det gjør også Høyre. Vi mener at når Helsetilsynet er så tydelig på at det er en medisinskfaglig begrunnelse knyttet til å ha så korte tidsfrister, bør det også prege de individuelle tidsfristene som helsevesenet setter for kreftpasientene.

Så vil det selvfølgelig finnes unntak der det er medisinske grunner til å vente lenger, der det er undersøkelser som må tas, og som det tar lengre tid å få svar på. Men det er fullt mulig innenfor dagens system å journalføre den begrunnelsen, som gjør at en er tydelig på hvilken situasjon en er i.

Det som skjer i dag, er at det er et voksende privat forsikringsmarked knyttet til kreft, det er et voksende privat diagnostiseringsmarked knyttet til kreft, og det kommer til å bli et voksende privat behandlingsmarked når det er snakk om kreft. Hadde noen sagt for 10 eller 20 år siden at det i Norge også ville være et privat marked for kreftdiagnostisering og -behandling, tror jeg ingen politiske partier noen gang ville trodd på det, for kreft tilhører det området som en har ment at det offentlige har prioritert høyt – det er en prioritert sykdom. Dette er et område der en aldri hadde trodd det ville kunne oppstå et privat marked. Det har det gjort. Det betyr at i dag reiser prostatakreftpasienter til Sverige og får gjennomført private prostatakreftoperasjoner, som de enten betaler for selv, eller som det betales for via forsikringsselskapene.

Det forslaget som ligger på bordet i dag, ville gjort det mulig for alle pasienter i Norge, uavhengig av om en har en privat helseforsikring, uavhengig av om en har en god økonomi, å ha akkurat de samme rettighetene som de som har en tykk lommebok eller en privat helseforsikring. Dermed er dette et forslag som innebærer at vi forbedrer helsevesenet vårt i retning av at vi hegner om at det er en offentlig oppgave å gi helsetilbud til alle, uavhengig av om en har en god eller en dårlig økonomi, uavhengig av sosial status, kjennskap til og vennskap i helsevesenet. Derfor er dette et viktig forslag for å sikre at vi har et godt offentlig helsevesen, og at vi har et helsevesen som gir like muligheter for alle pasienter, uavhengig av sosial status.

Kjersti Toppe (Sp) [15:37:54]: Noreg har dei siste åra fått stadig betre statistikk når det gjeld overleving etter kreftbehandling. Det går særleg på kreftsjukdomar som brystkreft, livmorhalskreft og tjukk- og endetarmskreft. Likevel opplever mange kreftpasientar at dei må venta for lenge på behandling.

Det er brei politisk einigheit om at tida som går med til utgreiing og anna før behandling blir sett i verk, må ned. Regjeringa har vedteke rettleiande forløpstider for kreftbehandling generelt. Helsedirektoratet har fått i oppgåve å følgja nøye med sjukehusa sin tidsbruk på kreftpasientar. Målet er at 80 pst. av pasientane skal vera i gang med behandling etter 20 virkedagar. I denne tida føregår utgreiing, diagnostisering og planlegging av behandling. Denne målsetjinga er i tråd med dei faglege råda frå Helsedirektoratet.

Forslagsstillarane foreslår å oppretta det dei kallar for «en reell behandlingsgaranti for kreftpasienter», som inneber ein juridisk rett til behandling innan 20 virkedagar dersom det ikkje føreligg medisinskfaglege grunnar for lengre behandlingstid. Eg vil visa til at Legeforeningen i sitt høyringsutspel skriv:

«Særskilte behandlingsgarantier for pasientgrupper er prinsipielt problematisk og ikke alene tilstrekkelig for å oppnå de ønskede målsettingene om å øke kapasitet og kvalitet i tilbudet.»

Eg vil òg visa til det som statsråden skriv i sitt brev til komiteen:

«Kompetanse og kapasitet innen kreftbehandling endres ikke gjennom lovverk, men gjennom organisering, prioritering og ressurstilførsel.»

Senterpartiet er heilt einig i desse motførestellingane. Ein spesifikk juridisk rett for kreftpasientar i tillegg til den dei har i pasientrettslova, vil ikkje vera eit treffsikkert verktøy for å betra behandlingstilbodet.

I dag har vi behandla fleire saker som omhandlar å setja fristar og rettar for behandling i helsevesenet. Eg synest det er til ettertanke at måten Stortinget styrer og vil sikra kapasitet på, er gjennom å utvikla rettshelsevesenet ytterlegare, med fleire og fleire juridisk bindande fristar til fleire og fleire behandlingar og diagnosar. Slik unngår ein òg kanskje den vanskelege debatten, nemleg prioritering mellom grupper. Spørsmålet i andre enden er om fristane og rettane verkeleg får sin verdi. Når fristbrot blir eit kvalitetsparameter i spesialisthelsetenesta, kan ein iallfall begynna å reflektera.

I samband med det representantforslaget som vi har til behandling i dag, meiner eg at det viktige er at eit felles storting er einige om å arbeida ivrig for at kreftpasientar får eit betre tilbod og kortare behandlingsforløp, og at ventetidene skal ned. Vi er ueinige om det er ein juridisk rett som er det avgjerande i dette arbeidet eller ikkje.

Så er det òg slik at den største bøygen i kreftdiagnostikken kanskje ikkje er i spesialisthelsetenesta, men hos pasienten sjølv, som ikkje oppsøkjer legen og/eller ignorerer symptom, og hos fastlegen. I forhold til overleving er det iallfall viktig at ein forsterkar innsatsen i kreftomsorga òg på dette området.

Så har eg ein kommentar til representanten Bent Høie sitt eksempel når det gjeld prostatabehandling. Dette var oppe i media like før jul, i eit oppslag i Bergens Tidende om ein pasient som hadde reist til utlandet for å få operasjon. Ein ekspert gjekk ut i etterkant av dette oppslaget og sa at enkelte pasientar med prostatakreft faktisk har godt av å venta på behandling, mens dei private klinikkane tener pengar på å ha flest moglege pasientar inn i den robotmaskinen dei har. Dei har eit økonomisk incitament til å ta imot desse pasientane. Så det er ikkje heilt uproblematisk med den private delen av helsevesenet òg i kreftbehandlinga. Vi skal vera sikre på at det er ei fagleg grunngiving for den behandlinga som blir gitt, og at det ikkje er økonomiske incitament som gjer at ein tek pasientar til behandling.

Laila Dåvøy (KrF) [15:42:43]: I et høringsnotat til helse- og omsorgskomiteens siste budsjettbehandling skrev stiftelsen «Innen 48 timer» følgende:

«Tidsrommet fra mistanken om kreft oppstår til diagnose er stilt er avgjørende for overlevelse. Hver dag dør det mennesker i Norge fordi diagnosen ble stilt for sent. Behandlingen er ulik for ulike kreftformer, og for enkelte kreftformer er det ikke kritisk med oppstart innen 20 dager. For andre kreftformer er 20 dager forskjellen mellom overlevelse eller død.»

Regjeringen har vært mer utydelig enn tydelig overfor kreftpasientene i det siste, er min påstand. Ett eksempel er valgløftet om en behandlingsgaranti innen 20 dager, som har blitt til en målsetting. Slik oppfattet iallfall pasientene dette, og igjen sitter de med flere spørsmål enn tidligere.

Når opposisjonen nå foreslår en forpliktende kreftgaranti, som samsvarer med det valgløftet statsministeren ga på en pressekonferanse i fjor sommer, svarer helseministeren bl.a. at en slik rett ikke er et effektivt virkemiddel for kreftpasienter. Jeg tror ikke kreftpasienter er enig i det.

Vi hører gang på gang regjeringens svar på problemene i helsetjenesten, senest fremført av statsministeren i spørretimen for et par uker siden. Da sa han at

«vi nå har et av verdens aller beste helsevesen. Der vi har sammenlignbare tall, f.eks. for kreft, ligger Norge absolutt på topp når det gjelder overlevelse».

Videre hører vi at vi nå bruker mer penger enn noen gang, men det kan jo enhver regjering si, og kommer enhver regjering til å kunne si, for budsjettene øker jo år for år.

Argumentasjonen tar ikke høyde for de utfordringene kreftpasienter møter hver dag. At andre land har lang ventetid for sine kreftpasienter, legitimerer ikke en lang ventetid i Norge. At vi bruker mer penger enn noen gang, legitimerer ikke at vi ikke bruker nok.

Det er urovekkende når statsråden uttaler at en lovfestet rett ikke gir automatisk økt kapasitet i behandlingstilbudet. Enten mener statsråden at en lovfestet rett uansett ikke ville bli fulgt opp av departementet i form av økt kapasitet i tilbudet, eller så mener statsråden at det ikke er mulig å øke kapasiteten i behandlingstilbudet, enten fordi det ikke er tilstrekkelig behov for det, eller fordi det ikke finnes tilstrekkelig ressurser for å øke kapasiteten på tilbudet. Jeg vil tro det siste er tilfellet – rett og slett at man kanskje tenker økonomi.

Da vil jeg sitere Kreftforeningen, som på høringen uttalte følgende, nettopp om ressurser:

«Kreftforeningen ser at mange lett kan si innføring av en slik juridisk rett kan føre til økte kostnader og omprioritering til fordel for kreftpasienter. På bakgrunn av at kreftpasienter uansett har krav på behandling, mener vi at dette ikke medfører riktighet. Om en pasient starter behandlingen etter 20 dager eller 2 måneder burde kostnadene for behandlingen bli de samme. Tvert imot kan det offentlige oppnå en besparelse ved raskere behandling ved at kreften behandles på et tidligere stadium.»

I denne perioden har det blitt fremmet en rekke forslag fra opposisjonen som kunne bidratt til å bedre nettopp organiseringen, samt å øke kapasitet, kompetanse, effektivitet og sikkerhet i behandlingen. I tillegg ble det i budsjettet for 2012 foreslått, fra samtlige opposisjonspartier, å styrke bevilgningene til både pasientbehandling og investeringer i nytt medisinsk utstyr. Samtlige forslag har blitt nedstemt av regjeringspartiene.

Noe av det viktigste vi kan gjøre som politikere, er å gi forutsigbarhet, sikkerhet og betryggelse til pasienter og pårørende som hver dag kjenner på usikkerheten for sine egne eller sine nærmestes fremtidsutsikter.

Enda så mange debatter som vi har hatt om kreft i denne salen de siste årene, så kan jeg ikke huske at det er noen forslag – jo, kanskje ett – som regjeringspartiene ikke har stemt ned. Det synes jeg er litt leit.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [15:47:34]: Dette er jo en debatt der vi har hørt mange av argumentene tidligere. Men jeg har bare lyst til å kommentere én ting, nemlig dette som både Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti tok opp, at vi hadde varslet en garanti.

De som i hvert fall skjønte hva det dreide seg om, var faktisk Høyre, fordi lederen av Høyre sendte samme dag ut en pressemelding der hun snakket om målsettingene til regjeringen. Hun var skuffet over at regjeringen hadde så lave ambisjoner, men hun snakket om målsettingene, så hun hadde i hvert fall forstått det vi gjorde, nemlig å stille krav til sykehusene. Derfor er det feil at vi ikke har gjort noe. Det viktigste vi kan gjøre, er å skape gode behandlingsforløp og forutsigbarhet, og så vet vi at det er ikke slik at én modell passer alle når det gjelder kreft. Her må det individuell, medisinskfaglig vurdering til.

Andelen som overlever kreft, er trolig det viktigste målet på om vi lykkes med kreftbehandling. For få år siden lå vi middels godt an. Nå ligger vi i toppsjiktet internasjonalt. Det kan vi altså ikke snakke oss vekk fra. Selv om overlevelsen er høy, deler jeg også forslagsstillernes mål om at tiden man bruker fra mistanken om kreft oppstår, til behandling er i gang, bør reduseres. Det er ikke bare fordi raskere behandling gir bedre resultater ved en del kreftformer, men også fordi tiden frem til behandling starter, kan gi ekstra uro og engstelse.

Nesten 30 000 mennesker rammes av kreft hvert år. Disse skal ivaretas gjennom effektiv utredning og behandling. Vi må hele tiden vurdere grundig hvilke virkemidler som er mest effektive for å oppnå bedre helsetjenester for kreftpasientene. Juridiske rettigheter er viktige, men kan aldri erstatte det medisinske arbeidet som må gjøres.

Jeg er glad for at pasientrettighetsloven som Stortinget har vedtatt, gir kreftpasientene mange rettigheter, bl.a. rett til nødvendig helsehjelp innen individuelt fastsatt frist, rett til vurdering, rett til fornyet vurdering, rett til fritt sykehusvalg, rett til individuell plan og rett til behandling i utlandet på gitte vilkår. Dette er rettigheter som også gis til aktuelle pasienter med andre diagnoser enn kreft.

Jeg viser til at Legeforeningen uttaler at særskilte behandlingsgarantier for pasientgrupper er prinsipielt problematisk og ikke tilstrekkelig for å oppnå økt kapasitet og kvalitet i tilbudet.

Vi er inne i en tidsperiode med store befolkningsmessige endringer, nye behandlingsformer og ny teknologi som gir oss store utfordringer, men også muligheter for mer effektiv behandling. Vi har som politikere et ansvar for å sikre både at helse- og omsorgstjenestene får nødvendig vekst, og at midlene fordeles rettferdig. Vi må kombinere økte økonomiske rammer og tydelige styringskrav med samarbeid med fagmiljøene og pasientenes organisasjoner om gode pasientforløp og oppgavefordeling mellom alle deler av helsetjenestene. Jeg mener at det ikke er jusen som vil gi kortere ventetid for kreftpasienter og økt overlevelse. Derimot må vi tørre å sette oss ambisiøse mål for en bedre kreftbehandling. I oppdragsdokumentet til de regionale helseforetakene har jeg derfor satt et mål om at 80 pst. av kreftpasientene skal få behandling innen 20 virkedager etter at henvisningen er mottatt. Målet er 80 pst. – ikke 100. Grunnen er at det for noen kreftpasienter er riktig å bruke mer enn 20 virkedager på å utrede og avklare hva som er riktig behandling. Ulike sykehus vil også bruke ulik tid på å nå målet, og vi vet at det er mer krevende for noen pasientgrupper.

Det gleder meg imidlertid å høre at Kreftforeningen mener at det har skjedd mye positivt i tiden etter at målet ble satt, med økt oppmerksomhet på kreftbehandling og prioritering av kreft i oppdragsdokumentene. Sykehusene må identifisere flaskehalser og organisere tilbudet annerledes. Vi måler sykehusene på dette, og resultatene offentliggjøres jevnlig, slik at vi kan følge opp resultatene.

I 2011 målte vi hvor raskt behandlingen kom i gang for brystkreft, tykktarmskreft og lungekreft. Tallene viser store forskjeller mellom sykehusene, men noen sykehus lykkes med å gi pasientene rask behandling. I år vil jeg utvide målingene.

Sykehusene forholder seg til et omfattende lov- og rammeverk. De må organisere seg klokt og bruke ressursene i størst mulig grad til å gi alle pasienter god behandling. Faglige krav, retningslinjer og organisering skal bidra til best mulige resultater. Dette arbeidet ønsker jeg å utvikle videre, i nært samarbeid med fagmiljøene og pasientorganisasjonene.

Det finnes ingen lovregulering som kan erstatte det systematiske arbeidet for bedre kreftbehandling. Norske kreftleger leverer resultater i verdensklasse, og vi må støtte dem slik at de kan bli enda bedre.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Per Arne Olsen (FrP) [15:53:14]: Vi har forstått såpass nå at juridiske rettigheter til pasienten er ikke det som gir ønsket virkning, sier statsråden. For å få bedre behandling er det som skal til, bedre prioritering, mer ressurser og mer kompetanse. Vi vet at samtidig som regjeringen sier det, øker en del av køene. Vi har diskutert rekonstruksjon av bryst tidligere i dag – noen venter opp mot ti år – prostatakreft. Vi ser at tallet på helseforsikringer øker, flere tegner det, flere kjøper seg ut av køen. Så på den ene siden kjøper flere private tjenester og køene blir lengre, på den andre siden er svaret bedre prioritering og bedre ressursbruk. Hvor fornøyd er statsråden med sin prioritering når hun ser at køene øker?

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [15:54:14]: Jeg vil egentlig bruke anledningen til å henvise til representanten Toppes innlegg når det gjaldt akkurat dette med å kjøpe seg ut av køen og hva som egentlig var advarsel fra en kreftlege i forbindelse med diskusjonen om prostatakreftpasienter som reiser ut av landet. Så skal ikke jeg si at alle får den behandlingen i tide som de bør ha. Det har vi sett eksempler på, at det kan være for dårlig. Vi må rette opp på de områdene hvor det er åpenbare feil og mangler, det er det som er viktig, og det viktige for kreftpasienter er forutsigbarhet, det er at de har gode behandlingsforløp. Derfor har vi altså disse målsettingene som sykehusene skal forholde seg til og innrette organiseringen etter, og som også viser at det gir gode resultater, som vi måler, og som vi offentliggjør måleresultatene på.

Laila Dåvøy (KrF) [15:55:20]: Både statsråden og flere fra regjeringspartiene har referert fra brevet fra statsråden, nemlig:

«Juridiske rettigheter gir ikke økt kapasitet til pasientbehandling. Kompetanse og kapasitet innen kreftbehandling endres ikke gjennom lovverk, men gjennom organisering, prioritering og ressurstilførsel.»

Dette er vel like mye et hjertesukk som det er et spørsmål, for jeg viste i mitt innlegg til en rekke forslag, også konkrete, som opposisjonspartiene har fremmet i denne salen som nettopp går på både organisering, prioritering og ressurser. Hvorfor i all verden blir absolutt alle forslag vi kommer med, også de som går på det som ifølge statsråden selv kan løse mye av problemene, hver eneste gang nedstemt, bare fordi de kommer fra opposisjonen?

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [15:56:20]: Jeg må bare med all respekt si at på en del områder er vi uenige, og på en del områder har vi allerede igangsatt arbeid. Når det gjelder f.eks. det forrige representantforslaget som vi diskuterte, om kvalitet og pasientsikkerhet, kan man hake av alle de forslagene som vi er i gang med allerede som tiltak. Da blir det på en måte litt spesielt om vi skal stå i Stortinget og vedta det fordi det kommer fra opposisjonen. Så er det slett ikke slik at alle forslag er dårlige forslag. Men det viktige er at kreftpasienter har mange rettigheter i dag, og det skal de ha, for det er en alvorlig sykdom. Noen kreftpasienter må også behandles som øyeblikkelig hjelp og kan heller ikke vente i de 20 dagene. Da må legene gi individuell vurdering. Det som er mest bekymringsfullt, er at det av og til går for lang tid fra en lege henviser, til henvisningen kommer til sykehuset, så det er mange områder vi må jobbe bedre på. Men juridiske rettigheter i seg selv vil ikke bedre på det – det vil organiseringen gjøre.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 9.