Presidenten: Etter ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Snorre Serigstad Valen (SV) [11:49:32]: (ordfører for saken): Aller først har jeg lyst til å takke forslagsstillerne og Kristelig Folkeparti for å ha reist en viktig debatt om et viktig tema som ikke gis nok oppmerksomhet i debatten til vanlig.

Vi kjenner vel alle til klisjeen om barnet som ikke spiser opp maten sin, hvorpå en forelder sier: tenk på barna i Afrika. Den lignelsen er jo banal, og mangt et barn, inkludert meg selv da jeg var liten, brukte mye tid på å tenke over hvordan det skulle la seg gjøre å sende mat i posten uten at den ble dårlig før den kom fram til barna i Afrika. Men bak ligger det selvfølgelig et alvorlig problem. Det er i dag mer enn nok mat til alle på kloden, men likevel sulter mange millioner mennesker. Det har mange årsaker. Vanstyre er en av dem, og det er tørke, men også markedsmekanismer.

Vi som er de med mest kjøpekraft i hele verden, kaster også klart mest mat fordi vi har råd til det, det oppleves ikke som noe stort tap for oss, og vi har vaner, mønstre og en hverdag som gjør at vi kaster mye mat. Vi har også en næring som bør kunne kritiseres for å profilere ferskhet på en måte som gjør at vi nok også kaster mer mat enn det som er nødvendig. Da går store naturressurser tapt. Klimamessig er det veldig uheldig. Ressurser utnyttes dårlig. At vi kaster mye mat i Norge, er en del av et større globalt problem. Hvert år kastes om lag 320 000 tonn mat i Norge som er fullt spiselig. Det er veldig store mengder. Faktisk tilsvarer det en fjerdedel av all mat som kjøpes av forbrukere i Norge. Det er om lag 70 kg mat per person her i landet. Det er ikke bare et materielt, fordelingsmessig og miljømessig problem, det er også uetisk. Denne debatten har en viktig etisk dimensjon.

Så er fersk mat supert, og jeg er glad i fersk mat selv. Men som komiteen også er enig om i merknads form, kan det jo hende at vi overprofilerer ferskhet og dermed forvirrer forbrukerne unødvendig og gir inntrykk av at mat som er fullt spiselig, ikke er det. Det trenger vi å se nærmere på. Derfor er det gledelig at både en samlet komité og Miljøverndepartementet er enige om behovet for en innsats mot unødvendig kasting av mat. På vegne av regjeringspartiene vil jeg varsle at vi imøteser den varslede stortingsmeldingen om avfall, der regjeringen vil gjennomgå både status hva angår matavfall i Norge i dag og behovet for nye virkemidler for å redusere mengden matavfall.

Det foreligger fire forslag fra opposisjonen som jeg regner med at den vil fremme på egen hånd. Komiteen tilråder å vedlegge saken protokollen. Det betyr ikke at siste ord er sagt, for dette blir en viktig sak i regjeringens avfallsmelding. Jeg synes det er flott at Kristelig Folkeparti har brukt anledningen til å fremme dette forslaget.

Bendiks H. Arnesen (A) [11:53:16]: Forslagsstillerne og en samlet komité påpeker meget klart de enorme mengdene av godt brukbar mat som kastes her til lands og ellers i den rike del av verden. Det er nesten å betrakte som et overgrep mot alle de millionene på kloden som mangler mat hver eneste dag. Matavfall er blant avfallstypene som har økt kraftig de siste 20 årene i vårt land.

Ifølge Statistisk sentralbyrå ble det i 2007 produsert 1,7 millioner tonn våtorganisk avfall i Norge, en vekst på 63 pst. siden 1995. Foreløpige tall for 2008 og 2009 tyder på at veksten har stagnert, men bare litt.

Det verste med dette er all den godt brukbare maten som kastes, og at norske husholdninger kaster en fjerdedel av den maten de kjøper, slik saksordføreren også nevnte. Dette er et velstandsfenomen, men det har også en annen side, og det må vi gjøre noe med. Klimautslippene knyttet til produksjon og distribusjon av mat som kastes, beregnes til ca. 535 000 tonn CO₂-ekvivalenter, noe som tilsvarer årlige utslipp fra ca. 160 000 biler.

Jeg har gjennom mitt arbeid i Nordisk råd registrert at dette er noe som også opptar de øvrige land i Norden, og at våre naboland også er opptatt av å få rettet på dette.

Tidligere medlem av det danske Folketinget sosialdemokraten Ole Vagn Christensen har for lengst tatt opp dette på nordisk plan. Hans visjon er at de nordiske land må gå foran for å redusere all unødvendig kasting av godt brukbar mat.

Gjennom å samarbeide kan Norden som region utvikle nye strategier for å hindre at godt brukbar mat blir kastet, med de store gevinster dette vil innebære, både for tilgangen på mat og for miljøet. Alle de nordiske land kan framskaffe god og omfattende dokumentasjon på hva dette innebærer for det enkelte land. Jeg føler at vi her har en stor oppgave å ta tak i, både lokalt, nasjonalt og globalt.

Sosialdemokraten Ole Vagn Christensen sier det så sterkt at mat og matspill må ses på som en del av den nordiske miljø- og klimastrategien.

Jeg er glad for at Ole Vagn Christensens store engasjement på dette området har resultert i et forslag fra den sosialdemokratiske gruppen i Nordisk råd som har til formål å bekjempe matspill i Norden.

Jeg håper at dette får bred tilslutning både nasjonalt og internasjonalt.

Jeg er også glad for at vår regjering har tatt tak i problemet, og jeg ser fram til en videre framdrift i dette arbeidet når den varslede avfallsmeldingen kommer til debatt.

Jeg synes det er bra at alle partiene på Stortinget har et stort engasjement i denne saken, og jeg ser fram til det videre arbeid med denne viktige saken.

Oskar J. Grimstad (FrP) [11:57:11]: Noreg er ikkje noko unntak blant vestlege land når det gjeld kasting av mat. Derfor er det ei viktig sak som blir teken opp av Kristeleg Folkeparti i dag.

Kvart år blir det, som har vore nemnt her tidlegare, kasta over 300 000 tonn mat, 70 kg per person, som kunne ha vore ete. Heile 25 pst. av den maten forbrukarane handlar i butikken, går rett i avfallet. Det må vi alle kunne einast om er altfor mykje.

Moralsk og etisk er det også ei utfordring at overvekt er et veksande problem, samstundes som vi kastar slike mengder mat. Heldigvis ser vi at næringslivet tek ansvar gjennom sitt matavfallsprosjekt. ForMat er altså næringslivets eiga satsing for å redusere mengda mat som blir kasta i Noreg. Vi har alle høyrt om folk som studerer, som faktisk går i søppelbyttene til butikkane og tek opp og lever godt på mat som butikkane har måtta kasta, fordi datoen ikkje lenger gjer han seljeleg.

NHO, daglegvarehandelen og næringsmiddelindustrien har på eige initiativ bestemt seg for å redusere matavfallet med 25 pst. innan 2015. Dette er eitt av dei mest ambisiøse og førebyggjande matavfallsprosjekta i heile Europa. Dette prosjektet skal dei ha all mogleg honnør for.

Det er eit faktum at vi som forbrukarar kastar fullt ut etande mat, noko som også påverkar privatøkonomien.

Produkt som er merka med «best før», og som er fullt ut etande lenge etter at datoen har utgått, blir forstått som «utgått på dato» og er viktigaste årsak til at produkt blir kasta. Eksempel på dette er rømme og yoghurt.

På den andre sida er årsakene til at mat blir kasta i Noreg, omsynet til mattryggleik. Mat og drikke kan vere kjelder til sjukdom og helseskade hos menneske. Derfor er det viktig å sikre matens hygieniske kvalitet og førebyggje produksjon og sal av helseskadeleg mat.

Likevel er det klart at vi kastar for mykje god mat, og dette er eit dilemma også knytt til den forventa befolkningsveksten, som vil gjere mat til ein større knappleiksfaktor framover.

Datomerking har stor betyding for matkastinga i Noreg, og det er brei einigheit om behovet for ein grundig gjennomgang av dagens merkjeordning for næringsmiddel. I ein slik gjennomgang må ein også sjå på korleis ein kan sørgje for betre informasjon til forbrukarane om betydinga av dei ulike datomerkingane, og korleis desse skal forståast. Kunnskapen blant forbrukarane om datomerkjesystemet er avgjerande for å nå målet om ein sterk reduksjon når det gjeld kasting av fullt ut brukbar mat.

Næringslivets satsing, ForMat, bør derfor følgjast opp med nasjonale målsetjingar og tiltak for å nå målet om ein betydeleg reduksjon i kasting av fullt ut etande mat.

Eg tek med dette opp dei forslaga Framstegspartiet har saman med Høgre og Kristeleg Folkeparti.

Presidenten: Representanten Oskar J. Grimstad har tatt opp de forslagene han refererte til.

Nikolai Astrup (H) [12:00:26]: La meg først få lov til å rette en stor takk til forslagsstillerne, som reiser en viktig problemstilling. Som saksordføreren og andre talere før meg har vært inne på, handler denne saken om både miljø, etikk og ressursbruk. Men jeg vil også trekke frem noe som ikke har vært nevnt til nå, at det handler om holdninger. Det handler om hver enkelt av oss, og holdninger er noe som ikke kan vedtas. Det er likevel viktig at vi som politikere sender et signal til alle forbrukere der ute om at vi har et klart mål om å redusere kasting av mat som kunne vært spist.

Så kommer vi ikke utenom at noe mat alltid vil bli kastet, selv om vi må ha et mål om at betydelig mindre mat skal kastes. Da er det viktig at den maten som må kastes, går til å produsere f.eks. biogass. I Oslo har man en sortering av matavfall som gjør at det matavfallet som husholdningene kaster, blir en ressurs og omdannes til drivstoff.

Så var saksordføreren også inne på at det synes spesielt i et globalt perspektiv at vi kaster så mye mat i den rike delen av verden, samtidig som mange sulter i fattige land. Det er jeg helt enig i. Hovedproblemet mener jeg er at verdens fattige land ikke får ta del i den globaliseringen som har bidratt til at vi har hatt en så positiv utvikling som vi har hatt de siste tiårene. Vi har i den rike del av verden en landbrukspolitikk som bidrar til en overproduksjon av matvarer, og den overproduksjonen dumpes så på verdensmarkedet og bidrar til å undergrave den produksjonen av mat som fattige land kunne hatt. Det er en dobbel utfordring ved at de fattige landene på den ene siden ikke klarer å bygge opp en egen landbruksproduksjon på et område hvor de kunne vært konkurransedyktige på det internasjonale markedet. Da går de glipp av viktige eksportinntekter, som igjen kunne ha bidratt til positiv utvikling i landene deres. På den annen side gjør dette også at de ikke klarer å ha produksjon nok til å fø sin egen befolkning.

Det betyr at det uetiske i dette perspektivet er de rike landenes landbrukspolitikk, som bidrar til både overproduksjon, kasting av mat og å undergrave fattige lands evne og initiativ til å forbedre egen matproduksjon.

Så er det slik at Norges produksjon i det store og hele ikke utgjør den store forskjellen, og den er kanskje i større grad motivert av distriktspolitikk. Men vi får håpe at det smørberget som markedsregulator og smørprodusent TINE har trukket tilbake fra markedet nå i det siste, nemlig det smørberget som ble importert da TINE ikke selv klarte å produsere, ikke havner i avfallsdunken, men at det sendes tilbake og kommer til nytte for noen. Det virker jo meningsløst at man ikke skal kunne selge det smøret som har vært importert, men at det rett og slett skal kasseres.

Opposisjonen har fremmet en del forslag som vi håper at regjeringen vil vurdere, ikke minst i forbindelse med den avfallsmeldingen som er på trappene.

Dermed tar jeg opp forslag nr. 4.

Presidenten: Representanten Nikolai Astrup har tatt opp det forslaget han refererte til.

Erling Sande (Sp) [12:04:33]: (leiar i komiteen): Representantforslaget reiser ei viktig problemstilling. Forslagsstillarane skal ha all ære for at dei tek opp denne problemstillinga, at meir enn 300 000 tonn fullt etande mat går til spille i landet vårt, og dette skjer samtidig som meir enn ein milliard menneske går svoltne til sengs kvar kveld – eldre, ungar, kvinner, menn og foreldre, som opplever ikkje å kunne gje ungane sine det mest basale som er, nemleg mat. Dette er eit etisk dilemma, og det er moralsk vanskeleg.

Eg skal ikkje gå inn på bakgrunnen for svolten i verda – det er det ikkje tid og rom for i denne debatten – men saksordføraren var inne på litt av bakgrunnen. Eg skal prøve å fokusere på kva vi kan gjere, for noko kan vi gjere for å redusere kastinga av mat. Eg trur representanten Astrup var inne på noko av det essensielle då han snakka om kunnskap og haldningar, for det er haldningane og kunnskapen til kvar enkelt av oss som avgjer korleis vi behandlar desse matvarene.

Skulen er ein viktig arena for å formidle kunnskap om både kva kvalitet mat har, og korleis han utviklar seg, men også eksempelvis om desse merkjeordningane vi har, som «best før» og «siste forbruksdag». Eg hugsar sjølv heimkunnskapslærar Anne Lise Løvold på Davik som lærte oss dette enkle med at eit egg kan sleppast ned i eit glas med vatn, og flyt det opp, vil det vere eit dårleg egg, men søkk det ned, kan det mest sannsynleg etast. Hadde dette lege til grunn for nordmenns bruk av egg, hadde vi kanskje spart ein god del av dei 850 tonn fullt etande egga som vi kastar kvart år.

Det er heilt openbert ting vi kan gjere. Vår Herre har utstyrt oss med opp til fleire sansar som gjev oss moglegheit til å vurdere kvaliteten på matvarer – syn, lukt, smak, til og med høve til å kjenne på f.eks. frukt og vurdere kvaliteten ut ifrå det. Men mange av oss brukar berre synssansen, og han brukar vi berre til å sjå på merkjedatoen. Det å spreie kunnskap både i skulen og i samfunnet elles på dette området, trur eg er viktig.

Det er òg sånn at ForMat-prosjektet, som er eit samarbeid mellom det offentlege og næringslivet, men der fyrst og fremst næringslivet har handa på rattet, gjer veldig mykje bra arbeid innanfor dei konkrete områda som også forslagsstillarane her etterspør. Vi må vere med og bidra til det prosjektet. Det er ikkje noko mål at vi skal ha parallelle prosjekt til det gode arbeidet som der skjer, men i staden vere med og støtte opp om det. Det er vist til at avfallsmeldinga som kjem, òg vil vere ei moglegheit til å drøfte denne typen saker vidare.

Eg synest det er eit paradoks at representanten Nikolai Astrup vel å vise til overproduksjon av mat og eksportsubsidiar – og brukte kanskje mest tid på det i innlegget sitt. Ja, i så fall er jo det ein kritikk fyrst og fremst av det EU som representanten Astrup viser ei sånn begeistring for på denne talarstolen. Ingen – eller i alle fall få – matvareprodusentar har ein slik overproduksjon som EU med den typen oversubsidiering som landbruket har i forhold til eksport, der ein dumpar matvarer inn på fattige land sine marknader. Eg er heilt einig med Astrup i at det ikkje bør førekomme, men å kople det direkte til dei sveltande rundt om i verda, der mange lever i land som eksporterer maten ut av det landet dei bur i, blir ei for dryg samanlikning. Det er ein spennande debatt som vi gjerne får høve til å ta igjen på eit anna tidspunkt.

Igjen ros til forslagsstillaren for å ta opp og fokusere på denne saka. Når vi stemmer som vi gjer i dag, er det nettopp med tanke på det prosjektet som er på gang, som gjer veldig mykje bra på dette området, og som vi er innstilte på å vere med og styrkje vidare – og den kommande avfallsmeldinga.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [12:09:29]: Sofieprisvinner, Stuart, bidro i 2011 nok en gang til å åpne mine øyne for det han kaller en global matskandale. Ved hjelp av kraftfulle virkemidler og hardtslående argumenter har han greid å sette matkasting på dagsordenen i Norge ved hjelp av Sofieprisen. Det er jeg glad for.

Kasting av mat er ingen privatsak. Konsekvensene av å kaste mat er ikke bare økonomiske. Vi kommer heller ingen vei uten å gjøre noe med de store driverne bak matkastingen, som ikke først og fremst er husmødrene – eller kanskje vi skal si husfedrene – i de tusen hjem, men det er matindustrien. Her er noen harde fakta om den globale matskandalen:

• En milliard mennesker som lider av alvorlig underernæring, kunne blitt mettet av mindre enn en tredjedel av den maten som kastes i USA og Europa.

• Vann som brukes til å dyrke mat, som vi kaster, ville vært nok til å dekke behovet for 200 liter vann per dag for ni milliarder mennesker.

• Halvparten av all mat som produseres, kastes på veien fra produksjonssted til den når matbordet.

• 10 pst. av klimagassutslippene i den rike del av verden stammer fra dyrking av mat som vi aldri kommer til å spise.

Norge er ikke noe unntak. Hvert år kaster vi over 320 000 tonn spiselig mat i Norge, eller hver fjerde handlepose.

I Norge har næringslivet selv meget fortjenstfullt satt i gang et eget prosjekt – ForMat-prosjektet. Det er satt i gang av NHO, dagligvarehandelen og næringsmiddelindustrien. De har på eget initiativ bestemt seg for å redusere matavfall med 25 pst. innen 2015. Dette er det mest ambisiøse forebyggende matavfallsprosjektet i Europa.

ForMat har gjort en rekke kartlegginger av hvordan matavfall oppstår i Norge. De har funnet følgende:

• Ferske bakevarer, frisk frukt og friske grønnsaker er de varene som det kastes mest av, både hos produsent, i butikk og i de tusen hjem.

• Den viktigste synlige årsaken til at vi kaster mat, er at den er gått ut på dato, fordi vi som forbrukere ikke kan forskjellen på «best før» og «siste forbruksdato».

Dette forteller statistikken oss.

Det gledelige er at kunnskap hjelper, og at formidling av kunnskap er mye av nøkkelen til å løse dette problemet. Derfor er det spennende at både representanten Astrup og representanten Sande er inne på holdninger og kunnskap. ForMat har også forstått dette. De har etablert en nettside – matvett.no – som bl.a. har innholdsrike oppskrifter. De har laget en YouTube-video med Petter Schjerven som lager restemat. Det er nylig kommet en kokebok om dette, og egne app-er på smarttelefoner. Så her er framtiden med oss. Jeg tror nemlig at restemat fort kan bli den nye mattrenden. Men i forslaget som vi har til behandling i dag, ønsker vi å få en nasjonal målsetting om å redusere matavfallet med 25 pst. innen 2015, slik som ForMat-prosjektet har.

Vi ber om at regjeringen iverksetter tiltak i tråd med dette, og vi ber også regjeringen å foreta en gjennomgang av merkeordningen for næringsmidler med det formål å hindre unødvendig kasting av mat som er fullt spiselig. Kanskje må eggprøven til representanten Sande ut i de tusen hjem – jeg vet ikke. Det får regjeringen vurdere.

Til sist ber man også om at det iverksettes støtte og informasjonstiltak samt at det arbeides aktivt internasjonalt for felles tiltak for reduksjon av matavfall.

Jeg er veldig glad for at en hel komité har kunnet samle seg om hoveddelene av merknadene i denne saken, og at hele opposisjonen står samlet bak forslagene. Dette tar jeg som et tegn på at opposisjon og posisjon er enige om å ta tak i problemet, men at vi arbeider i litt forskjellig tempo – sånn er det vel i posisjon og i opposisjon. Men jeg har store forventninger til at regjeringen leverer konkret politikk i den varslede avfallsmeldingen, og, som saksordføreren sa: Siste ord er ikke sagt i denne sak. Det tar jeg som en god melding her fra Stortingets talerstol. For i en verden hvor en milliard mennesker daglig lider av matmangel og underernæring, kan vi ikke fortsette å kaste hver fjerde handlepose med mat i søpla.

Statsråd Erik Solheim [12:14:20]: La meg starte – som så mange andre – med å gi honnør til Line Henriette Hjemdal for å ha tatt opp dette temaet. Det er et svært tema både i Norge og globalt. Veldig enkelt sagt: Verden bør fordoble matproduksjonen fram til 2050 for å ta tak i de to milliarder mennesker som ikke er født enda, men som vi vet kommer til å bli født. Den ene milliarden som lever i ekstrem, grusom fattigdom, men i tillegg til det, flere milliarder mennesker som i og for seg har nok mat, men som lever på veldig ensidig kost, f.eks. de som spiser nesten bare ris, og som ønsker et mye mer allsidig kosthold. Summen av dette krever en dramatisk økt landbruksproduksjon, landbruksproduktivitet, og nye områder må tas i bruk.

Men et veldig godt sted å starte er å redusere tapet, for når en tredjedel av maten som blir produsert, blir kastet, vil jo en betydelig reduksjon av dette ha store, positive konsekvenser. Det er i bunn og grunn to årsaker til at mat kastes i verden. I fattige land skyldes det veldig ofte dårlige lagringsforhold og et dårlig system for å ta vare på maten, noe som gjør at mat råtner eller blir spist opp av insekter, rotter, eller hva det måtte være. I den rike delen av verden skyldes det i hovedsak at man produserer mat som man så kaster fordi man ikke anser at den har høy nok kvalitet, den er utgått på dato i et eller annet system, eller av andre årsaker. Så vi må ta tak i alt dette.

Jeg er enig med dem som sier at det er et godt sted å starte med den personlige moral, for vi kommer ikke unna at det også er et tema – det kan ikke løse alle problemene, men det er et godt startpunkt. Jeg kan se på min egen familie – min bestemor hadde ikke råd til å kaste mat og gjorde det følgelig aldri. Min mor hadde nok kanskje råd til å kaste mat, men var så innpodet med den holdning at dette gjør man ikke, at hun så på det som noe absolutt utenkelig – bare i ekstreme tilfeller. Jeg har et atskillig mer liberalt forhold til det, må jeg innrømme, og ungene mine har en tendens til ikke å se på dette som et problem i det hele tatt. Så det er klart at det har vært en endring i holdninger som følge av velstandsutviklingen i Norge. Å få tilbake litt mer av respekten og ærbødigheten for maten vil være en bra ting.

Så tror jeg for det andre at vi må satse på internasjonale initiativer, og det er nå under utvikling. FNs matorganisasjon arbeider med slike initiativer, og Norge er en viktig pådriver fram mot Rio-konferansen for å se om det kan være en arena for å sette den enorme mengden av mat i verden som kastes, på dagsordenen.

Så må vi for det tredje se på hvilke nasjonale tiltak det er mulig å gjøre fra statens side, men i samspill med næringsaktørene. Jeg tror at de mest effektive tiltakene kan bli satt i verk av bransjen selv.

I Norge kaster vi over 300 000 tonn mat hvert år. Det er altså et gjennomsnitt på 50 kg mat per nordmann. Klarer vi å få det vesentlig ned, vil det være et stort skritt framover.

Det har i debatten vært anført mange grunner til å redusere kastingen. Behovet for mat er ett punkt, klimagassutslipp er et annet. De enorme vannressursene som brukes, er et tredje punkt. Det brukes f.eks. 15 000 liter vann for å produsere 1 kg storfekjøtt. Når man kaster en halv kilo storfekjøtt, tilsvarer det altså 7 500 liter vann – vann som er bortkastet. Alt i alt – til den maten som kastes, til dyrkingen av den, går det med vann som tilsvarer vannbehovet til 500 millioner mennesker.

Når det gjelder tiltak i Norge, er det mest løfterike det næringslivet selv har tatt opp gjennom ForMat-programmet. Dette har bidratt til at man har etablert nettsiden matvett.no, og en rekke informasjonsmateriell og andre tiltak. Jeg tror vi skal erkjenne at det kommer ikke til å være noen lett prosess, for det er mange sterke drivkrefter i samfunnet som bidrar i en gal retning her, men det å ta tak i det og se på alle merkeordningene, «best før»-systemet som kan erstatte «siste forbruksdag», gir i det hele tatt et mye større spillerom for å akseptere mat selv om den har passert en eller annen dato.

Det arbeides med en stortingsmelding om avfall, som Stortinget er vel kjent med. Gjennom EUs rammedirektiv for avfall er EU og EØS-landene pålagt å lage programmer for avfallsforebygging, og tiltak for å forebygge matavfall vil være en viktig del av stortingsmeldingen om avfall.

La meg til slutt nevne at i en del land er det etablert matsentraler som fordeler overskuddsmat fra produsenter og butikker til ideelle organisasjoner, som igjen leverer mat til folk som trenger det. Slike matsentraler finnes altså i en god del andre land. I Norge samarbeider nå flere hjelpeorganisasjoner, dagligvarebransjen og matmyndighetene for å se på mulighetene til å etablere en tilsvarende matsentral i Oslo.

Presidenten: Det blir adgang til replikkordskifte.

Oskar J. Grimstad (FrP) [12:19:28]: Statsråden var inne på dette med mat som det er fullt mogleg å ete, men der «best før»-tida er ute. Men vi opplever at Mattilsynet kontrollerer, og at dei gjennom sin aktivitet sørgjer for at denne problemstillinga ikkje er aktuell. Mat som kunne ha blitt gitt vekk til verdige trengande – for å bruke eit sånt omgrep – blir rett og slett kasta fordi våre kontrollorgan vel å tolke det slik at det må gå i søpla framfor å bli gitt til dei som verkeleg treng det.

Synest statsråden dette er ein god måte å forvalte god mat på?

Statsråd Erik Solheim [12:20:13]: Man må ta utgangspunkt i at Mattilsynet er satt til bl.a. å beskytte forbrukerne – og det er i utgangspunktet en bra og riktig ting, det er jeg helt sikker på at vi er enige om – mot mat som kan være dårlig, som kan gi helseskade, som kan ha negative miljøeffekter, osv. Ja, jeg tror det er fornuftig med en dialog med Mattilsynet for å se på alle disse merkesystemene for å finne noe som er bedre tilpasset – at vi beholder den beskyttelsen av forbrukerne som er avgjørende, men har systemer som gjør at mat som reelt sett ikke er dårlig, blir spist.

Nikolai Astrup (H) [12:21:03]: Statsråden har vært veldig positiv til representantforslaget, det er bra. Gjennom sitt innlegg og svar på forrige spørsmål har han i og for seg vært inne på flere av de momentene som mindretallet tar opp i sine fire forslag. Spørsmålet er hvorfor ikke et samlet storting kan stille seg bak de forslagene som er fremmet.

Statsråd Erik Solheim [12:21:35]: Regjeringspartiene er positive til alle tiltak som er i forslagene fra opposisjonen – med forbehold om at det er et eller annet i farten jeg glemmer – de peker i riktig retning. Jeg er dog noe skeptisk til å erklære tallmål på dette området før vi er rimelig trygge på at vi kan nå slike tallmål. Det å etablere mål som man ikke når, bidrar ikke til økt tillit til Stortinget og til at vi får gjennomført dem, men retningen må være veldig klar.

Til syvende og sist er det jo begrenset hva staten kan gjøre her. Det er hva næringsdrivende og næringslivet selv gjør i kombinasjon med forbrukernes vilje til å endre adferd, som vil gi oss resultater. Det er en kombinasjon av stat, næringsliv og alminnelige holdninger, som også Astrup var inne på. Jeg tror vi skal være litt forsiktige med å erklære tallmessige mål før vi vet at vi i rimelig grad kan nå dem.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [12:22:36]: Takk til statsråden for hyggelig omtale av vårt forslag.

Statsråden hadde tre stolper – holdninger, jobbe internasjonalt og jobbe nasjonalt – og han hadde en hyggelig omtale av ForMat, som er næringslivets eget initiativ her. Jeg deler statsrådens poeng, at dette ikke er noe lett arbeid, men et nødvendig arbeid.

Statsråden sier i sitt brev til komiteen at regjeringen vil komme tilbake til saken når de behandler avfallsmeldingen, og han sa i sitt svar til Astrup nå at det er retningen som er viktig, at den må være klar, og at det kanskje er viktigere enn måltall. Mitt spørsmål til statsråden går på dette i forhold til det arbeidet som er i EU, for EU jobber nå med om de skal sette seg måltall. Vil avfallsmeldingen som regjeringen presenterer for Stortinget i løpet av høsten, inneholde den diskusjonen som pågår i EU?

Statsråd Erik Solheim [12:23:37]: Ja, den diskusjonen som pågår i EU, må reflekteres i avfallsmeldingen. Dette er et område hvor vi kan oppnå en god del nasjonalt, men til sjuende og sist er det en del av et større hele, hvor vi vil oppnå mer sammen med andre. EU har tatt flere bra initiativer. De har et initiativ om ressurseffektivitet, som går rett inn i dette: Vi behøver ikke alltid bruke mer av ting, vi kan bruke tingene på en mer effektiv måte og få mer ut av mindre. Dette er et av de største initiativene som miljøkommissær Potocnik har tatt, og som vi forsøker å koble oss tettest mulig opp til.

Men også en europeisk avfallspolitikk er selvsagt noe som må omtales i en stortingsmelding om dette.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Nikolai Astrup (H) [12:24:38]: I NOU 2012:2, Europautredningen, ble det påpekt at det er et manglende kunnskapsnivå om EU i Norge. Representanten Erling Sande viste akkurat at det er tilfellet. Han trakk frem en rekke myter om EUs landbrukspolitikk, som ikke kan stå ubesvart.

Det er riktig at EU i sin tid hadde betydelig overproduksjon av landbruksprodukter. Det er riktig at dette ble dumpet på verdensmarkedet. Det er riktig at dette bidro til å undergrave produksjonen av landbruksprodukter i fattige land. Men det var riktig på 1980-tallet. Siden den gang har EU gjennom en serie reformer bidratt til å endre sin landbrukspolitikk slik at de nå i mye større grad støtter opprettholdelse av kulturlandskap fremfor å støtte produksjon. Dette burde også representanten Erling Sande ha merket seg.

Han sier også at det er en motsetning mellom det å eksportere mat fra fattige land og det å bidra til å opprettholde produksjonen av mat til egen befolkning. Jeg vil påstå at representanten tar feil. Vi har sett en rekke eksempler på at de landene i den fattige delen av verden som evner å fornye og forbedre sin produksjon av landbruksprodukter, også er de landene der det ikke forekommer sult i befolkningen, nettopp fordi de har et effektivt landbruk, som bidrar både til at de klarer å eksportere mat, og til at de klarer å fø egen befolkning.

Vi vet at vanstyre og korrupsjon i en god del land bidrar til å undergrave det potensialet som mange land har. Zimbabwe er et veldig godt eksempel på dette, et land som i sin tid var Afrikas kornkammer, men som nå er et land som er helt avhengig av import av mat for å fø egen befolkning. Da Zimbabwe var den store produsenten av landbruksprodukter i Afrika, var det heller ingen sult i eget land, samtidig som de hadde vesentlig eksport, som bidro med store inntekter til samfunnet der.

Jeg tror representanten Sande er nødt til å oppdatere seg litt, både på hva EU bedriver, og på den internasjonale landbrukspolitikken. Det er jo ikke slik at EU nå har vinsjøer og smørberg. Det er TINE som nå sitter på et stort berg av utenlandsk smør, som jeg håper ikke havner i søpla.

Erling Sande (Sp) [12:27:42]: Mitt føremål med å kommentere representanten Astrups fyrste innlegg var jo ikkje å underkjenne at det har skjedd positive ting i EU sidan 1980-talet – bevare oss! Men det skulle jo berre mangle, med den effekten som den politikken EU hadde på 1980-talet, fekk for mange av verdas fattige land.

Grunnen til at eg tok ordet, var denne tendensen til å skubbe verdas sveltande framfor seg i eit ideologisk mål om frihandel med mat, der det er balanse mellom produksjon og etterspørsel, og der etterspørselen ikkje kjem frå verdas befolkning samla, men frå den delen av verdas befolkning som har råd, som har pengar til å kjøpe denne maten.

Det er openbert at mange fattige land har eit stort potensial for å forbetre sin produksjon av landbruksprodukt. Eg har aldri sagt noko anna. Senterpartiet ynskjer å bidra til dette. Vi er blant dei som har lyfta fram og stått for ikkje berre ein raus bistandspolitikk generelt, men også ei fokusering på landbruksbistand. Gjennom å bidra med midlar og kunnskap kan vi vere med og sikre produksjonen av landbruksprodukt i mange fattige land og bidra til å auke han.

Ein kjem ikkje vekk frå det faktum at det store fleirtalet av dei sveltande i verda lever i land som eksporterer mat. Det er det i alle fall verdt å dvele ved.

Snorre Serigstad Valen (SV) [12:29:35]: Det har vært en fin debatt. Den sporer litt av på slutten, men det synes jeg vi skal tillate oss, fordi tingene her henger sammen.

Med bakgrunn i den siste ordvekslingen mellom representantene Astrup og Sande kan det være verdt å minne om at organisasjoner for fattige bønder i utviklingsland slett ikke ser på den norske landbruksmodellen med tollvern og med et regulert landbruk som noe problem eller som en fiende, men tvert imot som et forbilde. Det er viktig f.eks. å huske at tollvern og eksportsubsidier er to forskjellige ting. Eksportsubsidier er en inngripen i andre lands evne til å være selvforsynt med mat, og det fører til forvrengte priser på viktige matvarer. Tollvern bidrar til å øke selvforsyningsgraden i et land. Det bør være et mål, og det er ønskelig.

Så er det også viktig å huske at fattige bønder i utviklingsland ikke stiller på like vilkår med store landbrukseksportører fra Vesten. For eksempel er det veldig mange av disse bøndene og matprodusentene som kun produserer for sin egen del og for det lokale markedet, og en økonomi der flere utenlandske landbruksprodukter kommer inn på deres markeder, er slett ikke noen fordel for dem. Det er ikke slik at disse bøndene kan konkurrere med store landbruksprodusenter. Det illustreres også ved det faktum at selv om vi ikke har tollmurer på landbruksvarer fra de 50 fattigste landene, er det svært lite av maten vi kjøper i Norge og spiser i Norge, som er fra disse landene.

Bill Clinton, tidligere president i USA, har tidligere beklaget å ha vært med på politikken på 1990-tallet der Verdensbanken og IMF presset igjennom strukturtilpasningsprogrammer som førte til at landbruket i mange fattige land ble skadelidende. Et spesielt trist eksempel på den politikken er Haiti, der en av de medvirkende årsakene til den store urbane fattigdommen samt mye annet, må jeg legge til, er at veldig mange bønder har flyttet inn til de urbane områdene fordi den internasjonale landbrukspolitikken har ført til at de ikke lenger kunne drive den småskala landbruksproduksjonen de tidligere gjorde.

Så bildet er langt mer nyansert enn den kritikken av norsk landbrukspolitikk og de rød-grønne som representanten Astrup framførte i denne debatten, vil jeg si.

Presidenten: Representanten Nikolai Astrup har hatt ordet to ganger tidligere i debatten og får derfor i denne omgang ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Nikolai Astrup (H) [12:32:23]: Til representanten Serigstad Valen: Jeg har ikke kritisert norsk landbrukspolitikk. Jeg har bare påpekt at TINE har et smørberg, som jeg håper de ikke skal kaste.

Når det gjelder Bill Clinton, bør han beklage, men han bør beklage den subsidiepolitikken som man fører i USA, som er et av hovedproblemene for verdens fattige land.

Når representanten Serigstad Valen sier at eksportsubsidier er ille, mens tollvern er bra, må det nyanseres. Norske eksportsubsidier går til å subsidiere Jarlsberg, som selges i England og USA, ikke i fattige land i verden, så det har i og for seg ikke så veldig stor betydning for dem. Derimot bidrar vårt tollvern til å holde fattige produsenter ute av vestlige markeder. Det er et problem. Norge er et lite land, så det har ingen stor betydning i en global skala, men det at den rike delen av verden holder seg med tollvern og tollmurer og proteksjonisme, som bidrar til at fattige land som har evne til å selge, ikke får det til, er et problem.

Presidenten: Neste taler er representanten Snorre Serigstad Valen, som jeg ser står oppført med 1 minutts taletid, men han har faktisk 3 minutters taletid, i og med at han er sakens ordfører og dermed ikke er omfattet av de samme begrensninger som de andre.

Snorre Serigstad Valen (SV) [12:33:44]: Jeg har ikke behov for de 3 minuttene, men jeg skal kort svare representanten Astrup.

For det første er det slik at eksportsubsidier mellom rike land også er et problem. Et eksempel på det er dansk eksportsubsidie av sukker, som fører til at sukkerprisene internasjonalt og i rike land blir så lave at fattige land ikke er i stand til å konkurrere, som f.eks. Mosambik.

For det andre er det altså ikke sånn at norsk tollvern på landbruksproduksjon rammer de fattigste landene i verden. Vi har tollfrihet for de 50 minst utviklede land i verden pluss 14 til. Likevel er det mindre enn 1 pst. av maten vi spiser i Norge, som kommer fra disse landene. Det er ikke fordi Norge ikke har lagt til rette for import, men bør kanskje leses som et tegn på at disse landene har andre utfordringer og andre bekymringer enn at de eksporterer for lite mat til Norge, noe jeg prøvde å understreke i mitt forrige innlegg.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.