Trine Skei Grande (V) [10:06:07]: Det er godt å ha en egen forsknings- og høyere utdanningsminister i salen. Jeg håper at vi skal få det framover også.
Vi har i utdanningspolitikken fokusert mye på realfagssatsing og det å sørge for at studenter og elever på alle nivå velger realfag, men vi vet alle at det er viktig i ethvert samfunn å ha en bredde av fag. I dag har jeg lyst til å snakke om betydninga av humaniora. Ethvert samfunn har behov for nye tanker og nye ideer, og uten humanioradelen i vårt utdanningssystem vil ikke samfunnet bevege seg framover.
Når det gjelder den humanistiske forskninga, er det ofte den som skaper tidsånden, og som er grunnlaget for ny teknologi, nye muligheter, nye samlivsformer og nye hverdager. Det er mange av disse fagene som er nøkkelfag for utvikling av samfunnet. Hvis vi ser på den betydninga f.eks. filosofien har hatt for utviklinga av samfunnet, utviklinga av demokratiet og utviklinga også av teknologien, har den hatt en nøkkelrolle. I en globalisert verden som vi lever i i dag, med mange språk og med mange ulike kulturer, er det enda viktigere å sørge for at vi har gode humaniorafag.
I mye av denne debatten har f.eks. historiefaget blitt dratt fram som et av de fagene som overlever i en tid der humaniorafagene blir nedprioritert. Men da snakker vi om nyere historie. Eldre historie sliter fortsatt både med rekruttering og med å ha gode, brede forskningsmiljøer som klarer å gi oss innsikt. Det er også viktig.
Norsk humaniora har bidratt til store forskningsbragder. Vi kan nevne den store nye utgaven av Ibsens samlede, som er en del av en verdensarv. Innen forskning kan det bli sett på som et veldig smalt fagfelt, men samtidig er det allment viktig for alle mennesker og alle land. Medievitere og historikere på Universitetet i Oslo har vært med på å utvikle «apps» som kan brukes i historieformidling og i byplanlegging. Vi har Norsk Ordbok 2014, som har samlet hele den norske språkbruken i tolv bind. Arkeologer ved Universitetet i Bergen har vist oss hvordan klimaforandringer påvirker utviklinga av mennesker fra urmennesket til i dag.
Det vi har sett gjennom media, er at det er en kritisk situasjon ved flere universiteter med hensyn til mange av de fagene jeg her snakker om. I Trondheim legger de ned lingvistikk, KRL, språklig kommunikasjon, italiensk, japansk og kinesisk. Filosofi har nå igjen to stillinger.
I Oslo hadde man ved HF 360 vitenskapelige årsverk i 2005. I 2016 regner man at det blir 297. Nordiske språk har mistet ni årsverk de siste årene og står nå tilbake med 2,5 stillinger. Dette er språk som er våre språk, og som er vårt ansvar å ta vare på. Fransk som fag har blitt halvert siden 2002.
Mange små fag blir nasjonalt truet, som f.eks. debatten som har vært om alle universitetene nå skal legge ned fag som teatervitenskap. Vi må ha forståelse for hvilken betydning også de små fagene har for hele kunnskapsfeltet vårt. Det å ta vare på tegnspråk som et eget fag er ganske viktig når vi i denne salen har vedtatt at tegnspråk skal være et offisielt språk. Det å miste fransk, tysk og italiensk betyr ikke bare at du mister kompetansen i fag som er viktige for handelen i Norge, men du mister hele fagfelt og forståelse også for f.eks. fransk kultur, fransk litteratur og alle de ulike delene som språket faktisk skal uttrykke.
Universitetsfinansieringa er svært var for trender blant studentkullene, hos eksterne samarbeidspartnere og i samfunnet generelt. Trendskiftene skjer raskere enn det er mulig å foreta de store omstillingene som universitetene er utsatt for. Særlig humaniora er avhengig av økte basisbevilgninger og mer midler til grunnforskning, slik som Venstre har foreslått i sine alternative budsjetter. Det er lite ekstern finansiering av forskninga på humaniora. Derfor er fagene veldig konjunkturutsatt. Trender forsterkes av aktiv markedsføring fra universiteter og høyskoler, der man gjør noen fag sexy og andre fag ikke så viktige. Vi har et finansieringssystem som åpner for denne trendendringa. Nå har dagens finansiering, som har bred støtte i Stortinget, fungert en tid, og det er behov for å revidere og evaluere finansierings- og styringsstrukturen, så vi sikrer oss det faglige mangfoldet framover.
Stortinget har sammen gått inn for denne Kvalitetsreformen og finansieringa. Likevel er det viktig å se på om det er tilpasninger som må gjøres for å sikre bredden på fagsektoren. UH-sektoren skal drive med mer enn oppdragsforskning og studiepoengproduksjon. Det skal også gjenspeiles i finansieringssystemet. Man må, som dekan Trine Syvertsen ved HF ved Universitetet i Oslo tar til orde for, se på om man fra statlig hold i større grad må styre hvilke nasjonale fag vi må ta vare på. Debatten om teatervitenskap viser hvor nødvendig det er.
De humanistiske fakultetene har egeninteresse i og egenansvar med hensyn til å gjøre seg synlig og relevant i samfunnsdebatten – så klart. Men det er få universiteter og høgskoler som nominerer humanioraforskere til ulike priser. Religionshistorikere, filosofer, kulturhistorikere, f.eks., er viktige stemmer som kan være med og nyansere og utvikle samfunnsdebatten. Studiene innenfor humaniora må på lik linje med andre ha muligheten til å være relevante i dagens virkelighet.
Så til en egen liten del av dette. Venstre deler statsrådens engasjement og intensjoner når det gjelder å få flere kvinnelige professorer ved våre universiteter. Reduksjonen i nytilsettinger i humanistiske fag bremser denne utviklinga ytterligere. Professor Gerd Bjørhovde ved UiT er også bekymret for at flere kvinnedominerte fag nå foreslås lagt ned, slik som kunstkritikk, språklig kommunikasjon ved NTNU og teatervitenskap ved Universitetet i Oslo.
For å oppsummere min utfordring til statsråden: Trender skifter raskt. Har vi et finansieringssystem som tar høyde for at vi beholder en faglig bredde, og for at studenttrenden plutselig endrer seg? Flere basisbevilgninger ville kanskje vært den bufferen som hadde sørget for at vi hadde den faglige bredden ved universitetene.
Vi hadde en bølge med ansettelser spesielt innenfor humaniora på 1970-tallet. Nå er de i ferd med å skiftes ut. I flere fag ser man nå at det ikke kommer folk inn som erstatning, og vi mister mange av de viktige fagene som vi må ha for å kalle oss en kulturnasjon. Spørsmålet er: Skal alt ansvaret ligge på studiestedet, eller skal vi faktisk ha en nasjonal politikk for å ivareta nasjonalt ansvar for fagutvikling og faglig bredde?
Statsråd Tora Aasland [10:14:46]: Alle ønsker høy kvalitet i utdanning og forskning, robuste og profilerte institusjoner og fagmiljøer og et rikt og variert studietilbud som svarer på samfunnets behov for kompetanse.
Representanten Trine Skei Grande og jeg deler interessen for de humanistiske fagene, og jeg er enig i de aller fleste av vurderingene som representanten har gjort omkring betydningen av dette. Vi har i dag et godt fagtilbud innenfor disse fagområdene – og det skal vi fortsatt ha. Men er humaniora under sterkt press? Jeg skal prøve å belyse dette spørsmålet med noen overordnede tall og utviklingstrekk når det gjelder forskningsinnsats og -resultater på dette fagområdet.
Fra 1997–2009 har investeringene i forskning i humaniora ligget relativt stabilt i overkant av 10 pst. av samlede driftsutgifter til forskning ved våre universiteter og høyskoler. Sammenliknet med de andre nordiske landene er Norge det landet som bruker størst prosentandel av totale FoU-investeringer i universiteter og høyskoler på humaniora. Det er jo godt at vi ligger øverst på noen av disse statistikkene.
Humaniora har også fått sin del av den store veksten i FoU-investeringer på 2000-tallet. I 2009 ble det utført humanistisk forskning for nesten 1,3 mrd. kr, og den eksternt finansierte forskningen i humaniora økte sin andel fra 20 til 25 pst. gjennom 2000-tallet. Det viser at humanistisk forskning er relevant også for eksterne finansieringskilder.
Forskerpersonalet i humaniora har vokst med over 20 pst. fra 1997. Veksten har riktignok hovedsakelig kommet i form av rekrutteringsstillinger, men det gjelder de fleste fagområder.
Hvis vi tar for oss resultatene av forskningen og ser på vitenskapelig publisering, ser vi at de humanistiske fakultetene ved våre tre største universiteter hevder seg godt. Deres andeler av institusjonenes publisering har økt jevnt ved alle universitetene siden publiseringsmålingen startet i 2004 og varierte i 2010 fra 12 pst. ved NTNU til 23 pst. ved Universitetet i Bergen.
Verken på innsats- eller resultatsiden tegner det seg altså et bilde av humaniora som mer presset eller utsatt enn andre fagområder. Tvert imot ser vi at det forskes mer enn noen gang, og at vitenskapelig publisering har vokst og utgjør en vesentlig del av forskningsprofilen ved våre store læresteder.
Studenttallene innen humaniora har vært stabile over mange år. I 2006 gikk det f.eks. ut 2 280 ferdige kandidater med primært historisk-filosofiske fag. I 2011 var antallet 2 335.
Det utelukker selvsagt ikke at enkeltfag og enkelte fagmiljøer på det store humaniorafeltet kan oppleve press. Men som diagnose for fagområdet på overordnet nivå gir karakteristikken i Morgenbladet, som det refereres til, et ganske fortegnet bilde.
Representanten Trine Skei Grande påpeker at institusjonene bygger ned studietilbud i fag der studenttilstrømningen er lav. Det er ikke uventet. Institusjonene oppfordres jo til å profilere seg faglig og prioritere områder der de gjør det godt. Skal noe prioriteres, må nødvendigvis noe annet vike.
Representanten Trine Skei Grande viser også til en uttalelse om at dagens finansieringsmodell er en utfordring for de humanistiske fagene. Jeg deler ikke denne oppfatningen. Universiteter og høyskoler mottar en årlig rammebevilgning som består av langsiktige og strategiske midler og resultatbasert uttelling innen forskning og utdanning. Rammene som institusjonene selv har ansvaret for å prioritere innenfor, har økt betydelig. For 2012 utgjør disse midlene som går direkte til universiteter og høyskoler over 26 mrd. kr. Dette viser at finansieringsmodellen – heller enn å utgjøre en utfordring – gir og har gitt gode vilkår for å profilere seg faglig og prioritere områder der man gjør det godt.
Som del av SAK-strategien, altså Samarbeid, arbeidsdeling og faglig konsentrasjon, er det gitt bevilgninger til de humanistiske fagene via Universitets- og høyskolerådet på 1,5 mill. kr i 2010. Slik har også de humanistiske fakultetene fått et viktig incentiv i det pågående arbeidet med å styrke samhandling og arbeidsdeling for å oppnå bedre ressursutnyttelse i sine fag. Dette arbeidet med SAK er langsiktig.
Regjeringen har ved de siste årenes tildelinger av nye studieplasser lagt vekt på å møte behovet for studieplasser innefor lærerutdanning, helse- og sosialfag, matematikk, naturvitenskap og ingeniørfag. Dette er i tråd med framskrivninger av samfunnets behov for kompetanse, og vi deler disse prioriteringene med mange andre land rundt oss.
I tillegg har regjeringen gitt institusjonene såkalte strategiske studieplasser som de selv kan fordele på sine prioriterte fagområder. Her har institusjonene hatt handlingsrom til å styrke f.eks. de humanistiske fagene.
Institusjonenes emne-, fag- og studietilbud er heldigvis ikke skrevet i stein. Det er heller ikke dimensjoneringen av fagene – verken antall ansatte eller antall studieplasser. Universiteter og høyskoler bestemmer selv hvilke fag og emner institusjonen skal tilby i tråd med akkrediteringen. Det ville være en feilslått og foreldet utdanningspolitikk å forvente at institusjonene opprettholder hele sin studieportefølje uendret over tid. Det skjer mye utvikling og innovasjon i den akademiske verden. Nye emner, nye fag og nye studieprogrammer utvikles på tvers av tradisjonelle faggrenser. Denne kreativiteten og nytenkningen ønsker jeg velkommen. Noen av de nye tilbudene vil kanskje bli borte over tid, mens andre, som svarer bedre på reelle behov i samfunnet, vil vise seg å være viktige nyvinninger.
Studenttilstrømning skal ikke være styrende alene. På den andre siden har vi ingen garanti for at studenttilstrømningen til tysk eller klassiske fag ville øke nevneverdig selv om mer populære fag og studier skulle bli lagt ned. Vi kan ikke tvinge studenter til å velge fag med dårlig søkning.
I europeisk sammenheng der Norge har fått slippe til, har vi vektlagt sterkt hvor viktig det er at samfunnsfag og humaniora integreres i annen forskning for å møte samfunnsutfordringene. Jeg har oppfordret spesielt om at de humanistiske og samfunnsvitenskapelige fagene integreres tydelig i alle de store utfordringene som skisseres i EUs nye program Horizon 2020. Foreløpig ser det ut til at vårt standpunkt kan ha vunnet fram, og at disse fagdisiplinene faktisk kommer til å bli integrert i hele Horizon 2020.
Også nasjonalt tar vi dette på alvor. Gjennom Norges forskningsråd er nylig programmet Samfunnsutviklingens kulturelle forutsetninger, såkalt SAMKUL, blitt lansert. Dette programmet, som totalt har et budsjett på 340 mill. kr, skal bidra med forskningsbasert kunnskap om de kulturelle forutsetningene for dagens samfunnsformasjon og den videre samfunnsutviklingen. Kulturfagene vil her måtte stå sentralt. Jeg har brukt dette spesielle programmet også som et eksempel på både tenkning og forskning i oppfølgingen av de utfordringene vi har fått etter den 22. juli i fjor.
Det er målene om robuste fagmiljøer og bedre utdanning og forskning som ligger til grunn for regjeringens politikk for høyere utdanning. De ambisiøse målene krever høy omstillingsevne og omstillingsvilje av institusjonene. Det har det vist seg at de har.
Målene krever langsiktighet, og universitetene og høyskolene må være i førersetet. I mellomtiden må de vurdere hvilke fag som skal opprettholdes, og gjennom samarbeid, arbeidsdeling og faglig konsentrasjon finne løsninger for å ivareta kompetansen nasjonalt i disse fagene. Jeg legger ikke skjul på at våre institusjoner også har et ansvar for den videreføringen av den tradisjonelle kunnskapsarven, som f.eks. historiefagene og andre humanistiske fag er.
I denne rollen har institusjonene vist både stor endringsvilje og stor interesse for kontinuiteten. Den må vi bevare. Jeg gleder meg over at de har mot til å prioritere, og jeg føler meg trygg på at de gjør det – uten å kaste over bord det som er det aller viktigste av det vi skal bygge på. Men det er nødvendig å se framover og se nødvendigheten av prioritering, og jeg føler meg som sagt trygg på at det fortsatt vil gi gode resultater.
Trine Skei Grande (V) [10:24:05]: Jeg hadde kanskje håpt at tonen skulle vært litt annerledes på en dag som må føles litt annerledes. Men alt er perfekt, og det som folk i sektoren sier, er feil. Virkeligheten er sånn som den ser ut fra statsrådens kontor.
Jeg vil likevel ta opp to spørsmål. Vi vet at fagene blir kuttet. Vi vet at – hvis vi regner med petroleumsforskninga, som er en stor del av norsk forskning – går dette omtalte feltet nedover. Vi vet at sjøl når vi får institusjoner som skal tilby bredde – som når vi får et universitet i Stavanger, som får tittelen universitet og da skal tilby bredde – blir fag som tysk, fransk, kunsthistorie, kulturvitenskap lagt ned som fag. Jeg mener at vi, i denne salen, må ha en forståelse for hvilken rolle disse fagene har for bredden.
Mine to spørsmål til statsråden er da: Er vi sikre på at vi har et system som er robust nok for nye trender? For hvis man plutselig ser at det blir nye studenttrender, er det ikke bare å knipse i fingrene, og så har du et fagmiljø. Det er ikke bare å knipse i fingrene, og så har du vitenskapelig ansatte som står klar til å undervise i de fagene som vi ser det er behov for i samfunnet, og som studentene ser at de trenger i sin portefølje for å få jobb i framtida. Det er det ene spørsmålet.
Det andre er: Fins det ikke noe nasjonalt ansvar for at f.eks. norsk som språk fins på universitetene en stund framover? Er det ingen som har det ansvaret? Er det sånn at alle kan legge ned nordisk og norsk som språkfag, og at Norge plutselig kan stå i den situasjonen at vi ikke har noen som har det ansvaret?
Klokka gikk ikke, president, så det var litt vanskelig å vite når jeg skulle slutte.
Presidenten: Da er vi vel enige om at nå er det sagt det som sies skulle.
Vi går da til statsråd Aasland, og da skal vi også starte klokka.
Statsråd Tora Aasland [10:26:38]: Jeg synes på min side det er synd at ikke representanten tar inn over seg de faktiske forhold som beskriver humaniora i stort. Jeg sa i mitt innlegg at det kan være nedprioriteringer innenfor de enkelte fagene, også i humaniora, men at det er nødvendige nedprioriteringer for å få plass til andre fag. Det er klart at vi alle har et overordnet ansvar for at det helt grunnleggende er på plass.
Men det – la oss si – mer detaljerte ansvaret for prioriteringer og studietilbud ved den enkelte institusjon, enten det er universiteter eller høyskoler, er gjennom loven delegert til institusjonenes styrer. Jeg har respekt for at institusjonenes styrer ser det ansvaret, også for de humanistiske fag – som Skei Grande og jeg begge er enige om må være der. Men vi kommer ikke bort fra at universitetene og høyskolene selv bestemmer de fag og emner som skal tilbys, og hvordan disse er dimensjonert, i tråd med den akkrediteringen de har.
Det er klart at gjennom budsjettprosessen kan staten ha stor påvirkning, og jeg har også redegjort for at vi faktisk har økt – og styrket – budsjettene til universitetene og høyskolene gjennom denne regjeringens virketid. Men myndighetene kan ikke gripe inn hver gang en institusjon tar en avgjørelse som kan synes vanskelig eller kontroversiell. Det ville være å undergrave institusjonenes ansvar og myndighet – og faglige autonomi.
Men det er klart at vi følger med. Gjennom Universitets- og høyskolerådet har vi gitt både motivasjon og økonomisk stimulans til nettopp å ta vare på disse små fagene som er så utsatt, og som vi alle mener bør være der.
Men i og med at universitetene er finansiert på institusjonsnivå og ikke på de enkelte fagområdene, må vi hele tiden ha en god balanse, og erkjenne de ulike delene av vårt ansvar mellom oss som overordnet myndighet, som stimulerer og inspirerer og også gir økonomisk støtte til at en helhet skal være på plass, og respekten for den enkelte institusjons egne prioriteringer.
Finansieringssystemet skal selvfølgelig være et grovmasket system, som verken kan eller skal stimulere alle aktiviteter og oppgaver som institusjonene har. Derfor er det viktig at vi både har tett kontakt med institusjonene og at vi, gjennom Universitets- og høyskolerådet, kan gjøre slike tiltak som vi har gjort – nemlig å stimulere ekstra til dette som kan være enkeltelementer i det store bildet.
Men humaniora i stort er ikke noe dårligere enn andre fagområder!
Tor Bremer (A) [10:29:50]: Arbeidarpartiet deler interpellanten si omsorg for dei humanistiske faga. Det er riktig: Desse faga har ei nøkkelrolle i samfunnsutviklinga og i demokratiforståinga vår. Men når det er sagt, vil eg understreka at me i dag har eit rimeleg godt fagtilbod på dette området, og det må me naturlegvis hegna godt om.
Spørsmålet er om dei humanistiske faga ved våre høgare utdanningsinstitusjonar ligg på sotteseng. Nei, det er ingenting som tyder på det. Tala sin tale viser at stoda ikkje på noko område er alarmerande dårleg.
Eg registrerer at interpellanten underbyggjer påstanden sin om at dei humanistiske faga er under sterkt press, med dette sitatet:
«Ved en rekke institusjoner er tilbudet bygget gradvis ned i fag der studenttilstrømningen er lav, og antallet vitenskapelige årsverk ved de humanistiske fakultetene er redusert de senere år.»
Ja, eg heldt på å seia at det skulle berre mangla. At institusjonane sjølve får prioritera og, i neste omgang, nedprioritera område, er ein vilja politikk. Ikkje konsekvent byggja ned dei humanistiske faga, men me ønskjer nettopp at institusjonane sjølve skal ha ein tydeleg strategi for å definera kva dei vil prioritera, og kva dei ikkje vil prioritera. Det betyr ikkje at me vil abdisera og gje frå oss ein nasjonal politikk på dette området. Vår oppgåve er å følgja med på dei store utviklingslinjene. Går utviklinga den riktige og ønskte vegen, eller gjer ho det ikkje?
Om ein eller annan institusjon tek ei avgjersle som skaper debatt og uro lokalt, ja så kan ikkje myndigheitene av den grunn gripa inn og overprøva vedtaket. Det vil i så fall vera å undergrava institusjonane sitt ansvarsmynde og slik sett vera uklok politikk.
I denne samanhengen vil eg faktisk gje ros til institusjonane. Det skjer mykje god utvikling og innovasjon i den akademiske verda. Nye fag og nye studieprogram blir utvikla på tvers av tradisjonelle faggrenser. Denne kreativiteten og nytenkinga er nettopp eit resultat av at institusjonane nyttar den autonomien som er lagd til dei på dette området.
Sektoren skal altså i all hovudsak styrast på institusjonsnivå og ikkje ned på isolerte fagområde – og i alle fall ikkje sidan studenttala dei siste fem åra på det aktuelle området viser eit relativt stabilt nivå med ein liten vekst i perioden, frå 2 280 til 2 335 ferdige kandidatar med historisk-filosofiske fag. Med utgangspunkt i studenttala er det altså ingen grunn til å overstyra institusjonane.
Kan det så vera at det er ein elendig forskingssituasjon som er grunnlaget for at humaniora tilsynelatande er under sterkt press?
Nei, igjen er det ikkje grunnlag for å seia at det er eit fagområde som er under sterkt press. Humaniora har også fått sin del av den store veksten i FoU-investeringane på 2000-talet. Den eksternt finansierte forskinga i humaniora auka sin del frå 20 til 25 pst. gjennom 2000-talet. Det viser at humanistisk forsking er relevant også for eksterne finansieringskjelder.
Men når det er sagt, vil eg peika på at me er kjende med den uroa som mange i sektoren føler, nemleg at humaniora skal bli den relative taparen ved dagens finansieringssystem og ved ei for stor grad av ekstern finansiering av forskinga. Så langt er det altså ikkje mogleg å registrera at det har funne stad, men utviklinga bør altså følgjast nøye.
Dette forholdet blir for så vidt godt underbygt når me ser på tala for resultata av forskinga målt i vitskapelege publikasjonar frå dei humanistiske fakulteta ved våre største universitet. Her har det vore ein stabil og tydeleg vekst nasjonalt sett, sjølv om det kan variera frå institusjon til institusjon.
Så vil eg til slutt understreka at Arbeidarpartiet er svært komfortabel med at statsråden understrekar regjeringa sitt mål om robuste fagmiljø på alle område og betre kvalitet på utdanninga og forskinga ved institusjonane i den høgare utdanninga.
Dag Terje Andersen hadde her gjeninntatt presidentplassen.
Bente Thorsen (FrP) [10:35:05]: Først vil jeg takke interpellanten, som har tatt opp et svært viktig spørsmål.
På sitt beste gjør humanistiske fag oss i stand til å forstå både vår fortid og samtid, de bidrar til å fremme kritisk tenkning til makt og myndigheter og til dypere innsikt i språk, kultur og verdier. Det ligger i humanioras natur at kjappe, markedsrettede forskningsresultater er vanskelig å få til. Humanioras styrke ligger i det langsiktige perspektivet.
Innen økonomi, jus og realfag kan man i større grad enn innen akademia produsere kommersiell forskning der nytteverdien er enkel å få øye på. Slik er det ikke innen humaniora. Det kan derfor ikke bare legges kortsiktige og overfladiske nytteperspektiver til grunn i forskningspolitikken. Fra oldtidens Hellas, via opplysningstiden til vår tid har prinsippene om hvordan forskning skal utføres, utviklet seg. Sentralt i dagens humanistiske, demokratiske tradisjon er vektleggingen av den frie forskningen. Akademia skal ikke være et kritikkløst verktøy for styresmaktene.
Langsiktighet, forutsigbarhet og frihet for de akademiske institusjonene er en av pilarene i et fritt samfunn, og en forutsetning for dette er at institusjonene har et økonomisk handlingsrom.
Det er verdt å minne om at Fremskrittspartiet, sammen med de andre borgerlige partiene, gikk inn for å styrke basisfinansieringen i UH-sektoren. Men her vil jeg som utdanningspolitiker samtidig komme med en oppfordring til humaniorafagenes talsmenn, som har en stor utfordring. Som redaktør i forskning.no, Nina Kristiansen, har vært inne på: Humanistene må bli flinkere til å selge seg selv, til å fortelle hvorfor humaniora er nyttig.
I en artikkel i forskning.no skrev hun den 11. januar 2011:
«De tre dekanene som var rause med forklaringer og er pratsomme mot budsjettkutt, ble svært så tause når de ble bedt om å komme opp med forskningsresultater fra humaniora – fra eget fakultet, fra Norge eller verden – i året som gikk. De fikk god frist til å sende inn forslag.
Under mildt press kom Einar Lie med en nominasjon. Dekanene i Trondheim og Bergen hørte jeg aldri noe mer fra. Kanskje de syntes henvendelsen var for absurd eller for vanskelig.»
Dette er trist og uheldig for humaniora. Tenk på den betydningen språkfagene egentlig har i dagens globaliserte samfunn, eller kulturforståelse eller hvor viktig det er å ha kunnskap om fortiden, om ideologi og filosofi i dagens situasjon med mørke skyer i horisonten og krise både i USA og i Europa. Her har humaniora en rolle å spille, og den rollen må humanistene selv bli flinkere til å formulere, slik at også vi politikere på Stortinget og i regjeringen i større grad får øynene opp for at humaniora er viktig og trenger ressurser.
Fremskrittspartiet ser verdien i de humanistiske fagene og vil gjerne ha en mer aktiv dialog med aktørene innen humaniora. Dette forutsetter vilje til dialog og nytenkning hos begge parter – både fra humanistene og fra oss politikere. På den måten kan vi sammen styrke hele Utdannings- og Forsknings-Norge – og det er viktig.
Elisabeth Aspaker (H) [10:39:14]: Representanten Trine Skei Grande peker på en sentral utfordring knyttet til humanistiske fag, og som jeg må si jeg synes statsråden feide ganske så lettvint under teppet.
Fra våre høyere utdanningsinstitusjoner er budskapet nokså entydig. Dagens finansieringssystem er en viktig grunn til at humanistiske utdanninger er under press. Faktum er at finansieringen av høyere utdanning på ingen måte har fulgt kostnadsutviklingen i sektoren. Høyre er derfor ikke forundret over at dette nå begynner å gi seg utslag i utdanningstilbudet. Sektorens reduserte handlingsrom ble godt dokumentert i Handlingsromsutvalgets rapport. Det er bekymringsfullt at ikke regjeringen har fulgt opp og dekket det gapet som har oppstått.
Høyre har tatt konsekvensen av utfordringen og har i sine alternative budsjetter foreslått en betydelig økning i bevilgningene til sektoren.
Ved å bruke de humanistiske fagene som eksempel, peker også interpellanten på et annet viktig punkt, nemlig mangelen på strategisk styring av universitets- og høyskolesektoren.
Universitets- og høyskolesektorens viktigste oppgave er å utdanne studenter med en kompetanse arbeidslivet etterspør. Samtidig må vi evne å tenke langsiktig og sørge for levedyktige fagmiljøer også innenfor humaniora og på områder som færre studenter søker seg til i nuet. Derfor er det en nasjonal utfordring at flere utdanningsinstitusjoner nå melder om mulige kutt i humanistiske fag. Dette er viktige fagtilbud, som må få muligheten til å videreutvikle seg om ikke Norge igjen skal bli fattigere som utdannings- og kulturnasjon.
Norge er et lite land. For universitets- og høyskolesektoren medfører det at vi ikke kan satse i full bredde i studietilbudene alle steder. Institusjonene må ta inn over seg konsekvensene av endringene i studentenes søkningsmønster. Det må imidlertid være et politisk ansvar å sørge for en helhetlig planlegging som fortsatt sikrer sterke kompetansemiljøer og attraktive studietilbud, også på fagområder som i perioder opplever mindre søkning.
I dag opplever vi at institusjonene hver på sin kant bygger ned tilbud. Gjennom samarbeid basert på klare overordnede politiske bestillinger kunne man funnet frem til måter å sikre et fortsatt godt kvalitativt tilbud i disse fagene.
Det er nærliggende å konkludere med at verken S-en eller A-en i regjeringens SAK-strategi, altså ambisjonene om samarbeid og arbeidsdeling, blir fulgt opp av sektoren eller departementet slik Stortinget har forventet. Den utviklingen vi ser med avskalling av de samme fagtilbudene i sektoren begrunnet i lave søkertall, tyder ikke på nødvendig samhandling og evne til arbeidsdeling for å sikre at små fag ikke forsvinner.
Utfordringen interpellanten tar opp, understreker med all tydelighet behovet for en helhetlig plan for hva vi vil med universitets- og høyskolesektoren, og – aller viktigst – hvordan vi skal sikre et kvalitativt godt tilbud på alle fagområder på sikt.
Høyre har ved gjentatte anledninger etterlyst dette, men statsråden har ennå ikke kommet oss i møte og vist vilje til å utforme en slik helhetlig plan og invitert Stortinget med på den diskusjonen. Skal vi tro spekulasjonene nå om endringer i regjeringen, må vi sette vår lit til at det blir en annen statsråd som skal ta et slikt initiativ.
Utfordringen er at statsråden og regjeringen ikke har vært tydelig på hva som skal kjennetegne norsk høyere utdanning. Derfor tar hun ikke ansvar for en strategisk styring av sektoren, og vi får ingen debatt om hvilke kriterier vi mener er avgjørende for å levere kvalitet og bredde i fagtilbud, på tvers av institusjoner. Sektoren trenger signaler som gjør den i stand til å fullføre sitt samfunnsoppdrag.
Nok en gang har vi fått synliggjort at regjeringen er på etterskudd i utviklingen av høyere utdanningstilbud i Norge. Når vi samtidig vet at kunnskap og kompetanse er helt avgjørende for at Norge skal opprettholde sin konkurransekraft i et internasjonalt marked, er det rimelig hasardiøst at statsråden ikke har grepet fatt i dette på en mer betryggende måte.
Trine Skei Grande (V) [10:43:59]: Det var ikke en veldig oppløftende debatt fra regjeringspartienes side, det må jeg innrømme. Jeg som begynte dagen med å være lei meg for at vi kanskje ikke skal ha en egen statsråd på feltet, må si at jeg er lei meg for det vi bruker den egne statsråden til også i dag.
For det første får jeg ikke egentlig noe svar på det som jeg mener er de store utfordringene. Klarer vi å ha finansieringssystem som tar høyde for å holde fagmiljø, sjøl om studentbølgene endrer seg? Det har jeg ikke fått noe svar på. For det andre: Har vi et nasjonalt ansvar for å ta vare på fag som vi mener at vi trenger som nasjon? Jeg mener ikke at man skal gripe inn i universitetenes autonomi, men man må ha en politikk og en strategi for å beholde den. Jeg mener at vi f.eks. må ha et norskfag. Hvem andre skal ta vare på norskfaget hvis ikke vi skal gjøre det?
Det er noen slike grunnleggende ting et samfunn – et dannet samfunn – faktisk skal ha, og dette er det vårt ansvar å ha en nasjonal strategi for å beholde. En del slike fag kan vi miste. Språkfagene handler ikke bare om å ha folk som kan snakke tysk, italiensk og fransk på en god måte framover; det handler om å ha en fagkompetanse innen hele bredden av kultur, litteratur og alt det andre innenfor dette faget. Det fins mange eksempler på at vi faktisk fortsatt underviser i språk som ikke fins, altså språk som i dag ikke lenger snakkes, men det er likevel viktig å ha den kompetansen, fordi vi forholder oss historisk til tekster på disse språkene. Jeg er også bekymret over et historiefag som mer og mer handler om de siste hundre år, og som mister det som handler om mentalitetshistorie, som er like viktig å skjønne i et flerkulturelt samfunn som vi har i dag.
Men jeg merker meg at gjennom debatten er alt litt snudd på hodet – med et SV og arbeiderparti som bare snakker om tall og bare slår tall i bordet, mens jeg opplever et fremskrittsparti og Høyre som snakker om viktigheten av dannelsen og at alt ikke kan måles i tall. Dette er litt omsnudd.
Så når jeg hører på statsråden, og hører på Bremer, og når vi ser at alt bare kan forklares gjennom tall, er det klart at humaniora trenger en sterkere posisjon.
Statsråd Tora Aasland [10:46:56]: Det er selvfølgelig ikke slik at regjeringspartiene ikke ser verdien av å styrke både humanistiske fag og samfunnsfag. Denne statsråden har gjentatte ganger vært på denne talerstol og snakket om nødvendigheten av både dannelsesaspektet i våre høyere utdanningsinstitusjoner og nødvendigheten av at institusjonene tar sitt samfunnsansvar på alvor.
Men det er jo litt merkelig når interpellanten ikke i det hele tatt vil ta tallene inn over seg. Altså: Man kan kritisere oss i regjeringen for at vi er opptatt av tall, men når tallene forteller oss at situasjonen ikke er så gal – det har faktisk vært en økning, det er mange flere studenter, vi scorer godt i forhold til de nordiske land, nettopp på de humanistiske fag – så blir jeg forundret over denne måten å diskutere på. Det er ikke særlig konstruktivt å kritisere for noe som blir så ensidig oppfattet.
Jeg har en liten kommentar til Bente Thorsens innlegg. Jeg syntes det var et interessant innlegg, for jeg er helt enig i at her må humaniora-fagene og alle som har med dem å gjøre, selv forstå hvor viktig det er at man dokumenterer nødvendigheten av at det fortsatt satses – for det er for mye diskusjon internt, som ikke utenverdenen forstår så mye av.
Men jeg vil samtidig replisere til representanten at når hun etterlyser forskningsmidler til noe annet enn det som kan måles i kroner og øre, så minner jeg alle i salen om den satsingen på fri prosjektstøtte vi har gjort i årets budsjett, altså forskerstyrt forskning, som faktisk er på 100 mill. kr, i utgangspunktet, fra regjeringens side, og kvittert ut med 100 mill. kr ekstra – i tillegg – fra universitetenes side. Dette er altså 200 mill. kr mer enn i fjor til fri prosjektstøtte. Det er vel et tydelig nok signal om at dette er forskning som vi synes er viktig.
Så til Skei Grandes to spørsmål: Jeg svarer ja på begge spørsmålene. Ja, vi har et finansieringssystem som også følger opp svingninger. Men jeg er heller ikke fremmed for at på et eller annet tidspunkt må våre systemer evalueres, og vi må følge nøye med og se om vi følger opp, og vi må følge med i alle de utfordringene som er der.
Også ja på spørsmålet om vi har et nasjonalt ansvar: Selvfølgelig har vi et nasjonalt ansvar, men jeg er så freidig å inkludere våre universiteter og høyskoler i det nasjonale ansvaret. De er statlige, nasjonale, autonome institusjoner – våre fremste kunnskapsinstitusjoner – som skal gjøre de nødvendige prioriteringene innenfor både forskning og utdanning, men som også skal synliggjøre sitt samfunnsansvar. De gjør en god jobb, det skal de ha honnør for. Vi må støtte opp om dette. Både storting og regjering har selvfølgelig – sammen med dem – et ansvar for å sørge for at vi har en god utvikling for de humanistiske fag, at vi utdanner gode folk og at vi har god forskning på området.
Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.