Presidenten: Etter ønske fra justiskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Ulf Leirstein (FrP) [13:18:24]: Gjeldsproblemer kan knekke et menneske og følge det hele livet ut. Dette kan ofte i utgangspunktet være ressurssterke mennesker, som aldri kommer seg på bena igjen. På denne måten går samfunnet glipp av nyttige ressurser, samtidig som et enkeltmenneske med familie og omgivelser opplever en stor belastning. Samfunnsøkonomisk sett mister samfunnet da en arbeidstaker og en skattebetaler, og kreditorene får ikke dekning for sine krav.

Fremskrittspartiet har flere ganger tatt opp forslag i denne sal med sikte på å belyse og skissere forslag til endringer i regelverket omkring personer tynget av gjeld. Det er viktig for økonomien å verne om kreditorenes interesser, og vi ønsker ikke på noen måte å gjøre det lettere for konkursryttere og svindlere. Men dagens regelverk har rom for forbedringer som kommer alle parter til gode, også kreditor.

Det er også viktig å fokusere på årsaker til at folk kommer i gjeldskrise, og i denne debatten hører det med å fokusere på enkeltmenneskets svake posisjon i møte med skattemyndighetene og deres adgang til skjønnsligning, da mange etter en skjønnsligning aldri kommer seg på fote igjen. Derfor fremmet Fremskrittspartiet i 2007 et omfattende forslag, Dokument nr. 8:16 for 2007–2008. I dette forslaget tok vi bl.a. opp følgende punkter, som vi fremmet: Vi ønsket å gjennomgå det offentliges rutiner og opptreden som kreditor, med sikte på å skape bedre, ensartede og mer humane rutiner. Vi foreslo en gjennomgang av de tilfeller der det offentlige har forrang som kreditor eller pantehaver, og en vurdering av hensiktsmessigheten med denne forrangen. Vi foreslo å slå sammen de ulike trekkinstanser i gjeldsforhold til én trekkinstans og videre å opprette én veiledende felles sats for livsopphold. Fremskrittspartiet foreslo videre en reduksjon av inkassosalærene, endring i reglene slik at pant for skatt ikke kan tas i depositum for leilighet, at man skulle gjennomgå ordninger i markedet for gjeldsrådgivning og sette gjeldsordningsperioden til null år i tilfeller hvor skyldnere har drevet næring og størstedelen av gjelden er næringsgjeld. Videre var en rekke andre forslag i dette representantforslaget fremmet av Fremskrittspartiet i 2007.

Når Høyre nå fremmer forslag om bl.a. å innføre én minstesats for livsopphold ved tvangstrekk av lønn knyttet til lokale sosialhjelpssatser, og der alle lønnstrekk som gjennomføres etter dekningsloven, koordineres og samordnes av én offentlig instans, er det enkelt for Fremskrittspartiet å slutte seg til disse forslagene. Disse forslagene er helt i tråd med det vi fremmet i 2007.

Fremskrittspartiets forslag i 2007 ble dessverre ikke vedtatt, men kun vedlagt protokollen. Til tross for løftet fra regjeringen om snarlig å følge opp intensjonen i flere av forslagene, er svært lite gjort, og stadig flere mennesker får problemer med dagens system. I debatten i februar 2008 om Fremskrittspartiets forslag uttalte daværende finansminister, Kristin Halvorsen fra SV, følgende:

«Jeg tar ordet for å understreke at det som er hensikten med dette Dokument nr. 8-forslaget og engasjementet som ligger bak, deles av Regjeringen, og vi holder på med et viktig arbeid om dette som involverer flere departementer.»

Det er over fire år siden. Jeg vil utfordre dagens regjeringspartier til å støtte og komme med forslag som kan møte noen av utfordringene for mennesker med store gjeldsproblemer, framfor kun å vise til pågående utredninger og holde folk med godt snakk. Flere ganger har regjeringspartiene hatt mulighet til å støtte forslag som hadde bedret situasjonen for en rekke mennesker, men hver gang stemmes konkrete forslag ned av regjeringspartiene. Det er tydeligvis stor forskjell mellom ord og handling. Faktisk har skiftende regjeringer de siste ti årene snakket mye om temaet, men foretatt seg svært lite. Her er det få som bør ha god samvittighet. Og igjen, i denne saken: Når det kommer konkrete forslag, denne gangen fra Høyre, blir det mye snakk og lite handling. Det hjelper ikke mennesker som har store gjeldsproblemer.

Fremskrittspartiet velger derfor også i denne innstillingen å ta opp igjen en rekke av de forslagene vi har fremmet de senere år. Dessverre konstaterer jeg at ingen av våre forslag får tilslutning fra noen andre partier i denne salen, heller ikke den gangen. Igjen anbefaler regjeringspartiene å vedlegge forslagene fra Høyre som kunne hjulpet mange mennesker, protokollen. Det er igjen bare et spill for galleriet.

Jeg tar opp de forslag Fremskrittspartiet har fremmet i innstillingen. Jeg vil avslutningsvis gjøre oppmerksom på at Fremskrittspartiet støtter det forslaget fra Venstre som er omdelt i salen, som jeg antar at Venstre vil ta opp senere i debatten.

Presidenten: Representanten Ulf Leirstein har tatt opp de forslagene han refererte til.

Presidenten: Representanten Tove-Lise Torve får ordet på vegne av sakens ordfører, Anna Ljunggren.

Tove-Lise Torve (A) [13:24:03]: Det er en viktig sak forslagsstillerne bringer til Stortinget. Det å få store økonomiske problemer byr på utfordringer først og fremst for den det gjelder, men også for dem rundt og i siste instans for samfunnet. Noen får problemer grunnet vanskelige livsvilkår, mens andre får økonomiske problemer fordi de går i den såkalte luksusfellen.

De viktigste poengene i denne saken er etter Arbeiderpartiets mening at det er et viktig prinsipp at den som havner i et økonomisk uføre, skal få muligheten til å gjøre opp for seg, og at det er særlig urovekkende at mange unge havner i en vanskelig økonomisk situasjon, spesielt knyttet til forbrukslån og kreditt. Men dette er ikke bare et problem som angår unge: Det er også svært mange voksne som sliter med konsekvensene av manglende kontroll med sin personlige økonomi.

Det er likevel begrenset i hvor stor grad lovgivningen kan forhindre at mennesker får økonomiske problemer, men noe kan gjøres, og regjeringen har allerede gjort mye og har igangsatt mye arbeid. Blant annet er det igangsatt et arbeid for å se på mulighetene for en standardisert sats for livsopphold ved utleggstrekk og gjeldsordning. Forslaget er ute på høring. Det gjennomføres en samordning av lønnstrekk, som i løpet av 2012 skal omfatte alle namsmenn. Regjeringen vurderer også en samordning av innbetalingen av utleggstrekk.

I tillegg har Barne- og likestillingsdepartementet satt i gang et prosjekt der både Forbrukerombudet, Forbrukerrådet og SIFO er involvert. De skal særlig se på hvorfor betalingsmisligholdet hos unge mellom 18 og 25 år har økt de siste årene. Dette vil være et viktig arbeid, og man vil komme med forslag til hvilke ytterligere tiltak som kan iverksettes.

Høyre står sammen med regjeringspartiene i de aller fleste merknadene i denne saken. Det viser at vi er enige om det aller meste – og det er bra!

Arbeiderpartiet mener at behovet for å gjennomgå disse ordningene som jeg har snakket om i innlegget mitt, er ivaretatt. Vi mener at det er hensiktsmessig å vurdere resultatene av disse prosessene før vi setter i gang nye. Med bakgrunn i dette foreslår vi derfor at saken vedlegges protokollen.

Økonomiske problemer får store konsekvenser for den enkelte, noe som igjen fører til utfordringer for samfunnet. I utgangspunktet er den enkeltes økonomiske situasjon et personlig ansvar.

Vår oppgave er å tilrettelegge for ordninger som sørger for at færre havner i økonomisk uføre, samt at vi får gode ordninger som gjør at den enkelte kan leve et verdig liv selv om økonomien har gått over styr.

Torbjørn Røe Isaksen (H) [13:27:41]: Gjeldsproblematikken vandrer jo rundt i de forskjellige departementer og de forskjellige komiteer. Fremskrittspartiets representant fortalte at sist man hadde et forslag oppe, i 2008, var det finansministeren som skulle til pers.

Dette forslaget har utgangspunkt i bl.a. arbeids- og sosialkomiteen. Det har vært innom og har medforslagsstillere fra familie- og kulturkomiteen. Det er også statsråden der som har deler av ansvaret her. Til slutt har det endt opp i justiskomiteen. Denne fragmenteringen sier kanskje også litt om hva som er problemstillingen her.

Det er mange som havner i luksusfellen, men dem jeg og Høyre er mest opptatt av, er de som havner i fattigdomsfellen. Høyre er opptatt av ikke bare å løse fattigdomsproblemet, men å bekjempe de grunnleggende årsakene til fattigdom.

I Norge er lav inntekt et symptom på dypereliggende sosiale problemer, dvs. at inntektsfattigdom er for veldig mange bare et symptom på at noe annet er galt. Det kan være rusproblemer, psykiatriske diagnoser, en kombinasjon av de to, manglende språkferdigheter, manglende tilknytning til arbeidsmarkedet og ikke minst gjeldsproblemer. Gjeldsproblemer er for mange en vei inn både i fattigdom, til Nav-kontoret og inn i et spindelvev de aldri kommer ut av.

Så er det selvfølgelig slik at for et konservativt parti som Høyre er det avgjørende å presisere at man har et eget ansvar. Man har et personlig ansvar for gjelden man påtar seg, på samme måte som man har et personlig ansvar for å ta den første røyken eller prøve rusmidler på en eller annen måte. Hvis man skal bruke den parallellen videre, er det likevel slik at når folk bruker rusmidler og blir avhengig av det, selv om vi sier at det er et personlig ansvar og et personlig valg første gang de prøver, setter vi allikevel i verk tiltak for å hjelpe folk til å komme ut av det. Slik er det på denne måten også. Dette er ikke et forsøk på å fraskrive folk det ansvaret de har for sin egen gjeldsbyrde; det er rett og slett forslag som gjør at man reelt sett kan gi folk muligheten til å komme ut av gjeldsfellen. Det sier seg selv at det er komplett umulig å kunne gjøre opp for seg på en skikkelig måte hvis du havner i den uheldige situasjonen som noen gjør, at du faktisk får trukket mer per måned enn du har i inntekt.

Jeg er glad for at det er bred enighet om problemstillingene i komiteen. Jeg er også glad for at deler av løsningsforslagene til Høyre, som også da Fremskrittspartiet og noen andre har blitt med på, blir sett på med velvilje, for selv om vi er enige om målene, betyr ikke det at vi er enige om når man skal komme dit. Jeg tror at det som skiller opposisjonspartiene, Høyre og Fremskrittspartiet i dette tilfellet, og posisjonspartiene, er at vi er utålmodige. Nå har vi tross alt hatt seks år med en rød-grønn regjering, og det har skjedd altfor lite på dette feltet.

Det er tre hovedproblemstillinger som tas opp i dette forslaget. Det første er koordinering av trekkinstanser. Der er det et arbeid på gang, som er positivt. Jeg er enig i at der må det også tas personvernhensyn. Men beskjedene vi får ute fra både brukerne, de som har gjeld, og de som er i organisasjonene for dem som har gjeld, er at systemet fortsatt ikke fungerer bra nok. Det er altså slik at veldig mange sitter igjen med enten altfor lite eller fortsatt får trukket mer enn det de har i lønn. Det dreier seg rett og slett om manglende koordinering, særlig fra det offentliges side.

Det andre er om det burde være en norm for hva man skal sitte igjen med. Det er forskjellig fra sted til sted, fra namsmannsdistrikt til -distrikt. Det er noe vi burde vurdere å se på.

Det siste er privat kreditt. Jeg mener det er positivt at folk kan få kreditt, men jeg synes det er urimelig, eller at det i hvert fall er verdt å stille spørsmålet: Er det urimelig at private kreditorer kan skyve risikoen over på det offentlige, for man vet at i siste instans kan man alltid få tvangstrekk? Det betyr at risikoen ved å låne ut penger er mindre for utlåner enn den i realiteten er. Det kan argumenteres for også for dem av oss som ikke er redde for markedet, for det er et dårlig markedsprinsipp. Det betyr at man låner ut penger til folk som ikke har kredittverdighet, og på den måten bidrar til å få folk inn i gjeldsfella – og så har man det offentlige som siste garantiinstans. Det er etter min mening urimelig.

Jeg konstaterer hva posisjonspartiene sier, men jeg håper at vi kan få gjort noe på dette feltet, ikke minst fordi det er en av de grunnleggende årsakene til nyfattigdommen i Norge.

For øvrig vil jeg bare varsle at vi også støtter Venstres forslag.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [13:33:06]: Det er gode forslag vi har på bordet i dag, og det er viktige temaer Høyre tar opp. På samme måte som flere andre allerede har vist til i historien, er det også behov for å vise til at Kristelig Folkeparti har fremmet forslag både om noe av det samme og om noe som går bredere på det som har med gjeld å gjøre. Vi er glad for at opposisjonen samlet presser på. Vi forventer at regjeringen lytter, og at det skjer noe mer på feltet, for den utålmodigheten – som flere har vist til – er stor i Kristelig Folkeparti.

Det er urovekkende mange som havner i økonomisk uføre. Når en ser på tallene og går nøye inn i statistikken, er det urovekkende mange unge som særlig sliter med kredittkort, og med bakgrunn i det har havnet i uføre. Fra Kristelig Folkepartis side er jeg opptatt av at det er viktig å påpeke hver enkelts ansvar for egen økonomi – en har ansvar for egne valg. Det betyr at det er viktig at de som har påtatt seg en forpliktelse, f.eks. tatt opp et lån, også skal gjøre opp for seg. Det betyr at de som velger å bruke kredittkort, må være klar over ansvaret. Der kan både långivere og det offentlige bli bedre til å opplyse om konsekvensene. Skolegang eller utdanning har vært et tema som har vært diskutert mange ganger. Det er viktig at vi utdanner mennesker og ungdom til å være opptatt av de økonomiske utfordringene og mulighetene livet bærer med seg.

Det er også viktig at de som er havnet i økonomisk uføre, skal få lov til å gjøre opp for seg, i den forstand at de kan bli ferdig med saken. I dag ser en at de økonomiske konsekvensene av valgene kan forfølge en hele livet. Vi er opptatt av at en kan bli ferdig med saken, slik at en kan komme seg videre.

Vi har tidligere fremmet forslag om at mer risiko må flyttes over på långiver. Bakgrunnen for det er – som også min kollega i arbeids- og sosialkomiteen, Røe Isaksen, var inne på i sted – at det er viktig at det ikke bare lånes ut over en lav sko, men at långiverne blir pålagt mer ansvar med tanke på at de ofte låner ut ved hjelp av meget aggressiv reklame og markedsføring og også til relativt høye renter.

Det er viktig at en driver et aktivt arbeid for å forebygge, slik at færrest mulig havner i problemer, at en hindrer at det hoper seg opp – i den forstand at når mange begynner å merke at de får økonomiske problemer, velger de å ikke ta steget videre, f.eks. til Nav, for å få den hjelpen de der kunne fått til å få en ordning på hvordan de skal betale regningene. Konsekvensene er at utgangspunktet blir mye verre når de velger å ikke åpne regninger osv. Vi kjenner historiene, og utfordringene ved at de har gått for langt, er veldig store.

Så er det også den biten, som jeg opplever at forslaget fra Høyre tar opp i seg i dag, nemlig når en er havnet i uføre – hvordan kan vi få dem ut av fattigdommen, og hvordan kan vi få dem ut av den negative spiralen som de har havnet i? Da støtter Kristelig Folkeparti forslagene fra Høyre. Vi er opptatt av det eksemplet som representanten Røe Isaksen viste til, at en blir trukket mer enn det en faktisk har i lønn. Det viser seg at det er umulig å leve på den måten. Så en minstesats for livsopphold er et godt forslag. Bedre samordning mellom kreditorene er også et godt forslag.

I tillegg til at vi støtter forslagene nr. 1–4, velger vi å støtte forslaget fra Venstre med den bakgrunn at vi har støttet forslaget før. Det er et godt forslag, som tar inn over seg at det er frivillige organisasjoner som kan drive et veldig godt arbeid med å bistå mennesker som er havnet i økonomiske problemer, eller holder på å havne i økonomiske problemer. Jeg synes aspektet med at en kan ta inn frivillige organisasjoner, er viktig å peke på.

Så en stemmeforklaring i forbindelse med forslagene nr. 5–8. Vi kommer ikke til å støtte de forslagene nå. Det betyr ikke at vi nødvendigvis er uenig i alle forslagene, men vi opplever at forslag nr. 4, fra Høyre, tar opp i seg mye av problematikken som ligger i forslagene, og vi ønsker at det kan komme en helhetlig sak tilbake.

Trine Skei Grande (V) [13:37:57]: Det er veldig mange myter knyttet til begrepet «gjeld». Det er veldig mange myter om hvordan folk havner i gjeldsproblemer, og det er mange bilder av hvem det er som havner i gjeldsproblemer.

Da jeg jobbet med denne saken, slo det meg hvor mange av de mytene som viste seg å være gale. Når det f.eks. gjelder folk som havner i gjeldsproblemer knyttet til kredittkort, hadde veldig få av dem havnet i problemer hvis det ikke hadde vært for at noe skjedde etter at de stiftet gjelden. På det tidspunktet du stifter kredittkortgjelden, kan du godt forvalte den gjelden, men så skjer det plutselig noe. Det handler om at du f.eks. er på ferietur og kanskje er litt ekstravagant, for du tenker at det syns du at du fortjener. Så tar du opp kredittkortet og bruker det litt ekstra, men når du kommer hjem, er plutselig jobben din forandret, eller plutselig bryter ekteskapet ditt sammen, eller plutselig skjer det noe annet i livet som du ikke hadde forutsett. Og så havner du i gjeldsproblemer! De aller fleste, når de stifter gjelda, spesielt knyttet til kredittkort, gjør det på et tidspunkt når de klarer å forvalte den, men så er det alle de uforutsette tingene som skjer i livet. Gjeldsproblematikk, som også er knyttet til fattigdomsproblematikk, oppstår ofte ved at folk er uheldige, at det skjer brå endringer i livet, som gjør at du ikke klarer å forvalte det du trodde og hadde en plan om å forvalte.

Derfor er det å bekjempe gjeldsproblemer en viktig del av ikke bare den økonomiske politikken vår – det å sørge for at folk klarer å gjøre opp gjelda si. Det handler også om alle de problemene som folk havner i – psykiske og fysiske – ved å ha sånne gjeldsproblemer hengende over seg. Det er ofte også veldig sammensatt.

Vi som jobber mye med små næringsdrivende, ser også veldig ofte at de kan begynne sin lille bedrift med sin gode idé. De satser mye for å lykkes med det, og lykkes ikke, og havner da i store gjeldsproblemer. Så dette er mye mer sammensatt – ikke bare skyld og skam. Derfor er det viktig å vise kreativitet for å prøve å bekjempe dette problemet og prøve å lage veier ut for alle dem som er så uheldige å havne i det.

Derfor syns Venstre at mange av disse forslagene er veldig gode. Vi kommer til å støtte forslagene nr. 1–6, og vi vil gjerne ta opp vårt eget forslag som vi har fremmet tidligere, om å lage et CCCS-system også i Norge etter modell av det man har i Storbritannia. Det er et frivillig system der man får banker og kreditorer til å gå sammen og lage systemer som gjør at folk får gode nedbetalingsplaner. Vi må huske at når folk virkelig havner i gjeldsproblemer, har dette ballet på seg over tid. Hvis de som får denne ene kredittkortregninga som de begynner å slite med, hadde hatt gode folk til å hjelpe seg og lage planer for det, hadde det som oftest gått bra. Men det er når gjelda baller på seg, man får mange kreditorer på ulike steder, man får ikke samordnet dette, og man får ikke lagd gode planer for nedbetaling, det er da – for oss som har prøvd å hjelpe folk med gjeldsproblemer – folk kommer med plastikkposer med vinduskonvolutter. Det er da man skulle hatt gode folk til å hjelpe seg mye tidligere. CCCS er det systemet som gjør at de kan sette deg ned med den posen med vinduskonvolutter, åpne alt, lage et system og få en plan og få orden på livet igjen. Det er det dette er snakk om. Dette har vært et godt initiativ. Derfor tar jeg opp vårt forslag.

Presidenten: Representanten Trine Skei Grande har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Statsråd Grete Faremo [13:42:21]: Jeg tror vi alle deler bekymringen for dem som havner i gjeldsfellen. Regjeringen er derfor også opptatt av å bedre situasjonen for personer som opplever gjeldsproblemer.

Regjeringen har satt i gang både tiltak som kan stimulere folk til ikke å pådra seg uhåndterlig gjeld, og tiltak for å skåne skyldneren fra en urimelig pågang fra kreditorene når det er gått så langt at gjelden har blitt uhåndterlig. Det er grenser for hva myndighetene kan gjøre for å hindre folk i å påta seg mye gjeld. Den enkelte borger har et ansvar for å forvalte egen økonomi og ikke pådra seg mer gjeld enn man har evne til å betjene. Jeg er derfor også glad for at bl.a. Barne- og likestillingsdepartementet og Forbrukerombudet har satt i gang tiltak rettet mot opplæring, informasjon og holdningsskapende arbeid.

Jeg vil i det følgende knytte enkelte kommentarer til de ulike punktene i representantforslaget.

For det første, når det gjelder spørsmålet om å etablere en standardisert sats for livsopphold ved utleggstrekk og ved gjeldsordning, er jeg enig med flertallet i justiskomiteen i at det er problematisk at ulike namsmenn legger til grunn ulike satser for livsopphold. Dette har regjeringen derfor allerede tatt tak i. Spørsmålet er nylig vurdert av en tverrdepartemental arbeidsgruppe som anbefaler at det etableres standardiserte satser for avsetning til livsopphold ved utleggstrekk og gjeldsordninger. Høringen om arbeidsgruppens rapport er nettopp avsluttet og vil i hovedsak følges opp av Barne- og likestillingsdepartementet.

Når det så gjelder forslaget om å utrede en ordning som i Sverige, hvor alle lønnstrekk koordineres og samordnes av én instans, vil jeg bemerke at det i 2004 var solid flertall på Stortinget for å beholde organiseringen av det alminnelige namsapparatet. Ved vurderingen av behovet for eventuelle organisatoriske endringer bør det etter mitt syn tas i betraktning at vi også fra 2005 gradvis har innført en ordning med samordning av lønnstrekk. Om ikke lenge vil denne omfatte alle namsmenn. Når en tar dette i betraktning, og at standardiserte satser for livsopphold er under vurdering, slutter jeg meg til komitéflertallets vurdering av at det er rimelig å vente med å vurdere eventuelle nye tiltak.

Når det gjelder spørsmålet om namsmennenes adgang til å beslutte utleggstrekk til fordel for private finansinstitusjoner, vil jeg bemerke at for mange privatpersoner er lønnen det viktigste – og kanskje også det eneste – dekningsobjektet som kan sikre kreditor dekning ved mislighold. Stenger man kreditors adkomst til nettopp dette dekningsobjektet, vil trolig en nevneverdig gruppe privatpersoner rett og slett bli utestengt fra kreditt på det åpne marked, eller det vil i det minste kunne medføre at usikrede lån blir dyrere. I den forbindelse må det tas i betraktning at alminnelige borgere uten tjenlige panteobjekter å tilby ofte også har et legitimt behov for å ta opp lån og har tilstrekkelig inntekt til å betjene dette.

Jeg merker meg at komiteens medlemmer fra Høyre påpeker at finansinstitusjoner ikke trenger å foreta en reell vurdering av låntakernes betalingsdyktighet. Finansinstitusjoner har en frarådningsplikt etter finansavtaleloven § 47, men jeg ser også at noen institusjoner likevel kan ha en for lav terskel for å gi ut lån. Like fullt mener jeg – ut fra det jeg nettopp har sagt – at det er en farefull vei å gå å stenge for lønn som dekningsobjekt.

Så til forslaget om å gjennomgå øvrige regler knyttet til gjeldsordning, tvangstrekk og tilstøtende bestemmelser. Etter min oppfatning er det neppe behov for en slik omfattende gjennomgåelse av bestemmelser knyttet til mislighold av gjeld som forslagsstillerne tar til orde for. Det synes mer fruktbart å konsentrere seg om de prosessene som allerede er i gang. Jeg viser her til ordningen med samordning av utleggstrekk og arbeidet med å vurdere generelle regler om avsetning til livsopphold. I tillegg vurderes ordninger for registrering av gjeld. Formålet med en slik ordning vil være å bidra til å motvirke at enkeltpersoner får anledning til å ta opp stor gjeld. Dessuten vurderes regler om samordning også av innbetalingen av utleggstrekk, som vil kunne medføre en smidigere gjennomføring av utleggstrekk enn hva vi har i dag.

Per-Kristian Foss hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ulf Leirstein (FrP) [13:47:31]: Jeg er veldig glad for at regjeringen sier at man tar disse problemstillingene på alvor. Det er mange mennesker – og stadig flere mennesker – som nå er i en vanskelig situasjon, av mange årsaker. Jeg er derfor litt skuffet over at regjeringen ikke ønsker en fullstendig gjennomgang, men sier at man må nøye seg med å se på det man nå jobber med.

Det er veldig mange som har vært opptatt av å få en total gjennomgang av dette systemet – det være seg gjeldsrådgivning, det være seg gjeldsregister eller å få en gjennomgang av hvordan inkassobransjen opptrer, og hvordan det offentlige opptrer som kreditor. Gjeldsoffer-Alliansen er bl.a. en organisasjon som er opptatt av det. Jeg har senest i dag hatt møte med Juss-Buss, som er veldig opptatt av det, og møter stadig flere mennesker som har store problemer.

Hvorfor denne motstanden i regjeringen mot Høyres forslag, som Fremskrittspartiet har fremmet tidligere, om en total gjennomgang på dette området?

Statsråd Grete Faremo [13:48:30]: Regjeringen er svært opptatt av tiltak som kan virke i en vanskelig situasjon for den det gjelder. Jeg gikk gjennom hvilke innsatser som allerede er på gang, og hvilke forbedringer som derfor er gjort, som jeg tror er noe som kan hjelpe dem det gjelder. Om vi nå isteden satte oss ned og foretok en fullstendig gjennomgang, for så i etterkant av det å vurdere hvilke tiltak som eventuelt kunne virke, er jeg redd for at vi lot ytterligere tid gå til spille i en situasjon som er viktig å adressere praktisk for å kunne bidra til å løse problemene som enkeltpersoner har kommet i.

Torbjørn Røe Isaksen (H) [13:49:42]: Det er hyggelig å høre Arbeiderpartiet snakke om behovet for enkel tilgang til kreditt. Jeg tror ikke det alltid har vært sånn. Men statsråden har et viktig poeng, som jeg er helt enig i. Forslaget har en – hva skal man si – ydmyk formulering, og det er med vilje. Dette er et forslag om at regjeringen skal vurdere å «gjennomgå». Det er selvfølgelig et poeng at også folk uten fast eiendom eller ting de kan ha sikkerhet i, skal ha muligheten til å ta opp kreditt.

Vi er også klar over at man har en frarådningsplikt, men det er ikke vanskelig å finne eksempler på at folk som åpenbart ikke er kredittverdige, har ikke bare ett kredittkort, ikke bare to, men tre–fire–fem–seks kredittkort. Mitt poeng og Høyres poeng har vært at risikoen er så liten nettopp fordi man har denne tvangstrekkinstansen, altså det offentlige på en måte som garantist. Hvis man ikke ønsker å gå inn på det forslaget, hvordan vil statsråden da sørge for at kredittkortselskaper blir stilt til ansvar?

Statsråd Grete Faremo [13:50:45]: Dette er noe av bakgrunnen for at jeg understreket den frarådningsplikten som ligger hos finansinstitusjonene, i kombinasjon også med flere forebyggende tiltak. Jeg tror det er viktig med både kunnskap og holdninger knyttet til det å ha orden i egen økonomi.

Når jeg likevel også trakk fram at det å ha en fast inntekt faktisk er et viktig grunnlag for å kunne ta opp kreditt for mange folk, er det med kunnskap om at stilte man andre og strengere krav til både kapital og kapitalobjekter, er det noe som først og fremst ville kunne ramme alminnelige folk. Det er kanskje noe mer krevende å skjønne for en representant fra Høyre at det er viktig for alle å forholde seg til. Men jeg oppfatter at det likevel er stor enighet om innholdet i hva som er nødvendig å gjøre, og jeg håper at de tiltak som nå er iverksatt, (presidenten klubber) er til beste for dem som har en god del gjeld.

Presidenten: Tiden er ute, statsråd!

Torbjørn Røe Isaksen (H) [13:51:58]: Det er mulig at det er lettere å skjønne kredittkortselskapene for Arbeiderpartiet. Det er i så fall en ny posisjon som regjeringspartiene har inntatt i norsk politikk – men dem om det!

Spørsmålene er – det er to veldig korte og greie: Mener statsråden at frarådningsplikten fungerer i dag? Jeg så statsråden nikke i stad da jeg nevnte f.eks. at folk kunne få fire–fem–seks kredittkort – det vet vi fra historier i pressen. Og hvis den ikke fungerer i dag, hvordan skal statsråden sørge for at den faktisk fungerer? Dette handler ikke minst om å beskytte vanlige folk også.

Statsråd Grete Faremo [13:52:39]: Jeg tror det derfor er et fellesanliggende for både representanten Røe Isaksen og regjeringen å sikre at frarådningsplikten er håndtert best mulig. Det ville forbause meg om det ikke er et sterkt forbedringspotensial med tanke på hva som er tilfellet i dag. Dette må likevel skje i en kombinasjon med, som sagt, forebyggende og holdningsskapende tiltak. Jeg trenger ikke å repetere meg selv, men dette er sentralt. Nettopp når det gjelder kredittkortselskapene, synes jeg det er svært viktig at vi holder under oppsikt hvordan denne frarådningsplikten håndteres. Det er – nå må jeg ta fram igjen papirene – i finansavtaleloven denne frarådningsplikten er inntatt, og vi må sørge for at den virker.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.