Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra Statsministerens kontor om at utenriksminister Jonas Gahr Støre og statsrådene Grete Faremo og Anne-Grete Strøm-Erichsen vil møte til muntlig spørretime.
De annonserte regjeringsmedlemmene er til stede, og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.
Vi starter med første hovedspørsmål, fra representanten Per Sandberg.
Per Sandberg (FrP) [10:04:05]: Jeg vil gjerne stille et spørsmål til justisministeren.
Beredskap og sikkerhet har sterkt fokus – med rette. Vi vet at det har vært planlagt et beredskapssenter i Oslo-regionen over lang tid – faktisk over ti år. Dette ser ut til å stå helt i stampe, selv om vi vet at beredskapstroppen må ha nye lokaliteter og fasiliteter, vi må ha nye treningsfasiliteter for politiet, vi skal bygge en ny politihøgskole i Oslo og omegn, og vi vet også at kriminalomsorgen trenger nye lokaliteter.
Mitt spørsmål til statsråden er: Er det ikke på tide å skape litt forutsigbarhet?
Det er også slik at det er pekt ut et tomteområde på Alnabru hvor det er mulig å etablere alle disse fasilitetene ganske raskt, men det er noe som legger lokk på mulighetene, slik at man ikke kommer videre.
Nå har det dukket opp alternative områder hvor man kan etablere disse forskjellige institusjonene. Derfor er det nå veldig viktig at vi får avklart hvorvidt Alnabru overhodet er aktuelt, for å skape forutsigbarhet og eventuelt for å starte å sette søkelyset på andre områder, slik at man får på plass et beredskapssenter mye raskere.
Vil statsråden, regjeringen, sørge for å få avklart ganske raskt hvorvidt Alnabru overhodet er et aktuelt område, slik at vi eventuelt kan lete etter andre alternativer?
Statsråd Grete Faremo [10:05:51]: Arbeidet med å etablere et beredskapssenter i Oslo har høy prioritet i regjeringen. For å klargjøre hvilke prioriteringer, hvilke temaer som nå er til behandling, ga Justis- og beredskapsdepartementet allerede i februar i fjor Politidirektoratet i oppdrag å delta i en arbeidsgruppe som var nedsatt av Samferdselsdepartementet. Hensikten var å utrede mulighetene for å etablere et beredskapssenter på Alnabru-området i Oslo.
Denne utredningen ble oversendt Samferdselsdepartementet 13. januar i år og har siden vært underlagt ekstern kvalitetssikring. Den skal etter planen være sendt til Samferdselsdepartementet i disse dager. Vi er invitert til et møte den 7. mai, sammen med Samferdselsdepartementet, hvor denne rapporten vil bli presentert.
Justis- og beredskapsdepartementet ga i et brev av 21. desember i fjor Statsbygg i oppdrag å undersøke aktuelle tomtevalg i Oslo. Medio april mottok departementet endelig rapport fra Statsbygg hvor de presenterte fire aktuelle tomter i Oslo.
Jeg opplyser om dette for å illustrere at vi jobber både med tomtealternativet på Alnabru-området og alternative tomter med sikte på å få etablert dette beredskapssenteret i Oslo så raskt som mulig.
Per Sandberg (FrP) [10:07:41]: Det var et meget godt svar. Det viser at det er planlegging på gang, og man kunne heller ikke forvente noe annet, når det har tatt så lang tid.
Mitt oppfølgingsspørsmål blir da: I disse planene, samtalene og rapportene, ligger det da en åpning også for å inkludere andre fasiliteter enn bare beredskapstroppen, treningsanlegg og helikopterbase? For det er andre funksjoner, og også institusjoner, som skal prioriteres framover. Jeg nevnte bl.a. Politihøgskolen, og vi vet at Kriminalomsorgens utdanningssenter, KRUS, også må ha nye lokaliteter på et eller annet tidspunkt.
Ser man dette i sammenheng, sånn at man kan få slått flere fluer i én smekk, for å si det på den måten, med hensyn til å være effektiv på flere områder når det gjelder beredskap og sikkerhet?
Statsråd Grete Faremo [10:08:29]: Det er de tre første funksjonene som har hatt fokus. Dette er et tomteareal som også har sine begrensninger, og det å sikre at vi har en så effektiv planlegging som mulig av et beredskapssenter som politiet trenger, er viktig.
Så er det riktig, som representanten peker på, at vi har utfordringer både når det gjelder Politihøgskolen, og når det gjelder Kriminalomsorgens utdanningssenter. Det er derfor slik at vi også har utredningsarbeid på gang med hensyn til hvordan vi skal møte utfordringene knyttet til disse utdanningsinstitusjonene.
Politihøgskolen har i dag fire lokaliteter, og spørsmålet er om vi skal videreføre denne strukturen, eller om vi skal gjøre endringer i denne. Kriminalomsorgens utdanningsløp er også noe vi har til vurdering, og som kan påvirke hvordan vi planlegger lokaliteter for dette.
Presidenten: Det er bedt om og blir gitt anledning til tre oppfølgingsspørsmål – først Hans Frode Kielland Asmyhr.
Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [10:09:49]: Utviklingen i Oslo-området går nå så fort fordi det er mye næringsliv og andre som ønsker å etablere seg i dette området, at det er viktig at man raskt får avklart denne situasjonen, sånn at man får sikret seg aktuelle tomter. Da er det noen tomtealternativer i Oslo, og det er noen nær Oslos grense – f.eks. Lahaugmoen, som er et godt alternativ. Det er viktig at man får sett på disse alternativene raskt, slik at andre aktører ikke kommer inn og tar arealene.
Sandberg var inne på historikken. Denne saken krever politisk lederskap, at man nå kan skjære gjennom og raskt komme med en konklusjon, gjerne bare med beredskapssenter, men helst også flere institusjoner samlet.
Vil Stortinget kunne forvente å få en sak om dette over sommerferien?
Statsråd Grete Faremo [10:10:53]: Jeg jobber med sikte på å legge fram planer for beredskapssenteret så raskt som mulig. Dette er en viktig del av oppfølgingen i kjølvannet av 22. juli, selv om planene for et beredskapssenter også eksisterte før det.
Det er riktig, som representanten påpeker, at Lahaugmoen har vært foreslått som et mulig alternativ om det skulle vise seg ikke å være mulig å finne tomter i Oslo. Det er også andre som har meldt seg på.
Jeg synes det er godt å vite at politiet er en attraktiv leietaker, en attraktiv funksjon, men mitt primære fokus er Oslo. Oslo trenger god beredskap, og det å sikre at de funksjonene finner en god og riktig tomt, er viktig.
Presidenten: André Oktay Dahl – til oppfølgingsspørsmål.
André Oktay Dahl (H) [10:12:00]: Høyre har to klare forutsetninger: at senteret etableres på faglig grunnlag og raskt, innenfor Oslo kommunes grenser eller i det nære Oslo-området. Men etablering av et senter medfører ikke nødvendigvis i seg selv at man øker beredskapen. Vi må ha noe å respondere med. Det at politidekningen går oppover, ikke nedover, vil bli viktig fremover, ikke minst i andre deler av landet, hvor vi har lav politidekning.
Sandberg var inne på spørsmålet om ny politihøyskole, for det har blitt veldig stille om det de siste årene, bl.a. i statsbudsjettene, og det må jo vurderes parallelt med etableringen av dette senteret med sikte på økte treningsmuligheter for de stadig flere politistudentene i Oslo-området.
Spørsmålet er da: Hvordan vil statsråden sørge for at etableringen av ny politihøyskole integreres i arbeidet med nytt beredskapssenter i Oslo-området, uten at det forsinker etableringen av senteret? Og når kan vi forvente at vi får en sak om etablering av ny politihøyskole?
Statsråd Grete Faremo [10:12:57]: Som sagt, arbeidet med beredskapssenteret går framover i henhold til de planer som jeg har redegjort for, og målet er selvsagt å legge fram forslag om dette så fort som mulig.
Vi har diskutert spørsmål om politidekning mange ganger, og vi gjør også tiltak for å øke politidekningen. Ikke minst er utdanningen av antall politi økt betraktelig.
Vi har utvidet utdanningstilbudet med å ta i bruk lokaliteter både på Kongsvinger og i Stavern, og det tilbys nå slik utdanning fire steder i landet.
Mitt mål er selvsagt å komme tilbake med så gode planer og konkrete forslag som mulig også på dette området, men uten at det skal forsinke planene med beredskapssenteret.
Presidenten: Kjell Ingolf Ropstad – til oppfølgingsspørsmål.
Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [10:14:09]: Jeg er glad for at justisministeren, og egentlig et samlet storting, er opptatt av både samordning og fortgang, sånn at en får på plass et beredskapssenter. Flere har vært inne på at nettopp politiet selv er tydelig på at de ønsker senteret, politiet ber om mer trening. Justisministeren har også tidligere sagt at en ønsker fortgang, og tidligere justisministre har sagt det, så det er viktig at det kommer så fort som mulig.
Jeg vil også utfordre justisministeren på en annen problemstilling når det gjelder beredskap. Én ting er at en må få på plass god beredskap og et eget senter i Oslo-området, men ser justisministeren samtidig et behov for lignende senter, bare i en mye mindre skala, andre steder i landet, sånn at en får en bedre samordning mellom politi og andre etater rundt om i hele landet?
Statsråd Grete Faremo [10:14:59]: Jeg er glad for den oppmerksomheten beredskapssenteret har fått i dag – og ikke minst for den utålmodigheten som gjør seg gjeldende. Vi jobber hardt med å sikre rask oppfølging av det som også var et av de prioriterte punktene i spesialkomiteens innstilling etter 22. juli her i Stortinget.
Så jobber vi med sikte på å høyne beredskapen også på andre måter, ikke minst med å ha den geografiske utfordringen in mente. Det er også noe av bakgrunnen for at vi var raske med å endre instruksen for bruken f.eks. av redningshelikoptrene, i tillegg til at vi høynet beredskapen som Forsvarets helikoptre har på Rygge. Vi må komme tilbake til hvordan de ulike beredskapstiltakene – utover dem vi har i dag – vil se ut, og vi vil legge fram en samfunnssikkerhetsmelding i Stortinget før sommeren.
Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.
Ine M. Eriksen Søreide (H) [10:16:19]: Mitt spørsmål går til utenriksministeren.
Julia Timosjenko – opposisjonslederen i Ukraina – sitter fengslet på en dom som de aller fleste mener er et politisk hevntokt. Denne uken har vi kunnet se bilder av Timosjenko med tydelige blåmerker. Hun sultestreiker og er tvangsoverført til medisinsk behandling.
I kjølvannet av det har EU-kommisjonens president, Barroso, sagt at det er uaktuelt for ham å reise til Ukraina før landet har endret sin menneskerettighetspolitikk. Tyskland, og Angela Merkel, vurderer bl.a. boikott av sommerens fotball-EM nettopp for å markere sin motstand mot menneskerettighetspolitikken i landet. I Sverige har utenriksminister Carl Bildt kalt den ukrainske ambassadøren inn på teppet og krevd en forklaring på hva som skjer i Ukraina, og ikke minst har Gahr Støres kollega, utenrikspolitisk talsmann Urban Ahlin hos Socialdemokraterna, sagt at det er på tide å tenke pisk – vi må fortelle Ukraina at dette er totalt uakseptabelt, og at vi ønsker å se nærmere på hva som kan gjøres for å straffe Ukraina.
Fra Norge er det stille. Hva mener utenriksministeren må til for å håndtere situasjonen i Ukraina?
Utenriksminister Jonas Gahr Støre [10:17:43]: La meg først si at det ikke er stille fra Norge. Vi har sluttet oss til de mange – skal vi si – protestene mot den utviklingen vi ser i det politiske regimet i Ukraina. Regimeskifter i det landet, fra den ene veien til den andre og tilbake, har en tendens til å føre til en lang rekke – skal vi si – hevntokt mot dem som hadde makten før. Det vi nå ser når det gjelder rettssaken og fengslingen av Timosjenko, reiser grunnleggende spørsmål om menneskerettigheter og rettssikkerhet. Det har Norge tatt opp. Vi har tatt det opp overfor diplomater fra Ukraina utenfor Ukraina, og vi har tatt det opp gjennom vår ambassade i Kiev.
Så vi slutter oss til de stemmene som fokuserer på denne konkrete saken. Det gjelder også to–tre andre av hennes medarbeidere – eller skal vi si de er i samme politiske leir – som har opplevd fengsling og brutal behandling.
Det er to tilnærminger til dette. Det ene er den konkrete situasjonen for disse menneskene – hvordan vi kan hjelpe dem med å sikre medisinsk behandling, sikre at de kommer til grundig legeundersøkelse, og sikre at de rettighetene som gjelder, blir respektert. Denne konkrete saken er i en pågående rettsprosess i Ukraina, en sak som skal få løpe videre, og som vi kan ha forventninger til. Når det så gjelder forholdet til Ukraina og hvordan det internasjonale – og det europeiske – samfunnet skal forholde seg til det, vil jeg være tilhenger av at vi der arbeider gjennom Europarådet og de forpliktelsene Ukraina har som medlemsstat og pliktig overfor de europeiske konvensjonene, og de bredere europeiske uttalelsene. Hvorvidt vi skal trekke inn boikott av sportsarrangementer, vil jeg stille meg nølende til. Det har ikke vært en linje Norge har hatt i lignende tilfeller tidligere, og det er ikke noe jeg umiddelbart mener er et egnet virkemiddel her. Men her er det viktig, overfor hele spekteret av politiske krefter i Ukraina, å protestere mot den måten det tas slike oppgjør på – fokusere på denne konkrete saken med opposisjonslederen, men også holde det politiske systemet som helhet – både opposisjon og posisjon – ansvarlig for politisk kultur.
Ine M. Eriksen Søreide (H) [10:19:49]: Med bakgrunn i hvordan rettssaken som førte til dommen mot Timosjenko, ble ført, er det vel i grunnen liten grunn til å ha forventninger til den rettsprosessen som skal foregå. Tvert imot er det all grunn til å uttrykke stor bekymring for en stadig forverring i menneskerettighetssituasjonen både i Ukraina og i land i regionen – som f.eks. i Hviterussland. Dette er noe Norge må flagge klart og tydelig at vi ikke aksepterer – i likhet med det våre nærmeste naboer og allierte gjør.
For noen dager siden gikk det av en rekke bomber i en av Ukrainas største byer, og spekulasjoner i Kiev går bl.a. på at dette er det myndighetene selv som står bak, nettopp for å ta oppmerksomheten bort fra saken til Timosjenko. Vi vet at det er parlamentsvalg til høsten, og særlig fra EUs side har man pekt på at Janukowitschs parti kan komme til å unngå en av sine verste konkurrenter ved å holde Timosjenko fengslet.
Hvordan vurderer utenriksministeren muligheten for et åpent, fritt og rettferdig valg i Ukraina denne høsten?
Utenriksminister Jonas Gahr Støre [10:20:52]: Det er all grunn til å være urolig for at dette ikke blir åpent, fritt og rettferdig. Det skyldes jo det vi har sett ved tidligere valg. Likevel mener jeg det er viktig at vi nå holder Ukraina fullt ut ansvarlig for at ankeprosesser foregår på en skikkelig måte, selv om vi kan være skeptiske til det, at vi forutsetter at valg holdes på en skikkelig måte, selv om vi kan være skeptiske til det, og at vi bruker alle de mulighetene vi har gjennom observatører, nærvær og diplomatisk arbeid for å påvirke det. Norge har for øvrig sluttet seg til alle de europeiske tiltakene overfor Hviterussland. EU-landene trakk sine ambassadører ut. Utfordringen ved det er jo hva som skal til for å sende dem tilbake, og det gjør de nå – ambassadører reiser nå tilbake til Hviterussland. Det er jo en erkjennelse – også for at man ønsker å påvirke på stedet. Så her tror jeg det er et aktivt samspill mellom å holde myndighetene ansvarlig og ikke vike unna for også å bruke press, slik det ble gjort mot Hviterussland. Det kan også skje med Ukraina, et land som står og vipper i forhold til hvor det går når det gjelder innflytelse – mot euroatlantisk integrasjon eller mot større avhengighet av Russland.
Presidenten: Det blir gitt anledning til tre oppfølgingsspørsmål – først representanten Peter Skovholt Gitmark.
Peter Skovholt Gitmark (H) [10:22:10]: Jeg deler den oppfatningen til spørreren at det har vært lite ny politikk fra regjeringen når det gjelder Ukraina og den forverringen av den politiske situasjonen som har funnet sted i Ukraina. Like fullt deler jeg problemstillingen knyttet til manglende respons også fra Stortinget. I næringskomiteen, da vi hadde saken om ratifikasjon av en frihandelsavtale mellom EFTA-statene og Ukraina, er det kun opposisjonspartiene som står bak en merknad hvor vi er kritiske til situasjonen – at dommen mot Timosjenko «fremstår som politisk motivert», at frihandelsavtalen «gjør det særlig viktig for Ukraina å vise at landets forpliktelser vedrørende demokrati, menneskerettigheter og rettssikkerhet tas på største alvor», og at «det er betydelige utfordringer knyttet til transparens og korrupsjon».
Dette er jo ting som utenriksministeren nå i forbindelse med spørsmålet fra Ine M. Eriksen Søreide nettopp trekker opp. Hvorfor tror utenriksministeren at regjeringspartiene velger å stå utenom merknader sånn som dette, som det burde ha vært tverrpolitisk enighet om?
Utenriksminister Jonas Gahr Støre [10:23:14]: Med respekt for fordelingen her får jeg svare for hvordan vi arbeider i Utenriksdepartementet. Så er jeg sikker på at de debattene går i utenrikskomiteen.
For Norges del mener jeg vi har vært en helt tydelig stemme, sammen med andre europeiske land, når det gjelder de forpliktelsene Ukraina har. Men vi er nødt til å finne en balanse hvor vi integrerer landet i disse europeiske institusjonene, de internasjonale samarbeidsordningene, bl.a. gjennom handel, bl.a. gjennom muligheten til å reise, Europarådets arbeid, OSSEs arbeid, konvensjonsforpliktelser som de skal ha – da må vi ha tilgang – samtidig som vi selvfølgelig uttaler oss både i enkelttilfeller og prinsipielt når rettssystemet ikke holder mål, når det er brudd på menneskerettighetene – som vi har grunn til å frykte – og ikke minst når det er en altfor høy korrupsjon og manglende tillit til institusjonene.
Ukraina er av de landene som det er mest grunn til å være urolig for. Det samme gjelder Hviterussland, som ligger i denne mellomfasen. Vi ønsker en utvikling i retning av europeiske prinsipper og standarder og vil gjøre alt vi kan for å bidra til det.
Presidenten: Morten Høglund – til oppfølgingsspørsmål.
Morten Høglund (FrP) [10:24:21]: Den alvorlige situasjonen for menneskerettigheter og rettssikkerhet i Ukraina er ikke unik når det gjelder stater i det tidligere Sovjetunionen. For vel 20 år siden trodde vi jo at vi samlet oss om felles verdier. Nå kan det se ut som om man nærmest permanent deler kontinentet, for så vidt på nytt. Europarådet og OSSE er blitt referert til. De virker jo ikke nødvendigvis som effektive organisasjoner med hensyn til å snu denne utviklingen og trenden.
Det jeg vil utfordre utenriksministeren på, er om man kan se på om vi har noen effektive virkemidler for å møte denne situasjonen. Ukraina har vært nevnt, og Hviterussland har vært nevnt. Vi kan gå til Aserbajdsjan, og vi kan godt fortsette reisen i ganske tragisk utvikling på mange områder.
Utenriksminister Jonas Gahr Støre [10:25:11]: Først kan man jo begynne med en erkjennelse av at vi har ikke et opplagt virkemiddel som vi kan ta i bruk, og som så retter opp situasjonen akkurat slik vi ønsker det, og som innfører rettsstat, stabilitet, demokrati, menneskerettigheter etter standarder vi mener lever opp til det. Vi har ikke det ene virkemiddelet. Derfor er det et sett av virkemidler vi må bruke. Jeg tror faktisk at en mer åpen verdensøkonomi, det å kunne utvikle samfunn som kan klare seg der, er ett viktig virkemiddel som er tilgjengelig. Land som har sviktende institusjoner og økende korrupsjon, feiler i dette internasjonale, åpnere økonomiske bildet. Derfor mener jeg at vi må bruke, som sagt, virkemidler fra de institusjonene, konvensjonene og forpliktelsene landene har – Europarådet, OSSE osv., også FN – og så må vi arbeide for at markedsøkonomiske rettsstatsprinsipper blir anvendt for måten vi forholder oss til de landene på, gjennom det vi måtte ha av avtaleverk, frihandelsavtaler osv., for å bidra til at de kommer inn på en rett kurs. Men dette er ikke enkelt, og det er dype motkrefter mot en slik utvikling.
Presidenten: Dagfinn Høybråten – til oppfølgingsspørsmål.
Dagfinn Høybråten (KrF) [10:26:22]: Jeg kan være enig med utenriksministeren i én ting: Det vil neppe gjøre inntrykk på noen dersom Norge skulle erklære at vi boikotter fotball-EM i Ukraina. For å kunne boikotte et arrangement bør man vel først være kvalifisert for det.
Men det som vel var Ine M. Eriksen Søreides poeng, var om Norge vil følge den linje som enkelte andre europeiske land har lagt seg på, nemlig å erklære at Norge ikke vil reise til Ukraina på høyt nivå, i den situasjonen som nå er så uavklart rundt den tidligere statsminsterens situasjon.
Det andre spørsmålet jeg ønsker å stille, er om Norge vil støtte det kravet som bl.a. har kommet fra Human Rights Watch og andre, om en umiddelbar og uavhengig gransking av hva som har skjedd rundt den tilsynelatende klare mishandling av Timosjenko i fengselet.
Utenriksminister Jonas Gahr Støre [10:27:26]: Til det siste først: Jeg vil jo si at enhver form for klarhet rundt den type mistanker om mishandling av mennesker i fengsel vil Norge støtte. Det er også ting vi har tatt opp før det kom fra denne viktige organisasjonen, gjennom våre diplomater i Kiev, i en gruppe land som arbeider spesielt for å fokusere på den ene saken og noen andre saker.
Når det gjelder spørsmålet om ikke å støtte besøk på høyt nivå til Ukraina, er jeg ikke rede til å konkludere på det. Jeg ser ikke at det er et enhetlig europeisk budskap, det kommer fra litt ulike hold, men det er positivt at det kommer utsagn som øker presset på regimet i Ukraina. Men vi har erfaring med fra en del land i lignende kategori – om jeg så må få si det – at isolasjon ikke nødvendigvis er den veien som fører til at reformkrefter, videre utvikling, går rett vei. Jeg vil ikke utelukke det, men vi må se nærmere på hva det kan være, hvordan det er samordnet, og hvordan det også kan bidra til å få til positive endringer.
Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.
Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [10:28:41]: Jeg har et spørsmål til justisministeren.
Et samlet storting har vært opptatt av å bekjempe tvangsekteskap. Det er vår plikt å forhindre at våre innbyggere blir giftet bort mot sin vilje. Ett av tiltakene som ble innført, var et underholdskrav for å sikre at det var selvstendige mennesker som mottok en ektefelle, og hadde en inntekt som kunne forsørge vedkommende. Men regjeringen har jo valgt å stramme inn kravene. Fra 1. januar 2010 er underholdskravet økt til ca. 230 000 kr.
Det har vært flere eksempler på hvordan det har slått urimelig ut. Kristin og Andrew møttes på New Zealand. De fikk barn, og, som mange andre, Kristin valgte å være hjemme med barna ett år da de var små – i 2009. Derfor hadde ikke hun oppfylt det kravet til inntekt som var da de søkte om gjenforening – selv om hun hadde en stabil, god og trygg jobb å komme til i Statoil i Norge, og selv om han var faglært.
Et annet eksempel: Hanne fra Hamar ble sammen med Brian fra Canada da de studerte i Ålesund i 2008. De giftet seg i fjor og søkte om familiegjenforening. Men Hanne hadde tjent 986 kr – under tusenlappen – for lite i 2010. I forrige uke måtte Brian sette seg på flyet og reise tilbake til Canada. Nok en familie ble splittet.
UDI, som styrer regelverket, har bedt om å få lov til å kunne ta rimelige hensyn fordi de mener at det er for mange tifeller der reglene bare slår helt urimelig ut. Hvorfor mener statsråden det er så viktig at UDI ikke kan ta rimelige hensyn, sånn at man unngår eksempler som dette, som er tragiske for de partene det gjelder?
Statsråd Grete Faremo [10:30:39]: Jeg er kjent med at regelen om underholdskrav oppleves som urimelig i en del tilfeller. Det er bl.a. noen av de eksemplene som representanten nevner, som gjør at regjeringen nå følger denne praksisen nøye og også har til vurdering behovet for endring.
UDI har, på oppdrag fra departementet, rapportert om utilsiktede effekter av de innstramningene som ble gjort i underholdskravet i den nye utlendingsloven, som trådte i kraft i 2010. Vi er, bl.a. på bakgrunn av denne rapporteringen fra UDI, i ferd med å foreta gjennomgangen. Vi vil særlig vurdere om sider ved dagens regelverk virker urimelig begrensende for barns rett til familiegjenforening med sine foreldre.
Vi har allerede gitt flere instrukser til UDI som følger opp noen av deres anbefalinger. Jeg er også ute etter å få disse evaluert før sommeren. Utover det er det for tidlig å gå inn i konkrete konklusjoner som kan komme, men hvor vi altså ikke ser bort fra at det er rett å gjøre noen justeringer.
Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [10:32:16]: Jeg er glad for at statsråden antydet at det kan være behov for justeringer, men jeg er likevel opprørt over at justeringene ikke kan bli gjort fortere. For det er faktisk mennesker det gjelder, det er mennesker som i dag opplever at far eller mor må reise hjem, eller at ektefellen blir sendt ut av landet, kun fordi – som eksemplene viser – én hadde tjent 986 kr for lite og én var hjemme det ene året. Derfor kunne ikke UDI ta hensyn til årets inntekt, framtidig inntekt, ektefellens inntekt osv. Det er hensyn som det burde vært enkelt å ta til følge. En burde kunne sett at dette gir urimelige utslag. Det dreier seg iallfall ikke om tvangsekteskap. Så jeg klarer ikke å forstå hva som er vanskelig med å gi UDI muligheten til å ta rimelig hensyn, kunne bruke skjønn, se at det er individer det dreier seg om, og at det er forskjell på de ulike familiene.
Statsråd Grete Faremo [10:33:18]: De grunnleggende hensynene bak underholdskravene opplever jeg ikke at det er stilt spørsmål ved. Men det er riktig som representanten sier, at vi hele tiden må ha fokus på om regelverket likevel gir uheldige utslag på noen punkter. Det er det som er bakgrunnen for at vi innhenter informasjon, går gjennom den og også har åpnet for å gjøre justeringer på noen områder, og hvor planen som sagt er å komme tilbake med konkrete forslag så fort vi har avklart dette.
Presidenten: Det blir gitt anledning til fire oppfølgingsspørsmål – først Geir Jørgen Bekkevold.
Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [10:34:15]: Den politikken som føres i Norge i dag når det gjelder familiegjenforening, får enorme følger for mange familier. Vi ser at innvandringspolitiske hensyn går foran hensynet til familiens enhet og også barns beste.
Få ting er mer inngripende i et menneskes liv enn å bli fratatt retten til et familieliv. I dag lever mange barn og ektefeller og partnere i Norge adskilt fra sin familie. Norge har en praksis på dette feltet som er langt strengere enn i mange andre europeiske land. Nå har regjeringen lovet en oppmykning av regelverket i lang tid. Det handler ikke om noen store lovendringer som slår opp alle dører inn til Norge. Det er små endringer og justeringer av praksis som vil få enorm betydning for de familiene det gjelder.
Vil justisministeren bl.a. sørge for at barns beste blir lagt til grunn når vi kommer til det som har med familiegjenforening å gjøre – og ikke slik som det er i dag, hvor innvandringsregulerende hensyn veier tyngst?
Statsråd Grete Faremo [10:35:21]: Representanten viste til at innvandringspolitiske hensyn går foran andre hensyn. Ja, i en del saker gjør de det. Slik har det vært praktisert, så vidt jeg vet, av alle regjeringer de senere årene. Både i den regjeringen som har ansvaret nå, og i de regjeringer hvor Kristelig Folkeparti har inngått, har det vært slik at i en del saker veier likevel de innvandringspolitiske hensynene så sterkt at selv om det foreligger grunner som isolert sett kunne gitt grunnlag for opphold, gis det likevel avslag på opphold med grunnlag i de innvandringspolitiske hensyn. Hensynet til barn skal likevel selvsagt veie tungt, og det er noe av det som er det viktigste temaet for oss å drøfte grundig i den meldingen om barn på flukt som etter planen vil bli lagt fram før sommeren.
Presidenten: Per Sandberg – til oppfølgingsspørsmål.
Per Sandberg (FrP) [10:36:34]: Innvandringspolitiske hensyn må gjelde, det er jeg enig med justisministeren i. Det er klart at man kan lete etter urimeligheter. Det finnes mange urimeligheter, avhengig av hvilke øyne som ser. Jeg vil gjerne se det fra kommunenes side. Da vil jeg vise til et oppslag i Aftenposten den 22. mars. I Svelgen kommune i Sogn og Fjordane er det en person som vil hente elleve barn og en kone til kommunen, mens han fortsatt har elleve barn og en kone til. Der er oppskriften at når man har fått familiegjenforening med kone nr. 1 og de elleve første barna, skal man søke skilsmisse, og så får man gjenforening med kone nr. 2 og resterende barn. For en liten kommune som Svelgen er det en stor urimelighet og en stor utfordring. Så mitt spørsmål til statsråden er: Hva gjør man for å forberede og avhjelpe kommunene med å ta imot til dels så mange på familiegjenforening?
Statsråd Grete Faremo [10:37:39]: Jeg legger ikke skjul på at bosettingsutfordringen er stor i Norge i dag. Vi har for mange asylsøkere som fortsatt sitter i mottak, selv om de har rett til opphold i Norge og skal bosettes i våre kommuner. Vi jobber derfor tett og godt sammen – ansvarlige departementer og kommunene – både når det gjelder bosettingstilskudd, og når det gjelder andre former for tiltak knyttet til det å sikre en god start ute i ulike lokalmiljø.
Jeg kjenner ikke den konkrete saken og vil avstå fra å kommentere den. Men det er viktig at vi holder den gode løpende kontakten med kommunene for å kunne sikre at regelverket fungerer etter hensikten.
Presidenten: Trond Helleland – til oppfølgingsspørsmål.
Trond Helleland (H) [10:38:51]: Dette er vel et av de områdene som vi som jobber med asyl- og innvandringspolitikk, får flest henvendelser om. Det er mange historier som framstår urimelige, men veldig ofte hører man bare den ene siden av saken. Det er viktig at man har et ordentlig regelverk her – og et regelverk som også tar individuelle hensyn.
Det punktet som kanskje flest reagerer på, og som i alle fall vi får mange henvendelser om, er det som spørreren først var inne på, og som også justisministeren svarte på, nemlig at det er fjorårets inntekt som skal legges til grunn, og at det er veldig firkantet hvor grensene går.
Hadde det ikke vært en idé – når en nå går gjennom dette – å se på hva folk faktisk tjener i øyeblikket, at de har et etablert arbeidsforhold som viser at de har oppfylt dette underholdskravet? Høyre mener at underholdskravet er viktig, men det må være rom for individuell tolkning.
Statsråd Grete Faremo [10:39:52]: Det er jo disse temaene som er til vurdering. Det kan være mange grunner til at personer er i ulik livssituasjon fra det ene året til det andre, og som også representanten pekte på, er det grunnleggende, bred enighet rundt krav til underhold slik det framkommer i dag.
Men vi må gå gjennom hvorvidt regelverket likevel gir uforutsette og urimelige utslag på enkelte områder. Vi vil derfor komme tilbake til dette om kort tid. Det kan være rom for korrigeringer, det kan være riktig å gjøre endringer på noen områder.
Presidenten: Trine Skei Grande – til oppfølgingsspørsmål.
Trine Skei Grande (V) [10:40:54]: Justisministeren representerer en regjering som gjør en heltemodig og flott innsats for å la folk få lov til å gifte seg med personer av hvilket kjønn man ønsker, om man ønsker å gifte seg med mann eller dame. Men man må virkelig passe på ikke å forelske seg utenfor EØS-området under denne regjeringa. Det er man mye mer restriktiv på.
Jeg har et spørsmål. Da man laget disse reglene, var det med to formål: Man skulle unngå tvangsekteskap, og man skulle unngå at folk skulle ta hit personer som de ikke klarte å forsørge. Det er de to hovedmålsettingene for dette regelverket. Når det er så soleklart at praktiseringa ikke når de to målene – når man forelsker seg i en snekker fra New Zealand, som kan komme hit og jobbe, er det verken stor fare for tvangsekteskap eller for at vedkommende kommer til å havne på sosialen – handler det ikke om målsettingene for reglene. Det jeg lurer på, er: Hvorfor har det tatt over ett år fra UDI foreslo de endringene, til man klarer å komme med noen endringer?
Statsråd Grete Faremo [10:42:01]: Jeg opplever at dette er en repetisjon av eksemplene på hvordan dagens regelverk fungerer, som også har vært gjennomgått fra spørrere før i dag. Det er eksempler som gjør det helt riktig å gå gjennom hvorvidt vi skal korrigere. Som jeg sier, ligger det an til at vi korrigerer på enkelte punkter. Men også disse spørsmålene tilsier at man gjør arbeidet på riktig, ordentlig vis, får opp informasjon om hvilke sakstyper dette gjelder, og setter nye grenser på en grundig, gjennomtenkt måte.
Så hensikten er å komme tilbake med forslag så raskt som mulig.
Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.
Per Arne Olsen (FrP) [10:43:15]: Mitt spørsmål går til helse- og omsorgsstatsråden.
Media fokuserer mye på helsevesenet, og det er veldig bra. Det er også bra fordi de fokuserer mye på det som ikke er så bra i helsevesenet. Vi skal alle sammen understreke – hver gang vi har anledning – hvor bra helsevesen vi har i Norge. Men til tross for det må vi alle søke å bli bedre.
I den senere tid har spesielt TV 2 fokusert en del på føflekkreft og legemidlet Yervoy, som har et virkestoff som jeg ikke engang skal forsøke å uttale.
Personene Unni, Anne og Matias har gitt et ansikt til det å få den vanskelige beskjeden om denne kreftformen. Til tross for at de kjemper for sine liv, forsøker de å få tilgang til en medisin som norske klinikere faktisk ønsker.
Helsedirektoratets ekspertgruppe sier nei, og statsråden selv har påpekt at økonomi er en av grunnene til det – la det ligge. Men statsråden fremstiller altså dette som et entydig råd. Vi vet at ikke engang nasjonalt er dette entydig. Klinikerne ønsker å ta i bruk legemidlet, og det er ikke politikere som skal overprøve – det er vi enige om. Men medisinen er altså godkjent i USA, den er godkjent i Europa.
Det er ikke riktig – som det er hevdet – at den er testet på få, den er faktisk testet ut på 10 000 pasienter. Det er pasienter i Danmark som har levd på femte året, til tross for at statsråden sier at det er kort levetid, og det er lite bivirkninger, til tross for at statsråden har sagt at det er store bivirkninger. Tre fjerdedeler har faktisk små eller ingen bivirkninger.
Da blir spørsmålet: Hvorfor satser man nå på å høre på bare ett norsk miljø og ikke på noen i utlandet?
Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [10:45:20]: Jeg har først lyst til å si at det gjør inntrykk på oss alle når vi ser ansikter og møter pasienter som har fått en alvorlig kreftsykdom, og det skal ikke være tvil om at helsevesenet i Norge er opptatt av å hjelpe alle dem som får en alvorlig sykdom, med en trygg og god behandling.
Så er jo denne diskusjonen, om hvilke medisiner man skal ta i bruk, nettopp en diskusjon som også går langt utenfor Norges grenser.
Fordi dette er vanskelig og spesielt krevende, nedsatte Helsedirektoratet en uavhengig ekspertgruppe av Norges fremste kreftleger, som representerer hele landet, for å gjøre en vurdering av fire nye kreftmedisiner, og denne gruppen besluttet å anbefale tre av disse. Når det gjelder den ene medisinen – mot føflekkreft – er det riktig at den er brukt noen steder i Danmark, og ett sted i Sverige, så vidt jeg kjenner til, men myndighetene der er også i en vurderingsfase.
Jeg er også kjent med at legemiddelmyndighetene i Amerika og i Europa er blitt bedt om å gjøre en ny studie. Norge har sagt at vi er interessert i å være med på den. Den studien skal – etter det jeg kjenner til – starte opp allerede i neste uke. Det er ikke avgjort hvilke pasienter som får være med på denne studien, hvem som skal inn i den, men dette blir tatt opp til vurdering. Det skal ikke være tvil om at det er effekten av medisinen som var årsaken til den avgjørelsen som ble tatt, men selvfølgelig er vi opptatt av at pasienter som er alvorlig syke, skal få være med i videre studier, og man vil gjøre nye vurderinger dersom det kommer ny informasjon.
Per Arne Olsen (FrP) [10:47:22]: Det er slik at vi får veldig delte signaler fra fagmiljøer. Det var på tv senest for et par dager siden en dansk overlege som har behandlet over 120 pasienter med denne medisinen, med ganske gode resultater. For de personene som dette gjelder, handler hver dag – ja, faktisk hvert sekund – om overlevelse. Jeg velger å oppfatte statsråden dit hen at hun nå åpner for at vi skal ha studier også i Norge, men da handler dette om tempo. Her er det mange pasienter hver dag, norske onkologer vil gjerne ta i bruk denne medisinen, og da haster det.
Når vi så får signaler om at man bruker denne medisinen med ganske gode resultater – Danmark begynte å bruke den for seks måneder siden, som også statsråden sa, Sverige har begynt, og også andre – da blir spørsmålet: Vil statsråden bidra til at vi får dette raskt til testing i Norge, slik at de pasientene som venter nå, kan ta det i bruk?
Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [10:48:21]: Hvis den uavhengige ekspertgruppens dokumentasjon hadde vist at denne medisinen ga overlevelse og så gode resultater, ville den vært tatt i bruk, men det var jo nettopp effekten som var årsaken til at den ikke ble anbefalt i denne omgang. Så skal det gjøres nye studier, og vi har sagt at Norge selvfølgelig er interessert i å være med på de nye studiene.
Jeg har også lyst til å understreke at det er viktig at det er uavhengige, erfarne kreftleger – sammen med Kreftforeningen, sammen med fastleger – som tar disse vurderingene, og ikke politikerne. Men det skal heller ikke være noen tvil om at vi bruker mye penger, og langt større beløp enn det denne medisinen koster, dersom det viser seg at medisinen har effekt og faktisk gir overlevelse.
Presidenten: Det er anmodet om tre oppfølgingsspørsmål, og det blir gitt anledning til det – først Kari Kjønaas Kjos.
Kari Kjønaas Kjos (FrP) [10:49:34]: Vi har gjentatte ganger fått høre at det er faglige råd som ligger til grunn når godkjenning skal gis. Helseministeren og flere rundt henne har påstått at medisinen ikke anses som livsforlengende, og at den gir alvorlige bivirkninger. Begge deler tilbakevises både av pasienter og av kreftspesialister, og ekspertgruppen sier nå at de er åpne for å vurdere dette på nytt dersom de ikke sitter på riktig informasjon.
Mitt spørsmål til helseministeren blir da: Kan vi være trygge på at det har blitt tatt en avgjørelse på riktig grunnlag når det gjelder tidligere medisiner som har vært til vurdering hos denne ekspertgruppen? Og hva vil helseministeren gjøre for å gjenopprette tilliten til at systemet rundt godkjenning av medisiner opprettholdes?
Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [10:50:30]: Jeg har lyst til å understreke at det er ingen grunn til at vi i Norge ikke skal ha tillit til våre kreftleger. Det viser resultatene av internasjonale undersøkelser; OECD-tall viser at Norge ligger i verdenstoppen når det gjelder overlevelse av kreft. Det må bety at våre kreftleger gjør riktige og kloke vurderinger.
Så er det slik at fire medisiner var til vurdering. Tre ble anbefalt. Dette er kostbare medisiner mot vanskelige og alvorlige kreftformer. Medisinen det her dreier seg om, skal brukes i en studie. Norge har sagt ja til å være med på den studien, og etter det jeg har fått informasjon om, starter den allerede i neste uke.
Presidenten: Bent Høie – til oppfølgingsspørsmål.
Bent Høie (H) [10:51:31]: Norge har vært sen med å ta i bruk nye legemidler og metoder innenfor kreft. Det har heldigvis vært en forbedring av dette i det siste, men selv nå ser vi at vi bruker mindre ressurser på kreftbehandling i form av nye legemidler enn det sammenlignbare land i Norden gjør.
Ser helseministeren at det er behov for å få bedre og raskere beslutningssystemer knyttet til det å ta i bruk nye legemidler på dette området? Og ikke minst: Ser helseministeren at det er behov for at vi klarer å få til f.eks. et nærere nordisk samarbeid? Det er jo nå slik at områdene blir smalere, mer kompliserte, og det er vanskelig å se at Norge alene kan ha tilstrekkelig uavhengige fagmiljøer langt framme til å kunne ta denne typen vurderinger. Dessuten er det alltid grunnlag for å stille spørsmål ved om disse uavhengige ekspertene er så uavhengige – hvis noen f.eks. er avdelingsledere ved de avdelingene som i neste omgang skal betale for bruken av legemidlene.
Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [10:52:38]: Det er første gangen det er blitt nedsatt en slik uavhengig ekspertgruppe som også har med Kreftforeningen og en fastlege. Jeg synes ikke den skal mistenkeliggjøres i dette arbeidet, jeg tror de har gjort en klok og grundig vurdering ut fra det de har hatt av informasjon.
Jeg er ikke uten videre enig i at vi er sene til å ta i bruk legemidler, men vi er veldig opptatt av at de legemidlene som skal tas i bruk, skal være trygge. Resultatene for kreft tyder jo på at det ikke har vært helt feil. Men likevel er jeg veldig opptatt av at vi har et enhetlig system. Derfor har jeg varslet at det kommer et enhetlig system for hele landet i forbindelse med stortingsmeldingen om kvalitet og pasientsikkerhet. Denne uavhengige ekspertgruppen var nettopp et forsøk på å gjøre en vurdering som skulle gjelde for hele landet, for vi har sett at det har vært tatt i bruk ulike legemidler.
Nordisk samarbeid er jeg veldig for.
Presidenten: Filip Rygg – til siste oppfølgingsspørsmål.
Filip Rygg (KrF) [10:53:54]: Det er ingen grunn til å mistenkeliggjøre ekspertgruppen. Men vi kan likevel konstatere at det er relativt store forskjeller mellom landene, og det virker også å være relativt store forskjeller mellom pasientene, da noen får lov til å være med i studier og andre ikke.
Spørsmålet – som også flere har vært inne på, men som jeg ikke opplever at de har fått svar på ennå – er hva statsråden og departementet vil gjøre for å se nettopp på disse forskjellene mellom f.eks. våre naboland Sverige og Danmark og Norge. Hva kan gjøres for å få til et nordisk samarbeid, men aller mest for å få til en praksis i Norge som vi er trygge på følger den medisinske utviklingen? Vi har fått et nødvendig skille mellom legemiddelindustrien og legene, men det er viktig at den faglige utviklingen går sin gang, og at man følger med på det som kommer av nye legemidler.
Hva vil statsråden gjøre for å sikre at Norge ligger i front, og at det ikke er urimelige forskjeller, sammenliknet med våre to naboland?
Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [10:54:55]: Senest i forrige uke var dette et tema på et EU-møte og på et helseministermøte, fordi dette er en problemstilling som man har i mange land, med dyre kreftmedisiner som kommer inn, og det kommer til å komme flere kreftmedisiner inn. Jeg har igjen lyst til å understreke at det må være de uavhengige ekspertene som tar disse avgjørelsene, og ikke vi politikere. Så skal vi selvfølgelig legge til rette for at vi skal kunne samarbeide i Norden. Det har vi også gjort, og vi er opptatt av å kunne gjøre det. Nettopp – som det ble sagt av forrige spørrer – fordi en del av disse kreftformene er sjeldne, og for at vi skal ha en stor nok gruppe, er det viktig at vi kan samarbeide.
Når vi nå er opptatt av også å få et likt system i hele Norge, er det fordi vi har sett tidligere at man har tatt i bruk medisiner på noen sykehus, og ikke på alle. Det er viktig å få på plass. Selvfølgelig ville det også ha vært et gode å få et bedre samarbeid i Norden, slik at vi hadde en mer lik praksis.
Presidenten: Da går vi til neste og dagens siste hovedspørsmål, fra representanten Bent Høie.
Bent Høie (H) [10:56:09]: Helseministeren kan bare bli stående.
Mange eldre og deres pårørende er engstelige for at de ikke skal kunne ha en omsorgsbolig eller en sykehjemsplass når de har behov for det. I det siste, i debatten om norsk eldreomsorg, har veldig mange trukket fram Fredericia-modellen i Danmark og det sterke ønsket mange har om å bo hjemme så lenge som mulig, og at man bør hjelpe folk til å bo hjemme lenger.
Det er Høyre helt enig i. Men en forutsetning for å kunne bo hjemme og å bo hjemme lenge er at en vet at den dagen en har behov for en sykehjemsplass eller en pleie- og omsorgsbolig, er det faktisk en ledig plass. Engstelse fører til at mange kanskje søker seg inn tidligere enn det de skulle ønske, fordi de er redde for at plassen ikke er der når de har behov for den.
Mange kommuner mangler sykehjemsplasser og omsorgsboliger, og mange er heller ikke forberedt på det økte behovet som kommer i årene framover. Høyre har flere ganger over flere år tatt opp behovet for at en her skal bruke alle gode krefter, også private boligbyggelag eller ideelle organisasjoner, som kan være med kommunene og løse oppgaven med å skaffe full sykehjemsdekning og full dekning av heldøgnspleie og omsorg. Så vi var veldig glade da regjeringen i januar i fjor gikk ut med brask og bram, med statsministeren i spissen, og sa at nå skulle regelverket bli endret. Regjeringen hadde endelig innsett at det var behov for også å bruke de private for å nå regjeringens målsetting om 12 000 flere plasser.
Nå har vi fått resultatet, og status er at det er blitt vanskeligere. Ja, faktisk sier Arbeiderpartiet, ved sin egen kommunalråd i Trondheim, at det nå har blitt vanskeligere å bygge omsorgsboliger i samarbeid med private. Hva vil statsråden gjøre med dette?
Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [10:58:15]: Det skal ikke være noen tvil om at for regjeringen er det viktig å bygge ut omsorgssektoren – fordi vi ser at det er behov for det, og fordi også fremskrivningene gjør at vi nå har et tidsvindu både når det gjelder å bygge opp kapasiteten i antall plasser, bygge opp kompetanse – der er vi kommet ganske langt – og når det gjelder å øke kvaliteten i omsorgssektoren.
Vi har også vært opptatt av at flere måtte kunne være med og bygge ut fordi vi gjerne ville ha fortgang i utbyggingen, selv om vi kan si at vi ligger halvveis, ved halvgått løp, i utbyggingen. Men det har ikke tatt av på den måten vi kanskje ønsket, selv om det er kommuner som har satt i gang med en del plasser, uten at kommunene er eier av disse plassene. Vi økte tilskuddet. Vi økte mulighetene for at man skulle kunne samarbeide både med ideelle og med boligbyggelag og andre kommersielle hvis kommunene ønsket det.
Siden dette har kommet på dagsordenen og det er blitt varslet at dette er vanskelig, har jeg tatt initiativ til et møte med Husbanken, med boligbyggelagene og med KS for å se på hva som er flaskehalsen. Jeg registrerer at noen kommuner, bl.a. Haugesund og Bamble, har satt i gang en slik bygging. Men vi vil se hva som er vanskeligheten, fordi vi er opptatt av å få dette til. Tilskuddet deles jo ut til kommunene etter søknad. Kommunene kan leie plasser, f.eks. i et boligbyggelag, hvis boligbyggelaget bygger med en avtaleperiode på 30 år, som er ett av vilkårene.
Men vi skal gå grundig gjennom dette. Vi er opptatt av at vi skal ha fortgang i utbyggingen. For selv om vi har sagt at vi skal ha 12 000 tilsagn innen 2015, er vi opptatt av at byggingen skal skje så fort som mulig.
Bent Høie (H) [11:00:21]: Både boligbyggelagene og interesseorganisasjonen Virke sier at reglene er blitt vanskeligere, og at de er i ferd med å gi opp muligheten til å bidra. I Trondheim har Trondheim og Omegn Boligbyggelag en tomt klar. De ønsker å bygge, og kommunen ønsker at de skal bygge, men de får det ikke til med det eksisterende regelverket.
Høyre har tatt til orde for at regelverket for å bygge private sykehjemsplasser bør bli like enkelt som det som det var for å bygge private barnehageplasser. Da hadde man en bindingstid på ti år. Man hadde bare behov for en godkjenning fra kommunen på at det faktisk var et behov for plassene. Så kunne man søke og få midler direkte gjennom fylkesmannen til å få bygd ut plasser. Hva er det som gjør at regjeringen vurderer å ha et så mye mer komplisert system når det gjelder sykehjemsplasser, enn det man selv hadde når det gjaldt barnehageplasser? Kan ikke regjeringen nå bare innse at det enkleste vil være å kopiere systemet som var en suksess for barnehager, og overføre dette til private, ideelle og boligbyggelag som ønsker å bygge sykehjemsplasser? Da kan vi nå målsettingen om full sykehjemsdekning like raskt som målsettingen om full barnehagedekning.
Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [11:01:30]: :Vi ønsker nettopp å gi muligheter både til ideelle og til boligbyggelag. Nettopp derfor har jeg tatt initiativ til et møte, slik at vi skal se på hva det er som gjør at man i noen kommuner finner ut at dette er vanskelig, mens man i andre kommuner klarer å få dette til og kommer i mål. Det skal ikke være noen tvil om at vi er opptatt av å ha fortgang i denne utbyggingen. Selv om, som Bent Høie sier, de fleste ønsker å bo hjemme så lenge som mulig, er det slik at det må være en plass den dagen man trenger det. Det er det som er regjeringens målsetting. Det er det vi jobber for.
Vi er selvfølgelig opptatt av at det skal være like enkelt å bygge sykehjemsplasser. Det viser seg å være litt tyngre for å få til den fortgangen vi ønsker. Men vi skal gjøre det vi kan for å få bort disse flaskehalsene.
Presidenten: Det blir to oppfølgingsspørsmål – først representanten Arve Kambe.
Arve Kambe (H) [11:02:38]: Fra Høyres side mener vi at det regelverket regjeringen har lagt opp til, er for komplisert. Det er for byråkratisk, og det er altfor strenge krav for å få investeringstilskudd.
Ett eksempel på dette er Søster Ninas sykehjem i Jevnaker, som siden 1950-tallet har drevet 34 private plasser, og som nå ønsker å modernisere og bygge om til 50 rom. De får ikke investeringstilskudd, fordi vertskommunen har full dekning. De som bruker dette, er Oslo kommune, Gjerdrum kommune, Ringerike kommune og ikke Jevnaker kommune. Dermed er det ingen kommuner som kan, vil eller burde stille garanti i 30 år for dette sykehjemmet. Resultatet er at de i årevis har holdt på med et ombyggingsprosjekt – alle ønsker det, men regjeringen har laget et så dårlig regelverk at man har glemt de interkommunale tilbudene i privat regi for å løse køene, gjerne i forbindelse med Samhandlingsreformen. Hvordan vil statsråden bidra til at interkommunale tilbud får finansiering?
Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [11:03:44]: Det er ikke noe i veien for at flere kommuner kan gå sammen og bygge ut, enten det er lokalmedisinske sentre, eller det er sykehjemsplasser. Vi økte tilskuddet i fjor, slik at man nå får tilskudd på 916 000 kr per sykehjemsplass og 687 000 kr per heldøgns omsorgsplass. Det er ikke noe i veien for at kommunene kan bygge. Det er kommunene som må gjøre en vurdering av om de har behov for dette eller ikke.
Hvis de ønsker å samarbeide med andre – med ideelle eller med boligbyggelag – er det anledning til det. Jeg har også fått tilbakemeldinger om at noen opplever dette som for komplisert. Andre klarer å gjennomføre det – bl.a. Haugesund har klart å gjøre det. Da må vi se på hva det er som gjør at man får det til i Haugesund, mens man ikke får det til andre steder. Så har vi også satt i gang et prosjekt i regi av Fafo som ser på hva det er som gjør at noen kommuner lykkes med utbygging av eldreomsorgen, mens andre ikke gjør det.
Presidenten: Representanten Jon Jæger Gåsvatn – til dagens siste oppfølgingsspørsmål.
Jon Jæger Gåsvatn (FrP) [11:04:50]: I forbindelse med endringene i investeringstilskudd til heldøgnsplasser foreslo Fremskrittspartiet nesten en dobling av det statlige tilskuddet. Vi la også inn 3,5 mrd. kr i øremerkede driftsmidler i vårt alternative statsbudsjett. Nå har regjeringen lovet sykehjemsplass til alle som ønsker og har behov for det. Men så langt er netto tilvekst av sykehjemsplasser bare ca. 950. Det er langt unna det som trengs for at alle som ønsker enerom, skal kunne få det.
Vi ser også at sykehjem gjøres om til hybelhus, og at gamle og syke må betale opptil 5 000 kr måneden for 12 m2. Det foregår altså en gigantisk privatisering av omsorgsarenaene. Spørsmålet er da hvilke nye grep regjeringen nå vil komme med, siden deres politikk åpenbart ikke virker. Hvilke nye grep vil regjeringen komme med, slik at vi får på plass nok sykehjemsplasser til å dekke dette i forhold til eneromsreformen, som ble lovet allerede i 1996, og den demografiske utviklingen vi ser kommer ganske raskt?
Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [11:05:56]: Jeg er ikke enig i at regjeringens politikk ikke virker. Ved halvgått løp i den utbyggingsplanen som vi er inne i, har vi tildelt i endelige søknader ca. 5 600 plasser. Det betyr at vi er omtrent halvveis frem til 2015. Vi er opptatt av at det skal gå fortere å bygge ut. Derfor åpnet vi også opp for at ideelle, boligbyggelag og andre skulle kunne samarbeide med kommunen dersom kommunen ønsker å gjøre det.
Så har jeg også lyst til å understreke at vi har fått 22 000 nye ansatte inn i omsorgssektoren. Det er et formidabelt kvalitetsløft, fordi de aller fleste av dem som kommer inn, er kompetente. Det gjør at vi har muligheter for både å gi omsorg hjemme og gi omsorg i sykehjem. Men jeg ser også at dette er en sektor som vi hele tiden må bygge ut og fokusere på. Dårlige eksempler som kommer frem, minner oss stadig vekk om det. Derfor er det viktig at vi lykkes i å komme i mål med dette omsorgsløftet.