Presidenten: Etter ønske fra familie- og kulturkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Solveig Horne (FrP) [10:11:09]: (ordfører for saken): Som ordfører for denne saken har jeg lyst til å gi litt honnør til tidligere stortingsrepresentant Gina Knutson Barstad for det arbeidet hun også har gjort i denne saken.

Det forslaget som i dag ligger til behandling, viser at vi trenger en prinsipiell og bred diskusjon rundt temaet familieetablering. Selv om ikke dette forslaget er en omkamp om ekteskapsloven, som var oppe i 2008, reises det i saken flere viktige prinsipielle forslag fra forslagsstiller.

Komiteen er enig i at denne debatten er viktig sett fra både samfunnsutviklingen, den teknologiske utviklingen, den medisinske utviklingen og generelle holdningsendringer som gir oss nye muligheter. Men så reiser den også etiske spørsmål knyttet til reproduksjon og etablering av morskap, farskap og foreldreskap. Folk nyter stadig større frihet til selv å velge samlivsform og familieform, og det er viktig at vi politikere tar det inn over oss.

I slike viktige debatter må prinsippet om barns beste og barns rettigheter også komme fram. Barn må sikres et godt foreldreskap uavhengig av tilblivelsesmåte og seksuell orientering hos foreldrene. Forslaget om en pappastrategi for etablering av likeverdig foreldreskap handler om å sikre alle barn en trygg oppvekst og om å sikre alle foreldre likeverdig tilknytning til sine barn.

Det har vært bred politisk enighet om mye av det arbeidet som er gjort for å styrke familien og fremme likestilling de siste årene. Men det er noe vi er uenig i, og politiske uenigheter kom også litt fram i denne saken. Jeg regner med at vi neste uke kommer til å ha en heftig debatt rundt tredeling av foreldrepermisjon, så akkurat den debatten har jeg tenkt å la ligge i denne saken. Men jeg har bare lyst til å understreke at vi alle vet at familier er forskjellige, at de har forskjellige behov, og at familien derfor selv avgjør bedre enn staten hvordan hverdagen deres best kan organiseres.

I forslaget nevnes en rekke likestillingsutfordringer som må synliggjøres og løses, og at det når det gjelder foreldreskap, er et naturlig neste skritt i arbeidet for likestilling at menn og kvinner likestilles i ansvaret for barn som de setter til verden.

Lovverket må gi et tydelig signal om at man stiller de samme forventninger til menn som til kvinner med hensyn til ansvaret for barn. Gjennomgående for hele forslaget om en såkalt pappastrategi er fars rolle. Da må vi sikre at øvrige ordninger og velferdstjenester legges til rette for fedres deltakelse, og at begge foreldre anses å være like viktige for barnet i lys av et likestilt foreldreskap også etter samlivsbrudd.

Jeg kan ikke se at akkurat det er berørt av forslagsstiller, og vi vet at utviklingen er slik at tvister ved samlivsbrudd i domstolene bare øker. Dette er en urovekkende økning, og vi er nødt til å sette inn tiltak som kan redusere slike konflikter som er belastende for partene, men ikke minst for barna.

Familien er et naturlig, verdifullt og grunnleggende element som utgjør viktige rammer for barns oppvekst og framtid. Familiens stilling i det norske samfunnet må styrkes framfor at det offentlige i stadig større grad ønsker å ta avgjørelser for familien. Vi må få et samfunn der alle voksne tar ansvar, både menn og kvinner. Lovverket skal ansvarliggjøre de voksne. Setter vi barn til verden, tar vi også på oss et livslangt ansvar – det vet vi, alle som har barn.

Jeg går ut fra at de andre partiene vil redegjøre for sine standpunkt, men jeg vil gå gjennom forslagene sett fra Fremskrittspartiets side og gi uttrykk for våre meninger.

La meg få starte med forslaget om å fjerne pater est-regelen, en regel som jeg overhodet ikke skjønner at flertallet er uenig i, og jeg vil utfordre dem til å forklare dette i sine innlegg.

En far bør defineres ut fra sitt forhold til barnet, ikke ut fra forholdet til barnets mor. Han er jo vitterlig far i kraft av en direkte relasjon til barnet, ikke fordi han er gift med barnets mor. Vi mener jo i alle andre saker at biologi er avgjørende, og da må vi også følge opp dette i denne saken. Alle barn har rett til å kjenne sine foreldre.

Forslagsstillerne har tatt opp to forslag som gjelder adopsjon og vekten på far og farsansvar og mor og morsansvar.

La meg få understreke at Fremskrittspartiet i intensjonen støtter forslagene fra Kristelig Folkeparti. Vi mener at barn får den beste oppvekst ved å vokse opp i samliv med foreldre av ulikt kjønn.

Fremskrittspartiet har også sagt at vi ønsker å begrense homofiles adgang til adopsjon. En stemmeforklaring på hvorfor vi ikke støtter Kristelig Folkepartis forslag her, er at vi mener vårt eget forslag om å evaluere hele lovendringen som ble gjort i forbindelse med ekteskapsloven i 2008, er den rette vei å gå. På den bakgrunn har vi fremmet det forslaget som foreligger her.

Vi stusser over punkt III fra forslagsstillerne. Dette mener Fremskrittspartiet er å gå altfor langt, og det vil også ramme heterofile par som trenger hjelp for å få barn.

Det tas opp veldig mange viktige temaer også i punkt V, som jeg vil komme tilbake til i et annet innlegg litt senere.

Jeg tar opp forslaget fra Fremskrittspartiet og de forslagene der Fremskrittspartiet er medforslagsstiller

Presidenten: Representanten Solveig Horne har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Lene Vågslid (A) [10:16:22]: Det er fleire tema som ligg i denne saka, som er interessante å diskutere, både når det gjeld familieetablering, synet på barn, barnlause, teknologisk utvikling og ulikt syn på kva som er likestilling. Eg kjem ikkje til å ha anledning til å kommentere alle, men eg kan vel konstatere heilt til å begynne med at her er det mykje me ikkje er einig i.

Mest av alt er eg skuffa over at Kristeleg Folkeparti ikkje har kome lenger når det gjeld spørsmålet om assistert befruktning og adopsjon for likekjønna par. Det er berre å konstatere at Kristeleg Folkeparti held seg på ei svært konservativ og gammaldags linje når det kjem til spørsmålet om reproduktiv helse og familie- og samlivsformer.

Det er ofte forskjell på Arbeidarpartiet og Kristeleg Folkeparti i spørsmål om familie, likestilling og homofili. Som eg nemnde i debatten me hadde om surrogati for nokre veker sidan, har Kristeleg Folkeparti skrive i sitt program at dei ynskjer å utvikle ordninga med assistert befruktning – mens ein ser i dette forslaget i dag at dei gjer tvert imot. Det hadde vore interessant å høyre frå Kristeleg Folkeparti kva dei legg i nettopp det at dei ynskjer å utvikle ordninga med assistert befruktning.

Å føreslå å avvikle ordninga med sæddonasjon er ikkje ei modernisering av lovverket, snarare å gå tilbake i tid. Men eg er einig med Kristeleg Folkeparti i ein ting, og det er at ordninga er ikkje heilt likestilt når det kjem til synet på kvinners og menns arveanlegg – legg merke til at eg seier mannens arveanlegg og ikkje farens arveanlegg. Eg skil faktisk mellom det å vere sæddonor og det å vere far. Personleg meiner eg at ein heller burde ha likestilt ordninga – likestilt sædceller og eggceller, og tillate eggdonasjon i Noreg.

Eg synest at synet på det å vere forelder, eller far, òg er veldig snevert frå forslagsstillarane si side. Eit einsidig genetisk fokus er etter mitt syn veldig gammaldags. I tillegg synest eg at forslaget ber stort preg av mangelfull forståing av kva det betyr å vere ufrivillig barnlaus. Eg veit sjølv altfor godt kva det vil seie å vere ufrivillig barnlaus. Det er ikkje ein gjeng vaksne egoistar som set sine behov framfor andres. Det er eit legitimt ynske å få barn, og me har gode ordningar i Noreg i dag som gjev ufrivillig barnlause moglegheita til å få eit ynskebarn, bl.a. gjennom bruk av donor. Det er ordningar som Arbeidarpartiet ikkje vil reversere.

Eg reagerer òg på bruken av omgrepet «eigne barn». Definisjonen av eit barn er altså her likestilt med omgrepet «sæd», noko som etter mitt syn er ei uvanleg forståing av det omgrepet. Forslagsstillarane likestiller òg omgrepet «eigne barn» med barn produsert av eige genmateriale.

Eg vil understreke at adoptivforeldre og foreldre etter donasjon opplever i like stor grad som andre foreldre barna sine som «eigne barn». For adoptivforeldre er denne opplevinga også juridisk grunngjeven med at adopsjon betyr å ta til seg barnet som sitt eige. Forslagsstillarane viser med sine formuleringar igjen at far i deira verd er identisk med genetisk far, og dermed implisitt at sosialt farskap, anten gjennom adopsjon eller donasjon, er annanrangs, og at desse barna eigentleg ikkje er foreldras eigne barn.

Det er sjølvsagt heilt legitimt å meine at alle barn bør ha to foreldre, eller at det bør vere ein mann og ei dame, eller at dei bør vere genetiske foreldre. Men eg meiner at ein vanskeleg kan grunngje det med barnets beste. Det å ha gode omsorgspersonar, tryggleik og stabilitet og kunne danne gode og varige relasjonar er det viktigaste for barna.

Forslagsstillarane likestiller òg adopsjon med det å lage barn saman, mens sæddonasjon, ifølgje forslagsstillarane, representerer eit unnatak frå hovudregelen. Eg kan ikkje sjå ei logisk grunngjeving for dette. Ein skulle tvert imot tru at sæddonasjon, der mor er både genetisk, biologisk og sosial mamma, hadde meir til felles med det å lage barn saman enn det adopsjon har. Eg meiner med dette som eksempel at forslaget manglar både heilskap og logikk. Dersom det er slik – og det kan godt vere at barnets beste er det viktigaste for Kristeleg Folkeparti – kva er då vitsen med f.eks. å vise til at det er færre enn før som treng sæddonasjon? Det må då vel vere irrelevant kor mange som blir ramma, viss det er argumentet om barnets beste som er poenget.

Som det kjem fram av innlegget mitt, meiner eg at forslaga er snevre og har veldig lite med modernisering og likestilling å gjere. Arbeidarpartiet ynskjer ikkje å skru tilbake tida. Me er stolte av både ekteskapslova og av at me gjev ufrivillig barnlause moglegheita til å få barn, anten det er gjennom adopsjon eller assistert befruktning. Barn som kjem til gjennom assistert befruktning, eller som er adopterte, er kanskje nokre av dei mest ynskte barna i verda. Det viktigaste må vere at me sikrar alle barn ein god og trygg oppvekst og foreldre som er glad i dei og yter god omsorg.

Linda C. Hofstad Helleland (H) [10:21:55]: Jeg er enig med forslagsstillerne i at vi trenger en prinsipiell og bred diskusjon rundt temaet likeverdig foreldreskap og pappastrategi.

Prinsippet om barnets beste tilsier at barn må sikres et godt foreldreskap, uavhengig av tilblivelsesmåte og seksuell orientering hos foreldrene.

Det er viktig å ta vare på vår tids respekt for og anerkjennelse av ulike parforhold og familieformer. I den sammenheng vil Høyre fremheve familiens betydning som grunnleggende byggestein i samfunnet, og vi mener lovverket bør reflektere at mødre og fedre er likeverdige omsorgspersoner, uavhengig av hvordan familien er sammensatt.

Høyre mener allikevel at det er et grunnleggende paradoks at den åpenbare forskjellsbehandlingen av mor og far i lovverket, og i praktiske ordninger, i dag eksisterer side om side med ønsket om likebehandling og ansvarliggjøring.

Representantforslaget fra Kristelig Folkeparti som vi i dag har til behandling, tar opp en rekke likestillingsutfordringer. Det er utfordringer som må synliggjøres og løses. Når det gjelder foreldreskap, er et naturlig neste skritt i arbeidet for likestilling at menn og kvinner likestilles i ansvaret for barn de setter til verden.

Lovverket må gi et tydelig signal om at man stiller de samme forventningene til menn som til kvinner med hensyn til ansvaret for barn, og man må sikre at øvrige ordninger og velferdstjenester legger til rette for fedres deltakelse, i like stor grad som mødres deltakelse, i sine barns oppvekst.

Det er fremdeles et mål for Høyre å arbeide for mer likestilt foreldreskap og for at mor og far får like rettigheter. Høyre ønsker et samfunn der alle voksne tar ansvar – både menn og kvinner – og lovverket skal ansvarliggjøre de voksne. Setter man barn til verden, tar man på seg et livslangt ansvar. Da må man også stille opp for ungene.

Selv om det har vært bred politisk enighet om mye av arbeidet som er gjort for å styrke familien og fremme likestillingen de siste årene, mener Høyre at dagens ordning med en egen kvote for far ikke er rett vei å gå. Fordi familier er forskjellige, har de også forskjellige behov. I Høyre tror vi at familien er bedre i stand enn staten til å finne ut hvordan foreldrepermisjonen skal deles mellom foreldrene og til beste for familien.

Det er viktig at samfunnet gjennom foreldrepermisjonen legger til rette for at foreldre kan være sammen med barnet. Fordi alle familier er unike, må de ha muligheten til å dele permisjonstiden som de selv ønsker. Høyre er bekymret for at flere og flere barn mister tid hjemme sammen med familien sin, nettopp fordi man er mer opptatt av at foreldrene skal ta ut like mange dager foreldrepermisjon fremfor å ta hensyn til at dette er en omsorgsordning for barnet.

Det er viktige spørsmål som stilles i dette forslaget. Det er også forslag som det er vanskelig å diskutere, og som ikke minst er sårbart. Jeg vil berømme representanten Vågslid, som i sitt innlegg i sted belyste hvor vanskelig det er for veldig mange mennesker i Norge som strever med å få barn. Jeg synes det er modig å snakke om egne erfaringer. Det viser også at vi må behandle disse spørsmålene med stor respekt, og vi må evne å sette oss inn i hvor vanskelige disse spørsmålene er for veldig, veldig mange mennesker. Så håper jeg at vi får en fordomsfri debatt om disse spørsmålene, og at dette er noe som Stortinget vil diskutere i tiden fremover.

Karin Andersen (SV) [10:27:14]: Overordnet i denne debatten – og i alle debatter som handler om barn – må være barnets beste. Det er klart at vi har nok litt ulikt syn på hva som er barnets beste, men jeg har en følelse av at det av og til blir blandet for mye inn i forestillinger som ofte er gammeldagse, og som i hvert fall ikke tar utgangspunkt i den reelle virkeligheten som mange barn lever i. Den medisinske utviklingen reiser også etiske dilemmaer på flere områder, enten det er kreftbehandling, fosterdiagnostikk eller omsorg i livets siste fase. Jeg har en følelse av at forslagsstillerne her på en måte forsøker å reversere utviklingen, og lager en politikk som om det går an å se bort fra kunnskap og samfunnsutvikling. Det mener jeg det ikke gjør.

Men dilemmaene gjenstår. Jeg er veldig enig i innlegget fra representanten Vågslid, bortsett fra på ett punkt, og det er når det gjelder eggdonasjon. Der er jeg ikke like bestemt som hun er, nettopp fordi det der er litt mer utydelig fordi du har både en genetisk mor, og du har en fysisk mor – som har båret et barn inni seg og født det. Det er litt mer komplisert enn sæddonasjon. Men det er mulig vi etter hvert lander på samme standpunkt, det vet jeg ikke. Det viktige for SV er at dette handler om de fødte barna og hvordan de har det. Og hvordan skal vi gjøre det mulig for alle som ønsker det, å få barn?

Jeg har nå levd ganske lenge, og jeg har opplevd at barn som blir født – for å si det sånn – på den naturlige måten, med mor og far, ikke alltid er planlagt eller ønsket, eller kommer i en situasjon som er spesielt god og heldig for dem. Derfor er jeg veldig forundret over at vi hele tida skal diskutere seksuell legning, f.eks., eller om du er enslig eller par når du skal ha barn. Det må være egnetheten som omsorgsperson – tryggheten, villigheten til å stå i det forpliktende forholdet og være der, uansett hvordan det er – som er viktig. Jeg blir veldig forundret over at folk hele tida skal blande seksualitet inn i foreldreskap. Det har jeg tenkt er ett av de virkelig viktige, etiske temaene, nemlig at det gjør man ikke.

Det er der grensen går, og ikke mellom hvem som faktisk ønsker å bli foreldre. Jeg oppfatter at de som ønsker å bli foreldre, og som ikke kan bli det ut fra ulike fysiske problemer, får noen av de mest ønskede barna som er i verden. Og det, tenker jeg, må jo være den beste forutsetningen noe barn kan ha. Derfor mener også vi at det er uhyre viktig at vi legger til rette slik at alle som ønsker det, kan få de ønskede barna sine. Dette gjelder om man er et par, om man er enslig, eller om man lever i et homofilt eller lesbisk ekteskap. De vurderingene som gjøres rundt dette, gjøres jo ikke ut fra hvilken legning man har, men ut fra om man faktisk er egnet i foreldrerollen og ønsker å styrke den.

Noen av de forslagene som stilles her, er jo ganske ukontroversielle, men flere av dem handler om å reversere de stegene som Norge har tatt når det gjelder å etablere likestilt foreldreskap. Da handler det selvfølgelig om mor og far – der vi f.eks. har gjort veldig viktige grep når det gjelder pappapermisjonen, for å gjøre far mer viktig i barns liv enn det de har vært til nå – men også om de endringene vi har gjort i ekteskapsloven, muligheten til å adoptere og muligheten til å få assistert befruktning. Jeg mener dette er riktig, for veldig mange av disse barna vil bli født enten vi liker det eller ikke. Da er det vår oppgave som politikere å sikre at disse barna har likestilte rettigheter, at alle vi andre oppfører oss og snakker om disse barna som de ekte barna de er, og at vi ikke gjennom våre holdninger – f.eks. slik vi ser i saken her i dag – sprer et inntrykk av at dette foreldreskapet ikke er godt nok, for det er det.

Christina Nilsson Ramsøy (Sp) [10:32:30]: Da Kristelig Folkeparti fremmet dette forslaget i Stortinget, hadde jeg håpet på en mulighet til å få en prinsipiell debatt rundt foreldreskap og rundt mors og fars ansvar for eget barn. I en tid der både samfunnsutviklingen og den medisinske og teknologiske utviklingen kan gi oss muligheter som ville vært utenkelige for noen stortingsperioder siden, er det viktig å ha slike debatter, for det reiser jo også etiske spørsmål. Det er ikke åpenbart at vi ønsker å benytte oss av alle de mulighetene som teknologien gir oss.

Vi har gjennom flere år gitt fedre flere rettigheter, gjennom fedrekvoten, gjennom samvær – man har endret på bidragsregler for å oppmuntre til mer samvær, som var et uttalt mål i prosessen da man diskuterte dette. Men med rettigheter må det også følge plikter. I dag er det fortsatt slik at hovedansvaret for barn fort faller på mor. Det er heller ingen tvil om at fordømmelsen av en mor som overlater hovedomsorgen til en far eller forlater sine egne barn, er en helt annen enn hvis en far gjør det samme. Argumenter som at man enten er for ung, for umoden eller ikke klar for ansvaret som et barn innebærer, er også argumenter som oppfattes som mer gyldige for en mann enn for en kvinne. Dette er interessante debatter og gir et litt annet perspektiv i likestillingsdebatten.

Etter min mening er det derfor synd at Kristelig Folkeparti ser ut til å ville diskutere spørsmål om fars plikter, men havner i en helt annen debatt. Forslaget stiller viktige spørsmål, men etter min mening gir det ikke gode svar. Forslaget fører til en teoretisk diskusjon rundt lovverket, om det fullt ut likestiller måten man blir foreldre på. Den som føder, er barnets mor, og da er det ingen tvil om hvem som er den juridiske mor. Hun er også i alle tilfeller den biologiske mor – på samme måte som at den som erkjenner farskapet, som regel er den biologiske far. Men det er noen biologiske forskjeller her som vi ikke kan lovregulere oss bort fra. Men hvis Kristelig Folkeparti ønsker å stå på den biologiske linja helt ut, bør man jo – i dagens teknologiske alder, med de mulighetene som finnes – faktisk si at også mor bør signere på et skjema for at man er den biologiske mor. Det tror jeg er en retning vi ikke ønsker oss.

Forslagsstillerne frykter at menn generelt kan føle mindre ansvar for å ta vare på sine barn på grunn av en ordning med sæddonasjon her i Norge. Det synes jeg er en ganske svak kobling. Jeg tror de færreste reflekterer over dette på samme måte som Kristelig Folkeparti gjør her i sitt forslag. Holdningen til farskap, til det å ta vare på eget barn og ta det ansvaret på alvor, handler om holdninger som skapes historisk, men det handler også om egen oppvekst og egen familie.

Det er nok heller ikke pater est-regelen som er årsaken til at vi fortsatt har en vei å gå før rettene og pliktene til mor og far er på samme nivå. Pater est-regelen har lange tradisjoner i landet vårt, og alternativet ville være mye mer byråkratisk. Jeg tror også at en del ville følt det litt som en krenkelse å gå bort fra den.

Forslagsstillerne stiller også mange spørsmål om hva f.eks. en ordning med sæddonasjon gjør med robustheten til foreldreskapet. De som gjennomgår en behandling og får hjelp for å få unger, har nok tenkt gjennom denne beslutningen og gått gjennom mer enn mange av dem som får unger på naturlig måte. Det bunner i et veldig sterkt ønske om å få unger. Jeg har vanskelig for å skjønne at en ordning med f.eks. sæddonasjon eller eggdonasjon vil svekke robustheten i foreldreskapet, men det kan selvfølgelig være mange andre gode grunner mot denne typen ordninger. Men den debatten hører hjemme under revideringen av bioteknologiloven.

Når vi nå har denne ordningen med sæddonasjon i Norge, kan man ikke si at det fører til at menn – generelt sett – har grunn til å føle mindre ansvar for sine egne barn. Hele tanken bak ordningen er jo at den som donerer, ikke har noen juridisk kobling til eller noe ansvar for eventuelle barn, for det å være en donor er ikke det samme som å være far.

Selv om det kanskje ikke er forslagsstillernes hovedmål, vil jeg også si at konsekvensen av mange av forslagene og de tankene som løftes i forslaget, jo vil føre til at homofile og lesbiske par ikke får søke om adopsjon, og det er ikke en politisk retning som jeg støtter. Det gjør også at debatten plutselig blir en helt annen. Det blir ikke lenger en diskusjon om barnets beste og etableringen av familier med barnet i fokus, man får en debatt som handler om helt andre ting – ting vi har diskutert tidligere i dette stortinget, og som det er et bredt flertall for i Norge i dag.

Øyvind Håbrekke (KrF) [10:37:33]: Barnelovgivningen må ta utgangspunkt i ungene. Når barnets beste er det viktigste, hva blir da det viktigste barnelovgivningen kan gi til voksne? Svaret må være ansvar. Kristelig Folkeparti har derfor foreslått en ansvarsreform i barnelovgivningen, nettopp for å styrke voksnes ansvar og gi alle det samme ansvaret – kvinner og menn. Barneloven § 4 slår til og med fast at unger ikke trenger en far. Kristelig Folkeparti foreslår derfor en modernisering av barnelovgivningen, dvs. barnelov, adopsjonslov, bioteknologilov, for å ansvarliggjøre menn overfor unger på linje med det ansvaret kvinner alltid har hatt. Det skulle vel bare mangle, i 2012. I tillegg foreslår vi en gjennomgang av endringer i velferdsordningene som kan støtte opp om et likeverdig foreldreskap.

Jeg tar opp de forslagene som Kristelig Folkeparti står bak i innstillingen. Innstillingen viser at Kristelig Folkeparti står alene om noen av forslagene. Fremskrittspartiet støtter tre og Høyre to av forslagene. Merknadene viser òg at selv om Høyre og Fremskrittspartiet har andre syn i viktige prinsipielle spørsmål, står vi sammen om en del av refleksjonene om fedres betydning, familiens rolle og den bioteknologiske utviklingen. Likevel ser vi i debatten at særlig fra den rød-grønne leiren er man ikke fullt så opptatt av barnas beste, men langt mer av voksnes muligheter til å få barn. Å ønske seg barn er et av våre mest grunnleggende instinkter og et ønske som fortjener den største respekt. Men barnelovgivningen må likevel ta utgangspunkt i barnets beste. Jeg må si at jeg forundres litt over at man fokuserer så mye på hvor sterkt et barn er ønsket, og på hva slags premiss det er for det enkelte barn. Jeg vil be dem som snakker om det, om å vurdere signaleffekten av det overfor alle som rammes av det, på ulike vis. I hvilken grad vi er ønsket og planlagt, varierer – som kjent – ganske mye.

På bakgrunn av de reaksjonene vi har fått, særlig fra Arbeiderpartiet og SV, vil jeg i denne debatten ha klare svar. Det er på tide at Arbeiderpartiet svarer på hvorfor mor skal være viktigere enn far i det moderne Norge. Det er på tide at barneministeren på vegne av regjeringen kan svare på hvorfor det er så viktig med pappaperm, men ikke med pappa. Spørsmålene stilles av forslagsstillerne i representantforslaget og av Kristelig Folkeparti i innstillingen. Det gjøres ikke engang et forsøk på å svare. Det er forunderlig, særlig på bakgrunn av at barneloven § 4 var en del av den pakken som ble feiret som en av de største seirene for det rød-grønne prosjektet. Det burde vel gjøre det desto lettere å besvare enkle spørsmål som: Hvorfor er det viktig med pappaperm, men ikke med pappa? Av innleggene i debatten går det tydelig fram at når man ikke har forsvarspunkter, kan man gå til angrep i et slags forsøk på å skjule sin nakenhet. Keiseren virker særdeles tynnkledd for årstiden.

Sæddonasjon ble etablert på 1930-tallet, i en tid med holdninger der det ble akseptert at menn stakk av fra ansvaret. Tilbudet om sæddonasjon har blitt gjenstand for alfabeteffekten. Det hevdes at fordi heterofile par fikk sæddonasjon, var det diskriminering at ikke lesbiske fikk. Så kom samme påstand om enslige, så om par som trenger eggdonasjon, og nå får vi det samme i surrogatidebatten. Kort sagt: Har man sagt A, må man si B. Argumentet kan jo høres besnærende ut, helt til man skjønner at etter B, kommer C, D, E, og så hele alfabetet. Det er vel noe av den effekten vi ser når de rød-grønne nå ikke lenger er i stand til å si at man er imot surrogati. Tilbudet om sæddonasjon har blitt en rettighetskamp og blir brukt som en brekkstang for en utvikling som utfordrer menneskesynet. Hvor setter man grensen? For å sitere representanten Sande, som snakket for Senterpartiets mindretall i forbindelse med utvidelse av tilbudet om assistert befruktning til lesbiske:

«Som motstandar av assistert befruktning med donorarvestoff ynskjer eg ikkje å stemme for å utvide denne retten vidare, nettopp fordi det ikkje er nokon menneskerett å få barn, men alle barn har menneskerettar.»

Og vidare:

«Mi frykt er at vi ved å bidra til at stadig fleire born blir til ved assistert befruktning, anten vi ynskjer det eller ikkje, er med på å skubbe samfunnet vårt i retning av sorteringssamfunnet.»

Kristelig Folkeparti utfordrer alle partiene i salen til en bredere og dypere debatt om barn, foreldreskap, menneskesyn og likeverd.

Presidenten: Representanten Øyvind Håbrekke har tatt opp de forslag han refererte til.

Statsråd Inga Marte Thorkildsen (SV) [10:42:48]: Først vil jeg takke Kristelig Folkeparti for denne anledninga til å ta en debatt som jeg syns er ganske spennende. Jeg sitter egentlig og koser meg litt, fordi jeg syns det kommer opp mange synspunkter her som gir grunn til å reflektere litt, ikke minst rundt hvordan samfunnet har endret seg på de årene som bl.a. representanten Karin Andersen har levd. Det har skjedd en revolusjon i hvordan vi ser på foreldreskap. Det har skjedd en revolusjon i hvordan vi ser på barn. Min mening er at den revolusjonen har vært til det gode for samfunnet vårt. Jeg er glad for at vi i dag får anledning til å komme med noen prinsipielle synspunkter fra regjeringas side rundt temaet likeverdig foreldreskap og pappastrategi.

Stortinget behandlet 17. april en interpellasjon om surrogati, der også prinsipielle sider av foreldreskap ble berørt. Jeg vil derfor bruke denne anledninga til å gjenta at regjeringas prinsipielle syn på likeverdig foreldreskap og pappastrategi må – som flere har vært inne på – bygge på hensynet til barnets beste. Dette må gjelde uansett om det gjelder barnehagepolitikk, foreldrepenger, adopsjon eller assistert befruktning.

Prinsippet om barnets beste står sentralt i all norsk lovgivning, og dette prinsippet medfører at barn må sikres et godt foreldreskap, uavhengig av tilblivelsesmåte og seksuell orientering hos foreldrene og uavhengig av hvem barna vokser opp hos. Familiemønsteret har, som kjent, endret seg svært mye de siste tiårene. Familiekonstellasjonene er etter hvert mangfoldige og omfatter ofte også mine, dine og våre barn. Men det viktige er jo om barna har det bra, om de er ønsket, om kvaliteten på relasjonene mellom barn og foreldre er god. Barnets behov for trygge juridiske rammer og likebehandling av barnegrupper er viktig, og dette prinsippet lå også til grunn for innføring av nye bestemmelser i bl.a. barneloven som følge av homofiles rett til å inngå ekteskap og lesbiskes rett til assistert befruktning. Det er derfor beklagelig at forslagsstillerne ønsker å endre disse bestemmelsene. Jeg vil legge til at akkurat det øyeblikket da Stortinget vedtok felles ekteskapslov, er vel et av de sterkeste øyeblikkene jeg har hatt i denne salen.

Regjeringa har som mål å gi kvinner og menn samme reelle muligheter. Likestillingsarbeidet må skje både i arbeidslivet og i hjemmet. Regjeringa arbeider for å legge til rette for at kvinner som ønsker det, skal kunne delta i større grad i næringsliv, arbeidsliv og politikk. Samtidig arbeider vi for at menn i større grad kan bruke tid hjemme og med sine barn, slik de fleste ønsker. Som vist til i St. meld. nr. 8 for 2008–2009 Om menn, mannsroller og likestilling synes en likestilt praksis i hjemmet og familien å bidra til mer robuste samliv og redusere risikoen for samlivsbrudd. Derfor er likestilt foreldreskap og en styrking av menns rolle og funksjon i samliv og omsorg for barn viktige elementer i en helhetlig familiepolitikk.

De fleste småbarnsforeldre er i dag opptatt av å delta i omsorgen for barna på en breiere måte enn tidligere. Vi ser en utvikling fra en farsrolle med hovedvekt på å være økonomisk forsørger til i større grad å føle mer ansvar for alle sider av omsorgsrollen. Det er flott! I regjeringas handlingsplan for kjønnslikestilling er det gitt en mest mulig samlet framstilling av politiske mål, strategier og tiltak. Planen skal være et hjelpemiddel for å gjennomføre og videreutvikle likestillingspolitikken i årene framover og å bidra til en god diskusjon om likestilling og økt engasjement blant både kvinner og menn.

Vi vet at menn og kvinner som lever i likestilte parforhold og i hovedsak deler likt på husarbeid eller omsorg for barn, oppgir å ha høyere livskvalitet enn andre. Det er også mindre vold i slike familier. Foreldre som deler foreldrepermisjonen, får flere barn og bryter samlivet sjeldnere enn andre. Økt satsing på likestilling mellom kjønnene i familie- og arbeidslivet er med andre ord en vinn-vinn-situasjon – det er samfunnsøkonomisk lønnsomt, og det bidrar til stabile og varige samliv, til beste for både voksne og barn.

Når det gjelder merknader til de konkrete forslagene til lovendringer som ligger i representantforslaget, viser jeg til tidligere statsråd Audun Lysbakkens brev til komiteen av 26. januar. Disse merknadene slutter jeg meg helt og fullt til.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Solveig Horne (FrP) [10:48:07]: Statsråden var inne på i begynnelsen av sitt innlegg at samfunnet har vært i en rivende utvikling de siste årene, og at vi har en annen måte å se på foreldreskap på enn det man kanskje hadde før.

Representanten fra Senterpartiet var inne på pater est-regelen – at dette var en veldig lang tradisjon, som det var vanskelig å få gjort noe med, at det ville føre til et mye mer byråkratisk system. Men nå er det engang sånn at vi hele tiden diskuterer ut fra det biologiske prinsippet: Hvem er far, hvem er mor? Da er det på sin plass at vi ser på samfunnsutviklingen og klarer å gjøre noe med den tradisjonen, og ser på foreldreskapet på en annen måte for å kunne omgjøre den pater est-regelen vi har i dag.

Mitt spørsmål til statsråden blir da: Ser ikke statsråden at det nå er på tide at man ser på den biologiske far og ikke den som er gift med barnets mor, som far til barnet?

Statsråd Inga Marte Thorkildsen [10:49:06]: Dette spørsmålet har vi hatt på høring. Alle unntatt én mente at vi burde beholde den regelen. Det er det mange grunner til. Representanten Ramsøy var inne på et par av dem, bl.a. at det er veldig byråkratiserende å gå bort fra det og å skulle teste alle. Det handler også om at noen antakelig ville oppfatte det som krenkende, som representanten Ramsøy også pekte på.

Så må vi også stille oss spørsmålet om vi egentlig har et problem med denne pater est-regelen i dag. Jeg tror at Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet gjør dette til et større problem enn det faktisk er, at de fleste familier klarer å organisere seg ganske bra slik regelen er, og at de er opptatt av å være gode foreldre for sine barn, helt uavhengig av det genetiske.

Øyvind Håbrekke (KrF) [10:50:13]: Jeg er glad for at statsråden ser betydningen av en grunnleggende og prinsipiell debatt om barn og foreldreskap. Jeg er glad for at statsråden anerkjenner verdien av de endringene vi har sett de siste tiårene, det at fedre i større og større grad kommer på banen. Ikke minst i lys av det må jeg gjenta mitt spørsmål i innlegget som jeg ikke fikk svar på, om det som jeg fortsatt ikke forstår ved regjeringen politikk, ikke minst i lys av barneloven § 4: Hvorfor er det så viktig med pappaperm, men ikke med pappa?

Statsråd Inga Marte Thorkildsen [10:50:51]: Jeg forstår virkelig ikke det spørsmålet. Det er nesten påfallende at det heller ikke er noen andre i denne salen enn Kristelig Folkeparti som forstår det spørsmålet. Tvert imot er det slik at vi er opptatt av fedre. Vi er opptatt av fedres rolle. Det er heller ikke sånn at mitt parti, SV, eller de partiene som er med i denne regjeringa, bare har anerkjent papparollen. De har vært pådrivere for at papparollen skulle få en viktigere plass i norsk lovgivning og norsk politikk.

Man kan bare se tilbake på min egen historie. Det var oppsiktsvekkende den gang min egen far var med på fødsel. I dag er det nesten oppsiktsvekkende hvis menn ikke er med på fødsel.

Når det gjelder å ta ut fedrepermisjon, har vi sett en rivende utvikling – nærmest en revolusjon. Det er over 90 pst. som i dag tar ut pappakvoten, og det er mange som ønsker mer enn pappakvoten. Så å si at farsrollen står svakt i Norge i dag, mener jeg er sterkt misvisende.

Linda C. Hofstad Helleland (H) [10:52:12]: Det er helt tydelig at det er litt ulik tilnærming til problemstillingen som Kristelig Folkeparti tar opp her i dag. Jeg merker meg det statsråden sier, at det er litt vanskelig å forstå intensjonen til Kristelig Folkeparti og de forslagene de fremmer.

Når det gjelder mors og fars rettigheter med tanke på å involveres f.eks. på helsestasjonen, i barnehagen og i skolen, mener vel regjeringen at regelverket er godt nok sånn som det er i dag. Her legger Kristelig Folkeparti vekt på at det faktisk er en del fedre som oppfatter det slik at de blir urettferdig behandlet, at de ikke innkalles til helsestasjonen, og lignende, særlig der det er delt foreldreskap.

Hva mener statsråden om fars posisjon når det gjelder disse tingene?

Statsråd Inga Marte Thorkildsen [10:53:17]: Det er enkelte sider ved dette forslaget som jeg har sympati for, og som jeg synes er bra.

Jeg synes det er flott at Høyre har et engasjement på de områdene som representanten Hofstad Helleland nå nevnte. Heldigvis skjer det også mye på disse områdene. Jeg har sagt at det var ikke akkurat for tidlig at Nav begynte å skrive brev også til far – ikke bare til mor, sånn at mor skulle fortelle far hva far burde gjøre. Man henvender seg direkte til fedrene. I barnehagene legger vi nå opp til at både mor og far skal innkalles til foreldresamtale. Vi har også gitt støtte til disse berømte pappagruppene – trillegruppene – ikke til stående applaus, kanskje, men vi gjorde det nå. Det viser seg at det er ganske populært.

Så det er mange muligheter her, og vi kan absolutt gå lenger i å sørge for at fedre blir involvert. Det handler også om å endre kulturer, og da er det ofte sånn at vi må starte med lovverket.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

De talerne som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Filip Rygg (KrF) [10:54:38]: Kristelig Folkeparti mener ansvaret ved å sette et barn til verden bør være like stort for menn og kvinner. Vi ønsker å likestille farsansvaret med morsansvar. Vi mener at fars arveanlegg ikke er mindre viktige eller mindre verdt enn mors.

Debatten handler ikke om familieformer. Likevel blir Kristelig Folkepartis ønske om å gi far et større ansvar, slik som mor allerede har, møtt med svært mange påstander om nettopp dette. Debatten, som egentlig handler om det moderne samfunnets syn på menn, møtes også med svært reaksjonære røster. Fars rolle i 2012 er heldigvis styrket når det gjelder rettighetene, nå er det tid for også å snakke om ansvaret.

I statsrådens innlegg pekes det på den store utviklingen i samfunnet de siste årene. Det har skjedd utrolig mye når det gjelder å likestille kvinner og menn, heldigvis. Nå kan vi ta et steg videre. I representantforslaget, forslag V, ber man om å presisere mandatet til Likestillingsutvalget. For meg er det ganske uforståelig at dette ikke får flertall i denne sal.

Selv om det er mange gode hensikter bak tilbudet om sæddonasjon, er jo ikke ordningen i tråd med det moderne synet på menn, farskap og ansvar. Ordningen med sæddonasjon oppfordrer menn til å gi bort sine arveanlegg. Dette skjer i en tid hvor det ellers, og heldigvis for det, legges stadig større vekt på behovet for likestilling og tilstedeværelse fra far. Det er svært viktig med pappaperm. Kan man samtidig si at det ikke er like viktig med pappa, slik representanten Øyvind Håbrekke stilte spørsmål om?

I statlig regi kan en sædgiver i dag være opphav til opptil åtte barn uten å ha noen juridiske eller økonomiske forpliktelser overfor barna. Donorbarn har heller ikke juridiske rettigheter overfor sitt opphav. Barnekonvensjonen har bestemt at barn har rett til å kjenne sitt genetiske opphav. Derfor tillates ikke anonym sæddonasjon i Norge. Når barnet blir 18 år gammelt, har det derfor rett til opplysninger om sædgivers identitet. Barnets rett til å få vite sitt genetiske opphav oppfylles altså, men først etter at barndommen er over. Det er paradoksalt.

Kristelig Folkeparti mener at praksisen med bruk av donorsæd ved assistert befruktning på sikt bør avvikles. Hvor er det ellers egentlig grunn til å sette grensen for hvem som skal ha rett, og hvem som ikke skal ha rett til sæddonasjon ved assistert befruktning?

Nå mener en del at enslige kvinner blir diskriminert siden de ikke har tilgang til assistert befruktning ved sæddonasjon. Skal vi ende opp med at alle kvinner i utgangspunktet har krav på å få barn ved statens hjelp bare i kraft av å være en voksen, kvinnelig borger?

Tilbudet om sæddonasjon har vært med på å utløse en rettighetstenkning som utfordrer samfunnets syn på barn og foreldreskap. Derfor er denne debatten i dag veldig viktig – den har en viktig prinsipiell side.

Kristelig Folkeparti mener det er nødvendig med en modernisering av lovverket, slik at fedre skal få samme ansvar for barn som kvinner alltid har hatt.

Tilbudet om sæddonasjon er en forskjellsbehandling av kvinner og menn. Dagens barnelov § 4 a slår fast at et barn må ha en mor, men ikke en far. I 2012 burde vi ha et lovverk som sier at far har et like stort ansvar som mor.

Gunn Karin Gjul (A) [10:57:57]: Heldigvis har vi hatt en samfunnsutvikling i Norge hvor det har blitt mye enklere å være unge. Unger blir ikke lenger mobbet fordi de er født utenfor ekteskap, og unger føler seg heller ikke lenger annerledes fordi de bor alene sammen med enten en mamma eller en pappa. Unger opplever mye mindre stigmatisering enn tidligere om man bor sammen med to mødre eller to fedre. Disse holdningsendringene har kommet fordi det norske samfunnet og norske politikere har tatt bevisste valg og sørget for å endre lovene som tidligere førte til diskriminering av disse ungene. Om vi diskuterer pappastrategi, bioteknologilov, felles ekteskapslov eller barnelov, må vi ha for øye det som er det beste for ungene.

Jeg mener at flertallet av de forslagene som Kristelig Folkeparti i dag fremmer, handler verken om å sikre barns rettigheter eller å gi menn ansvar for sine barn. Jeg opplever heller ikke at dette er moderne familiepolitikk eller en modernisering. Tvert imot ser jeg mange gamle, fordomsfulle holdninger knyttet til forslagene.

Først til pater est-regelen: Årsaken til at Kristelig Folkeparti ønsker å endre pater est-regelen, er at man mener at det kun er fedre med biologisk tilknytning som skal kunne etablere foreldreskap. Det er vi uenig i. Vi mener at foreldreskap også kan etableres på andre måter.

Så foreslår man endringer i barneloven. Det vil medføre at vi fjerner lesbiske mødres rett til å være mor for sine barn. Men man svekker ikke fedrenes rettigheter av den grunn. Barnelovens kapittel 1 omhandler prosessuelle regler for etablering av foreldreskap og utløser i seg sjøl ikke rettigheter og plikter for foreldre–barn-forholdet. Da må man endre andre regler.

Endring av barneloven § 4 handler om en omkamp om felles ekteskapslov og lesbiskes rett til assistert befruktning.

Så har man altså forslaget om sæddonasjon, som jeg heller ikke opplever som noen modernisering. Det er heller ingenting som styrker barns rettigheter. Det gjør det vanskeligere for par som har et etterlengtet ønske om å få barn, og det umuliggjør assistert befruktning for lesbiske.

Det fjerde forslaget om adopsjon er også en omkamp om felles ekteskapslov. Igjen opplever jeg at Kristelig Folkeparti prøver å framstille alle andre omsorgspersoner enn mor og far som unormalt. I tilfellet med adopsjon kan dette heller ikke begrunnes biologisk, det kan kun begrunnes med at Kristelig Folkeparti ikke kan akseptere en annen samlivsform.

For Arbeiderpartiet dreier dette seg faktisk om en sterk overbevisning. Vi har ikke et ubevisst forhold til de standpunktene vi tar i denne salen i dag. Det dreier seg faktisk om å kjempe for rettigheter til både lesbiske og homofile og sikre at barnløse også kan få et etterlengtet barn.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [11:01:07]: Selv om biologi og slektskap betyr svært mye for veldig mange, er det enda viktigere at ungene har gode omsorgspersoner og en trygg oppvekst. Mange adoptivfamilier og fosterfamilier er strålende eksempler på nettopp det.

Men biologi og slektskap betyr mye. Samfunnsutviklingen viser at det i dag legges stadig mer vekt på det biologiske foreldreskapet og på ansvaret som følger med det. Dette kommer ikke minst til uttrykk etter samlivsbrudd, hvor de fleste mødre og fedre i vår tid, også etter samlivsbrudd, ønsker å ha regelmessig samvær og følge barna så tett som mulig.

Er et barn først og fremst en gave, eller er det en rettighet? Kan en forvente assistanse fra helsevesenet for å få barn? Gjelder dette i så fall for noen eller for alle? Som nevnt tidligere i denne debatten brukes andres tilgang til en tjeneste som en brekkstang for å ta nye skritt ut i et landskap som etter Kristelig Folkepartis mening utfordrer samfunnets forståelse av foreldreskap, menneskesyn og synet på barn. Så er det samtidig sånn at selv om en lovendring brukes som et argument for å ta enda en ny lovendring, betyr ikke det nødvendigvis at det ikke er gode argumenter i seg selv for å si nei til å ta enda et nytt skritt.

Det er gode argumenter for at eggdonasjon har sider ved seg som gjør det mer komplekst enn sæddonasjon. Det samme gjelder argumentene mot å skulle tillate surrogati. Et ja til surrogati ville bl.a. være et ja til å utnytte kvinner. Kristelig Folkeparti mener det er gode argumenter for at assistert befruktning bare bør gis til par, fordi det reduserer sårbarheten i forhold til en enslig. Bakteppet er uansett at utviklingen skaper en dynamikk der det ene skrittet utløser debattene og et press for å ta det neste. Har man sagt A, kan vi – eller må vi – si B.

Hvis familien i stadig større grad forstås uavhengig av biologi og slektskap og i stedet i stadig større grad blir et resultat av adopsjon og donasjon av arveanlegg, innebærer det at det er staten som i økende grad konstituerer familierelasjonene gjennom lover og vedtak. Det reiser rett og slett spørsmålet om familien lever på delegert myndighet fra staten.

For Kristelig Folkeparti er familiens uavhengighet en grunnleggende del av vår samfunnsforståelse. Derfor mener vi at det er et behov for en tydeligere gjennomtenkning av vårt syn på foreldreskap, morskap og farskap, synet på likeverd og synet på barn.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Christina Nilsson Ramsøy (Sp) [11:04:11]: Det var Kristelig Folkepartis påstand om at vi ikke mener at far er like viktig, som gjorde at jeg følte litt behov for å be om ordet igjen.

For hvem er det som mener at far ikke er viktig, som vi blir beskyldt for? Jeg mener at dette er en veldig konstruert debatt. Det er jo Kristelig Folkeparti selv som gjør dette til en debatt om hvem som skal kunne få barn og ikke få barn – det er jo ikke regjeringspartiene.

Hvordan blir far i praksis viktigere med endringer i barneloven § 4? Det er de praktiske endringene det kan være lurt å se på – hva vil dette føre til for folk flest? Vil den endringen i barneloven § 4 føre til at flere tar pappaperm? Vil det føre til at enda flere blir enda mer tilstedeværende i barnas oppvekst? Nei, det er ingen grunn til å tro det. Det det vil føre til i praksis, er at det blir færre par som vil få barn. Er det barnas beste som da er i fokus? Er det det som skal til for å få et bedre samfunn? Er det det som er en modernisering?

Farskapet er like forpliktende for den som er far, som morskapet er for den som er mor. Den store forskjellen er at Kristelig Folkeparti mener at det er det biologiske som automatisk skal føre til farskap og ansvar – far har like stort ansvar, men ikke sæddonoren. Derfor er det veldig bra at Kristelig Folkeparti vil at far skal ta mer ansvar og ikke bare få mer rettigheter. Derfor er det også veldig interessant og litt trist at vi faktisk ikke finner et forslag her som faktisk vil bidra til det.

Lene Vågslid (A) [11:05:58]: Representanten Håbrekke meiner at dei raud-grøne ikkje er opptekne av barns beste, men at ein berre er oppteken av dei vaksne. Det er feil, men det må gå an å vere oppteken av fleire ting på ein gong. Det å vere oppteken av barns beste hindrar jo ikkje at ein samtidig kan vere oppteken av å gje folk moglegheiter? Derfor blir eg på kanten til provosert av å få slike skuldingar, for det er ikkje riktig.

Eg og Arbeidarpartiet og regjeringspartia er opptekne av barns beste, men det hindrar ikkje at me kan vere opptekne av moglegheiter òg for vaksne. Som eg sa i debatten for et par veker sidan, blei det òg påstått frå representantar frå Kristeleg Folkeparti at me frå dei raud-grøne partia måtte slutte berre å snakke om dei vaksne sine behov. Men viss du er så heldig at du kan velje å få barn – på den vanlege måten – vil eg vel tru at det er eit val som er gjorde av dei vaksne. Poenget mitt er at det ofte er dei vaksne sitt behov som i utgangspunktet gjer at dei får ungar. Derfor blir det òg veldig merkelege påstandar.

Så blir det òg sagt at dette forslaget ikkje handlar om familieformer. Visst gjer det det. Konsekvensane av dei forslaga som ligg her i dag, ville vere å påverke både samlivsformer og familieformer som me har i Noreg i dag.

Så blir det omtrent òg snakka om at ungar som har blitt til gjennom sæddonasjon, ikkje har ein far. Eg vil gjenta det eg sa i innlegget mitt: Er det då slik at adoptivforeldre og foreldre med sosialt farskap er annanrangs foreldre? Det kunne det vere interessant å få eit svar på.

Eg ser at representanten Bekkevold skal ha ordet etter meg. Då vil eg utfordre Kristeleg Folkeparti til å svare på kva dei meiner når dei i partiprogrammet sitt seier at dei skal utvikle ordninga med assistert befruktning. Representanten Ropstad sa her at me tek stadig nye skritt. Ja, nokre av oss tek nye skritt – ikkje akkurat alle. Forslaget her i dag viser vel tvert imot at Kristeleg Folkeparti er meir oppteke av tilbakeskritt. Men i og med at dei har den formuleringa som dei har, er eg veldig interessert i å få ein debatt om dette. Eg vil gjerne møte Kristeleg Folkeparti når det gjeld korleis me kan utvikle ordninga med assistert befruktning, og korleis me kan gjere adopsjonsformidlinga betre. Viss ein f.eks. i samband med debatten om surrogati er redd for bruken av surrogatmødrer i utlandet, kvifor ikkje då vere med oss og jobbe for å få fleire samarbeidsland, slik at homofile kan få adoptere? Det er svar på dette eg gjerne vil ha frå Kristeleg Folkeparti. Eg trur me skal få veldig mange gode og viktige debattar framover, når me skal revidere bioteknologilova.

Eg vil berre understreke dette: Sjølv om eg har sagt her i dag at eg er for eggdonasjon, er ikkje det det same som å vere for surrogati – berre så me har det på det reine.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [11:09:07]: Det var for så vidt representanten Gunn Karin Gjul som fikk meg til å ta ordet. Hun ga uttrykk for at dette forslaget var et angrep på homofiles rettigheter, slik disse uttrykkes gjennom ekteskapsloven. Jeg har lyst til bare å presisere at dette forslaget handler først og fremst om likeverdig foreldreskap, det er det forslaget handler om. Det handler om barns rett til å ha både en ansvarlig pappa og en ansvarlig mamma. Det handler ikke om heterofiles eller homofiles rettigheter. Det handler ikke om voksnes frihet til å velge samlivsform eller om aksept for ulike familieformer.

Respekten for og anerkjennelsen av ulike parforhold og familieforhold er verdt å ta vare på. Man kan være en god forelder og gi barn en god oppvekst – uansett om man er i parforhold, om man er homofil, heterofil eller enslig. Alle bør ha det samme ansvaret når man setter barn til verden – uansett om man er mann eller kvinne, homofil eller heterofil. Å være homofil eller heterofil gjør en ikke til en bedre eller en dårligere forelder.

«Barnas beste» sier vi alle. De fleste av oss er enige om at det tilsier at barn må sikres et godt foreldreskap, uavhengig av tilblivelsesmåte og seksuell orientering hos foreldrene. Vi er enige om at alle mennesker er like velkomne og like mye verdt, uansett hvordan de har kommet til verden. Men når vi sier «barnas beste», innebærer vel det at det er barnas interesser som skal stå i sentrum.

Da må det vel samtidig kunne settes noen grenser for voksne. Kristelig Folkeparti mener det, og vi er ikke alene om å mene det. Selv om vi er alene om noen forslag og noen standpunkter, er alle i denne sal enige om at noen etiske grenser bør gjelde. Partiene i denne salen mener det, selv om det innebærer at staten ikke alltid benytter alle tilgjengelige tekniske muligheter som sikrer at alle voksne kan få et barn. Vi har begrensninger, og det er faktisk dette storting enig om. Kristelig Folkepartis anliggende er en bekymring for tingliggjøring av barn hvis teknikken settes foran etikken.

Formålet med forslagene i dette representantforslaget er å sikre alle barn en trygg oppvekst og å sikre alle foreldre likeverdig tilknytning til sine barn. Vi ønsker en lovgivning som tydeliggjør at menn og kvinner har et likeverdig ansvar for barn. Det er først og fremst det dette representantforslaget handler om.

Statsråd Inga Marte Thorkildsen [11:12:08]: Den debatten som representanten Bekkevold viste til, er det viktig at vi tar. Og den tar vi jo. Vi tar den i forbindelse med bioteknologiloven, og vi tar den i forbindelse med spørsmålet om surrogati – i det hele tatt i forbindelse med alt som dreier seg om hvilke muligheter teknologien gir oss, som påvirker samfunnet vårt, og som påvirker menneskesynet. Dette er kjempeviktig. Men jeg forstår ikke hvorfor dette skal blandes inn i diskusjonen om adopsjon og om sæddonasjon – med de premissene som loven setter i Norge i dag.

Når jeg hører representantene fra Kristelig Folkeparti argumentere, blir jeg ikke trygg. Jeg blir ikke beroliget med at det egentlig er barnets beste som er det aller viktigste. Man syns f.eks. det er vanskelig å forholde seg til dette at vi oppfordrer menn til å gi bort sine arveanlegg. Da tenker jeg: Er det ikke fantastisk at menn er villig til å gi bort sine arveanlegg? Det har de for øvrig gjort siden tidenes morgen, på ulike vis – lik det eller ikke – men her har de altså valgt å gjøre det i organiserte former for å hjelpe andre til å få barn, et ønskebarn. Det er fantastisk.

Så sies det at vi må sette grenser for voksne. Det gjør vi jo. Vi har grenser i lovverket som sier noe om hvem det er som skal få mulighet til f.eks. å adoptere. Det sies f.eks. at hvis du er enslig, er det en ekstra risikofaktor som man må ta med i vurderingen. Men først og fremst er det hensynet til barnets beste som er det avgjørende. Har man omsorgsevne, kan man være en god forelder. Det er det som er spørsmålet.

Det biologiske prinsippet har stått veldig sterkt i norsk lovverk og i norsk tradisjon gjennom veldig mange år. Det har gitt seg noen gode og noen dårlige utslag. De dårlige utslagene har vi dessverre lassevis med litteratur som dokumenterer, og som i verste fall har ført til en rangering av barn, ut fra om de har biologisk tilknytning til sine foreldre eller ikke. Vi husker hvordan det var for mange år siden, da man så på noen barn som uekte. Dette er også noe vi må ha i tankene.

Uansett mener jeg at dette ikke er et stort problem i Norge i dag. Jeg spør om det er sånn at det egentlig er Kristelig Folkeparti som har et problem, og ikke andre, om det er Kristelig Folkeparti som har et problem – som de risikerer å overføre til barna. Det er viktig å stille seg dette spørsmålet.

Karin Andersen (SV) [11:15:19]: Jeg hører at Kristelig Folkeparti sier at de er genuint opptatt av barna, og jeg har ingen grunn til å mistro dem på det. De sier også at de ikke nødvendigvis nå er opptatt av familieformer. Problemet er at forslagene som er stilt, vil virke slik. Det er derfor også spørsmålene kommer om det egentlig ikke er det det handler om, og ikke barnas beste, bl.a. når representanten Ropstad skal si hvor viktig biologi er, og viser til at mange foreldre som blir skilt, gjerne vil holde kontakt med barna sine etterpå, sjøl om de ikke har den daglige omsorgen. Jeg tror ikke det er den minste forskjell, enten du har adoptert et barn, eller om du har fått et barn ved assistert befruktning. Poenget her er at man tror at det bare er biologi som lager disse båndene, og det er det ikke. Jeg tror at det at foreldre gjerne vil ha kontakt med barna sine etter et samlivsbrudd, gjelder akkurat like sterkt enten du har kunnet lage dette barnet selv, har måttet få litt hjelp eller har vært så heldig og blitt vurdert til å kunne bli adoptivforeldre.

Den store forskjellen i disse ordningene er at det ligger en vurdering av egnetheten i bunnen. For oss andre som har fått barn når vi har ønsket det sjøl, har dette aldri vært noe tema. Det var aldri noen som vurderte meg, da jeg som 19-åring ble gravid. Var jeg egnet? Nei, det var ingen som gjorde det, ingen som turte å gjøre det, og ingen som burde gjøre det heller. Mens de som faktisk ikke kan få barn sjøl, må utsettes for denne vurderingen, og da føler jeg meg ganske trygg på at det betyr at vi gjør de tryggeste vurderingene vi kan. Sjøl om dette er folk som bevisst over lang tid faktisk ønsker seg barn, hender det at de samlivene også brekker – det har man ingen garanti for. Men jeg er helt sikker på at de har akkurat samme behov for å ha kontakt med barna sine etter et samlivsbrudd og vil gjøre det i akkurat like stor grad som alle andre foreldre som er ansvarsfulle. Det har altså ingenting – tror jeg – å gjøre med hvordan dette barnet har blitt til, om man er heterofil eller homofil. Dette handler om at vi skal styrke foreldreskapet, og at vi skal styrke likestillingen av barna. Det må være det som er overordnet alt i disse sakene.

Hans Olav Syversen (KrF) [11:18:41]: Jeg tror det er mye rett i det som siste taler sa, men det er en vesentlig forskjell når vi snakker om barn, foreldreskap og rammer: hva vi som lovgiver har ansvar for, og hva som skjer i den verdenen vi har utenfor her. Det er to vidt forskjellige ting, og her må vi ta vårt ansvar som lovgivere. Så er det klart at ethvert barn skal ha de best mulige oppvekstvilkår – uansett.

Det er interessant å høre at mange sier at ja, Kristelig Folkeparti sier at det er barnets interesser man har for øye, men…, og så kommer noen dulgte antydninger om at det er helt andre ting vi er opptatt av. La meg slå helt klart fast at for oss er det hensynet til barnet som skal settes først. Jeg må også – som det tidligere er nevnt – konstatere at hvis vi setter barnet først, er det ikke voksnes rettigheter man først ser hen til, men voksnes ansvar vi først og fremst ser hen til, og hva som er best for barnet.

Man kan selvfølgelig ta en slik debatt og si at Kristelig Folkeparti eller andre partier bare ønsker å manifestere sine tidligere standpunkter i denne eller andre saker. La meg få sitere Hanne Skartveit, som kanskje er inne på noe vi har hatt som ønskemål for denne debatten. Jeg siterer fra Verdens Gang i desember i fjor:

«KrF legger opp til noe så viktig som en bred, filosofisk debatt om barns tilblivelse. Hvordan skal vi som samfunn se på barns forhold til sine foreldre? La oss sette barnas interesser først. Så kan vi la de voksnes rettigheter ligge for denne gangen.»

Det har vært vårt formål, og det regner vi med at vi faktisk blir trodd på.

Øyvind Håbrekke (KrF) [11:21:20]: Det er grunn til på slutten av debatten å knytte noen kommentarer til en del poeng som har kommet fram, og som bør besvares.

Ja, men forslagene vil virke slik, sier representanten Karin Andersen. Ja, men da spør jeg: Hva betyr det da når enslige ikke har rett til assistert befruktning med den rød-grønne politikken? Er ikke det at forslagene virker slik, den samme fordømmelsen av de familiene? Her må man være konsekvent, også når det gjelder sin egen politikk.

Så til spørsmålet fra representanten Vågslid om utvikling av assistert befruktning: Ja, det ønsker vi, fordi vi ønsker å forbedre den ordningen for å kunne hjelpe flere innenfor de etiske rammene vi ønsker å ha. Kan vi hjelpe flere, er det bra, fordi det også er legitimt å hjelpe voksne som ønsker seg barn fordi det er et legitimt ønske. Men er det konflikt mellom voksnes interesser og barnets interesser, får voksne ha vikeplikt og barnet ha forkjørsrett.

Som mange har vært inne på, har det skjedd enorme samfunnsendringer på dette området de siste tiårene. Fedre stiller opp i stadig større grad. Ikke minst etter samlivsbrudd ser vi at mange fedre – som før nærmest ga opp etter samlivsbrudd, ungene mistet kontakt med far – nå snur opp ned på livet sitt, og setter alt inn på at man skal ha kontakt også etter samlivsbrudd, uansett om mor kanskje har fått en ny samboer og ungene har fått en ny, flott sosial far. Man stiller opp, man vil ta ansvar. Det er det moderne. Det biologiske foreldreskapet har fått økt betydning – det er det moderne. Man kan like det eller ikke. Vi ønsker å tilpasse lovgivningen etter dette.

Når det gjelder det biologiske, er det for barnets behov ikke avgjørende at man har biologiske foreldre for å ha en lykkelig oppvekst – selvsagt er det ikke det. Men når det gjelder den voksnes ansvar, ønsker vi å være krystallklare på at de voksne har ansvar når de har satt unger til verden.

Vi har ikke fått svar på det som gjelder barneloven § 4, om hvorfor det er riktig å ha en barnelov som sier at ungene ikke trenger fedre. Representanten Nilsson Ramsøy avfeier det med spørsmål om hva slags praktiske endringer det har. Skal vi sitte her i landets lovgivende forsamling og diskutere barneloven og si at det ikke har noen praktisk betydning hva som står i lovene våre? Det er derfor vi har barneloven, for å ansvarliggjøre voksne og sikre ungene en trygg oppvekst.

Mot slutten av debatten må jeg si jeg er glad for anerkjennelsen også fra dem som er uenig i forslagene, at det er viktig å diskutere disse spørsmålene framover. Jeg registrerer med tilfredshet at vi har et litt annet klima for å diskutere disse tingene i dag enn vi hadde bare for noen år siden. Jeg tror flere og flere ser behovet for en dypere gjennomtekning av disse spørsmålene, og det lover godt for årene framover.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet i sak nr. 2.