Presidenten: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Tove Karoline Knutsen (A) [19:29:29]: (ordfører for saken): Det representantforslaget vi her skal behandle, dreier seg om hvorvidt vi skal innføre en ordning med fritt rehabiliteringsvalg, på linje med fritt sykehusvalg, med rett for pasienter og brukere til å velge mellom ulike rehabiliteringsinstitusjoner.

Vi trenger gode habiliterings- og rehabiliteringstilbud over hele landet, og vi ønsker å styrke dette tilbudet. Stadig flere grupper av pasienter og brukere har god nytte av de mange habiliterings- og rehabiliteringstilbud som finnes. Slik behandling gis både i spesielle rehabiliteringsinstitusjoner, i sykehus og poliklinikker, i distriktsmedisinske sentra og i primærhelsetjenesten. Habilitering og rehabilitering kan også skje i andre sammenhenger, som i friskhus og i lærings- og mestringssentra.

Ifølge en oversikt fra Helse- og omsorgsdepartementet ser vi at kjøp av tjenester i private opptrenings- og rehabiliteringsinstitusjoner har økt jevnt siden 2006, og at dette utgjør drøyt 1,5 mrd. kr i 2011. Slike institusjoner utgjør en viktig del av rehabiliteringstilbudet til mange pasienter med ulike diagnoser. Samtidig er rehabilitering omfattet av den samhandlingsreformen som Stortinget har vedtatt. Her har stortingsflertallet spesielt understreket at rehabilitering til den stadig økende eldre befolkninga og til folk med kroniske lidelser må bli bedre, og at de ulike tjenestene må koordineres bedre.

Det betyr også at primærhelsetjenesten, spesialisthelsetjenesten og andre rehabiliteringsaktører må ses i sammenheng, fordi mange pasienter og brukere nettopp har behov for en helhetlig plan når det gjelder den oppfølginga man skal ha. Jeg vil derfor understreke at rehabiliteringsinnsatsen for den enkelte pasient ikke nødvendigvis bare skal skje på ett sted, men i et samspill hvor mange sektorer og aktører deltar.

Helsedirektoratet nedsatte i fjor et bredt sammensatt utvalg som har vært i sving for å se på forholdet mellom ulike typer rehabilitering og hvordan ansvaret kan fordeles mellom spesialistrehabilitering og rehabilitering i primærhelsetjenesten. Utvalget leverte sin innstilling i februar i år. Og sjøl om utvalget mener at vi ikke har et godt nok kunnskapsgrunnlag til å trekke bastante konklusjoner, peker innstillingen nettopp på viktigheten av koordinerte pasientforløp og tar til orde for at flere pasienter og brukere kan få god og tilpasset rehabilitering i det kommunale tjenesteapparatet, nær der den enkelte bor.

Et fritt rehabiliteringsvalg kan på sikt føre til at det kan bli vanskelig å opprettholde det mangfold av rehabiliteringsinstitusjoner i alle regioner, slik som vi ønsker. Vi er enige med Helse- og omsorgsdepartementet i at fritt valg innen private opptrenings- og rehabiliteringsinstitusjoner – tilnærmet likt det som praktiseres innenfor fritt sykehusvalg – ikke nødvendigvis sikrer pasientene helhetlige, tilpassede habiliterings- og rehabiliteringstjenester, fordi de fleste, som nevnt, trenger samhandling mellom ulike aktører og nivåer i rehabiliteringa.

Samtidig er det jo slik at pasienter og brukere ofte og som regel er med i planlegginga når det gjelder å sy i hop et godt rehabiliteringsforløp. På den måten bidrar den enkelte faktisk i betydelig grad med egne tanker og synspunkter på den rehabiliteringa som skal settes inn. Dette er for øvrig helt i tråd med den praksis vi legger opp til gjennom Samhandlingsreformen og Nasjonal helse- og omsorgsplan, hvor pasient og bruker er tiltenkt en aktiv og medskapende rolle i det helsearbeidet som angår den enkelte.

Vi anbefaler at representantforslaget Dokument 8:68 S vedlegges protokollen.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [19:34:27]: I denne sal har alle partier – ikke bare i vår komité, men også i andre komiteer, og da særlig i arbeids- og sosialkomiteen – gjentatte ganger understreket viktigheten og nødvendigheten av gode rehabiliteringstilbud.

Riktig rehabilitering til riktig tid har for veldig mange vært det helt avgjørende for å kunne stå i arbeid og har således også store samfunnsøkonomiske gevinster. I tillegg er rehabilitering helt avgjørende for mange med hensyn til å bli mest mulig selvhjulpen og til å lære seg å leve med sin nye situasjon.

Da min datter i fjor plutselig mistet evnen til å gå, var det mye som måtte læres. Vi fikk etter mye fram og tilbake tilbud om et opphold på Sunnaas, noe vi er veldig takknemlige for i dag. Opplegget på Sunnaas var mye mer hensiktsmessig enn det tilbudet hun først hadde. Selv om hun sannsynligvis aldri vil bli som før igjen, førte oppholdet på Sunnaas til at hun i dag greier seg selv og er i full jobb. Uten rehabilitering hadde hun ikke vært der hun er nå.

Rehabilitering har tapt mot andre formål når budsjettene har blitt lagt fram de siste årene. Riksrevisjonens granskning av rehabiliteringsfeltet for perioden 2005–2010 bekrefter at det ikke er mulig å måle noen styrking, og det er derfor vanskelig å se at regjeringspartiene faktisk mener det når de sier at riktig rehabilitering til riktig tid er viktig. Dagens situasjon er lange ventetider og bærer i liten grad preg av å finne det mest optimale tilbudet.

Jeg har altfor mange ganger truffet folk som forteller at de riktignok fikk noe opptrening og oppfølging etter alvorlig skade eller sykdom, men at de er fortvilet over at samfunnet har brukt mye penger på vedkommende for å gi et tilbud som egentlig ikke var det riktige. Resultatet for mange er at veien tilbake blir unødvendig lang og dermed unødvendig dyr for samfunnet. I mange tilfeller påpeker disse at de sitter med en følelse av at systemet er mer opptatt av å ha gitt et tilbud enn av at tilbudet faktisk er det riktige. Slik kan vi ikke ha det.

Det er gledelig å konstatere at hele komiteen innser at rehabiliteringsfeltet trenger å styrkes. At Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet nå endelig innrømmer dette, er et viktig skritt på veien. Men fellesmerknader alene gir ikke bedre tilbud.

Statsråden sier i sitt brev av 28. mars:

«Jeg mener det ikke er hensiktsmessig å innføre en ordning med fritt valg av tilbud i private opptrenings- og rehabiliteringsinstitusjoner da dette ikke vil bidra til å sikre helhetlige og sammenhengende tjenester (…)»

Påstanden er direkte oppsiktsvekkende – for det første fordi man med dette påstår at folk flest ikke aner hva de trenger, og for det andre fordi statsråden ikke på en god måte begrunner sin påstand eller har noen forslag.

Vi sitter atter en gang igjen med den samme konklusjonen som regjeringen har hatt i syv år: ingenting. Dette er dårlig nytt for pasientene. Igjen er vi vitne til en regjering som i valgkampen sier én ting, men som overhodet ikke følger opp i praktisk gjennomføring.

6. september 2011, i kommunevalgkampen, var statsrådens sekretær, Ragnhild Mathiesen, på besøk hos Ringen Rehabiliteringssenter. Da uttalte statssekretæren til Ringsaker Blad:

«Det er også slik at vi bruker private i helsevesenet hver eneste dag. Ikke minst i forbindelse med rehabilitering. Og den nye reformen handler mye om nettopp rehabilitering. Det er viktig å få fram at vi er opptatt av forutsigbarhet og de private aktørene er en viktig del av helsevesenet.»

Dette synes å sammenfalle lite med det faktum at statsråden i sitt brev til komiteen skriver:

«Det er ikke lagt opp til en godkjenningsordning for private opptrenings- og rehabiliteringsinstitusjoner.»

Tall viser en nedgang i bruk av private aktører, og regjeringspartiene avviser valgfrihet for pasientene.

En samlet opposisjon er opptatt av kvalitet, valgfrihet, tilgjengelighet og ikke minst en styrking og forbedring av rehabiliteringsfeltet og fremmer derfor forslag for å få dette til. Jeg tar med dette opp mindretallets forslag i innstillingen.

Presidenten: Representanten Kari Kjønaas Kjos har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Sonja Irene Sjøli (H) [19:39:11]: Til tross for at rehabilitering er løftet fram av flere som en av de viktigste helsepolitiske prioriteringene i tiden fremover, er feltet fortsatt – som andre deler av helse- og sosialvesenet – preget av ventetider, køer og uutnyttet kapasitet utenom den offentlige helsetjenesten.

Høyre har som mål å sørge for et kvalitativt godt, tilgjengelig og mangfoldig tilbud til alle som har behov for rehabilitering. Til tross for lange og økende ventetider de siste årene, i tillegg til økt behov, har det innenfor en rekke velferdstjenester blitt lagt ned flere private og ideelle institusjoner.

På bakgrunn av dette og med et ønske om mer mangfold, økt kvalitet og valgfrihet, fremmet representanter fra Høyre våren 2011 Dokument 8:79 S. Ett av forslagene vi hadde, var å innføre en ordning på tvers av velferdssektoren med fritt behandlingsvalg.

Dette fikk ikke Stortingets tilslutning. Men nå ser vi behovet for at tiltakene i dette forslaget tydeliggjøres av interesseorganisasjoner, altså pasientorganisasjoner, som er opptatt av svakheter i tilbudet slik det er nå. Blant annet vedtok Norsk Revmatikerforbund på sitt årsmøte 28.–30. oktober 2011 en resolusjon der forbundet krever at det innføres fritt rehabiliteringsvalg. Det vises bl.a. til at det er mange rehabiliteringsinstitusjoner som har kapasitet til å hjelpe revmatikere, men pasientene får avslag fra de regionale helseforetakene når de forsøker å benytte seg av tilbudet. Det viser seg at dagens praksis med kjøp av private tjenester er for restriktiv og bidrar til et dårligere tilbud for brukerne.

Høyre mener at valgfrihet og mangfold er et viktig bidrag til å gi alle brukere og pasienter rask og god hjelp. Rehabilitering skal være tilgjengelig når man trenger det, og der man ønsker det. Derfor ønsker Høyre å innføre et system med fritt rehabiliteringsvalg, der alle som har rett til rehabilitering, også skal ha rett til å velge hvor tilbudet skal gis – vel og merke blant forhåndsgodkjente institusjoner.

Norsk Revmatikerforbund har også påpekt at det for mange pasienter er slik at «kvalitet og rask rehabilitering er viktigere enn geografisk nærhet».

Høyre mener private og ideelle aktører utgjør et viktig supplement til det offentlige rehabiliteringstilbudet, og er en nødvendig samarbeidspartner for å sikre at alle med behov for rehabilitering kan få et best mulig tilbud.

Det er viktig at det offentlige har ansvaret for å finansiere behandlingen for pasientene og brukerne, selv om de skal velge å benytte seg av et annet tilbud enn det offentlige. Det bør gjøres en sentral prisfastsetting som ikke diskriminerer tilbydere etter organisasjonsform, så fremt de møter kvalitetsstandarder som forutsettes. Det er selvsagt nødvendig å følge opp kontinuerlig for at tilbudene som inkluderes i ordningen, er av god kvalitet, med klare standarder som sikrer både brukernes rettigheter og forutsigbarhet for institusjonene. Det må være en åpenhet om kvaliteten på tilbudene, og denne må være lett tilgjengelig for pasienter som skal benytte seg av fritt rehabiliteringsvalg, og for deres pårørende, f.eks. gjennom oversiktlige og brukervennlige Internett-portaler.

Vi mener engasjementet fra Norsk Revmatikerforbund aktualiserer denne problemstillingen og viser behovet for å få en særskilt behandling av forslaget om fritt rehabiliteringsvalg, slik en av de viktige brukerorganisasjonene dette gjelder, mener er viktig å få på plass. Vi er glad for full støtte fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti for vårt forslag om å be regjeringen forbedre kvaliteten og tilgjengeligheten på rehabiliteringstilbudet og legge fram forslag om å innføre en ordning med fritt rehabiliteringsvalg. Personer med rett til rehabilitering skal fritt kunne velge mellom kvalitetssikrede institusjoner innenfor et transparent system med offentlig finansiering, som jeg var inne på tidligere.

Vi er skuffet over regjeringspartiene, som igjen vil stemme ned et forslag som vil kunne gi raskere og bedre rehabilitering, og gi pasientene rettigheter til å velge selv. Vi er skuffet, men ikke overrasket. Arbeiderpartiet har aldri vært pådriver for å gi pasienter rettigheter og frie valg – de har bare kommet diltende etter når de har vært nødt til det.

Kjersti Toppe (Sp) [19:44:03]: Høgre foreslår i denne saka at ein skal innføra fritt rehabiliteringsval i Noreg, der personar med rett til rehabilitering fritt kan velja mellom kvalitetssikra institusjonar innanfor eit transparent system med offentleg finansiering. Senterpartiet vil understreka at private rehabiliteringsinstitusjonar er ein viktig ressurs i rehabiliteringsarbeidet, at dei er eit viktig supplement til det offentlege helsevesenet, og at dei framleis skal ha ein sentral plass.

Statsråden har i sitt svarbrev til komiteen på ein veldig god og klar måte gjort greie for at habilitering og rehabilitering er ein prosess der det er viktig at ulike aktørar deltek, også andre aktørar i andre sektorar enn helsesektoren, eksempel er opplæringsetaten og Nav. Det skjer rehabilitering både i kommunehelsetenestene og i spesialisthelsetenesta, det skjer gjennom ambulante team, og det skjer gjennom lærings- og meistringssenteret bl.a. Kva slags tiltak som er nødvendige i kvart enkelt tilfelle, må vurderast i kvart enkelt tilfelle.

Vi kan vera einige om at mykje kan og må gjerast for å styrkja rehabiliterings- og habiliteringsområdet ytterlegare, men vi er ueinige i at det er hensiktsmessig å innføra ei ordning med fritt val av tilbod for å klara dette. Det er òg ei utfordring i forhold til ei utvikling med ytterlegare rettsbaserte helsevesen i staden for å sjå på kva slags behov som finst, og laga tilbod som dekkjer det.

Riksrevisjonen sin rapport som kom om rehabilitering, viste kva slags utfordringar vi har, og ein av dei tinga som kom fram der, var at det i dag er veldig stor variasjon mellom regionane når det gjeld talet på pasientar som får rett til fysikalsk medisin og rehabilitering. I 2010 fekk 1 pst. av pasientane innan fysikalsk medisin og rehabilitering ved Sykehuset Telemark rett til nødvendig helsehjelp. Til samanlikning fekk 90 pst. av pasientane ved Helse Førde slik rett. Dersom ein på eit slikt grunnlag skal innføra rett til fritt rehabiliteringsval, vil det slå veldig skeivt ut.

Fritt rehabiliteringsval er jo å kopiera ordninga med fritt sjukehusval. Vi har nettopp hatt ein riksrevisjonsrapport på den òg, og han viser at ordninga har sine klare svakheiter. Det er ei ordning som favoriserer ressurssterke pasientar, og ho favoriserer pasientar med høg inntekt og utdanning som kan det å klaga. Det som Høgre foreslår, kan vera eit steg på vegen mot eit endå meir byråkratisk helsevesen, der det er dei pasientane som kan det å klaga, som vinn fram. Derfor er eg veldig einig i svaret frå statsråden, at det er på andre måtar vi skal styrkja rehabiliteringsfeltet enn å gi ytterlegare klagemoglegheiter til pasientane.

Laila Dåvøy (KrF) [19:47:42]: I dag står vi overfor en rekke utfordringer innen rehabilitering, og det har vi gjort i mange år, med lange ventelister, køer og uutnyttet kapasitet utenom den offentlige helsetjenesten. Vi hører om private og offentlige rehabiliteringsinstitusjoner som sliter for å overleve. Noen er allerede nedlagt, og andre står i fare for det i disse dager. Det er ikke fordi behovet er borte.

I rapporten fra Riksrevisjonen om rehabilitering innen helsetjenesten fremgår det at flertallet av fastleger i landet vårt har opplevd at deres listepasienter får dårligere funksjon i påvente av et rehabiliteringstilbud, og at pasienter har falt delvis eller helt ut av arbeidslivet og har opplevd større grad av isolering.

I brevet fra statsråden om representantforslaget slår hun fast at «habiliterings- og rehabiliteringsfeltet skal styrkes», og at tilbudet skal være slik at «alle som har behov for habiliterings- og rehabiliteringstilbud får tilbud tilpasset sine behov». Men slik er det jo ikke i dag, noe også tall fra helseforetakene synliggjør. De viser at det har vært en reduksjon i helseforetakenes sengekapasitet knyttet til rehabilitering på 8 pst. i perioden 2005–2010.

Undersøkelsen fra Riksrevisjonen viser også at det har vært en reduksjon i antall liggedøgn og dagopphold knyttet til rehabilitering. Samtidig har det vært en økning i antallet polikliniske konsultasjoner, men økningen her er ikke like stor som reduksjonen i antall liggedøgn og dagopphold.

Det har skjedd en endring i organiseringen innenfor sykehusene, men like fullt gjør utviklingen med avvikling av sengeposter og reduksjon i helseforetakene meg bekymret – jeg er i hvert fall ikke beroliget. Jeg er redd for at dette kan innebære en risiko for at enkelte grupper som tidligere fikk et rehabiliteringstilbud i spesialisthelsetjenesten, nå kan få et redusert tilbud. Det er mye som tyder på at dette er i ferd med å skje. Risikoen vil være størst for pasienter i de kommunene som ikke har et veletablert rehabiliteringstilbud. Det er 16 pst. av kommunene som ikke har f.eks. rehabiliteringsplasser i institusjon.

Pasientorganisasjoner uttaler også i disse dager en sterk bekymring for mindre tilgang på fysioterapi, mindre tilgang på behandlingsplasser, for ventetider, og noen får også avslag.

Selv om tall fra Statistisk sentralbyrå viser at det har vært en økning i antall plasser på kommunalt nivå, opplever mange kommuner behov de ikke makter å dekke, og det er store variasjoner rundt i landet vårt.

Problematikken har økt i takt med innføringen av Samhandlingsreformen og det at pasienter nå tidligere skrives ut fra sykehusene. Så vet vi også at kommunene i mindre grad klarer å tilby tilrettelagte rehabiliteringstjenester til yngre pasienter enn til eldre.

Det er altså mange utfordringer når det gjelder rehabiliteringsfeltet, og utfordringene og behovene vil være økende i årene som kommer, ikke minst med tanke på at vi får flere eldre som vil trenge rehabilitering. I tiden er også et stadig sterkere krav om pasientautonomi. Jeg håper derfor at habiliterings- og rehabiliteringspasienter i fremtiden vil få mulighet til å velge et rehabiliteringstilbud innen et kvalitetssikret system med offentlig finansiering.

Når vi tenker på rehabiliteringstilbudet vi har hatt opp gjennom årene, har vi en rekke familiebaserte, familieeide rehabiliteringsinstitusjoner som tradisjonelt har gitt et fantastisk tilbud til mange. Det er en del pasienter som har ønsket å komme tilbake til disse år etter år. Jeg tror at mange av pasientene ville velge disse ideelle, tradisjonelle og gode rehabiliteringsinstitusjonene hvis de fikk velge. Gitt at de nå overlever, alle disse, hvilket jeg ikke er sikker på – jeg hadde besøk fra en for bare noen få uker siden som går for halv maskin – vil pasientene, får vi håpe, fortsatt kunne bruke disse i årene fremover.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [19:52:46]: Jeg er opptatt av at de som har behov for habilitering og rehabilitering, skal få et tilbud som er tilpasset behovet deres. Habiliterings- og rehabiliteringsfeltet skal styrkes. Samhandlingsreformen er et viktig bidrag til dette.

Dette forslaget fremmes utenom budsjettprosessene. Jeg tolker det dit hen at det er ment at det kan gjennomføres innenfor dagens økonomiske rammer. Økte ressurser på ett område i sykehussektoren, f.eks. rehabilitering, vil gi mindre ressurser på andre områder.

Hvis forslaget skulle gjennomføres, måtte det i så fall skje ved tildeling av forhåndsgodkjenning, eller konsesjoner. Tildeling av konsesjoner innebærer at det stilles krav til institusjonene. Det fastsettes fast pris. Ordningen med fritt brukervalg i institusjoner som har fått konsesjon, ville innebære at de andre sykehusene i Norge betaler kostnadene gjennom de regionale helseforetakene.

Ordningen vil kunne gi overkapasitet av noen tjenester og for liten kapasitet for andre. Kostnader og inntekter vil være uforutsigbare både for institusjonene og for sykehusene som må betale. På sikt kan man frykte at det først og fremst vil være kommersielle institusjoner som makter å håndtere en slik uforutsigbarhet. Disse vil dermed kunne utkonkurrere noen av de ideelle institusjonene og overta en større del av denne virksomheten.

Habilitering og rehabilitering er prosesser som involverer mange aktører som samarbeider. Det gjelder også aktører i andre sektorer enn helsesektoren – som opplæringsetaten og Nav.

Spesialisthelsetjenesten yter flere tjenester som inngår i en rehabiliteringsprosess. Dagopphold og poliklinikk blir stadig mer vanlig – også når det gjelder rehabilitering.

I tillegg ytes det tjenester i private opptrenings- og rehabiliteringsinstitusjoner. Rehabiliteringstjenester som ytes av slike private institusjoner, kan være ett av flere tiltak i en helhetlig prosess. De regionale helseforetakene skal følge regelverket for offentlige anskaffelser når de inngår avtaler med de private institusjonene. Gjennom avtalene sikrer de regionale helseforetakene at det er god kvalitet på tilbudet i institusjonene de inngår avtale med. Institusjonene trenger ikke forhåndsgodkjenning for å delta i konkurransen. Pris fastsettes med utgangspunkt i den tjenesten som etter avtalen skal leveres. På den måten blir de private opptrenings- og rehabiliteringsinstitusjonene en del av det helhetlige tilbudet i regionen.

Hvilke tjenester som skal tilbys den enkelte pasient, skal vurderes på medisinsk grunnlag. Dersom det overlates til markedet fritt å avgjøre bruk av private institusjoner, vil det kunne vanskeliggjøre samarbeidet med andre som yter tjenester i rehabiliteringsprosessen. Målet er å sikre en helhetlig, målrettet tjeneste.

Det som derimot er viktig, er å styrke tilbudet totalt sett. Antall opphold i private opptrenings- og rehabiliteringsinstitusjoner har økt fra rundt 29 000 i 2006 til 40 000 i 2011. Økningen kan i stor grad tilskrives at tilbudet om dagopphold øker. Større vekt på dagtilbud er i tråd med endringene i organiseringen av rehabiliteringstilbudet.

Vi foreslår som kjent i revidert nasjonalbudsjett ytterligere 200 mill. kr til å finansiere økte pensjonskostnader ved kjøp fra private. Dette er et viktig signal om at regjeringen fortsatt vil satse på disse aktørene.

Jeg er enig i at det må arbeides med god kvalitet i habiliterings- og rehabiliteringstilbudet. Virkemidlene i Samhandlingsreformen skal sikre helhetlige og sammenhengende tjenester av god kvalitet, med høy pasientsikkerhet, og de skal være tilpasset den enkelte bruker. Det gjelder også samarbeid med private institusjoner om den enkeltes habiliterings- og rehabiliteringsprosess.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Sonja Irene Sjøli (H) [19:57:09]: Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet og flere pasientorganisasjoner mener det er uheldig at pasienter med behov for rehabilitering ikke har et system som sikrer dem valgfrihet, da dette kunne gitt både bedre kvalitet og raskere behandling. Jeg må si at jeg synes statsråden er ganske bastant i sin avvisning av forslagene her, og jeg har også registrert det hun sier i brev til komiteen, at valg av tilbud i private opptrenings- og rehabiliteringsinstitusjoner ikke sikrer pasientene helhetlige og tilpassede habiliterings- og rehabiliteringstjenester. Jeg må be om veiledning fra statsråden om hvor hun kan finne denne dokumentasjonen.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [19:57:59]: Det som regjeringen er opptatt av, er at rehabiliteringen skal være en del av en prosess. Det skal være basert på medisinskfaglige anbefalinger og kriterier. Det er nettopp derfor vi mener at når noen er vurdert for rehabilitering, skal det være en del av den prosessen som spesialisthelsetjenesten ivaretar.

Så må jeg si at mye rehabilitering skjer i kommunene. Jeg var senest i går på Aker, som har fått et fantastisk flott rehabiliteringstilbud, kommunalt, som kommunen og spesialisthelsetjenesten skal samarbeide om. Det er veldig viktig, det er et veldig bra tilbud for mange pasienter, og denne typen mer lokale tilbud er det viktig også å satse på fremover.

Laila Dåvøy (KrF) [19:59:09]: Det pågår et arbeid – ikke i Helsedepartementet, men statsråden er kjent med det – når det gjelder samfunnskontrakt opp mot de ideelle, og der skal det skapes forutsigbare rammer, også for rehabiliteringsinstitusjoner. Mitt spørsmål til statsråden er egentlig om dette arbeidet snart er ferdig og finner sin løsning. Bakgrunnen for det er, som jeg sa i mitt innlegg også, at det er en del rehabiliteringsinstitusjoner, non-profit, som i disse dager faktisk går for halv maskin, og som er meget bekymret for om de klarer å overleve dette året. Så spørsmålet er om man kommer i havn med dette i løpet av kort tid.

Jeg føler av og til at statsråden er i ferd med å si at vi overtar for de private og bygger opp nytt i det offentlige. Jeg håper det ikke er det som skjer.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [20:00:10]: Når jeg sier at det i dag er bevilget 200 mill. kr til private og ideelle institusjoner – og det er en lang rekke av dem – for å betale pensjonskostnader, er det fordi vi satser på denne typen institusjoner. De er – for alle praktiske formål – et veldig viktig supplement til det offentlige helsevesenet, som vi er opptatt av å ivareta. Men vi er uenig i det forslaget som fremmes her, når det gjelder måten å gjøre dette på. Det høres tilforlatelig og veldig greit ut med fritt brukervalg, men skal du klare å ha kontroll over både kapasitet, kvalitet og kostnader, er man nødt til å ha dette som en del av hele det medisinske opplegget, og da er vi opptatt av at det skal det være, og det skal også være forhåndsgodkjent når det gjelder kvalitet.

Sonja Irene Sjøli (H) [20:01:17]: Jeg fikk ikke svar på spørsmålet mitt, og derfor ønsker jeg å gjenta det: Hvor kan vi finne dokumentasjon på at fritt rehabiliteringsvalg ikke sikrer pasientene et godt tilbud?

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [20:01:37]: Det kan godt gi pasienter et godt tilbud. Mitt poeng var at rehabilitering er en del av en behandlingsprosess. Det er en av mange deler. Habilitering og rehabilitering er en svært viktig del. Det mener jeg er best ivaretatt ved at det er et forløp på det – at spesialisthelsetjenesten kan henvise til det tilbudet som er riktig når det gjelder den aktuelle diagnosen eller sykdommen. Jeg er veldig redd for at et fritt brukervalg av rehabiliteringstjenester – som høres veldig fint ut – vil gi overkapasitet noen steder og vil i hvert fall ikke ivareta en del av disse institusjonene og vil gi større uforutsigbarhet til en del av de institusjonene som vi er opptatt av å ivareta.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Bent Høie (H) [20:02:47]: (komiteens leder): Når man hører statsråden og de rød-grønne representantene i denne saken, må man tro at verken pasientene eller de som driver institusjonene, vet sitt eget beste på dette området – siden dette forslaget er støttet av både pasientorganisasjoner og de organisasjonene som representerer de institusjonene som dette vil omfatte. Det skulle bare mangle at ikke pasienter som har behov for rehabilitering, også skulle ha muligheten til fritt valg av sted for rehabilitering – så lenge man har rett til rehabilitering, og så lenge institusjonen er godkjent når det gjelder kvalitet, selvfølgelig.

Det hører med til historien at disse partiene har kjempet imot stort sett det som er av pasientrettigheter og muligheter for pasienter til å velge. De argumentene som brukes, er akkurat de samme argumentene som ble brukt da de andre rettighetene ble innført.

Det er helt åpenbart at det er systemet som skal beskyttes, og ikke hensynet til den enkelte pasienten. Når pasientorganisasjonene går inn for dette, er det nettopp fordi pasientene veldig godt selv har en klar oppfatning om hvor de ønsker rehabilitering, og ikke minst innen rehabilitering burde det legges stor vekt på pasientens eget ønske.

Når statsråden snakker om pasientens ønske på dette området, endrer man plutselig ordbruken fra å snakke om pasient til å snakke om marked. Statsråden sier at dette ikke kan overlates til markedet fritt å få bestemme. Men markedet i denne omgang er altså pasienten. Det er pasienten som skal få muligheten til å bestemme dette – en pasient som allerede har fått innfridd en rett. Statsrådens bekymring for økonomien må også her være ubegrunnet, fordi dette er pasienter som har en rett til rehabilitering. Det er ikke slik at det blir fritt fram for pasienter i Norge å velge å få rehabilitering. Det er selvfølgelig slik at man skal ha en rett til det også.

Institusjonene vil være godkjente, og det er ikke minst de institusjonene som drives av ideelle organisasjoner, som har stor troverdighet og som har opparbeidet seg et godt navn og rykte blant pasientene, som vil ha store muligheter innenfor dette feltet.

Men i bunn og grunn handler det om at pasienter som har behov for rehabilitering, bør ha de samme rettighetene til å kunne velge fritt som pasienter innenfor andre områder i helsevesenet. Derfor er dette et forslag som Høyre kommer til å gjenta helt til vi får gjennomslag også for denne pasientrettigheten, slik vi har fått gjennomslag for alle andre pasientrettigheter vi har foreslått over tid.

Tove Karoline Knutsen (A) [20:06:02]: Bare en kort merknad. I det utvalget som har utredet funksjonsfordeling mellom primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten når det gjelder rehabilitering, har det vært flere brukerorganisasjoner med. Utvalget konkluderer med at vi nå må ha mer rehabilitering i primærhelsetjenesten. Store pasientgrupper vil tjene mer på å ha rehabilitering nært der de selv bor – ikke minst gjelder det kronikere, som vi nå har satt et større fokus på gjennom Samhandlingsreformen.

Representanten Høie snakker om hvem som vet best hva som fungerer. Alle som vet noe om rehabilitering, sier at vi vet for lite, men det vi kan konkludere med, er at vi trenger mer rehabilitering i primærhelsetjenesten. Jeg mener også at forslaget om fritt rehabiliteringsvalg, som vi her har diskutert, kan gjøre det mye vanskeligere for rehabiliteringsinstitusjoner – ikke minst i den landsdelen hvor jeg bor – og føre til at de kommersielle vil vokse på bekostning av de ideelle, som statsråden også var inne på. Det synes jeg at forslagsstillerne også skal ha i mente.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 10.