Presidenten: Etter ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden fordeles med inntil 10 minutter til Arbeiderpartiet og 5 minutter til de øvrige partier og inntil 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre foreslår presidenten at det gis anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Marianne Marthinsen (A) [15:31:28]: (ordfører for sakene): Vi behandler nå altså to saker. Den ene er samtykke til å innlemme revidert kvotedirektiv i norsk lov, og så en egen sak om de endringene i klimakvoteloven som er nødvendige for å implementere direktivet.

Først vil jeg gjerne takke komiteen for samarbeidet om disse to sakene, og for at komiteen har vært fleksibel for å kunne sikre en rask, men allikevel forsvarlig behandling av sakene. Det har vært viktig.

Så vil jeg også som saksordfører bemerke at lovproposisjonen om endringer i klimakvoteloven er sendt til Stortinget før direktivet formelt er innlemmet i EØS-avtalen. Det er gjort av tidshensyn for å sikre at norske bedrifter innlemmes i det nye kvotesystemet samtidig som i EU-landene.

Her er det viktig å få sagt at forslaget til gjennomføringsregler legger til grunn at vi skal ha en harmonisert løsning, hvor EFTA-landene blir fullt integrert i kvotesystemet på samme måte som EU-statene og omfattes av de samme reglene for tildeling av kvoter. Det mener vi er et viktig grunnprinsipp for å sikre at norske bedrifter har samme konkurransevilkår som sine europeiske konkurrenter.

Det reviderte kvotedirektivet er et framskritt i den jobben som kontinuerlig gjøres for å få både et strammere kvotesystem og et bredere kvotesystem. Det innebærer en gradvis nedtrapping av gratiskvoter i systemet – det er bra – og det innlemmer flere sektorer enn før. For Norges del innebærer det at andelen norske utslipp som omfattes av kvotesystemet, økes fra ca. 40 pst. til omtrent 50 pst.

Den kanskje viktigste omleggingen som skjer, er en veldig mye sterkere harmonisering av måten tildeling av kvoter skjer på. Til nå har det vært sånn at landene har fått tildelt en kvotemengde og selv utformet nasjonale planer for hvordan kvotene skal fordeles mellom ulike sektorer, og hvor stor andel av dem som skal være gratis, selvfølgelig innenfor noen rammer. De planene har trengt godkjenning fra kommisjonen, men allikevel har det vært et ganske stort politisk handlingsrom for f.eks. å prioritere noen sektorer foran andre. Det blir helt annerledes nå. Med det nye kvotedirektivet vil alle kvotetildelinger skje på bakgrunn av samme beregningsmetodikk basert på benchmarking, helt uavhengig av hvilket land bedriftene eller virksomhetene befinner seg i.

Det er kanskje litt spesielt som politiker å mene at det er bra at politikere mister makt, men akkurat i dette tilfellet, når det handler om å videreutvikle en markedsbasert mekanisme, mener jeg faktisk det. Det gir et mer enhetlig system, det gir likere rammevilkår for bedriftene helt uavhengig av hvilket land de befinner seg i, og mindre rom for lobbying og gjennomslag for særinteresser.

Det er dessuten et system som belønner de teknologiledende bedriftene ved at de alltid vil komme godt ut sammenlignet med benchmark i sin bransje. For norske produksjonsbedrifter, som i stor grad befinner seg i teknologifronten, er det godt nytt.

Jeg vil bare kort nevne at virksomhetene deles inn i tre ulike kategorier, som bestemmer hvor mange kvoter de kan få tildelt vederlagsfritt. De bedriftene som regnes for å være utsatt for karbonlekkasje, kommer til å få tildelt 100 pst. gratiskvoter av historisk produksjonsnivå. Det mener vi i utgangspunktet er bra. Men allikevel kan det sies å være noe spesielt at petroleumsvirksomheten har havnet i den kategorien, og det er det da EU-systemet som har bestemt.

Derfor har komiteen gjennom sine merknader valgt å understreke det Miljøverndepartementet selv skrev i en pressemelding etter at denne avgjørelsen ble kjent. Der sies det at regjeringen legger til grunn at «petroleumsvirksomheten ikke skal få økonomiske lettelser som følge av kvotene, og vil komme tilbake med forslag for å ivareta dette». Alle, unntatt Fremskrittspartiet, imøteser at et sånt forslag kommer.

Så vil jeg også kort nevne det arbeidet som foregår i kommisjonen med å utarbeide et regelverk for å kompensere karbonlekkasjeutsatt virksomhet for den indirekte CO₂-kostnaden de får gjennom økte kraftpriser. I går kom det melding fra kommisjonen om at listen over sektorer som kan omfattes, er klar, og at regelverket skal være på plass i løpet av to uker. Vi ser i hvert fall fra Arbeiderpartiets side at dette er et viktig tema for den kraftkrevende industrien, og vi følger nøye med på hva som skjer, for å være sikre på at norsk industri har samme rammevilkår som industrien i Europa for øvrig.

Så velger jeg å ta av saksordførerhatten et lite øyeblikk for å kommentere de delene av innstillingen hvor komiteen deler seg. Det er en samlet komité som gir sin støtte til at direktivet innlemmes i norsk lov, men Fremskrittspartiet har valgt å fremme et tilleggsforslag hvor de krever at Norge ikke skal sette i verk sine lovendringer før minimum 85 pst. av EU-landene har implementert direktivet i sine lands lovverk og i tillegg viser en praksis som er i tråd med dette.

For det første er tankegangen som avsløres her, grunnleggende usolidarisk. Det ville ha ført til at absolutt ingenting skjedde dersom de andre statene fulgte Fremskrittspartiets eksempel. Men først og fremst er det for meg veldig vanskelig å forstå hva dette egentlig skal bety, og hva som er Fremskrittspartiets hensikt med å fremme det. Det sentrale poenget med det nye kvotedirektivet er jo at kvotene blir tildelt fra kommisjonen til virksomhetene ut fra tildelingskriterier som er like for alle land. Det er helt umulig for noen nasjonalstat å vise en annen praksis. Man kan mistenke Fremskrittspartiet for ikke helt å ha forstått hva dette dreier seg om. Men det som er mer alvorlig enn et litt merkelig formulert forslag, er tonen til Fremskrittspartiet i deres særmerknader, som de heldigvis står helt alene om. Der gjentas partiets motstand mot Kyoto-avtalen, som er en interessant avklaring, i og med at vi har sett tendenser til diskusjoner i Fremskrittspartiet om hvordan man skal håndtere våre forpliktelser etter den avtalen. Partiet står også utenfor alle merknader som handler om hvor viktig det er at EU tar et lederansvar for å utvikle den typen mekanismer som verden trenger, dersom det skal være noen som helst realisme i det å få på plass et globalt regime.

Fremskrittspartiet stiller seg også utenfor henvisningene til København-avtalen og de utslippsforpliktelsene som Norge har meldt inn der, til tross for at den enigheten man kom fram til i København, omfatter nær sagt alle land og ikke minst alle de store utslippsnasjonene. Det er selvfølgelig en enorm svakhet ved den avtalen at den ikke er juridisk bindende, men jeg antar at alle partier på Stortinget tar seriøst de utslippsforpliktelsene som Norge har meldt under den avtalen.

Det er tradisjonelt Fremskrittspartiets hovedankepunkt mot Kyoto-avtalen at den ikke er omfattende nok. Det er en fascinerende argumentasjon fra et parti som nå skal ha en programprosess for å finne ut om det finnes menneskeskapte klimaendringer eller ikke.

I lys av utspillene vi har sett i det siste om tanker om å bygge en ny grønn borgerlig regjering f.eks., er det fristende å be de andre borgerlige partiene om en garanti for at den typen klimatankegang som Fremskrittspartiet her avslører, ikke får gjennomslag. Jeg skal la det ligge nå, men allikevel er tanken på mer gjennomslag for en offensiv klimapolitikk i en regjeringskoalisjon hvor Fremskrittspartiet er en dominerende aktør, noe spesiell.

Avslutningsvis vil jeg gå tilbake til kvotedirektivet og endringene i kvoteloven. Jeg mener det er bra at Stortinget i dag gjør et vedtak om å implementere kvotedirektivet i norsk lovgivning, og at vi gjør de lovtilpasningene som skal til. Det gjør det europeiske kvotesystemet mer omfattende, og det gjør at europeiske utslipp reduseres ytterligere. Det er grunnleggende sett bra. I tillegg bidrar Norge, gjennom sin tilslutning, til å videreutvikle en mekanisme som har global overføringsverdi. Det skal vi heller ikke undervurdere.

Per-Willy Amundsen (FrP) [15:40:37]: Endelig ble temperaturen – riktignok i denne salen – hevet noen hakk, og det er kanskje greit med litt ordentlig debatt av og til.

Det er sjelden jeg har opplevd å få kritikk, på vegne av Fremskrittspartiet, på grunn av tonen i merknadene, men det opplever jeg altså i dag, og det er en interessant og ny vending.

For å gjøre det helt klart: Fremskrittspartiet støtter direktivet. Vi støtter også lovendringen som følger av direktivet, men vi tar et lite forbehold. Vi tar et lite forbehold i en situasjon hvor Europa er i en vanskelig økonomisk situasjon – det er det vel ingen som er i tvil om i denne salen – hvor man kan sette spørsmålstegn ved viljen hos de enkelte medlemsstatene til å innføre en del av de bestemmelsene som kommer.

Dette gjør vi kun for å ivareta og sikre norske interesser. Det følger av vårt forslag at når EU innretter seg etter direktivet, gjør også Norge det. Men det setter vi som en forutsetning. Det er kun forskjell når det gjelder når direktivet og lovendringene som følger av det, skal implementeres i norsk lov. Vi sier – og det er det som ligger konkret i forslaget vårt – at det må skje på det tidspunkt når minst 85 pst. av EUs medlemsstater har gjort det samme. Det handler om likhet i konkurranse. Dette er et viktig marked for Norge.

Vi må kanskje uansett ta inn over oss det faktum at det nå, etter klimatoppmøtet i Durban, er under 15 pst. av verdens utslipp som er underlagt internasjonale avtaler om reduksjon. Det er et faktum som berører Norge, og derfor mener jeg det er naturlig å ta et forbehold.

Dette er en alenegang som EU, sammen med Norge og Sveits i hovedsak, kjører, og vi har et næringsliv som i stor grad deltar i konkurranse i internasjonale markeder. Men problemstillingen er – selv om man sier at man skal gi 100 pst. vederlagsfrie kvoter til de bransjene som regnes for å være utsatt for karbonlekkasje, noe som er vel og bra – at benchmarkingen og de historiske dataene som ligger til grunn, stiller enkelte bedrifter overfor store utfordringer, fordi man har – på det tidspunktet man gjør disse beregningene av historisk nivå – en lavere produksjon enn det man hadde i tiden etter, og det man forventer i tiden som kommer. Derfor er Fremskrittspartiet opptatt av å understreke – og det gjør vi også i våre merknader – viktigheten av å kompensere for det. Det mener vi er veldig viktig. Vi kan ikke stille oss i den situasjonen at vi som følge av dette setter norsk næringsliv, norsk industri og norske arbeidsplasser i fare. Det er i hvert fall ikke en utvikling Fremskrittspartiet ønsker.

Det er et faktum at vi ofte er beste gutt eller jente i klassen, selv om vi ikke er medlem av EU engang, og da mener jeg det er naturlig at man tar et slikt forbehold. Jeg skulle gjerne ønske at det var flere som fulgte oss i det forbeholdet.

Jeg registrerer at saksordføreren gjør et poeng av at Fremskrittspartiet tar noen forbehold når det gjelder petroleumsnæringen. Ja, det gjør vi, fordi – og et samlet storting sa det samme da vi behandlet petroleumsmeldingen – det er ønskelig å øke utvinningsgraden på norsk sokkel – såkalt haleproduksjon. Det var altså ønskelig fra Stortingets side, men det står i motstrid til å gjøre det mer kostbart å slippe ut CO₂ for den samme næringen, all den tid de marginale forekomstene nødvendigvis slipper ut mer CO₂. Det gjør det mindre lønnsomt med haleproduksjon. Det er i hvert fall noe Fremskrittspartiet har valgt å forholde seg til. Jeg konstaterer at resten av komiteen ikke gjør det.

Så til denne såkalte programprosessen som det vises til når det gjelder om Fremskrittspartiet tror på eller ikke tror på såkalt menneskeskapt global oppvarming. Det er ikke det Fremskrittspartiet har en prosess på. Men vi aksepterer, og vi sier, at det er klart at menneskelig aktivitet påvirker klimaet, på samme måte som det påvirker mange andre forhold rundt oss. Det det er tvil om – og som det fremdeles heller ikke er en vitenskapelig konklusjon på – er hvor mye dette utgjør, i forhold til det som er naturlige variasjoner. Det er det det eventuelt er tvil om.

Dermed vil jeg ta opp vårt forslag i sak nr. 6.

Presidenten: Representanten Per-Willy Amundsen har tatt opp det forslaget han refererte til.

Nikolai Astrup (H) [15:46:05]: Høyre stiller seg bak utvidelsen og videreføringen av det europeiske kvotemarkedet, fordi det er et effektivt virkemiddel for å redusere utslippene i det som i realiteten er vårt hjemmemarked, nemlig EU-markedet.

Norge har jo stor handel med våre europeiske partnere. 70 pst. av vår import kommer fra EU, og 80 pst. av vår eksport går til EU-landene. Det er viktig at vi har like konkurransevilkår, og det er viktig at vi har et system som gjør at vi i vår del av verden bidrar til reduserte klimagassutslipp. Kvotemarkedet har, til tross for lave kvotepriser, vist seg å være et effektivt virkemiddel, og vi har tro på at det også vil være det i fortsettelsen. I tillegg nevnte saksordføreren at det europeiske kvotemarkedet kan ha en overføringsverdi for kvotemarkeder i andre deler av verden. Forhåpentligvis er dette noe vi kan bygge videre på når vi forsøker å lande et internasjonalt system for prising av karbon, CO₂, fra 2020, slik man ble enige om i Durban.

Så skal ikke jeg gå inn i en lang debatt om hva Fremskrittspartiet mener, Fremskrittspartiet kan snakke for seg selv. Men jeg merker meg at Fremskrittspartiet støtter direktivet. Det er Høyre veldig fornøyd med.

Det siste jeg vil nevne, er det saksordføreren tok opp om CO₂-kompensasjon for industrien. Det er også vi veldig opptatt av. Det er viktig at norsk industri har de samme vilkår som europeiske konkurrenter, og dersom man i EU kan kompenseres for CO₂-prisen i kraftprisen, må det også være mulig å gjøre det i Norge. Så vi mener det er positivt at også regjeringspartiene jobber for å få dette til.

Knut Magnus Olsen (Sp) [15:48:26]: Senterpartiet skal være ledende i å føre Norge fra det fossile til det fornybare energisamfunnet. Vi har gode muligheter til å medvirke med nye tiltak og ny teknologi som vil bringe verden nærmere en klimaløsning.

Skal vi nå klimamålene, må vi få kontroll over utslippsveksten. Det skal fortsatt være slik at forurenser betaler. Det skal lønne seg å kutte utslipp av klimagasser.

Kvotedirektivet er en av mange brikker som vil bidra til å få dette til. Senterpartiet støtter at EUs reviderte kvotedirektiv innlemmes i norsk lov, og i motsetning til Fremskrittspartiet ønsker vi å gjøre dette uten betingelser. Vi støtter at nødvendige endringer for å implementere dette gjøres i klimakvoteloven.

Hovedmålet med direktivet er at klimakvotesystemet blir felles for Europa. Med andre ord skal regler for fastsettelse av samlet kvotemengde være lik. Det samme gjelder tildelingen av vederlagsfrie kvoter til de kvotepliktige virksomhetene og statens salg av klimakvoter.

I innstillingen om endringer i klimakvoteloven forutsettes det at forhandlingene mellom EFTA-statene og EU-kommisjonen fører til innlemmelse av kvoteregelverket i EØS-avtalen. Gitt det vil direktivet føre til en harmonisert felles europeisk løsning. Kvotetildelingen vil da skje på basis av samme beregningsmetodikk og ikke basert på hvilke land utslippene skjer i.

Skal norsk industri være konkurransekraftig også i framtiden, må omstillingen mot framtidens grønne næringsliv skyte fart. Samtidig må vi vokte oss for løsninger som fører til karbonflukt – at industrien flagger ut og utslippene flyttes til andre steder på kloden. Klimautfordringen er global, selv om utslippene skjer lokalt.

I klimameldingen varsler regjeringen en sterk økning i fondsmidler. Norsk kraftkrevende industri er allerede den reneste i verden, og med nye 25 mrd. kr legger vi til rette for ytterligere energieffektivisering og CO₂-reduksjon, slik at vi er verdensledende også i framtiden.

Av samme årsak er kommisjonens pågående arbeid med å utarbeide retningslinjer i statsstøtteregelverket viktig for oss. Det åpner for at land kan gi særlig karbonlekkasjeutsatte virksomheter kompensasjon for økning i kraftprisene som forventes, som følge av økte karbonkostnader knyttet til produksjon av fossil energi. Dette er et viktig tema for norsk kraftkrevende industri.

Vi har allerede sett gode eksempler på at bedrifter i Norge har utviklet teknologi som gjør dem langt bedre rustet til en framtid med strengere klimakrav. Et godt eksempel er Yara, som har utviklet en katalysatorteknologi som reduserer lystgassutslippene ved fabrikken med mellom 70 og 90 pst. Tiltaket førte til kraftig reduserte utslipp i Norge, og teknologien kan også eksporteres ut av landet og gi store utslippsreduksjoner på verdensbasis.

Vi trenger flere slike gode eksempler. Norge trenger flere bedrifter som omstiller seg og blir konkurransekraftige i den fornybare framtiden. Kvotedirektivet er ett av mange slike virkemidler som vi støtter, og vi hadde også håpet at alle partier kunne gå helhjertet inn for det.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [15:52:23]: Kristelig Folkeparti støtter regjeringens ønske om et bredest mulig kvotesystem med flest mulig deltagende sektorer og land. Innlemmelse av det reviderte kvotedirektivet i EØS-avtalen vil bidra til dette. Utvidelsen av kvotesystemet innebærer at andelen norske utslipp som er omfattet, øker fra om lag 40 pst. til om lag 50 pst.

Det reviderte direktivet øker graden av harmonisering mellom landene som er med i kvotesystemet, betydelig. De nasjonale allokeringsplanene som vi har hatt fram til nå, erstattes med et system hvor alle kvotetildelinger skjer på bakgrunn av samme beregningsmetodikk basert på benchmarking – uavhengig av hvilket land virksomheten befinner seg i.

Det er anslått at norske bedrifter i perioden 2013–2020 vil kunne motta i overkant av 150 millioner gratiskvoter. Norske utslipp forventes å bli høyere enn dette, og Norges deltagelse vil derfor bety at de årlige utslippene innenfor kvotesystemet reduseres.

Sektorer som regnes som utsatt for karbonlekkasje, vil få tildelt vederlagsfritt kvoter tilsvarende 100 pst. av historisk produksjonsnivå i forhold til benchmark i bransjen. Kristelig Folkeparti har merket seg at petroleumsvirksomheten er plassert i denne kategorien, noe vi har vært skeptisk til. Samtidig har vi merket oss at regjeringen i klimameldingen delvis har dekket opp for denne avgiftslettelsen for oljeindustrien med å øke CO₂-avgiften, noe vi er glad for.

Kristelig Folkeparti følger med på arbeidet for at et land kan gi virksomheter som er særlig utsatt for karbonlekkasje, kompensasjon for økningen i kraftprisene som forventes som et resultat av kvotehandel. Dette er et viktig tema for norsk kraftkrevende industri.

Kyotoprotokollen er i dag det eneste juridisk bindende folkerettslige rammeverket for kutt i klimagasser. Kristelig Folkeparti mener det er viktig at dette rammeverket videreføres etter Durban-toppmøtet, selv om avtalen omfatter en stadig mindre andel av de globale utslippene. Videreføring av Kyotoprotokollen er ikke minst viktig for den videre framdriften i forhandlingene om en global avtale. EU har tatt viktige initiativ for å utvikle kvotehandelssystemer som allerede har global overføringsverdi, og som andre land ser til. Kristelig Folkeparti ser det som viktig og naturlig at Norge deltar i det europeiske kvotemarkedet. Norske bedrifters deltagelse i det europeiske kvotemarkedet er et viktig tiltak for å nå disse målene.

Når det gjelder debatten som saksordføreren var inne på, og frykten for Fremskrittspartiets forbehold og Fremskrittspartiets forslag, vil jeg si at det er gode grunner til å peke på bekymringer der, men det gir enda større grunn til bekymring når en ser på effekten av kvotehandelssystemet, med så lav pris som det er i dag. Når det er så lav pris, frykter vi for effektiviteten, og det krever derfor kanskje enda større kutt innenlands. For Kristelig Folkeparti er det viktig at en også ser at det er begrensninger i kvotehandelssystemet. Sånn sett er vi bekymret for at prisen de siste årene har vært nede på under 70 kr per tonn, for det bidrar ikke til den nødvendige teknologiutvikling og investeringer i utslippsreduserende tiltak. Kristelig Folkeparti mener derfor at Norge må jobbe aktivt for en innstramming i antallet kvoter som deles ut i forhold til det som er planlagt fra EUs side.

Presidenten: Den reglementsmessige tid for formiddagsmøtet er straks omme. Presidenten foreslår at møtet nå avbrytes, og at nytt møte settes kl. 18 for fortsatt behandling av sakene nr. 6 og 7. – Det anses vedtatt.

Første taler i kveldsmøtet blir statsråd Bård Vegar Solhjell.

Møtet ble avbrutt kl. 15.57.

-----

Stortinget gjenopptok sine forhandlinger kl. 18.

Dagfinn Høybråten hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Statsråd Bård Vegar Solhjell overbrakte 5 kgl. proposisjoner (se under Referat).

Presidenten: Stortinget fortsetter behandlingen av sakene nr. 6 og 7 på dagsorden nr. 85.

Statsråd Bård Vegar Solhjell [18:02:10]: Det reviderte kvotedirektivet utvidar og forbetrar EUs kvotesystem. Direktivet gjeld for komande periodar på åtte år, frå og med 2013. Direktivet byggjer vidare på det eksisterande kvotesystemet, men er på fleire område betydeleg endra.

For det første vert systemet utvida til å omfatte fleire sektorar og fleire klimagassar.

For det andre vert ambisjonsnivået auka ved at den samla kvotemengda vert sett lågare.

For det tredje vert graden av harmonisering større, m.a. for å sikre like konkurransevilkår i Europa.

Eg ønskjer å understreke kor bra dette systemet er for miljøet ved at det vert sett eit tak for dei samla utsleppa frå verksemder i heile Europa, og kor viktig det er at Noreg er med på det frå oppstarten. Norsk deltaking i EUs kvotesystem er eit av våre viktigaste verkemiddel for å redusere utsleppa av klimagassar.

Auken i den felleseuropeiske kvotemengda som følgje av Noregs deltaking i systemet vert vurdert til å vere på 145 millionar kvotar over perioden 2013–2020. Norske utslepp er forventa å verte høgare enn det. Noregs deltaking i kvotesystemet vil bety at dei årlege utsleppa innanfor systemet vert lågare enn dei ville ha vore om Noreg ikkje deltok. Dersom utsleppa frå norske kvotepliktige verksemder vert som forventa, vil Noreg i 2020 bidra til at dei samla årlege utsleppa frå Noreg og EU vert om lag 11 millionar tonn lågare enn dei ville ha vore om Noreg ikkje deltok i dette systemet.

Samtidig vil Noreg arbeide for å gjere systemet betre. Prisen på kvotar ligg no på eit svært lågt nivå. Regjeringa vil derfor arbeide for at EU skal stramme inn på den samla mengda kvotar. Det er fleire måtar å gjere dette på. Eg merkar meg med interesse at spørsmålet om innstramming no vert diskutert ganske breitt i EU.

Når det gjeld andre delar av kvotesystemet, t.d. reglane for tildeling av vederlagsfrie kvotar, har norske myndigheiter ønskt å følgje EU. Noreg og EU- kommisjonen har òg ønskt at prosessen for tildeling av kvotar til norske verksemder skal følgje same tidsskjema som i EU.

Det bør vere eit klart mål at direktivet vert gjennomført i norsk rett tidsnok til at Noreg kan gå inn som ein integrert del av det felleseuropeiske systemet. Eg er oppteken av at norske verksemder skal få tildelt kvotar samtidig med verksemdene i Europa, m.a. for å sikre like konkurransevilkår. For at dette skal vere mogleg, vil direktivet måtte gjennomførast i norsk rett før det er innlemma i EØS-avtalen.

Eit lovforslag til gjennomføring av det reviderte kvotedirektivet har alt vore på offentleg høyring. Høyringsinstansane er i all hovudsak positive til at direktivet vert innlemma i EØS-avtalen utan at det vert gjort spesielle unntak for Noreg, og det har ikkje kome vesentlege innvendingar mot lovforslaget.

Dei foreslåtte endringane i klimakvotelova vil gje rettsleg forankring for ei rekkje prosessar som må vere ferdigstilte før sommaren 2012. Takk vere Stortingets raske behandling av saka skal det no vere mogleg for Noreg å verte ein del av systemet allereie frå starten av.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Per-Willy Amundsen (FrP) [18:06:00]: Jeg ønsker å henlede statsrådens oppmerksomhet på et viktig punkt, som går på de virksomhetene som får 100 pst. vederlagsfrie kvoter, altså innenfor bransjer som anses for å være utsatt for karbonlekkasje.

Det er noen bedrifter som kommer dårlig ut i benchmarking, rett og slett fordi det historiske nivået blir for lavt i forhold til den produksjonen de har per tid.

Dette er viktig, dette kan i prinsippet bli et problem for flere virksomheter og norske arbeidsplasser i sin ytterste konsekvens. Hva vil statsråden gjøre for å ivareta disse virksomhetene, sånn at de ikke taper i internasjonal konkurranse?

Statsråd Bård Vegar Solhjell [18:07:00]: Det er riktig at det har vore ein omfattande prosess både i EU og i Noreg om korleis ein skulle utforme kvotesystemet, korleis ein skulle setje såkalla benchmarking, altså grunnlaget for å berekne kvotar og kva bedriftene skulle ta med seg. Eg trur ein må kunne seie at nesten uansett korleis ein måtte ha gjort det, er det utruleg vanskeleg å finne eit system som er heilt rettferdig og rimeleg for alle. I alle fall er det vanskeleg å finne eit system der alle kjem godt ut. Derfor er eg òg merksam på at bedrifter kjem ulikt ut av den metoden som er vald. Det første å seie er at det at ein får vederlagsfrie kvotar, er eit bidrag inn i det. Det andre som det er verdt å vere merksam på, er at i den proposisjonen – ein av dei som nettopp vart overleverte her – skriv regjeringa at vi vil ta i bruk den såkalla karbonpriskompensasjonsmekanismen, som ein no arbeider med i EU, og at vi vil kome tilbake til ei innramming, for å ta den indirekte kostnaden som er. Eg vil likevel vektleggje at industrien har vore veldig positiv til EUs kvotesystem, trass i dei utfordringane.

Presidenten: Presidenten kan ikke se at flere har bedt om ordet til replikk. – Det bestemte hr. Amundsen seg for å gjøre, så da får han replikk nummer to – vær så god.

Per-Willy Amundsen (FrP) [18:08:17]: Takk, president!

I forbindelse med behandlingen av petroleumsmeldingen var det et veldig klart og tydelig, samlet storting – også representanter fra statsrådens eget parti – som vektla betydningen av at vi faktisk kan få en høyere utvinningsgrad på eksisterende felt, dvs. haleproduksjon, altså at vi får hentet opp mer av den oljen som er der.

Det er tidskritisk. Når man da varsler økt CO₂-avgift på norsk sokkel, betyr det også dårligere økonomi i de marginale prosjektene som vi her snakker om. Jeg oppfatter at man i petroleumsmeldingen kommer i strid med Stortingets vilje når man øker CO₂-avgiften, noe som vil ramme disse marginale feltene, og vi kan da risikere at oljen ikke blir tatt opp på grunn av at det nødvendigvis blir mer CO₂-utslipp på de marginale feltene.

Ser statsråden den problemstillingen, og vil han eventuelt imøtekomme den med noen gode tiltak, slik at vi kan få det beste av begge verdener?

Statsråd Bård Vegar Solhjell [18:09:27]: Det som eg iallfall veit er Stortingets vilje, gjennom omfattande vedtak, og som òg er regjeringas vilje, er at vi skal redusere norske og globale CO₂-utslepp. Grunnen til at vi i klimameldinga har foreslått for Stortinget å auke CO₂-avgifta, er at vi veit at dette er eit viktig bidrag til å redusere klimagassutsleppa frå norsk offshorenæring, frå petroleumsnæringa.

Så er det òg slik at vi for tida har ein svært låg kvotepris – langt lågare enn det ein rekna med og la til grunn for få år sidan. Sist eg sjekka, for nokre dagar sidan, var han nede på 40 kr. Det kan vere litt annleis akkurat i dag, det har eg ikkje sjekka. Så det nivået på samla kvotepris og avgift som vi no legg opp til, er likevel ikkje høgare enn det vi hadde i mange år tidlegare. Men vi må opp på det nivået for at det skal bite, og næringa har gjeve uttrykk for at det er handterleg for dei.

Eg ser fram til den dagen Stortinget vil vedta dette. Stortinget vil då få moglegheit til å seie om dei er einige i regjeringa sin politikk på dette området.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Marianne Marthinsen (A) [18:10:54]: Jeg hadde egentlig ingen planer om å ta ordet igjen, men jeg sitter med såpass mange spørsmål etter representanten Amundsens innlegg, at jeg føler at jeg rett og slett må be om noen oppklaringer.

For det første er det umulig å slippe dette såkalte 85 pst.-kravet, som Fremskrittspartiet foreslår. Jeg klarer ikke å forstå det. Amundsen hevder han er redd for at Norge skal ende opp som beste gutt i klassen. Men det som er hele poenget med det reviderte kvotedirektivet, er jo at det er kommisjonen sentralt som deler ut kvoter til alle bedrifter – uavhengig av land – fra en gitt dato, nemlig 1. januar 2013. Her er det ikke noe rom for å bli best i klassen eller dårligst i klassen. Vi får bare veldig like klassekamerater. Så jeg lurer rett og slett på: Hva er motivasjonen, hva er det man mener med dette forslaget?

Så til det som sies om karbonlekkasjeutsatt industri: Amundsen refererer til at denne type industri vil få 100 pst. vederlagsfrie kvoter basert på benchmarking. Så sier han noe om at det gjør at bedrifter som vil utvide sin virksomhet, eller som vil etablere seg på nytt, blir nødt til å kjøpe. Det er helt greit resonnement, men det er jo et helt likt system for hele Europa, og det vil jo gjøre at norske bedrifter kommer helt likt ut som alle sine europeiske konkurrenter.

Når Fremskrittspartiet vil kompensere for det – hva er man da egentlig tenker på? Er det slik at man her blander sammen med den ordningen som kommisjonen jobber med, hvor man skal kompensere for indirekte CO₂-avgift? For det er et helt annet system, som ikke har noe med verken utvidelser eller nyetableringer å gjøre. Eller vil Fremskrittspartiet etablere et eget særnorsk system som skal kompensere for dette, der man da skal betale ut penger over statsbudsjettet til bedrifter som vil utvide? Hvilket omfang er det man ser for seg her? Hvor mye skal man kompensere – 100 pst. av kvotepris? Jeg er også veldig spent på om vi kommer til å se noe til dette i Fremskrittspartiets alternative budsjett.

Så til petroleumsvirksomheten: Representanten Amundsen påstår, senest i replikkvekslingen her, at det regimet vi legger opp til, vil øke CO₂-kostnaden, f.eks. ved haleproduksjon. Det er jo helt feil! Det er åpenbart misforstått! I dag betaler jo petroleumsvirksomheten for kvotene, og CO₂-avgiften er redusert for å kompensere for det. Så man ligger på nøyaktig samme nivå som man historisk sett har gjort. Når kvotene blir gratis, ber alle i komiteen – unntatt Fremskrittspartiet – om at man får en sak som skal rette opp for det, slik at petroleumsindustrien ikke ender opp med en veldig mye lavere CO₂-kostnad. Så det hadde også vært interessant å få en avklaring på om Fremskrittspartiet mener det er riktig at petroleumsindustrien skal ende opp med en lavere CO₂-kostnad enn i dag.

Per-Willy Amundsen (FrP) [18:14:21]: Hvis man vil misforstå, så klarer man alltids å gjøre det.

Poenget i mitt innlegg – da jeg viste til benchmarking på virksomheter som historisk sett kanskje har en lavere produksjon enn de har i dag og i tiden fremover – er jo nettopp å illustrere at dette er virksomheter som vil få en større kostnad knyttet til sin produksjon som en følge av kvotedirektivet. Det er et faktum, og det betyr at man også er villig til å betale med arbeidsplasser dersom en ikke gjør noen grep for å møte den problemstillingen. Det er et faktum, det er en realitet, og jeg har selv snakket med bedrifter som har tatt opp dette spørsmålet. Jeg oppfordrer alle fra komiteen til faktisk å gjøre det samme.

Når det gjelder haleproduksjon, er det et spørsmål om hva prisen blir. Vi har nettopp hørt en debatt hvor alle har tatt til orde for en høyere kvotepris, og samtidig øker man CO₂-avgiften. Hvor dette slår ut, er høyst usikkert. Det er nettopp derfor jeg tar opp den problemstillingen – vi må ikke stille oss i den situasjonen at marginale felt ikke blir utbygd i tråd med Stortingets vilje fordi kostnadene i forhold til CO₂ blir for høye. Det er hele poenget, og det er ikke spesielt vanskelig å oppfatte.

Når det gjelder de 85 prosentene, er det nettopp for å demonstrere og vise at det er greit nok at man vedtar dette direktivet. Men at man knytter implementeringen av de lovvedtakene vi fatter i dag, til et krav overfor EU, synes jeg ikke er urimelig, for det har altså noen konsekvenser for norske virksomheter. Dersom EU, sammen med Sveits og Norge, nå gjennomfører denne type tiltak, strammer til på dette, får det konsekvenser for norske virksomheter. Da må man kunne ta et forbehold om at vi i hvert fall ikke kan praktisere de strengeste reglene i verden, dersom ikke EU – som er vår konkurransepartner – gjør det selv. Det er det forutsetningen bygger på, altså at vi har like kjøreregler som våre nærmeste konkurrenter.

For øvrig er Fremskrittspartiet enig med øvrige medlemmer i komiteen om direktivet. Vi stiller oss bak det, men vi ønsker altså å understreke ekstra viktigheten av at norsk industri, norsk næringsliv, ikke får unfair konkurranse. Vi kan komme i den situasjonen – og jeg kjenner til flere bedrifter som kan havne der – dersom man ikke gjør noe for å kompensere, ikke minst det jeg nevnte om negative utslag av benchmarking. Man får velge – skal man ta vare på norske arbeidsplasser, eller er man villig til å ofre norske arbeidsplasser på klimaets alter? Vel, det er i alle fall ikke Fremskrittspartiet med på.

Marianne Marthinsen (A) [18:17:38]: Det er kanskje grenser for hvor lenge vi skal holde denne disputten gående, men jeg er enig med representanten Amundsen i at det av og til er artig med litt debatt i denne salen også.

Jeg må innrømme, selv etter Amundsens andre innlegg, at det er forferdelig vanskelig å forstå hva som egentlig ligger i dette 85-pst.-kravet. Så lenge reglene er like for alle og trer i kraft på samme dato for alle, blir det helt umulig å skjønne, rent praktisk, hva som menes med at 85 pst. skal være implementert. Men la nå det ligge.

Jeg er langt mer opptatt av det som Fremskrittspartiet varsler gjennom sine merknader om kompensasjon til bedrifter som er utsatt for karbonlekkasje. Jeg oppfattet ikke at jeg fikk noe svar på hva slags system de egentlig ser for seg. Det er et system som ikke eksisterer i noe annet europeisk land per nå, det blir et helt eget særnorsk system, som vil gjøre at norske bedrifter får en konkurransefordel jamfør de europeiske, siden regelverket i utgangspunket er likt for alle. Det solidariske i det kan man jo alltids diskutere. Men er det et statsstøtteinstitutt man skal innføre her? Og hvor mye er det som skal kompenseres? Kommer vi til å se det i Fremskrittspartiets alternative budsjett? Det har ikke representanten svar på.

Når det gjelder bekymringen for kostnadsnivået på sokkelen, er det greit å ha med seg at situasjonen per i dag er at petroleumsvirksomheten betaler – hvis man sammenlikner med dagens oljepris – halvparten i CO_2-avgift, sammenliknet med det de gjorde for ti år siden. Å diskutere nivået på den avgiften er ikke urimelig, ut fra hvordan dette, historisk sett, har vært. Men regjeringens politikk så langt har vært veldig tydelig på at CO₂-avgiften skal justeres, slik at den samlede belastningen sammen med kvoteprisen blir omtrent den samme. Det å la være å justere CO₂-avgiften når prisen for kvotene faller helt bort, gjør jo at prisen for å slippe ut på norsk sokkel vil falle som en stein. At Fremskrittspartiet synes at det er greit, er jo også bare verdt å notere seg.

Så hadde jeg i stad egentlig lyst til å komme innom innlegget der Ropstad bekymret seg for lav kvotepris, bare for å melde at det er en bekymring vi i aller høyeste grad deler. I likhet med statsråden følger vi også med på diskusjonen som går i EU-systemet om å begrense kvoteomfanget. Det er ikke helt urimelig at den debatten kommer med tanke på hvor mye fornybar energi som har blitt subsidiert inn, at man også trekker noen kvoter ut av markedet. Jeg mener også at den lave kvoteprisen er en god begrunnelse for hvorfor man f.eks. i klimameldingen varsler en del tiltak som skal gjøres også i kvotepliktig sektor, fordi vi trenger flere incentiver for å få fram nye teknologiske løsninger, når kvoteprisen er så lav som den er.

Presidenten: Representanten Per-Willy Amundsen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Per-Willy Amundsen (FrP) [18:20:57]: Jeg tar opp problemstillingen, jeg reiser problemstillingen i forhold til de virksomhetene som kommer negativt ut i forhold til benchmarking. Det er en realitet, og det må også komiteen ta inn over seg. Jeg, og Fremskrittspartiet, lanserer ikke noen systemer, vi utfordrer regjeringen til faktisk å ta ansvar for de bedriftene dette kommer til å ramme, for det kommer til å skje, og det vil få konsekvenser for norske arbeidsplasser.

Når det gjelder CO₂-avgift, gjenstår også det å se. Men det er en advarende pekefinger fra vår side mot hvor man kommer til å legge seg, om man eventuelt bør ha noen egne regler i forhold til marginale felt. Jeg mener det må være lov å stille denne type spørsmål, for dette er veldig viktig.

Jeg registrerer at man kan diskutere økonomi så mye man vil, men i saken står det altså at beregninger som er gjort av økonomiske konsekvenser for Norge, er usikre. Nettopp usikkerheten er det jeg vil til livs.

Statsråd Bård Vegar Solhjell [18:22:12]: Eg fekk berre lyst til kort å påpeike noko som eg trur er viktig for at eit anna inntrykk kan setje seg: All mi erfaring frå arbeid med norsk industri, men òg alt det materialet vi har frå høyringsrundane, peiker eintydig i ei retning. Det er at norsk industri er tilhengar av ein velfungerande europeisk kvotemarknad og av å få ein meir velfungerande kvotemarknad som harmoniserer regelverket betre. Norsk industri meiner dei godt kan handtere konkurransen på like vilkår med andre europeiske land. I den grad dei har noko å utsetje, er det at den marknaden ikkje er større, og at ein i størst mogleg grad ønskjer å få liknande system som er endå breiare enn i EU. Så eg trur at dette er eit verkemiddel som fungerer for norsk industri, fordi dei er konkurransedyktige. Det er derfor dei gjev så tydeleg støtte og tydelege signal om det. Det trur eg òg er grunnen til at ein i all hovudsak gjev full støtte til at vi deltek i kvotemarknaden i den oppdaterte versjonen frå no av.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene 6 og 7.