Presidenten: Etter ønske fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke gis anledning til replikkordskifte.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Første taler er representanten Svein Harberg, som er sakens ordfører. Presidenten ber om at det blir ro i salen, sånn at vi kan høre hva saksordføreren har å si i sakens anledning.

Svein Harberg (H) [16:27:50]: (ordfører for saken): Det er en spennende dag med spennende debatter, og det er riktig og viktig at de vedtak vi gjør i Stortinget i dag, er gjenstand for debatt.

Den saken vi nå behandler, begrenser seg i all hovedsak til å være en konkret oppfølging av de grunnlovsendringene vi nettopp har vedtatt, men den er også viktig som oppfølging av den delen av avtalen mellom de politiske partiene fra 2008, stat–kirke-forliket, som ikke klargjøres i grunnlovsvedtakene.

Først av alt vil jeg takke mine kolleger i komiteen for et særdeles konstruktivt og godt samarbeid. Forliket som ligger til grunn, er et godt grunnlag, men det er åpenbart rom for forskjellig vektlegging og presisering. Når komiteen i dag legger fram en felles merknad og innstilling, er det et resultat av at alle har bidratt – kjempet for noen punkter og vært rause på andre.

Dette viser at det er relativt stor enighet om hvilke konsekvenser de vedtatte endringene må få for organiseringen av Kirken, og hvilket forhold vi som politikere skal ha til Kirken. Det håper jeg Den norske kirke ser som en tillitserklæring fra et samlet politisk kollegium. Samtidig er det med på å understreke en sterk bestilling til Kirken når det gjelder indre organisering og demokrati og oppgaven som folkekirke. Det skal bli spennende å følge den utviklingen videre.

Når Kirken nå skal tydeliggjøres og få en friere stilling som trossamfunn, utfordrer det både Kirken og det politiske miljø på hvordan en i framtiden skal ha dialog, og med hvem. Kirken skal ikke lenger lete etter svar hos departementet, statsråden eller Stortinget i spørsmål som dreier seg om utviklingen av trossamfunnet og de indre anliggender. Den må etablere gode, sterke og demokratiske ordninger som grunnlag for egen meningsdanning og egne beslutninger. Politikerne kan ikke lenger springe til statsråden og beklage seg når de ikke er fornøyd med Kirkens avgjørelser, men må bruke de kirkelige instanser til å ta opp slike spørsmål. Det er vel ingen tvil om at begge parter sammen må finne den gode balansen. Vi som politikere har imidlertid uavhengig av dette et ansvar for å legge til rette for og gi politiske signaler i livssynspolitikken, overfor Kirken og overfor andre tros- og livssynssamfunn.

Komiteen slutter seg til de endringer som foreslås i saken, og er glad for at ordningene som nå foreslås, er i tråd med det Kirken selv har ønsket. En viktig endring er at ansettelse av proster legges til bispedømmerådene, og ansettelse av biskoper legges til Kirkerådet. Kirken må etablere gode og demokratiske ordninger rundt dette. En konsekvens av at Kirken som trossamfunn overtar ansvaret for å ansette sine ledere selv, er at de får et helhetlig ansvar i lærespørsmål. Kravet om at statsråden skal være medlem av Kirken, faller dermed også naturlig bort. Det må likevel presiseres at det er fullt mulig for kirkestatsråden og andre statsråder å være medlem i Den norske kirke.

En av hovedutfordringene Kirken har fått, er å skape et reelt demokrati i organisasjonen. Kirken ønsker dette velkommen og har lagt det til grunn for arbeidet sitt. Det er likevel ikke til å legge skjul på at valg til de kirkelige organer fortsatt er en utfordring. Ny ordning for valg av medlemmer til menighetsrådet er prøvd ut to ganger, og det samme er ordningen med valg av deler av medlemmene i bispedømmerådet. Det synes å være stor enighet om at disse valgene fortsatt ikke fungerer godt nok. Det positive er at valgdeltagelsen har økt betraktelig. Det er fortsatt, spesielt som ved valg til bispedømmerådene i 2011, altfor mange stemmer som blir forkastet på grunn av feil på stemmeseddelen. Dette må ordnes før en kan si at en tilfredsstillende valgordning er på plass. Det samme gjelder behovet for langt større grad av reell valgmulighet ved valg til menighetsrådet – et valg som mange steder hadde lister som ikke gjorde det mulig å velge inn eller vekk kandidater. Komiteen er tydelig på at disse utfordringene må løses for at forliket skal være oppfylt, og fremmer derfor et konkret forslag om at det må etableres en dialog mellom forlikspartnerne, Kirken og regjeringen for å få på plass en ny og god ordning snarest, og slik at dette kan behandles i denne stortingsperioden.

Et reelt og levende demokrati er også avhengig av en hverdag der medlemmene i Kirken opplever mulighet for å ta opp saker de vil ha behandlet, og mulighet til å gi uttrykk for sine meninger. Kirken bør derfor bygge en kultur som ivaretar dette. Det er også viktig for funksjonen som folkekirke at Kirken er til stede der folk er.

Dette er en viktig dag både for Norge som stat og for Kirken som organisasjon. I den enkelte menighet vil det ikke oppleves store endringer, men jeg håper og tror at Kirken får inspirasjon til å videreutvikle et levende, aktivt og tydelig trossamfunn, at de vil utvikle seg selv i dialogen med innbyggerne, og at de skaper en levende og aktiv folkekirke.

Øyvind Korsberg hadde her overtatt presidentplassen.

Marianne Aasen (A) [16:33:06]: (komiteens leder): Som saksordføreren nylig sa: Dette er en oppfølging av de vedtak vi for litt siden gjorde. Saksordfører Svein Harberg redegjorde kort og greit for de konsekvensene det har.

Jeg vil starte med å takke ham for en solid jobb, med både det for øye å få på plass de nødvendige lovendringer som følge av grunnlovsendringene, og – ikke minst – med å sikre enstemmighet i komiteen. Der har representanten Harberg gjort en god jobb. Men jeg vil også takke resten av komiteen for et godt samarbeid, og for at alle har vært innstilt på å komme i mål samlet. Alle har vært konstruktive når det gjelder de endringene i loven som har vært nødvendige. Det var elementer der som ikke var avklart fra forrige storting, for i motsetning til kirke-, utdannings- og forskningskomiteen som var i forrige periode – som jo gjorde hovedjobben når det gjaldt kirkeforliket – har vi hatt lite handlingsrom når det gjelder grunnlovsendringene, men vi har hatt et handlingsrom når det gjelder denne kirkeloven. Men vi har klart å komme godt i mål på det, synes jeg, og da har alle jobbet veldig godt sammen.

Det som vi ennå ikke har konkludert med, men som vi har et forslag om, er ny valgordning. Vi er ikke i mål; vi vet ennå ikke hva det eksakt vil bli. Men alle ønsker økt valgdeltagelse, alle ønsker færre forkastede stemmer, og vi ønsker alle at folk skal oppleve at de har reelle valgmuligheter. Derfor er det viktig for oss å vise til at vi, når demokratireformen nå skal fullføres, trenger at regjeringen kommer med et nytt forslag til valgordning. Det er viktig da at både Kirken selv og forlikspartnerne inkluderes i det arbeidet.

Vi følger jo da, som saksordføreren sa, Kirkemøtes anbefalinger rundt utnevning av biskoper og utnevning av proster, og også dette med at ordningen med kirkelig statsråd oppheves. I kriser – det kan oppstå situasjoner hvor Kirken er uenig med seg selv, det er uenighet, det er en stor organisasjon – er det Kirken selv som avgjør hvordan den skal håndtere teologiske spørsmål gjennom biskoper eller andre organer, om så gjennom Lærenemnda, om nødvendig.

Så ser jeg fram til å jobbe videre med dette med demokratispørsmålet det neste året. Jeg tror at Kirkens suksess framover vil henge nøye sammen med akkurat det, for det er her legitimiteten til Kirken ligger, i tillegg til den viktige jobben som gjøres for alle medlemmene i hverdag og til fest.

Bente Thorsen (FrP) [16:36:21]: Først vil jeg takke saksordføreren for godt arbeid. Dette er fremdeles en historisk og, for mange, en gledens dag. Det er stor enighet mellom de ulike politiske partiene om at de forutsetningene som lå til grunn for det såkalte kirkeforliket, stort sett er innfridd. En av forutsetningene i forliket består i endringer i gravferdsloven, slik at ulike minoriteter konkret ivaretas i forbindelse med gravferd, samtidig som dagens lovgivning på området videreføres. Dette er imøtekommet. Demokratireform i Kirken er i stor grad innfridd. Utfordringene ligger i hvilken valgordning som skal praktiseres, og hvordan ordningen skal praktiseres, ved gjennomføring av kirkevalg.

Det er behov for en grundig gjennomgang av hvordan dette kan gjøres bedre enn etter dagens ordning, som medførte at mange stemmer ble forkastet. Gjennomføring av kirkevalg skal derfor avklares sammen med kirkelige organer, og det skal arbeides videre med utformingen av valgreglene. Stortinget ber om å få behandlet saken i løpet av våren 2013.

Fremskrittspartiet har forventninger til at alle involverte parter stiller med et åpent sinn og kommer fram til en demokratisk valgordning som er gjennomførbar, og som ivaretar medlemmenes avgitte stemmer.

Fremskrittspartiet mener at de grunnlovsendringene som vi har vedtatt i dag, gir enda større mening til betegnelsen «folkekirke», som vi i mange sammenhenger bruker om Den norske kirke. I denne sammenheng skal vi vedta endringer i kirkeloven som følge av grunnlovsendringene. Fra i dag av skal det ikke være politikere som avgjør hvem som skal være Kirkens biskoper. Kirken skal selv, gjennom demokratiske prosesser, endelig få ansette sine ledere.

Det religiøse innholdet i Kirken skal heller ikke lenger være statens oppgave.

Forliket er tydelig på at det fortsatt er statens ansvar å finansiere Kirken som trossamfunn og understøtte andre tros- og livssynssamfunn på lik linje. Til det siste punktet er det det å si at andre tros- og livssynssamfunn har blitt støttet av staten i mange, mange år. Denne likebehandlingen blir nå grunnlovfestet i en ny § 16.

Den nye paragrafen understreker også at verdigrunnlaget forblir vår kristne og humanistiske arv.

Det er ikke til å komme fra at Kirken har vært utsatt for politisk overstyring ved utnevning av biskoper og når det gjelder andre kirkelige anliggender. Denne overstyringen blir det så godt som slutt på nå. Endelig skal Kirken som trossamfunn få litt av den samme muligheten som andre frikirkelige trossamfunn har til å være herre i eget hus, samtidig som vårt kristne verdigrunnlag blir ivaretatt i Grunnloven.

Fremskrittspartiet ser på disse historiske endringene som gjøres i dag, som viktige og gode skritt på veien til å frigjøre Kirken ytterligere.

Fremskrittspartiet deler ikke synet til dem som mener at disse endringene svekker Norge som kristen nasjon, og at korset vil måtte forsvinne fra flagget vårt. Med den debatten som har vært i forkant av dette, og det vi nå vedtar, har Fremskrittspartiet tvert imot tro på at det vi fram til nå har kjent som statskirken, vil bli forandret til en enda mer åpen, inkluderende, selvstendig og demokratisk folkekirke når den nye loven blir satt i verk.

Det er også verdt å merke seg at Kirken selv er enig i og ønsker de endringene som vi har vedtatt i dag, og de vi skal vedta senere i dag. Dette borger for at Kirken er seg sitt ansvar bevisst når det gjelder å utvikle folkekirken ytterligere.

Aksel Hagen (SV) [16:40:53]: Det er krevende å tilhøre et parti som ynder å kalle seg barnehagepartiet, for hvis en representant sier at nå må jeg hente ungene mine i barnehagen, så må vi som ikke har noen unger å hente i barnehagen, delta i debatten her i Stortinget.

Nå har jeg en fortid i kirke, utdannings- og forskningskomiteen som gjør at det er artig å stå her og kunne bli med på denne viktige implementeringen av de endringene i Grunnloven som vi gjorde for bare noen minutter siden.

Dette har vært, og vil bli, krevende, for utgangspunktet er et forlik, et forlik med en tekst som er veldig politisk. Da oppstår det jo tolkningsproblemer, særlig når mange av oss som skal tolke dette, ikke har vært med på å skrive den samme teksten. Slik sett er jeg også imponert over at en her klarte å komme fram til enighet. Det er så viktig at all den tvilen og kanskje det uavklarte og motsetningsfylte som lå i den teksten, har blitt tolket på en slik måte at en har beholdt enigheten.

Prisen en da har betalt, er vel kanskje at en er kommet litt forsiktig og konservativt ut. Hadde en gått litt tøffere til verks og – skal vi si – vekt opp noen av debattene man sikkert hadde her i sin tid, da en snekret seg fram til det forliket, ville sikkert prisen vi hadde betalt her i dag, vært uenighet. Det er veldig fint at vi ikke starter med nettopp uenighet i det viktige arbeidet som nå ligger framfor oss.

Det er viktig at vi politikere ikke slipper taket. Det er noen implementeringer og endringer som vi skal fortsette med. Det er veldig viktig, som mange understreket på en god måte tidligere i dag, at i et moderne samfunn skal tros- og livssynsspørsmål spille en stor rolle. Det tror jeg samfunnet er veldig tjent med. Det er viktig for de fleste av oss som medlemmer av samfunnet. Det er en veldig viktig del av den kulturelle infrastrukturen i et moderne samfunn vi her prater om. Jeg har lyst til å legge inn også et tredje element, som går på at tros- og livssynsorganisasjoner kan bidra på en veldig god måte i samfunnsdebatter, noe som gjør at de blir langt mer etisk og moralsk fundert enn når bare vi vanlige politikere kjører samfunnsdebatter. Ikke minst har jeg sjøl blitt veldig imponert over Kirken i det siste, over hvordan den deltar i mange viktige debatter.

I og med at jeg nå står litt på utsida, kan jeg kanskje i særlig stor grad gratulere dem som fullførte dette løpet og kom fram til de forslagene som foreligger her. Så skal vi alle ønske hverandre lykke til videre med implementeringen – i retning av en større frihet for Den norske kirke til å styre i eget hus.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [16:44:25]: De endringene som vi nå foretar i kirkeloven, kommer som en direkte konsekvens av de grunnlovsendringene som vi akkurat har debattert og vedtatt.

Det var en forutsetning for kirkeforliket at det ble gjennomført en demokratireform som skulle gi medlemmene i Den norske kirke større innflytelse. Evalueringsutvalget gjennomgikk reformen og kom fram til at tre av fire punkter i reformen var oppfylt.

Det som ikke var tilfredsstillende, var valgordningen. Den fungerte ikke godt i 2009, og den fungerte faktisk enda dårligere i 2011.

Valgordningen sviktet på flere punkter:

Til menighetsrådsvalget var det overskytende kandidater, altså flere kandidater enn det som skal velges til fast plass eller varaplass, i kun 48 pst. av menighetene i 2009, og i 42 pst. av menighetene i 2011.

For velgernes valgmuligheter er dette åpenbart en betydelig svakhet ved kirkevalgene, og utviklingen har gått i feil retning i løpet av demokratireformen. Det var også færre kandidater totalt som var nominert i 2011, sammenlignet med i 2009.

Manglende reelle valgmuligheter var størst for bispedømmerådsvalget. Den mest åpenbare svakheten var den høye andelen forkastede stemmer ved bispedømmerådsvalget, på hele 9,2 pst. Med et slikt omfang kan det ikke utelukkes at dette har gått ut over særlige grupper velgere, som dermed har fått mindre innflytelse på valgresultatet. Blant annet er andelen forkastede stemmer mye høyere i små sokn enn i store.

Preferansevalgene var vanskelig å forstå. Det var manglende informasjon om kandidatene, det var vanskelig å forstå hvordan man skulle krysse av, og resultatet ble at over 30 000 stemmer ble forkastet. De som ble valgt inn til bispedømmene i fjor, har i hovedsak etternavn som begynner på bokstavene fra A til D. Heter du Wøien, skulle det altså godt gjøres å bli valgt inn i bispedømmerådet i fjor.

Det betyr at også Kirkemøtet får en sammensetning som er alfabetavhengig. For Senterpartiet har dette vært spesielt alvorlig, siden det er Kirkerådet som nå skal overta funksjonen som ansettelsesorgan for biskoper. Det er derfor av avgjørende betydning at votumet bak det organet som skal utpeke Kirkens øverste ledere, gjenspeiler og ivaretar majoriteten og bredden blant kirkemedlemmene.

I tillegg til dette står det i kirkeforliket at det er en forutsetning at det skal «gjennomføres en demokratireform». Ikke nok med det, men valgordningen skulle vedtas før grunnlovsendringene skulle tre i kraft. Dette har ikke skjedd – nettopp fordi valgordningen ikke har vært god nok.

Dette har vært et av Senterpartiets viktigste ankepunkt, slik jeg redegjorde for i mitt innlegg tidligere i dag. Når så Senterpartiet i dag likevel går inn for endringer i kirkeloven, er det fordi flertallet i Senterpartiets gruppe har gått inn for å stemme for de grunnlovsendringene som lå i kirkeforliket.

Et annet springende punkt for Senterpartiet er derfor at det er Stortinget som skal vedta valgordningen i Kirken, men dette skjer altså etter at grunnlovsendringene er vedtatt. Skulle vi ha fulgt kirkeforliket til punkt og prikke, skulle valgordningen strengt tatt vært på plass nå.

Som nevnt innledningsvis er endringene i kirkeloven en konsekvens av de endringene som nå gjøres i Grunnloven, og som endrer myndighet og bindinger mellom Kirken og staten. Det fordrer overføring av myndighet og ordninger som ivaretar den nye kirkeordningen.

Dagrun Eriksen (KrF) [16:48:07]: Dette er oppfølgingen av de historiske vedtakene vi nettopp har gjort. Jeg koster på meg en gratulasjon til hele Stortinget både for prosessen som ledet fram til grunnlovsvedtakene, og også for denne oppfølgingen i kirkeloven, som er en nødvendig konsekvens for ikke å skape et lovtomt rom.

Demokrati og valgordninger er et av hovedelementene i denne saken. Jeg vil minne om at det var ikke valgordningen i seg selv som lå som kriterium, men det var det å ha reelle valgmuligheter. Når en del representanter, både i den tidligere debatten og i denne debatten, bruker litt sterke ord om at en del stemmer ble forkastet, vil jeg si at det var nettopp fordi Kirken prøvde å legge opp til at man skulle ha reelle valgmuligheter, at velgerne måtte gjøre endringer og sette seg inn i hvem kandidatene var. Da var det noen som hadde misforstått det, som ikke hadde gjort endringer, og dermed ble stemmene forkastet.

Det ga oss en erfaring, for det var for å tilfredsstille det politiske miljøet etter kirkevalget i 2009 at man faktisk kom opp med endringer, og de endringene resulterte ikke i gode løsninger. Derfor er det sånn i dag at vi vedtar ikke en valgordning først. Nå er det viktig at Kirkens organer får ro og tid til å tenke gjennom hvordan de praktisk kan få løst dette med valgordning på en best mulig og hensiktsmessig måte, sånn at den ordningen som vedtas, har en større robusthet enn den som Kirken sist ble presset til å gjennomføre ganske raskt.

Jeg har lyst til å gi honnør til Den norske kirke for hvordan de på kort tid har klart å gjennomføre to valg med ganske omfattende regelendringer og omfattende systemer som ble endret.

Den andre saken som også er en naturlig oppfølging av kirkeforliket, er tilsetting av biskoper og proster. Det er naturlig – og Stortinget slutter seg til Kirkens anbefalinger – at det legges til de demokratisk styrte organene, dvs. at ansettelse av biskoper legges til Kirkerådet, mens nærmere regler fastsettes av Kirkemøtet – og prost skal tilsettes av bispedømmet.

Her har jeg lyst til å minne statsråden og andre om at det er ganske mye kompetanse som finnes i departementet, som har utført disse ansettelsene til nå. Og statsråden må se på om man må tilføre både kompetanse og midler for at dette skal gjennomføres på en god og ordentlig måte, som sikrer Kirkens egen bestemmelsesmyndighet, men også at det finnes en kompetanse til disse ansettelsene.

Så til det siste punktet som har vært viktig, og som handler om krav til statsrådens kirkemedlemskap. Noen vil synes det er rart at man i Stortinget har sagt at det ønsker man ikke. Det handler om at ved tvist, særlig ved avskjedssaker, vil det kunne være lærespørsmål som blir implisert i saken. Da vil det være statsråden som skal gjennomføre den saken på vegne av staten. Det er viktig for komiteen, og det har vi understreket, at ved tvist om lærespørsmål er det Kirken selv som må komme med råd – enten den lokale biskop, ansvarlig kirkelig organ eller om nødvendig Lærenemnda. Det betyr at Den norske kirke i større grad enn tidligere må ta avgjørelser i lærespørsmål. Det er begrunnelsen for at vi ønsker å løsne på kravet om medlemskap for statsråd, slik at det ikke skal være tvil om hvor mandatet til å avgjøre lære, legges. Men det at en statsråd har kirkemedlemskap og ansvar for Den norske kirke, er kanskje ikke så klokt. Her handler det om hvor stort mandat man får, og ved et krav blir det et større mandat.

Jeg anbefaler den enstemmige innstillingen, og jeg anbefaler Kristelig Folkepartis gruppe å støtte helhjertet opp om den. Jeg registrerer at vi kommer til å få stor tilslutning også i denne saken.

Trine Skei Grande (V) [16:53:24]: Det er en grunn til at vi i den forrige debatten hadde 30 minutters taletid, og i denne debatten 5 minutter. Vi har tatt opp alle de store, prinsipielle temaene. Jeg har bare lyst til å kommentere noen ting. Det ene gjelder demokrati.

Som jeg sa i den forrige debatten, tror jeg at demokratiet vil fungere når makten kommer inn i demokratiets strukturer, for det vil mobilisere. Det som er viktig, som jeg mener er Kirkens utfordring, og ikke politikernes utfordring, er å lage valgsystemer som både mobiliserer og gjør det enklere å være velger, uten at vi ønsker oss det svenske systemet med partilister, som de har ved kirkevalg.

Det som er vår oppgave, sammen med Kirken, er å sørge for å ha valgordninger som sikrer for bredden – den brede folkekirken som flertallet i Stortinget ønsker å ha, som kan ha meninger, men som også har stor bredde, og som gjør det mulig for meg å være medlem, men også for dem som har sendt meg mail de siste dagene, som jeg føler at jeg kanskje ikke står nærmest.

Det som er viktig, er at valgsystemene ikke gjør det mulig for én fløy å kuppe valgene. Poenget med demokrati er, som vi alle vet, ikke at flertallet har makten, men at mindretallet til enhver tid har noe å si. Det kunne være et godt poeng for dagens regjering, ja.

Så til det siste poenget, som gjelder statsråden. Jeg mener at dette punktet er et av de punktene som viser at vi ikke er i mål med det vi gjør i dag. For oss i Venstre var dette et veldig viktig skritt i riktig retning. Men forholdet mellom statsråd, ansatte og det at vi kan komme i en situasjon der statsråden skal sitte og avgjøre lærespørsmål, at det er en tenkt situasjon med dagens lovverk, betyr at vi ikke er i mål. Det betyr at antakeligvis kommer Venstre til å fremme lovforslag på dette området framover også. Jeg mener det burde være soleklart at det ikke er en regjerings oppgave å avgjøre lærespørsmål og å avsette prester som bryter med de lærespørsmålene. Så det er en politisk oppgave å finne gode systemer for det. Det er også en konstitusjonell oppgave for oss å jobbe videre med en grunnlov som gjør at vi ikke får statsråder som kan komme i den situasjonen.

Etter i dag er det ikke bare viktig å ha en statskirkepolitikk, det er ikke lenger viktig for partiene, men det er viktig for partiene å ha en kirkepolitikk og en religionspolitikk i programmene sine. Jeg tror kanskje at de politiske programmene kommer til å bli annerledes etter voteringene i denne salen, for det er andre utfordringer politiske partier må ta inn over seg.

Statsråd Rigmor Aasrud [16:56:35]: Forrige gang Stortinget behandlet kirkeordningsspørsmål på tilnærmet like bred basis som i dag, var i 1980. Da drøftet Stortinget meldingen om stat og kirke, som var utarbeidet på grunnlag av Sivertsen-utvalgets utredning, som kom i 1975. Stortinget hadde i 1970 selv nedsatt dette utvalget «til å vurdere det statskirkelige system i sin helhet slik det er utformet» i Norge, som det het i mandatet.

Som et signal for de kommende kirkeordningsreformene sluttet stortingskomiteen seg i 1980 til regjeringens anbefalinger i St.meld. nr. 40 for 1980–81om stat og kirke. Konklusjonen var at en da ikke så grunnlag eller behov for å endre grunnlovsbestemmelsene, slik Sivertsen-utvalget hadde foreslått, men at en i stedet ville gå til «yttergrensene» for en forsvarlig forståelse av muligheten for desentralisering og delegasjon». Signalet var klart: Grunnlovens rammeverk skulle bli stående, men innenfor disse rammene skulle Den norske kirke gis større selvstendighet og råderett.

Behandlingen den gangen la dermed et grunnlag for omfattende reformer i kirkeordningen, og det ble gjennomført viktige reformer i årene som fulgte: Kirkemøtet ble etablert. Tilsettingsmyndigheten for menighetsprester ble overført til bispedømmerådene. De kirkelige organene på sentralt og regionalt nivå fikk statlig økonomistyringsmyndighet. Og liturgimyndigheten ble delegert til Kirkemøtet.

I dag har Stortinget gitt et nytt signal på det kirkepolitiske området – et signal om at den skrittvise reformlinjen når det gjelder Den norske kirke, skal videreføres, og den kan nå videreføres innenfor mer åpne rammer, som de nye grunnlovsbestemmelsene fastlegger.

Det kan være ulike syn på om vi nå befinner oss ved den yttergrensen Stortinget så for seg i 1980. Det som likevel er helt klart, er at Grunnlovens nye bestemmelser gir et nytt grunnlag for videre selvstendiggjøring av Den norske kirke, og at bestemmelsene legger mindre bastante rammer for en slik videre utvikling.

Som i 1980 legger Stortinget i dag et grunnlag i form av noen førende prinsipper for den framtidige kirkepolitikken, og for tros- og livssynspolitikken mer generelt.

Vedtakene som også er gjort i dag, utløser ikke umiddelbart store praktiske endringer, men det gir behov for noen endringer i kirkeloven for å overføre tilsettingsmyndighet for biskoper og proster til henholdsvis Kirkerådet og bispedømmerådene. Det er den tydeligste og mest praktiske nyordningen, men det er en ordning som Den norske kirke er godt kjent med. De har jo gitt sine innstillinger i mange år.

Jeg vil sammen med de kirkelige organene samarbeide om utforming av de nye valgreglene. Jeg har merket meg at kirkekomiteen kommer med et forslag og et anmodningsvedtak om nettopp det. Det innebærer at en sak om valgordning for Den norske kirke vil bli fremmet i vårsesjonen 2013.

Som jeg var inne på, tror jeg at de nye grunnlovsbestemmelsene legger et nytt prinsipielt grunnlag for kirkepolitikken. Det er fire grunnpilarer som jeg tror blir viktige:

For det første til det som er omtalt i Grunnloven §§ 2 og 16, der det i § 2 heter at «Værdigrundlaget forbliver vor kristne og humanistiske Arv.» Og det som står i ny § 16: «Den norske Kirke, en evangelisk-luthersk Kirke, forbliver Norges Folkekirke …». Det viser at vi tar vare på det som har vært, samtidig som vi også peker framover.

Den andre grunnpilaren for kirkepolitikken er den nye § 16, der det heter: «Nærmere Bestemmelser om dens Ordning fastsættes ved Lov.» Det innebærer at i det minste de grunnleggende bestemmelsene om Kirkens organisering fortsatt skal fastsettes i lovs form.

Den tredje grunnpilaren for kirke-, tros- og livssynspolitikken er den nye grunnlovsbestemmelsen som sier at alle skal «understøttes paa lige Linje». Jeg leser det som et signal om at staten fortsatt skal føre en aktiv og støttende tros- og livssynspolitikk, og at staten vil ta det økonomiske ansvaret for at Den norske kirke kan ivareta sine oppgaver som folkekirke. Staten skal gjøre dette i respekt for Den norske kirkes karakter som trossamfunn.

Den fjerde grunnpilaren er ikke omtalt i Grunnloven, men da tenker jeg på at vi må ha brede, politiske forlik også om det som kommer senere. Det tror jeg blir viktig.

Jeg vil benytte anledningen her i dag – fra denne talerstolen – til å takke for et godt og konstruktivt samarbeid med partiene på Stortinget og med Den norske kirke om denne saken. Noen saker fortjener å bli løftet over de politiske skillelinjene – forholdet mellom staten, Kirken og de øvrige tros- og livssynssamfunnene er et sånt spørsmål.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.