Presidenten: Etter ønske fra kommunal- og forvaltningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Håkon Haugli (A) [12:25:02]: (ordfører for saken): Temaet vi skal debattere nå, angår alle. Ved siden av helse, utdanning og arbeid er bolig det viktigste i folks liv og viktigst for deres velferd. Historisk har norsk boligpolitikk fungert godt. De aller fleste bor i boliger med god standard, i stabile, gode bomiljøer. Åtte av ti eier egen bolig. Men – og det er et stort men – boligprisene har økt kraftig, norske husholdninger har rekordmye gjeld, og det er blitt vanskeligere for førstegangsetablerere.

De siste årene har det skjedd flere ting: Den internasjonale finanskrisen førte til en nedbremsing av byggeaktiviteten. I annet kvartal 2009 ble det satt bunnrekord for igangsetting av nye boliger. Rentenivået er lavt, og de fleste nordmenn har god økonomi, og samtidig har befolkningsveksten vært rekordhøy. Avstanden mellom tilbudet av og etterspørselen etter boliger har presset boligprisene oppover. Det ble bygd vesentlig mer i 2011 enn i 2009, men fortsatt ikke nok.

Arbeiderpartiet er bekymret for denne utviklingen, og det finnes bare ett svar: Det må bygges flere boliger, særlig i pressområdene. Alle andre løsninger vil kun sortere køen og avhjelpe på kort sikt, men den eneste langsiktige, strukturelle løsningen er å få opp tempoet i boligbyggingen. Det er en politisk utfordring. Markedet ordner ikke opp alene. Utfordringen er formidabel. Prognosesenteret har beregnet det årlige boligbehovet til ca. 38 000 boliger per år. I 2011 ble det bygd 28 000, altså 10 000 færre enn nødvendig.

Det er avgjørende at kommunene tar ansvar. Mange kommuner gjør det, men ikke alle. Kommunal innsats for god og økt boligbygging handler om å sette av tilstrekkelig areal, om å planlegge infrastruktur og bolig i sammenheng, om raske planprosesser og om god dialog med utbyggere. Det er nødvendig å minne de partiene som står bak forslagene vi skal stemme over i dag – Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre – om at de styrer mange av de kommunene der det er aller vanskeligst for ungdom å etablere seg, og der det gjøres lite for å løse problemene. En kommune som Bærum kunne gjort mye mer. Da Fornebu-området ble regulert, ønsket både staten og Oslo kommune – som begge hadde sterke interesser i området – å regulere inn flere boliger. Bærums svar var nei.

Arbeiderpartiets stortingsgruppe nedsatte nylig et boligutvalg som la fram 35 tiltak for å øke boligbyggingen og gjøre det enklere for unge å etablere seg. Kjernen i våre forslag er en tydeligere plassering av politisk ansvar. Det er både et statlig og et kommunalt ansvar. Vi mener det må settes mål for hvor mange boliger som skal bygges, med utgangspunkt i prognoser for befolkningsutvikling. Vi ønsker også en offensiv satsing på utleieboliger, raskere planprosesser og en styrking av Husbanken.

Jeg rekker ikke å kommentere alle forslagene som opposisjonen legger fram i dag, men jeg synes det er særlig trist å registrere at Venstre ønsker å legge ned Husbanken. Det ville, etter vårt syn, være et skritt i helt feil retning. Husbanken er vårt viktigste verktøy i boligpolitikken. En nedleggelse ville være dramatisk og ramme unge og vanskeligstilte særlig hardt.

Vi synes også det er trist at Fremskrittspartiet angriper krav til rullestoltilpasning. Det finnes ikke dokumentasjon på at boligprisene drives vesentlig av byggekostnadene. Det er avstand mellom tilbud og etterspørsel som driver prisene opp, ikke rullestoltilpasning. Men viktigere: Det er kortsiktig og dyrt ikke å bygge boliger som personer med funksjonsnedsettelser kan bo i, når vi vet at befolkningen blir eldre og de fleste ønsker å bo hjemme lengst mulig.

Når det gjelder BSU, vil jeg understreke at dette er et budsjettspørsmål. Ordningen ble utvidet så sent som i 2009. Finansministeren har presisert at en eventuell ytterligere utvidelse må komme i budsjettbehandlingen.

Til slutt vil jeg takke kommunalkomiteens medlemmer for godt samarbeid om dagens forslag. Arbeiderpartiet vil ikke stemme for forslagene som legges fram i dag. Vi er uenig i mange av dem, og de øvrige mener vi det er riktigst å få vurdert i en helhetlig sammenheng i den boligmeldingen som regjeringen har varslet. Jeg er imidlertid veldig glad for at vi har fått en bred boligpolitisk debatt. For Arbeiderpartiet må den handle om å løse det grunnleggende strukturelle problemet – at det ikke bygges nok.

Marit Nybakk hadde her inntatt presidentplassen.

Gjermund Hagesæter (FrP) [12:29:38]: Vi har dei siste 20 åra hatt ein historisk sterk vekst i bustadprisane i Noreg.

For dei aller fleste speler det ikkje noka stor rolle om bustadprisane går opp eller ned. Om ein bur i ein bustad og har tenkt å bli buande i den bustaden eller i tilsvarande bustad i same prisklasse, speler det mindre rolle om bustadprisane går opp eller ned. Rett nok føler ein seg kanskje rikare dersom bustadprisane går opp, enn om dei går ned, men i utgangspunktet har det lita betyding.

Likevel er det vinnarar i ein marknad der bustadprisane går opp, slik dei har gjort i Noreg. Det er dei som har fleire bustader enn dei bur i sjølve, som er vinnarar. Sjølvsagt er dei òg vinnarar dei som ønskjer å redusere storleiken på bustaden. Dei vil tene på prisoppgang på bustader.

Så har ein taparane, og det er dei vi er opptekne av. Det er dei som ønskjer å etablere seg oppover – dei har hybel i dag og ønskjer å kjøpe større leilegheit. Dei er taparar i ein slik marknad vi har sett. Dei som er dei største taparane, er sjølvsagt dei som ikkje har komme seg inn på bustadmarknaden, og som ser at det stadig blir vanskelegare å komme seg inn på bustadmarknaden fordi bustadprisane stig veldig sterkt. Dei fleste av dei er ungdomar i etableringsfasen. Det er førstegangsetablerarar i bustadmarknaden, og det var dei vi hadde i tankane då vi fremma dette representantforslaget.

Årsaka til at bustadprisane har stige så sterkt som dei har gjort dei siste 20 åra, er mange. Det går bra i Noreg. Regjeringa prøver ofte å late som om det er på grunn av regjeringa, at det er regjeringa som har æra for at det går bra i Noreg. Det er ikkje vi einige i. Vi meiner heller at det er trass i regjeringa og ikkje på grunn av regjeringa at det går bra i Noreg. Men vi meiner at det først og fremst er oljeprisen som har gjort at Noreg har sterk økonomi. For få år sidan var vi fornøgde med ein oljepris på 15–20 dollar fatet. No er oljeprisen nesten 100 dollar høgare. Det gjer at vi har ein veldig sterk aktivitet i den oljedrivne delen av norsk økonomi.

Sjølvsagt er staten blitt langt rikare enn det var grunn til å tru for nokre få år sidan, både i form av skatteinntekter og i form av utbytte frå oljeaktiviteten. Det har sjølvsagt også vore medverkande til at bustadprisane går ein annan veg i Noreg enn i mange andre land. I Europa går det dårleg, og det har medført at vi har låg rente i Noreg. Vi har også ei arbeidsinnvandring som er i ferd med å presse prisane endå meir.

Håkon Haugli nemnde at marknaden ikkje ordnar opp. Vi meiner at dersom marknaden hadde fått regulert seg sjølv, at ein ikkje hadde hatt så mange inngrep i form av detaljreguleringar frå plan- og bygningsloven, at lokalpolitikarane kunne leggje til rette for bustadbygging og reguleringar, hadde situasjonen vore ein heilt annan.

Ein annan ting er at regjeringa kjem med detaljreguleringar som medfører at bustadene blir dyrare å byggje. Det gjeld kanskje spesielt små bustader med universell utforming og tilpassing til rullestol. Det medfører at dei minste bustadene ikkje lenger blir bygde. Desse reguleringane vil medføre at det blir bygt færre bustader enn det elles ville blitt. Skjerpa krav til eigenkapital gjer i tillegg at mange får problem med å finansiere.

Vi meiner at det er viktig å få debattert desse problemstillingane. Vi har også fremma åtte konkrete forslag som vi meiner er fornuftige og gode forslag for å gjere det lettare spesielt for unge å etablere seg på bustadmarknaden.

Vi har også sett på forslaga som Venstre har fremma. Forslag nr. 9 frå Venstre er eit forslag vi synest er godt, og som vi ønskjer å støtte. Dei andre forslaga frå Venstre er vi meir tvilande til, og vi kan ikkje i denne omgangen gå inn for dei.

Avslutningsvis vil eg fremme dei forslaga som Framstegspartiet har, anten aleine eller i lag med andre.

Presidenten: Representanten Gjermund Hagesæter har tatt opp de forslag han refererte til.

Aksel Hagen (SV) [12:35:04]: Først vil jeg takke saksordføreren for god presentasjon, refleksjon og kloke konklusjoner.

Ja, det er en stigende ubalanse – en form for «mismatch» – mellom behov og etterspørsel med hensyn til både å leie og å eie. Det er altfor mange av oss med behov som ikke har økonomi til å la det bli en etterspørsel.

I tillegg er det en «mismatch» mellom etterspørsel og tilbud. Det er liksom ingen, som saksordføreren understreket, som har noe klart ansvar for å møte den etterspørselen som kommer til uttrykk ute i samfunnet, ute i markedet, i dag. Vi er ikke akkurat i en situasjon der tilbydere, kommuner, utbyggere osv. kommer etterspørrerne offensivt i møte. For alle oss som mener at alle bør ha rett til en form for «hematt», en bolig, er dette svært uheldig.

Den politiske majoriteten på høyresida valgte i sin tid å deregulere boligforsyninga for å overføre hovedansvaret til markedet. Det fungerer veldig bra for mange av oss, all den tid nettopp så mange av oss har en raus privatøkonomi, kombinert med rause skatteregler. Men det fungerer dårlig, eller rett og slett ikke i det hele tatt, for mange andre. Slik vil vi ikke ha det i Norge. Jeg velger å tro at alle politiske partier i dag enige om at det er et eller annet her som ikke fungerer, dette må vi se på.

Så tror jeg også at vi er enige om at dette er komplisert, f.eks. gjelder det årsaksforklaring. Det tror jeg noe av debatten i dag vil vise. Det er også sjølsagt komplisert på tiltakssida. Derfor er det så bra at vi skal få noen stortingsmeldinger, både for å rydde i debatten vår og ikke minst for å forsterke den politiske handlingskraften på dette viktige området, som er et viktig område for den enkelte av oss og ikke minst for samfunnet som helhet.

Derfor er det også positivt at vi får slike representantforslag som vi har fått her i dag. Ikke minst forslag nr. 8 er et veldig klokt forslag, nemlig at vi trenger en boligmelding. Hovedinnvendinga mot denne forslagspakka er på mange måter det den ikke tar opp, at den ikke adresserer hovedproblemet, som bl.a. er knyttet til at boliger i for stor grad i dag har blitt et spekulasjonsobjekt. Det styrende er altså ikke behov og etterspørsel, men muligheter for å tjene penger i for stor grad.

Jeg fikk med meg at Gjermund Hagesæter her hadde en alternativ forklaring på situasjonen, men jeg fikk i hvert fall ikke den til å fungere for meg, slik at den imøtekommer den kritikken som jeg her kommer med.

Det andre savnet jeg har her, er at jeg syns representantforslaget i for liten grad ansvarliggjør kommunene. Det er en realitet – jeg er enig med saksordføreren her – at de er for passive når det gjelder å bygge og ikke minst drive utleieboliger på en anstendig måte, og de er for passive når det gjelder å legge til rette for boliger. Jeg kunne godt tenke meg at flere kommuner tok opp igjen det instrumentet som i hvert fall fungerte veldig bra for en del år siden, nemlig at kommunale – i dag tror jeg det ville vært riktig med interkommunale – tomte- og utbyggingsselskap kunne gi kommunene en mulighet til å spille en mer offensiv rolle.

Jeg syns også det er veldig viktig – jeg syns det er synd at representantforslaget ikke fanger opp det – at vi bør tørre å se kritisk på eksisterende skattepolitikk på dette området. Vi i SV sysler med en tanke om at bolig nr. 2 kanskje burde verdsettes til 100 pst. av markedsverdien. Vi mener også bestemt at vi bør problematisere rentefradragsordninga, og vi har registrert at bl.a. Senterpartiet har vært ute med forslag i så måte. Vi har det oppe som en viktig diskusjon i vårt programarbeid.

Så er det så enkelt – i representantforslaget – å angripe de kvalitetskravene som vi setter til bolig, som er knyttet til universell utforming, og som er knyttet til den diskusjonen vi får i forbindelse med klimameldinga. Det er så lett å angripe at vi har fått på plass et regelverk som skal ta vare på viktige interesser i samfunnet, som miljø, som jordvern osv. Det blir litt for enkelt for meg. Dette blir å ta fokus vekk fra hovedårsaken til at ting ikke fungerer som de bør gjøre på dette området.

Så til Venstres forslag – det er mye å kommentere der. Jeg skal bare ta fram det ene om Husbanken. I manuset mitt står det at det som Venstre her foreslår, er en skandale. Jeg skal kanskje være litt forsiktig og heller være litt mer spørrende før vi får det presentert her senere i debatten. Jeg skjønner ikke at Venstre tør å ta vekk dette viktige instrumentet for sosial boligbygging.

Michael Tetzschner (H) [12:40:20]: Det hender – selv under debatter i Stortinget – at det fremkommer interessante, nye opplysninger. Jeg viser til forrige talers innlegg og det han der sa om at man i SV nå forbereder neste stortingsvalgprogram og de boligpolitiske tiltak som ligger der, og at ett av dem skulle være å endre eller avskaffe folks adgang til å trekke fra renter – til en viss grad, da. Det krever jo en ytterligere utdypning hvis det er slik at SV vil fjerne rentefradraget. Det kunne være meget interessant for alle som for tiden beveger seg på boligmarkedet, å høre hva de kan vente seg hvis SV skulle få innflytelse i den neste regjering.

Det er kommet litt fart i den boligpolitiske debatten. Det har vært fremmet mange gode – og i hvert fall velmente – forslag fra forskjellig hold. Jeg har selv også hatt gleden av å fremme en del forslag som har til hensikt å øke produksjonen av boliger, for det er det vi må gjøre for å få prisene ned på et bedre nivå.

Det er slik at staten sitter på de økonomiske virkemidlene, kommunene sitter på arealene. Jeg tror det er veldig viktig at vi nå ikke lar oss invitere med i en gjensidig ansvarspulverisering mellom de to forvaltningsnivåene, men at vi her i denne sal ser nøye hva vi kan gjøre for å samordne de statlige særinteressene, som ofte uttaler seg mot arealplanlegging til fordel for boligbygging. Så er det samtidig slik at staten gjennom den generelle økonomiske politikken og finanspolitikken fastsetter veldig viktige parametre og rammebetingelser for alle som vurderer å etablere seg i boligmarkedet. Da er det også vesentlig at det er en viss forutsigbarhet. Finanstilsynets plutselige beslutning om å skjerpe egenkapitalkravet fra 10 pst. til 15 pst., eller med 50 pst. sett fra kjøpers synspunkt, synes vi var dårlig forberedt, det kom for raskt. Vi kan godt forstå at bakgrunnen er bekymring for gjeldssettingen, og vi ønsker heller ikke at folk skal ta opp mer gjeld enn det de kan bære, men det viktige er at banker og låntagere er seg bevisst hva man gjør når man inngår en låneavtale. Bankene må aldri glemme sitt egentlige håndverk, nemlig å vurdere den enkelte lånesøknad og den enkelte lånesøkers betalingsevne.

Når det gjelder de nyetablerte, er det slik at Finanstilsynet har rammet dem gjennom denne raske skjerpingen, for de andre som etablerer seg på boligmarkedet, med salgsproveny fra en tidligere bolig, vil lett kunne møte egenkapitalkravet.

Når det gjelder de enkelte forslag, vil jeg ta opp de forslag som er fremmet av Høyre, og som har fått tilslutning av Fremskrittspartiet. Forslagene er tatt inn i innstillingen.

Når det da gjelder Venstres forslag, vil vi kunne støtte forslag nr. 9, som går ut på at man vil utvide boligspareordningen for ungdom med de fradragsprosenter som der er nevnt. Denne tenkningen er også helt i samsvar med forslaget vi hadde under budsjettbehandlingen for 2013.

Vi vil også peke på at Stortinget snart får til behandling både den byggtekniske siden og den mer generelle boligmeldingen, som har vært varslet en stund, slik at vi til slutt kan lage en mer helhetlig boligpolitikk – og ikke bli henvist til å diskutere dette så stykkevis som Dokument 8-forslagene jo innbyr til, ved at det bare blir delaspekter som man hele tiden får diskutert.

Høyre ser frem til å diskutere nye, spenstige tanker i boligmeldingen, også å se på Husbankens rolle. Nå ser ikke vi for oss at den skal bli nedlagt, men vi ønsker å gjøre den enda mer målrettet, slik at vi kan gjøre mer for de gruppene som skal etablere seg for første gang.

Presidenten: Forslagene er allerede tatt opp av representanten Gjermund Hagesæter.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [12:45:26]: Selv om Kristelig Folkeparti ikke følger Fremskrittspartiet når det gjelder de konkrete forslagene de fremmer i denne saken, er jeg glad for at Fremskrittspartiet forsøker seg med innspill for å gjøre noe med situasjonen for førstegangsetablerere.

Hele kommunalkomiteen sier at det må føres en helhetlig politikk som legger til rette for god forsyning av nye boliger, og at det i dag er en betydelig ubalanse i tilbud og etterspørsel knyttet til boliger, særlig i pressområder. Dette er ikke noen god attest til en regjering som har sittet med flertall i snart syv år. Selv om en samlet kommunalkomité konstaterer at det ikke er et statlig ansvar å bygge boliger, sier den samme komité at det er statens ansvar å sikre gode rammebetingelser og å legge til rette for at boligmarkedet fungerer best mulig.

Regjeringen har varslet stortingsmeldinger om henholdsvis bolig- og bygningspolitikken i 2012. De ser vi fram til å få. I likhet med regjeringspartiene tror vi ikke lemping på kravene til universell utforming eller færre restriksjoner i strandsonen er veien å gå for å få en forbedret situasjon, men vi er bekymret for førstegangsetablererne og andre som sliter med å få innpass i boligmarkedet. Jeg vil derfor dvele litt ved Finanstilsynets innskjerpede krav til egenkapital ved lån til boligformål. Kristelig Folkeparti mener at uten kompenserende tiltak vil disse innskjerpede kravene føre til at flere unge, innvandrere og andre med svak økonomi får enda større problemer med å komme inn på boligmarkedet. Vi mener skjerpingen av startlånsordningen fra det innskjerpede egenkapitalkravet ikke er tilstrekkelig, og at mer må gjøres for å hjelpe unge inn på boligmarkedet. Vi forutsetter at det innskjerpede egenkapitalkravet følges opp med en bedring av ordningen Boligsparing for ungdom for å hindre at førstegangsetablererne får hele belastningen av innstrammingene i krav til egenkapital ved lån til boligformål.

Finanstilsynets innskjerping kan isolert sett synes mer som et tiltak for å styrke bankene snarere enn å legge til rette for et mer velfungerende boligmarked. Regelen kan presse unge over i leiemarkedet og øke spekulasjonen der. Tidligere finansråd for Arbeiderpartiet i Oslo, konsernsjef Rune Bjerke i DnB, tok i et leserinnlegg i Dagens Næringsliv 8. juli 2011 til orde for en styrking av BSU-ordningen. Han viste til at boligprisene er doblet på ti år uten at beløpsgrensen i BSU har hengt med. Bjerke viser til at godt over halvparten av de unge mellom 17 og 34 år mener de har behov for 300 000 kr i oppsparte midler for å kjøpe bolig. For inneværende budsjettår foreslo Kristelig Folkeparti å øke beløpsgrensen til 300 000 kr i totalt sparebeløp, med 25 000 kr i årlig sparebeløp og økt fradrag 28 pst. Dette ble stemt ned.

Det er godt å høre Håkon Haugli snakke så varmt om Husbanken. Han tok også til orde for å styrke Husbanken. Da kunne han i forbindelse med budsjettbehandlingen i desember stemt for Kristelig Folkepartis alternative budsjett med å øke Husbankens låneramme med 5 mrd. kr utover det regjeringen foreslo.

Jeg ser at Venstre fremmer en del forslag i dag. Jeg vil bare varsle om at vi kommer til å støtte Venstres forslag nr. 9, som er i tråd med det vi selv har foreslått i vårt alternative budsjett for inneværende år. Det er en liten nyanseforskjell når det gjelder hvor mye man kan spare i løpet av ett år, men vi støtter Venstres forslag. Det er helt etter den intensjonen som også Kristelig Folkeparti arbeider for.

Borghild Tenden (V) [12:50:03]: Det er utvilsomt et behov for en ny politikk for å hjelpe ungdom i etableringsfasen inn i boligmarkedet. Mange førstegangsetablerere opplever at inngangsterskelen til boligmarkedet nesten er blitt uoverkommelig høy. Dagens boligmarked forsterker skillene mellom unge med rike foreldre og dem uten egenkapitalmuligheter.

I en artikkel i Dagsavisen i dag kan vi lese at unge må ta nær sagt alle midler i bruk for å komme inn i boligmarkedet, og mange må finansiere nye krav til egenkapital gjennom svært dyre forbrukslån. Dette skyldes en kombinasjon av flere forhold: krav om høyere egenkapital ved kjøp av bolig, mangel på utleieboliger og et fravær av offentlige virkemidler som gjør det lettere for ungdom å etablere seg i boligmarkedet. Venstre mener at positive stimuleringstiltak er veien å gå for å bedre unges situasjon i boligmarkedet, og at myndighetsstyrte prisreguleringer er feil medisin. Det viktigste tiltaket er å bygge flere boliger. Dette vil kreve nye tomteområder i sentrale strøk hvor presset er størst. Slik tilrettelegging vil ta tid, ikke minst fordi mange kryssende hensyn skal ivaretas ved planleggingen. Blant disse er jordvern, miljø, klima og transport noen av de viktigste. Venstre mener staten, kommunene og de private utbyggerne sammen må utvikle økonomisk robuste og langsiktige utbyggingsprogrammer. Venstre mener staten må ta et større ansvar for økt utbygging, og støtter derfor forslagene nr. 1 og 2 i innstillingen fra Fremskrittspartiet og Høyre, som nettopp berører disse forholdene.

Så til «skandalen», som representanten fra Sosialistisk Venstreparti kalte det. Ja, Venstre mener at Husbanken bør omorganiseres, og at virkemidlene må overføres til kommunene. Venstre vil på den måten gi kommunene ansvar og virkemidler for en kommunal boligpolitikk. Dette innebærer bl.a. å overføre Husbankens boligsosiale, bygnings- og miljømessige virkemidler til kommunene og å fusjonere bankdelen av Husbanken med en annen offentlig bank, f.eks. Kommunalbanken AS. Videre bør det innføres en norsk modell for hjemkjøp, hvor leid bolig kan nedbetales gjennom husleie og på sikt bli eid bolig. Det offentlige må bidra til bygging av flere leieboliger, hvor en andel av dem blir hjemkjøpsboliger. Dessuten bør flere få tilgang til Husbankens startlån, bl.a. ved å utvide nedbetalingstiden fra 20 til 30 år og ved å slå fast at også «førstegangsetablering» er en selvstendig kategori for å komme inn under ordningen. I dag er dette definert til å være «økonomisk vanskeligstilte husstander», «barnefamilier», «enslige forsørgere», «personer med nedsatt funksjonsevne», «flyktninger» og «personer med opphold på humanitært grunnlag». Jeg viser til forslagene nr. 10–13, fra Venstre, som er omdelt i salen.

For å gjøre det lettere å spare opp nok egenkapital til å kjøpe bolig må BSU-ordningen utvides. Det årlige sparebeløpet må etter Venstres syn økes fra 20 000 kr til 30 000 kr. Taket på hvor mye man kan spare, må økes til 300 000 kr. Sparing til egen bolig er etter Venstres syn utelukkende fornuftig – og det er fornuftig å bruke skattesystemet for å stimulere til slik sparing.

Jeg registrerer at regjeringen mener at BSU-ordningen ikke treffer alle likt, og at den derfor ikke bør utvides. Det er en underlig logikk. Regjeringens mening er heller ikke på dette punkt i tråd med den generelle folkemeningen. I dagens Dagsavisen kan vi lese at åtte av ti, eller 80 pst. av alle, synes at BSU-ordningen er en viktig ordning. Det er en vurdering Venstre deler fullt og helt.

Bankene må være seg sitt samfunnsansvar bevisst og bidra med faglige råd som ivaretar låntakernes behov for nøkternhet i faser hvor privatøkonomien belastes med store boligkostnader. For mange boligkjøpere utgjør ikke boligfinansieringen alene årsaken til økonomisk uføre. Med store forbrukslån på toppen av høye boligkostnader blir den samlede lånemengden i mange tilfeller uhåndterlig. Slepphendte banker fyrer opp under økningen i boligprisene.

Venstre forventer at bankene i fellesskap sørger for å holde utlånsgaloppen under bedre kontroll. Det er Finanstilsynets oppgave å finne gode virkemidler som gjør at bankene holder mer igjen. Det store spørsmålet er om dagens egenandelskrav på 15 pst. er et slikt godt virkemiddel. Det kan det nok i enkelte tilfeller være, men absolutt ikke i alle – og spesielt ikke når det gjelder unge i etableringsfasen. Venstre støtter derfor forslag nr. 4, fra Fremskrittspartiet, om å myke opp noe i egenkapitalkravet til bankene.

Til slutt tar jeg opp Venstres forslag, som er omdelt på representantenes plasser i salen.

Presidenten: Representanten Borghild Tenden har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Statsråd Liv Signe Navarsete [12:55:12]: Det er gledeleg at bustadpolitikken er komen på dagsordenen i det offentlege ordskiftet i Noreg.

Regjeringa er oppteken av å leggje til rette for ei god bustadforsyning – ei god forsyning av nye bustader til ein marknad i vekst. I Noreg vert me 1 million fleire innbyggjarar i løpet av ganske få år. Då er det viktig å ha ei regjering som har ein overordna politikk for at den veksten ikkje berre skal kome i allereie eksisterande pressområde, men i heile landet. Det å sikre at heile landet skal vekse, og at me spreier den veksten, vil vere eitt bidrag til at me ikkje får eit uhandterleg press i dei aller største byane.

Dei tre regjeringspartia – Arbeidarpartiet, SV og Senterpartiet – har lagt til grunn at det ikkje er staten som skal styre kor mange bustader som skal byggjast. Det er ingen – heller ikkje opposisjonen – som har teke til orde for at me skal gjeninnføre planøkonomi. Vår oppgåve er å sikre gode rammevilkår og å leggje til rette for at bustadmarknaden fungerer best mogleg. Samtidig må me sikre at nye bustader oppfyller krava til kvalitet, slik at dei er tilgjengelege, energieffektive og miljøvenlege – og tilpassa framtidige behov i ei befolkning der me veit det vert mange fleire eldre.

Fleire av forslaga som er til behandling i dag, ligg under ansvarsområdet til andre statsrådar. For vurdering av dei enkelte forslaga viser eg til det skriftlege svaret som er sendt komiteen.

Det er òg viktig å slå fast at det er ei betydeleg bygging av bustader i Noreg. Me hadde ein stor nedgang under finanskrisa. Dette er i ferd med å ta seg opp att. I Oslo var det ei tredobling i fjor. Det er bra. Oslo er vel den byen som har den største utfordringa – saman med mange andre Høgre-styrte kommunar.

Me kan ikkje underslå kommunanes ansvar for å stille tomteareal til disposisjon. Når eg har kontakt med bustadbyggjarar – det har eg ganske ofte – selskap som driv eigedomsforvalting og utbygging, er det heller ingen tvil om at tomtepris er i ferd med å verte ein stor del av prisen på bustader, og langt større enn han var for berre kort tid sidan, nettopp fordi det er for få tomter tilgjengelege. Dette må kommunesektoren ta ansvar for. Det diskuterer eg jamleg med kommunane.

Nye bustader vil ofte vere dyre for dei med svak økonomi. Men å byggje nye bustader nettopp for dei gruppene som er meir kjøpesterke, kan bidra til at det vert frigjort rimelegare brukte bustader for dei som skal etablere seg og kjøpe bustad for fyrste gong.

Nær alle bustader vert omsette i ein fri marknad. For ein utbyggjar er det viktigare å sjå på etterspurnaden etter bustad heller enn befolkningsveksten når ein vurderer om ein skal byggje nye bustader. Ein utbyggjar vil alltid sjå på lønsemd. Press i bustadmarknaden i form av høg befolkningsvekst vil ofte gi fleire tilpassingar enn berre auka bygging av bustader.

Som forslagsstillarane påpeikar, har prisane på bustader auka betrakteleg dei siste åra. Sidan 1993 har bustadprisane vorte meir enn firedobla. Det er store geografiske variasjonar i denne prisauken, med størst vekst rundt og i dei store byane.

Det er ei rekkje forhold som gir denne prisveksten. Til sjuande og sist er det opp til marknaden å avgjere prisen på ein bustad. Viss bustaden ligg på ei attraktiv tomt, kan det påverke prisen langt meir enn offentlege krav og reguleringar. Tal frå SSB viser at bustadprisane har auka vesentleg meir enn byggjekostnadene dei siste åra. Men byggjekostnadsindeksen åleine avspeglar ikkje den reelle kostnadsutviklinga. Indeksen inneheld berre utvikling i prisen på materialar, arbeidskraft, transport og andre innsatsfaktorar i produksjonen i bustadbygg. Det finst ikkje statistikk over tomteprisar eller over prisar for arkitekt – heller ikkje over endringar i produktivitet eller over fortenestemarginar i bransjen. Dette må me sjå nærare på. Fyrst når me får på plass desse kostnadene, får me det totale kostnadsbilete for ein byggherre.

Kommunane har ei viktig rolle, men dei ynskjer nok ikkje å støtte forslaget frå Venstre om å leggje ned Husbanken.

Husbanken er den viktigaste samarbeidspartnaren for å få fleire inn på bustadmarknaden. Husbanken er ikkje berre pengar, ordningar, lån og tilskot, men òg kompetanse. Den kompetansen er sterkt etterspurd, og eg får nesten kvar dag ros frå kommunar for det viktige samarbeidet ein har med Husbanken. Eg er glad for at fleirtalet ikkje støttar det forslaget.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Gjermund Hagesæter (FrP) [13:00:42]: Statsråden sa i innlegget sitt at det ikkje er staten som skal styre bustadpolitikken og bustadutviklinga. Vi er sjølvsagt heilt einige i at ein ikkje skal detaljstyre dette. Men faktum i saka er at det er statlege instansar som i mange tilfelle hindrar nybygging, f.eks. gjennom at Fylkesmannen kjem med innvendingar mot kommuneplanar og reguleringsplanar, og dermed hindrar utbygging som elles kunne funne stad.

Vi har òg fått krav om f.eks. universell utforming, som rammar spesielt dei minste bustadene. Der har statsråden og regjeringa dispensert når det gjeld studentbustader. Då er spørsmålet: Kvifor burde ein ikkje då gått lenger og dispensert frå kravet om universell utforming for alle bustader under 55 m²?

Statsråd Liv Signe Navarsete [13:01:43]: SINTEF Byggforsk har berekna at kostnadsauken for tilgjenge i dei små leilegheitene vil vere beskjeden, om lag 40 000 kr. Det er ikkje det som avgjer om dei unge kjem inn på bustadmarknaden. Det er heller ikkje slik at dei unge nødvendigvis alltid skal kjøpe ei ny leilegheit. Mange unge kjøper eldre leilegheiter, og eg trur det kan vere ein måte å kome inn på bustadmarknaden på. I dag er det berre ca. 10 pst. av bustadene som er tilrettelagde for rullestolbrukarar, så med respekt å melde – det kan ikkje vere det som gjer at ungdom har problem med å kome seg inn på bustadmarknaden.

Det er viktig med auka tilgjenge i bustadmassen for å møte eldrebølgja og at me får bygd mange mindre leilegheiter. Då er det viktig at dei er tilgjengelege for alle, slik at me kan bu lenger i eigen bustad, og slik vere – hadde eg nær sagt – lenger herre i eige liv. Bustaden er ein kjempeviktig nøkkel for det i framtida.

Trond Helleland (H) [13:02:52]: Jeg registrerer at mens bøndene raser, de offentlig ansatte streiker og det er generell misnøye med regjeringen, er statsråd Navarsete stort sett misfornøyd med Høyre og med de kommunene som er styrt av Høyre.

Statsråden pekte på at pressområdene var – jeg holdt på å si – en uting, og at det burde spres bebyggelse og befolkning over hele landet. Da er BSU et viktig virkemiddel, fordi du får mer for pengene hvis du bygger hus i et grisgrendt strøk enn i et tettbygd strøk. Jeg lurer på om statsråd Navarsete er enig med Finansdepartementet og statssekretær Roger Schjerva, som sier at BSU

«er det beste av alt som ikke hjelper. Det er litt som å kurere forkjølelse med konjakk».

Er det slik at departementet og regjeringen nå har gitt opp BSU, at det å spare til egen bolig er et tiltak regjeringen er imot, fordi det er de med størst inntekt som kan spare mest?

Statsråd Liv Signe Navarsete [13:03:53]: Fyrst to presiseringar: Eg er ikkje misnøgd med Høgre-styrte kommunar. Eg har veldig stor respekt for Høgre-styrte kommunar. Eg har heller aldri sagt at pressområde er ein uting, tvert om samarbeider eg godt med ordførarar og byrådsleiarar, anten det er her i byen eller i andre Høgre-styrte kommunar. Eg skulle sjølvsagt sett at dei kunne hatt ein annan farge, men det er ei anna sak. Det vert gjort mykje bra òg i Høgre-styrte kommunar, men det betyr berre at ein faktisk òg i Høgre må sjå på kva ein sjølv kan gjere. Det er litt som med kommunesamanslåing: Ein peiker på at alle andre burde gjere det, men ein gjer det ikkje i dei kommunane ein styrer sjølv.

Når det gjeld BSU, meiner eg som bustadminister at det er eit viktig verkemiddel for at ein kan spare til eigen bustad. Eg har registrert at det er andre syn på det, men regjeringa sin politikk er at BSU er eit verkemiddel som er der, og som er bra. Eg vurderer òg om me eventuelt skal vurdere å styrkje ordninga i samband med den bustadmeldinga eg skal leggje fram.

Borghild Tenden (V) [13:05:05]: Jeg vil fortsette med BSU-ordningen, og jeg hørte hva statsråden sa. Som jeg sa i mitt innlegg, er det veldig mange som mener at den bør styrkes, spesielt i lys av det som skjer med at man holder fast på egenandelkravet på 15 pst. Kan statsråden bekrefte at denne rammen vil øke?

Statsråd Liv Signe Navarsete [13:05:33]: Eg er i ferd med å utarbeide ei stortingsmelding om bustadpolitikken, og om ikkje lenge no skal de få ei stortingsmelding om bygningspolitikken. Eg er veldig glad for at eg, på vegner av regjeringa, slik sett kan tydeleggjere ein politikk på eit område som er høgt på dagsordenen no. Det er bra, det fortener absolutt eit så viktig område. Eg trur kanskje heimen og det å ha ein heim, ein trygg heim, er noko av den aller, aller viktigaste basisen for å leve gode liv.

BSU-ordninga – som eg sa i mitt førre svar – er viktig. Eg vurderer, saman med regjeringa, kva som skal skje vidare med ho, i lag med andre verkemiddel. Me går gjennom verkemiddelbruken på bustadområdet no, og det er klart at eg verken kan bekrefte eller avkrefte noko om det i dag – det skjønar representanten heilt sikkert. Det må me kome attende til.

Det er viktig at me har verkemiddel som fungerer for alle grupper. BSU fungerer godt for veldig mange, og eg trur det er viktig å stimulere til at ein òg kan spare seg opp ein eigendel når ein skal kjøpe seg bustad.

Presidenten: Da er replikkordskiftet omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Eirik Sivertsen (A) [13:07:01]: Det må være et overordnet politisk ansvar å sørge for et stabilt nivå på boligforsyningen. De siste tiårene etter avreguleringene på 1980-tallet viser at markedet alene ikke løser samfunnets utfordringer.

Mens nasjonale og lokale myndigheter står ansvarlige for andre sentrale velferdsgoder som arbeid, utdanning, helsetjenester, barnehager og eldreomsorg, er det ingen som har et tydelig ansvar for boligforsyningen. Det er ikke en tilfredsstillende situasjon.

Arbeiderpartiet mener det er en sentral politisk oppgave å bidra til at det bygges nok boliger. Norge har i dag et av Europas minst regulerte boligmarkeder. Det er et paradoks at vi i et land, hvor mye annet er et offentlig ansvar, ikke har en tydeligere politisk plassering av ansvaret for å sikre folk et sted å bo. For Arbeiderpartiet er nettopp bolig en av de fire pilarene i velferdspolitikken, sammen med utdannings-, helse- og arbeidspolitikken. Til sammen utgjør disse grunnlaget for at alle skal kunne skape seg et godt liv.

Nå bor det fem millioner mennesker i Norge, og befolkningen vokser raskt, heldigvis. Prognosesenteret beregner behovet for nye boliger hvert år til ca. 38 000. De siste årene har boligbyggingen ligget langt under dette nivået. Boligknappheten, i kombinasjon med et lavt rentenivå, høye lønninger og god tilgang på kreditt, har gitt stort prispress i boligmarkedet. På få år har boligprisene økt betydelig, og det er ingen signaler om at det skal skje en annen utvikling.

Både nasjonalt og lokalt er det behov for en tydeligere plassering av det politiske ansvaret for boligbygging. I dag er ansvaret for bolig fragmentert og fordelt på flere statsråder, flere stortingskomiteer og ulike forvaltningsnivå. Det er i tillegg ingen som har et tydelig ansvar for boligforsyningen.

Kommunene må ta et større ansvar for å møte befolkningsutviklingen i egen kommune. Samtidig opplever kommunene at staten, i sine mange avgreininger, begrenser mulighetene til å ta dette ansvaret. Arbeiderpartiet ønsker at kommuner med en offensiv og framtidsrettet boligpolitikk skal møte en stat som er positiv og samarbeidsvillig og som opptrer som en samordnet og konstruktiv medspiller. Vi må både stille strengere krav til kommunene, og samtidig gi dem frihet til å utvikle egne arealer.

Så må jeg knytte en kommentar til representanten Borghild Tendens forhåpninger om at bankene skal bidra til å tøyle utlånsveksten. Etter min oppfatning er det et håp som jeg ikke tror blir innfridd, fordi bankene tjener penger på utlån, og bankenes fremste formål er profittmaksimering over tid. Det er for så vidt et greit formål, det, men da er det ikke begrensning i utlån som er deres viktigste fokusering, det er tvert imot å låne ut mest mulig penger.

Aksel Hagen (SV) [13:10:18]: Michael Tetzschner sa i sitt innlegg at han så fram til at vi fikk en boligmelding preget av nye, spennende tanker. Da må vi også få en diskusjon omkring eksisterende fradragsregime eller skatteregime.

Vi var begge to i en paneldebatt for noen uker siden, og da var det sjefsøkonomen i First Securities, Harald Magnus Andreassen, som i stor grad nettopp poengterte at det er ikke manglende tilbud som er hovedårsaken til den problematiske pris- og kostnadsveksten. Det er to hovedårsaker: Det er rett og slett det at veldig mange av oss har god privatøkonomi og så er det det eksisterende fradragsregimet. Så la oss ta den debatten. Jeg sa ikke at SV vil fjerne rentefradraget. Hvis vi skal sette et tak, er det sjølsagt noe som må gjennomføres over lang tid. Så den debatten tror jeg egentlig mange av oss hilser velkommen.

Når det gjelder BSU, syns jeg Geir Jørgen Bekkevold har et veldig godt poeng når han sier at her trengs det kompenserende tiltak. På den ene sida var det veldig forståelig at dette egenkapitalkravet kom, men på den andre sida ser vi veldig klart at det har noen uheldige konsekvenser også for dem vi nettopp trenger å gi særlig oppmerksomhet, de som virkelig har problemer med å komme inn på dette krevende markedet. Da er det et virkemiddel en bør vurdere å styrke, og det er startlån. Slik sett har jeg sans for bakgrunnen for det Venstre gjør, å gjøre det til et virkemiddel som når så mange, og når så bredt. Så hvis dette samtidig skal fange opp dem som virkelig trenger det, må det løftes veldig mye penger inn i startlånsordningen.

Så litt mer om BSU. Det som er problemet med det eksisterende skattefradragsregimet og med BSU-regimet, er at det først og fremst er de av oss som har penger, som har evne og økonomisk mulighet til å spare og investere, som får hjelp. Slik sett vil det å styrke BSU, som i seg sjøl kan være bra for dem som klarer å benytte seg av den ordningen, vil heller ikke råke dem som har problemer allerede med å komme inn på dette markedet. Det er det Roger Schjerva viser til, at statistikken viser at det er de som har høyest inntekt og formue, som allerede i dag benytter seg av BSU. Og styrker vi BSU, er det først og fremst den samme målgruppa som vi også da når på denne måten.

Når det gjelder Venstres forslag, er f.eks. forslagene nr. 11 og 13 foreslått av Boligutvalget, så de er helt uproblematiske. Men forslaget om Husbanken – å splitte opp et godt kompetansemiljø i 429 mindre enheter – er noe vi ikke tar sjansen på å gjøre.

Jørund Rytman (FrP) [13:13:45]: Dette er en ganske interessant debatt.

Først til to viktige poeng: Grunnen til at vi har et boligmarked i Norge, er at folk i Norge skal ha et godt og trygt sted å bo, og den viktigste egenskapen ved boligmarkedet og boligprisene, er å framskaffe nok boliger.

For at vi skal nå målene når det gjelder det første poenget, er det viktig at vi har et boligmarked med lav inngangsterskel, hvor kostnadene ved boligen er jevnt spredd utover boperioden. I Norge i dag er det typisk at det er motsatt. Man har en høy inngangsterskel, og etter at man har klart å bli eier, har man lave kostnader. Den høye inngangsterskelen skyldes først og fremst de høye boligprisene, men også andre ting, som 15 pst.-regelen og diverse dokumentkrav.

Når det gjelder komiteens merknader, registrerer jeg at når det er snakk om 15 pst.-regelen, er flertallet veldig bekymret for boligeiernes egenkapital, med henvisning til finansiell stabilitet. Når de senere kommenterer fjerning av dokumentavgiften, er ikke dette lenger så viktig. Om en boligeier først kjøper en bolig, for så å selge den rett etterpå til den samme prisen som det personen kjøpte boligen for, vil personen ha tapt 2,5 pst. av egenkapitalen sin. Så det er vanskelig å se at det er fornuftig å øke egenkapitalkravet med 5 pst. når begrunnelsen er finansiell stabilitet, samtidig som en bruker dokumentavgiften til å svekke egenkapitalen i boligmarkedet med 2,5 pst. Hadde en fjernet dokumentavgiften, hadde en altså finansiert halve økningen i egenkapitalkravet.

Jeg synes også det er et tankekors at regjeringspartiene velsigner Finanstilsynets krav til 15 pst. egenkapital ved kjøp av bolig, men samtidig ikke vil øke taket for boligsparing for ungdom utover 150 000 kr. Så det er jo interessant om noen av dem som er imot økningen av BSU-grensen, kan fortelle meg hvor mange steder i Oslo-regionen man kan få en bolig til 1 mill. kr, for det er akkurat det man sier: 150 000 kr er nok i egenkapital.

Helt konkret når det gjelder Finanstilsynets 15 pst.-krav: Her synes jeg det bør åpnes for individuelle vurderinger. Det gjelder altså en privat bank som ønsker å gi lån til en låntaker. Jeg vil f.eks. tro at en nyutdannet ingeniør, som har hele livet foran seg, kanskje har litt bedre betalingsevne enn f.eks. en ufaglært 50-åring, som tilfeldigvis i løpet av noen år har klart å spare opp noen kroner.

Ellers har Gjermund Hagesæter tatt opp en del punkter som viser hva som øker boligprisene, så jeg skal ikke komme inn på alle disse reguleringene her. Min konklusjon er at det er politikerne og litt overivrige byråkrater som er skyld i de økende boligprisene.

Håkon Haugli (A) [13:16:56]: Dette har vært en interessant debatt fordi den så klart får fram de forskjellene som er mellom oss når det gjelder hva vi mener er riktig å gjøre, på tross av at vi har en ganske lik virkelighetsforståelse i bunnen.

Jeg vil kommentere noen av innleggene, og la meg først begynne med Borghild Tendens innlegg om Husbanken, som jeg må si jeg ble litt forvirret av. Å flytte alle Husbankens virkemidler over til andre banker kan jeg ikke forstå er noe annet enn en nedleggelse. De boligsosiale virkemidlene forvaltes i stor grad av kommunene allerede i dag – det gjelder startlånsordning, bostøtte og tilskudd til etablering. Husbanken er en viktig partner for kommunene i dette arbeidet, med særskilt kompetanse og med de ulike støtteordninger de forvalter. Det er jo denne partneren Venstre nå ønsker å frata kommunene. Jeg forstår ikke at det kan ha andre effekter enn at det rammer unge og vanskeligstilte særlig hardt. I tillegg betyr det at boligformål må konkurrere med alle andre formål i norske kommuner, og at Husbankens særskilte og unike kompetansemiljø vil forsvinne.

Det som har aller størst betydning for ungdoms mulighet til å etablere seg i egen bolig, er en ansvarlig politikk som sikrer at folk har jobb, og at man unngår unaturlig høye renter. I tillegg må det bygges mer, flere boliger, og vi må få en bedre balanse mellom tilbud og etterspørsel.

Flere har kritisert Finanstilsynets krav til egenkapital. Fremskrittspartiet og Venstre vil, etter hva jeg forstår, stemme for forslag som innebærer at Stortinget omgjør Finanstilsynets beslutning. Det er et uansvarlig forslag. Om det er noe vi burde ha lært av finanskrisen i USA, er det at det er fornuftig å føre tilsyn med bankene og ha kontroll i kredittmarkedet. OECD la fram sin rapport om norsk økonomi på tirsdag. De sier mange ting. Mye er bra, norsk økonomi er solid, men to ting bekymrer OECD. Det ene er boligprisene, det andre er gjeldsgraden i norske husholdninger. 12 pst. av norske husholdninger har gjeld på mer enn seks ganger årsinntekt. Det må vi ta på alvor. Å legge til rette for økt låneopptak til folk som ikke kan betjene gjeld, er ikke veien å gå.

Representanten Bekkevold tar opp Husbanken og spør om hvorfor Arbeiderpartiet ikke stemte for Kristelig Folkepartis forslag. I 2011 vedtok vi også en låneramme for Husbanken på 15 mrd. kr. Den ble senere utvidet til 20 mrd. kr, fordi behovet var der. På samme måte gjorde vi for 2012 vedtak om at rammen er 15 mrd. kr, og ba regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag om utvidelse ved behov.

Til slutt vil jeg bare si at jeg er glad for at representanten Hagen nevnte ubalansen i leiemarkedet. Leiemarkedet er en veldig viktig del av boligmarkedet. Norge har faktisk Europas laveste andel leide boliger, og vi trenger flere. Kommunene har også her en viktig oppgave, og det er et tankekors at der behovet for leide boliger er størst, i Oslo, bygges tilbudet ned, takket være politiske beslutninger i Oslo bystyre.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [13:20:20]: Dette er en veldig viktig problemstilling å debattere, men enda mer en viktig problemstilling å finne løsninger på.

Etter å ha sett veldig mye skriveri i media fra Arbeiderpartiet om det boligutvalget de satte ned, som skulle se på problemstillingene, er jeg overrasket over at Arbeiderpartiet ikke benytter denne anledningen til å fremme noen forslag til løsninger, men isteden velger å stemme imot alle forslag, både de som Fremskrittspartiet opprinnelig fremmet, og også de om har kommet fram i sakens anledning. Da framstår dette boligutvalget kun som et alibi og ikke som et løsningsverksted, og det er løsninger vi nå trenger.

En får et inntrykk av at her er det markedet som har sviktet, altså dette fæle markedet med frie aktører som ikke gjør jobben, og nå skal staten komme og rydde opp i det. Det viser jo litt at en ikke forstår hvordan markedet fungerer. Dette markedet er avhengig av både tilbydere av boliger og av de som etterspør, og etterspørsel etter boliger er ganske fritt. Folk kan kjøpe bolig og bo der de vil, og det er viktig. Men når du ser på tilbudet av boliger, er det kraftig regulert gjennom krav fra myndighetene, gjennom reguleringsplaner og slike ting. Da er det stort sett ikke kommunene som det svikter hos, men det er de statlige reglene som blir trykt på kommunene.

Jeg kommer fra Rogaland. Sandnes kommune har ordfører fra Arbeiderpartiet. I Stavanger Aftenblad 3. januar kunne man se hva nyttårstalen til Sandnes-ordføreren inneholdt. Han sa:

«Utbygging for rundt 60.000 mennesker de neste 30 til 40 årene står på spill etter fylkesmannens sterke innsigelser mot Sandnes øst og Bybåndet sør.»

En har altså planer for å bygge ut mange, mange tusen boliger i dette området, i en region i vekst, men en får ikke lov av Fylkesmannen, altså statens forlengende arm, regjeringens forlengede arm. Dette handler om hvordan en definerer realpolitikk, og om hvorledes en definerer mange andre ting. Da må jo politikerne begynne å se på de kravene som vi stiller fra dette hus, og som regjeringen må følge opp, ikke begynne å skylde på et marked. Enkelte av tidligere talere har gitt inntrykk av at kravene her ikke er det som driver prisnivået. Jo, stiller man strengere krav, som gjør at det blir dyrere å bygge ut, så bygger man ikke ut før markedsprisen er på det nivået der man faktisk tjener penger på det. Det er ganske enkelt. Noen sier at vi i Fremskrittspartiet er fæle fordi vi ikke vil ha universell utforming på absolutt alle leiligheter som skal bygges. Vi gjør dette fordi det er med på å dra opp prisene. Vi vil at det skal være mulig for vanlige folk å ha vanlige boliger, og så skal det være universell utforming på noen boliger.

Hvis de rød-grønne hevder at dette ikke drar opp kostnadene på vanlige boliger, hvorfor har de da unntatt studentboliger fra akkurat de samme kravene? Det må jo åpenbart være fordi de ser at dette er dyrt. Hvorfor tror man at dette er dyrt for studentboliger, men ikke for vanlige boliger? De rød-grønne har altså en manglende logikk som gjør at dette ikke henger sammen. Da får vi de resultatene vi nå ser – en kraftig økning i boligprisene, mens en leter etter plaster på såret i stedet for å gjøre noe med årsaken til sykdommen.

Statsråd Liv Signe Navarsete [13:23:30]: Det er interessant å følgje debatten i salen i dag. Det er sjølvsagt òg slik at dei forslaga som er komne på bordet, er noko som eg som ansvarleg for bustadpolitikken vil ta med meg.

Ja, det er slik at skatte- og avgiftspolitikken ligg i Finansdepartementet – eg trur ikkje det vert forandra med det fyrste – og plandelen av plan- og bygningslova ligg i Miljøverndepartementet, men bustadpolitikken ligg hos meg. Difor skal eg leggje fram to stortingsmeldingar dette året, som viser regjeringa – altså både Arbeidarpartiet, SV og Senterpartiet – sin bustadpolitikk. Difor er det òg naturleg at Arbeidarpartiet, som det vart spurt etter i eit tidlegare innlegg, legg sine forslag inn i det arbeidet og ikkje kjem med dei her i dag. Me sit faktisk i regjering i lag.

Kvifor er det unntak for studentbustader, spør representanten Solvik-Olsen. Jo, ein studentbustad brukar ein i ei avgrensa tid av livet. Dei aller fleste av oss studerer mens me er unge. Veldig få vert buande i ein studentbustad i eldre år. Det er ikkje slik at alle dei bustadene då treng vere tilrettelagde for rørslehemma. Men ein viss del av dei skal vere det. Det skal vere tilgjenge til alle etasjar, til eit toalett og slik at ein kan gå på besøk til vener og kompisar, men alle bustadene treng ikkje vere tilgjengelege. Det er heilt logisk at det er slik, det er ikkje nokon brest i logikken frå regjeringa si side. Det er logikk.

Når me vert eldre, derimot, når me får meir problem med å vere heilt funksjonsfriske, vil mange av oss trenge tilrettelagde bustader. Då vil slike leilegheiter verte etterspurde. Og då skal me byggje dei no – for det er smart – i staden for at me skal byggje dei om seinare. I dag byggjer me om. Staten gir tilskot til ombygging av eksisterande bustader for eldre fordi mange som elles kunne ha budd heime, ikkje kan gjere det på grunn av høge dørstokkar, for smale dører osv. Det er då ganske god samfunnsøkonomi å leggje til rette for at dei bustadene me byggjer i dag, er tilrettelagde, slik at både eg og alle andre i salen her og resten av befolkninga kan bruke den same bustaden heile livet.

Det er mange sider ved denne debatten. Eg synest det vert ganske einsidig viss ein berre peikar på bustadforsyninga som problem. Det er òg slik at det som er flott med dette samfunnet, at me har mange folk i arbeid, låg arbeidsløyse, høge inntekter, høg inntektsvekst og god kapital, gjer at mange investerer i bustadmarknaden. Eg har ikkje tal på kor stor del det er, men me må ikkje late att augo og seie at bustad ikkje har vorte eit investeringsobjekt, for det har det vorte for mange. Me subsidierer med over 50 mrd. kr i året. Det har sjølvsagt òg ein viss påverknad på marknaden og korleis han fungerer.

Michael Tetzschner (H) [13:26:50]: Jeg kan gi statsråd Navarsete medhold i at det muligens for noens vedkommende er sidemotiver ved å kjøpe bolig, nemlig at man også ser på det som en pengeplassering, og at det av de grunner kan være en viss overinvestering i bolig. Det beste virkemidlet for å motvirke det er å fjerne formuesskatten, for da vil også andre spareformer bli likestilt. I dag er det slik at det er store fordeler knyttet til boliginvesteringer.

Det som gjorde at jeg ønsket ordet en gang til, var innlegget fra representanten Haugli, som var inne på Finanstilsynets skjerpede egenkapitalkrav. I debatten har man en tendens til å glemme at utover det skjerpede egenkapitalkravet er det også gjort en innskjerping i betydningen hva man legger til grunn for å vurdere egenkapitalkravet. Tidligere så man bare på belåningsgraden i det huset man skulle kjøpe, nå trekker man også inn andre gjeldsforhold, som usikrede lån og forbrukslån, i totalvurderingen. Det er en innskjerping som det kan være gode grunner til å forsvare.

Nå er dette med gjeldssettingen i denne delen av boligmarkedet ikke problemet, for det er mennesker som er på vei inn. Jeg synes det er ganske urimelig at det er de som skal bære hele tyngden av egenkapitalkravet, mens resten av boligmarkedet, hvor folk tar med seg provenyer fra en tidligere solgt leilighet videre, ikke vil føle noen innstramning – hvis det var hensikten.

Jeg har også lyst til å si at alternativet til å nekte folk lån med egenkapitalkrav på 10 pst. er at de henvender seg i kommunene, hvor de da må etterspørre startlån, som som kjent har et egenkapitalkrav på null. Jeg vet heller ikke, hvis man ser boligsektoren under ett, om det er noe bidrag til soliditet i boligfinansieringen at man presser folk fordi de ikke oppnår 15 pst. egenkapitaldekning. Da presser man dem over til låneformer hvor ingen egenkapital er krevet i det hele tatt.

Til slutt vil jeg bare forklare hvorfor vi ikke kan støtte Fremskrittspartiets forslag om Finanstilsynet, som jo tar opp i seg samme problemstilling: 10–15 pst. egenkapital. Det er fordi det der er sagt at Finanstilsynet skal ha en rådgivende funksjon, og det kan vi ikke gå med på. Vi skal ha et finanstilsyn som er slik at når de beslutter at de skal gjøre innstramninger, så skal det følges.

Gjermund Hagesæter (FrP) [13:30:12]: Eg synest dette har vore ein interessant debatt der skiljelinjene i politikken har kome fram ganske tydeleg i enkelte innlegg.

Eg synest òg det har kome fram at regjeringspartia ganske klart innrømmer – i alle fall indirekte – at den politikken som har blitt ført dei siste åra, ikkje har vore vellukka i forhold til å få bygt nok bustadar, fått regulert nok areal til bustadbygging. Likevel har eg ikkje registrert nokon nye tiltak, ingen nye forslag til løysingar som gjer at dette kan bli forbetra i tida framover. Tvert imot får ein inntrykk av at den politikken som har vore ført, skal fortsetje, det skal kome nye statlege detaljkrav med tanke på energieffektivitet, tette bygg og passivhus – det siste får vi tilbakemeldingar frå bransjen om at dei bruker relativt mykje krefter på å prøve å tilpasse seg, og det er sjølvsagt krefter og ressursar som medfører at det blir bygd færre bustader. Vi får òg tilbakemeldingar på at det blir så komplisert at det er mange mindre byggaktørar som vil ha problem med å tilpasse seg dei nye krava, og som ikkje kan produsere hus for framtida.

Når det gjeld universell utforming, meiner statsråden at det ikkje var noko paradoks at ein gjer unntak for studentbustader, for der skal ein berre bu ei kort tid. Eg kan berre seie at då eg studerte jus i Bergen, budde eg ikkje i ein studentbustad, men kjøpte ei leilegheit i ei ordinær blokk i Bergen. Ho var på 28 m². Der hadde eg ikkje planar om å bu så veldig lenge, eg hadde planar om å bu der mens eg studerte, noko eg òg gjorde, i alle fall størstedelen av den tida eg studerte. Der var det eit lite kjøkken, det var ein liten dusj og eit lite bad, og så var det eit opphaldsrom som blei brukt som både soverom og opphaldsrom. Eg kan love at det ikkje var mogleg å få nokon rullestol inn i den leilegheita.

Ei slik leilegheit kan ikkje byggjast lenger på grunn av at ein stiller desse krava til universell utforming i alle leilegheiter. Ein har ikkje ei nedre grense. Tilbakemeldingar frå eigedomsmeklarar viser at dei som har rullestol, dei som har behov for universell utforming, ikkje etterspør dei små leilegheitene på 30–40 m², dei etterspør leilegheiter som er langt større.

Eg vil igjen be statsråden om å revurdere sitt syn på det området.

Presidenten: Neste taler er representanten Håkon Haugli – Haugli er sakens ordfører og får derfor 3 minutters taletid.

Håkon Haugli (A) [13:33:21]: Jeg skal være kort. Det var representanten Ketil Solvik-Olsens innlegg som fikk meg til å tegne meg på nytt. Det er hyggelig at Fremskrittspartiets finanspolitiske talsmann deltar i denne debatten, men jeg synes det er tydelig at han ikke har fulgt så nøye med, og vil gjerne stille noen spørsmål som jeg håper han kan besvare når han får ordet etter meg.

Jeg hører at Solvik-Olsens forklaring på stigende boligpriser er myndighetspålagte krav, særlig kravene til rullestoladgang. Da vil jeg gjerne vite, hvis det er slik: Hvorfor er det da slik at i geografiske områder, hvor byggekostnadene er de samme, er boligprisene svært forskjellige? Hvorfor er det slik at boligprisene stiger vesentlig mer enn byggekostnadene? Og hvorfor er det slik at brukte boliger har steget like mye som nye boliger, brukte boliger som altså ikke er omfattet av rullestolkravene?

I tillegg har jeg et annet og mer prinsipielt spørsmål til finanspolitisk talsmann i Fremskrittspartiet: Er det bare i denne saken at politikere skal gå inn og overprøve Finanstilsynets vurderinger, eller er det også andre saker hvor Finanstilsynets vurderinger bør settes til side fordi man er uenig med dem? Er han enig i at Finanstilsynet gjør en viktig jobb som er kritisk for tilsyn med finansmarkedet, eller bør det være opp til oss her i denne salen å gjøre egne vurderinger av hva som er rett å gjøre?

Dagfinn Høybråten hadde her overtatt presidentplassen.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [13:34:49]: Jeg nevnte at rød-grønne politikere mangler forståelse for markedet. Derfor har en de problemene en har nå; en tror at en kan regulere seg ut av markedet i stedet for å sikre en bedre balanse mellom tilbud og etterspørsel. Det er jo nettopp grunnen til at gamle boliger stiger like mye i pris som nye boliger, for det er så stor manko på totalitet av boliger at en løfter bruktprisene på gamle boliger.

Kostnadsnivået på å bygge ut nytt blir vedtatt så høyt gjennom regulering av forskrifter at en venter med å bygge ut. Da betyr det at en bygger ut det som er regningssvarende i forhold til markedspris, men det betyr også at de boligene rundt, som er av liknende størrelse osv., også stiger tilsvarende i verdi fordi etterspørselen er mye større enn tilbudet. Dette er elementært om tilbud og etterspørsel. Det er derfor Fremskrittspartiet argumenterer for at hvis en hadde gjort det enklere å bygge en del mindre boliger og ikke hadde hatt krav om universell tilrettelegging i absolutt alle, ville en klart å dekke behovet for boliger for flere folk. Da ville en fått en bedre balanse i markedet, og da ville en også sett en større forskjell på nye og gamle boliger når det gjelder prissetting. Så enkelt er det. Det er bare å se til en del land der en har prøvd å regulere f.eks. tilgang på biler. Når det er mangel på biler totalt sett, er en villig til å betale veldig mye, selv for eldre biler. Land i Øst-Europa, som en del partier her har hatt veldig god kontakt med, er eksempler på det.

Når det gjelder universell utforming, vil jeg også si at folk flytter mye. Det er ikke slik at den boligen folk kjøper når de slutter på universitetet, er den boligen de blir gamle i. Derfor er det viktig å ha et mangfold i markedet. Det er god samfunnsøkonomi å sørge for at inngang og fellesareal er tilrettelagt for alle, men det er ikke nødvendigvis god samfunnsøkonomi å sørge for at 100 pst. av boligmassen er tilpasset ethvert tenkelig formål. Da vil en investere veldig mye i behov som aldri vil oppstå. Det er derfor en må differensiere hvilke krav en stiller i det private boligmarkedet. Det er viktig her å sørge for at folk faktisk klarer å komme inn i boligmarkedet når de er unge. Det er ikke noe poeng å ha en bolig der en kan bo fra en er 18 år til 72 år, eller 80 år, hvis en ikke har råd til å kjøpe når en er 18 år, eller 25 år – det er problemet. Det har ikke regjeringen tatt inn over seg.

Når det gjelder Finanstilsynet, vedtok Høyre på sitt landsmøte at de ville fjerne kravet om 15 pst. egenkapital for å få boliglån. Da forstår jeg ikke hvorfor Høyre ikke kan støtte vårt forslag. Vi mener at Finanstilsynet gjør en kjempeviktig jobb. Finanstilsynet har inntil nå gitt råd om ikke å låne ut mer enn 90 pst., men de har vært veldig fleksible når det gjelder bankene.

Nå har det blitt et veldig sterkt krav om 85 pst., og vi ser i dagens Dagsavisen at det gjør at en del istedenfor tar opp forbrukslån. Det er den dårligste og dummeste måten du kan finansiere boligen din på av alle. Men det er resultatet av boligpolitikken og den politikken Finanstilsynet nå gjennomfører.

Borghild Tenden (V) [13:38:03]: Jeg ønsker ikke å forlenge debatten, men det var saksordføreren som fikk meg til å ta ordet. Jeg tror rett og slett at saksordføreren må akseptere at vi i Venstre ønsker både denne omorganiseringen og det at kommunene skal få større ansvar, og at vi ønsker å bygge opp kompetansen lokalt. Jeg er litt overrasket over at saksordføreren ikke har mer tro på lokale krefter. Det er lokalt man kjenner utfordringene best.

Så nevnte han bekymringen for førstegangsetablererne. Jeg sa i mitt innlegg at vi ønsker å slå fast at også førstegangsetablererne må være en selvstendig kategori for å komme inn under ordningen. Slik vi ser det, virker det tvert imot. Det er en fordel for førstegangsetablererne.

Jørund Rytman (FrP) [13:39:14]: Jeg kunne ikke unngå å ta ordet når jeg hører alle innleggene. Først av alt: Jeg tror vi kan være enige om at vi har høykonjunktur i boligmarkedet, og at de høye boligprisene skyldes stadig høyere boligkostnader. Hvis vi kan være enige om det, vil jo ikke tiltakene som Finanstilsynet kommer med, bøte på problemet – de vil jo isteden forsterke det, og det ser vi flere eksempler på nå.

Trenden med økning i boligprisene skyldes først og fremst to – eller flere – forhold: stadig vekst i byggekostnadene over lang tid, men også at vi har en kjempestor befolkningsvekst, spesielt i storbyene. Flere vil ha bolig. Men så ser vi politikere og overivrige byråkrater legge hindringer i veien for hvor man kan bygge. Man får ikke lov til å bygge i skog og mark – debatten om markagrensen er jo en berømt og kjent debatt utenfor Oslos grenser også. Det samme har vi i Drammen: Man får ikke lov til å bygge i dyrket mark. Da kommer bøndene og skal ta oss. Så har vi strandsonen. Selv om vi er et langstrakt kystland, med mye kyst, er det altså ikke lov å bygge i strandsonen heller. Det er mange debatter om at man heller ikke får bygge i høyden. Selvfølgelig påvirker det boligprisene. Samtidig blir mer og mer av den eksisterende bygningsmassen vernet og fredet, så man kan heller ikke rive og bygge nytt. Hvor skal man bygge da? Selvfølgelig påvirker det markedsprisene.

En annen ting er at i storbyene, f.eks. i Oslo og i Drammen der jeg selv bor, er en av de store, viktigste kostnadsdriverne for høyere boligpriser krav til parkering. Skal du bygge ny bolig eller leilighet i storbyen, må du ha parkeringsplass. Selv om man på en annen side – andre politikere, spesielt miljøpolitikere – sier: Nei, man skal helst ikke ha bil, man skal bruke kollektivtilbud. Litt motstridende, spør du meg.

Når det gjelder byggekostnadene er det ikke den enkelte gode hensikt som er problemet, men summen av alt sammen.

Så har vi Husbanken. Der er det jo ikke noe krav til 15 pst. egenkapital. Skattebetalerne skal altså være risikotakerne. Hvem er det Husbanken gir lån til? Det er de vanskeligstilte i samfunnet. Men det er ikke noe krav til at det skal være kredittsjekk av dem som søker om lån i Husbanken. Det burde bekymre flere politikere.

Det var også snakk om at markedet ikke fungerer. Det rekker jeg tydeligvis ikke å komme inn på nå.

Studentboliger er unntatt kravene til universell utforming. Der er det jo tilnærmet monopol – det er kun studentsamskipnader som får statstilskudd til å bygge studentboliger. Men det er mange andre som ønsker å ha en bolig hvor de kun bor i kortere perioder. Noen kjøper, og selger når de flytter, og noen leier. Hvis man leier av noen, er det altså noen som eier den, og som har bygget den etter visse statlige krav.

Lise Christoffersen (A) [13:42:29]: Jeg skal være kort, det er en del borgerlige representanter her som sier at dette har vi ikke tid til. Men da må også de borgerlige representantene la være å komme med feil informasjon til Stortinget.

Det var altså representanten Jørund Rytmans innlegg som fikk meg til å ta ordet. Han står her og påstår at den største kostnadsdriveren for boliger i Drammen kommune, som også er min hjemkommune, er kravet til parkering.

Historien om boligpolitikken i Drammen: Jeg kjøpte meg en borettslagsleilighet med innskudd på 50 000 kr. Så kom Kåre Willoch i regjering og syntes veldig synd på meg, som ikke kunne selge den for tre ganger så mye som jeg hadde kjøpt den for. Over natten steg prisen på den boligen til 150 000 kr.

Fortsatt hadde vi etterdønningene etter et arbeiderpartistyre i Drammen, som hadde en aktiv boligpolitikk, som aktivt kjøpte opp tomter, tilrettela i kommunal regi, hadde et måltall på å bygge 450–500 boliger i året – behovsstyrt – og som sørget for at vanlige folk med vanlige inntekter hadde råd til å skaffe seg en bolig. Da de borgerlige overtok styringen av Drammen, var det slutt. Da var boligpolitikken basert på avtaler med private grunneiere, og det var slutt på bygging av boliger i Drammen i veldig lang tid. Nå er det sånn, som representanten Solvik-Olsen faktisk sier, at det er misforholdet mellom tilbud og etterspørsel som driver prisene i været.

Jeg bor fortsatt i borettslag – jeg betalte 540 000 kr i innskudd. Nå går de boligene for rundt 3 mill. kr. Den boligpolitikken som har vært ført av de borgerlige i min hjemkommune i mange år – som handler om å la det såkalte markedet styre, og la det være fortjenesten hos private grunneiere som styrer hvor mange boliger som skal bygges – har ført til at ungdommen i Drammen nå er i ferd med å bli priset ut av byen.

Det er historien om boligprisene i Drammen – ikke parkeringsplassene.

Presidenten: Representanten Jørund Rytman har hatt ordet to ganger tidligere, og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Jørund Rytman (FrP) [13:44:45]: Jeg tror Lise Christoffersen kanskje bare hørte den ene setningen som jeg hadde i mitt innlegg. Jeg og flere av mine medrepresentanter har ramset opp mange årsaker til at summen blir større.

Når det konkret gjelder det med parkeringsplasser, tror jeg kanskje jeg er den i Drammen som har erfart det veldig nært, da jeg faktisk selv har opplevd det kravet. Jeg kan bare be Lise Christoffersen ta en sjekk på hva markedsprisen for en parkeringsplass i Drammen er. Det vil nok avhenge litt av hvor i Drammen sentrum det er, men det vil variere mellom 100 000 kr og 250 000 kr. Det kommer på toppen av kjøp av leilighet. Det er ikke synsing; det er et faktum. For min egen del er det slik at da jeg skulle gjøre om et råloft til to leiligheter, fikk jeg krav om at jeg da måtte anskaffe to parkeringsplasser. Dette sier sitt!

Presidenten: Representanten Ketil Solvik-Olsen har hatt ordet to ganger tidligere i debatten og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [13:45:54]: Jeg synes Lise Christoffersens innlegg var godt på ett punkt, der hun bekreftet at det er ubalansen mellom tilbud og etterspørsel som er driveren i de prisene vi ser nå. Da jeg hevdet det i mitt forrige innlegg, satt saksordføreren og ristet kraftig på hodet og var veldig uenig i det, men det er godt det er noen som forstår hvordan markedet fungerer, og hvordan det påvirker.

Mitt hovedargument er fortsatt at det er et faktum at statlige begrensninger på arealtilgang og statlig inngripen i hvordan bygningene skal bygges, gjør at kostnadene blir drevet opp. Da må vi gjøre noe med det; ikke sitte og snakke om hvordan en skal bøte på problemene som oppstår med en feilslått politikk på riksplan over syv år med å komme med utleieboliger og alt dette. Jeg er ikke imot utleieboliger, men det er ikke det som er årsaken til problemet. Årsaken til problemet er kort sagt at man har hatt en miljøvernminister som heter Erik Solheim, som har prøvd å stoppe alt fordi han skal verne firfislene – litt enkelt sagt, men veldig sant.

Presidenten: Representanten Michael Tetzschner har hatt ordet to ganger tidligere i debatten og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Michael Tetzschner (H) [13:46:58]: Det kom en noe uvanlig hyllest til boligmarkedet før det ble deregulert i 1980-årene. Da må representanten Lise Christoffersen være en ytterst sjelden fugl, for det er veldig få som har ønsket seg tilbake til de ordningene man da hadde. Jeg kan minne om at man da gjorde store grupper av kjøpere til kriminelle – i og for seg også selgerne – ved både å forlange og motta penger under bordet. Da hadde man en offisiell pris – og politikerne kunne si at det var på grunn av den vellykkede boligpolitikken – mens alle som etterspurte boliger, måtte ut i det grå markedet og finne penger. Så det var det at man fikk alt dette opp på bordet som liberaliserte og også sanerte den formen for tvilsom omsetning.

Mitt spørsmål til Lise Christoffersen er: Ønsker hun virkelig det regulerte boligmarkedet tilbake? Det er det meget interessant å få svar på.

Håkon Haugli (A) [13:48:08]: Jeg tegnet meg bare for å avvise at jeg har ristet på hodet, for jeg har ikke ristet på hodet. Tvert imot: Jeg deler Solvik-Olsens analyse 100 pst. Det er avstanden mellom tilbud og etterspørsel som driver boligprisene. Det sa jeg også tydelig i mitt hovedinnlegg.

Forskjellen mellom oss er at denne prisutfordringen er noe Solvik-Olsen mener skyldes rullestolkrav og ikke den samlede summen av et for lavt tilbud og en stor etterspørsel. Som jeg sa i mitt hovedinnlegg: Vi har i de siste årene opplevd sterk befolkningsvekst i kombinasjon med en nedbremsing i boligmarkedet. Heldigvis er det i ferd med å snu. Det er det som er den grunnleggende utfordringen. Jeg ristet ikke på hodet.

Presidenten: Da har saksordføreren dementert sin mishagsytring, som altså ikke var noen mishagsytring.

Vi går videre på talerlisten – representanten Lise Christoffersen.

Lise Christoffersen (A) [13:49:11]: Jeg vil bare rette opp en åpenbar misforståelse. Det er ikke bare de borgerlige representantene som har dårlig tid: Arbeiderpartiet har innkalt til møte, derfor skal jeg være enda raskere nå enn jeg var i stad.

Jeg må bare svare på spørsmålet fra Michael Tetzschner – ønsker jeg meg tilbake til det regulerte boligmarkedet? Ja, men jeg er redd det er for sent. Den situasjonen som Michael Tetzschner beskriver, hadde vi ikke i Drammen – jeg fortalte historien om utviklingen i boligprisene i Drammen – for der var det styrene i borettslagene som bestemte hvem som skulle få kjøpe. Så alle de gangene jeg har kjøpt borettslagsleilighet i Drammen, har jeg verken vært i stand til å betale – eller blitt avkrevd – penger under bordet, for det var ikke kjøper og ikke selger som tok den beslutningen – det var styrene.

Presidenten: Da ser det ut som om boligforholdene i Drammen på 1970-tallet er avklart, og vi kan avslutte denne debatten.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.