Jette F. Christensen (A) [11:08:10]: (ordførar for saka): Stortinget har som mål at alle pasientar med behov for rehabilitering skal ta imot likeverdige tilbod som er tilpassa den enkelte. Likså har departementet gjennom ulike strategiar, også gjennom Nasjonal strategi for habilitering og rehabilitering – det er ikkje tvil om kva den strategien handlar om – og i budsjettproposisjonar stilt krav til at fagfeltet skal styrkjast. Derfor er det viktig at me får moglegheit til å sjå etter om den prioriteringa og dei tiltaka som blir sette i verk innafor rehabilitering, verkar i tråd med Stortingets føresetnader. Komiteen takkar Riksrevisjonen for eit viktig arbeid med denne rapporten.

Behovet for rehabilitering – og strukturen – har gjennomgått store endringar. Talet på liggjedøgn og dagsopphald har gått ned, og rehabilitering har i større grad blitt ein del av heile pasientløpet. Kapasiteten og aktiviteten knytt til rehabilitering på ordinære avdelingar har auka. Faglege krav til institusjonane har blitt strengare, og talet på fagpersonar har auka. Det er veldig bra. Dette har òg samanheng med at måten me behandlar sjukdom på, har endra seg med ny vitskap og ny teknologi.

Eit eksempel på det er hjarteoperasjonar. Mange personar får kvart år gjennomført det som ein kallar for utblokking, eller PCI, som det heiter på fint, av hjartets kransarteriar. Utblokkinga skjer ved at ein fører eit tynt kateter gjennom ei pulsåre frå handleddet eller lysken til hjartet. Risikoen ved utblokking er veldig liten, og ein reiser vanlegvis heim dagen etter behandlinga – og det er noko heilt anna enn sånn situasjonen var tidlegare, då dette blei utført med open hjartekirurgi, noko som førte til mykje lengre tid til rehabilitering etterpå.

I rapporten sin har Riksrevisjonen brukt eit utval av indikatorar: sengeplassar, ventetid, liggjedøgn, gjennomsnittleg liggjetid og DRG-poeng. Riksrevisjonen uttaler sjølv at nedgangen i det siste kan ha si årsak i meir eller mindre aktivitet når det ikkje blir sett i samanheng – altså er det ikkje ein veldig god indikator. Departementet følgjer opp og seier at omleggingane og dei tiltaka som er sette i verk for å auke kvaliteten på tenestene, fører til at effektane er vanskelege å måle med dei indikatorane som Riksrevisjonen har valt.

Me er nøydde til å ha eit system på plass som gjer det mogleg å undersøkje om Stortingets mål blir nærare eller fjernare med regjeringas tiltak. Helsedirektoratet har eit lovpålagt ansvar for å vidareutvikle kvalitetsindikatorar, og komiteen strekar under at det er viktig at dette arbeidet blir prioritert.

Rapporten avdekkjer ulikskap mellom regionar når det gjeld ventetid og talet på pasientar som får rett til nødvendig helsehjelp. Det skal ikkje vere geografi som avgjer om du får rask – eller for sakte – hjelp, så komiteen forventar at departementet set inn fleire tiltak for å utjamne forskjellane mellom regionane.

Det kjem mykje godt ut av godt samarbeid – òg når det gjeld rehabilitering. Me ser ofte at det slår positivt ut for pasientane jo betre samarbeidet er mellom kommunane, helseføretaka og spesialisthelsetenesta.

Sidan 2001 har kommunane vore pålagde å ha ei koordinerande eining. Det fører til meir tilgjenge, og det blir lettare for pasienten å få tak i informasjon. I undersøkinga som Riksrevisjonen har gjort, kjem det fram at berre ein femtedel – berre ein femtedel – av kommunane har etablert ei slik koordinerande eining. Det er ikkje vidare imponerande, særleg sett i samanheng med at det berre er 17 pst. av rehabiliteringspasientane som har ein individuell plan for samhandling mellom helsetenestene ein skal ta imot tenester frå. Komiteen ser på det som ei tydeleggjering av kommunanes plikt at forskrifta no er forankra i lov, og håper at det, saman med Helsedirektoratets oppfølging, vil føre til ein markant auke av talet på kommunar som har etablert ei koordinerande eining.

Komiteen meiner òg at det er positivt at departementet har sett i gang eit arbeid med informasjon, ansvarsplassering og systemetablering for arbeidet med individuell plan, og håper det vil føre til at fleire pasientar får ein individuell plan.

Med dette anbefaler eg innstillinga frå ein samla komité, og rår Stortinget til at Riksrevisjonens undersøking om rehabilitering innan helsetenesta blir lagd ved protokollen.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Ulf Erik Knudsen (FrP) [11:13:10]: Jeg vil takke saksordføreren for hennes redegjørelse i saken. Jeg vil også takke Riksrevisjonen for den gode rapporten.

Jeg ønsker å komme med noen supplerende kommentarer.

Hva er rehabilitering? Rehabilitering er i forskrift om habilitering og rehabilitering definert som tidsavgrensende, planlagte prosesser med klare mål og virkemidler, hvor flere aktører samarbeider om å gi nødvendig bistand til brukerens egen innsats for å oppnå best mulig funksjons- og mestringsevne, selvstendighet og deltakelse sosialt og i samfunnet, eller – svært forenklet – det å få folk så friske og funksjonsdyktige som mulig etter sykdom eller skade.

Fremskrittspartiet har programfestet at vi vil styrke rehabiliteringstjenesten og overføre det fulle økonomiske ansvaret til staten. En god og fullverdig rehabiliteringstjeneste må bygge på samspillet mellom offentlige, private og ideelle organisasjoner, slik at den totale kapasiteten og kompetansen til enhver tid blir utnyttet. Vi ønsker at det skal innføres valgfrihet knyttet til rehabiliteringsinstitusjoner, der pasienten i samråd med sin lege skal kunne velge blant de institusjonene som har et adekvat tilbud, uavhengig av om disse er offentlige eller private.

Vi er også klare på at fagfeltet rehabilitering skal styrkes. Per i dag er denne tjenesten todelt. De fire regionale helseforetakene har, gjennom underliggende helseforetak, ansvar for å tilby nødvendige rehabiliteringstjenester på spesialisert nivå, og kommunene har gjennom kommunehelsetjenesteloven ansvar for å tilby sine innbyggere medisiniske habiliterings- og rehabiliteringstjenester.

Riksrevisjonens kontroll for budsjettåret 2007 viste at andelen pasienter som var tildelt nødvendig helsehjelp innen fysikalsk medisin og rehabilitering, var redusert i perioden 2005–2007, samtidig som gjennomsnittlig ventetid hadde økt. Kontrollen viste videre at det var utviklet få indikatorer som gjør det mulig å måle utviklingen av fagfeltet og de tjenestene som tilbys innenfor dette. Målene som var satt for fagfeltet, var få og lite spesifikke. På grunn av uklar og mangelfull rapportering var det vanskelig å vurdere måloppnåelsen. Det er en risiko for at rehabiliteringskapasiteten ikke står i forhold til behovene i befolkningen, og en risiko for manglende effektivitet i eksisterende tilbud, sa Riksrevisjonen.

Målet med den nye undersøkelsen har vært å vurdere i hvilken grad myndighetene ivaretar sitt overordnede ansvar for å sikre prioritering av rehabilitering i helsetjenesten i tråd med Stortingets vedtak og forutsetninger. I denne sammenheng vil jeg bemerke at det er godt at Riksrevisjonen følger opp med nye rapporter når problemstillinger ikke er avklart.

Habilitering og rehabilitering skal være det neste store satsingsområdet i helsetjenesten. Det er bred enighet om at alle pasienter med behov for rehabilitering skal motta likeverdige tilbud, som er tilpasset den enkeltes behov for behandlingslengde og livssituasjon. Det er derfor viktig at Riksrevisjonen nå har lagt frem en ny undersøkelse på feltet.

Vi merker oss at det har foregått strukturelle endringer i organiseringen av rehabiliteringstilbudet, at det nå legges større vekt på dagopphold og polikliniske tjenester, og at rehabilitering starter tidligere i pasientforløpet. Man må kunne forvente at endringen av organiseringen av rehabiliteringstjenestene som er igangsatt, vil virke i tråd med Stortingets mål om en styrking av tilbudet.

Det er med en viss bekymring jeg merker meg at det er store variasjoner mellom helseforetakene når det gjelder andelen pasienter med rett til nødvendig helsehjelp innen fysikalsk medisin og rehabilitering. Riksrevisjonen mener dette er av en slik størrelsesorden at det ikke kan forklares med forskjell i medisinsk skjønn og ulik pasientsammensetning alene. Konsekvensene av de store variasjonene kan være at enkelte pasienter som skulle hatt rett til nødvendig helsehjelp, ikke blir prioritert. Dette må man fokusere på, og det må settes i verk tiltak for å utjevne disse forskjellene. Fremskrittspartiet vil, i likhet med de øvrige partier, påpeke at det må settes i gang ytterligere tiltak for å redusere ventetiden. Lang ventetid og manglende oppfyllelse av retten til nødvendig helsehjelp kan ikke forsvares når det kan få konsekvenser for den enkeltes helse. Fremskrittspartiet vil også, i likhet med komiteen for øvrig, presisere viktigheten av at effekten av tiltakene regjeringen iverksetter på dette rehabiliteringsområdet, skal være mulig å måle. Hvis man ikke har gode, målbare kvalitetsindikatorer blir det vanskelig å kontrollere at tiltak faktisk virker.

Godt samarbeid mellom kommunene, helseforetakene og spesialisthelsetjenesten er ofte viktig for pasientens rehabiliteringsforløp. Det er åpenbart et potensial for forbedring som kan gi et mer helhetlig pasientforløp ved at kommunikasjon og kunnskap mellom nivåene økes. Her må også kommunene kjenne sin besøkelsestid og gjøre sin del av denne viktige jobben, herunder arbeidet med individuell plan, som er en rettighet og et godt verktøy for samhandling om de helsetjenestene en pasient skal motta, inklusiv rehabiliteringstjenester.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:19:05]: Jeg vil også takke saksordføreren for en godt utført jobb. Det er en enstemmig innstilling. Jeg har bare noen korte merknader til saken.

Det gjelder altså Riksrevisjonens undersøkelse av rehabilitering innen helsetjenesten. Det som er det krevende og alvorlige, er at det samlet sett ikke er mulig å måle om rehabilitering innenfor spesialisthelsetjenesten har blitt styrket i perioden 2005–2010. Dette faktum bygger bl.a. på at det ikke er gode nok måleparametre. Det er vanskelig å måle utviklinga i rehabiliteringstilbudet med de indikatorene som er lagt til grunn i dag. Derfor må rehabiliteringssystemene som synliggjør kapasitet for rehabilitering, forbedres kraftig.

Bare 17 pst. av rehabiliteringspasientene har individuell plan – det skulle selvsagt vært alle. Mer enn 50 pst. av dem som ikke har noen plan, har heller aldri fått tilbud om det. Kommunene er gjennom forskrift pålagt å ha en koordinerende enhet for rehabilitering. 20 pst. – eller en femtedel – av kommunene har ikke opprettet en slik enhet. Samtidig er det stor variasjon i hvilken grad det fungerer.

Hele 80 pst. av kommunene er enig i at spesialisthelsetjenesten mangler kunnskap om hvilke tjenester kommunen kan tilby. Det er, ikke minst, alvorlig. Samlet sett viser dette hvor viktig rehabilitering blir som en del av samarbeidsavtalene mellom helseforetaket og kommunene, som oppfølging av ny lov om kommunale helse- og omsorgstjenester.

Det er en stor utfordring med for få ergoterapeuter i kommunene. De er nøkkelpersonell i rehabilitering innenfor kommunehelsetjenesten sammen med fastlegene. Her må mye av veksten i kommunene komme i årene framover.

Stortinget behandler nå – i kirke-, utdannings- og forskningskomiteen – en stortingsmelding om velferdsutdanninga. Jeg vil påpeke viktigheten av å styrke utdanninga innenfor rehabiliteringsfeltet.

Departementet må også se på praksis med hensyn til tildeling av rett til nødvendig helsehjelp innenfor fysikalsk medisin og rehabilitering, fordi det er så stor variasjon fra landsdel til landsdel. Derved kan en få klarhet i rettighetsstatus for disse pasientene. Slike variasjoner i tilbud må endres til det bedre. Vi kan ikke ha slike forskjeller.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [11:22:06]: Måling av omfanget og utvikling innenfor rehabilitering er krevende, fordi rehabilitering skjer på mange stadier og utføres av mange aktører. Fordi vi har endret behandlingsmåter generelt, må også måten rehabilitering gis på, endres. Det avgjørende for meg er at den enkelte pasient får den rette behandlingen til rett tid og på rett sted. Kunnskap om rehabilitering av god kvalitet er viktig, både for den enkelte og for samfunnet. For å få bedre tjenester må vi som på andre områder både sette av nok ressurser til fellesskapet og tørre å gjøre nødvendige endringer. Jeg er enig i at god og lik tilgjengelighet og korte ventetider for rehabilitering er viktig.

Denne regjeringen har gjort en rekke tiltak for å sikre gode, likeverdige tilbud til alle mennesker med behov for rehabilitering. Blant annet omhandler Nasjonal strategi for habilitering og rehabilitering 2008–2011 viktige områder for å styrke feltet. Denne ble omtalt i St.prp. nr. 1 for 2007–2008. Det er satt i verk en rekke tiltak for å følge opp strategien og rehabiliteringsfeltet, bl.a. en handlingsplan for rehabilitering av barn og unge og en veileder til forskrift om individuell plan.

Jeg har gitt Helsedirektoratet i oppdrag å utvikle et nasjonalt rammeverk for kvalitetsindikatorsystemet i helsetjenesten. Dette følges opp, med sikte på å utvikle flere nye nasjonale kvalitetsindikatorer. I 2011 kom det nye nasjonale kvalitetsindikatorer innenfor kreftomsorg og overlevelse.

Kjøp av tjenester i de private institusjonene har økt etter at de regionale helseforetakene overtok ansvaret for disse tjenestene. Tall fra de regionale helseforetakene viser at midler brukt til kjøp av tjenester fra private rehabiliteringsinstitusjoner har økt, fra 995,8 mill. kr i 2005 – som var det siste året disse institusjonene var finansiert over trygdebudsjettet – til 1 524,5 mill. kr i 2011. Tall fra Norsk pasientregister viser at antall opphold i disse institusjonene har økt fra 28 425 i 2006 til nesten 40 000 i 2011. En del av økningen kan tilskrives økt tilbud om dagopphold, som også har vært nevnt her.

Det er krevende å måle omfanget av og kvaliteten på habilitering og rehabilitering på en god nok måte. Det skyldes bl.a. at dette er prosesser som involverer mange aktører, også aktører utenfor helsetjenesten, som opplæringsetaten og Nav. Rehabilitering i kommunehelsetjenesten er helt sentral og krever ofte et godt samarbeid med spesialisthelsetjenesten. Innenfor spesialisthelsetjenesten ytes tjenester både i avdelinger for fysikalsk medisin og rehabilitering, i andre avdelinger og poliklinisk, gjennom ambulante team og gjennom lærings- og mestringssentrene. I tillegg kjøper de regionale helseforetakene tjenester fra private, som jeg har nevnt.

Dette mangfoldet er viktig for å gi et best mulig rehabiliteringstilbud, men gjør det åpenbart komplisert å registrere alle aktiviteter som skjer på rehabiliteringsområdet.

I kommunene registreres årsverk i helse- og omsorgstjenesten, men ikke hvilke oppgaver disse har. Det gir krevende statistikk når vi vet at samme personell gir både behandling og rehabilitering. I spesialisthelsetjenesten, inkludert hos de private, blir dagopphold og poliklinikk mer vanlig også når det gjelder rehabilitering. Å måle sengekapasitet gir derfor ikke et dekkende bilde av det totale rehabiliteringstilbudet. Rehabilitering inngår oftere som en integrert del av sykehusoppholdet. Også dette er en ønsket utvikling, men er vanskelig å måle.

I oppdragsdokumentet til de regionale helseforetakene har jeg presisert at tilbudene innenfor habilitering og rehabilitering skal være relevante og tilstrekkelige, helhetlige og koordinerte. Samhandlingsreformen har som mål å bidra til helhetlige og koordinerte tjenester. Dette er helt sentralt i en rehabiliteringsprosess. Samhandlingsreformen innebærer at en større del av oppgavene skal løses i kommunene. Dette vil få betydning for hvordan rehabiliteringsoppgavene skal løses i helse- og omsorgstjenesten.

Gjennom helse- og omsorgstjenesteloven er kommuner og helseforetak pålagt å inngå samarbeidsavtaler. Avtalene skal bl.a. inneholde retningslinjer for rehabilitering for pasienter med behov for koordinerte tjenester.

Faglig utvikling har ført til endringer innenfor rehabiliteringsfeltet. Dette er bra, men gjør at vi må se på alle typer tilbud for å få et riktig inntrykk av utviklingen. Det har vært en positiv utvikling på dette området. Regjeringen vil fortsatt styrke dette området, slik at alle som har behov for rehabilitering, skal få et tilbud som er tilpasset deres behov. Jeg vil senere i år legge frem en stortingsmelding hvor jeg drøfter kvalitet og pasientsikkerhet, inkludert hvordan vi skal måle kvalitet og stimulere til en best mulig utvikling innenfor de ulike delene av helsetjenesten.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.