Anders Anundsen (FrP) [11:28:18]: (komiteens leder og ordfører for saken): Kontroll- og konstitusjonskomiteen åpnet sak om enkelte deler av sammenslåingsprosessen ved Oslo universitetssykehus 17. januar 2012. Det var Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet som initierte opprettelsen av saken.

Bakgrunnen for initiativet var at det over tid var fremkommet en rekke kritiske forhold gjennom media, knyttet til deler av sammenslåingsprosessen ved Oslo universitetssykehus.

Komiteen valgte å konsentrere seg om særlig tre forhold, for det første forhold knyttet til Klinisk arbeidsflate og IKT – bedre kjent i media som IKT-skandalen ved Oslo universitetssykehus – for det andre forholdet til pasientsikkerheten og for det tredje departementets styring av sammenslåingsprosessen. Underveis i komiteens behandling avslørte TV 2 det som fremsto som omfattende ventelistejuks ved OUS. Dette ble også et eget tema i komiteens behandling av saken.

Det er også avholdt en egen kontrollhøring i saken.

Det er viktig å avgrense saken til å gjelde kun de nevnte forhold. Dette er ikke en evaluering av sammenslåingsprosessen eller et forsøk på å stanse prosessen. Utgangspunktet er at et samlet storting i sin tid var enig om å løse hovedstadsutfordringen, og fant at det ikke var akseptabelt at Oslo-området var delt mellom to helseregioner.

Kontroll- og konstitusjonskomiteen kan imidlertid igangsette en hvilken som helst undersøkelse av forvaltningen, også underveis i gjennomføringen av offentlige prosjekter.

Jeg skylder å gjøre oppmerksom på at regjeringspartiene i stor grad har egne merknader. Jeg antar at de vil komme tilbake til disse selv, selv om mange av deres særmerknader sammenfaller med opposisjonens merknader. I denne presentasjonen vil jeg derfor i fortsettelsen i hovedsak forholde meg til presentasjon av flertallsmerknadene, som i vår komité og i denne saken betyr merknadene fra en samlet opposisjon.

Oslo universitetssykehus er i dag et av Skandinavias største sykehus etter sammenslåingen. Før sammenslåingen hadde de ulike sykehusene forskjellige IKT-systemer. IKT-prosjektet Klinisk arbeidsflate var det systemet som skulle gjøre de ulike systemene i stand til å «snakke sammen», slik at en kunne følge pasienten, journal, røntgen osv., fra hele sykehuset – uavhengig av lokasjon. Dette ble sett på som kritisk for hele sammenslåingsprosessen og for å forsikre seg om bedre behandling, bedre informasjonsflyt og oppfølging, samtidig som det ville spare store ressurser. Selv om ressursbesparelsen ikke skulle hentes inn i penger, var målet å hente ut mer effekt for hver krone.

Under kontrollhøringen kom det frem at en med dagens system – hvor dette IKT-systemet da ikke har kommet i gang – mister pasienter under behandling. De forsvinner altså, enkelte pasienter, og får ikke påkrevd oppfølging. Det er alvorlig, og flertallet ber statsråden om nødvendig å instruere helseforetaket for å få brakt disse forholdene i orden. Jeg kommer nærmere tilbake til det senere.

Legeforeningen hevdet også at det ble brukt omtrent 40 årsverk på å transportere ulike pasientopplysninger mellom ulike deler av sykehuset, fordi enhetene er lokalisert på flere steder i Oslo-området.

Allerede på det tidspunkt avtalen ble inngått med leverandøren av det nye IKT-systemet, var det klart at det forelå stor grad av usikkerhet rundt prosjektet. Anskaffelsen ble likevel foretatt av det regionale helseforetaket, til tross for det mange vil se på som sterke advarsler. Det regionale foretaket hadde kontroll på hele anskaffelsesprosessen, og når Oslo universitetssykehus benyttet seg av den inngåtte rammeavtalen, hadde fortsatt helseregionen kontroll over utviklingen, gjennom at de hadde innsatt sin egen konserndirektør, Steinar Marthinsen, som styreleder for Oslo universitetssykehus. Dette er en konstruksjon som fremstår som kritikkverdig, og jeg er glad for at dette er en organisasjonsmodell som ikke er i bruk lenger.

Anskaffelsen av Klinisk arbeidsflate skjedde i desember 2009. Det fremstår som klart at et av de viktigste formålene med anskaffelsen var å sikre Oslo universitetssykehus muligheten til en felles IKT-plattform. Det var avgjørende for løsningen at den var på plass 1. juli 2010, det som i sammenslåingsprosessen blir kalt for dag to. Det ble raskt klart at denne tidsplanen sprakk. Siden viste det seg at leveransen ikke kunne brukes i tråd med forutsetningene, og i april 2011 ble hele prosjektet avsluttet. Oslo universitetssykehus tapte ca. 119 mill. kr direkte på prosessen, men det største tapet er naturligvis skjedd i form av mindre effektivisering og redusert pasientbehandling i forhold til det som var den opprinnelige planen.

Komiteens flertall kan ikke se at det ble igangsatt virkningsfulle tiltak for å bøte på forsinkelsen. Flertallet mener altså at ansvaret for den såkalt skandaløse anskaffelsen ligger i det regionale helseforetaket. Det hjelper lite at administrerende direktør forsøker å peke nedover på Oslo universitetssykehus. Der satt hun selv med full kontroll gjennom sin konserndirektør som styreleder. Om dette bør ha konsekvenser for de involverte, er naturligvis opp til helseministeren, det er hun – som hun selv presiserte i kontrollhøringen – som er ansvarlig for alt som skjer i helsevesenet, og det er en viktig del av dette lederansvaret at en sikrer at den nødvendige kompetansen er på plass i alle deler av organisasjonen.

Jeg går nå over til å si litt om pasientsikkerhet. Det er viktig for tilliten til helsevesenet at helsetjenesten drives med lavest mulig risiko for pasienten. Det er et alvorlig signal når helsedirektør Lars E. Hanssen i kontrollhøringen kan fortelle at helsetjenestene i Norge generelt drives med for høy risiko. Det betyr i klartekst at det er farligere å få behandling på norske sykehus enn det burde være. Risikonivået ved Oslo universitetssykehus er enda høyere enn det generelle risikonivået, men samtidig – og det skal vi ta med oss – viser det seg at antallet faktiske feil likevel ikke er så høyt som risikonivået kunne tilsi. Det er jo positivt. Selv om en driver med høyt risikonivå, betyr det altså ikke nødvendigvis at det er en sammenheng mellom det høye risikonivået og antall konkrete og faktiske feil ved sykehuset.

Det er fortsatt en rekke saker til behandling hos fylkeslegen i Oslo og Akershus, og fylkeslege Petter Schou ga noen alvorlige eksempler på disse sakene i kontrollhøringen. Flertallet ber statsråden rapportere tilbake til komiteen om fylkeslegen gjør alvorlige funn i sine undersøkelser av enkeltsaker ved Oslo universitetssykehus som har sammenheng med omstillingsprosessen.

Det er også grunn til å være oppmerksom på at 94,4 pst. av sykepleierne ved Oslo universitetssykehus mener omstillingsprosessen går ut over pasientsikkerheten. 71,7 pst. av sykepleierne kjenner selv til konkrete forhold som går ut over pasientsikkerheten som følge av omstillingsprosessen. Det er også mer enn halvparten av sykepleierne som mener at det eksisterer en fryktkultur ved Oslo universitetssykehus, som gjør det vanskelig å rapportere om feil.

Dette er svært urovekkende og alvorlige signaler fra sykepleiernes side. Flertallet vil at statsråden melder tilbake til Stortinget på egnet måte om hvordan dette blir fulgt opp og forsøkt løst.

Så vil jeg si noe kort om departementets styring. Det er en utfordring i det styringssystemet vi har for Helse-Norge, at det blir lett å peke finger opp eller ned når det skjer ubehagelige ting ved sykehusene eller i de regionale helseforetakene. Dette er jo en slags kompromissmodell, og den viser en del svakheter.

Med dagens regjering er vi på mange måter kommet inn i en slags formalitetenes styringsverden, hvor statsråden erkjenner det formelle ansvaret, men skyver nedover det reelle ansvaret. Modellen er på mange måter designet for ansvarsfraskrivelse, og den tapende part blir pasienten. Jeg er kjent med at det nylig er lagt frem en sak for Stortinget som tar opp bl.a. disse problemstillingene, og den ligger nå til behandling i helse- og omsorgskomiteen.

For Fremskrittspartiets del vil jeg vi at vi støttet opp om den styringsmodellen vi har i dag, subsidiært, men det er et spørsmål om det ikke er på tide å evaluere måten vårt helsevesen styres på, totalt sett, for å effektivisere og ansvarliggjøre bedre. Det er ikke meningen at styringsmodellen som sådan skal føre til politisk handlingslammelse.

I denne saken er det blitt klart at helseministeren til slutt økte hyppigheten av oppfølgingsmøter med det regionale helseforetaket. Likevel tok det lang tid før statsråden forsto omfanget av problemene Klinisk arbeidsflate medførte. Det fremstår også som om hun ikke var særlig oppdatert da hun besvarte spørsmål til Stortinget fra representanten Laila Dåvøy om dette. Det er statsrådens ansvar å sørge for at det er gode nok rutiner for å holde statsråden oppdatert på kritiske forhold i forbindelse med omstillingsprosessen ved OUS. Etter min oppfatning kan det se ut som om det sviktet noe her. Flertallet mener dette må føre til en gjennomgang av statsrådens rutiner på dette området.

Det er avgjørende for store omstillingsprosesser at ledelsen er klar og tydelig, samtidig som den er på lag med de ansatte og ivaretar sikkerheten til pasientene på en god måte. Flertallet mener det er viktig at styret nå gjør det som statsråden sa under kontrollhøringen, nemlig vurderer tempoet og rekkefølgen i omstillingsprosessen, og at dette tas med i det den videre prosessen.

TV 2 avslørte at Oslo universitetssykehus foretok endringer i ventelistene for pasienter med fristbrudd som klaget på at fristen var gått ut. I praksis skjedde dette ved at pasienten fikk tilbud om behandling ved OUS og på den måten snek seg forbi andre pasienter, uavhengig av om de andre pasientene hadde større behov for behandling.

I TV 2-innslaget ble det påstått at det var økonomiske årsaker til disse endringene, og at det var flere mellomledere som kritiserte praksisen sterkt. Disse viste også til at dette var rapportert oppover til ledelsen tjenestevei. I kontrollhøringen ble denne praksisen bekreftet av Legeforeningen og Sykepleierforbundet.

Konsernrevisjonen ved Oslo universitetssykehus har gjennomgått saken og laget en rapport til styret. Styret har ikke behandlet saken ferdig ennå, og komiteen ber om tilbakemelding fra statsråden om hvordan dette følges opp videre. I konsernrevisjonsrapporten fremkommer det at den omprioriteringen av pasienter som TV 2 avslørte, i visse tilfeller er innenfor gjeldende regelverk, forutsatt at det fylles opp såkalte hull i planlagte operasjoner, slik at det rent faktisk ikke går ut over andre pasienter. Komiteen ba også om å få vite om den øverste ledelsen ved sykehuset var kjent med praksisen. Undersøkelsene viser at verken på styrenivå eller på administrerende direktør-nivå er det funnet dokumentasjon på at noen av disse var kjent med denne praksisen.

Komiteen understreker også at det i første rekke er sykehusets ansvar å hindre fristbrudd, og at det ikke er akseptabelt at ressurssterke pasienter får raskere behandling enn ressurssvake med samme diagnose og behov for helsehjelp. Komiteen har også forstått at konsernrevisjonen peker på at regelverket er uklart og rettskildene fragmentert. Dette er en svært uheldig og på mange måter alvorlig situasjon. En samlet komité ber derfor statsråden om å komme tilbake til Stortinget med forslag til endret regelverk som forhindrer en praksis som påvirker pasientenes rettigheter negativt. I tillegg vil komiteen gjerne ha beskjed om Oslo universitetssykehus' styres endelige behandling av revisjonsrapporten.

Så registrerer jeg at det sittende styret fokuserer sterkt på denne problemstillingen. Det er viktig, og det er bra!

Så for å oppsummere kort: Det var en gedigen tabbe av helseregion Sør-Øst å inngå rammeavtalen med Logica, som medførte tap av ca. 119 mill. kr pluss tap av effektivitet på bekostning av pasientsikkerheten. Ansvaret ligger i det regionale helseforetaket – på øverste ledernivå.

Det er generelt et for høyt risikonivå ved sykehusdriften i Norge, og risikoen er enda større ved Oslo universitetssykehus under omstillingen. Likevel er det ikke avdekket konkrete uforsvarlige forhold. Det er imidlertid mye som er kritikkverdig som ikke er uforsvarlig i lovens forstand.

Styringsmodellen for Helse-Norge må ikke medføre politisk ansvarsfraskrivelse og mangel på politisk initiativ og styring. Og til sist må statsråden komme tilbake til Stortinget med forslag om et nytt regelverk, som jeg nettopp nevnte, for prioritering av pasienter og fristbrudd som ikke påvirker pasientenes rettigheter negativt.

Dette er en sak med ganske mange alvorlige fasetter. Kritikken som fremmes, dels av flertallet og dels av komiteen samlet, er alvorlig, og jeg forventer at de påpekninger vi kommer med i saken, vil bidra til å sikre bedre sammenheng mellom fremdriften og den faktisk mulige prosess for sammenslåing. Det er ingen – og det vil jeg presisere på nytt, det er ingen – som vil reversere sammenslåingen, men alle er opptatt av at vi også videre har en forsvarlig prosess, hvor ansatte og pasienter tas på alvor.

Martin Kolberg (A) [11:42:08]: Jeg vil si, slik som også saksordføreren understreket, at hele kontroll- og konstitusjonskomiteen, og jeg vil tro hele Stortinget, vil understreke denne sakens betydning og alvorlighet. Det handler nemlig om et stort prosjekt. Det handler om pasientsikkerhet. Det handler om pasientbehandling, og det handler om Oslo universitetssykehus' videre framtid.

Jeg slutter meg til de betraktningene som saksordføreren hadde innledningsvis om bakgrunnen for at dette ble en sak i kontroll- og konstitusjonskomiteen. Jeg sier også, slik at det skal være sagt, at hele komiteen har hele tiden vært helt enig i at det var nødvendig å gjennomgå prosessene knyttet til utviklingen av Oslo universitetssykehus.

Jeg vil begynne innlegget mitt med å si fire ting.

For det første mener jeg at den høringen vi hadde, har bidratt til å belyse situasjonen ved sykehuset på en veldig god måte. Den har gitt oss innblikk i kompleksiteten ved sammenslåingen, og gitt et bedre og tydeligere og mer korrekt bilde av sykehuset enn det vi kunne lese ut av diverse medieoppslag og utspill fra opposisjonen og enkelte ansatte i forkant av høringen.

For det andre mener jeg at høringen også har slått fast, gjennom bl.a. tilsynsmyndighetenes uttalelser, at pasientsikkerheten ikke er i fare ved Oslo universitetssykehus, selv om det sies, som også saksordføreren sa, at sykehusene i Norge drives med for høy risiko. Det kom også fram at risikovurderinger er noe som bør skje kontinuerlig, både i omstillingsprosesser og i daglig drift.

For det tredje: Høringen har tydeliggjort at sammenslåingen av sykehusene i Oslo og opprettelsen av OUS har vært riktig. Det er et faktum. Jeg merket meg også nå at saksordføreren sa at det nå er ingen som mener noe annet om det. Det er fint at han sier det på vegne av en samlet opposisjon, ettersom det ikke alltid har vært det som har vært uttalt eller indikert fra representanter fra opposisjonen – også i denne salen. Senest i en hektisk uke før nyttår var det mange som tok til orde for at det var nødvendig å bremse prosessen, og som satte spørsmålstegn ved riktigheten av hele strukturforandringen.

For det fjerde har høringen også vist at det er stor enighet blant organisasjonene, ledelsen, tidligere ledelse, tilsynsmyndigheter og statsråden om at det ikke er behov for å stoppe, bremse eller trykke på pauseknappen, slik – som jeg allerede har sagt – mange tok til orde for en stund tilbake.

Alt dette er viktig, og alt dette er jeg glad for. Samtidig er det andre ting som har kommet fram i denne prosessen som jeg ikke er så glad for.

Før sammenslåingen hadde de ulike sykehusene, som det ble sagt, forskjellige IKT-systemer for håndtering av pasientinformasjon. Det nå mye omtalte IKT-prosjektet Klinisk arbeidsflate var jo ment – som det er blitt sagt – å sørge for at de ulike IKT-systemene ved sykehuset hadde en felles plattform for enhetlig pasientoppfølging. Flere av dem som deltok i den åpne kontrollhøringen, understreket, som alle har gjort, betydningen av å få på plass det som altså kalles for klinisk arbeidsflate, både for å koordinere pasientbehandlingen og for å sikre et godt grunnlag for en god samhandling.

I et moderne samfunn er det ikke vanskelig å tenke seg at det selvsagt blir svært utfordrende å ha en effektiv drift hvis ikke IKT-systemene fungerer som de skal. Derfor er det klart at bedre teknologiske løsninger vil kunne lette omstillingsarbeidet og organisasjonsutviklingen.

Selv om en såkalt klinisk arbeidsflate ikke var forutsetningen for sammenslåingen til OUS, stiller jeg meg spørsmålet: Hvordan er det mulig at det har tatt så lang tid å få på plass det som så mange i våre dager vil mene er en selvfølge for at en organisasjon av denne typen skal kunne fungere? Det er et helt sentralt spørsmål som veldig mange har grunn til å stille seg. Det er ingen som aksepterer at det er sånn. Jeg hører ingen som sier det, ikke av dem som er representert i losjen her, eller av dem som sitter med ansvaret i salen. Da snakker jeg både om oss representanter og om regjeringens representanter. Det er ingen som aksepterer det egentlig. Men allikevel skjer det, og det er det grunn til å stille seg et veldig åpent og ærlig spørsmål om. Det er helt nødvendig, som også saksordføreren sa – og jeg slutter meg til det – at man virkelig tar dette inn over seg og gjør noe veldig aktivt med det. Nødvendigheten av å få på plass et IKT-system som fungerer, kom veldig tydelig fram i høringen, og jeg regner med at den nye direktøren, Bjørn Erikstein, hører dette tydelig der han sitter, og at han tar det ansvaret på en konkret måte. Det betyr selvsagt ikke – og det er jeg enig med saksordføreren i – at ikke statsråden har et eget ansvar for dette. Jeg er også klar over at Helse Sør-Øst har et ansvar for dette. Men det er den operative ledelsen ved Oslo universitetssykehus som selvfølgelig først og fremst – etter mitt beste skjønn – må sette trykk på denne saken, håndtere den og få den på plass, slik at vi ikke opplever nye skandaler knyttet til etableringen av disse tingene.

Så til dette med ventelistene. Det var TV 2s reportasjer som fortalte oss om det. Det er jo i seg selv en bekymring at det var mediene som skulle komme med denne opplysningen. Jeg kritiserer ikke statsråden og regjeringen for det, men jeg sier bare her – med mitt engasjement og alvorligheten i det: Hvordan er det mulig at ledelsen ikke visste om disse tingene? Vi spurte om det i høringen. Jeg spurte direktøren for pasientsikkerheten om det, etter at Legeforeningens representanter hadde bekreftet at de visste det, etter at de ansattes representanter sa at de hadde informert oppover i årevis – akkurat det sa de. Og så sier ledelsen at de ikke visste det! Det uroer meg ganske mye.

Jeg tar til etterretning det som sies i konsernrapporten, at direktørene ikke hadde kunnskap om det, altså de daværende. Jeg tar det til etterretning, men jeg undres. Det er helt åpenbart for meg at når det er sant at de ikke visste, må det være et problem i strukturen at de ikke vet. I en organisasjon som representerer 20 000 mennesker, går det ikke an at ledelsen ikke vet om en praksis som er av den kategori som er beskrevet i innstillingen.

Det er åpenbart at her har det foregått ting som ikke skal foregå. Jeg viser til innstillingen. Jeg viser for så vidt her også til det som saksordføreren sa, nemlig at dette selvfølgelig ikke er akseptabelt. Det som er viktig nå, er det som statsråden har skrevet i et brev til komiteen, at statsråden nå skal gå inn i lovverket, gå inn i det som måtte være av forskrifter og praksis, og sørge for at vi har et lovverk, et regelverk og en praksis som sørger for at det er lik rettighet i behandlingen av alle pasienter i Norge. Vi kan ikke akseptere noe annet, og jeg tror ikke det er noen uenighet på tvers av alle partiskiller i denne salen på dette punktet. Det må vi rett og slett få på plass. Er det trøbbel med praksisen, må det håndteres. Er det vanskeligheter ved Oslo universitetssykehus’ ledelse når det gjelder dette, må det håndteres. Er det vanskeligheter med loven, som det også framstilles i konsernrevisjonen, må det håndteres. Det er Stortingets budskap på dette punktet. Det er jeg glad for, fordi det bygger opp under det som i hvert fall er mitt partis tenkning ved all pasientbehandling i Norge: Den skal være rettferdig, og den skal være lik. Vi kan ikke ha noen rundkjøring rundt det, for å si det rett ut. At man bruker loven på en kreativ måte for å få det til, sier jeg her – i alle fall fra mitt ståsted – at jeg ikke aksepterer. Hvis det også er tilfellet ved andre sykehus, som det sies at det kan være, vil jeg si at det selvfølgelig er like uakseptabelt som det må ha vært ved Oslo universitetssykehus, og at jeg regner med at det også håndteres på den måten som jeg nå har sagt.

Det er selvfølgelig veldig viktig at vi generelt håndterer det som knytter seg til fristbrudd, selv om ikke det har vært direkte inne i denne saken helt spesielt, nemlig fristbrudd i sin alminnelighet. Det er veldig viktig at vi gjør hva vi kan for at sykehusene i Norge håndterer den saken generelt. For at det ikke skal bli for langt, bare understreker jeg det herfra. Vi må håndtere fristbruddene, slik at vi i Norge klarer å behandle pasientene slik som det er bestemt, og slik som vi her fra Stortinget har bygd opp norsk helsevesen for at vi skal ha en effektiv og god håndtering – fristbruddene må reduseres, og folk må få behandling i tide.

Som nevnt, og som alle har forstått, og det sa også representanten Anundsen: Pasienten skal være i sentrum. Pasientsikkerheten er, og bør alltid være, det aller viktigste. Jeg vil presisere at det er helt nødvendig for pasientene, og for tilliten til helsetjenesten, at ledelsen og ansatte i helsetjenesten har full oppmerksomhet rettet mot pasientens behov og sikkerhet – både i vanlig drift og selvfølgelig i enda sterkere grad i alt som knytter seg til omstillingsprosesser.

Et sentralt punkt, som saksordføreren også var inne på i høringen, var nettopp spørsmålet om pasientsikkerheten var tilstrekkelig ivaretatt ved Oslo universitetssykehus. Derfor ble både fylkeslegen i Oslo og Akershus og direktøren for Helsetilsynet spurt veldig inngående om dette. Der hørte vi både Statens helsetilsyn og fylkeslegen i Oslo og Akershus fortelle at de har vært involvert i flere saker knyttet til Oslo universitetssykehus og omstillingen ved sykehuset, men de sier – og det sier jeg i motsetning til hva saksordføreren sa – at de ikke har, i alle de sakene de inntil da hadde avsluttet, «endt med at det er uforsvarlig drift».

Jeg var nemlig veldig nøye med å ta den saken opp i høringen. For det er helt åpenbart at hvis tilsynsmyndigheten hadde sagt i Stortinget – enten fylkeslegen, eller endog direktøren for Helsetilsynet – at det er uforsvarlig drift som setter pasientsikkerheten ved sykehuset i fare, hadde vi hatt et stort problem. Men det sa de ikke, de sa det motsatte. De sa: Nei, vi kan ikke si det. Dette er et viktig poeng å få fram – de sa det motsatte.

Det kan hende jeg er litt urettferdig mot saksordføreren nå, og hvis jeg er det, legger jeg det til side. Hvis vi er enige om det, er det bra, men jeg syntes jeg hørte at han sa det motsatte. Hvis vi er enige om det, slik jeg ser at han nå nikker eller rister på hodet, alt ettersom hva jeg sier, er det greit. Da er det enighet om dette i denne sal, og det er av stor betydning for saken.

Jeg tror også det er av stor betydning for dem som sitter med det operative ansvaret for driften ved sykehuset. Altså: Det er selvfølgelig bekymringsfullt, det som ble sagt av Helsetilsynets direktør, at vi generelt har for stort risikonivå. Da den øverste ansvarlige for tilsynsmyndigheten sa det, skvatt jeg litt. Det kan jo hende at det er tilfellet, men jeg greier ikke å bedømme om det er sant eller ikke sant, og hva som egentlig ligger i det. Men det er i alle fall slik at det ikke er et større problem knyttet til dette ved Oslo universitetssykehus enn det er generelt. Dette sier jeg også politisk, selv om jeg prøver ikke å være så partipolitisk her. Jeg har sittet i denne salen og hørt representanter fra opposisjonen bruke pasientsikkerheten mot omstillingsprosessen og bedt om en pause. Nå er det stillere i stua, jeg hører ikke noe særlig om det nå. Jeg tar det alvorlig, men det er altså ikke grunnlag for å si at dette kvalifiserer til pause, eller kritisere omstillingens strukturelle endringer som sådan. Det er et viktig politisk poeng. Hvis vi gjennom denne behandlingen kan få ryddet vekk det, har i alle fall denne saken hatt stor politisk betydning, for det støtter opp om regjeringens og flertallets syn på hva strukturen egentlig har betydd. Dette er det viktig å få sagt, etter mitt skjønn.

Helt til slutt noe som også saksordføreren var inne på, nemlig det som knytter seg til det som man kan kalle for arbeidslivets mentalitet, ved Oslo universitetssykehus. Det er foruroligende, selvfølgelig, at man sitter – litt høytidelig sagt, men dog – i en parlamentarisk høring og representerer Den norske legeforening, representerer de norske sykepleierne og representerer de øvrige ansatte og sier at deler av kulturen er en fryktkultur, hvor man ikke tør å si hva man mener, for da kan man risikere å få sparken. Det ble sagt akkurat det. Det er selvfølgelig en stor utfordring for Stortinget å få slik informasjon – en stor utfordring – fra en av Norges største arbeidsplasser. Jeg sier ikke at det fullt ut er sant, det som sies, men jeg kan ikke si at det ikke er sant. Det jeg kan si fra mitt ståsted, som et medlem av Stortinget, er at dette regner jeg med blir håndtert. Jeg regner med at vår statsråd kan gi de nødvendige direktiver til dem som sitter med den operative ledelsen knyttet til dette, slik at vi kan få slutt på det. For er det noe som ikke er effektivt, er det hvis det ikke er forankring blant de ansatte ved omstillingen i en sånn struktur som dette. Da kommer det aldri til å gå. Det er et entydig ledelsesansvar, selvfølgelig. Det må ledelsen håndtere. Det er mitt siste budskap: Det er nødvendig at man tar tak i dette.

Jeg sier som man skal si etter at man har holdt sånne innlegg som dette, men som er veldig alvorlig ment: Det kan slås fast at alt i alt går jo Oslo universitetssykehus veldig bra. Pasientsikkerheten er på plass, og strukturen går sin gang. Det gjenstår mye, og det er en formidabel oppgave. Men hvis ledelsen håndterer det skikkelig, får vi dette til. Vi kommer til, med litt tid, å få et fantastisk godt sykehus. Det er det som må være denne kontrollhøringens målsetting. Men da må vi på en effektiv måte rydde vekk de tingene som bremser en slik utvikling, og som kan hindre at sykehuset blir et vellykket prosjekt på sikt.

Per-Kristian Foss (H) [12:01:45]: La meg innledningsvis vise til saksordførerens innlegg, og også til siste innlegg, som hadde en slik bredde at man alltid kan være enig i noe av det som ble sagt – både bekymringene og den meget optimistiske avslutningen.

Jeg må nok si at jeg ikke deler noen av ytterpunktene. Jeg tror ikke en kontrollhøring kan sikre oss et godt sykehus. Det er jeg helt sikker på. Men den kan belyse en del av prosessen, og det har den gjort. Selve høringen og behandlingen i komiteen brakte lite nytt frem om prosessen. Jeg er enig i at den ga et helhetlig og interessant bilde av prosessen, men lite nytt, bortsett fra det som kom frem ved en tilfeldighet under avslutningen av høringen. Det skal jeg komme tilbake til – det som gjelder ventelistejuks.

Hvis jeg skal gjøre et forsøk på å gi et inntrykk av hvorfor det har gått delvis galt, hvorfor prosessen har vært mer komplisert og mer utfordrende enn nødvendig og også satt pasientsikkerheten i fare – ikke mer enn det, men det har vært problemer – må jeg si at det er tre forhold som jeg tror teller med. Det mest åpenbare er at IKT-systemet burde vært på plass først. Der er jeg enig med representanten Kolberg. Det gikk galt på alle mulige måter. Det er i grunnen ganske underlig, for norsk offentlig sektor har jo en serie skandaler å vise til og kunne ha lært av skandalene. Innenfor helse og sosial har man hatt en serie anskaffelser av IKT-systemer som har gått jevnt galt og kostet mye penger. Det hadde vært mulig å lære enten av disse eller av andre sykehus hvor det har gått godt. Det finnes også eksempler på det siste. Helse Sør-Øst har altså valgt en organisasjonsform på sin IKT-anskaffelse som er egen. Det ser jeg lite begrunnelse for, og det er åpenbart en hovedårsak til de problemene som senere meldte seg.

Det andre var at man, i ettertid betraktet, burde hatt mer av bygningsmessig integrasjon på plass før prosessen om fusjon ble startet. Man har slitt med mange gamle bygninger, uhensiktsmessig plassering og avdelinger som har jobbet på forskjellige steder. Det har skapt mange praktiske problemer. Det hadde vært klokt – i ettertid betraktet, jeg legger til det – kanskje å vente litt med å starte prosessen og hatt mer på plass før prosessen ble kjørt i gang. Det var det andre momentet.

Det tredje momentet hører mer politisk til statsrådens ansvar. Det hadde, tror jeg, vært klokt om statsråden litt tidligere hadde startet sin mer intense overvåking av prosessens gang. Det er lett å si i ettertid. Men systemet er i alle fall slik at statsråden har det ultimate ansvaret og alle fullmakter til å gi ordrer nedover. Det er det ingen tvil om. Man kan si mye om systemet ellers, men at statsråden har mulighet til å gi ordrer, derom hersker det ingen tvil. Den mer intense overvåkingen av prosessen hadde det vært en fordel at hadde startet tidligere. Det er, i ettertid betraktet, det man kanskje kan bli klok av. Kanskje kan man lære litt av det. Dette er jo en prosess med en sammenslutning som det ikke finnes maken til ellers i Norge – men noe kan man lære.

Jeg er enig med Martin Kolberg også i to andre observasjoner. Det er skremmende å observere den totale mangelen på kommunikasjon som eksisterer i et system der de ansatte hevder at de år etter år har rapportert om ventelistejuks, men ikke blitt hørt, og samtidig få avdekket gjennom revisjonsrapporten at verken de to tidligere nevnte direktører eller nåværende direktør ved OUS har visst, eller fått rapporter, om det. Her er det med andre ord noen som ikke taler sant, eller noen som går rundt hverandre. Mangel på kommunikasjon er den mest diplomatiske fremstillingen av det som jeg tror det er mulig å gi.

Det skremmer også meg, i likhet med representanten Kolberg, at det avdekkes en så systematisk fryktkultur ved deler av OUS som det er nevnt i innstillingen, og som rapporteres fra de ansattes organisasjoner. En fryktkultur er ikke et godt grunnlag for god kommunikasjon og heller ikke et godt grunnlag for god pasientbehandling.

Ventelistejukset kom opp ikke som følge av komitébehandlingen, men på grunn av en TV 2-reportasje. Det er mulig at den var initiert av komitébehandlingen – det er ofte slik nyheter kommer frem. Det er skremmende å sitte og observere at dette dukker opp fra media og ikke internt i systemet. Dette burde vært avdekket i sykehusets eget system – ikke av media.

Det er sagt av konsernrevisjonen, og jeg legger det til grunn, at regelverket er uklart og trenger en overhaling. Det er en samlet komité som forventer at statsråden vender tilbake til Stortinget med forslag om et forbedret system og et forbedret regelverk. Det henger i hop. Regelverket må være så klart at det kan praktiseres, og praksis må i tillegg gjennomgås.

Til slutt: Det var representanten Kolberg som sa at det er blitt «stillere i stua» – jeg antar at «stua» er et overført begrep på det offentlige rom – om en pause i prosessen. Det er vel egentlig ingen som har ønsket pause i seg selv, men man har fått varsler gjennom media som har vært urovekkende. Denne høringen har på én måte bekreftet og på en annen måte avkreftet en del rapporter. Men det er iallfall slik at statsråden har et ansvar for å følge med hvis hun får nye rapporter fra Helsetilsynet eller fra fylkeslegen, om rett og slett å beordre en delvis pause. Etter å ha hørt statsråden ved utallige anledninger i Stortinget mener jeg å huske at hun har forklart at hun er innstilt på å gi en ordre om et annet tempo hvis det viste seg at det var grunnlag for det. Jeg har lyst til å si at statsråden har alle fullmakter fra Stortinget til eventuelt å ta en pause i prosessen, hvis det viser seg at det går ut over pasientene. Det er de faglige rapportene fra de faglige organer som må legges til grunn, og ikke tilfeldige medierapporter. Den fullmakten har statsråden, selv om man ved tidligere anledninger med intensitet har drøftet om man skulle pålegge et lavere tempo. Jeg oppfatter det slik at den nye ledelsen ved OUS egentlig har lagt opp til et noe lavere tempo, ved at man fortsetter innenfor eksisterende bygningsmasse og har en noe lavere ambisjon om tempo. Men jeg oppfatter det også slik at statsråden har et pålegg fra Stortinget om på alle mulige måter å følge godt med på pasientsikkerheten. Og jeg legger vekt på det som også Kolberg la vekt på: Ansattes medvirkning er helt nødvendig for å få denne prosessen til å lykkes.

Hallgeir H. Langeland (SV) [12:09:56]: Eg synest, for å kommentera Foss på det siste punktet, at statsråden følgjer denne saka på ein god måte og med den intensiteten som eg forventar. Samtidig er det slik at det er styra og direktørane som har hovudansvaret. Derfor er det bl.a. det vår statsråd held seg til med omsyn til ventelister og regelverk. Det er veldig sentralt at ein går gjennom det, for å unngå at det skjer liknande ting igjen. Då er ein på ein måte i grep med sjølve situasjonen. Det som er viktig for oss alle i Stortinget, trur eg, er å seia at me må ha eit rettferdig system som folk har tillit til. Då er det heilt sentralt et det ikkje føregår juks og fanteri i dette systemet. Det gjeld sjølvsagt alle sjukehus; det gjeld ikkje berre dette sjukehuset.

Så vil eg òg problematisera dette med IKT. Kvifor er det slik at ein ikkje får dette til? Det gjeld jo ikkje berre sjukehussektoren; det gjeld òg andre sektorar som slit med å få til IKT-løysingar. Har det noko med anbodspolitikken å gjera? Har det noko med ansvarspulverisering å gjera? Det hadde vore veldig greitt om nokon visste kva som var problemet, og kunne fortelja oss at me må gjera det og det. På ein måte er ein på jakt etter noko ein ikkje finn skikkeleg ut av, så nokon må vera tydeleg på kva det er me som politikarar må gjera for at ein skal få eit IKT-system i det offentlege som fungerer.

Så er det viktig, som fleire har vore inne på, at dersom det er slik at det er ein veldig ukultur i dette systemet, der folk baktalar kvarandre, der det er frykt for å bli oppsagd, osv., seier det seg sjølv at det blir veldig ineffektivt. Som andre talarar føreset eg at her må leiinga inn og sørgja for at det blir slutt på denne ukulturen, slik at ein får tillit i systemet, slik at den tilliten og det samhaldet ein då skal få til, fører til at me får meir effektiv behandling og meir ut av dei pengane me brukar på sjukehussystemet.

Lat meg frå SV si side seia at me støttar dei måla og den retninga som denne omstillinga har. Derfor var det òg viktig, som ein høyrde i høyringa, at fagforeiningane òg bakkar opp dette. Det gjeld fagforbunda, og det gjeld Legeforeininga og andre foreiningar. Dei vil gjerne gå vidare med dette prosjektet. Då må me følgja det opp, for denne fusjonen er jo faktisk gjennomført. Men no må me halda farten oppe i det vidare arbeidet. Ein skal ikkje kjøra så fort at det blir farleg, for ein må ta vare på pasientsikkerheita. Det er det aller viktigaste i denne saka. Det må dei tilsette og leiinga ha fullt fokus på – det må eg berre understreka 100 pst.

Det er iallfall litt tilfredsstillande når både fylkeslegen i Oslo og Akershus og Helsetilsynet seier at omstillingsprosessen ikkje har ført til fleire feil og meir feilbehandling enn før oppstarten av omstillinga. Det er litt betryggande å høyra, for her kunne ein jo risikera at det faktisk var det motsette som var tilfellet, men det er det altså ikkje.

Eg vil berre nok ein gong understreka at i det vidare arbeidet må ein ha eit stort fokus på pasientsikkerheit.

SV er veldig fornøgd med at regjeringa, som òg statsråden sa i den førre saka, no følgjer opp problemstillinga med kvalitet og pasientsikkerheit i ei eiga stortingsmelding som kjem i løpet av 2012.

Til slutt vil eg berre seia at me har ein føretaksmodell som SV i utgangspunktet ikkje ville ha, men det er den modellen me må halda oss til framover. Då er det viktig, som helseministeren gjer, å engasjera seg i saka, men samtidig ikkje ta frå styre, direktørar og forvaltningsstyre det ansvaret dei faktisk har. Så får me håpa, som Kolberg la vekt på i sitt innlegg, at denne fusjonen, denne samanslåinga, blir vellykka, og at dette blir til fordel for pasientane, for det er først og fremst dei me er opptekne av i dag.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:14:47]: Saken gjelder deler av omstillinga ved Oslo universitetssykehus – OUS.

Jeg har lyst til å starte med: Hva var planen for det nye Oslo universitetssykehus? Jo, det var en svært krevende plan, det var en plan som omfattet 20 000 ansatte, så uansett hvordan planen skulle realiseres, hadde den altså en rekke kritiske områder som det var vanskelig å forutse på forhånd.

Men noe av det sentrale i planen var bl.a. nedleggelse av Aker sykehus, og 160 000 pasienter skulle overføres til Ahus. Det har vel kommet for lite fram at noe av hele forutsetninga for bygging av Ahus var nettopp denne overføringa av pasienter, slik at Ahus kunne fungere som en helhet kvalitetsmessig og økonomisk innenfor de rammer som ble gitt. Det er noe vi kan lære av i alle nybyggingsprosjekter at en legger fram hele sannheten – alle konsekvenser – ved slike store nybygg, slik at alle berørte er klar over hva som er forutsetningene for at dette skal fungere faglig og økonomisk.

Videre var planen at en skulle slå sammen doble løsninger, som det var innenfor Oslo-området, og dermed få ut innsparingsgevinster. Det var videre drift på mange steder, om lag 50 steder i praksis, og det var nødvendig da å flytte sammen for å få en del samordningsgevinster.

I hovedstadsprosessen, slik som det er beskrevet i styresak 108/2008 fra Helse Sør-Øst, var en viktig premiss at man skulle desentralisere det som en kunne, til andre sjukehusområder i Helse Sør-Øst. En skulle slå sammen parallelle fagmiljøer i Oslo og unngå dobbel ressursbruk, en skulle profesjonalisere på nasjonalt og regionalt nivå, samtidig som Oslo skulle bruke relativt mindre ressurser. Dette skulle så kombineres med at området rundt Oslo skulle bli sterkere med flere pasienter, først og fremst Ahus og Vestre Viken.

Denne saken i kontroll- og konstitusjonskomiteen er ikke noen evaluering av prosessen, men en drøfting av tre tema, som flere har vært inne på, såkalt Klinisk arbeidsflate/IKT, pasientsikkerhet og departementets styring av sammenslåingsprosessen.

Når det gjelder Klinisk arbeidsflate/IKT, synes jeg at både representanten Kolberg, saksordføreren og representanten Foss på en god måte har sagt det som er min vurdering, nemlig at vi stiller oss veldig undrende til at en kunne komme i en sånn situasjon at dette ikke kom på plass, og når det ikke kom på plass, at en da ikke kunne bruke eksisterende løsninger på en fullverdig måte inntil en kom bedre ut.

Når vi skal gå gjennom disse temaene, er det vanskelig å gjøre det uten å se på helheten. Når fusjonsprosessen ikke har gått bedre fram til i år, har det etter min vurdering sammenheng med bl.a. den manglende kommunikasjonen i IKT-forbedringa, som ikke ble realisert, manglende fysisk tilstedeværelse av ledelse på ulike nivå innenfor sjukehuset, og en «top-down»-ledelse, eller på godt norsk ovenfra-og-ned-ledelse. Da er det sjølsagt vanskelig å få de ansatte med, for det er mange sterke og dyktige fagfolk som er glad i sitt arbeid, og en slik ovenfra-og-ned-ledelse vet vi, som representanten Kolberg og flere var inne på, vil ikke fungere – og takk og pris for det!

Videre var det ikke noen konsekvensutredning for en rekke av fusjonsforslagene, og dermed får en heller ikke tatt ut gevinsten. Det manglet også kapital for investering, og omstillinga krevde lengre tid enn først anslått.

Når det gjelder triksing med ventelistene ved fristbrudd, er årsaken til det etter min vurdering at en ved sjukehuset ikke ønsket å påføre seg merkostnader ved at pasientene valgte andre sjukehus. Som flere har sagt, det er svært rart og urovekkende at ledelsen ikke visste om det. Mer er det ikke å si, det er sterkt nok i seg sjøl.

Når det gjelder pasientsikkerhet, har en fragmenterte data på hva det er for noe. Data på kvalitet i norsk helsevesen er for svake. Dagens måling av pasientsikkerhet ser på enkeltparametre, og disse er selektert og gir ikke et helhetlig bilde. Samtidig med dette faktum forteller ansatte om forhold som har betydning for pasientsikkerheten. Helseministeren har derfor for dårlige data til å uttale seg om sikkerheten for pasientene.

Videre med hensyn til pasientsikkerhet er det slik at kunnskapssenteret, en utredningsenhet i Helsedirektoratet, nå har fått en sentral rolle. Nå er meldinger om hendelser overført fra Helsetilsynet til dette kunnskapssenteret. Dette er et svært omfattende arbeid for å få på plass prosedyrer hvor vi får bedre kunnskap om pasientsikkerhet.

Ingen fusjoner går smertefritt, ingen fusjoner kan presenteres som glansbilder eller vellykkethet, fordi det er svært komplisert. Det er uklokt å gjøre det til en politisk suksess på forhånd, og en må fortelle at en slik fusjon koster penger på kort sikt. Folk som står fram med kritiske merknader, må på en helt annen måte inkluderes av ledelsen ved sjukehuset i arbeidet med å gjøre Oslo universitetssykehus bedre. Det er min vurdering at den nye ledelsen ved OUS nå aktivt medvirker til denne endring i arbeidslivskulturen, noe som er svært viktig. Jeg regner med at statsråden har påvirket dette i de årlige tildelingsbrev til styrene, som er bra.

Det er viktig med en stedlig ledelse hvor alle funksjoner ved sjukehuset inkluderes, hvor budsjettansvar og personalansettelser sjølsagt er med, og videre at enhver medarbeider må vite hvem som er ens nærmeste overordnede.

Avslutningsvis vil jeg si: Etablering av OUS skulle medvirke til å slanke spesialisthelsetjenesten i Oslo, samtidig som den ble spisset i oppgaver – altså både bedre kvalitet på behandlinga og å desentralisere det en kan, i hovedsak til Ahus og Vestre Viken. Tanken med etablering av OUS var god, men langt mer krevende enn en forsto. Vi skal huske: Sammenslåing av Rikshospitalet, Radiumhospitalet og Ullevål er en gammel sak. Svært sterke krefter har vært uenig i dette. Derfor er det vanskelig å flytte legestillinger til f.eks. Ahus og Vestre Viken.

Et forhold til slutt som viser hvor krevende det er med en slik omstilling: Med fritt sjukehusvalg for den enkelte pasient er det en tilbudsstyrt spesialisthelsetjeneste. Når det er et godt tilbud i Oslo, er det vanskelig å finansiere et desentralisert pasienttilbud gjennom oppbygging av et bedre og bredere tilbud utenfor. Det er vanskelig å finansiere slik oppbygging ved reduserte utgifter for gjestepasienter når pasientene fortsetter å søke inn mot Oslo.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [12:23:21]: La meg først få lov til å takke saksordføreren for en god framstilling av hva denne saken dreier seg om. Jeg vil også understreke at Kristelig Folkepartis engasjement i denne saken handler ikke om at vi ønsker å reversere omstillingsprosessen når det gjelder Oslo universitetssykehus – så er det sagt. At vi har tatt til orde for å senke tempoet, har nettopp vært på grunn av de tilbakemeldingene vi har fått både via media og via direkte henvendelser om at ting går for fort.

Men som sagt, dette handler altså ikke om at vi ønsker å reversere denne prosessen. Det er faktisk bred enighet om at denne sammenslåingen er av det gode. Vår målsetting med sammenslåing var å skulle få til et bedre koordinert tilbud og bedre utnyttelse av ressursene, og dette kommer også pasientene til gode. Det er imidlertid tre ting som har bekymret oss, og som vi har tatt opp via kontrollkomiteen. Det er det som har å gjøre med IKT-satsingen, pasientsikkerhet og selvsagt også statsrådens styring med hele prosjektet.

Når det gjelder IKT-skandalen, som man velger å kalle det, var det jo slik at de ulike sykehusene før sammenslåingen hadde forskjellige IKT-systemer for håndtering av pasientinformasjon. Prosjektet Klinisk arbeidsflate var ment for å sørge for at de ulike IKT-systemene skulle kunne snakke sammen slik at en fikk et pasientoppfølgingssystem på hele det sammenslåtte sykehuset. I den åpne kontrollhøringen som vi hadde, understreket flere av dem som ble hørt, viktigheten av Klinisk arbeidsflate. Man sa at det var en premiss for sammenslåingen av sykehusene. Aasmund Bredeli sa følgende om dette:

«Dette var helt grunnleggende – hadde jeg nær sagt – for å kunne kommunisere mellom sykehusene, og når man samtidig begynner å flytte pasienter og dels også personell mellom sykehusene, sier det seg selv at da har vi ikke tilgjengelig informasjon der pasientene til enhver tid er. Vi får et informasjonstap, vi får en diskontinuitet i dette, og det vil i sin ytterste konsekvens påvirke pasientsikkerheten.»

Så alvorlig er dette, og så sterkt understrekes det hvor viktig en slik Klinisk arbeidsflate er for at systemet skal fungere godt nok på et sammenslått sykehus.

Det var flere som fulgte opp med noe av det samme, bl.a. Fagforbundet, som mente at det er jo «en del av sykehusets hjerte å ha et KA-system som fungerer og kommuniserer på tvers».

Så det er uheldig at denne IKT-satsingen strandet slik den gjorde. Vi har altså kastet over 100 mill. kr ut av vinduet uten å få noen ting tilbake. Jeg håper virkelig at dette er noe som både Helse Sør-Øst, Oslo universitetssykehus og selvsagt også statsråden følger nøye opp i tiden framover, for dette er noe som må på plass, ikke minst for pasientsikkerhetens skyld.

Så er det dette med pasientsikkerhet. Det er, som også saksordføreren sa i sitt innlegg, viktig for tilliten til helsevesenet at helsetjenesten drives med lavest mulig risiko for pasientene. Det var tydeligvis flere enn meg som ble bekymret da direktøren for Statens helsetilsyn, Lars E. Hanssen, i kontrollhøringen sa til komiteen:

«Men det er viktig å ha som bakgrunn for denne høringen at tilsynsmyndigheten mener at helsetjenestene i Norge generelt drives med for høyt risikonivå.»

Det er bekymringsfullt.

Videre sa han også:

«Dette har vi sett nærmere på, f.eks. ved innflyttingen i Ahus, hvor vi gikk veldig grundig inn og så på de risikoanalysene som var gjort, og om de var tilfredsstillende ut fra det vi mener legges til grunn. Og det mente vi ikke de var.»

Nå har saksordføreren vært inne på – og jeg vil også understreke – at det ikke nødvendigvis er en sammenheng mellom høy risiko og det faktiske antallet feil. Den erkjennelsen skal vi ta med oss. Vi har registrert en rekke oppslag i media hvor det er fremmet påstander om at pasientsikkerheten ved Oslo universitetssykehus svikter. Nå har vi ikke gått inn i enkelttilfeller, utover at vi forholder oss til de opplysningene som er gitt komiteen, bl.a. gjennom kontrollhøringen, og der omtaler også fylkeslegen i Oslo og Akershus, Petter Schou, dette både generelt og ut fra noen konkrete tilfeller han har behandlet etter klage fra pasient eller pårørende. Fylkeslegen i Oslo og Akershus har vært involvert i en rekke saker knyttet til Oslo universitetssykehus og omstillingsprosessen ved sykehuset, og vi merker oss også at Schou mente at det var forhøyet risiko i forbindelse med behandling av hjerneslag, og at tilbudet til barn med såkalt «shunt» er uforsvarlig organisert. Schou sa også i denne høringen:

«Vi har også nylig måttet konkludere med at Avdeling for radiologi og nukleærmedisin drives med for høy risiko for svikt i pasientsikkerheten, og at dette med sannsynlighet kan ha medført uforsvarlig drift i større eller mindre perioder.»

Det er likevel helt riktig som Martin Kolberg sier i sitt innlegg, at tilsynsmyndighetene konkluderer ikke med at det er en uforsvarlig drift ved Oslo universitetssykehus, men de peker på den forhøyede risiko.

Vi har gjennom Norsk Sykepleierforbund fått vite at det forsvinner pasienter i behandlingsløpet. Det er ganske rystende hvis det er tilfellet, at folk forsvinner i behandlingsløpet fordi man ikke har et IKT-system der sykehusene kan snakke sammen. Jeg håper virkelig at dette er noe både sykehus, Helse Sør-Øst RHF og statsråden tar tak i, for dette kan vi ikke leve med i norske sykehus – at pasienter forsvinner i behandlingsløpet.

Til det som flere har vært inne på, undersøkelsene som har blitt gjort av medlemmer av Norsk Sykepleierforbund: Der pekes det bl.a. på den fryktkulturen som eventuelt skulle finnes på Oslo universitetssykehus. I en høring knyttet til et representantforslag, 24 S for 2011–2012, sa presidenten i Legeforeningen, Hege Gjessing, at folk ikke sier fra lenger. Man deltar ikke kritisk i diskusjonene, fordi man opplever i verste fall å miste jobben.

Jeg håper virkelig at ledelsen ved Oslo universitetssykehus tar tak i dette, fordi en slik fryktkultur kan helt åpenbart være med på å svekke pasientsikkerheten. Slik kan vi heller ikke ha det ved norske sykehus.

Litt om statsrådens styring: Vi legger til grunn at statsrådens styring av omstillingsprosessen ved Oslo universitetssykehus fulgte den normale rutinen for oppfølging via det regionale helseforetaket. Vi registrerer imidlertid at statsråden sommeren 2011 innførte en ordning med hyppigere oppfølgingsmøter med Helse Sør-Øst RHF, fordi deler av prosessen ikke gikk som planlagt. Vi viser til at disse møtene ble igangsatt omtrent 12 måneder etter at det nye IKT-systemet skulle ha trådt i kraft, og omtrent 3–4 måneder etter at videre leveranse etter kontrakten ble avbestilt. Statsråden forklarer bakgrunnen for den økte frekvensen av oppfølgingsmøter med at det ikke var god nok framdrift i utarbeidelsen av nye bemanningsplaner og at prosjektet Klinisk arbeidsflate ikke var fullført.

Jeg er tilfreds med at statsråden innførte hyppigere oppfølgingsmøter med det regionale helseforetaket, men kanskje burde man ha innført disse hyppige møtene på et tidligere tidspunkt.

Jeg vil avslutte med å si at det generelt i så viktige omstillingsprosesser som dette er utrolig viktig at statsråden er «hands on» hele tiden – ikke minst for at framdriften skal kunne opprettholdes. Jeg er også glad for at også statsråden sier at tempoet i den videre gang i prosessen må styres etter de utfordringer som ligger der.

Dagfinn Høybråten hadde her overtatt presidentplassen.

Borghild Tenden (V) [12:33:57]: Mye er sagt i denne debatten allerede, så bare litt kort fra en som ikke sitter i komiteen, men som har fulgt denne saken med interesse fra utsiden.

Omstillingen hadde – som flere har vært inne på – bred politisk støtte i Stortinget, og målet var bedre pasientbehandling, gjennom bl.a. bedre samordning og bedre ressursbruk i hovedstadsområdet. Det har imidlertid vist seg ikke å være så lett.

Venstres medlem i komiteen har – som også flere i denne sal – vært spesielt opptatt av tre forhold, nemlig IKT-systemet, pasientsikkerheten og den påståtte juksingen med ventelistepasienter ved Oslo universitetssykehus. Når det gjelder IKT, har representanten Trine Skei Grande, som sitter i komiteen, stilt spørsmål til helseministeren om hva statsråden vil gjøre for å sikre at nye samhandlingsprosjekter innenfor bildediagnostikk mellom Oslo-sykehusene ikke får samme skjebne som prosjektet Klinisk arbeidsflate. Vi har gjennom media flere ganger blitt gjort kjent med at de fusjonerte Oslo-sykehusene ikke har noe system for å dele bilder etter at IKT-prosjektet Klinisk arbeidsflate ble stanset i mai. Her har det gått bort mye tid og mye penger, derfor må alt gjøres for at dette ikke skjer igjen.

Statsråden svarte på spørsmålet fra Skei Grande:

«Oslo universitetssykehus HF arbeider med å finne andre måter å slå sammen de kliniske systemene. I mellomtiden er det etablert midlertidige løsninger som gir klinikere tilgang til pasientinformasjon uavhengig av hvor de sitter, men disse er mindre brukervennlige.

Helse Sør-Øst RHF legger generelt vekt på gjenbruk og erfaringer fra tidligere gjennomførte prosjekter, for å sikre læring og økt kompetanse og forståelse for de utfordringer store IKT-prosjekter medfører. Når det gjelder IKT-systemer for behandling av bildeinformasjon i sykehus, har Helse Sør-Øst RHF nå en anskaffelsesprosess på gang. Denne anskaffelsesprosessen har som mål å få til en permanent løsning som dekker behovene for alle sykehus i regionen.»

Det er fristende å utfordre statsråden på hvordan dette arbeidet går, for spørsmålet ble stilt for et halvt år siden. Dersom arbeidet er fullført eller i full gang, er det kanskje undertegnede som ikke har fulgt godt nok med.

Pasientsikkerhet henger nøye sammen med IKT-satsingen, men har også andre aspekter. Utenforstående kunne ikke unngå å få med seg medieoppslagene om påstått juksing med ventelistepasienter, og at det var økonomiske årsaker til omprioriteringen, ikke helsefaglige, noe som også saksordføreren var inne på, og at det utviklet seg en fryktkultur blant de ansatte. Dette er selvsagt svært alvorlig.

Forholdene blant de ansatte henger også nøye sammen med pasientsikkerheten. Signalene fra de ansatte er – slik jeg har oppfattet det – at det har vært manglende inkludering i planleggings- og gjennomføringsfasen. Dette har vist seg for fullt som frustrasjon i fagmiljøene. Det hevdes også at fraværende finansiering av prosessen er åpenbart synlig i budsjettet og medfører et stort press på de gjenværende.

Også jeg har hørt at folk er redde for å si ifra på grunn av bekymring for at deres stilling kuttes, noe representanten Kolberg og flere har vært inne på. Flytting av personell, slusing av pasienter til andre sykehus og antatt færre pasienter på OUS skaper problemer når de samme pasienter likevel vil til OUS. Det klages på at lederne knapt er synlige, fordi de sitter i møte på grunn av prosessen, og på pasientjournaler som ikke kommuniseres på tvers, noe jeg var inne på innledningsvis.

Avslutningsvis: Jeg er kjent med at helseministeren i en tale 8. mai sa at hun til høsten ville legge fram en stortingsmelding om kvalitet og pasientsikkerhet – en melding som skal danne grunnlaget for arbeidet med kvalitet og pasientsikkerhet i tiden som kommer.

Helseministeren har bedt om innspill, og jeg tror det er viktig at også de ansatte blir hørt. Fornøyde ansatte er avgjørende viktig for pasientsikkerheten.

Thomas Breen (A) [12:38:36]: Som representanten Kolberg før meg har sagt, mener jeg at den åpne kontrollhøringen om OUS den 2. mars har bidratt til å belyse situasjonen der på en god måte. Den har gitt oss bedre innblikk i kompleksiteten ved sammenslåingen og gitt et bredere og mer korrekt bilde av OUS enn det vi kunne lese i media, og høre i utspill fra opposisjonen i ukene før høringen.

Høringen har også tydeliggjort at pasientsikkerheten så langt ikke har ført til pasientskade som følge av omstillingen. Selv om det fra Helsetilsynet ble sagt at norske sykehus drives med for høy risiko, understreket statsråden i høringen at risikovurdering er noe som bør skje kontinuerlig, både i omstillingsprosesser og i daglig drift. Selv vil jeg legge til at det kun er slik man kan få en akseptabel risikostandard i helsevesenet vårt.

En annen viktig ting vi har fått understreket ettertrykkelig, er at sammenslåingen av sykehusene i Oslo og opprettelsen av OUS har vært riktig. Høringen viste at alle berørte parter er enige om at det ikke er behov for å stoppe, bremse eller trykke på pauseknappen, slik enkelte har tatt til orde for tidligere. Dette er bra og ikke overraskende for meg. Men det er altså svært viktig å erkjenne dette for den videre prosessen.

Likevel er det enkelte ting som har et stort forbedringspotensial og læringspotensial. Det mye omtalte IKT-prosjektet Klinisk arbeidsflate skulle sikre en felles plattform for enhetlig pasientoppfølging i hele OUS. Det er selvsagt for meg at en så omfattende endringsprosess blir vanskelig når grunnleggende IKT-systemer ikke fungerer. Det er klart at bedre teknologiske løsninger vil kunne lette omstillingsarbeidet og organisasjonsutviklingen. Selv om Klinisk arbeidsflate ikke var en forutsetning for sammenslåingen av OUS, var det et viktig prosjekt som burde ha endt annerledes.

Ansvaret for omstillingen ved OUS ligger hos ledelsen i OUS og Helse Sør-Øst. Utviklingen av IKT-systemer for en slik organisasjon er åpenbart et ledelsesansvar. I arbeidet med Klinisk arbeidsflate må – slik jeg ser det – den tidligere ledelsen ved OUS ta det hele og fulle ansvaret.

Det samme gjelder det som har kommet fram om mangel på bemanningsplaner under den tidligere OUS-ledelsen. Jeg er nok ganske overbevist om at en så omfattende endringsprosess krever gode bemanningsplaner og et grunnleggende godt IKT-system for å få den nødvendige fart, støtte og entusiasme fra de berørte parter. Når dette ikke kom på plass fra den tidligere ledelsens side, var dette også selvfølgelig med på å gjøre situasjonen usikker og uoversiktlig for mange av de ansatte. Det skaper ikke gode og inkluderende endringsprosesser.

Enkelte har hevdet at statsråden burde ha tatt tak i dette tidligere. Det er ikke statsrådens rolle å gå inn i detaljer om IKT-prosjekt på et sykehus, eller å sikre bemanningsplaner. Men det er statsrådens rolle å holde seg orientert om risiko, muligheter og begrensninger i en slik omfattende endringsprosess som dette er, og det er statsrådens rolle i sin styringsdialog å følge med på og legge til rette for at prosessen utvikler seg i riktig retning. Jeg kan ikke se at det har kommet fram noe som tilsier at statsråden som eier skulle involvert seg annerledes enn det hun har gjort – tvert imot har saken vist at statsråden har vært på ballen hele veien.

Når det gjelder IKT, som er et svært viktig område for hele helsetjenesten i Norge, satser denne regjeringen på IKT i helsesektoren. Store prosjekter som nasjonal kjernejournal, elektronisk henvisning, innføring av eResept og videreutvikling av nasjonal helseportal er viktige områder.

Vi vet at regjeringen jobber med en ny stortingsmelding om e-helse i en digital hverdag, som ferdigstilles i 2012. Det blir en viktig forutsetning for utviklingen av IKT i helsetjenesten framover.

Kvelden før høringen ble vi nok alle bestyrtet da vi i en tv-reportasje fikk høre påstander om omfattende juks med ventelister ved OUS. Temaet ble behørig behandlet i høringen, og vi har også senere fått rapport fra OUS’ egen konsernrevisjon. Rapporten bekrefter inntrykket som ble skapt i media av at pasienter har blitt forskjøvet fra sin plass i køen til fordel for andre, som vel å merke også hadde rett til behandling, og hvor fristene har gått ut. Rapporten forteller også at regelverket er komplisert, og det synes som om det er et regelverk det er vanskelig å overholde.

Jeg har behov for å være tydelig på dette: Vi skal ikke ha det slik ved norske sykehus. Pasienten skal komme først, pasienten skal stå i sentrum. Det er kvalitet og ikke økonomisk gevinst eller økonomiske, budsjettmessige vurderinger som skal danne grunnlaget for behandlingen.

Det er sykehusets ansvar å forhindre fristbrudd, ikke den enkeltes evne til å ringe HELFO og klage. Vi skal ikke ha et system som gir ressurssterke pasienter raskere behandling enn ressurssvake med samme diagnose og samme behov for helsetjeneste.

I forkant av høringen hørte vi mange stemmer som sa at det har gått på pasientsikkerheten løs ved OUS. I høringen kunne både Statens helsetilsyn og fylkeslegen i Oslo og Akershus berolige oss alle. Ingen av sakene knyttet til OUS, som de til da hadde avsluttet, hadde endt med at det – som de sa selv – var uforsvarlig drift. De kunne også fortelle at omstillingsprosessen ikke har ført til flere feil og mer feilbehandling enn før oppstart av omstillingsprosessen.

Videre – og dette er viktig – avkreftet Helsetilsynets direktør i høringen at de anbefalte å stoppe prosessen. Samtidig bekreftet fylkeslegen i Oslo og Akershus at det er forsvarlig å fortsette prosessen med sammenslåingen for Oslo universitetssykehus.

For pasientene og de ansatte mener jeg det er viktig at OUS i den videre omstillingsprosessen sikrer at drift og endringsprosess skjer på et så lavt risikonivå som mulig og alltid med pasientens sikkerhet for øye. Derfor må de selvfølgelig daglig ha risikovurderinger.

Statsråden la i den åpne høringen vekt på at risikoanalyse er noe som skal gjøres – ikke én gang, men hele tiden. Det er jeg helt enig i.

Samtidig mener jeg at god pasientsikkerhet ofte handler om bemanning og personalhåndtering, om arbeidsmiljø og trygghet, og om hvordan de ansatte har anledning til å melde fra om kritikkverdige forhold. Er det høyt nok under taket for å ta de vanskelige tingene? Det kan man jo stille spørsmål om når det gjelder det som har kommet fram i media. Opplever de ansatte risiko, må ledelsen ta det på alvor. Under høringen kom det fram at mange ikke føler tilstrekkelig trygghet på arbeidsplassen sin til å ta opp de vanskelige tingene. Dagens ledelse må altså følge dette nøye, og jeg mener at ansatte ved norske sykehus skal oppleve en arbeidskultur preget av åpenhet og tillit, hvor det blant ledere og medarbeidere er trygghet for å ta opp de vanskelige sakene. Det er bra for arbeidsmiljøet, det er bra for pasientopplevelsen og pasientsikkerheten.

Når det er sagt, har jeg tro på at nettopp den nye ledelsen har tatt tak i dette allerede, fordi jeg registrerer langt færre negative oppslag i media nå enn før. Forutsatt at man da har en god interndialog, er dette bra.

Når alt dette er sagt, er det nødvendig å si at behandlingsresultatene ved OUS stort sett er gode – ja om ikke svært gode – til tross for enkelte oppslag i media og enkelte kritiske opposisjonsrøster. Det som er bra, skal vi sette pris på. Det som ikke er bra, skal vi rette opp.

Så vil jeg legge til, før jeg avslutter, at dette er fjerde gangen vi behandler OUS-spørsmålet i denne salen siden desember. Vi hadde statsbudsjettbehandlingen, vi hadde en interpellasjonsdebatt, vi hadde et Dokument 8-forslag – og hele veien har det vært et arbeid i kontrollkomiteen. Man må stille spørsmål ved om vi bidrar selv til å skape usikkerhet rundt prosessen med OUS når vi til stadighet har en debatt her i salen om vi skal fortsette eller ikke. Jeg undres jo om mange av de ansatte føler på nettopp det, at Stortinget er med på å bidra til usikkerhet for sitt eget prosjekt. Det er i hvert fall viktig at vi har dette i bakhodet videre, for vi vet at omstillingsprosesser er krevende for alle involverte. OUS er komplisert. Det krever innsats fra alle for å få det til – fra ledelse og ansatte på alle nivåer. Det betyr involvering, samarbeid, høyde under taket og evne til å brette opp ermene. Ledelsen har alltid i slike prosesser ansvaret for å sikre en felles virkelighetsforståelse for alle deler av organisasjonen. Så har den enkelte ansvar for å se sin rolle i helheten for å bidra til oppnåelse av felles mål, nemlig en bedre og mer koordinert pasientbehandling ved landets største og beste sykehus.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [12:47:21]: Dette har vært en interessant debatt. Når omstillingen i hovedstadsområdet tidligere har vært debattert i denne salen, har det ikke manglet på dystre spådommer. Men både høringen og jeg vil også si innleggene her i dag har jo vist at det er viktig og riktig å fortsette omstillingsprosessen ved Oslo universitetssykehus. Ingen av dem som ytret seg i høringen 2. mars, tok til orde for å reversere sammenslåingen og stanse omstillingsarbeidet. Jeg tar også til etterretning at hele komiteen ønsker at omstillingen fortsetter.

Som mange har sagt, var det i utgangspunktet bred politisk enighet om den nødvendige omstillingen. Det er også slik at omstillinger blir gjennomført over hele landet, ikke bare ved Oslo universitetssykehus. Den medisinske og teknologiske utviklingen flytter grenser for hva vi kan behandle. Befolkningen vokser, vi blir flere eldre, og sykdomsbildet endrer seg. Samtidig er tilgangen på helsepersonell begrenset.

Vi lever i en tid med økonomisk uro i Europa, som gjør at også Stortinget blir stilt overfor krevende prioriteringer av offentlige midler. Vi må derfor hele tiden se på hvordan vi bruker ressursene våre til beste for pasientene. Jeg mener at vi som er valgt inn i politiske posisjoner, har ansvar for å gjøre endringer, slik at pasientbehandlingen blir bedre i takt med utviklingen. Det gjelder hvordan vi bruker personell, medisinsk utstyr, bygninger og teknologi, og hvordan vi bruker støttefunksjoner. Resultatene så langt har vist at omstillingene i sykehusene har vært riktige.

En del har vært inne på dette med indikatorer og hva vi kan måle. Vi har ikke alle måleparametre på plass. Helsedirektoratet jobber med å utvikle flere kvalitetsindikatorer, som vi selvfølgelig ønsker å få på plass, men noen tall har vi. Hvis vi ser på tall fra Norsk pasientregister, viser jo de at ventetiden på behandling går ned. OECD-rapporten fra i fjor viser at norsk kreftbehandling har svært gode resultater målt i femårs overlevelse. For livmorhalskreft er vi best i verden, for brystkreft er vi best i Europa, og for tarmkreft ligger vi godt over gjennomsnittet for OECD-landene. Dette er en vesentlig forbedring fra tidligere år. Før var Norge middelmådig, nå er vi altså i toppsjiktet. Det er ikke minst innsatsen til kreftlegene ved Oslo universitetssykehus som gjør at vi har så gode resultater.

For hjerneslag er vi nummer fire etter Sør-Korea, Japan og Danmark. For hjerteinfarkt er vi nummer to. En av de viktigste grunnene til det gode resultatet for hjerteinfarkt er at vi har samlet akuttbehandlingen ved Oslo universitetssykehus og fem andre steder i landet.

Oslo har også bidratt betydelig når det gjelder behandling at atrieflimmer. I 2010 ble det utført 458 behandlinger i Norge. Dette økte til 1 564 behandlinger ved utgangen av året 2011. Jeg vil rose alle dyktige fagfolk som har gjort det mulig å oppnå så gode resultater på så kort tid. Denne type forbedringer hadde ikke vært mulig uten omstillinger.

Jeg kunne selvfølgelig trukket frem andre eksempler på hva man faktisk får til ved Oslo universitetssykehus, selv om de er i en krevende omstilling. Blant annet har de det største transplantasjonssenteret i Europa. Oslo universitetssykehus gjør at Norge ligger i verdenstoppen for transplantasjoner. 2011 var rekordår med hele 469 gjennomførte transplantasjoner.

Flere kvalitetsindikatorer viser at Oslo universitetssykehus er på rett vei på flere områder. Kapasitet og kvalitet er økt på flere fagområder. Andelen korridorpasienter har gått ned fra 2,4 pst. i 3. tertial 2010 til 0,9 pst. på samme tid i 2011. Så Oslo universitetssykehus ligger altså lavere enn landsgjennomsnittet for sykehusinfeksjoner. Dette er bra, men – som flere har vært inne på – det er også ting som gjenstår.

Det er ingen tvil om at det også vil være utfordringer fremover. Det er krevende å samle sterke fagmiljøer og forene ulike arbeidsmåter og kulturer. Det er også krevende å legge til rette for dette teknologisk og fysisk. For mange ansatte innebærer dette nytt arbeidssted eller endrede oppgaver. Det er heller ikke tvil om at det har vært mangler knyttet til bemanningsplaner, IKT – som mange har vært inne på – budsjettdisiplin og håndtering av ventelister for enkelte pasienter. Det er viktig at det nye styret og den nye ledelsen ved Oslo universitetssykehus får ro og tillit til å videreføre omstillingsarbeidet sammen med de ansatte.

Hovedutfordringen på IKT-området ved OUS er at det er for mange systemer som ikke kommuniserer godt nok med hverandre. Mange har vært inne på det. Tidligere eiere har over flere år latt sykehusene i samme by utvikle og benytte systemer som ikke kommuniserer godt nok. Dette er spesielt problematisk nå som den medisinske utviklingen gjør at aktiviteten i større grad skjer på tvers av sykehusene. Oslo universitetssykehus arbeider nå med å gjennomføre sin IKT-plan. Planen legger særlig vekt på at det er nødvendig å sikre felles infrastruktur, et felles klinisk informasjonsgrunnlag og felles administrative løsninger.

Pasientsikkerheten skal fortsatt stå øverst på dagsordenen. Det er bra at fylkeslegen følger opp bekymringsmeldingene som kommer, og at kulturen for å rapportere avvik blir stadig bedre. Elektroniske systemer gir bedre muligheter for å avdekke feil og sørge for at de rettes. Avdekking av feil, slik konsernrevisjonen i Helse Sør-Øst har gjort i det pasientadministrative arbeidet ved flere helseforetak, viser at vi har et helsevesen som fanger opp feil – og som lærer av det. Det er slik vi må arbeide for å nå målene. Vi vet at det også vil skje feil i fremtiden. Jeg mener at kontrollhøringen og informasjonen vi har fått i den senere tid, viser at vi er på rett vei, men vi kan ikke tillate oss et eneste hvileskjær.

Jeg følger opp behovet for å forbedre styringen av sykehusene. På fredag la jeg frem en proposisjon om endringer i helseforetaksloven. Der foreslår regjeringen flere grep som er viktige for den politiske og demokratiske styringen og kontrollen med helseforetakene. Pålegg om etablering av revisjonsutvalg og internrevisjon skal bidra til god risikostyring, internkontroll og kvalitetskontroll og vil øke internrevisjonens legitimitet. Å lovfeste at antallet helseforetak og helseforetakenes geografiske opptaksområder skal besluttes på nasjonalt, politisk nivå i foretaksmøte er ett av forslagene.

Denne saken viser hvor viktig det er med tett politisk involvering i denne type prosesser, som flere har sagt her i dag. Jeg foreslår også at departementet skal holde seg orientert om virksomheten ved å innhente opplysninger fra RHF og avholde rapporteringsmøter, så dette blir en del av lovverket. Disse forslagene viser at regjeringen stadig arbeider for å bedre styringen for å forbedre kvaliteten på tjenesten og tilbudet til pasientene.

Den forrige ledelsen gjorde feil, og den nye ledelsen vil også ganske sikkert gjøre noen feil. Vi må hele tiden forbedre oss, men vi må vokte oss for å svartmale et flott sykehus. Det synes jeg heller ikke er gjort her i dag. Det er jeg glad for, og derfor er jeg glad for de innleggene som har vært.

Så vil jeg kommentere noe som har vært tatt opp. Saksordføreren, og jeg tror alle, var inne på ventelistesaken og arbeidet med å forbedre systemet, se på lover og regelverk. Det gjør vi. Men det er noe som nødvendigvis tar noe tid, så det vi selvfølgelig er opptatt i mellomtiden, er å få ned antallet fristbrudd. Det er brudd på den fristen som blir gitt hver enkelt pasient som egentlig er årsaken til at det kan gjøres feil, slik det har vært. Samtidig vil jeg si at den saken er ikke avsluttet. Som saksordføreren sa, holder styret på med den fremdeles. Jeg skal selvfølgelig på egnet måte rapportere tilbake til Stortinget om den.

Når det gjelder IKT, nevnte jeg det tidligere i innlegget. Når det gjelder tempoet i omstillingen, vil jeg igjen si det som jeg har sagt mange ganger: Det å gjennomføre risikoanalyser er helt nødvendig. Det å foreta tiltak når man ser at risikoen er for høy, er også helt nødvendig. Og det er ikke satt noen sluttdato for når sammenslåingen av disse sykehusene skal være fullført. Derfor må man bruke – som mange har vært inne på – nødvendig tid og gjøre omstillingen med klokskap.

Presidenten: Det åpnes for replikkordskifte.

Bent Høie (H) [12:57:50]: I forbindelse med saken om ventelistejuks på Bærum sykehus var statsråden i Stortinget for å forsikre om at det skulle være en gjennomgang i alle de regionale helseforetakene for å sikre at dette ikke skjedde der. Nå har denne saken og avsløringene som kom i forbindelse med den, vist at nesten akkurat det samme skjedde ved Oslo universitetssykehus. Dette kom ikke fram i den gjennomgangen som statsråden ba de regionale helseforetakene om å foreta i forbindelse med Bærum-saken, på tross av at nesten alle som var inne til høring fra ansattesiden, bekreftet at dette var det gitt beskjed om oppover i systemet.

Hva er statsrådens vurdering av hva som har gått galt, siden statsråden ikke fikk informasjon om denne type juks da hun ba om en gjennomgang i alle de regionale helseforetakene?

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [12:58:43]: Det som kom frem i Bærum-saken, var at det var flyttet på datoer for behandling. Derfor ba jeg om at alle sykehus i hele landet gjorde journalgjennomganger for å se om dette var noe som også kunne foregå andre steder.

Når det gjøres feil, er ikke den ene bedre enn den andre selv om feilene er litt annerledes, eller om de har en litt ulik valør. Derfor ser jeg selvfølgelig veldig alvorlig på det. Selv om årsaken er at man har hatt ulike systemer i en sammenslåing – man har gitt pasienten rett til nødvendig helsehjelp på ett sykehus som er med i sammenslåingsprosessen, og ikke på et annet – har resultatet ført til feil. Den saken som nå pågår, er under opprydding. Den skal behandles endelig i styret, og jeg skal rapportere tilbake til Stortinget når den er ferdig.

Presidenten: Representanten Bent Høie får ordet til replikk nr. 2.

Bent Høie (H) [12:59:57]: I høringen refererte Helsetilsynet til at de allerede i 2008, i forbindelse med høringsdokumentet knyttet til denne prosessen, ba om at det burde gjennomføres en analyse av de konkrete pasientforløpene og de hyppigst forekommende tilstander for å kvalitetssikre pasientforløp i forbindelse med omorganiseringen. I høringen kom det fram at Helsetilsynet på det tidspunktet ennå ikke hadde fått et tilfredsstillende svar på at dette var gjennomført, selv om Helsetilsynet hadde gitt uttrykk for at dette var nødvendig for å sikre en forsvarlig helsetjeneste.

Har Helsedepartementet gjennom den hyppige kontakten som har vært med foretaket siden 2008, noen gang etterspurt om helseforetaket har oppfylt Helsetilsynets ønske om at det ble foretatt en analyse av konkrete pasientforløp?

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [13:00:58]: Det som det har vært lagt veldig sterk vekt på, er at omstillingen og de ulike delene av omstillingsprosessen må gjøres på en forsvarlig måte. Da har det ikke minst vært viktig å vektlegge både risikoanalyser og det å gjøre tiltak i forhold til risikoanalysene som ble gjort.

Så er det også sånn at for hvert stadium i denne omstillingen – for dette er ikke bare én svær prosess som går av gårde, og så ruller den – må man gjøre nye analyser og foreta justeringer og tiltak i forhold til det. Det har vært det som jeg har vært opptatt av. Når det gjelder pasientforløp, er det noe man jobber med hele tiden på alle sykehus for å gjøre dem så gode og så optimale som mulig.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 10 minutter.

Anders Anundsen (FrP) [13:02:11]: Som saksordfører har jeg lyst til å si noe mot slutten av debatten. For det første vil jeg takke for en veldig god debatt. Jeg synes det har vært en debatt som på mange måter har belyst de sidene av saken som vi har vært opptatt av i kontroll- og konstitusjonskomiteen. Og så er nå kontrollperspektivet i Stortinget engang slik innrettet at vi er veldig flinke til å peke på de kritiske tingene, eller de tingene som har gått galt – det er på en måte vår jobb. Derfor var det kanskje på sin plass at statsråden i sitt innlegg også ga uttrykk for det som går riktig i prosessen ved Oslo universitetssykehus, for det er en del av et større bilde, selv om vi konsentrerer oss om det som vi har funnet grunnlag for å kritisere noe rundt. Men det er mange gode resultater også ved Oslo universitetssykehus, de ansatte som jobber der, gjør en fantastisk viktig jobb, og det er ingen tvil om at dette etter hvert vil være et sykehus som vil spille en helt avgjørende rolle for å nå de målsettingene vi har i helsepolitikken i norsk sammenheng. Hovedbildet er at det er veldig stor grad av tverrpolitisk enighet, både om det – tror jeg – og også om de funnene som vi har diskutert i vår innstilling knyttet til de fire hovedproblemstillingene.

Det er et par ting som jeg har lyst til å kommentere. Jeg kjenner ikke det generelle støynivået i stua til representanten Kolberg, men jeg har skjønt at det har blitt roligere der. Jeg tror kanskje det også henger sammen med at statsrådens innstilling knyttet til prosessen og fremdriften er annerledes nå enn det den har vært tidligere. Jeg synes det var veldig bra det statsråden sa fra talerstolen, hvor hun sa at det er nødvendig å ta den tiden det tar å gjennomføre denne omstillingen – uten at det går på bekostning av pasientsikkerheten – og at det kan hende det er nødvendig å dra pusten litt lenger i enkelte faser av gjennomføringsprosessen, sånn at en er sikker på at pasientsikkerheten ikke rammes. Det synes jeg er et veldig godt signal, og det sa også statsråden i kontrollhøringen. Det er viktig at det også følges opp fra sykehusledelsens side.

Så kan også noe av diskusjonsavstanden – for det har vært noen nyanser i tilnærmingen her – skyldes at det selvfølgelig er riktig at verken fylkeslegen eller Statens helsetilsyn har sagt at det har vært uforsvarlig behandling – bortsett fra ett tilfelle, tror jeg, kom det frem i høringen. Det er også sagt i kontrollhøringen at det er lang avstand fra det som er det optimale, til det som er det uforsvarlige. Innenfor det spennet, altså før det blir ulovlig – for det er det som er poenget – og før det går over den streken hvor det er et uforsvarlig stykke, kan det være et stort forbedringspotensial. Det er det som har vært viktig å peke på for en del av oss – det som enkelte fra talerstolen har kalt støy, som jeg mener er helt nødvendig at opposisjonen faktisk bidrar med når den får den typen informasjon som vi har fått i media i denne saken.

Så vil jeg kort bare si at jeg registrerer at representanten Breen mente at det ikke var statsrådens rolle å følge opp IKT-prosjekter og bemanningsplaner ved sykehuset. Jeg er glad for at statsråden ikke er enig i det, fordi det var nettopp disse to forholdene som ble brukt som argument for at det ble innført hyppigere oppfølgingsmøter fra departementets side, hvilket jeg mener er riktig. Så kan vi godt være enige eller uenige om dette skjedde på et tidlig nok tidspunkt. Jeg mener vel at det kunne skjedd tidligere, men det var bra at det skjedde. Jeg synes også begrunnelsen for det var riktig.

Så er jeg ikke enig i en betraktning, som kanskje ble antydet av representanten Breen, om at Stortingets engasjement i denne saken skaper usikkerhet ved Oslo universitetssykehus. Det er mange som etterlyser at denne sal skal være aktuell. Jeg synes det er et godt tegn for Stortinget og Stortingets aktualitet at man er engasjert i den største sykehussammenslåingen i norsk historie. Jeg tror det er viktig for de ansatte å vite at Stortinget er opptatt av det som skjer på arbeidsplassen deres, og at pasientene er oppmerksomme på at Stortinget er opptatt av deres sikkerhet. Jeg tror det er bare positivt, og jeg håper vi for fremtiden fortsatt vil være aktuelle i denne sal.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.