Presidenten: Etter ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 50 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 35 minutter, Fremskrittspartiet 20 minutter, Høyre 15 minutter, Sosialistisk Venstreparti 10 minutter, Senterpartiet 10 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter og Venstre 10 minutter.

Videre vil presidenten forslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletiden.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg utover den fordelte taletiden, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Nikolai Astrup (H) [15:37:28]: (ordfører for sak nr. 9): Klimautfordringen er, sammen med sult og fattigdom, blant de aller største utfordringene verden står overfor. De henger sammen. Skal verdens fattige løftes ut av sult og fattigdom, behøves store mengder energi, energi som med dagens teknologi vil medføre enda større utslipp av klimagasser.

FNs klimapanel mener det er nødvendig å kutte globale klimagassutslipp med 50–85 pst. innen 2050. Men bare de neste 20 årene vil verdens energiforbruk øke med 50 pst. Land utenfor OECD vil stå for over 90 pst. av den økningen.

Fremdeles vil over en milliard mennesker i verden leve uten strøm om 20 år. I dag er det 1,4 milliarder mennesker – mer enn 20 pst. av jordens befolkning – som lever uten tilgang på elektrisitet. 2,7 milliarder mennesker er avhengig av tradisjonell forbrenning av ved og annen biomasse for å lage mat.

Tall fra Verdens helseorganisasjon viser at 1,6 millioner mennesker dør hvert eneste år som følge av lunge- og pustebesvær forårsaket av matlaging over åpen ild, stort sett kvinner og barn. Det er flere enn dødsfallene som skyldes malaria, tuberkulose og hiv/aids. Tilgang på elektrisitet er derfor den viktigste forutsetningen for at verdens fattige skal løftes til et velstandsnivå som nærmer seg vårt.

Samtidig behøver vi teknologiske kvantesprang for å realisere lavutslippssamfunnet i 2050, og den rike del av verden trenger å vise utviklingsland at det er mulig å kombinere høy levestandard med lave utslipp.

Den grunnleggende utfordringen i klimapolitikken er markedssvikt, eller det faktum at det er for billig å forurense og for dyrt å være miljøvennlig sammenliknet med de sannsynlige kostnadene klimaendringene vil påføre oss.

Klimautfordringen er global. Derfor løses denne problemstillingen best ved å ta i bruk en global prismekanisme, som f.eks. et kvotemarked der alle land forplikter seg. Det synes dessverre å være langt igjen før vi oppnår dette, og det gjenstår å se om løftet fra FNs klimakonferanse i Durban om en global avtale fra 2020 faktisk realiseres. I mellomtiden må Norge bruke andre virkemidler som bidrar til nasjonale utslippskutt, uten å øke de globale utslippene.

Norge er i dag tilknyttet det europeiske kvotemarkedet, og fra 2013 vil om lag halvparten av norske utslipp være underlagt kvoteplikt. Dette er et effektivt virkemiddel for å redusere utslippene i de sektorene som er med. For de sektorene som ikke er underlagt kvoteplikt, og dermed ikke er konkurranseutsatt, står vi friere til å gjennomføre særnorske tiltak uten fare for karbonlekkasje. Norge har gode forutsetninger for å bidra i arbeidet med å bekjempe globale klimaendringer. Vi har teknologi, kompetanse og kapital til å gjøre en forskjell.

Teknologiutviklingsfondet er et av de viktigste virkemidlene som ligger i regjeringens klimamelding. Flertallets innstilling legger til grunn at fondet skal være fullfinansiert allerede i 2016. Fondet skal bidra til å utvikle og implementere ny og umoden teknologi. Slik vil fondet bidra til både forskning og utvikling, som på sikt kan gjøre en stor forskjell både hjemme og ute.

Norsk industri er den eneste sektoren i Norge som har bidratt med betydelige utslippskutt de siste 20 årene. Teknologiutviklingsfondet vil forhåpentligvis sette dem i stand til å gjøre enda mer, samtidig som konkurranseevnen vil styrkes. Det er en samlet komité som understreker viktigheten av at norsk industri forblir i Norge. Norsk industri er verdensledende på miljøvennlig produksjon. Ingen er tjent med å innføre rammevilkår som gjør at industrien flytter fra miljøvennlig vannkraft til gass eller kull på andre kontinenter. Derfor er det avgjørende at vi bidrar til å gjøre industrien enda mer konkurransedyktig og miljøvennlig. Dette vil teknologiutviklingsfondet kunne bidra til.

Dersom vi skal realisere lavutslippssamfunnet, er det avgjørende at vi lykkes i arbeidet med å utvikle en kostnadseffektiv teknologi for fangst og lagring av CO₂. Dette understreker viktigheten av arbeidet ved Teknologisenteret på Mongstad, men også viktigheten av å gjøre mer på dette området. Det er derfor en samlet komité som peker på at Gassnova bør utrede muligheten for et demonstrasjonsprosjekt for løsninger for fangst og lagring av CO₂ fra industrien, og som imøteser Gassnovas vurdering av muligheten for å realisere et demonstrasjonsprosjekt for fangst og lagring fra et nytt kullkraftverk i Longyearbyen. Komiteen mener Norge skal ha ambisjon om å realisere minst ett fullskalaanlegg for fangst og lagring av CO₂ innen 2020.

I byggsektoren er det stort potensial for å redusere klimagassutslippene gjennom enkle grep. Offentlig sektor bør gå foran med et godt eksempel. Flertallet mener derfor at fossil fyringsolje som grunnlast må fases ut av alle statlige bygg innen 2018. Flertallet er videre enig om å forby fyring med fossil olje i husholdninger og øvrige bygg i 2020. Dette forutsetter at det innføres gode støtteordninger til konvertering til bioolje, varmepumpe eller andre miljøvennlige alternativer allerede fra 2013.

Den mest miljøvennlige energien er likevel den som ikke brukes. Derfor er det et paradoks at Norge er det eneste landet i Europa uten et mål for energieffektivisering. Flertallet ber derfor regjeringen komme tilbake med et mål for energieffektivisering i bygg i løpet av 2012 og legge frem forslag for Stortinget med virkemidler som bidrar til å utløse betydelig energieffektivisering og energiomlegging, fra fossile til miljøvennlige kilder i private husholdninger.

Når dette kommer i tillegg til de skjerpede bygningstekniske krav til nybygg regjeringen varsler i klimameldingen, er klimapolitikken innenfor byggsektoren blitt langt mer ambisiøs enn det klimameldingen opprinnelig la til grunn. Det er viktig å merke seg at svært mange energieffektiviseringstiltak har kort nedbetalingstid og reduserer driftsutgiftene betydelig for eieren av bygget. For privatpersoner er terskelen ofte noe høyere enn i næringsmarkedet. Derfor er gode incentiver viktig.

Utslippene fra transportsektoren utgjorde i 2010 32 pst. av Norges samlede klimagassutslipp. Samtidig er dette en sektor som ikke er utsatt for karbonlekkasje. Det er derfor innenfor denne sektoren at potensialet for innenlandske kutt er størst.

For å redusere utslippene fra denne sektoren må det fases inn ny og miljøvennlig kjøretøyteknologi og legges til rette for at det skal være lettere å velge kollektivtransport, gange og sykkel.

Flertallet er enig om å styrke klimameldingen på en rekke punkter innenfor transportsektoren. Flertallet fastslår bl.a. at belønningsordningen for kollektivtrafikk skal styrkes med 250 mill. kr i 2013 og 250 mill. kr i 2014, og at dokumenterte resultater skal prioriteres. Dette vil være et viktig bidrag og incentiv for storbyene til å satse tungt på kollektivtrafikk i tiden fremover. Det vil bidra til å redusere utslippsveksten i storbyen betydelig. Det er også viktig å satse på jernbanen, ikke minst gjelder det i de pendlertunge områdene på det sentrale Østlandet. Flertallet ber derfor regjeringen legge frem forslag om rask fremdrift for utbyggingen av intercityforbindelsen på det sentrale Østlandet.

Flertallet ber også om at det må inkluderes en nasjonal kollektivtransportstrategi som en del av Nasjonal transportplan 2014–2023.

På transportområdet er det et viktig signal at dagens avgiftsfordeler ved kjøp og bruk av nullutslippsbiler skal videreføres ut neste stortingsperiode, så fremt antallet slike kjøretøy ikke overstiger 50 000. Alle partiene på Stortinget står bak dette forslaget, noe som gir langsiktighet og forutsigbarhet for både kjøpere, brukere og selgere av slike kjøretøy.

Flertallet legger videre til grunn at drivstoffavgiftene og bilavgiftene skal bidra til å gjøre det mer lønnsomt og forutsigbart å velge miljø- og klimavennlig i årene fremover.

Utviklingen i transportsektoren bestemmes i stor grad i Nasjonal transportplan og i statsbudsjettene fremover. Selv om flertallet har oppnådd betydelige fremskritt sammenlignet med regjeringens opprinnelige melding, vil mye avhenge av hvordan de ambisiøse mål og ambisjoner som ligger i transportområdet, følges opp i praksis i årene som kommer.

La meg til slutt nevne noen andre områder som omfattes av meldingen og innstillingen. I jordbrukssektoren er flertallet enig om at det er behov for en nasjonal tverrsektoriell biogasstrategi.

En samlet komité er enig i at Norge må bidra til å styrke kunnskapsgrunnlaget i klimaarbeidet. Komiteen foreslår bl.a. å øke bevilgningene til forskningssentrene for miljøvennlig energi og at det opprettes et nytt senter for geotermisk energi.

Komiteen understreker også viktigheten av det svensk–norske markedet for elsertifikater, men ber regjeringen evaluere konkurransesituasjonen mellom svenske og norske aktører.

Komitébehandlingen har bidratt til å gjøre klimameldingen mer ambisiøs og forpliktende på viktige områder.

Som saksordfører er jeg glad for at det er bred enighet om norsk klimapolitikk. Samtidig er det viktig å understreke at den kunne ha vært enda bredere.

Flertallsinnstillingen er et resultat av enighet mellom seks av Stortingets syv partier. Jeg beklager at regjeringspartiene ikke ønsket å føre samtaler med alle partiene på Stortinget. Opposisjonspartiene forhandlet som blokk, og det var derfor ingen grunn til å holde ett av partiene utenfor videre samtaler, ikke minst fordi forhandlingsposisjonen som lå til grunn for forliket, faktisk var utarbeidet av alle de fire opposisjonspartiene i fellesskap. Da burde alle partiene fått forhandle om dem også.

I dag er det imidlertid først og fremst grunn til å glede seg over resultatet, som er en bedre og mer konkret klimapolitikk.

Jeg takker komiteen for samarbeidet i en krevende prosess og anbefaler flertallets innstilling.

Marianne Marthinsen (A) [15:46:21]: Jeg har lyst til å starte med å gå tilbake til 2008. Med klimaforliket den gangen skapte vi en bred enighet om noen grunnleggende mål og prinsipper for norsk klimapolitikk. I kjølvannet av det forliket ble det tatt noen veldig tydelige og viktige klimapolitiske grep som har preget norsk klimapolitikk i årene som har fulgt. Jeg vil bare kort nevne grønne sertifikater, hvor vi har fått på plass en avtale med Sverige som gjør at vi tar ansvar for å finansiere over 13 TWh ny fornybar energi. Jeg vil nevne regnskogsatsingen, hvor det er lagt inn milliardbeløp. Det har vært krevende, og det er krevende, men det gir fantastiske resultater, bl.a. i Brasil, hvor avskogingen er halvert. Med tanke på at avskoging står for 20 pst. av verdens utslipp, er dette svært viktig i seg selv, i tillegg til at det gir sårt tiltrengt optimisme og bygging av tillit i de globale klimaforhandlingene.

President, det er noe alvorlig galt med klokken. Jeg tror jeg har fått 10 sekunder i stedet for 10 minutter!

Presidenten: Det er jeg klar over, men representanten kan bare fortsette. Hun har rikelig med tid!

Marianne Marthinsen (A) [15:47:30]: Fint!

I tillegg vil jeg peke på jernbanesatsingen, som har økt kraftig siden 2008. Det var med andre ord en melding og et forlik som har satt tydelige politiske spor, og som har ført til konkret handling.

Den meldingen som vi behandler nå, bygger på enigheten fra 2008 og er en oppfølging og konkretisering av de målsettingene som vi satte oss den gangen. Derfor er jeg veldig glad for at vi klarte å komme fram til en bred enighet med forlikspartnerne fra 2008 i behandlingen av denne meldingen.

Når vi holder på med klimapolitikk, driver vi politikk i et generasjonsperspektiv. Det er ingen andre politikkområder som krever samme grad av langsiktighet og føre var-tankegang som klimafeltet. Det er derfor enighet om både alvoret i klimatrusselen og de grunnleggende prinsippene for klimapolitikken og at tiltakene er viktige. Det er grunnen til at vi ønsket oss samtaler med opposisjonen med sikte på å få en enighet, til tross for at regjeringspartiene har flertall, og det er grunnen til at jeg er så glad som jeg er for at vi fikk det til på den måten vi gjorde.

Jeg vil også benytte anledningen til å takke forlikspartnerne for godt – til dels krevende – men viktig arbeid.

Så vil jeg si noe om innholdet i meldingen. Ett av de aller viktigste områdene er samferdsel og satsingen på kollektivløsninger i storbyene. For å bruke et eksempel: I Oslo-området, som jeg representerer, anslår man at det vil bli gjennomført omtrent 500 000 flere reiser i 2030 – ikke i året, ikke i måneden, ikke i uka, men hver eneste dag. Det tallet er vanskelig å ta inn over seg, men det sier noe om hvor enorme kollektivinvesteringer som må gjøres bare for å sørge for at folk opplever å ha omtrent samme tilbud som i dag. Skal vi i tillegg ha som ambisjon å gjøre tilbudet bedre, snakker vi om et kollektivløft i en helt annen størrelsesorden enn vi har i dag.

Det kommer til å koste penger, men vi har strengt tatt ikke noe valg. Å forsøke å bygge seg ut av problemet med mer vei, er nytteløst, det er klimamessig feil og dessuten flere ganger dyrere enn å bygge ut kollektivløsninger. Det er grunnen til at klimameldingen slår fast et mål om at trafikkøkningen i storbyområdene skal tas unna med kollektivtransport, sykkel og gange. Det er et signal som regjeringen har kommunisert tidligere, bl.a. da de statlige transportetatene la fram sine forslag til Nasjonal transportplan, og det er nå en viktig del av klimameldingen.

Det er umulig at kommunene og fylkene skal klare de investeringene som trengs, alene. Derfor er det et stort gjennombrudd at staten nå så tydelig sier at både investeringer og drift av kollektivtrafikk i storbyene skal gis en sentral plass i Nasjonal transportplan. Til nå har NTP vært en plan for de store nasjonale vei- og jernbaneutbyggingene. Kollektivtrafikken har vært fylkeskommunens ansvar, mer eller mindre alene. At kollektivtrafikken nå løftes inn, betyr en anerkjennelse av at byenes kollektivutfordringer er et nasjonalt ansvar som staten må være med på å løse. Det er et stort skifte i tenkningen rundt kollektivtrafikk.

Enigheten med forlikspartene innebærer dessuten at vi får konkretisert styrking av belønningsordningen, som nå skal tilføres til sammen 500 mill. kr ekstra de to neste årene. Det betyr mer enn en dobling fra dagens nivå, og vi kommer opp i nesten 1 mrd. kr.

Jernbaneutbygging er også helt nødvendig for å hindre at det sentrale Østlandet korker seg fullstendig i løpet av få år. Det kanskje viktigste enkelttiltaket i klimameldingen er realisering av hele intercitytriangelet. NTP-en som kommer neste år, skal gi oss svaret på hvilke strekninger som skal bygges først, men meldingen er krystallklar på at hele triangelet skal realiseres, og med enigheten forlikspartnerne imellom er det slått fast at det skal skje raskt. Det er viktig for det sentrale Østlandet og alle de menneskene som bor, og kommer til å bo, her, men dette har også en veldig klar nasjonal dimensjon. Korker det sentrale Østlandet seg, får det negative ringvirkninger i hele landet.

I tillegg dobles satsingen på gang- og sykkelvei, og det kommer en egen tiltakspakke for å få flere lav- og nullutslippskjøretøyer på veiene. Jeg er veldig glad for at vi gjennom stortingsbehandlingen har fått presisert at de avgiftsfordelene som nullutslippsbilene har i dag, skal bestå ut neste stortingsperiode, dvs. fram til 2017, med mindre vi får en eksplosjon og passerer 50 000 slike biler. I morges var det noen av oss som møtte Elbilforeningen foran Stortinget, og de gratulerte med et historisk vedtak. Norge er allerede verdensmester i elbil. Det regimet vi har laget, med en kombinasjon av store avgiftsfordeler og andre fordeler, som tilgang til kollektivfelt, har gjort at ingen er i nærheten av oss når det gjelder tetthet av elbiler. Til nå har elbilen i hovedsak vært en bybil, en nr. 2-bil. Med de nye modellene på vei inn i markedet får vi elbiler som kan fungere som familiebiler. Det gir et helt annet perspektiv på hva elbiler kan komme til å bety i årene som kommer.

Så er meldingen tydelig med hensyn til industri. En av de virkelig store diskusjonene i norsk klimadebatt har vært hvorvidt det har vært fornuftig med tiltak i kvotepliktig sektor. For oss er kvotesystemet et veldig viktig virkemiddel. Det sikrer kostnadseffektive kutt. Dessuten utvikler vi et system med global overføringsverdi. Tiltak i kvotepliktig sektor vil helt naturlig føre til at det frigjøres kvoter, og utslippene kommer andre steder. Samtidig ser vi veldig tydelig at kvoteprisen er lav, og at markedsbaserte virkemidler med lave priser er gode på å realisere billige kutt. Men de er dårlige på å levere innovasjon. Derfor reiser det å gjøre tiltak i kvotepliktig sektor noen reelle dilemmaer. Etter Arbeiderpartiets mening er det avgjørende viktig at de tiltakene som gjøres i kvotepliktig sektor, har en gevinst utover rene utslippskutt, f.eks. bidrar til å utvikle ny teknologi.

Med opprettelsen av et klima- og energifond er det akkurat det vi gjør. Fondet skal etableres med utgangspunkt i Enovas grunnfond, med to deler, én som ivaretar oppgavene Enova har i dag, og én som ivaretar satsingen på klimateknologi. Til sammen skal fondet opp i 50 mrd. kr. Det vil innebære betydelige midler til utvikling av ny teknologi i norsk næringsliv. Det er bra for klimaet, men det er også bra for konkurranseevnen til norske bedrifter.

For Arbeiderpartiet har det hele veien ligget som en sentral premiss at klimapolitikk og næringspolitikk må spille på lag. Gjennom lang tid har det vært en dominerende oppfatning at offensiv klimapolitikk er næringsfiendtlig, og at politikere må velge mellom næringsutvikling og klimakutt. Det politiske grepet vi gjør nå, demonstrerer med all tydelighet at det er feil. Tvert imot bruker vi nå klimapolitikken som et virkemiddel for positivt å stimulere omstilling og trygge arbeidsplasser i norsk industri. Det er få ting som gleder meg mer enn det.

Det har lenge vært et ønske for meg at vi skulle makte å se de offensive mulighetene og potensielle inntektene som ligger i det å være tidlig ute med klimatiltak, ikke bare snakke om kostnader og byrdefordeling. Nå mener jeg at vi gjør det.

Norsk klimadebatt har i stor grad flyttet fokus i denne retningen de siste årene. Nå gjør også politikken det, og vi følger en internasjonal trend. Når f.eks. EU fortsetter å ha offensive klimamål og tar på seg forpliktelser, til tross for den alvorlige økonomiske situasjonen de befinner seg i, er det fordi man har en oppfatning av at klimapolitikk ikke dreier seg om deindustralisering, men reindustrialisering, som f.eks. Connie Hedegaard, klimakommisæren, sier det. Det er en grunnleggende oppfatning at klimapolitikken, med fokus på både teknologiske løsninger i industrien og tung satsing på nye energiformer, virker stimulerende på økonomien.

Jeg mener det styrker meldingen at vi nå er enig med forlikspartnerne om at opptrappingen av et slikt fond skal være ferdig i 2016, fire år tidligere enn meldingen la opp til.

Det vil føre for langt med en fullstendig gjennomgang av alle små og store tiltak som ligger i meldingen og i det forliket som er inngått. Dessuten har saksordføreren redegjort for mye av det i sitt innlegg. Jeg vil bare kort nevne et par andre felt hvor det nå tas nye grep.

I byggsektoren kommer det til å merkes at vi blir mer offensive. Det viktigste virkemidlet vi har for nye bygg, er Byggteknisk forskrift. Den skal skjerpes, slik at vi når passivhusnivået i 2015 og nesten nullenerginivået i 2020. Samtidig er det sånn at utskiftingen av bygningsmasse går sakte. Derfor er tiltak i eksisterende bygg viktig, og vi får nå på plass komponentkrav. Meldingen la opp til utfasing av oljefyr innen 2020. Nå tar vi veien og går til forbud.

I petroleumssektoren blir det også skjerping, ved at CO₂-avgiften økes med 200 kr. Det mener vi det er riktig å gjøre.

Alvoret i klimatrusselen krever at vi som politikere nå makter å gjøre grep som sørger for at vi beveger oss i riktig retning mot 2020 og 2050. IPCCs anbefalinger er tydelige og så mye referert at jeg ikke skal bruke tid på dem her. Men jeg mener at graden av utslippskutt som kreves i årene som kommer, kombinert med at mange flere mennesker krever, og har rett til, tilgang på energi, gjør det innlysende at vi må bruke mange virkemidler på én gang.

Innstillingen viser tydelig at det er ett parti som har en grunnleggende annen tilnærming til klimaproblemet. Der de andre partiene deler beskrivelsen av alvoret i klimaproblemet, har Fremskrittspartiet sine særmerknader, som uttrykker mer bekymring for debattklimaet enn for klimaet som sådan. Det er en grei observasjon å ha med seg videre i debatten, og det beskriver veldig godt hvorfor vi på et tidspunkt valgte å gå videre med forlikspartnerne fra 2008, som har den samme forståelsen av alvoret i problemet og den samme helhetlige tilnærmingen til mål og virkemidler som det vi har.

Det er vår mening at dette har blitt et godt forlik, som konkretiserer en god melding, og at de vedtakene vi gjør i dag, kommer til å stå seg over tid som noe vi kan være stolte over å ha fått til.

Per-Willy Amundsen (FrP) [15:58:37]: De siste ukene har vært noen underlige uker. Det har vært mye spekulasjoner i media om hvem som er inne, og hvem som er ute. Det er litt «Big Brother-schwung» over det hele.

Fremskrittspartiet gikk inn i forhandlingene med åpne kort. Vi gikk inn for å dra prosessen i retning av vår politikk. Vi spilte med åpne kort og var klare på våre prioriteringer. Det er viktig å understreke at først og fremst i forhold til de andre borgerlige partiene nådde vi ganske langt på tiltakslisten. Men etter hvert utviklet dette seg fra regjeringspartiene til et politisk spill av dimensjoner. Det handlet om å holde oss ute, koste hva det koste ville.

Jeg tillater meg å skille mellom to ting: Én sak er tiltakene som dette forliket handler om, en annen sak er virkelighetsbeskrivelsen. Det var altså ikke virkelighetsbeskrivelsen man fra Fremskrittspartiets utgangspunkt satt og diskuterte i timevis med samtlige partier og senere med de andre borgerlige partiene – det var tiltakene det handlet om. Da er det litt underlig at begrunnelsen for å holde Fremskrittspartiet ute fra forhandlingene da de ble gjenopptatt etter bruddet – og det fikk vi for så vidt også bekreftet fra representanten Marthinsen – er at vi ikke tror nok på menneskeskapte klimaendringer. Det var altså ikke en reell politisk drøfting rundt tiltak, og tiltak kan ha mange virkninger på samfunnet klimamessig, men også på andre samfunnsmessige sider. Da ble vi holdt utenfor.

Det er altså vanskelig å forstå dette som noe annet enn et politisk spill. Vi trodde ikke nok. Vi var ikke sterke nok i troen på såkalt menneskeskapte klimaendringer til at vi kunne få være med på å drøfte det engang. Sammen med de øvrige borgerlige partiene nådde vi langt i å finne frem til en felles plattform for tiltakene – men det var jo kanskje det regjeringspartiene fryktet, at her var det faktisk rom for at man kunne bli enig. Jeg garanterer at Fremskrittspartiet ikke hadde vært endelig med bak forliket sånn som det ligger på bordet i dag. Men dersom vi hadde deltatt i forhandlingene, kan det heller ikke utelukkes. Derfor burde det ha vært en prøvd vei.

Det jeg derimot opplever, er at når jeg ser forslagene sånn som de ligger, og den enigheten som ligger i forliket, er det påfallende at en del av de åpenbare snubletrådene som ble lagt der i første runde fra regjeringspartiene, har forsvunnet som dugg for solen. Det var klart fra dag én fra regjeringspartienes side at Fremskrittspartiet ikke skulle være med på dette forliket.

Fordi jeg vet det kommer til å bli en debatt her i dag om hvem som tror nok på såkalt menneskeskapte klimaendringer, velger jeg å ta den saken med en gang. Fremskrittspartiet har et mer nyansert syn på det temaet. Vi ønsker en mer nyansert klimadebatt, og vi mener at det er sterk grunn til å revurdere situasjonen, og at det ikke er sånn at FNs klimapanel ene og alene har rett i alle sine konklusjoner. Jeg velger å si det sånn: En kjetter anno 2012 er altså en person som ikke ensidig og uten forbehold aksepterer alle konklusjoner som måtte komme fra FNs klimapanel, og som er åpen for at naturlige variasjoner faktisk kan spille en større rolle i utviklingen av klimaet enn menneskelig aktivitet.

For å slå det fast med en gang: Fremskrittspartiet har aldri sagt at menneskelig aktivitet ikke påvirker klimaet. Det har vi aldri sagt. Det vi setter spørsmålstegn ved, er virkningen og effekten av den aktiviteten kontra de naturlige variasjonene som foregår rundt oss uansett. Vi er mer åpne for det som er internasjonal forskning, og som er en langt større og mer åpen debatt i verden rundt oss. Vi kan dra til Tyskland. Der er det altså en person, en tidligere miljøpolitiker fra SPD, som har ombestemt seg og gitt ut en bok som heter «Die kalte Sonne» – «Den kalde sol» – som har skapt en enorm debatt i tyske medier. Vi har en professor, en nobelprisvinner i fysikk, norsk-amerikaneren Ivar Giæver, som mener at man går for langt i ikke å akseptere at det settes spørsmålstegn ved FNs klimapanels konklusjoner.

Det er en debatt der ute. Det er en reell debatt. Det er altså ikke en politisk oppgave for oss, verken i denne sal eller andre som ikke er forskere, å trekke konklusjoner, men vi skal være åpne for debatten. Det har alltid ligget – for ikke å være svulstig – i den vestlige sivilisasjons natur at man er åpen for debatt. På dette punktet har man trukket konklusjoner. Media dekker det jo ikke engang når det kommer prominente klimaskeptikere til Norge. Det er ikke interesse fra media – man har konkludert, selv om debatten i høyeste grad eksisterer der ute.

Så bruker man dette argumentet om konsensus. Jo, de aller fleste forskerne er enige, sier man. Jeg har nettopp bevist at det ikke er sånn, med bare noen få henvisninger. Det er også et ganske farlig utgangspunkt når man liksom skal legge til grunn det som flertallet sier. Men vitenskapelige metoder har aldri handlet om en avstemning med demokratisk flertall. De som har gått foran og vist vei, har alltid vært i mindretall og omstridt i sin samtid. Hadde det ikke vært for personer som Galileo Galilei, hadde vi fremdeles trodd at jorda var sentrum i universitet. Relativitetsteorien og darwinismen, utviklingsteorien, var også omstridt da de ble presentert. Det er altså dette som er så spesielt: at man har valgt å ta et vitenskaplig standpunkt på tross av at det i høyeste grad foregår en reell debatt der ute rundt oss i verden. Den fellen skal ikke Fremskrittspartiet gå i. Men vi er åpne for å vurdere tiltakene. Det var det vi gjorde da vi satte oss ned ved forhandlingsbordet i første runde, før bruddet – også da vi diskuterte dette med de andre borgerlige partiene. Da har vi altså noen målsettinger som vi legger til grunn. Det var vi åpne og ærlige om.

Vi aksepterer ikke at klimaargumenter skal brukes for å pålegge det norske folk flere skatter og avgifter. Vi ønsker ikke flere påbud, forbud og offentlige reguleringer og at klimaet brukes som grunn for å komme med det. Men samtidig er det altså en rekke av tiltakene, også de tiltakene som ligger i forliket, som er bra – bra sikkert av klimamessige hensyn, men også bra ut fra andre samfunnsnyttige forhold. Da er det altså ingen grunn til å være imot det. Men det er snakk om innretningen, det er snakk om prioriteringer, og om man skal bruke gulrot eller pisk. Fremskrittspartiet mener gulrot er veien å gå.

Skal vi da ta utgangspunkt i våre prinsipper og legge til grunn en aksept og si: Ok, menneskelig aktivitet påvirker klimaet gjennom CO₂ og andre drivhusgasser så vesentlig at vi må gjøre endringer. Da burde man jo i hvert fall gjøre noen prioriteringer i forhold til den veien man har valgt å gå – og da snakker jeg om klimameldingen – f.eks. to tredjedels kutt innenlands innen 2020. Det handler ikke om kostnad og nytte, det handler om å drive en symbolpolitikk. Hvis poenget er å kutte mest mulig i CO₂-utslipp, må man gjøre det der man får mest mulig kutt for pengene. Det er snakk om å anvende samfunnets ressurser på dette feltet, og all den tid ingen av oss har et uendelighetshorn, må man gjøre prioriteringer. Derfor står det ikke til troende med denne typen symbolpolitikk, som det helt klart er.

Vi har sagt at en av de triste tingene som ligger i dette forliket, er at man ikke har noen garanti for fremtidig veibygging over det ganske land. Man prioriterer kollektivsektoren, og det er også Fremskrittspartiet for. Men når vi vet at vi har en budsjettbalanse å forholde oss til, blir konsekvensen av det – når man ikke tar noe forbehold – at det går på bekostning av veisatsingen. Det er et faktum som dette forliket medfører. Det er også en indirekte aksept av høyere drivstoffavgifter når man skal vri innretningen og legge flere klimakriterier til grunn. Vi er heller ikke imot det, men vi aksepterer ikke at man bare skal vri det om. Da må man i hvert fall kutte, sånn at man ikke øker drivstoffavgiften.

Det samme gjelder forbudet mot oljefyring. Det er 100 000 husstander som blir rammet av dette. Det er den sosiale siden av dette som jeg tviler på at komiteen har tenkt særlig godt gjennom. Det som er så påfallende, er den manglende evnen til å se sammenheng mellom politikkområdene, altså klima på den ene side og la oss på den andre siden ta passivhus – passivhus i 2015 og tilnærmet nullutslippshus i 2020: Bare det å innføre det fra 2015 – om to og et halvt år – kommer ifølge Block Watne til å fordyre en gjennomsnittsbolig med 250 000 kr. I tillegg vet vi at de færreste leverandører er i stand til å levere det. Da vil altså konkurransesituasjonen presse prisene opp. Det er et naturlig utslag av hvordan markedet fungerer. Samtidig er det stilt vesentlige spørsmål om astma- og allergiplager knyttet til tette hus – at det nesten er hermetisk lukkede bygninger. Den type ting har man ikke tenkt gjennom. Spør medlemmer i kommunalkomiteen, som er svært bekymret over og opptatt av hva som skjer i boligmarkedet, og unge som holdes ute av boligmarkedet. På den andre siden sitter energi- og miljøkomiteen og øker kostnadene og gjør det enda vanskeligere for unge å erverve seg en ny bolig. Sammenhenger – tross manglende evne til å se sammenhenger – er det jeg etterlyser.

Samtidig – man skal ikke bare være negativ, det bør man ikke være – er det gode tiltak som vi støtter. Vi støtter stort sett alt når det gjelder industri; vi mener at man til og med burde gått lenger. Industri er ikke noe stort omdiskutert tema. Men vi er veldig opptatt av infrastrukturgarantien, altså at det ikke bare er storbyene som skal få samferdselsmidlene i fremtiden. Vi er for teknologiutvikling for CO₂-rensing. Vi er generelt for forskning som kan fremme fornybar energi. Vi er for å bruke skattesystemet på en positiv måte for å fremme miljøvennlige tiltak. Men vi aksepterer altså ikke den pisken man legger opp til, når man skal bruke høyere bilavgifter for å straffe dem som allerede har en bil som ikke er spesielt miljøvennlig. Det er også en sosial side av det som man bør tenke gjennom.

Så tillater jeg meg å stille et spørsmål. Det er i hovedsak Norge, sammen med Sveits og EU-landene, som står for en videreføring av Kyoto-avtalen. De selvpålagte kuttene som vi skal gjøre, skal også skje i EU – en av deres mest dramatiske omstendigheter når det gjelder den økonomiske situasjonen. Jeg vil litt flåsete si at jeg ikke er i tvil om at Hellas kommer til å klare å oppfylle sine utslippsreduksjonsforpliktelser, men det kommer ikke til å skje gjennom en bevisst klimapolitikk. Det kommer til å skje som følge av økonomisk nedgang og arbeidsledighet. Spørsmålet man kan stille seg, er om EU i det hele er i stand til å følge opp sine forpliktelser. Er vi kanskje det eneste landet i Europa som har kombinasjonen av økonomisk ryggrad til å kunne bære den allokering av ressurser som dette krever, og vilje til å gjøre det? Spørsmålet bør henge i luften om hvorvidt EU er i stand til å gjøre det – i hvert fall.

Vi kommer garantert tilbake vedrørende de enkelte tiltakene i løpet av debatten. Fremskrittspartiet har fremmet en ganske omfattende liste. Vi støtter for så vidt innstillingens I, II, III, VIII, X, XI, XII og XIII, altså det som er resultatet av forliket, og vi ber om en votering som gir muligheter til å stemme for det vi er for.

Til slutt vil jeg ta opp Fremskrittspartiets forslag.

Dag Terje Andersen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Presidenten: Representanten Per-Willy Amundsen har tatt opp de forslagene han refererte til.

Lars Egeland (SV) [16:13:56]: (ordfører for sak nr. 10): Jeg skal i et senere innlegg komme litt tilbake til Fremskrittspartiet. Jeg reagerer på at klimapolitikk settes opp mot fattigdom, for det er de fattige som rammes sterkest av klimaendringene, og fattigdomsproblemene kan bare løses hvis vi også løser klimaproblemene.

Det er sånn at de menneskeskapte temperaturøkningene er den største trusselen i verden i dag. Det finnes ingen politisk sak som er viktigere enn det vi kan gjøre for å redusere CO₂-utslippene for å hindre klimaendringer med mer storm, tørke, ubalanse i økologiske systemer som rammer matproduksjon og levekår for folk.

Derfor er jeg veldig glad for at det lyktes oss å skape en bred enighet som skal ligge til grunn for klimapolitikken de neste årene. I SV sammenligner vi det med barnehageforliket, som var vår til da største seier. Nå har vi vunnet en langsiktig klimapolitikk.

En god klimamelding er blitt enda bedre ved at vi har fått en enighet som ikke på noen områder svekker klimapolitikken som lå i meldinga, men som forsterker og utdyper noen av forslagene. Partiene er enige om at klimameldinga, med flertallsmerknadene, skal ligge til grunn for klimapolitikken i denne og neste stortingsperiode på en slik måte at politikken i meldinga og i merknadene ikke kan svekkes, men bare ytterligere forsterkes.

I SV er vi veldig fornøyd med å ha fått gjennomslag for at målene for klimaforliket står ved lag – 30 pst. kutt i klimautslipp, hvorav to tredjedeler hjemme.

Klimameldinga er den mest konkrete og omfattende tiltaksliste for klimakutt som noen norsk regjering har lagt fram. Likevel reises det spørsmål ved om tiltakene er dosert kraftig nok. Det er viktig at målene tas på alvor, slik at tiltakene kan justeres om målene ikke nås.

Skal vi nå målene, må vi ha kutt i utslipp i alle sektorer, slik klimameldinga legger opp til. Regjeringa foreslo et grep for omstilling av industrien – med et klimafond på 50 mrd. kr – og forslaget har fått god mottakelse både i industrien og i fagbevegelsen. Etter komitébehandlinga vil vi nå få en enda raskere oppfylling av fondet, som skal hindre at vi får karbonflukt, og sette oss i stand til å møte en karbonnøytral framtid uten en steinalderindustri.

Internasjonalt sett har vi en industri med lave utslipp, nettopp fordi vi har stilt krav som ikke alltid andre land har stilt, men som har stimulert til omstilling, og vi har kombinert dette med støtte.

I petroleumssektoren er grepet å få til elektrisk kraft på sokkelen, noe det nå settes ytterligere press på. Framover må vi nok også, etter min mening, se på tempoet i oljeutvinninga – av flere grunner: Vi har blitt for avhengige av en industri som på sikt er en solnedgangsindustri. Vi må bruke den kunnskapen som finnes i denne industrien, til i stedet å utvikle fornybar energi.

Elektrisiteten i Norge er fornybar energi, men likevel er bare halvparten av energiforbruket i Norge fossilfritt. Vi har en stor oppgave i å erstatte den fossile energibruken vi har, med fornybar energi. Det skal skje gjennom at vi sparer strøm – den beste strømmen er den vi ikke bruker, som det heter. Det vil skje gjennom en utbygging av fornybar energi fra vannkraft, vind, sol og bølger – på en måte som tar vare på biomangfoldet. Det skal skje ved at vi faser ut fossil energi på plattformer, i industrien, i boliger og i transportsektoren.

Klimameldinga inneholdt et mål om utfasing av fossil energi i bygg fra 2020. Nå er dette spesifisert gjennom at regjeringa skal komme tilbake med et forbud. Samtidig skal staten vise vei ved å fase ut sin bruk av fossil energi allerede i 2018.

Klimameldinga slår fast at Norge skal være i front internasjonalt når det gjelder elbiler. Det foreligger ingen planer om å endre avgiftsfordelene for elbiler, og til nå har det jo dreid seg om forholdsvis få biler. Men nå venter vi at salget av elbiler tar av, og det er jo regjeringas politikk å få til det. Derfor er avgiftspolitikken nå konkretisert til at avgiftsfordelene skal garanteres ut neste stortingsperiode. Vi har møtt ElBil Norge, som har skjønt det historiske ved at vi kan garantere en bilavgift så lenge!

Det er med virkelig stor glede at jeg kan være med og anbefale flertallsmerknadene som vedtas i denne saken, og takke det initiativet utenfor dette huset – miljøorganisasjoner og enkeltpersoner – som gjorde at det ble mulig å komme tilbake til og finne en enighet i denne saken.

Erling Sande (Sp) [16:19:20]: (leiar i komiteen): Arbeidet med å unngå menneskeskapte klimaendringar er ei av dei største globale utfordringane i vår tid. Rapportane til det internasjonale klimapanelet viser at vi er nasjonale folkevalde i ei tid då det blir gjort avgjerande val for framtida – val som kjem til å forme framtida, val som vil kunne vere avgjerande for dei rammene og livsvilkåra komande slekter har å halde seg til. Nokon spør kanskje: Gjeld ikkje dette alle politiske område? Jau, i alle fall mange, men det er ikkje på alle politikkområde at feil val er så vanskelege å snu, at konsekvensane blir så vanskelege å rette opp.

Den grøne tråden gjennom senterpartihistoria er forvaltartanken: Vår forvalting skal handle om å overlevere jorda i minst like god stand til neste generasjon som vi sjølve overtok ho i, at dei vurderingane og vala vi gjer, skal gjerast med tanke på dei komande slekter og ikkje byggje på mål om kortsiktig gevinst. Når tidsdimensjonen blir lagd til, er det mange reknestykke som endrar seg, og ein del økonomar får problem med å få likningane sine til å gå opp. Men det er slett ikkje noko nytt at langsiktige satsingar svarar seg – også økonomisk – og det er heller ikkje noko nytt at jakta på kortsiktig gevinst gjev konsekvensar for dei som kjem etter.

Vi har etter kvart nok tilgjengeleg kunnskap om menneska sin aktivitet og den påverknad det har på klimaet på jorda, til at dette åleine bør føre til ein offensiv global klimapolitikk. Det er rett – som også Framstegspartiet seier – at vi ikkje veit alt, men det talar ikkje for ikkje å gjere noko; det talar jo tvert om for å leggje føre-var-prinsippet til grunn. Samla sett gjev forvaltartanken og føre-var-prinsippet Senterpartiet den ideologiske og politiske forankringa som vi treng for å delta i utforminga av ein offensiv klimapolitikk.

Vi bur i eit land som har enorme naturressursar, både fossile og fornybare. Vi har bygd opp det velstandsnivået vi har, m.a. ved å selje fossil energi. Etter Senterpartiet sitt syn gjev dette oss eit særleg ansvar for å bidra til å utvikle teknologi for å redusere klimabelastinga ved bruk av fossil energi.

Klimafondet, som etter kvart skal utgjere 50 mrd. kr, er ein viktig del av teknologisatsinga. For Senterpartiet er dette eit av dei viktigaste elementa i klimameldinga: Klimautfordringa er reell og må møtast gjennom tiltak, men det ligg store næringsmessige moglegheiter i utviklinga av ny teknologi for ei ny grøn framtid.

Vi har eit stort ansvar for å sikre at norsk næringsliv har verktøy til å gjennomføre ei omstilling til eit grønare næringsliv – på ein slik måte at det også dukkar opp interessante forretningsmoglegheiter. Det er rett det som saksordføraren seier: Vi løyser ikkje klimaproblem med å føre ein politikk som gjer at verda sin reinaste kraftforedlande industri flyttar ut av landet og legg om til fossile energikjelder.

Noreg har eit stort uutnytta potensial innafor fornybar energi. Senterpartiet meiner det er rett å ta i bruk meir av denne, anten vi snakkar om vasskraft, vindkraft eller bioenergi. I tillegg har vi store ressursar innan energiformer og teknologiar som enno ikkje er kommersielt lønsame. Eit viktig bidrag til klimaarbeidet må òg vere å ta i bruk meir av desse ressursane gjennom produksjon og teknologiutvikling. Vi har lange tradisjonar for dette, vi har kunnskap om både produksjon og bruk av elektrisk kraft – og denne må vi vidareutvikle. Dette utelukkar ikkje ein offensiv politikk når det gjeld energieffektivisering.

Klimameldinga varslar ei tydeleg satsing både på jernbane, kollektivtransport og tilrettelegging for gåande og syklande. Med den folketalsauken som er varsla i storbyane våre, er det svært viktig – som fleirtalet peikar på – at transportveksten skal kome gjennom kollektivtransport, sykkel og gange. Det er viktig for framtida til og miljøet i byane, men også for resten av landet, der vegmidlar framleis er viktige. Om Framstegspartiet og representanten Amundsen reelt var opptekne av fordeling av vegmidlar, måtte det jo vere i interessa hans nettopp å sikre at ikkje folketalsveksten i dei store byane og transportveksten som følgje av det skal løysast gjennom vegtrafikk, men tvert imot takast gjennom offensive tiltak på kollektivtrafikk og sykkel t.d.

Satsinga på elbil blir vidareført og spissa, og det er vi i Senterpartiet nøgde med. Eg reknar med at samferdselsministeren kanskje går nøyare inn på tiltaka innafor samferdselsområdet.

Som sagt kan vi produsere og frigjere mykje elektrisk kraft som kan nyttast i industrien, som elektrisitet til norsk sokkel, i transportsektoren til elbil og jernbane og til nye næringar, som t.d. datalagring. Vi treng òg nytt nett som skal sikre at den nye energiproduksjonen når fram til brukarane.

Satsinga på kraftproduksjon gjennom t.d. grøne sertifikat og ny satsing på infrastrukturnett er allereie sett fokus på av regjeringa. Klimameldinga legg til rette for og fokuserer på å fase inn rein energi på område som i dag har stor del fossil energi, og dette er eit viktig steg vidare. Fokuset på energieffektivisering er styrkt, og fokuset på skog og bioenergi legg til rette for vidare satsing på desse ressursane t.d. innan varme- og transportsektoren. Ikkje minst er det viktig at skogpolitikken har fått eit tydeleg signal om at ein god og aktiv skogpolitikk òg er ein god klimapolitikk. Skog bind CO_2. Ei satsing på skogplanting og auka uttak av hogstmogen skog, samtidig med at ein utnyttar den energien som skogvirke inneheld, er altså ein viktig del av den framtidige norsk klimapolitikken. Brukar ein tremateriale i bygningar, bind ein opp CO₂ i endå lengre tid. Det ligg altså store klimagevinstar i skogen, og det veit eg at også landbruksministeren vil kome attende til seinare i debatten.

Det er mange grunnar til å vere kry av klimameldinga. Ein av dei er den klare internasjonale forpliktinga som regjeringa og Stortinget no varslar. Vi skal vere ein nasjon som spelar ei rolle utover storleiken vår når det gjeld klima, både ved å ta på oss innanlandske klimakutt og vise at eit velferdssamfunn med eit lågutslepp er mogleg, og også gjennom å bidra med kutt gjennom internasjonale kvotesystem og ved ei regnskogsatsing som Noreg får stor internasjonal merksemd kring. Vi skal vere eit land som tek ansvar internasjonalt, fordi det vil vere andre land og deira befolkningar som vil bli hardare ramma ved ein sterk global temperaturauke.

Klimameldinga har blitt til gjennom ein lang og grundig prosess i storting og regjering. Senterpartiet har, til liks med dei andre regjeringspartia, lagt ned mykje arbeid i meldinga. I samarbeid med Høgre, Venstre og Kristeleg Folkeparti har meldinga i stortingsbehandlinga blitt endå meir konkret og fleire av satsingane ytterlegare styrkte. Ein av verda sine mest offensive nasjonale klimastrategiar – kanskje den mest offensive – er ytterligare styrkte. Difor er det rett å dele ut ros både til regjeringspartia og til dei partia i Stortinget som såg viktigheita av å byggje eit breitt forlik i denne viktige saka. Framstegspartiet var ikkje ein del av det breie forliket. Eg trur at kvar og ein som lyttar til representanten Amundsens innlegg her, forstår at det er ein stor avstand mellom det Framstegspartiet står for i klimapolitikken, og det dei andre partia i denne salen har som utgangspunkt. Det må vere lov å ha andre syn. Men ein kan då heller ikkje vente å bli møtt på tiltak og synspunkt som dreg i ei heilt anna retning enn det fleirtalet ynskjer. Det må ein akseptere. Eg meiner òg saksordføraren i alle fall bør tenkje over det når han oppsummerer samarbeidet i Stortinget slik han gjer. Ville eit forlik som også innebar eit parti som så tydeleg i merknadar skil politikken sin frå det fleirtalet ynskjer, bidra til ei meir offensiv, framoverlent klimamelding og ein meir offensiv klimapolitikk – eller ville det ha drege i den andre retninga?

Line Henriette Hjemdal (KrF) [16:28:42]: Jeg har lyst til å starte dette innlegget med å gratulere oss alle sammen med dagen. Stortinget har nok en gang greid å samle seg om en bred enighet om klimapolitikk, og det står Stortinget til ære.

En stor takk til saksordfører Nikolai Astrup. Til tross for stor politisk avstand og kryssende agendaer har han klart å samle komiteen om en nesten enstemmig innstilling. Det vil jeg si er nesten en bragd – for det var ingen selvfølge at vi skulle komme fram til enighet denne gangen. Enigheten kom fordi mange nok av oss skjønte at klimasaken er for viktig til å ofres for valgtekniske hensyn og politisk spill. Jeg må også si jeg er imponert over måten Høyre har stått gjennom denne saken på. De har valgt saken heller enn spillet.

Det er en styrke for norsk politikk at vi klarer å samle oss om felles løsninger i en så viktig sak som klimasaken. Mange vil være enig med meg når jeg sier at klimautfordringen, ved siden av fattigdom, er vår tids største utfordring. Ja, dette sitatet har allerede to representanter brukt tidligere i denne debatten. Det understreker bare at denne setningen er sagt av så mange politikere fra så mange partier de senere årene at den nærmest er blitt en politisk floskel. Derfor er det en klar forventning ute blant folk at vi skal følge opp denne retorikken med politisk handling. Klimautfordringen lar seg ikke løse uten tverrpolitisk samarbeid mellom land og mellom politiske partier i hvert enkelt land.

Norge er et rikt land, ja, vi er et av verdens rikeste. Rundt oss i Europa er det økonomisk krise. Hellas og Spania sliter med skyhøy nasjonalgjeld og risikerer å bli kastet ut av eurosonen. Arbeidsledigheten i disse landene er rekordhøy, og fattigdommen øker. I USA er man bekymret for utviklingen i Europa, og frykter at den økonomiske krisen skal spre seg. Obama frykter å tape presidentvalget på grunn av en global virkning av eurokrisen.

Midt oppi dette var det i slutten av mai nye forhandlinger i Bonn i Tyskland for å få på plass en global bindende klimaavtale. Møtet ble ingen stor suksess. Målet man nå forfølger, etter fiaskoen i København, Cancun og Durban, er å få på plass en avtale i 2015, som først skal begynne å gjelde i 2020. I Bonn ble det kranglet om hvordan prosessen skal være og hvem som skal være med i hvilke grupper. Det var ikke veldig oppløftende diskusjoner.

Min enkle analyse er at retten til å slippe ut klimagasser også handler om retten til økonomisk utvikling. Dersom det å forplikte seg til å redusere klimagassutslippene også automatisk innebærer redusert økonomisk vekst og utvikling, vil vi aldri oppnå en global enighet. Forskjellen mellom fattige og rike land er stor nok som den er. Politikere i den tredje verden har en legitim rett til å kjempe for retten til vekst og utvikling for sin befolkning. Løsningen på klimautfordringen ligger derfor i å frikoble økonomisk vekst fra vekst i klimagassutslipp. Vi trenger en grønn revolusjon, og denne revolusjonen er det vi rike og velfødde nordboere som må gå i spissen for. Det bringer meg inn på den saken vi behandler i dag.

De som kjenner meg, vet at jeg er en utålmodig person, men også at jeg har en stor dose tålmodighet når det trengs. I klimasaken trenger vi tålmodighet, samtidig som vi trenger å være utålmodige. For Kristelig Folkeparti har det vært viktig å flytte politikken i en enda grønnere retning enn det regjeringen la opp til i 2007, med den første klimameldingen, og i 2012. Vi gjør det ikke for egen del, men vi gjør det for neste generasjons skyld. Det har Kristelig Folkeparti klart to ganger sammen med Venstre og Høyre, tross en flertallsregjering. Vi er ikke i mål, men vi har tatt viktige steg. Steg 1 sa vi var i 2008. Ja, så har vi kanskje tatt stegene 2 og 3 gjennom denne behandlingen.

Hovedproblemet med klimameldingen slik den forelå da den kom til Stortinget, er at den opprettholder målsettingene fra klimaforliket i 2008 uten å følge opp med nok tiltak. Journalist Kjetil B. Alstadheim i Dagens Næringsliv oppsummerte meldingen godt da han sa at SVs seier er at målene opprettholdes, mens Arbeiderpartiets seier er at det ikke er nok tiltak til at målene kan nås.

Dette har opposisjonen gjort noe med. Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre har greid å få på plass flere og sterkere virkemidler i den nasjonale klimapolitikken, som gjør at vi kommer nærmere målet om å ta to tredjedeler av utslippskuttene i Norge. Ifølge Kristelig Folkepartis egne beregninger har vi lagt inn tiltak som vil bidra til at vi kan redusere utslippene med om lag syv millioner tonn innen 2020. Siden vi er i EM-tider, må jeg si at for å få det til må vi ha «stang inn» på noen av tiltakene. Men det tror vi på i disse EM-tider. Det gjenstår om lag tre millioner tonn for å nå klimaforlikets målsetting, og det er en utfordring regjeringen skal høre om fra oss de neste årene.

Jeg har lyst å si her fra talerstolen at Kristelig Folkeparti hadde ingen problemer med å ha Fremskrittspartiet rundt forhandlingsbordet. Det var ikke Fremskrittspartiet som var årsaken til at det ble brudd i forhandlingene. Ansvaret for bruddet ligger hos regjeringen. At vi i dag ser Fremskrittspartiets primære standpunkter i meldingen, er vel rett og rimelig når de ikke fikk lov til å være med på samtalene.

Kristelig Folkeparti er glad for mange ting i forliket vi har vært med på. Jeg vil spesielt framheve at vi har fått med oss regjeringen på å utrede hensiktsmessigheten av en norsk klimalov. Årene siden 2008 har vist oss at vi trenger sterkere styringsverktøy i klimapolitikken. Som meldingen og forliket viser, er klimapolitikken sektorovergripende. Dersom Norge skal lykkes med å bli et lavutslippssamfunn, må utslippene reduseres i alle sektorer. Transport, industri, petroleum, bygg, landbruk, avfall – ja, alle skal med. Det er jo et kjent slagord for noen. Storbritannia har hatt en klimalov i flere år. Nå skal en slik lov utredes i Norge, og det er jeg glad for, for jeg tror og mener at dette kan være et viktig verktøy for oss.

Kristelig Folkeparti har også oppnådd viktige klimapolitiske seiere innen transportsektoren. Dagens avgiftsfordeler ved kjøp og bruk av nullutslippsbiler videreføres ut neste stortingsperiode såfremt antallet ikke overstiger 50 000 elbiler. Dette er noe alle partiene, også Fremskrittspartiet, er enige om. Det er en styrke at en samlet opposisjon er villig til å forplikte seg på en offensiv elbilpolitikk som skal gjelde hele neste stortingsperiode.

Forliket innebærer også en kraftig økning i belønningsordningen for kollektivtrafikken. Dette er en ordning som har gitt gode resultater, og fra 2014 vil den økes fra dagens nivå til nær 1 mrd. kr. Belønningsordningen gjøres også mer forutsigbar for mottakerne ved at dokumenterte resultater skal ligge til grunn for utbetaling av støtte. Dette er en viktig endring i forhold til hvordan belønningsordningen er praktisert de siste årene.

Det er også enighet om større statlige bidrag til store kollektivprosjekt i og rundt de store byene. Staten forplikter seg til bedre finansiering av større bane- og tunellprosjekter. For Kristelig Folkeparti har intercitytriangelet også vært viktig i disse forhandlingene. Nå har vi fått en garanti fra regjeringen om at vi skal få en rask utbygging av intercityforbindelsen. Det er spennende å ha en samferdselsminister som egentlig ligger foran Stortinget på dette punktet. Samferdselsminister Magnhild Meltveit Kleppa har jo selv sagt offentlig at innen 2025 skal vi kunne kjøre intercity både til Halden, til Lillehammer og til Skien. Vedtaket skal hun gjøre neste år – vi skal hjelpe henne med det – men nå har hun fått klarhet i hvor flertallet i Stortinget står i denne saken, gjennom dagens vedtak.

Så er det også enighet knyttet til oljefyring. Det er et viktig tiltak som mange av oss får befatning med. Fra Kristelig Folkepartis side kan jeg love at vi skal ha rause ordninger når det gjelder konvertering. Vi må bruke gulrot, men også litt pisk på dette området for å komme i mål.

Trine Skei Grande (V) [16:38:56]: I 2007 la regjeringa fram den første klimameldinga. Da var det Gunnar Kvassheim fra Venstre som tok initiativ til at den burde danne grunnlag for et stort, breit forlik. Det skal regjeringen være kjempeglad for, for veldig mange av de tiltakene som kom inn i det forliket, er det regjeringa får skryt for når de reiser rundt i verden nå.

Vi har mast, bedt på våre knær, ønsket, og av og til kjeftet litt også, for å få denne meldinga på bordet – og så kom den endelig. Da har Venstres utgangspunkt vært – fra den lå på bordet – at vi ønsket et breiest mulig forlik i Stortinget om klimapolitikken.

Grunnen til at forlik er bra, er at det er godt for demokratiet å ha noen breie forlik om de virkelig viktige tingene. Det fører til stabilitet på et av de politikkområdene der man virkelig trenger stabilitet og forutsigbarhet, og det gir muligheter for å bygge de lange linjene i politikken på områder der det er viktig. Og så er det en veldig bra ting med forlik at de borgerlige partiene – hver eneste gang – trekker regjeringa i riktig retning. Nå kom vi faktisk et godt skritt framover – et såpass godt skritt at jeg knapt nok har hørt en regjeringsrepresentant skryte av noe av det som opprinnelig sto i meldinga, man skryter mest av det man fikk til i forliket. Det er jeg glad for. Det er bra.

Jeg merker meg at de aller fleste partiene mente at man bare skulle behandle denne meldinga i komité – og gå inn og ut av merknader – men jeg er glad for at vi fikk til et forhandlingsutspill, fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, som var kjempegodt, om jeg så skal si det. Det skulle gjerne vært det forliket vi hadde gått for, men det var faktisk et grunnlag for forhandlinger. Jeg vil også skryte – veldig mye – av saksordfører Astrup, som har gjort en veldig god jobb med å bringe dette så langt fram som han klarte.

Hva er det egentlig snakk om her? Jo, dette er en av de største utfordringene vi står overfor. Klimautfordringa er en av de største utfordringene som hele vår planet står overfor, og det er en av de utfordringene som vi har felles – alle land. Det er også en av de utfordringene som – hvis vi ikke klarer å håndtere dem – nok ikke kommer til å bli et kjempeproblem for Norge, men det kommer til å bli et stort problem for alle fattige rundt omkring på kloden.

Det som fascinerer meg når vi reiser rundt og snakker med europeiske søsterpartier og andre politiske søsterpartier rundt omkring i verden, er hvor viktig denne dagsordenen er for alle. Sjøl for dem som har store økonomiske utfordringer, er dette et av hovedtemaene rundt kaffebordet på kvelden, når man skal diskutere hva det er viktig å jobbe med videre framover. Derfor beklager jeg at vi har mistet så mange år i jobbinga med å få denne meldinga fram. Jeg beklager at vi har mistet så mange muligheter for å gjøre tiltak.

For Norge er i en liten boble i forhold til andre land når det gjelder å ha et økonomisk handlingsrom til å omstille vårt næringsliv til de nye utfordringene vi står overfor. Vi har alle disse mulighetene, og vi kunne brukt disse mulighetene enda mer offensivt – vi kunne ha gjort det for flere år siden – for å klare å gjøre de endringene som vi vet at vi må igjennom. Vi må ikke kaste bort den fantastiske økonomiske muligheten Norge har i dag – mens alle andre sliter – til å omstille vårt næringsliv til å klare å takle framtidas utfordringer, for så å være i front, når vi vet at Europa kommer til å etterspørre nye teknologiske løsninger, nye produkter og nye løsninger når det gjelder energi, framover.

Så til litt av innholdet i forliket. Det er klart at alt i forliket er ikke i nærheten av de 45 forslagene som ligger i primærforslaget til Venstre, som ligger på bordet her i dag, men som vi ikke kommer til å ta opp, da vi støtter dette forliket. Men hvis man sammenlikner med andre partier, er det klart at det er et stykke – også fra Venstres primærstandpunkt – til det som er forliket her i dag.

Noe av det vi er mest glade for, er å ha fått til forliket om elbil – fram til minimum 2017. Vi er veldig glade for alle de tiltakene vi har fått til, også de forpliktende når det gjelder klimatiltak i bygg, som er en av de store mulighetene for å få til kutt. Her er det kutt i oljefyring på privateiendommer og næringsbygg i 2020, samt at vi får utfaset oljefyring i offentlige bygg fra 2018. Det er viktig å ha gode støtteordninger, sånn at dette ikke blir sosialt skjevt, men man er helt klart på riktig vei.

Det andre er å få til en stor, offensiv satsing på kollektivtransport på vei og bane. Jeg er glad for at vi nå får en mer rettferdig belønningsordning, der man belønner ut fra resultat, ikke ut fra hva velgerne har stemt i hver enkelt by. Vi ser en økning med flere milliarder kroner de neste årene, og vi ser at man får en forpliktelse knyttet til intercity – med begrepet «raskest mulig». Dette er de store utfordringene vi står overfor i byene.

Vi er også glade for at man nå skal utrede en egen klimalov. Det å få de klimapolitiske målsettingene rettslig bindende tror vi hadde vært et viktig virkemiddel. Dette er innført i Storbritannia og utredes nå i en rekke andre land.

Så er det viktig å si at klimaforliket er et minimumsforlik. Vi er frie til å foreslå enda bedre tiltak oppå det, og det kommer nok Venstre til å fortsette å gjøre. Vi hadde nok ønsket en annen innretning når det gjelder klimateknologifondet, selv om vi er veldig glade for at vi fikk til en raskere opptrapping i fondet enn det regjeringa har foreslått. Dette er en av nøklene for å klare å få til de gode klimaløsningene framover. Det er klart at de borgerlige partiene nok hadde et annet ønske om innretninga av dette fondet. Det kommer vi også til å kjempe for framover, for å få til bedre miljøløsninger innenfor industri, innenfor privathusholdninger og innenfor de tradisjonelle industriene, som ikke er de beste på klima.

Vi er også glade for å ha fått til forskningssentre for miljøvennlig energi og for at det blir et nytt forskningssenter for geotermisk energi. Ambisjonen om å bygge minst ett nytt fullskala demonstrasjonsanlegg for fangst og CO₂-lagring innen 2020 mener jeg også er en ambisiøs målsetting, som noen av oss mener vi skal kunne klare. Vi er glade for at det nå skal utarbeides en egen strategi for biogass.

Det jeg vil avslutte med, er å si at det går an at vi er uenig i noen av hovedgrunnene til klimautfordringene. Vi i Venstre hadde ønsket at dette forliket hadde vært enda breiere, hvis det hadde vært mulig. Det fikk vi aldri muligheten til å teste, fordi det for noen var viktigere å holde andre ute enn å få det til så breit som overhodet mulig.

Så må jeg si at vi alltid kan diskutere hvem det er som er Galileo Galilei, som kjempet for ny kunnskap mot gammel tradisjon, og hvem det er som er paven, som kjempet for gammel tradisjon og gammeldags tankegang. Det tror jeg kanskje ikke vil bringe oss noe videre. Jeg hadde håpet at vi skulle få til en brei enighet om tiltak her. Det hadde vært bra for demokratiet, og i en så viktig sak som klima hadde man også stilt det politiske spillet utenfor. Men Venstre har holdt det prinsippet vi har hatt fra begynnelsen av; at det viktige for oss har vært at flest mulig ble enige om mest mulig som kan bringe oss i en klimavennlig retning. For oss var det viktig å ha et forlik som vi kunne sette navnet vårt under, som vi faktisk kunne stå for, sjøl om det ikke var Venstres primære standpunkt. Vi er glade for at vi fikk til dette forliket, vi er lei oss for at det ikke ble breiere. Vi er også lei oss for at vi ikke fikk til mer, men vi understreker her i debatten at dette er et minimumsforlik, og vi vil gjerne kjempe for at vi skal få til noen maksimumsløsninger på klima framover.

Statsråd Bård Vegar Solhjell [16:48:46]: Eg vil først gratulere Stortinget med klimaforliket trass i at verken Galileo Galilei eller paven er med på det, men derimot SV, Arbeidarpartiet, Senterpartiet, Kristeleg Folkeparti, Venstre og Høgre. Eg vil takke komiteen for eit svært godt arbeid med saka, men òg dei parlamentariske leiarane, som var involverte i sluttfasen. Eg merkar meg av debatten at dette forliket i alle fall har minst eitt klassisk trekk, som eit godt forlik alltid har, nemleg at alle partar kan skryte av det på sin heilt særeigne måte og likevel vere godt nøgde.

Dette forliket sikrar at hovudlinene i regjeringa si klimamelding har brei støtte og vil bestå. Det sikrar viktige konkretiseringar og endringar i klimameldinga, men den viktigaste grunnen til at eg har vore oppteken av ei brei semje om politikken, er likevel den særlege planlegginga på lang sikt som ligg i klimapolitikken, og som fleire av talarane allereie har teke opp. Den CO₂-en som vi i dag slepper ut i atmosfæren, vil vere der opptil 100 år fram i tid. Vi må dessverre derfor seie at klimapolitikken kjem til å vere endå viktigare i tiåra som kjem, enn han allereie er i dag. Det er i tillegg sånn at det er eit av dei områda der det internasjonalt er spesielt stor merksemd om kva slags politikk som vert ført av Noreg og andre land. Det at vi har ei brei semje, og at vi planlegg på lang sikt i politikken, vil òg styrkje oss internasjonalt i miljø- og klimapolitikken. Det at vi planlegg på lang sikt, kjem til uttrykk, etter mitt syn, på fleire måtar – for det første ved ein føreseieleg politikk i åra som kjem.

– Gratulerer med klimaforliket. Godt for Noreg og jorda – og for meg. Bestilte ein Nissan Leaf for tre veker sidan og henta den i dag, sto det i en SMS eg fekk den dagen klimaforliket vart inngått. Vi har ikkje så veldig mange elbilar på vegen i Noreg – det er registrert under 6 000 – men det er ti gonger fleire enn i Sverige, og ein fjerdedel av alle dei vi har, er registrerte i løpet av dei første månadane i år, 2012. Vi kan vere inne i ein eksplosjonsarta vekst i elbilkjøp. At det er føreseieleg, vil vere viktig både for dei som produserer, og for dei som er kundar. Vi er eit leiande elbil-land i dag, og vi har lagt grunnlaget for å fortsetje å vere det i åra framover.

Så sikrar den breie semja her òg ei sterk målbarheit i politikken, som vi har med oss frå førre runde, og som meldinga òg la opp til. Det er klare mål for reduksjonar, og det er bestemte tiltak som kan vurderast av andre.

Eg var nyleg og høyrde på BI-rektor Tom Colbjørnsen i ein annan samanheng, og han sa at på BI brukar ein gjerne uttrykket «Whats get‘s measured get‘s managed». Om ein måler det som er viktigast, og ikkje alt mogleg anna rart, og om ein måler det på ein nyansert og god måte, trur eg det kan vere mykje rett i det. No har vi ulike mål mot 2020, som vi, uansett regjering, kan målast opp mot av media, av organisasjonar og andre, og vi har ei rekkje tiltak der ein i framtida kan gå etter og sjå om vi faktisk har gjort det vi har sagt at vi skal gjere.

Mykje viktigare er det som er føreseieleg og målbart fram mot 2020. Men i arbeidet med denne meldinga – frå eg tok over for dei som hadde jobba med ho før meg – har eg vore veldig oppteken av at kanskje dei største omstillingane vi skal igjennom, vil det ta tiår før vi har fått gjennomført på ein skikkeleg måte.

Noreg kjem dei neste åra til å få ei demografisk utvikling som dei fleste europeiske landa vil misunne oss. Vi vil få ein sterk vekst i folketalet. Det vert anslått at alle dei 19 fylka i Noreg vil få auka folketal, men med størst vekst i byane, ifølgje prognosane. I Oslo og Akershus aleine kan folketalet auke med like mange som det bur i Bergen og Stavanger i dag – grovt sett 350 000 menneske mot 2030. Det er godt nytt, men det gir òg store utfordringar når det gjeld transportpolitikken.

Den raud-grøne regjeringa har dobla investeringane i jernbanen, men i framtida trengst det nye krafttak. Skal vi nå klimamåla, må veksten i transportbehovet i byane skje innan kollektivtransport. Meir gods må frå veg til bane, og vi må ha ein jernbane som i endå større grad bind landet saman. Det betyr òg at vi må vere villige til å føre ein politikk som får trafikken i byområda over frå bil til «kollektivtransport, sykkel og gange».

Utbygginga av framtidas transportsystem vil ha store kostnader, men vil først og fremst vere ei enorm moglegheit for oss. Vi kan byggje opp eit topp moderne transportsystem for næringslivet og for folk i dagleglivet – og for betre luftkvalitet i byane. Det vil vere store fordelar knytte til det. Derfor er målet om at veksten i persontransporten i byområda skal skje ved «kollektivtransport, sykkel og gange», viktig. Derfor må vi byggje ut intercitysambandet. Derfor må vi satse på godstrafikk. Derfor må vi òg ha ein ambisiøs bilpolitikk. Målet i klimameldinga om at ein skal ha eit gjennomsnittleg utslepp på 85 g CO₂/km i 2020, vil innebere ein ambisiøs og radikal bilpolitikk, som vil prege politikken framover mot 2020. Eg reknar med at samferdselsministeren vil kome inn på andre delar av den politikken etter kvart.

Så er det ei anna sentral omstilling vi skal gjennom i tiåra framover. Det er omstillinga av norsk industri. I mange tiår var motsetjinga mellom miljø og industri den viktigaste miljøkonflikten. Sur nedbør og dumping av avfall øydela miljøet, og ei rekkje industribedrifter måtte gjennom store omstillingar. I dag er mange av desse miljøproblema langt på veg løyste. Klimagassutsleppa frå industrien går ned, mens dei går opp innanfor energi- og transportsektoren.

Eg vil hevde at industrien er ein viktig del av løysinga på klimaproblema. Nye teknologiar og produkt- og produksjonsprosessar er nødvendig for å skape eit lågutsleppssamfunn. Næringslivet og industrien i Noreg skaper allereie arbeidsplassar og ny produksjon ved å satse på miljøteknologi.

Ein offensiv klimapolitikk vil gje enda større moglegheit for sysselsetjing og grøn vekst i framtida. Det er på denne bakgrunnen klimateknologifondet er lansert. Det vil gje Enova høve til å samarbeide med industrien om å utvikle og bruke teknologi som gjev reduserte utslepp frå industriproduksjonen. Klimaforliket betyr at dette fondet skal vere i gang allereie i 2013. Det vil bety ein rask oppstart av eit sentralt verkemiddel i norsk industri- og klimastrategi.

Òg på andre viktige punkt inneber meldinga ei føreseieleg framtid og ei satsing i viktige delar av næringslivet. Byggsektoren får føreseielege, gode verkemiddel og store moglegheiter i åra som kjem, nettopp gjennom klimameldinga som er lagd fram. Vi aukar CO₂-avgifta i petroleumssektoren med 200 kr og varslar òg eit klart mål om i større grad å bruke kraft frå land. Vi gjennomfører ein balansert skogpolitikk, som eg reknar med at landbruksministeren i større grad vil gå gjennom i eit innlegg seinare i dag.

Dei fleste klimatiltaka som denne meldinga varslar, og som forliket varslar, vil gje oss eit betre samfunn i framtida – ikkje eit billegare samfunn, men eit betre samfunn – til ein låg kostnad, om vi ser på alternativet, nemleg ikkje å bidra til å løyse klimaproblema.

Kollektivtrafikken vil gjere det enklare å ta seg fram. Han vil òg skape mindre kø. Bilar med mindre utslepp vil gje mindre lokal forureining. Bygg som er meir energieffektive, vil gje betre hus og lågare straumrekningar i framtida. Nye, grøne jobbar vil vere sikre, framtidsretta, stå seg godt og skape nye næringar i Noreg. Eit meir miljøvenleg samfunn vil vere eit betre samfunn.

No startar jobben. Tiltaka i meldinga skal følgjast opp og setjast ut i livet. Tiltaka i innstillinga frå Stortinget skal verte verkelegheit i åra som kjem. Eg ser fram til å fortsetje samarbeidet om dette.

Presidenten: Det blir åpnet for replikkordskifte.

Per-Willy Amundsen (FrP) [16:58:21]: Jeg håper statsråden kan bidra til å oppklare et par ting som jeg lurer litt på.

Først: Statsrådens parti er vel blant dem som har gått hardest ut i klimadebatten, og har tegnet et bilde – særlig statsrådens forgjenger – av framtiden dersom man ikke kutter i klimagassutslippene, som nærmest endetidslignende tilstander. Man har gått svært langt i virkelighetsbeskrivelsen av hvor man kan ende.

Det som blir det store spørsmålet, er: Dersom man ser for seg at verden nesten går under dersom man ikke strammer til når det gjelder klimagassutslippene, hvorfor er man ikke opptatt av å kutte der det får mest mulig effekt? Hvorfor henger man seg opp i totredjedelsmålet når det gjelder innenlandske kutt? Hvis man frykter fremtiden, må jo poenget være å få ned utslippene så raskt som mulig – ikke hvor man gjør det.

Statsråd Bård Vegar Solhjell [16:59:24]: Eg har aldri høyrt tidlegare statsråd Erik Solheim seie noko i nærleiken av det å samanlikne med «endetidslignende tilstander». Det skulle eg gjerne sett dokumentasjonen på. Derimot hadde han den same kunnskapsbaserte tilnærminga som eg.

Vi har lagt til grunn for vår politikk kanskje det mest omfattande internasjonale forskingsarbeidet nokosinne – FNs klimapanel.

Då er det slik at viss vi skal følgje det, nemleg eit mål om 50 til 85 pst. kutt i dei globale utsleppa mot 2050, må både rike industriland og mange oppkomande økonomiar kutte dramatisk i sine utslepp. Vi kjem ikkje unna dei kutta i Noreg, og då er vi betre tente med å gjennomføre den omstillinga tidleg – sakte, men sikkert – i staden for å verte blant dei som vert taparane i internasjonal konkurranse fordi vi ligg etter i miljøkrava her i Noreg.

Per-Willy Amundsen (FrP) [17:00:23]: Grunnen til at jeg stiller spørsmålet, er ikke minst beregninger over hva det vil koste å elektrifisere Snøhvit. Det er anslått til i størrelsesorden ti milliarder norske kroner. Når man da ser omfanget av de CO₂-utslippene det vil medføre, og tenker å anvende de pengene f.eks. på andre områder andre steder i verden, hvor man kunne fått dramatisk høyere kutt, er det litt merkelig at man skal prioritere nasjonale kutt.

Jeg stiller spørsmålet igjen: Dersom man vil kutte raskest mulig for en begrenset sum med penger, må man jo sette inn støtet der man oppnår effekt raskest. Det er derfor det fremstår som ren symbolpolitikk når regjeringen og statsrådens parti er så opptatt av dette totredjedelsmålet. Det fremstår rett og slett som symbolpolitikk, og det er vanskelig å forstå det på en annen måte. Kan statsråden redegjøre for det? Er man ikke opptatt av å ta utslippene der … (presidenten avbryter).

Statsråd Bård Vegar Solhjell [17:01:31]: Berre først ei kort betraktning: Sjeldnare har eg høyrt nokon vere så misfornøgd med ikkje å få vere med på noko som dei synest er så dumt, som det representanten Amundsen no karakteriserer den breie einigheita som.

Grunnen til at vi nok ein gong – alle partia, med unntak av eitt – er einige om måla, er at vi må bidra med både kostnadseffektive og raske kutt internasjonalt. Eit eksempel på det er regnskogsatsinga når det gjeld Brasils avskoging, kanskje det største klimatiltaket internasjonalt – fantastisk viktig. Arbeidet vi no har sett i gang med kortliva klimadrivarar, er eit anna eksempel. Men ingen land, ingen økonomiar, kjem til å sleppe unna. Då er det slik at det heldigvis har vorte ganske brei einigheit etter kvart i Noreg – sjølv om det framleis er ein del ueinigheit om tiltak og enkeltheiter – om at vi er best tente med raskt å gjere viktige omstillingar innan transport, industri og på andre område, ikkje minst fordi det òg inneber framskritt for samfunnet vårt. Dei framskritta vil ikkje Framstegspartiet vere med på, og det får vi berre respektere.

Nikolai Astrup (H) [17:02:52]: Da den forrige klimameldingen ble lagt frem, bidro opposisjonen til at den ble mer ambisiøs og forpliktende enn det regjeringen hadde lagt til grunn. Denne gangen gjør opposisjonen det samme. Jeg har i dag hørt flere talere fra regjeringspartiene uttrykke stor glede over de fremskrittene man har oppnådd. Men man kan jo da spørre seg hvorfor det er slik at regjeringspartiene ikke legger frem disse gode forslagene selv, når regjeringspartiene har flertall og utmerket godt kunne ha foreslått disse tiltakene som de i dag fremstiller som en seier, uten opposisjonens hjelp. Vi er selvfølgelig mer enn behjelpelige når det gjelder å gjøre regjeringens klimapolitikk mer ambisiøs, men likevel, spørsmålet står seg: Hvorfor gjør ikke regjeringen dette selv?

Statsråd Bård Vegar Solhjell [17:03:49]: Regjeringa la fram ei klimamelding som vi meiner er svært god, som er ein brei gjennomgang av politikken, og der vi la hovudlinene for det vi no gjennomfører. Omtrent alle tiltaka her no, låg inne, hovudlinene i målsetjingane låg inne. Men så er eg, må eg seie, veldig glad for at behandlinga i Stortinget har ført til ytterlegare tiltak, konkretiseringar og pengar som har kome tidlegare – ei rekkje ulike ting. Eg gleder meg stort over at vi har den evna i Noreg, sjølv om det er ei fleirtalsregjering, til å skape ei brei einigheit om slike konkretiseringar og breidda i politikken, og at ein her i Stortinget – iallfall seks av sju parti – valde politikk framfor spel i denne debatten. Så gleder eg meg òg over at representanten Astrup kan glede seg over at han har fått lov til å bidra spesielt til det.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [17:04:57]: Petroleumssektoren står for 26 pst. av våre nasjonale utslipp. Et viktig tiltak for å få ned utslippene på sikt i petroleumssektoren er kraft fra land. I klimameldingen står det:

«Med flere nye, mindre funn i samme område kan det være betydelige gevinster ved en samordnet utbygging. En samordnet utbygging kan også gjøre kraft fra land til et mer realistisk alternativ enn hvis funnene bygges ut enkeltvis.»

Vi er nå på sak nr. 9 på dagens kart. Sak nr. 3 i dag gjaldt utbygging og drift av Edvard Grieg-feltet, et nytt felt. Der legger vi opp til i dag å vedta at vi skal få en utbygging med to gassturbiner som gjør at vi øker klimagassutslippene, til tross for at vi har en samlet plan som vi venter på på dette området, om Utsirahøyden.

Mitt spørsmål til statsråden er: Er det slik at før vi egentlig får vedtatt klimameldingen, begynner vi å skli på politikken i et tidligere vedtak?

Statsråd Bård Vegar Solhjell [17:06:00]: Som representanten sikkert vil hugse frå saka tidlegare i dag, så legg ein jo der opp til at det i framtida skal vere mogleg å tilføre kraft frå land, og legg spesielt til rette for det. Så eg vil snarare snu på det: Der legg ein opp til at det er mogleg å gjere det, dersom den totale gjennomgangen viser at det er klokt. Med klimameldinga har vi sett oss eit klarare mål om at vi skal tilføre kraft frå land når det kostnadsmessig og ut frå nett og andre omsyn er mogleg å gjere det. Eg trur det vil vere viktig, for vi veit at kraft frå land kan vere eit viktig bidrag til å redusere utsleppa i petroleumssektoren, og vi veit òg at i åra framover mot 2020 og vidare vil vi truleg ha eit kraftoverskot i Noreg og eit auka potensial for faktisk å gjennomføre det.

Trine Skei Grande (V) [17:07:11]: Venstre prøver hver dag i denne salen å gjøre regjeringas vedtak bedre. Vi fremmer daglig forslag og blir nesten alltid nedstemt. Men i denne saken har vi fått være med.

Parlamentarisk leder i SV sa på Nyhetskanalen at en god klimamelding har blitt bedre. Jeg vil bare ha bekreftet fra statsråd Bård Vegar Solhjell at han deler oppfatninga til sin parlamentariske leder.

Statsråd Bård Vegar Solhjell [17:07:42]: Min parlamentariske leiar er òg min partileiar, så eg kan vel vanskeleg gjere noko anna enn å bekrefte at eg synest at han, som vanleg, sa svært kloke ting i denne samanhengen! (Munterhet i salen)

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Anne Marit Bjørnflaten (A) [17:08:14]: I morges markerte Norsk Elbilforening sin glede over klimaforliket utenfor Stortinget. I likhet med miljøorganisasjonene er elbileierne svært fornøyd med utfallet av klimameldingen og -forhandlingene, og i særdeleshet med den garantien vi i realiteten sikrer elbilen gjennom å videreføre dagens avgiftsfordeler fram til 2017 – en avgiftspolitikk som allerede har ført Norge til topps som verdens ledende elbilland.

Dette er imidlertid bare ett av mange tydelige grep partiene har samlet seg om i forliket for å kutte klimagassutslipp fra transportsektoren. Det er nødvendig. I 2010 utgjorde klimagassutslippene fra transportsektoren 32 pst. av Norges samlede klimagassutslipp. I byene står sektoren for over halvparten av utslippene. Det er personbiltrafikken som utgjør den største andelen.

Skal vi klare å oppnå de ambisiøse målsettingene i forliket om å kutte i innenlandske klimautslipp, må det derfor tas kraftige grep overfor hele sektoren. Den norske bilparken må fases om til å bli renere og mer miljøvennlig. Regjeringen har i løpet av få år bidratt til at utslippene av CO₂ fra nye biler i Norge har falt med 30 pst. gjennom endringer i avgiftsopplegget. Klimaforliket understreker nødvendigheten av å fortsette denne omleggingen av avgiftene på kjøretøy og drivstoff i mer miljøvennlig retning.

Den sterke befolkningsveksten i de større byområdene de neste 20 årene skaper ekstraordinære transportbehov, som mange har nevnt i dag. I de større byområdene i Norge forventes en befolkningsvekst på 28 pst. fra 2010 til 2030. Befolkningsveksten krever vesentlig kapasitetsøkning i transportsystemet, uavhengig av om veksten skjer med bil eller med mer miljøvennlige transportformer. Prognosene viser at det daglig vil foretas rundt to millioner flere reiser i de ni største byområdene i 2030 enn i 2010.

Det er ikke tvil om at en ensidig bilbasert trafikkvekst vil bli betydelig dyrere for samfunnet enn en trafikkvekst som håndteres med kollektivtransport og sykkel. En bilbasert trafikkvekst vil øke klimautslippene med 20 pst. Hvis trafikkveksten skjer ved kollektivtransport og sykkel, vil klimautslippene øke marginalt. Jeg er derfor veldig glad for at klimaforliket viderefører regjeringens klare målsetting om at veksten i persontransporten, som befolkningsøkningen i de større byene fører med seg, skal skje ved kollektivtransport, gange og sykkel.

Det er ikke bare det som er godt nytt for klimaet. Mindre biltrafikk vil også gi renere luft, mindre støy, økt trafikksikkerhet og generelt mer trivsel i byene. Men byene og berørte fylkeskommuner har allerede store utfordringer med å klare å finansiere nødvendige investeringer og drift i kollektivtransporten.

Arbeiderpartiets landsmøte slo i fjor fast at staten i større grad må bidra til drift og investeringer i kollektivtrafikken. Dagens rammetilskudd til fylkeskommunene og belønningsordningen er ikke tilstrekkelig. Klimaforliket følger opp dette vedtaket gjennom både å foreslå en styrking av belønningsordningen og understreke at staten i større grad må bidra med drift og investeringer i kollektivtrafikken i de store byene.

I Bergen bygges nå bybane fra sentrum til Flesland til en samlet prislapp på om lag 7,5 mrd. kr. Mesteparten av dette betales av bilistene i Bergen. Deretter er målet at banen skal bygges fra sentrum til henholdsvis Åsane og Loddefjord. Prisanslaget fra Bergen sentrum til Åsane er foreløpig oppunder 3 mrd kr.

I Oslo og Akershus er lokalpolitikerne enige om et tverrpolitisk forlik som sikrer at en stor andel av bompengene de neste ti årene går til kollektivtrafikk. Det er bra. Men til den kanskje viktigste kollektivsatsingen i hovedstadsregionen, ny t-banetunell gjennom Oslo, er det foreløpig kun satt av 500 mill. kr av en investering som er anslått til 10 mrd. kr. Dette viser litt av behovet.

Høyre viser iblant til egne vedtak om å prioritere kollektivtrafikken i de fire største byene. Men forholdsvis like store økonomiske utfordringer med investeringer og drift av kollektivtrafikken, finnes også i våre nest største byer, som Tromsø, Kristiansand, Fredrikstad og Drammen. Bystyrer og fylkesting bør også for framtiden ha hovedansvar for kollektivtrafikken. De kjenner både utfordringene og løsningene lokalt best.

Vi skal fra Stortingets side arbeide for at flere gjør som Trondheim, der de via satsingen på kollektivtrafikken og bilreduserende tiltak har fantastiske resultater med en mer klimavennlig transport. Derfor er det avgjørende at klimaforliket følges opp, slik at staten reelt prioriterer og sikrer investeringer i drift og investeringer i kollektivtrafikken.

Oskar J. Grimstad (FrP) [17:13:24]: Spelet rundt klimameldinga både før og etter ho kom til Stortinget, er ikkje akkurat eigna til å styrkje tilliten til landets fremste parlamentariske forsamling og Stoltenberg-regjeringa.

Spriket i regjeringa gav så store utfordringar at klimameldinga blei utsett gong på gong og kom langt på overtid sett i forhold til det opphavlege annonserte tidspunktet – dette trass i retorikken frå den same regjeringa om eit presserande behov for ei melding og tiltak for å få på plass utsleppsreduserande tiltak. Då ho endeleg kom, blei ho av mange vurdert som så lite forpliktande at alt ville avhenge av den budsjettmessige oppfølginga i åra framover.

Detaljane i spelet rundt klimaforhandlingane skal eg gå raskt forbi, men lèt ikkje vere å nemne at det var viktigare for delar av regjeringa å finne ein fiende enn å sørgje for at klimameldinga blei alles ven – så mykje for meir demokrati og meir openheit.

Men folk flest er ikkje så lite oppvakte at dei oversåg det spelet som blei oss til del. Det viser tallause medieoppslag alt om, i lag med ein tom pressebenk i dag. Ved førre krossveg for klimaet i 2008 blei vi ikkje inviterte. Denne gongen måtte ein ta i bruk nærmast uheiderlege knep for å halde Framstegspartiet ute. Det såg alle som ville sjå det.

Om målet var å etablere ein kile i det borgarlege samarbeidet, lukkast ikkje regjeringa Stoltenberg og SV med det. Eg er glad for alle dei tydelege meldingane som kjem frå borgarleg side om nettopp dette.

Kva er det så med våre mange forslag til tiltak som ikkje er bra for klima og miljø?

Innleiingsvis i våre forslag er vi opptekne av at ikkje symbolpolitikk skal erstatte gode og effektive tiltak – om nødvendig i utlandet – då det ikkje berre er eit nasjonalt problem vi skal handtere, men eit globalt. Derfor ber vi om at dei mest effektive tiltaka blir plasserte der dei gir best effekt. Er ikkje kost-nytte viktig for SV slik Framstegspartiet meiner det er? Tydelegvis ikkje. Men eg registrerer at SV meiner at det dei har, er kunnskapsbasert. Sjølvros skal ein lytte til, for det kjem frå hjartet, har eg høyrt.

På same måten er Framstegspartiet oppteke av at vi ikkje jagar vår industri ut av landet gjennom såkalla karbonlekkasje, spesielt sidan vi har eksempel på dette gjennom etablering i Qatar og flytting av produksjonskapasitet dit. Spørsmålet er om ikkje fleirtalet er oppteke av denne problemstillinga slik Framstegspartiet er det.

Framstegspartiet ber òg regjeringa byggje ut meir lønsam vasskraft og annan CO₂-nøytal kraftproduksjon, f.eks. gjennom Vefsna-utbygging og auka satsing på opprusting av eksisterande vasskraftanlegg og evaluering av tidlegare verneplanar, med sikte på å auke produksjonen betrakteleg med nye tidsriktige teknologiar som ikkje er til skade for verneformålet. Ser ikkje fleirtalet at dette vil gi betydelege mengder utsleppsfri, fornybar energi til ein svært låg kostnad?

Overføring av forvaltningsansvaret til kommunar for mini- og småkraftverk vil også kunne gi betydelege gevinstar, då det er desse lokale representantane som har nærleik til og sit med kompetanse om lokalmiljøa.

Sist, men ikkje minst vil eg innom ein føresetnad for busetjing og utvikling av vårt velferdssamfunn i vårt langstrakte land. Det er satsing på og ønsket om å byggje effektive, sikre og miljøvenlege vegar landet over, og behovet for ei løysing er prekært. Det står ikkje i motsetnad til satsing på kollektivtrafikk i byar og tettstader.

Men det er eit faktum at skal ein kunne bu utanom byane og tettstadene, må bilen få levelege vilkår både når det gjeld vegstandard og sikkerheit, og at ein må få moglegheit til å fornye bilparken, som vil gi lågare utslepp. Men då må vi seie ja til Framstegspartiets forslag om høgare vrakpant og lågare eingongsavgift på nyare bilar. Noreg kan ikkje lenger vedkjenne seg å ha Europas eldste bilpark med dei miljømessige og sikkerheitsmessige utfordringar som ligg i det.

Så heilt til slutt nokre ord om globale utfordringar knytte til energi. Vi er alle kjende med at fattigdomsfella er knytt til tilgang på billig energi. Verdas fattige treng ny lågutsleppsenergi eller nullutsleppsenergi som dei kunne fått frå ressursane som ligg i thorium. Dette er ikkje eit nasjonalt behov, det veit vi. Noreg har nok av tilgang på energi, og gjennom våre enorme verdiar knytte til petroleumssektoren har vi eit moralsk ansvar for å forske fram nye energiformer, som f.eks. thoriumteknologi kunne ha vore. At u-land som India går i bresjen når det gjeld thoriumforsking gjennom bygging av thoriumanlegg for produksjon av straum, er eit paradoks. Som den energinasjonen vi er, og med dei enorme ressursane energien har gitt oss, burde vi kunne bruke nødvendige ressursar på denne typen forsking.

Statsråd Lars Peder Brekk [17:18:45]: Regjeringen har med denne klimameldingen gitt skogen den plassen den fortjener i norsk klimapolitikk.

I klimameldingen slår regjeringen fast at vi skal bruke skogen for å sikre et høyt opptak av CO₂, slik at karbonlageret i skogen stadig øker. Samtidig skal vi ta i bruk skogressursene til å produsere mer fornybar energi og trematerialer.

I Norge dekker skogen om lag 30 pst. av landarealet, og skogen tar hvert år opp en CO₂-mengde som tilsvarer om lag halvparten av de samlede norske utslippene av klimagasser. Fra 1990 og fram til 2020 vil det årlige netto opptaket av CO₂ i norske skoger øke med 12 millioner tonn.

Dagens høye karbonopptak i skogen er et resultat av den jobben kloke forgjengere – generasjonene før oss – har gjort gjennom planting og aktivt skogbruk. Samtidig viser prognosene at dersom vi ikke setter i verk aktive tiltak, vil skogen ta opp mindre CO₂ i framtiden. Derfor vil regjeringen følge rådet fra FNs klimapanel om å føre en aktiv og bærekraftig skogforvaltning. Nå skal vi følge opp og gjøre vår del av jobben. Også i framtiden skal skogen være et av Norges viktigste bidrag for å nå klimamålene. For å få til dette må vi ha innsats på en rekke områder.

Det første som skal gjøres, er at skogarealet skal økes gjennom tilplanting av skog på nye områder. I Klimakur er det gjort beregninger av effekten av å øke skogarealet med 1 million og 5 millioner dekar i løpet av 50 år. Det vil gi et årlig meropptak på henholdsvis 2,2 og 8 millioner tonn CO₂. Regjeringen skal legge fram en strategi for økt planting på nye arealer. Utarbeidelse av miljøkriterier vil være en viktig og naturlig del av denne strategien.

Så skal vi øke karbonlageret i skogen gjennom en aktiv, bærekraftig skogpolitikk. En aktiv skogpolitikk bygger på flere ulike tiltak som må spille sammen. På områder hvor det har vært hugget, skal det plantes tettere etter hogst. Plantene vi skal bruke, skal være bedre tilpasset dagens og morgendagens klima. Derfor skal vi styrke innsatsen innen skogplanteforedling. Så vil vi gjeninnføre forbud mot hogst av ungskog.

Det tredje er at regjeringen vil bedre incentivene for uttak av råstoff til bioenergi. Det skal legges særlig vekt på å ta ut mer hogstavfall som greiner og topper, også benevnt GROT. Mer enn halvparten av tiltakene Klimakur utredet, involverte bruk av bioenergi. Regjeringens mål om økt utbygging av inntil 14 TWh bioenergi innen 2020 ligger derfor fast. Landbruks- og matdepartementet har allerede en energiflisordning, som er et godt og målrettet tiltak for å øke uttaket av skogråstoff til bioenergi. Ordningen er blitt svært vellykket, og aktiviteten har nå blitt så høy at ordningen går tom for midler lenge før året er omme.

Vi vil også utrede en ordning med frivillig klimatiltak i skog, der bl.a. muligheten for å lage samarbeidsavtaler med grunneiere om etablering av klimaskoger skal utredes. Ideen bak dette forslaget er å fange opp en vilje eller et ønske flere har, til å bidra med klimatiltak på frivillig grunnlag. Det finnes allerede eksempler på at aktører – bl.a. i Nord-Trøndelag fylkeskommune – finansierer karbonopptak i skog gjennom skogplanting, som «betaling» for utslipp fra en bedrift eller utslipp knyttet til flyreiser.

Så vil vi sikre mer bevisste valg av klimavennlige konstruksjonsmaterialer i byggsektoren, f.eks. trematerialer som kan gi mindre klimagassutslipp i en livsløpssammenheng enn andre tradisjonelle materialer. Trebasert innovasjonsprogram som finansieres av Landbruks- og matdepartementet og forvaltes av Innovasjon Norge, er i denne sammenhengen et viktig virkemiddel for å øke kompetansen på god og framtidsrettet bruk av tre.

En aktiv bruk av skogen er en jordnær og konkret klimapolitikk som kan settes i gang fra dag én, uten komplisert teknologi. Dette er også et av de billigste klimatiltakene vi kan gjøre. Det er også viktig å ha med seg perspektivet at god bruk av skog i klimapolitikken også er god næringspolitikk.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Siri A. Meling (H) [17:23:23]: Statsråden snakket mye om skog i sitt innlegg, og lite om husdyr og muligheten for bruk av biogass. Med den flertallsenigheten som er oppnådd, er vi fra Høyres side glad for at vi nå skal få en egen biogasstrategi. Vi har et stort potensial når det gjelder biogass, ikke minst hvis den blir oppgradert til drivstoff.

Mitt spørsmål er: Hva vil landbruksministeren gjøre for å bidra til at vi får en skikkelig offensiv og god biogasstrategi i dette landet, til gunst for klimaet, men også for alle bøndene som har kyr og andre husdyr, og hvor man kan lempe litt på kravene i forhold til spredere – slå flere gode fluer i én smekk når det gjelder biogassatsing?

Statsråd Lars Peder Brekk [17:24:33]: La meg først si at jeg er veldig enig med representanten Meling i at biogassatsing er et viktig tiltak, og jeg er veldig glad for at det er med i arbeidet videre.

Vi startet med biogassarbeidet allerede i St.meld. nr. 39 for 2008–2009 som ble behandlet i Stortinget i 2009, altså landbrukets egen klimamelding. Da var biogassatsingen et av de viktigste satsingsområdene som var analysert der. I ettertid har vi sett at biogass er et ganske kostbart tiltak. Samtidig er det viktig at vi jobber videre for å utvikle systemer, slik at vi kan ta i bruk både matavfall og husdyravfall til biogassatsingen. Jeg er veldig opptatt av å gjøre det videre, og jeg har allerede startet det arbeidet gjennom at vi i forbindelse med tilbudet når det gjaldt jordbruksavtalen, satte av penger til en pilotordning for bruk av biogass i landbruket.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [17:25:34]: Siden statsråden snakket om skog og representanten Meling snakket om biogass, fortsetter jeg litt på biogass.

Det er slik at man er litt patriot, og det kan man jo være noen ganger, og kommer fra en by som har vært framme lenge når det gjelder bruk av biogass – Fredrikstad er en slik by. Nå har vi fått enighet med regjeringen om at det er behov for en nasjonal tverrsektoriell biogasstrategi. Da er det slik at landbruksministeren kan levere ressurser inn til en slik strategi, miljøvernministeren har ansvar for klima, olje- og energiministeren har ansvar for energi, kommunal- og regionalministeren har ansvar for avfall, og samferdselsministeren skal få lov til å bruke det. Men alle disse får plass rundt et bord, det kreves bare at de setter seg ned. Det er riktig som statsråden sa, at det er et kostbart tiltak. Det skal ut fra de forhandlingene landbruket har hatt, settes i verk en pilotordning.

Men hva mer kan vi forvente oss fra denne regjeringens side?

Statsråd Lars Peder Brekk [17:26:37]: For det første vil jeg understreke, som jeg sa i mitt svar til forrige replikant, at det arbeidet var reflektert og jobbet grundig med i forbindelse med St.meld. nr. 39, behandlet i Stortinget i 2009. Og så må vi innse at det er et av de mer kostbare tiltakene, slik vi kjenner teknologien og mulighetene i dag. Jeg er veldig opptatt av at vi skal jobbe sammen med de ulike aktørene, som representanten her understreker, for på den måten å finne ut hvordan vi kan virkeliggjøre mulighetene til å ta i bruk både avfall fra husdyrsektoren og matavfall, og på den måten sørge for å få kostnadseffektive løsninger på biogass.

Arbeidet skal starte ved at man bl.a. ser på en felles strategi som er nedfelt her i arbeidet med klimaforliket.

Trine Skei Grande (V) [17:27:40]: Jeg merker meg statsrådens sterke engasjement for gran. Nå uttrykte miljøvernministeren i denne prosessen at han ikke ønsket seg noen granplantasjer på Vestlandet. Det er Venstre veldig enig i, og det er ingenting i denne meldinga som legger noe grunnlag for at vi skal starte med den typen produksjon, og at vi skal undergrave artsmangfoldet, som også er en viktig del av det miljøet vi faktisk er med og kjemper for.

Så spørsmålet mitt til statsråden er om han deler miljøvernministerens uttalelser og bemerkninger og Venstres meninger da vi skrev under dette forliket.

Statsråd Lars Peder Brekk [17:28:26]: Vi deler det synspunktet at vi skal utnytte skogen aktivt til klimatiltak. Det er nok litt ulike meninger i de ulike partiene når det gjelder hvilken måte en skal bruke skogen på i en slik sammenheng. Det tror jeg vi skal ta med oss, i og med at Venstre forrige gang de var med i regjering, var med og avviklet litt av den aktive skogpolitikken som vi har gjeninnført i ettertid.

Når det gjelder bruken av gran, vil jeg si det slik at gran er en naturlig del av norsk natur. Den har vi hatt siden før istiden, og den vil vi selvsagt bruke framover. Det vi diskuterer, er i hvilken grad vi skal bruke utenlandske gransorter, i hvilken grad vi skal plante det i framtiden. Jeg tror vi i fellesskap skal finne gode løsninger på det, slik som det er nedfelt i det nye forskriftsverket som er laget av Miljøverndepartementet, og som selvsagt støttes av oss. Vi vet at vi skal bruke gran i framtiden og samtidig ivareta naturmangfoldet.

Øyvind Korsberg hadde her overtatt presidentplassen.

Lars Myraune (H) [17:29:38]: For en tid siden innførte regjeringen en tilskuddsordning for varmeproduksjon av ved på gårdsbruk rundt omkring i Norge. Det synes å være et godt tiltak, særlig i lys av den klimameldingen som det er blitt enighet om. Sist år gikk den kassen tom tidlig på året, slik at de siste som søkte, ble overført til i år. Nå sies det at kassen for 2012 allerede er tom.

Hvordan synes statsråden at det rimer med den klimameldingen som det nå er enighet om, og hva har han tenkt til å gjøre med det?

Statsråd Lars Peder Brekk [17:30:16]: Det representanten Myraune antakelig mener, er energiflisordningen – ikke en ordning for produksjon av ved.

Energiflisordningen er viktig. Den ble innført for flere år siden, og vi har videreført den hvert eneste år. Det er riktig, som representanten Myraune understreker, at suksessen med denne ordningen er stor. Den gikk tom for penger i fjor, og prognosene nå er at det blir lite penger etter august og utover. Vi har tilført de midler vi så langt har hatt budsjetter til på den ordningen, og vi vil selvsagt i forbindelse med kommende budsjett vurdere hvordan vi skal styrke det også i framtiden. Jeg mener det arbeidet som er gjort, har vært en viktig bit når det gjelder klimasatsingen innenfor skogbruket.

Siri A. Meling (H) [17:31:11]: Jeg må ta ytterligere et spørsmål når det gjelder biogass. Som statsråden, og for så vidt representanten Line Henriette Hjemdal, var inne på, er dette et område hvor flere departementer og statsråder har ansvar: Finansdepartementet har et ansvar, og Miljøverndepartementet, Olje- og energidepartementet, Samferdselsdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet og Landbruks- og matdepartementet. Det som gjerne skjer i den type problemstillinger, er at ingen tar ballen og fører an med tanke på å kjempe gjennom en satsing.

Mitt spørsmål og utfordring til landbruksministeren er: Vil han ta på seg den førerrollen og være kaptein for at vi får en skikkelig biogasstrategi, og at bønder rundt omkring i hele Norge får anledning til å utnytte den gjødselskilden som tilleggsnæring i forbindelse med driften av sine gårder?

Statsråd Lars Peder Brekk [17:32:09]: Som jeg har nevnt i tidligere innlegg her, er Landbruks- og matdepartementet det eneste departementet som har laget sin egen klimamelding. Det ble gjort i 2008–2009, og den ble behandlet i 2009. Der står det fast at regjeringen ønsker en satsing på biogass, og det var det viktigste tiltaket fra landbrukssiden i denne meldingen.

Det er klart at når vi nå skal lage en strategi, må det involvere mange departementer, slik som klimaforliket legger opp til. Det er jeg helt enig i. Det er helt åpenbart at i og med at vi allerede for lenge siden har startet denne jobben og satt av noe penger gjennom tilbudet i jordbruksforhandlingene, vil jeg gjerne ta på meg om ikke en kapteinsrolle, så i alle fall en utfordrerrolle, for å sørge for at vi får resultater av det arbeidet. Det arbeidet er viktig, men det er også viktig at vi får kostnadseffektive og gode teknologiske løsninger.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Bendiks H. Arnesen (A) [17:33:33]: Målet i denne meldingen om å få ned utslippene av klimagasser og skape ny teknologiutvikling viser Norges store ambisjoner på dette området. Med slike store og viktige ambisjoner er det viktig med en bred enighet i Stortinget, og jeg er glad for at dette nå er tilfellet.

Jeg må si at jeg undrer meg over Fremskrittspartiets argumentasjon når vi hører på representanten Amundsen her i dag. Jeg må spørre: Hva er det som er så galt med å begrense utslippene selv om Fremskrittspartiet skulle ha rett i sine antakelser?

God klimapolitikk skal også være god næringspolitikk, og også her må Norge være i fremste rekke. Vi ser mange eksempler på at miljøtiltak har skapt arbeidsplasser, ikke minst innenfor ivaretakelse av avfall og gjenvinning. Vi ser nå at næringslivet spiller meget godt på lag for å finne gode løsninger som er bra både for klimaet og for bedriftene. Kreativiteten er stor, og mange kloke hoder jobber intenst med å tilpasse næringslivet til nye og viktige miljøkrav. Dette har gitt gode resultater, og vil gi mange, mange flere. I Troms har vi et godt bevis på dette når det gjelder Finnfjord smelteverk i Lenvik kommune i Troms. Denne bedriften har selv tatt grep for å modernisere bedriften miljøriktig, men det som skjer ved denne bedriften, viser også hvor viktig det er med statlige, gode virkemidler som drahjelp.

Det er heller ikke tvil om at vår samferdselssektor kan bli langt mer klimavennlig. Jeg ferdes mye på norske veier, særlig oppe i nord. Det som slår meg, er den enorme trafikkveksten av vogntog som har skjedd de siste årene. Fisk og andre viktige varer skal fort fram til markedet, og avstandene er både lange og kronglete. Jeg mener derfor at det er nødvendig å se på en jernbaneutbygging også i nord som et klima- og miljøprosjekt, og et viktig næringsprosjekt for å innfri den satsingen som nå skjer på nordområdene.

Slik varetransport vil bare øke i årene som kommer, hvis vi skal få det slik vi gjerne ønsker. Vi må også ha mer gods over fra vei til sjø, men dette betinger en enda bedre infrastruktur også på havet, i form av havner og farleder. Et slikt viktig tiltak langs norskekysten er Stad skipstunnel. De fleste som har reist på havet og langs den norske kysten, kjenner Stadhavet. En realisering av denne tunnelen er et meget viktig tiltak for hele landet og er utvilsomt både et miljøprosjekt, et næringsprosjekt og et prosjekt for sikkerhet på havet.

Vi skal selvfølgelig også være opptatt av å begrense biltrafikken i byene, men vi må ikke ofre distriktene i klimakampens navn. Klimatiltak som svekker bosettingen og næringslivet i distriktene, vil være svært dårlig miljøpolitikk. I distriktene er det begrensede muligheter for å øke kapasiteten på kollektivtrafikken. Dette vet alle vi som er engasjert i distriktspolitikk og bor i slike bygder. Dette må også være med i vurderingen, og det må vurderes ordninger hvor det f.eks. kan være differensierte løsninger mellom by og land når det gjelder avgifter og restriksjoner på bruk av privatbil.

Privatbil og taxi er distriktenes viktigste kollektivtilbud, og befolkningen her må ikke bli straffet fordi de ikke har et busstilbud.

Siri A. Meling (H) [17:38:27]: Høyre er fornøyd med at det omsider har kommet en klimamelding fra regjeringen. Vi har dessverre måttet etterlyse denne meldingen gjentatte ganger. Det er lite kledelig at vi på den ene siden definerer klimautfordringen til å være vår tids kanskje største utfordring, og samtidig opplever gjentatte utsettelser av regjeringens klimamelding, som skal gi retning for og komme med tiltak i klimapolitikken fremover.

Klima og energi henger nøye sammen. Vår velferd er i hovedsak bygd opp rundt petroleumsressursene på norsk sokkel, og fossil energibruk er en vesentlig del av klimagassutslippene. Vi har som nasjon et ansvar for å bidra til å løse denne utfordringen, kanskje et større ansvar enn størrelsen når det gjelder befolkning, skulle tilsi.

Når det er sagt, vil jeg også uttrykke stolthet over petroleumsnæringen vår og de grep som den har gjort for å få ned klimagassutslippene på norsk sokkel, som gjør at de i dag ligger langt under det som er snittet globalt.

Norge har gode forutsetninger for å bidra i arbeidet med å bekjempe globale klimaendringer. Vi har teknologi, vi har sterke kompetansemiljøer, og vi har kapital til faktisk å kunne gjøre en forskjell.

Utfordringene er store, og vi trenger teknologiske kvantesprang for å realisere det lavutslippssamfunnet som vi ønsker. Vi, som del av den rike verden, trenger å vise utviklingsland at det er mulig å kombinere høy levestandard med lave utslipp, pluss betydningen av å få ned kostnadene ved å kunne rigge seg til for å bli et lavutslippsland. Ved dette blir trusselen med hensyn til klimagassutslippene også et mulighetsbilde for norsk industri.

Nøkkelen til å lykkes ligger mye innenfor utvikling av teknologi. Et av de store grepene som gjøres i forbindelse med klimameldingen, er opprettelsen av et klimateknologifond, som skal være fullfinansiert i 2016. Det er en viktig del av tiltakene for å møte klimautfordringene på en offensiv måte, nemlig ved å gi tilskudd til både utvikling, testing og implementering av nye og umodne teknologier og støtte til mer modne teknologier, f.eks. tilskudd til etablering eller implementering av produksjon.

Høyre hadde ønsket mer avkastning av dette fondet og er for så vidt fornøyd med at avkastningsregimet ikke er bindende, fordi dette betyr at et annet flertall i 2013 har mulighet til å gjøre avkastningen større.

Norsk industri mener bl.a. at det er miljøteknologiprosjekter tilsvarende det dobbelte av beløpet som nå ligger i opplegget, og dette viser med all tydelighet at potensialet innenfor teknologiutvikling og implementering er større enn det som regjeringen legger opp til å kunne utnytte. Jeg tør minne regjeringspartiene på at Forskningsfondet nylig ble nedlagt, nettopp på grunn av at avkastningen fra fondet var for dårlig. Ti års rente på statsobligasjoner er nå på under 2 pst.

Jeg vil også påpeke at prosessen i forbindelse med behandlingen av klimameldingen viser at de fire borgerlige partiene kan snakke sammen på en god måte, også når det gjelder klimaspørsmål, og at Fremskrittspartiet har vært villig til å fravike deler av sine primærstandpunkt. Dette er bra. Det er synd at regjeringspartiene, Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet, ikke har ønsket en tverrpolitisk enighet som også inkluderer Fremskrittspartiet. Dette er åpenbart et spill.

Dette er andre gang opposisjonen redder regjeringens klimapolitikk. Vi måtte stramme opp politikken i 2008 og måtte gjøre det samme på ny nå, i 2012. Komitébehandlingen har bidratt til å gjøre klimameldingen mer ambisiøs og forpliktende på viktige områder, og det er vi fra Høyres side godt fornøyd med.

Flertallsinnstillingen er et resultat av enighet mellom seks av partiene her på Stortinget. Jeg synes det er beklagelig at regjeringspartiene ikke ønsket å føre samtaler med alle partiene på Stortinget. Opposisjonspartiene forhandlet som en blokk. Det var derfor ingen grunn til å holde ett av partiene utenfor videre samtaler, ikke minst fordi de kravene som lå til grunn for forliket, faktisk var utarbeidet av alle de fire opposisjonspartiene samlet. Da burde alle partiene fått forhandle om dem også.

Jeg er glad for at denne prosessen på mange måter har brakt de borgerlige partiene sterkere sammen også i disse spørsmålene, men jeg synes det er synd at regjeringspartiene falt for fristelsen til å gjøre et spill ut av det som det burde vært fokusert på: tiltak og reell politikk – og en størst mulig grad av enighet.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa [17:43:51]: Det kjennest godt å vera samferdselsminister frå Senterpartiet og kunna melda at vi er i rute.

Ambisiøse mål vart sette i klimameldinga i 2007. Trass i kraftig vekst i transportsektoren skulle utsleppa ikkje auka. Dette målet vart sett på som lite realistisk frå nokre hald og stempla som altfor krevjande.

Eg er svært fornøgd med dei måla som no er sette for 2020, og for å kunna melda: Vi er godt i rute, målet blir nådd.

For det fyrste: Regjeringa har redusert utsleppa frå nye bilar – over fem år – med 30 pst. gjennom omlegging av avgiftene. Frå å vera ein versting i Europa er vi no mellom dei beste i klassen. For det andre: Vi etablerte Transnova. Det er ein svært viktig reiskap. Vi har investert i infrastruktur i heile landet, noko som gjer at vi er verdas mest klimavennlege. Vi har verdas mest klimavennlege politikk for nullutsleppsbilar. For det tredje: Vi har mangedobla belønningsordninga. Gjennom fireårige avtalar kan vi få på plass eit styrkt kollektivtilbod i byane, kombinert med restriktive tiltak overfor biltrafikken. Det betyr både betre helse, betre miljø og betre framkomelegheit i byområda våre. Trondheim står der i ei særstilling. Dei har gjennom sine tiltak og med sin avtale klart å gå ned 10 pst. når det gjeld biltrafikk, og opp 30 pst. når det gjeld kollektivtrafikk.

Aldri før har vi bygd så mange gang- og sykkelvegar. Reisevaneundersøkinga i 2009 fortalde at talet på folk som brukar bil, går ned, og kollektivtransporten går opp. Langt fleire tek no toget.

Så er det slik at no er det ei ny melding – no er det eit nytt breitt forlik på plass. Det er eit veldig godt grunnlag for ein offensiv klimapolitikk i åra som kjem. Regjeringa seier i meldinga at veksten i folketalet kjem i storbyområda, og at transportutfordringane må takast via kollektivtransport, sykling og gåing. Då kan eg melda at regjeringa har rusta opp jernbanen. Vi er klare for et nytt lyft. Det var ikkje situasjonen i 2005. Investeringane er tredobla, vedlikehaldet er styrkt med 70 pst., det er eit kompetanselyft i jernbaneverket, og vi har no på plass ei utgreiing for intercity på Austlandet som skal gje oss moglegheit til å koma tilbake med ei tidfesting i Nasjonal transportplan.

Så bad vi etatane gjennom NTP-arbeidet om å koma med råd og forslag til korleis staten kan styrkja si medfinansiering inn i byområda. Råd har vi fått. Vi har òg føreslått å dobla innsatsen for sykkel framover. Det er jo samfunnsøkonomisk svært lønnsamt. Lat meg seia: Det at Transnova blir permanent, gjev òg nye moglegheiter for å satsa på nullutsleppsbilar. Eg er glad for det som no kjem fram i forliket, altså at dei ulike ordningane her ligg fast til 2017. Så skal vi redusera utsleppet for nye bilar med 35 pst. Det betyr ytterlegare endring i miljøvenleg retning for avgiftene.

Lat meg seia til slutt: Eg er svært glad for at transport i så stor grad blir lyfta fram. Eit breitt fleirtal i Stortinget står bak. Eg er klar til å følgja opp.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Bård Hoksrud (FrP) [17:49:16]: Statsråden sa hun var glad for å være samferdselsminister. Jeg har lyst til å si: Stakkars vanlige folk som er avhengige av bilen, for det er ikke tvil om at det er bilistene som skal ta mye av det samferdselsministeren er glad for, gjennom restriktive tiltak, rushtidsavgift, veiprising, bompenger og andre trafikkreduserende tiltak.

I forbindelse med forhandlingene fremmet Fremskrittspartiet forslag om at dette i hvert fall ikke måtte gå på bekostning av veiene i resten av landet, når man skulle ha en massiv kollektivsatsing som alle er enige om. Er det ikke da litt flaut å være samferdselsminister og representere et parti som sier at de ønsker å ta hele landet i bruk, når konsekvensene er at det er resten av landet som vil få mindre og dårligere veier, ikke bedre veier, fordi Senterpartiet ikke ønsker å være en del av et bredt forlik hvor altså Fremskrittspartiet kunne vært med og sikret bilistene et skikkelig, godt veinett også i resten av landet?

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa [17:50:12]: Hoksrud sine utsegner må koma av ei gedigen misforståing.

Det er faktisk ikkje slik at det frå no av ikkje skal byggjast vegar rundt omkring i landet. Tvert imot er det slik at vår geografi tilseier at vi må styrkja vegbygginga i distrikta, men samtidig er det heilt avgjerande at med den auken som ein no ser i folketalet i byområda våre, må trafikken takast via kollektivtransport, sykling og gåing.

Så vil eg leggja til at vi har òg ei unik moglegheit til å gje fleire høve til å bu utanfor dei største byområda våre. Det ville jo vera ein stor fordel, både for dei som i dag buset seg i dei største pressområda, og for resten av landet. Men ein styrkt samferdselspolitikk blir det over heile landet i år.

Bård Hoksrud (FrP) [17:51:20]: Ja, jeg hører hva statsråden sier, men jeg har også registrert at representanter for regjeringspartiene har sagt at ja, den satsingen man ønsker å gjøre på kollektiv, vil gå ut over veibevilgningene.

Det betyr jo ikke at det er sånn som statsråden sier, at man skal satse på å bygge veier i hele landet. Problemet er at vi har et veinett som råtner på rot stort sett over hele landet. Hvordan skal statsråden klare det? Er det klimaforliket som er det viktige, eller er det handlingsregelen som er det som betyr noe for denne regjeringen – og ikke minst for statsråden? Konsekvensene nå er at vi har fått et mye større vedlikeholdsforfall på veinettet enn det man hadde før den rød-grønne regjeringen overtok – kanskje fordi man har gjort noe med beregningsmodellene. Men det er ikke tvil om at det aldri har vært større forfall på veinettet enn det det er nå, med bakgrunn i de tallene som er lagt fram i forbindelse med Nasjonal transportplan, som kom i februar måned.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa [17:52:13]: Som Hoksrud vil vera vel kjend med, har regjeringa år for år auka løyvingane både til veg og bane. Det kjem vi til å fortsetja med. Den store debatten om det vil skje i samband med neste Nasjonal transportplan – regjeringa skal leggja fram stortingsmeldinga våren 2013. No føregår det ein omfattande høyringsrunde, som på den eine sida understøttar nettopp behovet for å binda landet betre saman med vegar, særleg i dei områda der det ikkje går bane, men for det andre er ei solid understreking av det krafttaket som framleis må takast i dei største byområda. Heldigvis ser vi resultat allereie, men vi skal forsterka innsatsen i åra framover for kollektivtransport og sykkel- og gangveg i byområda våre.

Øyvind Halleraker (H) [17:53:32]: Vi begynner å bli vant til når statsråd Meltveit Kleppa skal holde innlegg, at første halvdelen av innlegget er en skryteliste. I denne sammenheng er det litt interessant, for dette har stort sett skjedd som følge av et klimaforlik som hun fikk med seg i 2008.

Men jeg syns at vi i dag bør snakke om hva vi vil videre, og ikke minst hvordan vi skal komme dit. Mye av ansvaret for å følge opp dette videre ligger på oss som steller med transportpolitikk, og ikke minst samferdselsministeren. Et av tiltakene er intercityforbindelse på jernbane, som er usedvanlig viktig. Denne statsråden har signalisert store ambisjoner og omtaler det som rask utbygging, men hun omtaler ikke organiseringen. Hvordan vil hun organisere seg for å kunne foreta en rask utbygging i det tempoet hun har skissert?

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa [17:54:36]: Eg trudde at representanten Halleraker utvilsamt skulle bli svært glad når eg no brukte mine to fyrste minutt til å referera kva vi har fått til denne perioden gjennom eit breitt klimaforlik, og så korleis vi no skal få til vegen vidare. For det var ikkje utan vidare avklart at vi kunne nå så langt i 2012 som vi har kome akkurat på transportsektoren.

Så til vegen vidare – eller banen vidare, må eg seia. Ja, det er viktig med rask utbygging. Det gjeld både veg og bane, i dette tilfellet er det bane. Då må vi organisera fornuftig, vi må tilføra meir pengar, vi må planleggja raskare, og vi må òg byggja ut smartare. Vi ser på ulike typar organisering for veg og bane. Eg skal koma tilbake til det igjen.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [17:55:53]: 32 pst. av klimagassene i Norge kommer fra samferdselssektoren – det er vår største sektor. Da er det viktig med målrettede virkemidler, det er viktig med målrettede virkemidler for hele vårt langstrakte land, som er både gode samferdselsløsninger og gode klima- og miljøløsninger.

I klimameldingen sier regjeringen at befolkningsveksten i det sentrale østlandsområdet «skal tas med kollektivtransport, sykkel og gange».

Jeg er glad for samferdselsministerens offensive uttalelser til VG om intercitytog: «(…) innen 2025 så har vi som klar målsetting at Intercity-løsninger skal være på plass», med et vedtak som skal fattes i denne sal til neste vår. Da har vi «12 år på å prosjektere og bygge», sier statsråden. VG er en viktig avis, men Stortingets talerstol er enda viktigere. Kan statsråden gjenta sitt budskap til VG-leserne, fra denne talerstol?

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa [17:56:59]: Min ambisjon er å få på plass eit intercityopplegg så raskt som mogleg, og dei store prosjekta som blir bygde akkurat no, går inn i denne strategien. Sidan den utsegna fall, har vi fått ei utgreiing som seier meir i detalj kva som skal til både av pengar og av tid for å få intercitytog til Halden og Skien og Lillehammer på plass i 2025. Det er difor eg seier i dag at det som var det viktige for meg, var tidfesting. Det er framleis det aller viktigaste. Så skal ulike prosjekt setjast opp mot kvarandre både i regjeringa og i Stortinget våren 2013. Tidfesting skal det bli. Kor raskt heile strekninga er ferdig, må eg koma tilbake til.

Trine Skei Grande (V) [17:58:26]: Nå skal jeg teste ut litt hvordan det er å være på lag med Meltveit Kleppa. Det er mulig spørsmålet blir sett på som en test, og det er det det er ment som: Hvordan vil det klimaforliket som nå ligger på bordet, endre Nasjonal transportplan, og hvordan ser statsråden på de føringene som ligger i dette forliket i forhold til de forslagene hun skal legge på bordet?

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa [17:58:52]: På eitt minutt trur eg ikkje at eg kan svara på det fullt ut, men lat meg berre seia: For det fyrste skal alle formuleringar som gjeld kollektivinnsats, statleg medverknad, arealomsyn og òg miljø- og klimaomsyn, forsterkast. Det er det eine.

Så har eg allereie gjort avtale med miljøvernministeren om at vi etter denne debatten og etter dette forliket, som han har vore endå meir på innsida av – naturleg nok – enn eg har, skal drøfta endå meir konkret på kva måte vi skal følgja opp utover det som er sagt i meldinga og forliket.

Presidenten: Da er replikkordskiftet omme.

De talerne som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Helga Pedersen (A) [18:00:14]: Klimaproblemet er vår tids største utfordring. Klimatrusselen er grenseløs, og derfor er det også et tema som krever nye løsninger, både nasjonalt og internasjonalt. Jeg vil også si at den oppvoksende generasjon, som skal overta kloden etter oss, fortjener en forutsigbar, ansvarlig og ambisiøs klimapolitikk. Det krever langsiktighet i politikken. Derfor er det veldig bra at det nå er seks partier som står sammen om klimapolitikken for årene framover. Klimaforlikspartnerne fra 2008 har tatt et stort steg videre, og det vil jeg rose og takke alle våre fem forhandlingspartnere for på tvers av den politiske skalaen.

Så vil jeg legge til at for Arbeiderpartiet er inngangen til disse spørsmålene at det både er mulig og helt nødvendig å kombinere ansvar for klimaet med hensynet til å trygge norske arbeidsplasser for tiårene som kommer. For Arbeiderpartiet går derfor god klimapolitikk og god næringspolitikk hånd i hånd. Det handler for det første om det vi nå har fått til, om å sikre forutsigbarhet i politikken. For det andre handler det om at forurenser skal betale, og at det slik sett skal lønne seg å kutte i utslipp. For det tredje handler det om at norsk næringsliv, som er svært omstillingsdyktig, også skal klare å ta de omstillingene som klimakutt og klimaendringene krever. Det følger også klimameldingen og forliket opp med det teknologifondet der fellesskapet er med på å ta regningen både for å utvikle og ta i bruk ny teknologi som bidrar til at norsk næringsliv skal klare også de omstillingene som klimaproblemet krever.

Det er få land i denne verden som har større muligheter og bedre forutsetninger enn det Norge har til å møte klimatrusselen og takle endringene, men også til å bidra med løsninger. Vi løser ikke klimaproblemet alene i Norge, men med det stortingsflertallet vil vedta i dag, gir vi et riktig og viktig bidrag.

Bård Hoksrud (FrP) [18:03:11]: Det har vært mye lovprisning av hvor fantastisk flott dette forliket har vært. Jeg skal ikke begi meg ut på det, det er det andre som sikkert vil gjøre mer av.

Representanten Egeland sier at det finnes ikke noen viktigere sak i verden enn å gjøre noe med klimapolitikken – kanskje med unntak av handlingsregelen da, som han er en del av. Men hva er det man konkret foreslår på transportsektoren, som er det området jeg jobber med til daglig? Ja, elbilforslaget er veldig bra, men hvorfor skal vi sette en begrensning på 50 000 biler? Det burde vært åpent, vi burde sagt at det er kjempebra. Hvis det er virkelig er slik at man ønsker å redusere klimautslippene mest mulig, burde det vært hallelujastemning enten det var 50 000 eller 100 000. Jeg vet at det bare er i overkant av 6 000 biler som er registrert nå, men i dag så vi noen fantastiske nye biler som gjør at det faktisk kan være interessant for mange flere å gå til innkjøp av en elbil. Jeg synes det er dumt at det mest konkrete man klarer her, er maks 50 000, så skal vi vurdere hva vi gjør videre. Det burde i hvert fall vært 100 000, som Elbilforeningen sto på utsiden her og utfordret oss på i dag.

Det er bra at man ønsker mer miljøvennlig drivstoff. Ja, det var vel derfor man fjernet fritaket på biodrivstoff, eller derfor man innførte mineraloljeavgift på GTL, som ikke er noen mineralolje, fordi man er opptatt av å gjøre noe med klimaet og utfordringene når det gjelder klima. Jeg begynner faktisk å lure. Når jeg ser alle forslagene som ligger her, er det veldig mye god jul og gode ønsker, men veldig lite konkret.

Fremskrittspartiet er opptatt av å bygge ut intercitytriangelet. Samferdselsministeren ble utfordret i replikkordskiftet. Kunne hun ikke i hvert fall vært konkret og sagt at innen 2023 skal hele intercitytriangelet mellom Skien–Lillehammer–Oslo og Oslo–Halden være bygd ut? Det ville vært ambisiøst, det ville vært å ta klimautfordringene på alvor. Men flertallet er jo ikke der, man skal vurdere, komme tilbake i Nasjonal transportplan. På samme måte sier man det når det gjelder andre kollektivområder, man skal se på hvordan man skal øke kollektivandelen i de store byene. Det skal være en plan, vi skal komme tilbake til det. Hvis man hadde hatt en skikkelig klimamelding med noe man virkelig ville, hadde det jo vært konkrete mål. I dag hadde vi et seminar med anleggsbransjen innenfor vei og jernbane. De sier: Kan dere ikke være tøffe og si at til da skal det være ferdig, så leverer vi det – ikke sånne dårlige formuleringer som ikke er forpliktende?

Innenfor transportsektoren er det masse godord, og jeg har hørt mange lovord i dag, som sagt. Men jeg har sett utrolig lite konkret i det som ligger i klimameldingen. Fremskrittspartiet kunne vært med på masse av det som ligger der, men på grunn av at noen ønsker et politisk spill, valgte man istedenfor å få til en full løsning med alle partiene, å ønske en konflikt.

Bent Høie (H) [18:06:28]: De menneskeskapte klimaendringene gir oss store utfordringer, men også store muligheter hvis en møter det tidlig og offensivt. For et konservativt parti som Høyre er det vesentlig å legge til grunn et føre-var-prinsipp og samtidig sikre at vi ikke gir våre etterkommere jobben med å rydde opp etter oss.

Ved klimaforliket i 2008 bidro Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre til at vi satte oss mer ambisiøse mål i klimapolitikken. Klimameldingen skulle gi oss svarene på hvordan en skulle nå disse målene. Derfor har Høyre vært utålmodig med hensyn til regjeringens gjentatte utsettelser av denne meldingen. Jo lengre tid det går, jo vanskeligere er det å nå målene fra klimaforliket.

Regjeringspartienes krav om at Fremskrittspartiet ikke skulle ses ved forhandlingsbordet, satte mulighetene for et bredt forlik i fare. Men for Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre var det imidlertid viktigere å få til resultater enn å fortsette spillet. Men ikke resultater for enhver pris. Vi forhandlet med utgangspunkt i de kravene som vi også var blitt enige med Fremskrittspartiet om. Derfor vil også flertallet av forslagene i dag bli vedtatt enstemmig. Man kan på mange måter si at denne prosessen ikke bare bidro til en bedre klimamelding, men den bidro også til et bedre klima-klima mellom de ikke-sosialistiske partiene.

Vi mente at regjeringen hadde brukt for lang tid på arbeidet med å få ferdig meldingen, og var derfor i forhandlingene spesielt opptatt av å få til flere forpliktende tiltak og penger allerede i 2013. Hadde vi ikke fått til dette, ville mye av behovet for et forlik vært borte. Etter 2013 vil vi uansett arbeide for at flertallet har en enda mer ambisiøs politikk.

Fra forliket vil jeg spesielt trekke fram en styrket og bedre belønningsordning for kollektivtransport i storbyene, det at man allerede i 2013 får konkrete tiltak i arbeidet med å fase ut oljefyring rundt omkring i landet, både i private hus og i offentlige hus, og ikke minst vil jeg trekke fram et styrket miljøteknologifond.

Om dette siste er det uenighet om hvordan avkastningen av fondet skal settes. Fra Høyres side vil vi jobbe for at man kan få en større avkastning, slik at man raskere kan innfase større beløp når det gjelder å utvikle ny, miljøvennlig teknologi. Norge har det beste utgangspunktet for å være et foregangsland på dette området, hvis man legger en mer ambisiøs politikk til grunn.

Audun Lysbakken (SV) [18:09:41]: Det er en fare for at det blir en floskel når taler etter taler gjentar at vi i dag diskuterer det som er vår tids viktigste spørsmål. Ikke desto mindre er det riktig, fordi om vi er i stand til å avverge en dramatisk global oppvarming eller ikke i årene som kommer, avgjør hvorvidt vi kommer til å nå alle våre andre viktige politiske mål. Det gjelder det som er knyttet til å begrense krig og konflikt, det som er knyttet til å sørge for mat og vann til alle, og det gjelder det som er knyttet til å sørge for at vi unngår store, ufrivillige folkeforflytninger i verden. Det vil også bestemme hvilke rammebetingelser vi får, når det gjelder å utvikle vårt velferdssamfunn videre.

Det som vi får i dag, er et nytt gulv i norsk klimapolitikk. En ny felles plattform som vi skal bygge klimapolitikken videre fra, får et bredt flertall i denne sal.

I den klimameldingen som ligger til grunn for forliket, er det betydelig gjennomslag for en måte å tenke klimapolitikk på som SV har stått for i lang tid. Det er knyttet til behovet for nasjonale mål, for gjennomføring av tiltak – sektor for sektor – og en erkjennelse av at vi også må ha tiltak i de sektorene som er omfattet av kvotesystemer. Det er en erkjennelse av at vi ikke kan bidra til å løse klimaproblemene bare gjennom kvotehandel ute i verden. Vi må også ta grep som monner hjemme i Norge.

Det som også gjennomsyrer klimameldingen, er en klar forståelse av at det også er et bidrag til egen, framtidig velferd og velstand. Det er gjennom å være tidlig ute i den omstillingen som verden må gjennom, at Norge kan sørge for at vi har et konkurransedyktig næringsliv, at vi utvikler framtidens arbeidsplasser, og at vi skaper et samfunn som blir bedre og ikke verre å leve i, for oss alle.

Lavutslippssamfunnet blir et fantastisk samfunn. Vi må bort fra en debatt som tegner et bilde av at det å redusere utslippene av klimagasser først og fremst handler om ofre og forsakelser. Det handler i stedet om å skape det vi skal leve av i morgen, det handler om økt framkommelighet, det handler om bedre biler og hus, det handler om nye arbeidsplasser, ny industri, innovasjon og ny teknologi. Fantastiske muligheter for de samfunnene som vet å gripe dem.

Jeg har lyst til å takke opposisjonen – tre av fire partier – for at de har bidratt konstruktivt til konkretisering på en del viktige punkter av det som har blitt lagt fram i klimameldingen. Det gir oss en forutsigbarhet for at dette gulvet skal vi bygge videre på. Det vi vedtar i dag, er ikke noe tak for klimapolitikken og dermed heller ikke noe sluttpunkt for klimadebatten. Nå må vi videre utfordre hverandre på den politiske viljen og motet som skal til for å virkeliggjøre det som vi ble enige om i dag, og trekke det enda lenger, slik at vi når målene.

Knut Arild Hareide (KrF) [18:13:03]: Det er brei einigheit på Stortinget, og eg har lyst til å takke alle som har vore med og bidrege til det.

Me samla oss 17. januar 2008, og me samlar oss igjen 7. juni 2012. Me har ein veldig god tradisjon i Noreg: Når det er store, viktige saker, samlar me oss nettopp i breie forlik. Det gjeld om det er spørsmål om skatt og nye skattesystem. Det gjeld om det er saker som handlar om eit nytt pensjonssystem. Det gjeld i spørsmål om å skilje stat og kyrkje, og det gjeld i spørsmål som gjeld klima.

Denne gongen har me bidrege til å få både betre og meir ambisiøse tiltak. Det er eg veldig glad for.

Det som har vore viktig no, er at me har fått føreseielegheit. Det er mange som har nemnt elbilane. Det er òg fleire som har nemnt at me no har teke dei første stega mot ei klimalov, etter inspirasjon frå Storbritannia.

Det eg har lyst til å nemne, er det at me no også får staten til å bidra når gjeld bybanar og store kollektivtiltak innafor byane våre. Det treng me, for i dag har me eit stort paradoks, nemleg at me har store bypakkar som er konstruerte slik at viss me lukkast med det som er tanken, og får fleire til å reise kollektivt, forsvinn finansieringa under bypakkane. Lukkast me ved at fleire reiser kollektivt, blir det færre som kjører bil, og me står da i den situasjonen at finansieringa forsvinn under den konstruksjonen. Derfor har me gjort både gode og viktige tiltak.

Eg må òg få seie noko om prosessen. Regjeringspartia valde å forhandle i komité. Der er Framstegspartiet, der er ikkje Venstre, som bl.a. var partnar i forliket i 2008. Men eg er veldig glad for at sjølv om dei forhandlingane braut saman, kom regjeringspartia tilbake og tok nytt initiativ. Kristeleg Folkeparti hadde òg vore open for at Framstegspartiet skulle vore med i dei forhandlingane, sjølv om eg under innlegget til Per-Willy Amundsen i dag tenkte at ein måtte ha vore sterk i trua for å tru at det skulle ført fram. Men det er jo Kristeleg Folkeparti, og me tek òg ei utfordring.

Det eg vil seie, er at desse forhandlingane har gitt meg større tru på nettopp det å samarbeide med Høgre, som har vist forståing for kor viktig denne saka er.

Alf Egil Holmelid (SV) [18:16:25]: SV har i 30 år hevda at god miljøpolitikk kan vere god industripolitikk. No er det synet i ferd med å få breitt gjennomslag både i næringslivet og blant politikarane, og det er eit sentralt element i klimameldinga. Det er SV veldig glad for.

På 1980-talet blei norsk prosessindustri møtt med store miljøutfordringar. Industrien tok utfordringane og satsa på teknologi. Det førte til at dei styrkte konkurranseevna si, og det førte til at dei utvikla ein teknologi som blei ei eksportvare. Vi hadde knapt hatt ein prosessindustri i Noreg i dag dersom vi ikkje hadde hatt ein offensiv miljøpolitikk på 1980-talet. Så allereie då styrkte ein god klimapolitikk – ein god miljøpolitikk – norsk industri.

Eit anna godt eksempel på at god miljøpolitikk er god næringspolitikk, er NO_X-fondet. Då vi fekk utfordringane med NO_X, og dei blei kjende, og vi skulle gjere noko med det, satsa vi på eit samarbeid mellom Miljøverndepartementet og næringa. Det har ført til at vi har overoppfylt målet med å redusere NO_X-utsleppa. Samtidig har vi styrkt konkurransekrafta i fiskeria og på fraktefartøya. Det er, ikkje minst, fleire verft på Sørlandet og Vestlandet som produserer miljøteknologi, som er ein ny marknad som dei kan gå inn på. Det bringar meg til at miljøteknologi er ein sterkt veksande marknad. Viss du les utgreiinga frå FN, vil du sjå at miljøteknologi er ein av dei sterkast veksande internasjonale marknadene.

Då eg kom på Stortinget, var ein av dei tinga eg jobba sterkt for å få på plass, miljøteknologiordninga i Innovasjon Norge, som er ei av dei ordningane eg får mest skryt for når eg reiser til forskjellige bedrifter. Miljøteknologiordninga har lyfta norsk industri inn i ein framtidsretta marknad, nemleg marknaden for fornybar energi og ulike former for reinseteknologi.

Med det som no skjer i klimameldinga, med klimatiltaksfondet, lyftar vi satsinga på miljøteknologi, og dermed på samarbeidet mellom klima og industri, til eit nytt nivå. Vi får tre positive effektar: Vi får redusert CO₂-utsleppa, vi får styrkt konkurranseevna til industrien, og vi får utvikla produkt som gjer at vi kan redusere CO₂-utsleppa i andre land, langt meir enn vi gjer heime, fordi Noreg er eit høgteknologiland, som kan utvikle teknologi det vil ta lang tid å utvikle i land med dårlegare teknologibase. Difor har vi eit kinderegg, CO₂-reduksjon i Noreg, styrkt industri og CO₂-reduksjon i heile verda.

Presidenten: Presidenten ber om at de som har ordet, holder seg innenfor den tilmålte taletiden.

Tor-Arne Strøm (A) [18:19:57]: Det er bra at de fleste er glade i dag. Det er jeg også. Klimameldingen representerer en helhet som tar hensyn til både klimaet og industrien. Den enigheten som er kommet fram, er også godt mottatt både i fagbevegelsen og i bedriftene rundt omkring.

Jeg er glad for at regjeringen har lagt fram et grunnlag som har samlet en slik bred støtte. Det er et godt håndverk som er blitt lagt fram. Det er bra at et flertall understreker at dersom verden skal lykkes med å redusere de globale utslippene av klimagasser de neste ti årene, er det avgjørende at det utvikles nye teknologiske løsninger. Det er viktig å understreke at en offensiv nasjonal klimapolitikk må utformes slik at den også blir god næringspolitikk. Klimapolitikken bør bidra til å videreutvikle og omstille vårt næringsliv i klimavennlig retning, og slik at det blir enda mer konkurransedyktig. Teknologiutviklingen står her helt sentralt.

Det er også viktig at man også har understreket betydningen av å hindre såkalt karbonlekkasje. At industriproduksjonen flytter til andre deler av verden, med mindre omfattende klimakrav på grunn av særnorske betingelser eller, rettere sagt, særnorske rammebetingelser, må ikke skje. Norsk industri er på mange områder den mest miljøvennlige i verden, og det vil være svært uheldig for det globale klimaet dersom norsk industriproduksjon flyttes til land med mindre eller dårligere klimapolitikk.

Det er også bra at norske bedrifter, forskningsmiljøer og organisasjoner har kompetanse og kunnskap til å utgjøre en forskjell på framtidens klima. Norge er privilegert og har økonomisk mulighet til å satse sterkt på dette. Men det krever samarbeid mellom næringsliv, forskningsmiljøer, og, ikke minst, politiske myndigheter. Dette er et godt forlik for et bedre klima.

At rikdommen vår i tillegg i stor grad kom fra produksjon av fossil energi, gjør ikke dette ansvaret noe mindre. Vi vil ha en nasjonal satsing på klimateknologi. Det lover godt for industriutviklingen i dette landet og for framtiden.

Til slutt vil jeg si meg enig med representanten Bendiks H. Arnesen i at når man snakker om det vi står overfor av samferdselsutfordringer i dette landet, er jeg ikke det minste i tvil om at Stad skipstunnel er et godt miljøprosjekt. Jeg er heller ikke det minste i tvil om at vi også må utvikle de jernbanestrekningene vi har, og her tenker jeg spesielt på Nordlandsbanen og Ofotbanen. Så får vi også se framtiden i møte i en nordområdesatsing, for å se på muligheten for å utvikle jernbane videre.

Bjørn Lødemel (H) [18:23:12]: Etter mykje fram og tilbake klarte regjeringa endeleg å leggje fram ei klimamelding. Det er tydeleg at det har føregått mykje krangling i regjeringa, og meldinga ber tydeleg preg av det. «For lite og for seint» er vel eit passande uttrykk for det som blei lagt fram.

Når ein no endeleg har fått meldinga til handsaming, har det vore jobba godt og målretta frå saksordførar Astrup si side. Det har vore rett mann på rett stad. Dessverre kan vi ikkje seie det same om regjeringspartia sitt bidrag. Det var direkte pinleg å høyre parlamentarisk leiar Helga Pedersen frå Arbeiderpartiet på TV 2 etter at klimameldinga var lagd fram av energi- og miljøkomiteen, og hennar forsøk på å forklare kvifor regjeringspartia ikkje ville ha med Framstegspartiet i forhandlingane. Det var tynt, for å seie det mildt.

Framstegspartiet har vore ryddig i komitéhandsaminga og hadde fortent langt større respekt frå regjeringspartia si side. Det er verdt å merke seg at dei fire borgarlege partia stod saman om felles krav til regjeringa om ein langt meir ambisiøs klimapolitikk enn det regjeringspartia klarte å leggje fram sjølve.

Det er også svært gledeleg å sjå at ein på borgarleg side kan ha ein sakleg og god diskusjon om viktige klimatiltak. Det lovar godt for framtida.

Det er mange viktige tema i klimameldinga. Fleirtalet i komiteen viser til at transportsektoren er den største utsleppssektoren som i hovudsak er utanfor kvotesystemet, og at denne sektoren har størst potensial for innanlandske kutt av klimagassar.

Eit viktig tiltak for å oppnå dette er å få ein større del av godstransporten over frå veg til bane og sjøtransport. Dette er viktige signal til dei som jobbar for betre tilhøve for nærskipsflåten. Trygge farleier og betre rammevilkår er viktige verkemiddel, og som representanten Arnesen viste til, er Stad skipstunnel eit viktig prosjekt for å nå ei slik målsetjing.

Eit anna tema som også er vist til i meldinga, er landstraum for cruisebåtar og ferjer. Dette vil vere viktige tiltak både for å redusere klimagassutsleppa og ikkje minst for å redusere forureinande utslepp. I dei vakre fjordane på Vestlandet er det stor trafikk av cruiseskip. Når det ligg tre–fire store båtar på same tid i ein trong fjord, seier det seg sjølv at ein også merkar det på luftkvaliteten.

Det er no godkjent framlegg til ny standard for høgspent landstraumtilkopling av skip i hamn, bl.a. for cruiseskip. Color Line har allereie sett i drift eit slikt anlegg i Oslo. Det er fleire som no tek initiativ til pilotprosjekt i Noreg, og som vil søke om statleg støtte gjennom Transnova. Dette er bra for klimaet, og det er bra for dei som bur på dei flotte reisemåla vi har i mange av fjordane våre.

Lars Egeland (SV) [18:26:12]: Sjøl om det er delvis overlappende synspunkter mellom Høyre og Fremskrittspartiet, står Fremskrittspartiet fortsatt i en særklasse blant partiene i Norge når det gjelder klimapolitikk. Det hadde rett og slett ikke vært mulig å få til enighet på den tida vi hadde, om Fremskrittspartiet hadde vært med. Det tror jeg bekreftes når vi ser på merknadene og hører på Fremskrittspartiets representanter her i dag.

Fremskrittspartiet er spesielle ved at de ennå ikke har akseptert allmenn kunnskap om klimaendringene. At det er diskusjon om forskningsstatus i flere land, betyr jo ikke at det er vesentlig uenighet om at klimaendringene er menneskeskapte. I europeisk sammenheng utmerker Norge seg dessverre ved at vi har mange klimaskeptikere, og at vi har et parti av en slik størrelse som Fremskrittspartiet, som forfekter slike klimaskeptiske synspunkter. Den kjente klimafornekter og sveiseprofessor Goldberg i Sverige sier jo også at han har ett parti i Norden som han kan stole på, og det er Fremskrittspartiet.

Så kan man si, som Fremskrittspartiet gjør, at man kan jo tro på hva man vil, man kan tro på hekser; det er ikke så farlig, bare man er med på de riktige tiltakene. Men nå er det jo sånn at ikke bare fornekter Fremskrittspartiet årsakene, de er heller ikke med på målene når det gjelder kutt, og de er heller ikke med på det grunnleggende prinsippet om at forurenser skal betale. De sier det sånn at de er mer for gulrot enn pisk.

I markedsøkonomien snakker man om konkurranseforhold. Skal man selge en vare, kan man ikke sette ned prisen både på den varen man vil ha solgt, og på den varen man vil at folk skal slutte å kjøpe. Men det er det Fremskrittspartiet gjør.

Neste år får vi en krevende situasjon med prioritering av midler på samferdselsområdet. Klimameldinga sa at i NTP skal vi få en tidfesting av nytt intercitynett, og flertallet forutsetter at det skal skje raskt. Men vi kan ikke både bygge tog og motorveier i sentrale strøk. Vi kan ikke bygge ut infrastruktur med bybaner og kollektivtrafikk og samtidig legge til rette for økt bilvekst. Det vil bli for krevende økonomisk, men det viktigste er at det vil slå i hjel målet om at vekst i trafikk i byområdene skal tas med kollektivtrafikk eller økning i gående og syklende.

Derfor er jeg veldig glad for at det nå er et tydelig flertall for å bruke bilavgiftene for å dempe det totale transportarbeidet, vri transport fra bilisme til kollektivtrafikk, fortsatt ha en belønningsordning basert på bilreduserende tiltak, samtidig som avgiftene fortsatt skal brukes til å fremme en mer utslippsgjerrig bilpark og mer miljøvennlig drivstoff.

Geir-Ketil Hansen (SV) [18:29:16]: Som flere før meg har sagt: Den saken som behandles i dag, må absolutt anses å være en av de aller viktigste sakene Stortinget behandler i denne perioden. Miljø- og klimautfordringene er vår tids aller største utfordringer. De må løses gjennom internasjonale avtaler, og de må løses i hvert enkelt land. Ingen kan melde seg ut.

I SV er vi svært fornøyd med det som ble regjeringens forslag til klimamelding. Vi var med og laget den, og vi er særdeles godt fornøyd med at det har blitt et bredt forlik her i Stortinget. Det betyr at den klimapolitikken som i dag blir vedtatt, skal gjennomføres uavhengig av framtidige stortingsflertall.

Jeg skal kort kommentere noe av det som står i meldingen om transportsektoren. Utslippene fra sektoren utgjør 32 pst. av de samlede utslippene. Her må det tas et krafttak i årene som kommer. Meldingen gir også klare føringer om tiltak. Hovedfokuset rettes mot styrking av kollektivtransporten i storbyene og mer jernbane. Her er det bred enighet. Jeg vil legge til at det i årene som kommer, også vil være viktig å fokusere på kollektivtransporten utenfor storbyene, kanskje med hovedfokus på å gjøre selve transportsektoren mer klimavennlig, med en overgang til lavutslipp. Vi snakker om hurtigbåter, ferger og buss – og ta gjerne med Hurtigruten. Hurtigbåtene som går langs hele Norskekysten, slipper ut nesten like mye klimagasser som fly.

Vi trenger derfor i framtiden en incentivordning som stimulerer fylkeskommunene og kollektivselskapene til raskt å gå over til lavutslippsmotorer – lavutslippsmaskiner. Jeg understreker dette, for erfaringen fra mitt eget hjemfylke – Nordland, et av de store kollektivfylkene – er at fordi det ble for dyrt, måtte en velge bort de mest miljøvennlige alternativene i siste anbudsrunde for ferger. Det sprengte de økonomiske rammene. Sånn kan det ikke være i framtiden. Det vil nemlig ikke la seg gjøre å få dette til innenfor de ordinære rammene i kommunesektoren. Vi vil trenge en egen incentivordning nettopp for dette.

Så jeg vil oppfordre samferdselsministeren og miljøvernministeren til å følge det opp i det videre arbeidet med Nasjonal transportplan, som kommer neste år.

Øyvind Halleraker (H) [18:32:04]: Selv om det har vært sagt før, tror jeg man tåler at det sies igjen: Denne saken er kanskje den viktigste vi behandler i Stortinget i denne sesjonen. Siden jeg ikke har deltatt direkte i forhandlingene, tror jeg at jeg kan tillate meg å skryte av det man her har fått til.

Et forlik som dette forplikter. Vi skal ikke bare bygge videre på klimapolitikken, men dette blir også viktig for den transportpolitikken vi skal føre. Transportpolitikkens rolle er åpenbar. Det er her vi kan gjøre tydelige og konkrete grep. Kollektivtransportområdet er et slikt politikkområde.

Vi i Høyre la for ett år siden fram vår egen kollektivtransportplan, og jeg er veldig glad for at veldig mange av de tiltakene vi der gikk inn for, nå har fått en plass i det jeg vil kalle et forpliktende klima- og kollektivforlik.

For at ikke storbyene skal kveles av stadig lengre køer på veiene, trengs det nye løsninger. Det tror jeg de aller, aller fleste nå ser. Dette er løsninger som kommer til å koste. Derfor ville vi doble incitamentsordningen – kalt belønningsordningen – for kollektivtrafikken. Det skjer nå. Nå er målsettingen å få den opp i 1 mrd. kr. Vi tok til orde for at staten måtte forplikte seg på 50 pst. av investeringer i nye bybaner og superbusstraseer. Det er også en del av målsettingen i dette forliket – i alle fall prinsipielt. Dette er framtidsrettet. All vekst i persontransport må komme på kollektivfeltet.

Men vi må også tenke nytt, tenke smartere og utvikle modeller som gjør at vi kan virkeliggjøre målene i klimaforliket. Det gjelder organisering, men ikke minst gjelder det finansieringsmodeller.

Ambisjonene som ligger i forliket, harmonerer ikke med Meltveit Kleppas svar her i dag om hvordan målene skal nås. Derfor er jeg skuffet over at verken representanten Hjemdal eller jeg fikk svar på hvordan hun skal virkeliggjøre sine uttalte ambisjoner om intercityforbindelsene og andre jernbaneforbindelser raskt.

Vi har svaret på dette. Vi må ha prosjektorganiseringsmodeller, kall det gjerne prosjektfinansiering. Vi ønsker også et innslag av Offentlig Privat Samarbeid – OPS – i de modellene. Vi tror det er en framtidsrettet løsning som gjør at vi kan frikoble disse store prosjektene fra de årlige budsjettdiskusjonene her i Stortinget, og realisere dem etter en Avinor-modell.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [18:35:32]: Jeg har ikke tenkt å prate verken om spill, om forlik eller om forhandlinger, men bare si at jeg er oppriktig glad for at vi har lyktes med å få på plass et bredt forlik om den framtidige klimapolitikken.

Som senterpartist er forvaltertanken vår refleks – vår samvittighet. Vi skal overlevere jorda til våre etterkommere i minst like god stand som den var da vi sjøl overtok den.

Med dagens klimautfordringer er det en utfordrende oppgave. Klimaforliket peker ut veien for hvordan vi i Norge skal gjøre vår del av den globale jobben for å kunne overlevere jorda i god stand til våre etterkommere.

Å motvirke skadelige klimaendringer handler ikke bare om hva vi ikke skal gjøre, og hva vi skal slutte med. Det handler i like stor grad om hvordan vi kan bruke ressursene våre bedre, og hvordan vi kan utnytte de fantastiske mulighetene Norge har. Det handler også om å la jordas lunger – skogbruket – være en del av løsninga. Det handler om å holde denne lungefunksjonen ved like på en god måte. Skogens kretsløp blir med klimameldinga en del av løsninga. Vi skal bruke skogens ressurser på en aktiv måte. Det skal plantes mer skog, det skal legges til rette for bedre avvirkning. Virket skal brukes til bygg og til energi som skal forsyne norske husholdninger. Det er kjernen i forvaltertanken å utforme politikk som tar de lange linjene opp i seg!

Så handler det om teknologiutvikling og nye løsninger for miljøet. Klimafondet for teknologiutvikling er et redskap for å få mulighetene fram. I tillegg til grønne sertifikater er det nå større muligheter enn noen gang til å få på plass løsninger som tar oss fra det fossile og over i det fornybare samfunnet. Ifølge Energi Norge må vi ansette 1 500 nye hoder i kraftbransjen hvert år i den kommende femårsperioden, dels som følge av foryngelse av arbeidsstokken, men også som følge av økt aktivitet.

Det er gledelig, men det minner oss samtidig på hva som er viktigst for at vi skal kunne nå målene våre. Vi trenger de gode hodene, og dem får vi gjennom god utdannelse. Derfor trenger vi en satsing på realfag, på praktiske fag og mot frafall i videregående skole.

Senterpartister er praktiske, vi liker å fokusere på praktiske løsninger. Om vi ikke oppnår akkurat alt vi ønsker oss, er det viktig å fokusere på løsninger framfor problemer. Derfor er vi glade for at klimapolitikken nå er slått fast i et bredt forlik som vil stå seg i mange år.

Anders B. Werp (H) [18:38:32]: Det er i aller høyeste grad også på sin plass å takke flere generasjoner av skogeiere og skogforvaltere her i dag når vi debatterer denne viktige saken. Vi kan nemlig lese at stående volum i norske skoger er doblet de siste 80 årene.

Nå var nok ikke klimapolitikk og CO₂-binding disse skogeiernes og skogbrukernes målsetting med skogforvaltningen, men det var å utnytte produksjonskapasiteten i norsk utmark. Det gjorde de på en så god måte at vi i dag kan nyte godt av det på et så viktig område som klimapolitikken. Det er det jeg synes det er på sin plass at vi også takker disse dyktige fagfolkene for ved dette ståsted.

Jeg synes også at landbruksministeren hadde en god beskrivelse av nettopp dette forholdet i sitt hovedinnlegg. Det forvalteransvaret som denne næringen har vist gjennom de siste 80 år, er jo også mye av det merknadene i saken dreier seg om: Det skal vi videreføre, og det skal vi endog forsterke ved at vi fokuserer på tiltak for økt skogproduksjon og økt avvirkningsnivå. Avvirkning er nemlig ikke en innveksling umiddelbart av opplagret CO₂. Tvert imot er økt bruk av trefiber i det norske samfunnet et bidrag til økt lagring, og dermed også økt binding, ved at vi kan produsere ny skog på de frigjorte arealene.

Så har jeg også lyst til å understreke en annen ting som skognæringen i Norge utmerker seg ved. De har nemlig fått muligheten gjennom skogpolitikken, fra flere regjeringers side, til å utøve sin næring under prinsippet om frihet under ansvar. På den måten har de ivaretatt artsmangfold, de har tatt miljøhensyn, og nå får de muligheten til å bidra med klimatiltak og – ikke minst – også som følge av det, med næringsutvikling. Så dette er mange gode sider og dimensjoner av denne viktige saken, og vi har mange vi kan takke for at vi har kommet dit vi er i dag.

Eirin Sund (A) [18:41:13]: Først av alt har jeg lyst til å takke saksordføreren, Nikolai Astrup, for vel gjennomført arbeid – både det som formelt er gjort, og det som også i aller høyeste grad er uformelt sagt og gjort – og jeg er spesielt glad for at man la til rette fra dag én for at Venstre, som ikke er i komiteen, også skulle være med i dette arbeidet på en egnet måte.

Jeg registrerte at da regjeringen la fram meldingen, fikk meldingen en god mottakelse i de fleste leirer. Det er en melding som viderefører målene, slik de står i klimaforliket fra 2008. Om det er sagt mange ganger, sier jeg det også: Klimautfordringene er blant de største utfordringene vi står overfor, og klimaendringene er nær knyttet til andre store utfordringer, slik som sult- og miljøkatastrofer. Det at mange har sagt det, viser også her at den markedsbeskrivelsen, den virkeligheten, deler flertallet. Det er viktig.

En god løsning på klimaproblemer krever stor innsats både nasjonalt og internasjonalt, og klimameldingen gir økt innsats på begge disse arenaene. For Arbeiderpartiet har et viktig punkt vært at god klimapolitikk er god næringspolitikk – at dette henger sammen. Vi må innrette klimapolitikken slik at norsk næringsliv kommer styrket ut av klimadebatten. Jeg mener at klimameldingen reflekterer dette målet.

Jeg er spesielt fornøyd med at meldingen er så klar på viktigheten av å satse på kollektivtransport. Transportsystemet rundt de store byene bryter sammen om trafikkveksten skal tas med personbiler. Det er den enkle, men samtidig kompliserte sannheten som vi er nødt til å ta inn over oss som politikere. Derfor er det også så viktig at regjeringen i klimameldingen slår fast at transportveksten i de store byene skal tas med kollektivtrafikk, sykkel og gange. Det er en nødt til å vise igjen når vi skal begynne å jobbe med NTP-en.

For Arbeiderpartiet har det vært tydelig og klart fra dag én, da meldingen ble lagt fram, at vi ønsket oss et bredt flertall bak meldingen. Derfor er det veldig bra å kunne konstatere at Stortinget viser en evne og vilje til å samle seg om et så viktig spørsmål som klima. Her driver vi – som representanten Marianne Marthinsen sa tidligere i dag – «politikk i et generasjonsperspektiv», og da er det helt sentralt å sikre enighet på tvers av politiske skillelinjer.

Når mange i dag har sagt at en av hovedutfordringene er klimapolitikken, er det noe med at de prinsippene og den virkelighetsbeskrivelsen som en da forfekter og legger til grunn, jo er det som er grunnlaget for at en faktisk foreslår de tiltakene som en foreslår. En viser i salen her i dag at det er ikke helt enighet om hvordan virkeligheten ser ut.

Så ønsker jeg også å si til slutt at jeg berømmer både Nikolai Astrup og – ikke minst – statsråd Solhjell, som da det ble et brudd, allikevel snakket sammen på tvers av både den ene og den andre, og fikk opp en dialog som gjorde at Stortinget i dag kan vedta et klimaforlik som vil stå utover 2013 – og utover et spill som en kunne ha risikert å få om dette.

Snorre Serigstad Valen (SV) [18:44:31]: Jeg har også lyst til å gratulere saksordføreren, Nikolai Astrup, med godt arbeid. At man klarte å samle seg om et forlik, er veldig bra. Noe av det fineste med klimaforliket som vi har fått til på Stortinget, er nettopp at det viser en nasjonalforsamling som tar inn over seg den trusselen som menneskeskapte klimaendringer faktisk representerer.

Klimatrusselen er et skremmende eksempel på hvor utrolig vanskelig det er for veldig mange å agere selv i møte med en helt konkret og håndgripelig og i siste instans eksistensiell trussel. Det å møte en slik trussel krever en evne til samarbeid og en vilje til å endre. Selv om det i det daglige ordskiftet i norsk politikk kan være store avstander i klimapolitikken partiene imellom, er det en av det norske demokratiets flotteste egenskaper at partiene greier å finne sammen i forlik om viktige politiske saker – selvfølgelig gitt at forlikene er gode nok.

I dette tilfellet er det mye å glede seg over. Jeg mener at satsingen på kollektivtrafikk kanskje er noe som står mitt hjerte ekstra nært. I rød-grønne Trondheim har viljen til å satse både på trafikkregulerende og på belønnende tiltak båret frukter på kort tid. Det er mange flere som bruker kollektivtransport, punktligheten har økt, og bilbruken har stupt i sentrum. Det er bra for klimaet, det er som i de andre storbyene i Norge, bra for å kunne ta unna den store veksten i regionen, det er bra for alle dem som er avhengige av kollektivtrafikk for å få hverdagen til å gå opp, og det er veldig bra for de mange som sliter med astma- og allergiplager. Tiltak som øker kollektivbruken og senker biltettheten, er veldig, veldig gode eksempler på at klimapolitikk ikke først og fremst handler om forsakelser og byrder, men om muligheten til å organisere seg bedre og finne smartere løsninger og utvikle sunnere alternativer.

Det samme gjelder klimafond. Man har i deler av debatten fått inntrykk av at tiltak i kvotepliktig sektor i Norge nærmest er en slags form for organisert industridød. Det var endog en representant fra Fremskrittspartiet som kalte det hele for selvskading, og det er selvfølgelig bare tull. Representantene Holmelid og Lysbakken har helt rett i at det er mulighetene i klimatiltakene som er viktig – klimatiltak som skaper tryggere arbeidsplasser, som skaper nye arbeidsplasser, som skaper bedre framkommelighet og renere luft. Det er vanskelig å skjønne hvordan man kan stille seg på siden av den typen tiltak, og det er enda vanskeligere å forstå hvordan man kan polemisere mot dem.

Jeg har til slutt lyst til å løfte fram én aktør som har vært utrolig viktig, og som kommer til å fortsette å være en av de aller, aller viktigste premissleverandørene for norsk klimapolitikk, og det er miljøbevegelsen. De gjør en kjempejobb, de setter dagsorden, de er tydelige pådrivere. Jeg har spesielt lyst til å nevne Natur og Ungdom, som kombinerer enorm vilje med enorm kunnskap. Jeg tror ikke norsk klimapolitikk ville ha tatt de stegene framover som den gjør nå, uten deres bidrag.

Presidenten: Å omtale andres innlegg som «bare tull» er ikke et godt parlamentarisk uttrykk og skal ikke brukes i denne salen i framtiden.

Torstein Rudihagen (A) [18:48:00]: I motsetning til representanten Bård Hoksrud meiner eg at klimameldinga og -forliket er rimeleg offensive og konkrete når det gjeld tiltak på transportsektoren. Det er nødvendig fordi transportsektoren står for 32 pst. av CO₂-utsleppa, og vegtrafikken utgjer ein stor del av dette. Utfordringane er å få ned utsleppa samtidig som trafikken vil auke i tida framover. Her er det lagt opp til satsing på kollektivtrafikken gjennom auka påskjøningsordning og andre tiltak, det er gang- og sykkelvegar med ei dobling av innsatsen der, det er utbygging av jernbane, og det er ikkje minst fokus på lågutsleppsbilar. Eg opplevde nærmast at representanten Hoksrud med tilvising til at vi hadde handlingsregelen som overordna klimatiltak, nærmast harselerte med denne satsinga, for her skulle det vere meir konkret, meir ambisiøst, og ein kunne sjå bort frå pengebruk og handlingsregel.

Når det gjeld desse ulike områda, når det gjeld elbilar, er det så klart mange lågutsleppsbilar til totalt mange tiltak, f.eks. gjennom Transnova, som kan bidra til utbygging av ladestasjonar, gjennom Enova – vi brukar faktisk Innovasjon Norge som verkemiddel, og det er tilskot til forsking og utvikling osv. Det viktigaste tiltaket er rett og slett at ein lagar ein marknad for desse bilane. Det gjer ein gjennom nettopp å gi dei ein slik konkurransefordel som dei har fått.

Da ser ein også at teknologien på bilane utviklar seg, og at vi får stadig betre elbilar og andre lågutsleppsbilar i tida framover.

Når det gjeld jernbane og intercityutbygginga, seier Hoksrud at dette burde ha vore tidfesta klart og tydeleg i klimameldinga. Eg er litt overraska over at samferdselspolitikaren Hoksrud vil ta dette bort frå transportplanen. Eit såpass stort og viktig samferdselstiltak og konsekvensane av det må ein sjå i samanheng med transport- og samferdselssatsinga elles. Eg er så absolutt for at dette skal tidfestast så raskt som i det heile mogleg, men det er altså i trafikkplanen dette høyrer heime.

Gang- og sykkelvegsatsing er enormt viktig, og der vil eg kome med ei oppmoding når det skal følgjast opp, at ein først og fremst ser på skulevegen til ungane og prioriterer tiltak der. Det vil ha stor betyding sikkerheitsmessig, men òg klimamessig, for det er totalt meiningslaust at foreldre skal vere nøydde til å kjøre ungar som kanskje har ein kilometer eller to til skulen.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [18:51:20]: Dette er en viktig debatt om et viktig tema. Det er interessant å være en av de få som var med og diskuterte klima ved forrige forlik, som også deltar denne gangen. Jeg konstaterer at der regjeringen ved forrige klimamelding skulle sette kloden på en ny kurs, har man denne gangen kommet seg på et litt mer jordnært nivå. Det er bra.

Veldig mange av de advarslene som Fremskrittspartiet kom med i forrige debatt, har vist seg å være riktige. Man hadde målsettinger og virkemidler som ikke sto i stil, og der målene da er det som ofres. Det er for så vidt greit, for det betyr at det er blitt bedre og lettere for norsk næringsliv å drive videre i Norge framfor å forholde seg til de målene som spesielt SV kjørte fram ved forrige klimadebatt. Sånn sett gir jeg all honnør til regjeringen, og SV spesielt, for å ha moderert sin politikk betydelig. Det gjør også at Fremskrittspartiet synes det har vært veldig greit å ha vært med i de to klimaforhandlingene – så lenge vi fikk lov. Men vi opplevde at det åpenbart var litt ubekvemt for enkelte at et parti som Fremskrittspartiet fortsatt fikk sitte ved bordet, og vi ble skviset ut. Men den saken har media dekket nok av.

Det som var viktig for Fremskrittspartiet, var hvordan vi kunne være med og bidra til å forbedre politikken, slik at vi fortsatt kunne kutte i utslipp, men samtidig bedre infrastrukturen og energiforsyningen i Norge – men på en mer miljøvennlig måte, på en mer næringsvennlig måte og ikke minst på en mer forbrukervennlig måte.

Jeg synes at opposisjonen her har tatt mange gode skritt i riktig retning, Jeg vil rette en veldig stor takk til Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, som har bidratt med å videreføre Fremskrittspartiets synspunkter inn i forliket, slik at det faktisk også er et godt fremskrittspartistempel på mange av forslagene. Men det er mye mer en kunne ha gjort.

Jeg vil minne om at NHO – da de lagde sin velgerguide for 2009 – kåret Fremskrittspartiet til å være det mest næringsvennlige partiet og det beste partiet når det gjaldt å føre en god klimapolitikk. Denne kombinasjonen tilfredsstilte NHO. Dette står i sterk kontrast til måten som f.eks. SV responderte på da NHO kom med sin gjennomgang av forrige klimaforlik, da SV ba dem skjerpe seg og gå ut på gangen.

Det Fremskrittspartiet skulle ønske man gjorde noe med, var f.eks. klimafondet. Det er veldig bra at vi får et klimafond på plass, men det er litt rart at man i fjor høst fjernet et forskningsfond som var finansiert på akkurat samme måten som man nå finansierer klimafondet. Man sa at forskningsfondet var finansiert på en «uforutsigbar måte», at det ikke var hensiktsmessig å drive forskningsfinansiering på den måten, men nå når man skal gjøre et klimatiltak, velger man akkurat den modellen man i fjor ikke syntes var god nok.

Vi har pekt på NO_X-fondet, som denne regjeringen har innført etter påtrykk fra Fremskrittspartiet og Høyre. Den måten burde ha ligget til grunn. Det ville gitt mye mer midler til industrien – både på kort og på lang sikt – enn det regjeringen nå gjør. Det samme innen kollektivtrafikken: En burde gitt skattefritak for kollektivkort betalt av arbeidsgiver. Det ville ført 175 000 bilister over på kollektivtrafikk – fordi de selv vil og ikke fordi de tvinges. Dette er konstruktive tilnærminger som Fremskrittspartiet ville hatt flertall for, men som vi nå må vente på i fire år.

Audun Lysbakken (SV) [18:54:42]: Dette har heldigvis vært en debatt som har handlet om klima og ikke om Fremskrittspartiet. Men det har vært såpass mange innlegg som har stilt spørsmål ved hva det hadde vært mulig å få til sammen med Fremskrittspartiet, at jeg synes det er riktig å knytte en kommentar til det til slutt.

Representanten Per-Willy Amundsen hadde et innlegg ved begynnelsen av debatten i dag, som var en blanding av sinne over at Fremskrittspartiet ikke var del av et forlik – som representanten selv åpenbart ikke så noen gode politiske grunner til at vi i det hele tatt skulle ha – og lange utlegninger om hvorfor det ikke er noen åpenbar grunn til å bekymre seg over klimaendringene. Vi våknet også opp i dag morges til en radiosending der den samme representanten erklærte seg som klimaskeptiker.

Hvis noen har vært i tvil om hvorfor det var vanskelig – og ville vært vanskelig – å komme til en enighet her i Stortinget som også innbefattet Fremskrittspartiet, så vil jeg anbefale en gjennomlesning av Amundsens innlegg. Det var et innlegg mot sentrale deler ikke bare av klimameldingen, men av det forliket som er inngått. Det var et klart ønske om ikke å prioritere kollektivtrafikk framfor vei i de store byene, et nei til de nye standardene vi har lovet knyttet til passivhus, et nei til forbudet mot oljefyring og en tydelig avvisning av behovet for nasjonale mål. Dette er både sentrale punkter i forliket og avgjørende punkter i meldingen.

Jeg har også sett at Fremskrittspartiet har sagt og skrevet at når man er usikker på graden av menneskelig innblanding i den globale oppvarmingen, skyldes det at man peker på ting som skjer i det kosmiske rom. Men det er grenser for hvor langt ute i det kosmiske rom man kan befinne seg – og samtidig forlange å få være med og spille en rolle i forhandlingsrommet. Det er nødvendig at de som deltar i denne typen prosesser, også har troverdighet knyttet til at de virkelig vil noe med det – noe annet enn spill.

Vi prøvde fra regjeringspartienes side å bli enige med alle partiene på Stortinget. Hadde dette ført fram, hadde vi hatt et forlik med alle partier. De kalde fakta er at dette ikke førte fram, mens en prosess med Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre derimot ga resultat. Det er den eneste grunnen til at det var det løpet vi valgte – etter at det første løpet ikke førte fram. Jeg synes at denne debatten til nå har vist at det var en klok og nødvendig vurdering.

Dag Terje Andersen (A) [18:57:32]: Jeg skal få lov til å føye meg inn i rekken av alle som sier at de er glad for den saken vi nå har til behandling. Dette er en av de største sakene som vi har til politisk behandling i løpet av denne perioden, og jeg synes det tjener Stortinget til stor ære at det går an å etablere et så bredt grunnlag for et tema som kommer til å bli et hovedtema i mange, mange år framover.

Men jeg må også få si at jeg er veldig glad for at biologien nå har fått plass i klimapolitikken. For jeg har vært til stede i denne salen og hørt at noen har ment at skog og CO₂-binding i skog ikke skal regnes med. Det har hele tiden vært en realitet i virkelighetens verden at en binder CO₂ i skog – det vet jo alle som var på skolen den dagen vi hadde om fotosyntesen – men dette har ikke bestandig vært god latin; symbolpolitikken har fått overstyre de biologiske realiteter. Det at vi faktisk skal drive et aktivt skogbruk, synes jeg nå er veldig godt ivaretatt i den meldingen og ikke minst i den innstillingen som nå foreligger.

Nå sa landbruksministeren at vi ikke skulle hogge ungskog. Jeg går ut fra at han ikke mente at vi skulle slutte å tynne i plantefelt og tynne i ungskogfelt – men altså ikke sluttavvirkning. Men det er en realitet at hvis vi skal klare å bruke skogen mest mulig effektivt for å binde CO₂, bør vi hogge den skogen som er utvokst. Så bør vi plante nye planter som binder CO_2, samtidig som vi bruker den skogen som vi tok ut – enten som alternativ til fossil energi eller å binde den i bygg og ha CO₂-binding i lang tid framover.

Jeg er så heldig at jeg har fått lov til å sette ut godt og vel 100 000 granplanter – det skulle gi meg en ganske god CO₂-kvote – men forutsetningen for å kunne plante de plantene var at en hadde hogd skogen først. Det synes jeg kommer godt fram i denne meldingen, som peker på det faktum at skogreisingen i Norge skjedde på en tid da Norge var et fattig land. Så sto vi for noen år siden i den situasjonen at vi kanskje skulle være den generasjonen som både tok ut engangsressursene fra olje og gass og ikke reinvesterte i ny fornybar energi. Her tar vi til orde for det motsatte – bruke skogen aktivt, sørge for å plante, sånn at vi binder CO₂ for framtiden. Jeg er glad for at jeg oppfatter at vi nå skal ta hensyn til naturen selv i naturvernet framover, også når det gjelder klimapolitikken. Neste gang noen går i Nordmarka og ser en skogsarbeider som holder på med å gjøre sin daglige dont, vet vi at det er en som bidrar til klima, det er ikke naturutfordring vi ser. Det er jeg glad for.

Presidenten: Presidenten antar at representanten Dag Terje Andersen også har felt noen trær i sitt liv, så det går til fratrekk på den utplantede kvoten.

Hallgeir H. Langeland (SV) [19:00:55]: Det er bra med eit forlik, me er kjempefornøgde med det.

Eg har eit par kommentarar knytte opp mot Høgre og Framstegspartiet sitt spel i salen i dag og i media. Framstegspartiet er snurt for at dei ikkje får vera med, spesielt partiet sin parlamentariske nestleiar, som føler seg audmjuka fordi han ikkje er med i det gode selskap. Så har me Høgre, som seier at det er sørgjeleg at Framstegspartiet ikkje fekk vera med. Men det var ikkje slik at ein sette seg så hardt imot dette at ein ville gløyma klimapolitikken til fordel for Framstegspartiet, trass i at planen er å koma i regjering.

Eg trur det er nokon som er veldig letta i dag, og det har me høyrt på innlegga òg. Det er fløya til Bård Hoksrud og Per-Willy Amundsen. Kan de høyra dei snakka om to tredjedels kutt i Noreg? Det er viktig for Framstegspartiet. Kan de sjå for dykk at Framstegspartiet seier at me dessverre ikkje kan byggja fleire parkeringshus i Oslo, Bergen og Trondheim, fordi me ikkje skal ha fleire bilar inne i byen? Kan de sjå for dykk at dei to representantane går på talarstolen og seier at det er veldig viktig at me no får vegprising og rushtidsavgift som gjer at me får mindre klimagassutslepp? Eg trur i det heile at denne debatten avslører at eigentleg er det den posisjonen Amundsen og Hoksrud har hatt no i dag, som dei trivst best i, og at det skal bli svært vanskeleg å halda styr på desse troppane i denne delen av Framstegspartiet fram mot mogleg regjering i 2013. Men eg registrerer at Ketil Solvik-Olsen prøver det, og eg gler meg til å høyra talen frå Amundsen og Hoksrud, og nye tonar om korleis ein reduserer biltrafikk.

Så har eg lyst til å seia at noko av det viktigaste som skjedde i forhandlingane her, var at ein fekk endå hardare press på satsing på tog. SV har jo foreslått at me skal vera ferdige med intercity i 2023, men det har ikkje vore noko fleirtal for det. No er det tydeleg at òg Høgre og andre parti synest det er ein god idé å tidfesta det. Eg har sett eit tal frå Høgre, 2026. Det blir ein viktig del av prosessen fram mot Nasjonal transportplan, som me skal leggja fram i februar, om me klarar å få til det. Hovudutfordringa der er finansieringa av jernbanen. Det er der me må laga ein ny modell. Transportkomiteen har vore i Sveits og sett på korleis dei klarar å finansiera jernbanen på ein annan måte. Det må me òg få til i Noreg. Det blir no utgreidd i Samferdselsdepartementet. Me skal sørgja for at regjeringa kjem opp med ein modell som gjer at me kan byggja ut tog raskt og ikkje berre rulla ut motorvegar.

Heilt til slutt: Det er éin ting heile Stortinget er samla om – det er å vera med på å bidra til å halda fram med det me er, nemleg verdas beste nasjon på elbil. Der er me einige.

Per-Kristian Foss hadde her overtatt presidentplassen.

Lars Egeland (SV) [19:04:08]: Jeg har den store æren å være saksordfører for et representantforslag som behandles sammen med klimameldinga, og jeg synes det er riktig på slutten av debatten å bruke et minutt på det forslaget. Det er et representantforslag fra Trine Skei Grande og Borghild Tenden. Jeg har bare lyst til å berømme forslaget. Det inneholder mange gode og konstruktive forslag. Mange av dem er dekket av klimameldinga, mange av dem er kommet inn i komitébehandlinga, og mange av forslagene jobbes det allerede med i regjeringa.

Det er bra med diskusjon og engasjement, og sjøl om realiteten i forslagene blir behandlet sammen med klimameldinga, foreslår en nesten enstemmig komité at forslaget vedlegges protokollen. Igjen er det med unntak av Fremskrittspartiet, som ikke ser noe positivt i Venstres forslag. Men det viser vel kanskje igjen at det vesentlige skillet her går midt i borgerlig leir.

Erling Sande (Sp) [19:05:27]: Eg går ut frå at vi nærmar oss avslutninga på ein lang og omfattande klimadebatt. Eg har lyst til å takke dei som har delteke. Eg er glad for at det ikkje berre blei ein debatt om Framstegspartiet, men verkeleg ein debatt om klimautfordringa – om dei måla vi set oss, om dei strategiane vi ynskjer å bruke, og om dei tiltaka vi vil setje i verk for å nå klimamåla våre.

Det som blir spegla att i debatten, er at eit breitt fleirtal i denne salen er oppriktig oppteke av at Noreg skal spele ei stor rolle internasjonalt og gjere viktige tiltak nasjonalt for å møte klimautfordringa. Eg synest òg debatten har synleggjort at det er eit skilje mellom Framstegspartiet på den eine sida og fleirtalet på den andre sida. Såleis forklarar sjølve debatten òg kvifor forliket er inngått blant dei det er inngått med.

Lat meg få takke saksordføraren òg for den prosessen som har vore frå hans side, med å leie denne saka gjennom komité og storting. Det har sikkert vore krevjande til tider, men eg trur at resultatet viser at det er ein god jobb som har vore lagt ned – ein stor innsats frå saksordføraren og dei andre komitémedlemene. Då har eg lyst til å seie alle, for det er klart at då forliket blei inngått slik det blei, stilte det krav til Framstegspartiet når det galdt tidsfristar, framdrift og liknande. Det høyrer med til historia her at når så skjedde, blei det møtt på ein konstruktiv måte av Framstegspartiet i samband med å sikre framdrift i saka og levere til tid. Det skal også Framstegspartiet ha ros for.

Fleire av dei siste talarane har vore inne på skogbruket. Det er jo ein parallell til når det gjeld skogbruket. Det er at då desse skogreisarane i si tid planta skog, gjorde dei grep og tiltak som dei sjølve ikkje kunne rekne med å innkassere gevinsten for. Det var barn og barnebarn som fekk innkassere den gevinsten som den investeringa gav.

Eg håpar det pregar litt av det vi gjer i dag òg. Nokon av dei tiltaka vi går inn for, og dei måla vi set oss, kostar pengar. Nokon av dei krev ytterlegare innsats, men forhåpentleg vil det vere riktige tiltak vi gjer for dei som kjem etter oss.

Lars Myraune (H) [19:08:23]: Det er gledelig at denne salen har kommet til enighet om et klimaforlik som det har vært jobbet med over noe tid – litt for lenge egentlig. Men når det først kom, ble det rimelig bra.

Vi hadde gjerne sett at alle partiene hadde stått bak det forliket. Jeg synes deler av debatten i dag har vært unødvendig, som har prøvd å holde Fremskrittspartiet utenfor. Jeg vil egentlig berømme Fremskrittspartiet for at de var interessert i å være med på det samme forliket, de også.

Dette klimaforliket omfatter hele samfunnet vårt. I ganske stor grad blir alle deler av samfunnet berørt. Det er ikke noen tvil om at det vil bli krevende, svært krevende, i årene som kommer. Men det er også gledelig at vi skal kunne få anledning til å gjennomføre de tiltakene som nå må settes i verk. Det er faktisk på tide, for tiden går. Vi vet at neste NTP – om en skal tenke på den siden, siden jeg sitter i transport- og kommunikasjonskomiteen – vil bli berørt ganske mye av dette. Spørsmålet til statsråd Kleppa var tidligere i dag i hvilken grad dette vil få innvirkning på NTP. Helt klart må det det, etter min mening. Transportsektoren er jo den som vil utgjøre veldig mye av innspart klimautslipp, hvis det gjøres riktig. Det er snakket en del om intercitytriangelet her i dag. Jeg har ikke hørt noen som har vært uenig i at det må gjennomføres raskest mulig. Spørsmålet er hva raskest mulig kan være for noe, for det koster uhorvelig mye penger.

Det er ikke bare IC som er viktig. Tog som sådan er veldig viktig i denne sammenhengen, og særdeles tog som går på elektrisk kraft, altså grønn energi. Jeg hadde sist torsdag gleden av å være med på feiringen av 50-årsjubileet for åpningen av Nordlandsbanen. Det var en fin begivenhet, og det var fint å være med på. Men på grunn av usikkerheten på flyplassene tok jeg tog herfra. Jeg fikk anledning til å reise med et tog som gikk på grønn energi herfra til Trondheim. Men da var det jevnt slutt. Nordlandsekspressen går med et diesellokomotiv som mange påstår spyr ut mye mer CO₂ enn det busstransporten gjør. Det er mye som skal gjøres på den banen. Jeg ser at statsråd Kleppa ikke er til stede lenger, men jeg formoder at det jeg forsøker å si her, kan bli overbrakt.

I Midt-Norge har fylkeskommunene tatt skjeen i egen hånd for å få dette til å gå litt raskt. De har bevilget penger til å foreta en utredning av elektrifisering av jernbanen fra Trondheim til Steinkjer. Det er et meget viktig tiltak i klimasammenheng. Jernbaneverket er villig til å utrede det, og fylkeskommunen er villig til å betale. I dag venter vi på et svar fra statsråd Meltveit Kleppa. Det har vi nå gjort i flere uker. Jeg håper at dette kan bringes over til Meltveit Kleppa, slik at det går an å starte den utredningen rimelig fort.

Oskar J. Grimstad (FrP) [19:11:45]: I replikkordskiftet med dagens miljøvernminister, statsråd Bård Vegar Solhjell, seier han med tyngd at tidlegare statsråd Solheim og SV aldri har brukt endetidsomgrepet i sin retorikk. I fleire innlegg frå SVs representantar forsøkjer dei å klistre på Framstegspartiet eit klimaverstingsbilete utan å lukkast med det. Glad er eg for det, for mange rosar oss for at vi var med så lenge vi var, når det gjeld forliket.

Snorre Serigstad Valen bruka i innlegget sitt omgrepet «eksistensiell trussel» om klimautfordringa. Har SV no bestemt seg om omgrepsbruken? Om SV er kunnskapsrelatert når det gjeld omgrepsbruken, ser dei no forskjell på desse to orda, eller betyr dei det same?

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [19:12:55]: Det som representanten Grimstad tok opp her, er den viktige delen av Fremskrittspartiets kritikk. Mange lager klimadebatten til et veldig svart-hvitt bilde. Enten må man ha full trosbekjennelse, eller så må man sitte i den evige pinsel og benekte alt. Det er ikke Fremskrittspartiets tilnærming. Fremskrittspartiet har hele tiden sagt at vi ønsker å stimulere til en mer mangfoldig debatt. Det er nettopp når mange SV-ere snakker om en eksistensiell trussel, snakker om Harmageddon og den slags bibelske ting, at Fremskrittspartiet sier: La oss få debatten på et litt mer korrekt spor. La oss ta inn over oss den tvilen som finnes, uten at det betyr at vi skal legge vekk tiltak som skal kutte CO₂-utslipp. Det handler altså om å være nyansert og ikke veldig bombastisk.

Så beklager jeg overfor Hallgeir Langeland at vi hadde tatt SV litt for mye på ordet, for når SV har snakket om at man ville sette kloden på en ny kurs, trodde vi at vi også måtte snakke om kosmiske ting som stråling, kosmisk solstråling og kosmiske nivåer. Blir vi ydmyket av den grunn? Nei, Fremskrittspartiet har sagt at vi er skuffet over det spillet som de rød-grønne partiene satte i gang i denne sammenhengen. For som alle vet: Vi forhandlet fra borgerlig side som blokk, men det passet SV veldig dårlig å vise for hele verden at opposisjonen har en bedre klimapolitikk, mer næringsvennlig klimapolitikk og bedre forbrukerpolitikk enn det dagens regjering har. Men jeg er sikker på at velgerne merker seg dette i forkant av valgkampen til neste år.

Så hevder Langeland at Fremskrittspartiet ble skuffet fordi vi vil ha mest mulig biler inn i byene på bekostning av kollektivtrafikken. Det er jo ikke sant. Vi ønsker å ha et samspill her. Jeg synes det er litt rart å få den kritikken fra en person som i dag skal stemme for at 50 000 flere biler skal få lov til å være fullstendig avgiftsfrie, og skal kunne kjøre inn i bysentrum uten å måtte betale en krone for det, og sågar parkere gratis. Det er nesten en drømmeverden som privatbilistfolket i Fremskrittspartiet skulle ønske eksisterte hver dag. Nå får vi altså støtte fra SV for at den ordningen skal videreføres. Det er bra.

Når det gjelder Langelands ønske om en bedre jernbanefinansiering, er det bare å støtte forslag nr. 27 fra Fremskrittspartiet. Det gir det SV her ønsker, nemlig det å finansiere jernbanen på en mer rasjonell måte. Det en kunne gjort – hvis en hadde fulgt Fremskrittspartiets forslag – var å sørge for at intercitytriangelet rundt Oslo sto ferdig i løpet av ti år. Det ville gitt oss et bedre og større boområde i denne byen og også et bedre og større arbeidsmarked. Det ville gjort at det ble mer samfunnsøkonomisk lønnsomt og mer miljøvennlig å bo og jobbe i byområdet.

Det er jo det hele listen med Fremskrittspartiets forslag går ut på. Det går på å realitetsorientere målene, og det går på å gjennomføre dette på en bedre måte så man får større kutt, med en mer næringsvennlig og mer forbrukervennlig politikk. Da nevner jeg igjen kollektivkortordningen som Fremskrittspartiet har foreslått. Regjeringen har selv sagt at det vil få 175 000 bilister av veiene. Jeg forstår ikke at regjeringspartiene kan stemme imot et så godt klimaforslag.

Statsråd Bård Vegar Solhjell [19:16:22]: Eg og SV trur ikkje at verda kjem til å gå under. Men det mange derimot har sagt i debatten i dag, er at vi står framfor vår tids største utfordring, som vil prege heile dette hundreåret. Det å ikkje handtere klimaendringane kan få dramatiske, globale konsekvensar. Vi har ein omfattande kunnskap, ja kanskje ein større og meir omforeint kunnskap enn på noko anna felt, gjennom eitt av dei største forskingsarbeida som er gjort internasjonalt, og i den grad vi har hòl i kunnskapen, og det har vi – ting ein må jobbe meir med – bør vi leggje til grunn føre-var-prinsippet. Det er kjernen i debatten her.

Så har det vore ein underliggjande debatt her som er veldig sentral, som representanten Amundsen formulerte tidleg i debatten. Han sa at vi må skilje skarpt mellom to ting: Det eine er verkelegheitsforståinga, og det andre er tiltaka. Når det gjeld verkelegheitsforståinga, er Framstegspartiet meir eller mindre på ein annan planet, i det kosmiske rom eller kvar dei er – eller i tvil om dei skal vere der. Men når det gjeld tiltaka – rett nok argumenterer dei imot mange av dei – vil dei gjerne vere med på å drøfte dei. Men for dei fleste av oss er det eit mål i politikken at det skal vere eit visst samsvar mellom dei utfordringane vi skal løyse, og tiltaka som skal løyse dei. Ofte er problemet i politikken det manglande samsvaret mellom problemstillingar og tiltak.

Eg trur at dei kalde fakta om dette er: Det var ikkje mogleg i første runde å verte einige. No sit vi med ei brei einigheit, som gir eit godt grunnlag vidare.

Eg vil avslutte med å seie at eg er utruleg glad for at vi har hatt ein så god og konstruktiv debatt i dag – med brei einigheit. Denne debatten har òg vist ein sterk vilje til å utfordre kvarandre på å kome vidare og gjennomføre dei mange tiltaka som ligg i klimaforliket. Det kjem til å verte krevjande å gjennomføre mange av dei, det kjem heilt sikkert til å verte behov for å justere kursen og sjå på kva som fungerer, og kva vi er nøydde til å ta endå tøffare tak i. Det er ei enorm oppgåve for meg som statsråd, og det er ei stor oppgåve for heile Stortinget å forfølgje dette klimaforliket vidare mot 2020 – og endå vidare. Den oppgåva trur eg vi er vaksne nok til å ta, etter at vi i to rundar i Stortinget har hatt breie forlik om klimapolitikken.

Nikolai Astrup (H) [19:19:26]: Det har vært en lang og interessant debatt. Jeg gjorde nå et forsøk på å tegne meg sist – det lyktes jeg ikke med. Det har uansett vært en lang og interessant debatt, men det kommer en tid for alt, og nå er det snart tid for middag. Det er noe i hvert fall jeg ser frem til.

Mange har vært inne på dette skillet mellom Fremskrittspartiet og de øvrige borgerlige partiene, men la meg i den sammenheng understreke at vi forrige fredag forhandlet som en blokk da det ble brudd i forhandlingene. Det forhandlingsutgangspunktet som dette forliket bygger på, var et forhandlingsutgangspunkt som Fremskrittspartiet stilte seg bak. At det så er stor forskjell på Fremskrittspartiets primærstandpunkt og hvor langt de er villige til å strekke seg i en forhandlingssituasjon, må jo være opp til Fremskrittspartiet å vurdere.

Men i grunnen tegnet jeg meg for å takke for hyggelige ord både fra Kristelig Folkeparti, fra Venstre, fra Arbeiderpartiet og fra Senterpartiet. Jeg gjengjelder den takken og er glad for at vi kom i mål med det som er en mer ambisiøs og mer forpliktende klimapolitikk, og at det er bred enighet om denne. Så får vi bare ta til etterretning at vi ikke klarte å få til at det ble syv partier denne gangen. Det skyldes ikke manglende vilje fra vår side. Vi skulle gjerne sett at alle syv var med.

Presidenten: Neste taler er Per-Willy Amundsen.

Det er lov å bruke mindre taletid enn 3 minutter – det gjorde siste taler.

Per-Willy Amundsen (FrP) [19:21:14]: Det skal jeg legge meg på minne.

Jeg kommer fra en del av landet, Troms, hvor det nærmeste vi kommer intercityforbindelser, er hurtigruten. Hjemme hos meg er det eksotisk å reise med tog – derfor gjør jeg det ganske mye – etter at jeg fikk muligheten til det da jeg kom på Stortinget.

Grunnen til at jeg nevner dette, er at én av de viktige tingene Fremskrittspartiet tok opp i forhandlingene, var nettopp veigarantien. Det var nettopp det at vi skulle ha en garanti. Vi er ikke imot kollektivsatsing i de store byene, men vi ønsket en garanti for at den økte satsingen på kollektivtransport i de store byene ikke skal skje på bekostning av vei i hele landet. Der var vi i ferd med å bli enige med de andre borgerlige partiene. Det er et veldig viktig punkt for Fremskrittspartiet. Det punktet forsvant i forliket. Det eksisterer ingen sånn garanti. Det er trist. Fremskrittspartiet er nå det eneste partiet som i realiteten ikke vil la denne kollektivsatsingen skje på bekostning av vei i hele landet. Men det illustrerer et viktig poeng i tillegg til hurtigruten, nemlig at man i politikken må gi og ta – det ligger i forhandlingens natur. For Fremskrittspartiets vedkommende erkjenner vi at det er en stor avstand fra vårt primærstandpunkt til de øvrige partienes, men det var altså noen punkter vi prioriterte i forhandlingene. Det var vei, det var nei til flere skatter og avgifter og nei til forbud, påbud og flere offentlige reguleringer som tres over hodet på folk flest. Det var vårt utgangspunkt, og det var vi var åpne og ærlige på – ja, til og med via media.

Så er det sånn at vi ble utestengt fra forhandlingene. Da høres det ganske hult ut det som diverse SV-representanter har sagt i løpet av – og særlig på slutten av – denne debatten, der de liksom forsøker å skape et inntrykk av at Fremskrittspartiet er i et annet kosmisk rom – det var vel det som representanten Lysbakken brukte, som en dårlig referanse til noe som faktisk er god forskning som skjer på CERN, for å prøve å latterliggjøre det. Nei, Fremskrittspartiet tar utgangspunkt i at vi ønsker å bevege politikken i vår retning. Så prøver man å gjøre dette til en debatt om at Fremskrittspartiet ikke tror nok på menneskeskapte klimaendringer for å kunne være en del av det gode selskap – vi tror ikke nok. Vi må nesten avgi en sånn bekjennelseserklæring for å kunne komme inn i det gode selskap. Tiltakene og forliket handler om praktisk politikk – det handler ikke om trosbekjennelse. Det har også denne debatten avslørt til fulle.

Lars Egeland (SV) [19:24:31]: Jeg tror den avsluttende historien i denne debatten er at det er stor forskjell i virkelighetsforståelsen mellom Fremskrittspartiet og de andre. Det behøver man ikke SVs talere for å se – det holder å høre Fremskrittspartiets egne innlegg.

Det er ikke sånn at opposisjonen har bedre klimapolitikk enn posisjonen. For oss har det vært viktig å komme til en enighet, en enighet som kan stå over tid. Da er det selvfølgelig sånn at man har måttet gi noe, og regjeringa har hatt noe å gi i konkretisering og fordypning av noen av punktene som allerede var i klimameldinga. Det er aldri sånn at opposisjonen går til et bredt forlik uten å få betalt for noen av sine viktige ting. Men samtidig har det stått – og det skjønner dere etter denne debatten – også en hard kamp for å hindre forverring av nasjonal klimapolitikk i dette klimaforliket, og der har vi vært beinharde om at vi ikke skal ha noen forverring.

Jeg er blant dem som ikke har brukt tid til nå på å takke saksordfører Nikolai Astrup, og som siste ord i debatten vil jeg gjerne få lov til å gjøre det. Han har gjort en flott innsats.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 9 og 10.