Presidenten: Etter ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil 5 replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Siri A. Meling (H) [12:15:40]: (ordfører for saken): Prognosene fremover som følge av klimaendringer tilsier at værforholdene i Norge skal bli våtere og varmere, og at innslagene av ekstremvær i ulike varianter sannsynligvis kommer til å opptre oftere. Dette får konsekvenser med hensyn til faren for flom og skred i Norge, hvordan vi skal leve med dette risikobildet, og hvordan vi skal møte denne utfordringen fremover. Stortingsmeldingen om flom og skred som vi nå har til behandling, er derfor en dagsaktuell og viktig sak med betydning for både små lokalsamfunn og større byer.

Den statlige farekartleggingen har så langt avdekket at mer enn 150 000 mennesker i Norge bor i områder utsatt for flom eller skred. I tillegg kommer en rekke skoler, sykehus, barnehager, næringsbygg og den type innretninger. Innstillingen fra energi- og miljøkomiteen til Stortinget viser at det i hovedsak er en bred enighet omkring forståelsen av farepotensialet for flom og skred fremover og organiseringen av ansvaret og arbeidet innenfor flom- og skredproblematikken.

Vi har mye vakker og spennende natur med høye fjell og dype daler, fosser, elver og fjorder. I Norge lever vi ganske tett på naturen, og vi er glad i å bruke den – både gjennom å utnytte ressursgrunnlaget i næringssammenheng og for glede, rekreasjon og opplevelse. Meldingen slår fast at det ikke er mulig å sikre seg 100 pst. mot enhver naturkatastrofe. Med norske terreng- og grunnforhold er det ikke realistisk å unngå fullstendig å bygge i flom- eller skredutsatt terreng, og det er heller ikke fysisk mulig eller økonomisk forsvarlig.

Vi må imidlertid arbeide innenfor noen hovedakser. For det første er det viktig å styre arealbruken gjennom god arealplanlegging. Innenfor dette området er det avgjørende at det er klare ansvarsforhold mellom de ulike myndighetsnivåene: stat, fylkeskommune og kommunene, og selvfølgelig utbyggere og private aktører, og at arealplanleggingen er basert på kunnskap. Meldingen signaliserer at det området som fremdeles fremstår som noe uavklart når det gjelder ansvar, er hvem som har ansvar for skade på eksisterende bebyggelse, og komiteen er enig i at en opprydding når det gjelder dette spørsmålet, er nødvendig. Regjeringen varsler i meldingen en slik gjennomgang.

Jeg forstår at f.eks. Bergen kommune hadde noen utfordringer etter jordskredet ved Hatlestad terrasse, hvor kommunen nærmest ble sendt fra departement til departement, og hvor det var uklarheter angående ansvarsforhold. Dette er selvfølgelig krevende for en kommune å skulle forholde seg til. I kjølvannet av denne hendelsen foretok Bergen kommune en egen ROS-analyse, en risiko- og sårbarhetsanalyse, av hele kommunen. Denne var dyr, men kommunen påkostet den selv. Fra Høyres side mener vi at staten må ta et større nasjonalt ansvar for kartleggingen, ha et fokus på kunnskapsutvikling og forskning og sørge for utdanningsløp som gir relevant kompetanse innenfor disse fagområdene.

Folk skal kunne føle seg trygge på at områder som bl.a. legges ut til boligformål, skal være relativt trygge med tanke på fare for flom og skred. For å fremskaffe størst mulig kunnskapsgrunnlag ønsker man også å gjøre kartlegging og informasjon foretatt av private aktører tilgjengelig for både allmennheten og for myndighetene. Det tas i utgangspunktet sikte på å få etablert frivillige avtaler om å stille denne type informasjon til disposisjon for fellesskapet. For Høyre er det viktig at det etableres en god dialog med disse ulike private aktørene.

Forebygging er alltid bedre enn å reparere skader i etterkant – det har også noe med folks trygghetsfølelse og livskvalitet å gjøre. Foreldre som sender sine barn med skolebuss hver dag i rasutsatte områder, føler naturlig nok en utrygghet.

Kost–nytte-vurderinger legges til grunn for tiltak. Det er viktig fordi utfordringene fremover er store, og spørsmålet om hvor og hvilke tiltak som skal prioriteres, er viktig. Summen av penger vi ønsker og bør stille til disposisjon for denne type tiltak, vil alltid være begrenset, og da er det viktig med gode samfunnsøkonomiske analyser omkring kost–nytte-verdi.

Høyre mener at vi må få en skikkelig kartlegging av utsatte områder i landet med en tilhørende strategi for hvordan denne situasjonen skal møtes. Vi mener staten må belage seg på å ta et større ansvar fordi utfordringene kommer til å bli større, og det er god samfunnsøkonomi i forebyggende aktivitet.

Innenfor dagens system har kommunene en egenandel på 20 pst. Høyre mener det er riktig at det skal være en egenandel, men vi mener at denne bør være fleksibel med hensyn til at utfordringene kan gjelde for kommuner med små budsjetter.

På vegne av Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti tar jeg opp forslagene som vi har fremmet i denne innstillingen.

Presidenten: Representanten Siri A. Meling har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Tor-Arne Strøm (A) [12:21:07]: Nå har saksordføreren gjort rede for dette på en god måte. Jeg vil takke for et vel utført arbeid i komiteen.

Utfordringene med flom og skred vil bli større som følge av klimaendringene. Mer nedbør og flere intense nedbørsmengder øker faren for skred, og ikke minst faren for at det går ras og skred der man ikke har regnet med det.

Det har ikke vært lagt fram en helhetlig melding på dette området siden St. meld. 42 fra 1996–1997. Denne meldingen behandler først og fremst ansvarsområdet til Olje- og energidepartementet, men andre departementers ansvarsområder tas opp der det er felles utfordringer. Det er viktig at en har fokus på å forme en aktiv og kunnskapsbasert politikk innenfor dette området, slik at Norge i enda større grad står rustet til å møte framtidens utfordringer uten at liv og helse går tapt. Styrking av arealbruken gjennom arealplanlegging er viktig for å motvirke økning i skadepotensialet som følge av ny utbygging og for å møte økte utfordringer som følge av klimaendringene.

God tilrettelegging i forkant er bedre enn reparasjoner i etterkant. Det tror jeg alle sammen er enige om.

Vi vil imidlertid understreke behovet for styrket kunnskap, økt forebygging og ikke minst gode varslingsrutiner og beredskapsplaner for å ha et akseptabelt risikonivå knyttet til denne typen hendelser.

Kravene til sikkerhet må balanseres mot hensynet til fortsatt mulighet for samfunnsutvikling i deler av landet som er krevende med hensyn til bl.a. vanskelige grunnforhold. Det har mange ting i den sammenheng vist.

Denne meldingen staker ut kursen videre. Det er mye som kan gjøres, og det er mange aktører som må ta sin del av ansvaret: staten, fylkeskommunene og kommunene – og ikke minst den enkelte innbygger. Det er viktig i en slik sammenheng.

Jeg vil også påpeke at heldigvis er det svært få mennesker som har omkommet som en direkte følge av flom, men flom kan til gjengjeld føre til store materielle ødeleggelser og har gjerne konsekvenser for større geografiske områder. Kartleggingen siden 1900 viser rundt 30 000 hendelser, og ved 500 av disse hendelsene er 1 100 menneskeliv gått tapt. Det er 1 100 menneskeliv for mye. Det er viktig at vi driver forebygging og tar dette på alvor, slik at vi unngår at menneskeliv går tapt ved at det ikke går ras. Den jobben synes jeg regjeringen – og vi – er godt i gang med.

Oskar J. Grimstad (FrP) [12:24:41]: Eit viktig føremål med meldinga er å synleggjere kva risiko flaum og skred utgjer for menneske, miljø og materielle verdiar i Noreg, og korleis desse utfordringane skal løysast med ulike tiltak og klargjering av ansvarsforhold.

Stortingsmeldinga om flaum og skred omfattar betydelege landareal og gjeld rundt 150 000 menneske som bor i ras-, naturskade- og flaumutsette område.

Detaljert kartlegging av farlege område er blant tiltaka som skal betre samfunnets evne til å leve med denne risikoen som ras, flaum og anna utgjer i bufaste område. Og det er mange ulike farar knytte til ustabile fjellsider, kvikkleire som kan rase ut, og sist, men ikkje minst snøras – for å nemne nokre.

I Møre og Romsdal har vi etablert tre overvakingsprosjekt: Åkneset ved Geirangerfjorden, Heggura i Tafjord og Mannen i Romsdalen. Alle desse prosjekta gjeld store fjellsider som er i bevegelse, og som kvar for seg representerer stor fare for liv og helse.

I eitt av landets mest besøkte turistområde, ved Geirangerfjorden i Møre og Romsdal, arbeider ein vitskapleg for å sikre seg mot ein eventuell katastrofe. Dette blir gjort gjennom etablering av eit overvakingssenter som døgnkontinuerleg overvaker dei skredutsette områda. På denne måten kan ein lære å føresjå når raset kjem, og førebyggje mest mogleg.

At det vil gå store verdiar tapt når raset går, er kjent, men menneskeliv vil bli sparte gjennom eit etablert varslingssystem, som sørgjer for alle kan bli evakuerte når det er behov for det.

Kjend er også kvikkleirefaren i Midt-Noreg og på Austlandet, der store område er utsette, og der mange menneskeliv har gått tapt.

Årleg får vi også flaumvarsel i ulike delar av landet vårt, og sjølv om svært få menneske har omkome som ei direkte følgje av flaum, har flaumen til gjengjeld ført til store materielle øydeleggingar. Slik er det også med snøras, men på grunn av årvisse hendingar er det slik at ein er vel kjend med kva som trengst av førebyggjande tiltak.

Alle desse nemnde eksempla på utsette område viser behovet for ei heilskapleg og metodisk tilnærming for vurdering av akseptabel risiko og kostnader ved risikoreduserande tiltak.

Framstegspartiet vil peike på at klare ansvarsforhold og ei størst mogleg grad av samordning er svært viktig, slik at ein unngår at ansvar forvitrar, til skade for både enkeltmenneske og samfunn.

Vi ser bl.a. uklarheiter knytte til kven som har ansvar for sikring av eksisterande busetjing, og vi ser fram til at regjeringa, som varsla i meldinga, avklarer dette ansvarsforholdet nærare. Her må ein også kunne forvente at kommunane spelar ei aktiv rolle vidare framover.

Når skaden så har skjedd og behovet for opprydding og utbetring er klarlagt, kan ein stadig oftare oppleve tilfelle der kommunar blir ramma uforholdsmessig hardt, med den konsekvensen at det kan bli svært krevjande for lokale myndigheiter å gjennomføre nødvendige oppryddings- og utbetringsoppgåver.

Framstegspartiet meiner det er naturleg at staten tek eit større økonomisk ansvar i slike tilfelle. Det bør derfor sjåast nærare på korleis dagens regelverk for kompensasjon til kommunane etter flaum, ras og naturskade er utforma.

Så registrerer eg at ein i media gir uttrykk for at mange er spente på kva løyvingane til tiltak mot flaum og skred blir. Eg kan berre støtte utsegna om at det ikkje er meldinga, men budsjetta framover som avgjer tryggleiken og føreseielegheita for folk og samfunn som lever med desse truslane rundt seg i kvardagen.

Førebygging kostar, og der ein ikkje kan få på plass tiltak, viser eg til ein samla komité som understrekar betydinga av effektiv overvaking og varsling av flaum og skred.

Historia syner oss at naturen kan vere lunefull, men fortel oss også om verdien av god forvaltning.

Lars Egeland (SV) [12:29:11]: Som det er sagt fra både Høyres og Arbeiderpartiets side, er dette en sak som er koblet opp til en annen viktig sak som Stortinget behandler i dag, nemlig klimameldinga, fordi en økning av flom og skred er en konsekvens av klimaendringer. Klarer vi ikke globalt å redusere klimagassutslippene og stoppe menneskeskapte klimaendringer, vil vi måtte regne med en ytterligere økning av flom, skred og stormflo.

Å redusere klimagassutslipp er altså viktig, og det er sannsynligvis billigere enn å satse på klimatilpasning. Men nå må vi gjøre begge deler; vi må også sikre oss bedre mot flom og skred.

Antallet flom- og skredhendelser er større enn vi får inntrykk av gjennom media som dekker spektakulære hendelser – mens mindre hendelser kan være dramatiske nok for dem det angår. Å sikre oss mot flom og skred handler først og fremst om å sikre oss mot tap av menneskeliv og tap av eiendom og verdier, men det handler også om usikkerheten knyttet til flom- og skredfare, som kan medføre negative helsevirkninger med angst og utrygghet. I tillegg er samfunnet vårt blitt stadig mer sårbart med tanke på bortfall av strøm, mobiltelefon- og fasttelefondekning og ikke minst brudd i samferdsel med jernbane og vei.

Den statlige farekartlegginga har avdekket at 150 000 mennesker i Norge bor i områder som er utsatt for flom eller skred, men mange flere kan altså rammes om flom og skred skjer.

Det er NVE som er nasjonal skredmyndighet med operativt ansvar. Meldinga varsler at NVE og andre statlige aktører sammen skal utarbeide en strategi for samarbeid og koordinering angående flom og skred når ulykke har skjedd eller truer.

Like viktig er det, som flere har sagt, å hindre ulykker. Det handler om at naturfare i mye større grad enn til nå blir tatt hensyn til i arealplanlegging og byggesaksbehandling. Regjeringa varsler også en avklaring av det juridiske ansvarsforholdet med hensyn til å sikre eksisterende bebyggelse, noe som kan bli svært dyrt både for staten og for lokale myndigheter. Men det er en avklaring som det er behov for.

Det varsles også at Miljøverndepartementet vil se nærmere på hva effektene av framtidige klimaendringer vil bli med tanke på skred, flom og havnivåstigning. Det er viktig at kommunene får klare retningslinjer for sin planlegging. Dette vil komme i en egen stortingsmelding om klimatilpasning, som vi ser fram til.

Erling Sande (Sp) [12:32:27]: (leiar i komiteen): Sjølv om ikkje alle partia i denne salen er einige i årsakene til klimaendringane, herskar det ingen tvil om at hyppigare vêrskifte med bl.a. auka nedbør og temperatursvingingar vil føre til auka fare for skred og eit endra flaummønster.

Dette er noko vi må leve med, akkurat som meldinga seier: «Hvordan leve med farene». Men då må vi gjere dette så trygt som mogleg for dei som bur i og ferdast ved utsette område.

Knytt opp til kartlegging av faresoner ser Senterpartiet det som særs viktig å kunne nytte den lokale kunnskapen som finst i kommunane i desse ulike geografiske områda. Denne kunnskapen, sett i hop med kunnskap om geologi og meteorologi, vil kunne gje eit best mogleg grunnlag for å utarbeide farekart. Dei fyrste farekarta over utrygge område som blei presenterte for nokre år sidan, var meir sjablongmessig utforma og gjorde at nokre kommunar tilsynelatande mista alt areal som dei hadde tilgjengeleg, på grunn av at det blei lagt inn soner der det var fare for ras og flaum. Lokalkunnskap viste likevel at farane dels var overdrivne, og at mykje av arealet likevel kunne brukast. Det viser behov for meir treffsikre kartleggingar på kommunenivå. Likevel: Mykje areal er utrygt, og mange kommunar har ein stor del av arealet sitt i slike faresoner. Det er difor viktig å understreke at det også kan gjerast tiltak innanfor desse sonene, dersom ein har gjort nødvendige sikringstiltak på den aktuelle staden.

Eg vil nytte høvet til å peike på behovet for styrkt kunnskap, auka førebygging, gode varslingsrutinar og beredskapsplanar for å kunne stå godt rusta i ein krisesituasjon. Det er samtidig viktig at kravet til sikkerheit ikkje einsidig er til hinder for samfunnsutvikling som er naturleg i dei delane av landet med krevjande topografi eller vanskelege grunnforhold.

Det er grunn til å understreke den viktige samfunnsmessige flaumdempingsevna regulerte vassdrag og magasin har i forhold til flaumsituasjonar. Særs viktig er det at regulantane har tilstrekkeleg kompetanse og verktøy for å kunne handtere vassmengda også i ein flaumsituasjon. Dei ulike regulantane sitt ansvar er i så måte uvurderleg viktig, kopla med lokalkunnskap som ein har, fordi ein ofte er lokalisert tett til kraftverka og tett til vassdraga. Senterpartiet vil også peike på at planting av skog, i tillegg til å vere eit godt klimatiltak, vil kunne vere med og hindre utløysing av skred i utsette område.

Denne stortingsmeldinga varslar at NVE i samarbeid med andre statlege aktørar skal utarbeide ein nasjonal strategi for samarbeid og koordinering når det gjeld flaum og skred. Det vil vere viktig å ha klare ansvarsforhold mellom dei ulike myndigheitsnivåa stat, fylke og kommune og mellom utbyggjar og privatpersonar. Meldinga legg til grunn at kommunane skal ha ei aktiv rolle i å førebyggje skadar, også for eksisterande busetnad. Det er viktig at kommunane her får nødvendig bistand til å gjere denne viktige oppgåva. I så måte er det viktig at det materialet som ligg i privat eige i form av grunnundersøkingar og fareutgreiingar, blir tilgjengeleg. Her vil eg nytte høvet til å understreke betydninga av å få til eit godt og konstruktivt samarbeid med dei private aktørane.

Sikringstiltaka knytte til flaum og skred vil vere dei mest kostnadskrevjande tiltaka for den enkelte eller for kommunen. I så måte er det av stor betydning at staten, i form av NVE, bistår i dette arbeidet. Kravet om lokal medfinansiering er viktig ut frå ei vurdering av at ein har ei prinsipiell haldning til at dei som har nytte av tiltaket, også skal vere med i finansieringa. Samtidig vil lokal medfinansiering vere med på å understreke eigaren sitt ansvar for å ta vare på eigen eigedom og unngå utbygging og øydeleggingar i fareområda. På den andre sida kan det vere store utgifter knytte til ekstremvêr, og i nokre tilfelle vil utslaga vere svært store. Det er det også viktig å ha med i den vidare vurderinga.

Auka fokus på flaum og skred og dei utfordringane dei fører med seg, vil vere viktig i tida framover. Frå Senterpartiet si side viser vi til det varsla lovarbeidet på området, og vi ser fram til dette.

Arbeidet med å førebyggje flaum og skred handlar jo òg om å skape tryggleik for alle dei som til dagleg må møte desse farane, anten dei køyrer på rasfarlege vegar, eller dei bur i utsette område rundt om i det ganske land.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [12:37:29]: Klimaendringene vil etter all sannsynlighet medføre at klimaet i Norge blir varmere og våtere. Vi vil stadig hyppigere oppleve såkalte ekstreme værsituasjoner. Disse endringene aktualiserer arbeidet med å forebygge og leve med farene fra flom og skred. Det er derfor viktig å ha en aktiv og kunnskapsbasert politikk for dette, slik at Norge står rustet til å møte framtidens utfordringer uten at liv og helse går tapt.

Et hovedformål med den stortingsmeldingen vi i dag debatterer, er å synliggjøre hvilken risiko flom og skred utgjør for mennesker, miljø og materielle verdier i Norge, og hvordan man kan forebygge og begrense risikoen med ulike tiltak og klarere ansvarsfordeling.

Problemer med flom og skred knytter seg oftest til at arealer som fra naturens side er flom- eller skredutsatt, tas i bruk til menneskelig aktivitet. Norske terreng- og grunnforhold gjør det lite realistisk å unngå fullstendig å bygge i flom- eller skredutsatt terreng. Det er heller ikke fysisk mulig eller økonomisk forsvarlig.

Heldigvis har få mennesker omkommet som direkte følge av flom i Norge. Flom kan til gjengjeld føre til store materielle ødeleggelser og har gjerne konsekvenser for et større geografisk område.

Kartleggingen av skred som vi har hatt siden 1900-tallet, viser rundt 30 000 hendelser. Ved 500 av disse hendelsene er det registrert tap av liv. I tillegg til de fysiske farene ved flom og skred er det viktig å understreke at usikkerhet for flom- og skredfare kan ha andre negative helsevirkninger, som angst og utrygghet.

Den statlige farekartleggingen har så langt avdekket at om lag 150 000 mennesker i Norge bor i områder utsatt for flom eller skred. I tillegg kommer en rekke skoler, sykehus, barnehager og næringsbygg.

Historien har vist at det er viktig å ha klare ansvarsforhold mellom ulike myndigheter som stat, fylke og kommune. Kommunene er etter plan- og bygningsloven ansvarlig for at naturfare blir vurdert og tatt hensyn til i arealplanlegging og behandling av byggesaker. Kommunene har i dag ikke en klar juridisk plikt til å sikre eksisterende bebyggelse. Ansvaret for eksisterende bebyggelse er i dag uklart, og Kristelig Folkeparti ser derfor fram til at regjeringen, som varslet i meldingen, avklarer dette ansvarsforholdet nærmere.

Meldingen legger til grunn at kommunene skal ha en aktiv rolle i å forebygge skader også for eksisterende bebyggelse. Kartlegging av faresoner har stor betydning for samfunnet, men det er ressurskrevende. Kristelig Folkeparti er derfor enig i at det er rimelig at staten bistår kommunene i dette arbeidet. Kristelig Folkeparti er også glad for at regjeringen nå planlegger en stortingsmelding om klimatilpasning som oppfølging av NOU 2010: 10 Tilpassing til eit klima i endring. Jeg håper denne meldingen kommer raskt.

Rammene for NVEs bistandsordning for sikringstiltak legges fram i de årlige budsjettene fra Stortinget. Praksis har vært at kommunene må dekke en andel av kostnadene, og denne andelen har siden 1998 vært satt til 20 pst. Det har vært mulig å få en nedsettelse eller fritak fra distriktsandelen i noen spesielle tilfeller. Dette støtter Kristelig Folkeparti.

Distriktsandelen kan utgjøre en stor byrde på noen kommuners budsjetter. I en del tilfeller vil naturskader kunne oppstå i kommuner med stort areal og liten befolkning, noe som gir begrensede budsjettmidler. Kristelig Folkeparti vil derfor understreke behovet for en fleksibel tilnærming til finansieringsspørsmålet.

Stadig oftere ser vi tilfeller hvor kommuner rammes uforholdsmessig hardt av flom og skred, med den følge at det blir krevende for lokale myndigheter å gjennomføre nødvendig opprydding og utbedringsoppgaver. I slike tilfeller er det naturlig, slik vi ser det, at staten tar et større økonomisk ansvar.

Sammen med resten av opposisjonen fremmer Kristelig Folkeparti i dag to forslag. Vi ber regjeringen om å gjennomgå regelverket for kompensasjon ved flom, ras og naturskade til kommunene, med sikte på at staten tar et større økonomisk ansvar når kommuner rammes uforholdsmessig hardt. Vi ber også regjeringen sørge for at det legges fram en oversikt over behovet for flom- og rassikring, med tilhørende strategi og statlig opptrappingsplan for hvordan situasjonen skal møtes. Disse forslagene vil i dag bli stemt ned av regjeringspartiene. Jeg håper statsråden allikevel merker seg intensjonen bak disse forslagene. Jeg tror at på lang sikt er dette et område det er viktig å stå sammen om – det er et viktig område å sikre for folk i hele landet.

Statsråd Ola Borten Moe [12:42:37]: Flom og skred er naturlige prosesser og representerer farer vi er nødt til å leve med. Spørsmålet er hvordan vi skal leve med disse farene – hvilket ansvar vi alle har som enkeltpersoner, og hvilket ansvar myndighetene skal ha. Derfor er flom- og skredmeldingen viktig. Her legger vi fram regjeringens politikk og beskriver grepene vi vil ta for å forebygge skader fra flom og skred.

Befolkningsvekst og generell økonomisk vekst bidrar til at skadepotensialet fra flom og skred er voksende. Framtidige klimaendringer kommer til å forsterke dette. Et hovedbudskap i meldingen er at vi kan – og skal – gjøre mye for å forebygge, men også at vi aldri vil kunne gardere oss mot nye flommer og nye skred. Derfor har vi gitt meldingen tittelen Hvordan leve med farene.

Regjeringen vil gjennom et målrettet og systematisk arbeid jobbe for at flom- og skredrisikoen holdes på et akseptabelt nivå. I dette arbeidet må alle aktører bidra på sine ansvarsområder. Hver enkelt av oss har det grunnleggende ansvaret for å beskytte seg selv og egen eiendom. Kommunene har ansvaret for at sikkerheten mot flom og skred ivaretas ved ny utbygging og gjennom lokal beredskap. Det er viktig at kommunene er aktive, gjennomfører kartlegging av risiko og sårbarhet og tar ansvaret for håndteringen av flom- og skredrisikoen på lokalt nivå. I tillegg må de enkelte sektoretater og virksomheter ivareta flom- og skredfare bl.a. ved planlegging og sikring av infrastruktur som vei, jernbane, elektronisk kommunikasjon og kraftnett.

Så er det selvsagt også behov for et sterkt statlig engasjement fra øvrige departementer og direktorat. Vi vil at Norges vassdrags- og energidirektorat skal videreføre arbeidet med flom- og skredforebygging. NVE skal ha en helhetlig tilnærming som omfatter både kartlegging, arealplanlegging, sikringstiltak, overvåking, varsling og beredskap.

Kartlegging er viktig fordi det er grunnlaget for alt annet forebyggende arbeid. Her er det allerede gjort mye bra, og det er behov for å videreføre og forsterke dette. Flomsonekart skal oppdateres, bl.a. for å fange opp effekter av klimaendringer. I tillegg skal aktsomhetskart for snøskred forbedres. Med mer detaljerte kart vil kommunene få en enklere jobb i arealplanleggingen, og det blir lettere å unngå bygging i utsatte områder.

Eksisterende bebyggelse som ligger i utsatte områder, må beskyttes best mulig. Regjeringen har økt bevilgningene til kartlegging og sikring siden skredansvaret ble samlet i NVE i 2009, og vi vil videreføre den statlige innsatsen for å sikre utsatt bebyggelse mot flom og skred. Det betyr at vi gradvis og for hvert eneste år oppnår bedre sikkerhet.

Ikke all bebyggelse kan sikres, og det er også mange som ferdes i områder hvor det til tider er fare for flom eller skred. Derfor er det viktig at vi overvåker forholdene og varsler når det er fare. Flomvarslingstjenesten er godt etablert, og vi jobber kontinuerlig med å forbedre den. I tillegg vil vi videreføre arbeidet med å forbedre snøskredvarslingen og fortsette utviklingen av jordskredvarsling. Selv om myndighetene gjør det de kan for å bedre sikkerheten, er det viktig at folk selv tar ansvar. Man må kjenne de lokale forholdene og ta hensyn til dem.

Vi gjør mye for å forebygge flom og skred, men vi kan ikke unngå alt. I kritiske situasjoner er det spesielt viktig at roller og ansvarsforhold er klare. Samhandlingen mellom kommune, fylkesmann, redningsetatene og NVE står sentralt.

For noen områder av det forebyggende arbeidet er ansvarsforholdene ikke tydelige nok. Regjeringen har derfor varslet en gjennomgang av kap. 3 i naturskadeloven, om sikring mot naturskader. Målet med en slik gjennomgang skal bl.a. være å tydeliggjøre kommunenes ansvar for sikring av eksisterende bebyggelse samt vurdere andre forhold ved kartlegging og sikring.

I meldingen varsler regjeringen også at det skal lages en nasjonal strategi for bedre samarbeid og koordinering. Alle deler av det forebyggende arbeidet vil inngå i strategien: kartlegging, arealplanlegging, sikringstiltak, overvåking, varsling, beredskap, krisehåndtering, FoU, utdanning og kunnskapsformidling. De ulike aktørene skal bidra innenfor sine ansvarsområder. De skal samarbeide om oppgaveløsning der det er hensiktsmessig, og utnytte hverandres spisskompetanse.

Opptrappingen fra denne regjeringen har bidratt til at vi i dag er kommet langt når det gjelder forebygging av flom og skred. Denne meldingen staker ut kursen videre. Mye kan gjøres, og det er mange aktører som må ta sin del av ansvaret – det være seg staten, fylkeskommunen, kommunen eller den enkelte innbygger.

Det er regjeringens mål å bedre samfunnets evne til å forebygge flom- og skredrisiko. Vi skal gjøre alt vi kan for å forebygge, men vi vil ikke kunne garantere oss mot nye flommer og nye skred. Det viktigste vi kan gjøre, er nettopp derfor å lære oss hvordan vi kan leve med farene.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Oskar J. Grimstad (FrP) [12:47:55]: Kartlegging av fare er viktig, slik at ein kan sørgje for å få på plass varslingssystem. Då kan ein leve med fare. Å leve med fare som ein veit er der, utan at ein veit kva tid han blir utløyst, er uhaldbart. Men uavklarte ansvarsforhold ved «eksisterende bebyggelse» har fokus i meldinga. Kva blir gjort, og kvar står saka no når det gjeld nettopp denne problemstillinga?

Statsråd Ola Borten Moe [12:48:28]: Regjeringen varsler i denne meldingen at vi mener at her er ansvarsforholdene ikke tydelige nok. Vi varsler derfor en gjennomgang og et lagarbeid, som selvsagt vil bli å forelegge Stortinget på vanlig vis.

Siri A. Meling (H) [12:49:00]: Kost–nytte-vurderinger er viktige i forhold til en begrenset sum midler som kan brukes til disse viktige formålene knyttet til forebygging. Nå har en stilt noen spørsmål til statsråden angående den damsikkerhetsforskriften som trådte i kraft 1. januar 2010, og manglende kost–nytte-vurderinger der. Aktørene i bransjen mener at de utbedringer vi må gjøre på dammene, kan sammenlignes med om vi har et midtrekkverk på E39, og at man legger på et par centimenter på et allerede eksisterende midtrekkverk. Man er altså pålagt å gjøre investeringer til mange milliarder kroner uten at det er foretatt noen kost–nytte-vurdering. Anser statsråden det som en fornuftig forvaltning av samfunnets midler at en bruker så mange milliarder på en så begrenset oppgradering av dammene?

Statsråd Ola Borten Moe [12:50:03]: Damsikkerhet er et stort og viktig tema. Det omfattes ikke direkte av denne meldingen, men jeg vil likevel knytte noen kommentarer til mindretallets merknad. Hovedpoenget er at det blir ikke foretatt noen kost–nytte-vurdering for disse sikkerhetskravene ettersom forskriften ikke hadde til hensikt å skjerpe kravene. Det vil si at det finnes også slitasje, ny kunnskap, setninger etc. knyttet til eksisterende damanlegg. De pålegg som har kommet, er hovedsakelig knyttet til at man skal opprettholde den standarden og de sikkerhetsvurderingene som allerede ligger til grunn. Det vil jeg mene er fornuftig – jeg vil iallfall mene at det motsatte er ufornuftig.

Siri A. Meling (H) [12:51:00]: Jeg registrerer at jeg ikke kommer videre på det spørsmålet, men jeg håper at statsråden også ser at det kan være fornuftig å ha kost–nytte-vurderinger knyttet til forskriftsdelen.

Mitt spørsmål går på dette med skred. Statsråden var i sitt innlegg inne på betydningen av å forbedre snøskredvarslingen. Nå er det dessverre også slik at forskningsmidlene til snøskredforskning har blitt redusert, og det står egentlig i kontrast til utfordringen med hensyn til snøskred. Så mitt spørsmål til statsråden er om han ser behovet for å trappe opp midlene til forskning på snøskred.

Statsråd Ola Borten Moe [12:51:57]: Representanten har rett i på generelt grunnlag at bevilgningen for 2012 er noe redusert, fra 3,5 mill. kr til 3 mill. kr. Men fremdeles bevilger vi i overkant av 3 mill. kr til snøskredforskning. Dette er viktig for oss, og det er et fagfelt som vi vil ha fokus på framover og ønsker å videreutvikle.

Det er også viktig å tegne det totale bildet, og det handler om en vesentlig opptrapping innenfor snøskredvarsling, hvor det nå er etablert en egen nettside hvor folk kan gå inn og se om det er rasfare i de områdene hvor man har tenkt å bevege seg. Det arbeider vi kontinuerlig med å forbedre, både kvalitativt og kvantitativt. Jeg har stor tro på at det kan bli et nyttig og viktig hjelpemiddel for alle som ferdes i dette landet i framtiden.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Bjørn Lødemel (H) [12:53:26]: Dei varsla klimaendringane vil føre til at klimaet i Noreg blir både varmare og våtare, og vi vil stadig kunne oppleve ekstreme vêrsituasjonar. Desse endringane gjer det endå viktigare å fokusere på å førebyggje skadar og å lære seg å leve med farane frå flom og skred.

Det er viktig å forme ein kunnskapsbasert politikk, slik at Noreg i endå større grad står rusta til å møte framtidige utfordringar, utan at liv og helse går tapt, som fleire har nemnt.

I romjula fekk vi eit godt døme på korleis sterk vind kan setje ein heil landsdel ut av spel. Orkanen «Dagmar» gjorde store skadar på Nordvestlandet. Det var skremmande å sjå korleis eit heilt samfunn blei sett ut av spel i fleire døgn på grunn av straumstans og brot på telenettet.

I min del av landet har det gått store skred og steinras som har kravd mange liv. Både i Lodalen og Tafjord rasa det ut store fjellblokker som laga flodbølgjer og øydela heile grender. I Lodalen omkom det til saman 135 menneske i dei to store rasulukkene i 1905 og 1936. I Tafjord omkom 41 menneske i den store rasulukka i 1934.

Desse rasulukkene har sett sine djupe spor. Når ein veit at det mange stader er store fjellområde som ein fryktar skal rase ut, skapar dette frykt og uro. I Stranda kommune på Sunnmøre kan eit heilt fjellområde i Åkneset rase ned i Storfjorden. Der er det etablert eit overvakingssenter, Åknes/Tafjord Beredskap IKS, som overvaker Åkneset i Stranda, Hegguraksla i Norddal kommune og Mannen i Rauma kommune. Arbeidet går ut på overvaking og varsling dersom eit fjellskred med påfølgjande flodbølgje kjem. Åknesremna utvidar seg jamt og trutt, og det gjer folk urolege. Det får også konsekvensar for utbyggingsplanar, både for kommunane og næringslivet.

Det er heilt avgjerande å styrkje kunnskapen og å få på plass gode varslingsrutinar og beredskapsplanar for å ha eit akseptabelt risikonivå knytt til denne typen hendingar. Overvakingssenteret på Stranda er svært viktig både for fjordområda i Møre og Romsdal og i ein nasjonal samanheng.

Det er også avgjerande for ei vidare samfunnsutvikling i desse områda at krava til sikkerheit blir balanserte opp mot at det skal bu folk der. Byggjeforbodet som blei innført i Storfjorden, skapte store utfordringar, og det er bra at det generelle forbodet kunne opphevast då overvakingssenteret kom på plass.

Høgre meiner det er svært viktig å tydeleggjere utfordringane med flom og ras, og då må det gjerast meir frå staten si side enn det blir gjort i dag. Det er også grunnen til at Høgre foreslår å be regjeringa leggje fram ei oversikt over behovet for flom- og rassikring, med ein strategi og statleg opptrappingsplan for korleis desse utfordringane skal møtast.

For kommunar som blir råka av slik hendingar, fører det også til store økonomiske utfordringar. Høgre meiner derfor at det også er rett at staten tek eit større økonomisk ansvar når ein kommune blir råka av slike store og alvorlege hendingar.

Torstein Rudihagen (A) [12:56:50]: Lødemel fortalde om skadane som orkanen «Dagmar» gjorde. Pinseflaumen i Gudbrandsdalen og Østerdalen i fjor er eit anna eksempel på korleis flaum og skred brått kan øydeleggje hus, gardar, vegar og til og med delar av grender. Berre stor dugnadsinnsats – lukkelegvis har mange gardbrukarar no sin eigen gravemaskin, og desse blei sette fort inn i redningsarbeidet – berga liv.

Dette er eit eksempel på dramatikken som oppstår ved flaum og skred. Vi hadde også eit eksempel i 1995, og det er mange slike tilfelle over heile landet.

Gjennom svært mange som har teke kontakt, formidling i media og diskusjon i ettertid blir det også avdekt store uklarleiker om ansvar og rolledeling når det gjeld kartlegging av fare, førebyggjande tiltak og erstatning. Når det gjeld det siste, erstatning, var det i alle fall store forventningar til at staten skulle dekkje alle kostnadene ved skadar på fylkesvegar, kommunale vegar og anna. Ikkje minst var visse utsegner og signal frå sentralt hald med på å bidra til slike forventningar.

Derfor er det veldig bra at vi no får ei stortingsmelding om dette, og det er veldig viktig med dei konkrete oppfølgingane som meldinga skisserer. Det er viktig med ei avklaring om ansvar og òg eit opplegg for auka innsats for førebygging, sikringstiltak og beredskapsplan osb.

Når det gjeld beredskapsplanar, trur eg ikkje det var så dårleg i Gudbrandsdalen, men det var i alle fall ein stor dugnadsinnsats som redda situasjonen for folk.

Det er nokre ting som har vore i fokus i etterkant, m.a. behovet for ei rask opprydding og sikring når det gjeld nye skadar. Det er den tida som går frå skaden skjer, til erstatning kjem, ein påstår blir altfor lang. Mange får store vanskar med å reparere og ikkje minst førebyggje nye skadar. Mange kan strekkje seg langt, men dei var nokså bekymra for den store forskotteringa som dei måtte ut med i fjor. Derfor er det bra at vi har nokre tilskotsordningar til nye sikringstiltak.

Det blir opplevd som særs urettferdig at staten reparerer sine eigne vegar, men ikkje bidreg når det gjeld fylkesvegar og kommunale vegar. Derfor må vi tydeleggjere kva som er staten og NVE sitt ansvar, og kva dei kan bidra med, slik at det blir samsvar mellom forventningar og realitetar.

Heidi Greni (Sp) [13:00:02]: Mange av talerne her i dag har snakket om arealmessig store kommuner med små budsjett, som har blitt rammet av sånne katastrofer. Som permittert ordfører i Holtålen kommune kan jeg ikke la være å si noen ord.

Vi er en kommune på størrelse med halve Vestfold, og vi har 2 000 innbyggere. Den 16. august 2011 ble vi rammet av en utrolig stor flom, som reiste nedover med hele sentrum.

Det har vært snakket mye om forebygging og kartlegging, og uansett hvor mye en kartlegger og måler, er det ikke alt en vet. Til oss var det ikke meldt flomvarsel i det hele tatt, og plutselig steg elven med seks meter på bare noen få timer. Så en kan uansett ikke være forberedt på alt.

Det har vært snakket en del om kriseberedskap, og det fungerte veldig godt hos oss på tross av at bygden var delt i tre med all infrastruktur som var borte. Men to, tre dager etterpå kommer det virkelig krevende arbeidet. Utfordringene i etterkant er det ingen som kan forutse.

På tross av at mange her har vært kritiske i dag, er jeg egentlig veldig fornøyd med den oppfølgingen vi har fått. Jeg har kontakt med både administrasjonen og politisk ledelse, og vi er godt fornøyd med den oppfølgingen vi har fått fra fylkeskommunalt hold, og vi er godt fornøyd med den oppfølgingen vi har fått fra staten, både via departementer og via de underliggende etater. Som det har vært nevnt, blir distriktsandelen justert i ekstreme tilfeller. I dette tilfellet ble den heldigvis justert. Det var flere liknende hendelser i landet på samme tid, og den ble justert ned til 5 pst., noe som betyr utrolig mye for å få bygget opp igjen.

Når det gjelder skjønnsmidler, er det sånn at egenandelen rundt omkring er på 250 kr per innbygger. Jeg må si at jeg er overrasket over at vi blir så godt hjulpet av storsamfunnet når vi blir så hardt rammet. I vår kommune har bare utgifter til kommunal infrastruktur utgjort 20–30 pst. av kommunebudsjettet, og det sier seg selv at gjenoppbygging uten hjelp fra staten hadde vært aldeles umulig å få i land.

Så er det selvsagt noen utfordringer og ting som kan gjøres bedre. Spesielt er jeg glad for at Olje- og energidepartementet nå varsler at de starter et lovarbeid med sikte på å tydeliggjøre ansvarsforholdet for sikring mot naturskader. Vi har bl.a. en utfordring med at NVE har klarlagt hva slags tiltak de skal gjøre i elva, men samtidig er vi avhengig av at fylkeskommunen da finansierer den nye fylkesveien som går på toppen. Så jeg er veldig glad for at dette arbeidet nå kommer.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.