Marit Nybakk (A) [14:06:39]: (ordfører for saken): Ombudsmannsnemnda for Forsvaret skal etter formålet bidra til å sikre de allmennmenneskelige rettigheter for Forsvarets personell og behandle saker av prinsipiell karakter eller som har allmenn interesse. Nemnda, inkludert Ombudsmannen, velges av Stortinget.

Ved utgangen av hvert år sender nemnda rapport til Stortinget om sin virksomhet. Kopi av dette sendes Forsvarsdepartementet.

La meg i den forbindelse få komme med noen prinsipielle betraktninger – eller i hvert fall en prinsipiell vurdering. I hver årsmelding påpekes en rekke forhold, dog uten at det synes å være noe system for at dette følges opp.

For eksempel har Ombudsmannsnemnda flere år på rad påpekt at det er problematisk at det tar så lang tid å sikkerhetsklarere den som tas inn til førstegangstjeneste. Manglende grønn tjeneste er også en gjenganger.

Komiteen har kommentert flere av disse forholdene, og vi har også bedt departementet følge opp. Spørsmålet er hvorfor det ikke er noe system for melding fra nemnda til departementet, eller for den saks skyld til Stortinget. Man kunne selvfølgelig spørre om det er slik at departementet ikke leser komiteens merknader og påpekninger. Det har liten hensikt at Ombudsmannsnemnda påpeker feil eller mangler år etter år uten at nemnda i rapporten året etter forteller hva som har skjedd med de sakene når de kommer med en ny melding, at noen andre griper fatt i det, eller at departementet gis anledning til å kommentere eller forklare situasjonen i selve årsmeldingen, slik vi er vant til at Riksrevisjonen gjør. Det er sannsynligvis det siste som bør gjøres, at rapporten sendes til departementet når Ombudsmannsnemnda har satt den opp, og departementet får svare på den – slik man også gjør i Riksrevisjonens dokumenter. Det er i hvert fall noe som mangler her, og jeg har allerede tatt initiativ til at vi kommer tilbake til dette i komiteen.

La meg ellers i dette innlegget nevne et par temaer en enstemmig komité tar opp. Det ene dreier seg om pendling: Vi har nettopp behandlet langtidsplanen for Forsvaret, og i prosessen fram mot stortingsbehandlingen og under den behandlingen vi har hatt – altså debatten som har pågått de siste timene – har både kommuner og representanter kjempet intenst for å beholde eller få forsvarsarbeidsplasser. Men ifølge nemnda bor stadig færre av Forsvarets offiserer og øvrige ansatte på tjenestestedet. De bor og har familie et annet sted i landet. Nemnda peker på at det kan stilles spørsmål ved om det i det hele tatt er mulig å tilrettelegge så bredt at et flertall familier blir med på flytting til stadig nye arbeidssteder. Ektefeller og samboere har egen jobb og/eller karriere, barna vil bli på skolen i nærmiljøet, etc. Det moderne samfunnet med dagens familiestrukturer gjør at dette er i ferd med å bli annerledes enn det var bare for få tiår tilbake. Komiteen registrerer det nemnda sier, at «pendlerforsvaret» er kommet for å bli. Men dette er også en økende utfordring for vertskommuner for Forsvarets enheter.

Det er et problem at Norge statistisk sett befinner seg i nedre halvdel både i Europa og i NATO når det gjelder andelen kvinner i Forsvaret. Kvinneandelen står ifølge nemnda på stedet hvil, til tross for flere strukturelle tiltak. Komiteen mener at flere kvinner i Forsvaret er en viktig del av det å sikre Forsvaret nødvendig, tidsriktig og relevant kompetanse. Jeg vil også vise til min interpellasjon om dette temaet 16. april i år og statsrådens innlegg i den debatten. Nemnda tar i den forbindelse opp det som også kom fram i interpellasjonsdebatten 16. april, nemlig kulturen i Forsvaret – den interne kodeksen – som kanskje er en av årsakene til stor gjennomtrekk blant kvinner i Forsvaret. Det er nemlig slik at det kommer stadig nye kvinner inn, men det er også kvinner som går ut, og dermed står man på stedet hvil.

Jeg synes det er viktig at de unge jentene som går over terskelen og sier ja til å gjennomføre førstegangstjeneste, ikke må slite med kultur, holdninger og uheldig adferd hos deler av det mannlige befalet. Jeg synes også det er viktig at de som kommer inn i Forsvaret på annen måte enn å ha vært gjennom førstegangstjeneste – altså befalsutdanning – og velger å ta tjeneste i Forsvaret og bli offiserer, også føler at dette er et sted det går an å være, og at kulturen, holdningene og adferden i Forsvaret gjør at det faktisk er en trivelig arbeidsplass.

Anders Anundsen (FrP) [11:34:55]: (komiteens leder): Temperaturen i denne debatten er en del lavere enn i forrige debatt, hvor vi diskuterte Forsvarets langtidsmelding, men det betyr ikke at denne saken er uviktig, selv om jeg ser at hele forsvarsledelsen forsvant så fort vi var ferdige med forrige sak. Det burde de rett og slett ikke gjort, de burde vært her og overvært denne diskusjonen knyttet til årsmeldingen fra Ombudsmannsnemnda for Forsvaret.

Som saksordføreren redegjorde for, er innstillingen enstemmig, og jeg slutter meg i all hovedsak til det saksordføreren sa i sitt innlegg. Jeg vil også takke saksordføreren for et godt stykke arbeid.

Når jeg likevel tar ordet, er det for å knytte noen kommentarer til en av de sakene som Ombudsmannsnemnda for Forsvaret tar opp i sin årsmelding, og som jeg ønsker å utfordre forsvarsministeren på i denne debatten.

Sommeren 2010 skjedde den tragedie at fire norske soldater ble drept av en kraftig veibombe da Iveco-kjøretøyet de satt i, ble rammet under en militær aksjon i nordre deler av Afghanistan. Som følge av den hendelsen ble det besluttet at en skulle hurtiganskaffe 24 Dingo 2-kjøretøy, hvorav ni skulle klargjøres som ruteklareringskjøretøy. Anskaffelsen av Dingo 2 som patruljekjøretøy er gjennomført, og Dingo 2 brukes som det i Afghanistan. Derimot er det, så vidt jeg forstår, ikke endelig bestemt at Forsvaret skal bruke Dingo 2 som ruteklareringskjøretøy, selv om det er et prekært behov for slike kjøretøy i Afghanistan, og at det er gått nærmere to år siden denne tragiske hendelsen synliggjorde behovet for disse ruteklareringskjøretøyene.

Så vidt jeg skjønner, gjennomføres ruteklarering i dag gjennom at man søker nær sagt manuelt langs veien med metalldetektorer og utegående personell. Selv om de bærer beskyttelsesutstyr, er det utstyret ikke i stand til å møte skadevirkningene av en kraftig veibombe. Minerydderne som gjennomfører dette arbeidet, er også utsatt for fiendtlig beskytning, både fordi de går ute, og fordi de blir sett på som såkalt høyverdige mål. Denne formen for ruteklarering er for det første veldig tidkrevende, og den sliter også veldig sterkt både fysisk og psykisk på personellet.

Ruteklareringskjøretøy er spesielle kjøretøy som er utstyrt for å finne eller detonere miner som de kjører over. Kjøretøyet er designet for å motstå eventuelle eksplosjoner. Dersom min versjon av dette er riktig, fremstår det som uforståelig at Norge bruker så lang tid på å anskaffe eller utvikle egnede ruteklareringskjøretøy. Dette er altså omtalt i meldingen fra Ombudsmannsnemnda.

Jeg har lyst til å utfordre statsråden til å gi en kommentar til status og fremdriftsplan for anskaffelse og bruk av ruteklareringskjøretøy i Afghanistan.

Statsråd Espen Barth Eide [14:15:33]: La meg først knytte en kommentar til spørsmålet om kvinneandel og igjen bekrefte, som også ble diskutert under interpellasjonen sist, at det er svært viktig at vi på en effektiv måte nå klarer å ta tak i dette. Det faktum, som er helt riktig beskrevet av representanten Nybakk, om at vi har en relativt lav kvinneandel i Forsvaret i Norge, er selvsagt noe vi er svært misfornøyd med. Men det må også ses i lys av at vi er et land som har verneplikt, og at vi har vernplikt bare for menn. Det er, som jeg tidligere har sagt i denne salen, en radikal kjønnskvotering til fordel for menn. Det gjør at vi får en særlig seleksjon av ett kjønn, som man ikke har på samme måte hvis man har verneplikt for begge kjønn, eller ikke har verneplikt i det hele tatt.

Nå tror jeg at omtrent alle her er enige om at vi skal ha verneplikt. Det er en av grunnene til at jeg har satt på dagsordenen at vi trenger diskusjonen om ikke verneplikten skal bli lik for begge kjønn, akkurat som sesjonen nå er lik for begge kjønn. Grunnlovens ord er:

«Enhver Statens Borger er i Almindelighed lige forpligtet, i en vis Tid at værne om sit Fædreland».

Det står ikke spesifisert at det bare gjelder menn, men i 1814 mente man jo menn. I vår tid har det gått 200 år, og vi har kanskje en bredere forståelse av dette.

Når det gjelder ruteklarering, deler jeg representanten Anundsens bekymring for det. Her har vi lagt stor vekt på at det skal etableres både god kompetanse og kapasitet gjennom bl.a. Dingo. De er levert. I hvilken grad de brukes i Afghanistan, må jeg komme tilbake til, men til dette: Nå skal vi også snart ut av det området hvor disse har en særlig viktig funksjon, altså i Faryab. Men i forbindelse med hjemreisen vil det også være behov for å ha en slik kapasitet. Det kan jeg bare si vi har høyt trykk på, også på mineklareringskapasiteter, som ligger inne i den beslutningen som skal tas senere i dag om større anskaffelser til Hæren.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.