Anne Tingelstad Wøien (Sp) [14:41:58]: Enkel forskning har vist at ingen overlever uten mat. Historien viser at knapphet på mat har bidratt til store politiske omveltninger. Det er nok å peke på den franske revolusjonen og den arabiske våren, som kom i kjølvannet av høye internasjonale priser på korn. Brød er viktig.

Norge er en liten nasjon, med marginal produksjon av mat. Likevel har det vært et politisk ønske om å produsere mat over hele landet, både av beredskapshensyn i betydning av bosetting og for å sikre tilgang på mat og matjord til egen befolkning så langt vi kan.

Norge produserer mat i et krevende klima, med kort vekstsesong og kalde vintre. Vi er ikke sjølforsynte, vi produserer på om lag 2,8 pst. av landarealet vårt, og vi importerer over 50 pst. av det vi spiser. I tillegg produserer vi mat i et høykostland, der innsatsfaktorene er høye. Derfor er lønnsomhet i råvareproduksjonen svært viktig dersom vi fortsatt ønsker landbruk over hele landet. Dette er en av de viktigste forutsetningene for å øke rekrutteringa til landbruksutdanningene. Man kan ikke leve av trivsel alene. Likevel er det veldig viktig at gleden ved å være bonde formidles til den yngre generasjonen. Det er derfor godt å se i Aftenposten denne uken at det ser ut til å være flere som nå anbefaler sine barn å ta over gården, enn tidligere.

Landbruks- og matmeldinga, som Stortinget vedtok i vår, har som mål at vi skal øke den norske matproduksjonen med 20 pst. de nærmeste 20 åra. Det er flere svar på hvordan vi skal klare dette, men en av forutsetningene er å øke kompetansen i landbruket og i den totale verdikjeden i matproduksjonen. Det å være bonde er et svært mangfoldig yrke. Man skal være bedriftsleder, økonom, agronom, ha teknologisk og teknisk kunnskap, og man skal være en god håndverker – kort sagt: Å være bonde krever god kompetanse på mange felt.

I dag uteksamineres det færre studenter fra de tradisjonelle landbruksfagene, som plantevitenskap og husdyrvitenskap, fra universiteter og høgskoler enn næringa har behov for.

Bonden har behov for rådgiving, for både å være mer effektiv og kunne produsere mer og for å få bedre kvalitet på produktene sine.

Skal vi rekruttere godt til de landbruksfaglige utdanningene, må vi se på hele skoleløpet under ett. Løpet begynner faktisk i ungdomsskolen, før elevene skal bestemme seg for hva de skal velge i videregående. Videregående opplæring gir mulighet for å velge naturbruksskole eller studiespesialiserende linjer, for deretter å kunne gå på fagskole, høgskole eller universitet.

Som vi har vært inne på tidligere i dag, er rådgiving veldig viktig for å rekruttere, også til landbruksfagene. Familien, særlig vi mødre, har stor påvirkningskraft, men det er også veldig viktig at rådgivingstjenesten i skolen har god kjennskap til hva slags muligheter opplæring i landbruksfag gir.

Jeg er veldig glad for at mange ungdomsskoler prøver ut arbeidslivsfaget nå. Jeg håper også at faget blir obligatorisk fra høsten 2013. Erfaringene så langt viser at faget har blitt svært godt mottatt. Arbeidslivsfaget gir mulighet til å få en forsmak på hva naturbruk kan tilby. I tillegg gir de nye valgfagene mulighet for en forsmak på landbruksfag, både gjennom entreprenørskap og de nye læreplanene for faget, som kommer til høsten. I min nabokommune, Lunner, var det faktisk tre gutter som laget avløserring som elevbedrift. Dette er et godt eksempel på hvordan man kan trekke naturbruk inn i utdanninga.

Både arbeidslivsfaget, valgfaget og entreprenørskap er viktig for å vekke interessen og sikre rekruttering fra ungdomsskolene.

I likhet med mange andre, både i og utenfor skolen, er det nok mange rådgivere som ikke er oppmerksomme på hvilke muligheter som ligger i det å ta en landbruksfaglig utdanning. Ungdommen må bli gjort oppmerksom på at naturbruksutdanning gir mange muligheter, inklusiv muligheten til å ta de nødvendige realfagene for å gå videre til høgskole eller universitet. I dag gir naturbruksskolene mulighet for forskjellige utdanninger, der agronomen er grunnplanken. Men naturbruksutdanningene åpner også dører til tilstøtende utdanninger som anleggsgartner, hovslager, landbruksteknikk, energi og miljø, friluftsliv osv. I tillegg er det muligheter for kryssløp fra andre yrkesfaglige løp.

I landbruks- og matmeldinga ble det åpnet for igangsetting av forsøk med fagbrev i naturbruk etter hovedmodellen, 2 år i skole og 2 år i lærebedrift. Det er også verdt å merke seg at det etter behandlinga i Stortinget ble vedtatt at det skulle åpnes for muligheten til å utprøve en LAF-ordning, altså landbruk og allmenne fag, etter modell av den mer kjente TAF-modellen, tekniske og allmenne fag. Det vil gi naturbrukselevene en bredere plattform på veg mot universitets- eller høgskolestudier.

Etter en uformell høringsrunde jeg har foretatt hos fylkeskommunen, har jeg fått bekreftet at det praktiseres en rekke varianter i utdanninga. Noen tilbyr fordypning i realfag i programfagene, slik at elevene oppnår studiekompetanse underveis i det treårige agronomløpet. Andre fylkeskommuner har mer tro på fagbrev, etter 2+2-modellen. Noen fylkeskommuner kunne tenke seg å forsøke en landbruks- og allmennfaglig utdanning over fire år.

Jeg mener det er viktig å få prøvd ut både hovedløp, påbygging i etterkant, 2+2-modellen og fordypning i agronomutdanninga. Jeg vil derfor oppfordre kunnskapsministeren til å ta initiativ til å hente inn de erfaringene som nå gjøres i naturbruksskolene, slik at vi får det beste ut av dette spesielle skoleløpet, i tråd med næringas behov for kompetanse og elevenes mulighet for fleksible utdanningsløp.

I dag tar enkelte naturbruksutdanning rett etter ungdomsskolen, men mange velger annen utdanning og karriere først, for så å gå inn i næringa seinere, når de er 40 eller 50 år.

Som nevnt innledningsvis, skal skolene også rekruttere dem som skal være rådgivere for næringa seinere. Disse elevene skal videre til universitet og høgskoler. Vi vet at det er ønskelig å rekruttere flere studenter til universitets- og høgskolestudier innenfor landbruksfagene, både innenfor landbruksteknikk og de tradisjonelle fagene jeg tidligere har nevnt. Jeg er derfor glad for at Universitetet for miljø- og biovitenskap på Ås nå gjeninnfører sivilagronomtittelen. Jeg tror det er positivt for rekrutteringa til en av de tre høgskolene som tilbyr høyere landbruksfaglig utdanning.

Jeg opptatt av at vi må rekruttere til universitets- og høgskolestudiene i større grad via naturbruksskolene enn vi gjør i dag, fordi jeg mener det er viktig å ha med den grunnleggende landbruksfaglige bakgrunnen for et høgskolestudium. Flere naturbruksskoler har lett etter flere bein å stå på for å styrke skolen sin. En stor gruppe som har utdanningsbehov, er dem som skal overta gård i voksen alder, som jeg har nevnt tidligere. Flere fylker, deriblant Oppland, har hatt svært godt hell med å tilby modulbasert voksenagronomkurs. Det har faktisk blitt mer populært enn forventet.

Jeg var akkurat på avslutningskonferansen for RULL-prosjektet, Rekruttering, utdanning og likestilling i landbruket, i Oppland, og jeg fikk høre vitnemål fra svært fornøyde voksenelever som var stolte over snart å være ferdigutdannet som agronomer. Den eldste deltakeren var faktisk 66 år gammel.

Som jeg har sagt, er den gode bonden helt avhengig av god rådgiving. Det gjelder både på kommunenivå og i de ulike faglagene som melke- og kjøttsamvirkene, fjørfelagene, skogselskapene osv. De beste rådgiverne er ofte dem som har noe praktisk erfaring bak seg.

Skal vi øke matproduksjonen og gjøre bonden god, er vi avhengig av god forskning. Norge er veldig gode på flere områder med hensyn til landbruksforskning. Spennende forskning på poteter og planter skjer f.eks. hos Bioforsk Øst på Apelsvoll og hos Geno på Hedmarken, som driver med avlsforskning.

Jeg tror det er veldig få utenfor næringa som vet at det fins egne kataloger for hva slags okse du kan krysse kua di med for å få fram de egenskapene som vil øke kvaliteten hos neste kalv. Denne ligger også tilgjengelig på nett for dem som er interessert.

På grunn av de klimatiske endringene vi kjenner, med et våtere, villere og varmere vær, vil planteforskning være svært viktig framover. Hvilke gras-, korn- og potetsorter passer for de ulike typer jord? Hvordan påvirker maskiner jorda, og hvordan sikrer vi godt vekstskifte? Hvilke tiltak skal gjøres for å få mest energi i fôret, best kvalitet på kornet og de beste potetavlingene?

Jeg ser fram til stortingsmeldingene som kunnskapsministeren skal fremme til våren – ikke fordi vi skal gjøre en revolusjon, men jeg tror vi har en sjanse til å rette oppmerksomheten mot en del av utdannings- og forskningspolitikken som sjelden skaper de store overskriftene i riksmedia.

Å diskutere rekruttering til naturbruksutdanningene gir en mulighet til å se nærmere på et fagområde som er et av de mest kritiske for oss. Skal vi få gode matprodusenter, må vi også ha god utdanning.

Statsråd Kristin Halvorsen [14:51:36]: Først vil jeg gjerne takke representanten Tingelstad Wøien for å ta opp et veldig viktig tema i utdanningspolitikken, nemlig fag- og yrkesopplæringen generelt, men naturbruk spesielt. Det er områder innenfor utdanningssystemet og -tilbudet vårt som absolutt fortjener mer oppmerksomhet enn det det får til daglig, og hvis det ikke fins noen sta kjerringer rundt omkring som til enhver tid understreker dette, kommer vi ingen vei. Så jeg setter veldig stor pris på anledningen vi har til å fordype oss litt i det. Det er et veldig sentralt satsingsområde i vår felles rød-grønne utdanningspolitikk, og jeg har selv også et sterkt engasjement på dette området.

Det er nødvendig at vi hele veien gjør en systematisk jobb for å øke statusen til yrkesfagene og legger til rette f.eks. for flere lærlingplasser, men også for å få opp forståelsen i det norske samfunnet for at vi faktisk trenger folk med gode fagbrev og praktiske, gode utdanningsløp med den kvaliteten som vi har tradisjon for i Norge, hvor et godt fagbrev betyr at man har kompetente arbeidsutøvere som kan ta selvstendige avgjørelser og har den fagbakgrunn som skal til, f.eks. i samarbeid med andre yrkesgrupper også, for hele veien å få bedre kvalitet i det arbeidet en driver med.

Fagarbeiderne er veldig viktige for den samlede verdiskapingen vi har i landet. Jeg møter altfor ofte folk som med en gang man sier kunnskapssamfunn, assosierer det med akademiske yrker og doktorgrader, og ikke ser at et kunnskapssamfunn handler om å ha kunnskap på alle områder, og at fagbrev, svennebrev, er viktig i denne sammenhengen.

Det er veldig viktig også i denne sammenhengen å snakke om den kvaliteten i utdanningene som vi ønsker oss, også fordi en del av disse utdanningene ofte er i lærlingsituasjoner, og lærlingplassene handler ikke bare om kvantitet, som det jo ofte gjør i diskusjonen, men også om kvalitet i innholdet i det tilbudet elevene får.

For å sikre kompetent arbeidskraft i landbrukssektoren er det viktig at utdanningstilbudet møter det behovet for kompetanse som fins i arbeidslivet. Med utgangspunkt i Meld. St. 9 for 2011–2012 Velkommen til bords har Landbruks- og matdepartementet og Kunnskapsdepartementet blitt enige om å arbeide for å øke rekrutteringen til landbruksfaglige utdanninger. Regjeringen vil evaluere innhold og struktur i landbruks- og gartnerutdanningen på videregående nivå, og kartlegge fagskoletilbudet og samfunnets behov for landbruks- og matfaglig utdanning i fagskolene.

Sektorens kunnskapssystem er omfattende og komplekst og består av mange offentlige og private aktører på ulike nivå. Landbruket omfatter bl.a. forskning og utvikling, råvare- og tjenesteproduksjon, prosessering og foredling av varer, og også salg ut til forbruker. Det er derfor nødvendig at de landbruksfaglige utdanningene er velorganiserte og effektive, samtidig som vi ser at økt fleksibilitet er nødvendig for å møte den enkeltes og arbeidslivets behov.

Utdanningsprogrammet Naturbruk omfatter per i dag syv fag med opplæring etter 2+2-modellen – altså to år der skolen har hovedansvaret, og to år der arbeidsgiver har hovedansvaret – og to fag med treårig opplæring i skole. I 2011 var det totalt 1 861 elever som begynte på Vg1 i utdanningsprogrammet Naturbruk. Samme år gikk i overkant av 650 elever på Vg2 landbruk og gartnernæring. Det har generelt vært en svak tilbakegang i antall elever på dette utdanningsprogrammet de siste årene. Faglig råd for naturbruk har påpekt at det er en utfordring å balansere mellom å gi elevene relevant og målrettet opplæring, gjerne med en klar idé om hvilket yrke de ønsker å utdanne seg til, og samtidig at alle muligheter skal være åpne for elever etter Vg1.

For de to fagene som har full opplæring i skole, agronom- og gartnerfagene, planlegges nå en forsøksordning med læreplasser. Landbruks- og matdepartementet og Kunnskapsdepartementet vil i dialog med fylkeskommunene åpne for forsøksordninger med yrkesutdanning for agronom og gartner som innebærer både skole- og arbeidslivsbasert opplæring.

Det har fra mange hold kommet forslag om en tettere kobling mellom skole og arbeidsliv. Jeg har i flere meldinger til Stortinget, bl.a. Meld. St. 22 for 2010–2011 Motivasjon–mestring–muligheter, om ungdomstrinnet, lagt til rette for et utdanningsløp som er mer praktisk og variert, slik at alle elever får mulighet til å utfolde seg og ivareta det de interesserer seg for. Dette er svært viktig for å motivere ungdom til å velge yrkesfag og høyere utdanning. Det kan i den forbindelse være klokt å vurdere hvordan vi skal legge til rette for mer fleksible løp gjennom videregående opplæring og et bedre samarbeid mellom skole og bedrift.

I Meld. St. 13 for 2011–2012 Utdanning for velferd har jeg tatt til orde for en forsøksordning med vekslingsmodeller og arbeidsplassbasert opplæring. Dette er et resultat av elevenes ønske om en mer praksisorientert opplæring og arbeidslivets behov for faglært arbeidskraft.

Jeg har varslet en stortingsmelding som kommer våren 2013. Den vil gjøre rede for status for Kunnskapsløftet. Meldingen vil vurdere utviklingen av grunnskolen og videregående opplæring i denne regjeringens to perioder, og på dette grunnlaget trekke opp de utdanningspolitiske perspektivene framover.

Videregående opplæring generelt og fag- og yrkesopplæringen spesielt vil være et hovedtema i meldingen. Vi vil se på faglige og strukturelle utfordringer i videregående opplæring. Derfor er samarbeidet mellom Landbruks- og matdepartementet og Kunnskapsdepartementet aktuelt og interessant som en viktig del av det.

For å kunne møte behovet for faglært arbeidskraft må vi øke gjennomføringen i fag- og yrkesopplæringen. Dette er et sentralt mål for regjeringen, og vi vil i budsjettet for 2013 bruke 30 mill. kr til tiltak i de yrkesfaglige programmene. Her er bl.a. samfunnskontrakten, som vi undertegnet i vår, der partene i arbeidslivet har forpliktet seg til å samarbeide om flere lærlingplasser, veldig viktig, fordi den forplikter oss – myndighetene – arbeidsgiverorganisasjonene og arbeidstakerorganisasjonene til å øke antall lærlingplasser med 20 pst. innen 2015, sammenlignet med 2011.

Det er viktig å presisere at økt rekruttering stiller krav til arbeidslivet. Kunnskapsdepartementet legger til rette for gode faglige utdanninger, men det er arbeidslivet som må vise fram hva de har å by på for å stimulere til økt rekruttering. Rekruttering henger bl.a. sammen med bransjens status og omdømme, og vi trenger å promotere hvilke muligheter landbruksfaglige utdanninger gir. Vi trenger arbeidstakere som er stolte av yrket sitt, og som inspireres og oppfordres til å være kreative og utvikle faget sitt.

Landbruket er en kompetansekrevende næring. Det er derfor nødvendig å styrke kompetansen og rekrutteringen til landbruksyrkene. Et grep vi er opptatt av i denne sammenheng, er å styrke karrieremulighetene gjennom å åpne høyere utdanning for søkere med fagutdanning.

Flere rapporter og evalueringer har pekt på at det er mange små og sårbare fagmiljøer i Norge. Kunnskapsdepartementet har derfor siden 2010 årlig tildelt 50 mill. kr for å stimulere til samarbeid, arbeidsdeling og faglig konsentrasjon i universitets- og høyskolesektoren. Jeg ønsker at universitetene og høyskolene utvikler tettere samarbeid som bidrar til bedre utnyttelse av faglige og økonomiske ressurser.

Her er Y-veien et eksempel jeg ønsker å løfte fram. Y-veien innebærer at søkere med fagbrev kan begynne rett på en høyere utdanning som bygger på deres fag. En del UH-institusjoner tilbyr denne typen utdanninger i dag. Det eksisterer per i dag ingen Y-veier til høyere landbruksutdanninger. Jeg ønsker at flere tar i bruk Y-veier og oppfordrer partene til å styrke samarbeidet for å få til dette. De relevante institusjonene innen høyere utdanning må i forbindelse med utviklingen av Y-veiene være åpne for å ta inn og legge til rette for elever som ikke har generell studiekompetanse. Dette kan i tillegg være med på å gi yrkesfagene et bedre rekrutteringsgrunnlag.

Det er et viktig initiativ å øke rekrutteringen til landbruksfaglige utdanninger, både på videregående og høyere nivå. Vi må ha et tett samarbeid mellom landbrukssektoren og kunnskapssektoren for å få til dette. Arbeidslivsfaget på ungdomstrinnet har, der vi har prøvd det ut, fungert som en mulighet for elever til å gjøre seg bedre kjent med ulike yrkesfaglige utdanningsretninger. Det er veldig vellykket, og vil bli oppsummert i forbindelse med den stortingsmeldingen som vi har foran oss.

Jeg er også enig med interpellanten i at valgfagene allerede åpner for å tenke i den retning som et samarbeid mellom landbrukssektoren og skolen kan være, f.eks. gjennom entreprenørskap og produksjon av varer og tjenester, og vi utvider valgfagstilbudet. Det kan gi nye muligheter videre. På den bakgrunn håper jeg at vi kan øke ungdommens interesse og optimisme rundt å velge den typen yrkesvei.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [15:02:01]: Jeg er veldig glad for at kunnskapsministeren og vi i Senterpartiet deler et så brennende engasjement for yrkesfagene. Nå er kanskje det med naturbruksutdanningene et snevert område, men jeg mener at det er et utrolig viktig område, som jeg nevnte innledningsvis i min interpellasjon. Er det noe vi alle er avhengige av, er det jo faktisk maten. Jeg er veldig glad for det initiativet som regjeringa har tatt for å evaluere innholdet og strukturen i landbruks- og gartneriutdanninga, og jeg ser fram til den meldinga som skal legges fram til våren.

Jeg har lyst til å si at jeg tror det er utrolig viktig at Kunnskapsdepartementet nå benytter seg av all den kunnskapen som er ute i sektoren, for det gjøres utrolig mye godt arbeid ute i skolen som kan være til hjelp for Kunnskapsdepartementet. Og som jeg også sa tidligere: Her prøves det ut forskjellige typer løp for å greie å treffe de ulike elevenes behov.

Jeg er veldig fornøyd med at statsråden vil vurdere mer fleksibilitet i den videregående opplæringa, og der vi også får et tettere samarbeid skole–bedrift. Jeg vil understreke det ministeren sa når det gjelder hovedløpet med 2+2 – to år i skolen, to år i lære – men også de mulighetene som nå prøves ut med hensyn til agronomutdanninga, som da er den treårige utdanninga, eventuelt med et fjerde påbyggingsår, som Stortinget også har åpnet for muligheten til å drive forsøk på.

Statsråden peker også på muligheter for SAK-midler, og på at vi skal benytte dem i større grad. Så vidt jeg vet, har de tre høyskolene som tilbyr høyere landbruksfaglig utdanning, en del av SAK-midlene allerede i dag. Men man kan jo absolutt understreke det, og oppfordre dem til mer samarbeid for å ta en enda større del av den potten.

Så nevnte statsråden ungdomsskolen, og hun nevnte spesielt valgfagene. Det er en god mulighet allerede i dag, men jeg vil også framheve arbeidslivsfagene. Når jeg har vært ute, har jeg oppfordret både Bondelaget og Småbrukarlaget til å bidra til å lage gode planer for ferdige opplegg som kan være en del av arbeidslivsfagene, som da altså er mini-yrkesfag der man kan få en smak på hva det vil si å gå naturbruksutdanningene.

Jeg har fått tilbakemelding på at det innen høyere utdanning er utfordringer når det gjelder finansiering av nye studier, for det er ganske marginale og smale miljøer, så det skal vi ha med oss i bakhodet. Vi skal også se på hvordan vi fordeler studieplasser, for hvis vi snakker om realfag, er dette absolutt realfag i praksis.

Statsråd Kristin Halvorsen [15:05:19]: Det var et par utfordringer representanten Tingelstad Wøien kom med, som jeg glemte å kvittere ut, og hvor jeg gjerne vil ta opp hansken igjen.

Det ene er å skaffe seg en oversikt over hvordan ulike naturbrukstilbud rundt omkring i fylkene har laget forskjellig innhold og ulike modeller for å få til dette. Det tror jeg kan være veldig interessant. Her tror jeg kanskje fylkene ikke helt vet om hverandre heller, og at de har litt å hente når det gjelder å bli inspirert. Så vil det jo også, når vi kommer tilbake til hvordan vi skal legge opp det generelle løpet for videregående opplæring og yrkesfagene videre, kanskje være større muligheter med hensyn til fleksibilitet her, som også naturbruk kan gjøre seg nytte av. Det er også helt opplagt at et nært samarbeid mellom skolen og næring og bedrifter er veldig viktig for å vekke ungdommens interesse og engasjement for å velge å gå i denne retningen. Så jeg er veldig glad for at representanten Tingelstad Wøien bruker de mulighetene hun har i kontakt med næringene, til nettopp å oppfordre til at de også kanskje kan banke på døra. For her er det en læringsarena som er avgjørende viktig for å nå målsettingen, men også for å motivere ungdom.

Så er det en problemstilling til, og det dreier seg om voksne som kanskje har en annen utdanning, som kanskje ikke tidligere har tenkt at de skulle overta noen gård, og som plutselig står der med den kunnskapen de har hatt med seg fra barndom og ungdom ved å ha hjulpet til i alt det praktiske arbeidet, men som trenger en utdanning på toppen av den de har, for å kunne gjøre en god jobb f.eks. som bonde. Da tror jeg det også er viktig at vi ser på de tilbudene som voksne har til å kunne ta den typen utdanning på en fleksibel måte, og knyttet til nye yrkesplaner.

Marianne Aasen (A) [15:07:39]: Torger Reve er professor ved BI, og han reiser land og strand rundt og holder foredrag basert på boken «Et kunnskapsbasert Norge», som har mye interessant lesning. Han var for ikke så lenge siden på Forskerforbundets konferanse, og der ville han illustrere høyteknologi. Det gjorde han – kanskje overraskende for mange – ved å vise et bilde av gården til broren sin, på Jæren. Selv om det på utsiden ikke så så veldig høyteknologisk ut, var det absolutt det på innsiden. Én ting var kanskje bioteknologi, som i og for seg kuene til en viss grad er et resultat av, men en annen ting er jo det at melkingen foregår maskinelt og ved datateknologi.

Samfunnet vårt er langt mer komplisert enn før, det er langt mer teknologisk enn før. Det betyr at veldig mange av oss egentlig ikke vet hvordan dette har utviklet seg for mange yrker, kanskje særlig når det gjelder hvordan bonden jobber. Jeg tror mange henger fast ved forestillingen om de ti hønene, de fem grisene og de få kuene som man lærer om som barn, at det er den idylliserte bondegården, men sånn er det ikke. Mange flere spesialiserer seg, og bonden er også nødt til å gjøre det om han skal lykkes framover.

Kunnskapsrevolusjonen må inkludere landbruket på samme måte som resten av samfunnet. Vi trenger folk med fagutdanning, vi trenger folk med høyskole- og universitetsutdanning, og vi trenger mye forskning, som igjen tas tilbake til landbruket.

Det er en bra debatt som representanten Tingelstad Wøien tar opp, for noen ganger kan det bli litt sånn – om vi skal være litt selvkritiske som utdanningspolitikere – at vi bare snakker om ingeniører, sykepleiere og lærere. Vi trenger også andre yrkesgrupper i dette samfunnet. Vi trenger en veldig bred variasjon. Vi trenger folk som lager mat, og vi trenger – uten å nevne alt mulig annet – mange spesialiserte utdanninger. Det må vi ta med oss, og vi må passe på at vi ikke blir altfor ensporet også på det.

Jeg leste i går en artikkel om griser i Valdres som går løs oppå fjellet og ikke er inne i det hele tatt, og som det heller ikke er vanskelig å få solgt, selv om de er dyrere. Disse grisene beveger seg jo mye mer, og derfor tar det litt lengre tid før de blir like feite som dem som ligger og sover hele dagen. Det var en av de tingene jeg lærte. Men det mest interessante ved det var at det er et ektepar som driver denne gården, og kona på gården har en doktorgrad fra Landbrukshøyskolen. Hun bruker kunnskapen sin til å gjøre dette kjøttet enda bedre og enda mørere, slik at det vil bli enda lettere å selge på et marked. Det synes jeg forteller en historie om hvordan framtidens landbruk kommer til å bli.

Jeg mener at det er mange grunner til at dette er viktig. Jeg synes at representanten Tingelstad Wøien hadde veldig mange gode resonnementer rundt dette – viktigheten av matproduksjon, endringer i miljøet, klima, dyrevelferd, at yrket er mye mer komplisert, at du må beherske mye mer. Det stilles absolutt større krav til resultatene.

Det jeg tror vi også skal ha med oss når det gjelder dette yrket, som veldig mange andre yrker, er at yrkesvalg blant ungdom preges av trender. Noe er pop, og noe er mindre pop. Det har vi vært inne på i debatter tidligere dag. Men det henger også mange myter ved en del yrker. Jeg tror bonden har et yrke som mange har noen myter om. Det kan i og for seg illustreres på følgende måte: Det å være bonde er ikke veldig populært, men bønder er veldig populære, hvis du ser på populærkulturen. Der er det «Farmen» og «Jakten på kjærligheten» – det ene med det andre. Det er mye romantikk rundt dette med bønder. Men det å utøve yrket er kanskje ikke så populært. Når vi vet at bare tittelen på studiet påvirker hvor mange som søker – bygges det mer opp mot miljøvern osv., er det flere som søker på denne typen yrker enn andre – sier det hvor følsomt det er med trender.

Jeg tror man kan spille på at bønder er populære, og at «Farmen» osv. er spennende. Men dette må kobles opp mot et kunnskapsbasert samfunn, hvor ikke minst kunnskapskompetanse blir satt i høysetet, dvs. at også bønder blir i stand til å bruke kunnskapen til beste for dyra på gården og til beste for Norge som nasjon, slik at vi får produsert mer mat på en bedre måte, som smaker godt, slik at vi alle kan nyte gode måltider.

Presidenten: Da fortsetter vi jakten på kjærligheten. Det er representanten Per Olaf Lundteigen som har ordet.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [15:13:00]: Jeg takker for omsorgen for kunnskap og respekten for kunnskap. Som en av de få sivilagronomene her i salen er jeg veldig glad for det.

Naturbruk er bruk av natur. Jeg kom til å tenke på Kristian, tolv år, som fikk spørsmål fra læreren: Kristian, hva gjør du hvis du våkner opp en dag og plantene ikke lenger er grønne? Kristian svarte: Lærer, da må vi vel praktisere plan b. Enhver kan tenke over spørsmål og svar.

Det burde jo være sånn at den internasjonale matvarekrisa og klimakrisa skulle være bevis godt nok til at vi burde satse på biologisk utdanning, satse på innvinning av solenergi – altså fotosyntese – bruk av land, bruk av jord eller det som heter «utdanning i landbruk», altså bruk av land, for her er det som i alle yrker: Dess mer en lærer, dess mer forstår en at en ikke kan. Det er et spørsmål om biologi, det er spørsmål om teknikk og teknologi.

Når en snakker om teknologi når det gjelder bruk av land, landbruk, er det viktigste, grunnleggende sett, egentlig biologien og å forstå det skjøre samspillet i biologien. Det er det som er den store utfordringen dersom en vil gjøre seg mer fri fra kjemiske midler i både produksjon og foredling – kjemiske midler som vi i deres sluttsats tar inn i oss som mennesker. Noe av det blir igjen der, med de effekter det har.

Vi har utdanning i landbruk på fagskolenivå og på universitets- og høyskolenivå. Interessen blant ungdom er stor, men utsiktene til verdsetting av arbeidet er lave. Dette merker sjølsagt interessert ungdom seg. Svært mange ungdommer som er interessert, tar ikke slik utdanning i dag.

Temaet i dag er utdanning. Vi må komme fra prat til virkelighet, det er to verdener i dag. Det prates om utdanning, det prates om kompetanse, men det som er et faktum, er at blant stadig flere av dem som nå overtar som eiere av et gårdsbruk, er det stadig færre som har utdanning i bruk av land, landbruksutdanning. Dette er et faktum. Det går den gale veien. Dette blir forsøkt kompensert med kortere kurs, ulike krav og detaljstyring. En går mer og mer vekk fra frihet under ansvar, som en kunne hatt dersom utøverne hadde hatt basiskunnskapen. Det er en svært trist utvikling for en som følger med på dette.

Jeg vil fokusere på to områder nå. Det er samspillet mellom videregående utdanning og fagskole, og det er universitetsutdanninga.

I den videregående utdanninga i naturbruk i dag er det slik at svært få tar denne utdanninga for å bli gårdbrukere. Stadig flere av dem som tar denne utdanninga, tar den fordi det er en tilrettelagt, spesiell utdanning, som har appell til ulike grupper. Det er bra, men det er ikke bra at stadig færre gaverike ungdommer tar utdanning innen denne biologiske kunnskapen. Det må endres.

Det som da kan gjøres, er at alle som har tatt videregående utdanning, får rett til ett års fagskoleutdanning i de grunnleggende biologiske ferdighetene jordkultur, plantekultur, husdyrfag, skogskjøtsel, driftsteknikk og økonomi- og organisasjonslære – altså ikke i norsk, matematikk og språk, men i det som er basis for å forstå hvordan biologiske mekanismer fungerer. Ett års utdanning på fagskolenivå etter fullført videregående utdanning er noe som de fleste har tid til og kan prioritere, sjøl i ei tid da den økonomiske verdsettinga er elendig.

Punkt nr. 2 er universitetsutdanninga. Det er flott at det nå er en universitetsutdanning som kalles sivilagronom, for da er vi tilbake til «basic».

Poenget er altså: Kombiner røtter og vinger, forankring og nyskaping! Lag en utdanning som er attraktiv for de mange! I dag er det ikke slik. Det trengs kraftsamling, det trengs en nyorientering, for vi er fullstendig galt ute og kjøre sånn som det er i dag.

Svein Harberg (H) [15:18:14]: Takk til interpellanten for å ha satt på dagsordenen en spennende debatt.

Det er riktig – som flere har vært inne på – i en debatt som henger sammen med den øvrige debatten om å verdsette yrkesfagene langt mer enn vi gjør, at vi på Stortinget i hvert fall passer på at vi har større oppmerksomhet på yrkesfagene, og ikke bare snakker om den høyere akademiske utdanningen.

Interpellanten endte opp med et spørsmål om hva vi kan gjøre. Jeg er ikke sikker på om jeg har fanget opp så veldig mange konkrete svar på hva vi kan gjøre. Det er vel fordi det er et sammensatt bilde. Dem vi vil hjelpe, er en sammensatt gruppe.

Det er utfordrende å få folk til å velge utdanning til et yrke som de vet det kanskje er lenge til de skal utøve. De vet at de må gjøre noe annet fram til de skal utøve det. Det er vanskelig å finne de gode kombinasjonene når det gjelder hvilket tilleggsyrke eller alternativt yrke de skal ha. Heldigvis har det vært en stor vekst i yrker beslektet med landbruket og primærnæringene.

Jeg tror det helt avgjørende er kunnskap, som flere har vært inne på. Når vi får kunnskap om et område, får vi interesse og engasjement. Da skjer det videreutvikling.

Jeg er så heldig å ha vært ordfører i en aktiv landbrukskommune på Sørlandet, nemlig Grimstad. Der har vi opplevd at nettopp det å ha et kunnskaps- og kompetansemiljø har gjort at det vokser i landbruket – at man er innovativ og finner nye løsninger, og at de unge velger utdanning for å kunne overta. Ikke bare velger de utdanning for å kunne overta, men når de overtar, er det stadig utvikling av nye måter å utnytte arealene og driften på – og det er fantastisk gøy å se.

I vårt område springer nok mye av dette ut av det man fortsatt kaller for forsøksgården, der det er et kompetansemiljø som hele tiden har drevet med utvikling, som har fortsatt å drive med utvikling, og som på grunn av høy kompetanse ikke bare utvikler f.eks. gress og gressproduksjon til landbruket, men som også er en av de store på golfgress. Det er mange beslektede områder som kommer ut av sånne kunnskapsmiljøer, som gir synergier til landbruket og utviklingen der, men også til andre områder.

Jeg tror vi med tanke på utdanningen må være åpen for se på nye muligheter. Vi vet jo at det er folk som vil starte nye linjetilbud, og som vil ta dette inn i sine planer, men som ikke har fått godkjenning. Det er flere videregående skoler som har villet starte opp nye tilbud, som skal legge til rette for tilleggsbruk av landbrukseiendommer, men som så langt ikke har fått støtte til det.

Så la jeg merke til at interpellanten nevnte moduler, som man kan ta som påbygging for å kunne gå inn i landbruket etter å ha hatt et annet yrke, eller for å ta tilleggsutdanning. Kanskje kan det også være spennende å tenke moduler andre veien: Hvis man tar en landbruksutdanning, kunne det være moduler som man kunne bygge på for å ha et tilleggsyrke, som man enten kunne drive med inntil man skal gå inn i landbruket – eller ha ved siden av landbruket.

Forskningsmiljøer, fleksible løsninger, og det å være villig til å prøve nye utdanningstilbud som kan stimulere, og som kan gi en interesse slik at man kan velge landbruksutdanningene, må være gode løsninger å se på.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [15:22:55]: Jeg vil takke dem som har vært med i debatten, for at de prioriterte å være med i debatten. Jeg synes faktisk det er litt trist – jeg er litt lei meg for – at verken Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti eller Venstre ser på dette som en viktig debatt å delta i. Det synes jeg er leit.

Når det er sagt, har jeg lyst til å si til representanten Aasen, som sa at mange vet ikke hvordan bonden jobber: Det har hun helt rett i. Vi vet lite om hva slags kunnskap bonden trenger – og flere bønder spesialiserer seg framover. Det var en av årsakene til at jeg ønsket å ta opp denne debatten, nettopp for at vi skulle ha mulighet til å grave litt dypere ned i hva en bonde faktisk må kunne. Hva slags type utdanning trenger vi å tilrettelegge for? Det påligger oss som utdanningspolitikere at vi faktisk må grave litt lenger ned i materien hvis vi skal greie å lage gode tilbud.

Hvis vi skal få til en høyere matproduksjon, som vi har sagt i andre måldokumenter – altså 20 pst. økning de neste 20 årene – må vi vite hva vi driver med. Vi skal ikke bare utnytte jorda, men vi skal gjøre dette på en bærekraftig måte. Da trenger vi både engasjement, vi trenger kunnskap, og vi trenger forskning på toppen. Vi trenger de beste rådgiverne som kan rådgi bøndene til hva slags type kornsorter de skal bruke, hva slags maskiner som passer, osv.

Så sier representanten Aasen noe om trender – og jeg tror det er et godt poeng. Det gjør at jeg faktisk har tro på naturbruksskolene framover. For – som representanten sier – det å være bonde er ikke veldig populært, men bønder er populære. Det er også en ting til: Mat er populært. Nå har vi hørt mye i aviser og medier i det siste om denne mathallen her i Oslo – det er oppsiktsvekkende med variasjonen av maten der. Men mat er populært. Det er populært å være en god matlager, og da skal man ha de beste råvarene. Skal man ha de beste råvarene, må man også ha de beste bøndene – som nettopp greier å produsere de beste råvarene.

Så sier representanten Harberg at man ikke helt vet hva man kan gjøre. Jo, vi vet en god del om hva vi kan gjøre. Vi har gjort en del allerede. Men årsaken til at jeg tok opp denne interpellasjonen nå, er at vi må komme med innspill til den stortingsmeldinga som skal legges fram. Vi har gjort en del. Vi har i hvert fall gjort to gode grep i ungdomsskolen, mener jeg, som ministeren også har vært inne på. Når det gjelder videregående, kan vi få til mye mer fleksibilitet. Så har vi dette året etterpå, altså påbyggingsåret etter agronomutdanninga, som er etterlyst. Til dette med fagskole: Når det gjelder det ene året med fagskole som man kan ta senere, er det allerede skoler som tilbyr det i dag. Og til dette med voksenagronomutdanning: Det er det ene året som man kan ta.

Statsråd Kristin Halvorsen [15:26:18]: Jeg takker for at Stortinget har diskutert disse viktige spørsmålene, at interpellanten, Tingelstad Wøien, har gitt oss anledning til det, for nå har det kommet fram interessante synspunkter og noen konkrete forslag og vurderinger som vi kan ta med oss videre når vi skal utarbeide den stortingingsmeldingen som dreier seg om hele grunnopplæringen, der veldig mye av perspektivet vil være hvordan dette henger sammen med høyere utdanning. Nå snakker vi om et område, som f.eks. representanten Marianne Aasen var innom, som er i rivende utvikling. Vi vet vi trenger ny kunnskap, vi vet vi trenger oppdatert kunnskap, og vi vet vi trenger en vesentlig kombinasjon av teoretisk og praktisk kunnskap for å løse de utfordringene som landbruksnæringen – og produksjonen av mat – står overfor.

Jeg deler Anne Tingelstad Wøiens optimisme når det gjelder interessen rundt kortreist mat, kvalitet, og kvalitet når det gjelder dyrehelse. Mange flere er blitt opptatt av at man driver et landbruk som er etisk forsvarlig, der man kan være sikker på, hvis man spiser en god lammestek, at det har vært et lykkelig dyr. Den type kvalitetskrav er folk mer opptatt av nå enn før, og vi kommer til å bli enda mer opptatt av det jo mer kunnskap vi får om det. Så jeg tror at dette er et område som kommer til å ha økende interesse i årene framover, og kompetansen rundt dette er det veldig viktig å ta vare på og utvikle videre.

Jeg takker for den diskusjonen vi har hatt. Her finnes det mange muligheter både gjennom det videregående skoleløpet og overgangen til høyere utdanning, og det finnes muligheter til å se på ett år innenfor fagskoleutdanningen, som jo vil være aktuelt for mange som har tenkt seg et annet løp, eller som ønsker å kombinere produksjon av mat med et annet yrke.

Jeg tar med meg de forslagene og synspunktene som har kommet i debatten, i det videre arbeidet.

Presidenten: Sak nr. 6 er dermed ferdigbehandlet.