Presidenten: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til tre replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter. – Det anses vedtatt.

Første taler er Tove Karoline Knutsen, som holder sitt innlegg på vegne av Thomas Breen, som er sakens ordfører.

Tove Karoline Knutsen (A) [16:21:52]: Velferdsstatens tjenester er i stadig utvikling. Mye har skjedd på kort tid. Vi har fått kommunesamarbeid, omstillinger og nyskapinger i sykehus og hjemmesykepleie. Store deler av tjenesteapparatet jobber mer sammen, på tvers av fagutdanninger, tjenestested og oppgaver. Dette har vært nødvendig fordi vi har fått nye sykdomstilstander, der kroniske og sammensatte sykdommer som KOLS, diabetes, rus og psykisk sykdom, øker. Vi har i dag flere pasienter med lidelser som ikke følger et prognostisk, lineært forløp, og som karakteriseres av tilstander med behov for hjelp fra mange fagfelt samtidig. I denne virkeligheten er teknologi et nødvendig og godt redskap for å gi riktig og tilpasset hjelp, slik at mennesker med ulik grad av nedsatt funksjonsevne kan fungere mer selvstendig, i både hverdag og arbeidsliv.

Dette er noe av bakteppet for det gode og svært viktige arbeidet som nå gjøres fra regjeringas side med velferdsteknologi, og som også er tema for dette representantforslaget.

Hagen-utvalgets rapport Innovasjon i omsorg fra 2011 er et godt grunnlag for utviklingen av en moderne og nytenkende helse- og omsorgstjeneste. Utredninga har bidratt til inspirasjon og til at mange flere nå er opptatt av og nysgjerrig på velferdsteknologi. Det er bra! Dette har skapt en større vilje til å tenke nytt og ikke minst å gjøre ting på nye måter, og det er nettopp det vi trenger for å få til nødvendig omlegging av omsorgstjenestene, med større vekt på velferdsteknologi og rehabilitering, og for å få nye virkemidler i kommunalt innovasjonsarbeid.

Vi vet at de fleste mennesker ønsker å bo i eget hjem så lenge som mulig. Derfor må vi bruke velferdsteknologi slik at vi kan tilby tjenester hjemme hos folk og gjøre brukerne bedre i stand til å mestre egen hverdag. Men det er svært viktig å huske at det fortsatt er folk som skal jobbe med folk. Personellet er den viktigste ressursen. Menneskene som er til stede, som gir omsorg og nærhet, kan aldri erstattes av teknologi. Men teknologien kan endre og lette arbeidet for dem som jobber i omsorgsyrkene, sånn at det bidrar til en kvalitativt bedre tjeneste. Og vi må lytte til brukerne og pasientene. Det er i møtet mellom folk, hjelpeapparat og brukere at omsorgen skjer. Derfor blir deres opplevelse av møtet en viktig målestokk, også når vi skal innføre nye metoder og ny teknologi.

Riktig bruk av velferdsteknologi kan gi mennesker nye muligheter til selvstendighet og trygghet og til å klare seg på egen hånd lengst mulig i hverdagen. Nye typer velferdsteknologi, og spesielt sporings- og varslingsteknologi, reiser noen spørsmål som berører personvernet. Vi har tidligere her i Stortinget hatt en debatt om bruk av GPS for demente, en teknologi som kan bidra til større frihet både for den som er rammet, for de pårørende og for de ansatte. Lovverket har imidlertid hittil satt en stopper for bruk av slik teknologi. Derfor er det bra at departementet nå har sendt på høring et forslag til endring i loven som kan åpne for bruk av denne typen sporingsteknologi i helse- og omsorgstjenestene.

Velferdsteknologi bør utnyttes til beste for brukerne. Hverdagsinnovasjon – hvor den enkelte ansatte eller den enkelte avdeling, f.eks. på et sykehjem, har et bevisst forhold til forbedring i det små – gir viktige bidrag til en positiv utvikling. Jeg ser fram til at regjeringa nå legger fram flere stortingsmeldinger som berører dette temaet: en stortingsmelding om bruk av IKT i helsetjenesten, en stortingsmelding om kvalitet og pasientsikkerhet, og ikke minst den varslede stortingsmeldinga som nettopp skal omhandle innovasjon i helse- og omsorgssektoren, og som kommer i 2013. Jeg er glad for at vi har en regjering som viser handlekraft, og som har vilje til å søke nye løsninger og nye måter å jobbe på.

Jeg viser for øvrig til de rød-grønne partienes merknader og anbefaler at Dokument 8:102 S for 2011–2012 vedlegges protokollen.

Per Arne Olsen (FrP) [16:26:52]: Utviklingen av datateknologi, informasjonsteknologi og velferdsteknologi har gått i rekordfart de siste 20 årene, og vi kan knapt ane omfanget og tempoet i utviklingen videre.

Fremskrittspartiet har flere ganger tatt til orde for at vi som nasjon må ta noen krafttak for å bringe Helse-Norge opp på en langt bedre teknologisk plattform enn den vi har i dag. Jeg oppfatter dessverre Norge litt som en sinke når det gjelder datakommunikasjon i helsevesenet, hvor faksmaskiner fortsatt kjøpes inn for å håndtere administrative rutiner, og hvor vi fortsatt opplever at pasientopplysninger må skrives ut for deretter å bli registrert manuelt inn i et annet helseregister eller datasystem. Dette er tidkrevende og ressurskrevende, og det åpner for flere feilkilder. Det er en helt feil bruk av ressurser og faktisk også en trussel mot pasientsikkerheten – det har vi sett flere ganger. På tilsvarende måte henger vi litt etter når det gjelder å ta i bruk velferdsteknologi, hvor Fremskrittspartiet mener at Norge har et stort uutnyttet potensial.

Erfaringer fra andre land tilsier at velferdsteknologi kan bidra til å gi brukerne økt trygghet, mulighet til større sosial deltakelse og økt mobilitet. Komiteen har selv opplevd dette i Japan. I tillegg til å gi brukerne økt selvstendighet og trygghet kan det også bidra til å frigi ressurser hos ansatte i pleie- og omsorgssektoren, slik at disse kan utnyttes på en langt bedre måte enn i dag. Det siste er ikke minst viktig: Teknologi effektiviserer, men ikke minst kan det bidra til at flinke sykepleiere og annet helsepersonell orker å stå lenger i jobb i fremtiden.

Utfordringen vi vil ha fremover, med knapphet på menneskelige ressurser i forhold til det behovet vi ser, tvinger oss til å være langt mer offensive enn det regjeringen har vært så langt. Fremskrittspartiet har i sitt forslag vist til den satsingen som bl.a. er gjort i Danmark, og vi mener det haster med å få på plass en strategi og et løft i Norge. Fremskrittspartiet er glad for at vi har fått en enstemmig komité med på å presisere det vi lenge har hevdet, nemlig at teknologi aldri kan erstatte menneskelig kontakt og omsorg, men det kan – og skal – være et viktig supplement.

Fremskrittspartiet fremmet sitt forslag allerede 18. april i år, og vi har med vilje ønsket at komiteen skulle bruke god tid på å behandle saken for om mulig å få med oss hele Stortinget på disse forslagene. Selv om vi har en flertallsregjering som i liten grad vil la seg diktere av Stortinget, opplever vi at vårt forslag har fått noe til å skje, og det er vi veldig takknemlige for.

Den 1. juni i år lanserte Helsedirektoratet en fagrapport om implementering av velferdsteknologi i de kommunale helse- og omsorgstjenestene 2013–2030. Av hovedkonklusjonene ser vi bl.a. at det tas til orde for en klarere lovregulering for personer uten samtykkekompetanse, noe foregående taler også var innom.

Det er flere etiske grunnprinsipper som utfordres ved implementering av velferdsteknologi knyttet til selvbestemmelsesrett og den private sfære, og det er faktisk også kommunene som har ansvaret for at tjenestene er forsvarlige.

Vi merker oss at direktoratet ønsker å ta inn i helse- og omsorgstjenestelovens § 3 den samme lovendringen som Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti tar til orde for i sitt forslag nr. 3, med hensyn til personer uten samtykkekompetanse som selv ikke motsetter seg bruk.

Fremskrittspartiet har vært opptatt av alle de oppslag som har omhandlet leteaksjoner og dødsfall som kunne vært unngått om man i større grad hadde benyttet seg av sporings- og lokaliseringshjelpemidler. Det er vondt å tenke på den angsten og den fortvilelsen dette må ha utløst, både for de enkelte og ikke minst for alle dem som står vedkommende nær.

Fremskrittspartiet konstaterer at dette er en sak som arbeiderpartirepresentanter fra denne sal mang en gang har frontet i media, men hvor man stemmer imot når muligheten til gjennomføring ligger der, så der er alt dessverre som det pleier.

Jeg tar med dette opp de forslag som Fremskrittspartiet er medforslagsstiller til, og som er referert i saken.

Presidenten: Representanten Per Arne Olsen har tatt opp de forslag han refererte til.

Sonja Irene Sjøli (H) [16:31:46]: Høyre er positiv til de forslagene som Fremskrittspartiet har fremmet, og deler mange av de betraktningene som ligger i dokumentet.

Dette er et politikkområde hvor det i stor grad er politisk enighet om at det må satses langt mer i Norge. Erfaringene viser at velferdsteknologi åpner nye muligheter for å gi mennesker med bistandsbehov eller pleiebehov et mer selvstendig liv. Det vil gi økt trygghet i hverdagen, større valgfrihet og økt livskvalitet.

Høyre har både nasjonalt og i kommunene vært pådriver for å ta i bruk velferdsteknologi. Vi vedtok på vårt landsmøte i 2011 en rekke forslag om en mer offensiv politikk på dette området. Bærum kommune har bl.a. vært en foregangskommune og har utviklet en trygghetspakke til hjemmeboende eldre som brukerne er svært fornøyd med.

De fleste ønsker jo å bli boende i sitt eget hjem så lenge som mulig, også når behovet for ekstra omsorg og bistand melder seg, og den teknologiske utviklingen har gitt mange muligheter og løsninger som vil kunne skape større trygghet både for den enkelte og for pårørende. Vi vet at omsorgsoppgavene vil dobles i løpet av få år, og at det blir færre helsearbeidere til å utføre dem.

Omsorgen blir stadig mer hjemmebasert, og vi tenker borte bra, men hjemme best. Det finnes i dag teknologi utover trygghetsalarmen som kan bidra til større selvhjulpenhet, trygghet og sikkerhet. Smarthusteknologien kan redusere fare for brann, og sensorer kan registrere bevegelser og forebygge fall. Dataskjermer kan hjelpe begynnende demente til å huske viktige gjøremål. Ved hjelp av enkle symboler og godt synlig tekst vises daglige gjøremål og beskjeder. For den enkelte som sliter med hukommelsen, er dette et hjelpemiddel som vil gi større grad av selvrespekt og selvhjulpenhet.

Sporingsløsninger som GPS vil kunne gi både brukere og pårørende en langt større trygghet og sikkerhet i hverdagen. En kvinne som opplevde at hennes mann i 50-årene fikk alzheimer, sa det slik: Før vi skaffet oss GPS-utstyret, lette jeg etter ham dag og natt. Ved bruk av GPS-utstyr ble dagliglivet og livskvaliteten for oss begge betydelig bedre.

Men det finnes opplagte etiske problemstillinger knyttet til velferdsteknologi, og det er derfor viktig å bruke tid på å vurdere grensene mellom trygghet og overvåking. Hensynet til personvernet skal ivaretas på en forsvarlig måte. Samarbeid med brukerne, pårørende, ansatte og myndigheter omkring disse etiske spørsmålene må stå sentralt, og et sentralt spørsmål er hvilke verdier som kan trues ved bruk av omsorgsteknologi, og hvilke verdier som kan trues av at man ikke benytter omsorgsteknologi. Denne problemstillingen mener jeg viser at behovet for etisk refleksjon er helt avgjørende for vår evne til å handle til beste for brukeren.

Omsorgsteknologi skal ikke erstatte menneskelig kontakt og omsorg. Den ivaretar ikke møtet mellom mennesker, og omsorgen blir uten ansikt og kan aldri bli en erstatning for det forholdet vi skal ha til de svakeste blant oss. Den kan skape ensomhet og fremmedgjøring, men også dempe opplevelsen av det samme. Teknologi kan oppleves som frigjørende, fremme mestring og selvstendighet, men også være krenkende og kontrollerende. Derfor er det behov for å styrke den etiske kompetansen blant fagfolk og politikere slik at etisk utfordrende situasjoner håndteres på en reflektert og god måte.

Omsorgsteknologi i kombinasjon med menneskelig kontakt og omsorg kan være positiv. Men Høyre tar klart avstand fra en omsorgsteknologi som tas i bruk for å styrke lønnsomhet og effektivitet på bekostning av menneskelig verdighet og kontakt.

Regjeringen har varslet en stortingsmelding som skal følge opp Hagen-utvalget, slik flere har vært inne på, hvor de politiske perspektivene på å møte utfordringene fra 2025 skal drøftes. Høyre mener at dette, sammen med utarbeidelse av en delplan under Omsorgsplan 2015, ivaretar forslagene nr. 1 og 2 fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti.

Når det gjelder forslag nr. 3, har statsråden varslet å sende et lovforslag ut på høring så raskt som mulig for å kunne ta i bruk sporings- og lokaliseringshjelpemidler. Vi velger derfor å støtte at forslaget vedlegges protokollen, selv om vi – som jeg sa – er positive til de forslag som Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti har lagt fram.

Kjersti Toppe (Sp) [16:36:56]: Representantforslaget handlar om å utvida bruk av velferdsteknologi i helse- og omsorgssektoren. Eg oppfattar at det er stor politisk semje om dette, og at erfaringane frå andre land tilseier at Noreg har eit stort uutnytta potensial på dette området.

Eg har med stor interesse lese NOU-rapporten frå Hagen-utvalet om innovasjon i omsorg og dei tiltaka dei føreslår òg på dette området, og eg ser fram til den varsla stortingsmeldinga som kjem. Det er òg grunnen til at vi ikkje stemmer for dei forslaga som er i denne saka.

Eg har vore på besøk på Høgskolen i Bergen og sett på den teknologilaben som er der, om velferdsteknologiar. Det er veldig interessant. Det er mange gode prosjekt som er på gang. Vi var med komiteen til Forskingsrådet, der vi fekk opplyst at dei gjennom si satsing som blei kalla Flere aktive og sunne år – det var jo ei av fem prioriteringar frå Forskingsrådet i 2013 – gir 140 mill. kr til velferdsteknologi- og innovasjonsområdet. Pengane skal gå til samordning og auka finansieringa til den forskinga som allereie går føre seg. Det har generelt vore lite forskingsaktivitet i primærhelsetenester, og derfor meiner eg at Forskingsrådet si satsing på dette området er veldig gledeleg.

Vi har store utfordringar i helse- og omsorgssektoren, med fleire eldre som treng omsorgs- og helsetenester, og der vi samtidig har det mange kallar ei varsla bemanningskrise. Det er iallfall gode grunnar for å satsa på tiltak som gjer det lettare å få eldre og funksjonshemma å kunna bu heime lenger og kunna klara seg sjølve lenger. Eg pleier seia at vi aldri vil kunna byggja oss ut av utfordringane innan eldreomsorga som kjem dei neste ti åra. Vi må førebyggja institusjonsbehov, og her vil velferdsteknologi kunna bidra.

Nye teknologiske løysingar skal, som mange har vore inne på, ikkje erstatta helsepersonell eller pårørande sin innsats og omsorg, men det viktigaste med å satsa på ny velferdsteknologi er, slik eg ser det, først og fremst å gi brukarane og pårørande meir tryggleik og meir verdigheit i kvardagen sin. Det å mista sine funksjonar, det å bli avhengig av sine omgjevnader for å klara kvardagen, f.eks. ved begynnande demens eller på grunn av annan sjukdom, gjer først og fremst noko med verdigheita og sjølvrespekten. Omsorgsteknologi kan bidra til å betra dette – gjera kvardagen betre og styrkja verdigheita.

Sporingsteknologi har fleire vore inn på. Det er klart at det kan bety veldig mykje for alle dei med demens som er i ein såkalla vandrarperiode, og der òg pårørande kan få større ro for at gale ting ikkje vil kunna henda. Det er bra at det er sendt ut eit nytt lovforslag som gjer dette enklare.

Eg vil til slutt seia endå meir om pårørande, som òg vil få god nytte av velferdsteknologi. Pårørande gjer ein stor innsats, spesielt for dei med demens. Det er undersøkingar som viser at pårørande gjer så stor innsats at mange av dei sjølve blir sjuke og utslitne. Ikkje minst for dei pårørande vil velferdsteknologi kunna gjera ein ny kvardag. Etiske og juridiske problemstillingar som, heilt rett, dette området har ein del av, føreset eg blir drøfta på ein veldig god måte i den stortingsmeldinga som kjem.

Laila Dåvøy (KrF) [16:41:37]: Når sykdom og demens rammer, er det krevende for den som rammes, men også for de pårørende. Et vesentlig spørsmål er hvordan man skal bevare verdigheten og selvstendigheten.

Velferdsteknologi kan bidra til dette, selv om teknologien aldri kan erstatte den pårørende eller det omsorgsfulle og fagkompetente helsepersonellet, som flere har vært inne på her tidligere. Men med noe av den velferdsteknologien som er utviklet i dag, kan mange bo tryggere hjemme lenger og klare seg selv mer. Det er jo det som er poenget, og som er svært positivt.

La meg bruke demens som eksempel på mulighetene teknologien kan gi. Hjelpemidler det her kan dreie seg om, er hjelp til å skru av komfyren eller å skru av kaffetrakteren – for ikke å snakke om det som jeg har fått i min nye leilighet, nemlig komfyr og kaffetrakter som slår seg av selv – eller sensorer som kan bli utløst når man faller på gulvet, og slik gjøre at hjelp kan komme mye fortere.

Mye omtalt er også GPS-systemer, som kan fortelle hvor den enkelte befinner seg. GPS kan gi trygghet for at man vil bli funnet fort om man ikke finner veien hjem selv. For å bruke meg selv som eksempel igjen: Jeg slipper aldri mobilen av syne. Jeg har GPS på den, og det kommer jeg sikkert til å fortsette med. Poenget er at vi etter hvert ser dette som naturlig. Mer frihet og selvstendighet vil også gi mer verdighet og mulighet til å bestemme over eget liv. Friluftsorganisasjonens slagord om å si fra hvor du går, kan lett omformuleres til: Ta med deg mobilen når du går!

Vi skal ikke underslå, som flere har vært inne på, at velferdsteknologi i noen grad kan være etisk betenkelig. Derfor mener Kristelig Folkeparti, i likhet med andre som har hatt ordet her, at det er nødvendig å fokusere på de etiske utfordringene som velferdsteknologien kan gi. Teknologien vil aldri kunne erstatte menneskelig omsorg og fysisk nærhet, men den vil kunne gi mer trygghet for den som har behov for den. Den vil muligens også kunne bidra til mindre press på omsorgsplasser, ved at man kan bo lenger hjemme, med enkelte hjelpemidler.

Kanskje vi også vil kunne bedre rekrutteringen til omsorgsyrkene ved at statusen og kompetansen øker. Velferdsteknologien vil i alle fall kunne bidra til at pleiere får en lettere arbeidsdag. Slik får vi også bevart sårt tiltrengt kompetanse lenger i arbeidslivet.

Vi har eksempler på at politiet flere ganger i året har ressurskrevende leteaksjoner som kanskje ville vært unødvendige eller lettere om den demente som var blitt borte, hadde hatt en GPS.

Til sist: Hjelp til selvhjelp-teknologi er det viktigste for mange ulike grupper, og ikke minst for pårørende i denne saken.

Audun Lysbakken (SV) [16:45:07]: Dette er en debatt vi kommer til å få mer og mer i årene som kommer, håper jeg.

Altfor ofte er det sånn at det eneste som dominerer diskusjonene om omsorgen, er hvor mange institusjonsplasser vi bygger. Det er et viktig spørsmål, vi trenger flere av dem, men vi vet samtidig at de eldre, som det blir stadig flere av, først og fremst vil ha ett ønske i framtiden – å kunne bo hjemme lengst mulig. Derfor mener jeg det er prisverdig og bra at det på tvers av partigrensene er oppmerksomhet om behovet for å investere i velferds- og omsorgsteknologi.

Jeg hadde en inspirerende opplevelse i et laboratorium som Høgskolen i Bergen har, der man kan få demonstrert ulike eksempler på den teknologien som allerede er utviklet og kan tas i bruk. Det ligger store muligheter der allerede, som det er et politisk ansvar å sørge for blir tatt i bruk, slik at det kan forbedre omsorgstjenestene våre. Samtidig er det også et politisk ansvar å bidra til at vi utvikler teknologi som kan gi flere muligheter i framtiden.

Av og til er det ikke ekstremt kompliserte løsninger som skal til. Jeg hadde et interessant besøk hos hjemmesykepleien i Kristiansund tidligere i år. Der hadde de ved et veldig enkelt grep, nemlig utdeling av nettbrett til alle hjemmesykepleierne, greid å omforme det som hadde vært en veldig rigid måte å organisere deres arbeidshverdag på, der de stadig måtte tilbake til det som var sentralen for deres arbeid og taste inn ulike beskjeder til leger og andre. Nå kunne de gjøre det mens de var på veien. På den måten oppnådde de de to tingene som må være målet ved økt bruk av omsorgsteknologi og velferdsteknologi: mer tid og mer trygghet. Det er et stort potensial for begge. Derfor er jeg enig med representanten Dåvøy, som understreker at teknologien kommer jo ikke til erstatning for menneskelig omsorg og nærhet, men kan i noen tilfeller faktisk gi mer av det hvis vi bruker den riktig.

Regjeringen har en høy bevissthet på dette feltet. Det er varslet at dette skal bli et viktig tema framover. Det er vi fra SVs side veldig fornøyd med. Vi imøteser at vi skal få både økt oppmerksomhet og, ikke minst, økt bruk av de teknologiske mulighetene vi har, i omsorgstjenestene våre.

Statsråd Jonas Gahr Støre [16:48:11]: Jeg føler dette er lite grann som å høre på oppvarmingsband, de som spiller før den store konserten. Dette har vært et veldig bra oppvarmingsband for den stortingsmeldingen som regjeringen planlegger å legge fram til våren. Det er interessant å merke seg hvor samstemmige vi er i denne sal om bruk av teknologi som ikke skal være fremmedgjørende, men for mennesker, til mennesker og til menneskers nytte.

Jeg finner grunn til igjen å berømme Hagen-utvalget og det arbeidet de nedla i NOU-en. Det er et veldig viktig dokument, føler jeg, i denne stortingsperioden, med innspill utenfra, fra kreative og innsiktsfulle mennesker som setter oss på sporet av en god og moderne fremtidig eldreomsorg.

I en debatt jeg var nylig, kom spørsmålet fram: Er det riktig å gå bort fra ordet «eldreomsorg» som det treffende begrepet? Det vi ser i befolkningen, er at alle som trenger omsorg, bør ha omsorg, uansett alder. Noen av de gruppene vi diskuterte tidligere i dag, er ikke typisk eldre, mens eldre som gruppe er like mangfoldig som alle andre grupper i samfunnet vårt. De trenger tjenester som kan gjøre det mulig å leve et mangfoldig og variert liv. Trygg alderdom er en veldig viktig dimensjon i det.

NOU-en fra Hagen-utvalget har vært på høring. I høringen har perspektivene og forslagene fått bred oppslutning. Det bekrefter også debatten her i dag. Men på enkelte områder er det betydelig utålmodighet. Det synes jeg er positivt. Det gjelder særlig spørsmålet om omlegging av omsorgstjenestene, med større vekt på velferdsteknologi og rehabilitering, og behovet for nye virkemidler i kommunalt innovasjonsarbeid. Derfor ba departementet Helsedirektoratet om å utarbeide et faglig grunnlag og et praktisk opplegg for implementering av velferdsteknologi. Denne rapporten tror jeg mange kjenner. Den kom i juni. Omsorgssektoren må, på samme måte som de fleste andre sektorer, dra nytte av og forbedre kvaliteten på sine tjenester ved bruk av teknologi. Sektoren er teknologilav, og den er forskningslav. Begge deler bør vi gjøre noe med.

Undesøkelser viser, som det er sagt, at mange ønsker å bo hjemme så lenge som mulig, selv når det er behov for omsorgstjenester. Det kan tenkes at utviklingen av velferdsteknologien framover vil skape bedre forutsetninger for å utvikle hjemmebaserte tjenester og gjøre brukerne mer uavhengige av hjelpeapparatet. Personellet er og blir den viktigste ressursen i omsorgstjenesten. Det har vi også snakket om i salen i dag. Nesten all undersøkelse består av menneskelig innsats. Teknologi vil aldri kunne erstatte menneskelig omsorg og fysisk nærhet, men kan bidra til å frigjøre ressurser, som det er påpekt av flere. Det kan også bidra til å gi mennesker nye muligheter til selvstendighet og trygghet og til å klare seg på egen hånd.

Bruk av sporings- og varslingsteknologi, som flere har vært inne på, reiser en rekke etiske og personvernmessige spørsmål. De kan vi løse. De kan vi ha et verdigrunnlag for, for å finne kloke løsninger.

Utviklingen innen sporingsteknologi, f.eks. med hjelp av GPS, som er nevnt av flere, gjør at mennesker som ikke så lett kan orientere seg ute, kan bevege seg mer fritt. Det betyr trygghet, og det er også viktig for den enkeltes sikkerhet. Derfor har departementet tidlig i oktober sendt på høring et forslag til endringer i pasient- og brukerrettighetsloven, der det foreslås en lovhjemmel som gir helse- og omsorgstjenesten adgang til å treffe vedtak om bruk av varslings- og lokaliseringsteknologi i helse- og omsorgstjenester, til myndige pasienter og brukere som mangler samtykkekompetanse.

Jeg er opptatt av at vi skal kunne utnytte velferdsteknologi til beste for folk. Men velferdsteknologi alene kan ikke legge grunnlaget for en bærekraftig og moderne omsorgstjenestene. Teknologien må samvirke med kommunal tjenesteinnovasjon, næringsutvikling, hjelpemidler, forskning og boligpolitikk. Lykkes vi her, kan vi – selv om noen mener at utgangspunktet vårt ligger litt bak andre – komme opp med nye produkter og tjenester som kan være interessante for næringslivet vårt. Jeg opplever at det er en tverrpolitisk enighet her på Stortinget og i regjeringen om at velferdsteknologi byr på store muligheter for økt livskvalitet og forbedret ressursutnyttelse.

Vi vil følge opp NoU-en med en egen stortingsmelding, som vil trekke opp perspektivene og utforme en politikk med nye løsninger for omsorgsfeltet fram mot 2025, det vil si perioden da vi vil merke de store demografiske utfordringene, med langt flere eldre som trenger hjelp.

Denne meldingen skal legge grunnlaget for fornyelse gjennom kommunalt innovasjons- og utviklingsarbeid på omsorgsfeltet. Den skal drøfte muligheter og løsninger på fremtidens omsorgsutfordringer, med vekt på teknologi, boformer, eier- og driftsformer, forskning og utvikling. Velferdsteknologi vil således være et sentralt tema i stortingsmeldingen. Og etter oppvarmingen her ser jeg fram til å kunne sende denne meldingen til Stortinget og avvente en god behandling av og diskusjon om den i denne salen.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Vigdis Giltun (FrP) [16:53:26]: Det er ikke lett å spå fremtiden, men vi kan prøve å forholde oss til det vi vet. Vi vet at det blir mange flere eldre i samfunnet, og vi vet at vi vil få flere kronikere med sammensatte lidelser og personer med funksjonsnedsettelser som har behov for bistand fra det offentlige.

Hvis vi skal fortsette å levere tjenester til fremtidens eldre og andre med bistandsbehov basert på gamle løsninger, vil det bli knapphet på ressurser. Det er nå på høy tid å legge bort bekymringene for at det skal bli mange eldre, og i stedet sørge for å ta i bruk mulighetene som allerede finnes. Jeg snakker da om velferdsteknologi som vil gi folk mer verdighet og en mer selvstendig og tryggere hverdag. Folk flest ønsker å bo i eget hjem og ha frihet til å være aktive og selvhjulpne, noe som i større grad er mulig hvis teknologisk assistanse og hjelpemidler blir tatt i bruk.

GPS-teknologi kan gi eldre mennesker større frihet og motivere til trygg fysisk aktivitet. Andre eksempler er smarthusteknologi, som jeg så eksempel på under et studiebesøk i Skottland for fire år siden. Det finnes kroppsbårne sensorer, og det er nå utviklet nattkjole med airbag som demper støt ved fall. Det er også utviklet gulvbelegg, og forsøk viser at man kan slippe ned egg uten at de knuses, med andre ord er det støtdempende belegg som forebygger bruddskader.

Hos Nokia i Finland fikk jeg se en gelepad som kan legges på armen, og som kan sende informasjon til lege eller til kommunikasjonsenheter mellom bolig og vaktsentraler for å følge sykdomsutviklingen. Det gir trygghet.

Interessen for velferdsteknologi er økende, men når det kommer til handling, har det ikke skjedd så mye de siste årene som man burde kunne forvente av et land med de mulighetene vi har. De fleste kommuner har ikke skjønt mulighetene som ligger i å ta i bruk velferdsteknologi i pleie- og omsorgstjenestene. De mangler faktisk oversikt over hva som finnes, og det er stor usikkerhet om hva de skal satse på. Da er det tryggest å gå videre med gamle, kjente løsninger. Med andre ord: Det skjer altfor lite. Det kan bety at det er behov for mer statlig og helhetlig implementering av nye løsninger, ikke minst av hensyn til brukerne.

Ny teknologi kan endre tjenestene som tilbys, og organiseringen av dem, men vel så viktig er at det vil endre hverdagen til alle dem som får mulighet til få en tryggere og mer selvstendig hverdag. Velferdstjenestene må utvikles slik at de hjelpetrengende på best mulig måte blir selvhjulpne, kombinert med god bistand fra helsetjenesten. Den sosiale og psykiske delen av tjenestene må ivaretas på en god måte. Fremtidens tjenester kan ikke baseres på fortidens løsninger. Hopp på toget, det holder ikke med flere papirer og utredninger. Toget har allerede forlatt perrongen – nå er det tid for handling!

Gjermund Hagesæter (FrP) [16:56:49]: Velferdsteknologi er viktig og nødvendig for å dekkje framtidas omsorg. Det er veldig mange land som er komne langt lenger enn Noreg på dette området. Derfor er det viktig at vi begynner å få opp farten, og at ein tek initiativ frå statleg hald.

Det er viktig at ein tek initiativ frå sentralt hald bl.a. fordi vi har veldig mange små kommunar, 429 kommunar, som har ulike føresetnader for å ta i bruk velferdsteknologi på eiga hand. Derfor er det viktig at ein får rettleiing og informasjon frå statlege aktørar, slik at ein kan få implementert dette så fort som mogleg. Dette er sjølvsagt viktig for å gi pleietrengande ein betre kvardag.

Eg registrerer at fleire er veldig fornøgde. Representanten Audun Lysbakken var veldig fornøgd med at dette skulle bli eit satsingsområde framover. Ein viser til denne stortingsmeldinga som vi har venta på lenge. Eg synest at det for så vidt er positivt at ein varslar ei stortingsmelding, men regjeringa har no sete i over sju år. Vi burde kunne forvente at det hadde skjedd meir enn det som faktisk har skjedd.

No er det på tide med handling. Helseministeren snakka om at dette var eit bra oppvarmingsband. Det må jo bety at vi framleis ventar på hovudbandet. Som sagt har vi venta i sju år på dette hovudbandet, eller at det skal skje noko på dette området.

Framstegspartiet meiner at no er det nok prat, no er det nok meldingar. No må vi ha handling på dette området. Derfor har vi fremma tre konkrete forslag. Eg registrerer at det er fleire som gir uttrykk for at ein er einig i forslaga, men at ein ikkje vil stemme for dei. Eg synest det er ein god regel at ein stemmer for det som ein er for, og så stemmer ein mot det som ein er mot. Det er iallfall det Framstegspartiet har som utgangspunkt. Eg registrerer at andre ikkje har det som utgangspunkt. Eg synest sjølvsagt det er positivt at ein har sendt eit lovforslag på høyring. Men om ein er einig i at ein skal kunne ta i bruk sporingsteknologi, slik Framstegspartiet har foreslått, synest eg at ein bør gi uttrykk for det ved å stemme for forslaget.

Innføring av utstrakt bruk av sporingsteknologi vil gi betre og tryggare kvardag for mange som dessverre ikkje greier å ta vare på seg sjølve. Det vil medføre at ein ikkje utset seg sjølv for fare.

Bente Thorsen (FrP) [17:00:10]: Jeg registrerer at komiteen ser betydningen av å innføre velferdsteknologi, og at de i sine merknader er positive til saken. Samtlige partier er også tilfreds med at helse- og omsorgsministeren har satt direktoratet i gang med å utarbeide et faglig grunnlag for en ny delplan under Omsorgsplan 2015, som går på teknologi.

Dette er helt nødvendig. Helst burde dette arbeidet ha vært satt i gang for lenge, lenge siden. Om noen år tyder alt på at det blir flere eldre og pleietrengende. Dagens måte å drifte helsesektoren på er derfor ikke bærekraftig for framtiden. Dersom vi skal følge opp med å jobbe på samme måten i helsesektoren som det vi gjør i dag, må hver fjerde ungdom på 20–25 år velge å jobbe innenfor helse- og sosialsektoren i 2025, altså om snaue 13 år – og det kommer de nok ikke til å gjøre. Når vi så kommer til 2035, må hver tredje velge å arbeide innen helse.

Med dette som bakgrunn blir det stadig viktigere å ta i bruk velferdsteknologi i helsesektoren. Vi må bare erkjenne at velferdsteknologi i altfor liten grad er tatt i bruk i Norge. Erfaringene som er gjort i flere andre land, tilsier at Norge har et stort uutnyttet potensial på dette området. Det arbeides med – og utprøves – en del pilotprosjekter rundt omkring, men politikkutformingen på feltet har vært preget av at veien blir til mens man går.

På utdanningsfeltet har Norge lenge ligget etter det andre nordiske landene. I NOU 2011: 11, Innovasjon i omsorg, slås det fast at velferdsteknologi må utvikles som fag. Fremskrittspartiet vil understreke betydningen av at når arbeidsoppgavene blir endret og skal utføres med nye redskaper, og gjennomføres på nye måter, må det blir gjort endringer i utdanningen både for nye helsearbeidere og ikke minst for dem som allerede er i sektoren. Dersom dette ikke følges opp, er det fare for at det blir lite – eller ikke noe – utbytte av å investere i velferdsteknologi. KS har sett betydningen av dette, og sier at de vil arbeide for at opplæring i bruk av elektronisk verktøy blir en naturlig del av utdanningen for helse- og omsorgspersonell.

Fremskrittspartiet mener at innføring av velferdsteknologi vil sikre valgfrihet og verdighet i omsorgen.

Selv om regjeringspartiene ikke støtter forslagene i dag, forventer Fremskrittspartiet at en helhetlig sak om velferdsteknologi i helsesektoren får høy prioritet, og at det samtidig tas nødvendige grep innen helseutdanningen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 13.