Presidenten: Etter ønske fra kommunal- og forvaltningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til tre replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre vil presidenten foreslå at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Hilde Magnusson (A) [20:58:52]: (ordfører for saken): Forslagsstillerne fra Kristelig Folkeparti belyser med sitt forslag et viktig og alvorlig tema. Forslagene er likelydende de syv forslagene vi debatterte i salen den 16. juni 2011, jf. Dokument 8:95 S for 2010–2011.

En samlet komité deler forslagsstillernes syn på menneskeverdet og arbeidet med å bekjempe enhver form for diskriminering. Komiteen mener også det er alvorlig at det er en voksende antisemittisme i Norge.

Vi registrerer at politiet og andre mener omfanget av hatkriminalitet er større enn det som i dag registreres, og det er en viktig oppgave å sikre riktig registrering og bidra til å senke terskelen for å anmelde kriminalitet.

Siden vi debatterte disse forslagene sist, har vi fått mer kunnskap gjennom flere rapporter og håndfaste tall og fakta som kan hjelpe regjeringen med å finne målrettede tiltak.

De ulike departementene som arbeider med å fremme likestilling og hindre diskriminering på ulike diskrimineringsgrunnlag, må sette inn relevante tiltak for å motvirke fordommer mot minoriteter, herunder jøder.

Skolen har en viktig rolle i dette arbeidet. Noe av det regjeringen har gjort, er å bevilge penger til organisasjoner som jobber for bedre dialog mellom unge jøder og unge muslimer. Åpenhet og samtale fremmer gjensidig forståelse og bidrar til respekt for både ulikheter og de felles verdiene som samfunnet skal bygges på.

Jeg synes det er bra at vi i Norge har et godt klima for dialog på tvers av religion og livssyn. Men jeg ser likevel at vi har en jobb å gjøre etter de oppslagene vi har sett om jødehets i norsk skole og andre steder. Dette er alvorlig.

Flertallet vil ikke stemme for Kristelig Folkepartis sju forslag i dag. Flertallet i komiteen viser til regjeringens svar på de sju konkrete forslagene i brev til komiteen av 1. november 2012.

Jeg vil peke på at Kunnskapsdepartementet ser behovet for å styrke kompetansen innenfor disse områdene i skolen, og de vil se ytterligere på hva som kan være aktuelt å gjøre i oppfølgingen av Eidsvåg-rapporten. Det kan skje igjen. De erkjenner at det kan være behov for å styrke lærernes kompetanse, og de er derfor i gang med å utvikle et helhetlig opplegg for skolens arbeid mot antisemittisme og rasisme.

Jeg vil også påpeke at det strafferettslige vernet mot hatkriminalitet er blitt skjerpet, at Justisdepartementet vil følge med i utviklingen i rettspraksis og i lys av denne vurdere om det bør foreslås ytterligere endringer. Det er også viktig at PST følger med på de ulike nettstedene og de ekstremistiske miljøene hvor jødehat er utbredt.

Når det gjelder en egen handlingsplan for jøder, ønsker ikke komiteens flertall det. Vi mener at det ikke er naturlig å ha en plan for én gruppe, men heller se helheten når det gjelder diskriminering av ulike religioner og livssyn.

Regjeringen har en handlingsplan for å fremme likestilling og hindre etnisk diskriminering. Denne planen er nå forlenget og utløper først i 2013.

Oppsummeringen og sluttevalueringen av handlingsplanarbeidet vil gi oss et bedre grunnlag for vurdering av hvordan det videre arbeidet skal systematiseres, og vi vil kunne vurdere hvor målrettede de tiltakene vi har satt i gang, har vært, og vurdere å videreføre dem som har fungert godt.

Historien må ikke glemmes, og det er viktig at det i skolen blir gjentatt og gjentatt hva holocaust er. Dette gjelder for etnisk norske barn og foreldre, men også for innvandrerbarn og deres foreldre. Da er det svært viktig å få fram hva som skjedde med jødene under den andre verdenskrig i Europa, men kanskje særlig viktig hva som skjedde i Norge.

Vi ber om at Dokument 8:145 S vedlegges protokollen.

Dag Terje Andersen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Morten Ørsal Johansen (FrP) [21:03:07]: Antisemittismen lever i beste velgående i dagens demokratiske Norge. Jødene har gjennom historien vært utsatt for forfølgelse og trakassering av meget alvorlig grad. Det er knapt en folkegruppe som har blitt utsatt for det samme som jødene.

Man skulle tro at det som historien har fortalt, skulle ha bidratt til at det som har blitt begått, skulle ta slutt. Men dessverre er det slik at på tross av alt det jødene har vært igjennom, er det fortsatt slik at jødehatet ikke har avtatt blant enkelte – snarere tvert imot.

Fremskrittspartiet mener at ingen skal diskrimineres på grunn av verken etnisitet eller religion. Alle mennesker er like mye verdt, og jødene har heller ikke som folkeslag eller religion gjort noe som på noen måter kan forsvare den urett som er gjort, og den trakassering og forfølgelse som de har vært utsatt for, og til dels er utsatt for.

Det er skremmende å lese rapporten Kartlegging av kunnskaper og holdninger på området rasisme og antisemittisme. Der kommer det fram at jødiske skoleelever i langt større grad enn andre utsettes for det som kalles ubehagelige hendelser. Dette er alvorlig og må tas på det største alvor.

At stortingspartiene under debatten av Innst. 406 S for 2010–2011 ikke tok alvoret til denne rapporten innover seg og ikke ville tillegge den vekt, burde egentlig være et varsko. Grunnene til funnene i rapporten kan være mange og sammensatte. Historieløshet er selvsagt en grunn, generell mangel på medmenneskelighet kan være en annen grunn. Men det virker som enkelte kan ha den holdning at noen grupper kan utsettes for litt mer enn andre. Dette er holdninger som må nedkjempes og endres. Dette er holdninger som er farlige om de får utvikle seg.

Det er derfor viktig at vi i denne sal gir klart uttrykk for at alle er like mye verdt, og at hvis noen utsettes for forfølgelse og trakassering pga. etnisitet eller religion, skal ikke dette aksepteres. Jo tidligere og tydeligere man får holdninger, jo lettere blir de grunnleggende for den enkelte. At skolen må ta sin rolle, er det ingen tvil om. At skoleelever lærer om hvordan forfølgelsen av jøder utviklet seg, og hva som kan gjøres for å forhindre dette, er god kunnskap som bør vektlegges i mye større grad enn i dag. De holdninger man får med seg som unge, vil ofte være rettesnorer videre i livet. Det samme gjelder holdninger som man ikke får.

Våre holdninger påvirker oss selvsagt gjennom hele livet. En av de store påvirkningsfaktorene i dagens samfunn er media. Det er derfor lov til å bli noe betenkt når man ser enkelte mediers framstilling av konflikten i Midtøsten, der det for det meste framstilles som om jøder er de offensive, som på mange måter er skyld i at man har en konflikt. Dette påvirker mennesker, både unge og voksne. Det er derfor viktig at også media har balanserte, saklige og faktabaserte framstillinger om det som skjer i slike konflikter. En skjev framstilling kan føre til skjeve holdninger.

I forslag nr. 2 i saken står det:

«Stortinget ber regjeringen sikre at lærerundervisningen får en sterkere vektlegging av kunnskap om antisemittisme og holocaust.»

Når en i svarbrevet fra statsråden til komiteen om dette forslaget kan lese at høyere utdanningsinstitusjoner etter universitets- og høgskoleloven har frihet til selv å bestemme læreinnholdet i undervisningen innenfor fastsatte rammer, og derfor ikke kan gis pålegg eller instrukser utover dette, kan man også blir noe betenkt. Holdninger kan endres, og påvirkning kan endre dem.

Som nasjonalforsamling og lovmakere kan vi bidra til dette. Å bruke loven som en form for unnskyldning for ikke å bidra, kan virke noe defensivt. Man skal være forsiktig med for mye detaljstyring av læreinstitusjoner, men man skal heller ikke la være å gjøre noe fordi det kan krenke noens selvfølelse.

Til slutt vil jeg ta opp de forslagene som Fremskrittspartiet, enten alene eller sammen med andre, har fremmet i saken.

Presidenten: Representanten Morten Ørsal Johansen har tatt opp de forslagene han refererte til.

Michael Tetzschner (H) [21:07:42]: Høyre deler forslagsstillerens syn på menneskeverdet og arbeidet med å bekjempe enhver form for diskriminering. Vi deler også den situasjonsbeskrivelsen som går ut på å konstatere at det er en økende grad av antisemittiske holdninger enkelte steder i vårt samfunn.

Så ser vi at det strafferettslige vernet er blitt skjerpet de siste årene, men dette er ikke nok. Kretser som fremfører ytterliggående ytringer som er av en slik art at de kan følges av vold eller trusler om vold, må følges opp av politimyndighetene.

Vi har også registrert at Holocaustsenteret i perioden august 2010 til mai 2012 har gjennomført en kvantitativ undersøkelse om den norske befolkningens holdning til jøder og andre minoriteter, og at det både i europeisk og norsk sammenheng er relativt liten utbredelse av antisemittiske forestillinger, men at enkelte forestillinger er på fremmarsj.

Det kommer også alarmerende beskjeder fra norske skolegårder, hvor mobbing på dette grunnlaget har vært fremme. Så arbeidet for å motvirke mobbing må skje på et bredest mulig grunnlag. Vi har vektlagt at dette må være en del av det oppdragelses- og dannelsesoppdrag som skolen har i samarbeid med de foresatte. Skolen skal i tillegg bidra med kunnskapsbasert tilnærming til alle de samfunnsområder der samfunnets kvalitet står og faller med individenes evne til selvstendig tenkning, til å ta informerte valg og til å ta etisk forsvarlige valg. Grunnleggende er det et spørsmål om hvilke omgangsformer vi finner sosialt akseptable i et opplyst og sivilisert samfunn.

Mange av forslagsstillerens anliggende er formelt dekket gjennom de undervisningsplaner og andre aktiviteter som skjer i regi av skoleverket. Like fullt kan det være grunn til å styrke de humanistiske fag for å utvikle en sterkere bevissthet om etiske spørsmål. Skolen bør ikke være så tilbakeholdende med å formidle en større grad av normative holdninger og å veilede om hva som er rett og galt, på grunnlag av de universelle menneskerettighetene og vår kristne og humanistiske kulturarv. I tillegg må elevenes konkrete adferd i hverdagen være bygget på respekt for medelever og skolens voksenpersoner.

Ut fra slike grunnprinsipper vil et målbevisst arbeid kunne redusere både mobbing og annen uakseptabel adferd i den konkrete skolehverdagen. Men minst like viktig: Det vil fremme livsholdninger som er verdifulle senere i livet.

Vi har begrenset tro på å regelfeste detaljerte statlige initiativ mot forskjellige diskrimineringsgrunnlag i den tro at dette kan gjøres uttømmende og en gang for alle.

All mobbing og plaging er uakseptabel, uansett hvilke forestillinger mobberne har. Det vi derimot har tro på, er at ansvarlige skoleeiere løpende kan tilpasse undervisningen og annen oppfølging til de problemer som måtte oppstå som følge av hensynsløs adferd mot medelever, uansett påskudd. Kommunene, de viktigste skoleeierne, må følge utviklingen gjennom undersøkelser og løpende vurderinger av elevklimaet i de skolene de har ansvaret for, og sammen med skoleledelsen sette inn tiltak av faglig, pedagogisk eller disiplinær karakter for å bekjempe alle former for plaging og hets.

I en slik sammenheng er det også vesentlig at kommunenes skoleadministrasjon og ledelsen på den enkelte skole holder seg orientert om forskning og undersøkelser som gir løpende kunnskaper om hvilke grupper som til enhver tid kan være utsatt.

Det er ikke mulig å ha en bred tilnærming, som beskrevet i det jeg har vært inne på nå, uten at man også behandler holocaust og jødeforfølgelsene meget dyptgående. Dette er bakgrunnen for at vi har fremmet et alternativt forslag, som favner noe videre og mer generelt i sin ordlyd:

«Alle skoleeiere oppfordres til jevnlig å kartlegge forekomsten av uakseptabel adferd mot medelever ved skolene de har ansvar for, og sammen med skolene utvikle tiltak som bevisstgjør elevene ved å vektlegge denne delen av undervisningen, og ved å stille enkeltelever som opptrer uakseptabelt, til personlig ansvar.»

Da jeg for første gang i mitt liv besøkte en synagoge den 26. november i år, og tilbrakte dagen der, ble jeg veldig klar over at dette er for viktig til at man overlater til én gruppe å minnes og helligholde disse datoene. Det er et ansvar for hele samfunnet, fordi angrep på én minoritet i virkeligheten er et angrep mot oss alle, fordi vi alle i en eller annen sammenheng tilhører en minoritet.

Presidenten: Da har representanten Michael Tetzschner tatt opp det forslaget han refererte til.

Aksel Hagen (SV) [21:13:20]: For å ta konklusjonen først: Jeg syns Michael Tetzschner har veldig gode refleksjoner og konklusjoner om dette temaet.

Vi støtter ikke forslaget Høyre kommer med, og begrunnelsen for det syns jeg på mange måter at Tetzschner sjøl ga i innlegget sitt. Dette er et ansvar som allerede påhviler skoleeier mer generelt, og vi trenger ikke direkte å pålegge dem en slik spesialkartlegging for å fange opp denne viktige problemstillinga.

I budsjettdebatten som vi hadde i kommunal- og forvaltningskomiteen, syns jeg innlegget fra hovedtalspersonen til Fremskrittspartiet om temaet asyl og innvandring var trist og nesten skremmende. Det var et innlegg der jeg syns representanten Morten Ørsal Johansen i stor grad viste en grunnleggende mangelfull respekt for alt som ikke er ikke etnisk norsk, hva nå det måtte være, jf. kulturstatsråd Hadia Tajiks gode refleksjoner omkring det temaet i går.

Desto mer gledelig er det at Fremskrittspartiet i dag står sammen med Kristelig Folkeparti om mange, viktige forslag, og at Fremskrittspartiet i dag, ved Morten Ørsal Johansen, holdt et veldig godt innlegg som handlet om hvor problematisk denne formen for diskriminering, trakassering og rasistiske ytringer som jøder blir utsatt for, er.

Min bønn er da: Måtte Fremskrittspartiet ta det engasjementet og de kloke betraktningene omkring dette med til å gjelde alle ulike folkegrupper, etnisiteter, enkeltpersoner og ulike kulturer som vi har i landet vårt. Det vil Fremskrittspartiet tjene godt på i det lange løp – det er jeg overbevist om.

En annen refleksjon som en gjør seg etter at vi har hatt en budsjettdebatt i kunnskapskomiteen, som jeg var så heldig å få være med på, er diskusjonen om hva skolen skal bry seg om og være opptatt av. Kristelig Folkepartis Dagrun Eriksen hadde da et veldig flott innlegg om kunnskapssynet som hun mente burde prege skolen. Det var et innlegg som jeg mener at mange av oss prøvde å støtte godt oppunder, ved å si: Nettopp, det er det skolen skal dreie seg om. Vi skal være veldig gode på lesing, skriving og matte, men det også en del andre ting skolen skal være veldig opptatt av. Det kan vi bruke ulike begreper om. Vi bruker dette litt kunstige danningsbegrepet, som fungerer blant oss i denne salen, men som kanskje ikke fungerer så godt ute i samfunnet når vi prater om det. Men det er virkelig det vi prater om her i dag: Skolen og andre arenaer må ikke minst i dag, i det spennende samfunnet vi lever i, være opptatt av de utfordringer, men også de gleder og alt det positive som ligger i at vi lever i et samfunn preget av et så stort mangfold. Vi må være veldig oppmerksomme på all form for diskriminering, trakassering, og at man ser ned på andre, antakeligvis med utgangspunkt i en misforstått form for sjølgodhet knyttet til det en sjøl måtte stå for.

Debatten vi har her i dag, skulle vi koblet mer direkte til den kunnskapsdebatten, for det ville gjort den noe rikere.

Det har vært flott å høre at Høyres representant, Michael Tetzschner her og nå i denne debatten sier at det viktig å styrke de humanistiske fagene. I den forrige debatten var det stort sett lesing, skriving og ikke minst matte som var veldig i hovedfokus når det gjelder hva skolen skal være opptatt av, for det var grunnleggende ferdigheter og kompetanse. Det vi her snakker om, er en like grunnleggende kompetanse som vi må utvikle. Da dreier det seg om kunnskap, og det ligger i den teksten som er skrevet her, og innleggene som allerede er holdt. Det dreier seg også om at vi må sette av tid til det, og vi må også prate om det i skolen, for at vi nettopp skal utøve den kompetansen som gjør at vi alle i større grad opptrer på en anstendig måte overfor våre medmennesker – i skolen, utenfor skolen og på alle andre arenaer i samfunnet.

I og med at jeg sjøl er så aktiv i Palestina-spørsmålet, bl.a. gjennom Ship to Gaza, ser jeg den særlige utfordringen som er knyttet til Midtøsten-konflikten. Det er lett å skjønne at det her dessverre kan bli en slags sammenblanding av det en mener om hva de israelske styresmaktene for tida gjør, og det som israelere står for og mener. Her har vi som er aktive på den riktige sida i Palestina-konflikten et særlig ansvar.

Heidi Greni (Sp) [21:18:46]: Representantforslaget fra Kristelig Folkeparti tar opp et tema som det er særdeles viktig at vi som samfunn tar på største alvor. Jødehat er ikke akseptabelt og må bekjempes. Å kjempe mot enhver form for diskriminering må være fundamentalt i alle demokratiske land. Vern av minoriteters rettigheter har vært og skal fortsatt være en helt sentral del av vårt styresett. Europeiske land, inkludert Norge, har et særlig ansvar for å ta godt vare på og beskytte den jødiske minoriteten, fordi holocaust skjedde nettopp her i Europa. Det er derfor alarmerende at jødehat fortsatt er et problem også her i Norge.

Landet vårt er i dag hjem for borgere med røtter i talløse kulturer, med mange ulike religioner og livssyn. Det gjør Norge til et rikere samfunn. Kunnskapen om dette mangfoldet må få en større plass i skolen. Senterpartiet ønsker mer fokus på tros- og livssynsdialog på tvers av trosretninger, og at alle elever i grunnskolen skal få mer kunnskap om religiøse minoriteter i Norge, historien deres, grunnverdiene og religionsutøvelsen. Vi ønsker også en styrking av arbeidet mot diskriminering på grunnlag av kjønn, seksuell orientering og etnisk eller religiøs bakgrunn blant religiøse minoriteter i Norge.

Jødene har en historisk og langvarig tilknytning til Norge og regnes derfor som en av Norges fem nasjonale minoriteter. Gjennom undersøkelser gjennomført av Holocaustsenteret og Det Mosaiske Trossamfund har vi fått oppdatert kunnskap om utbredelsen av jødehat. Det er heller ikke lenge siden vi gjennom media fikk rystende eksempler på konkrete trusler mot norske jøder. Det er et tydelig behov for tiltak mot negative holdninger til minoriteter generelt og til jødene spesielt. Det er viktig at vi bruker det kunnskapsgrunnlaget vi nå har, i det videre arbeidet for å bekjempe negative holdninger. Jeg legger til grunn at ulike departementer og andre statlige myndigheter setter inn relevante tiltak for å motvirke fordommer mot minoriteter i Norge.

Et av forslagene fra Kristelig Folkeparti er at regjeringen bes gjennomføre målrettede tiltak mot mobbing av jødiske elever. Senterpartiet mener de mest målrettede tiltakene er de som utformes lokalt, og som er tilpasset utfordringene på den lokale skole eller i hver enkelt kommune.

Regjeringen, KS, Utdanningsforbundet, Fagforbundet, Norsk Skolelederforbund og Skolenes Landsforbund har undertegnet Manifest mot mobbing. Gjennom lokale manifester mot mobbing har skolene lokalt forpliktet seg til å gjennomføre målrettede og lokalt tilpassede tiltak mot all form for mobbing, uansett hva slags grupperinger det går ut over.

Forslagsstillerne etterlyser en handlingsplan. Jeg er enig i at det må handles, men mener at det ikke forutsetter en egen handlingsplan. Det kan lett bli slik at fokuset da blir på selve planen snarere enn på det arbeidet som allerede er i gang, og på gjennomføring av de planene som allerede foreligger. Jeg viser da spesielt til Handlingsplan for å fremme likestilling og hindre etnisk diskriminering. Den planen er nå forlenget og er etter mitt syn et godt grunnlag for å styrke arbeidet mot antisemittisme. Jeg slutter meg for øvrig til vurderingene i brevet fra Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet til komiteen og til komiteens innstilling.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [21:23:05]: Siden Kristelig Folkeparti fremmet forslag om en handlingsplan mot jødehat første gang for nesten to år siden, har det kommet rapport etter rapport som bekrefter behovet for nettopp handling.

Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa, OSSE, kritiserte nylig norske myndigheter for ikke å gjøre nok for å kartlegge og bekjempe hatkriminalitet, og for ikke å gi de jødiske miljøene nødvendig støtte til sikkerhetstiltak. Jeg kunne ikke vært mer enig. OSSEs forslag om tiltak mot hatkriminalitet og sikkerhetstiltak for jødiske institusjoner har vært fremmet av Kristelig Folkeparti før, og vi fremmer det altså på nytt i dag.

Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter har presentert en undersøkelse som viser at hele én av fem nordmenn støtter påstanden «verdens jøder arbeider i det skjulte for å fremme jødiske interesser». Én av fire mener det er riktig at jøder ser på seg selv som bedre enn andre. Saklig kritikk av staten Israels politikk er selvsagt berettiget i et fritt og demokratisk samfunn, men når man omtaler jøder som slik og sånn, kun ut fra det faktum at de er av jødisk opphav, slik disse påstandene gjør, er man over i rasisme og antisemittisme. Nesten 40 pst. av de spurte i undersøkelsen likestiller Israels behandling av palestinerne med nazistenes behandling av jødene under andre verdenskrig. Dette er grenseløst historieløst og krenkende for holocaustofrene.

Mye tyder på at stadig flere opplever jødehat. I en undersøkelse som Det Mosaiske Trossamfund har utført blant sine egne medlemmer, er det ingen av de spurte som mener at omfanget av antisemittisme har blitt redusert de siste ti årene. Mange forteller også at de har opplevd antisemittisme på skolen, og aller mest alarmerende: Unge opplever dette i sterkere grad enn eldre. Mens 3,5 pst. av elevene i Oslos ungdomsskoler opplever negative hendelser minst to–tre ganger månedlig på grunn av sin religiøse bakgrunn, er andelen blant jødiske barn hele 33, 3 pst. – ti ganger så høy.

Disse ferske undersøkelsene bekrefter et jødehat som dessverre har vært kjent en stund. Og det er ingen formildende omstendighet at Norge ikke er alene om jødehatet, eller at situasjonen er langt verre i muslimske land, tvert imot. Dessverre ser vi også at dette er holdninger som noen av innvandrerne fra disse landene ikke nødvendigvis legger fra seg når de kommer til Norge.

Behovet for tiltak mot jødehat er med andre ord stort, og skolen må være den fremste arena for å motvirke den latente antisemittismen som vi ser i vårt land. Bare halvparten av elevene i Oslo forbinder Auschwitz og holocaust med jødeforfølgelse. Det viser behovet for at holocaustdagen blir en obligatorisk minnedag som markeres årlig på alle skoler.

Kristelig Folkeparti foreslår også å bedre undervisningen i skolen med obligatorisk undervisning om holocaust i relevante fag, bedre læremateriell og bedre økonomiske støtteordninger, slik at skoleklasser kan få muligheten til å dra på studietur til konsentrasjonsleirene.

Det handler ikke lenger om hvis eller om, jødehatet er en realitet. Det er dokumentert, og nå er det på tide at også regjeringen tar dette på alvor. Vi ser at Oslo kommune faktisk tar tak i dette, og vi har den samme forventningen til regjeringen.

Jeg tar opp dette forslaget som Kristelig Folkeparti står alene om i denne saken.

Presidenten: Representanten Geir Jørgen Bekkevold har tatt opp det forslaget han refererte til.

Trine Skei Grande (V) [21:28:19]: Det er mange typer fordommer og mange holdninger til grupperinger som kan komme opp, og som vi merker kommer opp i ulike debatter. Det var debatten om romfolket i sommer, eller debatten om samer som man har sett tilsnitt av andre steder i landet det siste året. Og slik er det også veldig mye når det gjelder jøder.

Jeg mener at det gode, gamle, liberale uttrykket om at fordommer fordummer, også må danne grunnlaget for hvordan man skal bekjempe det. Man bekjemper fordommer mot grupper med kunnskap. Jeg skulle gjerne hatt undervisningsministeren her, for jeg tror at mye av utfordringa ligger i historiefaget vårt, hvordan vi underviser i historiefaget, hvordan historiekunnskapene er hos lærere som underviser i faget, og hvor mye kunnskap ungdom i dag egentlig får om forfølgelse av gruppa opp igjennom historien.

Jøder er en av de gruppene som har vært forfulgt mest. Dette ligger så latent, ikke bare ved at det er noen som kommer fra kulturer der de nærmest har blitt opplært i det, men dette fins også hos lærere i Oslo.

Jeg har snakket med jødiske barn som er med i en vennegruppe i klassen, der man besøker hverandre. Da gruppa skulle besøke en palestinsk familie, syntes skolen det var helt greit at den jødiske eleven ikke ble invitert, for man måtte forvente at en palestinsk familie ikke kunne invitere et jødisk barn. Nei, det kan man ikke forvente. Lærere som forfekter noe sånt, og en skole som syns at det er greit – kan vi faktisk ikke ha. Eller f.eks. Jødisk Museum, som opplevde at under det forrige bomberaidet mot Gaza, avlyste skoler besøk på Jødisk Museum fordi det føltes feil å besøke et jødisk museum mens Gaza ble bombet. Det sier noe om holdninger – ikke hos unger. Det sier noe om holdninger – ikke hos innvandrerbefolkninga. Dette er lærere i norsk skole som syns det er greit at man ikke vil lære om jødisk kultur når bombene faller over Gaza. Vi ville ikke ha gjort det overfor andre.

Dette er ting som må tas veldig alvorlig. Dette er et ganske grunnleggende problem i samfunnet vårt. Det er ikke bare knyttet til jøder. Du skal bare pirke litt i den norske mentaliteten før du finner akkurat det samme når det gjelder f.eks. romfolket. Når vi ser på land som Ungarn, som nå bygger opp mye av nasjonalismen rundt akkurat disse gruppene, så ser vi at romfolk og jøder er veldig nær i sammenheng for hvordan nasjonalismen bygger opp hatet sitt knyttet til dem.

Dette er fordommer som vi må bekjempe hele tida. Vi gjør det med kunnskap, og vi gjør det ved å se individer i stedet for å se grupper. Vi gjør det ikke bare med religionsdialog, for dette handler ikke om religionsdialog. Dette handler om hat mot kulturelle grupper. Det kan være basert både på etnisitet og på religion.

Venstre kommer til å støtte Høyres forslag i saken. Vi syns kanskje noen av de andre er veldig spesifikke – mange av dem passer godt i et kommunestyre, men ikke i Stortinget.

Jeg mener at vi har en stor jobb å gjøre, og jeg håper at diskrimineringsministeren, i dette tilfellet, tar med seg dette til utdanningsministeren, for det er hun som sitter med de beste virkemidlene for få dette nedkjempet.

Statsråd Inga Marte Thorkildsen [21:32:38]: La meg starte med å gi ros til foregående taler Skei Grande, men også til de andre som har vært på talerstolen her. Jeg syns det har vært sagt mye klokt.

Siden skolen er nevnt mye, har jeg lyst til å starte med å fortelle hva som skal skje fra Kunnskapsdepartementets side. Det er jo ikke det departementet jeg bestyrer, men sentralt i det arbeidet de nå gjør – bl.a. på bakgrunn av den kunnskapen vi har fått om hvordan situasjonen er i norsk skole – er de i ferd med å utvikle et helhetlig opplegg for skolens arbeid mot antisemittisme og rasisme.

HL-senteret, Det europeiske Wergelandsenteret og Institutt for lærerutdanning og skoleforskning ved Universitetet i Oslo har på oppdrag fra Utdanningsdirektoratet utviklet et treårig opplæringstilbud for lærere, skoleledere og elever på ungdomstrinnet, nettopp for å forebygge antisemittisme, rasisme og udemokratiske holdninger. Opplæringstilbudet heter Demokratisk beredskap mot rasisme, antisemittisme og udemokratiske holdninger i skolen – DEMBRA. Det skal starte opp i januar 2013, og det blir spennende å følge. Jeg er enig i det representanten Skei Grande sa om at en beredskap mot dette må bygges opp bl.a. gjennom kunnskap om individer. Dette handler ikke bare om religionsdialog, men det handler også om diskriminering og om holdninger til andre.

Jeg ser med stor bekymring på de rapportene om antisemittisme eller jødehat jeg har fått, og kan forsikre om at vi tar det på største alvor. Vi må alle sammen ta ansvar ved å ta aktivt avstand fra disse holdningene, enten det nå er fordommer eller diskriminering eller reinspikka antisemittiske holdninger. Det er maktpåliggende for meg å si at ingen minoriteter skal leve i frykt i dette landet.

I 2012 har det blitt lagt fram to ulike rapporter om norske jøder. Det er rapporten Antisemittisme i Norge, som er utarbeidet av Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter. Undersøkelsen viser at rundt 12 pst. av befolkninga i Norge har negative holdninger til jøder. Undersøkelsen viser også negative holdninger til andre minoritetsgrupper i Norge, bl.a. til muslimer og rom. Det Mosaiske Trossamfunds rapport, Fortsatt aktivt jødisk liv i Norge, er laget på bakgrunn av en spørreundersøkelse blant deres medlemmer og intervjuer med jødiske barn og unge. Rapporten viser at om lag halvparten av medlemmene har opplevd antisemittiske holdninger i skole- og undervisningssituasjoner, i jobbsammenheng og på andre arenaer. 20 av 21 barn og unge som ble intervjuet, oppga at de hadde vært utsatt for antijødisk trakassering – både enkelthendelser og trakassering over år. Dette er en forferdelig situasjon.

Så har OSSE også, som det har vært sagt, nylig advart mot antijødiske holdninger i Norge, og bl.a. pekt på at anti-israelske holdninger kan utvikle seg til en form for antisemittisme. Jeg hadde selv et møte med denne delegasjonen, og det var et interessant møte. Vi går nå igjennom de anbefalingene de kommer med, og har dem til vurdering når vi nå skal vurdere hvordan det siste året av handlingsplanen for å fremme likestilling og hindre diskriminering skal følges opp.

Jeg vil understreke at HL-studien viser at de som har sterkest antisemittiske holdninger, også er mest avvisende mot andre personer med ikke-norsk etnisitet eller kultur. 76 pst. av dem som viser såkalt sosial distanse til jøder, avviser også muslimer. Videre viser en kunnskapsstatus fra NOVA at barn og unge som lever og bor i Norge, opplever å bli utsatt for etnisk diskriminering. All denne kunnskapen tilsier at antisemittisme og andre former for diskriminering pga. etnisitet eller religion, ofte opptrer samtidig. Det er viktig å angripe diskriminering som helhet, slik at de tiltakene som iverksettes, treffer bredt.

Jeg har tidligere sagt at spørsmålet om en egen handlingsplan mot jødehat må ses i sammenheng med den eksisterende handlingsplanen for å fremme likestilling og hindre etnisk diskriminering. Etnisk diskriminering brukes i den eksisterende handlingsplanen som et samlebegrep for den diskrimineringen som særlig innvandrere og deres barn, samer og nasjonale minoriteter opplever pga. etnisitet, nasjonal opprinnelse, avstamming, hudfarge, språk, religion og livssyn.

Vi skal være klar over at jødenes situasjon er spesiell i lys av pogromene, med holocaust som det aller mest bestialske. Jødeforfølgelsene er et svart kapittel i norsk historie, og vi har et særskilt ansvar. Kunnskapen vi har innhentet, viser at det er behov for tiltak spesifikt mot jødehat. Jeg mener at antisemittisme bør være et sentralt tema i regjeringas videre arbeid mot diskriminering.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Morten Ørsal Johansen (FrP) [21:37:39]: Jeg er glad for det siste statsråden sa om at antisemittisme vil være en viktig del av arbeidet til regjeringen framover. Det håper jeg det blir, og at vi har fokus på det.

I brevet til komiteen fra statsråden står det at holocaustmarkeringen den 27. januar allerede er implementert i undervisningen på en del skoler. Samtidig står det at Kunnskapsdepartementet ikke vil pålegge skolen dette som en obligatorisk ordning. Jeg går selvfølgelig ut fra at statsråden er enig med Kunnskapsdepartementet, men jeg ønsker å høre statsrådens begrunnelse for at vi ikke skal pålegge skolen dette som en obligatorisk ordning.

Statsråd Inga Marte Thorkildsen [21:38:26]: Dette er ikke mitt bord. Dette er Kunnskapsdepartementets og kunnskapsministerens bord. Vi har innhentet deres synspunkter, og det er de synspunktene jeg videreformidler. Når vi f.eks. utarbeider handlingsplaner, eller i vårt arbeid fra BLDs side som pådriver i ikke-diskriminerings- og likestillingsarbeidet, jobber vi opp mot de ulike departementene og ber om deres syn på saker som de har et konstitusjonelt ansvar for. Kunnskapsdepartementet begrunner sitt syn med at mange skoler allerede har integrert denne dagen som en dag de markerer spesielt, og man er tilbakeholden generelt med å påtvinge skolene særskilte markeringer eller måter å jobbe på – jf. debatten som har vært tidligere i dag om Kunnskapsdepartementets budsjett. Det er bare slik det nå er.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [21:39:41]: Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa har nylig kritisert norske myndigheter for ikke å gjøre nok for å kartlegge og bekjempe hatkriminalitet og for ikke å gi de jødiske miljøene i Norge nødvendig støtte til sikkerhetstiltak.

Mitt spørsmål er: Har denne kritikken gjort inntrykk på regjeringen? Hvis denne kritikken har gjort inntrykk på regjeringen, hva slags tiltak kan vi forvente at regjeringen tar initiativ til for å kunne motarbeide antisemittisme og jødehat i Norge?

Statsråd Inga Marte Thorkildsen [21:40:23]: Det er klart at det har gjort inntrykk. Kunnskapen som vi har fått, bl.a. fordi det vel har vært med på å finansiere rapporten som har vært utarbeidet for å se på status med hensyn til antisemittisme og rasisme i Norge, har gjort inntrykk og har ført til at vi har gjort en rekke tiltak allerede og er i gang med nye tiltak.

Som jeg sa i mitt innlegg, ønsker jeg å vurdere nye tiltak på bakgrunn av OSSE-delegasjonens rapport. Jeg hadde som sagt møte med denne delegasjonen. Det var et veldig konstruktivt møte.

Vi er klar over at vi ikke gjør nok for å bekjempe diskriminering i vårt land. Det handler om mye forskjellig, men vi er alle sammen nødt til å ta et ansvar for å beskytte minoriteter og mennesker som utsettes for diskriminering. Vi må ha et effektivt diskrimineringsvern. Jeg går nå igjennom de lovene som vi har mot diskriminering og for likestilling, og tar sikte på å få et bedre diskrimineringsvern framover.

Hans Olav Syversen (KrF) [21:41:37]: Statsråden viste til den handlingsplanen man har hatt mot etnisk diskriminering. Den første planen man hadde om det, knyttet til det vi diskuterer her, var at det var nevnt i et vedlegg til selve planen. Når man nå ikke ønsker å lage en egen handlingsplan mot antisemittisme, håper jeg at man iallfall spanderer noe mer tid og krefter på dette området enn man tidligere har gjort.

I 2005 bestemte FN at 27. januar skal være en internasjonal minnedag tilegnet ofrene for nazistenes utryddelsesleire. Det var som kjent den dagen Auschwitz ble befridd. Tror statsråden at det vil styrke kampen mot antisemittisme eller svekke den hvis vi også markerte den på alle skoler i Norge?

Statsråd Inga Marte Thorkildsen [21:42:36]: Jeg tror at det er en styrke hvis skolene markerer den dagen, 27. januar – det er for øvrig også den dagen Benjamin Hermansen ble drept – og jeg vil oppfordre skolene til å gjøre det. Jeg vil også oppfordre skolene til å besøke Holocaustsenteret. Etter jul skal jeg på mitt tredje besøk dit etter at jeg tiltrådte i mars. Jeg skal dit sammen med kunnskapsminister Kristin Halvorsen, og planen er at vi skal være der samtidig med skoleklasser for å se hva som egentlig er kunnskapsnivået blant norske elever.

Sjøl fikk jeg gleden av å reise til Auschwitz med Sosialistisk Ungdom i sin tid. Det var så sterkt at jeg kommer aldri til å glemme det. Det hadde vært det aller beste, selvsagt, hvis alle kunne reist dit, men jeg er veldig opptatt av at skolene må se sitt samfunnsmandat i å bygge et vern i norske skoleelever mot holdninger som i ytterste konsekvens kan gjøre at mennesker er villig til å begå overgrep mot andre.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Håkon Haugli (A) [21:43:52]: Det er et alvorlig og voksende problem forslagsstillerne tar opp.

Jeg vil begynne med å sitere to lærere i Osloskolen, som nylig ble intervjuet av NRK. Den ene sa det sånn:

«Det er en notorisk uthenging av jøder. Alt fra vitser til drapstrusler. «Jøder skal drepes hvis de kommer til skolen,» er det elever som sier. Å rose Hitler for det han gjorde er en gjenganger ved min skole.»

En annen brukte disse ordene:

«Flere elever hånflirer når jeg snakker om Holocaust. En gutt reiste seg og kommanderte meg til å stoppe og snakke om jøder og Holocaust. (…) Jeg synes det er sjokkerende at det går an å vokse opp her med slike holdninger.»

I Norge i 2012 brukes «jøde» som skjellsord i mange norske skolegårder. Jødehetsen er godt dokumentert, bl.a. gjennom en undersøkelse som ble gjennomført i Osloskolen i fjor. Ett av tre jødiske barn opplevde negative hendelser i løpet av en måned.

I en demonstrasjon i Oslo mot Israels angrep på Gaza i 2010 ble det ropt «Død over jødene». Nylig viste NRK en dokumentar om en jødisk familie fra Malmø, som flyktet fra progromene i Øst-Europa til trygghet i Sverige i 1890. Nå flykter familien fra Sverige av frykt for sin egen sikkerhet.

Vi må ikke la innsatsen mot hat og ekstremisme bli en konkurranse om hvem som er mest for den ene eller den andre minoritetsgruppen. Det er ikke ok at representanten Bekkevold antyder fra denne talerstolen at regjeringspartiene ikke tar jødehat på alvor.

Alle mennesker har krav på vern mot hets og diskriminering. Å hetse samer, romfolk, muslimer, homofile eller andre er ikke mindre alvorlig, men den jødiske befolkningen i Norge står i en særstilling.

Den 26. november var det 70 år siden «Donau» tok 532 norske jøder til utryddelsesleire. Halvparten av de jødene som bodde i Norge før annen verdenskrig, ble drept. I Danmark var tallet under 1 pst. Hvorfor var det så mye verre her?

Jødehets og intoleranse i norske skoler må bekjempes i undervisningen og gjennom tiltak mot mobbing. Holdninger blant voksne må bekjempes bl.a. gjennom forebyggende innsats mot alle former for ekstremisme.

Hatkriminalitet må tas på alvor, for hatkriminalitet er angrep på retten til å være og tenke annerledes og sånn sett angrep på grunnvollene i demokratiet og – som representanten Tetzschner påpekte – et angrep på oss alle.

I møte med hat og ekstremisme er det én strategi som ikke er et alternativ: likegyldighet.

Dagrun Eriksen (KrF) [21:46:54]: Samuel Steinmann har sett mer lidelse og flere lik enn et menneske kan bære. Hans øyne gråter fremdeles. Sammy Steinmann overlevde konsentrasjonsleirene, men kan aldri glemme.

På venstrearmen har han nummeret som for alltid vil minne ham om årene i fangenskapet: 79 231 – tall han fikk fordi han var jøde.

Steinmann så venner, slektninger og ukjente bli drept. Storebroren Harry var en av dem. Han selv skulle også drepes, men klamret seg til livsviljen: «Jeg ville overleve. Jeg måtte fortelle verden om det vi opplevde. Det er min forpliktelse overfor dem som døde,» sier Samuel Steinmann.

Samuel Steinmann forteller gjennom sin historie historien om deportasjonen av jøder fra Norge til Tyskland under annen verdenskrig. For 70 år siden, 26. november 1942, ble 767 jøder fraktet med «M/S Donau» for å bli plassert i Auschwitz.

Holocaust startet ikke med gasskamrene i Auschwitz. Det startet mye før, som fremmedfrykt og som fordommer – også i vårt eget land. Vår grunnlov som vi ellers er så stolte av, av 1814 – som vi feirer hver 17. mai – hadde en paragraf som utestengte jøder fra riket.

Skepsisen til jøder før den annen verdenskrig var ikke bare et særtysk eller nazistisk fenomen, eller en idé som Hitler hadde alene, men den var utbredt også i store deler av det norske samfunnet. Jødene ble latterliggjort og mistenkeliggjort gjennom karikaturtegninger og i avisartikler, og mange nærte en generell mistro overfor jøder i Norge.

En skulle tro at den vanvittige historien om hva som skjedde med jødene under krigen, skulle stå som en garantist mot at slikt kan skje igjen. Sånn er det dessverre ikke.

Som flere har vært inne på i denne debatten: Det avdekkes at også i dag står vi overfor noen av de samme holdningene som ledet an til at det som skjedde i Auschwitz, kunne skje midt i Europa. Dette er en utvikling som vi må ta på det dypeste alvor. Historien har vist oss at kampen for menneskeverd, mot rasisme og antisemittisme må føres hele tiden. Har vi ikke et bevisst forhold til dette, kan det skje igjen.

Jeg mener vi ville vært tjent med å markere vår egen historie – obligatorisk på skolene – for vår historie er ikke bare den historien som skjedde ute i Europa, men vi som nordmenn har også et stort ansvar.

Hans Olav Syversen (KrF) [21:50:16]: Jeg har faktisk lyst til å gi ros til statsråden. Jeg synes både innlegget og svarene i replikkordskiftet viser en statsråd som er engasjert i denne ganske utfordrende saken for det norske samfunn, og hun har uttrykt betydelig vilje til å følge opp på ulike måter. Det skal statsråden vite: Det er det mange som kommer til å verdsette, ikke minst norske jøder, som er en liten nasjonal minoritet – vi snakker kanskje om 1 500–2 500 mennesker i hele dette landet. Det er mennesker som – hvis vi lytter til hva forstanderen ved det mosaiske trossamfunn har sagt – i større grad enn tidligere velger å skjule sin identitet på grunn av de reaksjoner man møter i Norge i 2012 når man sier eller viser at man er jøde.

Vi har siden forrige runde med et representantforslag knyttet til det samme fått flere rapporter som ikke bare underbygger, men forsterker behovet for at vi alle tar antisemittismen på alvor.

Vi har nok – for så vidt – med holdninger i vårt eget land, men det er ganske betegnende at det nå går en underskriftskampanje blant Europas parlamentarikere fordi et parti i den ungarske nasjonalforsamling har tatt opp forslag om å registrere landets jøder. Det er ganske oppsiktsvekkende i 2012.

Representanten Aksel Hagen var innom det som ofte blir en veldig utfordrende debatt knyttet til landet Israel, den israelske regjering og jøder som minoritet, som ofte har en annen nasjonalitet enn den israelske. Det kan være grunn til å minne om at 20 pst. av israelerne faktisk er arabere.

Vi har en jobb å gjøre. Det er ganske sterkt når en tidligere statsminister – jeg må si det – sier at fred i Midtøsten kan stoppe antisemittismen i hele verden. Det viser – for meg – en grunnleggende misforståelse av hva antisemittisme er. Hvis vi ikke makter å få den historiske konteksten inn i denne debatten, tror jeg vi heller ikke makter å gjøre noe med fenomenet antisemittisme.

Jeg ønsker statsråden og regjeringen lykke til i arbeidet. Vi vil selvfølgelig følge opp. Vi får ikke flertall for våre forslag, men like fullt: Jeg er takknemlig for innlegget som statsråden holdt.

Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 9 avsluttet.