Bent Høie (H) [20:18:14]: Den 26. november la Riksrevisjonen fram en rapport som kom med krass kritikk av Helse Sør-Øst og Helse- og omsorgsdepartementets eierstyring av hovedstadsprosessen. Samme dag sier helse- og omsorgsministeren seg enig i kritikken og uttaler til TV 2:

«Slik jeg ser det, har denne prosessen vært mangelfullt planlagt og gjennomført.»

Det var en helt ny tone fra den politiske ledelsen. Men tidligere hadde ledelsen ved Helse Sør-Øst gjort de samme innrømmelsene, først i rapporten til styret den 25. oktober, siden i media. Så gikk administrerende direktør av 1. november, noen dager etterpå. En må være klar over at Helse- og omsorgsdepartementet i hele dette tidsrommet kjente til innholdet i den kritiske rapporten fra Riksrevisjonen, en rapport som departementet hadde uttalt seg om allerede 17. oktober.

Kjernen i Riksrevisjonens rapport kommer fram som kommentar til Helse- og omsorgsdepartementets svar:

«Etter Riksrevisjonens vurdering har verken HSØ eller departementet håndtert rapportert kritisk risiko med å tilpasse styringen og iverksette nødvendige korrektive tiltak tidlig nok. Siden det er eier som besitter virkemidlene for å håndtere kritisk risiko knyttet til de overordnede rammene for omstillingsoppdraget, innebærer dette at eierstyringen etter Riksrevisjonens vurdering ikke er utøvd på en god nok måte innenfor de formelle rammene som følger av helseforetaksloven.»

Riksrevisjonens rapport vil bli gjenstand for en egen sak i Stortinget. Men den må sies å være en knusende dom over eierstyringen av prosessen, og den har ført til innrømmelser både fra ledelsen i Helse Sør-Øst og hos helseministeren. Hensikten med denne interpellasjonen er å reise en debatt om disse erkjennelsene også fører til endring i eierstyringen.

Manglende planlegging, risikostyring og forutsetninger for prosessen har i dag faktiske konsekvenser for pasienter og dem som jobber ved Oslo universitetssykehus og Ahus. Dette har en langtidsvirkning, problemene er ikke løst. Hvis Helse- og omsorgsdepartementet erkjenner at omstillingen ikke ble ledet fra eier på en god nok måte, vil en gjøre det annerledes nå når en er nødt til å rydde opp i konsekvensene og langtidsvirkningen av dette?

Her har inntrykket så langt ikke vært oppløftende. Mange forventet å få flere svar i helseministerens tale om og til spesialisthelsetjenesten den 30. januar. Da fikk vi høre:

«Vi følger også det arbeidet som ledelsen ved Akershus universitetssykehus gjør med sykehusets utfordringer. Departementet har klare forventninger til Helse Sør-Øst og ledelsen ved Ahus, om at sykehuset skal ha gode faglige tjenester og rasjonell drift.»

Da fikk jeg nesten en dakapo-opplevelse i forhold til det den forrige helseministeren svarte på interpellasjonen som jeg reiste i Stortinget den 12. oktober 2010:

«Jeg har lagt opp til mye mer jevnlige møter med Helse Sør-Øst, nettopp for å følge denne prosessen, følge opp avvik, og også disse rapportene som er sett på når det gjelder å følge opp avvik, for å kunne justere og iverksette tiltak og sørge for at det skjer. Det er ikke slik at ansvaret er pulverisert, men det er et ansvar på hvert enkelt nivå. Derfor har også Oslo universitetssykehus et stort ansvar når det gjelder gjennomføringen av sin egen omstillingsprosess.»

Videre i redegjørelse til Stortinget 10. juni 2011:

«Jeg følger situasjonen ved Oslo universitetssykehus nøye. Min vurdering er at Oslo universitetssykehus har arbeidet målrettet og konstruktivt for å sikre et forsvarlig og godt tilbud til pasientene, også i en krevende omstillingsprosess.»

Videre som svar på interpellasjon 28. november 2011:

«Jeg gjentar gjerne det jeg sa i den første saken som var oppe i dag, at dette er en prosess som vi følger tett – selvsagt gjør vi det».

Nå har vi svaret: Kritisk risiko ble rapportert opp, ansvar ble skjøvet ned, selv om virkemidlene for å gjøre noe med det som ble rapportert i forhold til kritisk risiko, var og ble beholdt på eiernivå. Jeg er redd for at det samme skjer nå når en skal rette opp langtidsvirkningene av dette.

Oslo universitetssykehus og Ahus har begrensede virkemidler. Helse Sør-Øst og Helse- og omsorgsdepartementet må sette seg ned rundt samme bord for å diskutere åpent hva en skal gjøre for å komme seg videre. Det er nødvendig for å rette opp feilene, bygge opp igjen tilliten hos publikum og få en positiv prosess sammen med de ansatte.

Veldig mye av de utfordringene som denne omstillingsprosessen har møtt på, har vært manglende bygningsmessige forutsetninger, det har vært utfordringer knyttet til å få bemanning til å håndtere de oppgavene som sykehusene var pålagt, og det har vært manglende IKT-infrastruktur. Alle disse tre forholdene er forhold som det er svært vanskelig for de enkelte sykehusene, Oslo universitetssykehus og Ahus, å håndtere på egen hånd uten en aktiv medvirkning fra eier, Helse Sør-Øst og Helse- og omsorgsdepartementet.

En vet nå at overføringen fra Oslo universitetssykehus til Ahus ikke var planlagt godt nok fra eier. Nødvendig bemanning fulgte ikke med over til Ahus, og det skapte store vanskeligheter for sykehuset og pasientene, spesielt vinteren og våren 2011. Vi ser fortsatt langtidsvirkninger av dette. Et av de forholdene som ble påpekt før og under omstillingen fra de ansatte ved Ahus – og fortsatt påpekes – var knyttet opp til om sykehuset hadde kapasitet til å ta imot de pasientene som det skulle ta imot.

Nå ser vi at styret nylig har behandlet en sak om dette, der en har tatt i bruk en del virkemidler for å øke kapasiteten, bruke kapasiteten ved Ski sykehus, gjøre om pasienthotellet til sykehusavdelinger og en rekke andre tiltak. Det betyr at et av våre nyeste sykehus, som har vært planlagt i lang tid, og der mange av disse forutsetningene har vært kjent lenge, nå er blitt et sykehus som tar i bruk en rekke midlertidige, provisoriske løsninger. Det spørsmålet en bør stille seg i en sånn situasjon, er: Når dette ble identifisert tidlig i prosessen som de sentrale risikofaktorene, hvorfor ender en da opp med å måtte ta i bruk midlertidige løsninger så sent ute i prosessen, istedenfor å ha brukt identifiseringen av risiko til å igangsette tiltak på et tidlig tidspunkt, sånn at et av våre nyeste sykehus faktisk framsto som et sykehus dimensjonert for de oppgavene det skulle ha, og ikke et sykehus som blir preget av midlertidige løsninger? Det er et sentralt spørsmål.

Det andre sentrale spørsmålet som jeg håper å få svar på i dag, er: Hvordan vil erkjennelsen av at eierstyringen i prosessen ikke var god nok, føre til endringer i eierstyringen i oppfølgingen av langtidsvirkningene av at prosessen ikke var styrt godt nok?

Statsråd Jonas Gahr Støre [20:26:21]: Det har vært mye oppmerksomhet rundt sykehusene i hovedstadsregionen. Omstillingen var og er krevende, særlig for de ansatte. For denne salen er disse forholdene godt belyst, og jeg finner det ikke hensiktsmessig å gjenta detaljene i den historien, iallfall ikke det som har vært debattert her tidligere. Jeg viser til høringen i kontrollkomiteen og påfølgende debatt i Stortinget, og jeg slutter meg til konklusjonene som stortingsflertallet da kom til. Jeg er litt i tvil om hvem det er som innbyr til dakapo her, når representanten Høie går igjennom ting som var opptakten til debatter i ulike organer i Stortinget, men jeg skal la det ligge.

Når det gjelder omstillingene ved Oslo universitetssykehus, mener jeg vi kan erkjenne at bl.a. manglende bemanningsplaner og manglende realisering av prosjektet «klinisk arbeidsflate» påvirket fremdriften i omstillingsprosessene på en negativ måte. Under besøk på Oslo universitetssykehus og Akershus universitetssykehus i fjor høst ga jeg uttrykk for at planleggingen og gjennomføringen av omstillingen fremsto som mangelfull. Jeg forstår at særlig de ansatte har reagert på dette, men også befolkningen i hovedstadsregionen.

Det er jo slik at det er truffet flere tiltak for å rette opp disse manglene, og vi ser i dag en rekke eksempler på at sykehusene utløser det potensialet i en bedre tilrettelagt sykehusstruktur som kan levere bedre tjenester til pasientene.

I mitt svar til Riksrevisjonen, som er til behandling i Stortinget, er jeg tydelig på at tiltakene som ble iverksatt våren 2011 overfor styre og ledelse ved Oslo universitetssykehus, burde ha vært satt i gang tidligere. Det ville ført til at budsjettoverskridelsene hadde vært mindre og fremdriften raskere.

Jeg har lagt vekt på at en i den gjenværende fasen av omstillingen trekker lærdom av disse erfaringene. Det er ikke stilt noe eksakt krav til hvor raskt de ulike omstillingene skal gjennomføres. Enhver omstilling av et slikt omfang og en slik kompleksitet krever evne og vilje til justeringer og tilpasninger underveis. Slike avveininger må løpende gjøres av dem som har ansvar for å gjennomføre tiltakene og den daglige driften. Jeg anser at svært mye nå er oppnådd, og jeg har ikke hørt noen ytre seg i retning av å spole tilbake igjen til situasjonen før omstillingene.

Jeg har tillit til at det nye styret og ledelsen ved Oslo universitetssykehus leder sykehuset på en god måte. Overfor Helse Sør-Øst, og i direkte møter med sykehusledelsen ved Oslo universitetssykehus, har jeg særlig understreket betydningen av å sikre forankring av gjenværende omstillinger blant sykehusets ansatte. Og la meg si til representanten Høie: Jo, vi sitter rundt samme bord, både en og to og flere ganger, for å sikre at vi trekker i riktig retning.

Det var viktig å rydde opp i arbeids- og funksjonsdelingen i hovedstadsområdet. Da denne regjeringen overtok i 2005, var sykehusene i økonomisk ubalanse. Nå tilsier foreløpige regnskapstall at alle helseregionene vil gå i økonomisk balanse i 2012. Det skyldes økte bevilgninger og at det har vært jobbet systematisk for å få bedre oversikt over og kontroll med kostnadene. Jeg vil berømme de ansatte, som har gjennomført store omstillinger og endringer.

Utviklingen ved Oslo universitetssykehus er nå på rett spor. Det er min klare mening. De viktigste samordningene er gjennomført. Det gir sterke fagmiljøer og gode medisinske resultater. Det er arbeidet godt sammen med Oslo kommune om etablering av Samhandlingsarena Aker, og det er utviklet strategier og planer på kort og lang sikt. Her kan det ligge et spennende utviklingsarbeid som vil ta opp i seg lærdom underveis. Oslo universitetssykehus er nå pådriver i et prosjekt for å sikre felles pasientadministrative systemer i hele Helse Sør-Øst.

Jeg mener også det var riktig å bygge Akershus universitetssykehus. Befolkningen i området fortjente et nytt, moderne sykehus, og det er dette sykehuset. Ledelsen ved Akershus universitetssykehus arbeider godt med sykehusets utfordringer. Departementet har klare forventninger til Helse Sør-Øst og ledelsen ved Ahus om at sykehuset skal ha gode faglige tjenester og rasjonell drift. Regionen har ansvar for at kapasitet, ressurser og infrastruktur er tilpasset opptaksområdet.

Bekymringsmeldinger om Ahus tas på alvor – det kan jeg forsikre om, og Helsetilsynet og Fylkesmannen følger sykehuset tett gjennom egne tilsyn. Jeg har bedt disse to særskilt om å uttale seg om forsvarlig drift og har tillit til at de tilsynene de har iverksatt, skal klarlegge det.

Tall fra Kunnskapssenteret som kom i forrige uke, viser at totaloverlevelsen ved Ahus har økt fra 2010 til 2011, og at sykehuset ikke skiller seg ut fra gjennomsnittet. Det betyr ikke at alt er vel ved Ahus, men det gir i hvert fall ikke holdepunkter for å si at dette sykehuset er et mindre godt sykehus i norsk målestokk.

Nå treffes tiltak for å sikre tiltrengte legehjemler ved sykehuset, akuttmottaket utvides, og det vurderes et opplegg for å øke antallet sengeplasser. Det er ikke nytt at man tar i bruk både midlertidige og langsiktige tiltak for å avbøte en situasjon som oppstår i et område som er så stort som det Ahus betjener. Ledelsen og de ansatte understreker at de ønsker å beholde dagens opptaksområde, og jeg har ingen umiddelbare planer om å endre det. Men jeg mener det er rimelig at Helse Sør-Øst og de andre regionene vurderer opptaksområdene fortløpende for å sørge for at det til enhver tid er samsvar mellom kapasitet og pasientgrunnlag.

Det gjenstår omstillinger knyttet til hovedstadsprosessen. Omstillinger i helseforetakene i hovedstadsområdet ville ha skjedd uavhengig av organisering. Omstilling vil alltid være nødvendig for å sikre god utvikling.

Jeg merker meg at administrerende direktør ved OUS mener at budsjettet for 2013 gjør at foretaket kan drives med betydelig mindre risiko enn tidligere varslet. Styret har bedt administrerende direktør om å intensivere vedlikeholds- og utbedringsprosjekter på bakgrunn av de forhold som er framkommet i tilsyn. Ahus har gjennomgått store endringer de siste årene, og det er nå viktig at organisasjonen får ro og rom til å sikre god drift.

Ahus og Helse Sør-Øst ser på kapasiteten på nytt. Det har vært utfordrende for Ahus å finne en tilpasset og riktig kapasitet i løpet av 2012 når det gjelder bemanning og senger. Det har bl.a. sammenheng med usikkerhet om hvilke effekter samhandlingsreformen ville gi, og at sykehuset har hatt store variasjoner i antallet akuttpasienter fra dag til dag og fra uke til uke gjennom året. Gjennom høsten og vinteren har de derfor gjort nye justeringer – noe som vi foreløpig ikke har sett full effekt av.

Sykehuset må se grundig på kompetansesammensetning, døgnrytme, sengefordeling basert på pasientstrømmer, akuttmottak og pasientforløp, liggetider mv. Jeg har merket meg at styret ved Ahus har foreslått en rekke tiltak for å øke sengekapasiteten, styrke akuttmottaket og øke bemanningen, og at det jobbes med å utrede de økonomiske konsekvensene av disse tiltakene.

Jeg vet at Helse Sør-Øst følger dette løpende, og jeg kan forsikre at jeg gjør det. Etter endringene i helseforetaksloven har jeg et ansvar for å følge med på disse spørsmålene, med den årvåkenhet som jeg forsøker å legge opp til.

Jeg håper vi kan bruke debatten her i dag til å drøfte hva regjeringen og Stortinget kan gjøre for å styrke og hjelpe de ansatte ved sykehusene våre. Det er lett å kritisere det som går galt, og det skal vi gjøre. Like viktig er det likevel hvilke tiltak vi velger for å bli bedre. Interpellanten skal ha honnør for at han vært aktiv med en rekke forslag til organisering i sykehussektoren. Tillat meg da å si at etter min mening vil flere av disse forslagene – og de mest inngripende av dem – neppe gjøre situasjonen bedre ved Ahus. Jeg mener f.eks. at det er en styrke å kunne se alle sykehusene innen en region som en helhet. Å fjerne det regionale nivået vil føre til at vi mister økonomisk fleksibilitet til å støtte opp om sykehus som i en periode strever med økonomi og drift.

Jeg vil legge til at dersom private skal få fri tilgang til sykehusenes budsjetter, slik Høyre går inn for, vil det bli krevende å drive Ahus, med alle sine samfunnspålagte funksjoner – fra akuttmottak til forskning og opplæring – på en god nok måte.

Jeg har nylig – i min tale den 30. januar – lagt fram en rekke tiltak som vil komme sykehusene i hovedstadsområdet til gode. Representanten gikk med harelabb over dem, men la meg nevne noen:

• lengre åpningstider ved sykehusene og utredning av hvordan vi kan bruke bygninger, utstyr og personell bedre enn i dag, for å møte befolkningens behov

• innføring av en heltidskultur som kan bidra til å utnytte kompetansen bedre

• en bedre oppgavedeling mellom dem som jobber ved sykehusene, der de mange yrkesgruppene i økende grad samvirker tettere og på tvers i team

• en avvikling av systemet med kvotefordeling av legestillinger som skal tre i kraft fra juni i år – noe som vil gjøre det enklere for Ahus og andre sykehus å tilpasse sin bemanning

• Det er også besluttet å øke driftskredittrammen til Helse Sør-Øst gjennom en omfordeling av driftskredittrammene mellom regionene, som fases inn over tre år. Helse Sør-Øst vil med dette få økt handlefrihet til å møte utfordringene i hovedstadsområdet, samtidig som vi harmoniserer fordelingen av driftskreditt i tråd med fordelingen av den ordinære inntektsfordelingen.

• Jeg gjør også tiltak for å bedre ledelsen ved sykehusene.

Omstillingene i hovedstadsområdet har fått mye oppmerksomhet i media og i denne salen. Det kan være på sin plass å minne om at det har vært gjennomført krevende omstillinger også i andre deler av landet. Det er ikke slik at hovedstadregionen skiller seg spesielt ut.

Jeg har god dialog med både ansattrepresentanter og ledelsene ved foretakene i hovedstadsområdet. Mitt inntrykk er at de nå er inne i et godt spor; utfordringene anerkjennes, og det tas tak i dem. Det betyr at krevende arbeid fortsatt ligger foran oss, og at vi erkjenner det. Det aller viktigste er at pasientene mottar et godt tjenestetilbud, og jeg mener at den nye organiseringen i hovedstadsområdet vil bidra til dette.

Jeg vil minne om at dette ikke var en reform som var ment for å spare penger, men den var ment for å utnytte ressursene på en klokere måte, for et hovedstadsområde i rask utvikling. Ingenting er viktigere for meg enn å sørge for at disse sykehusene leverer opp til sitt potensial, vel vitende om at dette er en region der befolkningen er raskt voksende og der eksisterende, midlertidige og nye satsinger vil være nødvendig for å gi befolkningen et godt helsetilbud.

Akhtar Chaudhry hadde her overtatt presidentplassen.

Bent Høie (H) [20:36:07]: Jeg vil takke statsråden for svaret, og jeg vil også si meg enig i en vurdering om at ledelsen, både ved OUS og ved Ahus, har fått denne prosessen inn i et betydelig mer konstruktivt spor enn det som har vært tilfellet tidligere. Inntrykket utenfra er også at det er en bedre dialog og et bedre samarbeid med de ansatte.

Hvis man ser tilbake på mange av målsetningene og visjonene som lå bak etableringen av OUS, som jeg oppfatter at det er tverrpolitisk enighet om, er det likevel en del forutsetninger som må være på plass for at de skal bli en realitet, og som jeg mener at dagens system ikke legger til rette for å etablere. Man ser bl.a. at hovedstadsområdet og spesielt OUS har en IKT-infrastruktur som har blitt hengende betydelig etter, sammenliknet med situasjonen i andre helseregioner. Spørsmålet er om man i det hele tatt er i stand til å løfte dette på egen hånd, uten at man kommer fram til nye finansieringsmåter.

Det samme gjelder spesielt også for de bygningsmessige forholdene. Skal man realisere fordelene av å etablere dette som et stort sykehus, der en samler mange fagmiljøer og får på plass og dyrker opp under spennende forskningsmiljøer, tror jeg de fleste ser at man da også er avhengige av å ha helt andre bygningsmessige forhold enn i dag.

Mener statsråden at dagens finansieringssystem og styringssystem legger til rette for at det kan bli en realitet innen et tidsperspektiv som gjør at de ansatte faktisk ser at det er en ende på den prosessen?

I spørsmålet knyttet til Ahus, der en nå har satt i gang en rekke tiltak for å få opp kapasiteten, ser en på innholdet i disse tiltakene at de har et midlertidig preg. Jeg tror f.eks. at ingen i fullt alvor kan se for seg at et av landets største sykehus skal kunne drives videre over lang tid uten å ha sitt eget pasienthotell. Noen av de minste sykehusene i landet vårt har i dag egne pasienthotell.

Vil Ahus – innenfor de styringssystemene, rammene og vilkårene som finnes for virksomheten i dag – kunne begynne å planlegge for hvordan man skal ha en permanent kapasitet for det befolkningsgrunnlaget som det skal betjene?

Dette er spørsmål som er grunnleggende, som det er eiers ansvar å avklare, og som jeg mener vi må ha en diskusjon om.

Statsråd Jonas Gahr Støre [20:39:22]: Jeg er glad for at representanten Høie erkjenner at det nå er en prosess i et bedre spor. Det tror jeg er viktig at også de ansatte får høre fra denne salen, slik at vi kan erkjenne det som er vanskelig – det tror jeg vi kan være enige om – og så kan vi også se det som er bra. Det tror jeg tjener som en oppmuntring til dem som jobber hardt.

Det er vanskelig å si det i februar 2013, men jeg har håp om at vi i 2013 skal kunne se en utvikling mot balanse i budsjettene, også i hovedstadsregionen, selv om Helse Sør-Øst nå også går i balanse. Og jeg merker meg at på styremøtet i OUS på slutten av fjoråret, var det samling om både strategi, retning og budsjett. Så er utfordringen at dette er et sykehus med bygninger tilbake til 1905. Jeg besøkte rusmottaket som har bygninger fra 1850-årene; det var for øvrig noen av de flotteste bygningene. Men det er altså den bygningsstrukturen som er. Man må gjøre det beste man kan med det. Jeg har tiltro til at den prosessen som nå starter når det gjelder idéfase for OUS’ fremtid, er en spennende fase. I mellomtiden, fram mot en eventuelt ny visjon om samling rundt Rikshospitalet, må det gjøres utbedringer underveis, og det må det planlegges for.

Når det gjelder IKT, mener jeg at det har skjedd betydelig fremgang. Investeringsbudsjettet for 2013 er godt. Det skal satses nesten halvannen milliard på forskjellige oppgraderinger, på alt fra bygg til IKT, til medisinsk-teknisk utstyr, og dette ble det også nylig uttrykt anerkjennelse for på sykehuset. Det er klart at mangelen innen IKT sammen med bygg som ikke er tilpasset ny drift og i tillegg karakteriseres av betydelig vedlikeholdsetterslep, har påvirket etableringen negativt. Dette er nå i bedring, men mye arbeid gjenstår.

Man kan diskutere ulike finansieringssystemer og ulike styringssystemer, men man kan ikke fremskaffe mer penger ved å skifte finansieringssystem eller ved å endre styringssystem. I dag har man etter min mening et system som sikrer mulighet for store investeringer i Sykehus-Norge. Det investeres som aldri før rundt om i Sykehus-Norge. Det er til og med slik at man har kunnet tillate seg en liten uro for at vi ikke nå kommer i en situasjon med overinvestering i forhold til det å kunne betjene dette. Men sykehus som går i balanse, kommer fort i den fasen at det er mulighet for å investere og satse.

Når det gjelder Ahus, mener jeg at midlertidige tiltak er en definisjon man setter på tiltak et sykehus møter for å tilpasse seg varierende behov. Ofte kan midlertidig bli mer permanent med tiden. Men jeg er ikke uenig i at det å ha et pasienthotell som dekker behovene til sykehuset, er viktig i planleggingen. Jeg har i alle fall tillit til at både sykehusledelsen og Helse Sør-Øst kan se den helheten og bruke de ressursene som er i regionen, til å treffe gode vedtak.

Jeg er blitt oppløftet over hvordan ledelsen ved både Ahus og Helse Sør-Øst i dialog med departementet har identifisert behov, tatt tak i dem og nå gjennomfører tiltak både på hjemler, på senger og på akuttberedskap. Så får vi sørge for at det også blir løsninger som gir varige forbedringer ved sykehusets drift.

Thomas Breen (A) [20:42:43]: Som interpellanten sa, får man en følelse av dakapo noen ganger, og det gjør jeg for så vidt litt nå også. Vi har jo diskutert OUS- og Ahus-problematikken flere ganger. Det er ikke dermed sagt at det er feil å diskutere det igjen, for sykehus er jo av de mest kompliserte strukturene vi har i samfunnet, og det er vårt lodd som politikere å styre helsetilbudet gjennom den strukturen man har.

Det er sånn at de to sykehusene man her snakker om, OUS og Ahus, til sammen har 30 000 ansatte. Man skal serve over 800 000 innbyggere, og man har et budsjett i år på drøyt 24 mrd. kr. Så det er klart at det er kompliserte strukturer, og det blir fort spørsmål om liv og død i debattene.

Omstilling er som kjent krevende i små strukturer, og det er definitivt krevende i store strukturer, spesielt når omstillinger skal foregå mens det er normal drift underveis. Da man startet prosessen, visste man jo at dette var vanskelig, man visste også at det kom til å ta tid, og man forutså at det kom til å bli mye debatt. Jeg mener – for å ha sagt det – at mye av debatten har vært riktig. Man har sett underveis at ting ikke har gått helt som planlagt, man har sett underveis at ting har vært mer komplisert en forutsatt, og man har ikke lyktes med alle de grep man skulle ta og hadde planlagt for. Et eksempel på det er jo at da man flyttet pasienter og skulle ta ned bemanningen på OUS, var det mer komplisert enn man hadde trodd. Folk søkte ikke jobb på Ahus, noe som skapte problemer, både på Ahus, i forhold til kompetanse, og på OUS, fordi man da brukte for mye penger. Man fikk ikke budsjettet godt nok ned.

Så er det sånn at i slike prosesser er det også mange agendaer. Når pasientombudet ved Ahus er bekymret, er det grunn til å lytte som politiker, men det er ikke dermed sagt at pasientombudet i seg selv alltid har rett, men han er jo selvfølgelig gjennom sitt mandat forpliktet til å være bekymret på pasientenes vegne. Når leger er bekymret for sin situasjon, skal man selvfølgelig lytte, men det er ikke alltid gitt at legene snakker objektivt i forhold til pasientens situasjon. Noen ganger kan man også tro at de snakker for sin egen situasjon. Og når ledelsen snakker, må man vekte det ledelsen sier, opp mot alle de andre virkelighetsbildene man får, og så må man som politiker finne en balanse for hvordan man skal håndtere de utfordringene som beskrives. Og media har jo som kjent sin egen dynamikk i sånne saker.

Det som har overrasket meg mest i de to årene man nå har diskutert dette ganske jevnlig i Stortinget, er at når man begynner å gå inn i materien, i de faktiske, påståtte forhold som kommer fram i media, blir det veldig ofte lite igjen når tilsynene våre har undersøkt og gransket. Da vil jeg i hvert fall ved denne anledningen få lov til å si at jeg på bakgrunn av den erfaringen man har gjort over to år, og der tilsynet har gransket, mener at sykehusene har vært for lite offensive med hensyn til å komme ut og forklare pasientene at ting ikke er så ille som man kan få inntrykk av i oppslag. Vi hørte i går på høringen i helsekomiteen om en episode der en lege kunne referere til en mor som hadde mistet sin sønn ved Ahus – en tragisk historie – og som hadde gått rundt i to år og trodd at det skyldtes en sykehustabbe. Så viste det seg når hun endelig torde å adressere denne problemstillingen til legen, at det slett ikke var tilfellet. – Og dette fordi det da hadde vært mye støy rundt sykehustabber ved Ahus. Så hun hadde da i en veldig vanskelig situasjon fått en tilleggsbelastning over to år som burde vært unngått. Der har selvfølgelig ledelsen et ansvar, media har et etisk ansvar, men også vi har et ansvar for ikke å overdramatisere situasjonen.

Det er fortsatt sånn at ingen av tilsynene har avdekket at kvalitetsforholdene er verre ved de to sykehusene vi nå diskuterer, enn ved øvrige sykehus i landet. Og vi er alle opptatt av at kvaliteten skal økes ved alle sykehus. Vi har en felles interesse uttalt fra denne talerstol, fra alle partier, om at man ønsker å drive kvalitetsheving.

Da gjenstår det tunge og kanskje vanskelige ansvaret: Hvordan skal man adressere disse utfordringene? Slik jeg ser det, er de svarene interpellanten kommer med i sin nye politikk, det motsatte av hjelp. Det vil bare gjøre omstillingstakten enda høyere og situasjonen enda vanskeligere for de offentlige sykehusene fordi man da skal finansiere det private helsevesenets oppbygging.

Morten Stordalen (FrP) [20:47:55]: Situasjonen ved Ahus henger tett sammen med situasjonen som har vært ved Oslo universitetssykehus. Krevende omstillinger har pågått over flere år, og en samlet opposisjon har gjennom alle disse årene fremmet konstruktive forslag for å bidra til å løse noen av utfordringene. Jeg vil da særlig trekke fram forslag om pause i omstillingsprosessen og store investeringer i IKT som viktige forslag der regjeringen har unnlatt å komme oss i møte.

Nåværende helseminister har retorisk framvist en større forståelse og imøtekommenhet enn sin forgjenger. Likevel har de store grepene eller endringene som er høyst nødvendige, dessverre uteblitt.

Man kan si mye om det som har skjedd i prosessen fram til nå, men det viktigste er hvordan vi kommer ut av en situasjon der pasientene blir skadelidende av kapasitetsmangelen som har oppstått. For det er først og fremst nettopp det som er det viktige: hensynet til pasienten, trygghet og et verdig tilbud for den enkelte. Slik pasienter tidvis opplever situasjonen i dag, er ikke et velferdssamfunn verdig. Er det noe som borgere av dette landet med rette er opptatt av, er det nettopp et trygt, godt og velfungerende helsetilbud når man trenger det.

I tillegg til pasientenes opplevelser er det også på sin plass å nevne ansattes frustrerende og vanskelige situasjon. Det er de som blir stående midt oppe i en krevende hverdag, samtidig med at dette så langt bare har vært diskutert – uten handling. Er det noe jeg er helt sikker på, er det at de ansatte ønsker å drive en god pasientbehandling. Den muligheten er tidvis begrenset under dagens situasjon.

Fremskrittspartiet er glad for at Ahus den siste tiden har foreslått nye grep, som ombygging av pasienthotellet og nye senger på Ski sykehus, men frykter at det ikke er tilstrekkelig.

Man kommer ikke utenom at befolkningsveksten i Oslo og Akershus er så stor at kapasiteten i regionen totalt sett er for liten. Dette bildet styrkes også av at det har blitt 1 700 færre sengeplasser i sykehusene under den rød-grønne regjeringen.

Fremskrittspartiet mener derfor det er på grensen til uansvarlig at Stensby sykehus fases ut i en tid da kapasiteten åpenbart er for lav.

Fremskrittspartiet vil derfor oppfordre statsråden til å sørge for opprettholdelse av Stensby sykehus frem til alternativ kapasitet er stilt til rådighet. Aker sykehus bør også gjenåpnes med sengeposter for å bidra til å øke den totale kapasiteten.

Et annet viktig tiltak er massive investeringer i IKT og nytt, moderne utstyr som øker effektiviteten, slik at flere kan behandles. Dette har det vært snakket om i årevis, men vi har ennå til gode å se konkrete resultater.

Tiden for debatt bør være forbi. Regjeringen bør nå vise handlekraft. Forslagene fra Fremskrittspartiet har de tilgjengelig. Det er bare å iverksette dem.

Sonja Irene Sjøli (H) [20:51:07]: Jeg synes det er et svært alvorlig og viktig spørsmål interpellanten tar opp, og jeg er enig i at det var nødvendig at også helseministeren kom til den erkjennelse at prosessen har vært mangelfullt planlagt og gjennomført. Jeg tror det er et veldig godt utgangspunkt for å kunne gjøre noe med situasjonen, for det er jo nettopp det Høyre og de andre opposisjonspartiene – og ikke minst de ansatte ved både Ahus og Oslo universitetssykehus – har meldt om i lang tid.

Det har vært bred politisk enighet om behovet for en bedre samordning av spesialisthelsetjenesten i hovedstadsområdet for å sikre bedre kvalitet i behandlingstilbudet og å styrke både forskning og utdanning. Høyre har vært spesielt opptatt av at denne prosessen ble gjennomført på en måte som ville ivareta pasientsikkerheten og kvaliteten på helsetilbudet og i tillegg sikre et godt arbeidsmiljø for de ansatte. Derfor har vi vært kritiske til hvordan omstillingene har vært planlagt og risikovurdert og hvordan de har vært gjennomført til nå. Vi har også fått mange tilbakemeldinger til Stortinget om at tempoet i omstillingen har vært for høyt. Det har i enkelte situasjoner gått på bekostning av både kvaliteten og pasientsikkerheten. Det må det være lov til å si, selv om vi nå skal se fremover. Jeg vil understreke at de aller fleste pasientene er fornøyd med den behandlingen de får, og vi vet alle at de ansatte ved både Oslo universitetssykehus og Ahus gjør en fantastisk innsats, til tross for den situasjonen de er i.

Det er likevel ikke alle som får den behandlingen og den pleien de har krav på. Det viser både tilsynsrapporter, Pasientskadeerstatningsnemnda og enkelte oppslag i media. Det har heller ikke manglet på advarsler fra Legeforeningen, Sykepleierforbundet eller mange andre fagforeninger, pasienter og pårørende.

Ansatte har vært tydelige på at dette har vært – og fremdeles er – svært krevende og i mange tilfeller på grensen til det uforsvarlige. Det har vært for mange uheldige hendelser, noen dessverre med dødelig utgang.

Det har vært stor medieoppmerksomhet rundt sykehusene om enkeltepisoder som er ganske opprørende. Fylkeslegen konkluderte i sin tilsynsrapport med at risikoen i perioder har vært så høy at det kan ha bidratt til uforsvarlig drift. Ahus innrømmer at de har hatt flere pasienter enn de egentlig hadde plass til, og beleggsprosenten har i enkelte perioder ligget på over 100. Det har da medført et høyt antall korridorpasienter, med den risiko og de ulemper det har ført til for pasienter og ansatte.

Så det har vært et stort sprik mellom den virkeligheten som ansatte og pasienter opplever, og den situasjonen som vi har fått beskrevet av flere helseministre her i Stortinget. Det må også nevnes.

Jeg synes det er bra – og helt nødvendig – at Ahus nå har fått midler fra Helse Sør-Øst til åtte nye legestillinger. Samtidig har Ahus vedtatt å utvide sitt akuttmottak og i tillegg omgjøre pasienthotellet til også å romme sykehussenger. Det vil kunne lette situasjonen noe, men vi må jo innrømme og innse at dette er midlertidige løsninger, og at det fremdeles er store utfordringer.

Det ble nylig kjent at fylkesmannen i Oslo og Akershus opprettet tilsynssak mot Ahus etter å ha mottatt en anonym bekymringsmelding fra ansatte. Flere leger og sykepleiere har dessuten sagt opp sine jobber på grunn av denne pressede situasjonen ved sykehuset. Det mener jeg er bekymringsfullt.

Det er en omfattende plan sykehusstyret nå har lagt fram. Men spørsmålet er om den er tilstrekkelig kvalitetssikret til å møte de store utfordringene som sykehuset nå står overfor. Jeg opplever at situasjonen ved Ahus spesielt er både uoversiktlig og krevende. Jeg synes det er bra at de nå tar i bruk sengene ved Ski sykehus. Det er et godt sykehus som vil kunne gi god behandling og pleie. Jeg tillater meg likevel å undres over at styret i Ahus har valgt å stenge Stensby sykehus fra 1. april når de fremdeles har så stor mangel på sengekapasitet og ansatte. Pasientene kan selvfølgelig ikke få den samme behandlingen på Stensby som ved Ahus. Til det har ikke Stensby tilstrekkelig med legeressurser, men jeg vil tro at det i denne situasjonen kunne vært en avlastning for enkelte pasientgrupper fram til kapasiteten ved både Ahus og Ski er utbygget.

Det er nå viktig at det skapes en felles forståelse både for utfordringene og for mulighetene som ligger i omstillingsprosessen, og ikke minst at helseministeren tar det ansvaret han faktisk har.

Kjersti Toppe (Sp) [20:56:34]: Få omleggingar i spesialisthelsetenesta har skapt så mykje kritikk og vore så mykje debattert i Stortinget som hovudstadsprosessen. Så har det også vore ei stor omlegging som gjeld mange pasientar og tilsette, og omlegginga har ikkje vore uproblematisk.

Det er lett å vera etterpåklok når det gjeld om det var rett å slå saman Helse Sør og Helse Øst og å slå saman sjukehusa i Oslo-området. Men det var stor politisk einigheit om at tiltak var nødvendig for å sikra betre samordning av sjukehustilbodet i hovudstadsområdet og meir lik fordeling av sjukehustilbodet i heile Helse Sør-Øst og i resten av landet.

Det er rett at fleire i ettertid har innrømt at etablering av Oslo universitetssykehus og overføring av pasientar til nye Ahus var for dårleg førebudd. Eg meiner at éin ting vi kan læra av saka, er tendensen vi har til å overvurdera effektiviseringsgevinsten og undervurdera investeringsbehovet ved fusjonar, og at fusjonar er noko av det vanskelegaste vi gjer i alle organisasjonar – og spesielt i ein sjukehusorganisasjon. Eg vil visa til kva ein sjukehusekspert og forskar som heiter Soki Choi, sa i Dagsavisen den 18. desember i fjor: Forsking viste at tre av fire sjukehusfusjonar i Sverige var klassifiserte som mislykka. Ho etterlyste meir forsking og kunnskapsbaserte avgjerder om fusjonar.

Interpellanten spør kva regjeringa vil gjera for å gjenoppretta tryggleik og tillit til Oslo universitetssykehus og Ahus, og han peikar i innlegget sitt på korleis eigarstyringa er i dag. Eg meiner at helse- og omsorgsministeren har gitt eit veldig klart og godt svar på korleis dette blir følgt opp av regjeringa no: At det å skapa tillit er ei leiaroppgåve er viktig å understreka, at vi må ha tillit til styret og leiinga ved Oslo universitetssykehus, at dei skapar gode prosessar vidare. Føresetnaden for dette er gode leiarar. Eg har lyst til å nemna at det ikkje kan vera ei ulempe i denne situasjonen at styreleiaren ved Oslo universitetssykehus, Stener Kvinnsland, blei kåra til årets helseleiar i 2013. Han blei nominert av sine eigne – av sine tilsette. Det tyder på at ein i alle fall har rett person til å gjera ein ikkje heilt enkel jobb.

Ein ting eg har lyst til å nemna avslutningsvis, har òg – som helseministeren var inne på – med leiing å gjera.

Å betra leiinga var eit av punkta han tok fram i sjukehustalen sin. Eg vil djupa ut dette til å gjelda leiing på staden. Eg kjenner til ei sak nettopp frå Oslo universitetssjukehus då omstillingsprosessen blei mest kritisert, i 2011. Då hadde ein ved Oslo universitetssjukehus leiing på staden ved berre 18 av 59 somatiske avdelingar, altså på sju av ti avdelingar hadde ein leiarar som heilt eller delvis ikkje var til stades. Ifølgje Den norske legeforening var det tilsette der som aldri hadde møtt sin eigen leiar. Dette er det no teke tak i. Eg har forstått det slik at Oslo universitetssjukehus no legg vinn på å auka leiinga sitt nærvær på alle stadene dei driv sjukehus. Det trur eg er ein viktig føresetnad for å få omstillingsprosessen i hamn, og spesielt for å få eit godt forhold til dei tilsette, som er så viktig.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [21:01:23]: Jeg har også lyst til å takke representanten Bent Høie for denne viktige interpellasjonen. Det er en alvorlig situasjon som har vært på Oslo universitetssykehus og Ahus. Det er viktig at vi også tar disse debattene her i stortingssalen.

Så kan vi gjerne ta en diskusjon om dette er en dakapo-diskusjon. Jeg tror at også dakapo-diskusjoner er gode hvis de fører til endringer, at man tar lærdom og så går videre.

Det er lett å være etterpåklok. Jeg må likevel få påpeke at flere fra opposisjonen, inkludert flere fra eget parti, var tvilende underveis til om det var nok kapasitet og bemanning til å overføre 160 000 pasienter til Ahus.

Representanten Dagfinn Høybråten stilte spørsmål ved bemanningssituasjonen senest høsten 2011, da hele 1 000 årsverk ble lagt ned ved Oslo universitetssykehus. Stillingene ble lagt ned til tross for at tillitsvalgte protesterte, og sykehusdirektør Siri Hatlen valgte å gå av fordi hun ikke mente at det var mulig å legge fram en spareplan innenfor de rammene som var gjeldende for styret ved Oslo universitetssykehus. I svaret til representanten Høybråten svarte statsråd Strøm-Erichsen:

«Helse Sør-Øst RHF har forsikret meg om pasientene i hele hovedstadsområdet skal være sikret forsvarlige helsetjenester i forbindelse med overføringen av pasientgrunnlaget fra OUS til Ahus.»

Statsråden avsluttet slik:

«Befolkningen i hovedstaden kan derfor være trygge på at de har tilgang til forsvarlige og gode tjenester.»

Ettertiden har vist oss at dette ikke har stemt for alle pasienter. Driften ved Ahus har blitt dokumentert av Helsetilsynet å være uforsvarlig i 9 av 12 måneder i 2011.

I januar 2011 manglet hele 550 leger, sykepleiere og annet helsepersonell. Det har kommet fram at to pasienter har dødd på grunn av forholdene ved Ahus. I tillegg er ytterligere 13 dødsfall ved Ahus betegnet som unaturlige og har blitt gransket. Utover dette har det blitt registrert 87 krav fra Norsk pasientskadeerstatning etter skader ved Ahus i 2011.

Representanten Hans Olav Syversen har stilt spørsmål om det stemmer at statsråd Strøm-Erichsen fikk bekymringsmeldinger om manglende faglig og personellmessig forsvarlighet i forkant av overflyttingen fra Oslo universitetssykehus til Ahus. Statsråden svarte at det hele tiden hadde vært en kjent risiko ved prosjektet. Vansker med IKT-systemer, for få sengeplasser og mange korridorpasienter er andre problemfelt som vanskeliggjør arbeidet og pasientbehandlingen ved OUS og Ahus.

Skal man ikke være i de beste hender når man kommer inn på sykehus? Skal det virkelig være nødvendig at denne saken må behandles i kontroll- og konstitusjonskomiteen for at pasientbehandlingen ved OUS og Ahus skal bli forsvarlig? Riksrevisjonens rapport i høst understøtter opposisjonens uro.

Ja, vi skal se framover. Ser vi framover, må vi ha en sykehusstruktur der ansatte føler at de blir tatt på alvor når de melder fra om kritikkverdige forhold. Det som ikke fungerer, må rettes opp umiddelbart. Det må ledes bedre. Pasienter og pårørende må sikres god informasjon, både om uønskede hendelser og om konsekvenser, klager og videre rettigheter. Kristelig Folkeparti mener at den enkelte ansatte skal ha meldeplikt om skader, nestenulykker og ulykker, ikke bare institusjonen. Vi mener at det må bygges opp spesialkompetanse i politiet på etterforskning av saker i helsesektoren, og at det skal opprettes en kommisjon for undersøkelser i helsesektoren.

Innenfor IKT har vi store utfordringer, ikke bare i hovedstadsprosessen, men også her.

Det er viktig at vi alle føler oss trygge på at den dagen vi selv eller noen av våre nærmeste får behov for helsehjelp, blir vi ivaretatt på en verdig og faglig forsvarlig måte. For oss i Kristelig Folkeparti – og jeg tror egentlig for alle i det politiske miljø – handler dette om det vi legger i selve begrepet menneskeverd, at vi får en behandling som fungerer, og som er forsvarlig den dagen vi trenger det.

Gorm Kjernli (A) [21:06:24]: Situasjonen ved Ahus og Oslo universitetssykehus er noe som har opptatt svært mange. Det har fått stor oppmerksomhet. Det kan jo også være fordi rikspressen er mest opptatt av det som foregår her – ikke for å underslå det som faktisk har vært situasjonen, men likevel.

Jeg tenker først og fremst på de ansatte, på pasientene og de pårørende. De ansatte står i en krevende prosess. Samtidig opplever de press fra pasienter og pårørende, som igjen bare krever det de har rett på – gode helsetjenester.

Store omstillingsprosesser er krevende og vil sjelden gå helt uten heft. Jeg mener at omstillingene har vært helt riktige og nødvendige. Men det må være lov å si at det kanskje skjedde vel mye på kort tid, og at det er det som gjør at man har fått den situasjonen vi har sett utspille seg. Det er en lærdom å ta med seg til senere, både i helsesektoren og i andre sektorer. Omstillinger tar tid for å sette seg. Man skal skynde seg langsomt for å få på plass ting i rett rekkefølge. Så er også mitt inntrykk som Akershus-politiker at svært mye har gått bra, og mye går bra. Det er det ikke alltid like lett å få formidlet.

Så kan vi diskutere det som har skjedd, og på en måte ta debatten dakapo. Jeg er mer opptatt av «presente», nåtid, og hva som faktisk blir gjort for å bedre situasjonen. Jeg føler statsråden ga et godt svar på interpellantens utfordringer. Med den siste tids beslutninger i styret og ledelsen på Ahus om økt sengekapasitet, økt bemanning og styrket akuttmottak både ved å benytte deler av pasienthotellet og å ta i bruk senger på Ski sykehus, har man tatt viktige og nødvendige grep. Man var nødt til å ta noen grep. Det var bra at ledelsen og styret også innså det. Det handler om en bedre hverdag for de ansatte og pasientenes trygghet – menneskene bak prosessene som foregår.

På Ski har man det som en gang var et fullverdig lokalsykehus, med ledig kapasitet. Det er bra at Ahus nå vil benytte denne bygningsmassen for å bedre forholdene. Da Ski sykehus tidligere lå under Aker, ble tilbudet på Ski redusert til dagkirurgi og palliativ enhet. Heldigvis ser Ahus at sykehuset kan benyttes. Samtidig vet jeg at Follo-kommunene allerede har sendt inn et ønske om å leie senger på Ski sykehus til et lokalmedisinsk senter, og mulighetene er der for at de kan overta disse sengene dersom Ahus ikke lenger trenger dem på Ski.

Ahus står overfor den samme utfordringen som den jeg jobber mest med til vanlig, som transportpolitikker. Oslo og Akershus vil vokse mest i landet i årene som kommer, romeriksregionen kanskje mest. Det betyr at Ahus ikke bare må løse utfordringer de står i nå – det må også legges planer for hvordan man skal løse dette på sikt. Det må allerede nå planlegges for hvordan man skal forholde seg til en situasjon om 15 år, med mange flere pasienter i opptaksområdet. Å justere opptaksområdet er diskutert, men det hjelper ikke mye på lengre sikt om f.eks. Søndre Follo går til det nye sykehuset på Kalnes i Østfold. De rundt 15 000 tilsvarer den samlede årlige forventede befolkningsveksten i opptaksområdet til Ahus, så etter få år vil den effekten være borte. Derfor må det planlegges for framtiden nå. Jeg forutsetter at ledelsen og styret ved Ahus og i Helse Sør-Øst er bevisst på disse utfordringene, og kan ta kvalifiserte valg om hva som må til for å møte befolkningsveksten, og at dette er en problemstilling også ledelsen i Helse- og omsorgsdepartementet vil følge nøye, slik at vi sørger for tilstrekkelig kapasitet også på lang sikt.

Til slutt: Det blir alltid mye fokus på det negative. Det er viktig med oppmerksomhet om det for å få til forbedringer. Men det er også viktig å få sagt at Ahus er et godt sykehus som på mange områder er best i landet, som på visse typer kreft. Ikke minst har det raskest svartid på patologi, som er viktig i diagnostiseringen av kreft. Det er Norges største akuttsykehus, og man er gode på akuttbehandling. Nå skal akuttmottaket også utvides. Sykehuset er ledende i overgangen til dagkirurgi. To tredjedeler av kirurgien foregår nå som dagkirurgi. Det er for øvrig et godt eksempel på at sengeplasser alene ikke er et tilstrekkelig mål på kapasitet.

De ansatte på Ahus gjør en god jobb og fortjener honnør for det. Det er viktig å ha med seg dette, sånn at ikke alt fokuset blir på det som ikke fungerer. De positive tingene er også bra å ha med seg når man skal løse de utfordringene man står overfor.

Sylvi Graham (H) [21:11:39]: Noen ganger føles det ikke ålreit å si hva var det jeg sa. Utrygghet er en subjektiv opplevelse. Noen får fortere en følelse av utrygghet, andre kanskje ikke i det hele tatt. Nå er det min oppfatning at mange har samme følelse av hvorvidt det er grunn til å være trygg på at vi har det best mulige sykehustilbudet i Oslo og Akershus-regionen. Jeg vil ikke overdramatisere. Jeg er enig med statsråden i at vi ikke skal det. Men folk er bekymret, Riksrevisjonen er bekymret, pasientombudet er bekymret, og vi har hørt at de ansatte er bekymret.

Ahus fikk den 1. januar 2011 ansvaret for 160 000 nye pasienter, bl.a. fra Follo-regionen, og er nå Norges største akuttsykehus. Hele 470 000 innbyggere sogner nå til dette sykehuset. Allerede høsten 2010 spurte undertegnede daværende helse- og omsorgsminister Strøm-Erichsen om hvorvidt hun kunne forsikre at det var nok fagfolk på plass ved Ahus når sykehuset skulle ta over Follos befolkning. Som vi hørte fra representanten Breen i dag, var det grunn til å spørre om nettopp det. Statsråden svarte den gangen at ingen pasienter skulle flyttes fra ett sykehus til et annet før man var trygg på at de var sikret et like godt eller bedre tilbud. «Historiens lys» har talt, og det taler for seg selv.

Som interpellanten har pekt på, har pasientene nå krav på å få vite at vi har en helse- og omsorgsminister som tar tak i disse utfordringene, og gjenoppretter tilliten til at vår region har et trygt og godt sykehustilbud, der ingen pasienter skal måtte oppleve at man ikke får det rette tilbudet når man trenger det, og ingen pårørende skal måtte oppleve at deres kjære dør i en korridor.

De ansatte ved Ahus og Oslo universitetssykehus har hatt en tøff tid. Jeg er ikke i tvil om at de har strukket seg langt for å gi pasientene et godt og forsvarlig tilbud siden den store omleggingen trådde i kraft. Regionen vi snakker om, er i stor vekst. Nå kommer antallet sykehussenger halsende etter. Antallet leger som sykehuset trenger, har helseministeren også nå i ettertid adressert, heldigvis. Ikke bare befolkningen er bekymret. Sist jeg deltok i en debatt om dette, i 2011, fortalte jeg at ansatte ved Ahus – da også – hadde skrevet bekymringsbrev, der de påpekte et høyt antall korridorpasienter, stor arbeidsbelastning og manglende motivasjon hos de ansatte. De mente da at det manglet 70–100 sengeplasser ved sykehuset, og at dette gikk ut over pasientsikkerheten. Det ble satt i verk ekstratiltak den gangen.

Det er i det hele tatt veldig mye «on-off» i sykehustilbudet i vår region: Stensby ned, Ski ned, Ski opp 10 plasser i 2011, så ned igjen, og nå 32 nye plasser på Ski. Dette er ganske krevende for kommunene rundt, og jeg er bekymret for dialogen med kommunene om samhandlingsreformen. Den har hjulpet helseforetakene godt ved at kommunene og bydelene har hatt kapasitet til å ta imot utskrivningsklare pasienter raskere enn kanskje forventet.

Og så planlegges det nye lokalmedisinske senger: I Follo har det pågått et planleggingsarbeid for 25 akutte døgnplasser. De skulle legges til de ubrukte lokalene ved Ski sykehus. Senest for én uke siden fikk Follo-kommunene bekreftet det. Men mandag, tror jeg det var, kom det beskjed om at det var umulig. Og det skjønner vi, for vi vet nå at Ski sykehus skal trappe opp bruken av sengene selv. Det betyr at Follo-kommunene ikke får sendt inn søknaden om støtte til dette lokalmedisinske senteret innen 1. mars, som er fristen, fordi nå vet ikke Follo-kommunene hvor dette akuttmedisinske senteret med døgnsengene sine skal ligge.

Det er en krevende situasjon, og det er min bekymring at dette blir som å selge strikk i metervis, og at det salderes mot kommunene, som egentlig skal være helseforetakenes partnere i samhandlingsreformen. Jeg regner med at statsråden også vil ha en årvåkenhet på akkurat denne utfordringen for kommunene i området til Ahus.

Bent Høie (H) [21:16:54]: Jeg vil takke for en god diskusjon.

Flere har referert til dakapo i diskusjonen, og det er riktig at denne saken har vært diskutert i Stortinget flere ganger. Det er da interessant å se at når Riksrevisjonen i sin rapport setter spørsmålstegn ved om regjeringen har informert og involvert Stortinget nok i denne prosessen, viser Helse- og omsorgsdepartementet til en rekke saker der Stortinget har vært involvert, og det handler nesten utelukkende om initiativ opposisjonen har tatt for at Stortinget skal bli orientert om situasjonen. Det er snakk om spørsmål, interpellasjoner og henvendelser om redegjørelser. Hadde ikke opposisjonen tatt den typen initiativ, hadde denne omstillingen i norsk helsevesen, som jeg mener er den største omstillingen gjennomført i norsk helsevesen noen gang – som så til de grader berører ansatte og pasienter direkte – knapt vært omtalt i de årlige budsjettene. Derfor er jeg enig når statsråden og andre viser til at det har vært store omstillinger i andre helseforetak også, men jeg mener at denne endringen som har foregått i Helse Sør-Øst, knyttet til hovedstadsprosessen, allikevel er i en særstilling i omfang ved at den berører så direkte både pasienter og ansatte.

Historien, og oppfølgingen av Riksrevisjonens rapport, skal vi selvfølgelig komme tilbake til. Helse- og omsorgsministeren tok i sitt svar opp noen spørsmål som det er politisk uenighet om. Ett av temaene var spørsmålet om organiseringen av helsevesenet – styringssystemet. Det er en interessant diskusjon når en ser på denne prosessen. Jeg mener det er grunn til å stille spørsmål ved i hvor stor grad styrene ved Ahus og Oslo universitetssykehus har hatt evnen til å være tydelige på hvorvidt de rammebetingelsene de hadde for denne omstillingen, var på plass eller ikke. Jeg mener at dagens organisering, med regionale helseforetak der en hadde ansatte direktører sittende i styrene, undergravde styrenes mulighet til å være de reelt styrende i virksomheten. Med Høyres styringsmodell – der en ikke hadde hatt dette mellomliggende nivået, men der styrene ved Ahus og Oslo universitetssykehus hadde vært de reelt styrende – tviler jeg på at styrene hadde vært villig til å gå inn i disse store endringene uten å ha gitt beskjed til eier om at rammebetingelsene ikke var på plass.

Statsråd Jonas Gahr Støre [21:20:12]: Det har vært greit å høre på en gjennomgang av situasjonen før 2012 – og 2011 og 2010, for den saks skyld. Jeg synes det er greit som bakgrunnsteppe. Jeg vil bare understreke at dette jo er spørsmål som denne salen har debattert grundig også før min tid. Kontroll- og konstitusjonskomiteen har sett på dette – men det får nå være.

Jeg tror vi skal erkjenne at det å drive sykehus kanskje er av de mest komplekse delene å drive i offentlig sektor – store, kompliserte organisasjoner med teknologi, med mennesker i livets skjøreste faser og med mange grupper dyktig fagpersonell. Jeg ser det som min oppgave å ta tak i utfordringene, jobbe med å rette opp alle de saker hvor vi har anledning til å gjøre det, men samtidig sette saker i perspektiv.

Rundt 85 pst. sier de er tilfreds eller svært tilfreds med sykehusene våre. Mens det stormet om Ahus, hadde de prosenttall på over 80. Jeg sier ikke dette for å gi noen politisk ledelse ros, men for å gi dem som jobber på dette sykehuset, ros. De pasientene som har vært der, har – som mange her har betonet – forlatt sykehuset tilfredse. Det vil jeg gjerne ta med.

Så skal vi være varsomme med ord. Fylkesmannen har sagt at Ahus ble drevet med høy risiko, men jeg kan ikke stå her og si at liv har gått tapt som følge av denne prosessen, slik noen – i grenseland – har uttalt seg. Derfor mener jeg at vi må basere oss på det at vi har helsetilsyn. Og vi har Fylkesmannen som skal vurdere disse spørsmålene og gjennomføre tilsyn når det er nødvendig. Jeg må lytte til disse. Da jeg fikk urovarsel fra bl.a. legene på Ahus, kalte jeg de to tilsynene til meg – jeg ville iallfall høre og forsikre meg om hva slags tilsyn de drev, for å være sikker på at dette ble fulgt godt opp.

Jeg mener at vi må ha tillit til styre og ledelse ved Oslo universitetssykehus og ved Ahus. Hvis man ikke har tillit, må man gjøre noe med det. Vi har tillit. Jeg har forsikret meg om at de nå arbeider planmessig – både med kapasitet og med økonomi. Hadde vi hatt tid, skulle jeg gjerne ha lest opp hele listen over det som skjer av spennende faglige, medisinske og organisatoriske ting ved disse to fantastisk flotte sykehusene, som jeg tror utpeker seg i Europa som ledende teknologiske sykehus med store medisinske prestasjoner.

Ledelse er viktig. Vi tar tak i det på overordnet nivå og nede på klinikknivå. Som det også ble sagt her tidligere, ledelsesfunksjonene ved Oslo universitetssykehus gjennomgås nå, med klar intensjon om å gi stedlig ledelse fullmakter på de nødvendige nivåene.

Her er det mye å ta tak i. Vi kan være sikre på at dette er en sektor i kontinuerlig omstilling. Som representanten Kjernli sa, er dette et område som folk flytter til. Det betyr at vi må benytte kapasiteten godt.

Det var spørsmål om Ski sykehus. Hva kan det huse – støtte til Ahus eller lokalmedisinsk senter for Folloregionen? Det siste jeg hørte, var at kanskje kan sykehuset betjene begge. Dette er i en diskusjonsfase. Vi får håpe det blir godt ivaretatt, slik at det kan få et godt utfall.

Presidenten: Debatten i sak nr. 14 er avsluttet.