Presidenten: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Bent Høie (H) [14:21:51]: (komiteens leder og ordfører for saken): Jeg vil først takke forslagsstillerne for å ta opp et viktig og riktig spørsmål. Dette er også et spørsmål som komiteen har hatt til vurdering tidligere, og de samme partiene som står bak dagens forslag, har også tidligere tatt opp forslag om å utarbeide en ny legemiddelmelding med en helhetlig gjennomgang av legemiddelpolitikken. Ja, sågar hadde vi en enstemmig komité som i en merknad mente dette i en tidligere innstilling, men saksordføreren la i sitt innlegg i salen en annen tolkning i den merknaden, noe som hindret gjennomføringen av dette.

Bakgrunnen for behovet er at det nå er snart ti år siden Stortinget sist hadde en helhetlig gjennomgang av legemiddelpolitikken. Den gangen var hovedfokuset på blåreseptordningen, og den sentrum–Høyre-regjeringen som den gang satt, og som hadde lagt fram legemiddelmeldingen, introduserte prismekanismer og markedsmekanismer på det området, som har gjort at staten siden den gang har spart milliarder – ikke gjennom å være gjerrig med bruken av legemidler, men gjennom å bruke gode markedskrefter for å sikre oss legemidler til en rimelig pris.

Tanken i den stortingsmeldingen var jo også at en del av disse besparelsene skulle brukes til raskere å ta i bruk nye legemidler og til å spille en rolle knyttet til innovasjon på dette området. Den siste delen er dessverre ikke fulgt opp, heller ikke føringer knyttet til økning i bagatellgrense og reduksjon i bruk av individuell refusjon.

Bakgrunnen og grunnlaget for behovet er da veldig tydelig, og det har vi ikke minst også sett i de siste dagene i debattene rundt bruk av nye legemidler. Det er spesielt behov for en god diskusjon i Stortinget knyttet til legemiddelbruk og vurdering i spesialisthelsetjenesten også utenom blåreseptordningen. Det er behov for å se på legemiddelpolitikken også som en del av næringspolitikken i Norge. Norge har gode forutsetninger for å kunne være et land som spiller en rolle også knyttet til at vi faktisk bruker ganske betydelige beløp på helseforskning i Norge, men vi oppnår ikke de resultatene knyttet til utvikling av industri og arbeidsplasser som en kunne ha gjort sett i forhold til dette. Norge har også den fordelen at vi har et offentlig, felles finansiert helsevesen og relativt gode helseregistre. Det betyr at utprøving av legemidler og medisin i Norge innebærer at en får et utvalg som gjør at en kan få gode resultater. Dette er også spørsmål som burde vært vurdert i en helhet i en stortingsmelding.

I de siste dagene har vi sett en kraftig diskusjon rundt introduksjon av nye kreftlegemidler. I den ene saken snudde heldigvis regjeringen etter omfattende press, men i den andre saken, som er knyttet opp mot Abiraterone, som er et legemiddel som brukes i forbindelse med prostatakreft, står en fast på at dette fortsatt skal være på individuell refusjon – det på tross av at det store flertall av dem som søker om dette, får legemidlet, og at forskning som baserer seg på Reseptregisterets tall, viser at ordningen med individuell refusjon fører til at dette er legemidler som i større grad når mennesker som er høyt utdannet. Dermed fører det til sosiale forskjeller. Det krever rett og slett at en er bevisst i sine valg, stiller krav, og at en har en lege som er villig til å stå på. Det er også en byråkratisk ordning, iallfall med tanke på at i all hovedsak alle som søker, får legemidlet.

Det er Stortinget som må beslutte når ordninger overføres fra individuell refusjon til generell refusjon i blåreseptordningen. Det betyr at opposisjonen i dag fremmer et felles forslag, som får støtte fra Venstre, om at Stortinget ber regjeringen i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett fremme forslag om at dette virkestoffet flyttes fra individuell refusjon til en generell refusjon i blåreseptordningen. Med bakgrunn i dette tar jeg opp dette forslaget og forslaget som er fremmet i innstillingen, nemlig behovet for en ny helhetlig gjennomgang av legemiddelpolitikken i Norge.

Presidenten: Representanten Bent Høie har tatt opp de forslagene han refererte til.

Morten Stordalen (FrP) [14:27:09]: Legemiddelpolitikken er et fagområde som stadig blir debattert. Med bakgrunn i en rekke oppslag i ulike medier eksempelvis knyttet til tilgang på kreftmedisiner har legemiddelpolitikken fått økt fokus i befolkningen. Dessverre er ikke fokuset det samme i dagens regjering.

Problemet med dagens legemiddelpolitikk er at mange ulike tiltak ikke blir sett i den sammenhengen de naturlig hører hjemme. Det bidrar til at det ikke blir en helhetlig tilnærming til utfordringene. Og utfordringer er det mange av, for mens den faglige utviklingen på legemiddelfeltet er formidabel fra år til år, mens forskningsmiljøene stadig finner nye behandlinger og metoder, og mens industrien vokser, henger dessverre politikken langt etter.

Det er snart ti år siden forrige legemiddelmelding. Noen av målsettingene i den meldingen er nådd, eksempelvis har man i stor grad lyktes i målsettingen om prisregulerende tiltak. Andre målsettinger har man ikke oppnådd. I tillegg er det naturligvis slik at nye utfordringer har dukket opp gjennom disse årene.

Jeg har lys til å gi ros til norske fagmiljøer og til legemiddelindustrien også i Norge. Gjennom målrettet forskning finner norske leger fram til nye behandlingsmetoder det er grunn til å være stolt av. Gjennom utvikling og avanserte prosesser bidrar industrien til å gjøre nye behandlinger mulig, noe som gir økt overlevelse, økt livskvalitet og økte muligheter for den enkelte pasient.

Likevel er det mange svakheter som bør rettes opp. Noen er enkle, andre mer kompliserte. Forslaget fra Fremskrittspartiet peker på noen av de mest aktuelle problemstillingene:

• Sortimentskravet til legemiddelgrossistene er et av områdene der man enkelt kan bidra til å rette opp svakheter som hindrer effektiv konkurranse.

• Bedre nettløsninger for apotekene vil gjøre hverdagen lettere for leger og pasienter.

• En bedre organisering av blåreseptordningen vil kunne bidra til mindre byråkrati, og forenklinger for pasienten.

• Bagatellgrensen har blitt lavere år for år, ettersom den ikke er inflasjonsjustert. En betydelig høyere bagatellgrense ville gitt pasientene raskere tilgang til nye og effektive legemidler.

• Mer forskning og utvikling og bedre sammenhenger mellom næringspolitiske og helsepolitiske målsettinger i legemiddelpolitikken ville lagt grunnlaget for økt verdiskaping i Norge og bedre tilbud til pasientene.

• Målrettet satsing og kompetanseheving for å unngå feil bruk av legemiddel vil kunne medføre sparte plager for pasientene og reduserte kostnader for staten.

• Mer utprøvende behandling ville lagt grunnlaget for utvikling av nye behandlingsmetoder og gitt pasienter som ikke responderer på ordinær behandling, nye muligheter.

I sum viser disse punktene alene at det er behov for en gjennomgang og forbedring av legemiddelpolitikken. Denne gjennomgangen vil bli best dersom man ikke lager legemiddelpolitikken stykkevis og delt, men derimot klarer å se helheten. Helheten har jeg også hørt tidligere i denne sal at helseministeren er opptatt av, og at han tenker kvalitet. Derfor er det behov for en ny legemiddelmelding, slik Fremskrittspartiet tar til orde for, og som får støtte av fagmiljøene til nettopp det.

Regjeringen bør nå kjenne sin besøkelsestid. I dag har regjeringspartiene mulighet til å stake ut en fremtidsrettet legemiddelpolitikk. Det eneste de trenger å gjøre for å bidra, er å stemme for dette forslaget.

Kjersti Toppe (Sp) [14:30:53]: Forslagsstillarane meiner det er behov for ei forbetring av norsk legemiddelpolitikk, og at utviklinga av området går fortare enn dei politiske prosessane som legg føringar for sektoren. Forslagsstillarane meiner at nye behandlingsmetodar og ny medisin ikkje blir gjort tilgjengelege for norske pasientar så raskt som det er ønskeleg. Det blir etterlyst ein gjennomgang av viktige område innanfor legemiddelpolitikken i ei ny legemiddelmelding. Område som blir tatt opp, er krav til fullsortiment, Internett-apotek, blå resept-ordningar, samansetjing av Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering, bagatellgrenser og meirverdiavgift på legemidlar, og behov for forsking, utvikling og innovasjon og å sikra raskare innføring av nye, lovande legemidlar i spesialisthelsetenesta.

Statsråden har gitt eit grundig og omfattande svar på dei forskjellige problemstillingane som er løfta. Desse spørsmåla blir det jobba med i departementet allereie, blir det varsla, og statsråden skriv òg i brevet at det enno ikkje er tatt stilling til om desse problemstillingane skal bli lagde fram for Stortinget i ei eiga legemiddelmelding eller på annan måte. Eg vil seia at eg kan ønskja ei stortingsmelding velkommen. Det er mange år sidan førre stortingsmelding blei vedtatt, og det er iallfall mitt inntrykk – og til dels mi bekymring – at det stadig er debattar i media og her på Stortinget om utfordringar på ulike legemiddelområde og om legemiddelpolitikk. Det er bra med debatt, og det er nødvendig, men det kan òg vera eit symptom på at nokre viktige prinsipp i legemiddelpolitikken ikkje er godt nok forankra.

Dei to siste vekene har det vore ein heftig debatt om det offentlege skal betala for bruk av to nye kreftmedikament. Aftenposten hadde den 17. mars ein leiar om dette som eg synest det er grunn til å reflektera over. Ein viste til at helsedirektøren i den debatten blei møtt med simpel sjikane. I leiaren skriv ein at saka viste kor lett viktige prinsipp og ekte dilemma blir omgått, og at fråveret av klare prioriteringar på legemiddelfeltet kan føra til urettferd der prestisjefag, sterke pasientorganisasjonar og kommersielle interesser vinn fram. Det kan vera at leiaren har noko for seg. Dette temaet er noko ei stortingsmelding kan drøfta.

Legemiddelpolitikk er å prioritera, og det bør vi ha ein grundig debatt om her på Stortinget. Viss vi får ei ny legemiddelmelding, må ho visa prinsipp for styring og ikkje minst prioritering innanfor legemiddelfeltet. Legemiddel er eit sentralt medisinsk område, og det har stor betyding for helsetilbodet vårt. Den førre meldinga hadde tre hovudområde: riktig pris, rett bruk og raskare tilgang. I dei debattane som går i media og her på Stortinget, merkar eg meg at det som blir fokusert aller mest på, er det første og det siste hovudområdet, nemleg riktig pris og raskare tilgang.

Det er òg eit stort fokus på legemiddel som industri og næring, og det er viktig, men eg er bekymra for at vi fokuserer for lite på rett legemiddelbruk i befolkninga. I dag er kanskje overmedisinering eit like stort og kanskje større problem enn for lite tilgang på medisin. Blant eldre veit vi at overmedisinering og feilmedisinering er eit stort problem. Blant innlagde pasientar på sjukehus er feilmedisinering årsak til mange pasientskadar og tap av leveår. Vi må fokusera på at dei vanlege medisinane, dei som blir brukte mest, og som i utgangspunktet er dei trygge medisinane, blir brukte rett. Det er f.eks. bekymringsfullt at det er ein stor auke i paracetamolbruken blant barn og unge. Bruken er fordobla på 20 år. I 2003–2008 blei det registrert 35 dødsfall på grunn av feil bruk av paracetamol. I ei undersøking som det er vist til i Tidsskrift for Den norske legeforening, finn vi tal på opp mot 40 000 på nordmenn med medikamentindusert hovudpine, dvs. at dei får hovudpine på grunn av at dei tar for mykje smertestillande medisin. Det er altså eit viktig legemiddelpolitisk område å sikra rett bruk av medisin i befolkninga og hindra overforbruk.

Så vil eg visa til ei sak som var oppe i Stortinget før i vår, i kulturkomiteen. Då stemte Stortinget ned eit forslag frå Høgre og Framstegspartiet om å endra kringkastingslova og ta bort forbodet mot tv-reklame nettopp for legemiddel godkjende for sal i butikk, slik som paracetamol.

Spørsmålet om reklame for legemiddel meiner eg er helsepolitikk og ikkje kulturpolitikk, og eg ser fram til at vi får diskutera legemiddelpolitikk i ei breiare sak ved ei seinare anledning.

Thomas Breen (A) [14:35:49]: Jeg skal komme med en åpen innrømmelse, og det er at av alle de vanskelige dilemmaene man håndterer i helsepolitikken, synes jeg legemidler er noe av det vanskeligste. Jeg blir egentlig litt overrasket over hvor mye energi man bruker i industrien på å lobbe mot helse- og omsorgskomiteens medlemmer, og hvor mye i debatten som er lagt av premisser man ikke har grunnlag for å uttale seg om.

Det å ha en offensiv tilnærming til legemiddelpolitikk er jeg helt for, og jeg er veldig for at man i Meld. St. 10 for 2012–2013 om kvalitet og pasientsikkerhet har viet legemiddelbruk stor oppmerksomhet fordi det åpenbart er en viktig del av kvaliteten og pasientsikkerheten.

Feil bruk av legemidler er en av de hyppigste årsakene til dårlig kvalitet og feil behandling i helsetjenesten vår. Man vet at pasientsikkerhetskampanjen har tre av 13 dedikerte elementer knyttet til legemiddelbruk, og bakgrunnen for det er selvfølgelig at man i Norge, som i en del andre vestlige land, kjenner til erfaringene man har med feil bruk av medisiner.

Hvorfor begynner jeg der? Jo, fordi jeg tror det er helt avgjørende når man skal diskutere legemiddelpolitikk i framtiden, at man har et riktig perspektiv på hva det handler om. Veldig mange av utgiftene til helsetjenesten brukes nå til medisiner som har marginalt bedre effekt enn tidligere medisiner. Den problemstillingen er selvfølgelig interessant i seg selv, men den er særlig interessant hvis man begynner å sette det inn i et perspektiv med tanke på hvem det er som ikke får nødvendige helsetjenester fordi man bruker for mye penger på medisin. Da kommer man inn på det som har vært problematisk for meg den siste tiden, og det er når fagrådene våre – dem vi har satt til å vurdere spørsmål om kompliserte saker knyttet til medisin og effekt – ikke gjør jobben sin, og når man faktisk ikke foretar en kost–nytte-analyse i fagrådet, og det nærmest blir et kampanjekjør fra media på enkeltmedisiner som ingen politikere har noen forutsetning for egentlig å mene noe om. Da er vi på en farlig vei med tanke på utviklingen i helsedebatten i Norge. Det kan ikke være sånn at debatten med å styre utviklingen overlates til PR-byråer og legemiddelindustrien, sammen med media. Vi må ta grep når det gjelder hvordan den type debatter skal være i framtiden.

Vi vet at bare i løpet av den våren vi nå står overfor, kommer det mange nye medisiner innenfor kreft som ikke gir helbredende effekt, men som kanskje gir livsforlengende behandling. Hvis alle de sakene skal håndteres på samme måte som de siste ukenes saker, har vi et problem med tanke på andre pasienter, som ikke vil få helsetjenestehjelp fordi man bruker mye penger på medisiner. Jeg har hørt anslag fra fagfolk som har diskutert dette litt både i Dagens Medisin og andre steder, hvor man snakker om milliardbeløp. Ingen av disse medisinene gir helbredende effekt, de gir en livsforlengende hjelp. Man kan ikke diskutere dette temaet uten å sette det inn i et større perspektiv – som rettferdig helsefordeling.

Jeg er livredd for at vi ender opp i en situasjon der Stortinget eller politikere skal begynne å sette et godkjentstempel på enkeltmedisiner. Når man tar i bruk kjent kunnskap – som i St. Meld. 10 for 2012–2013 er skissert som en av utfordringene – handler det også om medisiner. Det å få leger til faktisk å vite hvilke effekter én medisin har i forhold til en annen medisin, er en kjempeutfordring når man har fått en felleskatalog som er tjukkere enn Bibelen. Ingen leger klarer å ha full oversikt over dette, og en av de vanligste årsakene til feilmedisinering er at leger eller helsepersonell ikke spør om andre medisiner pasienten bruker. Så setter man pasienten på ny medisin og får effekter av det som er veldig skadelig. Så her er det mange elementer man burde ta tak i før man begynner å diskutere en mer politisert tilnærming av legemiddelgodkjenning.

Jeg kan være enig i at man kan ha en offensiv tilnærming til blå resept – vi endret jo den ordningen i 2008, noe som har gjort den mer dynamisk. Man kan ha en åpning i forhold til hvor grensen skal gå for når man kan ta i bruk medisin, osv., men det den store debatten om legemiddelbruk må handle om, er: Hvilke skadevirkninger har feilmedisinering? Hvordan skal vi sørge for at kjent kunnskap blir tatt i bruk av legene? Hvordan skal vi bidra til at helsetjenesten – både primær- og spesialisthelsetjenesten – får et mer overordnet blikk på hvilke interaksjoner det er mellom medisiner? Og hvordan skal vi sørge for en økt kunnskap i befolkningen rundt dette med å putte en pille i munnen? Det er altså heller ikke kostnadsfritt i et pasientperspektiv.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [14:41:08]: Kristelig Folkeparti støtter forslagsstillerne i at det bør legges fram en ny legemiddelmelding. Det er åtte år siden forrige gang. Da tok vi viktige grep. Representanten Thomas Breen kan spørre våre kolleger som satt i denne salen før 2004–2005, hvor krevende det da var nesten ukentlig å få de henvendelsene som komiteen nå får innimellom, om ulike legemidler til bruk på ulike sykdommer. Så det blir tatt viktige grep, men jeg – og vi – mener likevel det er behov for at vi som folkevalgte har en bevissthet rundt legemiddelpolitikken. Jeg synes Kjersti Toppe tar opp viktige momenter i forhold til den prioriteringsdebatten som representanten trekker opp i sitt innlegg. Vi mener at vi må ha en legemiddelpolitikk til beste for alle som trenger legemidler, og til beste for helsepersonell, men vi må også bruke de forsknings- og utviklingsarenaene vi har i landet, til beste for innbyggerne våre.

Når vi leser svaret fra statsråden, sies det jo der at man allerede jobber med en del av de sakene som dette forslaget tar opp, så spørsmålet er da bare hvordan vi skal få diskutert det – om det skal komme sånn eller sånn. Jeg opplever nå at det fra regjeringspartienes side har vært signalisert at man ønsker en bredde i diskusjonen. Da er det, slik Stortinget er skrudd sammen, vanlig at man tar en debatt gjennom en melding, og jeg håper at regjeringen på et visst tidspunkt ser at det er lurt at vi får tatt disse viktige prioriteringsdebattene i en helhetlig politikkgjennomgang på dette viktige feltet.

Statsråd Jonas Gahr Støre [14:43:26]: Siden vi blir godt varmet opp her, vil jeg si: Jeg er overbevist, jeg er for melding. Jeg tror det er en god idé, og jeg tror at tiden er kommet for at vi bør lage en slik stortingsmelding. På hvilket tidspunkt og med hvilken prosess vil jeg gjerne komme tilbake til, men jeg tror at generelt sett er det å få slike omfattende spørsmål inn i en god prosess og debattert her i salen et godt forslag. Men vi må nå se det litt an i forhold til alle de andre tiltakene vi har gående i ulike meldinger, som følger opp plattformen fra 2005 og den siste stortingsmeldingen, før jeg er rede til å konkludere med hensyn til prosess og tidspunkt for dette.

Målene på legemiddelområdet, slik de ble presentert i legemiddelmeldingen fra 2005, ligger nemlig fast. Det er bred politisk enighet om at vi skal ha tilgang til sikre og effektive legemidler uavhengig av betalingsevne, at legemidler skal brukes riktig faglig og økonomisk, og at det skal være lavest mulig pris på legemidler. Stortingsmeldingen om kvalitet, som det ble vist til, ligger til behandling i Stortinget, og i disse omtales flere av de problemstillingene som blir tatt opp. Meldingene er viktige for riktigere legemiddelbruk og gir føringer for pasientsikkerhet, mer systematisk utprøving og innføring av nye behandlingsmetoder og bedre kvalitet gjennom kunnskap og innovasjon.

La meg så nevne noen av punktene vi jobber med i forbindelse med representantforslaget, som jeg vil si – og jeg har svart på dette i brev – er et interessant og spennende forslag med mange gode avveininger. Endringen i blåreseptforskriften fra 2008 legger til rette for et mer dynamisk refusjonssystem. Samtidig er det slik at det stilles krav om at legemidlene må ha god effekt og være sikre, og at kostnadene må stå i et rimelig forhold til effekten. Vi ønsker kontroll med utgiftene over trygden, og finansiering av legemidler må prioriteres opp mot andre tiltak. Bagatellgrensen avgjør hvem som har fullmakt til å innvilge forhåndsgodkjent refusjon, og Statens legemiddelverk kan, som vi vet, innvilge forhåndsgodkjent refusjon dersom de totale kostnadene ikke overstiger bagatellgrensen. Legemidler som vil påføre trygden ekstra kostnader, må legges fram i budsjettprosessene, som vi kjenner.

Denne grensen – bagatellgrensen – er en avveining mellom det å få nye legemidler raskt inn på forhåndsgodkjent refusjon og det å ha kostnadskontroll med folketrygden. Det er viktig å understreke at det ikke nødvendigvis er bagatellgrensen som er årsaken til at nye legemidler ikke får innvilget forhåndsgodkjent refusjon, men at Legemiddelverket har vurdert at legemidlet ikke oppfyller faglige kriterier for refusjon, f.eks. kravet om kostnadseffektivitet, som vi ikke kan velge oss bort fra. Hvis de faglige kriteriene ikke er oppfylt, gis det ikke forhåndsgodkjent refusjon selv om kostnadene er under bagatellgrensen.

Det er sammensatte grunner til at det oppstår feil ved legemiddelbruk, og dette tar vi opp bl.a. i stortingsmeldingen og i pasientsikkerhetskampanjen I trygge hender. Her handler det om samstemming av legemiddellister. Målet er å forebygge pasientskader som følge av manglende overføring av legemiddelinformasjon når pasienten legges inn eller utskrives fra sykehus. Vi har innsatsområdet riktig legemiddelbruk i sykehjem og i hjemmetjenesten. Helsedirektoratet har laget en veileder for strukturerte legemiddelgjennomganger og en tiltakspakke for å fremme riktig legemiddelbruk i sykehjem og i hjemmesykepleien.

Vår langsiktige satsing på forskning, utvikling og innovasjon i helse- og omsorgssektoren innebærer forpliktelser også på legemiddelfeltet. Her har vi en helthetlig tilnærming med koordinering av departementets sektoransvar og virkemiddelapparatet. Tiltak for å øke omfanget av kliniske studier og innovasjon og kommersialisering på legemiddelområdet, som brevskriveren er opptatt av, er løftet fram i flere meldinger til Stortinget. Tiltakene har gitt resultater. Etter år med nedgang i antall legemiddelstudier så vi i 2012 en positiv økning. Økningen var mest markant på kreftområdet, med nærmere 100 pst., men også innenfor offentlig initierte studier var det en økning på om lag 60 pst.

Regjeringens satsing på bioteknologi er forankret i den nasjonale strategien for forskning og utvikling innenfor bioteknologi. Jeg ønsker – og jeg holder på med nå – å etablere et nytt system for innføring av ny teknologi og nye legemidler i spesialisthelsetjenesten. Dette er blitt godt mottatt og skal bidra til mer åpne beslutningsprosesser og en mer enhetlig kunnskapsbasert prosess.

Regjeringen vil legge til rette for økt tilgang på utprøvende behandling. Jeg ønsker klarere rammer for utprøving og innføring av nye metoder i tjenesten, der et av de sentrale virkemidlene er å etablere et sett nasjonale prinsipper for utprøvende behandling. Dette skal bidra til å ivareta krav til faglig forsvarlighet, til informasjon til pasienten, til samtykke, oppfølging og overvåking av pasienten og til dokumentasjon av behandlingseffekten.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Morten Stordalen (FrP) [14:48:19]: Etter en rekke oppslag knyttet til kreftlegemidler det siste året har statsråden måttet snu trill rundt på sine standpunkter flere ganger, og det er jeg glad for. Imidlertid viser det seg med all tydelighet at det er behov for en fornyelse i legemiddelpolitikken. Den må ses i sammenheng.

Hva er det som gjør at regjeringen har en slik intens motvilje mot å fornye den politikken nå?

Statsråd Jonas Gahr Støre [14:48:44]: Det er feil at jeg har snudd trill rundt. Jeg støtter de vurderingene som Helsedirektoratet og helsedirektøren har lagt til grunn her, hvor de samvittighetsfullt har fulgt opp prioriteringsvalg etter de retningslinjer som et bredt flertall i Norge står bak.

Det jeg har gjort, er å ta initiativet til å initiere en forskningsstudie rundt dette legemidlet mot føflekkreft. Det tror jeg er viktig, for vi trenger å vite nærmere hvordan disse legemidlene virker.

Så vil jeg bare slutte meg til det som andre talere fra regjeringspartiene har sagt her, at det å prioritere handler om å se viktige mål i en sammenheng. Dette er en veldig kostnadskrevende del av helsesektoren, og vi må vurdere de midlene vi setter inn her, i forhold til effekter vi får til på andre områder. Et godt prioriteringssystem er et forsvar for de svakeste og deres interesser – de som ikke kommer foran tv-kameraene, de som ikke blir sett av viktige pressgrupper. Derfor tror jeg det har tjent Norge vel at vi har hatt et sterkt prioriteringssystem, og jeg håper vi fortsatt kan – selv om det kan være lite grann tvil om det – ha et bredt flertall rundt disse kriteriene, og at vi også kan stille opp rundt dem som har ansvaret for å ta de vanskelige beslutningene.

Bent Høie (H) [14:49:58]: Først vil jeg si at jeg er glad for at statsråden nå snur og støtter forslaget om at en får en egen legemiddelmelding, og jeg synes at representanten Toppes og representanten Breens innlegg her var noen av de sterkeste innleggene for behovet for en slik melding.

Mitt spørsmål handler derimot om det andre forslaget fra opposisjonen: legemiddelet til prostatakreftpasienter som i dag gis på individuell refusjon. Når en ser at en så stor andel av pasientene som har indikasjon på dette, får legemiddelet, og en vet at forskning viser at ordningen med individuell refusjon fører til sosial forskjell når det gjelder tilgang på dette legemiddelet, hva er da grunnen til at regjeringen ikke snur i dette spørsmålet, men holder fast på denne ordningen?

Statsråd Jonas Gahr Støre [14:50:56]: Grunnen til det er at det er en dårlig praksis, mener jeg, at regjeringen og Stortinget skal gjøre seg til dommere og vurderere av enkeltlegemidler når vi har kompetente fagmyndigheter til å gjøre den vurderingen ut fra de kriteriene vi har vedtatt politisk.

Så er situasjonen for det legemiddelet ganske spesiell, som representanten sier. Det er altså ikke tatt inn i retningslinjene, men rundt 500 pasienter får legemiddelet forskrevet gjennom individuell refusjon. Det reiser en del prinsipielle spørsmål om hvordan vi finansierer legemidler, og innenfor hvilken ramme det skjer. Det får vi vurdere å komme litt grundigere tilbake til. Det viktige nå er at Helsedirektoratet har presisert dette og informert om dette, og at de som har behov, kan søke om individuell refusjon. Jeg tror det er veien å gå for at ansvarlige leger skal vite hvilke muligheter de har, og at vi da kan imøtekomme de hensyn som måtte være knyttet til sosiale ulikheter i helsesektoren.

Men jeg er skeptisk til at vi nå her i Stortinget, på eget grunnlag og politisk gjennomtenkt, skal begynne å vedta enkeltmedisiner inn på slike lister.

Bent Høie (H) [14:51:59]: Forstår jeg da helseministeren sånn at han mener det er feil at Stortinget tar stilling til hvilke virkestoffer som skal inn på forhåndsgodkjent refusjon?

Statsråd Jonas Gahr Støre [14:52:10]: Det er jo slik at vi her i denne sal vedtar medisiner inn på blå resept, men det gjør vi på bakgrunn av at det er gjort grundige vurderinger av dem som ser på sykdommens alvorlighet, medisinens effekt og kostnad opp mot andre forhold. Jeg gjentar det. Jeg tror det er en veldig fordel at vi har et slikt gjennomarbeidet system.

Det jeg har lært meg om dette de siste ukene, er at Norge her faktisk står i kontrast til mange andre land som bruker mye mer penger på dette, men som ikke har bedre resultater i pasientbehandlingen. Det skyldes, tror jeg, at vi tar riktige valg, og at vi klarer å bruke ressursene på en måte som nettopp kommer svake grupper til gode – de som ikke nødvendigvis får de store oppslagene og den store oppmerksomheten.

Jeg tror vi er tjent med å holde fast ved dette systemet, slik at de vedtak Stortinget gjør, også er basert på gode faglige kriterier som vi alle kan stille oss bak.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Thomas Breen (A) [14:53:18]: Jeg vil begynne med å arrestere representanten Bent Høie litt på det om at statsråden må ha snudd. I sakens innstilling står det å lese i brevet fra statsråden at mange av disse spørsmålene var under vurdering i departementet, og at man ikke hadde konkludert i spørsmålet om en helhetlig melding. Nå har statsråden konkludert i det spørsmålet. Da er det behov for en stemmeforklaring også fra posisjonen, hvor jeg anbefaler de rød-grønne å støtte forslag nr. 1 i saken, fordi man har konkludert med at det er den beste tilnærmingen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 8.