Presidenten: Etter ønske fra finanskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Første taler er Marianne Marthinsen – for sakens ordfører.

Marianne Marthinsen (A) [13:37:31]: Det vi har til behandling nå, er et forslag om å sette ned en produktivitetskommisjon.

Innledningsvis vil jeg si at det er viktig at vi hele tiden har en pågående debatt om viktige utviklingstrekk i norsk økonomi. Akkurat nå har vi bl.a. perspektivmeldingen liggende til behandling i Stortinget. Den tydeligste konklusjonen der er at penger på bok er vel og bra, men nøkkelen til å kunne opprettholde et høyt offentlig velferdsnivå 20, 30 og 40 år fram i tid ligger i å holde sysselsettingsgraden høy og produktivitetsveksten oppe.

Det er ikke sånn at det er en selvfølge at norsk økonomi går bra selv om vi har oljeinntekter. Det har gått dårlig før, og det kan det gjøre igjen hvis vi ikke holder orden og sørger for å hegne om og vedlikeholde de viktigste grunnpilarene i norsk økonomisk politikk: ansvarlig oljepengebruk, brede skattegrunnlag som gir grunnlag for relativt lave satser, trepartssamarbeidet, og lønnsoppgjør som industrien over tid er i stand til å bære.

Dette er nøkkelfaktorer når man skal prøve å forklare årsaken til at vi jevnt over har hatt en høy produktivitetsvekst i Fastlands-Norge de siste 20 årene. Den har ligget vesentlig høyere hos oss enn hos våre viktigste handelspartnere i EU.

Så vet vi at produktivitetsveksten har variert de siste årene. Men med all mulig respekt for forslagsstillerne: Det trengs neppe noen kommisjon for å slå fast at finanskrisen også har påvirket norske bedrifter og norsk industri. Vi vet at en del tradisjonell fastlandsindustri har utfordringer. Vi har et høyt kostnadsnivå i Norge. Det er krevende, særlig når eksportmarkedene svikter. Vi ser det kanskje aller tydeligst i treforedlingsindustrien, som er i en veldig alvorlig situasjon. Vi ser også at annen tradisjonell fastlandsindustri har det tøft. Samtidig er jeg rett og slett ikke med på den generelle elendighetsbeskrivelsen som opposisjonen har en sterk tendens til å bedrive, og som også gjenspeiler seg i dette forslaget. Jeg er ikke med på så til de grader å snakke ned det som foregår i norsk næringsliv. Det skapes et slags inntrykk av at det eneste som går godt, er den oljerelaterte delen av næringslivet. Det er feil. Det har vært større sysselsettingsvekst hvert kvartal under den rød-grønne regjeringen enn under fire år med Bondevik, og sysselsettingsveksten skjer faktisk i nær sagt alle sektorer.

Man skal ikke tegne et mer rosenrødt bilde enn det er grunnlag for, men når sentralbanksjefen bekymrer seg, er det med bakgrunn i snittall for de siste fem årene. Det betyr at de verste kriseårene, 2008 og 2009, er med. Da var det mange bedrifter som opplevde fallende produktivitet bl.a. fordi de valgte å beholde arbeidskraften sin, til tross for slunkne ordrebøker, i påvente av bedre tider. Det er klart at det er dårlig for produktivitetstallene isolert sett, men det er bra for sysselsettingen, og det er bra for å unngå å forsterke krisen og gjøre det enda vanskeligere å snu utviklingen.

Vi fikk nye tall for produktivitetsvekst fra SSB rett før påske som viser at det går riktig vei – nesten dobling fra 2011 til 2012. Det er et veldig godt tegn, spesielt når vi ser at vi igjen har tilbakegang i eurosonen.

For noen uker siden kom OECD med en ny rapport, Going for Growth, som trekker fram Norge som et land som skiller seg ut nettopp på grunn av høy produktivitetsvekst i fastlandsøkonomien. En peker også på at arbeidsinnsatsen målt i arbeidstimer trekker oss noe ned, men det viser bare hvor riktig det fokuset vi har på å få folk i jobb, holde folk i jobb og få dem til å stå i jobb lenger, faktisk er. Men hovedkonklusjonen til OECD er altså at Norge skiller seg positivt ut når det gjelder BNP per innbygger nettopp på grunn av sterkere vekst i arbeidsproduktiviteten.

Igjen – dette dreier seg ikke om å underkommunisere de utfordringene deler av norsk arbeidsliv faktisk har, men om å bidra til å tegne et riktigere bilde av hvordan norsk økonomi ser ut. Og jeg mener at det er riktig og viktig overfor f.eks. alle de gründerne som står bak de 25 000 nye AS-ene som ble etablert i fjor, og alle de folkene som har etablert bedrifter som er blitt gasellebedrifter som vi får flere og flere av – mange flere enn i nabolandene våre.

Vi vet godt hvilke utfordringer vi har. De løses ikke ved å sette ned en kommisjon. De løses ved å fortsette de tunge løftene som er gjort på forskning, utdanning, samferdsel og infrastruktur, men først og fremst ved at vi fortsetter å ta ansvar for norsk økonomi, hegner om frontfagmodellen, er garantister for ansvarlig oljepengebruk og sørger for et kostnadsnivå og en kronekurs som ikke forverrer situasjonen ytterligere for den delen av industrien som allerede har handelspartnere i krise. Det er ingenting som er viktigere for norske konkurranseutsatte bedrifter enn det. Vi har gjentatte ganger i denne salen bedt om en avklaring på om handlingsregelen ligger fast i det øyeblikket Høyre finner det for godt å dra Fremskrittspartiet med seg inn i regjeringskontorene – den har vi ikke fått, og den bør komme.

Jeg legger med dette fram finanskomiteens innstilling i saken.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [13:42:50]: (fungerende leder for komiteen): Det er ingen tvil om at mye går bra i dette landet, men bekymringen over de alvorlige utviklingstrekkene vi samtidig ser, gjør at Fremskrittspartiet og opposisjonen for øvrig ønsker å gripe fatt i problemstillingene nå framfor å vente til krisen blir konkret i Norge. Det er derfor vi må være føre var og gjennomføre gode tiltak som sikrer at arbeidsplasser overlever i Norge, og at nye arbeidsplasser utvikles i større grad enn i dag.

Veldig mange av de gründerne som Arbeiderpartiet prøver å snakke positivt om, vil heller ha et regjeringsskifte, fordi de ser at en blå eller borgerlig, ikke-sosialistisk politikk legger bedre til rette for nyskapning enn dagens regjering. Derfor er det viktig å ha fokus på en produktivitetskommisjon, for det vil sikre at staten og myndighetene har sterkere fokus på det temaet. Folks produktivitet påvirkes både av egne ferdigheter, av tilgang på gode verktøy og av systemene de jobber under. Et smart og smidig næringsliv og en ditto offentlig sektor gjør at en kan ta i bruk bedre teknologi raskere, en kan utvikle ny teknologi, og en får bedre brukere av teknologi. En kan stimulere til fleksibilitet i arbeidslivet, sånn at den enkelte kan bidra på best mulig måte innenfor sine egne rammer, framfor dagens A4-løsning med veldig strenge regler. En kan få et skattesystem som stimulerer til arbeid. En kan få et pensjonssystem som ikke låser arbeidskraft fast innen de enkelte sektorer. En kan stimulere til nye investeringer i norsk næringsliv og utvikle kunnskapsklynger framfor å ha en næringsminister som er mer interessert i å reise utenlands for å se hvordan norsk næringsliv kan reise ut av landet. Og en kan se på f.eks. noe så enkelt som statens egen bygningsmasse. Vi ser at det i dag er veldig mange leger og politifolk som jobber uhensiktsmessig og ineffektivt, ikke fordi de ikke har kunnskap og egenskaper, men fordi rammene som er i bygningsmassen, ikke er gode. Det at en har faksvakter på norske sykehjem, viser litt hvordan regjeringens politikk ikke fungerer – når en bruker folk til å passe på gammeldags teknologi framfor å sørge for at de tar i bruk moderne teknologi. Sånne ting kunne en produktivitetskommisjon gjerne vært med å skape økt fokus på, sånn at regjeringen ikke bare kunne skjule seg bak statistikk som de tilpasser sine formål, men faktisk gjorde reelle forbedringer.

Det har vært en svak produktivitetsutvikling. Det er det ingen tvil om. Det advarte også sentralbanksjefen om. Men det er litt påfallende hvordan de rød-grønne partiene når sånne debatter kommer, alltid drar statistikken sånn at den kommer til det årstallet som passer dem. I denne situasjonen fant regjeringen det nødvendig å dra statistikken tilbake til 1990 for å vise at det ikke gikk så verst i Norge likevel. Men når en er i sysselsettingsdebatter, begynner en alltid med statistikken fra 2005 for å vise hvordan denne regjeringen angivelig har sørget for økt sysselsetting i Norge, selv om alle vet at knekkpunktet når det gjelder veksten i Norge, kom sommeren 2003, og ikke da de rød-grønne overtok. Det er altså en vekst som startet under forrige regjering, bl.a. fordi renten da begynte å stabilisere seg og oljeprisen kom opp på et høyere nivå som gjorde at oljeinvesteringene tok seg opp, og det har en hatt glede av inn i en rød-grønn regjering. Men vi ser at etter hvert som den rød-grønne regjeringen har fått lov til å styre, har det gått ut over produktiviteten i Norge, fordi en har hatt feil virkemiddelbruk.

Regjeringen snakker både i innstillingen og i denne sal om at sysselsettingsveksten er så veldig bra. Da vil jeg minne om et par ting: Det ene er at vi har en sysselsettingsvekst der andelen personer i arbeidslivet ikke øker. Andelen av personer i arbeidslivet burde gått opp, og andelen personer i arbeidsfør alder som står utenfor arbeidslivet, burde gått ned når en har en enorm økning i økonomisk aktivitet og i arbeidsinnvandring. Det har vi ikke sett. Vi ser at vi fortsatt skyver veldig mange folk i arbeidsfør alder ut av arbeidslivet, og så fyller en på med arbeidsinnvandring i stedet. Problemstillingen er at vi ser at veldig mange av arbeidsinnvandrerne som kommer, holder ut kortere tid i arbeidslivet før de selv blir en del av Nav-systemet. Dermed er denne regjeringen skyldig i å drive et pyramidespill der en klarer å øke sysselsettingen, men med folk som stadig raskere vil falle ut av arbeidslivet, og dermed påføre velferdssamfunnet store kostnader. Det er også en del av den situasjonen som vi burde fått en bedre debatt om.

Det er et godt grunnlag for vekst å ha dagens velferdssystem, sa regjeringspartiene i innstillingen. Vel, den norske veksten per capita har vært null de siste årene. Når en ser på det amerikanske Bureau of Labor Statistics, har de Norge som ett av de få landene der per capita-inntektene har gått ned de siste årene. Da må også regjeringen ta inn over seg det. Nettopp derfor er det viktig å se på hvordan vi stimulerer næringslivet, hvordan vi stimulerer offentlig sektor til å bruke arbeidskraften mer produktivt, og ikke bare skryte av at en får flere sysselsatte uten å se på hva de klarer å produsere.

Jeg tar opp det forslaget som Fremskrittspartiet sammen med andre fremmer.

Presidenten: Representanten Ketil Solvik-Olsen har tatt opp det forslaget han viste til.

Jan Tore Sanner (H) [13:48:10]: Det som forundrer meg mest ved behandlingen av denne saken, er Arbeiderpartiets reaksjon. Man oppfatter åpenbart et slikt forslag som et angrep på regjeringen og regjeringens resultater, og går direkte i forsvarsposisjon.

Dette forslaget er fremsatt fordi vi mener at en slik kommisjon kan komme med gode forslag til hvordan vi kan øke produktiviteten i Norge. Jeg legger til grunn at vi er enige om at det er arbeidskraften som bærer og finansierer velferden i Norge, og det er økt arbeidsinnsats som gir grunnlag for økt velferd. Når vi ser på statistikken fra de siste 10–15 årene, ser vi at Norge har hatt en sterk lønnsvekst, og vi har hatt en fallende produktivitetsvekst. Det er det som er utfordringen for Norge. Det er helt åpenbart at en høy produktivitetsvekst gir grunnlag for at vi kan ta ut mer velferd i form av økt lønn, mer fritid og økte skatteinntekter til å finansiere felles velferd eller bedret konkurranseevne for bedriftene. Det var en sterk endring fra perioden 2000–2005 til perioden fra 2006 og frem til i dag, hvor vi ser at produktivitetsveksten som var høy, og høyere enn hos våre handelspartnere, i perioden under den rød-grønne regjeringen har vært lav, og den har vært lavere enn hos våre handelspartnere.

Samtidig ser vi av de nye tallene fra Teknisk beregningsutvalg at lønnsnivået i industrien i dag er nesten 70 pst. høyere enn hos våre handelspartnere. Der kan det ligge en betydelig utfordring for Norge og for norske arbeidsplasser i årene foran oss.

Det finnes veldig mange gode eksempler på hvordan industribedrifter har lyktes med å øke sin produktivitet gjennom å jobbe smartere, gjennom å satse på ny teknologi. Vi kan se på møbelindustrien, med Ekornes som et godt eksempel, som har gått igjennom kontinuerlig fornyelse av sin teknologi og sin produksjon, som har bidratt til at en industri som i utgangspunktet ble – og flere ganger har blitt – dømt nord og ned, allikevel har klart seg godt i Norge. Det samme gjelder verftsindustrien, med Kleven Verft som et godt eksempel, som «outsourcet» skrogproduksjonen, men som nå har flagget den hjem, fordi man har funnet nye måter å sveise skrogene på, som gjør at Norge er konkurransedyktig.

Vi ser også at det er en serie offentlige rapporter som viser at det er stor forskjell i produktivitet hos ulike kommuner i Norge – som viser at det er et betydelig potensial for å kunne bedre velferden gjennom å lære av hverandre, gjennom å følge «Best Practice».

Oljepengene kan bidra til at vi bygger Norge som nasjon gjennom å investere i kunnskap og infrastruktur og ha gode rammebetingelser for bedriftene våre, og på den måten legge et grunnlag for fremtidig velferd. Men det er også fare for at oljeinntektene kan bidra til at vi utsetter en helt nødvendig omstilling, og at vi gjennom det bidrar til en svakere produktivitetsutvikling enn hva vi ellers ville hatt.

Forslaget om å sette ned en produktivitetskommisjon kommer fra Danmark, fra New Zealand og fra Australia. Den første rapporten fra den danske produktivitetskommisjonen er nå lagt frem. Den viser at dersom Danmark hadde hatt samme produktivitetsutvikling som Sverige i perioden 1996–2011, kunne Danmark ha bevilget seg gratis kollektivtransport, ansatt dobbelt så mange lærere på 1.–5. skoletrinn, bygget ni nye sykehus hvert år eller tredoblet bistanden. Det viser hvor viktig produktivitetsveksten er for velferden i en nasjon. Derfor er jeg forundret over det jeg vil si er en litt arrogant avfeiing av dette forslaget fra regjeringspartienes side. Forslaget var fremsatt som en invitasjon både til en viktig debatt og til felles arbeid for å få frem konkrete forslag som kunne bidratt til å øke produktiviteten – og dermed lagt et godt grunnlag for fremtidig velferd i Norge.

Statsråd Sigbjørn Johnsen [13:53:28]: Det ligger akkurat nå et viktig dokument til behandling i finanskomiteen som omhandler mange av de spørsmålene som representanten Sanner og andre har vært opptatt av i denne diskusjonen. Perspektivmeldingen ligger der, en melding som viser noen viktige utfordringer for Norge og norsk økonomi, både på kort og på mellomlang sikt. Der ligger det en mulighet for å ta den brede diskusjonen som flere her er ute etter.

Hvis en sammenligner Danmark og Sverige, er det mulig at en får den type størrelser som representanten Sanner nevner. Men det som er et hovedpoeng, er at hvis en ser på utviklingen i produktivitet i Norge og i Sverige, er den forbausende lik både i perioden 2006–2011, i perioden 2001–2005 og også i perioden 1991–2011. Norge og Sverige har omtrent lik utvikling i produktivitet. Det er interessant – for så vidt – å legge merke til akkurat det.

Det viktigste vi kan bidra med, er å ha en økonomi som kan skape, og som – en tid etterpå – kan dele. I tillegg må vi ha en økonomi som er tuftet på at vi har både produktivitet, produksjon og vekstkraftige bedrifter i bunnen. Det er en viktig rettesnor for regjeringen i den økonomiske politikken.

Det er i den sammenheng også viktig å sette Norge inn i et større bilde. Se på landene omkring oss, se på land i Europa – da vil en se at Norge gjør det bra. Det er bredden som gjør at Norge stikker seg ut som et land som gjør det bra i europeisk sammenheng. Det er verdt å ta med seg det positive bildet av Norge og norsk økonomi.

Ser vi på produktivitetsutviklingen, ser vi at en – kanskje med unntak av Amerika – fra 2006 til 2011 hadde en liknende utvikling både i Sverige, i Danmark og i Norge, f.eks. En hadde en markant nedgang i produktiviteten i forbindelse med finanskrisen og umiddelbart etter den. Men hvis vi ser på de siste tallene i nasjonalregnskapet som kom for ikke lenge siden, ser vi at produktiviteten i fastlandsøkonomien i 2012 var på om lag 1,6 pst. – på linje med det gjennomsnittet vi hadde i perioden 2001–2011.

Jeg vil si at det er mange utfordringer i norsk økonomi. En av de viktigste utfordringene er kanskje den som representanten Sanner for så vidt pekte på: et høyt kostnadsnivå. Det er viktig at vi for å bære et høyt lønnsnivå over tid også har en produktivitet som gjør at vi kan bære et høyere lønnsnivå enn andre.

I tillegg har Norge de siste årene hatt en veldig positiv utvikling i bytteforholdet overfor utlandet, som har gjort at en har kunnet tåle et noe høyere lønnsnivå enn det en ellers ville ha gjort.

Utfordringen som dreier seg om både lønnsveksten og kostnadsøkningen – og dermed om svekkelse av konkurranseevnen i forhold til våre partnere – er en av de viktigste utfordringene i norsk økonomi i tiden framover. Det er bakgrunnen for at regjeringen har nedsatt et utvalg som bl.a. skal se på lønnsdannelsen i lys av utviklingen i produktiviteten de siste årene. Holden III-utvalget kommer til å berøre en del av de spørsmål som representanten Sanner er opptatt av. Det er viktige spørsmål. En skal ikke bare se på lønnsdannelse i lys av utviklingen i produktiviteten, en skal også se på hvilken rolle inntektsoppgjørene har, og hvilken rolle særlig frontfagsmodellen har når det gjelder inntektsoppgjørene i tiden framover.

Det er igangsatt et arbeid. Det ligger et dokument til behandling i Stortinget som burde gi grunnlag for en grundig og god diskusjon om veien videre. Med disse ordene vil jeg bare avslutte med følgende: Vi skal fortsette å legge grunnlaget for en produktiv økonomi. Vi skal fortsette å dele gevinstene dette gir, på en rettferdig, rimelig og god måte. Jeg er overbevist om at en av de viktigste grunnene til at vi kan holde høy produktivitet i Norge, er at byrder og plikter er rimelig rettferdig fordelt. Det er et konkurransefortrinn, og det konkurransefortrinnet bør vi føre videre.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [13:58:49]: La meg først slå fast at jeg tror at alle partier i denne salen ønsker å ha et rettferdig Norge. Det er ingen her som jobber for urettferdighet. Men samtidig tror jeg vi er litt uenige om hva som er rettferdig når det gjelder utbytte. Er det rettferdig at alle har den samme mulighet, eller skal alle ha det samme resultat? Der vil vi nok være litt uenige, men det er ingen som vil si at den ene er rettferdig og den andre urettferdig.

Statsråden tok opp dette med bytteforhold, som har bedret seg betydelig i Norge. Vi har faktisk doblet vårt bytteforhold overfor utlandet fordi oljeprisen har gått kraftig opp. Problemet er bare at i dette bytteforholdet – som har ført til prisvekst i hele industrien – er det noen som ikke får gleden av å selge dyr olje og gass. De opplever en dårligere konkurransemulighet. Det er her den manglende produktivitetsveksten slår kraftig inn, for disse industribedriftene kommer ikke videre.

Sentralbanksjefen sa:

«Målt per innbygger skaper vi ikke mer verdier i dag enn vi gjorde for fem år siden.»

Er statsråden enig i dette utsagnet?

Statsråd Sigbjørn Johnsen [13:59:56]: Hvis en ser på verdiskapning per innbygger, for å ta det utgangspunktet først, er det en flott figur i perspektivmeldingen – jeg regner med representanten Solvik-Olsen har sett den. Figuren viser verdiskapning i Norge per innbygger både av Fastlands-Norges andel og andelen inklusive olje. Når det gjelder inklusive olje, er Norge på topp, og vi er også på pallen når en ser på verdiskapningen per innbygger i Fastlands-Norge.

Et trekk ved Norge de siste årene er at vi har hatt en veldig sterk befolkningsvekst som selvsagt påvirker det bildet representanten Solvik-Olsen peker på. Når det gjelder bytteforholdet, sa jeg at i tillegg til god produktivitet, har bytteforholdet gjort at vi har hatt muligheter til å ta ut en større lønnsvekst, men det er ikke sikkert at vi klarer å holde produktiviteten oppe på samme nivået, eller at vi klarer å ha dette gunstige bytteforholdet inn i framtida. Derfor er lønnsdannelse og konkurransekraft så viktig, og derfor har vi bl.a. satt ned Holden III-utvalget for å gå gjennom de spørsmålene.

Jan Tore Sanner (H) [14:01:17]: La meg først si at jeg oppfatter finansministerens henvisning til perspektivmeldingen og Holden III-utvalget som en erkjennelse av behovet både for å få en debatt og for å få konkrete tiltak på plass som kan bidra til økt produktivitetsvekst. Det er ingen tvil om at perspektivmeldingen viser at det er et behov for å få opp produktivitetsveksten. Alternativet vil fort kunne bli at man enten må øke skattene eller kutte i velferden 20–30 år frem i tid.

Finansministeren henviser også til Holden III-utvalget og sier at det skal berøre disse problemstillingene, men først og fremst se på lønnsdannelsen. Mitt spørsmål er da om finansministeren vil be Holden III-utvalget om å komme med konkrete forslag til hvordan man kan bidra til økt produktivitetsvekst i offentlig og privat sektor i forbindelse med utvalgets arbeid.

Statsråd Sigbjørn Johnsen [14:02:16]: Først tror jeg det er viktig å gjøre diskusjonen litt bredere. Det er klart at mye av det gode produktivitetsarbeidet drives i den enkelte bedrift gjennom teknologiutviklingen. En kan si at offentlig sektor er en slags mentor eller trener i forhold til private bedrifter, litt som en fotballtrener som har elleve spillere på banen til enhver tid. Det er de som må vinne kampen, men samtidig har treneren en viktig rolle. Slik er det også med produktiviteten. Vi må ha et godt utdanningssystem, vi må satse på viktige ting som forskning, samferdsel og andre ting over statsbudsjettet. Selv om en hadde en produktivitetskommisjon som så på ulike forslag, vil det til syvende og sist være slik at det er den enkelte bedrift som må gjøre hovedarbeidet når det gjelder utviklingen i produktiviteten.

Jeg har ingen planer om å endre mandatet til Holden III-utvalget, men i det jeg sa i innlegget mitt, ligger det at spørsmål som berører produktivitet, vil det være naturlig for utvalget å se på i den sammenhengen. Det ligger for så vidt allerede i det mandatet det har.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [14:03:45]: Statsråden er programforpliktet til å skryte av sin egen regjering, og det er han veldig flink til. Men jeg tror ikke man skal så veldig langt utenfor denne salen for å skjønne at et økende antall mennesker som går på ulike Nav-ytelser, et økende antall mennesker i offentlig sektor, at arbeidsinnvandring/innvandrere som ikke skal arbeide, øker voldsomt og et økende kostnadsnivå i norsk industri er en utfordring som er ekstremt vanskelig for Norge å fortsette å bære. Mener statsråden at dagens utvikling – hvis den får fortsette slik denne regjeringen legger opp til – er bærekraftig? Er det ingen av disse punktene som ble nevnt, det er nødvendig å se nærmere på, f.eks. å begrense arbeidsinnvandringen, innvandringen, og antall folk på Nav osv., eller er alt strålende bra, man er fornøyd, og man går til valg på løftet om at dette skal videreføres?

Statsråd Sigbjørn Johnsen [14:04:44]: Det er nok ikke bare finansministeren som har lagt merke til resultatene i Norge. Senest på tur hjem fra Danmark leste jeg en artikkel i Financial Times som var ganske rosende i sin omtale, og brukte bl.a. måten vi har organisert forvaltningen av oljeformuen på som et lysende eksempel. Det er mange andre som er opptatt av og ser de gode resultater som økonomien i Norge produserer, for å bruke et slikt uttrykk.

Jeg er stolt av det jeg har fått til, men samtidig er jeg utålmodig, for det er en del ting jeg skulle ha gjort i tillegg, bl.a. det å få et mer inkluderende arbeidsliv. Det som gjør porten høyere og bredere og dørstokken lavere for dem som vil inn å gjøre en god innsats i arbeidslivet, er en viktig del av den strategien. Det jobber regjeringen med, særlig Arbeidsdepartementet er opptatt av det. Det å få et arbeidsliv som er mer åpent for dem som ønsker å gjøre en innsats, er viktig, og da å inkludere mange av dem som i dag står utenfor arbeidslivet, og som har lyst til å gjøre en anstendig og god jobb. Jeg er ikke fornøyd på det området.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Gunnar Gundersen (H) [14:06:09]: Det er selvfølgelig mye vi skal ta vare på og videreutvikle i Norge – i et land som plasserer seg på toppen av verden, selvfølgelig er det det. Men jeg må si jeg er forundret over at posisjonen tilbakeviser forslagene så bastant som man gjør, for det er klart at produktivitet er selve kjernen til hvordan vi skal klare å opprettholde det samfunnet vi har. Vi har beviselig noen utfordringer. Saksordføreren snakket om veldig mye riktig i sitt innlegg, men fokuserte utelukkende på finanskrisen som utfordring. Det er ikke det som er vår utfordring. Finanskrisen må hele verden takle, der er vi i samme båt med ganske mange andre. Våre helt spesielle egne utfordringer er det Norge som må takle.

Det er mye som tyder på at Norge nå har en økonomi som på mange måter har så gode forutsetninger at vi har en kjempeutfordring dersom vi vil ha fokus på at konkurranseutsatt, bearbeidende virksomhet skal fortsette å være i Norge. Da vet vi at kostnadsnivået eksploderer, og da holder det ikke at vi er like gode som Sverige, hvis vårt kostnadsnivå øker mye raskere enn i Sverige. Da må vi være mye bedre enn også Sverige. Dette bør finansministeren kjenne godt til siden vi begge er fra Hedmark, et fylke som har helt andre kostnader rett på andre siden av grensen, og som ikke har noen smitteeffekt av oljevirksomhet. Det er nesten ikke én grunn til å opprettholde virksomhet i Hedmark i dag, nettopp fordi utviklingen i produktivitet – alt sammen – er like god i Sverige som i Norge, men kostnadsnivået i Norge ligger himmelhøyt over. Det er utfordringen, og det er ingen liten utfordring. Den får vi selvfølgelig gode muligheter til å fortsette å diskutere i perspektivmeldingen, men jeg synes i og for seg utfordringen er så stor at den også burde fått oppmerksomhet gjennom en egen produktivitetskommisjon.

Vi har – som Ketil Solvik-Olsen også var inne på i replikkvekslingen – doblet vårt bytteforhold med utlandet. Det er fordi vi selger råvarer som prises veldig høyt i et internasjonalt marked. Dermed blir også utfordringen for konkurranseutsatt, bearbeidende virksomhet desto større i Norge, og det er den utfordringen jeg i hvert fall etterlyste med at man skulle se på en produktivitetskommisjon. Da holder det ikke med noen krisepakker til treforedling når man oppfatter at det er litt krise der, da må man rett og slett være bedre på alle andre forutsetninger. Jeg tror vi alle som er i denne salen her, i og for seg ser det som et gode at lønnsnivået er høyt – det ønsker vi alle – men det kan ikke utvikle seg sånn at man utkonkurrerer sine egne arbeidsplasser.

Akhtar Chaudhry hadde her overtatt presidentplassen.

Dag Ole Teigen (A) [14:09:19]: La meg begynne med å slå fast at jeg er enig i noe av grunnlaget for debatten, som betydning av vekst i produktivitet for vekst i økonomien, og betydningen av å velge beste praksis. Det jeg er usikker på, er hvor god mening det gir å debattere en del av økonomien løsrevet fra den konteksten den befinner seg i. Virkeligheten er at i de 20 årene vi har bak oss, har produktiviteten i fastlandsøkonomien vært bedre enn i Danmark og på nivå med veksten i USA, Japan og Sverige. At produktiviteten fra 2006 er redusert, både i Norge og hos mange av våre handelspartnere, kan ses i sammenheng med finanskrisen og økonomiske sykluser. I nedgangstider faller produktiviteten gjerne mer enn sysselsettingen fordi bedriftene holder på ansatte, og i oppgangstider øker produktiviteten mer enn sysselsettingen fordi bedriftene krever mer av hver ansatt før en tilsetter flere. Paradokset gjør at Tyskland har redusert produktivitet til tross for stabil ledighet, mens Spania har økt produktivitet sammenliknet med før finanskrisen til tross for økende ledighet, redusert BNP og redusert sysselsetting. Debatten i dag må ses i lys av dette bildet. Finanspolitikkens natur er gjerne slik at hvis en trekker én spake i én retning, trekker en annen spake gjerne motsatt vei.

Så har jeg hørt noen si at den eneste statistikken du kan stole på, er den du har jukset med selv. Spørsmålet er hvem som jukser. Solvik-Olsen mener vi velger årstall med omhu når vi drøfter sysselsettingstall. Vel, de siste 30 år har Arbeiderpartiet hatt regjeringsmakt i 20 år, og de borgerlige partiene i 10 år. I de 20 årene Arbeiderpartiet har hatt regjeringsmakt, har antallet jobber økt med i gjennomsnitt 25 000 hvert år. I de årene de borgerlige har hatt regjeringsmakt, har det økt med rundt 12 500 hvert år i snitt. Vi får det samme bildet, eller enda mer dramatisk i favør av Arbeiderpartiet, også hvis vi bruker de siste 8 årene, de siste 10 årene, de siste 20 årene eller de siste 40 årene som grunnlag. Så sier ikke jeg det som et bevis på at Arbeiderpartiet alltid har rett. Jeg vet at ingen har rett hele tiden, men selv en ødelagt klokke har rett to ganger hvert døgn. Det er høyresiden som gir inntrykk av at vi velger årstall med omhu. Det er deres påstand, og da er det deres ansvar å dokumentere den.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [14:12:15]: Eg har med interesse lytta til denne debatten. Det var ein påstand her om at det var arrogant av regjeringspartia å avvisa forslaget om ein eigen produktivitetskommisjon. Det er ein påstand som kom frå representanten Sanner, og som eg synest er litt vanskeleg å late stå uimotsagt.

Det går faktisk an å snu den påstanden ved å seia at det er rimelig arrogant å tru at det er dette som no er den einaste løysinga, å setja ned ein kommisjon. Vi bør sjå på dette forslaget som ein invitasjon, sa representanten Sanner. Ja, det ligg allereie ein invitasjon i Stortinget til ein brei debatt om mange av desse forslaga.

Eg vil gjera merksam på den siste delen av fleirtalet sin merknad, slik han framgår av innstillinga:

«Flertallet er av den oppfatning at man ikke løser de utfordringer man har med henblikk på produktivitetsveksten ved å opprette en kommisjon nå. Det handler mer om å fortsette iverksettelsen av politiske tiltak som bidrar til forsterket produktivitet, og som pågår hele tiden.»

Her er det ført ei god grunngjeving for kvifor vi no vel å investera i framtidig arbeidskraft, frå barnehage, via grunnskule og vidaregåande skule, til høgskule og universitet, kvifor vi vel å satsa på forsking og utvikling, kvifor vi i fellesskap har arbeidd for eit pensjonssystem og for gode reglar for andre ordningar som sikrar inntekt, som stimulerer til arbeid og gjev den enkelte tilstrekkeleg tryggleik, kvifor vi fører ein aktiv arbeidsmarknadspolitikk og kvifor vi har gjeve og vil halda fram å gje betydelege løyvingar til veg og jernbane over fleire år og snart leggja fram ein ny offensiv nasjonal transportplan.

I det same avsnittet i merknaden, som eg går tilbake til, ligg perspektivmeldinga som ein invitasjon og ein har sett ned eit Holden III-utval. Då står vi igjen med eitt spørsmål: Er det det som er løysinga no, å setja ned ein eigen kommisjon for å sjå på produktiviteten? Då synest eg faktisk at vi bør visa respekt for at her kan det vera ulike svar på det spørsmålet.

Jan Tore Sanner (H) [14:15:33]: Det er i og for seg hyggelig at representanten Meltveit Kleppa henviser til perspektivmeldingen, og at det der ligger en invitasjon til å debattere disse viktige spørsmålene. Nå tror jeg ikke det er noen generell oppfatning i Stortinget, verken i opposisjonspartiene eller i regjeringspartiene, at regjeringen tar Stortinget med på råd, dialog og imøtekommer gode forslag som fremmes i denne sal. Snarere tvert imot er det en oppfatning, og jeg tror den går langt inn også i regjeringspartiene, at regjeringen ikke er særlig villig til å lytte til forslag som kommer fra Stortinget – og i hvert fall ikke fra opposisjonen.

Jeg synes vel kanskje at de siste syv–åtte årene er begrunnelse god nok for dette forslaget. Det er ingen som bestrider antall arbeidsplasser som er skapt i privat sektor, men det vi tar opp, er de tallene som regjeringen selv presenterer i sine offisielle dokumenter, som viser at det har vært en kraftig svekkelse av den kostnadsmessige konkurranseevnen i løpet av de siste syv årene. Mens konkurranseevnen holdt seg om lag på samme nivå under den borgerlige regjeringen, er den kraftig svekket i løpet av de siste syv årene. Det er en kombinasjon av en sterk lønnsvekst og en fallende produktivitetsvekst. Det er dette grunnlaget vi bruker til å se fremover og hvordan vi skal klare å skape og trygge velferden i tiårene som ligger foran oss fordi vi kjenner tallene og perspektivene fra perspektivmeldingen, nemlig at det blir færre som skal finansiere flere pensjonister, og at vi har et finansieringsbehov når vi ser noen tiår fremover i tid. Det er derfor Høyre mener at det er fornuftig å invitere også en kommisjon til å komme med forslag, som kan bidra til økt produktivitet. Jeg er enig med finansministeren i at det handler om samferdsel, om å satse på kunnskap og forskning, men det handler også om å legge til rette for bedre konkurranse i markedet og bedre grunnlag for konkurranse mellom offentlig og privat sektor.

Jeg tror vi må konstatere at regjeringen og regjeringspartiene ikke er villige til å ha dialog om dette forslaget. Så kan vi med frimodighet gå løs på perspektivmeldingen og se om det er større vilje i regjeringspartiene til å ha dialog med opposisjonen om forslag og merknader i den sammenheng.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [14:18:44]: Jeg synes denne debatten avslører litt at en lar den veksten som har vært i norsk økonomi, som SSB sier i all hovedsak skyldes enorme økninger i oljeprisen som har gjort at oljeinvesteringene har gått kraftig opp, kamuflere litt av de underliggende problemene i norsk økonomi, som opposisjonen her prøver å sette fingeren på.

Igjen tilbake til sentralbanksjefen. Han slo altså fast at verdiskapingen per innbygger ikke er høyere i dag enn for fem år siden. Men så har en, heldigvis for de rød-grønne, hatt så stor innvandring i dette landet at det framstår som om vi har blitt mer velstående. Når vi fordeler den på flere innbyggere, har det altså vært en nullvekst.

I tillegg sa sentralbanksjefen at veksten i realkapital per capita har gått kraftig ned under den rød-grønne regjering og er nær null, selv med lave renter og vekst i økonomien. Til tross for at det er billig å låne penger for å investere i realkapital, og til tross for at forutsetningene med tanke på økonomisk vekst er gode, har en ikke gjort det. Det handler litt om vilkårene for næringslivet, som gjør at de ikke vil investere i dette landet i den grad de burde.

Sentralbanksjefen sa òg at verdiskapning har gått til forbruk – ikke til vekst i realkapital. Og når en vet at produktivitet handler om hvor gode maskiner – hvor godt utstyr – en har i bånn, og hvor god kunnskap en har til å bruke dem, er det bekymringsfullt at en under den rød-grønne regjeringen har fått en kraftig forbruksvekst, men ikke en kraftig investeringsvekst.

Så sa finansministeren i replikkordskiftet at en i utgangspunktet måtte se på næringslivet, og at de har et ansvar for å sikre god produktivitet i sine bedrifter. Ja, men offentlig sektor er òg en betydelig sysselsetter. Investeringsnivået i offentlig sektor har ikke akkurat utmerket seg med en enorm vekst. Ja, det bevilges mer penger til samferdsel nå enn for åtte år siden, men andelen av hvor mye som investeres – inntektsøkningen for staten på grunn av høye oljepriser – har ikke økt noe særlig.

Akademikerne vil vise til at bevilgningene til forskning har økt. Jada, men de har økt mindre enn utgiftene på statsbudsjettet generelt og veldig mye mindre enn inntektene til staten. En har altså ikke prioritert disse områdene selv om en har hatt en utgiftsvekst.

Når de rød-grønne da skryter om at vi aldri har brukt mer penger på vei og at denne regjeringen overoppfyller Nasjonal transportplan, så er det riktig at denne regjeringen har brukt opp alle pengene den lovet å bruke på vei og jernbane, men når de selv skal si hvor mange prosjekter de er kommet i gang med, er det bare 80 pst. av de lovede prosjektene som har startet. Men de har brukt opp alle pengene. Det tyder jo på at denne regjeringen selv ikke er veldig produktiv i den måten den bruker pengene på, når den klarer å bruke pengene før den har igangsatt alle prosjektene. Nettopp det beviser jo opposisjonens poeng, nemlig at vi her også må se på produktiviteten. Det er altså ikke nok å skryte av at alle pengene brukes opp når 20 pst. av prosjektene ikke engang er påbegynt, og 60–70 pst. av de prosjektene som er påbegynt, er kraftig forsinket. Det er til ettertanke.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 8.