Presidenten: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 10 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene: Arbeiderpartiet 25 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Høyre 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter og Venstre 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Bent Høie (H) [10:04:27]: (komiteens leder og ordfører for saken): Internasjonale undersøkelser viser at det skjer uheldige hendelser hos omtrent 10 pst. av alle pasienter som blir lagt inn i somatiske sykehus, inkludert både store og små hendelser. Det betyr at den totale risikoen er stor.

En rapport utarbeidet av professor Hjort for Sosial- og helsedirektoratet i 2003 viser at det er et betydelig omfang feil og uheldige hendelser i den norske helsetjenesten. Internasjonale tall overført til norske forhold skulle tilsi at såkalte uheldige hendelser i helsevesenet årlig fører til 2 000 dødsfall og 15 000 varig skadede pasienter.

Helse- og omsorgssektoren er spesiell fordi risikoen for en uheldig hendelse er stor på grunn av at den aktiviteten som utføres, i seg selv er risikofull. Dette forsterkes av at det er så mange mennesker som eksponeres for risikoen, og at konsekvensene av feil ofte er store. På tross av denne profilen er det systematiske arbeidet med å sikre kvalitet og redusere risiko mangelfullt. Hvis en ser til andre områder i samfunnet, f.eks. transportsektoren og petroleumsvirksomheten, vil en finne et helt annet systematisk arbeid som ligger til grunn for å høyne sikkerheten og redusere faren for feil. Dette gjelder både fra myndighetenes side og fra aktørene, selv om det på disse områdene er lavere risiko for skade og færre personer er eksponert for risikoen.

Professor Hjort ga i 2010 sammen med Den norske legeforening igjen ut en bok om samme tema, men da med en samling av pasientfortellinger. I boken skriver forfatteren om hensikten med den siste oppfølgeren:

«Jeg føler at denne boken (boken fra 2007) dessverre ikke har klart å skape et gjennombrudd for dette feltet i vårt land og i vår helsetjeneste. Etter mitt skjønn ligger Norge langt bak land som det er naturlig å sammenlikne seg med på dette området, særlig Danmark, Sverige og England. Jeg har selvfølgelig gremmet meg over dette, og derfor bestemte jeg meg for å skrive en ny bok som ikke bare skulle henvende seg til tanken og hjernen, men også til følelsene og hjertet.»

Det er bra at regjeringen har lagt fram den første helhetlige stortingsmeldingen om kvalitet og pasientsikkerhet. Bakgrunnen for dette er den økte oppmerksomheten temaet har fått.

Jeg finner i den sammenhengen grunn til å trekke fram innsatsen til Pårørendegruppen – unaturlige dødsfall i norske sykehus. I januar 2010 organiserte pårørende seg som hadde opplevd at en av deres nærmeste hadde dødd som følge av feil i helsetjenesten. De startet et systematisk arbeid med både å fortelle sine historier til mediene og å ha møter med politikere og myndigheter. Dette arbeidet har gitt resultater. Denne gruppen har klart det som også Peter F. Hjort ønsket, nemlig å berøre følelser og hjerte med sine historier, men samtidig har de også kommet med konkrete forslag og politiske løsninger for å hindre at andre skal bli rammet på samme måten som deres familier har blitt.

Alle norske sykehus har i 2010 og 2011 kartlagt omfanget av pasientskader. Disse kartleggingene bekrefter at størrelsesordenen på antallet skader er at rundt 16 pst. av alle opphold er forbundet med minst én skade, og at 9 pst. av oppholdene fører til skade som forlenger sykehusoppholdet eller har alvorlige konsekvenser.

Pasientsikkerhetskampanjen har trolig allerede gitt resultater. Den øker oppmerksomheten rundt bestemte temaer og fører til konkrete endringer i praksis. Samtidig er det langt igjen til at en systematisk jobber godt nok med disse spørsmålene i helsetjenesten.

Alle partiene i komiteen har sluttet seg til de handlingspunktene som er oppsummert avslutningsvis i hvert kapittel i stortingsmeldingen. Dette er tiltak som dermed har bred støtte i gjennomføringen, som oppfattes som nødvendige, og som går i riktig retning.

Komiteen har spesielt merket seg følgende hovedtiltak:

• etablere et femårig nasjonalt program for pasientsikkerhet

• etablere permanent undersøkelsesenhet i Statens helsetilsyn

• gjennomføre en bred utredning om samfunnets oppfølging av alvorlige hendelser og mistanke om lovbrudd i helse- og omsorgstjenesten

• forslag om lovendring for å styrke pasienter og pårørendes rettsstilling i tilsynssaker

• gjennomføre et nasjonalt forsøk med kvalitetsbasert finansiering i spesialisthelsetjenesten

• utvikle og publisere flere kvalitetsindikatorer og utrede etablering av et nasjonalt register for den kommunale helse- og omsorgstjenesten

Selv om det er bred enighet om tiltakene regjeringen foreslår, løfter Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti inn flere konkrete forslag og en tydeligere retning for dette arbeidet enn det den nåværende regjeringen har lagt til grunn. Det henger også sammen med en rekke forslag om akkurat dette temaet som disse partiene har fremmet sammen i løpet av de siste stortingsperiodene. De forslagene skal svare til tre hovedutfordringer:

• Etablere mer balansert ledelse.

• Bedre kvalitet og sikkerhetssystemer og mer systematisk arbeid.

• Endringer i kultur gjennom mer åpenhet og respekt for pasientenes erfaringer.

Gjennom de årene som har gått, har det blitt fremmet en rekke representantforslag der disse partiene har støttet forslagene. Det første var et helhetlig forslag fra Erna Solberg, Inge Lønning og Sonja Irene Sjøli i 2009 om en rekke tiltak på dette området. Det ble i 2010 fremmet et nytt forslag, fra Sonja Irene Sjøli og undertegnede, om bedre rettssikkerhet for pasientene. Det ble fra Kristelig Folkeparti og Høyre fremmet et nytt forslag i 2010, om en havarikommisjon. Da dette forslaget skulle behandles i Stortinget, holdt Pårørendegruppen en markering utenfor Stortinget kvelden før, til støtte for forslaget – som ikke fikk flertall. Samme kveld som markeringen ble holdt, uttalte statsministeren og helse- og omsorgsministeren at regjeringen ville sette i gang arbeidet med en egen stortingsmelding. Det er resultatet av det arbeidet vi i dag behandler.

Senere har jeg fremmet et forslag om større åpenhet om helsetjenestene på nett og kommet med 16 helhetlige forslag om mer balansert ledelse, endret kultur og mer systematisk arbeid med pasientsikkerhet og kvalitet.

I denne saken fremmer Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti fem fellesforslag og Fremskrittspartiet og Høyre ytterligere to forslag. Jeg vil benytte anledningen til å ta opp disse forslagene, som Høyre fremmer sammen med andre i saken. Forslagene innebærer at en stiller et konkret krav til sykehusene om at en skal få til etablering av en ISO-sertifisering. Vi gjentar forslaget om en permanent undersøkelseskommisjon etter modell av havarikommisjonen i samferdselssektoren. Da komiteen hadde høring om stortingsmeldingen, var den avgåtte lederen av havarikommisjonen for samferdselssektoren på høringen og la fram en klar anbefaling om at det også i helsesektoren blir etablert en ordning med en permanent undersøkelseskommisjon. Det ble der redegjort godt for forskjellen mellom arbeidsmetode for en permanent undersøkelseskommisjon og et tilsyn gjennom erfaringen fra forskjellen i måten Luftfartstilsynet og havarikommisjonen for samferdselssektoren jobber på. Det er betydelig flere mennesker som blir skadet og dør i helsesektoren enn i samferdselssektoren, og disse to ulike tilnærmingsmetodene å jobbe på for å redusere skader og feil, vil, etter disse partienes oppfatning, også være nødvendig for helsesektoren.

En foreslår også at en nå kommer med det som Stortinget har etterlyst over veldig lang tid, nemlig klare, nasjonale kvalitetskrav til legevaktordningen, som er en del av akuttmedisintjenesten, som har havnet i bakevja med hensyn til kvalitetskrav.

Som en del av det å få en mer balansert ledelse foreslår også disse partiene at vi skal få en årlig melding om pasientsikkerhet og kvalitet til behandling i Stortinget. Denne meldingen skal basere seg på Helsetilsynets nasjonale tilsynsrapporter og pasientombudenes årsrapporter – dette etter modell av den årlige meldingen om personvern, som baserer seg på Datatilsynets årsrapport og personvernnemndenes rapporter. Det ville gjort at Stortinget, på samme måte som en hvert år behandler årlige budsjetter for helsetjenesten, hvert år hadde satt av god tid til nettopp å diskutere resultatene av pasientombudenes og Helsetilsynets arbeid. En del av de rapportene som Helsetilsynet legger fram om de nasjonale tilsynene, har en veldig høy kvalitet. De berører vesentlige områder i helsetjenesten vår, og de fortjener å få også den øverste ledelsens oppmerksomhet, både i departementet og i Stortinget, og at det blir en diskusjon om oppfølgingen av dette.

En foreslår også å innføre en meldingsordning for kommunehelsetjenesten, slik at en sikrer at en får inn meldinger fra kommunehelsetjenesten om uheldige hendelser og farer, for å kunne jobbe på en mer systematisk måte i kommunehelsetjenesten med dette i årene framover, ikke minst med tanke på at en større del av helseutfordringene skal løses på det nivået. I tillegg foreslår Høyre og Fremskrittspartiet at en får en gjennomgang av DRG-systemet, og ikke minst at en får etablert en fornyet og forbedret godkjenningsordning for private tilbud i spesialisthelsetjenesten.

Presidenten: Representanten Bent Høie har tatt opp de forslagene han refererte til.

Are Helseth (A) [10:15:11]: Stortinget behandler i dag for første gang en helhetlig melding om pasientsikkerhet og kvalitet i helsetjenesten. Dette er et viktig og vanskelig område – viktig fordi høy kvalitet og høy sikkerhet forebygger mye lidelse, vanskelig fordi vi vet det er mange uheldige hendelser i helsetjenestene. Allerede i 2003 utarbeidet professor Peter F. Hjort en rapport om omfanget og viste at uheldige hendelser i helsetjenestene sannsynligvis fører til 2 000 dødsfall årlig, og at 15 000 pasienter får varige skader. Dette er svært alvorlig, særlig fordi undersøkelser viser at mye kan forebygges ved enkelt og systematisk arbeid.

Regjeringen vil ha åpenhet om kvalitet og pasientsikkerhet. I løpet av 2010 og 2011 har derfor alle norske sykehus kartlagt omfanget av pasientskader. Vi finner at ca. 16 pst. av pasientoppholdene var forbundet med skade, og for mange førte dette til forlenget sykehusopphold eller det fikk alvorlige konsekvenser. De vanligste årsakene er sykehusinfeksjoner og feil legemiddelbruk. For å bli bedre må vi lære av feil og lage trygge systemer rundt arbeidsoppgavene. Åpenhet om uheldige hendelser og pasientsikkerhet kan være skremmende. Det samme sykehuset som skal hjelpe oss, kan være stedet vi får en skade. Utfordringene er like i alle vestlige land, selv om helsetjenestene organiseres forskjellig.

Stortingsmeldingen presenterer regjeringens tiltak for bedre kvalitet og pasientsikkerhet. Bedre samhandling med pasienter og deres organisasjoner er nødvendig. Brukerne vil ha mer informasjon og bedre koordinering mellom tjenestene. Derfor vil vi utvikle nettstedet helsenorge.no, og vi vil foreslå endringer i helselovene og utvikle mål for pasientenes erfaringer. Videre vil vi endre systemer for å bedre kvaliteten – bl.a. vil vi se på om stykkprisdelen av sykehusfinansieringen skal bortfalle ved pasientskade. Vi vil også lage en forsøksordning som premierer sykehusene med den beste kvaliteten, og vi skal lage en bred utredning om hvordan samfunnet bør følge opp alvorlige hendelser i tjenesten.

Vi er nå inne i tredje året av pasientsikkerhetskampanjen «I trygge hender». Kampanjen har beskrevet konkrete forbedringstiltak på elleve innsatsområder. Både sykehus og kommuner deltar. Per i dag er 52 kommuner aktive i kampanjen. De har særlig arbeidet med legemiddelbruk i sykehjem. Kampanjearbeidet videreføres nå i et nytt, femårig nasjonalt program for pasientsikkerhet.

Denne meldingen forsterker et viktig arbeid som vil redde mange liv. Deler av jobben er vanskelig, men mye er også lett. Alle vet at god håndhygiene forebygger sykehusinfeksjoner. Likevel svikter det for ofte. Norske sykehus snakker foreløpig ikke om en nullvisjon for sykehusinfeksjoner, men Google-søk på «sykehusinfeksjon og nullvisjon» viser at mange sykehus i Europa og USA våger å ha en nullvisjon – og får gode resultater. Hvilket sykehus blir det første i Norge som våger?

Jeg er overbevist om at denne stortingsmeldingen ville gledet professor Peter F. Hjort. Han var en foregangsmann for pasientsikkerhet i Norge og en inspirator. Jeg hadde gleden av å ha flere samtaler med ham om saker vi behandlet tidlig i denne stortingsperioden. Han la avgjørende vekt på læring som virkemiddel og arbeidet for den endring av meldeordningen som regjeringen har gjennomført.

Til avslutning: Stortingsmeldinger har ikke dedikasjoner, men en stor takk fra Stortingets talerstol til Peter F. Hjort for hans arbeid er på sin plass.

Per Arne Olsen (FrP) [10:20:16]: Jeg tror at alle i denne salen ønsker et mer brukerorientert helse- og omsorgstilbud med økt satsing på systematisk kvalitetsforbedring, en bedre pasientsikkerhet og ikke minst færre uønskede hendelser. Nettopp derfor er det faktisk gledelig at denne stortingsmeldingen omsider har kommet. Derfor skal vi i dag også koste på oss, synes jeg, å understreke at alle partier i denne sal erkjenner at noe må gjøres, og mange forslag fremmes også i denne saken.

Det at vi også har andre løsninger i tillegg, er noe mer utålmodige og ikke minst ønsker mer handlekraft, er ikke til forkleinelse for de forslag og de ting som gjøres i meldingen, og det gis honnør for det.

Vanligvis beskyldes opposisjonen for å gi et bilde av norsk helsevesen som ikke er riktig. Derfor er det veldig bra at denne meldingen inneholder en situasjonsbeskrivelse som bekrefter det de som jobber i helsevesenet, tilsynsmyndigheter, presse og ikke minst opposisjonen, har hevdet. Vi kan bl.a. lese:

«Selv om norske helse- og omsorgstjenester er blant de beste i verden og sentrale rammebetingelser for å sikre systematisk kvalitets- og pasientsikkerhetsarbeid er på plass, er det fortsatt et betydelig rom for forbedringer.»

«De viktigste utfordringene kan oppsummeres i følgende punkter:

• Kartleggingene av omfang av pasientskader viser at det er utfordringer knyttet til pasientsikkerhet.

• Helsetjenesteassosierte infeksjoner og uheldig legemiddelbruk er de vanligste årsakene til pasientskader.

• De nasjonale pasientundersøkelsene viser at pasientene gir dårlig skår på områder som ventetider, informasjon og koordinering mellom tjenestene.

• Tilsyn tyder på at det er mangelfull kvalitetsstyring og kontroll og at arbeidet med kvalitet og pasientsikkerhet er for dårlig forankret i ledelsen. Det er behov for å utvikle systemer og kulturer for å lære av feil.

• Det er til dels store variasjoner i tilbudet, i diagnostikk og behandling av like tilstander.

• Det er behov for mer kunnskap om kvalitet og sikkerhet i tjenesten.»

Med den situasjonsforståelsen, som er bra, blir jeg litt skuffet når regjeringens svar er preget av ord og uttrykk som: systematisere, videreutvikle, sette på dagsordenen, styringsdialog, sende på høring, vurdere endringer, stimulere til, legge enn plan, utrede etablering, samordne, publisere og gjennomgå. Dette er noen av de ordene som går mest igjen i meldingen.

Det er dessverre lenger mellom ord som «sørge for», «handle» og «endre». For å bedre kvalitet og pasientsikkerhet trengs det faktisk handling og ikke bare styringsdialog, stimulans, vurderinger og utredninger. Ja, kanskje handling hadde vært bedre enn de vrengebildene som vi ser fra regjeringen når de omtaler borgerlig politikk, noe vi har sett – ikke minst sist helg.

Når man i en så viktig sak som denne, i et land med lange helsekøer og lange ventetider, er mer bekymret for en teoretisk mulighet for overbehandling, er det kanskje ikke så rart at vi ikke får gjort noe med helsekøene.

Det er dessverre så ille at man gleder seg til valgkampen, hvor man kan fortelle om denne regjeringen som så tydelig understreker at de ikke vil gjøre noe for dem som står i kø. Jeg er ganske sikker på at den kvinnen som har ventet i tre år på å få rekonstruert brystet etter en kreftoperasjon, eller den som har ventet i to år på ablasjonsbehandling, ikke kjenner seg igjen i Arbeiderpartiets frykt for overbehandling i norsk helsevesen.

Det kan tidvis se ut som om Arbeiderpartiet befinner seg i en helt annen verden, langt borte fra den virkeligheten som mange norske pasienter opplever.

Jeg har passert 50 år og er etter hvert blitt en voksen mann. Jeg har, som veldig mange andre i dette landet, veldig mye å takke norsk helsetjeneste for. Uten fremragende fagfolk og en rivende medisinsk utvikling ville ikke jeg fått hjertetransplantasjon, og dermed hadde jeg måttet takke for meg mens jeg ennå var i 40-årene. Nettopp fordi jeg vet hva det vil si å være avhengig av norske leger og norske sykepleiere, være avhengig av god medisin, innovativ legekunst, forskning osv. blir jeg litt opprørt når deres varselrop blir neglisjert av regjeringen – som man tidvis ser. Jeg skulle funnet meg i det dersom regjeringen bare avviste oss i opposisjonen, men den arrogansen som tidvis vises overfor gode fagmiljøer, opprører meg, og det opprører også norske pasienter og ikke minst norsk helsepersonell.

Denne debatten burde handle om konkrete tiltak for å bedre kvaliteten og sikkerheten for pasientene. Det første vi da burde gjøre, er å lytte til alle fagfolkene. Når legene klager på at for stort byråkrati hindrer nødvendig pasientkontakt, bør det tas på alvor, særlig når vi vet at legene i dag bruker 46 pst. av sin tid på aktiv pasientbehandling. Da er det mye å gå på.

Fremskrittspartiet står bak ni forslag som ville forbedret denne meldingen, ikke minst gjøre den mer forpliktende. Tidligere har Fremskrittspartiet fremmet en rekke representantforslag som ville bidratt til det samme. Jeg viser til forslagene rundt havarikommisjonen og sterkere pasientrettigheter i den forbindelse. Fremskrittspartiet har også foreslått en total gjennomgang av styringen av sykehussektoren for å kartlegge svakhetspunkter og dermed legge grunnlaget for å sette inn konkrete tiltak nettopp for å rette på denne situasjonen.

Også i dag foreslår opposisjonen nye tiltak, og representanten Høie har gått igjennom mange av disse. Et av forslagene som jeg vil trekke fram, er forslaget om en ISO-sertifisering av norske sykehus og en godkjenningsordning av private aktører som skal levere helsetjenester på vegne av det offentlige. Det er to forslag jeg hadde håpet hele denne salen kunne stemt for i dag.

Altfor mange nordmenn dør i trafikken. For å forbedre veisikkerheten har man bl.a. satt ned en havarikommisjon med ekspertise som rykker ut ved alvorlige veiulykker. I 2011 døde 168 mennesker på norske veier. Til sammenligning døde over 2 000 mennesker av uheldige hendelser i helsesektoren – som man anslår kunne vært unngått. Det er altså mer enn ti ganger så mange som i trafikken. Siden 2000 har man gjennom målrettet arbeid klart å redusere antallet drepte i trafikken med nesten 40 pst. Da er det et stort spørsmål for meg hvorfor ikke regjeringen ønsker å trekke på de vekslene og de gode erfaringene fra transportsektoren for å bedre læringseffekten i helsetjenesten. Dette er en unnlatelsessynd som jeg tror velgerne kommer til å si klart fra om i september.

Noe av det som har gjort mest inntrykk på meg i de årene jeg har sittet på Stortinget, er pårørende som har mistet sin kjæreste som følge av sykehustabber. Representanten Høie var også innom det. Mye tyder på at denne regjeringen ikke har møtt så mange av disse menneskene som jeg hadde håpet, for det hadde måttet få større konsekvenser for regjeringens politikk.

En målsetting som i alle fall et samlet storting burde stå bak, er satsingen på et nasjonalt IKT-system som helsetjenesten er pålagt å implementere. Dessverre er det bare Fremskrittspartiet som står bak et slikt forslag i dag. Erfaringene vi har høstet med lokal bestemmelse av denne typen løsninger, har dessverre gitt oss ganske elendige resultater. De mest moderne sykehusene i Europa oppnår 7 – altså det høyeste nivå – på HIMMS-skalaen. Det er den man fastsetter teknologinivå på IKT i sykehusene etter. Til sammenligning oppnår de fleste norske sykehus mellom 0 og 2 på den samme skalaen. Slik kan det faktisk ikke fortsette. Fremskrittspartiet ønsker en forpliktende plan for innfasing av et nytt og moderne IKT-system for hele helsetjenesten.

De forslagene som forkastes av regjeringspartiene i dag, kan og bør bli gjeldende politikk allerede om noen måneder. Skjer det, får vi høyere kvalitet, bedre pasientsikkerhet, reduserte ventelister og raskere behandling.

Jeg vil med dette ta opp forslagene fra Fremskrittspartiet.

Presidenten: Representanten Per Arne Olsen har tatt opp de forslagene han refererte til.

Aksel Hagen (SV) [10:30:31]: I og med at jeg ikke sitter i denne komiteen, har jeg ikke vært med på arbeidet med verken meldinga eller innstillinga, så dette er en lesers reaksjon.

Regjeringas og regjeringspartienes tilnærming er at vi har gode – til dels svært gode – helse- og omsorgstjenester, men de trenger å bli bedre, og de skal bli bedre. Meldinga viser heldigvis at dette er mulig. Derfor er dette både en lesverdig og viktig melding.

Opposisjonen markerer seg også på dette temaet, kanskje med en noe mer kritisk «state of the art»–tilnærming, som det seg hør og bør, eller de er noe mer «utålmodige», som forrige taler uttrykte seg.

Jeg syns nok som leser at opposisjonen kanskje går vel langt. Et begrep som «havari» er sterkt. Det minner meg litt om når vi i skoledebatten hører fra Høyre at norsk skole er sjuk, den kan ikke friskmeldes.

Når spørsmålet er kvalitet, blir svarene som oftest av typen systemer og kulturer, mer helhet og sammenhenger. Det er også situasjonen her, og det er riktig. Men jeg legger også merke til at en understreker at det er mye å hente innen behandlingsmetoder, innenfor både spesialisttjenester og helse- og omsorgstjenester. Her kan vi bli bedre både kvantitativt og kvalitativt. Det er et viktig poeng.

Jeg er også glad for at meldinga så klart understreker at disse tjenestene må bli mer pasient- og brukerorienterte. Hva slags tjenester som skal gis, og på hvilken måte, er oftest en objektiv, faglig sak. Slik sett er det, som det understrekes på en god måte i både melding og innstilling, viktig med de gode samtalene mellom bruker/pasient på den ene sida og fagpersoner på den andre sida. Ikke at jeg trenger det i morgen når jeg skal meniskopereres på Gjøvik Sykehus, da tror jeg jeg skal overlate det til fagpersonalet. Men når vi prater om f.eks. hjemmehjelpstjenesten, er det et godt poeng at bruker og fagperson, gjerne også de pårørende, finner fram til hva som er riktig tjeneste, og ikke følger det som av og til har vært situasjonen i norske kommuner, at det er kommunestyrevedtatte standardtilbud som er blitt avlevert, nærmest på autopilot. Dette syns jeg også meldinga får fram på en god måte.

Så er det også viktig at vi ikke glemmer fagpersonene. Ikke at meldinga og innstillinga gjør det, men la oss minne om at det også er viktig å gi fagpersoner tillit og la fagpersoner få spille ut det fagpersoner er gode på, nettopp dette med å mikse kunnskap og klokskap og mikse teori og praksis. Mye av den kritikken som har kommet de siste åra, bl.a. nå veldig tydelig gjennom Helsetjensteaksjonen, er ikke bare at en er lei av tall, rapporteringer og byråkratisering, men en føler også at en er blitt vist noe for lite tillit og litt for mye mistillit i de systemer og strukturer vi har utviklet de siste åra. Det må vi passe på at vi ikke gjør. Slik sett er det bra at alle parter nå nærmest kappes om å si at vi må ikke dra dette med produktivitet og økonomisk rasjonalitet for langt. Det er viktig også å trekke fram kvalitet, det er viktig å fokusere på effektivitet og dermed løfte opp og fram – og gi tillit til – det gode skjønnet som ligger i det som fagpersoner i helse- og omsorgssektoren utøver daglig rundt omkring på sjukehus og i helse- og omsorgstjenestene våre.

Det mest lesverdige politisk for meg er nok den diskusjonen som foregår ikke minst i innstillinga omkring det som medlemmene fra Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet, dvs. komiteens flertall, skriver om en «tilbudsdrevet finansiering» fra Høyre. Her er det tydelig at opposisjonen legger opp til at private kommersielle aktører nærmest skal få boltre seg på tilbudssida, mens pasientene, fullfinansiert av det offentlige, tilsvarende skal kunne velge og vrake på etterspørselssida. Snakk om å legge opp til ukontrollert kostnadsvekst, overforbruk og overbehandling. Snakk om å la markedet prioritere framfor politikken og, som jeg var inne på i stad, framfor faget – det gode faglige skjønnet.

Så har Fremskrittspartiet og Høyre dempet det hele noe ned øverst på side 16, der det står at det er «ledig, privat kapasitet» som skal utnyttes. Litt lenger ned står det: «den kapasiteten som finnes». Er det kapasiteten per 1. mai 2013, eller er det den til enhver tid ledige kapasitet som på den måten skal utnyttes? Det er skrevet som om det er status quo når det gjelder omfanget av det private, og at det bare skal utnyttes noe mer, men jeg er sjølsagt overbevist om, akkurat som komiteens flertall, at her legges det opp til en gedigen vekst på den private tilbudssida. Det er vi ikke tjent med.

Kjersti Toppe (Sp) [10:35:51]: I denne stortingsmeldinga presenterer regjeringa sin politikk for å betra kvaliteten og pasientsikkerheita i helse- og omsorgstenesta. Målet er eit meir brukarorientert helse- og omsorgstilbod, auka satsing på systematisk kvalitetsforbetring, betra pasiensikkerheit og færre uønskte hendingar.

Kartlegginga i norske sjukehus viser at rundt 16 pst. av pasientopphalda i Noreg er forbundne med minst ein skade. 9 pst. førte til forlenga sjukehusopphold eller alvorlege komplikasjonar. Dette er høge tal, men det er ikkje grunnlag for å seia at Noreg har fleire eller færre pasientskadar enn land vi kan samanlikna oss med.

Vi har eit sterkt utvikla helsevesen, der vi har høgspesialiserte tilbod i verdsklasse, der vi skiftar lunger og syr på nye hjerteklaffar, men det er altså på det banale vi gjerne sviktar. Det er dei helsetenesteassosierte infeksjonane og uheldig legemiddelbruk som er dei vanlegaste årsakene til pasientskadar. Dette kan førebyggjast. Det er allereie tatt tak i dette rundt om i mange føretak, og med djerve ambisjonar og openheit om dei skadane som skjer. Så det er veldig positivt.

Openheit er viktig for å klara å få dette til. Vi må få sterke system og kulturar for å læra av feil. Vi treng ein openheitskultur i helsevesenet, der leiinga går i front. Alle som arbeider i helsevesenet, skal vita at å melda frå om uheldige hendingar eller uheldige rutinar er ønskt åtferd, og det skal ein oppmuntra til. Å melda frå skal ikkje få konsekvensar for helsearbeidarane. Vi må få eit miljø for å læra av feil.

Men vi får ikkje ein meldekultur utan at vi har ein generell openheitskultur. Det betyr at tilsette òg må få uttala seg om andre forhold. Eg har fått ein del tilbakemeldingar om saker som tyder på at helsearbeidarar som uttaler seg offentleg eller internt, av og til ikkje føler seg høyrde, og til dels føler seg motarbeidde på arbeidsplassen. At tilsette i helsevesenet fryktar konsekvensar dersom dei deltar i den offentlege debatten, er ikkje bra, og eg vil vera tydeleg: Norske politikarar kan ikkje tillata, og norsk helsevesen kan ikkje tola, ein slik mangel på openheit. Det er eit leiingsansvar å sørgja for ein sunn grenseoppgang mellom lojalitetsplikta og ytringsfridomen. Innanfor den yrkespålagde teieplikta bør tilsette bli oppmuntra til å delta i det offentlege ordskiftet. I Grunnlova står det at berre «særlig tungtveiende Hensyn» kan tala for å avgrensa ytringsfridomen til nokon, og det gjeld sjølvsagt òg i helsevesenet.

Eg trur ikkje at vi får eit optimal pasientsikkerheitsarbeid på norske sjukehus utan leiing på plassen. Eg meiner at det er avgjerande. Det er ingen styrke, meir ein trussel for det lokale pasientsikkerheitsarbeidet at store sjukehus står utan leiar på plassen. I Arendal har dei sjefane sine i Kristiansand, i Odda er sjefane i Haugesund. Langdistanseleiing er ikkje å føretrekkja når vi skal ha fokus på kvalitet. Vi treng tett dialog og leiarar som kjenner plassen og arbeidarane, og omvendt. Lokal leiing må ha overordna fagleg ansvar, personalansvar og økonomiansvar, og større sjukehusavdelingar må òg sikrast leiing på plassen. Eg trur dette er viktig for pasientsikkerheitsarbeidet.

Stortingsmeldinga inneheld eit elle melle om å innføra eit nasjonalt forsøk om kvalitetsbasert finansiering. Eg skal vera ærleg å seia at eg var litt skeptisk til dette, men det som er positivt, er at det er eit prosjekt, og det er veldig bra at vi får eit fokus frå innsatsstyrt finansiering til kvalitet. Men det avheng av at det ikkje medfører meir tidkrevjande byråkrati, og at vi får gode måleparameterar. For det er slik med økonomiske incentiv at dei verkar, og vi må få dei til å verka på den gode måten, slik at det ikkje blir ei ekstra straff for dei sjukehusa som verkeleg treng eit løft i kvalitetsarbeidet sitt.

Til slutt vil eg retta fokus på kvalitet og pasientsikkerheitsarbeidet i kommunehelsetenesta. Det er mi litle bekymring at det ofte er sjukehus det er snakk om, men vi må òg ha fokus på kommunehelsetenesta. Stortingsmeldinga omhandlar òg tiltak for betre kvalitet i kommunehelsetenesta. Eg trur at det her er ein del mørketal og eit stort forbetringspotensial. Legevakt var nemnd. Vi kan òg sjå på legemiddelbruk på sjukeheimar, der vi veit det er ein del feilbehandling og – til representanten Per Arne Olsen – det finst faktisk overbehandling i norsk helsevesen som vi må begynna å ta på alvor.

Heilt til slutt har eg faktisk lyst til å gi ein liten ros til opposisjonen for at dei i fire år, sjølv om vi er ueinige om forslag, har sett pasientsikkerheit på dagsordenen. Og eg vil takka pårørandegruppa for etterlatne, som vi har hatt mykje dialog med, som eg meiner må ta mykje av æra for at det i dag ligg til behandling ei stortingsmelding om pasientsikkerheit og auka kvalitet.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [10:41:10]: Kristelig Folkeparti er svært glad for at regjeringen la fram den stortingsmeldingen som vi i dag behandler, om kvalitet og pasientsikkerhet i helsetjenesten. Meldingen er et resultat av flere år med politisk oppmerksomhet på dette området.

Peter F. Hjort gjorde en stor innsats for å vekke den politiske oppmerksomheten. Men jeg vil også berømme de pårørende som har delt sine vonde erfaringer for å hindre at det samme skal skje med andre.

Vi kan være stolt av at vi er blant verdens beste land å bo i, med helsetjenester i fremste rekke. Men vi kan ikke være stolt av uheldige hendelser i helsetjenestene, av pasientskader og dødsfall som skjer fordi systemene er for dårlige, fordi det tekniske utstyret svikter, fordi legemidler brukes feil. Det er svært beklagelig at dødsfall skjer fordi vi ikke evner å lære av våre feil. Slik kan vi ikke ha det. Det må gjøres en innsats på en rekke områder. Kristelig Folkeparti støtter hovedlinjene i stortingsmeldingen, bl.a. å utvikle en mer aktiv pasient- og brukerrolle og større åpenhet.

Mye av det vi her snakker om, handler om kultur. Det er et lederansvar å skape åpenhet om uheldige hendelser i sykehus. Først da kan vi lære hvordan vi kan unngå at det skjer igjen.

Kristelig Folkeparti foreslår sammen med de andre opposisjonspartiene i komiteen også denne gangen at det opprettes en undersøkelseskommisjon for helsetjenester. Her har vi viktige erfaringer fra havarikommisjonen for transportsaker, der hovedhensikten er å ha en nøytral undersøkelseskommisjon som presenterer sine sikkerhetstilrådinger, råd som kan brukes i undervisning og forebygging. Undersøkelseskommisjonen for helsetjenester skal komme i tillegg til det arbeidet Helsetilsynet allerede gjør. Undersøkelseskommisjonen kan også vurdere Helsetilsynets arbeid og rolle i sikkerhetsarbeidet.

Kommisjonen skal ikke ta stilling til enkeltpersonells ansvar. Det skal fortsatt være Helsetilsynets oppgave å komme med og ta stilling til eventuelle reaksjoner mot helsepersonell.

Videre er det på tide å intensivere arbeidet med pasientsikkerhet i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Stadig flere oppgaver overføres fra sykehus til kommunene. Det bør derfor utredes å innføre en meldeordning i den kommunale helse- og omsorgstjenesten.

De siste ukers debatt om hvem som står i første rekke i akuttmottakene på sykehusene våre, handler også om pasientsikkerhet. Er det en erfaren akuttlege med bred kompetanse eller en nyutdannet turnuskandidat med et snitt på seks måneders erfaring som møter pasientene?

For det første må det være åpenhet også på dette området fra regjeringen og fra sykehusene om hva som er den faktiske situasjon. Hvor mange sykehus har kun turnuskandidater i akuttmottak og bakvakt tilgjengelig på telefon, og på hvilke vakter?

For det andre må vi også tørre å ta diskusjonen om det er tilstrekkelig kompetanse på de sykehusene som har en slik ordning. Erfaringer fra Danmark viser at bakvakt som er tilgjengelig på telefon, kun ble brukt til å konferere med i 6–10 pst. av tilfellene.

Pasientsikkerhet i akuttmottakene handler også om tilstrekkelig kapasitet i akuttmottak. Meldinger om pasienter i korridorene, lang ventetid før lege ser til pasienter og opphoping før pasientene overføres til sengepost er alarmerende. Vi ønsker åpenhet om hva som er situasjonen, og tiltak for hvordan vi kan organisere sykehusene slik at pasientsikkerheten ivaretas på en best mulig måte.

Det er tverrpolitisk enighet om hovedlinjene i denne meldingen, en enighet om å satse på kvalitet og på pasientsikkerhet. Dette er et langsiktig arbeid som må pågå kontinuerlig, samme hvilke partier som inntar statsrådkontorene.

Borghild Tenden (V) [10:45:59]: I likhet med mange før meg vil jeg starte med å si at dette er en viktig melding om et svært viktig tema. Jeg vil rose regjeringen for en god beskrivelse av utfordringene. Det foreslås mye bra i meldingen. Venstre er også enig i flere av de ti grepene som helse- og omsorgsministeren har varslet for å gi et bedre tilbud til pasientene. Det viktigste nå er å følge opp med konkrete tiltak.

Norge har et godt helsesystem, og det er mye i det norske helsesystemet vi kan være stolt over. For Venstre er det viktig at det offentlige helsevesenet tilbyr så god kvalitet og har så god ressurstilgang at det ikke oppstår et klasseskille når det gjelder helsetjenester. Likeverdig tilgang til helsetjenester er et viktig mål, fordi det bidrar til å utjevne sosiale helseforskjeller. Helse- og omsorgstjenesten er organisert og finansiert på en måte som skal gi likeverdig tilgang til tjenester. Pasient- og brukerrettighetsloven sikrer befolkningen lik tilgang på tjenester av god kvalitet. Vi vet imidlertid at ressurssterke pasienter finner lettere fram i systemet og kjenner sine rettigheter bedre. Vi vet at det er ulikheter også innenfor helse i Norge. Jeg skulle ønske denne problemstillingen hadde blitt drøftet noe mer i denne stortingsmeldingen. Det er nå seks år siden Stortinget behandlet nasjonal strategi for å utjevne sosiale helseforskjeller.

Pasient – president! Venstre vil ha et mer brukervennlig helsevesen. Da må vi gjøre mer enn å etablere en «heltidskultur». Vi må sørge for mer fleksible turnuser, slik at flere kan jobbe heltid. I tillegg må vi kontinuerlig jobbe for kortere ventelister, både for diagnostisering og behandling. Venstre ønsker at det utarbeides kreftformspesifikke maksimumsgrenser for ventetid, og vil gi garanti for at disse følges opp. Vi vil tillate kveldsåpne poliklinikker og åpne for lengre åpningstider ved sykehusene og gi økonomiske incitamenter for å kutte ventetiden.

Kvalitet i helse handler også om å sørge for at vi får et bredere og bedre helsetilbud i folks nærmiljø. Venstre ønsker derfor mer ressurser og økt kompetanse i primærhelsetjenesten, faglig forsterkning av sykehjem og hjemmetjenester og bedre samhandling mellom sykehus, sykehjem og kommunehelsetjenesten. Venstre mener også at det å gi fastlegene et bredere ansvar for å følge pasientene, også ved utskrivning fra sykehus tilbake til kommunen, vil gi økt pasientsikkerhet.

Venstre er opptatt av at vi må ha større fokus på at helsepersonell skal få tid til å drive pasientbehandling. Vi er bekymret over et økende dokumentasjons- og kontrollregime i mange deler av offentlig sektor, også i helsesektoren. Mye tid og krefter går med til administrasjon og byråkrati.

Derfor har vi fremmet et forslag i salen i dag om en uavhengig gjennomgang av rutiner og systemer. Vi vil at en kommisjon skal gjennomgå antall resultatmål, lover, forskrifter og regelverk med mål å redusere unødvendig byråkrati i spesialisthelsetjenesten og i kommunale helse- og omsorgstjenester.

Jeg tror en slik kommisjon bestående av kompetente personer vil kunne bidra med mye fornuftig, og jeg tror en slik kommisjon vil kunne foreslå viktige forbedringer. Jeg tror vi til nå har vært for opptatt av systemet og for lite opptatt av hvordan aktørene opplever helsevesenet. Spør man hvordan henholdsvis pasienter, leger, sykepleiere og pårørende opplever Helse-Norge, tror jeg mange vil svare at det er for byråkratisk. Jeg mener det er tankevekkende.

Dersom helsepersonell bruker noe mindre tid på byråkrati, vil de kunne bruke mer tid på pasienten, noe som igjen vil øke kvaliteten på behandlingen. Jeg mener derfor at vi må tenke igjennom dette hver gang vi foreslår nye rapporteringsrutiner og dokumentasjonskrav. Hver for seg har disse kravene sannsynligvis en god intensjon, men totalt blir det for mye byråkrati.

Avslutningsvis vil jeg berømme representanten Toppe for det hun sa om åpenhet og åpenhetskultur. Dette støtter selvsagt Venstre opp om.

Helt til slutt tar jeg opp Venstres forslag, som er omdelt i salen, og varsler at vi kommer til å støtte forslagene nr. 1, 2, 3, 6 og 8.

Presidenten: Representanten Borghild Tenden har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Statsråd Jonas Gahr Støre [10:50:58]: Jeg tror presidenten skal ta det som et komplement for at vi er engasjert i debatten når han blir titulert som «pasient». Det er et uttrykk for at vi legger vekt på at det er den viktigste personen i helsetjenesten.

Presidenten: Også en president kan bli pasient.

Statsråd Jonas Gahr Støre [10:51:10]: Ja, og da står vi alle rede for å hjelpe til.

Jeg vil også få begynne med å takke opposisjonen for at den er en vakthund for pasienter og pasientrettigheter i offentlig og politisk debatt. Det er bra, og det virker til å skjerpe fokuset.

Jeg vil også takke de pårørende og pårørendegruppen, og jeg kan forsikre representanten Olsen om at jeg møter mange av dem. Jeg tror ikke vi skal vurdere det slik at ulike holdninger til enkeltspørsmål her baserer seg på at man har ulikt syn på og ulikt møte med den virkeligheten som er der ute. Det har vært noen av de sterkeste møtene jeg har hatt som minister.

Dette er en viktig dag. For første gang debatterer Stortinget en stortingsmelding om kvalitet og pasientsikkerhet, og vi slår alle sammen fast at norsk helsetjeneste er god, innbyggerne har stor tillit, og sterke fellesskapsløsninger i kommuner og sykehus bidrar til gode resultater. Da kan vi ta skritt til å si veldig tydelig at vi skal og vil lære av det som ikke er bra nok, og bruke disse erfaringene og kunnskapen – ikke til å svekke eller bygge ned fellesskapets tilbud, eller svekke tilliten og pågangsmotet hos dem som jobber i sektoren – til å styrke og forbedre kommuner og sykehus.

Vi ønsker tre ting gjennom denne meldingen:

• en mer brukerorientert tjeneste

• økt satsing på systematisk kvalitetsforbedring

• bedret pasientsikkerhet og færre uønskede hendelser

Jeg tror vi alle står bak dette.

Pasientsikkerhetskampanjen I trygge hender ble startet av regjeringen i 2011. Halvveis i perioden viser kampanjen positive resultater. Alle sykehus har kartlagt pasientskader, det har vært en god oppslutning til kampanjens samlinger – jeg har vært på flere av dem – enkeltpasienter har fått et bedre liv og unngått skader, og det er forbedring på de utvalgte innsatsområdene. Men dette handler om et langsiktig arbeid for å endre kultur, holdning og innsats ned til minste detalj.

Vi har høye ambisjoner: Vi skal legge til rette for enda bedre helse- og omsorgstjenester og styrke pasientsikkerhetsarbeidet. Kvalitetsmeldingen skal bidra nettopp til dette. Vi bygger på det gode arbeidet som er gjort og som pågår, samtidig som vi løfter fram viktige tiltak som møter utfordringene. Jeg er glad for at komiteen slutter seg til tiltakene i meldingen. La meg gjenta de mest sentrale tiltakene vi foreslår:

• etablere et femårig nasjonalt program for pasientsikkerhet

• etablere en permanent undersøkelsesenhet i Statens helsetilsyn

• gjennomføre en bred utredning om samfunnets oppfølging av alvorlige hendelser og mistanke om lovbrudd i helse- og omsorgstjenesten

• foreslå lovendringer for å styrke brukere og pårørendes rettsstilling i tilsynssaker

• gjennomføre et nasjonalt forsøk med kvalitetsbasert finansiering i spesialisthelsetjenesten

• utvikle og publisere flere kvalitetsindikatorer

• utrede etableringen av et nasjonalt register for den kommunale helse- og omsorgstjenesten

En samlet komité slutter seg til målet om en mer aktiv pasient- og brukerrolle. Det er bra, og aller best er dette for pasientene og alle de dyktige som jobber i denne sektoren. Et kjennetegn på god kvalitet er at brukeren står i sentrum og opplever å bli ivaretatt, sett og hørt. Tilbakemeldinger fra pasienter og brukere må benyttes aktivt for å bedre tilbudene. Medbestemmelse kan bidra til bedre resultater, bedre utnyttelse av ressursene og bedre pasientsikkerhet. Det skal være åpenhet om kvalitet – også når det går galt. Jeg har en klar forventning til at vi alle er åpne om skader og feil, og at vi systematiserer lærdommen. Så skal vi treffe tiltak for at det samme ikke skal skje igjen.

Åpenhet kan virke brutalt, men åpenhet og systematisk kunnskap skaper tillit og trygghet over tid. Åpenhet er bedre enn avsløring. Trygghet for at vi har en av verdens beste helse- og omsorgstjenester er det vi skal streve mot.

Kunnskap om kvaliteten og pasientsikkerhet er viktig. Vi må lære av uønskede hendelser for å bedre kvaliteten. En samlet komité er enig med regjeringen om å satse langt sterkere på kvalitetsindikatorer. Dette får betydning på mange felt. Regjeringen vil legge en plan for hvilke områder som skal prioriteres, og legge tydelige føringer for fremdriften i arbeidet med slike indikatorer.

Vi kartlegger pasientskader. Melding om uønskede hendelser er nødvendig for å lære av feil og bedre kvaliteten. Vi må videreutvikle meldeordningen til Kunnskapssenteret, og vi vurderer å utvide ordningen til å gjelde hele helse- og omsorgstjenesten. Et første skritt vil være å gjennomføre piloter i enkelte kommuner.

Regjeringen vil sette i verk flere tiltak som kan sikre bedre oppfølging av hendelser som har ført til betydelig pasientskade eller uventet død. Vi vil sørge for en bred utredning om hvordan vi som samfunn følger opp alvorlige hendelser og mistanke om lovbrudd i helse- og omsorgstjenesten. Jeg vektlegger at dette må utredes veldig grundig, for vi rører her ved meget alvorlige og viktige spørsmål. Det reiser komplekse etiske, juridiske og kvalitetsmessige spørsmål.

Norge kommer ikke dårlig ut i internasjonale sammenlikninger. Likevel er det hendelser som gjør at pasienter og pårørende har et berettiget krav til at saken blir grundig undersøkt, og at noen blir stilt til ansvar. Samtidig er jeg opptatt av – særlig etter møter med helsepersonell – at løsningene vi velger, ivaretar rettssikkerhet, bidrar til læring og forhindrer unødig oppbygging av byråkrati. Slike løsninger vil gi pasienter trygghet, og det skal gi alle som arbeider i sektoren, en trygghet og en respekt for deres arbeid. Samlet sett skal dette skape forutsetninger for at vi både forebygger uønskede hendelser og lærer av dem når de skjer. Disse temaene er lite egnet for politisk spill, og jeg håper at utvalget vil bidra til mest mulig konsensus om tilnærmingene til dette området. Jeg håper å komme tilbake til nedsettelse av utvalget om veldig kort tid.

Vi vet at vi kan gjøre tiltak allerede nå, og det gjør vi. Jeg er utålmodig på dette området. Utrykningsgruppen for alvorlige hendelser erstattes med en egen undersøkelsesenhet i Statens helsetilsyn. Den skal kunne rykke ut på befaring, slik at hendelsen raskt blir mest mulig opplyst. Det skal legges særlig vekt på tverrfaglighet og på å styrke de pårørendes rolle. Læringsaspektet her er viktig. Pasienter og pårørende skal ivaretas på en god måte – også i disse sakene. Vi foreslår lovendringer for å styrke pasienters, brukeres og pårørendes rettsstilling i tilsynssaker. Vi foreslår at pasienter, brukere og pårørende skal få innsyns- og uttalerett i slike saker, og de skal også få informasjon om hvilke tiltak tjenesten vil sette i verk for å forhindre at alvorlige hendelser skjer igjen.

Pasientsikkerhetskampanjen har gode midtveisresultater, men vi ser at det tar tid å gjennomføre og forankre slike tiltak. Vi foreslår derfor et femårig pasientsikkerhetsprogram som særlig skal videreutvikle kommuneperspektivet.

La meg understreke at et vellykket kvalitetsarbeid forutsetter at vi alle jobber sammen og spiller hverandre gode. Nettopp derfor tror jeg at fellesskapsløsninger er gode for å fremme kvalitet og trygghet. Vi ønsker sykehus og leger som jobber på lag, til det beste for pasienten, uten å måtte konkurrere om ulike stykkprisordninger og uten å måtte konkurrere ute i et skapt marked.

De nasjonale myndighetene skal legge til rette for de overordnete rammebetingelsene, men kvalitetsarbeidet må skje ute i virksomhetene, i den daglige innsatsen på arbeidsplassen. Systematisk arbeid med kvalitet og pasientsikkerheten skal være en del av hverdagen til ledere og ansatte i det pasientnære arbeidet, som en del av de daglige rutinene.

Da kommer jeg til mitt sluttpunkt: Kvalitet og pasientsikkerhet er og skal i enda tydeligere grad markeres som et lederansvar. Det viser seg igjen og igjen hvor viktig ledelse og medvirkning er for god resultater. Ledelsen har det overordnete ansvaret for å sikre gode og trygge tjenester for pasientene. Systematisk kvalitets- og pasientsikkerhetsarbeid må forankres og etterspørres av ledere på alle nivåer, i samspill med alle ansatte. Lederne nærmest pasienten har en nøkkelrolle, og alle ansatte må være med på laget. De må inspireres. Lederen kan ikke vaske hendene til dem som jobber på sykehusene, men vedkommende må inspirere til den kulturen, slik at den er eiet, slik at dette blir en helt naturlig del av den daglige dont.

Økonomisk styring og kontroll er en viktig forutsetning for å nå disse målene om bedre kvalitets- og pasientsikkerhetsarbeid. Med økonomisk kontroll kan vi gi innhold og kvalitet på tjenestene enda større oppmerksomhet. Sykehus som er ute av økonomisk styring, tar også fokus bort fra denne typen viktige temaer.

Vi ønsker å styre på kvalitet. Vi ønsker i enda sterkere grad å etterspørre resultater på kvalitet i styringsdialogen med sykehusene. Men det gir også et ansvar til oss politikere: Vi må gi sykehus og kommuner ressurser som står i stil med oppgavene. Å øke aktiviteten i sykehusene uten å bevilge penger, slik man gjorde tidligere, var ikke bare negativt for sykehusenes bunnlinjer, men det var også negativt for pasientsikkerhetsarbeid.

Avslutningsvis: Jeg har en klar forventning om at stortingsmeldingen om kvalitet og pasientsikkerhet vil bidra til å forsterke og videreutvikle tjenesten, slik at pasientene og brukerne får enda bedre tjenester. Det har blitt forsterkede politiske skillelinjer i helsepolitikken den siste tiden. Det er bra for den politiske debatten, men vi skal også sette pris på den politiske enigheten om tiltakene som vi har debattert i dag. Jeg, som helseminister, legger vekt på å følge opp denne brede enigheten.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Per Arne Olsen (FrP) [11:00:38]: Jeg har lyst til å begynne med nok en gang å understreke at vi er enige om veldig mye, og at vi er veldig fornøyd med at denne meldingen har kommet, som jeg også sa i mitt innlegg.

Noe av det jeg adresserte, er det mange av oss opplever, at en del av dem på gulvet, en del av dem som har skoene på, som kommer med sterke advarsler, ikke føler at de blir tatt på alvor. Det var en sak i Aftenposten i dag om prematuravdelingen på Rikshospitalet, som i og for seg gir klart uttrykk for at man er bekymret for pasientsikkerheten for de aller, aller minste, altså de for tidlig fødte. Det er et godt eksempel på den type varsler som jeg mener må tas på alvor. Og da tror jeg at vi må gjøre noe mer enn bare å nedsette et utvalg, selv om det på sikt selvfølgelig også kan bidra.

Så mitt spørsmål til statsråden er: Hva vil han gjøre for at den type varsler blir tatt mer på alvor og får konkret aktivitet som følge av varslet?

Statsråd Jonas Gahr Støre [11:01:43]: Jeg mener at denne typen sak er et eksempel på at ting tas på alvor. Dette er en sak som nå er på fylkeslegens bord, og som tilsynsmyndighetene går inn i for å se på spørsmål knyttet til om lov om helsetjenester er fulgt på ordentlig måte. Det er en sak hvor sykehusledelsen viser til at det er en økning i antall slike barn som blir fulgt opp på Oslo universitetssykehus, på 10–11 pst. Hva skyldes det? Skyldes det at flere barn overlever og kan få oppfølging? Det er også blitt en kapasitetsutfordring. Jeg synes sykehusledelsen svarer på dette på sin måte.

Jeg som helseminister kan i alle fall forsikre om at denne saken er det tatt tak i. Sykehuset følger saken opp. Tilsynsmyndighetene følger saken opp. De som har varslet og vært urolige for dette, har hatt et sted å gå.

Dette er jo ikke en sak der vi snakker om pasientskade, -feil eller -død – og det skal vi være glade for – men en uromelding. Og at uromeldinger kan bli registrert, tatt opp og fulgt opp, er bra. Sånn skal det være.

Bent Høie (H) [11:02:49]: Jeg er veldig glad for at vi i denne saken ser at det er et bredt politisk flertall bak de tiltakene som regjeringen foreslår. Derfor ble jeg også veldig overrasket da jeg leste Klassekampen på fredag, der statsråden gikk til frontalangrep på kvalitetsportalen NHS Choices og ble skremt av at Erna Solberg hadde besøkt England og sett på dette arbeidet. Han sa bl.a.:

«Resultatet blir at sykehusene vil blankpolere seg og gjøres om til utstillingsvinduer for å tiltrekke seg flere pasienter.»

I stortingsmeldingen som vi i dag behandler, står det:

«Det bør gis en samlet presentasjon av et utvalg kvalitetsindikatorer og annen kvalitetsinformasjon for de enkelte helse- og omsorgsinstitusjoner som grunnlag for pasienter og brukeres valg av sykehus og sykehjem, for eksempel etter modell av NHS choices eller Medicares Quality Care Finder.»

Hva er det som er så skremmende med denne stortingsmeldingen?

Statsråd Jonas Gahr Støre [11:03:52]: Det skremmende er vel snarere at Klassekampen ikke gjengir meg helhetlig, for jeg står veldig inne for det. Og vi har lært fra den modellen å kunne legge ut disse kvalitetsindikatorene.

Det som var mitt poeng, er at det som nå skjer i NHS, i det britiske helsevesenet, er at sykehusene skal åpne opp til 49 pst., legge ut sin kapasitet til private tilbydere og forsikringsselskaper. I den logikken som da inntrer, blir dette med kvalitet og hvordan man legger seg fram en del av det jeg litt spissformulert kaller en «basar», hvor man får et insentiv til å blankpolere indikatorer for å tiltrekke seg virksomhet også ut fra kommersielle prinsipper. Men selve ideen om at vi ut fra fritt sykehusvalg legger ut informasjon om ventetider på operasjoner, og også kan legge ut kvalitetsindikatorer innenfor den logikken vårt helsevesen opererer ut fra, er jeg tilhenger av, og jeg står selvfølgelig helt inne for det stortingsmeldingen her legger opp til.

Bent Høie (H) [11:04:49]: Statsråden sa i samme intervju:

«Problemet oppstår når økonomiske stimuli gjør det attraktivt for sykehusene å bruke mer tid på overflate enn innhold.»

I denne stortingsmeldingen er det også bred enighet om å innføre økonomiske insentiver i kvalitetsarbeidet og belønne de sykehusene som gjør et godt kvalitetsarbeid, eventuelt straffe de sykehusene som gjør det dårlig. Er ikke det også det samme som å innføre økonomiske stimuli for å gjøre seg attraktive for pasientene?

Statsråd Jonas Gahr Støre [11:05:19]: Jo, men svaret mitt tror jeg vil være langs de samme baner, noe som ikke overrasker representanten. Det er at å innføre en forsøksordning der man gjør det økonomisk tydelig at det skal føles om man krenker pasientsikkerheten, altså gjør feil, og at man kan måle på kvalitet i forhold til innsatsen, dvs. at bra kvalitet sånn sett også skal gi en økonomisk uttelling, jo er innenfor en logikk av sterke fellesskapssykehus.

Det jeg opplever er den virkelige endringen i NHS-systemet, som under årene hvor Margaret Thatcher var ved makten, stort sett opererte med den samme logikken som vårt helsevesen, men som nå veldig klart legges om, er igjen dette med at det kommer sterke private innslag inn i NHS, kommersielle innslag, som endrer veldig mye av forutsetningene for det å legge ut slik informasjon. For da blir det ikke bare faktainformasjon til pasientene, men det blir også markedsføringsinformasjon fra sykehus som skal tjene penger.

Borghild Tenden (V) [11:06:29]: I mitt innlegg brukte jeg mye tid på byråkrati og unødvendig rapportering. Dette er også berørt, ganske mye faktisk, i stortingsmeldingen. Så mitt spørsmål er: Hva slags prosjekter er det regjeringen har for å få ned byråkratiet, og synes helseministeren at det hadde vært klokt med en uavhengig kommisjon, slik Venstre foreslår i salen i dag?

Statsråd Jonas Gahr Støre [11:06:56]: Det er et veldig viktig spørsmål, og jeg berømmer representanten for å sette søkelyset på det.

La meg bare ta noen av tiltakene. Det overordnede er jo at vi bl.a. får orden på IKT. Der er vi på vei. Vi har lagt fram en ambisiøs stortingsmelding om IKT i helsetjenesten, «Én innbygger – én journal». Vi skal ha en kjernejournal. Vi skal få kommunikasjon mellom fastlege, primærhelsetjeneste, kommunehelsetjeneste og sykehusene. Det er et stort arbeid, og det kommer forhåpentligvis – vi må følge det nøye – til å ta byråkratiet ned.

Så har jeg igangsatt som ett av mine tiltak overfor sykehusene et prosjekt som følger opp intensjonene i det representanten foreslår. Vi går inn i et representativt antall sykehus og kartlegger rapportering. Er det overrapportering, dobbeltrapportering eller feilrapportering? Som representanten klokt sa: All rapportering har vel hatt en god hensikt i starten, men er i sum blitt for mye.

Det gjør vi også i nær kontakt med de ansattes organisasjoner, og så får vi oppsummere det om kort tid, før sommeren, og håpe å kunne trekke konklusjoner. En egen kommisjon tror jeg sånn sett ikke vil være nødvendig i tillegg til de tiltakene jeg her har nevnt.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Håkon Haugli (A) [11:08:13]: Jeg tror helt sikkert vi alle kjenner noen som har opplevd uheldige hendelser, som er feilbehandlet eller som på annen måte har sett baksiden av helsetjenestene. Det er riktig, som flere har sagt, at å høre deres historier gjør sterkt inntrykk.

Feilbehandling handler om sorg, smerte og frustrasjon. Det kan være farlig, og det går på tilliten til helsetjenestene løs. Feilbehandling er selvsagt unntaket, ikke regelen. De aller, aller fleste får god behandling og opplever norske helsetjenester som det de er: noen av verdens beste. Men unntakene må tas på stort alvor.

Om det er ett budskap som må henge igjen etter debatten i dag, er det at hele Stortinget tar pasientsikkerhet på stort alvor. For den som blir syk eller kommer til skade av å være på sykehus, er det ingen trøst at han eller hun er en av få. Hovedbildet, at folk møter helsetjenester av høy kvalitet, står ikke, og må aldri stå, i veien for et kontinuerlig arbeid med kvalitet og pasientsikkerhet.

Et viktig budskap i stortingsmeldingen er at det skal være åpenhet om kvalitet og om det som går galt. Åpenhet om skader og feil er ikke noe vi kan vedta her i dag. Det handler om kultur og ledelse, om å sette kunnskap i system, og om tillit og trygghet. Det er helt riktig, slik helseministeren har slått fast, at åpenhet kan virke brutalt, men hva er alternativet? Skal vi lære av uønskede hendelser, og det må vi, må det være åpenhet. Og hvorfor? Jo, for at folk skal få de beste tjenestene, og at de skal oppleve at det er trygt å få behandling.

Fra Arbeiderpartiets side er vi glad for de tiltakene som skal sikre bedre oppfølging av hendelsene som har ført til pasientskade og uventet død. Vi er også fornøyd med lovendringene som styrker pasientenes og de pårørendes rettsstilling i tilsynssaker. Pasienter og pårørende skal få informasjon. De har krav på at alvorlige saker blir grundig undersøkt, og at feil får konsekvenser. Samtidig må vi sørge for at løsningene vi velger, ivaretar de involvertes rettssikkerhet, bidrar til læring og forhindrer unødvendig byråkrati.

Noen ord om fastlegene: Fastlegene er viktige, de er som regel folks første møte med helsetjenestene. I går besøkte jeg Nasjonalforeningen for folkehelsen, som driver Demenslinjen for pårørende. Mange av telefonene handler om frustrasjon i møte med fastlegen. Det handler om kunnskap og empati, men det handler også om riktig diagnostisering. I kommuner med demensteam med lege får 80 pst. av dem som utredes, demensdiagnose, mens bare 42 pst. gjør det når fastlegene utreder. Fastlegene er helt avgjørende for kvaliteten i tilbudet til den enkelte pasient. De er veien inn i spesialisthelsetjenesten og må spille på lag med de offentlige helse- og omsorgstjenestene. Mange er fornøyd med fastlegeordningen, men mange er ikke spesielt fornøyd med sin egen fastlege. Det handler ofte om tilgjengelighet og service: Får jeg time når jeg trenger det, snakker hun med meg, eller ser hun inn i skjermen. Ser hun meg egentlig og forstår hva jeg har behov for? Ser hun hele mennesket? Den nye fastlegeforskriften tydeliggjør kommunens og fastlegens ansvar og definerer noen kvalitetskrav. Det er bra! Økt bruk av selvbetjeningsløsninger og ny teknologi kan være noe av svaret og gi både pasienter og leger en enklere hverdag. Uten en velfungerende fastlegeordning vil vi ikke lykkes i arbeidet med økt kvalitet og pasientsikkerhet.

Norske helsetjenester skal ha god kvalitet, være tilgjengelige innenfor en forsvarlig ventetid, og folk skal få hjelp og behandling, uavhengig av bakgrunn og bosted. Vi har i stor grad lyktes med disse målene i Norge. Men våre gode helsetjenester kan bli enda bedre. Ofte handler kvalitet om enkle grep. I merknadene vises det til forsøk med sjekklister for kirurgi, som har vist at man i stor grad kan forebygge skader ved inngrep. Å ta i bruk slike verktøy bør være en selvfølge. På andre områder kreves mer – kulturendringer og systemer som gjør at vi lærer av feil. Arbeiderpartiet er opptatt av å utvikle norske offentlige helsetjenester fra å være blant verdens beste til å bli de aller beste. Vi er opptatt av kvalitet og pasientsikkerhet fordi det er viktig for pasienten, ikke som et argument for å erstatte et solid offentlig tilbud med kommersielle tilbud.

Vi registrerer at pasientskader, sykehusinfeksjoner og feil legemiddelbruk brukes i kampen for kommersialisering av helsetjenestene. Det er synd, for feil er feil. Dem må vi ta, og vi tar dem på stort alvor. Men det er ingenting, absolutt ingenting, som tilsier at det blir flere feil i offentlige helsetjenester enn i private – tvert imot!

Sonja Mandt (A) [11:13:16]: Våre allerede gode helse- og omsorgstjenester kan bli enda bedre. Jeg er glad for at vi nå diskuterer pasientsikkerhet og kvalitet i en stortingsmelding, og at det kommer opp enda flere gode tiltak, slik at vi kan bli enda bedre.

Når vi snakker om pasientsikkerhet og kvalitet, snakker vi ofte om skjemaer som skal sendes inn eller fylles ut, registeringer som skal gjøres – og rapporter om ditt og datt. Det er klart at det må til, og det er helt nødvendig. Men jeg er opptatt av hvem som skal gjøre det, hvem som skal bedre den kvaliteten og sørge for god pasientsikkerhet. De som har det første møtet, er de som kan forhindre infeksjoner og sette i verk gale eller riktige tiltak. Hver dag skjer det feil i norsk helsevesen. Noen feil får små konsekvenser, andre får konsekvenser som er store og dyptgripende for den eller de som er involvert. Det får også konsekvenser for den som gjør feilen. Vi får aldri et helsevesen der det ikke gjøres feil. Det er mennesker som behandler mennesker, ofte i pressede og stressede situasjoner, og vi kan feile. Det må heller ikke skapes frykt for det å feile, sånn at vi lar være å gjøre ting. Alle feil kan imidlertid være god læring, og det kan gjøres bedre neste gang.

For å unngå mest mulig av dette er kompetanse og kompetansebygging for ansatte på alle nivåer viktig, fra den ufaglærte assistenten til legen og den som er leder – slik statsråden viste gode eksempler på. Den rød-grønne regjeringen har satset på kompetanseoppbygging og flere hender i arbeid, særlig innenfor de kommunale omsorgstjenestene. Kompetanseløftet 2015 har gitt mange ansatte nytt påfyll, ny kunnskap. Demensomsorgens ABC har styrket kvaliteten til demente, og undervisningssykehjemmene har gitt økt kompetanse i kommunene og styrket hjemmesykepleien gjennom satsing på kunnskap og undervisning, for både i kommuner og på sykehus er pasientsikkerheten og kvaliteten riktig å styrke. Mange kommuner tilbyr ufaglærte opplæring som fagarbeidere, som min egen kommune, Larvik, har gjort gjennom TOPP-prosjektet. De har utdannet mange til helsefagarbeidere og fått økt kvalitet på tjenesten. MIKS-prosjektet, et annet Larvik-tiltak, rekrutterer blant fremmedspråklige ufaglærte som kan gå inn i TOPP-prosjektet etterpå og bli helsefagarbeidere. På den måten kan kommunene øke kvaliteten i pasienttilbudet og øke antall faglærte på en god måte samtidig.

Jeg har vært opptatt av at helsepersonell ikke skal kunne dra rundt i ulike land og behandle pasienter dersom de har gjort graverende feil i tjenesten sin. Det er dårlig pasientsikkerhet. Derfor foreslo jeg i 2011 i Nordisk råd-sammenheng å innføre et elektronisk register, der helsepersonell med anmerkninger kunne stå oppført, f.eks. om de hadde mistet autorisasjonen, eller om de hadde gjort grove feil i tjenesten. Vi har sett flere eksempler på at det skjer, og det går ut over pasientsikkerheten. Ofte er grunnen mangel på helsepersonell, for rask utsjekking av referanser eller dårlige referanser. Det går ut over pasienten. Det er noen utfordringer med å få til et slikt register, bl.a. ulik lovgiving og autorisasjonskrav. Men jeg vet nå at det i EU, på initiativ fra svenske myndigheter, arbeides med en slik ordning. Jeg håper at Norge vil være med på dette, og at man ikke bare får et register i nordisk sammenheng, men også i Europa.

Vi har et flott helsevesen med mange flinke folk som gjør sitt beste hver dag. Det må vi bygge videre på og finne gode løsninger som gjør helsevesenet vårt enda bedre. Kvalitet og pasientsikkerhet kommer til å være et kontinuerlig arbeid, for ingen er ufeilbarlige. Som jeg sa tidligere, kommer feil fortsatt til å skje. Men med de tiltakene som ligger i stortingsmeldingen, og de tiltakene som er foreslått videreført under behandlingen, kommer vi til å bli enda bedre. Pasientsikkerheten og kvaliteten kommer til å bli enda bedre i det norske helsevesenet.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Arild Stokkan-Grande (A) [11:17:49]: På NRK Puls i går kunne vi følge Thor Kristian Fosstveit. Han ble lungetransplantert etter ett års ventetid. Etter at han ble lungesyk i 2008, hadde han hyppige lungebetennelser, ofte en gang hver måned. Hver gang måtte han på sykehus. Det var fantastisk å følge operasjonen og se den kvaliteten vi har i norsk helsevesen. Men han var ikke ferdig etter operasjonen. Etterpå ventet en lang opptreningsperiode. Da fikk han hjelp fra det norske helsevesenet. Jeg satt helt fengslet foran tv-en da vi kunne følge denne prosessen. Det er imponerende å se den kvaliteten vi har på norske sykehus. Det å se at lungene fyltes av luft ved hjelp av kyndige hender – fra topp fagfolk i verdensklasse – var vakkert.

Det andre jeg tenker på, er at når en trenger hjelp, spør vi ikke om forsikring eller personlig økonomi. Dette er fellesskapets måte å ta ansvar for hverandre på. Jeg synes det er oppsiktsvekkende og skuffende at ikke opposisjonen anerkjenner dette, og at man ikke engang kan bli med på de innledende merknadene i innstillingen, der det står at flertallet mener Norge har gode helse- og omsorgstjenester takket være sterke fellesskapsløsninger.

For ikke lenge siden besøkte jeg Sykehuset Levanger, som nettopp har åpnet en ny intensivavdeling i norgesklasse. Det er en stor investeringsvilje i norske sykehus fordi de nå får beholde overskudd og bruke det til investeringer der de ser behov. Det henger jo ikke sammen med det bildet Fremskrittspartiet prøver å male også i denne debatten, hvor man påstår at denne regjeringen ikke lytter til fagfolk. Vi ser økt investering, vi ser økt kvalitet, vi ser tydeligere styring, og det gir oss alle sammen økt trygghet.

Vi har mange uheldige hendelser – 1 000 dødsfall og mange skader. Åpenhet om dette er viktig, fordi det angår oss alle. Statsråden er godt i gang i det jeg vil si er et imponerende tempo. Per Arne Olsen prøver fra denne talerstol å forsøke å latterliggjøre de styringsverktøyene vi har. Det er ikke særlig imponerende. Han påstår at han er opptatt av handling – men hva slags handling? Det tydeligste skillet vi ser mellom de rød-grønne og høyrepartiene, er jo ønsket fra høyresiden om å flytte penger fra det offentlige helsevesenet over til private aktører. Det vil også føre til at kompetanse flyttes over til private.

Karin Yrvin (A) [11:21:08]: Da undertegnede og representanten Per Arne Olsen hadde samråd med brukerorganisasjonene innen psykisk helse, fortalte en av deltagerne om sin erfaring. Han hadde vært i psykose og beskrev det som noe som for ham var en åndelig opplevelse, hvor han følte tette bånd til naturen. Det han ble møtt med, var et helsevesen med tvang og medisiner. Det ble feil for ham. Han er en av brukerne innenfor psykisk helsevern som har stilt seg bak et opprop for medisinfrie tilbud. Han vil ha større brukermedvirkning i behandlingen. Faktisk har mange av våre møter med dem som er sårbare for sykdom, vært preget av historier hvor de ønsker økt innflytelse på hvordan de skal leve med sin egen tilstand, og hvordan de skal behandles. Noe av det de tar opp, er ønsket om å bli behandlet med verdighet.

Meldingen fastslår målet regjeringen har for å utvikle en mer brukerorientert helse- og omsorgstjeneste. Behovet hos pasienter, brukere og pårørende skal være utgangspunkt for beslutninger og tiltak. Brukerne skal bli ivaretatt, sett og hørt. Dette må bli mer enn bare ord – og det vet jeg det er for helseministeren. Helse- og omsorgsdepartementet har lagt grunnlag for en aktiv brukerrolle på begge nivåer i tjenestene gjennom lover, meldinger, veiledere, oppdragsdokumenter og retningslinjer.

I meldingen er det lagt vekt på en mer aktiv pasient- og brukerrolle som et sentralt element i kvalitetsarbeidet. Det innebærer at det skal tilrettelegges for at bruker/pasient kan ta et aktivt grep om egen tilfriskningsprosess og egen livssituasjon. Dette igjen forutsetter at bruker og behandler inngår i et likeverdig samarbeid hvor brukerens verdier, erfaringer og profesjonell kunnskap går hånd i hånd. En slik endring krever omstilling og opplæring i nye arbeidsformer, også gjennom tilskudd til bl.a. brukerorganisasjoner, selvhjelp og Verktøykassa for brukermedvirkning. Med disse tiltakene bidrar regjeringen til å styrke brukerperspektivet på det psykiske helsevernområdet.

Selv om mye har blitt bedret, er vi ikke i mål. Mens brukermedvirkning på systemnivå er godt etablert, er det en lang vei å gå før brukerne alltid får medvirke reelt på individnivå i møte med tjenestene. Det er de historiene vi hører. Det konkrete arbeidet for å endre dette og dermed bedre kvaliteten i tjenesten må skje ute i virksomhetene. Systematisk kvalitetsarbeid er et ansvar for ledere på alle nivåer i tjenestene, og det er bra at statsråden har gitt tydelige styringssignaler til de regionale helseforetakene om dette. Slik oppnår en verdighet og medvirkning og større grad av pasientsikkerhet innen psykisk helsevern.

Tove Karoline Knutsen (A) [11:23:59]: Vi behandler i dag ei svært viktig melding som oppsummerer denne regjeringas systematiske arbeid for styrket kvalitet, bedre pasientsikkerhet og færre uønskede hendelser i helsevesenet. For å oppnå dette har regjeringa tatt mange grep, bl.a.:

• vektlegging av en mer aktiv pasient- og brukerrolle

• større åpenhet om kvalitet og pasientsikkerhet

• spesifikke krav til bedre kvalitet i tjenestene

• innføring av nye og sikre behandlingsmetoder.

For å styrke arbeidet med kvalitet og sikkerhet ble en nasjonal enhet for pasientsikkerhet etablert ved Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten i 2007. Den nasjonale pasientsikkerhetskampanjen I trygge hender, som startet i 2011, ser ut til å ha gitt gode resultater, og skal fortsette.

Denne regjeringa er den første som virkelig setter pasientsikkerhet på dagsordenen. Lite var gjort før den rød-grønne regjeringa startet sitt arbeid. For eksempel kom den før omtalte Peter F. Hjorts rapport om pasientskader allerede i 2003, uten at den daværende borgerlige regjeringa tok spesielle initiativ. Jeg er derfor glad for det systematiske arbeidet som nå gjøres.

Kvalitetsarbeidet må favne bredt. Helsesektoren må ha som mål at tjenestene skal ha god kvalitet, være tilgjengelige innenfor forsvarlig ventetid, og at alle skal få helsehjelp, uavhengig av sosial bakgrunn og bosted. Norsk helsetjeneste kommer svært godt ut på internasjonale målinger om behandlingskvalitet. Nå innfører vi tiltak som ytterligere kan styrke kvalitetsarbeidet. Jeg vil spesielt nevne stortingsmeldinga om regjeringas IKT-strategi, som nylig ble lagt fram i Stortinget, ei melding som for øvrig har blitt svært godt mottatt i alle deler av helsesektoren. Den strategien som her beskrives, vil gi hele helse- og omsorgssektoren nye, effektive IKT-verktøy for trygg og sikker kommunikasjon.

Jeg er overbevist om at det eneste som fullt og helt kan sikre norske pasienter og brukere, er sterke fellesskapsløsninger. Den offentlige helse- og omsorgssektoren må definere ressursbruken og være hovedleverandør av tjenester til det norske folk. Jeg har for lengst notert meg at høyrepartiene går inn for en modell med utstrakt privatisering og kommersialisering av pleie- og omsorgssektoren, en politikk som all forskning og erfaring viser gir dårligere og dyrere tjenester på sikt i de landene som har prøvd seg på en sånn politikk. I tillegg vil de samme partiene innføre tilbudsdrevne sykehustjenester, med fri etableringsrett for private, kommersielle tilbydere, som fritt skal kunne sende regninga til det offentlige – uten noen form for avtale på forhånd om hva man skal gjøre, og hvor man skal gjøre det. Det vil innebære en oppsplitting av tjenestene, gi økt byråkrati og vanskeliggjøre kontroll av den samlede kapasiteten og kvaliteten. Jeg er rett og slett bekymret for hvordan den pasientsikkerheten vi alle ønsker, kan ivaretas under et sånt regime.

Sonja Irene Sjøli (H) [11:27:11]: Representanten Knutsen fortsetter sin oppkonstruering og uriktige fremstilling av Høyres forslag om fritt behandlingsvalg. Gang på gang gjentar hun det i ulike sammenhenger, og det er jo like før hun tar fram gitaren og tonsetter innlegget sitt. Jeg tipper at det ikke blir noen bestselger – men de får bare holde på.

Det Høyre er opptatt av, er å ta vare på verdiene av at alle har rett til det samme helsetilbudet, uavhengig av økonomi. Det er en viktig del av den nordiske modellen. Da må vi ta i bruk nye ideer og bedre løsninger. For hvorfor skal ikke alle som er vurdert til å ha rett til nødvendig helsehjelp, ha den samme muligheten som dem som har helseforsikring, til å velge også private tilbud? Medlemskap i folketrygden bør være nok – det offentlige må betale. Vi må ta i bruk den ledige kapasiteten hos de ideelle og private for å få ned helsekøene og ventetiden. Da forsvinner behovet for helseforsikringer, og folk kan velge – uavhengig av tykkelsen på lommeboken.

Høyre mener selvsagt ikke – og det vet jo også posisjonspartiene – at pasientene skal få definere sine egne behov for behandling, og at private dermed kan skape et behov gjennom å få pasienten til å føle seg syk. Fastlegen er, og skal være, den første portvakten til spesialisthelsetjenesten. Henvisningen må komme derfra. Vurderingen av henvisningen må skje innenfor de rammene som er i dag, både når det gjelder prioriteringsforskriften, og hvem som kan vurdere. Men når pasienten er vurdert til å ha behov for nødvendig helsehjelp – gruppe 1 og 2 – må pasienten fritt kunne velge behandling på alle godkjente behandlingsinstitusjoner. Institusjonen må gjøre det innenfor den prisen som er fastsatt av det offentlige.

Hverken den enkelte eller samfunnet har noe å spare på at pasienter venter med å få innfridd sin rett til behandling. Den enkelte mister livskvalitet, samfunnet går glipp av den enkeltes arbeidsinnsats. En har kanskje behov for hjemmehjelp og opplever at helsen svekkes på andre områder – slik at en blir enda mer hjelpetrengende.

Det er dette Høyres forslag om fritt behandlingsvalg handler om.

Håkon Haugli (A) [11:29:46]: Det var representanten Per Arne Olsens innlegg som fikk meg til å tegne meg igjen.

Jeg mener det i denne debatten er viktig at vi finner en balanse mellom det å ta feilbehandling på dypt alvor og på den annen side å erkjenne at det skjer veldig mye bra i norske helsetjenester, og at folk har god grunn til å være trygge. Jeg synes ikke representanten Olsen helt fant den balansen, han tegnet et veldig mørkt bilde av norske helsetjenester – et bilde som er galt. I tillegg bagatelliserer han risikoen for overbehandling.

I merknadene viser flertallet til undersøkelser fra USA som tyder på at 30 pst. av alle helseutgifter der skyldes overbehandling. Overbehandling øker helseutgiftene, men kan i verste fall også være helseskadelig for pasienten. Vi må ha et bevisst forhold både til underforbruk, feilbehandling og overforbruk. Arbeiderpartiet mener at kunnskapen fra USA er direkte relevant i diskusjonen om kommersialisering av norske sykehus. Det er grunn til å tro at overbehandling blir et større problem jo større innslag man får av profittdrevne helsesystemer, der helsetilbyderne har egeninteresse av å gi pasienten mye behandling. Risiko for overbehandling er nok et argument mot kommersialisering av norske helsetjenester.

Først og fremst er god kvalitet viktig for pasienten. Samtidig kan god kvalitet også være god økonomi, dette gjelder også i helse- og omsorgstjenesten. Medisinske skader, feildiagnoser, sykehusinfeksjoner, unødvendige komplikasjoner, re-operasjoner og dårlige arbeidsprosesser må tas på alvor fordi det handler om pasienter, men også fordi det kan være store kostnadsdrivere. Hver sykehusinfeksjon medfører i snitt fire dagers forlenget sykehusopphold.

Til slutt: En helse- og omsorgstjeneste av god kvalitet handler om kvaliteten på hvert enkelt tiltak, men også om en helhet som bidrar til flest mulig leveår med god helse. Fredag kom stortingsmeldingen om morgendagens omsorg, og folkehelsemeldingen er varslet førstkommende fredag. Disse to meldingene og den vi behandler i dag, legger til sammen grunnlaget for en videreutvikling av velferdsstaten basert på solide fellesskapsløsninger.

I motsetning til representanten Sjøli vil jeg gjerne høre den tonesatte versjonen av Tove Karoline Knutsens innlegg, og jeg spår at den blir en hit den 9. september.

Laila Dåvøy hadde her overtatt presidentplassen.

Tove Karoline Knutsen (A) [11:32:21]: Det er litt for kort tid til at denne melodien og komposisjonen er ferdig, men det er mulig at den kommer.

Høyre må være ærlig. Partiet har ikke bare fastslått det som de kaller for fritt behandlingsvalg, partiet har slått fast at de ønsker fri etableringsrett. De som i alle land er ute og posisjonerer seg i forhold til det, er de store kommersielle helsekonsernene med adresse skatteparadis. Det er de som nå søker nye markeder for sine investeringer, og de har et mål – det er veldig tydelig – og det er mest mulig avkastning på hver investert krone. Det skal jeg ikke kritisere dem for, det må være lov når man driver butikk, men jeg kritiserer Høyre for at de sender en «torpedo» inn i den norske helsesektoren og inn i fellesskapsløsningene som jeg trodde vi alle var for.

Etableringa skal altså, igjen ifølge Høyres program, kunne skje der aktørene sjøl vil – noe som vil favorisere de mest folkerike områdene – innenfor de helsetjenestene og behandlingsmetodene som de sjøl ønsker og uten at man inngår noen avtale på forhånd med politiske vedtak eller offentlige aktører. Det har Høyre gjentatt gang på gang, og jeg kan ikke skjønne at man ikke kan være ærlig nok til å si det. Dette vil føre til tapping av offentlige ressurser. Det er ikke sånn at vi har en hel hær av mennesker – fagkompetente mennesker – som bare står og venter på å få «toge» inn i de private sykehusene. De må tas fra det offentlige. Jeg ser veldig mørkt på situasjonen for den landsdelen jeg kommer fra, som ikke vil være den favoriserte landsdelen for dem som skal tjene mest mulig penger. Høyres løsninger vil føre til større ulikhet mellom regioner og landsdeler og mellom ulike pasientgrupper, og et sånt helsevesen vil jeg ikke ha.

Aksel Hagen (SV) [11:34:49]: La meg fortsette litt der Tove Karoline Knutsen sluttet. Jeg er også fasinert av denne diskusjonen, og jeg hører at Sonja Irene Sjøli bruker formuleringa «den» ledige kapasiteten – som om det ikke skal være noen vekst på tilbudssida. Det er et eller annet der i dag som er privat, og det er «den» som nå liksom skal utnyttes. Jeg mener, som Tove Karoline Knutsen, at her er det en fri etableringsrett som vil bli slått fast – på samme måte som vi har diskusjon om skole. Når det gjelder privatskole, kan det også høres ut som at det bare skal være en liten mulighet for å få til noen private tilbydere i tillegg, men ved å gjeninnføre dette lovverket vil det i praksis også der bli en fri etableringsrett – med visse muligheter for å «skurre» litt fra fylkeskommunen, men heller ikke mer.

Så er det en diskusjon om finansiering, og da er det artig å invitere dem som er i salen her i dag, til å høre litt hvordan vi har den diskusjonen når det gjelder å finansiere kommunesektoren, for der sier Fremskrittspartiet det samme som Høyre sier her nå, at innbyggeren, brukeren, skal være 100 pst. statsfinansiert, så skal vedkommende kunne melde sine behov – innenfor skole, barnehage, helse, eldreomsorg eller hva det måtte være – og så skal det behovet tilfredsstilles, og det er automatisk betalt fra staten. Der protesterer Høyre veldig. Der gir Høyre full makt til tilbyderen – kommunen – og mener at den rød-grønne regjeringa i for liten grad gir kommunen frihet til sjøl å bestemme hva slags tilbud en skal gi sine innbyggere og brukere. I kommunefinansieringsdebatten er Høyre og Fremskrittspartiet faktisk motpoler. Her er de tydeligvis helt enige og velger Fremskrittsparti-løsningen.

Per Arne Olsen (FrP) [11:36:59]: La meg få lov til å begynne med å følge opp representanten Hagen med å si at det å velge Fremskrittsparti-løsningen stort sett er et godt valg, og jeg kan anbefale flere å gjøre det både når det gjelder kommunepolitikk og når det gjelder helsepolitikk.

Grunnen til at jeg ba om ordet, er ikke bare å kommentere musikkferdighetene til representanten Knutsen. Jeg er ikke sikker på, uansett tonesetting, at dette kommer til å bli den største hiten hennes, og jeg er ikke sikker på at det kommer til å bli spellemannpris – til det har hun laget altfor gode ting tidligere.

Jeg ba om ordet fordi både representanten Haugli og representanten Stokkan-Grande var innom mitt innlegg og ga inntrykk av at jeg malte et sort bilde. Jeg brukte faktisk de første tre minuttene av mitt innlegg til å skryte av meldingen og av det regjeringen har foreslått. Det kan virke som at det var en viss selektiv hørsel ute og gikk. Men så presenterte jeg et bilde av en del av de utfordringene som norsk helsevesen står overfor, og det var direkte sitater fra denne meldingen og innstillingen vi behandler i dag – både infeksjonsfaren, legemiddelbruken, pasientundersøkelsen som viste dårlig skår på ventetider, informasjon, koordinering osv. Alt det jeg leste opp, er faktisk ting fra selve innstillingen – som vi alle sammen deler. Det er noe av utfordringen her; at vi faktisk skal ta tak i de tingene som ikke fungerer så bra i norsk helsevesen. Vi er enige om at veldig mye er bra, men vi skal gjøre noe med det som må tas tak i. Jeg er ikke med på at jeg har tegnet et bilde som ikke er korrekt, jeg forsøker å tegne et bilde av de utfordringene som norsk helsevesen står overfor, og som vi alle sammen i denne sal bør ta tak i. Da har jeg tillatt meg å påpeke at den største utfordringen i norsk helsevesen ikke er overforbruk eller overbehandling – uansett hva som står i den amerikanske rapporten – men med over 250 000 mennesker i kø for behandling i dette landet, og med at de som står i kø, står der lenger enn noen gang, tror jeg ikke hovedfokuset vårt skal være at vi overbehandler pasienter. Jeg er ganske overbevist om at det er mye vi kan gjøre. Det vil redusere pasientskader, det vil også resultere i at mennesker kommer kjappere tilbake fra sykehusene, og det vil være en god politikk for dette landet.

Sonja Irene Sjøli (H) [11:39:52]: Jeg vil ikke beskylde mine kolleger for å være tungnemme, men jeg er litt overrasket over at det ikke er mulig å fatte og høre det som ligger i Høyres forslag. Jeg skjønner at det snart er valg, og at de har en interesse av både å overdrive og feilinformere om Høyres forslag. Men det som kanskje overrasker meg mest, er at de har så liten tiltro til det offentlige helsevesen at de tror både fagfolk og pasienter vil flykte fra det offentlige helsevesen hvis det blir etablert et fritt behandlingsvalg, for det må jo være det som ligger i det.

Jeg kan prøve å gjenta: Pasientene skal ikke definere sine egne behov, og: De private skal ikke kunne skape et behov gjennom å få pasientene til å føle seg syke. Fastlegen er og skal være den første portvakten til spesialisthelsetjenesten. Henvisningen må komme derfra, og vurderingen av henvisningen må skje innenfor de rammene som er i dag, både når det gjelder prioriteringsforskriften og hvem som kan vurdere. Men når pasienten er vurdert til at det er behov for nødvendig helsehjelp, må pasienten fritt kunne velge behandling i alle godkjente behandlingsinstitusjoner, for det skal godkjennes av det offentlige, og det må gjøres til den prisen som er fastsatt av det offentlige.

Jeg gjentar også at verken den enkelte eller samfunnet har noe å spare på at pasientene må vente med å få innfridd sin rett – sin soleklare rett – til, i henhold til prioriteringsforskriften, å få vurdert om de har rett til behandling. Det er bedre at de får behandling og kommer seg tilbake til jobb, kommer seg tilbake til en hverdag. Vi skal senere her i dag diskutere rehabilitering. Der har jeg forstått at regjeringen går inn for fritt rehabiliteringsvalg, så hva er forskjellen?

Arild Stokkan-Grande (A) [11:42:22]: Det er lett å si seg enig ut fra de eksemplene som Per Arne Olsen bruker, men forskjellen er at vi bruker dette for å styrke norsk helsevesen, mens Per Arne Olsen og Fremskrittspartiet bruker dette som eksempler på hvorfor man vil plukke bort vesentlige sider ved den norske modellen – det er den store forskjellen. Representanten Sjøli mente at Tove Karoline Knutsen burde finne fram gitaren og tonesette sitt budskap. Her er det ikke nok med gitar, her må vi fram med basun.

For det første deler ikke høyresiden de rød-grønnes mål om at tjenestene skal ha god kvalitet, være tilgjengelige innen forsvarlig ventetid, og at tilbudene skal nå ut til alle uavhengig av sosial bakgrunn og bosted. For det andre fremmer de forslag som vil suge midler og kompetanse fra de offentlige sykehusene og føre dem over til det private. Midlene vil flyttes over, og hvor skal personalet komme fra? Jo, det vil være folk som i dag jobber i det offentlige helsevesenet. For det tredje: Når vi kobler dette sammen med høyresidens forslag om skattekutt og en modell for kommuneøkonomi, da er det såpass alvorlig at vi må si fra. Det gir ikke folk mer trygghet. Det gir ikke frihet for alle. Det gir først og fremst frihet for de ressurssterke. Det hadde vært greit om høyresiden var ærlig på at det er det den faktisk ønsker: Økte forskjeller og først og fremst frihet for de få ressurssterke.

Are Helseth (A) [11:44:11]: Pasientsikkerhetsarbeidet i Norge går fremover og raskere nå enn tidligere. Denne representant hadde den 19. april 2010 en interpellasjon til helseministeren om temaet. Bakgrunnen for interpellasjonen var at situasjonen med uheldige hendelser hadde vært kjent i ti til femten år, men storsamfunnet hadde lagt et kollektivt slør over dette. Ikke på noe annet område i tjenestene vil ny og sterkere innsats kunne redde flere liv enn akkurat her. Vi har så mye kunnskap om hvordan vi skal få det til, men det er også noen veldig krevende målkonflikter.

Vi vet at høy innmelding av feil gir mulighet for læring og færre skader. Vi vet også at feil utløser vår kulturs refleks for reaksjon og straff. Det er veldig forståelig i mange sammenhenger, men det er ikke forenlig med en høy meldefrekvens. Derfor er det viktig at vi nå tar oss tid og gjør den brede utredningen av hvordan samfunnet skal følge opp alvorlige hendelser. Det er etter min vurdering mye politikk i temaet pasientsikkerhet, men jeg mener også at det er mer tverrpolitikk enn noe annet. Derfor vil jeg anerkjenne det gode innlegget fra Kristelig Folkepartis representant. Jeg er enig. Dette er så viktig at vi må ha langsiktighet. Vi må bygge sikkerhet for pasientene med sten på sten, og pasientsikkerhetsområdet er et veldig godt område for tverrpolitisk samarbeid.

Statsråd Jonas Gahr Støre [11:46:13]: Når det gjelder hovedsaken i dag, vil jeg for min del og på vegne av regjeringen si at jeg er tilfreds med den debatten vi har hatt om pasientsikkerhet, og med enigheten det er om de tiltakene vi har foreslått. Det er uenighet om vektingen av noen av tiltakene. Det tar vi med oss, og jeg velger å tolke det som at det er litt ulik tilnærming til samme ambisjon. Her får vi et godt grunnlag for å arbeide videre, særlig det arbeidet som har vært påpekt av flere, med å følge opp helsetjenesten som er i kommunene. Der gjenstår det mye arbeid, og det skal vi følge opp i samarbeid med dem.

Så vil jeg si til representanten Sjøli at jeg ikke tror representanten skal legge til grunn at vi er tungnemme, eller at vi har problemer med å forstå. De spørsmålene som vi har tillatt oss å stille til forslaget om fritt behandlingsvalg, er ikke spørsmål som vi dikter opp politisk. Jeg har respekt for og tror Høyre fremmer disse forslagene fordi de genuint mener det er bra for pasientene, at det er bra for helsevesenet, og at det er bra for de fremtidige tilbud. Det legger jeg til grunn. Men det er jo ikke bare opposisjonen som stiller spørsmål ved hva denne ordningen innebærer. Det er det en lang rekke fagfolk som også gjør, fra helseøkonomer til de jeg møter på mange sykehus. De stiller spørsmål ved prioriteringsrekkefølgen. Hva vil være virkeligheten rundt den prioriteringen som i realiteten vil skje, når man kan oppsøke et privat tilbud for de enkelte lidelsene og skyver de mindre enkle nedover på listen? Hva er kostnadene ved alt dette? Det er meget uklart, og det forstår jeg også at Høyre er uklare på. Hva vil være konsekvensen for helsepersonell? Jeg tror helsepersonell trives godt i offentlige sykehus, men det er klart at når det etableres private tilbud, kan det skje ting med både lønn og arbeidsbetingelser, noe som vi ser på flere felt allerede, og som kan påvirke det. Situasjonen ved våre store sykehus er den at personell er en kritisk faktor på flere områder. Og hva er konsekvensen for det representanten Tove Karoline Knutsen sier om fordeling landet rundt? Hvilke deler av landet er det dette vil være aktuelt for?

Det siste spørsmålet er: Skal man på en måte sette en strek og si «dagens tilbud»? Ofte sier man at alle gode krefter skal bidra, og det høres ut som en hyggelig dugnad i lokalsamfunnet, men det må jo være rett for andre å etablere seg og tilby tjenester for de avklarte rettighetene pasientene har fra sykehusene, og se det som et marked. Det er summen av alt dette som gjør at vi tillater oss å stille kritiske spørsmål til hva det vil gjøre med norsk helsevesen, med likeverdigheten i norsk helsevesen og med de offentlige sykehusenes stilling, som jo skal betale for alt dette.

Bent Høie (H) [11:49:09]: Det er som om det er litt omvendt: Regjeringen spør og spør og Høyre svarer og svarer, men det virker ikke som svarene går helt inn. Dette får vi – både helseministeren og undertegnede – rikelig anledning til å diskutere dette i et eget seminar på torsdag, og da når vi kanskje fram med noen av svarene.

Det som i hvert fall er viktig å ha med seg som et vesentlig grunnlag, er at Høyre ikke foreslår en modell der den enkelte pasient skal kunne velge å gå til et privat sykehus uten at henvisning er vurdert av det offentlige systemet. Det er heller ikke de som har kommersielle interesser som avgjør pasientenes rettigheter. Dermed skiller dette systemet seg vesentlig fra systemet i USA, som er trukket fram som et skremmebilde her. Og det er jo det som er hele Høyres poeng: Vi mener at prioriteringen skal foregå når pasienten får tildelt en rett. Hvis da Arbeiderpartiet ønsker en diskusjon med Høyre om dagens prioriteringsforskrift, om innholdet i den ikke er god nok med hensyn til å sikre en god prioritering, så stiller Høyre opp i en slik diskusjon når som helst, for dette mener vi er en viktig diskusjon. Jeg har også registrert at regjeringen har satt ned et eget utvalg som skal se på dette, og det støtter Høyre fullt ut.

Utfordringen med overbehandling er også en utfordring i dagens system. All data som vi har på overbehandling fra Norge, baserer seg jo på at dette er innenfor et offentlig system, der vi ser en betydelig variasjon mellom ulike offentlige sykehus i behandlingen av de samme lidelsene. Og det er det jo grunn til å stille spørsmål ved – er det de kommersielle interessene til Helse Førde som gjør at de opererer betydelig flere skuldre enn Helse Stavanger? Nei, det er ulikhet i faglig vurdering f.eks. Derfor er dette et grunnleggende problem knyttet til pasientsikkerhet og kvalitet, som vi er nødt til å ta fatt i, uavhengig av om en innfører ordningen med fritt behandlingsvalg eller ei, og uavhengig av om vi har et helt offentlig helsevesen, som ingen partier går inn for, eller om vi også åpner opp for noe mer private, som Høyre går inn for. Dette må vi gjøre ved å se på hva det er som skaper denne ulikheten i den faglige vurderingen, helt uavhengig av om den er offentlig eller privat.

Så er det selvfølgelig også viktig å sikre kvaliteten på de private tilbudene som vil bli etablert – og som er etablert. Det er også derfor Høyre og Fremskrittspartiet i dag går imot det som den rød-grønne regjeringen er for, nemlig et frislepp av etablering av private spesialister og sykehus, der en fjerner godkjenningsordningen for disse, mens Høyre og Fremskrittspartiet i dag foreslår å etablere en ny og forbedret godkjenningsordning, nettopp for å sikre kvaliteten på de private tilbudene, mens den rød-grønne regjeringen går inn for et frislepp av etablering av private sykehus i Norge.

Statsråd Jonas Gahr Støre [11:52:26]: Nå var jeg veldig innstilt på ikke å ta ordet, men jeg har en kommentar til akkurat det siste: Apropos å være tungnem osv., så kan jeg bare avkrefte representantens inntrykk, som han eventuelt måtte ha fått, av at vi er for et frislepp av etablering av private tilbydere. Det spørsmålet vi har reist, er hvorvidt denne godkjenningsordningen vi har i dag, er et egnet virkemiddel til det den skal være, nemlig å sikre kvalitet i alle helsetilbud i landet. Jeg registrerer at en del som etablerer et privat sykehus kommer og sier at her er godkjenningsstempelet fra departementet – vi er som alle andre. Men det jeg registrerer, er at vi har en lang rekke virkemidler til å kontrollere, føre tilsyn med og godkjenne sykehuspraksis i Norge. Og vi gjennomgår dette, vi sørger for å gjøre det slik at befolkningen kan være trygg. Så jeg tror – for å være litt spiss – det er dette som ligger representantens hjerte nærmest, nemlig et frislepp av private tilbud. Det kommer ikke som følge av handlinger fra oss; det måtte eventuelt være som følge av et annet flertall.

Bent Høie (H) [11:53:38]: Jeg baserer min uttalelse på en lovproposisjon som ligger til behandling i komiteen, der regjeringen tar til orde for å avskaffe dagens godkjenningsordning av private sykehus. Den skal erstattes med at en skal inngå avtaler med helseforetakene – de som skal ha offentlig refusjon, skal selvfølgelig ha det, som i dag – og ellers skal de kunne ha tilsynsmyndighet som sådan. Men det betyr at private kommersielle sykehus kan etablere seg i Norge uten å ha blitt vurdert av det offentlige i forkant, uten å ha tilfredsstilt noen kvalitetskrav.

Jeg er enig med helseministeren i at dagens godkjenningsordning ikke er god nok, men svaret på det er jo ikke å avskaffe godkjenningsordningen, men å forsterke godkjenningsordningen, nettopp for å sikre kvaliteten på tilbudet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.