Presidenten: Etter ønske fra utenriks- og forsvarskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Snorre Serigstad Valen (SV) [10:34:46]: (ordfører for saken): I dag ratifiseres – i hvert fall formodentlig, siden det er bred enighet i komiteen – valgfri protokoll til FN-konvensjonen av 10. desember 1984 mot tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. Norge undertegnet denne protokollen i 2003, og den trådte i kraft i 2006. Det er verdt å merke seg at det foreslås at Stortingets ombudsmann for forvaltningen, kjent som Sivilombudsmannen, utpekes som den nasjonale forebyggende mekanismen i samsvar med protokollens hensikt og funksjon.

Denne protokollen er et supplement til FNs torturkonvensjon, og det kan være verdt å nevne at FNs underkomité for forebygging av tortur skal kunne besøke alle steder i Norge, både i offentlig og privat regi, som bedriver frihetsberøvelse som definert i protokollen. I Norge vil det innebære både fengsler, selvfølgelig, og arrester, men også barnevernsinstitusjoner, utlendingsforvaring, altså Trandum, og militær arrest samt tvangstiltak og frihetsberøvelse overfor psykiatriske pasienter eller mennesker med rusmiddelproblemer.

Det er noe uenighet i komiteen vedrørende Sivilombudsmannens rolle. Der skriver Fremskrittspartiet – og jeg kan jo sitere merknaden fra Fremskrittspartiets medlemmer i komiteen – at de «støtter ikke regjeringens forslag om at Stortingets ombudsmann for forvaltningen skal fungere som nasjonal forebyggende mekanisme». De påpeker at «Sivilombudsmannen er et organ for Stortinget, og det bør derfor ikke være regjeringen som foreslår tilleggsoppgaver for ham», og de viser også til at flere høringsinstanser er skeptiske til denne ordningen. Til det er det verdt å nevne at Fremskrittspartiet tidligere har sluttet seg til denne ordningen, og da kan jeg jo lese opp fra Innst. 264 S for 2009–2010, der også Fremskrittspartiet er med på følgende merknad:

«Komiteen ber derfor regjeringen legge til rette for at Sivilombudsmannen skal kunne oppfylle de krav OPCAT stiller, slik at OPCAT snarest mulig kan ratifiseres.»

Derfor var vi av den overbevisning at dette er en sak det er enighet om i Stortinget, og jeg regner med at Fremskrittspartiet kan redegjøre for hvorfor de har snudd.

Da er det ikke særlig mer å legge til.

Karin S. Woldseth (FrP) [10:37:52]: Det må ikke være tvil om at vi selvsagt støtter ratifikasjonen. Det skulle bare mangle at ikke Norge som et av de landene som ratifiserte konvensjonen allerede i 1986, og et land som er meget høyt på banen hva gjelder hvordan andre land oppfører seg i forhold til tortur eller andre former for grusomheter, umenneskelig eller nedverdigende behandling, skulle ratifisere den frivillige tilleggsprotokollen. Og det er ikke et øyeblikk for tidlig, spør du meg: Syv år har gått siden protokollen trådte i kraft, så det er på høy tid at vi får ratifisert den.

Særlig i en verden hvor vold og tortur er en del av hverdagen i mange land, både fra organiserte kriminelle og – ikke minst – fra stat og myndigheter, er det svært viktig å ha en forebyggende mekanisme som faktisk kan gi råd og lytte til dem som er utsatt for overgrep fra myndigheter eller andre. Det er hele komiteen enig om. Norge har også signert og ratifisert den europeiske torturkonvensjonen og vært part av den siden 1989.

Europarådsdelegasjonen har nettopp sendt sitt forslag til nytt medlem av CPT til Strasbourg. Det arbeidet som gjøres der, er svært viktig, og at Norge er med, er nødvendig for å vise at vi tar denne problemstillingen på alvor. Vi har også våre utfordringer, som CPT har påpekt, når det gjelder både varetektsfengsling og tvungent psykisk helsevern. Det er greit at vi også får dette opp på et globalt nivå.

Det er helt riktig som saksordføreren sier, at vi skiller oss fra resten av komiteen når det gjelder den nasjonale forebyggende mekanismen. I likhet med flere av høringsinstansene støtter vi at en ny nasjonal institusjon for menneskerettigheter får denne oppgaven. Det er selvsagt flere grunner til det. I 2009 hadde vi en nasjonal institusjon for menneskerettigheter. Her ligger endringen – det kan jeg opplyse saksordføreren om. Nå skal vi opprette en ny. Da er det viktig å lytte til de instansene som faktisk blir berørt og som berøres, og det har vi gjort. Det er grunnen til at vi har et annet syn enn resten av komiteen.

Denne nasjonale institusjonen for menneskerettigheter er en institusjon som skal være uavhengig og fristilt politisk påvirkning i det hele tatt. Dessuten bør nettopp en forebyggende mekanisme ligge innenfor mandatet til denne nye institusjonen. I likhet med flere av høringsinstansene liker vi heller ikke sammenblandingen av rollene. Jeg vil også understreke at jeg ikke på noen måte ønsker å sette spørsmålstegn ved Sivilombudsmannens integritet og tillit. Men ønsket er at vi holder de ulike tingene fra hverandre.

Vi har ikke noen alternative forslag i dag. Det kommer vi tilbake til når bevilgningsvedtak og lovendringer kommer.

Ine M. Eriksen Søreide (H) [10:41:38]: Kampen mot tortur og annen grusom nedverdigende eller umenneskelig behandling eller straff er viktig og riktig. Norge bør spille en aktiv rolle i å bekjempe den praksisen. Det er både substansielt og symbolsk viktig at vi nå underskriver tilleggsprotokollen. Jeg vil i likhet med min kollega Karin Woldseth understreke at det ikke er en dag for tidlig. Det har altså gått sju år siden tilleggsprotokollen trådte i kraft. Fra 5. desember i fjor hadde tilleggsprotokollen 65 parter, inkludert Sverige og Danmark, – men altså ikke Norge. Jeg merker meg også at det er en bred enighet om denne ratifikasjonen. Det er både i komiteen og blant høringsinstansene en klar støtte til at Norge tiltrer denne protokollen.

Det formelle rammeverket rundt slikt arbeid er viktig. Protokollen medfører noen tilleggsforpliktelser i tillegg til det som allerede følger av konvensjonen. Det ene er plikt til å tilrettelegge for besøk fra FNs underkomite for forebygging. Det er plikt til å opprette, utpeke eller opprettholde ett eller flere uavhengige nasjonale besøksorganer for forebygging av tortur og annen grusom, umenneskelig og nedverdigende behandling eller straff, en såkalt nasjonal forebyggende mekanisme. Og det er plikt til å samarbeide med Underkomiteen for forebygging og den eller de nasjonale forebyggende mekanismene.

Høyre støtter at Sivilombudsmannen utpekes til nasjonal forebyggende mekanisme med de funksjoner dette medfører, men vil understreke at det krever at en særskilt vokter mekanismens uavhengighet, og at ombudsmannen må være sin nye rolle veldig bevisst. Det grepet som gjøres ved at Sivilombudsmannen alene utpekes til nasjonal forebyggende mekanisme, men at Nasjonal institusjon for menneskerettigheter og det sivile samfunn gis anledning til å bidra i mekanismens arbeid gjennom rådgivende utvalg, framstår derfor som fornuftig.

Kjell Arvid Svendsen (KrF) [10:44:04]: Konvensjonen av 10. desember 1984 mot tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ble ratifisert av Norge to år etter at den ble vedtatt. Der har vi forpliktet oss til å treffe effektive og lovmessige forvaltningsmessige og rettslige tiltak for å forhindre torturhandlinger og andre former for grusom umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. Når generalforsamlingen vedtok i 2002 en valgfri protokoll til dette, som ble underskrevet av Norge i 2003 og trådte i kraft i 2006, utarbeidet av en åpen arbeidsgruppe opprettet av FNs menneskerettighetsorganisasjon, hvor vi fra Norge var representert med representanter fra Utenriksdepartementet, så er – som det er sagt tidligere – tiden moden for at vi nå ratifiserer denne, Kristelig Folkeparti er glad for at en samlet komité står bak at vi nå ønsker å ratifisere denne protokollen.

Protokollen ble vedtatt for å etablere et forebyggende system med regelmessig besøk fra bl.a. uavhengige internasjonale organer. Men den forplikter oss til å legge til rette for besøk av FNs underkomite for forebygging og til å samarbeide med komiteen, og – kanskje det viktigste – er plikten til å opprette, utpeke eller opprettholde en eller flere uavhengige nasjonale forebyggende mekanismer som oppfyller protokollens krav. Som det er sagt, har det vært diskusjon både blant høringsinstansene og i komiteen om hvilket organ som skal fungere som den nasjonale forebyggende mekanismen. Vi i Kristelig Folkeparti sammen med flertallet i komiteen merker oss samarbeidet mellom flere departementer, og ser positivt på at Stortingets ombudsmann for forvaltningen skal ha hovedansvaret for denne oppfølgingen, og vi ser fram til de lover og forskriftsendringene som må komme på grunn av dette valget.

Når vi nå ratifiserer denne protokollen, viser vi at Norge ansvarliggjøres i arbeidet mot tortur og annen grusom umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. Det er viktig at alle steder for frihetsberøvelse i Norge blir kontrollert jevnlig, som det står i en enstemmig merknad fra komiteen.

Utenriksminister Espen Barth Eide [10:46:46]: Det er gledelig at det er tverrpolitisk enighet om at Norge skal ratifisere den valgfrie protokollen til FNs torturkonvensjon. Dette vil bidra til å styrke det forebyggende arbeidet mot tortur og annen grusom, umenneskelig og nedverdigende behandling og straff i Norge. Det vil også styrke Norges troverdighet og påvirkningskraft i det internasjonale arbeidet mot tortur.

Innen ett år etter ratifisering må Norge utpeke en eller flere nasjonale forebyggende mekanismer. De skal foreta regelmessige besøk til steder for frihetsberøvelse nettopp for å forebygge tortur.

Regjeringen har som kjent foreslått å utpeke Sivilombudsmannen som nasjonal forebyggende mekanisme. Jeg mener at det er mange gode grunner til å velge denne løsningen. La meg nevne tre:

For det første: Rollen som nasjonal forebyggende mekanisme passer godt inn i Sivilombudsmannens eksisterende mandat. Embetet har lang erfaring med kontroll av forvaltningen, inkludert steder for frihetsberøvelse, og har stor gjennomslagskraft.

For det andre mener jeg at vi bør utpeke kun ett organ som nasjonal forebyggende mekanisme. Da får vi en enhetlig praksis, klare ansvarsforhold og et synlig kontaktpunkt.

For det tredje: Dersom Sivilombudsmannen blir nasjonal mekanisme, vil det ligge godt til rette for at han kan utveksle erfaringer med andre nordiske land. Danmark, Sverige og Finland har utpekt sine parlamentariske ombudsmenn til denne rollen.

Regjeringen mener det er viktig at det sivile samfunn og Nasjonal institusjon for menneskerettigheter får anledning til å bidra i den nasjonale mekanismens arbeid, og vi foreslår derfor at ombudsmannen etablerer et rådgivende utvalg.

Komiteens innstilling vitner om bred enighet om at Sivilombudsmannen bør utpekes som nasjonal mekanisme med – som vi hørte – unntak av Fremskrittspartiets medlemmer. Som representanten Serigstad Valen påpekte, vil jeg også minne om at kontroll- og konstitusjonskomiteen i sin innstilling til Sivilombudsmannens årsmelding for 2009 enstemmig ba regjeringen om å legge opp til at ombudsmannen skulle oppfylle de krav som protokollen stiller, slik at den snarest mulig kan ratifiseres. Regjeringen har derfor ansett at den har et mandat fra Stortinget til å foreslå denne løsningen. Jeg vil også understreke at Sivilombudsmannen er positiv til å påta seg denne oppgaven.

Fremskrittspartiets medlemmer i utenriks- og forsvarskomiteen har også vist til at en rekke høringsinstanser er skeptiske til det de mener er en sammenblanding av ulike funksjoner, og at den nasjonale forebyggende mekanismen skal være et fritt og uavhengig organ uten politisk påvirkning.

Jeg vil da minne om at de aller fleste høringsinstansene var enige om at Sivilombudsmannen bør utpekes som nasjonal forebyggende mekanisme, enten alene eller sammen med andre organer. Det er riktig at flere frivillige organisasjoner var kritiske til Sivilombudsmannen alene skulle utpekes. De mente det ville innebære en helt annen rolle og andre oppgaver enn Sivilombudsmannen har i dag, og at ombudsmannen ikke har nødvendig tverrfaglig kompetanse. Noen stilte seg også spørsmål ved om ombudsmannen har tilstrekkelig uavhengighet fra styrende myndigheter.

Til det siste: Regjeringen mener at Sivilombudsmannen utvilsomt oppfyller protokollens krav om funksjonsmessig uavhengighet. I dag har Sivilombudsmannen først og fremst en etterprøvende rolle overfor forvaltningen, og vil måtte innta en mer proaktiv og oppsøkende rolle som nasjonal forebyggende mekanisme.

Regjeringen anser ikke at det er noen motsetning mellom Sivilombudsmannens rolle som klageinstans og rollen som nasjonal forebyggende mekanisme. Tvert imot mener vi at kombinasjonen av disse rollene vil gi verdifull merverdi.

Til bekymringen om at Sivilombudsmannen ikke har nødvendig tverrfaglig kompetanse: Regjeringen er enig i at ombudsmannen ikke besitter nødvendig faglig bredde per i dag, men dette kan endres med økte bevilgninger og samarbeid med andre relevante aktører, som det også legges opp til.

Justisdepartementet tar sikte på å fremme en proposisjon om endringer i sivilombudmannsloven i løpet av vårsesjonen. I denne proposisjonen vil Stortinget bli invitert til å utpeke Sivilombudsmannen som nasjonal forebyggende mekanisme ved å ta inn en ny paragraf i loven som fastslår at han har denne funksjonen.

Jeg mener det vil være klokt å velge Sivilombudsmannen til nasjonal forebyggende mekanisme. Med det følger vi de andre nordiske landenes modell, og vi utnytter ombudsmannens unike samfunnsposisjon til å styrke det forebyggende arbeidet mot tortur og annen grusom, umenneskelig og nedverdigende behandling og straff i Norge.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Karin S. Woldseth (FrP) [10:51:31]: Først vil jeg takke utenriksministeren for at han tok seg bryet med å lese opp Fremskrittspartiets politikk på området. Det er interessant at man får dette opplest to ganger fra talerstolen av andre representanter enn Fremskrittspartiets, så tusen takk for det!

Jeg har et spørsmål til utenriksministeren angående tidsbruk. Dette er ikke den eneste konvensjonen vi ikke greier å ratifisere innenfor normaltid, så jeg vil spørre utenriksministeren: Hva er det som tar så utrolig lang tid når det gjelder å få ratifisert konvensjoner i Norge?

Utenriksminister Espen Barth Eide [10:52:11]: Vi legger for det første stor vekt på det internasjonale menneskerettighetsarbeidet, at vi skal ta det på stort alvor når vi ratifiserer og innlemmer i norsk lovgivning. Jeg tror det må være lov å si at vi kanskje er enda grundigere enn enkelte andre land jeg vet om, når det gjelder å sjekke samsvar mellom de forpliktelser vi påtar oss, og de som allerede gjelder i Norge, og å sikre at vi faktisk er i stand til å etterleve alle forpliktelsene. Det tar noen ganger enda mer tid enn for land som kanskje tar det noe mindre alvorlig. Til gjengjeld blir det en skikkelig etterlevelse i etterkant.

Det er jo ikke slik at mens vi har ventet på denne ratifikasjonen, har det forekommet omfattende mengder tortur og grusom behandling. Det er ikke slik at regelverket ikke har gjeldt. Det er altså tilleggsprotokollen vi snakker om, med de institusjonelle løsninger som følger av det.

Karin S. Woldseth (FrP) [10:53:12]: Jeg har enda et spørsmål til utenriksministeren, og det gjelder denne tilleggsprotokollen. Den åpner for at man skal få innsyn. Det har jo allerede CPT og torturkommisjonen i Europarådet i dag. Det blir ikke dobbelt opp og masse besøk i de ulike lukkede institusjonene nå? Hva er det som er forskjellen, egentlig?

Utenriksminister Espen Barth Eide [10:53:42]: Jeg tror jeg vil besvare representanten Woldseths spørsmål med å si at det er både et godt formål å implementere og ratifisere så fort som mulig, og det er et godt formål å sørge for at alle hjemmelekser er gjort på en skikkelig måte før man kommer dit. I det spenningsfeltet oppdager vi at det av og til tar tid, men jeg konstaterer at det er tverrpolitisk glede over at vi nå er der vi er.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Flere har heller ikke bedt om ordet til sak nr. 2.