Presidenten: Etter ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 70 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene: Arbeiderpartiet 25 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Høyre 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre 5 minutter hver. I tillegg foreslås 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Anette Trettebergstuen (A) [14:06:05]: (ordfører for saken): Norsk arbeidsliv er for de aller, aller fleste et godt sted å være. Men selv om hovedbildet på norsk arbeidsliv er godt, vet vi at i deler av det norske arbeidslivet har vi store utfordringer. Sosial dumping er nok den største utfordringen vi har stått overfor i denne stortingsperioden, og som vi kommer til å slite med også framover.

Regjeringen har i åtte år har hatt den eneste farbare tilnærmingen til sosial dumping: Vi må være i forkant, se utfordringenes neste steg og innføre tiltak for å stoppe det. Gjennom to handlingsplaner, nesten 40 enkelttiltak, vikarbyråpakke og nå den nylig framlagte handlingsplan 3 har vi klart å begrense omfanget. Fafo konkluderer i sin evaluering med at regjeringens åtteårige innsats helt klart har bidratt til å redusere omfanget av sosial dumping. Det har virket.

Men vi må videre. Vi må videre for å klare å opprettholde den gode standarden i norsk arbeidsliv. Vi må videre for å klare å forhindre brudd på arbeidslivsregelverket vårt. Vi må videre i kampen mot utnytting og underbetaling av arbeidskraft. Vi vedtok for nesten nøyaktig ett år siden at de som ofte – og dessverre – har utgjort et B-lag i arbeidslivet, vikarene, skal behandles på lik linje med fast ansatte. Norsk arbeidsliv skal basere seg på faste, trygge ansettelser. Det er til det beste for den enkelte ansatte, for den enkelte bedrift og for samfunnet i sin helhet. Derfor begrenser vi midlertidighet og innleie gjennom lovverket. Med vikardirektivet og pakken med tiltak i den forbindelse kom likebehandlingsprinsippet. Den saken viser at det ikke holder med vedtak i denne sal – nei, vi må ha virkemidler til å følge opp og sikre gjennomføringen og etterlevelsen for å nå målet. Det er det handlingsplanene mot sosial dumping handler om, det er det vikarpakken handler om, og det er det innføringen av kollektiv søksmålsrett – som vi vedtar i dag – også handler om.

Det er så enkelt som følger: Om bedriften ikke følger norsk lov og innleieregelverket når de andre tiltakene rundt innleie – som vi vedtok i forbindelse med vikardirektivet – ikke fungerer, skal man ha muligheten til å benytte seg av søksmål for å få fastsatt lovligheten rundt ansettelsesforholdet. Seriøse norske bedrifter – og de er jo selvsagt i flertall – som følger norsk lov, vil aldri komme i nærheten av et slikt søksmål. De har ingenting å frykte. Det er i alle bedrifters interesse at vi får ekstra verktøy til å luke ut dem som benytter seg av lovbrudd som et konkurransefortrinn. Vi vet, og vi hører – stadig vekk og altfor ofte – om tilfeller av ulovlig innleie, der vikarene selv ikke våger å ta saken. Det er en stor belastning å skulle gå til sak mot arbeidsgiver når man allerede er i en usikker arbeidssituasjon.

Som jeg og representanten Røe Isaksen fikk høre senest i går da vi besøkte hovedtillitsvalgte for AF Gruppen nede på Sørenga her i byen, er det utbredt i byggebransjen at der sakene faktisk tas opp, opplever ofte vikaren å miste jobben lenge før saken i det hele tatt kommer opp.

Arbeiderpartiet har alltid ment, og mener, at det er en grunnleggende rettighet å bli behandlet skikkelig og i tråd med norsk lov på arbeidsplassen. Man skal ha skikkelige lønns- og arbeidsvilkår. Så lenge søksmålsretten går på fastsettelse og ikke fullbyrdelse, mener jeg at kritikken fra Advokatforeningen og fra høyresiden – som går på samtykke – er overdrevet. Jeg og regjeringen lytter i hvert fall til dem dette vil gjelde – de som føler dette på kroppen. De synes dette er et kjærkomment tiltak. At ordningen forutsetter en ansvarlig fagbevegelse, er helt klart. Det har vi her til lands. Det at fellesskapet kan ta byrden og støyten der enkeltindividet har for mye å tape, er etter vår mening en god ordning.

Vi gir i dag også flere verktøy til Arbeidstilsynet. Tilsynskompetanse på innleieregelverket og overtredelsesgebyr er to andre tiltak som vil kunne avdekke flere brudd på norsk lov, og vil kunne virke forebyggende. Det er bra for den ansatte som utnyttes, det er bra for alle seriøse bedrifter som følger norsk lov, og det er bra for hele den norske arbeidslivsmodellen.

Vi vedtar i dag også et krafttak mot ufrivillig deltid. Ufrivillig deltid er arbeidsløshet, og Arbeiderpartiet og regjeringen mener derfor at det skal bekjempes som arbeidsløshet. Tusenvis, fortrinnsvis damer, jobber i små stillingsbrøker. De jakter på ekstravakter for å få det til å gå rundt. De kan ikke planlegge fritiden sin, de får ikke banklån, og det har konsekvenser for framtidig pensjon.

Jeg møtte senest i dag tidlig Rita fra Romsås som har jobbet på samme sykehjem siden hun var 16 år. Hun jobber i en ca. 70 pst. stilling. Hun har ikke vært på ferie med sine barn på sju år – sju år – fordi hun er helt avhengig av å jobbe der det finnes ledige vakter – stille opp på kort varsel og være tilgjengelig. Derfor har hun latt være å reise på ferie i sju år i håp om mer arbeid for å få det til å gå rundt. Endelig får vi nå et lovverk som anerkjenner den arbeidsinnsatsen Rita og andre omsorgsarbeidere gjør for hele velferdssamfunnet vårt. Det er et paradoks at andelen av dem som jobber ufrivillig deltid, er størst nettopp innenfor omsorgssektoren – sektoren med størst behov for arbeidskraft. Når sju av ti ansatte i kommunal pleie og omsorg jobber deltid, er ikke dette bare en utfordring for den enkelte ansatte, men for kvaliteten på tjenestene.

Regjeringen har de siste årene tatt en del grep for å bedre situasjonen. Vi kan også si at utviklingen går i riktig retning. Antallet som jobber ufrivillig deltid, har gått ned. Nesten 30 000 flere kvinner jobber heltid. Men vi må videre. Med lovendringene vi vedtar i dag, realiserer vi retten til heltid i lovverket. Spesielt en mertidsparagraf og en mer bevisst bruk av fortrinnsretten vil gi flere og hele stillinger. Tiltakene er grundig utredet, de er sendt på høring, og endelig kan vi vedta dem.

Det er derfor litt underlig å se hvilken argumentasjon høyresiden nå fører for sin motstand, ikke bare mot en mertidsparagraf mot ufrivillig deltid, men også mot kollektiv søksmålsrett og overtredelsesgebyr. Mertidsparagrafen er ikke nok utredet, sier Høyre og vil utrede mer. Bekymringen for at noen vil måtte ta på seg ubekvem arbeidstid, er også rørende all den tid dette hviler på frivillighet, all den tid arbeidslivet er fleksibelt, all den tid arbeidsgivere, arbeidstakere, turnuser og planer ikke er statiske, men dynamiske, og all den tid det verste som kan skje, er at en frivillig tar på seg å jobbe like – mer eller mindre – ubekvemt som en har gjort det siste året.

Omsorgsarbeidere og andre jeg snakker med, sier at de vil mye heller jobbe litt ubekvemt med sikkerhet og forutsigbarhet – fordi de skal det – enn å måtte jakte på den samme ubekvemme arbeidstiden uten å vite at de får den og leve med usikkerhet. Når Høyre nå dytter Sykepleierforbundet foran seg, unnlater de å si at Sykepleierforbundet først og fremst er glad for at vi endelig vedtar denne paragrafen. Høyre og Fremskrittspartiet må nå gå ut og fortelle tusenvis av deltidsarbeidende sykepleiere og andre at de stemmer imot. Det blir ingen rett til mertid med Høyre og Fremskrittspartiet. De kan si hva de vil i dag, men de foreslår ikke noe alternativ. De stemmer imot og skylder på behovet for mer utredning. Det at høyresiden også stemmer imot kollektiv søksmålsrett og overtredelsesgebyr, er heller ingen overraskelse. De samme partiene har vist en påfallende passivitet til problemet i all tid.

Denne saken og disse nye grepene for et mer anstendig arbeidsliv som vi vedtar her i dag, viser nok en gang klart og tydelig at høstens valg er et retningsvalg også for arbeidslivet. Vi kan få en regjering bestående av de rød-grønne, som vil videre med offensive tiltak i kampen mot sosial dumping, eller vi kan få partier som vil vente og se og reversere det som har fungert.

Laila Marie Reiertsen (FrP) [14:16:26]: Framstegspartiet er opptatt av norsk lov og eit godt arbeidsliv som inkluderer mange. Vi er opptatt av at det skal vera rom for den enkelte sjølv til å avgjera og få moglegheit til å gi av si arbeidsevne anten ho er lita, stor, deltidsbasert eller heiltidsbasert.

Regjeringa ønskjer å gi fagforeiningane større makt ved å opna opp for søksmålsrett for fagforeiningane. Framstegspartiet meiner dette strir mot viktige rettsprinsipp. Dessutan svekkjer det trepartssamarbeidet. Ein skulle tru regjeringa hadde gått høgt på bana – før var det i alle fall slik – for at ein skal ha gode demokratiske prosessar også når det gjeld trepartssystemet. Det er klart det blir ubalanse i systemet når ein går inn for akkurat dette punktet.

Eg nemner også at fleire partar står bak IA-avtalen. Det vil vera rart viss den eine parten skulle forsvinna ut og dei andre få meir makt.

Samtidig er det viktig med tiltak mot det useriøse. Men i dette forslaget går ein litt for langt i å utøva makt, og at grunnleggjande prinsipp også gjeld sivilrettslege søksmål der enkeltindivida blir svekte. Framstegspartiet meiner det nærmast er eit overgrep mot individets sjølvråderett.

Framstegspartiet er positive til å få bukt med ufrivillig deltid – lat det vera sagt, og lat det liggja. Det har vi vist gjennom å støtta deltidsprosjektet, som vi har sett av 25 mill. kr til kvart år i tre år. Vi ser faktisk ein god del positive resultat av dette. Det er verdt å ta med seg vidare.

Likevel meiner vi at tiltaket som regjeringa no vil setja i gang mot ufrivillig deltid, er litt lite gjennomtenkt. Det blir nærmast opplevd som eit hastig valkampformular som kanskje vil gi ufrivillig deltidstilsette falske forhåpningar. Det er nettopp det vi ikkje ønskjer. Målet er heile stillingar for dei som ønskjer det. Men ein kan ikkje seia i dag at det blir sånn og sånn fordi ein har jobba sånn og sånn over 12 månader. Så sit ein kanskje der, og det er ikkje så lett likevel, for det er faktisk ein del fallgruver. Det er dette vi vil peika på. Vi ønskjer å gå nokre rundar, for vi ser i utgreiinga at det er ein del ting som ein ikkje har tenkt igjennom.

Dessutan må ein vera klar over kor mange det er snakk om – det er ikkje mange. Det er ca. 30 pst. som arbeider ufrivillig deltid, og den delen går svært mykje nedover.

Ulike tiltak har ført fram – eg nemnde deltidsprosjekt rundt i heile landet. Dessutan vil eg også seia noko om at trainee-ordningane både i sjukehus og kommunar har vist veldig fine resultat i å få bukt med ufrivillig deltid. Ein snakkar faktisk berre om nokre månader frå ein signaliserer at ein vil auke stillinga si til ein har fått det ein ønskte.

Det er som sagt ein del fallgruver i forslaget til regjeringa. Med respekt å melda ønskjer eg berre å bidra til at ein ser på dette og ser på dei vanskane ein kan koma opp i. Det er, som representanten Trettebergstuen sa, ofte ulagleg arbeidstid for dei som vil ha større stilling. Dei må ta vakter om kvelden og natta over lang tid. Det er ikkje bra for arbeidsmiljøet. Det blir kanskje meir helgearbeid, og det blir kanskje slik at arbeidsgivar sit igjen med ei overbemanning. Ta f.eks. dei som er i permisjon på grunn av svangerskap, sjukdom eller anna Ein må då ha folk som skal gå inn og ta desse vaktene. Så kjem dei tilbake igjen – mange har vore vekk i opptil eitt år – og mange har altså kome inn i etterkant og tatt vakter. Då får ein plutselig fleire tilsette som er overtalige. Ingen snakkar om økonomien som skal liggja i botnen for dette. Vi kan vera einige om at vi treng meir grunnbemanning på sjukeheim og på sjukehus. Det har vi snakka høgt og lenge om, men økonomien i dette må på plass. Kven skal ta denne rekninga?

Eg kan ta eit eksempel frå noko eg kjenner godt til frå mitt virke: Ein assistent som jobbar fast kvar tredje helg i 13 pst. stilling, tar mange ekstravakter for å få det til å gå i hop, det er eg fullstendig klar over. Assistenten tar mange vakter der eigarane av vaktene kanskje er hjelpepleiarar, omsorgsarbeidarar eller sjukepleiarar. Slik går året – tolv månader går fort – og så kjem dei og seier at dei har rettar og krav, og at dei skal ha full stilling, sjølv om det var 13 pst. som låg i botn. Kva skal ein gjera då? Skal assistenten ta omsorgsarbeidaren eller sjukepleiaren si stilling, eller skal dette koma på toppen av det heile – ekstrabemanning med andre ord? Det må ein seia noko om.

Vi er uansett takknemlege for at assistentane tar så mange vakter som dei tar, men vi må jobba vidare for at assistentane fortset med å ta vidareutdanning og kjem seg inn i andre stillingar der dei kan få betre løn og betre kontinuitet. Dette viser at det er ein del ting som må på plass, og som ein kanskje ikkje har tenkt over. Eller har kanskje regjeringa tenkt at vi no skal leggja inn ekstra midlar for få dette på plass? Då snakkar vi om litt andre ting.

Eg ser at dette kan bli komplisert for veldig mange, både for små sjukeheimar og små kommunar. Eg trur at ønsket er der, men eg er redd for at mange skal bli skuffa, og eg ønskjer ikkje å vera med på å skuffa fleire i helsesektoren. Dei har vi skuffa fleire enn ein gong. Derfor ønskjer vi at ein skal gå nokre rundar til for å høyra meir om kva for konsekvensar dette gir. Ikkje minst ønskjer vi ei skikkeleg evaluering når det gjeld den paragrafen som høyrer inn under fortrinnsretten, og at vi får ein gjennomgang her før vi legg vidare premissar. Det handlar ikkje om at ikkje viljen er der, men vi må vera realistiske.

Debatten har i det siste vore litt forvirrande. LO-sjefen raljerer – nærmast mobbar – deltidsarbeidande kvinner som gjer eit val ut frå sin familie- og livssituasjon. Framstegspartiet støttar desse kvinnene sitt val fullt ut. Etter snakket om at ein bør jobba meir – mantraet til arbeidsministeren – kjem ho no, seinast i går, med eit ønske om at vi må ha meir både av deltid og av heiltid. Det blir litt forvirrande.

Framstegspartiet har snakka på inn- og utpust om at vi treng fleire som vil jobba heiltid, men at vi samtidig må ha eit fleksibelt arbeidsliv som inkluderer alle, uansett størrelse på stillinga. Vi ønskjer fleire med funksjonshemming inn i arbeidslivet. Vi ønskjer fleksible turnusar. Vi ønskjer at fleire seniorar skal stå lenger i arbeid, ja, lenge etter nådd pensjonsalder – 62 år, 67 år eller kvifor ikkje 70 år? Vi ønskjer at personar med sjukdomssvingingar skal bli medspelarar i eige arbeidsliv, slik at dei kan yta litt, kanskje i ei deltidsstilling, i staden for å bli uføretrygda på heiltid.

Eg tar med dette opp Framstegspartiets eige forslag og forslaget vi har saman med Høgre og Kristeleg Folkeparti.

Presidenten: Da har representanten Laila Marie Reiertsen tatt opp de forslagene som hun selv refererte til.

Lars Egeland (SV) [14:24:30]: Dette var mildest talt en underlig kritikk fra representanten Reiertsen, som ikke vil gjøre noe for å hindre sosial dumping, men som samtidig kritiserer at det regjeringa kommer med, ikke er nok. Da kan jeg trøste med at det jobbes med en tredje pakke med tiltak. Dette er gode tiltak, men det vil komme enda mer.

Kampen mot sosial dumping er en hovedsak for SV. Retten til en anstendig lønn er det fremste middelet vi har til å fordele makt og ressurser i samfunnet. Det er en grunnleggende demokratisk rett å ha et arbeidsliv med gode arbeidsvilkår, sterke kollektive avtaler og små lønnsforskjeller. Fagbevegelsen er den viktigste allierte i dette arbeidet.

Sosial dumping gjelder i stor grad arbeidsinnvandrere som utnyttes. Denne utnyttinga handler om at de får dårlig lønn og dårlige arbeidsvilkår, men den undergraver samtidig rettighetene til alle i norsk arbeidsliv. I dag vedtar Stortinget forhåpentligvis kollektiv søksmålsrett, som gir fagbevegelsen et nytt og kraftig virkemiddel for å slå ned på sosial dumping og ulovlig innleie. Jeg er glad for dette, som vil endre maktforholdene i arbeidslivet i riktig retning.

En skal ikke ha vært mye ute i arbeidslivet for å riste uforstående på hodet over høyresiden som bekymrer seg over at regjeringa foreslår for sterke virkemidler, og som har en – etter min mening – kunstig bekymring for rettssikkerheten ved at fagforeninger får utvidet søksmålsadgang. Virkeligheten er selvfølgelig slik at mange arbeidstakere ikke har mulighet til å kunne gå til søksmål på egne vegne, fordi det betyr lang prosesstid, de risikerer oppsigelse, og de risikerer at firmaet legges ned for igjen å oppstå i andre former. Jeg har vært borte i så mange saker med fortvilte ansatte som utnyttes, og som ikke får lønnen sin, der nettopp en slik utvidet søksmålsadgang ville hjulpet stort. I tillegg er det altså sånn at den utnyttinga som rammer den enkelte, også rammer alle i norsk arbeidsliv ved at rettighetene svekkes.

Søksmålsadgangen vil selvfølgelig ikke bli brukt annet enn der det er nødvendig, men jeg registrerer – og håper at også vanlige arbeidstakere gjør det – at Høyre og Fremskrittspartiet er imot søksmålsretten, at Fremskrittspartiet er imot allmenngjøring av tariffavtaler, og at både Høyre og Fremskrittspartiet er imot at arbeidslivet skal baseres på faste, trygge ansettelser, og at omfanget av innleie skal begrenses.

SV var imot vikarbyrådirektivet fordi vi var redd for at det skulle legge til rette for økt bruk av vikarer. Motargumentet var at direktivet regulerte forholdene for vikarene, bl.a. med krav om fast tilsetting i byråene. Dessverre ser vi allerede nå at det ikke er bra nok, fordi den såkalt faste ansettelsen ofte er begrenset i stillingsprosent eller i tid i forhold til ett spesielt vikaroppdrag.

I dag tar vi et nytt steg for retten til heltid. Nå får altså ansatte rett til å få kontrakt på det de faktisk jobber, i stedet for en lav deltidsstilling med evig jag etter ekstravakter for å tjene nok og for å vite når man skal på jobb. Det har stor betydning for mange.

Fortsatt er det sånn at mange, spesielt innen helse og varehandel, må regne med at en deltidsstilling er det som er oppnåelig. For alle som ønsker å jobbe heltid, gir det selvfølgelig mindre trygghet for at regningene kan betales og mindre forutsigbarhet for når man må på jobb. I dag ligger det ute en annonse for en 61 pst. stilling som hjelpepleier på Gullstøltunet i Fyllingsdalen. Den som får jobben, vil kanskje fylle på med ekstravakter for å få en hel inntekt. Om hjelpepleieren har jobbet 75 pst. i gjennomsnitt når ekstravaktene telles med, i stedet for de avtalte 61 pst., skal hun nå faktisk kunne kreve kontrakt på de 75 pst. hun har jobbet. Det er et stort framskritt.

Torbjørn Røe Isaksen (H) [14:29:00]: Når det gjelder forslaget om at man skal få rett til den stillingsprosenten man i realiteten har jobbet i, har opposisjonen sluttet seg til det prinsippet, men har presisert, som også Sykepleierforbundet har gjort, at svakheten ved regjeringens forslag er at man kan bli tvunget inn i ubekvem arbeidstid i lengre tid. Regjeringen har fortsatt ikke klart å svare på hvordan man da eventuelt skulle komme over i en helt vanlig stilling som alle andre med samme stillingsprosent.

Men så til det som representanten fra Sosialistisk Venstreparti omtaler som «en kunstig bekymring for rettssikkerheten» – en kunstig bekymring for rettssikkerheten som deles av Advokatforeningen, en kunstig bekymring for rettssikkerheten som deles av advokatfirmaet Hjort, firmaet som departementet ba om å utrede og se på forslaget om såkalt kollektiv søksmålsrett, en kunstig bekymring for rettssikkerheten som deles av Justisdepartementet. Hvorfor har denne kunstige bekymringen for rettssikkerheten kommet? Jo, fordi kjernen i kollektiv søksmålsrett er at en fagforening i én bedrift skal kunne saksøke på vegne av en ansatt i en annen bedrift, som ikke selv er fagorganisert – han behøver i hvert fall ikke å være det – og som ikke selv ønsker å bli part i saken.

Så kan man si at norske fagforeninger vil bruke det forslaget med klokskap og varsomhet. Det er jeg helt sikker på at de har alle intensjoner om å gjøre, men det gjør allikevel ikke debatten til «en kunstig bekymring for rettssikkerheten». Jeg skulle gjerne hørt representanten fra Sosialistisk Venstreparti og representantene fra de andre regjeringspartiene komme opp og redegjøre og kanskje bekymre seg litt for denne kunstige bekymringen for rettssikkerheten, for fra regjeringens side er dette knapt omtalt med et eneste ord.

Det fremstår enda mer pussig når regjeringen eksplisitt begrunner forslaget – et radikalt forslag som sentrale juristmiljøer, inkludert Justisdepartementet, sier kan rokke ved sentrale sivilrettslige prinsipper – med at dagens system ikke fungerer. Det virker som om regjeringspartiene allerede har glemt den opprivende striden de selv hadde om vikarbyrådirektivet. Sosialistisk Venstreparti var jo, som vi hører her, imot. De mente åpenbart ikke at det var behov for en lovgivning og en lovhjemmel som sikret at man fikk lik betaling enten man var fast ansatt eller innleid vikar. Dem om det! Men i den forbindelse fremmet jo også regjeringen en tiltakspakke – og dette er ikke fem år siden, det er ikke to år siden, men det er tre måneder siden – og alle delene av tiltakspakken er heller ikke ennå implementert.

Hvordan regjeringen da kan komme til Stortinget uten noe dokumentasjon og si at dagens rettstilstand ikke er tilfredsstillende, eller at systemet i dag ikke fungerer, er for meg en gåte. Hvis ikke regjeringen i dag har planer om å legge frem dokumentasjon, fremstår det som veldig merkelig at man har fått så hastverk med å innføre et nytt regelverk – et regelverk som Advokatforeningen, Justisdepartementet og det advokatfirmaet som departementet selv ba om å se på forslaget, omtaler som et mulig brudd på sentrale sivilrettslige prinsipper.

En annen side av dette er at regjeringen her tar enda et skritt i retning av å forstyrre – i verste fall ødelegge – det som har vært noe av det beste i den norske modellen, nemlig viljen til å finne gode lokale løsninger i samarbeid mellom partene. I stedet introduserer regjeringen et prinsipp som i verste fall kan føre til det jeg vil kalle «en amerikanisering» av norsk arbeidsliv, hvor man i stedet for å sette seg ned og bli enige – ja, om det så innebærer å bli enige om å følge norsk lov, som man selvfølgelig burde – drar hverandre inn for retten og gjør det til rettsmat.

Jeg synes kanskje ikke det er overraskende at den rød-grønne regjeringen fremmer et slikt forslag nå, men jeg synes det er overraskende at man fremmer et slikt forslag uten i det hele tatt å ha vurdert de prinsipielle sidene av saken. På den annen side vet man jo hva som skjer når man ber regjeringen vurdere de prinsipielle sidene av forskjellige saker. For eksempel så har regjeringen i forbindelse med gebyrene som kan pålegges av Arbeidstilsynet, fortsatt – etter ti år – ikke klart å følge opp NOU 2003:15, som bl.a. problematiserte disse gebyrenes forhold til Grunnloven § 96.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [14:34:35]: Forholdene i arbeidslivet er helt avgjørende for at vi skal greie å legge til rette for gode liv for folk, rett og slett fordi vi bruker så mye av dagen vår i arbeidslivet, og fordi forhold i arbeidslivet også påvirker økonomisk og sosialt, ikke minst også tida utenfor arbeidslivet.

Arbeidsmiljøloven er en utrolig viktig lov. Det er en lov som det har vært strid om siden den kom. Det har vært strid på ulike punkter. Det har vært en veldig strid mellom de som ønsker å ha en sterk arbeidsmiljølov som sikrer ryddige forhold – ikke bare for arbeidstakerne, men også for firmaene – og de som ser at en her ønsker å ha lempeligere forhold og større fleksibilitet, som i sin konsekvens i mange tilfeller fører til større usikkerhet om spillereglene, både for de ansatte og for eierne av bedriften.

Situasjonen i dag er imidlertid at en sterk lov ikke vil kunne være noen god demning for gode forhold i arbeidslivet dersom den generelle økonomiske politikken legger til rette for at det blir et økende press mot lovens intensjon. Og det er det som skjer i dag: Som en konsekvens av EØS-avtalen og friest mulig bevegelse av arbeidskraft får vi en ubalanse i arbeidsmarkedet, spesielt i de delene hvor fagorganiseringa er svakest, eller der hvor en har det minste naturlige grensevernet i form av beskyttelse med språk og andre slike forhold.

Den norske modellen med jamnbyrdige forhold står altså under et svært, svært press, og dette er et press som også mange arbeidsgivere føler veldig sterkt, arbeidsgivere som ønsker å ha anstendige forhold for sine medarbeidere. Dette er et forhold som er veldig lite framme.

Endringene i arbeidsmiljøloven, de nye tiltakene der, er jo et forsøk på å begrense de negative konsekvensene av en friest mulig flyt av arbeidskraft. Det er svært vanskelig å sikre dette når vi vet at forholdene innenfor arbeidslivet i EØS-området stadig blir mer utfordrende ved at mange land har en arbeidsledighet som er så stor at den er større enn den som dannet krisen i 1930-årene, og vi vet at en rekke land har hatt kraftige reduksjoner i sine lønninger. Derfor er det utrolig krevende å prøve å ha et lovverk og en praksis i Norge som sikrer våre viktige prinsipper.

Allmenngjøringsloven sikrer utenlandske arbeidstakere lønns- og arbeidsvilkår som er likeverdige med de vilkår som norske arbeidstakere har, og det er en prioritert oppgave for regjeringa å sikre dette, som er sentralt i arbeidet for et anstendig arbeidsliv. Flertallet, altså regjeringspartiene, sier helt klart at den sterke veksten i bemanningsforetak og i antallet personer som har ansettelsesforhold gjennom slike foretak, er uønsket. Det er en veldig klar programerklæring, og det er veldig sterkt at ikke bl.a. Kristelig Folkeparti kunne være med på en slik formulering, for dette er jo noe av kjernen i å sikre anstendige arbeidsforhold – det er en flaggparagraf, en flaggholdning, som regjeringspartiene legger til grunn.

Så til punktet om styrket håndheving av brudd på arbeidsmiljølovgivninga og utvidet søksmålsadgang for fagforeningene: Dette er jo nettopp for å forebygge og hindre dårlig praksis i bedrifter ved innleie. Klargjøring og hensiktsmessig utvidelse av fagforeningenes adgang til fastsettelsessøksmål om lovligheten av innleie er sentralt for dermed å få fastslått om det er lovstridig innleie.

Regjeringspartiene støtter at både lokale og overordnede fagforeninger skal ha en slik rett dersom de har medlemmer i en virksomhet som har leid inn arbeidstakere fra bemanningsforetak. Vi går også inn for overtredelsesgebyr for dermed å ha et virkemiddel som kan brukes i de tilfellene hvor det ikke er alvorlige nok tilfeller til at det blir politianmeldte forhold innenfor arbeidsmiljølovens bestemmelser.

Til slutt til forholdet omkring ufrivillig deltid: Det er helt opplagt at dette vil innebære at det innenfor omsorgssektoren vil bli flere overordnede som må ta helgevakter og det som der er, og i dette arbeidet er det svært viktig at en har både rettigheter og plikter. Det er noe av det sentrale i den norske modellen i forhold til vårt velferdssamfunn, og det er det sentralt å videreutvikle.

Laila Dåvøy (KrF) [14:39:50]: Kristelig Folkeparti avviser ikke forslaget om rett til fast stilling tilsvarende reell arbeidstid, men vi ber sammen med andre partier om at regjeringen kommer tilbake med en noe bedre løsning når det gjelder dette forslaget – som er godt. Det er også slik at ikke alle arbeidstakerorganisasjonene er enig i den løsningen som regjeringen har funnet, eller som de foreslår i dag.

Det er slik at forslaget om rett til utvidet stilling ikke ivaretar hensynet til arbeidstakere på en god nok måte, slik Kristelig Folkeparti ser det, fordi retten til utvidet stilling kan medføre svært ubekvem arbeidstid. Kristelig Folkeparti mener derfor at det burde vurderes nærmere om det bør gå noe lengre tid før arbeidstakere får rett til utvidet stilling, nettopp for å sikre at en ikke bare får rett til tilsvarende ubekvem arbeidstid som en tidligere har hatt, men at en også kan gå inn i ordinær turnus på lik linje med andre. Eventuelt kunne man gi arbeidsgiver en frist, etter at retten var innfridd, for når arbeidstaker skulle gå inn i den ordinære turnusen. Dette er det ikke tatt høyde for i forslaget.

Kristelig Folkeparti mener at forslaget om søksmålsrett går svært langt. Vi mener også at det er betenkelig av flere prinsipielle grunner. En slik utvidet søksmålsrett vil kunne få alvorlige konsekvenser for de innleide arbeidstakerne, uten at han eller hun selv får bestemme om vedkommende vil gå til søksmål eller ikke. Dermed får vedkommende ikke mulighet til selv å fremlegge sin sak, noe flere har påpekt kan være i strid med kontradiksjonsprinsippet.

Organisasjonsfriheten gir rett til å være med i en organisasjon, og den bør også gi rett til ikke å være medlem, og slik sett heller ikke måtte involveres direkte i organisasjonens saker. Dessuten fremsettes forslaget før effekten av de nye reglene om tiltak for å motvirke ulovlig innleie har blitt evaluert. Kristelig Folkeparti er usikker på om det reelt sett foreligger et behov for ytterligere regulering før man har evaluert det man allerede har satt i gang.

Jeg vil spesielt vise til noen innsigelser som er kommet, bl.a. fra Advokatforeningen, der de også har sagt at dette etter deres mening strider mot grunnleggende sivilprosessuelle prinsipper. De mener også at kravene til rettferdig rettergang som følger av EMK art. 6 og tvisteloven § 1-1 – herunder dette med retten til å bli hørt og føre bevis og motbevis i egen sak – ikke er godt nok ivaretatt.

Til sist vil jeg si at Kristelig Folkeparti støtter utvidet tilsynskompetanse for Arbeidstilsynet, Luftfartstilsynet og Petroleumstilsynet, slik regjeringen har fremmet det i denne saken. Kristelig Folkeparti støtter også innføring av overtredelsesgebyr, også på det nivået som regjeringen her fremmer forslag om, og vi mener at det også er tatt høyde for at den boten man eventuelt kan få, skal tilpasses bedriftenes økonomiske betalingsevne.

Statsråd Anniken Huitfeldt [14:44:08]: Regjeringen har fremmet til sammen tre handlingsplaner for å sikre seriøsitet i arbeidslivet og bekjempe sosial dumping. Det har gitt gode resultater, men likevel ser vi at det er utfordringer. Vi må hele tiden vurdere nye tiltak, og om det er nødvendig, for å sikre et anstendig arbeidsliv for alle.

I arbeidslivsmeldingen drøfter vi om håndhevingsmetodene mot alvorlige brudd på arbeidsmiljøregelverket er gode nok. Det skal ha konsekvenser å gjøre seg skyldig i brudd på regelverket, og lovbrudd skal ikke være lønnsomt for useriøse virksomheter. Forslagene som er til behandling i dag, handler nettopp om håndhevelse av regelverket.

Regjeringen foreslår å innføre overtredelsesgebyr. Det gjør vi fordi det er behov for reaksjonsmidler. Overtredelsesgebyr er et effektivt virkemiddel, og det er uklart for meg hvorfor det skal være greit med overtredelsesgebyr når det gjelder Datatilsynet, Luftfartstilsynet og Konkurransetilsynet, men ikke når det gjelder Arbeidstilsynet. Vi mener at rettssikkerheten med dette er godt sikret ved at det er klageadgang i forvaltningsloven. Domstolene skal dessuten kunne prøve alle sider av saken.

Arbeidstilsynet har gått gjennom den høringen som vi har sendt ut når det gjelder kollektiv søksmålsrett. De hevder at det skjer utstrakt grad av innleie som er i strid med loven. Derfor ønsker vi å innføre kollektiv søksmålsrett. Mange som er innleide, er i en sårbar posisjon, og kostnadene ved å gå til søksmål kan være store. Derfor tør de ikke ta opp saken. Det beste er selvsagt hvis ansatte og arbeidsgiver blir enige om noe så enkelt som å følge loven, men det er jo det en del ikke gjør, og det er det Arbeidstilsynet påpeker overfor oss. Derfor ønsker vi å ha en mulighet til å forfølge den typen regelbrudd for å sikre en håndhevelse av eksisterende regelverk.

I arbeidslivsmeldingen varsler regjeringen også tiltak som skal bidra til å redusere bruken av ufrivillig deltid, og at vi ønsker å få mer vekt på heltid. Det følger vi også nå opp. En del deltidsansatte jobber jevnt over mye mer enn det de har fastsatt i sin ansettelsesavtale. De har en mye større stillingsbrøk i realiteten. Derfor handler dette forslaget om å styrke deltidsansattes rettigheter.

Det er med noe undring jeg merker meg at representanten for Høyre forsøker å skyve Sykepleierforbundet foran seg for hvorfor man skal avvise forslagene. Sykepleierforbundet ønsker å gå enda lenger. De har aldri argumentert mot dette forslaget, for det vil i realiteten styrke rettighetene til dem som er i deltid.

Det er heller ikke slik, som representanten for Fremskrittspartiet sier, at man kan få fast ansettelse etter å ha vært inne i et svangerskapsvikariat, for hvis det ikke er andre hensyn som tilsier at man ikke kan bli ansatt, vil dette bli vektlagt fra arbeidsgivers side. Det vil altså være slik at dersom man går inn etter en fødselspermisjon, har man ikke rett til den stillingsbrøken man faktisk sett har jobbet, for da har man vært inne i et vikariat.

Men det er behov for å gå lenger enn det vi gjorde i 2006. Vi ønsker å gjøre fortrinnsretten mer kjent og anvendt, og derfor pålegger vi også arbeidsgiver så langt det er mulig, å drøfte dette med arbeidstakerne.

Samlet sett mener regjeringen at forslagene i proposisjonen er gode tiltak mot sosial dumping og ufrivillig deltid. Det er gode tiltak for et seriøst arbeidsliv.

Presidenten: Det åpnes for replikkordskifte.

Laila Marie Reiertsen (FrP) [14:48:12]: Statsråden har nyleg gått ut med at ein vil ha fleire deltidsstillingar, dette for å få fleire eldre og uføre til å stå i arbeid. Statsråden nemner ikkje dei som allereie har ei deltidsstilling, alle dei kvinnene som velgjøraren til statsrådens parti, LO og leiaren deira, angrip kraftig med at ein nærmast misbrukar morsrolla si for ikkje å jobba meir.

Kva meiner statsråden om dette utspelet, og vil statsråden sikra frivillig deltidsarbeidande kvinner fred for politisk press om å jobba meir i framtida?

Statsråd Anniken Huitfeldt [14:48:51]: Når man har små barn i dag, har man rett til deltidsstilling. Det står i arbeidsmiljøloven, og i realiteten praktiseres det for dem som har barn under ti år. Vi har også utvidet retten til deltid for eldre arbeidstakere – det gjorde vi i 2006 – og for syke arbeidstakere. Det betyr at det er behov for mange deltidsstillinger i framtiden, spesielt fordi vi ønsker å mobilisere flere av de uføre til å jobbe noe.

Men jeg er enig i alle forslag som handler om å skape en heltidskultur, som handler om konkrete forslag som gjør det mulig å få opp stillingsbrøkene – slik at man kan få bedre rettigheter hvis man skulle bli syk, og slik at man får en uføregrad som er i samsvar med det man faktisk har jobbet. Derfor er det forslaget vi nå har levert, et veldig godt forslag som vil sikre flere rett til heltidsstillinger hvis de i realiteten har jobbet mer enn det som står i kontrakten.

Torbjørn Røe Isaksen (H) [14:49:55]: Jeg lurer for det første på hva statsråden syns om Justisdepartementets vurdering av forslaget om kollektiv søksmålsrett. For det andre: Tiltakspakken i forbindelse med vikarbyrådirektivet har fått virke i tre måneder. Alt er heller ikke fullstendig gjennomført ennå. Likevel mener regjeringen at denne tiltakspakken ikke fungerer. Hvilke gjennomganger og rapporter er det statsråden bygger det på?

Statsråd Anniken Huitfeldt [14:50:25]: Det som er gjennomgående for en del av de forslagene som vi fremmer i kampen mot sosial dumping, også kollektiv søksmålsrett, er oversiktene som vi får fra Arbeidstilsynet. De gjennomfører flere uanmeldte tilsyn for å bekjempe sosial dumping. Derfor har vi utarbeidet bl.a. forslaget om bedre samordning av tilsyn og forslaget om at det skal ha konsekvenser å bryte loven gjennom overtredelsesgebyr, i samarbeid med Arbeidstilsynet. De forslagene som har fungert godt og som har vært evaluert av fagfolk, ser vi har hatt en effekt. Men samtidig ser vi at en del virksomheter forsøker å unngå regelverket. Derfor er det hele tiden behov for nye tiltak i kampen mot sosial dumping for å sikre det som er standardene i norsk arbeidsliv.

Michael Tetzschner (H) [14:51:26]: Av proposisjonen fremgår det at departementet har tatt ut noen ideer de syns er gode fra det såkalte sanksjonsutvalget, som leverte sin innstilling for ti år siden. Det er NOU 2003:15, «Fra bot til bedring», jeg sikter til. I ti år har dette utvalgets innstilling ligget ubehandlet i regjeringens skuffer uten at en har vært interessert i å diskutere med den lovgivende forsamling adgangen til å bruke administrative straffer i det omfang som en har og som stadig utvides. En har ikke fremmet noen prinsippsak for Stortinget om vi virkelig ønsker et samfunn der det er samme instans som fastslår regelbrudd, som utmåler reaksjon, og hvor en ikke har anledning til å gå imot faktum. Mitt spørsmål til statsråden er: Når regjeringen nå pådytter oss en forvaltningsstrafferett, er det ikke da også på tide at vi får en forvaltningsstraffeprosess?

Statsråd Anniken Huitfeldt [14:52:33]: Som representanten er inne på, arbeider Justis- og beredskapsdepartementet med å følge opp NOU-en «Fra bot til bedring». Der er et av punktene at bruk av overtredelsesgebyr er i tråd med intensjonene som utvalget kommer med for å avlaste politi og påtalemyndighet. Det er flere som har overtredelsesgebyr, bl.a. Datatilsynet, Konkurransetilsynet og Luftfartstilsynet, og jeg mener det er viktig at også Arbeidstilsynet har dette for å sikre at lover og regelverk i norsk arbeidsliv følges.

Laila Dåvøy (KrF) [14:53:19]: Jeg tror statsråden har rett i at ingen arbeidstakerorganisasjon vil si nei til å få rett til utvidet stilling. Løsningen som er valgt med at en skal fortsette i den stillingsstørrelsen en har hatt, er heller ikke noe problem hvis en går i et vanlig arbeid på dagtid. Det er først og fremst de som jobber døgnet rundt, dette vil være en utfordring for.

Mitt spørsmål er: Har det vært god kontakt med alle de ulike hovedorganisasjonene slik at dette er en sondert løsning? Da tenker jeg ikke på retten til fast stilling, men at en skal gå i ubekvem stilling dersom en har jobbet i tolv måneder og får denne retten. Har det vært andre forslag til løsning på dette på bordet?

Statsråd Anniken Huitfeldt [14:54:19]: Alle de store hovedsammenslutningene på arbeidstakersiden støtter forslaget. Det er riktig at Sykepleierforbundet ønsker å gå lenger. Sykepleierforbundet støtter ikke mer utredning eller sier nei – slik Høyre forsøker å framstille det – men de ønsker at en også skal kunne gå inn i den vanlige arbeidsplanen. Det som er vanskelig ved det, er at det er disse vaktene som vedkommende har, som er det reelle behovet hos arbeidsgiver. Derfor ville det være vanskelig å si at en skal ha rett til f.eks. bare å jobbe på dagtid eller inngå i en helt vanlig arbeidsplan. Sykepleierforbundet ønsker å gå lenger. Vi mener at dette er godt ivaretatt gjennom fortrinnsretten. Men det handler om å skape en heltidskultur på veldig mange norske arbeidsplasser, slik at det blir flere om å dele på de ubekvemme vaktene. Det vil bety en mer rettferdig arbeidsdag for mange.

Robert Eriksson (FrP) [14:55:25]: En enstemmig komite sier i komitemerknaden at den ønsker å lovfeste at deltidsansatte arbeidstakere har krav på stillingsprosent som tilsvarer deres faktiske arbeidstid. Så sier statsråden fra talerstolen at hvis en er inne i en langtidssykemelding eller er inne som vikar for en i fødselspermisjon, skal en ikke ha krav på fast stilling eller utvidet stilling. Da er mitt spørsmål: Hva da i det tilfellet som faktisk er reelt for veldig mange innenfor pleie- og omsorgsektoren, der en er inne i 50 pst. vikariat for en som er langtidssykemeldt eller i fødselspermisjon, og jobber i virksomhetsområde B i 25 pst. vikariat og virksomhetsområde C i 25 pst. vikariat? Hva vil være retten til vedkommende person? Vil det fortsatt være slik at vedkommende ikke har rett på mer enn 50 pst. stilling? Ja eller nei.

Statsråd Anniken Huitfeldt [14:56:25]: Det er umulig å saksbehandle enkeltsaker på Stortingets talerstol. Men denne ordningen har vært gjennomført i Trondheim, fordi Arbeidspartiet har gått inn for det gjennom en avtale med Fagforbundet. Da får en rett til denne stillingsbrøken etter 18 måneder. Vi har gode erfaringer med det, og vi har fått flere heltidsstillinger gjennom dette. Nå gjennomfører vi det de rød-grønne har gjort i Trondheim, som en nasjonal ordning. Det mener vi vil ha en god effekt for å få utviklet flere heltidsstillinger, som flere innenfor denne sektoren ønsker seg.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Steinar Gullvåg (A) [14:57:31]: Samtidig som Arbeidstilsynet nå får i oppdrag å føre tilsyn med og håndheve bestemmelsene om inn- og utleie av arbeidskraft, får det også en gebyrmyndighet. Slik faller ytterligere brikker på plass i kampen mot sosial dumping. Når regjeringspartiene over tid har styrket og gitt Arbeidstilsynet nye og utvidede oppgaver, er det selvfølgelig fordi vi ser at økt bruk av innleid arbeidskraft er en spesiell utfordring i norsk arbeidsliv. Vi har avdekket grov underbetaling og alvorlige brudd på arbeidsmiljøloven i den forbindelse.

Derfor har vi også utstyrt Arbeidstilsynet med reaksjonsmuligheter – som tvangsmulkt, pålegg og stansing av arbeid.

Utover det må alvorlige brudd på arbeidsmiljøloven anmeldes og etterforskes av politiet på vanlig måte. Men politiets etterforskningskapasitet er som kjent begrenset, og det er neppe noen underdrivelse å si at politiet i varierende grad har prioritert arbeidsmiljøkriminalitet. Anmeldelser blir som oftest henlagt med den naturlige konsekvens at brudd på arbeidsmiljøloven heller ikke blir anmeldt.

Mange, bl.a. arbeidstakerorganisasjonene, har derfor tatt til orde for at Arbeidstilsynet må gis anledning til å reagere direkte overfor virksomheter som bryter arbeidsmiljøreglene – ikke som erstatning for strengere straffereaksjoner, men som en effektiv og rask reaksjon der og da. Jeg antar at administrative gebyr i den størrelsesorden som det her er snakk om, altså opptil 1,3 mill. kr, nok vil ha en viss avskrekkende virkning, hvilket også er hensikten. Seriøse virksomheter som retter seg etter gjeldende bestemmelser, har med andre ord intet å frykte.

Jeg er overrasket over at høyrepartiene nærmest på prinsipielt grunnlag motsetter seg at Arbeidstilsynet skal gis gebyrmyndighet. Enda mer overraskende er det at de knapt ser at gebyrmyndigheten vil avlaste og effektivisere politiets arbeid, slik at politiet, påtalemyndighet og domstoler kan gi lovbrudd som politianmeldes, den oppmerksomhet slike lovbrudd fortjener. Senest i dagens nyhetssendinger hørte vi at en av Høyres stortingsrepresentanter klaget over at politiet har for mange oppgaver. Men det er altså i en annen sammenheng.

Høyrepartiene forsøker å innbille norske arbeidstakere at et regjeringsskifte etter valget 9. september ikke vil endre norsk arbeidsliv. Rett nok skal de gjøre noen små endringer i arbeidsmiljøloven, men ikke slik at folk flest vil merke det, sier de. Litt flere vil rett nok få midlertidige arbeidskontrakter. Arbeidstidsbestemmelsene vil bli litt mer fleksible. Stillingsvernet svekkes, men bare litt.

Hør på hva vi sier, se ikke på det vi gjør, sier høyrepartiene til arbeidstakerorganisasjonene når de holder regnskap med deres gjøren og laden i arbeidslivspolitikken. Har de kanskje ikke stemt for de aller fleste tiltakene mot sosial dumping? I dag kan vi konstatere at mange viktige tiltak i kampen mot sosial dumping blir reversert dersom vi får et borgerlig stortingsflertall etter valget til høsten. Allmenngjøringsloven skal fjernes. I stedet vil vi få minstelønn. Solidaransvaret skal fjernes. Innsynsretten skal bort. Den kollektive søksmålsretten vil bli fjernet. Arbeidstilsynets overtredelsesgebyr skal fjernes før det er innført.

Når de mest virkningsfulle tiltakene i kampen for et anstendig arbeidsliv avvikles, går høyrepartiene i realiteten ærend for de useriøse arbeidsgiverne, de som ikke synes det er så nøye om arbeidsmiljøloven brytes eller som tilbyr sine utalandske arbeidstakere luselønn. I sum gir dette et helt annet arbeidsliv.

Enda mer overraskende er det at de knapt ser at gebyrmyndigheten vil avlaste og effektivisere politiets arbeid, slik at politiet, påtalemyndighet og domstoler kan gi lovbrudd som politianmeldes, den oppmerksomhet slike lovbrudd fortjener. Senest i dagens nyhetssendinger hørte vi at en av Høyres stortingsrepresentanter klaget over at politiet har for mange oppgaver. Men det er altså i en annen sammenheng.

Høyrepartiene forsøker å innbille norske arbeidstakere at et regjeringsskifte etter valget 9. september ikke vil endre norsk arbeidsliv. Rett nok skal de gjøre noen små endringer i arbeidsmiljøloven, men ikke slik at folk flest vil merke det, sier de. Litt flere vil rett nok få midlertidige arbeidskontrakter. Arbeidstidsbestemmelsene vil bli litt mer fleksible. Stillingsvernet svekkes, men bare litt.

Michael Tetzschner (H) [15:02:30]: Jeg har to inntrykk av denne debatten. Det ene er at de som har hatt ordet for regjeringspartiene, inklusiv statsråden, nok har et noe fjernt forhold til den praktiske virkelighet på en vanlig norsk arbeidsplass, der man jobber godt sammen for å frembringe et overskudd av produksjonen, som gjør at man har lønnsevne og kan tilby fast ansettelse også neste år, kan betale sine kreditorer og faktisk kan yte fellesskapet skatteinntekter. Jeg synes dette perspektivet er blitt helt borte. Man ser på norsk næringsliv og arbeidslivet som en fordeling av goder, der politikerne bare bestemmer ovenfra etter forgodtbefinnende at man drysser ut den fordelen og den fordelen, uten at noen betaler for det, bl.a. gjennom en omfattende byråkratisering.

Det andre jeg synes har preget debatten, er den nokså lettferdige og ugjennomtenkte holdningen man har når det kommer innvendinger til regler som åpenbart svekker rettssikkerheten for dem som kan komme i søkelyset for en straffereaksjon. I replikkrunden med statsråden etterlyste jeg at man kanskje skulle ha felles prosessregler når det gjelder administrative straffer. Jeg er ikke imot administrative straffer, jeg sier ikke at alt skal gjennomføres med politi og domstol. Det er en stor fordel mange ganger at man kan skrive ut gebyr fremfor bot. Men kanskje skal vi ha noen felles regler som gjør at det ikke blir for stor rettsulikhet mellom bransjeområdene, og at enkeltbedrifter eller enkeltmennesker uansett alltid er sikret et minimum av prosessikkerhet. Statsråden svarte til det at det mange ganger er mer fordelaktig å ilegge gebyrer fremfor bot, hvilket jeg er helt enig i, men det var ikke det mitt spørsmål til statsråden gjaldt.

Anette Trettebergstuen sa, med adresse til opposisjonen, at man er skeptisk til søksmålsrett – for det er jo høyresiden. Men i virkeligheten er denne skepsisen i regjeringen selv, i alle fall i Justisdepartementet, som har prinsipielle innvendinger mot forslaget om søksmålsretten. Det bryter nemlig med det enkle prinsipp at det er opp til den enkelte, til hver og en av oss, om vi vil gjøre egne interesser gjeldende for domstoler eller i hvilken form vi forfølger våre interesser.

Forslaget strider mot grunnleggende sivilprosessuelle prinsipper som motsigelsesprinsippet, det at man kan forhandle, og at man disponerer sin egen sak. Det er også en grunnleggende forutsetning at man har rettslig interesse og søksmålsinteresse. Det er problemer med rettskraften også, for her kan det være snakk om en rettsprosess som igangsettes av noen utenfor bedriften, og som på dine vegne fastsetter en avgjørelse som du selv ikke ønsker. Dette er å umyndiggjøre arbeidstakerne.

Når representanten Egeland fra Sosialistisk Venstreparti, som her virkelig lever opp til den første delen av sitt navn, sier at her flytter man makt fra arbeidsgivere til arbeidstakere, er det helt riktig. Man flytter makt ut av bedriften – fra å avgjøre den slags lokalt, både fra arbeidsgiver og arbeidstaker, og over til en fjern fagforening, som står det praktiske samarbeidet fjernt.

Jeg synes man skal lytte til det Justisdepartementet har sagt i høringsuttalelsene. Justisdepartementet er i denne sammenheng ikke noe tilfeldig uttaleorgan – det er altså landets fremste juridiske lovkompetanse som befinner seg der, og som faktisk ser og forvalter helheten i rettssystemet. Man bør altså lytte til den ekspertisen man selv har. Og da er det altså ikke høyrekreftene som argumenterer, det er fornuftig oppfølging av grunnleggende rettsprinsipper.

Vi har tatt klar avstand fra den formen for lovgivning som ikke bringer arbeidslivet fremover, men som tvert imot kan føre til at det blir mer konfliktfylt, og at de man sier man skal hjelpe, kanskje kommer dårligere ut. Jeg vil også vise til de merknadene som er i saken, og som vår hovedtalsmann har fremholdt.

Kari Henriksen (A) [15:07:47]: Nå var det tydeligvis godt det kom et anstendig og realt arbeidsmenneske på denne talerstolen. Jeg har i hvert fall 34 år bak meg i forskjellige arbeidssammenhenger, i både gårdsdrift, som assistent og leder. Så jeg får være representanten for dem som har kjennskap til arbeidslivet fra talerstolen, skal vi tro forrige taler.

For å komme til saken: Vi har et godt og seriøst arbeidsliv i Norge. I det store bildet er næringslivet sunt og ansvarlig, og verdiskapingen er stor, med lav ledighet, høy sysselsetting – effektivt og produktivt. Trenger vi flere virkemidler? Nei, sier Høyre. Nei, sier Fremskrittspartiet. Det er ikke så rart, for de vil ha et annet samfunn. Vi sier ja fordi vi vil utvikle det vi har, og vi vil gjøre det bedre. Vi vil ikke reversere.

Deler av arbeidslivet trues av useriøsitet og sosial dumping. Uoversiktlige organisasjonsmodeller og skattebasert kriminalitet truer seriøsiteten. I den mest useriøse delen av arbeidslivet ser vi konturen av at arbeidere lever som slaver – menneskehandel og illegal virksomhet.

Jeg er glad for at vi har en regjering som evner å ta pulsen på vår egen tid, som våger å bruke tøffe virkemidler, og som bygger opp og ikke ned trepartssamarbeidet. Høyre og Fremskrittspartiet vil ha et annet samfunn. Derfor vil de ikke ha disse virkemidlene. Jeg får litt assosiasjoner til en gammel sang, som jeg tror heter noe slikt som: Din munn sier ja, ja, men ditt hjerte sier nei. Slik opplever jeg Høyres og Fremskrittspartiets retorikk i denne saken. Fremskrittspartiet sier sågar at de har vilje, men da lurer jeg på hva det er de ikke har, siden de ikke vil foreta seg noe i forhold til deltid.

Høyre snakker om samarbeid. Samarbeid er ikke særlig nytt. Samarbeid uten virkemidler er definitivt ikke nytt – det er tvert imot svært gammelt. Det var en tid som jeg ikke vil tilbake til. Jeg vil ha en verdiskapende og omfordelende stat, et robust trepartssamarbeid, der velferd og skole er tilgjengelig for alle – ikke skattekutt og kommersialisering av de viktigste velferdsgodene, slik som høyresiden vil ha. I vår tid er dette de viktigste valgene vi har stått overfor på mange, mange år.

I dag behandler vi for tredje gang nye bestemmelser i arbeidsmiljøloven som adresserer noen av disse utfordringene. Høyre og Fremskrittspartiet stemmer igjen mot de bestemmelsene som er mest virksomme.

For mange kvinner er forslaget om å endre arbeidsmiljøloven når det gjelder ufrivillig deltidsarbeid, det aller viktigste – kvinner som ikke har forutsigbar inntekt, som må ta ekstravakter og være ringevakt, en slags moderne leilending som ringer arbeidsgiver dersom man ikke hører noe: Er det noe jobb til meg i dag? Blir det noe ledig i morgen? Det store flertallet av kvinner vil ikke ha det sånn – og det vil ikke Arbeiderpartiet heller. Jeg tror ikke elevene i skolen vil ha det sånn, heller ikke de pleietrengende – i hjemmetjenesten, på sykehjem eller på sykehus.

Både Høyre og Fremskrittspartiet kommer til å stemme mot bestemmelsen om beregningstid på tolv måneder når det gjelder å få rett til faktisk størrelse. Fremskrittspartiet har sågar gjort det klart de er imot lovfesting av retten til heltid. Jeg forutsetter da at det gjelder hele arbeidslivsområdet, og det føyer seg inn i forslagene om at lønns- og arbeidsforhold skal være en del av lønnsdannelsen og være virkemidler i et fritt og ukontrollert arbeidsmarked.

Sånn som jeg ser det, og sånn som jeg hører debatten, føyer Høyres og Fremskrittspartiets retorikk seg inn en gammeldags og reverserende politikk. Vi ser det også i likestillingspolitikken. De vil ikke ha virkemidler som fører samfunnet framover, de sitter og holder fast på de virkemidlene som var moderne for hundre år siden. De vil ikke ha fedrekvote, de vil ikke ha kvotering – verden skal suse av gårde sånn som den gjør, og politikken skal være en sysselsetting.

Thor Erik Forsberg (A) [15:12:19]: Muligheten for kollektiv søksmålsadgang dreier seg om selve bunnplanken i det norske arbeidslivet, det å kunne regulere både midlertidige ansettelser og ulovlig innleie – det henger veldig nøye sammen. Det er sånn at der man i arbeidslivet finner utstrakt bruk av ulovlig innleie, finner man også veldig mye annet som vi ønsker å unngå.

Hva betyr det for den enkelte som er ulovlig innleid? Det betyr at man ikke får tilgang til boligmarkedet, trygghet for inntekt eller får være med på den kompetanseutviklingen som en bedrift naturligvis skal ha. Men det gjelder ikke bare den enkelte som er ulovlig innleid. Det vil gjelde utsatte bransjer og hele arbeidslivet hvis dette fenomenet med ulovlig innleie får bre om seg.

Drar man til Danmark, kan man se hvilke innslag dette kan bety for arbeidslivet. Deler av byggebransjen der preges mer og mer av manuelt arbeid framfor automatisering – det betyr mer tungt og også farlig arbeid, fordi det har lønt seg å bruke billig, innleid og ulovlig arbeidskraft.

Maktbalansen mellom den som er ulovlig innleid, og arbeidsgiver, er utrolig skjev. Det vil ofte være sånn at den som er ulovlig innleid, har veldig liten tilknytning til arbeidslivet – kanskje er det utenlandske arbeidstakere. Det er ikke enkelt å stå opp for sine egne rettigheter når man føler at man står alene.

Noen har pekt på organisasjonsfriheten. Men hva med fryktkulturen, som er utpreget i deler av arbeidslivet, hvor man ikke tør å organisere seg og stå sammen med andre i en fagforening for å kjempe fram sine rettigheter?

Den enkelte har ofte ikke et valg, for konsekvensene kan bli så store. Denne skjevheten har vi sett i arbeidslivet lenge. Derfor er dette et veldig velkomment virkemiddel for å etterleve de reglene som vi faktisk allerede har i dag. Altfor få har tort å ta saken sin videre. Nettopp derfor kan fagforeningen være med på å lette presset på den enkelte. Det å slå fast om det er ulovlig innleie kan være med på å danne grunnlag for erstatningskrav eller krav om fast ansettelse som følge av forhandlinger eller en rettssak.

Jeg blir litt forundret over bekymringen fra høyresidens representanter for rettssikkerheten til dem som er ulovlig innleid. Det er vel ikke god rettssikkerhet å sikre at de som er ulovlig innleid, fortsatt skal bli utsatt for lovbrudd?

Vi tror at kollektiv søksmålsadgang vil være med på å sørge for å skjerpe de useriøse bedriftene, for det må være grenser for hvilke konkurransefortrinn det skal å være useriøs.

I norsk arbeidsliv – og særlig i utsatte bransjer – er det grunn til å være bekymret for framtiden til hele bransjer. Hva med kompetanseutvikling som bygges over tid? Hva med helse, miljø og sikkerhet som sikrer arbeidstakerne? Det er ofte ikke en prioritert oppgave der hvor det er mye ulovlig innleie.

Man spør: Hvor er dette dokumentert? Men hver eneste gang vi kommer med kraftige virkemidler, får vi de samme unnskyldningene fra høyresiden, som vi også kan lese i merknadene: Det betyr byråkratisering, behovet er ikke dokumentert, og det er et dramatisk inngrep i arbeidslivet. Dette har vi hørt når det gjaldt ILO 94, dette har vi hørt i forbindelse med innsynsrett for tillitsvalgte, solidaransvar og nå også i forbindelse med kollektiv søksmålsadgang. Men istedenfor å bruke mye tid på å definere unnskyldninger for hvorfor man ikke kommer med initiativ for å sikre et anstendig arbeidsliv, burde høyresiden ha kommet med egne tiltak og initiativ for å sørge for, sånn som det er i norsk arbeidsliv, at makt, penger og innflytelse er jevnt fordelt.

Det finnes ingen seriøse bedrifter som har grunn til å bekymre seg for det vi gjør i dag; det vil være en styrke for det seriøse, organiserte arbeidslivet.

Fremskrittspartiet har til og med skrevet i sin merknad at regjeringen fungerer som et rekrutteringsbyrå for LO. Det er fullstendig feil. Men regjeringen har en aktiv politikk for at enda flere skal organisere seg, med fradrag for fagforeningskontingent, verktøy for tillitsvalgte og fagforeninger – det har vi. Vi skulle ønske at engasjementet var like sterkt på den andre siden. Vi ønsker at både arbeidstakere og arbeidsgivere skal være godt organisert.

Tove Linnea Brandvik (A) [15:17:41]: Arbeiderpartiets fraksjon har egentlig feiret litt siden i morges – vi har hatt våre utsendte på nyhetssendinger, og vi har spist kake sammen med Fagforbundet og LO-ledelsen. Det er mange med oss som synes at retten til å få mertidsstillingen sin sikret, er viktig. Det er viktig for dagens kvinner og for kvinner i tiden som kommer, for det er en sannhet at dette gjelder flest kvinner.

Det er en mangeårig kamp for likestilling i arbeidslivet og kamp mot deltidsledighet som blir gitt sterkere virkemidler i dag. Deltid har alltid veldig mange ulike fasetter. Det er et svært viktig gode, samtidig som det er et stort hinder for dem som er deltidsledige.

Deltid er en del av arbeidslivet og skal være en naturlig del av arbeidslivet i framtiden også. Vi har ulike livssituasjoner, ulike behov og tar ulike valg. Det skal vi ikke bekjempe, det sikrer vi videre med lovverket. Men vi skal bekjempe omfanget av deltidsledigheten, små stillingsbrøker, som ikke gir deg inntekt til å leve av, som ikke gir deg sikker inntekt som gjør at du kan ha et boliglån. Det skal vi bekjempe med sterkere virkemidler.

Jeg registrerer at Fremskrittspartiet viser til at retten til utvidet stilling er ivaretatt i dagens lovverk. Vi mener at den ivaretakelsen ikke er sterk nok, vi må gjøre mer. Det er derfor vi bretter opp ermene og fortsetter denne jobben.

Jeg merker også at det kommer påstander om at endringene som her foreslås, vil kunne være til hinder for at de med redusert arbeidsevne skal få lov til å jobbe deltid. Lovverket som foreslås i dag, hindrer ikke dette. La det være klart for alle parter.

Det reises også påstander om at vi tvinger arbeidsgivere til å ansette i hele stillinger der hvor det ikke er økonomisk rom for det. Nei, det står uttrykkelig i teksten: Det skal være over tid. Man kan ikke kreve det når man er inne i et definert vikariat. Man er nødt til å ta den stillingen som arbeidsgiveren har behov for, for vi kan ikke tvinge arbeidsgivere til å ansette folk i stillinger de ikke har økonomisk rom for – det vil svekke driften av arbeidsplassen både i offentlig og i privat sektor. Det er det som er krevende med det.

Men kanskje er det nettopp drøftingene som føres årlig, som sørger for å skape bevissthet om og endringer i holdningene våre til hvordan vi organiserer hverdagen og arbeidsdagen. Årlige drøftinger betyr at man er nødt til å sette seg ned, sånn at man får stabilitet, og kompetansen blir værende igjen i bedriften.

Dette handler om å sikre dagens arbeidstakere, men kanskje handler det ikke minst om å sikre at vi kan rekruttere morgendagens arbeidstakere i hele stillinger som gir dem rom for å leve.

Lars Egeland (SV) [15:21:11]: Representanten Røe Isaksen gjorde et poeng av at jeg brukte begrepet «kunstig bekymring». Det var med overlegg jeg brukte begrepet «kunstig bekymring for rettssikkerheten», selv om den måtte deles av både advokatfirmaet Hjort, Advokatforeningen og sågar Justis- og beredskapsdepartementet, for bekymringen deles ikke av landets fremste eksperter på arbeidsrett, med dr. juris Henning Jakhelln i spissen. Enda mindre deles bekymringen av de som har skoen på – og det er dem SV ønsker å representere – de som er ute på arbeidsplassene, og som er opptatt av sine egne kameraters, og også sine egne, arbeidsvilkår.

Sivilrettslig er selvfølgelig prinsippet at den som utsettes for overgrep, skal kunne klage, altså som Michael Tetzschner sa: Den enkelte skal selv kunne avgjøre om han vil forfølge en sak som vedrører vedkommende. Men realiteten i dag er at vedkommende ikke kan klage, fordi de som oftest vil være uten jobb, eller ofte ute av landet. Maktforholdene er slik at klageadgangen er teoretisk. Det betyr at å bevare dagens rettstilstand er å bevare en situasjon med rettsløshet for den som utsettes for sosial dumping. Det er denne tilstanden Tetzschner og Røe Isaksen vil bevare.

Jeg snakket om å flytte makt, og Tetzschner tok opp det poenget og spurte hvem man flytter makt til. Kanskje skulle man like mye spørre: Hva flyttes makt til – til å begå lovbrudd upåtalt, eller til å kunne stoppe lovbrudd? Det er det søksmålsretten handler om.

Laila Marie Reiertsen (FrP) [15:23:21]: Av og til blir det sånn at ein høyrer kva som blir sagt, men ein høyrer det ikkje likevel – som representanten Henriksen som seier at Framstegspartiet har vilje, men ikkje vil gjera noko med det. Det har ikkje eg sagt. Eg seier at vi er positive til at dei som jobbar ufrivillig deltid, skal få lov til å jobba meir, men vi ønsker ikkje å gi dei falske forhåpningar ved ikkje å gå grundig nok gjennom noko før vi gjennomfører det – så enkelt, men litt respekt for at vi har tru på det. Andre har tru på å ta ei avgjersle forferdeleg fort, som kanskje ikkje er det beste. Den respekten ønsker eg å få, og eg har ikkje tenkt å stå her og skremma, som enkelte andre representantar gjer. Vi har òg gått inn for ein del tiltak mot sosial dumping, faktisk 19 av 24, men vi har òg andre løysingar som ikkje har fått støtte. Det må vi òg respektera – sånn er politikken – utan at det skal bli sabla ned for det det ikkje er verdt, for å seia det sånn.

Så må eg svara på lite grann som ein ikkje heilt forstår, trur eg. Eg òg har vore i arbeidslivet, berre for å ha sagt det, og det er eg veldig glad for. Når det gjeld vikariat, sjukefråvær eller permisjon/svangerskapspermisjon, er det faktisk sånn der ute at ein ikkje alltid får eit namn på blokka – at denne personen skal gå for den og den personen. Ein får ikkje søkarar, og kva gjer ein då? Jo, ein lever frå veke til veke for å få personar inn i dei vaktene. Då blir det ein heilt annan situasjon, og det er den eg er ute etter: Dei må sjekka og finna ut av dette her, sånn at vi gjer det på rett måte, og at vi ikkje blir mange fleire på jobb når han som har vore ute i permisjon, er tilbake. Og då er det økonomien igjen – som få har sagt noko om, men den er eg faktisk litt opptatt av. Arbeidsgivarar har ein økonomi for at dei skal ha ein arbeidsplass.

Så vil eg seia: Jo, nokre seier at ein pliktar å ta dei vaktene som arbeidsgivar tilbyr. Ja, det vil stort sett vera helg, natt og kveld. Sosial arbeidsmiljødumping blir det nærmast då, viss ein skal gå på akkord med seg sjølv og ta dei vaktene som er igjen utanom dagvaktene. Det har vi sett, vi som har vore i arbeidslivet.

Så til Trettebergstuen som nemnde ei som heitte Rita, som gjekk i 70 pst. stilling, og ikkje fekk ferie. Ja, då har arbeidsgivar forsømt seg. Det er jo snakk om at har ein ei 70 pst. stilling, kjem ein òg inn under ferieloven, ein er innanfor ein hovudtariffavtale, og ein er omfatta av ein arbeidsmiljølov. Ein skal stå på ferieplanen til arbeidsplassen på lik linje med alle andre enten ein har ei 13 pst. eller 100 pst. stilling. Så enkelt er det.

Martin Kolberg (A) [15:26:38]: Det er en debatt som det er verdt å følge med på, og den føyer seg veldig trygt inn i en historisk dimensjon som har preget denne delen av norsk samfunnsliv i hele det moderne Norges historie. Når jeg hører på diskusjonen, og hører opposisjonens representanter si at behovene ikke er dokumentert, må jeg si at jeg har en veldig sterk reaksjon i meg. Hva er det som trenger å dokumenteres mer enn alle de problemene vi i generasjoner har hatt – at kvinnenes rettmessige plass i arbeidslivet skal være på plass? Hva er det vi har snakket om i generasjoner, når det snakkes om rettssikkerheten i norsk arbeidsliv? Og alltid har det vært slik at høyresidens representanter har stått på denne talerstolen og alle andre talerstoler og sagt: Det er ikke dokumentert, og det som vi – altså regjeringspartiene i denne sammenhengen – sier, er ikke en riktig løsning.

Hvorfor sier jeg dette? Jo, for jeg er selv veldig sterkt engasjert i denne diskusjonen. Jeg er ofte i mange diskusjoner, bl.a. med representanten Røe Isaksen. Han sier alltid: Nei, det er ikke noen forskjeller. Det er ikke noen forskjeller mellom høyresiden og regjeringspartiene i arbeidslivspolitikken. Det er jo med respekt å melde – jeg holdt nesten på å si skam å melde – ikke noen mer tydelig demonstrasjon på disse forskjellene enn det vi ser i denne salen. Hvis det er slik at representantene Røe Isaksen og Tetzschners parti er tilhenger av fagbevegelsen, hvorfor mener de at man ikke skal gjennomføre fagbevegelsens egne ønsker om sin posisjon i samfunnet?

Representanten Tetzschner påberoper seg i denne debatten at dette utfordrer grunnleggende rettsprinsipper. Jeg har sett høringsuttalelsene, og representanten Tetzschner, som er jurist attpåtil, vet at regjeringen har imøtekommet de viktigste innvendingene bl.a. fra Justis- og beredskapsdepartementet og andre. Det vet han godt, men han sier det ikke. Ikke desto mindre er det denne lovgivende forsamlings absolutte ansvar å sørge for at rettstilstanden følger med de utfordringene som ligger i arbeidslivet, og det handler om å ivareta de aller svakeste. Hvis vi ikke gjør det, vil det ramme rettssikkerheten og rettsordenen i arbeidslivet, fordi markedet vil overta, og det vil ikke imøtekomme arbeidstakernes interesser i framtiden. Det vil ikke ivareta det genuine, det som er bra med norsk arbeidsliv, og som har gjort det til et godt og stabilt arbeidsliv.

Dag Terje Andersen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Per Rune Henriksen (A) [15:29:53]: Det er omtrent 35 år siden jeg begynte i tømrerlære. På den tiden var byggebransjen i hovedsak en ryddig, seriøs bransje. Rekrutteringen ble gjort gjennom å ansette lærlinger og gi dem opplæring. Vi hadde håndverksbedrifter som jobbet intenst for å holde seriøsiteten i markedet oppe og sørge for at vi hadde ryddige forhold overfor både kunder og samfunnet som helhet.

Det vi ser nå, og som bekymrer meg voldsomt, er en bransje hvor seriøse bedrifter daglig opplever å tape oppdrag i konkurranse mot skruppelløse aktører, som gladelig benytter seg av ulovlig innleid arbeidskraft, gjerne på dårlige lønns- og arbeidsvilkår. Dette er aktører som overhodet ikke tar ansvar for utviklingen, verken i bransjen eller i samfunnet som sådant. De er der kun for å tjene penger, skumme fløten. Hadde de kunnet selge hermetikk og fått den samme fortjenesten, hadde de gjort det. Nå selger de arbeidskraft for å få god fortjeneste – og gjør det. Vi ser en bransje hvor HMS-tilstanden – helse, miljø og sikkerhet – er under sterkt press av ulovlig innleid arbeidskraft, av useriøse bedrifter som ikke tar ansvar for noe som helst.

Kollektiv søksmålsrett er i denne sammenheng en fortsettelse av den linjen som vår regjering har ført siden tiltredelsen i 2005. Vi har tatt tak i utviklingen i arbeidslivet – en utvikling som var helt på ville veier. Vi kan trekke linjen fra den arbeidsmiljøloven som det borgerlige flertallet vedtok i juni 2005, da man mer eller mindre ga uttrykk for at arbeidslivet er en kardemommeby, hvor alle vil hverandre vel, og hvor den enkelte arbeidstaker kan inngå hvilke som helst avtaler med arbeidsgiver. Men fagbevegelsen skulle ha minst mulig makt. Vi flytter makt til fagbevegelsen – hvorfor? Det er fordi fagbevegelsen er bastionen for anstendige forhold i arbeidslivet.

I byggebransjen i dag ser vi at det er Fellesforbundet og fagbevegelsen som er bastionen for de forkjemperne som kjemper med ryggen mot veggen for å holde en bransje mest mulig seriøs, og som vinner fram, takket være at vi har en regjering som ser verdien av det arbeidet som tillitsvalgte gjør på vegne av sine arbeidskamerater, en tjeneste de gjør både bransjen og samfunnet – og som særlig de små, seriøse bedriftene er veldig glad for blir gjort. Kollektiv søksmålsrett er et viktig skritt på veien videre mot et anstendig arbeidsliv, også i byggebransjen.

Statsråd Anniken Huitfeldt [15:33:06]: Under replikkvekslingen fikk jeg et spørsmål fra Høyre som jeg ikke fikk anledning til å svare på, for det var mange spørsmål. Det handlet om hva jeg mente om Justisdepartementets høringsuttalelser når det gjaldt kollektiv søksmålsrett. Til det er svaret at vi har justert forslaget, i tråd med høringsuttalelsene fra Justisdepartementet. De hadde sterke innvendinger mot dette med utvidet rettskraft, dvs. at dom i en sak automatisk skal legges til grunn når den innleide ved en senere anledning går til søksmål. Det er tatt ut. Vi har lyttet veldig nøye til det som har vært innvendingene fra Justisdepartementet.

Jeg har et spørsmål til Høyre. Begrunnelsen for å gå imot alle de gode forslagene om flere heltidsstillinger er Sykepleierforbundet. Da er mitt spørsmål: Har Sykepleierforbundet aktivt rådet Høyre til å stemme ned forslagene i salen i dag fordi de ber Høyre utrede dette nærmere, eller skyver man Sykepleierforbundet foran seg fordi man ikke ønsker å ta et klart standpunkt i salen i dag?

Det som forundrer meg mest, er egentlig Fremskrittspartiets synspunkter her – de er så redd for å skuffe de ansatte. Fagforbundet har jobbet med dette lenge. Det representerer mange av de kvinnene som heller vil jobbe litt mer ubekvemt, fast og forutsigbart enn å ha 20 pst.-stilling år etter år. Her mener Fremskrittspartiet at disse ikke forstår sitt eget beste, eller – jeg vet ikke hva. I hvert fall er de redd for å skuffe de ansatte. Jeg mener at Fremskrittspartiet i dag skuffer de ansatte – enten det er innenfor varehandelen eller innenfor pleie- og omsorgssektoren – som ønsker seg heltidsstillinger. De har anbefalt oss klart og sterkt – enten det er representanter fra Sykepleierforbundet, Fagforbundet eller Handel og Kontor – å utvide rettighetene for dem som er deltidsansatte. Derfor er jeg glad for å kunne levere det.

Fremskrittspartiet snakker om at dette i realiteten er sosial arbeidstidsmiljødumping. Ja, dette innebærer at man får rett til å jobbe den arbeidstiden man faktisk har hatt, men for mange er dette et langt bedre alternativ enn det som er dagens situasjon. Dette vil ikke høyresidens partier gå for – det er ikke godt nok dokumentert, det kreves mer utredning. Det har gått en blå linje i høyresidens politikk i arbeidslivsspørsmål siden de var imot fabrikktilsynsloven i 1892. Det er nei, det skal utredes, det er ikke dokumentert.

Det er ikke det som har brakt Norge framover. Det er ikke det som har hevet standarden i norsk arbeidsliv.

Torbjørn Røe Isaksen (H) [15:36:15]: Jeg er nokså sikker på at Høyre satt i regjering da fabrikktilsynsloven ble innført, men jeg skal ikke starte en historikerstrid med statsråden – hun er tross alt historiker. Vi får heller sjekke det etterpå.

Jeg vil bare henlede oppmerksomheten på side 12 i Stortingets dokument, hvor – jeg leser ikke alt – en samlet komité sier:

«Deltidsansatte skal ha lovfestet rett til stilling tilsvarende deres faktiske arbeidstid.»

Det er altså hele komiteen enig om. Når vi sier at Sykepleierforbundet sier at opposisjonen har et poeng, er det fordi regjeringen har valgt å si at ok, det skal gå kort tid før denne retten blir utløst – og det kan de gjøre fordi de har sagt at man skal ha den ubekvemme stillingen, den ubekvemme arbeidstiden man har, skal man fortsatt ha plikt til å ha – mens vi sier at det skal gå litt lengre tid før man får utløst retten, men da skal man få en rett lik den til alle andre som jobber på sykehuset. Det er ikke noen tvil om at det regjeringen foreslår, er mulig. Noen vil oppfatte det som bedre enn dagens situasjon, men det er altså å innføre en form for b-lag i arbeidslivet.

Jeg setter pris på at statsråden svarte på det spørsmålet hun fikk i sted. Det var ikke mange spørsmål, det var to. Det var også litt tid til overs i sted, men det er bra at svaret kommer nå.

Så til Martin Kolberg. Jeg må bare korrigere én ting. Jeg har aldri sagt at det ikke er noen forskjeller i arbeidslivspolitikken. Jeg har bare sagt at måten Arbeiderpartiet beskriver de forskjellene på, er feil. Arbeiderpartiet forsøker å male opp valgkampen som et valg mellom brutalisering av arbeidslivet og Arbeiderpartiet. Det er noe som ikke engang arbeidstakerne i Norge tror på. En stor undersøkelse som ble gjengitt i Klassekampen for et par uker siden, viser at arbeidstakerne ikke tror på skremselspropagandaen til Arbeiderpartiet. Men det er klart det er en forskjell. Arbeiderpartiet er i arbeidslivspolitikken mer katolsk enn paven. Anne-Grete Strøm-Erichsen sa, da hun var helseminister, at arbeidsmiljøloven er hellig. Det er, mildt sagt, et dårlig utgangspunkt for en lov som skal gjelde i et fleksibelt arbeidsliv.

Vi er for et reelt trepartssamarbeid. Det betyr kompromisser, hvor man lytter til alle parter. Arbeiderpartiet er for topartssamarbeid. Vi sier at vi skal ha endringer for å tilpasse arbeidsmiljøloven til et moderne arbeidsliv. Arbeiderpartiet sier nei. De mener at selv om arbeidslivet er i endring, må loven for all del ikke følge etter. Men det kan hende at det har kommet noen sprekker i rustningen til Arbeiderpartiet, for da helseminister Jonas Gahr Støre på Twitter her forleden ble konfrontert med at det var 9 099 brudd på arbeidsmiljøloven på Ahus, svarte han følgende:

«Ikke bra, feil ved praksis. Men kanskje også med loven?»

Jeg tror helseminister Jonas Gahr Støre, fra Arbeiderpartiet, var inne på noe der.

Anette Trettebergstuen (A) [15:39:25]: Arbeidsmiljøloven er ikke hellig, men den er gull verdt. Derfor skal den også utvikles, i tråd med arbeidslivets behov og i tråd med et mer anstendig arbeidsliv. Forskjellen på Arbeiderpartiet og Røe Isaksens Høyre er at vi ønsker å styrke den, de ønsker å svekke den. Vi styrker den i dag, når vi innfører retten til heltid. Dersom Torbjørn Røe Isaksen og Høyre i prinsippet er så for denne paragrafen, foreslå en paragraf! Det de deltidsarbeidende kvinnene trenger minst av nå, er enda flere rapporter, enda flere utredninger. De trenger handling. Vi gir dem det, og de ønsker det velkommen.

Jeg synes at opposisjonen inntar en veldig gjenkjennbar og ærlig posisjon i dag når de innrømmer å være mer opptatt av at noen – noen – kan oppleve å bli brukt som eksempel i et søksmål, kanskje mot sin vilje, enn av alle dem som i deler av arbeidslivet utnyttes, utsettes for lovbrudd, som ikke opplever noen form for rettssikkerhet hva arbeidslivsregelverket angår. At høyresiden er mer bekymret for de første enn for alle disse arbeidstakerne, er gjenkjennelig Høyre-politikk og en gjenkjennelig Høyre-posisjon. Det – retten til å få sine arbeidstakerrettigheter ivaretatt – er en like sterk rett som det Høyre bekymrer seg over.

Opposisjonen viser nok en gang sitt sanne ansikt når de sier at de vil vente og se hvordan uvesenet sosial dumping brer om seg og utvikler seg før de eventuelt setter i gang tiltak. Hva betyr det å vente og se? Jo, det betyr å lene seg tilbake og se på at arbeidslivet forverres før de skal vurdere å gjøre noe. Hvem er det som rammes av det? Jo, arbeidsfolk i bransjer over hele landet og på sikt hele den norske arbeidslivsmodellen.

Til forskjell fra høyresiden ønsker regjeringen fortsatt å være i front. Vi vil bekjempe sosial dumping ved å være i forkant og lytte til folk ute på byggeplassene. Torbjørn Røe Isaksen har tydeligvis dårlig hukommelse, for vi var senest i går ute og fikk dokumentert med historier på byggeplassene hvordan disse tingene ser ut. Behovene for tiltak er til stede. Vi ønsker å gi de tillitsvalgte flere verktøy i kampen mot det uvesenet sosial dumping er. Høyresiden ønsker å vente og se. Det er de ansatte som må betale prisen for det. I tillegg vet vi at de tiltakene som hittil har fungert, vil bli reversert etter valget dersom Høyre og Fremskrittspartiet får sjansen.

Martin Kolberg (A) [15:42:32]: Det er noen ganger jeg gjør meg en tanke som jeg har lyst til å dele med Stortinget, og det er tanken på hvordan arbeidslivspolitikken hadde utviklet seg hvis ikke de rød-grønne partiene hadde vunnet valget i 2005. Vi hadde fått gjennomført alle de tiltakene som Bondevik-regjeringen la til grunn, og som hele norsk arbeidsliv protesterte mot, og vi hadde nesten ikke på ett eneste punkt fått gjennomført styrkingen av den norske arbeidsmiljølovgivningen, som har vært en av juvelene i kronen til Stoltenberg-regjeringen.

Jeg forstår hvorfor de sier det, men jeg reagerer ganske sterkt på uttrykk som «dette er gjort for rekrutteringen til LO». Det er i tilfelle en rekrutteringsprosess jeg vedkjenner meg veldig tungt. Det jeg mener tilhører de vestlige, åpne demokratiers og vestlig økonomis fortrinn, er at vi har en sterk fagbevegelse. Jeg mener at Det norske storting på en utmerket måte, i kamp mot opposisjonen – spesielt mot Høyre og Fremskrittspartiet – i denne perioden har gjort noe som virkelig har lagt grunnlaget for norsk velferd og verdiskaping, nemlig beskyttet fagbevegelsens rettigheter i samfunnet. Det handler selvfølgelig ikke om styrking av kontorene og strukturene på Youngstorget, det handler om det helt fundamentale, nemlig å ivareta norsk arbeidslivs muligheter til å være et godt arbeidsliv, men også den store verdiskaper.

Jeg har store vanskeligheter med å forstå hvorfor representanter for norsk høyreside – spesielt Høyre, vil jeg si – ikke tar inn over seg den analysen at uten at man har et sterkt organisert arbeidsliv med en sterk fagbevegelse, taper man verdiskaping. Det er dette som er en av de viktige grunnene til at vi har hatt en så sterk verdiskaping. Det er derfor internasjonal kapital strømmer til Norge og gjør Norge til et vellykket kapitalistisk samfunn, merkelig nok. Men denne analysen skyver de til side. Det er det stygge, for hva tenker de de da vil ha i neste runde? Skal de reversere alt som er gjort, som de har vært imot, og som de har stemt imot? De kommer til å stemme imot senere i dag også. Hvor står vi? Her kommer de viktige slag til å stå, og det handler om hele det norske samfunnet, ikke bare om norsk arbeidsliv.

Michael Tetzschner (H) [15:45:51]: Det er mye bra å si om norsk fagbevegelse. Det er mye bra å si om en velorganisert arbeidsgiverside også. Men dette er landets nasjonalforsamling, som skal avveie motstående interesser når det er snakk om det. Da blir lakmustesten om man blir så ensidig opptatt av historiske bindinger at man ser bort fra at i noen spørsmål er det ikke nødvendigvis fullt interessesammenfall mellom enkeltindivider, heller ikke mellom arbeidstakere og fagbevegelsen. Det får vi illustrert i denne saken. Man flytter altså en sentral evne til å disponere sine juridiske posisjoner som enkeltperson fra arbeidstakeren, som kjenner virkeligheten på sin bedrift bedre enn noen andre, og gir et fjernt kollektiv som står utenfor denne bedriften, en søksmålsrettighet. Det er det Justisdepartementet har pekt på. Jeg kan ikke se – som representanten Kolberg indirekte påsto – at Justisdepartementets innvendinger er ivaretatt, og at man har endret lovforslaget på det punktet. Det vil sikkert være muligheter for representanten Kolberg å rettlede meg hvis det er noe jeg skulle ha oversett i saksdokumentene.

For øvrig finnes det samfunn som lener seg så sterkt på fagbevegelsen at de har glemt sin demokratiske komponent. Vi har korporative samfunn, som mange vil si er effektive samfunn, det er bare det at man utelater det folkevalgte elementet, det som skal avveie interessene, som er noe av demokratiets viktigste oppgave, at vi kan leve fredelig med hverandre selv om vi er uenig i den enkelte sak. Det kan være mange grunner til å jekke seg litt ned i denne debatten og kanskje være villig til å føre en diskusjon om de innvendingene som fagdepartementene selv har hatt mot regjeringens lovforslag.

Presidenten: Laila Marie Reiertsen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til inntil 1 minutt.

Laila Marie Reiertsen (FrP) [15:48:35]: Eg ønskjer regjeringa lykke til med forslaget sitt om retten til heiltid, men eg er òg veldig realistisk. Eg ønskjer faktisk ikkje å skuffa nokon. Vi har vore einige om at vi har støtta deltidsprosjektet – det må ein ha klart for seg. Vi ønskjer at dei som vil ha meir jobb, meir heiltid, skal prøva å få det, men vi skal ha gode løysingar for det. Eg vil ikkje stå og seia at jo, de skal få heiltid, men då må de jobba meir ulagleg. Eg ønskjer ikkje det.

Vi har nettopp hatt ein debatt her om sjukefråvær og kvinner. Å ta ekstravakter eitt år er lenge nok, men skal det bli sånn det blir på turnusen deira framover, år etter år, då seier eg berre dette: Arbeidsmiljølova verkar ikkje, familielivet forsvinn, sjukefråværet blant kvinner går opp – eg ønskjer ikkje å vera bidragsytar til det.

Så til byggjenæringa … (presidenten klubber).

Presidenten: Taletiden er ute.

Kari Henriksen (A) [15:49:48]: Først vil jeg si til Fremskrittspartiets Laila Marie Reiertsen at det er innført en årlig drøftingsplikt hvor man skal drøfte både behovene for og bruken av deltid. Så det ligger gode muligheter for å justere dette hvert eneste år.

Når vi ser på debatten her i dag, ser vi en opposisjon som har vært i opposisjon i åtte år. Problemet med deltid er ikke nytt. Det har faktisk vart i over 30 år. Når de da får mulighet og anledning til å komme med virkelig egen politikk, ser vi at de gjør akkurat som de pleier å gjøre: Ryggmargsrefleksen trer inn, og de legger vekk alle virkemidlene de har. De sier det er samarbeid – det er ingen som er imot samarbeid – men de er imot virkemidlene. Det er den store forskjellen mellom opposisjonen og regjeringspartiene i denne salen i dag. Det er virkemiddelapparatet som opposisjonen ikke vil ha. Og for å si det sånn: De vil ikke ha det denne gangen heller, selv om de har hatt åtte år på seg til å prøve å finne gode virkemidler som kan løse disse utfordringene.

Når det blir brukt sitater om hvem som er interessert i fagbevegelse og ikke, vil jeg bare sitere Monica Mæland – jeg tror hun representerer Høyre på en god måte – som sier hun er imot alt det fagbevegelsen er for. Sånn er det i store deler av Høyre.

Når representanten Michael Tetzschner snakker om korporative samfunn i denne debatten, blir jeg litt undrende til hvorfor det skal trekkes inn i en debatt om medbestemmelse – for ansatte som har vært offer og jobber i et b-lag. Torbjørn Røe Isaksen trakk også fram at vi på en måte etablerer et b-lag i arbeidslivet med dette. Nei, vi gjør ikke det. Vi har flere b-lag som disse virkemidlene vil gjøre noe for. Det er det som er innholdet i denne saken. Det er ikke snakk om at vi lager et b-lag eller et korporativt samfunn.

Det er én ting jeg vil si til slutt: Debatten har vært ganske fri for å peke på de store utfordringene vi faktisk har i dag. Daglig leser vi om sosial dumping, om slaver, steinleggere, renholdere – det er de useriøse delene av arbeidslivet som disse virkemidlene skal treffe, og de treffer godt.

Per Rune Henriksen (A) [15:52:54]: Det var en del av innlegget til representanten Tetzschner som fikk meg til å ta ordet en gang til. Tetzschner sier noe sånt som at dette forslaget om kollektiv søksmålsrett fratar arbeidstakere som kjenner forholdene på sin egen bedrift, retten til selv å vurdere forholdene og overlater makten til dette til en fjern fagbevegelse. Det er to poeng i dette. Det ene er at de som får sine arbeidsvilkår forringet av ulovlig innleie, er i veldig stor grad de som arbeider i bedriften, på byggeplassen eller i virksomheten hvor ulovlig innleie foregår. Lovforslaget som jeg siterer her, sier at fagforeninger «som har medlemmer i en virksomhet som har leid inn arbeidstakere fra bemanningsforetak,» (…) «kan reise søksmål i eget navn om lovligheten av slik innleie». Det dreier seg om å få fastslått om dette er lovlig eller ulovlig, for vi har faktisk gode regler omkring lovligheten av disse vilkårene. Det er helt klart at de bedriftene, de arbeidstakerne som må se at deres kolleger ikke er fast ansatte kolleger, men midlertidig innleid arbeidskraft, har interesse av at dette foregår i skikkelige former. Det må jo være helt ubestridelig.

Så til betegnelsen av fagbevegelsen som noe fjernt, noe som står utenfor bedriftene. Det er jo helt feil. Fagbevegelsen består av medlemmer i bedriftene, av enkeltarbeidstakere som velger en av sine kolleger til å representere seg, til å ta på seg den jobben det er å stå opp for bedre arbeidsvilkår og opprettholde anstendigheten i arbeidsvilkårene. Så går organisasjonen videre.

Fagbevegelsen er på ingen måte et fjernt maktapparat i arbeidslivet. Det er arbeidstakernes bolverk for å få anstendige lønns- og arbeidsvilkår i arbeidslivet. Sånn er det, sånn har det vært, og sånn skal det fortsatt være. Fagbevegelsen gjør oss alle en tjeneste, og vår regjering kommer fortsatt til å styrke fagbevegelsens muligheter til å sørge for et anstendig arbeidsliv.

Presidenten: Martin Kolberg har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til ett minutt.

Martin Kolberg (A) [15:55:48]: Representanten Tetzschner ba om en rettleiing, og det er en utfordring jeg gjerne tar imot. Det knytter seg til en rettleiing som er rettet til ham, men også til høyresidens politikere i sin alminnelighet, i denne salen og overalt ellers. Det er forunderlig at dere i 2013 – i et åpent demokrati – ikke ser behovet for en lovgiving som ivaretar de svakeste i det norske arbeidsmarkedet. Når dere ikke gjør det, må det være fordi det er dere som har historiske bindinger, og ikke vi, som dere hevder – også i denne debatten. Dere har konservative historiske bindinger som går ut over at dere begynner å snakke om hele samfunnets ansvar. Da er det passelig å avslutte dette ettminuttsinnlegget med å stille et spørsmål, nå som vi går inn i en valgkamp: (Presidenten klubber.) Hva mener høyresiden er problemet med at de svakes rettigheter blir ivaretatt på en god måte?

Presidenten: Taletiden er ute.

Presidenten må få bemerke at når representanten Kolberg sa «dere», går jeg ut fra at han ikke mente presidenten. Det er presidenten talen skal rettes til.

Steinar Gullvåg (A) [15:57:15]: Hvis jeg har oppfattet representanten Tetzschner riktig, er hans bekymringer knyttet til det forhold, som jeg forstår han er opptatt av, at vi flytter makt over arbeidstakernes interesser ut av bedriften og over til en fjern fagforening. Det er det samme vi gjør når vi aksepterer å opprette kollektivavtaler i arbeidslivet. Det er det samme vi har innført gjennom hele tvistelovgivningen – ja i arbeidsretten som sådan. Da flytter vi makt – fra den enkelte, ut av arbeidsplassen og til rettsvesenet. Det er også det vi gjør når vi innfører kollektiv søksmålsrett. Poenget er selvfølgelig: Hvilken makt er det vi flytter? Makt til å påtale hva? Det er makt til å påtale ulovligheter. De eneste som har noe å frykte når vi utstyrer fagforeningene med en søksmålsrett, er de som ikke etterlever lover og regler. De har noe å frykte.

Så litt om hva som egentlig er situasjonen for innleide arbeidstakere ute på arbeidsplassene. Noen av oss har faktisk vært i kontakt med dem. Kollektiv søksmålsrett er ikke bare for dem som er i arbeid, som ikke er innleid. Det er i høy grad for dem som er innleid. Hva er deres situasjon? Deres situasjon er at en eneste klage på rådende forhold fører til at de mister arbeidet, og at de oftest blir sendt hjem til hjemlandet og svartelistet. Det er konsekvensene av i det hele tatt å forsøke å hevde sin rett.

Det er dette vi nå tar fatt i når vi utstyrer fagbevegelsen med en kollektiv søksmålsrett, slik at fagbevegelsen på deres vegne kan sørge for at lover og regler blir etterlevd i Norge, og at arbeidstakernes rettigheter blir holdt i hevd.

Robert Eriksson (FrP) [16:00:26]: Det har vært interessant å kunne følge debatten, men jeg synes vi skal være litt mer ærlige og presise når vi bruker denne talerstolen og fremfører argumentasjon mot hverandre. Jeg registrerer at representanten Henriksen i sitt innlegg sier at Fremskrittspartiet ikke ønsker en drøftingsplikt og ikke ønsker drøftinger. Det er jo fullstendig feil. I innstillingen skriver en enstemmig komité:

«Å lovfeste plikt om drøfting av bruken av deltidsstillinger er særlig viktig i virksomheter som ikke er omfattet av tariffmessig drøftingsplikt.»

Hele komitemerknaden er en fellesmerknad, fra alle i komiteen. Det Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet i tillegg har sagt, er at vi finner det naturlig og logisk, nå når drøftingsplikten ved innleie av vikarer er iverksatt, at man har en tilsvarende drøftingsplikt for deltidsstillinger. Det er jo ikke å gå imot det; det er å være for det. Da synes jeg det blir litt uredelig når man fra denne talerstolen prøver å skape et inntrykk av at man er mot noe man faktisk enstemmig er for.

Så har jeg lyst til å gå litt tilbake igjen til replikkordskiftet mitt med statsråden. Det var ikke noen bevisst retorikk eller polemikk fra min side, men jeg bare spør: Når statsråden fra denne talerstolen sier at hvis man er i vikariat for noen som er i fødselspermisjon eller er langtids sykemeldt, har man ikke automatisk krav på å få den stillingen. Men da er mitt eksempel: Hvis man i pleie- og omsorgssektoren er 50 pst. i et slikt vikariat, 25 pst. i et vikariat i virksomhetsområde B og 25 pst. i virksomhetsområde C, hvor stor stillingshjemmel har vedkommende krav på når han har jobbet i ett år i 100 pst. stilling? Det er spørsmålet mitt til statsråden. Hvordan skal vi forstå loven? Vi er enige i denne salen, og det er en enstemmig komité. Men jeg vil gjerne vite hva jeg er med på å vedta i dag. Det vil ikke statsråden si noe om. Hun sier at hun ikke kan drive saksbehandling i enkeltstående saker fra Stortingets talerstol. Dette er et prinsipp som denne loven skal fange opp, og jeg registrerer – med respekt å melde – at de samme representantene sier at de har brukt morgenen til å spise bløtkake med fagbevegelsen. Mitt spørsmål blir da: Hva har man spist bløtkake for? Hva er grunnen til bløtkakespisingen når man ikke kan klarere tydeliggjøre hva vi er med å vedta i dag, når vi behandler denne saken?

Presidenten: Representanten Michael Tetzschner har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Michael Tetzschner (H) [16:03:34]: Jeg vil for ordens skyld oppklare en misforståelse. I et av de foregående innleggene ble jeg tillagt den oppfatning at jeg var mot kollektiv søksmålsrett. Det er jeg ikke. Kollektiv søksmålsrett er tatt inn i den nåværende tvisteloven. Det vil si at folk som utgjør en gruppe som har rettslig interesse i å få en sak belyst for domstolene, kan ta ut gruppesøksmål. Det vi diskuterer her, er noe annet, nemlig om man skal ta partsevnen fra enkelte arbeidstakere og legge den til fagforeningen. Det er det diskusjonen dreier seg om. Men jeg er heller ikke imot at man kan få prøvd de rettsreglene som man ønsker å få belyst. For øvrig la jeg merke til at representanten Kolberg ikke benyttet anledningen til å vise konkret hvor man hadde imøtekommet Justisdepartementets innvendinger nettopp når det gjelder kravet til rettslig interesse for å reise søksmål.

Presidenten: Representanten Kari Henriksen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Kari Henriksen (A) [16:04:47]: Det var bare en kommentar til representanten Eriksson om at jeg skulle ha sagt at Fremskrittspartiet var mot drøftingsplikten. Det mente jeg ikke å si, hvis jeg sa det, men det jeg mente å si var at Fremskrittspartiet ikke har noen tiltak, og at drøftingsplikten nettopp er et virkemiddel for å imøtekomme noen av de problemstillingene som Fremskrittspartiet trekker opp.

Men det er jo likevel underlig at Fremskrittspartiet har hatt åtte år på seg og ikke har noen andre virkemidler enn å si at de vil utrede mer. Dette er ikke noe nytt. Vi har hatt denne problemstillingen over veldig lang tid. Selv om de er for drøftingsplikten, er de altså mot å lovfeste heltidsretten prinsipielt, som de sier i teksten, og de har fram til nå ikke kommet fram med klare virkemidler for hvordan de skal løse denne utfordringen.

Statsråd Anniken Huitfeldt [16:05:52]: Jeg er litt forundret over at representanten Robert Erikssons argument for å stemme mot dette forslaget, er at det er uklart hva Fremskrittspartiet da i tilfelle går med på. Komiteen har jo rikelige anledninger til i forkant å stille departementet en rekke spørsmål om hvordan en lov kan tolkes når vi legger fram et forslag for Stortinget. Men i denne saken har det vært relativt få spørsmål fra komiteen. Når man har anledning til å få besvart dette med juridisk hjelp, benytter ikke Fremskrittspartiet seg av denne muligheten. Altså dukker disse spørsmålene opp i siste liten og framstår kun som en unnskyldning for at man ikke vil være med på å styrke rettighetene til ansatte. Det er realiteten i denne saken. Dette ønsker ikke Fremskrittspartiet å gå med på. Så framsetter man hypotetiske spørsmål fra Stortingets talerstol. Det er selvfølgelig helt umulig – når det gjelder anvendelse av enhver lov – å komme med et hypotetisk enkelteksempel som så statsråden her skal kunne avgi en dom over, nærmest som en dommer fra Stortingets talerstol. Det kan ikke gjøres i noen type lovsaker – heller ikke denne. Det vi vedtar i dag, er å ha rett til utvidet stilling tilsvarende det man faktisk har jobbet. Så får domstolen avgjøre, som de alltid gjør, i denne type saker.

Presidenten: Representanten Robert Eriksson har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Robert Eriksson (FrP) [16:07:43]: Jeg blir litt overrasket når statsråden sier at vi går imot. Vi er enige om prinsippene, og jeg tror vi skal være glad for at vi samtlige er enige om prinsippene. Når man tar opp et viktig prinsipp, og spør om hvordan vi skal forstå denne loven, så blir det nærmest avfeid som et hypotetisk spørsmål av statsråden. Det synes jeg er underlig; det er nesten uverdig fra denne talerstolen. Jeg synes det blir litt meningsløst at statsråden bruker den type retorikk når vi i utgangspunktet er enige. Det er ikke et hypotetisk spørsmål. Det er et prinsipp som det er viktig å få klarlagt i forhold til loven. Vi går heller ikke imot, men jeg er veldig opptatt av én ting, og det er å få vite hvem denne loven skal gjelde for. Når inntrer retten til å få økt stilling? Det klarer ikke statsråden å svare på. Jeg registrerer at det er situasjonen når vi har ferdigbehandlet denne saken.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 12.

Før vi går til sak nr. 13, vil presidenten informere om at den innkalte vararepresentant for Hedmark fylke, Frøydis Elisabeth Sund, nå er til stede og tar sete.