Presidenten: Etter ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innen den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Thor Erik Forsberg (A) [17:01:34]: (ordfører for saken): I et Europa hvor mange unge mennesker står uten håp om jobb og framtidsmuligheter, finnes det ingen større politisk oppgave enn å sikre arbeid og aktivitet. Unge mennesker er våre fremste ressurser når vi bygger Framtids-Norge. De er godt egnet for oppgaven når vi har lav arbeidsledighet og det skapes nye arbeidsplasser. Likevel ser vi at mange unge med helseplager og funksjonsnedsettelser sliter med å komme inn på arbeidsmarkedet og har behov for en kraftfull inkluderingspolitikk.

Ingen mennesker er like, og ofte er det sammensatte problemer den enkelte kan ha. Da er det viktig at vi har et bredt spekter med virkemidler i inkluderingspolitikken, slik at vi kan møte den enkelte der hvor han eller hun er.

Unge mennesker er spesielt prioritert i regjeringens arbeid. Vi har styrket garantiordningene for ungdom utenfor jobb eller skole til også å gjelde unge med nedsatt arbeidsevne. Her har Nav fått økte ressurser til å gi rask bistand.

For å understøtte arbeidslinja og gi flere unge muligheter til å komme inn i arbeidslivet innførte regjeringen Jobbstrategi for personer med nedsatt funksjonsevne. Strategien retter seg særlig mot unge under 30 år og inneholder en rekke nye tiltak som skal gi bedre oppfølging fra Nav, redusere barrieren for arbeidsgiver med hensyn til å ansette mennesker med ulike funksjonsnedsettelser og gi unge utenfor arbeidsmarkedet verdifull kompetanse, erfaring og mulighet til å prøve seg i arbeid. Forsøkene med tilretteleggingstilskudd og tilretteleggingsgaranti er viktig for å bygge ned hindre for arbeidsdeltakelse og gi trygghet for potensielle arbeidsgivere. Ordningene er fleksible og gir rom for å legge til rette for den enkelte, og arbeidsgiver vil kunne få dekket eventuelle kostnader forbundet med ulike tilpasninger i arbeidssituasjonen.

Positivt er også den økte bruken av funksjonsassistanse som gir hjelp til praktiske gjøremål i arbeidshverdagen. Bruken av mentorer for å sikre tiltaksdeltakeren eller den ansatte nødvendig faglig, sosial og praktisk støtte er også viktig.

Det er i dag større forståelse, mer kunnskap og åpenhet om psykisk helse. Det reflekterer også brukerne av Nav. Oppfølgingsarbeidet mellom Helsedepartementet og Arbeidsdepartementet med hensyn til Strategiplan for arbeid og psykisk helse er viktig. Tidlig innsats vil kunne hjelpe mange unge før de får større problemer.

I folkehelsemeldingen varsler regjeringen at man skal styrke skolehelsetjenesten med ca. 300 nye stillinger for statsbudsjettet for 2014. Det vil bety økt kapasitet og tilgjengelighet der hvor alle unge møtes, nemlig i skolen. Tidlig innsats vil kunne forhindre større og mer alvorlige problemer senere.

Det er viktig for unges muligheter på arbeidsmarkedet at man har fullført videregående skole eller får tatt annen utdanning. Her er regjeringens satsing i Ny GIV viktig, slik at flere fullfører skolen. Særskilt viktig er det også at de med nedsatt funksjonsnedsettelse får muligheter for utdanning. Nettopp derfor har det vært viktig å sikre lik rett til utdanning også for studenter med kroniske sykdommer eller funksjonshemning. Den nye ordningen gir mulighet til ekstrastipend, tolv måneders studiestøtte og sikring mot ekstra gjeldsbyrde ved forsinkelse. Ordningen med arbeids- og utdanningsreiser har vært et annet viktig grep regjeringen har gjort.

Det er mye som kan trekkes fram av det vi i dag gjør, men jeg har lyst til å nevne særskilt Losprosjektet, hvor ungdom får en person å forholde seg til som gir tett og individuell oppfølging, slik at man på den måten styrker tilknytningen til skole og arbeid.

Å leve med store sosiale problemer over tid er direkte helseskadelig. Vi vet at mange barn og unge lever under uutholdelige forhold hjemme og har større risiko for å falle ut av skole og arbeid. Nettopp derfor har det største barnevernsløftet på 20 år vært viktig for å sikre at flere unge mennesker får muligheten til å stå løpet ut med skole og arbeid.

Vi kan slå fast at det er relativt få uføre under 30 år når andelen er 1,2 pst. Det er en viktig presisering i en debatt som av og til kan gi inntrykk av at det er eksplosjonsartet vekst på området. Det å overdrive et problem kan bidra til stigmatisering. Trygge økonomiske ordninger for dem som av ulike grunner faller utenfor, bidrar til at den enkelte kan fokusere på skolering, tiltak eller andre ting som kan gi et fotfeste i arbeidslivet, istedenfor å bekymre seg over økonomi. I tillegg er det et viktig vern mot fattigdom.

Vi går inn i en tid hvor vi trenger all arbeidskraft vi kan mobilisere. Derfor blir inkluderingspolitikken en hovedsatsing i årene som kommer, slik at enda flere får muligheten til å bidra, og samfunnet får nok arbeidskraft til oppgavene vi skal løse.

Det er mange gode intensjoner i de ulike punktene i representantforslaget som vi har til behandling her i dag. Det de likevel har til felles, er at de hører hjemme i budsjettprosessen. Det innstilles derfor på at forslagene vedlegges protokollen.

Akhtar Chaudhry hadde her overtatt presidentplassen.

Robert Eriksson (FrP) [17:06:55]: (komiteens leder): La meg først få lov til å gi ros til forslagsstillerne for å ha fremmet et viktig forslag i en viktig sak. Fremskrittspartiet og jeg deler forslagsstillernes bekymring over at altfor mange mennesker permanent havner utenfor arbeidslivet og går over på varig uføretrygd. Samtidig vet vi at når man først har fått innvilget varig uføretrygd, er det nesten umulig å komme seg derfra igjen og tilbake til arbeidslivet.

La meg bare ta noen få tall som bekymrer meg: Når vi ser utviklingen i sykelønnsstatistikken de siste ti årene, ser vi at den største økningen, altså en økning på 145 pst., har skjedd på psykiske lidelser, og det meste er lettere psykiske lidelser. Vi ser også at det har en sammenheng med uføretrygding. Seks av ti som er varig uføretrygdet under 40 år, er det på grunn av en psykisk lidelse. Det forteller meg at vi ikke er gode nok til å nå den gruppen mennesker, ikke er gode nok til å gi dem muligheten til å være en del av arbeidslivet, men at vi på mange måter setter dem på utsiden og stempler dem varig ut av arbeidshverdagen. Det oppfordrer oss også til å tenke nytt, mer fremoverlent og mer aktivt på hvordan vi skal behandle folk med psykiske lidelser, hvordan vi skal gjøre det mulig å komme tilbake. Vi vet at hovedparten av dem under 40 har diagnoser som depresjon og angst, som vi vet ikke er en varig tilstand, men en tilstand som faktisk med riktig hjelp, god hjelp, tett hjelp og tidlig hjelp kan gi gode resultater og muligheten til å komme tilbake til arbeidslivet. Derfor mener Fremskrittspartiet at man bør heller ha en mye tettere oppfølging av den gruppen for å kunne hjelpe dem tilbake i arbeid.

Men skal man lykkes med å gjøre det, er man også ut fra Fremskrittspartiets tenkning helt avhengig av å være enda tydeligere og ha større satsing opp mot det frivillige tilbudet som finnes. Bare for å nevne noen: Unikum, som holder til her borte på Grønland, RIBO og Frisk-gårdene er flotte tilbud som kan rehabilitere mennesker, spesielt også med psykiske lidelser, slik at de kommer tilbake til arbeidslivet. At vi ikke har en mer offensiv politikk og bruker den ledige kapasiteten for å realisere deres drøm om en deltakelse i arbeidslivet bedre enn hva vi gjør, er for meg og Fremskrittspartiet ubegripelig.

Derfor har vi også fremmet forslag sammen med Høyre og Kristelig Folkeparti om å styrke nettopp dette tilbudet.

Vi er også avhengig av hvis vi skal lykkes, å ha flere tiltaksplasser innenfor de tradisjonelle arbeidsmarkedstiltakene. Derfor ønsker Fremskrittspartiet en forpliktende opptrappingsplan, der vi har en klar målsetting om å skaffe til veie 8 000 flere tiltaksplasser. Det vil kunne hjelpe langt flere til å få muligheten til deltakelse i arbeidslivet, fremfor å bli stemplet varig ut av arbeidslivet.

Jeg mener at vi som politikere og samfunn verken har råd til eller bør tillate oss å gi opp folk. Selv om det kan virke riktig her og nå å innvilge uføretrygd, bør vi ikke tillate oss å gi dem opp. Vi skal følge opp folk på en tett og god måte for å kunne gi dem muligheten til et godt liv videre.

Til slutt ønsker jeg å ta opp de forslagene som Fremskrittspartiet enten fremmer alene eller sammen med andre. I tillegg har jeg lyst til å gjøre oppmerksom på at forslag nr. 11 og forslag nr. 12 vil Fremskrittspartiet subsidiært stemme for, forutsatt at våre forslag da har falt.

Presidenten: Representanten Robert Eriksson har tatt opp de forslagene han refererte til.

Torbjørn Røe Isaksen (H) [17:12:01]: Hyggelig å komme etter representanten Eriksson, men han er ikke så vertikalt utfordret som meg, så det tar alltid litt tid å få ned talerstolen!

Fra 2010 til 2012 var det en økning av antall unge uføre på 17,1 pst. Det er helt riktig at det ikke er fryktelig mange, det er bare 10 000 mennesker, men allikevel er økningen bekymringsfull. Da Høyre begynte å påpeke dette for en del år siden, var det mange fra de rød-grønne partiene som brukte tid på å mistenkeliggjøre oss. Vi fikk beskjed om at dette var noe Høyre dro opp fordi vi var kyniske, eller fordi vi ville kutte i ytelsene, som ikke var en reell problemstilling fordi det dreide seg om så få. Med årene har vi heldigvis kommet dit at alle anerkjenner at økningen av antall unge uføre er bekymringsfull. Det er en sterk økning, og vi er nødt til å forsøke å gjøre noe med det.

Det kommer også som en del av et bilde hvor uføreandelen og andelen på helserelaterte ytelser i Norge har stabilisert seg på et høyt nivå. At det ikke har økt fryktelig mye de siste ti årene, stemmer, men man kan jo stille seg spørsmålet om man ville vært fornøyd med en arbeidsledighet som hadde stabilisert seg på 8, 9 eller 10 pst. Jeg tror svaret er nei.

La meg igjen slå fast at for Høyre er det et helt sentralt prinsipp i velferdssamfunnet at er man for syk til å jobbe, skal man heller ikke jobbe. Da skal man ha en anstendig ytelse fra velferdssamfunnet. Det gjelder uansett om man er 19 år eller 69 år gammel. Utfordringen som vi snakker om her, er at vi vet at en del mennesker – punkt 1 – kunne tenke seg å jobbe, litt eller mer, og – punkt 2 – at vi frykter at flere mennesker enn nødvendig blir henvist til en permanent, fast uføretrygd istedenfor at de får den hjelp og oppfølging de trenger.

I en undersøkelse som ble gjennomført av Agderforskning for noen år siden, Et liv jeg ikke valgte, pekte man på tre forskjellige grupper som havnet over på helserelaterte ytelser. Den ene gruppen hadde fått psykiske diagnoser, psykiske lidelser. Den andre gruppen hadde medfødte lidelser, altså noe de var født med og hadde fra fødselen av, f.eks. en veldig sterk funksjonshemning eller en psykisk utviklingshemning, som kvalifiserte dem for uføretrygd. Den tredje gruppen hadde en kombinasjon av livsstilsfaktorer og lettere psykiske lidelser. Veldig mye tydet på at denne gruppen, som da ikke var født med en sykdom som var uforenlig med å kunne komme seg inn i jobb, med årene hadde utviklet en tilstand og en livssituasjon som gjorde at man ikke kunne få dem inn i jobb. Det er for denne gruppen vi med rimelighet kan si at selv om det er en spissformulering å hevde at systemet av og til kan gjøre folk sykere, kan vi i hvert si at systemet ikke har gjort folk bedre, og vi har sviktet i å få dem inn i arbeid.

Vi er nødt til å gjøre mye på skolefeltet for å hindre drop-out. Vi er nødt til igjen å opprioritere psykiatrien, slik at ikke det eneste tilbudet folk får, er å vente i kø i ukevis eller månedsvis på å få psykiatrihjelp. Vi er nødt til å få koordinert tiltakene i offentlig sektor, slik at når du først har fått psykologhjelp en gang i uken, er ikke resten av tilbudet ditt å sitte hjemme og vente på psykologtimen. Vi er nødt til å adressere tiltaks- og attføringssystemet vårt, som fungerer bra på noen områder, men som slett ikke leverer de resultatene vi skulle kunne forvente til ca. 8 mrd. kr i året.

Så er vi nødt til å adressere langt mer offensivt enn den rød-grønne regjeringen det helt grunnleggende spørsmålet, nemlig: Selv om alle skal få en god og anstendig ordning – prosit! – når man er ung og ute av stand til å delta i arbeidslivet, hva er årsaken til at den ordningen som er sikker og permanent i dag, er nødt til også å forvise en til utenforskap 10, 20 og 30 år senere? Det vi sier, er at hvis du får deg en psykisk knekk som 25-åring, og da med rette må trenge f.eks. fem eller seks år på å bli frisk og være utenfor arbeidslivet, kanskje være i aktivitet på andre måter, har du kommet inn på en ordning som automatisk tilsier at du skal være ute av arbeidslivet også ti år etter – som 35-åring, som 45-åring, som 55-åring, som 65-åring. Det blir ikke et adelsmerke for velferdssamfunnet, men veldig lett en sovepute.

Presidenten: Representanten vil kanskje ta opp forslag?

Torbjørn Røe Isaksen (H) [17:17:07]: Representanten vil gjerne – takk for påminnelsen – ta opp forslagene fra Høyre og Kristelig Folkeparti.

Presidenten: Representanten Torbjørn Røe Isaksen har tatt opp de forslag han refererte til.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [17:17:31]: Tiltak for å forhindre at de unge faller permanent utenfor arbeidslivet, er et utrolig viktig tema. Det er stor politisk enighet om en må gjøre en bedre jobb. Det gjelder mange mennesker, som vi alle kjenner i de miljøene som vi bor i.

Dette arbeidet blir stadig mer krevende. Rus og psykiatriske utfordringer gjelder stadig flere unge, og det forebyggende arbeidet, det å komme tidlig inn for å hjelpe folk med en varm hånd, er utrolig viktig. Samtidig med at det blir flere som sliter med rus og psykiatrisk krevende livssituasjoner, er det også en økende gruppe av flittige, unge arbeidsinnvandrere som kommer til Norge, som i mange tilfeller tar arbeidsoppgaver som de som er litt annerledes, tidligere fikk.

Regjeringa har sin jobbstrategi for personer med nedsatt arbeidsevne under 30 år – regjeringa har klart fokus på det – en ordning som skal evalueres i 2013 for å gi bedre kunnskapsgrunnlag for nye satsinger, slik at flere unge kan delta i arbeidslivet.

Opposisjonens ulike grupper har hele tolv forslag om forbedringer. Jeg vil si at mange forslag er viktige, men i denne saka synes jeg at et klart fokus er det viktigste. Det enkle er mange ganger det beste. Hva er det jeg tenker på da? Jo, rett og slett at vanlig fysisk tilrettelagt, nyttig arbeid er veldig godt for mange, altså vanlig fysisk, nyttig arbeid – og jeg vil understreke nyttig – at de det gjelder, må føle at de gjør en jobb på linje med andre, at en blir stolt av den jobben en gjør, at en greier å mestre en situasjon sjøl om en kanskje har hatt svært vanskelige oppvekstvilkår, og greier å takle det – rett og slett det å lære å arbeide.

Det er ulike programmer fra regjeringas side for å gjøre dette, og et av de viktige er kvalifiseringsprogrammet, som jeg har tatt opp mange ganger, og som regjeringa har gjort en stor jobb med.

Det som etter hvert blir den store utfordringa for kvalifiseringsprogrammet, er om ikke minst ungdommene som gjennomfører programmet, får arbeid og hva slags arbeidsforhold det blir. Det å sikre at mange av de ungdommene dette gjelder, får muligheten til et fysisk, nyttig arbeid henger sammen med mulighetene for at man får et ordinært arbeidsforhold hos en arbeidsgiver – privat eller offentlig – hvor det offentlige i en periode går inn med et lønnstilskudd, slik at den det gjelder, får en ordinær lønning hver måned.

Jeg synes det skulle vært et klarere fokus på disse enkle tingene som rett og slett handler om å lære å arbeide, ha et fysisk, nyttig arbeid som vi har erfaringer med fungerer godt for svært mange innenfor gruppa rus og psykiatri, og som i praksis ikke inneholder mange ord, men som gjør at de det gjelder, kan vokse gjennom sitt arbeid og dermed få interesse for nye deler av sitt liv, få nye muligheter, og som dermed kan fungere som et menneske i et helhetlig, godt samfunn.

Laila Dåvøy (KrF) [17:21:30]: Alle som har vært på talerstolen i dag, har mer eller mindre uttrykt stor bekymring for at så mange unge er utenfor arbeidslivet og ikke klarer seg selv i livet. Og det er grunn til å være bekymret over økningen i antallet unge uføre. Mange unge føler seg gitt opp av systemet i dag. De får uførepensjon, og mange sier at de da ikke får noen ny sjanse. Det er trist, og det er en realitet, som flere har vært inne på.

Antallet unge uføre har økt sterkt de siste to årene. Det går i feil retning.

Det å være i arbeid og kunne forsørge seg selv har med livskvalitet å gjøre. Men det er ikke bare det. I tillegg er det samfunnsøkonomisk gunstig dersom vi klarer å øke sysselsettingen av f.eks. personer med nedsatt funksjonsevne og hindre at det går i feil retning.

La meg bare vise til det som AFI, Arbeidsforskningsinstituttet, nylig har lagt frem i en rapport som er meget interessant. De sier bl.a. at hvis man øker sysselsettingen av personer med nedsatt funksjonsevne med f.eks. 5 pst., vil det gi en samfunnsøkonomisk gevinst på om lag 13 mrd. kr over en tiårsperiode. Hver enkelt ny arbeidstaker vil i tiårsperioden bidra med en samfunnsøkonomisk gevinst på nærmere 900 000 kr. Dersom arbeidsdeltakelsen øker med 10 pst. i stedet for 5 pst., vil gevinsten dobles. Dette er utrolig positive resultater. Vi trenger faktisk et krafttak på de fleste områder.

La meg nevne ett område som flere har vært inne på: drop-out i skolen. At så mange ikke fullfører skolegangen, er svært alvorlig. Det vil også føre til at man heller ikke kommer seg ut i arbeid så lett. Det viser seg at de som ikke fullfører skolen, i større grad også er utenfor arbeidslivet – det er jo også selvsagt.

Jeg tror vi burde få et tettere samarbeid f.eks. mellom skole og arbeid og mellom Arbeidsdepartementet og Kunnskapsdepartementet. Det kunne vært fristende å spørre statsråden om hva slags samarbeid som i dag foregår på departementsnivå – noe som jeg tror er en god forutsetning for samarbeid også på andre nivåer. Man må også vise at man sentralt, i departementene, kan samarbeide om tiltak, erfaringer, kunnskap osv.

Til sist – et lite hjertesukk: Forslagene som fremmes i dag fra opposisjonspartiene, er gode. Jeg skulle ønske at regjeringspartiene hadde villet være med på disse forslagene, for det er ikke bare regjeringspartiene, regjeringen eller departementene som klarer å finne de gode og riktige tiltakene. Regjeringen har gjort mye, men er det nok? Nei, det er ikke det. Opposisjonspartiene har også god kontakt – vi får gode innspill fra dem det gjelder, fra de unge og fra hjelpeapparatet.

Det at flere og flere unge funksjonshemmede står utenfor arbeidslivet, burde også tilsi at alle forslag burde mottas med takk.

Saksordføreren, Thor Erik Forsberg, begrunnet det at man ikke ønsket å være med på forslagene med at de egentlig hører hjemme i en budsjettprosess. Da må jeg spørre: Betyr det at regjeringspartiene ville sagt ja dersom vi hadde fremmet forslagene i forbindelse med budsjettarbeidet, eller hatt dem som forslag i en budsjettdebatt?

Åtte år i opposisjon under et flertallsregime har nok lært meg at gode forslag i all vesentlighet – ja, så å si alltid – blir avvist, uansett når vi måtte stå her og fremme dem.

Jeg gleder meg til valget.

Statsråd Anniken Huitfeldt [17:26:10]: Ungdom utgjør en stor ressurs, og det er store kostnader knyttet til personer som faller ut av skolen og arbeidslivet i ung alder. Disse kostnadene knytter seg til både den enkelte og samfunnet som helhet. Derfor er jeg svært opptatt av innsatsen som gjøres for å unngå at unge mennesker faller varig utenfor arbeidslivet.

Jeg mener at regjeringens arbeids- og velferdspolitikk i stor grad dekker representantenes forslag til tiltak for å hindre at unge faller permanent utenfor arbeidslivet. Noen forslag berører områder hvor vi allerede har satt i gang tiltak som vi mener har veldig god effekt. Det gjelder bl.a. prioriteringen av unge i Nav, gjennom den nye garantiordningen for unge ledige og unge med nedsatt arbeidsevne, Jobbstrategi for personer med nedsatt funksjonsevne og forsøket med arbeidsavklaringspenger som lønnstilskudd.

Vi har også inngått en samarbeidsavtale med ideelle organisasjoner om helse- og sosialtjenester, som danner et godt utgangspunkt for bidrag fra frivillige, ideelle og private organisasjoner og virksomheter, i arbeidet for å forhindre at unge faller permanent utenfor arbeidslivet.

Andre forslag berører områder hvor vi er i gang med å evaluere, utvikle eller videreutvikle tiltak. Det gjelder bl.a. arbeidet med ny oppfølgingsplan for å sikre innsatsen innenfor arbeid og psykisk helse og kunnskapsministerens arbeid for å utvikle yrkesopplæring i videregående skole.

Jeg har lyst å knytte noen kommentarer til diskusjonen om hvor mange som egentlig går på trygdeytelser. Jeg er ikke enig i at det er behov for å mistenkeliggjøre partier når man setter disse spørsmålene på dagsordenen. Det er det god grunn til. Men det er med undring jeg merker meg at hver gang representanten for Høyre vil diskutere disse forslagene, finner han et eller annet tall som setter velferdsstaten i et verst mulig lys. Det er helt åpenbart at det som er årsaken til at prosentandelen av unge uføre har økt, er avviklingen av ordningen med tidsbegrenset uførestønad. Den ordningen var alle partiene her imot, og det var en meget god grunn til det. Grunnen var at vi så at mer avklaring i Nav ikke gjorde folk friskere eller ga dem større mulighet til å få arbeid. De ble gående i år etter år innenfor Nav, i stedet for å få en varig sikkerhet innenfor uføretrygden, og vi hadde en uføretrygd som ikke stimulerte folk nok til å komme seg ut i arbeid. Derfor avviklet vi ordningen med tidsbegrenset uførestønad.

De tallene det er interessant å sammenlikne, er tallene vi hadde på unge uføre i 2003 og tallene vi har i dag. Ja, der har det vært en økning, men fra 1,2 pst. til 1,3 pst. Det er alvorlig, men det er ikke en så stor økning som opposisjonen her ved enhver anledning forsøker å framføre.

Det vi har gjort med den nye uføretrygden, mener jeg er veldig viktig. Den gjør at man ikke mister uføregraden dersom man velger å jobbe noe. Det er jo slik det er i dag. Mange som er syke, tenker: Skal jeg ta sjansen på å jobbe når jeg mister uføregraden min? Hva om jeg blir sykere om fem år? Den nye uføretrygden gjør det mye lettere å kombinere arbeid og trygd. Man blir avkortet, men man mister ikke rettigheten.

Jeg mener at det å trekke fram disse tallene, som ikke er sammenliknbare, for å sette velferdsordningene i dårligst mulig lys, er det ingen grunn til. Andelen unge uføre har økt fra 1,2 til 1,3 pst. Det er mange av disse menneskene som ønsker seg jobb, som skulle hatt et tiltak som fungerte bedre på et tidligere tidspunkt, og som skulle hatt mer psykologhjelp i videregående skole. Vi gjør mye for å begrense frafallet i den videregående skole. Vi har utvidet ungdomsgarantien for også å rette den inn mot ungdom med nedsatt arbeidsevne, og vi ser at andelen uføre går ned. Så vi er på god vei. Jeg mener at det er viktig å følge opp ungdom som faller utenfor arbeidslivet, men det er ingen grunn til å svartmale situasjonen slik opposisjonen gjør.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Robert Eriksson (FrP) [17:30:59]: Jeg har lyst til bare å få litt nærmere klarhet i en ting fra statsråden. I forrige onsdags spørretime hadde vi en runde med statsråden der hun sa at hun ville ha flere tiltaksplasser. Jeg registrerer også med glede at Arbeiderpartiets landsmøte har vedtatt at man skal ha flere tiltaksplasser, og så registrerer jeg med forundring og fortvilelse at i de årene vi har hatt den rød-grønne regjeringen, har vi redusert det totale antall tiltaksplasser hvert eneste år. Så mitt enkle spørsmål til statsråden er: Hva kan vi forvente fremover? Hvor mange nye tiltaksplasser er det Arbeiderpartiet og statsråden ønsker å tilføre for å få hjulpet flere tilbake til arbeidslivet? Eller er det fortsatt sånn at man vil holde det totale antall plasser på dagens nivå og bare holde på med omfordeling av plasser innenfor den rammen?

Statsråd Anniken Huitfeldt [17:32:03]: I tider hvor det er lav arbeidsløshet, er det mindre behov for tiltaksplasser som retter seg mot ordinære ledige. Men det er likevel et behov, spesielt i dag, for tiltaksplasser for personer med nedsatt arbeidsevne. Derfor har det vært en vridning de siste årene, fra ordinære tiltaksplasser over på tiltaksplasser knyttet til personer med nedsatt arbeidsevne. Det er også foreslått en økning i antall tiltaksplasser i det forslaget til revidert budsjett som nå er til behandling i Stortinget.

Robert Eriksson (FrP) [17:32:40]: Jeg er fullstendig klar over den retorikken og den praksisen som har vært brukt. Når det har vært stor ledighet, har man økt antallet tiltaksplasser, og så driver man og omfordeler antallet tiltaksplasser innenfor rammen av det totale antallet tiltaksplasser. Mitt spørsmål er egentlig veldig enkelt: Kan vi i årene fremover forvente oss at det totale antall tiltaksplasser vil øke, og hvilket nivå mener statsråden det er riktig å ligge på? Ser ikke også statsråden at det kan være fornuftig – også i perioder med lav ledighet – å øke antallet tiltaksplasser for nettopp å kvalifisere flere inn mot arbeidslivet?

Statsråd Anniken Huitfeldt [17:33:17]: Det som er nivået på den enkelte tiltaksplass, redegjør vi for ved hvert eneste budsjett. Ved de siste budsjettforhandlingene har vi økt antall tiltaksplasser for dem med nedsatt arbeidsevne. Det er viktig. Men vi jobber jo også med å bedre kvaliteten på de tiltaksplassene som vi har. Spesielt for personer med nedsatt arbeidsevne er det viktig at det er god kvalitet på de tiltaksplassene som man blir tildelt. Derfor har vi økt antall tiltaksplasser for personer med nedsatt arbeidsevne den siste tiden, men vi jobber også svært aktivt med å bedre kvaliteten på tiltaksplassene slik at det blir mulig for folk å komme seg ut i arbeid.

Torbjørn Røe Isaksen (H) [17:34:04]: Jeg ser frem til at Arbeiderpartiet kommer i opposisjon og skal stille spørsmål som får velferdsstaten til å fremstå i et best mulig lys fra opposisjonstilværelse. Jeg er for øvrig uenig i statsrådens fremstilling av tallene, for økningen i andelen og antallet unge uføre skyldes ikke en omlegging fra tidsbegrenset uføretrygd, som da går inn i arbeidsavklaringspenger, det skyldes en reell økning. Det som er mulig, er at økningen har noen demografiske forklaringer f.eks., men det er altså ikke en teknisk omlegging som er skyld i dette. Det er en reell økning, og jeg er heller ikke enig i at en økning fra 1,2 til 1,3 pst. er lite. Det er mye.

Men det jeg vil stille spørsmål om, er om disse forsøkene med lønnstilskudd er vellykkede, om man vil vurdere å gjøre dem permanente og eventuelt når?

Statsråd Anniken Huitfeldt [17:35:11]: Det ønsker regjeringen. Dersom forsøkene med lønnstilskudd er vellykkede, vil vi selvfølgelig gjøre dem permanente. Det vi har sett i noen andre land, bl.a. Danmark, er at de har hatt lønnstilskudd i veldig stor grad, og at det ikke har bidratt til å få så mange flere nye inn i arbeidslivet, men at det tvert imot har bidratt til å finansiere en del eksisterende arbeidsplasser og bidratt til at man har fått statstilskudd til arbeidsplasser som i realiteten arbeidsgiverne burde betalt for selv. Derfor mener jeg at det er viktig med lønnstilskudd, og at det fungerer bra, men vi må følge denne ordningen veldig nøye for å hindre misbruk av den, og vi må sikre at det bidrar til at det reelt sett blir flere som kommer inn i arbeidslivet.

Sylvi Graham (H) [17:36:09]: Mange uføre blir uføre på grunn av en funksjonshemning, enten den er medfødt eller resultatet av en sykdom eller skade. Da regjeringen la fram sin strategi for å få funksjonshemmede inn i jobb, kunne vi lese i tall fra SSB – som også var sitert i den nevnte strategien – at ca. 78 000 funksjonshemmede sto utenfor arbeidslivet og ønsket å komme inn. Det siste oppdaterte tallet jeg så fra SSB, var 84 000. Antallet har altså økt siden regjeringen iverksatte sin handlingsplan, og ennå sier statsråden at regjeringens arbeidsgiverpolitikk dekker behov også for unge uføre. For mange ville dette vært et tegn på at man kanskje hadde trådt litt feil, eller ikke hadde tatt hardt nok i i den opprinnelige planen, men regjeringen ser ikke ut til å ha enset det.

Det jeg vil spørre om, er om statsråden mener at det i lys av både denne saken og ratifiseringen av konvensjonen og jobbstrategien er gjort nok for å tilrettelegge for funksjonshemmede i arbeidslivet, eller hva vil hun nå gjøre?

Statsråd Anniken Huitfeldt [17:37:07]: Jobbstrategien ble presentert for ikke så lenge siden, og i den evalueringen som kom av IA-avtalen som ble presentert i går, sa forskerne nettopp at det ikke var mulig å se virkninger av jobbstrategien allerede nå. Da må tiltakene ha virket i noe lenger tid. Jeg har snakket med mange arbeidsgivere og arbeidsgiverorganisasjoner den siste tiden, og de ber meg innstendig om ikke å finne på veldig mange nye tiltak, for det er veldig mange tiltak som allerede ligger i denne jobbstrategien, og det som er viktig, er å gjøre arbeidsgiverne bedre kjent med eksisterende tiltak. Jeg opplever at det er en økende interesse blant arbeidsgivere for å bidra mer til å få personer med nedsatt funksjonsevne inn i arbeidslivet, og dette vil selvfølgelig være en helt sentral del når vi går i gang med forhandlinger om en ny IA-avtale.

Laila Dåvøy (KrF) [17:38:04]: Når det gjelder arbeidsavklaringspenger, så er jo det begrenset til fire år, og vi har sett og hørt at mange vil nå taket på fire år kanskje allerede neste år. Dette vil kanskje bety flere uføre og flere på sosialtrygd, og det vil også ramme unge mennesker. Mitt spørsmål til statsråden er om det er satt i gang et arbeid, hvilket arbeid, og hvordan skal man klare å få gjort noe slik at man ikke havner i en situasjon der vi plutselig, på grunn av denne fireårsregelen, får flere uføre og flere på sosialtrygd?

Statsråd Anniken Huitfeldt [17:38:53]: Denne perioden kan utvides noen måneder dersom det er behov for det, men jeg vil være veldig forsiktig med å si at disse automatisk kommer over på uføretrygd. For det vi så tidligere, var at mennesker gikk på andre typer trygdeordninger i mange, mange år, og for dem har jo en varig uføretrygd vært bra, for det er en varig inntektssikring, og med en ny uføretrygd er det lettere for dem å kombinere uføretrygd og pensjon. Vi følger jo denne utviklingen nøye. Det er ingen grunn til å si at dette skal representere en veldig stor trussel i form av veldig mange flere uføretrygdede, men Arbeids- og velferdsetaten går nå igjennom alle disse sakene. Det er jo det som er poenget med arbeidsavklaringspenger, at det skal være flere år hvor man skal avklares hvilken arbeidsevne man har. Dette er en langt bedre ordning enn slik det var tidligere, med dem som gikk på midlertidige ytelser i over ti år.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Sylvi Graham (H) [17:40:10]: Det har vært interessant å høre på debatten i denne saken, men det er tydelig at regjeringen ikke er skikkelig bekymret. Det er synd at de ikke har sett nærmere på noen av de forslagene som fremmes i denne saken, for jeg forstår det slik at regjeringspartiene ikke vil støtte noen av forslagene våre. De vil ikke støtte et forsøksprosjekt med mål om å gi motiverte unge uføre en vei tilbake til arbeidslivet. De vil ikke støtte utredning av mer bruk av arbeid for trygd for unge som er i ferd med å falle ut av arbeidslivet. De vil ikke støtte forslaget om å prioritere unge sterkere i Nav. De vil ikke støtte et forslag om å be om en styrking av helsetilbudet for unge med psykiske problemer. Og sånn kunne jeg fortsatt. Jeg registrerer at forslagene kommer fra feil hold, og at regjeringen derfor ikke vil ta hensyn til om det faktisk er gode og relevante forslag.

Årsaken til at Høyre, sammen med våre gode venner i Kristelig Folkeparti og Venstre, har fremmet dette forslaget, er at vi ser at dagens system ikke alltid fungerer som det skal. Det er i alle fall hevet over tvil at systemet kan bli bedre; det vet vi.

La meg ta noen eksempler.

En ung uføretrygdet dame skrev i Aftenposten i februar 2012:

«Mange av oss kunne nok jobbet heltid eller deltid i løpet av yrkesaktiv alder, bare vi fikk relevant støtte i noen få, avgjørende år først.»

Faren til en høytfungerende autistisk gutt kunne i november 2012 fortelle til NRK at han ikke ble tilbudt hjelp eller tilrettelegging. Han ble tilbudt uføretrygd. Far og sønn endte opp med å skape sine egne arbeidsplasser.

Og til sist en ung jente som sa til Dagens Næringsliv i mars 2012:

«Nav hjelper deg ikke før du er hakket fra å begå selvmord.»

La meg understreke at jeg ikke skylder på Nav her. Nav-ansatte gjør ofte en strålende jobb; det sies altfor sjelden. Men ofte jobber de under vanskelige eller endog helt umulige forhold. Det er systemet og ikke enkeltansatte som er problemet. Derfor må vi kontinuerlig jobbe med å forbedre systemet, kontinuerlig jobbe med å gi folk en ny sjanse eller i det minste én sjanse, som er det mange trenger – bare det. Det er vår plikt, både som folkets valgte representanter, og som mennesker.

Og la meg si med en gang: Jeg er ikke ute etter å snakke velferdsstaten ned. Jeg er for velferdsstaten. Jeg mener også at vi har mange bra tiltak i Norge, men det må ikke være noen sovepute for ikke å ta opp relevante problemstillinger og prøve å gjøre noe når det påvises mangler i systemet. Det er ikke vår oppgave i denne sal å være systemets forsvarere – i alle fall ikke bare det.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 16.