Presidenten: Etter ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Nikolai Astrup (H) [14:37:42]: (ordfører for saken): Det er en samlet komité som understreker viktigheten av å ivareta kulturminnene i Norge, til beste for fellesskapet og fremtidige generasjoner. Kulturminner er viktige kilder til kunnskap og opplevelse og et bindeledd mellom tidsepoker som har stor verdi for samfunnet, og stor betydning for vår identitet, trivsel og selvforståelse. Samtidig er kulturminnene under press fra flere hold. Befolkningsvekst, sentralisering og urbanisering, klimaendringer og samfunnets behov for ny infrastruktur bidrar til dette. Det gjør det ekstra viktig med en gjennomtenkt og helhetlig strategi for å ta vare på og ruste opp viktige kulturminner.

Det er liten tvil om at det er private eiere og frivillige organisasjoner som gjør en betydelig del av jobben med å ivareta kulturminnene. Svært mange kulturminner er i privat eie, og svært mange kulturminner som ikke er i privat eie, har stor glede av frivillig innsats og engasjement i lokalsamfunnet. Et godt samarbeid mellom offentlige myndigheter, frivillige organisasjoner og private eiere er derfor den viktigste garantien for at kulturarven blir ivaretatt også i fremtiden. Det offentlige har et særlig ansvar for å legge til rette for dette samarbeidet, gjennom tett dialog og langsiktige, gode og motiverende rammebetingelser, og med respekt for frivillighetens uavhengighet og egenart.

Komiteen mener at det offentlige må legge til rette for nye bruks- og aktivitetsområder for kulturminner. Bruk er ofte det beste vern. Samtidig kan nye bruksformer legge til rette for verdiskaping og arbeidsplasser og bidra til å holde gamle håndverkstradisjoner i hevd. De små verneverdige håndverksfagene må styrkes, og slik kan vi sikre den nødvendige kompetanse til å ivareta vår felles kulturarv. Også i kommunene er det viktig at det finnes god nok kompetanse på kulturminnevern, slik at viktige kulturminner kan ivaretas og videreutvikles, til glede for lokalsamfunn og tilreisende.

Mange kulturminner representerer store verdier som vi skal ta vare på for kommende generasjoner. Verneverdien er imidlertid ikke like stor for alle kulturminner, og omfanget av vern må veies mot både verneverdien og økonomiske hensyn. I St.meld. nr. 16 for 2004–2005, Leve med kulturminner, ble det nedfelt tre nasjonale mål for kulturminnepolitikken. De omhandlet bl.a. mål om å sikre fredede og verneverdige kulturminner og ha et ordinært vedlikeholdsnivå innen 2020, og om at tap av kulturminner ikke skulle overstige 0,5 pst. årlig innen 2020. For å følge opp disse målene vedtok Stortinget to år senere at det skulle etableres ti bevaringsprogrammer. Noen av bevaringsprogrammene har hatt gode resultater, bl.a. har 21 av våre 28 stavkirker blitt satt i stand. Samtidig er det mye som gjenstår før 2020-målene er nådd. Utfordringen for de ti programmene er ulike, men gjennomgående er det mangel på håndverkskompetanse og økonomiske ressurser til å ferdigstille programmene. Riksrevisjonens forvaltningsrevisjon i 2008–2009 konkluderte med at sentrale forutsetninger for å nå 2020-målene ikke er på plass.

Høyre mener denne stortingsmeldingen ikke innebærer noen vesentlige nye virkemidler som vil bidra til å nå målene Stortinget har satt seg. Det er særlig for private eiere av kulturminner at det er nødvendig med nye målrettede tiltak som kan bidra til å heve motivasjonen og den økonomiske evnen til å ivareta viktige kulturverdier på vegne av fellesskapet. Høyre foreslår derfor at det innføres skattefradrag for vedlikeholdskostnader for fredede bygg, og at fredede bygg fritas for kommunal eiendomsskatt. Dette er enkle og ubyråkratiske virkemidler som vil avhjelpe situasjonen betydelig for private eiere.

Det er også avgjørende at selve fredningsprosessen forbedres. Det må innføres frister for fredningstiltak og bestemmelser som sikrer eierne tidlig og reell medvirkning og innflytelse i fredningsprosesser. Høyre mener også at det bør innføres krav om utredning av administrative og økonomiske konsekvenser av fredningsforslag og tilbud om oppfølging overfor eierne. Hvis bruksverdien reduseres som en følge av fredning, bør eierne kompenseres for dette. Høyre mener også det bør utredes en modell for prioritering og finansiering av arkeologiske utgravinger som forbedrer fordelingen og den økonomiske belastningen ved denne typen utgravinger.

Da Norsk kulturminnefond ble etablert i 2002, var det for å sikre forutsigbarhet og langsiktighet i finansieringen på kulturminnefeltet og for å finne gode måter å koble offentlig og privat kapital. Så langt har fondet vært en suksess fordi offentlige tilskudd har bidratt til å utløse betydelig finansiering fra private eiere og næringslivet. Dessverre ble Kulturminnefondet avviklet som fond i 2012. For å sikre forutsigbar kapitaltilgang foreslår derfor Høyre at fondet gjenopprettes, og at avkastningen settes til 4 pst., lik avkastningen fra Statens pensjonsfond utland. Hvis vi skal nå kulturminnemålene i 2020, må fondskapitalen styrkes i årene som kommer.

Jeg tar med dette opp forslagene nr. 1 og 2 fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, og forslag nr. 3 fra Høyre og Kristelig Folkeparti.

Presidenten: Representanten Nikolai Astrup har tatt opp de forslagene han refererte til.

Torstein Rudihagen (A) [14:42:45]: Kulturminna er ein del av kulturarven og historia vår, ein arv og ei historie som styrkjer vår identitet, som gir oss ein referanse og ein basis i møte med nåtida, framtida og andre folk og kulturar. Vi møter andre med større respekt og forståing om vi er trygge på vår eigen identitet og kultur.

Kulturminna gir oss opplevingar og kan vere svært gode attraksjonar og dermed bidra til verdiskaping. Derfor skal vi ta vare på eit representativt utval av ulike kulturminne, som stavkyrkjer og andre bygningar, ruinar, arkeologiske kulturminne, kulturmiljø og tekniske og industrielle kulturminne, for å nemne nokon. I kulturminnemeldinga frå 2005, Leve med kulturminner, blei det trekt opp eit program for ti ulike kulturminneområde med klare mål fram mot 2020. Meldinga vi behandlar nå, viser at svært mykje er gjort, men det er òg klare utfordringar på nokre område. Det trengst meir kompetanse, ikkje minst handverksfagleg kunnskap og kapasitet og sjølvsagt økonomiske ressursar.

Våre gode verktøy er riksantikvaren og fylkeskommunane, men kommunane som har arealplanansvaret, treng råd og hjelp. Riksrevisjonen har påpeikt at mange kommunar har mangelfull kompetanse til å skjøtte oppgåvene når det gjeld kulturminneforvaltinga. Derfor er det svært bra at Miljøverndepartementet og riksantikvaren har etablert prosjektet Kunnskapsløft for kulturminneforvaltinga og andre tiltak for å auke kompetansen.

Statlege løyvingar til kulturminnearbeidet har auka med over 12 pst. det siste året. Alt i alt bruker vi nå over 570 mill. kr på kulturminne- og kulturmiljøområdet. Likevel treng t.d. private eigarar av kulturminne betre økonomisk stimulans i utfordringane dei har med å ta vare på verna og freda bygningar.

Opposisjonen foreslår her skattefrådrag og fritak frå eigedomsskatten. Eg meiner det er langt betre med tilskot. Skattefrådrag betyr mest for dei som tener mykje, men mindre for dei som tener lite, og er derfor usosialt. Vi er ikkje tente med å bruke skattefrådrag for alle gode formål, men heller å ha eit breitt skattegrunnlag og bruke pengane der vi meiner er rett til kvar tid. Vil vi bruke meir på kulturminnevern, må vi prioritere det og løyve pengane over statsbudsjettet, opent og realt.

Det har kome fram under høyringane om meldinga at tilskotsordninga er byråkratisk, tungvinn og lite effektiv. Er det slik, må det gjerast enklare og effektivt. Derfor treng ein ein gjennomgang av ordninga.

Ein god kulturminnepolitikk må ha som mål at kulturminne skal kunne brukast så mykje som mogleg. Bruk er ofte beste vern, og det motiverer òg til vern på ein god måte. Nye bruksformer kan leggje til rette for verdiskaping og arbeidsplassar. Istandsetjing og vedlikehald av kulturminne kan òg bidra til lokal verdiskaping.

Her er det eit stort potensiale. Som eksempel: I min eigen heimkommune har vi ein gard, i Hundorp, Dale-Gudbrands gard, som har fått ein svært så sentral plassering i kristningssagaen, dramatisert av Snorre Sturlason, samstundes som det her er unike fornminne. Denne kombinasjonen kunne gjort plassen til eit svært attraktivt reisemål og ein opplevings- og opplæringsstad om ein kunne fått noko meir statlege tilskotsmidlar for å leggje til rette for nettopp det, midlar som da ville medverka til sårt trengande verdiskaping i bygda.

Om vi vil ta vare på kulturminna våre aldri så mykje, må vi likevel heile tida vurdere omfanget av vernet. Det må vere samsvar mellom kva vi vil bruke av ressursar på å vareta kulturminna og omfanget av freding og vern. Konflikten oppstår særlig når det ikkje harmonerer. Det er òg viktig at vi vernar eit representativt utval og ikkje alt. Vi kan registrere, fotografere og arkivere mange ting, men vi har òg behov for å byggje bustader, næringsbygg og ikkje minst infrastruktur i landet. Derfor vil enkelte gonger nokre kulturminne måtte vike.

Til slutt: Eg meiner at kulturmeldinga syner at det blir gjort ein stor innsats for å ta vare på kulturminna og samtidig på det som vil vere tiltak framover for å nå måla våre. Ikkje minst minner ho oss om kor viktig kulturminneforvaltinga er i eit samfunn i endring, og korleis dei kulturhistoriske verdiane kan og bør vere ressursar og fellesgode i ei langsiktig, berekraftig utvikling.

Henning Skumsvoll (FrP) [14:47:45]: I dag behandler Stortinget et svært viktig dokument, nemlig Meld. St. 35 for 2012–2013, Framtid med fotfeste, Kulturminnepolitikken.

Vi politikere bruker nok en del mindre tid på kulturminnepolitikken enn vi gjør på andre oppgaver i energi- og miljøkomiteen. I en artikkel i Aftenposten 13. november 2012 i anledning 100-årsjubileet for riksantikvarinstitusjonen, blir riksantikvar Jørn Holme sitert på følgende:

«Dessverre ser mange lokalpolitikere og ordførere fortsatt på kulturminnevern som plunder og heft».

Jeg tror nok at riksantikvaren kunne ha tillagt mange av oss stortingspolitikere å ha samme vurdering av kulturminnevern – dessverre.

Kulturminner er en viktig kilde til kunnskap og opplevelser og er et bindeledd mellom tidsepoker, noe som har stor verdi for samfunnet. Kulturminner har en egenverdi, men representerer også miljømessige, kulturelle, sosiale og økonomiske verdier som har betydning for menneskenes identitet og selvforståelse.

Fremskrittspartiet synes det er viktig at det offentlige Norge fører en politikk som ivaretar kulturminnene i landet, til beste for fellesskapet og fremtidige generasjoner. Kulturminner forteller om utviklingen i samfunnet fram til i dag. Historiske bygninger, bymiljøer, arkeologiske spor og landskaper er kulturminner. Kulturminner er forbindelse til fortiden og plasserer mennesker i en større sammenheng. Kulturminner fra andre kulturer gjør det også lettere å forstå den multikulturen som i dag blir stadig mer utbredt i Norge.

Fremskrittspartiet mener den norske kulturarven representerer store verdier både på land og på vann. Fremskrittspartiet mener at sjansen for å ta vare på et bredt spekter av kulturminner, er større dersom disse er i aktiv bruk og fyller en funksjon.

Fremskrittspartiet er positive til å verne om vår felles historie, men det er nødvendig å være selektiv, slik at de kulturminnene som skal vernes, også kan vernes innenfor de økonomiske rammene som foreligger.

De nasjonale målene for kulturminnepolitikken, som ble avklart i behandlingen av St.meld. nr. 16 for 2004–2005, har man ikke klart å gjennomføre. Dette konkluderte også Riksrevisjonen med etter en forvaltningsgjennomgang av St.meld. nr. 16, «Leve med kulturminner».

Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti peker på at de økonomiske incentivene for å ta vare på fredede bygninger må forbedres. De samme partier foreslår at eierne av fredede bygninger må få skattefradrag for restaureringskostnader og fritak for kommunal eiendomsskatt. Først da kan man forsikre seg om at de fredede byggene blir vedlikeholdt.

I Fremskrittspartiets alternative budsjett for 2013 foreslo vi å utvide fradrag for gaver til frivillige organisasjoner til også å gjelde kultur og forskning samt øke taket til 100 000 kr.

Et annet område som avstedkommer store konflikter, er hvem som skal ta det økonomiske ansvaret for arkeologiske utgravinger når dette påkreves på privat eiendom. Fremskrittspartiet har et eget forslag:

«Stortinget ber regjeringen om å legge fram en sak om at staten tar det økonomiske ansvaret for arkeologiske utgravinger når dette er påkrevet på privat eiendom.»

Jeg tar opp forslaget fra Fremskrittspartiet.

Presidenten: Representanten har tatt opp det forslaget han refererte til.

Lars Egeland (SV) [14:52:01]: Vi tar ikke vare på kulturminner fordi det er så hyggelig med noe gammelt. Kulturminnevern er viktig for å fortelle historien om oss, en historie som er nødvendig for å forstå både nåtid og framtid. Det er historien om oss, enten vi kommer fra bygd eller by, har bakgrunn i landbruk, fiske eller industri, enten vi har tilhørt overklassen med deres praktbygg eller arbeiderklassen på husmannsplasser og i små stuer. Vi trenger å ta vare på et representativt utvalg av kulturminner, ikke minst også kulturminner knyttet til vårt samiske urfolk, våre nasjonale minoriteter og våre nye minoriteter – altså innvandrerne.

I 2005 kom meldingen Å leve med kulturminner, som satte mål fram mot 2020. Riksrevisjonen har gått igjennom disse og påpekt at framdriften ikke har vært god nok. Den viktigste satsingen for å nå 2020-målene har vært å etablere ti bevaringsprogrammer. Siden oppstarten i 2007 er det utformet verneplaner, og et stort antall fredede kulturminner og kulturmiljøer er blitt satt i stand. Likevel er det mye som gjenstår for å nå 2020-målene. Det er åpenbart behov for økt økonomisk innsats, og det er komiteen enig i i en merknad.

Frivillige organisasjoner gjør en stor innsats på kulturminnefeltet. De står ikke bare for det helt nødvendige engasjementet, men de står også for mye faglig kunnskap på mange områder hvor det ikke ellers er så mye kunnskap. På høringen ble det påpekt en pussig ting, syns vi, at det ikke gis midler til rullende kulturminner – de eldste bilene – som mange har et stort engasjement for. Vi får den litt underlige situasjonen at det som er satt opp for å verne bilen – garasjen – blir verneverdig og kan få tilskudd, men ikke bilen. Det er en urimelighet som Miljøverndepartementet og riksantikvaren bør se nærmere på når det ellers nå er blitt oppmykninger i hva det kan bevilges penger til fra Kulturminnefondet.

Når det gjelder verdensarv, står det i meldingen at regjeringa ikke planlegger nye nominasjoner. Samtidig etterlyses samisk verdensarv i den nye verdensarvpolitikken. Fra Sametinget er det påpekt at det på Mortensnes, som er det største gravstedet som har vært lengst i bruk i hele Europa, kan inngå i et samisk verdensarvområde, som også dekker villreinjakt. Komiteen peker på at nomineringen av Mortensnes ikke må stoppes ut fra at man ellers ikke har planlagt nominasjoner.

Opposisjonen fremmer fire forslag som jeg gjerne vil kommentere.

Det første er at de foreslår skattefradrag. Det er vi jo vant til. Fremskrittspartiet fremmer jo nå skattefradrag for alle formål unntatt fagforeningskontingent. Generelt sett er vi tilhengere av et bredt skattegrunnlag med få skattehull og en lav skatteprosent. Når det gjelder vedlikehold av fredede bygg, tror vi i tillegg at dette vil føre til et stort byråkrati, siden fradraget jo ikke skal gå til standardheving, men kun til vedlikehold. I tillegg er skattefradrag en fordel som kommer dem til gode som har gode inntekter og høy skatt. Mange eiere av fredede bygg vil ikke ha noen som helst fordel av et skattefradrag. Det er derfor riktigere å satse på tilskudd for å dekke merkostnadene ved å ta hånd om et fredet bygg.

Opposisjonen fremmer også et forslag om gjenoppretting av Kulturminnefondet, et fond som ble avviklet i 2013 og erstattet med en bevilgning. Det førte til, ifølge Kulturminnefondets direktør, at man fikk 6 mill. kr mer til Kulturminnefondets formål.

Fremskrittspartiet foreslår at staten skal ta ansvaret for arkeologiske utgravinger, og Høyre og Kristelig Folkeparti foreslår i en litt kryptisk formulering at regjeringa skal utrede en modell som gir bedre balanse mellom beslutningen om utgraving og kostnader og finansiering av denne. Det er nettopp det som er problemet. Det kan være mange forhold knyttet til utnyttingen av en tomt, ett av dem kan være behovet for arkeologiske utgravinger. Staten har neppe ubegrenset økonomi til å foreta utgravinger alle mulige steder der det kan være fornminner. Det vil da være behov for en prioritering. Jeg tror nok at mange utbyggere heller vil tenke seg å ta kostnadene knyttet til tomta sjøl enn å stå i en statlig kø. Jeg kan vanskelig tenke meg at en E18-utbygging eller bygging av et varehus for IKEA blir utsatt i ti år fordi de skal stå i en kø for prioritering av en statlig arkeologisk utgraving.

For mindre private foretak fins det allerede i dag støtteordninger.

Erling Sande (Sp) [14:57:03]: (leiar i komiteen): Kulturminna fortel historia om Noreg. Dei lærer oss om kva som var, kunnskap om notida og gjev oss rotfeste inn i framtida. Så gjev det oss kunnskap om ein nasjonal identitet i møte med andre.

Vi har eit ansvar for å bevare kulturminna nettopp for å fortelje historia om Noreg vidare til nye generasjonar. Difor er kulturminnepolitikken viktig. Gjennom løyvingar, tilrådingar og krav prøver vi heile tida å finne den rette balansen som gjer at vi til kvar tid tek vare på dei viktigaste og mest verdifulle av kulturminna våre. Vi vil aldri klare å ta vare på alt. Det skal vi heller ikkje, men vi må ta vare på nok til at dei som kjem etter oss, får eit innsyn i korleis vi og dei generasjonane som var før oss, levde – rett og slett få lære historia om Noreg.

Senterpartiet si politiske linje om at berekraftig bruk ofte er det beste vern, passar godt inn – ikkje minst i kulturminnepolitikken. Gjennom bruk av kulturminna sikrar vi verdiskaping og vedlikehald. Aktiv bruk av kulturminna gjev oss høve til å ta vare på ei mykje større breidd av kulturminne for ettertida enn dersom passivt vern ligg til grunn for kulturminnepolitikken. Dette har vi mange gode eksempel på rundt om i landet vårt.

Ikkje minst gjer det store innslaget av privat eige av kulturminne at kreativiteten og innsatsen kring berekraftig bruk er stor.

Det er all grunn til å ta av seg hatten for den store innsatsen som frivillige organisasjonar og private eigarar legg ned i kulturminnebevaring. Vi må slå fast utan nokon førehald at vi aldri hadde hatt dei verdiane vi har, den mengda vi har, og den breidda vi har av kulturminne, om det ikkje hadde vore for den frivillige innsatsen frå organisasjonane og eigarane. Vi skuldar difor desse ei stor takk – også for å ha ein kulturminnepolitikk som legg til rette for at dei aktivt bidreg til at dei kan halde fram dette arbeidet.

Det handlar frå Senterpartiet si side om at vi må styrke dei økonomiske incentiva for å ta vare på kulturminne – slik meldinga legg opp til, og sikre at midlane blir brukte effektivt og utan unødig byråkrati, og at midlane er lett tilgjengelege for dei som vil ta vare på kulturarven vår.

Det handlar om at reglar og tilrådingar blir utforma i lag med dei som eig kulturminna – og ikkje blir trykte nedover hovuda deira.

Det handlar om at prosessar som fredingsgjennomgang eller andre liknande registreringar respekterer at ein er inne på folk sin private eigedom – ja endåtil inni husa der folk lever liva sine – og at dette sjølvsagt må skje med den nødvendige respekt for privatliv og eigedomsrett.

Frå Senterpartiet si side er vi glade for dei signala meldinga gjev om ein tettare og betre dialog med dei private eigarane. Det er også understreka frå komiteen si side, og det er svært viktig at departementet følgjer opp dette.

Organisasjonar som er vener av kulturminnearbeidet, legg kvart år ned ein stor innsats for å ta vare på historia om Noreg. Det er viktig at desse også får rammer for organisasjonsarbeidet som legg til rette for vidare innsats. Her ynskjer eg òg å vise til det arbeidet regjeringa på generell basis har lagt ned for frivillig sektor gjennom fleire år. Det set fokus på frivillig innsats.

Så til slutt og for eigen del: Kulturminnepolitikken er ikkje det denne komiteen har brukt mest tid på i inneverande periode. Nokre av oss har litt dårleg samvit for det. Mange tunge saker innan energi- og miljøfeltet fører til at kulturminnepolitikken av og til ramlar litt ned mellom alle stolar. Eg meiner vi må vere opne for ein diskusjon om kvar kulturminnepolitikken skal vere plassert i storting og regjering. Koblinga til historie, formidling og tilrettelegging gjer at ei plassering hjå kulturdepartement og kulturkomité kunne ha løfta dette området endå høgare på den politiske dagsordenen. Det hadde i alle fall dette feltet fortent. Sjølv synest eg vi skal helse ein debatt om det velkomen.

Akhtar Chaudhry hadde her overtatt presidentplassen.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [15:01:43]: Når det gjelder komitefordeling, er jeg for så vidt langt på vei enig i det representanten Sande nettopp sa. Det er i hvert fall en debatt som er viktig å ta.

Jeg vil takke saksordføreren for en grundig jobb i saken, for gode merknader og arbeid.

Den forrige kulturminnemeldingen, St.meld. nr. 16 for 2004–2005 Leve med kulturminner ble framlagt av Bondevik II-regjeringen med daværende miljøvernminister Knut Arild Hareide. Ved behandling av meldingen satt Stortinget som nasjonalt resultatmål nr. 1 at det årlige tapet av verneverdige kulturminner og kulturmiljøer skal minimaliseres. Innen 2020 skal tapet ikke overstige 0,5 pst. årlig. Ifølge Fortidsminneforeningen er beregnet tap i dag minimum 1,5 pst.

I dag behandler Stortinget en ny kulturminnemelding kalt Framtid med fotfeste. Meldingen skal tydeliggjøre hvilke utfordringer som gjenstår for at vi innen 2020 skal nå målene som ble vedtatt i Stortinget i 2005.

Jeg tror ikke jeg tar munnen for full hvis jeg sier at denne meldingen føles litt som tilløp uten hopp. Det er en melding som er god på beskrivelse og dårlig på tiltak. Det er kanskje derfor den ble fremmet så mye på overtid – samtidig med mer enn 100 andre overtidssaker.

Siden forrige melding har regjeringen fjernet et av de viktigste virkemidlene i kulturminnepolitikken: Kulturminnefondet. Det vil si: Kulturminnefondet er der fortsatt i navnet, men selve fondet som skulle sørge for finansiering, er fjernet. En sikker og stabil fondsløsning er erstattet med årlige bevilgninger over statsbudsjettet.

Regjeringens forklaring er at utbyttet ble lavt på grunn av synkende rentenivå. Løsningen på det er jo å sette avkastningen lik avkastningen fra Statens pensjonsfond utland på 4 pst. – ikke å fjerne selve fondet. Da ville bevilgningene til kulturminnevernet blitt doblet. I stedet fjerner en altså det fondet som vi fikk opprettet under Bondevik II-regjeringen.

Riksantikvaren har fastslått at overføringene til kulturminnevernet må øke betraktelig dersom målet fra 2005 skal nås. Det er Kristelig Folkeparti enig i. Det mest gledelige med denne meldingen er derfor ikke alle beskrivelsene fra regjeringen, men forslagene som vi i opposisjonen har samlet oss om i innstillingen. De viser hvilken politikk alle som er opptatt av kulturminnevern, kan vente seg etter valget hvis det blir et nytt flertall. Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti fremmer i dag forslag om innføring av fradrag i skattepliktig inntekt for kostnader til vedlikehold av fredede bygg utenfor virksomhet. Vi vil innføre moms- og fradragskompensasjon for pliktig vedlikehold av fredede bygg i privat eie. Vi foreslår også å avvikle kommunenes adgang til å ilegge eiendomsskatt på fredede bygg i privat eie – akkurat som Riksantikvaren har bedt om. Dette er svært målrettede tiltak som vil frigjøre store beløp til vedlikehold av fredede kulturminner og bringe oss nærmere målet om å redusere tapet av verneverdige kulturminner. Jeg antar at også Venstre støtter mange av forslagene.

Disse tre partiene foreslår også å gjenopprette Kulturminnefondet som fond i statsbudsjettet for 2014. Av våre merknader kommer det fram at vi ønsker en forutsigbar avkastning av fondet og dermed forutsigbar kapitaltilgang for kulturminneprosjektene. Dette kan ivaretas gjennom å sette avkastningen av fondet lik avkastningen av SPU på 4 pst. Dette grepet vil alene doble tilgjengelige midler til vedlikehold av kulturminner.

Ifølge Riksantikvarens Utviklingsnett har to av tre kommuner i Norge ikke vedtatt plan med fokus på kulturminner og kulturmiljøer. Mange av de vedtatte planene er av eldre dato. Samtidig vet vi at mange kommuner ønsker seg kulturminneplaner for bedre å kunne forvalte kulturminnene i kommunen. Med en kulturminneplan vil kultur- og skoleetatene kunne bruke kulturminnene til å skape gode opplevelser. Næringslivet kan utvikle gode tilbud basert på kulturarven, og eierne og andre berørte får større forutsigbarhet og mulighet for hjelp og støtte til bruk og vedlikehold. Kristelig Folkeparti mener at kommunene må gis sterkere insentiver til å utarbeide kulturminneplaner. Derfor bør det opprettes en ny tilskuddsordning for utarbeidelse av kommunedelplaner for kulturminner og kulturmiljø i norske kommuner.

Den beste måten å sørge for en bedre og mer offensiv politikk på for bevaring av kulturminner er å stemme inn et nytt flertall ved stortingsvalget til høsten.

Trine Skei Grande (V) [15:06:59]: Nå har mange her gjentatt hvor viktig det er å ta vare på kulturminner, både som del av vår historie og som grunnlag for verdiskaping og vekst i små lokalmiljøer og for oss som nasjon.

Riksrevisjonen har kommet med klare beskjeder til oss i Stortinget om at vi må ha flere virkemidler for å komme i mål med de ambisiøse målene som tidligere miljøvernminister Knut Arild Hareide satte, i Bondevik II-regjeringa på dette feltet. Det var en meget ambisiøs melding som ble lagt fram den gangen.

Jeg oppfatter nok den nye meldinga litt mer som en årsmelding, der man sier noe om situasjonen på feltet uten å komme med nye tiltak eller grep for å nå målsettingene. Vi må huske på at vi er ganske heldige i Norge i forhold til de utfordringene mange andre land har. Det er jo ikke mange kulturminner å ta vare på i Norge sammenliknet med veldig mange andre land. Hvis man f.eks. drar til St. Petersburg, ser man hvor stor del av bygningsmassen i den byen som skal tas vare på og holdes i hevd. Vi klager over å ha ett slott og et par andre små bygninger i sentrum av Oslo, men det er jo ingen ting mot det mange andre nasjoner står overfor. Eller hvis man drar til Hellas, der man for hver egen T-banestasjon i sentrum har laget et nytt museum. Og jeg tenker: Hvordan hadde det gått i disse landene hvis man hadde hatt en så stor del av privatisering av utgiftene til kulturminnevern som vi har i Norge? Derfor kommer Venstre til å stemme for forslag nr. 3 når det gjelder arkeologiske utgravinger. Jeg skjønte ikke helt SVs innlegg, for problemet for mange utbyggere i dag er at det for private utbyggere blir veldig dyrt, og at man kvier seg for å gjøre det og for å fortelle om ting. Alle har vi hørt historier om store gårder der vikingsverdene ligger godt skjult i kjelleren fordi man ikke vil fortelle at man fant det da man pløyde på åkeren. Men den store utfordringa på den andre sida er alle de store utbyggerne som må vente så lenge. Tid er den kritiske fasen i et stort byggeprosjekt når man møter arkeologiske utfordringer. Når man da ser hvor lave bøter man får for å bryte loven – som f.eks. at NSB får en bot på litt over 100 000 kr når de kaster et middelalderskip på dynga, når de lager parkeringshus – da ser man at det ikke er balanse i dette. Jeg tror man må tenke kreativt i bruken av arkeologer. Nå er det bare offisielle arkeologer på offisielle oppdrag som får lov til å gjøre slike jobber. Jeg mener at man burde hatt en sertifisering av hvilke arkeologer som kan ta sånne jobber, sånn at det er mulig for entreprenører å kunne betale for å få en raskere utgraving av et område.

Så må vi huske på at det heller ikke er balanse i det som var store inntektskilder før, som gjør at man sitter på store kulturminner i dag. Det er problemet for veldig mange som bor på det som på mitt språk kalles storgårder, der inntektsgrunnlaget ikke henger sammen med bygningsmassen i dag, fordi inntektsgrunnlaget i landbruket har blitt veldig annerledes, og er bygd på andre faktorer.

Det er andre ting som er dyrt. Alle vi som har prøvd å rekonstruere noe som er 150 år gammelt, har merket at det som var dyrt da, nemlig materialer, er billig i dag, mens det som var billig da, nemlig arbeidskraft, er dyrt i dag. Det betyr at vi får andre utfordringer for å ta vare på kulturminnene.

I dag har vi fremmet fem forslag til saken. Jeg vil ta dem opp, og jeg varsler også at vi vil stemme for forslagene nr. 1, 2 og 3 i saken. Det første forslaget gjelder den utfordringa man har som bypolitiker når man skal ta vare på kulturminner, og man stadig vekk opplever mer av spekulativt bygningsforfall – at de som sitter og forvalter kulturminner, spekulerer i forfallet for å sørge for at man skal slippe å ta ansvaret. Det har vi fremmet forslag om i forbindelse med plan- og bygningsloven, og vi fremmer også forslaget her.

Vi er også opptatt av fartøyvern, og det å kunne styrke de små og verneverdige fagene og konserveringshåndverk i norsk utdanningssystem. Det har vi tatt opp forslag om tidligere, men vi fremmer det også her i dag.

Så til slutt til forslag nr. 9, som vi fremmer. Jeg tror at en av de viktigste tingene vi kan gjøre for å få mer økonomisk bærekraftige løsninger, og klare å få opp engasjementet blant folk på kulturminnevern, er å styrke de ideelle organisasjonene som jobber innenfor området. De gjør en veldig stor jobb, og gjennom å styrke dem kan man få mye ut av pengene.

Presidenten: Representanten Trine Skei Grande har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Statsråd Bård Vegar Solhjell [15:12:31]: Sidan slutten av siste istid og fram til i dag har mennesket budd og levd i det som i dag er Noreg. For å dekkje eigne og fellesskapet sine behov har vi tilpassa oss barske naturtilhøve, utnytta ressursane og sett spor etter oss i landskapet.

Mange av dei spora er i dag viktige kulturminne. Dei utgjer ein viktig del av vår nasjonalformue, og dei representerer verdiar og moglegheiter som framtidas samfunn skal byggje på. Å ta vare på kulturminne er derfor eit framtidsprosjekt.

Sjølv om vi ikkje veit korleis framtida vert, veit vi nokre viktige utviklingstrekk som vil prege samfunnet vårt framover. Dette er utviklingstrekk som òg vil påverke viktige kulturminneverdiar. Med det som bakteppe peiker meldinga på nokre viktige strategiske vegval.

Det er nå åtte år sidan førre gong Stortinget drøfta ei stortingsmelding om kulturminnepolitikken. Det var ei melding som la vekt på kunnskap, oppleving og bruk, der moglegheiter vart framheva framfor avgrensingar. Meldinga hadde eit høgt ambisjonsnivå og klare mål fram mot 2020. I framtida må fotfestet vise regjeringa kva som så langt er gjort på feltet, korleis vi skal målrette innsatsen dei komande åra, kva som må styrkast, og korleis vi skal forvalte kulturminneverdiane i lys av dei utfordringane vi vil stå overfor i framtida.

Ambisjonane og måla frå den førre kulturminnemeldinga skal framleis gjelde, men eg vil understreke at 2020-måla er ambisiøse. Nettopp derfor har det i denne meldinga vore viktig å halde oppe dei ambisjonane og vise korleis vi kan nå dei.

I dei to neste tiåra vil befolkningsvekst og urbanisering vere blant dei sterkaste trendane. Tre fjerdedelar av befolkningsveksten vil kome i fire storbyregionar. Dette vil setje press på natur, klimagassutslepp og ikkje minst kulturminne. Bygningar, kvartal og historiske strukturar i byane representerer store kulturhistoriske verdiar. Dei er med på å gi byane særpreg. Dei gir eit stort potensial for verdiskaping og er viktige i eit berekraftperspektiv. For å få til vellykka byutvikling må ein ha både kunnskap om og vilje til å ta vare på og vidareutvikle kvalitetane. Eit anna eksempel er klimaendringane – endringar som på kort sikt vil kunne gjere stor skade på viktige kulturminne.

Ei aukande internasjonalisering vil òg prege samfunnet vårt framover. Kulturminne og kunnskap om fortida kan bidra til forståing, identitet og stabilitet i eit samfunn i endring. Rundt om i verda vert kulturminne trua av utbygging, naturkatastrofar og konfliktar. Internasjonalt samarbeid er derfor viktig, og UNESCOs verdsarvkonvensjon er eit sentralt verkemiddel.

Når det gjeld forvaltninga av våre eigne verdsarvområde, er det behov for å jobbe vidare med å konkretisere politikken og sikre ei betre koordinering av dei statlege verkemidla. Kunnskap og kompetanse er viktig for å sikre like vilkår for sakshandsaming og ikkje minst for å sikre kulturminneforvaltninga gode styringsdata.

Det er avgjerande at kommunar har tilstrekkeleg kompetanse og kunnskap om og engasjement for dei kulturminneverdiane dei forvaltar. Handverkskompetanse er òg avgjerande for å kunne vedlikehalde bygningar og fartøy, og vi foreslår derfor grep i denne meldinga for å styrke arbeidet med kompetanse – ikkje minst handverkskompetanse.

Når historia skal forteljast, må heile bildet med. Det er derfor viktig å prioritere heilskaplege kulturmiljø, kulturminne frå krigen og ulike minoritetsgrupper sine kulturminne. Det same gjeld kulturminne som har betydd mykje for mange, som f.eks. skular, samlingshus og arbeidarkulturen sine kulturminne. Det betyr ikkje at alt skal fredast, men eit heilskapleg bilde må ligge til grunn for dei prioriteringane kulturminneforvaltninga gjer.

Eigarar og frivillige aktørar tar eit stort ansvar og gjer ein uvurderleg innsats for å ta vare på fredingsverdige kulturminne. Dei spelar ei nøkkelrolle i vernearbeidet. Det er derfor viktig å vidareutvikle og styrke samarbeidet med eigarar og frivillige organisasjonar, og vidareutvikle rutinar for gode, føreseielege og effektive fredingsprosessar.

Gjennom smartare måtar å jobbe på og ein meir målretta ressursbruk skal vi verte betre i stand til å forvalte kulturminna som ein viktig ressurs for framtida – ei framtid med fotfeste. I tillegg vil det krevjast at vi fortset den aukinga av løyvingane som den raud-grøne regjeringa har lagt opp til.

Så vil eg få kome med eit par kommentarar. Den første er til bildet av at vi har veldig få kulturminne i Noreg. Vi har få slott, men vi har ufatteleg rikdom av kulturminne. For kulturminne er forteljinga om heile vår historie – alle spora vi set etter oss frå vår eigen kultur. Det er nettopp det breie bildet som vi må teikne. Det viser òg kor store utfordringar vi har.

Til slutt: Eg kan vere einig i at det er stor merksemd om kulturminne lokalt, og kanskje for lite i denne salen. Derfor vil eg seie takk for sist til komiteen. Eg hadde gleda av å invitere dei til Son, hadde ein gjennomgang av kulturminna der, og tok dei med ut og viste dei ein av dei flotte stadene i Noreg der kulturminne dominerer korleis vi lever i dag.

Presidenten: Det åpnes for replikkordskifte.

Henning Skumsvoll (FrP) [15:17:59]: Kulturminnevern er viktig, og skal man nå målsettingen som Stortinget vedtok i 2004 om at det innen 2020 ikke skal tapes mer enn 0,5 pst. årlig, må det etter Fremskrittspartiets mening bli gitt mer økonomisk støtte og faglig hjelp fra staten til dem som eier kulturminnene enn i dag.

På samme måte som de tre fartøyvernsentrene vi har i dag, mener Fremskrittspartiet at vi i adskillig større omfang bør opprette bygningsvernsentre i hele landet for å bevare de gamle håndverkstradisjonene, som ofte er nødvendig for å bevare kulturminnene. Uten at dette blir satt skikkelig i system, er vi redd for at de skal gå tapt.

Er statsråden enig i dette, og vil han starte en utredning for å se på dette med bygningsvernsentre?

Statsråd Bård Vegar Solhjell [15:18:58]: Eg synest det er ein interessant tanke, så eg skal ikkje avvise at vi skal sjå på det.

Eg trur dette er eit område der vi må erkjenne at det ikkje er ei enkel oppgåve å sikre den nødvendige kompetansen og handverket. Det er ikkje noko ein kan gje løyve for å kome seg ut av, for det krev mykje. Det kan vere eitt svar.

I denne meldinga varslar vi nokre andre, bl.a. ei styrking når det gjeld vidare- og etterutdanning gjennom samarbeid med næringane og Vox. Det trur eg kan vere eit viktig bidrag for folk som er handverkarar, og som vil spesialisere seg og ta noko ekstra. Vi varslar arbeid med ei bachelorutdanning, altså på eit enda høgare nivå.

Men det er ingen tvil om at vi må finne grep som sikrar at vi kan behalde og av og til finne tilbake igjen den kunnskapen som ein hadde i fortida, og som er viktig for å ta vare på kulturminna.

Eg trur eg vil seie det sånn at eg tar med meg alle innspel og synspunkt med interesse.

Nikolai Astrup (H) [15:20:17]: Riksrevisjonen hadde i 2008–2009 en forvaltningsrevisjon av oppfølgingen av de kulturminnemålene vi i denne salen har satt oss. Riksrevisjonen konkluderte veldig bestemt med at sentrale forutsetninger for å nå 2020-målene ikke var på plass.

Nå har vi fått en ny kulturminnemelding, Framtid med fotfeste, og den inneholder forbausende få nye virkemidler. Vi har altså Riksrevisjonen, som har konkludert med at vi mangler virkemidler, og så kommer denne meldingen uten noen særlig nye virkemidler. Det er mye som skal vurderes, utredes og videreføres, men det er veldig lite nytt. Er dette, etter statsrådens mening, nok for å nå de målene denne salen har satt seg?

Statsråd Bård Vegar Solhjell [15:21:17]: Dette legg eit godt grunnlag for å nå måla i 2020, men vi vil vere heilt avhengige av ei årleg oppfølging.

Lat meg først nyansere biletet av situasjonen. Det er riktig at det er formidable utfordringar for å nå måla, men det er òg gjort betydelege framskritt. Dersom ein går gjennom tala, ser ein f.eks. at delen av private bygningar der det er eit stort behov for å gjere noko, har gått ganske kraftig ned dei seinare åra.

Eg meiner å hugse at representanten Astrup sjølv var innom stavkyrkjene i sitt innlegg – der har det vorte gjort ei betydeleg forbetring. Det er òg framsteg på andre område, sjølv om det ikkje er like stort.

Kva må til for å nå måla? For det første må vi klare å få til ein systematisk auke i løyvingane. I budsjettet for i år auka vi feltet med 40 mill. kr til bevaringsprogrammet. Eg meiner å hugse at det var rundt 12,5 pst., altså betydeleg over det dei fleste områda fekk. Men i tillegg til løyvingar vil kompetanse, kunnskap, vere viktig. Vi lanserer nettopp no nye grep som kan få meir dreis på det feltet.

Trine Skei Grande (V) [15:22:39]: Det er et spørsmål jeg har lyst til å stille statsråden.

For å ta vare på nettopp de tingene som statsråden påpekte i sitt innlegg, opplever jeg som bypolitiker ofte at det kan være eiere som spekulerer i forfall, som spekulerer i at husene nærmest skal rase ned før man tar vare på eller utvikler disse områdene.

Vi har ønsket at kommunene, både i plan- og bygningsloven og i de andre lovene, skal ha et større ris bak speilet for å kunne gripe inn overfor spekulativt forfall.

Mitt spørsmål er: Hvorfor er det så vanskelig for regjeringa å gi kommunene makt til å stoppe nettopp disse grunneierne?

Statsråd Bård Vegar Solhjell [15:23:29]: Eg veit ikkje om representanten Skei Grande er klar over det, men frå 1. januar 2013 tok ein ny heimel til å gjelde – det er riktignok kommunal- og regionalministeren sitt område – for kommunane, med høve til å gi pålegg og be om utbetring av bevaringsverdige bygningar. Noko av bakgrunnen for det er å gi kommunane eit tøffare maktmiddel i dei tilfella det kan dokumenterast.

Så vil eg seie at det er eit nyansert bilete, men mitt inntrykk er at hovudbiletet er at private eigarar – og andre som har ansvar for kulturminne – har stort engasjement og interesse for det, og at det er mogleg å finne ut av det med dialog. Det var likevel riktig, etter vår oppfatning, å gi kommunane den moglegheita til å påleggje utbetring som dei no har fått.

Trine Skei Grande (V) [15:24:33]: Jeg er godt kjent med det, men vi ville nok hatt sterkere virkemidler, for vi ser at kommunene opplever de eierne som er det store grosset som statsråden snakker om – de som virkelig bryr seg – mens noen virkelig boikotter og trenerer.

Det vi også ser, f.eks. i mitt nabolag i Gamlebyen i Oslo, er at NSB går inn og skal bygge et parkeringshus, oppdager et middelalderskip og kaster det i søpla, fordi det er mye mer lønnsomt å kaste det i søpla, for da får du 100 000 i bot – i motsetning til å sette seg ned og vente på at arkeologene skal komme og ta det opp.

Er ikke statsråden bekymret for det som skjer, spesielt i byene? Dette skjer spesielt i forbindelse med byenes kulturminner, fordi det er så mye penger som står på spill, og det er så mye penger å tjene på både spekulativt forfall og det å kaste arkeologi på dynga – bokstavelig talt.

Statsråd Bård Vegar Solhjell [15:25:21]: Eg vil berre få seie at det var jo den bekymringa som var bakgrunnen for den heimelen til kommunane som vi tidlegare ikkje hadde. Mi oppfatning er at det er eit maktmiddel som dei vil kunne ta i bruk. Eg vil oppfordre kommunane til å gjere det i dei tilfella der ein ser at det faktisk er aktørar som ikkje følgjer opp lovverket, og som fjernar kulturminne.

Eg trur at det vil vere eit verkemiddel som kan fungere, og som kan gjere noko med dette problemet.

Så vil eg likevel leggje til at eg trur ikkje det er hovudbiletet. Eg trur hovudbiletet er eit anna, og at det er mangel på tilgjengeleg kompetanse og ein ressurssituasjon, som vi gradvis forsøkjer å betre, som er det viktigaste verkemiddelet.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Bjørn Lødemel (H) [15:26:31]: Kulturminne er ein viktig del av kulturarven, identiteten og historia vår. Derfor skal vi ta vare på viktige kulturminne for framtida, slik at komande generasjonar kan lære av fortida.

For å oppnå dette må vi ta vare på ein representativ del av kulturminna i ulike delar av landet. Den beste måten å gjere dette på, er å synleggjere kulturminna og sørgje for at dei er i aktiv bruk.

For å skape respekt for kulturminne og forståing for at det er viktig å ta vare på dei, må det vere samsvar mellom målsettinga om å ta vare på kulturminne og kostnader og ulemper som følgjer av dette. Dette gjeld ikkje minst for arkeologiske utgravingar.

I dag er det dessverre slik at mange opplever at arkeologiske utgravingar er svært kostnadskrevjande og byråkratiske, og at det tek lang tid å få frigjort areal.

I slutten av januar besøkte eg Hole Traktor & Maskin på Byrkjelo i Gloppen kommune. Der ønskte eigaren å utvide verkstaden sin, men møtte store vanskar på grunn av at det blei gjort funn under arkeologiske føregranskingar, og det var sett krav om arkeologiske utgravingar før området blei frigjeve.

Det måtte gravast ut to felt på dyrka mark ved sida av verkstaden, som skulle utvidast. Kostnaden for utgraving av lokalitet nr. 1 var 473 756 kr, og kostnaden for lokalitet nr. 2 var 497 709 kr. Totalt ville dette koste nærmare 1 mill. kr, og bedrifta måtte ta alle desse kostnadene.

For eigaren av Hole Traktor & Maskin er dette svært urimeleg. Dersom ein må betale 1 mill. kr før ein i det heile kan starte med utbygging, seier det seg sjølv at dette blir vanskeleg.

Det må vere lov til å stille spørsmål om korleis det kan vere mogleg at det skal koste så mykje for å grave ut eit så lite område, og om ikkje utgravinga kunne organiserast på ein langt enklare måte.

Eit anna spørsmål er om det er rett at den same etaten som skal føreta utgraving, også er den som set vilkåra for kva som skal gravast ut, og korleis det skal gjerast. Her kan det lett bli bukken og havresekken.

Høgre meiner det er viktig at ein kan lette på vernet for kulturminne det er mange av, f.eks. dyregraver og kolgroper. Høgre meiner også at meir ansvar skal overførast til lokal forvaltning av kulturminne. Høgre meiner i tillegg at staten må ta eit større finansielt ansvar for kostnadene som er knytte til arkeologiske utgravingar.

Høgre føreslår at det bør utgreiast ein modell for prioritering og finansiering av arkeologiske utgravingar som gjev betre balanse mellom avgjerd om utgraving og kostnader og finansiering av utgravinga.

Det er merkeleg at regjeringspartia ikkje er med på dette framlegget.

Representanten Egeland forstår ikkje kva som ligg i dette, men eg hadde trudd at kanskje Senterpartiet forsto betre kva som ligg i eit slikt forslag, og at dei også ville støtte det forslaget som kjem frå Høgre og Kristeleg Folkeparti.

Alf Egil Holmelid (SV) [15:29:49]: Noreg er ein sjøfartsnasjon og ein fiskerinasjon, men det er vel kanskje sånn at den maritime delen av kulturminnevernet har ein brukt litt tid på å kome i gang med. Vi verna industri frå skogforedling, vi verna bygningar, og vi verna ting frå jordbruket før vi begynte å tenkje på at maritim sektor kanskje er ein av dei grunnleggjande sektorane i norsk historie.

Derfor er det veldig positivt at komiteen har kome fram til ein einstemmig merknad om fartøyvern, som eg ser har perspektiv for framtida. Komiteen merkar seg at ein nasjonal verneplan skal vidareførast, og komiteen understrekar at det vil krevje større offentlege tilskot dersom dei konkrete tiltaka og strategiane i Nasjonal verneplan for fartøy skal gjennomførast. Det er ein ambisjon som eg absolutt sluttar meg til.

Så er det ein ting som komiteen peikar spesielt på, og det er viktigheita av å få behalde tilstrekkeleg kompetanse når det gjeld rehabilitering av fartøy, ikkje minst når det gjeld stålskip. Der har eg berre lyst til å ta nokre eksempel. Ein av teknologiane, kompetansane, som faktisk kanskje finst berre ein plass i verda i dag, er å ta vare på våre skoleskip. Eit skip som skoleskipet «Sørlandet» og fleire andre skoleskip er klinka – dei er ikkje sveisa. I dag er det kanskje berre ein plass i verda ein framleis kan klinke slik at det blir vasstett, og det skal det helst vere dersom det er eit skip vi snakkar om. Då skoleskipet «Sørlandet» skulle rehabiliterast, blei det sendt på anbod og endte opp i Tyrkia. Men tyrkarane måtte kome til Kristiansand for å få klinkekompetanse. Det var ingen andre plassar i verda dei kunne finne nokon med klinkekompetanse, nokon som klinka eit skip tett.

Eg ville berre peike på at dette er eit eksempel på ein veldig unik kompetanse som er viktig for å vareta noko av det vi kanskje har veldig stoltheit knytt til, nemleg skoleskipa våre.

Lars Egeland (SV) [15:32:25]: Jeg er veldig glad for det representanten Alf Egil Holmelid sa. Det gjelder konkret Bredalsholmen. Det gjelder alle fartøysentrene, men spesielt Bredalsholmen. Det er veldig viktig at de får både ressurser til å beholde kompetansen, og at det i det hele tatt er nok oppdrag på stålskip til at de kan ha helårlig drift.

Representanten Lødemel hadde en historie om utgravinger. På førstesiden i Tønsberg Blad i dag er det en lykkelig huseier som har funnet et kloster i hagen sin. Han kan fortelle en annen historie. Han ble sjokkert over at han måtte betale utgravinga. Men det er jo sånn at det fins tilskudd, og at staten dekker utgravinger for slike private huseiere.

Jeg tror det er veldig viktig at ansvaret for utgravinger ligger på grunneier, som andre egenskaper ved en eiendom faktisk ligger på grunneier, enten det er tomtens beskaffenhet – om den er bratt eller har dårlig grunn, om det går vannledninger eller kloakkledninger der. Det betyr at større utbyggere må ta med seg kostnadene for utgravinger i sine prosjekter.

Jeg er overbevist om at det som foreslås som en ordning, at staten skal overta ansvaret, ville i hvert fall føre til at tomtene ville bli frigitt mye senere. Så man kan ha forståelse for noe av Lødemels historie omkring utgravinger, men Høyre og Fremskrittspartiet peker jo på løsninger som bare kommer til å gjøre dette verre, dessverre.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.