Presidenten: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Are Helseth (A) [18:03:28]: (ordfører for saken): Dette representantforslaget tar utgangspunkt i at noen pasienter er ressurssterke og svært bevisste på hvilke tjenester man har rett til og behov for, mens andre pasientgrupper har et mindre bevisst forhold til dette.

En samlet komité har i merknadene understreket at mange enkeltmennesker av forskjellige grunner vil ha liten mulighet til å fremme sine rettigheter og behov, og det stilles særlige krav til lovgivning, regelverk, organisering, kunnskap og etisk refleksjon i helsetjenesten av denne grunn. Videre har komiteen fremhevet at de samme forhold i spesielle livssituasjoner kan være situasjonen for oss alle, også for enkeltmennesker som ellers ville regne seg som ressurssterke. Vi er alle sårbare ved alvorlig sykdom, og organisering og drift av helsetjenesten må ha dette som fundament.

Uheldige hendelser som fører til dødsfall, er svært alvorlig, og samfunnet har en etisk plikt til å arbeide systematisk for å forebygge slike hendelser. Det er derfor gledelig at bedre kunnskap, skjerpet bevissthet og systematisk forbedringsarbeid på hele pasientsikkerhetsområdet nå etableres blant de viktigste sakene på den helsepolitiske dagsorden og i helsetjenesten. Meld. St. 10 for 2012–2013 om kvalitet og pasientsikkerhet i helse- og omsorgstjenesten beskriver både det arbeid som er i satt i gang, og retningen for videre arbeid. Gode løsninger vil innebære avveining av krevende dilemmaer, bl.a. knyttet til melding om uheldige hendelser, god læringskultur og spørsmålet om samfunnets reaksjoner ved brudd på lov og regelverk. Det er derfor behov for en vurdering av om dagens virkemidler for å håndtere mistanke om lovbrudd eller alvorlige hendelser er gode nok, inkludert en vurdering av problemstillinger knyttet til læring og bruk av sanksjoner overfor helsepersonell og virksomheter i helse- og omsorgstjenesten.

En samlet komité støtter derfor at regjeringen har varslet en bred utredning om hvordan samfunnet bør følge opp alvorlige hendelser og mistanke om lovbrudd. Komiteen mener det vil være naturlig at utvalget også vurderer hvordan utsatte gruppers interesser bør ivaretas ved upåregnelige alvorlige hendelser og legger til grunn at pårørendes rolle også vurderes i tillegg til de arbeider som alt er gjennomført.

Jeg viser ellers til Stortingets nylige behandling og vedtak om endringer i pasient- og brukerrettighetsloven når det gjelder styrking av pasienters, brukeres og pårørendes stilling.

Etter flertallets vurdering er det vesentlige fra representantforslaget ivaretatt gjennom arbeid som pågår, og vi foreslår at dokumentet vedlegges protokollen.

Per Arne Olsen (FrP) [18:06:49]: Det å miste sine nærmeste er noe av det verste som kan skje et menneske. Det å miste sitt barn er enhver forelders verste mareritt, og vi som ikke har vært i den situasjonen, kan bare forsøke å forstå. I dag vet jeg at det er en mor som følger denne debatten veldig nøye. Hun mistet barnet sitt på et norsk sykehus. Hun kom dit sammen med sin sønn for å få hjelp, men dro hjem alene.

Noen pasienter er mer sårbare enn andre. I dette tilfellet hadde ikke pasienten språk og kunne derfor ikke selv kommunisere med sine behandlere på sykehuset. Morens desperate forsøk på å formidle til helsepersonellet at hun merket på sin sønn at noe var alvorlig galt, ble ikke tatt på alvor. Hennes sønn ble bare 15 år.

Hver eneste slik historie rører oss alle. Vi har nok alle også opplevd hvor vanskelig det kan være å kommunisere med mennesker uten språk eller som på annen måte vanskelig kan gjøre seg forstått. Det er situasjoner som kan skje med oss alle. Noen har dette fra fødselen av og gjennom hele livet, andre opplever å være 100 pst. funksjonsfriske i det ene øyeblikket for så, f.eks. etter et hjerneslag, å være pleietrengende uten språk i det neste. Jeg og sikkert mange med meg har opplevd det flotte ved at mennesker som står disse nær, ektefeller, venner, barn osv., allikevel klarer å forstå og kommunisere, til tross for manglende språk. Når vi opplever dette i dagligdagse situasjoner, kan vi alle tenke oss hvor vanskelig det kan være i en alvorlig sykehussituasjon.

Møtet med disse menneskene og disse historiene har gjort noe med meg i mine fire år som helsepolitiker. Det gjør meg opprørt, det gjør meg sint og det gjør meg ivrig etter å få til forbedringer, slik at andre kan slippe å havne i tilsvarende situasjoner. Vi vil aldri klare å gardere oss mot alle uheldige hendelser i helsesektoren, men vi bør bruke de erfaringene vi har tatt med oss, til å forbedre helsetjenesten.

Jeg håper at ingen andre får oppleve det denne moren har vært igjennom. Dessverre tror jeg det kommer til å skje dersom man ikke legger til side politiske dragkamper og spillet mellom opposisjon og posisjon og setter kvalitet og pasientsikkerhet i høysetet.

I saken som er bakgrunnen for dette representantforslaget, har Statens helsetilsyn konkludert med at pasienten ikke fikk tilbudet hun burde vært gitt. Pasienten fikk altså ikke forsvarlig helsehjelp. Det som er spesielt bekymringsfullt, er likevel at denne saken ser ut til å avdekke et større problem enn mange – inkludert meg selv – forutså. Hvordan blir sårbare pasientgrupper og deres pårørende møtt av helsetjenestene? Det er et spørsmål vi alle bør stille oss.

Det er ingen tvil om at noen pasienter har større utfordringer med å gjøre seg forstått i møte med helsesektoren enn andre. God kompetanse og etablerte rutiner for hvordan disse pasientene og eventuelt pårørende skal møtes, er avgjørende og helt nødvendig. Bare på denne måten kan vi unngå at lignende skjer igjen.

Jeg har dessverre igjen god følelse i kroppen i dag, og det skyldes ikke bare sommerforkjølelse. Stortinget kommer nemlig til å stemme ned dette forslaget om å styrke pasientrettighetene for sårbare pasientgrupper. Jeg synes det er et fryktelig dårlig signal å sende til landets pasienter og helsepersonell.

Regjeringen sier de ikke vil stemme for dette forslaget fordi de arbeider med en sak om å styrke pasientrettighetene for alle pasientgrupper. Det er veldig bra, men slett ikke et argument for at Stortinget bør stemme ned forslaget. Snarere tvert imot er dette et argument for at Stortinget bør gi et tydelig signal om at denne pasientgruppen fortjener et særlig fokus i det arbeidet som nå gjøres.

I mitt, sannsynligvis, siste innlegg fra Stortingets talerstol skulle jeg ønske meg et samlet storting for å gi regjeringen et signal om at denne pasientgruppen må prioriteres i forbindelse med forbedringer av pasientrettighetene.

Det ville ikke være en seier for Fremskrittspartiet, men det ville gi denne mammaen som sitter og følger debatten – og mange andre – et berettiget håp om å bli sett, trodd og ivaretatt av landets folkevalgte.

Jeg vil med dette ta opp de forslagene som det er referert til i saken.

Presidenten: Representanten Per Arne Olsen har tatt opp de forslagene han refererte til.

Statsråd Jonas Gahr Støre [18:11:54]: La meg begynne med å si at jeg ser og hører denne moren som representanten viser til. Hennes sak har gjort inntrykk på oss. Og vi som politikere og landets folkevalgte skal ivareta hennes interesser.

Kvalitetsmeldingen hadde som mål å kommunisere et budskap om at nå må oppmerksomheten i mye større grad dreies mot den enkelte pasients rettigheter og kvaliteten vi tilbyr pasienten. Alle pasienter er på sin måte sårbare og har behov for oppmerksomhet, innhold og kvalitet. Tjenesten skal sette pasienter, brukere og pårørende i sentrum. God kvalitet og bedre pasientsikkerhet med færre uønskede hendelser er viktige mål. Da må vi ha systematisk kvalitetsarbeid i hele virksomheten, og arbeidet må forankres i toppledelsen – det er et lederansvar – men må være pasientnært så det holder.

Regjeringen og sentrale helsemyndigheter har et ansvar for å støtte tjenestens arbeid med kvalitet- og pasientsikkerhet. Pasientsikkerhetskampanjen i «I trygge hender» er et eksempel på et tiltak som er satt i verk på nasjonalt nivå. Fra 2014 videreføres kampanjen i et femårig nasjonalt program for pasientsikkerhet. Pasienter, brukere og pårørende er viktige ressurser i arbeidet med pasientsikkerhet. En av føringene er å videreutvikle brukermedvirkning i arbeidet med pasientsikkerhet. Stortinget har også nylig vedtatt en rekke lovbestemmelser som skal styrke pasienter, brukere og pårørendes stilling ved uønskede hendelser og i tilsynssaker i helse- og omsorgstjenesten. Jeg er veldig opptatt av å følge dette opp nitidig i departementet.

Vi kan nemlig alle være sårbare når sykdom rammer en selv eller de nærmeste. Regelverket tar allerede høyde for at enkelte er mer sårbare enn andre, og at informasjon og hjelp må tilpasses deretter. Det er imidlertid vel så viktig at dette regelverket etterleves for å imøtekomme det formålet jeg oppfattet at representanten understreket her i dag.

Etter dagens regelverk har pasienter, brukere og pårørende krav på informasjon om helsetilstand, behandlingsforløp og pasientrettigheter. Informasjonen skal være tilpasset mottakerens forutsetninger, og helsepersonalet skal, så langt det er mulig, sikre at mottakeren har forstått innholdet og betydningen av opplysningene.

Pasienter og brukere har også rett til å medvirke ved gjennomføring av helse- og omsorgstjenester. Det er ikke bare en rett, men også bedre for behandlingen pasientene får.

Videre innebærer kravet til faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp at pasienter og brukeres individuelle behov skal stå sentralt ved ytelse av helse- og omsorgstjenester.

Som kjent ser regjeringen behovet for å utrede hvordan samfunnet bør følge opp alvorlige hendelser og mistanke om lovbrudd i helse- og omsorgstjenesten. I morgen vil jeg legge fram forslag om et utvalg som skal utrede dette bredt. Denne utredningen er ett av flere tiltak som skal bidra til å sikre bedre oppfølging av hendelser som har ført til upåregnelig pasientskade eller død.

Jeg mener, i likhet med flertallet i komiteen, at mål og tiltak i stortingsmeldingen om kvalitet og pasientsikkerhet og de vedtatte lovforslagene ivaretar forslagsstillernes intensjoner, intensjoner jeg har forståelse og sympati for, og som jeg støtter, og at vi på denne måten styrker pasientrettigheter for sårbare grupper.

Videre vil spørsmålet om hvordan utsatte gruppers interesser bør ivaretas ved upåregnelige, alvorlige hendelser, være ett av flere temaer for det planlagte utvalget.

Jeg vil si fra denne talerstol til foregående taler at hans engasjement på dette området er viktig og vil bli savnet i denne salen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Per Arne Olsen (FrP) [18:15:30]: Jeg skal være veldig kort og bare be statsråden nok en gang om å forsikre meg om at det til tross for vedtaket i dag kommer til å bli et spesielt fokus på denne gruppen i det arbeidet som nå skjer.

Jeg vil bruke resten av replikken min til både å takke Stortinget, takke presidenten og ikke minst statsråden for gode debatter gjennom de årene som har vært – takke for den saklige uenigheten som har vært, og at vi på den måten vi bedriver demokrati, alle sammen har respekt for hverandre. Så skal jeg driste meg til å få lov å ønske statsråden lykke til i fremtiden, kanskje primært i opposisjon.

Presidenten: Presidenten vil også få lov til å takke Per Arne Olsen for den innsatsen og det engasjementet han har vist i denne sal.

Statsråd Jonas Gahr Støre [18:16:13]: Jeg tar imot de hyggelige ordene og skal gjøre det aller siste til skamme. Jeg vil legge all innsats ned i det – på et kameratslig vis.

Ja, jeg mener vi skal ha et særlig fokus på denne gruppen. Og jeg må si jeg opplever hos det aller meste man møter av helsepersonell en varhet for at mennesker er forskjellige, men at de er like i retten til den omsorgen de skal motta.

Sånn sett er det ingen omsorgsbehov som er helt like når vi kommer inn og er sårbare i en slik situasjon. Derfor mener jeg at det å ha et ganske universelt prinsipp om at det skal ytes helsehjelp og omsorg, er den beste måte å se den enkelte på. Jeg ville blitt litt urolig hvis vi skulle begynne å gradere hva slags omsorg og oppmerksomhet pasienter skal få, fordi vi alltid da vil komme i grenseland mellom noen pasienter som er kanskje på den siden eller kanskje på den siden.

Vi må ha tillit til opplæringen og ledelsen av dem som jobber i vårt helse- og omsorgsvesen – tillit til at de kan se de særlige behovene som representanten har vist til i det spesielle tilfellet han har nevnt.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 13.