Ola Elvestuen (V) [14:05:10]: Den 1. januar 2007 ble forskrift om rammer for vannforvaltningen en del av norsk lov, den såkalte vannforskriften. Den la til grunn at man skal gjøre et arbeid, forebyggende eller forbedrende tiltak, for å bedre tilstanden i ferskvann, grunnvann og kystvann. Formålet med arbeidet er at det skal utarbeides vannforvaltningsplaner, og det skal resultere i en bedret miljøtilstand. Alle vannforekomster skal oppnå eller opprettholde minst det som er å betegne som god tilstand.

Våren 2007 vedtok Stortinget innføring av nasjonale laksefjorder og lakseelver. I dag har vi 29 nasjonale laksefjorder og 52 laksevassdrag. I Miljødirektoratets miljøstatus står det:

«Laksen i disse elvene og fjordene skal forvaltes slik at naturens mangfold og produktivitet bevares, og faktorer som truer laksen, skal identifiseres og fjernes.»

Det legges til grunn en føre-var-tilnærming i det videre arbeidet.

Nå har vi flere store saker med forslag om deponering av gruveavfall i eller i nærheten av våre designerte laksefjorder. Det gjelder gruvedrift i Engebøfjellet i Førdefjorden, og det er ikke små deponier vi snakker om. I Førdefjorden er det snakk om 6 millioner tonn kjemikalieblandet gruveslam per år i 50 år, noe som vil kunne heve fjordbunnen fra 300 meter, som den er i dag, 100–150 meter oppover, og med all den usikkerheten som ligger i strømforhold og spredning av gruveslammet.

Kommunal- og moderniseringsdepartementet har nettopp godtatt en lokal reguleringsplan for deponi i Repparfjorden i Finnmark. Repparfjorden er fra 60 til 90 meter dyp. Her er slamdeponiet foreslått midt inne i laksefjorden, og også der er det store tall det er snakk om. Fjorden er 13 km lang. Det er snakk om å dumpe 1–2 millioner tonn hvert år. Det tilsvarer 240 tonn nikkel, 588 tonn krom, 1 400 tonn kobber – hvert år. Hvis vi ser på Miljødirektoratets gradering av sedimenter, tilsvarer sedimenter med kobber tre ganger det som er å betegne som svært dårlig.

Gruvedrift er både arealkrevende, krever store mengder ferskvann og produserer enorme mengder avfall. Venstre mener at vi kan klare å finne nye måter å utvinne på i framtiden som gjør at vi kan gjøre det på bedre måter, men med dagens teknologi er det veldig få prosent av massen som faktisk brukes. Som jeg allerede har nevnt, har vi altså flere slike prosjekter. Forutsetningen for søknad om ny gruvedrift i Repparfjorden i Finnmark og i Engebøfjellet i Førdefjorden er at man skal få lov til sjødumping av både masse og kjemikalier, noe som i sin tid også var en forutsetning for jerngruven i Kirkenes, med utslipp i Bøkfjorden.

I de fleste land i verden er det i dag forbud mot dumping av gruveavfall i hav og fjorder, i tråd med bl.a. London-konvensjonens viktige internasjonale forbud mot å dumpe industriavfall fra land i havet. Norge stiller seg i en ganske tvilsom rekke av land som tillater denne type deponi. Etter det jeg kjenner til, er det i dag Norge, Tyrkia, Indonesia og Papua Ny-Guinea som tillater gruvedeponier i sjø. I motsetning til Norge har de andre landene deponier på stort dyp, gjerne ned til flere tusen meters dybde. I Norge, i Repparfjorden, vil man altså tillate et gruvedeponi på 60 til 90 meters dyp.

Regjeringen satser på gruvedrift som en ny framtidsnæring i Norge. Det kan gi mange muligheter. Det er bra, og vi er ikke kritiske til det, men et ukritisk ja til norsk gruvesatsing betyr også at man skal ha en massiv dumping av gruveavfall med tilhørende giftige kjemikalier i norske fjorder. Både Havforskningsinstituttet og Norges Fiskarlag har vært sterkt kritiske til denne dumpingen. Selv om næringsministeren har uttalt at norske fjorder og hav er veldig dype, så det er god plass, er det en tilnærming jeg håper miljøministeren ikke har.

Effektene av gruveavfall i fjordøkosystemer kan være mange. Det legger seg på havbunnen, bunndyrene kveles, og man får en uproduktiv havbunn i mange år. I Bøkfjorden slippes f.eks. avfallet ut på veldig grunt vann under en sterk tidevannsstrøm, noe som gjør at finpartiklene spres over hele fjordsystemet.

For å få god økonomi i prosjektene krever gruvedrift at man bruker kjemikalier for å få den beste kvaliteten på produktene – som Magnafloc av ulike typer og Lilaflot. Forskere vet ikke hvilke store følger dette kan ha, men det har kommet mange bekymringsmeldinger når det gjelder bruken av disse stoffgruppene. Man er bekymret for at de ikke brytes ned, og at de vil finnes i naturen i rikelige mengder framover.

I utgangspunktet har de norske fjordene et nasjonalt og internasjonalt vern mot forurensning i tillegg til vannforskriften. Av nasjonale lover skal Grunnloven § 110 b, havressursloven, naturmangfoldloven og forurensningsloven verne det ytre miljøet mot forurensning, begrense forurensning og sikre miljøkvalitet for alle, også for dem som kommer etter oss. De nasjonale laksefjordene har et særskilt vern – for å ta nasjonalt ansvar og fordi det er et internasjonalt ansvar å ta vare på den transatlantiske laksestammen.

I en utredning fra Miljøverndepartementet som heter Et Norge uten miljøgifter, fra 2010 meldes det om kriterier og om hvordan «en mer slagkraftig kjemikalieforvaltning», som det heter, skal oppfylle regjeringens ønske om at utslipp av miljøgifter skal stanses innen 2020.

Jeg har nevnt vannforskriften, som er en iverksettelse av EUs vanndirektiv. Der utarbeides det tiltaksplaner som er viktige, og som jeg håper følges opp. Men jeg mener det også må være kontakt mellom liv og lære når det gjelder disse store prosjektene.

Vi mener at fjordene våre ikke skal være en avfallsplass for gruveindustrien. Fjordene skal være bærekraftige og brukes av fellesskapet – etter gode marine økosystemer. Per i dag er fjorddeponi ikke forenlig med miljøvennlig gruvedrift. Det er mange som påpeker dette. Havforskningsinstituttet er veldig tydelig i sine uttalelser, både når det gjelder hvordan det kan påvirke laksen i dette som jo er laksefjorder, og hvordan det vil påvirke den truede fjordtorsken. Det er også stor usikkerhet om ulike nanopartikler – om hvilke negative effekter de kan ha for fisk og livet i havet.

Så er det stor usikkerhet om hvor stor spredning det er på sedimentene. I Bøkfjorden har det vist seg at det er større spredning enn tidligere forutsatt. I Repparfjorden – som er en grunn fjord og 13 km lang – har en en av landets sterkeste strømmer i Kvalsundet rett utenfor. Hvordan dette vil påvirke slammet, og hvordan det sprer seg, er det stor usikkerhet om. Det er også sånn at etter at Havforskningsinstituttet ga sin høringsuttalelse, som var negativ, er det blitt funnet langt større mengder med kobber, som vil føre til enda større utslipp i Repparfjorden. I Førdefjorden foretas det nye undersøkelser for å få en grundigere sjekk omkring strømforholdene der.

I sin uttalelse til Kommunal- og moderniseringsdepartementet skriver Klima- og miljødepartementet at Repparfjorden er en nasjonal laksefjord. Departementet legger til grunn at beskyttelsesregimet for nasjonale laksefjorder og laksevassdrag ikke er til hinder for reguleringsplanen. Hensynet til villaksen må derfor ivaretas på ordinær måte. Da vil jeg understreke at området som nå reguleres som deponi, er på 5 km². Det tilsvarer utslipp fra ca. 80 oppdrettsanlegg – oppdrettsanlegg som er strengt forbudt i enhver laksefjord.

Statsråd Tine Sundtoft [14:15:32]: Norge har en kystnatur som setter oss i en særstilling i verden. Vi har noen av verdens vakreste fjorder og en langstrakt kyst med et rikt og variert mangfold av planter og dyr. Kysten har gjennom historien vært en viktig del av vårt livsgrunnlag med bl.a. fiske, tømmereksport og landbruk. I tillegg er kysten viktig for friluftsliv og rekreasjon, og ikke minst er den et godt reiselivsprodukt. De fleste turister kommer til Norge for å oppleve fjorder og fjell, fosser og mektige landskap. Denne «blå naturen» er jeg opptatt av å ta vare på, slik at den også i framtiden kan gi grunnlag for verdiskaping.

Vi benytter flere virkemidler for å sikre fjordene våre:

Det er et nasjonalt mål at alt kystvann skal ha god økologisk og kjemisk tilstand i løpet av 2021. EUs vanndirektiv er gjennomført i norsk rett i vannforskriften og omfatter fjordene og annet kystvann i Norge. Forskriften krever at det blir utarbeidet regionale vannforvaltningsplaner med tilhørende tiltaksprogrammer for å oppfylle miljømålene. Vannforvaltningsplanene er under utarbeidelse og skal sendes på offentlig høring innen 1. juli i år. Planer som dekker alle vannregionene i Norge, skal være på plass innen utgangen av 2015.

Jeg vil også framheve naturmangfoldloven og spesielt bestemmelsene om bærekraftig bruk. Disse bestemmelsene er viktige for forvaltningen av all natur i Norge, også fjordnaturen.

Et annet virkemiddel for å beskytte fjordene våre er marint vern, som skal sikre at et representativt utvalg av undersjøiske naturtyper og naturverdier blir ivaretatt for framtiden. Dette er bl.a. viktig med tanke på referanseområder for forskning og overvåkning. Det er så langt etablert tre marine verneområder i kystsonen som skal sikre unike naturverdier.

Jeg vil også trekke fram den norske villaksen, som er en viktig del av mange norske fjorder. For å ta vare på villlaksbestandene har Stortinget vedtatt en ordning med nasjonale laksefjorder og nasjonale laksevassdrag. Som representanten Elvestuen sa, er det opprettet 29 nasjonale laksefjorder og vedtatt et eget beskyttelsesregime for disse fjordene.

Jeg er også opptatt av å forbedre kunnskapsgrunnlaget i kystområdene. Vi deltar derfor i finansieringen av forskningsprogrammet Havet og kysten under Norges forskningsråd. Denne forskningen vil være nyttig for politikkutformingen framover.

Interpellanten nevner noen eksempler på forhold som truer miljøtilstanden i norske fjorder. Jeg vil først omtale jordbruk. Særlig i jordbruksintensive områder kan avrenning av nitrogen og fosfor føre til problemer med overgjødsling og dermed nedsatt vannkvalitet. For å redusere faren for erosjon og avrenning har det de seneste årene blitt gjort omfattende forsøk med å endre tidspunktet for jordbearbeiding fra høst til vår. Det arbeides også med å revidere forskriften som regulerer lagring og spredning av husdyrgjødsel.

Når det gjelder rømt oppdrettsfisk og lakselus, er det bred enighet om at dette er havbruksnæringens største miljøutfordringer. Det er slått fast i regjeringens politiske plattform at vi ønsker å legge til rette for vekst innenfor havbruk. Men dette må skje på en miljømessig forsvarlig måte. Regjeringen vil derfor styrke arbeidet mot lakselus, andre sykdomsutfordringer og rømming gjennom forpliktende avtaler med næringen. Blant annet har denne regjeringen økt bevilgningene til overvåkning av rømt oppdrettsfisk i elvene med sikte på å overvåke dobbelt så mange elver som tidligere.

Regjeringen ønsker å praktisere prinsippet om at forurenser betaler også i havbruksnæringen. Dette arbeidet er under oppfølging i regi av fiskeriministeren, som er ansvarlig for disse områdene. Det arbeides også med å bedre kunnskapsgrunnlaget, med bærekraftsindikatorer for rømt oppdrettsfisk og lakselus og med utprøving av steril fisk. I tillegg ser vi at havbruksnæringen gjennom sitt miljøfond finansierer utfiskingstiltak i flere elver, noe både fiskeriministeren og jeg ser positivt på.

Interpellanten nevner også fare for oljeutslipp fra skip som en trussel. Regjeringen ønsker å overføre mer godstransport fra vei til sjø. Det vil gi gevinster for både sikkerhet og miljø, ved at færre tunge kjøretøy kjører på norske veier, men samtidig medføre økt skipstrafikk i kystområdene. Vi har tidligere hatt skipsuhell med utslipp av olje langs kysten, og oppryddingsaksjonene etter disse har krevd betydelige ressurser.

Regjeringen vil styrke oljevernberedskapen og legge fram en oppdatering av stortingsmeldingen om sjøsikkerhet og oljevern. Det vil også settes ned et utvalg for å vurdere hvordan teknologi, produktutvikling, industribygging og kompetanse innen oljevernberedskap kan styrkes.

Viktige tiltak for å redusere risikoen for uhell er anbefalte seilingsruter som leder de store fartøyene lenger vekk fra kysten, og overvåking av skipstrafikken langs kysten.

Regjeringen vil legge til rette for mineralnæring i Norge. Sundvolden-plattformen sier at mineralnæringen kan benytte sjødeponi, men at vi vil stille strenge krav og sikre miljøovervåking. Dette forutsetter at andre tilgjengelige arealer for deponi ikke er en bedre løsning.

Ja, det er riktig at mineralvirksomhet kan generere store mengder restmasser, som vi må finne gode deponeringsløsninger for. Som klima- og miljøminister har jeg ansvar for vurderinger av utslippstillatelser etter forurensningsloven. Både deponi i sjø og deponi på land får miljøkonsekvenser. Det er ikke mulig å si generelt at det ene er bedre enn det andre. Dette må vurderes konkret i hver enkelt sak.

Jeg er opptatt av at miljøbelastningen skal være minst mulig, og at sakene blir grundig utredet før beslutninger fattes. Sjødeponering av restmasser fra gruvedrift har vært praktisert i Norge og internasjonalt i mer enn 30 år, og miljøkravene vi stiller i dag, er strenge. Det er viktig at sakene er godt utredet. Det skal sikres tilstrekkelig overvåking mens deponiet er i drift. Vi har videre et godt system for tilsyn og kontroll av virksomheter med utslippstillatelse.

I behandlingen av en søknad om utslippstillatelse skal det legges vekt på forurensningsmessige ulemper sammenholdt med øvrige fordeler og ulemper. Det er en bredt sammensatt vurdering som skal foretas.

En av miljøutfordringene ved deponering er bruk av kjemikalier i produksjonen. Bedriftene har plikt til å erstatte helse- og miljøfarlige kjemikalier med mindre farlige alternativer dersom dette kan skje uten urimelig kostnad eller ulempe.

Vi har et nasjonalt mål om å unngå utslipp og bruk av de farligste stoffene – de prioriterte miljøgiftene – mens risiko for utslipp og bruk av andre helse- og miljøskadelige kjemikalier skal minimeres. Disse målene følges opp både i krav som settes i utslippstillatelser, og ved kontroll og tilsyn.

Til slutt vil jeg nevne at det er viktig at vi også fortsetter med å få ryddet opp i de gamle forurensningene på land og i sjøbunnen. Dette er i hovedsak utslipp fra industri og annen virksomhet fra tidligere tider som kan gi spredning av helse- og miljøskadelige kjemikalier i norske fjorder. Videre opprydding er en viktig del av regjeringens politiske plattform.

Som det framgår av det jeg har sagt, jobber regjeringen på flere fronter for å beskytte fjordene våre. Norge er heldig stilt, med en variert, frodig og ren natur som det er viktig at vi tar vare på. Jeg er opptatt av å bevare de spesielle verdiene som ligger i vår kystnatur. Nøkkelen for å oppnå dette er en helhetlig, kunnskapsbasert og økosystembasert forvaltning.

Ola Elvestuen (V) [14:24:46]: Det siste er jeg veldig enig i – at det skal være økosystembasert og kunnskapsbasert.

Jeg også fornøyd med at man jobber bredt for å bedre vannkvaliteten i Norge. Det gjelder ferskvann, det gjelder grunnvann, og det gjelder selvfølgelig fjordene.

Vannforvaltningsplanene er viktige, selv om man ligger langt etter med gjennomføring her. Det er stort sett bare planer. Man trenger å gjennomføre dette.

Å ivareta og å sikre god vannkvalitet gjelder tydeligvis ikke – det er i hvert fall den veien man foreløpig stevner – for Repparfjorden. Med de utslippene og det man legger opp til der, vil man ikke klare å opprettholde den vannkvaliteten som man har i dag. Slik jeg har forstått det, både når det gjelder den norske vannforskriften, og når det gjelder EUs vanndirektiv, finnes det ingen unntak fra at man skal oppnå god vannkvalitet. Det er retningen som er viktig. Der den er dårlig, skal den bli bedre.

De forurensingsmengdene det er snakk om her – bare disse størrelsene i seg selv – vil ligge i store områder av fjorden og sørge for at den er uten liv i mange år framover. Tilsvarende vil det være i Førdefjorden, akkurat slik som det nå er i Bøkfjorden. Det er helt klart at her må man legge til grunn at man må ha sterkere tiltak enn bare å drive med overvåking. Overvåking hindrer ingenting og hjelper heller ikke, med mindre man har konkrete tiltak som gjør at man stopper med dumpingen dersom den skulle gå utover de tillatelsene som foreligger.

Jeg nevnte i mitt innlegg at per i dag er fjorddeponi ikke forenlig med miljøvennlig gruvedrift. Det er ikke mine ord, det er i en rapport fra Havforskningsinstituttet de konkluderer med det. De skriver at slike deponier «består av enorme mengder avfall i blanding med prosesskjemikalier» og belaster fjordbunnen med unaturlig stor avleiring. Deponiene inneholder rester av tungmetaller som «kan gi giftige tilstander i fjordbunnen» og gjøre de mest berørte områdene uproduktive. Fine partikler av tungmetaller kan dessuten spres langt utover det som defineres som deponiområdet.

Det er den problemstillingen som vi står overfor, og det er den som også regjeringen må ta på alvor. Vi er for at vi skal ha en gruveindustri, men man kan ikke velge den enkleste måten å deponere avfallet på, som i dag i praksis viser seg å være i den nærmeste fjorden. Det kan heller ikke være slik at man har de store, overordnede ordene og en regjering som vil vel – det må også få konsekvenser i enkeltsakene. Man kan ikke være for miljø, bortsett fra i enkeltsaker.

Dette er en test for den nåværende regjering – om den ønsker å bedre vannkvaliteten i Norge.

Statsråd Tine Sundtoft [14:28:05]: Som jeg sa i mitt første innlegg, er det store verdier i fjellene våre.

Mineralnæringen er viktig for regjeringen, men vi sier ikke et ukritisk ja. Vi vil stille strenge miljøkrav og sikre miljøovervåking av eventuell ny mineralvirksomhet.

Vi vet at ny gruvevirksomhet med deponibehov reiser faglig krevende spørsmål. Miljøbelastningen skal være minst mulig. Sakene må derfor utredes grundig før beslutning fattes. Det er ikke faglig grunnlag for å hevde at deponi på land er miljømessig bedre enn deponi i sjø. Også deponi på land får miljøkonsekvenser. Derfor må hver enkelt sak vurderes konkret. Det å tillate sjødeponi er ikke noe nytt. Miljødirektoratet vurderer hva som er forsvarlig praksis for deponier, på bakgrunn av innspill fra ulike fagmiljøer. I Norge har vi over 30 års erfaring med sjødeponering. Erfaringene viser også at det dannes ny bunnfauna i løpet av fem til ti år etter at deponeringen er avsluttet. Det er nødvendig med en god overvåking for å kunne regulere utslippet av restmasser og minimere miljøeffektene.

Reguleringsplanen for Nussir ASAs deponi i Repparfjorden ble nylig stadfestet av Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Klima- og miljødepartementet uttalte i plansaken at det ikke var behov for ytterligere utredninger for å ta stilling til arealbruken. Miljødirektoratet gjorde i forbindelse med plansaken en faglig vurdering av om vannforskriften var til hinder for et deponi i Repparfjorden, og konkluderte med at det ikke var tilfellet.

Utslippssøknaden har vært på høring, og den har nå ligget i bero hos Miljødirektoratet. Nå tas denne opp til behandling, og jeg vil legge til at også informasjon som har kommet fram etter at utslippssøknaden var på høring, på vanlig måte vil bli lyttet til.

Kenneth Svendsen hadde her overtatt presidentplassen.

Bjørn Lødemel (H) [14:30:30]: Representanten Elvestuen tek opp ei viktig sak som handlar om utnytting av store mineralressursar, og han nemner konkret gruveprosjekta i Repparfjorden og Førdefjorden. Begge desse prosjekta er no til handsaming i regjeringa, og reguleringsplanen for gruveprosjektet i Repparfjorden blei nyleg godkjent i Kommunal- og moderniseringsdepartementet.

Eg registrerer at representanten Elvestuen stort sett har fokus på moglege miljøkonsekvensar, og at han ikkje har større fokus på dei store positive effektane desse prosjekta vil ha for både næringsutvikling, verdiskaping og busetnad. Utnytting av naturressursar, slik som t.d. mineralar, vil ha både positive og negative konsekvensar. Det same ser vi når det gjeld kraftressursar, olje, gass, osv.

Eg er glad for at regjeringa har som målsetjing å leggje til rette for auka vekst i mineralnæringa. Det planlagde gruveprosjektet i Nussir og Ulveryggen er eit av dei største mineralprosjekta i Noreg på lang tid og vil gje store positive ringverknader både i kommunen og i regionen.

Kvalsund kommune har i dag ca. 1 000 innbyggjarar, og moglegheitene for anna næringsverksemd er svært avgrensa. Det seier seg sjølv at oppretting av om lag 150 arbeidsplassar og ei årleg omsetning på 600–700 mill. kr etter oppstartsfasen vil vere svært viktig for både kommunen og heile landsdelen.

Når det gjeld miljøkonsekvensane, er desse godt belyste i arbeidet med reguleringsplanen, og dei motsegnene som er komne, er også handsama på ein god måte. Både Landbruks- og matdepartementet og Nærings- og fiskeridepartementet anbefaler at planen blir godkjend, og Klima- og miljødepartementet meiner det ligg føre tilstrekkeleg kunnskap om sjødeponi til at saka kan handsamast.

Når det gjeld innvendingane til reguleringsplanen frå Sametinget og Områdestyret for reindrift i Vest-Finnmark med omsyn til reindrifta i området, har Fylkesmannen i Finnmark anbefalt at ein ikkje tek omsyn til desse innvendingane. Alt i alt syner dette ei god og opplysande sakshandsaming og eit godt vedtak frå departementet.

Interpellanten viser også til sjødeponi i Førdefjorden i mitt heimfylke, Sogn og Fjordane. Her har det vore gjort eit omfattande arbeid med reguleringsplan i dei to kommunane Naustdal og Askvoll.

Begge kommunane er positive til gruvedrift i Engebøfjellet, og det same er Sogn og Fjordane fylkeskommune. Fylkesmannen i Sogn og Fjordane har også i brev til Miljøverndepartementet 23. juni 2011 tilrådd at departementet godkjenner reguleringsplanen for utvinning av rutil i Engebøfjellet.

Tiltakshavar er Nordic Mining, som saman med Naustdal og Askvoll kommunar no er godt i gang med gjennomføring av den pålagde straummålinga i Førdefjorden i regi av Det Norske Veritas. Denne målinga er sett på som svært omfattande og grundig med dei høgaste krav til fagleg gjennomføring. Det har vore informert om funna som er gjorde i måleperioden, der konklusjonen frå fagorganet var at alle funn er innanfor dei grensene som blei sette i konsesjonssøknaden. Nye rapportar i same sak er venta fortløpande fram til måleprogrammet er avslutta.

Utvikling av ei moderne og miljøriktig mineralsatsing er ei strategisk målsetjing. Det blir lagt til grunn omfattande kontroll- og sikringstiltak slik at krav som er sett i utsleppsløyve og i reguleringsplanar, blir dokumenterte og etterlevde. Kontinuerleg overvaking av utslepp vil også vere ei tryggheit for at dei miljømessige sidene blir godt varetekne.

I Meld. St. 39 for 2012–2013 om næringspolitikken mot 2020, som den raud-grøne regjeringa la fram for Stortinget i 2013, men som ikkje har blitt handsama, la dei til grunn ei auka satsing på mineralnæringa. Det er m.a. uttrykt ved følgjande målsetjingar:

«En verdiskapende og lønnsom mineralnæring med god vekstkraft.»

Og vidare:

«Norsk mineralnæring skal være blant verdens mest miljøvennlige og aktivt søke fremtidsrettede løsninger.»

I same meldinga blir det også gjort klart at sjødeponi er tillate i Noreg, og i regjeringsplattforma står det at regjeringa vil opne for at mineralnæringa kan nytte sjødeponi, men stille strenge krav og sikre miljøovervaking. Det vi ser i Repparfjorden, er i samsvar med alt dette, og det er også godt innanfor målsetjingane i Meld. St. 39 for 2012–2013.

Rutilutvinninga i Engebøfjellet i Naustdal vil på same måte som i Nussir skape store og positive ringverknader i heile regionen og i heile landsdelen, og det må også her målast opp mot dei eventuelle negative miljøkonsekvensane som måtte vere.

Eg håper at representanten Elvestuen vil vere med å få på plass gode og konstruktive løysingar som tener både miljø og næringsutvikling, verdiskaping og busetnad.

Jenny Følling (Sp) [14:35:35]: Interpellanten stiller spørsmål ved fleire aktuelle og kontroversielle prosjekt som trugar miljøtilstanden i norske fjordar. Han syner til aktiviteten i havbruksnæringa, i jordbruket og ikkje minst utslepp frå gruvedrift, der spørsmålet om sjødeponi i Repparfjorden og Førdefjorden er høgaktuelt. Dette er viktige distriktsnæringar for verdiskaping, matproduksjon og busetjing. At desse næringane tek miljøomsyn er viktig, og det er sett i verk tiltak som motverkar landbruksforureining. Det er det gjort innanfor havbruk, der det er aktiv forsking og utvikling på berekraftige driftsmåtar. Mange stader er trusselen frå landbruket mot miljøet minkande, men trusselen i landbruket når det gjeld nedlegging, er aukande. Senterpartiet er oppteke av å bruke naturen på ein berekraftig måte i både landbruket, havbruksnæringa, og det potensialet Noreg har innan mineralnæringa. Vi er opptekne av å finne gode løysingar som varetek miljøet i elvar og fjordar. Samstundes vil vi bruke naturressursane til å produsere mat og skape vekst og arbeidsplassar i distrikta.

Mineralar i norske fjell representerer verdiar for opp mot 1 500 mrd. kr. I strategien for mineralnæringa som blei lagt fram i mars 2013, opnar den raud-grøne regjeringa for sjødeponi. Regjeringa hadde som mål at norsk mineralnæring skulle vere blant verdas mest miljøvenlege, aktivt søkje framtidsretta løysingar og ha ein god balanse mellom miljøomsyn, næringsmessige omsyn og andre interesser. Vi er opptekne av at kunnskapsgrunnlaget i slike saker skal vere så godt som mogleg før avgjerd blir teke, og kunnskapsinnhenting vil vere viktige bidrag for å ta gode avgjerder.

Interpellanten viser spesielt til Førdefjorden og Repparfjorden. Førdefjorden har eg førstehandskunnskap til. Utgreiinga av Engebø i Førdefjorden har teke seks–sju år. Det har vore ein langvarig reguleringsplanprosess med fleire konsekvensutgreiingar. Planen er vedteken av Førde og Naustdal kommune og godkjend i fylkeskommunen og av fylkesmannen, og no ligg reguleringsplanen med utsleppsløyve til behandling i Miljøverndepartementet på grunn av ei motsegn frå Fiskeridirektoratet. Det er i samband med det sett i gang eit omfattande program for å overvake straumingsforholda i fjorden, så sakene blir veldig grundig og seriøst behandla.

I Naustdal er mineralet rutil, som m.a. blir brukt i medisin til kunstige hofter, kneledd og til å feste tannprotesar. Det er eit lett mineral som kan brukast innan romfart, ubåtar og fly, miljø- og nanoteknologi, til framstilling av elektrodar til sveiseapparat, som fargepigment i alt frå iskrem til solbeskyttelse og til malingsprodukt og motstandsdyktig bygningskledning. Det er eit mineral som har stor samfunnsnytte, og som vil gje stor lokal og regional verdiskaping.

Senterpartiet seier ikkje ja til alle typar inngrep, men dei prosjekta som er tilstrekkeleg utgreidde, og der konsekvensanalysane syner at det er miljømessig forsvarleg, seier Senterpartiet ja til. Vi ønskjer arbeidsplassar fordi vi ønskjer vekst i distrikta, i heile landet. Då er det svært viktig at prosjekta er godt utgreidde, men når utgreiinga føreligg, må avgjerdene takast. Dette er viktig for aktørar som skal satse, det er viktig for kommunar, og det er viktig for lokalsamfunn.

Senterpartiet ønskjer å ta naturen i bruk på ein berekraftig måte for å skape aktivitet og arbeidsplassar, og vi vil ha ei berekraftig utnytting og verdiskaping som sikrar framtidige generasjonar.

Audun Lysbakken (SV) [14:40:21]: La meg først få lov til å takke representanten Ola Elvestuen for at han gir oss en mulighet til å diskutere denne situasjonen som engasjerer mange i Finnmark, i Sogn og Fjordane og andre steder i landet akkurat nå. Det er helt betimelig at det kommer på Stortingets dagsorden, og jeg deler fullt ut interpellantens synspunkter og bekymringer.

Det er en situasjon som bringer assosiasjoner til 1980-tallet når vi nå diskuterer dumping av giftig avfall i norske fjorder. Den gang handlet miljøkampen i stor grad om å grave opp tønner med avfall som var dumpet i norsk natur. Jeg synes det er interessant at klima- og miljøministeren snakker om opprydding i gamle synder. Det er helt på sin plass, men spørsmålet er om ikke denne regjeringen statsråden sitter i, er i ferd med å begå nye synder, som andre må rydde opp i senere.

Det vi står overfor i Finnmark i Repparfjord, er en situasjon der vi kan få to millioner tonn med avfall dumpet i fjorden årlig – avfall som inneholder kjemikalier: giftig kobber, kadmium, kvikksølv og nikkel. Vi er i en situasjon der miljøbevegelsen sterkt fraråder å gi tillatelse til å dumpe avfall i fjorden, en samlet fiskerinæring sier det samme, og der også forskerne ved Havforskningsinstituttet ikke har kunnet anbefale dette, fordi usikkerheten om konsekvensene for livet i fjorden er så stor.

Det er et stort paradoks at vi har en ordning med nasjonale laksefjorder, som pålegger havbruksnæringen sterke restriksjoner fordi den skal ta hensyn til villaksen, og så opplever man altså at en annen næring får lov til å ta sjanser med miljøet i samme fjord, nemlig gruvenæringen. Det er selvfølgelig med på å undergrave hele respekten for ordningen med nasjonale laksefjorder.

Jeg mener det som skiller miljøpartier fra de som ikke er miljøpartier, er om en er villig til ikke bare å snakke om miljø, men også å sette miljøet foran andre interesser når det er nødvendig. Det betyr noen ganger å velge miljø- og naturinteressene foran ting vi kan tjene mye penger på. De partiene som ikke er miljøpartier, kjennetegnes av at hver gang det er slike valg, setter de nærings- og pengeinteressene først.

Jeg mener det er avgjørende at vi i disse sakene legger føre-var-prinsippet til grunn. Det gjelder både i Repparfjord og i Førdefjorden. Usikkerheten rundt miljøkonsekvensene er for store til at det er tilrådelig å sette i gang dumping av gruveslam.

Jeg har lyst til å si at når vi diskuterer næring ikke minst i nord, er det dristig av Høyre å sette i gang en debatt om hvem det er som ønsker å bidra til næringsutvikling i den landsdelen, fordi vi vet at vi nettopp har hatt et kystopprør på grunn av regjeringens planer om å privatisere bort kystfolkets rett til fiskeriressursene, når vi har sett dype kutt i regionale utviklingsmidler til Nord-Norge og det er sterk bekymring i nordnorsk næringsliv rundt effektene av det nye regimet for differensiert arbeidsgiveravgift. Det er disse spørsmålene som virkelig vil avgjøre hva slags verdiskaping og næringsutvikling vi får i Nord-Norge framover – ikke om vi sier ja til én søknad om gruvedrift.

Det er tre andre land enn Norge i verden som praktiserer sjødeponi for gruveslam: Det er Indonesia, Tyrkia og Papua Ny-Guinea. Det burde være et tankekors for alle at mens Norge er i ferd med å si ja til å etablere et nytt, er Papua Ny-Guinea i ferd med å stenge et av sine.

Kampen om Repparfjord og Førdefjorden er i ferd med å bli årets store miljøkamp. Det mener jeg det er gode grunner til. Det blir en mobilisering rett utenfor her på lørdag. Det er en test på om vi får mer av det vi har sett gjennom hele denne vinteren, nemlig at denne regjeringen igjen og igjen, når miljøet står opp mot andre hensyn, velger å prioritere bort hensynet til miljøet. Det er klima- og miljøministerens store utfordring. Hun må snart vise at hun er i stand til å få gjennomslag på vegne av miljøet i en eneste sak der ulike interesser står mot hverandre.

Bård Vegar Solhjell (SV) [14:45:49]: Eg vil òg takke interpellanten for å ta opp eit veldig viktig tema, og for svaret frå klima- og miljøministeren med mange viktige element.

Forvalting av dei marine ressursane utanfor fjordane våre er eit av dei store miljøspørsmåla i tiåra som kjem. Det gjeld korleis vi skal forvalte havmiljøet i stort og ressursane i det, og korleis vi skal forvalte og utvikle naturmangfaldet. Mange stader veit vi altfor lite om det, men vi har òg store kunnskapar om det på ein del område etter kvart, i tillegg til miljøet i fjordane der det dukkar opp viktige saker.

Eg trur, og som eg synest klima- og miljøministeren sa, at å leggje til grunn ei økosystembasert forvalting, og at ein tek utgangspunkt i miljøomsyn når ein forvaltar – enten det er fjordar eller det er store havområde – er det aller viktigaste. Det er det som må setje rammene for næringsaktiviteten, petroleumsverksemda og gruvedrift eller andre ting.

Så er noko av utfordringa at den nye regjeringa som no har kome, sjølv har valt, både i ord og handling, å svekkje moglegheita for det når det gjeld dei sakene som vi skal behandle om gruvedrift bl.a. i Førdefjorden. Dei har flytta avgjerdsmyndigheita for den sentrale avgjerda, nemleg reguleringsplanen, frå Miljøverndepartementet til Kommunaldepartementet ved å flytte planavdelinga. Det var ei bevisst handling, fordi både statsminister Erna Solberg og han som seinare vart kommunal- og moderniseringsminister, Jan Tore Sanner, ei rekkje gonger peikte på at det var nødvendig å redusere miljøomsynsvekt i den typen avgjerder og gjere det til eit innspel til diskusjonen på lik line med andre innspel.

Eg ser derfor fram til at vi òg kan få ein debatt om korleis vi skal sørgje for at det er miljøomsyna som vert lagde til grunn i diskusjonane og avgjerdene om forhold som er avgjerande for forvaltinga av f.eks. fjordane våre.

Så skulle eg gjerne høyrt frå klima- og miljøministeren om vi kunne ha fått ei avklaring på to andre viktige avgjerder eller prosesser som skal gå vidare: Den eine gjeld forvaltningsplanane for havområda. Den førre regjeringa la fram den siste forvaltningsplanen i fjor vår. Så vart det varsla eit løp for vidare forvaltningsplanar bl.a. i inneverande periode, ei oppdatering for forvaltningsplanen for Barentshavet og Lofoten. Vil den nye regjeringa halde på det tidsløpet som er lagt og oppdatere forvaltningsplanen for Barentshavet og Lofoten som planlagt? Og vil ho følgje opp og rullere dei andre forvaltningsplanane som planlagt? Grunnen til at eg tek opp det er at forvaltningsplanregimet er det viktigaste vi har for ei heilskapleg økosystembasert forvaltning, og at vi nettopp tek utgangspunkt i tåleevna og naturverdiane der, og set rammer bl.a. for petroleumsverksemda.

Så vil eg òg gjerne at ho kunne seie nokre ord om den marine verneplanen. I fjor vår la den førre regjeringa fram – og fekk vedteke i Stortinget – dei tre første forslaga til marine verneområde, eller blå parkar, som eg av og til kallar det – rett og slett område under vatn som er blant dei mest unike områda vi har – Saltstraumen er f.eks. eit av dei, som vi gir eit spesielt vern. Det finst òg ei liste, som for mange år sidan vart laga, over svært gode kandidatar. Vi varsla då òg at vi ønskte å gå vidare med fleire område. Eg skulle gjerne høyrt noko meir om korleis det arbeidet går, og kva planane er for å presentere fleire marine verneområde i stortingsperioden.

Johnny Ingebrigtsen (SV) [14:50:26]: Jeg kommer farende inn her fra et annet oppdrag, og når jeg hører hva det prates om, er det faktisk den blå åkeren som jeg henter mitt daglige utbytte fra – til meg og mitt mannskap – som fisker.

Blant annet hører jeg om regjeringens stillingtagen til å deponere gruveavfall i Repparfjord innenfor Hammerfest. Der har jeg vært med å fange mange tonn. Jeg har tjent mange penger der. Mine kolleger har gjort det, samfunnet omkring har gjort det.

Vi fiskere som kjenner til strømsettingen – naturens kraft – vi vet hvor langt både egg og larver kan fare med strømmen. Vi vet f.eks. at hoveddelen av torsken gyter i Lofoten, og så vet vi at Golfstrømmen og kyststrømmen fører den langt nord i Barentshavet, som blir oppvekstområdet, altså barnehagen. Og det er lange avstander. Det er flere dagsseilaser med maskindrevne fartøyer.

Vi fiskere kjenner også inngående til hvor kraftig strømmen er i Kvalsund – der det var et prøveprosjekt med et tidevannskraftverk – og hvor langt den sjøen som er der, kan ta med seg ting. Vi har sett hvor langt det driver fordi vi har mistet redskaper, vi har mistet blåser som ligger oppe og flyter. Faren min så det, bestefaren min så det, og i morges ble det på NRK Finnmark presentert en ny rapport fra Havforskningsinstituttet. Der sier de: «Gruveslam vil forurense mer enn antatt.» Det er presentasjonen fra NRK Troms og Finnmark i dag! Det er det vi fiskere har sagt lenge, nå kommer forskerne etter og sier det samme. De sier også at det ikke er noe problem for det fine svevestøvet, som vi er redd for, og som vi vet bl.a. inneholder kobber som er giftig for alle organismer, å fare helt forbi grunnlinjen, helt ut i kystvannet – altså utenfor de ytterste oddene. Jeg lurer på om ikke disse nye opplysningene fra statens eget organ – Havforskningsinstituttet – der vi lønner folk som har kompetanse på dette, er noe vi skal høre på. Man vil ikke høre på fiskere som i generasjoner har lært det, men vi har jo en erfaring med et system i Norge der vi skal høre på forskning. Dette er den siste forskningen.

Dette synes jeg er så alvorlig at vi må se på det. Regjeringen må se på disse nye opplysningene som er kommet. Vi husker også konsekvensene da Russland plutselig sa at her er det en del uhumskheter – noen giftstoffer – i laksen og fisken som de hadde kjøpt. Russland er en stor mottaker av produktene våre. De satte stopp flere ganger. Det fikk store økonomiske konsekvenser for både næringslivet generelt, fiskerinæringen og fiskerne. Når dette blir kjent – for det blir kjent utenfor landets grenser – er jeg redd for at det på nytt kan utgjøre en fare for kystnæringen, for sjømatnæringen og for inntektene for både kommunen Kvalsund, fylket Finnmark og landet Norge.

Dette er alvorlig. Dette må vi se mer på. Dette må tas alvorlig.

Ola Elvestuen (V) [14:54:33]: Først vil jeg takke for debatten, selv om jeg er sterkt uenig i mange av innleggene som har vært.

Jeg synes jo det er et paradoks at det er enighet om at det er forbudt å deponere gruveavfall utenfor kystlinjen i havet, mens det så viser seg at man likevel er villig til å lage sjødeponier i norske fjorder.

Jeg har selv vært med på å tillate sjødeponi med forurensede masser her i Oslofjorden, men der samlet man eksisterende, forurensede masser på ett sted hvor man visste at det ikke var oksygen i vannet, hvor det ikke fantes liv, hvor man la det stille, og hvor man dekket det til med sand i etterkant. Å legge noe tilsvarende i et levende sjøområde – i en levende fjord – er for meg helt utenkelig, men det er det vi her gjør. Det er et stort ansvar regjeringen påtar seg, for dette skal jo vare i lang tid. I Førdefjorden er det snakk om drift i 50 år. Hele topografien i fjorden kommer til å bli endret i løpet av de 50 årene, og det legger fjorden effektivt død i deponiområdet i de årene. Så påpekes det at det kommer liv tilbake i etterkant, men det er jo ikke et tegn på miljøvennlighet. Det er mer et tegn på naturens robusthet at det – heldigvis – kommer tilbake noe liv. Men det vil jo aldri tilsvare det som er der i dag. Det vil være langt fattigere, og det vil være noe helt annet enn det mangfoldet man nå har i denne norske fjorden. Og her er det jo liv hele veien 300 meter ned.

Repparfjorden er for meg enda mer uforståelig. Vi har en laksefjord hvor det ikke kan drives havbruk, og likevel kan man hvert eneste år dumpe 1–2 millioner tonn – med tungmetaller inkludert – i et område med sterke havstrømmer. Ja, det er selvfølgelig næringsinteresser i gruvedrift, og gruvedrift skal vi kunne ha, men i nærmest alle andre land i verden klarer man å ha gruvedrift hvor man har deponiene på land – ikke legger det på den enkleste måten i sjøen ved siden av.

Det er næringspolitikk også i havbruksnæringen, det er næringspolitikk også i fiskeriene, og her har man en reell forurensningsfare. I tillegg har man et problem hvis man får et omdømmeproblem i etterkant.

Jeg mener vi trenger å lukke dette hullet i lovgivningen som tillater å ha gruvedeponier i Norge. For meg er det uforståelig at man kan vurdere det dit hen at dette er i henhold til vannforskriften som jo eksplisitt sier at man skal bedre vannkvaliteten og opprettholde den som god.

Statsråd Tine Sundtoft [14:57:55]: Representanten Lysbakken stilte et par konkrete spørsmål. Det ene var om marine verneområder. Der har Klima- og miljødepartementet fått en anbefaling fra Miljødirektoratet om det videre arbeidet med marine verneområder i 2014, og vi vil videreføre det i tråd med den anbefalingen. Det er viktig at verneprosessene – i tråd med ordinær verneplanprosess – vil starte hos fylkesmennene for å sikre at arbeidet skjer med god lokal medvirkning og forankring. Jeg må få lov til å komme tilbake når det gjelder progresjonen i arbeidet med forvaltningsplanen, men forvaltningsplansystemet følges opp.

Så kan jeg forsikre om at regjeringen er opptatt av å sikre god miljøtilstand i norske fjorder. Det er jo derfor vi stiller strenge miljøkrav til både ny og eksisterende virksomhet. Det er stor politisk enighet om å satse på økt mineralleting og -virksomhet. Vi vet at mineralvirksomhet har miljøkonsekvenser, men jeg opplever at det ensidige fokuset mot sjødeponi ikke bidrar til en helhetlig debatt. I Miljødirektoratet er man klare på at det ikke er faglig hold på generell basis for at deponi på land er bedre enn deponi i sjø. Det er nettopp derfor dette må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle. Jeg kan ikke nå i denne salen forskuttere behandlingen av de aktuelle sakene vi har diskutert her i dag. Men jeg vil lene meg på de faglige vurderingene fra Miljødirektoratet av hva som er den beste løsningen for miljøet i hver enkelt sak. Også de rapportene det nå er henvist til i denne debatten, vil være med i den totale vurderingen, som vi tar med, når den kommer på mitt bord.

Til slutt vil jeg takke for debatten. Jeg er glad for at vi har en sånn debatt og setter viktige spørsmål på dagsordenen.