Jenny Klinge (Sp) [16:09:15]: Naudetatane i Noreg gjer dagleg mykje godt arbeid for å redde liv og berge helsa til folk. Føremålet med denne interpellasjonen er å understreke kor viktig eit velfungerande beredskapsarbeid er og å peike på eit viktig middel for å oppnå eit best mogleg resultat når ulukka eller krisa inntreffer.

Naudetatane er eit viktig nav i samfunnshjulet. I tillegg til å anerkjenne og styrkje det som fungerer godt, må vi heile tida sjå på korleis tenestene kan bli endå betre. Dette handlar om kompetansen til alle dei som dagleg utfører livsnødvendig arbeid. Korleis sikrar vi at desse samhandlar optimalt? Eit forbetringspotensial ligg i å styrkje kommunikasjonen og kompetanseflyten mellom naudetatane. Det er derfor viktig å sjå på opplæringa og grunnutdanninga dei gjennomfører. Eit viktig grep vil vere å få plass eit felles utdanningstilbod med vekt på samvirket mellom naudetatane.

I Noreg i dag blir beredskap heftig diskutert på mange nivå. Korleis skal vi organisere oss, kor store ressursar trengst, og kor er det viktig å vere stasjonert, er tema som går igjen. Men eit sentralt tema er også korleis ein konkret handterer akutte naudsituasjonar.

Politi, helse, brannvesen, heimevern, sivilforsvar og fleire har viktige funksjonar når ei ulukke og ein alvorleg situasjon oppstår. Dei må kunne kommunisere godt for å løyse oppdraga optimalt. Når ein skal redde liv, er det ikkje rom for misforståingar og unødvendig forvirring om ansvarsoppgåvene. Den tragiske hendinga med brannen i Lærdal viste kor viktig nettopp samhandling er.

Naudetatane i Noreg held eit svært godt og høgt fagleg nivå. Dei har alle gode utdanningsløp som set dei i stand til å utføre oppgåvene sine. Dette er dedikerte menneske som kvar dag går på jobb for å gjere kvardagen vår tryggare og redde liv. Når ulukka rammar oss, skal vi vite at vi får den beste hjelpa. Men vi må spørje oss korleis rolleforståinga mellom etatane er: Kan den bli betre? Og vil hjelpa vi får, i så fall også kunne bli betre?

Beredskapsstyrkane våre består av mange ulike grupper, frå statleg tilsette til frivillige styrkar, og alle er nødvendige brikker i det store puslespelet. Politiet har sine klart definerte ansvarsområde, regulerte gjennom lovverket, helsevesenet har sine oppgåver, og likeins brannvesenet. Dette er liner som er og skal vere klåre.

Skadestadsarbeid krev effektivt og synkronisert arbeid mellom etatar og funksjonar. For å sikre dette er ein heilt avhengig av god samhandling. Den norske modellen er basert på at vi har ein sektorovergripande kriseberedskap. Kvar enkelt naudetat har forskjellig taktikk, men i fellesskap skal dei oppnå den optimale beredskapen i gitte situasjonar.

Korleis kan ein gjera dette endå betre? Vi i Senterpartiet meiner at eit særleg viktig skritt på vegen er å etablere eit sektorovergripande utdanningstilbod på høgskulenivå, som kan styrkje denne rolleforståinga. Kurs og liknande kan ein alltids arrangere, men det er viktig å få dette inn i formaliserte rammer og unngå at ein er avhengig av lokale eller regionale initiativ. Det vil innebere eit klårt framskritt om ein gir politiutdanna personell, ambulansearbeidarar og brannmenn høve til å ta eit kort felles studium kor denne problematikken er sentral. Dette handlar om at dei som rykker ut til ein skadestad, i størst mogleg grad skal kunne sjå det same bildet når dei kjem dit, med mål om å gjere gode taktiske vurderingar og å handle synkronisert og effektivt.

I og med at det ikkje eksisterer eit felles opplæringstilbod – kall det gjerne eit «samvirkefag» – i utdanningsinstitusjonane som tilbyr studiar til redningsetatane, er det rimeleg å anta at føresetnadene for å etablere felles mentale modellar er små.

Ei felles forståing av kva slags grunnleggjande taktiske utfordringar som finst på ein skadestad, vil gjere at arbeidet sannsynligvis skjer raskare og med eit betre samspel mellom dei ulike aktørane, enn om ein ikkje har denne felles forståinga. At ein ikkje har vore gode nok på dette området, blir illustrert ved at ein i dag opererer med ei redningshandbok frå 1980. Det er behov for å etablere ein nasjonal standard for samvirke og skadestadstaktikk i nødetatane. Etter det eg kjenner til, har det vorte teke initiativ både frå ambulansetenesta og Politihøgskulen til å etablere noko slikt som eit felles studium. Det er uttrykt eit sterkt ønske om at eit samvirkefag må inn i høgskuletilbodet.

Det er viktig at eit slikt fag er ein del av grunnutdanninga til nye kandidatar, men også at dei som praktiserer i dag, kan nyttiggjere seg slik kunnskap. Derfor er det interessant å høyre frå justis- og beredskapsministeren kva slags tankar han har om dette. For å få kontinuitet og få etablert gode fagmiljø er vi avhengige av at dette faget kjem inn i høgskulesystemet.

Samfunnet utviklar seg. I takt med denne utviklinga vil også skade- og ulukkesbildet kunne endre seg. Fleire skarpe situasjonar kan oppstå, og skadeomfanget kan vere enormt. Naturkatastrofar vil også komme frå tid til anna.

I kritiske situasjonar er det viktig at dei som hindrar, reparerer og kjempar mot, er trygge på kvarandre sine roller og kunnskap og at dei har ein grunnleggjande tillit til kvarandre.

Eg håpar regjeringa vil gi eit klårt signal til relevante utdanningsinstitusjonar og sørgje for at dei blir sette i stand til å etablere eit utdanningsløp med eit felles studium raskt.

Statsråd Anders Anundsen [16:15:00]: La meg først få takke representanten Jenny Klinge for en god interpellasjon. Som representanten bemerker, er samarbeid og samvirke mellom nødetatene ekstremt viktig og kanskje avgjørende for god håndtering av ulykker og andre store hendelser.

Regjeringen er opptatt av å ha et så godt som mulig samvirke mellom nødetatene, og derfor fokuseres det også kontinuerlig på tiltak som kan bidra til å videreutvikle dette samarbeidet.

Litt generelt bemerket, så har vi hatt en tradisjon hvor nødetatene – som veldig mange andre offentlige etater – har vært mest opptatt av at det skal se greit og fint ut i deres egen grøft, uten å se hva slags kompetanse de kan dra nytte av ved å se hverandre og se hverandres ressurser. Det er et av de tiltakene som denne regjeringen umiddelbart etter regjeringsskiftet tok tak i, nemlig at en skal opp av egne grøfter og se hverandres ressurser for å se hvordan en skal samhandle bedre og dra nytte av den kompetansen som er på tvers av nødetatene.

Vi har blitt rammet av en rekke alvorlige hendelser de siste årene – terrorangrep, skogbrann, storbrann, med svikt i telenettet, flom og ekstremvær, for å nevne noe. Dette illustrerer også bredden i noen av utfordringene i samfunnssikkerhetsarbeidet. En av regjeringens aller viktigste oppgaver er å sørge for at Norge er rustet til å håndtere fremtidige kriser på en best mulig måte.

En av de største utfordringene i det totale beredskapsbildet er imidlertid at det er mange aktører som ivaretar ulike deler av beredskapen. Det er derfor viktig å ta grep for å sikre en mer helhetlig tenkning rundt beredskap. For å få dette til skal vi se hele samfunnssikkerhets- og beredskapsområdet under ett og sørge for at politiske vedtak også omsettes til handling i praksis. Skal en forbedre beredskapen tilstrekkelig, er det viktig å se på større helheter fremfor bare å trekke ut noen små biter av beredskapen av gangen.

De fire grunnleggende prinsippene for beredskapsarbeid – ansvar, nærhet, likhet og samvirke – er videreført i regjeringens plattform. Av disse prinsippene er ansvar og samvirke løftet frem som overordnet og styrende. Samvirkeprinsippet tydeliggjør regjeringens samlede ansvar for samfunnssikkerhet og beredskap på tvers av sektorgrensene. For å sikre en best mulig beskyttelse – og utnyttelse – av ressurser på tvers av sektorer er det stort behov for samarbeid på tvers av ansvarsområder. God samhandling mellom ulike beredskapsaktører krever systematisk arbeid og utvikling av kultur og holdninger over tid.

Når det gjelder nødetatenes utdanning, er det aller viktigste å sikre at mannskapene får en god og faglig grunnutdanning. Det er samtidig, som representanten Klinge bemerket, viktig at nødetatene har en god forståelse av samarbeidet på tvers. Når det gjelder studium og utdanningsmuligheter på tvers av nødetatene, slik representantens interpellasjon omtaler, finnes det allerede en hel del felles kurs og utdanningstilbud som er relevante med tanke på tverretatlig samvirke og samhandling mellom nødetatene. For eksempel har Politihøgskolen de siste årene utviklet og igangsatt flere nye utdanninger og kurs innenfor begrepet «sivil krise- og konflikthåndtering». Videre er Justissektorens kurs- og øvingssenter i fantastiske Stavern etablert som et operativt senter med øvingsfasiliteter som bl.a. tilfredsstiller de krav som er stilt ved innføringen av nødnett. Øvingsfasilitetene tilrettelegger for samarbeid mellom nødetatene under opplæringen.

Et godt eksempel på kurs i bedre samhandling er samvirke på skadestedet. Kurset gjennomføres ved Sivilforsvarets beredskaps- og kompetansesenter og er utviklet i samarbeid mellom Sivilforsvaret, Politihøgskolen, Helsedirektoratet og Frivillige Organisasjoners Redningsfaglige Forum og hovedredningssentralene. Primær målgruppe for kurset er personell som innehar faglederansvar eller annen operativ lederfunksjon i etater som normalt deltar ved uønskede hendelser, f.eks. fra brannvesen, politi, helsevesen, frivillige organisasjoner, Sivilforsvaret og Forsvaret. Etter endt kurs skal deltagerne være i stand til å gjennomføre operative og taktiske innsatsvurderinger og gjennom en tverrfaglig ledelse samhandle med andre etater.

Ellers er jeg kjent med at Politihøgskolen og Forsvarets høgskole gjennomfører kurs i nasjonal beredskap og krisehåndtering. Studiet inngår i masterprogrammet til Forsvarets høgskole og er også et selvstendig utdanningstilbud ved Politihøgskolen. Utdanningen er på statsnivå og gir en praktisk tilnærming til områder der både Forsvaret, politiet og andre trener på ulike scenarioer samtidig.

Dette er bare noen eksempler på en hel rekke kurs og utdanningstilbud som har fokus på samvirke. Et annet viktig tiltak for samhandling og for å få en forståelse for hverandres roller er tverrsektorielle øvelser. Sist høst hadde vi bl.a. to nasjonale øvelser: Barents Rescue og Øvelse Tyr. Det gjennomføres også flere øvelser i mindre skala gjennom året. Praktiske erfaringer og lærdom i forbindelse med slike øvelser gjør det mulig for etaten å håndtere fremtidige uønskede hendelser på en enda bedre måte.

Neste år skal det også gjennomføres en såkalt fullskalaøvelse. Øvelsen har fått navnet Harbour EX15 og vil basere seg på scenarier knyttet til Sydhavna i Oslo sentrum. Under øvelsen skal beredskapen og samvirket knyttet til ulykker og hendelser i området, testes, og man får mulighet til å se på ulike forbedringspunkter knyttet til samvirket.

Som interpellanten bemerker, er god kommunikasjon mellom nødetatene avgjørende for å kunne samvirke godt. Vi er nå midt oppi en satsing med bedre kommunikasjonsløsninger som skal styrke beredskapen og bedre samspillet mellom nødetatene. Nytt nødnett er under trinnvis utbygging og innføring over hele landet, og målet er at det skal bli landsdekkende innen utgangen av 2015. Dette vil gi en klar styrking av beredskapen og krisehåndteringen ved at nødetater og beredskapsetater over hele landet opererer på samme kommunikasjonsplattform.

Knyttet til bruken av nødnett er det også etablert felles instruktørutdanning. Kurset har deltagere fra alle nødetatene og er viktig med tanke på å gi instruktørene en felles plattform og en felles forståelse av reglement og rutiner.

De nevnte tiltakene viser at regjeringen allerede har et sterkt fokus på beredskap og videreutvikling av samhandling mellom de ulike nødetatene. Regjeringen tar dette ansvaret på alvor og jobber kontinuerlig med å forbedre systemer, slik at samfunnet er best mulig forberedt på fremtidige kriser.

Det er også slik at de ulike utdanningsinstitusjonene står fritt til selv å ta initiativ til å utvikle egne fagtilbud, og som jeg har reflektert over i dette svaret, er dette arbeidet godt i gang på mange områder allerede.

Jenny Klinge (Sp) [16:21:50]: Eg takkar statsråden for svaret. Han er inne på mange vesentlege ting som gjelder dette emnet, og eg er sjølvsagt einig i at det er mykje bra som finn stad allereie, innanfor dei forskjellige studia og kursa som eksisterer.

Samtidig er det viktig å leggje vekt på at det ikkje må vere opp til regionale og lokale initiativ i kor stor grad ein får ei felles oppfatning mellom naudetatane av kvarandre sine roller og oppgåver, for dette handlar om den konkrete situasjonen på skadestaden. Ein ting er å kjenne til det ansvaret dei forskjellige har, men noko heilt anna er det faktisk å kunne fungere i praksis når det smeller, og uansett kven som kjem først, skal ein kunne leggje best mogleg til rette for at alle saman kan berge liv.

Når det gjeld behovet for eit felles studium, blir ikkje dette til av seg sjølv. Det er mange ulike aktørar som gjer at det er nødvendig å sjå på heilskapen og ta overordna grep, og justisministeren understreka også dette.

Ministeren seier at han vil sikre ei god, fagleg grunnutdanning, og han understreka også at god forståing av dette på tvers er viktig.

Vi var tre representantar frå justiskomiteen som var i Danmark i februar på ein 112-konferanse som handla om beredskap. Éin ting var at vi fekk høyre ein del frå Danmark, men ikkje minst var det nyttig at det var invitert deltakarar frå Noreg, som heldt innlegg på konferansen, og det var mange deltakarar som var tilhøyrarar, og som vi fekk god kontakt med i pausane. Det er jo gjerne då ein får utveksle mykje kunnskap, og at ein får innspel. Det vi opplevde då, var at folk frå Politihøgskolen, Oslo universitetssykehus, Luftambulansen osv. ga klar tilbakemelding om at det er noko som manglar. I tillegg til det som sjølvsagt er bra, er det noko som manglar, og det er dette felles studiet, som denne interpellasjonen omhandlar.

Eg vil derfor spørje justisministeren ein gong til om han ikkje ser behovet for å ta vidare akkurat det som dei har peika på, og om han i tillegg vil arbeide for at det blir etablert ein nasjonal standard for samvirke- og skadestadstaktikk, som ei erstatning for den utdaterte Redningshåndboka frå 1980.

Statsråd Anders Anundsen [16:24:24]: Til det siste ville det vært veldig fristende for en ny statsråd å svare at det kunne jo representanten Klinge tatt initiativ til i løpet av de åtte årene hennes eget parti satt i regjering, men jeg skal ikke gå i den fellen, selv om jeg var fristet.

Svaret er egentlig at det skal vi se nærmere på. Jeg er enig i at det fremstår som noe som kan være utdatert, og vi skal ta det med oss videre, og vi skal løse oppgaven på kortere tid enn åtte år.

Når det gjelder dette samarbeidet om et felles studium, er jeg litt usikker på hva interpellanten egentlig helt konkret mener at det er behov for, utover de tiltakene som allerede er gjennomført. Det ville vært interessant i interpellantens neste innlegg å få en konkretisering av hvor manglene oppleves å være.

Som jeg nevnte i svaret, er det en rekke tilbud som tar høyde for akkurat det interpellanten egentlig er ute etter, og utdanningsløpene i de ulike nødetatene er veldig ulike. Jeg tror ikke at interpellantens utgangspunkt er at man på en måte skal ha en felles grunnutdanning før man går på sektorutdanningene. Det hadde vært interessant å få en presisering av hva representanten mener at vi bør ta initiativ til.

Jeg mener at Politihøgskolen, i samarbeid med en rekke andre aktører, har vært veldig fremoverlent for å sikre både videreutdanningstilbud og samhandlingsperspektivet i opplæringen som Politihøgskolen gir, og derfor ville en konkretisering av det være bra.

Utover det har jeg lyst til å si at det er viktig å fokusere på – som interpellanten – å bedre kompetansen i nødetatene, også på samhandling. Samhandling vil være helt avgjørende i tiden fremover. Det vil også ligge til grunn for det arbeidet regjeringen gjør innenfor en rekke andre områder. Vi skal ha en kunnskapsbasert tilnærming også på dette feltet, og vi er åpne for å se på muligheter som kan bidra til at nødetatene settes enda bedre i stand til samhandling også på skadestedet. Jeg forstår at det er det som er interpellantens hovedutgangspunkt. Det er et viktig perspektiv i en rekke av de utdanningstilbudene og kursene som allerede arrangeres i dag, og kanskje bør man videreutvikle det konseptet ytterligere.

Jorodd Asphjell (A) [16:27:04]: Interpellanten tar opp et viktig tema i sin interpellasjon her. Dette med samarbeid, samhandling og samtrening mellom ulike nødetater er viktig for å trygge både beredskapen og samfunnssikkerheten i landet vårt.

På tross av at disse etatene har ulike roller, ulike oppgaver og ulikt ansvar er det viktig at de har et godt samarbeid. Det er spesielt viktig i et land som Norge, som er så langstrakt, hvor befolkningen er så ulikt fordelt, og hvor ressursene er så forskjellig fordelt. Derfor er det enda viktigere at vi har et nært og godt samarbeid på disse områdene. Vi ser i dag at det er samarbeid på mange områder, ved både små og store hendelser som rammer oss.

Vi opplever hvert år store ulykker og store hendelser, ikke bare i de store byene, men også i mange små kommuner rundt omkring i landet vårt. Da har vi sett at nødetatene og andre instanser – brannvesenet, politiet, ambulansetjenesten, Norsk Folkehjelp, Røde Kors, andre frivillige, Sivilforsvaret og Heimevernet – har samarbeidet. I enkelte tilfeller har de samarbeidet godt, og i andre tilfeller ikke så godt.

Vi så det i forbindelse med terrorhandlingen mot regjeringskvartalet 22. juli 2011. Vi så det også når det gjaldt det som skjedde på Utøya, hvor flere nødetater samarbeidet, sammen med frivillige.

Det var samarbeid i forbindelse med de tragiske bussdrapene i Årdal. Det var ikke minst samarbeid under de tre store brannene – i Lærdal, i Flatanger og på Frøya. Vi har også sett det i vinter ved flere snøskred – sist ved snøskredet som fant sted i Sunndalsfjellene, hvor fire ungdommer omkom.

På alle disse stedene har vi erfart at ulike nødetater, frivillige organisasjoner og Forsvaret har samarbeidet. Men det er viktig at disse aktørene trener.

For kort tid siden var jeg i Tromsø sammen med Norsk Folkehjelp og var med på en øvelse i fjellet der. Der måtte man trene på hvilke situasjoner man kunne møte, for å redde liv, og for å gjøre dette på en god måte. Det er klart at hver av disse aktørene må trene hver for seg, men samtidig er det viktig at de har en grunnutdannelse som gjør at de vet hvilke tiltak som skal gjøres når de kommer først til en ulykke eller til et åsted.

Da er det selvsagt viktig at de har kurs, og jeg tror at alle disse deltar på kurs i mange sammenhenger, men det er kanskje viktig at dette settes i et bredere system. I et land som Norge vil det også være ulik responstid mellom de ulike nødetatene. Det handler om både sårbarhet, trygghet og om hvordan vi skal håndtere det, hvor enn vi bor i landet. Det er viktig at dem som kommer først til et åsted eller ulykkessted, har grunnleggende kunnskap om hva som skal gjøres, både med hensyn til å sikre liv, sikre andre og sikre seg selv, for ytterligere fare og for hendelser som kan inntreffe. Derfor tror jeg det er viktig, som interpellanten tar opp, hvordan man gjennom de ulike studieretningene kan legge til rette – om det så er politiutdanning, ambulanseutdanning eller brannkonstabelutdanning – for at vi kan ha en felles plattform for hva som skal skje, sånn at denne samhandlingen kan bli bedre.

Vi har brannskoler rundt omkring. Vi har ambulanseskoler, og vi har også politiskoler. Mange av disse områdene er jo allerede inne i studiet. De er kanskje ikke samordnet godt nok, uten at jeg har god nok kunnskap om det. Derfor tror jeg det er viktig å trene hver for seg, men også å ha en utdannelse som fokuserer på dette. Jeg har opplevd, i hvert fall det siste året, at kriseberedskapen i mange av kommunene er forholdsvis god. Når det skjer ting, skjer det en god samhandling mellom etatene, men det å fokusere på dette i årene framover vil være viktigere og viktigere, ikke minst i tilknytning til de nye reformene som òg politireformen legger opp til.

Margunn Ebbesen (H) [16:31:48]: I forbindelse med denne viktige interpellasjonen har jeg lyst til å minne Stortinget på at Norges brannskole ble vedtatt flyttet fra Oslo til Tjeldsund i 1991. Det er ikke tvil om at det foregår mye god samhandling, trening og kunnskapsoverføring i dag mellom ulike etater – men Norges brannskole – i naturskjønne Tjeldsund – er blitt bygget opp gjennom 20 år. Det gjelder ikke bare faglig utvikling og etablering av infrastruktur til en kostnad av nærmere 500 mill. kr. Det gjelder også gode relasjoner til andre store aktører i regionen, som høyere utdanningsinstitusjoner, kommunale brannvesen, selskaper innen oljeindustrien, politietat, helsevesen, Forsvaret og Avinor.

Disse samarbeidspartnerne representerer en meget viktig samarbeidsarena og faglig utviklingsarena for Norges brannskole og har i stor grad vært med på å bidra til at Norges brannskole har løst sine oppgaver på en meget god måte. Norges brannskole har etablert et nært samarbeid med høyskolene i Harstad og Narvik, og det er av flere omtalt som et viktig samarbeid. Dette samarbeidet har resultert i studieplasser til studiet Bachelor i Internasjonal beredskap. Dette studiet er etterspurt og unikt i nasjonal sammenheng. Høyskolene i både Harstad og Narvik besitter og er viktige leverandører av kompetanse i forbindelse med fagemner som inngår i utdanningen på brannskolen. Universitetet i Tromsø og Universitetet i Nordland har også etablert samarbeid med brannskolen. Det er som sagt blitt opprettet en bachelorutdanning i internasjonal beredskap med støtte fra EU og Utenriksdepartementet. Norges brannskole har òg tatt initiativ overfor Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap til en omlegging av utdanningen sånn at de kan oppfylle endrede krav til oppfølging, evaluering og erfaringsoverføring.

Det er derfor nødvendig at en i fortsettelsen av eventuell planlegging av utdanning av personer innenfor nødetater tar med seg den kunnskap og den infrastruktur som er bygd opp rundt brannskolen i Tjeldsund.

Liv Signe Navarsete (Sp) [16:34:21]: Eg vil takke interpellanten for å reise eit svært viktig tema. God beredskap handlar om meir enn lokalisering og ressursar. Det handlar òg om kunnskap, både den teoretiske og den tause kunnskapen. Viktig kunnskap er t.d. kva den enkelte gjer på ein skadestad eller åstad.

I tida som kjem, vil kravet til samhandling på tvers av naudetatane auke. Rolleforståinga mellom etatane vert viktigare, krava til rask handling vil auke. Dette er tema som er viktige over heile landet.

Det å ha eit godt fagleg fundament, der ein er samordna og koordinert, vil vere nøkkelen til å redde liv og handle effektivt. Det er positivt når det kjem signal frå etatane sjølve at dei ser behovet for utdanningstilbod der samvirke mellom dei er tema. Det gjeld som ein del av grunnutdanninga dei gjennomfører, men òg som vidareutdanning. Innsatspersonellet er vår viktigaste ressurs.

På internasjonale beredskapskonferansar vert det ofte peika på kor viktig samordning og kompetansedeling er. Mange land er nok komne lenger enn Noreg her, og me kan ha mykje å lære. Men eg finn òg grunn til å leggje til kor privilegerte me er i Noreg. Me har eit høgt kompetansenivå på tilsette i beredskapseiningane. Det er dedikerte menneske som alle har eit felles mål. Det er å redde liv.

I min eigen heimkommune i Lærdal i Sogn og Fjordane fekk me tidlegare i år merke kor viktig det var at naudetatane handla raskt og effektivt, og at det var ei klår rollefordeling og rolleforståing. Dette greidde ein å handtere på ein god måte, noko som medverka til å redusere skadane, og det hindra at liv gjekk tapt. Årsakene til dette kan vere mange, men både frivillige og tilsette i naudetatane handla som dei skulle, og dei gjorde det raskt. Lokalkunnskap var òg viktig, men det at ein kunne dele oppgåver når ein visste kva den enkelte skulle gjere, og kanskje ikkje gjere, var viktig: at ein hadde øvd i lag, at ein hadde kunnskapane, både den teoretiske og den tause kunnskapen som vert overført gjennom samhandling.

Me har òg sett at mange stadar i landet må brannmenn utføre politioppgåver og motsett, rett og slett fordi situasjonen er akutt og det av og til kan vere tilfeldig kven som kjem først til skadestaden.

Det å skape ein arena der naudetatane møtest for å utvikle kvarandre reint fagleg, vil vere positivt. Det er viktig at tilbodet vert permanent, og at personar frå heile landet deltek. Kriser rammar heile landet, og beredskap er like viktig uansett kvar ein bur. Difor er høgskulesystemet etter mi meining eit godt spor å ta dette inn i.

Som politikarar er det viktig at me legg til rette for fagleg utvikling. Det kan me gjere ved å etablere tilbod tilsette i etatane kan nytte, rett og slett for å få beredskapstankegangen inn i formelle spor. Lovverket set rammene for oppgåvene den enkelte etat har, men ein vil utvikle ei betre forståing for rollene til kvarandre ganske enkelt gjennom å syte for kompetanseflyt og etablere gode tverrfaglege miljø.

Jenny Klinge (Sp) [16:37:57]: Eg takkar for debatten. Det er veldig viktig at vi hugsar på at dei aktørane som arbeider innanfor området beredskap og redning, sjølvsagt er forskjellige, men at dei gjer mykje felles òg. Dei skal handtere situasjonane i lag. Dei skal sjølvsagt vete mest mogleg om det området dei sjølve arbeider innanfor, men også forstå dei andre. Det er ingen tvil om at ei felles forståing vil gjere det mykje meir effektivt på skadestaden, og det vil også føre til at ein kan berge fleire liv.

Som eg sa i det første innlegget mitt, har ambulansetenesta og Politihøgskulen allereie teke initiativ til å etablere eit samvirkefag som ein del av høgskuletilbodet. Det var akkurat det eg ville leggje vekt på, som eit svar no til justisministeren, som ønskte at eg skulle utdjupe dette nærmare. Det er ikkje for å endre den utdanninga som er, eller den grunnutdanninga som er i dei forskjellige aktørane sitt utdanningstilbod, men for å ha eit felles fag som er obligatorisk, som ein del av grunnutdanninga, slik at ein sikrar at forståinga av kvarandres roller er best mogleg. Det er kjempebra med dei kursa og det utdanningstilbodet som finst, men under den nemnde konferansen i København – konferansen om beredskap, der det var representantar frå politihøgskule og ambulanseteneste osv. til stades – la dei stor vekt på at det faktisk enno mangla noko. Det håpar eg at justisministeren tek med seg frå denne debatten, at sjølv om det finst mange gode kurs, er det noko som manglar som justisministeren gjerne kan arbeide vidare med for å få på plass, slik at redningsarbeidet blir enda betre i åra framover.

Statsråd Anders Anundsen [16:39:55]: Jeg vil takke for en god debatt. Jeg er helt enig i at det er viktig å ha et konstant fokus på å videreutvikle og forbedre både kompetanse, utdanning og samvirke mellom nødetatene. Jeg tror det vil være et arbeid som vil pågå konstant. Det er ikke et arbeid en setter sluttstrek for og sier: Nå er vi fornøyd med den tilstanden vi har. Det er en situasjon som må utvikles hele tiden, og det er stadig utvikling av nye kurs, tilbud, etterutdanningsmuligheter og utvikling innen de fagmiljøene som er relevante.

Det er helt avgjørende med god samhandling, men jeg har lyst til å understreke – fordi sånne debatter som dette kan noen ganger skape et inntrykk av at situasjonen er dårligere enn den er, altså at en må gjøre noen store grep for at samhandlingen skal fungere på skadestedet – at hovedinntrykket i dag er at samhandling på skadestedet fungerer bra. Det betyr ikke at det ikke er forbedringspotensial eller forbedringsmuligheter. Det er helt avgjørende – ikke minst i lys av det som flere av talerne har vært innom, hvor vi står i en situasjon hvor det vil være ulik responstid for ulike nødetater osv. – å sette hverandre i stand til å håndtere et skadested, og at en ikke er så opptatt av egne grenser at det kan påvirke handlingsinitiativet. Mitt hovedinntrykk er at vi har utrolig mange flotte, flinke folk i nødetatene som ofte tar ansvar langt utover det som er grensene for eget fagområde. Det er bra, og da er det vår jobb å bidra til å sette dem i stand til å håndtere det – sånn at førstankomne også kan sikre skadestedet og åstedet – på en sånn måte at en føler at en har den kompetansen som skal til for å gjøre den jobben best mulig. Jeg mener at vi har mange gode samhandlingseksempler, men det betyr ikke at vi ikke har et utviklingspotensial. Derfor er denne typen debatter – med innspill til hvordan dette kan gjøres bedre, hvordan en kan øke fokuset på samhandling innen ulike utdanningsløp – veldig viktige. Det er tatt en rekke grep allerede.

Så har jeg også lyst til å nevne i avslutningen, sånn at ikke dette bare blir – og det har det ikke blitt, det har vært flere som har vært innom de frivillige – en diskusjon om nødetatenes samhandling: Nødetatenes samhandling med frivillige organisasjoner er også ekstremt viktig. De er en del av ryggraden i vår beredskap. Jeg syntes det var interessant at Asphjell nevnte Tromsø. Der har de et kjempesamarbeid med frivillige organisasjoner f.eks. innen ras. De har en egen rasknapp, hvor frivilliges utrykningsevne og -kapasitet og -hurtighet, ikke minst, langt på vei går utenpå det nødetatene kan gjøre, nettopp fordi de anerkjennes – deres kompetanse til bistand anerkjennes. Jeg tror det er én av de aller viktigste samhandlingseffektene vi kan få – at en anerkjenner hverandres innsikt, kunnskap og evne til å bidra på skadesteder og i ulike situasjoner. Det må stimuleres mellom nødetatene, men også mellom nødetatene og de frivillige organisasjonene.

Presidenten: Dermed er sak nr. 8 ferdigbehandlet.