Presidenten: Etter ønske fra justiskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen, innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Lene Vågslid (A) [09:33:16]: (ordførar for saka): Eg vil starte med å takke komiteen for eit godt og viktig samarbeid i saka. Det er i alt vesentleg ein samla komité som står bak merknadene i saka. Det er ei viktig sak for justiskomiteen òg å understreke at det er eit internasjonalt mål å leggje til rette for tilbakeføring av bortførte barn, og ikkje minst førebyggje at det skjer.

Før eg går direkte til lovforslaget, vil eg kort vise til andre tiltak som er sette i verk mot barnebortføring dei seinare åra. Eg meiner det er viktig, då eg har ein følelse av at enkelte ynskjer å framstille den politiske historia noko annleis enn slik ho faktisk er.

For Arbeidarpartiet var det svært viktig at me fekk skjerpa straffene og utvida straffeansvaret ved internasjonal barnebortføring. At me fekk til å kurse politifolk, dommarar og advokatar med spesialkompetanse til å arbeide særskilt med internasjonal barnebortføring, var utruleg viktig. Dette var eit viktig bidrag til raskare løysingar av desse vanskelege sakene. Det blei òg etablert ei eiga webside om barnebortføring, med viktig informasjon til foreldre. Her finn ein òg ei oversikt over kompetente advokatar. Under den raud-grøne regjeringa blei det òg peikt ut to kontaktdommarar og éin kontaktperson i påtalemakta som skulle hjelpe dei det gjaldt, med rettleiing. I tillegg har ein fått til å samle søknader om rettshjelp hjå Fylkesmannen i Oslo og Akershus for å sikre likebehandling og betre kompetanse og for å bidra til at desse sakene blei behandla raskare. Fleire viktige grep blei tekne.

Inntrykket som regjeringa har forsøkt å skape i den saka me behandlar i dag, er at den førre regjeringa nærmast susla rundt i fire år med å lage ein proposisjon som langt frå var fullgod. Det meiner eg er urimeleg. Eg ynskjer å grunngje det vidare: Det var viktig for Arbeidarpartiet og den raud-grøne regjeringa å setje i verk stans i utbetalingar av ytingar og bidrag når ein av foreldra hadde bortført eit barn til utlandet. Derfor fremma den raud-grøne regjeringa Prop. 200 L for 2012–2013, som den noverande regjeringa trekte tilbake. Det var på tide å få ein slik proposisjon då han blei lagd fram. Men så seier statsråd Eriksson – seinast til Dagbladet i går – at denne proposisjonen var langt frå fullgod. Så får me Prop. 39 L for 2013–2014, som me behandlar her i dag, der ein innleiingsvis seier at han «i det vesentlege» svarar til Prop. 200 L. Dette samsvarar dårleg. Det er i realiteten éi endring i proposisjonen, som òg statsråd Eriksson svarar i brevet til justiskomiteen:

«Ulikheten mellom proposisjonene» – Prop. 200 L og den nye, Prop. 39 L – gjelder (…) for tiden etter at barnet har fylt 16 år, i de tilfeller der bortføringssituasjonen ikke er løst ved tilbakeføring av barnet eller på annen måte.»

Endringa som regjeringa la opp til, ville ha ført til at barnet mista bidragspengane sine etter fylte 16 år. Så kom statsråden – etter ei nærmare vurdering – fram til at ein skulle gå tilbake på dette og føreslå det same som Stoltenberg II, at barnet skulle få pengane sine òg i tida mellom 16 og 18 år. Eg synest det vitnar om eit forsøk på å ville stå fram som handlekraftig, utan at ein faktisk er det, når realiteten i saka i dag er at ein har brukt eit halvt år på å endre eitt ord. Eg gjentek det som står innleiingsvis, og som ein samla justiskomité står bak i form av ein merknad, at lovforslaget me behandlar i dag, «svarar i det vesentlege til (…) Prop. 200 L (2012–2013), som vart lagt fram av regjeringa Stoltenberg II».

Som ordførar for saka vil eg òg framheve merknaden frå komiteen når det gjeld kor tilgjengeleg proposisjonen er. Det var ikkje enkelt for komiteen å lese at det låg realitetsendringar i § 11. Derfor håpar eg at regjeringa og statsråden merkar seg merknaden frå komiteen om at det var «utfordrande» å bli gjort «merksam på dei faktiske endringane det vil medføre».

Når det er sagt, er eg veldig glad for at det er ein samla komité som føreslår at § 11 blir endra til å lyde slik som i forslaget frå Stoltenberg II-regjeringa. Då hindrar me at stans i offentlege ytingar og barnebidrag rammar barnet, som allereie er ramma nok som det er. Eg vil elles vise til at det er ein samla justiskomité som fremmar eit forslag om dette, og at proposisjonen no – om mogleg – i vesentleg grad svarar endå meir til Prop. 200 L, som Stoltenberg II-regjeringa fremma.

Eg vil igjen takke komiteen – som sagt – for eit godt samarbeid. Eg synest det er ei viktig sak me behandlar i dag – det er viktig for meg å understreke det – eg synest berre det er utruleg synd at me måtte vente eit halvt år på å gjere det.

Anders B. Werp (H) [09:38:38]: Jeg er helt enig med foregående taler i at det er en viktig proposisjon som nå fremmes fra regjeringens side.

Økt internasjonalisering innebærer bl.a. at tallet på internasjonale familier med barn øker, og i noen av disse familiene blir konflikten så stor at en av foreldrene velger å ta med seg barnet eller barna til utlandet, da ofte til sitt eget hjemland.

Til tross for at det finnes internasjonale avtaler som skal sikre at barna føres tilbake til landet de bodde i før bortføringen, og at konflikter mellom foreldrene skal løses i rettsapparatet i dette landet, har det dessverre vist seg at det internasjonale samarbeidet ikke har vært nok til å sikre at slike saker løses innen rimelig tid.

Regjeringen trakk Prop. 200 L tilbake for å vurdere om det var mulig å få med andre og flere tiltak som kunne framskynde tilbakeføring av barn som ble bortført. Blant annet ville regjeringen vurdere om en kunne ta beslag i bortførerens formue her i Norge. Regjeringen ønsket med andre ord å signalisere at vi vil om mulig gå enda lenger for å ivareta en svært sårbar gruppes interesser på best mulig måte. Regjeringspartiene mener det er en god investering å vurdere dette grundig og godt, slik at vi får med oss alle elementene.

Etter dagens regler har barnebortføring i seg selv ikke noe å si for utbetaling av offentlige ytelser eller innkreving og utbetaling av barnebidrag. Utbetaling av ytelser og bidrag til den av foreldrene som har tatt med seg barn til utlandet i strid med foreldreansvaret, blir opplevd som offentlig finansiering og legitimering av den ulovlige handlingen. Derfor er det viktig å få synliggjort at det er det motsatte Stortinget i dag ønsker.

Jeg vil også peke på den mulige forebyggende effekten Høyre – og jeg er helt sikker på alle partier – håper vi får til ved å vedta denne proposisjonen her i dag. De foreldrene som er i en så opprivende situasjon som vi her snakker om, handler slett ikke alltid rasjonelt, men da vil jeg påpeke at det er grunn til å kunne håpe at i noen tilfeller, iallfall, kan de lovvedtakene vi fatter i dag, bidra til å redusere antall barnebortføringer. Jeg merker meg med betydelig interesse og vil også peke spesielt på det som ligger i saken om evaluering av effektene etter tre år, slik at Stortinget på nytt kan komme tilbake og se om vi kan iverksette ytterligere tiltak for disse barna og – jeg vil si – hele familiene som er berørt av disse følsomme sakene.

Erlend Wiborg (FrP) [09:42:04]: Som saksordføreren var inne på, er det en viktig sak vi behandler her i dag, og det er også en sak som har vært etterlyst i mange, mange år. Hvert eneste år bortføres mange barn ulovlig fra Norge, bare i 2013 var det hele 74 barn som ble bortført fra Norge, og 29 barn ble også ulovlig bortført inn til Norge. Dessverre er det en ny rekord i antall bortføringer. Dette medfører ofte betydelige traumer, tapt skolegang og ofte en ikke forsvarlig oppvekst for de sårbare barna. Samtidig sitter den som har det rettmessige foreldreansvaret, igjen i Norge med et enormt savn, redsel og en følelse av maktesløshet.

Jeg tror vi alle er enige om at disse sakene ikke er enkle å løse. Det har også historien vist, og det har vært gjort mye arbeid. Men selv om det ikke er enkelt å løse dem, er det viktig at vi ikke sitter stilltiende og lukker øynene, men bruker de virkemidlene vi faktisk har. Da synes jeg det er spesielt at rød-grønne representanter og den rød-grønne regjeringen vi hadde, snakket og lovet uten å gjøre noe med saken.

Det er ett viktig grep vi kan ta i dag, og det er å stoppe pengestrømmen av offentlige ytelser og barnebidrag til den som bortfører barnet. Jeg tror de fleste av oss har null forståelse for at man skal måtte betale barnebidrag, og at skattebetalerne skal betale offentlige ytelser til en forelder som ulovlig har bortført et barn. Dette kan faktisk være med og bidra til å finansiere bortføringen, og også bidra til at bortføreren har økonomi til fortsatt å holde barna ulovlig i utlandet. Det har ikke vært mangel på statsråder, heller, som har lovet å ta tak i denne utfordringen.

Under de rød-grønne har vi hatt nesten en dobling i barnebortføringssaker til utlandet. I 2005 var tallet 42 barn og 27 saker, mens det i 2013 var nesten doblet til 74 barn og 50 saker. Jeg synes det er underlig at man har sittet stilltiende og sett på dette uten å stoppe pengestrømmen. Helt stilltiende har man riktignok ikke vært, for – som jeg har vært inne på – det har vært lovnader, og det har også vært forslag fra bl.a. Fremskrittspartiet, som har blitt avvist. Etter mye press sendte den rød-grønne regjeringen saken ut på høring i 2009. Da var det mange som håpet at nå skulle det endelig skje noe. Men utfordringen var at selv om saken ble sendt på høring i 2009, tok det nesten fire år før det faktisk skjedde noe. Da, midt i et valgår, fremmet de rød-grønne forslag om å gjøre noe med saken.

Det er oppsiktsvekkende at representanter fra Arbeiderpartiet ikke ser forskjellen på disse to forslagene, for forslaget fra de rød-grønne og Stoltenberg-regjeringen gikk på at man kan stoppe utbetalingene. Det nye forslaget nå fra regjeringen er at man skal stoppe. Det har vært litt kritikk på at man har brukt lang tid på det. De rød-grønne brukte åtte år på ikke å få det på plass, den nye regjeringen bruker nå fem–seks måneder på å få det på plass, og vi sier at hovedregelen er at man skal stoppe utbetalingene.

Jeg tror alle her i denne salen er enige om at det er flere grep vi må ta for å forhindre barnebortføring, og da er jeg glad for at regjeringen har varslet at de går gjennom og ser på alle mulige virkemidler man kan iverksette. Men i dag setter vi et punktum for løftebrudd i lovnader om stopp i utbetalinger, for i dag fatter vi faktisk det ordentlige vedtaket om at utbetalingene skal, som hovedregel, stoppes.

Karin Andersen (SV) [09:46:31]: Barnebortføring er svært alvorlig. Det er heller ikke noe nytt, det har foregått i all tid, men det er klart at dess flere som flytter og stifter familie over grensene, dess flere slike vanskelige situasjoner kan oppstå.

Mange av oss har vært engasjert i dette lenge, og som det ble sagt av representanten Lene Vågslid fra Arbeiderpartiet, er det mange tiltak som er satt i gang, men det er også mange vurderinger som må gjøres i disse sakene for ikke å ramme barna. Det er viktig. Derfor må jeg si at jeg var av de som nesten ble sjokkert da regjeringen trakk tilbake denne proposisjonen, for den var veldig godt gjennomarbeidet. Om det var slik at det bare var ett ord som skulle forandres, kunne vi fint ha funnet en enighet om det i Stortinget hvis man hadde ment at dette hastet og var viktig. Derfor var jeg veldig sjokkert da regjeringen gjorde det, og enda mer sjokkert da jeg så hva det var de la fram, som faktisk ikke var noe særlig forskjellig, og der man til og med nå under behandlingen i Stortinget igjen har måttet gjøre en endring på det fordi det ikke holdt mål.

Jeg vil anbefale de representantene som mener at denne saken er viktig, nå snart å legge fra seg denne retorikken rundt behandlingen av denne saken. Det er jo et faktum at det er den regjeringen som sitter nå, som har ansvaret, og det første de gjorde, var altså å trekke tilbake det lovforslaget vi kunne ha behandlet umiddelbart og funnet en god løsning på der og da. Jeg vil anbefale regjeringen i framtida å tenke litt mer slik, for disse sakene er ikke de sakene vi er uenige om. Det er ikke noen uenighet, det er bare viktig at vi finner de løsningene som gjør at vi ikke rammer barna. Det er nettopp det denne runden i Stortinget har gått på nå, at vi har funnet noen andre løsninger som ikke rammer barna.

Så til noe av det som ble sagt av representanten Wiborg fra Fremskrittspartiet. Det høres ut som om det bare er norske foreldre eller norske barn som utsettes for dette. Men som han sa i sitt innlegg, er det også utenlandske barn eller andre barn som blir hentet til Norge, der vi har et ansvar for å samarbeide for å løse de sakene. Det er foreldre som sitter i andre land også som kan ha det like vondt som norske foreldre. Dette er ikke en situasjon der vi snakker om at det bare er norske foreldre som er glad i ungene sine og er opptatt av dem. Jeg tror vi får snakke om dette på en måte som viser at vi forstår at foreldre fra alle kulturer og alle land kan være like gode foreldre og ha like stor interesse for sine barn.

Så tror jeg også vi må se i øynene at vi også må lete etter mange andre nye grep for å hjelpe på dette. Da er vel det beste vi kan gjøre for de foreldrene som bor her i landet, å se om vi kan styrke familievernet og treffe tiltak som gjør at vi kan hjelpe foreldrene med å løse disse konfliktene på forhånd.

SV har gjennom mange år tatt til orde for å se om vi kunne få på plass en ordning med en internasjonal avdeling av barnevernet. Det har vi ikke gått videre med, fordi vi ser at det er veldig komplisert. Da kan man tenke seg at andre land også vil ha tilsvarende ordninger og vil komme til Norge for å ordne opp. Men det er klart det er veldig vanskelig å vite at det er barn som vi har ansvaret for som vi ikke er i stand til å hjelpe i en veldig vanskelig situasjon når de er tatt med ut av landet.

Jeg vil derfor oppfordre statsråden til å være med på å lete etter flere gode tiltak som gjør at vi både kan bistå med å forsøke å løse disse konfliktene på en bedre måte mens folk er i landet, og finne fram til et internasjonalt samarbeid om disse sakene. Her er det én interesse vi må ha for øye, og det er å verge disse barna – enten det er barn som er bortført fra Norge, eller det er barn som er bortført til Norge. Det er barnas interesser vi skal ivareta.

Statsråd Robert Eriksson [09:51:50]: Vi behandler en viktig sak i Stortinget i dag – en sak der det uansett ikke finnes vinnere, men bare tapere. Vi kan alle sammen tenke oss den forferdelse det er, det sjokket det er, om man våkner opp en morgen eller kommer hjem en søndagskveld og skulle ha mottatt sitt barn og barnet ikke kommer. Man vet ikke hvor barnet er, og begynner å etterlyse det, men det er ingen som kan hjelpe deg umiddelbart. Da må en føle seg maktesløs. Jeg er enig med representanten Andersen – følelsen hos de foreldrene er like ille om de våkner opp i Polen eller i Oslo.

Uansett, den største taperen er barnet som har blitt bortført, som ikke har muligheten til å forsvare seg og kanskje ikke har muligheten til å skjønne hva som foregår. Derfor er det viktig at man får på plass et godt regelverk, som gjør at man stanser bidrag. Det oppfattes som svært urimelig og urettferdig at man skal betale bidrag når barn blir bortført.

Jeg er glad for dette vedtaket som fattes i Stortinget i dag. Det er et historisk vedtak. Vi er det første landet i verden som innfører slike virkemidler i vårt rettssystem – det første landet i verden! Vi går foran og gjør nybrottsarbeid. Det er jeg svært glad for, og det viser at et samlet storting tar denne typen saker svært alvorlig.

Så har jeg lyst til å kommentere kort den retorikken som har vært. Jeg skal være åpen og ærlig om grunnen til at jeg trakk tilbake dette forslaget. Det var etter mitt engasjement for disse barna i åtte år på Stortinget knyttet til spørsmålet: Er det noe mer vi kan gjøre? Da jeg gikk til fagpersonene i departementet og begynte å spørre: Hva betyr dette lovforslaget som foreligger, i praksis? Det kom et klart svar tilbake om at det er ingen hovedregel nå som tilsier at det blir stans i ytelsene, men det skal vurderes, og ytelsene kan stanses etter nærmere vurderinger. Etter å ha sett sakene som har versert i media den senere tiden, fra Nordland og Nord-Trøndelag, har jeg ikke hatt samvittighet til å ha et system der det i det ene tilfellet har blitt stans i bidragene, mens det i det andre ikke har blitt det. Da tenker jeg som så at vi må sørge for å gå igjennom reglene for å se om det er ytterligere forhold som kan ligge i lovproposisjonen. Representanten fra Høyre var inne på at man også kan tilbakeholde formue. Det var en av de viktige tingene vi så videre på. Men det krevde også kompliserte juridiske utredninger, som gjorde at jeg valgte å jobbe videre parallelt.

Jeg tar imot invitasjonen fra representanten Andersen. Jeg ser hver eneste dag etter gode tiltak for å forhindre at barn blir bortført, og også tiltak når det gjelder internasjonalt samarbeid. Det tror jeg er helt nødvendig og viktig. Det er også viktig hele tiden å se på andre tiltak som kan iverksettes.

Derfor var det viktig også for meg å sørge for at vi fikk trukket tilbake proposisjonen, tenkt oss om og laget en god lov som gjorde at man nå stopper barnebidrag – at hovedregelen blir «skal». Dette kan i større grad bidra til at det blir samarbeid mellom foreldrene, kontakt mellom foreldrene og tilbakeføring av barn – i dette tilfellet – til Norge. Det er jeg svært opptatt av, og det synes jeg er svært viktig og svært riktig.

Så er det ikke sånn at vi brukte fem måneder på ett ord. For å være pinlig nøyaktig tok det 121 dager fra jeg kom inn i regjeringsbygget, til saken var levert på Slottet, overlevert Stortinget. Det er ikke fem måneder. Men la oss holde det utenom. La oss være stolte av at vi gjør et viktig vedtak for mange barn i en vanskelig sak.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Lene Vågslid (A) [09:57:15]: Til forskjell frå forslaget frå dåverande arbeidsminister Anniken Huitfeldt var arbeidsminister Erikssons forslag til Stortinget opphavleg at barn skulle miste bidragspengar etter fylte 16 år i dei tilfella der bortføringssituasjonen ikkje var løyst. No har heldigvis alle partia, inkludert Høgre og Framstegspartiet, sagt nei til denne svekkinga av barns rettar som det hadde vore.

Eg lurer på kva som var statsråden si opphavlege vurdering. Kan statsråden forklare kva som var hans fyrste vurdering som førte til at han i proposisjonen faktisk føreslo at barna skal miste bidragspengar når dei er mellom 16 og 18 år? Såg ikkje statsråden òg ved den fyrste vurderinga at eit slikt forslag ville straffe barna?

Statsråd Robert Eriksson [09:58:02]: Det er et meget godt spørsmål som kommer fra representanten Vågslid, og hun skal få et meget uvanlig, ærlig svar på spørsmålet. Det er rett og slett at det aldri var vår hensikt å redusere til 16 år. Det var rett og slett en glipp som skjedde, som jeg tar det hele og fulle ansvaret for. Og når det skjer en glipp i en sak som leveres til Stortinget, mener jeg også det er min plikt å rette opp den glippen. Det ble gjort. Det brevet ble sendt over til komiteen, og komiteen – og et samlet storting – har forholdt seg til det og rettet opp dette. Jeg er svært glad og fornøyd med den opprettingen.

Lene Vågslid (A) [09:58:45]: Eg set stor pris på det ærlege svaret frå statsråden.

Då blir mitt oppfølgingsspørsmål: Meiner statsråden at Prop. 200 L for 2012–2013 «langt fra var fullgod», slik han uttalte til Dagbladet i går, mens den proposisjonen me behandlar i dag, er god?

Statsråd Robert Eriksson [09:59:07]: Mitt svar er ja, og jeg skal begrunne det.

Mitt svar er ja fordi det var ikke fullgodt, da man kunne komme i en situasjon der man skulle vurdere om man kunne stanse bidrag, der man kunne få ulike resultater i ulike deler av landet, og der man ikke hadde en klar hovedregel for hvordan man skulle håndtere dette. Jeg mener Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen la frem er en bedre lovproposisjon, en bedre lovtekst, som dette Stortinget i dag vedtar, ved at hovedregelen nå er at bidraget skal stoppes ved barnebortføring. Man har lagt til grunn at man også får mer lik behandling rundt omkring i landet, og man slipper den store skjønnsvurderingen som kan skape ulikheter. Så jeg mener – ja, det er en vesentlig innstramming. Det er en vesentlig forskjell på ordene «kan» og «skal».

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på 3 minutter.

Lene Vågslid (A) [10:00:35]: Eg ynskjer òg berre å kommentere nokon av innspela som er komne i debatten. Det er mogleg at representanten Wiborg ikkje var i salen under mitt innlegg. Eg starta saksordførarinnlegget mitt med å vise til ein del av dei tiltaka som ein har sett i verk dei seinare åra for å forhindre og førebyggje barnebortføring. Det har òg vore tiltak som det har vore tverrpolitisk einigheit om, og som eg meiner har vore viktige.

Eg sa òg at då Stoltenberg II-regjeringa fremja Prop. 200 L for 2012–2013, meiner eg òg at det var på tide. Så vil eg understreke det representanten Karin Andersen seier om at dei endringane som ein no viser til, som me er heilt einige i, kunne ha vore løyste fint på ein annan måte. Eg er veldig einig i det statsråd Eriksson sa i starten på innlegget sitt – i forhold til kor alvorleg denne saken er, i forhold til kven saken handlar om, og når Høgre og Framstegspartiet i opposisjon faktisk meinte at me bruka lang tid på å fremme den proposisjonen me fremma. Då hadde eg kanskje heller sett at ein hadde funne ein annan måte å endre det ordet på i den proposisjonen me behandlar i dag, enn å utsetje saken i nesten eit halvt år.

Eg er òg litt spørjande til diskusjonen om «bør» og «kan». Det er jo slik i proposisjonen som ligg i dag òg, at det er ein del unntak frå hovudregelen. Det var det òg i den førre proposisjonen. Eg trur ikkje statsråden meiner at det ikkje skal vere individuelle vurderingar. Det er eg heilt sikker på at han meiner, for det står òg i proposisjonen. Så mi oppfatning er at den nyansen ikkje har spesielt stor betyding, i alle fall ikkje stor nok betyding til at komiteens medlemer frå Høgre og Framstegspartiet har bruka tid på å skrive merknadar om det, for det står ikkje ein plass i merknadane at dette er ei vesentleg endring. Det hadde eg i så fall forventa at det hadde gjort. Det som står, som heile komiteen er samla om, er at proposisjonen i dag i det vesentlege svarar til proposisjonen frå Stoltenberg II-regjeringa. Det er eg glad for, for eg meiner det var ein god proposisjon. Eg er heilt einig med statsråden i at det me behandlar i dag, er veldig viktig. Eg synest som sagt berre det er synd at me måtte vente til no med å gjere det.

Hadia Tajik (A) [10:03:15]: (leiar for komiteen): Eg vil gjerne respondera på nokre av dei tinga som er sagde i debatten. Representanten Werp og statsråden sa at regjeringa trakk tilbake den førre regjeringa sin proposisjon for å vurdera fleire tiltak, og då vil eg påpeika at det ikkje er noko i vegen for å fremja ein eigen proposisjon med ytterlegare tiltak, t.d. knytt til det med å ta beslag i bortføraren sin formue og andre ting ein meiner kunne ha vore fornuftig. Men i staden sette ein på vent dei endringane som kunne ha tredd i kraft allereie frå 1. januar i år, sånn at dei tidlegast kan setjast i kraft nesten eit halvt år seinare.

Representanten Wiborg seier at den førre regjeringa snakka og lovde, men ikkje gjorde nokon ting. Det er ikkje riktig. Det vart tatt ei rekkje initiativ, m.a. at påtalestyresmakta har fått ei styrkt rolle med å rettleia dei det gjeld. Ein har sørgt for å kursa både politifolk, dommarar og advokatar til å jobba særskilt med internasjonal barnebortføring. Det er nokre eksempel. Fleire finnast. Eg er sikker på at representanten Wiborg kan orientera seg i det viss han vil.

Så har det vore ein del diskusjon knytt til omgrepa «skal» og «kan» i § 7. I det den førre regjeringa la fram, hadde ein altså ein kan-regel som hadde vilkår knytt til seg – vilkår for at vurderinga skal verta oppfylt. Den regjeringa me har no, har lovteknisk endra § 7, sånn at me no har ein hovudregel først, og så har ein unntaka oppstilt etterpå. Unntaka knyter seg til at det ikkje skal vera ei etter måten stor belastning i ein konkret situasjon, og at ein del av vurderinga av storleiken på belastninga skal vera barnet sin moglegheit til tilbakeføring og risiko for skade på barn og bortførar. Då vil eg understreka at dei unntaka som dei her stiller opp etter skal-regelen, er dei same vilkåra som var der for kan-regelen. Det er det som er interessante her, for det betyr at ein då lovteknisk har endra innrettinga på paragrafen, men realiteten i vurderinga er akkurat den same. Det er vanskeleg å tenkja seg nokon praktiske eksempel der resultatet av ei sånn juridisk vurdering vil vera annleis frå det eine forslaget til det andre. Eg vil gjerne utfordra både representanten Werp, representanten Wiborg og statsråden sjølv til å gje eksempel, der dei kan tenkja seg at den reelle avgjerda vil verta annleis. Det er ein lovteknisk forskjell, det er ingen realitetsforskjell. Eg håpar at statsråden tek innover seg at dei 121 dagane hans, då han har tenkt på dette eine ordet og lovteknisk endra innrettinga på denne paragrafen, har hatt store konsekvensar for ungar som har vorte bortførte, fordi det har vorte utsett at loven skal ta til å gjelda. Eg er overraska over at statsråden er villig til å gjera dette berre for å stå fram som handlekraftig.

Erlend Wiborg (FrP) [10:06:23]: Jeg skal bare kommentere et par ting som har blitt sagt. Det har jo blitt sagt fra flere rød-grønne her i dag at alle er enig. Og, ja: I dag er alle enig, og vi får et samlet vedtak i dag. Representanten Tajik var også, helt på slutten, innom det at regjeringen nå brukte 121 dager på å gå gjennom dette for å stramme det ytterligere inn, og at man i den perioden kunne ha hjulpet flere barn. Ja, det er jo også derfor regjeringen viser sin utålmodighet, for som statsråden var innom, er det flere områder vi ønsker å se på, bl.a. akkurat det med å beslaglegge formue. Men da det krever mer tid å få gått grundig gjennom, mente vi det var viktig i hvert fall å få gjennomført det vi kan gjennomføre nå med en gang.

Så har man hatt den debatten, som også har vært i media, med «kan» og «skal». Jeg tror de fleste ser at det er en vesensforskjell på om man kan stoppe en utbetaling eller om man skal stoppe en utbetaling. Hvis det er sånn at alle er enige i det, lurer jeg litt på hvorfor man ikke rett og slett, da Stoltenberg-regjeringen la frem forslaget, var helt klar på at man skal stoppe utbetalingene, noe man ikke valgte å foreslå.

Jeg betviler ikke at det er mange – også her i dag – som har et bredt og brennende engasjement for denne saken. Men hvis man har et brennende engasjement for denne saken, synes jeg det er meget underlig at man satt åtte år i regjering uten å gjøre noe med disse pengeutbetalingene. Det er spesielt underlig at man, da saken var på høring i 2009, ventet fire år – helt til valgåret – med å fremme et forslag som man heller ikke rakk å få behandlet. Så handlekraften synes jeg ikke har vært mye å skryte av, og da er jeg glad for at vi nå etter 121 dager får gjennomført dette og holder det vi lover, og også det vi kjempet for i opposisjon.

Karin Andersen (SV) [10:08:42]: Jeg synes nesten det er direkte pinlig å høre innleggene fra Fremskrittspartiet som kun er opptatt av hvem som gjorde hva når. Poenget er at vi nå har en lov som juridisk sett, praktisk, ikke er annerledes enn den vi la fram. For vurderingstemaene er de samme. Det som er forandret, er at det er en paragraf som regjeringen nå har lagt fram, som vi har vært nødt til å forandre i Stortinget. Statsråden skal ha all ære for at han er helt ærlig og sier at den ikke ble bra nok. Så poenget her er ikke hva vi fra de rød-grønne partiene gjør, det er hva Fremskrittspartiet velger å legge vekt på i denne saken. Og det er å være bare opptatt av seg sjøl og at de skulle være handlekraftige når de kom i regjering. Handlekraften gikk jo ut på å forsinke saken og å legge fram en sak som måtte forandres i Stortinget. Nå synes jeg man kan slutte med dette gnålet, for å si det rett ut. Det er sikkert ikke er parlamentarisk uttrykk, men jeg begynner å bli lei.

Så var representanten Vågslid oppe og sa noe som var uhyre viktig, og som jeg også tror at statsråden er enig i og ser nytten av. Vi som har jobbet med saker med vanskeligstilte barn, enten det er barnevern eller barnebortføring – og ofte er jo dette samme saker – har etter hvert sett og blitt klar over hvor lite opplæring det er i de ulike fagprofesjonene i å snakke med barn i krise og med foreldre i krise. Noen av dem som har hatt best opplæring i dette, er faktisk helsepersonell. Men når det gjelder opplæring for lærere, barnehagelærere, barnevern, politi, alle de faginstansene som kommer i kontakt med familier i krise, bør de også få god opplæring i å snakke med barnet. For ofte kan barnet gi noen signaler som det er uhyre viktig å fange opp, som foreldrene sjøl ikke vil gi, og som kan gjøre at man kan komme barnet til unnsetning i tide, men også kanskje klare å være mer – for å si det sånn – i nærheten av det som er problemet når de fagpersonene dette gjelder, skal samtale med foreldrene.

Derfor er det uhyre viktig at vi nå kan se på utdanningen til alle fagprofesjonene – grunnutdanningen, men også tilby god etterutdanning og skolering i hvordan man skal snakke med barn. Nå har vi også grunnlovfestet barns rettigheter til å bli hørt i saker som angår dem, og saker som berører dem. For å si det sånn: I noen saker kan dette faktisk praktisk bety at man kan løse disse sakene til barnets beste på et langt tidligere tidspunkt.

Presidenten: Presidenten vil bemerke at representanten har helt rett, «gnål» er utenfor den parlamentariske språkbruken, selv om man er lei av å høre på andre.

Statsråd Robert Eriksson [10:12:00]: Jeg synes det er ganske interessant å høre debatten, spesielt med tanke på det første innlegget fra saksordføreren. La oss legge bort retorikken og kranglingen om de små tingene og se på hva vi egentlig gjør, og at det er gjort mye viktig og bra arbeid fra denne salen for å forhindre barnebortføring. Men hvem er det som fortsetter retorikken, som i innlegg etter innlegg er opptatt av 121 dager? Det er i hvert fall ikke regjeringspartiene.

I tillegg kan jeg ikke la være å ta følgende digresjon: Som jeg sa i mitt hovedinnlegg, har jeg ikke brukt 121 dager til å tenke på ett ord. Jeg sa også at vi vurderte hvordan vi kan stramme inn på andre ting, men kom til at det krevdes mer og lengre utredninger, samtidig som det er en klar forskjell i loven med tanke på hovedregelen om at barnebidrag nå skal stoppes.

Så var representanten Andersen selv inne på at fordi det kreves mange og vanskelige vurderinger i sånne saker, skal en da ta seg tid til de mange og vanskelige vurderingene. Det var også begrunnelsen til de forrige regjeringspartiene for at det tok fire år – over 1 400 dager – fra høringssvarene kom, til proposisjonen ble levert. Så får man kritikk for at man også vurderte andre sider på 121 dager. Det blir for meg å drive retorikken og det spillet som saksordføreren i utgangspunktet sa man ikke skulle gjøre, videre. Og det blir for meg litt uforståelig å skjønne den kritikken, og jeg klarer heller ikke å ta den alvorlig inn over meg.

Det jeg derimot synes vi skal glede oss over i dag, er at Stortinget gjør et viktig vedtak, at vi er det første landet i verden med et samlet storting som vedtar klare lovmessige regler for hvordan man skal håndtere velferdsytelser og barnebidrag ved bortføring av barn fra Norge. Vi er det første landet i verden der et enstemmig storting forsøker å legge til rette for et klarere lovverk for å sikre at flere barn kan komme tilbake dit de rettmessig hører hjemme. La oss ha fokus på dem som er de største taperne – nemlig barna – i denne saken, og ikke vilkårene i en forskrift.

Anders B. Werp (H) [10:15:08]: Jeg merker meg at det er et forsøk på historieskriving fra talerstolen her i dag. Det synes jeg er sterkt beklagelig. Det er altså ikke slik at dette temaet ble satt på dagsordenen i 2005 eller i 2009 eller i 2013 eller i 2014. Vi som har fulgt med på dette temaet med sterk interesse, vet at dette har vært på dagsordenen i flere tiår og med økende intensitet. Så begynner man å telle dager. Jeg synes det er trist, og jeg trenger ikke å minne de rød-grønne på at de hadde makten i under 3 000 dager uten at det kom noen ting fram til endelig vedtak her i salen.

Saken startet ikke i 2005. Da var det tverrpolitisk engasjement i denne saken. Hvis man ser i protokollene, ser man at det er presentert representantforslag med representanter fra Høyre, Kristelig Folkeparti, SV og flere partier sammen som har prøvd å løse denne saken for over ti år siden. Så står vi her i dag, ved mål. Vi har samlet oss om et vedtak som løser – løser er nok å ta i for mye – men det er et bidrag til å kunne dempe et virkelig alvorlig problem for dem som rammes og får det vanskelig. La oss legge polemikken til side. Jeg støtter statsråden – la oss heller glede oss.

Jeg er også enig i veldig mye av det representanten Andersen sier, på den samme linjen – la oss heller nå se framover. Hvis man er opptatt av historieskriving, ja, så skal vi fra Høyre bidra til den og virkelig nyansere det inntrykket noen forsøker å skape fra talerstolen her i dag. Men jeg synes ikke verken stedet, tiden eller saken berettiger det.

Lene Vågslid (A) [10:17:39]: Eg skal gjere eit forsøk til på å grunngje kritikken min og kvifor eg på det sterkaste vil understreke at dette ikkje handlar om retorikk.

For å gjenta: Det regjeringa oppnådde med å trekkje proposisjonen og fremje han på nytt, var m.a. at ein måtte trekkje eit forslag. Eg meiner det er flott at statsråden innrømmer at det som låg i saka, var ein glipp. Men det var ein alvorleg glipp. Så når statsråden seier at me skal bry oss om barna og ikkje om vilkår i ei forskrift, er eg som saksordførar for denne innstillinga ueinig i at me kan seie det så enkelt. For den glippen som komiteen oppdaga, ville fått praktiske konsekvensar for barna. Derfor er komitéarbeid viktig. Men det blir understreka i merknadane frå ein samla justiskomité til regjeringa at tilgjengelegheita i saka var for dårleg, og eg meiner at det var ein alvorleg glipp.

Så vil eg gje statsråden ros for at han seier det akkurat som det er. Men i mitt saksordførarinnlegg peika eg spesielt på det faktum at komiteen bruka ganske lang tid på å oppdage glippen som ville fått økonomiske konsekvensar for dei barna som me alle bryr oss om og snakkar om. Derfor meiner eg at det er viktig å få fram i Stortinget for meg som saksordførar.

Så er me tverrpolitisk glade for at saka blir vedteken. Eg vil be alle som eventuelt måtte vere interesserte, om å lese referatet etter denne debatten – det er ikkje Arbeidarpartiet som har snakka om talet på dagar, me er berre skuffa over at då ein trekte ein proposisjon med brask og bram, burde ein kanskje sett at det skulle kome meir enn det gjorde.

Men la det liggje, me gjer gode vedtak i dag. Me er einige i saka, men eg meiner at ein bør merke seg kritikken, som òg kjem frå komiteen, om den såkalla glippen. For det er slik at forskrifter og paragrafar får betyding i folk sitt liv.

Hadia Tajik (A) [10:20:15]: Representanten Wiborg spurde i sitt innlegg om kvifor Stoltenberg-regjeringa ikkje gjorde noko med kan- og skal-regelen, viss det ikkje er nokon forskjell på dei. Svaret gjev seg eigentleg i utforminga av spørsmålet, nemlig at denne endringa ikkje utgjer nokon praktisk forskjell.

Representanten Wiborg sa òg i sitt innlegg at den nye regjeringa har stramma ytterlegare inn. Eg har bedt om dokumentasjon på at dei har stramma ytterlegare inn. Den dokumentasjonen har eg ikkje fått – dokumenter at denne endringa er ei reell innstramming.

Representanten sa at det er vesensforskjell på kan og skal, og påpeikte at det må jo alle forstå. Ja, språkleg sett er det vesensforskjell, og i daglegtalen er det vesensforskjell på desse omgrepa, men kva det betyr juridisk, avheng jo òg av resten av paragrafen. Det er veldig vanskeleg å sjå for seg at ein kan-regel med klare kriterium og ein skal-regel med klare unntak ikkje skal gje det same resultatet når resten av vurderingstemaet i paragrafen er akkurat det same.

Så vil eg understreka at eg ikkje er oppteken av historieskriving. Eg trur ikkje det er interessant i det heile teke. Det einaste som er interessant, og som er viktig, er verkelegheita til desse ungane, som har opplevd å verta bortførte, eller som måtte stå i fare for å verta bortførte. Eg meiner det er viktig at ein òg i framtida har eit veldig tydeleg politisk fokus på å utforma fleire tiltak som kan styrkja situasjonen til desse ungane, og hjelpa dei ut av den ekstreme og sårbare situasjonen som dei er sette i, heilt utan eiga skuld.

Men eg registrerer no at når me har ein diskusjon rundt om dei tiltaka som vert fremja, har nokon reell effekt eller ei, vert det av posisjonspartia karakterisert som retorikk. Me frå Arbeidarpartiet kjem likevel òg i framtida til å ha fokus på situasjonen til ungane, og fortsetja å fremja politiske tiltak på dette feltet.

Tor André Johnsen (FrP) [10:22:25]: Jeg må si at jeg ikke føler meg verken berørt eller truffet av kritikken fra SV om at dette er pinlig for Fremskrittspartiet. Dette er jo en meget god sak, det er en glad sak, det er en viktig sak, og jeg må si at den kritikken fra SV synes jeg er ulogisk.

Det som er i fokus her, er at vi får en automatikk i at man skal holde tilbake offentlig stønad, holde tilbake barnetrygd og den støtten. Det er veldig viktig. Man slipper da de typiske unntakene. Vi kan heller snu det på hodet – vi har snudd systemet litt på hodet. Det er bra, da får man en automatikk i «skal» istedenfor en automatikk i «kan».

Men husk på at det er barn vi snakker om her. Det er barn som skal være i fokus. For barn, og også for familien, er det traumatisk når barn blir tatt ut fra sitt hjem, der de tross alt har sitt nærmiljø med venner, familie, naboer, barnehage og skole, til et annet land. Da er det selvfølgelig viktig å ta grep der, så vi ikke stimulerer til barnebortføring. Det er også traumatisk for de foreldrene som sitter igjen i Norge og betaler penger og bidrag til barn de dessverre ikke får se, til barn de dessverre ikke får delta i oppdragelsen av, til barn de dessverre ikke får være en del av oppveksten til.

Jeg synes dette er en god sak. Jeg synes kritikken blir litt unødvendig og litt urimelig. Jeg synes vi kan samle oss nå om å sørge for at vi kan jobbe for at færrest mulig barn blir tatt ut fra Norge og bortført til fremmede land.

Presidenten: Representanten Karin Andersen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Karin Andersen (SV) [10:24:04]: Dette siste innlegget viste jo at representanten Johnsen ikke har forstått proposisjonen – at vurderingstemaene nå er helt nøyaktig like, og at min kritikk gjaldt argumentasjonen her i salen og ikke saken. Saken er nøyaktig slik som den rød-grønne regjeringen la den fram, og vi kunne ha vedtatt den for lenge siden, hvis ikke regjeringen hadde trukket saken tilbake. Så dette er en sak som kommer fra den rød-grønne regjeringen. Den kom tilbake med to ord endret, men vurderingstemaene er helt like. Juridisk vil det stå helt likt, med en paragraf som Stortinget hadde måttet endre, fordi den ikke var gjennomarbeidet nok av statsråden fra Fremskrittspartiet.

Jeg syns at kritikken her i salen fra Fremskrittspartiet blir helt urimelig. Tvert imot er dette en sak SV har kjempet for i regjering og fått fram. Jeg er veldig glad for at vi vedtar den nå. Men det var ingen grunn til å ha denne ekstrarunden vi har måttet ha nå, for å få på plass en så viktig lov.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.