Presidenten: Etter ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Tina Bru (H) [15:09:21]: (ordfører for saken): For første gang skal vi i Stortinget diskutere et forslag om å ta det første skrittet mot å legge ned norsk olje- og gassindustri.

I dag tidlig kalte representanten Hansson denne dagen for historisk på Politisk kvarter. Det har han jo for så vidt rett i – uten at jeg med det mener at dette nødvendigvis er en dag vi trenger å markere fremover.

I dag er også Verdens miljødag. Slik sett synes jeg det er både passende og bra at vi skal diskutere klima og miljø her i Stortinget i dag, men jeg må samtidig si at jeg synes det er trist at debatten skal skje på bakgrunn av akkurat dette forslaget.

Norge er en stor leverandør av energi til en verden som får et stadig større energibehov. Vi har en stolt industrihistorie med produksjon av energi – både fornybar og fossil. Vi er et land med ambisiøse og offensive klimamål.

Jeg synes det er trist at premisset for dette forslaget er at man ser norsk energiproduksjon som et problem, i stedet for en del av løsningen for å nå verdens klimamål.

Norge er verdensledende på klimaeffektiv produksjon av olje og gass. En offensiv forskningsinnsats, sammen med verdens strengeste miljøkrav, har sørget for dette. Ingen andre steder i verden har olje- og glassindustrien så store incentiv til å gjøre produksjonen mest mulig miljøvennlig. Hver dag jobber norsk industri med dette. Denne politikken har gitt vesentlig lavere CO₂-utslipp, mindre bruk av kjemikalier i produksjonen og kraftige reduksjoner i sjøutslipp. Det er jeg stolt av.

Men jeg deler representanten Rasmus Hanssons bekymring for de globale klimaendringene. Verden må bli mer energieffektiv, vi må vri energibruken mot fornybar, og vi trenger sterke internasjonale virkemidler for å få det til.

Samtidig er det et faktum at det også i fremtiden vil finnes fossil energi i verdens energimiks. Spørsmålet handler derfor ikke om vi skal ha innslag av fossil energi, men om hva slags fossil energi det skal være. Jeg mener at klimaeffektiv norsk olje og gass bør spille en rolle her.

Den største grunnen til at et stort land som USA nå for første gang ser en nedgang i sine utslipp, er at de har vridd energibruken fra kull til gass. Norge leverte i fjor 58 pst. av Storbritannias gassimport. Vi er den nest største leverandøren av gass til Europa.

Å erstatte kullkraftverk med høyeffektive gasskraftverk er på kort sikt en viktig del av klimaløsningen. Dette kommer frem i den siste rapporten fra FNs klimapanel. Norsk gass kan spille en viktig rolle i omstillingen av det europeiske kraftmarkedet. Slik sett er norsk gass en del av løsningen på våre klimautfordringer, ikke et problem.

Den 23. konsesjonsrunden er viktig for å opprettholde produksjonen på norsk sokkel. De siste 10–15 årene har produksjonen jevnt sunket, og den er mer enn halvert siden 2000. Til tross for dette forsøker noen å skape et bilde av at vi aldri har hatt et så høyt tempo på utvinningen. Det er rett og slett galt.

Den 23. konsesjonsrunden handler om å gi selskapene tilgang til nye, attraktive areal, areal som vi vet sannsynligvis inneholder betydelige mengder med gass.

Ikke minst er jeg og regjeringen opptatt av at aktivitet til havs skal gi aktivitet på land. Sørlige deler av Norge har i mange år nytt godt av verdiskapningen og arbeidsplassene som følger av offshoreindustrien. Med den 23. konsesjonsrunden legger vi forholdene til rette for at også de nordlige delene av landet vårt skal få delta i dette industrieventyret.

Den norske olje- og gassindustrien er Norges største næring. Den står for en tredjedel av statens inntekter, gir arbeid til rundt 250 000 mennesker og er en betydelig teknologidriver på energifeltet.

Nettopp derfor mener jeg at forslaget fra Miljøpartiet De Grønne er et dårlig forslag. Norsk olje- og gassindustri skal være en del av løsningen på verdens energiutfordringer. Dette er ikke noe regjeringen har funnet på, det er noe som også FNs klimapanel og Det internasjonale energibyrået mener. Da kan vi ikke ta første skritt på veien mot å legge den ned, slik dette forslaget tar til ordet for. Miljøpartiet De Grønnes politikk gjør ikke Norge renere, men gjør utvilsomt Norge fattigere og mindre i stand til å ha en offensiv klimapolitikk. Heldigvis er det bred konsensus om dette i Stortinget og i komiteen. Jeg ser frem til debatten.

Anna Ljunggren (A) [15:13:49]: Gjennom vår over 40 år lange olje- og gasshistorie kan vi vise til en næring som nå indirekte sysselsetter 250 000 personer og står for 29 pst. av statens inntekter. Vi har forvaltet ressursene til det beste for fellesskapet.

Norsk olje- og gasspolitikk har vært preget av forutsigbarhet, lønnsomhet og stadig tilgang på nye områder, men med et passe tempo som gjør at ressursene vil vare i flere tiår framover. Et jevnt tempo med riktig aktivitet er viktig for leverandørindustrien. Litt forenklet kan man si at verken et for høyt tempo eller et for lavt tempo er bra for norske arbeidsplasser.

Norge er og har alltid vært en stabil og forutsigbar leverandør av olje og gass. Dette er i dag et konkurransefortrinn. Gass kan forene de europeiske målene om leveringssikker energi og redusere utslippene av klimagasser. Dersom kull blir erstattet med gass i elektrisitetsproduksjonen i Europa, vil dette alene vanskelig oppfylle EUs CO₂-målsettinger. Gass må erstatte kull, da har vi en sjanse til å nå målene.

Nå flyttes olje- og gassaktivitetene nordover, sånn at også den landsdelen som jeg kommer fra, får ta del i oljeeventyret. For Arbeiderpartiet er det viktig at vi legger til rette for at oljeindustrien gis tilgang til nye områder, samtidig som vi fortsatt skal stille verdens strengeste miljøkrav. Selv om industrien gradvis flyttes nordover, må det også satses på økt utvinning fra allerede eksisterende felt.

Olje- og gassvirksomheten på norsk sokkel er en bærebjelke i norsk økonomi. Virksomheten har gitt ringvirkninger i form av arbeidsplasser over hele landet. Den har bidratt til næringsutvikling, teknologiutvikling og samfunnsutvikling som har kommet hele landet til gode.

Bakgrunnen for forslaget vi nå behandler, er et ønske om å redusere norsk olje- og gassproduksjon. Tilfeldighetene ville ha det til at vi behandler forslaget fra Miljøpartiet De Grønne på Verdens miljødag.

Fossile energikilder står for om lag 80 pst. av verdens energiforsyning og er hovedårsaken til utslipp av klimagasser og menneskeskapt global oppvarming. Olje alene tilsvarer en tredjedel av energiforbruket i verden. Jeg er enig med Miljøpartiet De Grønne og Rasmus Hansson i at omfattende endringer i energibruken er nødvendig dersom skadelige klimaendringer skal unngås. Men selv i IEAs togradersscenario dekker fossil brensel to tredjedeler av energiforbruket i 2035. Olje og gass er en helt nødvendig del av den globale energimiksen i overskuelig framtid.

Et av de viktigste tiltakene som vil kunne lede til lavere CO₂-utslipp, er økt produksjon av fornybar energi. Energieffektiviseringstiltak må tas i bruk, vi må erstatte kull med gass, og vi må utvikle metoder for fangst og lagring av CO₂. Stortingets overordnede mål, senest behandlet i petroleumsmeldingen, er at norsk petroleumspolitikk skal preges av langsiktighet og forutsigbarhet for fortsatt verdiskaping på norsk sokkel. Det er samtidig viktig at det kontinuerlig fokuseres på miljø og sikkerhet for å sørge for en god og bærekraftig ressursforvaltning. Å avlyse tildelingen av nye blokker i 23. konsesjonsrunde anses ikke å være forutsigbar politikk og i tråd med Stortingets mål for petroleumspolitikken. Arbeiderpartiet vil derfor stemme imot forslagene fra Miljøpartiet De Grønne og SV.

Oskar J. Grimstad (FrP) [15:17:41]: Ein merkar seg representantforslaget om å avlyse den 23. konsesjonsrunden – dette skal gjerast av omsyn til miljø og klima. Petroleumsforvaltinga skjer i dag innanfor verdas strengaste ramme, i det området vi har ansvaret for både når det gjeld helse, miljø og sikkerheit. Det er god og trygg forvalting av petroleumsressursane våre over tid som har gjort Noreg til ein leiande olje- og gassprodusent.

Per dato er det minkande produksjon av olje, og produksjonen av gass er aukande. Gassen er klart ein del av vegen mot lågutsleppssamfunnet. Avlysing av heile konsesjonsrunden er derfor eit fullstendig feil verkemiddel. Snarare burde ein opne meir for å redusere bruken av kol.

Vi ser også at iskanten er tema i innstillinga. Eg må seie det er litt underleg å registrere at ein no argumenterer for ein iskant som trekkjer seg langt nedover Barentshavet, medan ein i andre samanhengar høyrer om ein iskant som er i ferd med fullstendig å forsvinne. – Men lat det vere.

Det er heldigvis eit stort og føreseieleg fleirtal for ei fornuftig tilnærming også i framtida til ein petroleumssektor som har gjort dette landet til eit av verdas rikaste, og med store ressursar på bok til trygging av det velferdssamfunnet dei aller fleste av oss ønskjer å byggje vidare på. Også dei 250 000 arbeidsplassane som denne sektoren sysselset, skal vite at framtida er trygg. Verda treng meir energi, og Noreg skal vere ein av verdas store energileverandørar i mange tiår framover.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [15:19:39]: Olje- og gassvirksomheten på norsk sokkel er en av bærebjelkene i norsk økonomi. Virksomheten har gitt ringvirkninger i form av arbeidsplasser over hele landet. Den har bidratt til næringsutvikling, teknologiutvikling og samfunnsutvikling som har kommet hele landet til gode. Teknologien som finnes i petroleumsnæringen, vil bli viktig i en nødvendig vridning fra fossil til fornybar energi i årene som kommer.

Vi ønsker en målrettet satsing på utvinning av olje fra eksisterende felt på norsk sokkel for å sikre en god og ansvarlig forvaltning av ressursene som allerede er funnet. Vi ønsker også en videre satsing på leting og utvinning av nye felt, spesielt i nord, med unntak av spesielt sårbare og verdifulle områder hvor risikoen ved oljeutvinning er for stor. Vi støtter derfor ikke forslaget vi behandler i dag om en generell stans i tildelingen av nye blokker i den 23. konsesjonsrunden på norsk sokkel.

Åpningen i 23. konsesjonsrunde av blokkene i Barentshavet sørøst er vi imidlertid kritiske til. Miljørisikoen og miljøkonsekvensene ved aktivitet i dette området kan ifølge de miljøfaglige etatene bli svært store. Miljøkonsekvensanalyser ved akuttutslipp viser at influensområdene for de nordligste utslippspunktene kan treffe iskanten i enkelte sesonger. En eventuell aktivitet i de nordligste delene av området vil kunne ligge inne i isen deler av året.

Åpningen av Barentshavet sørøst bygger på en definisjon av «iskanten» som er stikk i strid med definisjonen i forvaltningsplanen. Mens forvaltningsplanen definerte iskanten som maksimal utbredelse av havis de siste ti årene, ble den av flertallet i Innst. 495 S for 2012–2013 definert som «den til enhver tid observerte iskant».

I samme innstilling tok Kristelig Folkeparti til orde for å legge følgende rammer til grunn for åpning av Barentshavet sørøst for petroleumsvirksomhet:

«For Barentshavet sørøst legges det til grunn de samme rammene for petroleumsvirksomhet som for de allerede åpnede områdene i Barentshavet sør. I områdene ved iskanten og polarfronten skal det ikke igangsettes petroleumsvirksomhet, definert som maksimal isutbredelse basert på årene 2001–2011.»

Vi foreslo også at følgende skulle legges til grunn for Barentshavet sørøst i 23. konsesjonsrunde:

«Når selskapene bes om å nominere areal inkluderes ikke:

– arealet ved iskanten og polarfronten i de nordligste delene av området fra og med 50 km fra maksimal isutbredelse (basert på årene 2001–2011)

– arealet i et belte på 50 km fra grunnlinjen.»

Vår holdning er i dag den samme. I likhet med Miljødirektoratet mener vi at det er nødvendig med en grundigere faglig prosess for å definere en grense for iskanten som også dekker mer ekstreme år, slik vi hadde det for ikke så veldig lenge siden, i 2003.

Marit Arnstad (Sp) [15:23:42]: Gjennom 40 år er olje- og gassnæringen blitt en av våre største næringer – 22 pst. av BNP, 29 pst. av inntektene til den norske staten og 250 000 mennesker som arbeider innenfor næringen. En stor andel av dem arbeider overhodet ikke i oljeselskapene. De arbeider tvert imot i den store fastlandsbaserte leverandørindustrien.

Opp gjennom de siste 30 årene har det vært bred enighet om målene i petroleumspolitikken. Samtidig ser vi sjølsagt endringer. Opp gjennom det siste tiåret har diskusjonen om klimaet og klimapolitikkens betingelser, også for olje- og gassindustrien, blitt svært viktig. Norsk sokkel har blitt en mer moden sokkel. Utvinningen har gått ned de siste 15 årene. Men fortsatt er det også en veldig langsiktig horisont over det arbeidet som skjer innenfor olje- og gassnæringen.

Langsiktig forvaltning bør innebære at ressursene skal høstes på en måte som ikke forringer mulighetene for framtidige generasjoner. En større bærekraft, og også den klimamessige ramma som må være rundt olje- og gassvirksomheten, er derfor en viktig debatt, og det er en debatt som Stortinget løpende bør føre.

For Senterpartiet er det også viktig at vi løpende fører debatten om hvorvidt olje- og gassressursene bidrar til aktivitet og verdiskaping i hele landet, for det har også vært – og er – et viktig mål for olje- og gasspolitikken. Mulighetene i nord er store, det er det ingen tvil om.

Et tredje element jeg også har lyst til å trekke fram som viktig i petroleumspolitikken, er en tydelig politisk styring med strenge, men ryddige krav til næringen. Det har også i mange sammenhenger faktisk vist seg å være en konkurransefordel for aktørene i norsk oljenæring, sjøl om aktørene kanskje i starten ikke var like ivrige etter alle de tiltakene som en politisk har gjennomført.

Fra Senterpartiets side er det grunn til å understreke at det vil være behov for å åpne for nye leteområder, og i Stortingets behandling av Meld. St. 28 for 2010–2011 sa vi også det. Det var også bred enighet her i salen om at åpning av nye arealer er av stor betydning for langsiktigheten i petroleumsvirksomheten, og det gjelder også Barentshavet. Det er verdt å nevne at det også har pågått petroleumsaktivitet i Barentshavet i nærmere 35 år.

Samtidig lever olje- og gassnæringen hele tiden i spennet mellom å være en svært viktig næring for Norge, både arbeidsplassmessig og ressursmessig, og å være en næring som bidrar til utslipp av klimagasser, og som i årene framover må finne seg i å møte sterkere krav både gjennom norske tiltak og også gjennom internasjonale tiltak for å få ned utslippene. Så det er en krevende balanse mellom tøffe krav når det gjelder klima, og det å kunne opprettholde norsk sokkel og norsk olje- og gassvirksomhet som en viktig næring i Norge.

Det er ikke noen tvil om, og flere av talerne har vært inne på det, at skal vi nå togradersmålet, er det viktig å erkjenne at det også er forskjeller på ulike former for fossilt brensel, og at et redusert kullforbruk kanskje er det aller viktigste vi må oppnå aller raskest. I den sammenhengen spiller det faktisk en rolle om en også i økt grad tar i bruk gass, som også FNs klimapanel har vært inne på – at en rett og slett konverterer fra kull til gass.

Samtidig har jeg fra Senterpartiets side lyst til å understreke at den overgangen en må ha fra fossilt til fornybart, også er svært viktig, og at det er nødvendig og viktig å gjøre fornybare energikilder mer konkurransedyktige i forhold til de fossile energikildene.

Senterpartiet anerkjenner olje- og gassnæringen som en viktig næring for Norge, både når det gjelder arbeidsplasser, og når det gjelder økonomi. Vi mener at det skal være en levende debatt om betingelsene for denne næringen. Den må finne seg i stadig strammere vilkår når det gjelder klimapolitikk og klimakrav, men Senterpartiet er ikke beredt til å være med og støtte et forslag om å stanse tildeling av nye blokker i 23. konsesjonsrunde, noe som i seg sjøl vil være et første signal om å avvikle olje- og gassnæringen og en dramatisk avgjørelse å ta for Det norske storting.

Ola Elvestuen (V) [15:28:42]: Det er viktig for Venstre å legge til rette for lønnsom produksjon av olje og gass i et langsiktig perspektiv, og at dette samtidig må skje innenfor strenge rammer når det gjelder helse, miljø og sikkerhet. Samtidig er det viktig at vi tar innover oss hva det innebærer for norsk petroleumsnæring at vi også har behov for å redusere de globale utslippene med 85–90 pst. fram mot 2050.

Det som er vanskelig, er å forene disse to målene. Hvordan skal vi videreutvikle en så viktig næring for Norge som petroleumsnæringen, uten å måtte påta oss unødvendig risiko? Vi må også sørge for at vi ikke gjør feilinvesteringer innenfor denne sektoren. Det som er viktig for Venstre, er at de feltene som fortsatt skal drives, er de mest lønnsomme, og at det er de med minst negativ miljøeffekt. Derfor mener vi at forslaget fra Miljøpartiet De Grønne er feil virkemiddel. Jeg vil peke på tre områder som er viktige for oss når det gjelder politikken inn mot petroleumsnæringen. Det første er at vi er tydelige på at vi ikke skal ha petroleumsaktivitet i sårbare områder. Derfor var det viktig for oss i den samarbeidserklæringen vi har med regjeringen, at Lofoten, Vesterålen og Senja ikke er områder for aktivitet, at Jan Mayen holdes utenfor, at Mørefeltene holdes utenfor, og at det i den tredje konsesjonsrunden blir en diskusjon om hvor man definerer at iskanten går. Det som er viktig, er at dette får et faglig grunnlag og at de sårbare områdene omkring iskanten holdes fri for aktivitet.

Det andre er at det er avgjørende at den oljeaktiviteten vi har, er så miljøvennlig som mulig, og at utslippene ved aktiviteten reduseres så mye som mulig. Det gjelder å få på plass kraft fra land, der det er anvendelig, men også at vi ser nærmere på CO₂-avgiften. Venstre mener at CO₂-avgiften bør økes, nettopp for å synliggjøre og få utslippene ned, og for at de feltene som er mest lønnsomme, de som har minst negativ miljøeffekt, er de som drives og som bygges ut.

Det tredje handler om risikofordelingen mellom det offentlige og oljeselskapene. Dagens skatteregime for norsk sokkel gir selskapene for lav risiko i deres investeringer sett opp mot det som kan se ut til å være fallende lønnsomhet og strengere klimarammeverk. Dette inkluderer både leteboring og petroleumsproduksjon. Jeg mener at hvis vi ser på den støtten som staten gir – enten det er innenfor leterefusjonsordningen, avskrivningsregler innenfor petroleumssektoren, fribeløp eller skattereduksjon ved investeringer – er summen av dette så store subsidier at det på mange måter er staten som tar risikoen og ikke selskapene. I en tid hvor vi vet at for store deler av de feltene som er funnet internasjonalt, vil to tredjedeler til tre fjerdedeler måtte forbli under bakken, bør vi se på og ha en grundig diskusjon, også i Stortinget, om vi skal endre risikofordelingen mellom staten og oljeselskapene. Dette var jo fornuftig for 20 år siden, da man kunne ha en stor trygghet for at de ressursene man fant, ville man også etter hvert få opp, for så å få inntektene fra dem, men når vi skal nå togradersmålet, må vi se på dette på nytt.

Vi mener derfor at det er nødvendig å ha en grundig gjennomgang av petroleumslovgivningen for å se på hvordan vi skal gjøre den mer miljøvennlig, men vi kommer ikke til å støtte dette forslaget.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [15:33:51]: Det mest slående når man lytter til de tre største partiene her i landet, er den manglende evnen til å ha to tanker i hodet samtidig. Det er det i enda større grad når man lytter til Tord Liens uttalelser om at all oljen på norsk sokkel må pumpes opp, ikke en dråpe skal bli liggende, for da får man inntrykk av at Tord Liens største ambisjon er å ta roret på Titanic på vei mot klimakatastrofen. Men den manglende evnen til å ha to tanker i hodet samtidig er slående på følgende måte: Det virker som om tanken på norsk oljepolitikk og tanken på at det overhodet har noe med norsk klimapolitikk å gjøre, og det å løse klimaproblemene, er frikoblet i de største partienes innlegg her i salen.

Bare for å slå det fast: Alle her i salen vet at fossilt brensel kommer til å utgjøre en stor del av energiforbruket i årene som kommer, men det er et faktum at klimabudsjettet, sånn som det er lagt fram av FNs klimapanel, er på 750 milliarder tonn CO₂.Jeg pleier å vise det på følgende måte: Hvis vi, som her, tar et vannglass og «fyller» det opp med CO₂ fra verdens fossile ressurser, og virkeligheten er den at verdens fossile ressurser er fem, minst fem, glass så mye – altså at vi har fem ganger så mye fossile ressurser i verden som vi har muligheten til å brenne av – da skjønner jo alle at dette har konsekvenser for hvordan fossile ressurser utvinnes, hvilke som utvinnes, og hvem det er som skal få lov til å utvinne dem.

Det er derfor jeg sier at alle skjønner at man blir rik av å utvinne olje, kull og gass. Se bare på Norge. Vi har rikdom fra vår olje-, kull- og gassutvinning. Alle vet at man blir rik av å bruke olje, kull og gass, fordi at det å skape energi også gir vekst og utvikling. Da skjønner alle at hvis vi bare har plass til ett sånt glass – ikke fem, ikke seks, ikke syv, ikke åtte, ikke ni, ikke alle verdens olje-, kull- og gassressurser – blir diskusjonen om hvem det er som skal få lov til å hente ut sine ressurser, et fordelingsspørsmål. Før vi i Norge er villige til å gå inn i dette og si, ja, vi erkjenner også at det finnes olje og gass i verden som må bli liggende, og ja, det kan ha innflytelse også på om norsk olje og gass må bli liggende; før vi er villige til å ta den diskusjonen, er det ikke mulig å si at vi fører en seriøs klimadebatt i Norge.

Vi i SV sier ikke at vi vil stenge ned norsk oljevirksomhet i løpet av kort tid. Hvis man ser på de tallene som ble presentert av Oljedirektoratet, og som også figurerte i mediene i dag, viser de at norsk olje- og gassproduksjon kommer til å stige i årene som kommer fram mot 2023–2024, og så vil det avta deretter, men det er først fra 2023–2024 at eventuelt utlyste letekonsesjoner nå vil komme i produksjon. Med andre ord er norsk oljeproduksjon og norsk oljevirksomhet de neste åtte årene overhodet ikke avhengig av den letevirksomheten som finnes. Og alle skjønner at det å begynne å redusere verdens olje- og gassproduksjon gjennom å lete etter enda mer olje og gass, ikke henger på greip.

Derfor stiller jeg meg spørrende til de partiene som i dag vil stemme ned forslaget om å si nei til 23. konsesjonsrunde, dette forslaget som prisverdig er fremmet av Miljøpartiet De Grønne. SV erkjenner at klimaproblemene også må få konsekvenser for norsk klimapolitikk. Derfor støtter vi forslaget om å si nei til 23. konsesjonsrunde. Vi fremmer et eget forslag om å få nedsatt et tempoutvalg som kan utrede, komme i mål og finne ut av hvordan norsk olje- og gasspolitikk må innrettes for å passe inn i verdens klimamål, og hvor stor andel av den norske oljen som må ligge hvis vi skal gjøre vår del av jobben. Det tredje vi gjør, er å fremme et forslag – som jeg må innrømme at jeg er overrasket over at ikke støttes av Kristelig Folkeparti og Venstre, som tidligere har vært veldig tydelige på dette, og i og for seg også Arbeiderpartiet, som ønsker å være et miljøparti – om at de blokkene som Miljødirektoratet og Polarinstituttet har sagt at bør tas ut av konsesjonsrunden, faktisk tas ut.

Presidenten: Presidenten tolker representanten dithen at han har tatt opp de forslagene som han selv har referert til? – Representanten nikker bekreftende og har dermed tatt opp forslagene fra SV.

Rasmus Hansson (MDG) [15:39:21]: Ja visst, det er en historisk dag! Og det er fordi forslaget fra Miljøpartiet De Grønne er det første forslaget om at Norge skal ta stilling til det aller viktigste ved norsk olje- og gassproduksjon i et klimaperspektiv, nemlig volumet. Og hvorfor foreslår vi det i forbindelse med 23. konsesjonsrunde? Jo, fordi det er i konsesjonsrundene at Stortinget beslutter det som styrer det langsiktige omfanget og det langsiktige volumet av norsk olje- og gassproduksjon og dermed volumet av klimagassutslipp som den produksjonen totalt sett kommer til å føre til, som altså utgjør 95 pst. av klimaeffekten av norsk olje- og gassproduksjon.

Og så gjør vi det for å få røyket ut begrunnelsene for kombinasjonen av klimapolitikk og olje- og gasspolitikk i Stortingets partier, og det har vært en interessant øvelse å gjøre det. For hva er det vi får høre? Jo, vi får for det første høre flertallet vise til at målet for petroleumspolitikken er å forene den med klimapolitikken, og flertallet viser videre til at det derfor stilles strenge miljøkrav til virksomheten. Allerede her er vi ved noe av kjernen ved problemet, for hva slags miljøkrav er det som stilles til den virksomheten? Jo, det er utmerkede miljøkrav om hvor man skal bore, og hvordan man skal bore, men det stilles overhodet ingen klimakrav til tildelingen av mengden av framtidig norsk olje- og gassvirksomhet. Det gjøres ingen vurderinger av hvor stort volum og hvor store utslipp totaliteten i f.eks. den olje- og gassvirksomheten som vi åpner for i 23. konsesjonsrunde, vil føre til.

Dette er en type hensyn som må tas, og det er direkte uriktig når flertallet påstår at den typen hensyn blir tatt i olje- og gassvirksomheten. Og det er ikke bare uansvarlig i forhold til klimaspørsmålet, men det er selvfølgelig også uansvarlig i forhold til økonomien i norsk olje- og gassvirksomhet. For hvis man ikke forstår klimarealitetene knyttet til den langsiktige virksomheten, og hvis man luller seg inn i regnestykker som gir Norge en ufattelig fordelaktig posisjon i forhold til hva man forventer at andre land skal gjøre med sine olje- og gassressurser, da risikerer man altså, som flere har vært innom, at den framtidige olje- og gassvirksomheten i Norge blir en stadig mer gigantisk feilinvestering av offentlige ressurser.

Miljøpartiet De Grønne fremmer dette forslaget som et ledd i å få i gang diskusjonen om det vi mener er det eneste ansvarlige, nemlig en styrt avvikling av norsk olje- og gassvirksomhet lenge før ressursene er uttømt. For vi må begynne å flytte dette samfunnets fokus, prioriteringer og menneskelige ressurser og teknologi fra å investere først og fremst i å holde liv i en næring som vi vet vi må ut av, til å skape det samfunnet og den næringen og den velferden som vi må leve av i framtiden.

Så hører vi flertallet argumentere med en del meget interessante forutsetninger, f.eks. forutsetningen om at norsk olje- og gassvirksomhet kan fortsette upåvirket, også innenfor et togradersscenario. Men dette er altså en forutsetning som har innebygd at andre land, at resten av verden, skal redusere sin bruk av fossile ressurser dramatisk. Er det virkelig seriøs politikk? Er det virkelig et seriøst grunnlag å bygge Norges største og viktigste næring på å tro at Norge skal kunne fortsette i mange tiår med den stikk motsatte politikken av det vi forventer at alle andre land skal drive? Ikke bare er det klimamessige uforsvarlig, men det er tiltagende mange som påpeker at det er et økonomisk dårlig regnestykke.

Dette er hovedbildet. Så er det en rekke enkeltelementer i forutsetningene om norsk olje- og gassvirksomhets klimavennlighet, og det er f.eks. forventningen om at norsk gass skal fase ut kull i Europa og i verden, som det er mildt sagt syltynt grunnlag for, og påstanden om at norsk olje- og gassvirksomhet i seg selv er så mye mer klimavennlig enn annen olje- og gassvirksomhet, mens det motsatte i tiltagende grad vil være tilfelle.

Jeg ønsker en videre debatt velkommen, og jeg takker i hvert fall for de svarene som vårt forslag foreløpig har ført til.

Statsråd Tord Lien [15:44:55]: Petroleumsvirksomheten er Norges viktigste næring. Gjennom mer enn 40 år har produksjonen av olje og gass på norsk sokkel bidratt til mer enn 10 000 mrd. kr til Norges bruttonasjonalprodukt, det er sysselsatt 250 000 mennesker direkte eller indirekte i de to store næringene, og det har gitt oss et oljefond på 5 000 mrd. kr.

Verdiene som næringen har skapt, har hatt og har stor betydning for samfunnsutviklingen i landet vårt. Virksomheten har de siste årene spilt en viktig rolle i å skjerme Norge fra nedgangskonjunkturene vi har sett i det øvrige Europa. Det er viktig også for framtiden til det norske samfunnet at vi legger til rette for at denne viktige næringen fortsatt skal være en stor og viktig bidragsyter. En forutsetning for dette er en forutsigbar og langsiktig forvaltning av våre petroleumsressurser. Da må vi også lete etter – og gjerne også finne – nye ressurser.

23. konsesjonsrunde legger til rette for dette og gir store muligheter og verdier for Norge, men ikke minst også for Nord-Norge. Konsesjonsrunden er også viktig for oljeselskapene og den tilhørende leverandørindustrien. Runden gir for første gang siden 1994 industrien tilgang på nye områder på norsk sokkel. 23. runde representerer med andre ord det som er kjernen i nordområdepolitikken til regjeringen, nemlig vekst og verdiskaping i nord. Vi ønsker fra regjeringens side å gi Nord-Norge nye muligheter, og jeg er glad for at flertallet på Stortinget slutter seg til den ambisjonen.

Det internasjonale energibyråets analyser viser at verdens behov for energi vil være økende – dette særlig som en konsekvens av at stadig flere mennesker løftes ut av fattigdom og øker sin levestandard. For å dekke dette økende behovet for energi slår de samme analysene fast at olje og gass vil spille en sentral rolle i overskuelig framtid. Det samme framgår av de siste rapportene fra FNs klimapanel. I samtlige av scenarioene til IEA utgjør olje og gass en betydelig andel av energiforsyningen i mange tiår framover, og det vil kreve stor innsats fra produsentlandene bare å opprettholde dagens produksjonsnivå, omlegging fra kull til gass, og å levere billige og raske kutt i globale CO₂-utslipp. Det internasjonale energibyrået har derfor ved en rekke anledninger gitt uttrykk for at verden trenger all gass – men også olje – som kan produseres fra norsk sokkel.

Det er viktig, og riktig, at på norsk sokkel er industrien underlagt både CO₂-avgift og plikt til å delta i EUs kvotemarked. Dette gir en høy pris på CO₂-utslipp og har ført til at norsk petroleumsindustri er blant de mest effektive i verden, og at industrien hver dag jobber for å holde utslippene nede.

Vi har holdt på med denne aktiviteten og denne industrien i mer enn 40 år, og vi har utviklet en omfattende og streng miljøregulering av næringen. Det er selvfølgelig bra. Det har resultert i trygg og ansvarlig petroleumsvirksomhet på norsk sokkel. Det er mange av partiene her i salen som har bidratt til det, og jeg mener vi skal være stolte av det vi har fått til.

Jeg ser at tiden går. Jeg mener det er bra for Nord-Norge, og for Norge, men også for verden, at flertallet i energi- og miljøkomiteen gir full støtte til at 23. runde skal gå som planlagt, med de rammene som Stortinget allerede har satt for denne runden i forrige periode. Dette er den eneste fornuftige konklusjonen på det forslaget som representanten Hansson har framsatt.

Så noterte jeg meg at Heikki Eidsvoll Holmås sa at det å stemme som flertallet gjør, er umulig å forene med at man har en seriøs klimapolitikk. Det må jo også bety at representanten Holmås mener at den rød-grønne regjeringen ikke hadde en seriøs klimapolitikk.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [15:50:14]: Havisen fra Polhavet kan bre seg utover Barentshavet og helt inn mot Finnmarkskysten, som den gjorde i 2003. Iskanten er et særlig rikt biologisk område og derfor også veldig verdifullt og sårbart. Derfor sier forvaltningsplanen klart at det ikke skal igangsettes oljevirksomhet ved iskanten.

Som jeg nevnte i mitt innlegg, bygger åpningen av Barentshavet sørøst på en definisjon av iskanten som er stikk i strid med definisjonen i forvaltningsplanen. Da håper jeg at statsråden i sitt svar ikke bare vil vise til Stortingets flertall, men også vil svare på om ikke føre var-prinsippet bør være førende i et så sårbart område, slik at det igangsettes en grundig, faglig prosess for å definere en grense for iskanten som også dekker mer ekstreme år.

Statsråd Tord Lien [15:51:10]: Jeg var i mitt innlegg inne på at vi i løpet av de mer enn 40 årene som denne næringen har drevet aktivitet på norsk sokkel, har utviklet et veldig strengt miljøregime for aktivitet på norsk sokkel. Det mener jeg har vært riktig og viktig.

Det er også helt åpenbart at leteaktivitet som vil skje i de blokkene som vil bli tildelt i 23. runde, vil være fullt ut forsvarlig – hvis ikke, vil den ikke bli tillatt iverksatt. Det sikrer det systemet vi har fått på plass over mange tiår.

Havis varierer fra år til år, men også gjennom året. Rammene som er satt av Stortinget, tar hensyn til dette. Det må petroleumsvirksomheten forholde seg til, og det mener vi sikrer at miljøet blir ivaretatt på en god måte.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [15:52:28]: Jeg vil gjerne følge opp representanten Rigmor Andersen Eides spørsmål: I høringsrunden for den 23. konsesjonsrunden har to tunge fagetater – Norsk Polarinstitutt og Miljødirektoratet – listet opp en lang rekke av blokkene som departementet, Tord Lien og regjeringen nå lyser ut, og sagt at man bør la være å utlyse disse. De bør trekkes fra konsesjonsrunden, fordi man bør ha en grundig, faglig gjennomgang av iskanten – den er delvis gjort av Polarinstituttet – og disse områdene bør skjermes.

Spørsmålet mitt til Tord Lien blir da veldig enkelt: Mener Tord Lien at disse tunge fagetatene tar feil, eller har han til hensikt å la være å lyse ut de blokkene som er omtalt av Miljødirektoratet og Polarinstituttet?

Statsråd Tord Lien [15:53:29]: Jeg har ikke til hensikt å diskutere hvem som har feil, og hvem som har rett. Jeg har lyst å gjøre representanten oppmerksom på at jeg er helt uenig i at det har kommet fram ny, signifikant informasjon i denne prosessen – tvert imot. Akkurat de samme innvendingene som har kommet i denne høringsrunden, ble også grundig adressert i denne fantastiske stortingsmeldingen, som jeg har med meg her, som ble lagt fram av den rød-grønne regjeringen, og som heter En næring for framtida – om petroleumsvirksomheten, hvor disse utfordringene er adressert, og som Stortinget hadde tilgang på. Stortinget adresserte disse i sin behandling, men konkluderte – likeens som meg – med at det med de begrensningene som finnes, vil være forsvarlig å åpne disse blokkene for petroleumsaktivitet. Da var SV i regjering.

Presidenten: Presidenten må be representanten Heikki Eidsvoll Holmås vente litt, for vi må se på antallet replikker før han eventuelt får en replikk til.

Ola Elvestuen (V) [15:54:49]: Gitt de støtteordningene vi har i Norge for oljeleting, hvor staten tar hovedutgiftene, ser statsråden noen dilemmaer når det gjelder den statlige støtten som vi gir til oljeleting, og de fallende marginene vi ser ved oljeproduksjonen – særlig i lys av Goliat, hvor man forventer at man nærmest må se en oljepris på 100 dollar per fat for at man skal kunne produsere, og i lys av utsettelsene ved Johan Castberg?

Er man ikke da redd for at det man egentlig gjør, er å støtte opp under en oljeleting for å finne felt som vi egentlig aldri vil kunne ta opp oljen fra, og få inntektene fra?

Statsråd Tord Lien [15:55:38]: La meg bare kort minne om at jeg ikke hører noen rop fra andre næringer i Norge om å få det samme skatteregimet som olje- og gassaktiviteten på norsk sokkel har. Norsk petroleumsaktivitet blir skattlagt i størrelsesordenen 78 pst., og jeg oppfatter som sagt ikke noen rop fra andre om å komme opp på det nivået.

Jeg er likevel glad for den rørende omtanken man har for lønnsomheten i olje- og gassaktiviteten. Det er statsråden også opptatt av. Jeg er opptatt av å styrke lønnsomheten på norsk sokkel.

Når representanten Elvestuen peker på Johan Castberg, har det vist seg ikke å gå så raskt som man hadde trodd i utgangspunktet, men jeg er helt sikker på at de store ressursene på Castberg kommer til å bli bygd ut på en lønnsom måte på et tidspunkt.

Rasmus Hansson (MDG) [15:56:48]: En av de beregningene som brukes som begrunnelse for at Norge kan videreføre sin olje- og gassvirksomhet i stor skala, er Rystad Energys rapport, hvor en meget interessant graf over utviklingen i gassproduksjon viser en kraftig vekst fram til 2045, men deretter viser den samme grafen et fall i global gassbruk til en tredjedel – altså den rene katastrofen sammenliknet med det som Miljøpartiet De Grønne foreslår.

Når man da samtidig ser på økonomien i Snøhvit, overskridelsene på Goliat og det faktum at det ligger et kjempefelt som heter Shtokman, som har ligget der i mange tiår, uten at man har kommet i gang med å utvikle det, er spørsmålet: Hvilke forutsetninger mener statsråden kommer til å være til stede, som vil gjøre norsk olje- og gassproduksjon i Barentshavet lønnsom i 2030, i 2040 og etter det?

Statsråd Tord Lien [15:57:52]: Det var veldig mange momenter på én gang.

Jeg har lyst – som jeg har prøvd å gjøre noen ganger de siste tre, fire, fem månedene – å redegjøre for den overordnede politikken på norsk sokkel. Et av de viktige prinsippene, som har ligget til grunn i snart 45 år, er at det ikke er staten som produserer gass på norsk sokkel, eller som tar investeringsbeslutninger, kommersielle beslutninger og tekniske beslutninger på norsk sokkel. Det gjør selskapene.

Jeg noterer meg at store, internasjonale energiselskaper – i tillegg til de norske – har vært interessert i feltene som nå blir utlyst i den 23. runden. Det mener jeg er en klar indikasjon på at folk som er mer egnet enn jeg til å gjøre kommersielle beslutninger, mener at det her er mulig å drive lønnsom energiproduksjon i mange tiår framover.

Marit Arnstad (Sp) [15:59:04]: Jeg synes representanten Elvestuen hadde et ganske kvalifisert spørsmål, som han ikke fikk et veldig godt svar på. Det handlet om hvorvidt statsråden ser noen dilemmaer med den typen skattlegging som en har på sokkelen i dag, og hva det kan bidra til når det gjelder lønnsomhetsvurderinger. For selv om det er 78 pst. skatt, vet vi jo alle at staten tar en stor andel av kostnadene knyttet til investeringene til oljeselskapene gjennom avskrivingsmulighetene.

Jeg vil gjerne utfordre statsråden én gang til på akkurat det med forholdet mellom skattleggingen en har i Norge og lønnsomhetsvurderingene på feltene. Har det i det hele tatt vært noen vurderinger knyttet til andre lands systemer, f.eks. Storbritannias system, som etter det jeg forstår, fortsatt er med «ring fence»?

Svein Roald Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Tord Lien [15:59:48]: Storbritannia har nettopp gitt sin sokkel noen skattelettelser. Jeg har opplevd det slik at det har vært bred politisk enighet om de overordnede rammene for skattleggingen av aktiviteten på norsk sokkel. Jeg tror nettopp den brede enigheten om og den langsiktige tilnærmingen til hvordan man utformer skattepolitikken for norsk sokkel, historisk sett har vært et av de forholdene som har gjort norsk sokkel attraktiv.

Når det gjelder de overskridelsene som representanten peker på, mener jeg at dette er det viktig å adressere, særlig overskridelser på utbyggingsprosjekter. Det var et arbeid som representanten Arnstads partikollega satte i gang rett før han gikk av, og som resulterte i en rapport fra Oljedirektoratet, som vi selvfølgelig har til hensikt å følge opp. Men i det inngår det nok ikke noe ønske om noen umiddelbare skatteskjerpelser for sokkelen.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [16:01:01]: Jeg kan ikke si noe annet enn at jeg er overrasket over at Tord Lien mener at høringsuttalelsene fra Polarinstituttet – etter det grundige, faglige arbeidet som ble gjort der, etter forespørsel fra Klima- og miljødepartementet, med en minister fra hans egen regjering – ikke brakte noe nytt til torgs. Jeg er også overrasket over at han mener at innspillene fra Miljødirektoratet ikke brakte noe nytt til torgs.

Det er mulig at det er det at vi har en regjering som hevder at den skal være kunnskapsbasert, men som i virkelighetens verden bare gir blaffen i kunnskap den ikke liker, som er den nye tonen fra regjeringen. Jeg har etter debatten likevel fire spørsmål som det er viktig for meg å få svar på:

Deler Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre mitt syn, at deler av verdens olje- og gassreserver må bli liggende? Det andre spørsmålet er: Er de samme partiene enig i at også Norge må la noen av sine olje- og gassreserver bli liggende?

Det tredje spørsmålet går til Tina Bru. Hun gjentok den generelle tesen når det gjelder norsk olje og gass, nemlig at det er veldig viktig å produsere mest mulig norsk gass fordi Det internasjonale klimapanelet har sagt at gass kan erstatte kull. Spørsmålet er egentlig om gass erstatter kull. Da energi- og miljøkomiteen var på tur til Tyskland, fikk vi høre at gasskraftverkene står, mens kullkraftverkene går. Hvis Høyre mener alvor med at vi bare skal produsere den gassen som kan erstatte kull – fordi det bare er den som bidrar til positive effekter for klimaet, som IPCC og Klimapanelet sier – er Høyre da villig til å stille krav om at all framtidig norsk gass som produseres, skal erstatte kull?

Det siste spørsmålet er knyttet til iskanten. Jeg synes det er bra at Kristelig Folkeparti tidligere har tatt opp spørsmålet om iskanten. Jeg oppfatter det slik at også Venstre har hatt et sterkt engasjement for iskanten. Spørsmålet mitt blir da: De partiene som ikke støtter forslaget vårt som handler om de omstridte områdene som Miljødirektoratet og Norsk Polarinstitutt mener vi ikke bør tildele i denne konsesjonsrunden, hvorfor støtter de ikke SVs forslag om at disse områdene bør holdes utenfor den videre prosessen?

Per Rune Henriksen (A) [16:03:57]: Den 23. konsesjonsrunden er en videreføring av en politikk som har bred oppslutning i Stortinget. Vi har diskutert behovet for energi og de globale klimaproblemene i den forbindelse.

Vi står foran befolkningsøkning, velstandsutvikling og fattigdomsbekjempelse – som krever bruk av energi. Det å bruke energi gir tilgang på varer og tjenester som løfter folk ut av fattigdom. Problemet er at dagens energiforbruk fører til global oppvarming. Problemet ligger i bruken av energi, hvilke typer energi og hvordan de brukes.

Vi mener at energieffektivisering, skifte fra fossil til fornybar energi, skifte fra kull til gass og tiltak og teknologier som karbonfangst og -lagring er veien å gå for å få bukt med klimaproblemet. Hvordan gjør vi det? Det handler om å få satt en pris på og få restriksjoner på CO₂-utslipp, få globale og lokale – nasjonale og regionale – tiltak og teknologiutvikling.

Poenget er her – som ellers – at den ledestjernen at det er forurenser som betaler, må gjelde. Internasjonale forhandlinger går tregt, men vi ser at gassbruk i USA fører til mindre utslipp – fordi man går fra kull til gass. Vi ser en positiv utvikling i Kina, med kvotemarked og andre nasjonale og regionale virkemidler for å få prissatt CO₂. Poenget mitt kan også være et svar på representanten Eidsvoll Holmås’ spørsmål: Hvor mye skal ligge i bakken? Jeg mener det er helt feil utgangspunkt. Det er en blindvei i klimapolitikken å begynne å snakke om hvilke ressurser som skal tas ut. Det som er poenget, er at vi må redusere avbrenningen av fossile brensler. Da må vi sørge for at fornybar energi blir konkurransedyktig, at vi får energieffektivisering. Det som til syvende og sist vil bli tatt ut, er den energien som det er mest kostnadseffektivt å ta ut, og som påvirker klimaet og miljøet minst.

Derfor er det et poeng i denne debatten at det er den politikken vi fører i Norge nå – bl.a. kraft fra land til felt og forbud mot fakling på plattformer – som reduserer klimagassutslippene ved produksjonen, i tillegg til en rekke andre påbud, lover, regler og reguleringer for å sikre best mulig helse, miljø og sikkerhet ved oljeutvinningen. Det må være veien å gå.

Ola Elvestuen (V) [16:07:17]: Jeg er helt enig med representanten Per Rune Henriksen i at vi må sette alle krefter inn på å redusere våre egne utslipp. Men vi kan ikke vente på en internasjonal pris på karbon – jeg tror heller ikke vi kan forvente at den kommer. Fordi klimaendringene er så alvorlige, må vi forvente at også alle andre land begynner å redusere sine utslipp. Målet om to grader er så viktig at vi må forvente at dette er et ansvar som tas bredt.

Jeg la merke til at representanten Rasmus Hansson var fornøyd med å reise en debatt på miljødagen. I Venstre er det langt viktigere at en får resultater, at vi tar inn over oss de endringene som også skjer internasjonalt. Det har vi gjort på flere områder.

En viktig diskusjon her i dag er hvilke sårbare områder vi må unngå petroleumsaktivitet i. Det er klart at innenfor iskanten kan det ikke være petroleumsaktivitet. Vi har en samarbeidsavtale med regjeringen hvor dette står helt klart. Det er også helt klart at dette må defineres tydelig før tildelinger i den 23. konsesjonsrunden skal vedtas. Men den viktigste diskusjonen er denne: Hva innebærer det for Norge hvis også resten av verden tar ansvar og reduserer sine klimagassutslipp? Dette handler ikke om at vi skal velge å la to tredjedeler være igjen i bakken – det vil jo skje hvis verden tar ansvar og reduserer sine utslipp. Vi må bestemme følgende: Hvordan skal vi innrette vår petroleumspolitikk etter en slik virkelighet? Dette er en viktig næring. Det er nødvendig for oss å tenke langsiktig, på vegne av norsk økonomi.

Det er helt riktig når Tord Lien sier at det har vært bred enighet om petroleumspolitikken i Norge gjennom mange år. Men spørsmålet er om ting har endret seg. Det var logisk på 1990-tallet, da vi visste at statens investeringer i letevirksomhet fikk vi godt betalt for gjennom et skatteregime og -inntekter i etterkant. Dersom det er riktig at verden reduserer sitt forbruk, kan vi ikke lenger forvente at det vi nå finner, vil vi om 20–30–40 år kunne hente opp med lønnsomhet.

Vi bør endre regimet og skatteinnretningen for olje- og letevirksomhet. Dette er det viktige spørsmålet vi trenger å svare på i årene framover, ikke bare på grunn av miljø, men også av hensyn til norsk økonomi. Hvis vi ikke gjør det, kommer vi til å feilinvestere stort i årene framover.

Tina Bru (H) [16:10:30]: Norge står for 3 pst. av den totale produksjonen av olje og gass på verdensbasis. Behovet for fossil vil være der om vi kutter vår produksjon eller ei. Jeg har respekt for representantene Eidsvoll Holmås’ og Hanssons syn, men som de mener at jeg tar feil, mener jeg akkurat det samme om dem. SSB, f.eks., har rapporter som viser at å slutte å lete etter eller produsere olje og gass i Norge vil ha en minimal effekt på verdens klimautslipp. I verste fall kan det føre til større utslipp fordi gassen og oljen vi ikke leverer, blir erstattet av kull eller olje og gass med et større karbonavtrykk.

Representanten Eidsvoll Holmås spør også hvem som skal få lov til å produsere fossil energi i fremtiden, og mener vel indirekte at det ikke skal være oss. Det er legitimt om SV mener at det er mindre ressurssterke land og ikke Norge som skal få lov til det, men da må SV samtidig si at de mener det er greit at denne fossile energien sannsynligvis kommer til å være mer forurensende enn den vi produserer. Norges bidrag, med 3 pst. på verdensbasis, vil nok trolig dekkes av andre land med sterk økonomi. Jeg tror det å se på norsk avvikling av olje- og gassindustri som en slags bistandspolitikk i beste fall er veldig ambisiøst, og i verste fall dårlig klimapolitikk.

Når man kritiserer oss for ikke å ha to tanker i hodet samtidig, vil jeg rette den kritikken rett tilbake. De representantene som støtter dette forslaget, virker ikke å ta inn over seg at verden har et økende energibehov. De velger selv ikke å svare på denne utfordringen, de tar ikke stilling til det både IEA og FN sier om fossile kilder i energimiksen. Hva er deres svar på dette? Det lurer jeg på. To tanker i hodet samtidig er akkurat det vi som ikke støtter dette forslaget, har. Vi må balansere klimahensyn og næringsliv, og vi må balansere klimahensyn og verdens energibehov. Det forsøker vi å gjøre, det gjør ikke SV og Miljøpartiet De Grønne.

Så til utfordringen jeg fikk fra representanten Eidsvoll Holmås om gass. Jeg minnes da komiteen var i Tyskland at der var representanten Eidsvoll Holmås opptatt av å snakke varmt om gass som en brobygger til fornybarsamfunnet, og som en del av løsningen på Europas energiutfordringer. Representanten Eidsvoll Holmås har rett i at det er vanskelig å få gass til å konkurrere med kull i dag, men jeg har tro på en internasjonal klimapolitikk, og at den skal komme på plass. Jeg tror den kan bidra til å styrke konkurranseevnen til gass. Det må også Norge være en pådriver for. Nå har f.eks. USA tatt grep på dette, og de mest skitne kullkraftverkene vil nå i fremtiden få problemer med å holde det gående. To tanker i hodet samtidig er akkurat det vi har, og det mener jeg representantene fra SV og Miljøpartiet De Grønne ikke har.

Rasmus Hansson (MDG) [16:13:31]: Nå skal jeg la være å holde opptelling over hvor mange tanker jeg har i hodet, men det er ikke få. En av dem er svaret på representanten Brus retoriske spørsmål om hva vi skal gjøre med verdens energiforsyning. Vel, svaret er nokså vel kjent: Vi skal i dramatisk fart endre den fra å være basert på fossil til å være basert på fornybar energi. Vi vet også svært godt at vi har veldig dårlig tid til å gjøre det, og vi vet svært godt at foreløpig er vi på helt feil kurs, noe som fører til at verdens klimagassutslipp går kraftig opp. Norge bidrar til det, både gjennom sin eksport av petroleumsressurser og gjennom å føre en nasjonal politikk som ikke senker våre klimagassutslipp. Det er hovedsvaret.

Vi har et stortingsflertall som avviser å ta konkret stilling til hvor store deler av våre gjenværende olje- og gassressurser som skal tilføres atmosfæren i form av klimagasser. Selv Ola Elvestuen fra Venstre sier vi ikke skal velge å la oljen ligge. Vel, det er akkurat det FNs klimapanel og verdens vitenskap ber oss om å gjøre. Da FNs klimasjef var på Svalbard og ble spurt av media hva Norge kunne gjøre for å bidra til den internasjonale klimakampen for et par uker siden, fikk hun sørgelig lite presse på det, men hun svarte to ting: Reduser olje- og gassvirksomheten og kutt ut kulldriften på Svalbard.

Nå er vi i en situasjon hvor flertallet, mens de ikke vil påvirke volumet i den norske olje- og gassvirksomheten, viser til gassens klimagevinst, som det ikke er noe grunnlag for å vise til i praksis. De viser til et kvotemarked som vi vet at ikke fungerer, og som ikke kommer til å fungere på svært lang tid. De viser til at det skal komme en internasjonal karbonpris, som det ikke er særlig mye som tyder på at vi kommer til å få på lenge, og de viser til en kommende internasjonal klimaavtale, som skal gi oss de reguleringene som Norge selv ikke vil bidra med, og det er en avtale som sannsynligvis ikke kommer særlig tidlig. Men det som er felles for disse internasjonale tiltakene, er at hvis de kommer, så kommer de til å ramme norsk olje- og gassvirksomhets framtid hardt. Imens setter USA konkrete utslippsmål på sektornivå for sine kullkraftverk, og Kina gjennomfører dramatiske kutt i sin kullbruk, kutt i kjempeskala. Det er det bildet Norge må begynne å forholde seg til, og det er det bildet Stortinget må forholde seg til når vi skal planlegge videre norsk olje- og gassvirksomhet.

Terje Aasland (A) [16:16:52]: Dette er egentlig en litt imponerende debatt på en måte. Det er helt legitimt at en er imot å gå videre med norsk olje- og gassvirksomhet og si nei til 23. konsesjonsrunde, og det går greit an å begrunne det sånn som SV og Miljøpartiet De Grønne velger å gjøre det. Men det å beskylde noen for å mangle evnen til å ha to tanker i hodet i denne sammenhengen, synes jeg er en litt grov påstand, spesielt så lenge en gjennom to innlegg faktisk beviser at en selv, altså representanten Eidsvoll Holmås, kun har én tanke i hodet. Det er litt merkelig.

Det er faktisk sånn at hoveddilemmaet vi står overfor, ikke bare handler om 23. konsesjonsrunde, det handler om et totalt globalt bilde som er ganske krevende, og som representanten Bru egentlig på en ganske god måte definerte. Av hensyn til verdens fattige må også representantene fra SV og Miljøpartiet De Grønne ta inn over seg behovet for å dekke en etterspørsel etter mer energi.

Det sies at det skal satses massivt på fornybar. Ja, jeg er helt enig, det skal satses massivt på fornybart, men vi har altså ikke svaret som gjør at en klarer å veksle inn all den energien den økte etterspørselen tilsier, med fornybar energi i dag. Det er derfor noen av de fremste kunnskapsmiljøene når det gjelder energi, faktisk peker på at det må være en energimiks, som er krevende i en klimasammenheng. Dere har ikke svar, og dere har kun én tanke i hodet, det er det som er problematisk, og det er det som kanskje gjør dere – dessverre – til småpartier.

Statsråd Tord Lien [16:18:46]: I denne typen debatter mener i hvert fall jeg det er nødvendig å klare å tenke på at man skal løse store energiutfordringer, man skal løse krevende klimautfordringer, og man må hensynta den enorme verdiskapingen denne næringen har gitt oss.

Representanten Eidsvoll Holmås utfordret oss på kull versus gass. Det er riktig, som Eidsvoll Holmås peker på, at i dag dumpes det billig kull til Europa samtidig som man har fravær av en fungerende kvotepris i EU. Men som representanten Eidsvoll Holmås selv peker på, kommer den gassen som kommer opp som et resultat av 23. runde, til å komme opp i 2025. Vi vet at gassinfrastrukturen på norsk sokkel ender opp i EU. Legger man til grunn at ikke Europa har klart å komme lenger i sitt klimaarbeid i 2025 enn at man ikke da har på plass en fungerende kvotepris for utslipp av klimagass i Europa, mener jeg det er ufattelig passivt. Det vil man selvfølgelig ha. Det vil bidra til å fase ut kull og erstatte det med fornybart, men også med norsk gass.

Så har jeg lyst til å peke på det som jeg selv i min visdom har skrevet i brevet til Stortinget, at dersom verdens forbruk av kull reduseres fra i dag å utgjøre halvparten av verdens energiforsyning til en fjerdedel, vil det være plass til nesten like mye olje av energimiksen som det er i dag innenfor rammen av togradersmålet. Da kan man si: Da bør man redusere oljeproduksjonen med 12 pst. til 88 pst. av dagens nivå. Da kan jeg si: Det kommer til å bli svært krevende å opprettholde oljeproduksjonen på 88 pst. av dagens nivå.

Oljeproduksjonen i mange av de store petroleumsregionene i verden går ned. Vi vet at det er to typer ressurser som det er mye igjen av: Det ene er gass og olje på sokkelen i Afrika, i Sør-Amerika og i Europa. Den andre ressursen det er mye av, som vi skal få gleden av å diskutere etterpå, er oljesand.

I det perspektivet må vi også ha med oss denne debatten. Det er plass også innenfor togradersmålet til mye olje også i et svært langt perspektiv. Jeg håper den blir norsk. Jeg håper også at den i stor grad i fremtiden vil bli nordnorsk. Det har landsdelen fortjent.

Presidenten: Representanten Heikki Eidsvoll Holmås har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [16:22:01]: Jeg takker for de svarene jeg har fått fra forskjellige representanter. Jeg vil bare være kort til Tord Lien siden jeg bare har 1 minutt.

Han sier at mye av dette kommer fra 2025 og utover. Da regner vi med at det er helt annerledes. Men til statsråden: Det er altså slik at i de innspillene til EUs framtidig kvotesystem om å sette et kvotetak på 40 pst. – altså 40 pst. reduksjon i det som ligger der, som denne regjeringen som Tord Lien er en representant for, og som statsråd Lien har vært med på å støtte, fører altså ikke til en kvotepris som er høy nok til å erstatte. Dette må jo statsråden vite! Dette vet jo Statoil, dette vet jo oljeselskapene og dette vet jo analytikerne. Da blir det underlig hvis Tord Lien sitter her og prøver å innbille oss at en endring i kvoteprisen vil føre til at gass erstatter kull – for det vil han ikke. Dessverre. – Det var det jeg fikk sagt.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [16:23:14]: Jeg vil si litt til representanten Heikki Eidsvoll Holmås’ utfordring om hvorfor Kristelig Folkeparti ikke støtter forslag nr. 2, fra SV. Som Eidsvoll Holmås vet, har Kristelig Folkeparti en samarbeidsavtale med regjeringspartiene om at i iskanten, som er en av de viktige, sårbare områdene, skal det ikke utvinnes olje. I avtalen står det også at føre-var-prinsippet skal legges til grunn for alle vurderinger. Derfor går jeg ut fra at statsråden lytter til de rapportene som SV nevner i sitt forslag, og legger disse til grunn når blokkene skal tildeles.

Presidenten: Representanten Ola Elvestuen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Ola Elvestuen (V) [16:24:09]: Det var representanten Rasmus Hansson som var sjokkert over at jeg sa vi ikke skulle velge hvilke felt som skulle bli liggende. Det er for så vidt riktig.

Jeg er helt enig med Rasmus Hansson i at vi må redusere de globale utslippene så raskt som mulig, men det er også sånn at vi kommer til å ha olje- og gassvirksomhet i mange år framover, selv om det vil bli mindre og mindre viktig. Da er det ikke noe galt i, hvis det er det mest miljøvennlige og lønnsomme, at den også ligger i Norge.

Så skal Venstre ikke bare markere standpunkt, men drive en politikk for å få til en politisk endring, som vi har fått til med Lofoten, Vesterålen og Senja, og vi skal ha en diskusjon om iskanten. Så er det avgjørende spørsmålet, som Norge må ta inn over seg, særlig fordi petroleumssektoren er så viktig, og den må gjennomgå så store endringer i årene framover, at nå må vi se på skattesystemet og innretningen inn mot petroleumssektoren for å sørge for at vi unngår store feilinvesteringer. Den diskusjonen vi vil ta i de debattene vi skal ha også med flertallet på Stortinget.

Tina Bru (H) [16:25:27]: Jeg skal være kort.

Jeg vil bare si at jeg er så glad for at de største partiene i norsk politikk står fjellstøtt sammen når det gjelder å møte fremtidens utfordringer både innenfor klima og innenfor fortsatt økonomisk vekst og verdiskaping i Norge.

Jeg må si at jeg synes hele debatten om klima i Norge er på feil spor når vi stadig diskuterer ut fra et nei eller ja til olje- og gassproduksjon i Norge. Det er en avsporing. Det er så lite konstruktivt, og det ødelegger muligheten for å ha en skikkelig debatt om hvordan Norge skal bidra til å redusere de totale globale utslippene. Det er faktisk det klimapolitikken handler om. Det handler ikke om et ja eller nei til norsk olje- og gassproduksjon.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 7.