Presidenten: Etter ønske fra kommunal- og forvaltningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre vil presidenten foreslå at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Geir S. Toskedal (KrF) [16:32:32]: (ordfører for saken): Komiteen har behandlet representantforslag fra stortingsrepresentantene Bård Vegar Solhjell og Karin Andersen om å ta imot flere syriske flyktninger.

Den humanitære krisen i Syria er en av vår tids største humanitære kriser, og en samlet komité er bekymret for situasjonen, og at den ikke ser ut til å bedre seg. Ved utgangen av 2014 vil det være rundt 4,1 millioner mennesker på flukt fra Syria, og de fleste av disse vil befinne seg i nabolandene.

Regionen rundt Syria er hardt rammet av konflikten i landet og bærer den største byrden av flyktninger. Per 14. mai var det 6,5 millioner internt fordrevne i Syria og 2,5 millioner flyktninger i nabolandene. Det er de fattige nabolandene Libanon og Jordan som har tatt imot flest og til sammen over halvparten av alle syriske flyktninger. Det trengs økt innsats fra verdenssamfunnet i denne regionen, og komiteen merker seg at Norge har bidratt med 1,31 mrd. kr til hjelp for flyktninger i Syria og regionen rundt.

En samlet komité viser til at FNs høykommissær for flyktninger har bedt vestlige land om både å ta imot flere flyktninger og gi hjelp i regionen rundt. Krisen vokser, og høykommissæren ber det internasjonale samfunnet om å øke sin innsats. Til nå i 2014 har FN bare fått inn 25 pst. av midlene de trenger for å gi hjelp til flyktninger i regionen.

Komiteen er samlet rundt at vi mener at Norge bør ta sin del av ansvaret som det internasjonale samfunnet har for å hjelpe syriske flyktninger, og at dette bør være en kombinasjon av hjelp til flyktninger i regionen og å ta imot flere her hjemme.

Kristelig Folkeparti vil berømme Sosialistisk Venstreparti for å løfte opp situasjonen i Syria og sette Norges bidrag på dagsordenen. For oss i Kristelig Folkeparti er det viktig å respondere på denne katastrofen, og at Norge tar sin del av ansvaret for mennesker som er på flukt. Samtidig må vi sikre at vi tenker helhetlig og bidrar der hvor hjelpen når flest og er mest effektiv, og at vi kan ta avgjørelser på et godt grunnlag.

Vi støtter intensjonen i forslaget om at vi må ta imot flere flyktninger, men støtter ikke selve forslaget fra SV. Vi vil heller be regjeringen om å komme tilbake til Stortinget med en redegjørelse om hvordan vi hjelper best, og da forventer vi at denne inneholder konkrete forslag til hvordan, hvor mye og hvor mange, slik at Stortinget kan ta en velbegrunnet avgjørelse om hvordan Norge skal bidra.

Vi er derfor glad for at det har dannet seg et flertall rundt forslaget om at regjeringen skal komme tilbake til Stortinget, slik at vi sikrer at denne krisen ikke blir glemt, og at norsk innsats blir gjort på en effektiv måte.

Jeg viser til forslaget til vedtak i innstillingen fra komiteen, som et flertall står bak:

«Stortinget ber regjeringen forelegge for Stortinget en redegjørelse for hvordan Norge kan bistå naboland som Libanon og Jordan med å håndtere flyktningstrømmen fra Syria, samt en vurdering av hvor mange flere syriske flyktninger Norge kan ta imot i 2014–2015.»

Olemic Thommessen hadde her overtatt presidentplassen.

Helga Pedersen (A) [16:36:27]: Først vil jeg gi honnør til forslagsstillerne, som bidrar til å sette flyktningsituasjonen i og rundt Syria på dagsordenen. Arbeiderpartiet deler deres bekymring og uro over den humanitære katastrofen som utspiller seg i skyggen av krigen i Syria. Følgene av krigen betyr en enorm belastning på millioner av mennesker. Situasjonen utvikler seg, og lidelsene er så altfor store allerede. Dette fordrer at verden reagerer og hjelper til.

Norge er blant de landene som yter mye i forhold til sitt folketall. Det er bra, men jeg mener vi må være beredt på å hjelpe mer. Mesteparten av hjelpen må gis der flertallet av flyktningene er, men vi i Arbeiderpartiet mener at Norge har et moralsk ansvar også for å ta imot vår andel av mennesker som flykter fra krig og forfølgelse.

I Dokument nr. 15:704 stilte Arbeiderpartiet et skriftlig spørsmål til regjeringen. Det lød:

«Vil statsråden ta initiativ til en felles og koordinert europeisk innsats for å avhjelpe den kritiske flyktningsituasjonen på grunn av krisen i Syria?»

I svaret fra utenriksministeren framgår det at regjeringen ikke vil ta et sånt initiativ.

Den humanitære katastrofen i Syria er den verste i moderne tid. Over 120 000 mennesker er drept, mange millioner er på flukt og rammet av krigen. Norge både kan og bør gjøre en forskjell. Heldigvis er det betryggende at UNHCR gjør en stor innsats der nede, og Norge har gjennom mange år samarbeidet godt med FNs høykommissær og fått tydelig anerkjennelse for det.

Mennesker som lever i flyktningleirer over lengre tid, må gi avkall på viktige humanitære rettigheter. Det er ting som tyder på at konflikten i Syria kan bli langvarig og gjøre den humanitære katastrofen enda større. Det er av flere grunner viktig at Norge bidrar til økt innsats for dem som ufrivillig må bo i leirer.

Så er Arbeiderpartiet uenig med regjeringen, som har varslet at man vil endre kriteriene for utvelgelse av hva slags flyktninger som kan få beskyttelse i Norge som kvoteflyktning. I krig og katastrofer bør hensynet være å redde liv og hjelpe mennesker ut av nød raskest mulig.

I regjeringsplattformen er det varslet en ny modell, hvor hensynet til integreringspotensialet i Norge skal veie tyngre for hvorvidt en flyktning skal hjelpes ut av et krigsområde eller ikke. Dette bryter med humanitær tenkning og setter hjelpernes behov foran dem som lider. Ved store katastrofer og i krig er tiden det tar å hjelpe, av særlig stor betydning. Den praksisen som er varslet, er usolidarisk og byråkratiserende og forsinker effekten av vår egen innsats.

Arbeiderpartiet er også enig i at mesteparten av innsatsen må settes inn der flesteparten av flyktningene er, men Norge må også være rede til å ta imot flere kvoteflyktninger her. Fordelingen av norsk innsats ute og hjemme må skje i tett dialog med FNs høykommissær for flyktninger. Det er beklagelig at regjeringen valgte å kutte forslaget om 1 000 flere kvoteflyktninger fra Stoltenberg II-regjeringen til 500 flere i år.

Arbeiderpartiet vil understreke at Norge til enhver tid har vært kjent for å bidra ved store katastrofer. Norge bør også denne gangen kjenne sin besøkelsestid og hele tiden vurdere hvordan vi kan utgjøre en forskjell for de menneskene som lider. Jeg er glad for at et flertall i innstillingen samler seg om et forslag som hvor man ber regjeringen forelegge en redegjørelse for hvordan Norge kan bistå nabolandene med å håndtere flyktningstrømmen, og samtidig gjøre en vurdering av hvor mange flere syriske flyktninger Norge kan ta imot i år og til neste år.

Ingjerd Schou (H) [16:40:50]: Jeg har lyst til å si tusen takk til saksordføreren som på en god måte har redegjort for saken, og også til forslagsstillerne, som har satt situasjonen i Syria og flyktningkrisen i Syria på dagsordenen. Jeg er også godt fornøyd med at forslagsstillerne i denne saken faktisk samler seg om noe regjeringen allerede gjør.

FNs høykommissær for flyktninger har kalt krisen i Syria for den største flyktningkrisen i verden siden annen verdenskrig. 6,5 millioner mennesker er internt fordrevne, nesten 2,8 millioner har flyktet fra landet. De humanitære behovene er enorme, og FN har også lansert den største humanitære appellen gjennom historien for å dekke nettopp disse behovene.

Norges bidrag er betydelig. Vi har bidratt med over 1,3 mrd. kr i humanitær støtte siden konflikten startet i 2011. Bare i første halvår i år har regjeringen gitt rundt 750 mill. kr til Syria-tiltak. Over 450 mill. kr er humanitære bidrag gjennom FN og norske og utenlandske frivillige organisasjoner, som hjelper fordrevne i Syria og flyktninger i regionen med husly, mat, medisiner og skolegang. Norge er med dette den sjette største humanitære giveren.

Jeg er veldig glad for at vi i denne salen er tverrpolitisk enige om at Norge skal bidra til å avhjelpe den humanitære krisen. Målt i folketall tar vi også imot flest flyktninger i Europa. Sverige mottar flere enn det Norge gjør, men målt i folketall er det vi som tar imot flest.

Det sitter allerede i dag over 5 000 flyktninger med oppholdsvedtak på flyktningmottakene rundt omkring i Norge etter at den forrige regjeringen la igjen det som en arv, og det jeg gleder meg over, er at bosettingen for dem som skal ha opphold, går i hurtigere takt enn det den gjorde på samme tid i fjor, og at de som ikke skal inn i vårt land og ikke skal ha opphold, får reise raskere ut.

Jeg er veldig glad for at regjeringen faktisk tar tak også på dette området, for én ting er å hjelpe der flyktningene er, i landene rundt Syria og i Syria, én annen ting er å ta imot flere her hjemme. Per nå er det slik at vi for 2014 har tatt imot 1 000 til – 500 plasser for flyktninger fra Syria i tillegg til at det er satt av 500 plasser på den ordinære kvoten til flyktninger fra Syria, totalt 1 000 plasser til denne gruppen. Jeg minner om at det betyr at Norge i 2014 ligger over både Sverige, Tyskland og Danmark målt i forhold til folketallet når det gjelder mottak av overføringsflyktninger fra Syria.

Det viktige er at vi også klarer å hjelpe flyktningene i nærområdene, der de er. Der bidrar Norge godt med midler. Jeg er også godt fornøyd med at regjeringen hele tiden følger situasjonen, både med penger og midler til hjelpetiltak i områdene rundt, og at vi gjør vår plikt og tar vårt ansvar ved å legge til rette for at vi også tar imot 1 000 syriske flyktninger som ber om opphold i vårt land.

Mazyar Keshvari (FrP) [16:44:46]: Det er ingen tvil om at det er en helt forferdelig situasjon i Syria, og at den humanitære katastrofen der har store konsekvenser for sivilbefolkningen i landet. Så jeg gir full tilslutning til representanten fra Høyre når det kommer til fakta; jeg er av samme oppfatning.

Når vi står overfor denne typen store katastrofer som verden knapt nok har sett maken til, tror jeg det er veldig viktig at vi disponerer våre ressurser i form av økonomiske midler og også mannskap og andre ting på en slik måte at vi kan hjelpe flest mulig mennesker. Når vi vet at Norge allerede tar imot flest flyktninger i Europa, mener jeg det er riktig å bruke våre penger på en slik måte at vi kan hjelpe flest mulig i nærområdene.

Det er slik at Norge – og det har også vært nevnt her tidligere – tar imot 1 000 flyktninger. Det er kun Sverige som tar imot flere, med 1 200, og Sverige har ca. dobbelt så mange innbyggere som det vi har i Norge. Så vi har gjort begge deler: Vi har bidratt med midler for å hjelpe menneskene i Syria, og vi tar imot vår andel og vel så det når vi er i Europa-toppen.

Det jeg synes er litt bekymringsfullt, er at representantene fra SV – og forslagsstillerne – ensidig sier at hvis man ikke ønsker å ta imot flere flyktninger fra Syria, er man nærmest ikke opptatt av den humanitære katastrofen som har rammet sivilbefolkningen i Syria. Det synes jeg er veldig underlig, for hvis vi kan hjelpe flere ganger så mange mennesker i nærområdene i Syria kontra det vi kan gjøre her i Norge, vil jo det beste for sivilbefolkningen som er rammet av denne store katastrofen, være at vi hjelper dem i nærområdene.

Så er det ikke helt riktig, slik representanten fra Arbeiderpartiet sa, at denne regjeringen har kuttet i antallet flyktninger man skal ta imot fra Syria. Det var aldri slik under den forrige regjeringen at man tok imot 2 000 flyktninger fra Syria. Det var et forslag de kom med først når de måtte forlate regjeringskontorene. Så vi har aldri tatt imot flere syriske flyktninger enn det vi gjør under denne regjeringen. Det er et faktum. Man kan ikke late som om forslag som aldri har vært vedtatt av landets nasjonalforsamling, var en realitet når det aldri var en realitet. Jeg synes det er trist at man forsøker å lage et spill ut av den biten.

Realiteten er at denne regjeringen har økt antallet flyktninger man tar imot fra Syria. Vi i Fremskrittspartiet mener at vi er nødt til å fortsette å hjelpe, men da der vi kan få mest igjen for de få ressursene vi har til rådighet.

Så vil jeg også oppfordre representantene fra Sosialistisk Venstreparti, dvs. forslagsstillerne, til å komme litt inn på hvorfor de ikke har kommet med denne type forslag tidligere. For denne konflikten er ikke ny. Den eskalerte og var på sitt verste fra 2011, men mye av det startet allerede i 2006. Det var ingen forslag om å ta imot flere syriske flyktninger i hele denne perioden. Det var først da man forlot regjeringskontorene, da man var på vei ut av regjeringskontorene, at man fant ut at man ønsket å ta imot noen flere syriske flyktninger. Og det henger ikke helt sammen med den retorikken man bruker utad og i debatten for øvrig.

Heidi Greni (Sp) [16:48:50]: Borgerkrigen i Syria har ført til en humanitær katastrofe som har konsekvenser for hele regionen. Vi har fått opplyst at det er 6,5 millioner mennesker som har måttet rømme fra sine hjem og bosteder, men som fortsatt oppholder seg i Syria. I Syrias naboland oppholder det seg om lag 2,5 millioner flyktninger. Jordan, Libanon og Tyrkia har tatt imot utrolig mange som nå lever i leirer under svært vanskelige forhold.

Norge må bistå, og det gjør vi allerede gjennom vesentlig økonomisk støtte for å gjøre flyktningenes situasjon noe lettere. Stortinget har vedtatt å ta imot 1 000 syriske kvoteflyktninger.

Forslagsstillerne inviterer Stortinget til å øke mottaket av kvoteflyktninger til 5 000. Senterpartiet støtter ikke dette forslaget slik det ligger nå, men vi vil både gjennom behandlingen av revidert nasjonalbudsjett, som snart legges fram, og i budsjettarbeidet til høsten være opptatt av å styrke den norske innsatsen for syriske flyktninger – det være seg internt fordrevne i Syria eller syrere som har flyktet over grensen og befinner seg i leirene i nabolandene.

Hovedinnsatsen fra Norges side må settes inn der flyktningene befinner seg. Målet må være at de får rask hjelp nå, og at det blir mulig for dem å reise tilbake til hjem og daglig virke i Syria. Jeg vet at borgerkrigen i Syria ikke ser ut til å få en avslutning i nær framtid. Likevel er det hjelp i Syria og i nabolandene som blir hovedsaken også framover.

I tillegg bør Norge være rede til å øke mottaket av kvoteflyktninger. I budsjettet for 2014 foreslo Senterpartiet sammen med Arbeiderpartiet og SV å øke kvoten, men ble nedstemt her i Stortinget. Selv om dette ikke er hovedsporet i vår innsats for syriske flyktninger, er det en del av innsatsen som vi må gi større fokus framover. I første omgang kommer det konkrete forslag fra Senterpartiet i revidert nasjonalbudsjett. Regjeringen og Stortinget må i tiden framover følge situasjonen nøye, og det må være en fortløpende vurdering av nivået på den norske innsatsen. Det må skje i tett dialog med FN med henblikk på hvordan vår innsats kan bli best mulig til hjelp for dem som er rammet av borgerkrigen.

André N. Skjelstad (V) [16:51:43]: Først vil jeg starte med å gi ros til forslagsstillerne. Jeg synes det er et bra forslag som setter fokus på noe som faktisk er utrolig alvorlig. Fra den arabiske våren, da vi hadde stor tiltro til at dette kanskje gikk rette veien i området, har dette utviklet seg til noe helt annet – og fra når vi ser TV-bilder fra Damaskus, som før var en av de virkelig store perlene, til at vi nå har en borgerkrig som har utviklet seg til en humanitær katastrofe. Dette er en bekymring som jeg deler med forslagsstillerne, og en er nødt til å se på dette i mye større grad enn tilfellet er per i dag.

I forbindelse med en humanitær katastrofe er det ikke en konkurranse om hvor mye verdens rikeste land gir, men hvilke muligheter en har til å gi og yte til en sådan katastrofe. At en skal hjelpe flyktningene der de er, mener jo vi også. Det er behov for å gjøre det, men vi må også se på det moralske ansvaret en har i sånne områder når dette skjer.

En vet at det er store utfordringer knyttet til nettopp flyktningstrømmene fra konfliktområdene og nabolandene Libanon og Jordan, som har tatt imot nesten halvparten av flyktningene. De trenger hjelp til å håndtere den situasjonen. Venstre mener at Norge har et ansvar for å hjelpe dem her hjemme, og vi er også villige til å ta imot flere flyktninger.

Dette er selvfølgelig et budsjettspørsmål, og Venstre har over tid i sitt alternative budsjett vist at vi er villige til å ta imot flere flyktninger. Derfor er jeg glad for at det er et flertall i komiteen som gjør at det er en mulighet til å se på dette videre, og at også regjeringen gjør en vurdering av hvordan vi eventuelt kan ta imot flere flyktninger og behjelpe situasjonen. Som mange har vært inne på, kan vi alltids prate om og se på hvor mye vi vil gi, men vi er nødt til å håndtere den humanitære katastrofen som nå er i Syria. Og det er vi nødt til å gjøre nå.

Karin Andersen (SV) [16:54:16]: Jeg var akkurat inne på UNHCRs hjemmeside, og der står det at det nå er over 2,8 millioner mennesker som har flyktet ut av Syria, og at det blir 9 500 nye for hver eneste dag. Det skjer nå, det øker nå, og katastrofen øker for hver time som går.

Lille Libanon, som er like stort som mitt hjemfylke Hedmark og har 4 millioner mennesker, har tatt imot over 1 million flyktninger. Jordan, Tyrkia og Irak, som ikke akkurat er rike land, har tatt imot resten – stort sett. Jeg synes at dette stortinget bør bøye seg i respekt for folk og land som Libanon, Tyrkia, Jordan og Irak, som greier å håndtere disse flyktningstrømmene, som vi ikke kan forestille oss – vi som tydeligvis mener at 5 000 er altfor mye.

Det er akutt fare for epidemier i overfylte leirer, fare for at hele området blir totalt destabilisert, og så trapper man opp argumentasjonen mot at mennesker i ytterste nød skal få komme til Norge.

Det Norge gjør nå, er ikke å ta sitt ansvar. Det at andre land gjør for lite, er ingen unnskyldning for Norge. Folketall er neppe relevant, for vi er rikest, og vi har ikke opplevd å ta imot veldig mange syriske asylsøkere, sånn som veldig mange andre land har gjort. Vi kan gjøre mye mer og gå foran med et godt eksempel.

Det vi foreslår, er et lite antall flyktninger. Derfor burde det være mulig å få flertall for det. Men poenget er at da kan man også øve press mot andre land for at de skal ta imot flere. FNs høykommissær har bedt Sverige om å koordinere at europeiske land skal ta imot 30 000. Da ville 5 000 betydd noe. Hvis vi hadde gjort det, kunne vi kanskje klart dette. De ber om det. Det er kjempenødvendig, fordi det er kritiske situasjoner i nærområdene. Så de som mener at vi skal hjelpe nærområdene, får jo tusen muligheter til å gjøre det, for vi må gjøre begge deler.

Den 6. mai 1999 debatterte Stortinget et forslag om å ta imot 6 000 flyktninger fra Kosovo. Det var en katastrofe som ligner denne, men ikke så stor i antall. Da var det bare Fremskrittspartiet som var imot.

Representanten Inge Lønning fra Høyre holdt et innlegg som jeg vil sitere fra. Han sa at den gangen var Hagens budskap fra Fremskrittspartiet at han «som den eneste parlamentariske leder i denne sal» hadde

«robust nok samvittighet til å be sin gruppe om å stemme nei til dette forslaget. Og så vidt jeg har registrert, er han også den eneste som har fantasi nok til å late som om vi står overfor et alternativ: enten å ta disse 6 000 flyktningene til Norge, eller å hjelpe flyktninger i nærområdene. Det mener ikke FNs høykommissær. Det mener ingen av de norske hjelpeorganisasjonene».

Slik er det også nå.

Og han fortsatte:

«Det har aldri i norsk politikk tidligere vært definert som et alternativ enten å hjelpe i nærområdene eller å ta noen flyktninger til Norge, for å vise at Norge har et innlysende medansvar – ikke for bare å løse problemer på andres vegne, men for å vise at vi også er villige til å bære noen av byrdene selv.

Det er med respekt å melde litt trist at det finnes et politisk parti i Norge som ikke er i stand til å oppfatte dette.»

Det sa Inge Lønning da. Jeg vet ikke hva han hadde sagt i dag.

I dag er vi rikere, i dag tar vi imot færre, og flyktningene er flere.

Jeg hører argumentene fra flertallet her som sier at vi skal vente, og at situasjonen er kjempealvorlig, men vi skal ikke ta imot flere nå.

SV er med på det forslaget til vedtak som det blir flertall for, men vi vet jo at denne regjeringen ønsker å kutte antallet kvoteflyktninger, for det viste de i budsjettet. Så det er jo å be en regjering om å gjøre noe de ikke vil. I en akutt humanitær situasjon skal Norge være det landet som ikke tar imot.

Så skal jeg fremme forslaget, men jeg vil også kommentere det faktum at regjeringens politikk overfor de kvoteflyktningene vi tross alt har, er det grunn til å kritisere. Familier blir splittet i krig. De som opplever det forferdelige å bli splittet i krig, skal utelukkes fra å komme til Norge som kvoteflyktninger. Det er kun én grunn til det. Den er ikke humanitær, den har ikke med sikkerhet å gjøre. Det er for å hindre at mer enn kvoten skal komme til Norge.

Presidenten: Representanten Karin Andersen har tatt opp det forslaget hun viste til.

Mazyar Keshvari (FrP) [16:59:44]: Jeg synes noen av påstandene fra representanten Karin Andersen er såpass drøye at jeg ikke bare kan sitte og la det passere. At vi nekter noen å komme til Norge, og at ingen skal få lov til å komme, er ikke riktig. Som sagt har det aldri vært tatt imot flere syriske flyktninger i Norge enn det blir i dag. Det er ikke kuttet i antallet kvoteflyktninger som tas imot i Norge. Det var ikke slik under den forrige regjeringen, der SV var med, at man tok imot flere kvoteflyktninger – verken fra Syria eller fra andre steder. Det var aldri vedtatt noe sted, bortsatt fra i et forslag da den forrige regjeringen var på vei ut av regjeringskontorene. Så det å bli veldig moralsk overlegen alle andre på grunn av politikk som aldri var vedtatt, det synes jeg er rart, og det synes jeg er trist i en så alvorlig sak som denne.

Dernest vil jeg si: Hva er det som er moralsk galt ved å si at hvis man kan hjelpe et visst antall mennesker ved å ta imot dem i Norge – enten det er 5 000, 10 000, 50 000 eller 100 000 – kan man for den samme sum penger og ressurser hjelpe mange, mange flere mennesker i nærområdet? Det er ikke noe umoralsk i å si at framfor å ta imot 5 000–10 000 mennesker, kan vi kanskje i stedet hjelpe 30 000– 40 000 mennesker med samme ressursbruk. Vi vil heller ikke gjøre det, slik at vi kan hjelpe enda flere av de menneskene som er rammet av denne alvorlige og forferdelige katastrofen. Dette er ikke noe umoralsk å hevde.

Jeg reagerer på framstillingen representanten fra SV har i denne saken. Veldig mye av det hun hevder, er også feil. Det har aldri vært tatt imot flere syriske flyktninger enn det man gjør under denne regjeringen.

Statsråd Anders Anundsen [17:01:44]: Det er ingen tvil om at situasjonen i Syria og nabolandene er dramatisk. Norge har bidratt med økonomisk støtte til regionen, og vi skal ta imot 1 000 syriske flyktninger på kvoten for overføringsflyktninger, hvorav 500 er på en tilleggskvote.

Jeg har i starten lyst til å presisere et par forhold i innstillingen. Når det er snakk om at Sverige tar imot 200 flere flyktninger fra Syria enn Norge, vises det til antall kvoteflyktninger. Norge har den nest største kvoten for syriske flyktninger i europeisk sammenheng, mens Sverige har den største. Det er viktig å skille mellom kvoteflyktninger vi gjenbosetter gjennom UNHCR og de som måtte komme seg til et land på egen hånd for å søke asyl. Sånn sett har representanten Schou og andre talere rett når de sier at vi er størst i mottak hvis man ser det i relasjon til antall innbyggere.

Innspillet fra Sosialistisk Venstrepartis representant om at Sverige har fått i oppdrag å samordne arbeidet med å hente ut 30 000 kvoteflyktninger, er heller ikke helt riktig. Sverige leder en kontaktgruppe for UNHCR og land som tar imot syriske kvoteflyktninger eller har andre ordninger for relokalisering. Formålet for gruppen er å øke mulighetene for gjenbosetting og relokalisering, for praktisk samarbeid og for å søke dialog med vertslandene i regionen. Norge deltar også i denne gruppen.

Jeg har merket meg at ingen andre partier har støttet representantforslaget om å gjenbosette 5 000 flyktninger fra Syria. Jeg tolker ikke det som en mangel på sympati med de syriske flyktningene, men som et signal om at det må være realisme i forhold til hva Norge kan bistå med.

De fleste flyktningene fra Syria vil nødvendigvis befinne seg i nærområdene. Jeg merker meg at komiteens flertall mener det er viktig at Norge bidrar med støtte i regionen. Jeg er selvsagt enig i det. Jeg er også enig i at UNHCR og frivillige organisasjoner fortjener stor honnør for den innsatsen og jobben som nå gjøres med flyktninger og internt fordrevne.

Jeg merker meg også at et flertall i komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og SV, mener Norge må bistå både i Syria, i naboland og her hjemme, og at det her hjemme anses naturlig å ta imot flere overføringsflyktninger.

Jeg er enig i, og regjeringen er enig i at Norge skal bistå både i regionen og her hjemme. Spørsmålet må imidlertid være hvilken innretning av vår samlede bistand som gir mest effekt og hjelper flest flyktninger. I denne sammenhengen har jeg lyst til å få frem et par perspektiver. Kostnaden med gjenbosetting av 1 000 flyktninger fra Syria i Norge er beregnet til ca. 155 mill. kr per år. Over en femårsperiode utgjør det ca. 770 mill. kr. For 155 mill. kr kan UNHCR dekke utgiftene til 26 000 flyktninger i leirer i regionen. Jeg synes det gir noen perspektiver som det også er verdt å ha med seg i denne debatten. Vi kan for den samme summen hjelpe 13 000 flyktninger utenom leirer.

Jeg mener hovedinnsatsen bør være der vi kan hjelpe flest, altså i nærområdet. Jeg forstår at utfordringene nabolandene står overfor, er enorme. Vi kan likevel ikke se bort ifra vår egen kontekst og det faktum at det allerede er 5 600 flyktninger i mottak som venter på bosetting. For kommunen vil det utvilsomt være en formidabel tilleggsoppgave å øke dette tallet med ytterligere 5 000 syriske flyktninger.

Komiteens tilråding er at regjeringen bes om en redegjørelse for Stortinget for hvordan Norge kan bistå naboland som Libanon og Jordan med å håndtere flyktningestrømmen, og gi en vurdering av hvor mange flere syriske flyktninger Norge kan ta imot i 2014 og 2015. Regjeringen vil legge frem en slik redegjørelse for Stortinget, og det er naturlig også å se dette i sammenheng med statsbudsjettet, da en slik endring har store økonomiske konsekvenser.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Helga Pedersen (A) [17:05:53]: I Sundvolden-erklæringen står det at regjeringen vil prioritere kvoteflyktninger med størst sjanse for vellykket integrering.

Nå pågår det en humanitær krise i Syria og nabolandene. Hva slags signaler mener statsråden at regjeringen nå sender fra et av verdens aller rikeste land til mennesker i dyp nød, og også til andre land som mottar langt flere flyktninger enn Norge gjør?

Statsråd Anders Anundsen [17:06:27]: Dette uttaket og utvalget foregår ikke slik at det er om å gjøre å komme først til et eller annet sted hvor Norge står og tar imot flyktninger. Det er kriterier også i dag for hvilke flyktninger som tas imot. Det er en utvelgelsesprosess. Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen vil sammen med Kristelig Folkeparti og Venstre utvikle disse kriteriene. Det er et arbeid som pågår nå, for det er ikke uvesentlig at de som kommer hit, også har en mulighet til å bli integrert og bli en del av det norske samfunnet uten at det nødvendigvis vil gå på bekostning av de som trenger mest hjelp – som representanten var inne på i sitt hovedinnlegg – som da ikke skal komme til Norge. Det vil uansett være et sett med kriterier for hvem som til slutt blir de heldige – hadde jeg nær sagt – og blir plukket ut for å komme til Norge. Derfor synes jeg det er viktig å ha med det perspektivet, som jeg presiserte i mitt innlegg, at det å hjelpe i Norge også har som konsekvens at man får hjulpet færre der ute – selv om vi mener vi skal gjøre begge deler.

Helga Pedersen (A) [17:07:36]: Det har fram til i dag vært sånn at Norge faktisk har tatt et større ansvar for å ta imot f.eks. enslige mødre med mange barn, eldre flyktninger eller funksjonshemmede kvoteflyktninger.

Mitt spørsmål til statsråden er: Når man vil endre praksis, betyr det da at man går bort fra å ta dette spesielle ansvaret? Vil man plukke ut kvoteflyktninger som kan engelsk, og som er i arbeidsfør alder? Er det man ser for seg, en videreføring av dagens praksis, eller kommer man til å endre den? Det synes jeg ikke kom fram av statsrådens svar.

Statsråd Anders Anundsen [17:08:17]: Som spørreren sier, foretas det i dag en utvelgelse. Vi arbeider med nye kriterier, som vi samarbeider med Kristelig Folkeparti og Venstre om. De kriteriene er ikke klare. Når de er klare, skal representanten få behørig svar på sitt spørsmål.

Heidi Greni (Sp) [17:08:44]: Regjeringen har gått inn for å motta 1 000 kvoteflyktninger fra Syria, men i motsetning til den rød-grønne regjeringens budsjettforslag for 2014 halverer regjeringen Solberg mottaket av andre kvoteflyktninger fra 1 000 til 500. Man vet at antall flyktninger ikke har gått ned i andre deler av verden heller.

Hvilke flyktninggrupper er det som nå vil få redusert sin mulighet til å få lov til å komme til Norge, som følge av regjeringen Solbergs politikk?

Statsråd Anders Anundsen [17:09:15]: Vi har en tilleggskvote på 500, som er øremerket syriske flyktninger, i tillegg til at det er 500 fra den ordinære kvoten som nå også er øremerket i samsvar med det Stortinget har vedtatt.

Det er naturligvis ikke mulig for meg å stå på Stortingets talerstol og fortelle hvilke personer som ikke får komme til Norge. Utvelgelseskriteriene som gjelder for den øvrige gruppen, er enda de samme som under den forrige regjeringen – selv om vi, som jeg var inne på i mitt forrige svar, arbeider med å endre kriteriene.

Karin Andersen (SV) [17:10:04]: Situasjonen i nabolandene og i flyktningleirene rundt Syria er katastrofal. Det er en humanitær krise, og det er en veldig ustabil politisk situasjon i hele området. Det er akkurat slik som det var under Kosovo-krigen, da flyktningene var i Albania, Makedonia og Hellas og landene rundt.

Så sier statsråden at han ikke kan støtte SVs forslag fordi det ikke er noen realisme i det. Men UNHCR – altså FNs flyktningkommissær – og Flyktninghjelpen i Norge og andre organisasjoner som er på bakken i leirene, sier at det er ingen realisme i at rike land ikke tar ut flere flyktninger. Mener statsråden at UNHCR og Flyktninghjelpen tar feil?

Statsråd Anders Anundsen [17:11:08]: Det spørsmålet er jeg ikke helt sikker på om jeg forsto – at det ikke er noen realisme i at rike land tar ut flere flyktninger. Det vil jo være opp til hvert enkelt land å avgjøre hvor mange flyktninger de ønsker å ta imot, så jeg er ikke helt sikker på om jeg forsto det spørsmålet.

Men jeg må si at jeg sitter pris på det ektefølte engasjementet som representanten Karin Andersen har for den vanskelige situasjonen som nærområdene til Syria opplever, og som mange syrere som fortsatt oppholder seg i Syria, opplever. Det er derfor jeg mener det er viktig at vi fokuserer på særlig to ting. Det ene er å hjelpe i nærområdet med det vi kan hjelpe med – der hjelper vi langt flere per krone enn det vi gjør i Norge – samtidig som vi skal ta vårt ansvar for å ta imot flyktninger fra Syria i samsvar med det Stortinget har fastsatt av kvote, og det er altså inntil 1 000. Det er for øvrig det største antallet kvoteflyktninger fra Syria noensinne.

Karin Andersen (SV) [17:12:02]: Sammenlignet med det behovet som er der, er det minimalt. Men spørsmålet handler altså om om det er realiteten på bakken i flyktningleirene som skal spille noen rolle, eller om det er vår situasjon i rike Norge og våre problemer som skal avveie dette. Når disse organisasjonene og FNs høykommissær sier at det er nødvendig at rike land avlaster med også å ta flyktninger ut av området, holder ikke den argumentasjonen som statsråden har om at vi skal bruke pengene der de er mest effektive. Vi er nødt til å gjøre begge deler. Fordi situasjonen er så katastrofal i disse leirene, må vi både hjelpe til der og også sørge for at det blir tatt ut noen som kan være et annet sted, for å avlaste de alvorlige problemene, på f.eks. helseområdet, som er i flyktningleirene.

Statsråd Anders Anundsen [17:13:02]: Jeg er enig i at vi skal gjøre begge deler, og det er det jeg mener denne regjeringen gjør, etter fullmakt fra Stortinget. Vi tar imot 1 000 kvoteflyktninger fra Syria i år, som er flere enn det Karin Andersens regjering gjorde i 2011, 2012 og 2013. Så jeg synes det er litt rart at vi nå skal anklages for ikke å gjøre nok når vi gjør mer enn det den regjeringen representanten Andersens parti var en del av, gjorde i de årene som også flyktningkatastrofen i Syria og nærområdene var veldig stor.

Representanten Andersen spør også om det er situasjonen på bakken eller situasjonen i vårt land som skal være avgjørende for hvor mange vi tar inn. Jeg tror man må tenke på begge deler. Det er ikke sånn at vi kan løse verdens flyktningproblemer ved å la alle flyktninger komme til Norge, og derfor er det viktig at det er en realisme når det gjelder bidraget Norge kan yte, både ute og ved å ta imot flyktninger.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Karin Andersen (SV) [17:14:06]: Jeg synes dette er en trist debatt. Hvis den rød-grønne regjeringen ikke gjorde nok, er vel ikke det noen unnskyldning for ikke å gjøre mer nå. Vi økte antallet, og flyktningkatastrofen øker for hver eneste dag som går. Den er nøyaktig lik hvordan den var rundt Kosovo-krigen da flyktningkatastrofen var på det verste der. Da tok vi imot 6 000 ekstra.

Man regner hele tida på kostnadene. Det koster for mye, og vi skal vente til budsjettet. Vi driver akkurat nå og behandler et budsjett i Stortinget: Vi behandler revidert nasjonalbudsjett. Det hadde vært fullt mulig å gjøre dette. Isteden konstaterer jeg at flertallet igjen prioriterer billigere taxfree-sprit og båtmotorer.

Ja, det er riktig at jeg blir ganske engasjert i disse sakene, for dette handler om noe av det verste som skjer i verden rundt oss nå, og vi har mulighet til å ta imot flere enn 1 000. Det tror jeg ingen med hånda på hjertet kan si ikke er mulig i Norge i dag. Hvis det er sånn at regjeringen nå finner ut at de kan ta imot flere, skal de få all mulig støtte fra SV til det. For det er mulig – hvis vi vil.

Hvis vi sammenligner med situasjonen i de landene som faktisk tar imot flere flyktninger nå, er det to forskjellige verdener – to helt forskjellige verdener. Norge, verdens rikeste land, skal liksom være med i et slags europamesterskap: Nei, svenskene har tatt imot 100 flere enn oss. Vi har mulighet til å ta imot flere. Vi burde gjøre det – fordi høykommissæren ber oss om det, fordi Flyktninghjelpen ber oss om det, og fordi det er nødvendig å gjøre begge deler.

Jeg må si jeg er lei for denne debatten vi har her nå, og jeg hadde virkelig håpet at det hadde vært mulig å få flertall for dette forslaget – nettopp fordi vi ikke heller har satt kvoten høyere. For i en tilsvarende akutt situasjon, der det faktisk var færre flyktninger som trengte hjelp, var Stortinget i stand til å si ja til 6 000. Da var det bare Fremskrittspartiet som sa nei. Da var det et Høyre som så at det var nødvendig å bistå med begge deler, nettopp fordi den katastrofale situasjonen inne i flyktningleirene må avhjelpes, og den må avhjelpes her og nå.

Jeg skjønner at dette forslaget nå vil bli nedstemt. Jeg har ikke store forventninger til hva regjeringen kommer tilbake til, men de skal få all mulig støtte og oppbakking til det hvis de velger å ta imot flere – og også til hjelp i nærområdene, for det er også helt nødvendig. Og det er, som representanten Inge Lønning sa da vi debatterte dette i 1999, ingen motsetning mellom dette. Man er nødt til å gjøre begge deler i slike alvorlige situasjoner som det er nå.

Presidenten: Representanten Mazyar Keshvari har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Mazyar Keshvari (FrP) [17:17:20]: Jeg er enig med representanten Karin Andersen i at denne debatten til dels har vært trist, selv om hovedpoengene her har vært gode fra samtlige partier.

Litt av grunnen til at denne debatten har blitt litt trist, er nettopp den type ordbruk og setting representanten fra SV setter det i – at regjeringen og flertallet har prioritert mer og billigere sprit framfor å hjelpe mennesker i nød. Det er ikke riktig i det hele tatt. Norge har bidratt med 1,3 mrd. kr siden 2011, og statsråden var i sitt innlegg inne på noe av det jeg også tok opp, nemlig at det å ta imot og bosette 1 000 flyktninger fra Syria er beregnet til å koste rundt 155 mill. kr per år. For den samme summen kan vi hjelpe 26 000 flyktninger i leirer i regionen, eller 13 000 flyktninger utenom leirene. Det sier seg selv at når vi har begrenset med ressurser, også i Norge, er vi nødt til å prioritere slik at vi kan hjelpe flest mulig mennesker som er rammet av denne katastrofen.

Presidenten: Karin Andersen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Karin Andersen (SV) [17:18:37]: Hvis denne debatten skal ende med at det er trist for oss som sitter i denne salen, gir jeg opp. Dette handler om flyktninger fra krig, og det er en realitet at FN har bedt oss om å ta ut flyktninger fra leirene, som er overfylte. Det handler ikke om å sette opp disse regnestykkene som beregner at det er billigere å gjøre det der, og at vi kan hjelpe flere, for det går ikke – det er fullt der. Vi må gjøre noe annet i tillegg.

Disse regnestykkene på hva det er regjeringen har prioritert, er reelle. Det kan man lese i revidert nasjonalbudsjett. Hvis det hadde vært vilje til å prioritere flyktningene foran billigere taxfree-sprit, hadde vi hatt nesten 100 mill. kr til disposisjon til dette formålet. Det tror jeg hadde tjent Stortinget til større ære enn det som skjer i dag.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 9.