Presidenten: Etter ønske fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Christian Tynning Bjørnø (A) [11:14:37]: (ordfører for saken): Denne saken omhandler et representantforslag fra Venstre, som lyder:

«Stortinget ber regjeringen legge frem en sak om et særskilt kompetanseløft for tilsatte i grunnskolen som mangler undervisningskompetanse for trinnene de underviser på.»

Komiteen har, tross sin korte levetid, flere ganger allerede tverrpolitisk slått fast at lærere med høy faglig, pedagogisk kompetanse er avgjørende i utviklingen av en god skole, selv om debatten i denne sal tirsdag viste noen små nyanser av hva som er riktig kompetanse, hvor.

Det dette representantforslaget til syvende og sist handler om, er kompetanse – de lærerkreftene som i dag fungerer og virker i norske klasserom hver eneste dag.

Som det kommer fram av representantforslaget, viser tall fra Statistisk sentralbyrå at det er ca. 9 400 tilsatte i norsk skole – 3,3 pst. av lærerårsverkene – som mangler undervisningskompetanse. Samme undersøkelse viser at i overkant av halvparten av disse har videregående utdanning eller lavere. De resterende har universitets- og høyskoleutdanning, men ikke godkjent pedagogisk utdanning. Tallet er høyt, men vi skal ikke henge oss for mye opp i tall og prosenter. Vi vet at dette tallet er sammensatt av en rekke ulike faktorer – vikariater, studenter som er under utdanning, pedagogisk støttepersonale osv. Det er ikke noe poeng i å forklare tallet så mye at vi overskygger det faktum at det i norsk skole for ofte gis undervisning av lærere uten formell kompetanse.

Det vil være stort behov for kvalifiserte lærere i årene som kommer. Dette representantforslaget går rett inn til kjernen når vi snakker om å sikre framtidens lærerkompetanse. Det handler om å videreutvikle kompetansen hos dem som allerede har et ben innenfor, hos dem som allerede har valgt skolen som arbeidsplass, men som mangler noe av den formelle utdannelsen.

Det er behov for bedre kunnskap om hvilken formell bakgrunn denne gruppen skoleansatte har. Derfor er det bra at departementet har satt i gang et arbeid med å kartlegge grunnskolelærernes kompetanse og grad av faglig fordypning. En slik kartlegging er helt nødvendig for å få vite hvilke innsatsfaktorer som må iverksettes for at lærerne skal få den kompetansen som kreves. Når en slik kartlegging er klar, er det viktig at vi tilpasser innsatsen, eksempelvis gjennom å tilpasse etter- og videreutdanningstilbudet, slik at vi får flere lærere med riktig kompetanse.

Til syvende og sist er det skoleeier som har ansvaret for den daglige driften av skolen, for ansettelser og for å legge til rette for kompetanseheving. De har et ansvar for å sørge for at den arbeidsstyrken som de har, er i tråd med krav og behov i skolen.

Vi har nylig innført kompetansekrav når det gjelder undervisning i skolen. Det må være et overordnet mål at ansatte i undervisningsstillinger gis gode muligheter til å tilegne seg formell kompetanse, i tråd med disse kravene.

Over halvparten av lærerne som mangler formell undervisningskompetanse, har universitets- og høyskoleutdanning. Det er derfor naturlig og nødvendig å se på hvilke muligheter andre yrkesgrupper og fagpersoner har til å få undervisningskompetanse i skolen. Tilbud om PPU-utdanning og tilrettelegging her bør spesielt vurderes.

Statsråden påpeker i sitt brev til komiteen at det er knyttet noen kapasitetsutfordringer til det å nå målet om å sikre alle lærere tilfredsstillende faglig fordypning på kort sikt. Dette er ikke vanskelig å forstå. På tross av dette er det likevel nødvendig at man fra Stortingets side tydelig stadfester dette målet.

Dette er en flertallsinnstilling. Jeg tror ikke det er nødvendig, men for å være på den sikre siden anbefaler jeg komiteens innstilling.

Kristin Vinje (H) [11:19:23]: Venstre har i denne saken fremmet et representantforslag om at regjeringen skal legge frem en egen sak om et særskilt kompetanseløft for tilsatte i grunnskolen som mangler undervisningskompetanse for de trinnene de underviser på.

Det er ingen tvil om at gode og kvalifiserte lærere er en forutsetning for en god skole. Når vi vet at det er et stort antall ikke-kvalifiserte lærere – det er mange som mangler kvalifikasjoner i faget de underviser i, og det er mange som mangler pedagogisk utdanning – er det viktig at vi gjør noe med situasjonen.

Et av regjeringens viktigste prosjekter er nettopp å realisere kunnskapsnasjonen. Det betyr at utdanning og forskning har høy prioritet. Det tror jeg alle som er opptatt av kunnskap, har merket seg, og det er også åpenbart at lærersatsingen til regjeringen er et viktig ledd i arbeidet med å styrke kvaliteten i skolen.

Regjeringen har i Sundvolden-erklæringen foreslått flere tiltak for å styrke lærerutdanningene og attraktiviteten til læreryrket. Regjeringen planlegger å dimensjonere videreutdanningssystemet slik at dette målet kan oppnås for alle lærere på lengre sikt. Regjeringen vil også gjøre om lærerutdanningen til en femårig masterutdanning. I tillegg varsles det et særskilt krafttak innenfor matematikk, slik at en del av videreutdanningen prioriteres til matematikkfaget.

I statsbudsjettet for 2014 ble første fase av opptrappingen av satsingen på videreutdanning gjennomført med en vesentlig økning i bevilgningen, og vi ser at satsingen kommer til å bli ytterligere styrket i revidert nasjonalbudsjett. Det brukes nå over 600 mill. kr til videreutdanning for lærere og skoleledere i grunnopplæringen. Vi opplever at rekordmange lærere vil begynne på videreutdanning høsten 2014. Totalt kan 3 550 lærere få videreutdanning i løpet av dette året.

Jeg støtter forslagsstillernes konklusjon om at det er nødvendig med et kompetanseløft for lærere. Jeg ser derimot ikke noe behov for å be regjeringen komme tilbake til Stortinget med en egen sak så lenge regjeringen jobber så bredt med disse spørsmålene og involverer Stortinget på egnet måte underveis. Regjeringen er godt i gang med å legge til rette for kompetanseutvikling for lærere. Vi ser at lærerne etterspør kompetanseutvikling i langt større grad enn tidligere, og vi ser også at kommunene følger opp. Den aller viktigste innsatsfaktoren for en god skole er læreren, og jeg er glad for at regjeringen prioriterer en storstilt satsing nettopp på læreren. Etter knapt ett år på Stortinget har vi fått mange konkrete bevis på det.

Sivert Haugen Bjørnstad (FrP) [11:22:31]: Fremskrittspartiet er glad for at det er tverrpolitisk enighet om behovet for å styrke kompetansen i skolen. Vi støtter derfor intensjonen i representantforslaget, som inneholder veldig mye klokt, og som ikke minst gir en god beskrivelse av dagens situasjon og behov i Skole-Norge.

Kompetansebygging og gode lærere er viktig. I noen år nå har vi hatt GNIST, som hadde gode intensjoner. Foreløpige rapporter kan imidlertid tyde på at GNIST-kampanjen har hatt begrenset effekt. Det er derfor gledelig at Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen nå intensiverer arbeidet med å rekruttere flere lærere på flere plan, sånn at man ikke er låst til ett enkelt prosjekt. Det er viktig å tenke fordomsfritt på dette området og se forbi gamle ideologiske skillelinjer. Vi må forholde oss til virkeligheten og prioritere det aller viktigste: kunnskapsoppbygging og satsing på læreren.

I skolepolitikken har regjeringen store og ikke minst realistiske ambisjoner. Tiltak som f.eks. strenge normer for lærertetthet vet vi har lite å si for kvaliteten på utdanningen, og ikke minst vet vi at det ikke er gjennomførbart i virkelighetens verden, noe faktagrunnlaget for dette forslaget tydelig viser.

I dag regner man med at ca. 9 400 tilsatte i norsk grunnskole – ca. 3,3 pst. av lærerårsverkene – mangler formell undervisningskompetanse. Det er med andre ord en betydelig utfordring vi står overfor. Departementet har satt i gang et arbeid med å få et bedre kunnskapsgrunnlag om lærernes kompetanse og grad av faglig fordypning i grunnskolen. En sånn kartlegging er nødvendig for å vite hva som må til for at lærere skal oppnå den kompetansen som kreves. Etter- og videreutdanningstilbud må tilpasses funnene i en sånn kartlegging. Her må en større satsing på nettundervisning og desentralisert undervisningstilbud innen videreutdanning på plass. Det vil gjøre enda flere i stand til å øke sin kompetanse.

Det må også ses i sammenheng med en uttrykt ambisjon om å få andre yrkesgrupper og fagpersoner inn i skolen og hvordan disse skal oppnå undervisningskompetanse. Tilbud om PPU-utdanninger, som saksordføreren også var inne på, og tilretteleggingen her bør spesielt vurderes. I det arbeidet må det legges opp til fleksible og ubyråkratiske ordninger med store muligheter for lokal tilpasning der samarbeid med næringslivet, mentorordninger og realkompetanse blir sentrale faktorer.

Det er et enormt ansvar som ligger på lærerkreftene i norsk skole. Det er de som har ansvar for å gjøre barna i stand til å bli trygge, verdiskapende borgere som skal spille en viktig rolle for samfunnet i framtiden. Da må også lærernes evne utnyttes på best mulig måte. Satsing på utdanning og forskning er hovedelementene i å sikre et bærekraftig velferdssamfunn. Humankapitalen er den største verdien Norge har, og utgjør omtrent 80 pst. av nasjonalformuen vår.

Vi må rekruttere gode folk til lærerutdanningene, men minst like viktig er det å ta vare på dem som allerede jobber i skolen, og sørge for at de får utviklingsmuligheter og får utnyttet sitt potensial best mulig.

Aristoteles sa at det fremste kjennetegnet på at man har ekte kunnskap, er evnen til å lære bort. Det er kjernen i lærergjerningen, både fagkompetanse og lærerkompetanse. Med en fortsatt intensiv satsing på lærerkreftene i skolen, effektiv utnyttelse av kompetansen og en satsing på videre utvikling av undervisningspersonalets evner, både faglig og pedagogisk, ligger Norge godt an til å havne der vi hører hjemme, i verdenstoppen. Fremskrittspartiet støtter derfor intensjonen i forslaget om å be regjeringen komme tilbake til Stortinget på egnet måte om et særskilt kompetanseløft for tilsatte i grunnskolen som mangler undervisningskompetanse for trinnene de underviser på.

Anders Tyvand (KrF) [11:26:58]: Skolen trenger gode lærere, og heldigvis har vi tusenvis av gode lærere i norsk skole som gjør en kjempejobb for barna våre hver eneste dag. Men vi trenger enda flere, og vi må sørge for at de som jobber i skolen, har den faglige og pedagogiske kompetansen som kreves. For å få til det må vi sørge for at vi har en lærerutdanning i toppklasse, at vi lykkes med å rekruttere de rette kandidatene inn til denne utdanningen og inn til læreryrket, og at de som i dag er ansatt i skolen uten å ha formell undervisningskompetanse, får muligheten til å skaffe seg det.

Vi vet at halvparten av de lærerne som mangler formell undervisningskompetanse, har annen universitets- og høgskoleutdanning. Mange av dem har helt sikkert også annen verdifull kompetanse og andre erfaringer fra arbeidsliv, fra næringsliv, som utgjør et verdifullt bidrag til skolen. Det mener jeg er bra. Jeg er helt sikker på at en ingeniør, en økonom eller en med en helt annen faglig bakgrunn kan ha mye positivt å bidra med inn i norsk skole, og jeg mener at det er viktig å se på hvordan disse menneskene som har lyst til å jobbe i skolen, kan få den formelle kompetansen som trengs. Jeg mener vi må se nærmere på PPU-utdanningene og vurdere spesielle tilrettelegginger, slik at vi kan gi flere gode krefter en vei inn til klasserommet.

Men vi trenger mer kunnskap og mer informasjon om hvem disse som er ansatt i skolen uten formell undervisningskompetanse, faktisk er. Det kommer fram av svarbrevet fra statsråden til komiteen at departementet har satt i gang et arbeid med å få et bedre kunnskapsgrunnlag om lærernes kompetanse og grad av faglig fordypning i grunnskolen. Det er bra. Jeg støtter altså intensjonen i Venstres forslag fullt ut – det er det min opplevelse at alle partier gjør – men vi vet at departementet allerede jobber med denne tematikken. Det er jeg glad for, og jeg mener at det er naturlig at vi i dag ber regjeringen komme tilbake til Stortinget på en egnet måte om et særskilt kompetanseløft for tilsatte i grunnskolen som mangler undervisningskompetanse for trinnene de underviser på.

Så må jeg bare kommentere helt kort noe representanten Sivert Bjørnstad sa. Han sa at strenge normer for lærertetthet ikke hever kvaliteten i undervisningen. Det er jeg uenig i. Jeg mener at økt lærertetthet vil gjøre det lettere for læreren å tilpasse opplæringen til den enkelte elev. Det vil heve kvaliteten. Det er det også forskningsmessig belegg for å si. Vi vet at økt lærertetthet er positivt for de svakeste elevene, for elever med en annen etnisk bakgrunn og for elever med lav sosioøkonomisk bakgrunn. Det er disse elevene vi finner igjen i spesialundervisningen, og det er disse elevene vi finner igjen i frafallsstatistikken. Derfor ville en satsing på økt lærertetthet, og da spesielt på de laveste klassetrinnene, vært en treffsikker måte å løse de store utfordringene i skolen på.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [11:31:03]: Jeg har lyst til å takke Venstre for nok en gang å sette denne problemstillinga med ikke-kvalifiserte lærere på dagsordenen. Senterpartiet deler oppfatninga om at vi fortsatt har en jobb å gjøre.

Lærere med god utdanning er nødvendig for å oppnå det beste læringsresultatet for våre unger, for det er faktisk ungene som er viktigst i skolen – ikke læreren.

Det er de seinere årene satt i verk en rekke tiltak for å øke både status og kompetanse hos de lærerne som allerede er utdannet og for å trekke til seg nye. I 2008 startet den rød-grønne regjeringa opp med GNIST-kampanjen, som skulle øke antall kvalifiserte førstegangssøkere til lærerutdanninga med 50 pst. Det var en målsetting. Det lyktes vi faktisk med på tross av hva man kan få inntrykk av etter at representanter tidligere har uttrykt at det har vært en fiasko. Det har det faktisk ikke vært. GNIST-kampanjen var utrolig viktig. Fra 2008 til 2012 økte søkningen til lærerutdanninga med 57 pst. Så var det en utflating, og så hører vi nå at Samordna opptak i år viser at vi har en økning til lærerutdanningene. Det gleder meg stort, men det sier meg også at en kampanje som GNIST ikke bare må virke en kort periode – dette er faktisk noe som må skje kontinuerlig. Vi kommer alltid til å trenge kompetente lærere – herfra til evigheten!

Dessverre har det vært sånn at læreryrket, og for så vidt andre velferdsyrker, har hatt lav status. Alle har en mening om læreren, fordi alle har vært borti en. Alle har hatt en god lærer, og alle har hatt en dårlig lærer. En god lærer er ikke nødvendigvis det samme som en som har hatt 1 i alle fag. I læreryrket er det mer som teller, akkurat som innenfor andre fag, som f.eks. helse- og omsorgsfag. Læreryrket har hatt lavere status de seinere tiårene bl.a. på bakgrunn av endringer i arbeidsmarkedet og en sterk oljedrevet økonomi, og fordi det offentlige ikke har hatt evne til å følge det private næringslivets lønnsvekst. Status følger gjerne lønn, men ikke alltid.

Så til de mange som på tross av at de ikke er utdannet til det, jobber i skolen. Ca. 9 000 tilsatte i skolen har ikke undervisningskompetanse, står det i innstillinga. Det er anslag basert på SSB-statistikk. Det anslås om lag 1 640 årsverk – tallet kommer fra GSI. Hvor mange det eksakt gjelder er mindre viktig, som representanten Bjørnstad var inne på, enn det faktum at det er veldig mange. Likevel er det viktig å være klar over at ikke alle disse 1 600 årsverkene er lærerstillinger, som gjelder tilsatte som ikke er i gang med eller som ikke har planer om utdanning.

Jeg har lest «Strategisk kompetanseutviklingsplan for pedagogisk arbeid i Oppland fylkeskommune 2014–2018» for å få liten en idé om hva som rører seg lokalt. Dette er en plan for en fylkeskommune med 13 videregående skoler, en stor fagskole, to folkehøgskoler og regionale karrieresentre. Det var interessant lesning. Fylkeskommunen beskriver sjølsagt rammer og mål, men den beskriver også hver skole, hvor mange som mangler undervisningskompetanse, det være seg fag, PPU eller faglærerutdanning, på hvert enkelt studiested, hvor mange av dem som er i gang med studier, og hvor mange som er uten formell kompetanse, som er elevassistenter osv.

Jeg leste planen for en fylkeskommune, så jeg antar at dette vil variere noe for en kommune med hensyn til kompetansebehov. Men jeg forventer at alle kommuner og fylkeskommuner har kompetanseutviklingsplaner for sine ansatte, både for dem med og dem uten formell utdanning. Jeg regner med at det er disse planene statsråden gjerne vil ha innsyn i for bedre å gi svar på hvilke innsatsfaktorer som nå må settes inn. Det står at resultatet av den kartlegginga vil foreligge våren 2014, så jeg håper at vi får et innblikk i dette allerede i dag, for jeg føler i grunnen at det er sommer bare en kommer utenfor døra her.

Så tror jeg vi kan slå fast én ting: Desentralisert og nettbasert og videobasert lærerutdanning og Praktisk-pedagogisk utdanning vil det være behov for. Vi snakker om folk som er tilsatt i distrikter i landet, og som etter alle solmerker vil ta utdanning på deltid. Da må undervisninga legges til rette på en fleksibel måte. Jeg ser fram til at statsråden kommer til Stortinget med en plan for hvordan han tenker å gjøre dette.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Iselin Nybø (V) [11:36:13]: Saken vi nå diskuterer, er en viktig sak for Venstre, og noe vi lenge har vært opptatt av. Gjennom nesten hele forrige periode var representanten Trine Skei Grande øverst på barrikadene for å få gjort noe med antallet ikke-kvalifiserte lærere i norsk skole. Vi fremmet representantforslag, vi fikk også, i alle fall i media, uttrykt støtte for det av et av de daværende regjeringspartiene, men vi fikk altså ikke flertall i Stortinget, noe jeg synes er synd først og fremst med tanke på norske elever, som fortjener å ha lærere som har den formelle bakgrunnen i orden. Dette fordi lærernes formelle kompetanse har betydning for elevenes læringsresultat. Derfor er ansatte med god faglig og pedagogisk utdannelse selve grunnsteinen i skolen i dag.

Jeg tror det er bred enighet om lærerens nøkkelrolle i den gode undervisningen, og at det derfor bør være bekymringsfullt når tallene viser at hele 9 400 ansatte i norsk skole i dag mangler undervisningskompetanse. Det er klart at den formelle kompetansen de tilsatte som mangler undervisningskompetanse, har, varierer, men det er sannsynlig at en betydelig andel av disse kun har videregående opplæring eller lavere og uten pedagogikk, som flere har vært inne på. Dette gir rom for ettertanke.

Men det er viktig å understreke at også de som jobber i skolen i dag som såkalte ikke-kvalifiserte lærere, gjør en god jobb, og de er viktige bidragsytere til elevenes læring. Dette er folk som har valgt å jobbe i skolen fordi de liker å jobbe med barn og unge, fordi de trives med å være en del av en opplæringssituasjon, og de er viktige for norsk skole også framover – særlig sett i lys av den forventede mangelen på lærerkrefter vi kommer til å ha de kommende årene.

Sånn som vi i Venstre ser det, er det nødvendig å igangsette ytterligere tiltak for å sikre at lærere som underviser i norsk skole, faktisk har den undervisningskompetansen for trinnene de underviser på. Noen ansatte, særlig de med høyere og lavere universitets- og høgskoleutdanning, men uten pedagogikk, vil sannsynligvis ikke ha behov for særlig omfattende kompetanseheving, mens ansatte som har videregående opplæring eller lavere og uten pedagogikk, må ha betydelig mer utdanning.

Under alle omstendigheter må det gjøres et systematisk arbeid for å sikre at alle elever i norsk skole innen rimelig tid får undervisning av lærere som er faglig kvalifisert for det. Dette er en av Venstres hovedprioriteringer å få begynt på i denne stortingsperioden. Vi er derfor glad for at et flertall i komiteen støtter vårt forslag om at regjeringen skal legge fram en sak om et særskilt kompetanseløft for tilsatte i grunnskolen som mangler undervisningskompetanse for trinnene de underviser på.

Jeg hadde håpet at det var en samlet komité som kunne stille seg bak dette forslaget, men jeg tar til etterretning at regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti støtter intensjonen og ber regjeringen komme tilbake til Stortinget på egnet måte med et særskilt løft for disse det her gjelder. Det legger jeg til grunn at kunnskapsministeren følger opp ved første anledning.

Helt til slutt vil jeg takke saksordføreren for godt samarbeid og godt utført jobb.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [11:40:00]: Det er veldig bra at Stortinget diskuterer med dette som utgangspunkt. Det betyr at vi alle sammen er enige om at nøkkelen for å få en enda bedre skole er å løfte læreren. Det er jo veldig mange flinke lærere i den norske skolen i dag. Hver eneste dag er det flinke lærere som går til jobb, som lærer barn å knekke lesekoden, lærer dem å regne ut sitt første mattestykke, lærer dem om historie, lærer dem om samfunnsfag og lærer dem praktiske ferdigheter. Og nettopp fordi det er så mange flinke lærere, og fordi forskningen er så entydig på at læreren er nøkkelen til en enda bedre skole, vet vi at det å investere i å gjøre gode lærere enda bedre er viktig.

Ifølge OECD er Norge blant landene som bruker aller mest penger på grunnskole og videregående opplæring. Nasjonal statistikk viser at lærertettheten i grunnskolen har vært svært stabil over lang tid. Samtidig viser internasjonale undersøkelser at resultatene til norske elever ikke er i verdenstoppen. Med andre ord er det ikke direkte samsvar mellom ressursene vi har til rådighet, og resultatene vi får ut. Regjeringens ambisjon er klar: Vi ønsker at alle elever skal møte en lærer som behersker faget sitt, som er entusiastisk, og som evner å formidle kunnskapen på en god måte. Derfor er den viktigste prioriteringen vår å gjøre gode lærere enda bedre.

Det finnes ikke et skjema hvor man kan krysse av for alt som gjør en lærer god. Tilgjengelige kunnskapsoversikter tegner likevel et bilde: De beste lærerne behersker faget sitt godt, de har altså formell kompetanse, de skaper et positivt klima i klasserommet, og de varierer undervisningen ut fra elevenes behov.

Jeg deler representantene fra Venstres bekymring over det store antallet ikke-kvalifiserte lærere i norsk skole. Dette antallet ønsker vi å redusere, bl.a. gjennom tidenes største videreutdanningssatsing. Ifølge nasjonal statistikk fra GSI har andelen årsverk til undervisningspersonale uten godkjent utdanning i grunnskolen variert relativt mye siden starten av 1990-tallet, med to topper rundt 2000 og 2010. I de siste årene har andelen ligget rundt 3 til 4 pst. av alle årsverk til undervisning. Regjeringen har i Sundvolden-erklæringen dessuten foreslått flere tiltak for å styrke lærerutdanningene og attraktiviteten til læreryrket. Blant annet vil en masterutdanning for lærerne være et viktig bidrag til det. Tilsatte i grunnskolen uten godkjent kompetanse for undervisning på de trinnene de underviser i – altså de ansatte som har lærerutdanning, men ikke har kompetanse for trinnet de underviser i – kan i dag søke lærerutdanningene, eventuelt kombinert med realkompetansevurdering. Vi vil også prioritere å skjerpe inn kravet for å kunne undervise og vil komme tilbake til Stortinget med det.

I Sundvolden-erklæringen har regjeringen slått fast at alle lærere fra første trinn skal ha fordypning i de basisfagene de underviser i, og regjeringen planlegger å dimensjonere videreutdanningssystemet, slik at dette målet kan oppnås for alle lærere på lengre sikt. Det vil vi gjøre i nær dialog med både universitets- og høyskolesektoren, skoleeierne og lærerorganisasjonene.

Kapasiteten i universitets- og høgskolesektoren for videreutdanning av lærere er per i dag – selv med regjeringens store satsing – ikke tilstrekkelig for å realisere målet om faglig fordypning i basisfagene for alle lærere på kort sikt, men universitetene og høgskolene har vist vilje til å bidra til økt kapasitet i den første fasen. Man har bygget ut tilbudet betydelig. Det er sannsynligvis heller ikke mulig for skoleeierne å gjennomføre et kompetanseløft med et slikt volum på kortere sikt, ettersom videreutdanning forutsetter tilstrekkelig tilgang på lærervikarer. Derfor må vi sammen med skoleeiere planlegge for hvordan vi best mulig kan utnytte kapasiteten i videreutdanningstilbudet over tid, samtidig som vikarbehovet ikke går ut over kvaliteten på undervisningen. I statsbudsjettet for 2014 ble første fase av opptrappingen av satsingen på videreutdanning gjennomført med en vesentlig økning i bevilgningen. Satsingen ble ytterligere styrket i revidert nasjonalbudsjett. Det benyttes nå over 600 mill. kr til videreutdanning for lærere og skoleledere i grunnopplæringen, og satsingen har åpenbart truffet et behov både hos lærere og skoleeiere. Rekordmange lærere vil begynne på videreutdanning høsten 2014. Totalt kan 3 550 lærere få videreutdanning i 2014. Den videre satsingen på videreutdanning må bygge på et godt kunnskapsgrunnlag som departementet nå er i ferd med å hente inn. Jeg støtter forslagstillernes konklusjon om at det er nødvendig med et kompetanseløft for lærerne og vil si at regjeringen allerede er i gang.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [11:45:18]: Statsråden sa i sitt innlegg at han hadde tenkt å skjerpe kravene til å undervise i fag ytterligere – ut over det den rød-grønne regjeringa allerede har gjort. Jeg har da to spørsmål.

For det første: Gjelder dette også de praktisk-estetiske fagene, som f.eks. mat og helse eller formgivingsfag, der mitt inntrykk er at undervisninga i dag i stor grad utføres av ikke-kvalifiserte – det vil altså si dem som ikke har en faglig utdannelse? Det bekymrer meg veldig.

For det andre: Ser ikke statsråden at dette vil bidra til at det kommer enda flere i kategorien «ikke-kvalifiserte» når kravene blir skjerpet for dem som allerede er i skolen i dag? Kan statsråden si noe om hvordan han tenker å møte den utfordringa?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [11:46:14]: Det korte svaret er at dette vil vi komme tilbake til Stortinget med. Men jeg kan knytte noen betraktninger til spørsmålet. Nå kom det kompetansekrav – altså fordypningskrav i undervisningsfagene. Hvis man skal utvide de fordypningskravene, er det klart at det på kort sikt vil bety at færre fyller kravene – altså at flere ikke fyller kravene. Derfor er det helt avgjørende at man samtidig bygger opp et videreutdanningssystem som gjør at man på sikt kan se at kravene blir fylt. Det mener jeg er den fornuftige måten å gjøre det på. Man må bygge ut systemet for å gi videreutdanning, samtidig som kravene da kan skjerpes inn.

Når det gjelder de praktisk-estetiske fagene, er det jo ikke kompetansekrav knyttet til dem på samme måte. Men jeg har lyst til å markedsføre at etter- og videreutdanningsløftet også gjelder for praktisk-estetiske fag. Satsen som staten tar, er også der økt til 60 pst., så staten tar en større del av regningen for dem som vil ta videreutdanning innenfor praktisk-estetiske fag.

Marianne Aasen (A) [11:47:28]: Mitt spørsmål handler om ressursbruken i etter- og videreutdanning for dem som allerede er utdannet, sammenliknet med dem som er ikke-kvalifiserte lærere i skolen.

Nå kommer vi til å bruke mye penger. Det er allerede brukt mye penger – og vi kommer til å fortsette med det – på etter- og videreutdanning av lærere. Men hvordan har statsråden tenkt å prioritere de ikke-kvalifiserte i skolen, når det nå skal brukes store beløp på etter- og videreutdanning av lærere? Hvordan blir prioriteringen mellom dem som er ikke-kvalifiserte, og dem som allerede er utdannet lærere?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [11:48:07]: Vi får være helt klare i begrepsbruken, sånn at jeg er helt klar på hva jeg svarer på også.

Den ene gruppen er lærere som har undervisningskompetanse, men som ikke nødvendigvis fyller de nye kompetansekravene til fordypning i fagene de underviser i.

Den andre gruppen er dem som jeg ikke synes vi skal kalle «ukvalifiserte», som representanten heller ikke gjorde, men «ikke-lærerkvalifiserte.» De jobber der, men har ikke formell lærerutdanning. Det er en veldig variert gruppe. Det kan f.eks. være assistenter, eller det kan være noen som har høyere utdannelse, men som ikke har tatt pedagogikken.

I løpet av de siste årene har det ikke vært satset konkret og direkte inn mot denne gruppen. Mange av dem har jo en arbeidsplass på skolen allerede, ønsker det og det er sannsynligvis lettere å rekruttere dem inn til læreryrket enn det er å hente folk utenfra. Det mener jeg vi skal adressere. En nøkkel er selvfølgelig da å ha mer fleksibel PPU, sånn at f.eks. de som har en fagmaster i bunn, kan kombinere det å være i skolen med å ta pedagogikken.

Anders Tyvand (KrF) [11:49:24]: Statsråden gjentar noe han har sagt i denne salen flere ganger tidligere, nemlig at det er dårlig samsvar mellom hvor mye ressurser vi bruker på lærere i norsk skole, og hva vi får igjen for det. Regjeringspartiene har flere ganger brukt dette som et argument mot å øke lærertettheten i skolen. Men situasjonen er jo den at spesialundervisningen legger beslag på en stadig større del av ressursene i skolen, parallelt med at gruppestørrelsen i norsk skole stadig blir større.

Mitt spørsmål er om statsråden deler min og Kristelig Folkepartis bekymring for denne utviklingen, og om ikke nettopp økt lærertetthet i den ordinære undervisningen – og da spesielt i de laveste klassetrinnene – kunne bidratt til å snu denne utviklingen og sørge for at vi faktisk får mer igjen for de ressursene vi bruker i skolen.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [11:50:26]: Svaret på spørsmålet er ja, jeg deler den bekymringen.

Det er tre ting. For det første trenger vi flere lærere. Det er grunnen til at vi er så opptatt av å rekruttere flere lærere inn. Det blir flere elever, og vi trenger flere lærere for at lærertettheten ikke skal gå ned. Vi er opptatt av å få flere inn, bl.a. gjennom å ha karriereveier og videreutdanningsløp – masterutdanning tror jeg også kan være et viktig bidrag til det. Punkt 2: Det forskningen peker i retning av – forskning gir på sånne spørsmål sjelden en helt klar fasit – er at det å ha flere lærere i seg selv har liten effekt, hvis ikke man også endrer undervisningsmetodene og det pedagogiske opplegget. Dessuten er det veldig dyrt. Det betyr at det regjeringen har prioritert først, er å si at videreutdanning bygger lag på skolen – å bygge opp en masterutdanning. Men jeg er – for å ta det tredje punktet – helt enig med representanten i at det er et problem som vi må adressere, at veldig mye ressurser går til spesialundervisningen som mange steder sannsynligvis kunne vært brukt til å styrke den ordinære undervisningen.

Anders Tyvand (KrF) [11:51:34]: Takk til statsråden for svaret.

Det er helt riktig at forskningen ikke kan dokumentere at det vil ha noen effekt dersom man bare øker antall lærere eller reduserer antall elever per lærer uten å endre undervisningen. Men poenget er at det vil bli lettere for læreren å tilpasse undervisningen dersom det er færre elever i klasserommet, eventuelt to lærere i klasserommet. Det vi ser av forskningen, er at dette vil hjelpe de elevene som er svakest, de som har en annen etnisk bakgrunn, og de som har en lav sosioøkonomisk bakgrunn. Det er, som jeg sa i et tidligere innlegg, akkurat de samme elevene som vi i dag finner igjen i spesialundervisningen og i frafallsstatistikken. Er ikke dette da et veldig treffsikkert virkemiddel for å hjelpe disse elevene?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [11:52:31]: Hvis man gjør omorganiseringer på en skole, eller hvis man benytter seg av den ordningen som flertallet på Stortinget, inkludert regjeringen, har videreført, hvor det kom 600 ekstra lærerårsverk fra staten som er fordelt rundt i kommunene på bestemte skoler, og får bedre undervisning gjennom det, er det veldig bra. Jeg synes vi skal trekke lærdommer når det prosjektet er ferdig, når den statlige finansieringen i utgangspunktet skal gå ut, og se hvorvidt det har fungert.

Så er spørsmålet treffsikkert. Det man også må gjøre på dette området, er å prioritere hva som er viktigst. Jeg mener det er veldig viktig med flere lærere – som sagt: Lærerrekrutteringen må vi fortsette med. Hvis staten skulle brukt sine midler først og fremst på et løft for antall lærere inn i skolen, sånn som de bl.a. har vært opptatt av i Sverige, er det veldig mye som tyder på at det er et dårligere samsvar mellom pengene man bruker på det og resultatet man får igjen, sammenliknet med å satse på f.eks. videreutdanning, kompetanse, lagbygging i skolen og fordypning.

Iselin Nybø (V) [11:53:48]: Denne saken handler om å gi kompetanseløft til de lærerne som er i skolen i dag, og som mangler den nødvendige kompetansen. Nå har statsråden fått ganske tydelige tilbakemeldinger fra sine egne om at han på egnet måte må komme tilbake til Stortinget med et særskilt kompetanseløft for dem som vi her snakker om. Vi er selvfølgelig litt skuffet over at Høyre og Fremskrittspartiet ikke stemmer for forslaget vårt, når de var med på et nesten likelydende forslag i forrige periode, og vi skulle selvfølgelig ønske at statsråden oppfordret til å stemme for forslaget.

Jeg har lyst til å spisse spørsmålet som Marianne Aasen stilte: Hvis vi nå snakker om dem – av de 9 400 – som har videregående eller mindre, hva vil statsråden konkret gjøre for å øke deres kompetanse, og når kan vi forvente at statsråden kommer tilbake til Stortinget på egnet måte med en sak om dette?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [11:54:48]: Jeg kan forsikre representanten og forslagsstillerne om at vi ikke har begynt å jobbe med dette nå, i går, eller i forrige uke, fordi det kommer et forslag til vedtak i Stortinget – dette er vi i gang med. Det er en grunn til at undersøkelsen er bestilt, og jeg har også sagt klart og tydelig at dette vil vi komme tilbake til Stortinget med, med hensyn til politikk og planer. Videreutdanningssatsingen vår er en del av det, men det vil også komme mer som dreier seg bl.a. om kompetanse. Hvis man bare har videregående skole, har man ikke formell undervisningskompetanse, så det er to spørsmål her. Det ene gjelder dem som ikke har formell undervisningskompetanse, altså ikke lærerutdanning, og det andre gjelder dem som har lærerutdanning, men som ikke har f.eks. fordypning i norskfaget selv om de underviser i norsk, eller fordypning i matematikkfaget selv om de underviser i matematikk. Begge deler mener jeg vi skal gjøre noe med.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.