Presidenten: Etter ønske fra kontroll- og konstitusjonskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 20 minutter til saksordfører og 10 minutter til hovedtalerne fra hver gruppe samt 10 minutter til statsråden.

Presidenten vil videre foreslå at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Rasmus Hansson (MDG) [11:59:15]: (ordfører for saken): Jeg beklager dypt at jeg undervurderte Stortingets og presidentskapets lynende effektivitet i denne saken.

I denne undersøkelsen som Innst. 220 S for 2013–2014 handler om, har Riksrevisjonen vurdert i hvilken grad Olje- og energidepartementet legger til rette for en effektiv konsesjons- og klagebehandling i vind- og vannkraftsaker, og hvordan saksbehandlingen ivaretar formålet, som er økt fornybar energiproduksjon. Riksrevisjonens undersøkelse omfatter perioden fra 2009 til oktober 2013 og gjelder derfor ikke bare elsertifikatordningen. Men det meste av debatten og de fleste kommentarene kommer til å være knyttet til elsertifikatordningen og dagens konsesjonssystem.

Vi må først sette Riksrevisjonens gjennomgang litt i perspektiv. Denne saken er ekstra viktig, ikke bare fordi det alltid er viktig hvordan regjeringen og departementene følger opp Stortingets pålegg, men fordi dette er en vurdering av forvaltningens oppfølging av Stortingets intensjon om en mer effektiv konsesjonsordning, og fordi elsertifikatene på mange måter er hovedvirkemiddelet i norsk klimapolitikk.

Norge har gjennom EUs fornybardirektiv forpliktet seg til å øke andelen av fornybar energi til 67,5 pst. innen 2020. Innføringen av et felles elsertifikatmarked med Sverige er gjort nettopp for å nå dette målet. Sverige og Norge skal bygge ut 26,4 TWh ny fornybar kraft innen 2020 og finansiere halvparten hver, uavhengig av hvilket land produksjonen skjer i. Da lov om elsertifikater ble vedtatt i 2011, understreket energi- og miljøkomiteen at regjeringen må legge til rette for at halvparten av produksjonsmålsettingen om 26,4 TWh skal realiseres i Norge.

Riksrevisjonens undersøkelse viser at konsesjonsbehandlingen i Norge er tidkrevende. De påpeker at de politiske styringssignalene for behandlingen ikke er tydelige nok, at det mangler hensiktsmessig avklaring for forvaltningen, at manglende nettkapasitet fører til forsinkelser, og at konfliktreduserende tiltak er for dårlig utnyttet.

Riksrevisjonen påviser at antallet søknader i kø har økt i perioden, selv om køen den siste tida igjen har blitt noe redusert gjennom økt saksbehandlingskapasitet. Dette har mye å gjøre med at antallet søknader og klager også har økt, og at energimyndighetene, ved NVE, ifølge Riksrevisjonen ikke har hatt den hjemmel i lovverket de trenger for f.eks. å gi tidlig avslag på urealistiske søknader.

Norge ligger ganske langt bak Sverige i utbyggingen av ny fornybar energi målt i TWh innenfor denne ordningen. Sverige kom i gang med elsertifikatordningen tidligere enn Norge. Men Sverige har et annet og tilsynelatende mer effektivt system for konsesjonsbehandling, og de har andre avskrivingsregler enn Norge. Det betyr bl.a. at de har gitt langt flere vindkraftkonsesjoner enn det vi har – vi i Norge sitter med en stor bunke vindkraftkonsesjoner som sannsynligvis ikke blir realisert.

Det første hovedfunnet fra Riksrevisjonen er at overordnede mål for hvor mye som skal bygges ut av ulike typer kraft, er utydelige, og det er utydelige signaler om hvilke kriterier som skal ligge til grunn for saksbehandlingen. Det gjør, ifølge Riksrevisjonen, konsesjonsbehandlingen mindre effektiv og gir mer rom for konflikt i enkeltsaker. Riksrevisjonen sier:

«Verken gjennom handlingsplaner eller andre styringsdokumenter er det konkretisert hvordan produksjonen av ny fornybar energi skal bidra til å sikre at fornybarmålet på 67,5 prosent innen 2020 blir nådd. I motsetning til energimyndighetene i Sverige, har Olje- og energidepartementet ikke konkretisert hvor stor andel av elsertifikatene (…) som myndighetene skal legge til rette for» at blir realisert «gjennom nye konsesjoner i Norge. Det er heller ikke konkretisert hvilken type utbygging konsesjonsmyndighetene skal stimulere til i Norge.»

Mens NVE har mottatt et stort antall søknader siden elsertifikatordningen trådte i kraft i 2012, er det uklart for forvaltningen hvor mange konsesjoner den skal levere, ifølge Riksrevisjonen. Manglende avklaring av hva som er ambisjonsnivået for fornybar energi-produksjon, og hvordan myndighetene skal legge til rette for å realisere dette, skaper rom for prinsipielle diskusjoner i hver enkelt sak.

Riksrevisjonen påpeker at dette gjør det uklart, både for tiltakshavere, for berørte aktører og for andre myndighetsorganer, «hvordan fornybarmålene skal avveies mot andre samfunns- og miljøinteresser i konsesjonsbehandlingen». Dette handler også om hvordan konsultasjoner og innsigelser skal praktiseres for å avveie ulike hensyn, ifølge Riksrevisjonen. Disse uklarhetene gjelder særlig småkraft- og vindkraftutbygging, siden verneplanene og Samlet plan for vassdrag legger rammer for utbygging av stor vannkraft. Tydelige styringssignaler er derfor etterspurt både av forvaltningen og av bransjen, siden både tiltakshaver og saksbehandler ønsker å konsentrere seg om de gode prosjektene, ifølge Riksrevisjonens rapport.

Utbygging av både vindkraft og vannkraft kommer rimeligvis ofte i konflikt med andre hensyn, som naturressurser, naturmangfoldbevaring osv. Derfor er det bra at en samlet komité understreker at utbygging av fornybar energi skal skje «på en måte som ivaretar hensynet til naturmangfold, friluftsliv og landskap». Men et flertall i komiteen – Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet – understreker at elsertifikatene er en teknologinøytral, «markedsbasert ordning og at det er opp til de private aktørene å søke, mens myndighetenes rolle er å behandle søknadene». Riksrevisjonens anbefalinger om tydelige styringssignaler blir altså tilbakevist gjennom denne henvisningen. Det gjør også statsråden i sitt svarbrev som gjelder Riksrevisjonens rapport. Men Riksrevisjonen påpeker – om ikke helt direkte, så i hvert fall indirekte – at nettopp fordi ordningen er teknologinøytral og markedsbasert, er konsekvensen at styringsverktøyene som finnes, ikke fungerer som ventet. I tillegg til effektiviteten og legitimiteten i ordningen kan dette få uheldige og kanskje ukjente konsekvenser for andre nasjonale mål – som naturmangfold, kulturminnevern og en helhetlig arealplanlegging – og, ikke minst, for det overordnede målet med sertifikatmarkedet, nemlig mer fornybar energi-produksjon og lavere klimagassutslipp i Norge.

Dette er altså en villet politikk, fordi en ikke ønsker å sette spesifikke produksjonsmål for ulike typer kraftproduksjon. Dette gjør de til en viss grad i Sverige, tilsynelatende med mer effektivt resultat enn det vi har. Denne politiske rammen tar vi i denne omgang til etterretning – dette kan diskuteres under andre punkter her i Stortinget.

Når vi nå skal diskutere Riksrevisjonens funn og statsråden sitter i salen, er det viktig å påpeke at Riksrevisjonens undersøkelse tyder på at den markedsstyrte utbyggingen – uten politiske føringer og prioriteringer – ikke bare gir de billigste småkraftprosjektene fortrinn, uavhengig av andre samfunnsmål, den innebærer også manglende overordnede styringssignaler, som ifølge Riksrevisjonen fører til mer usikkerhet, konflikt, utsettelser og klager.

Et annet hovedfunn fra Riksrevisjonen er manglende avklaring når det gjelder energimålene og hvordan de skal avveies mot andre sektormål. Det er uklart hvordan sentrale områder skal utredes etter kulturminneloven, den nye plan- og bygningsloven og naturmangfoldloven av 2009. Riksrevisjonen påpeker at de nasjonale retningslinjene for småkraft og vindkraft ikke er oppdatert etter det nye lovverket. Det er helt sentralt at nasjonale retningslinjer bearbeides slik at utredningskravene blir avklart og er i samsvar med gjeldende regelverk – selvfølgelig uten at kravene blir urimelig detaljerte. Et for stort rom for skjønn og diskusjoner i enkeltsaker har ifølge Riksrevisjonen minsket forutsigbarheten og gjennomsiktigheten, økt konfliktnivået og vanskeliggjort kvalitetssikringen.

Riksrevisjonen påpeker at flere konsesjonsvedtak ikke er i tråd med regionale planer, og at det kan være en grunn til at konsesjoner i økende grad blir påklaget til departementet. I juni 2013 fantes det til sammen fem regionale planer som enten var ferdige eller var under utarbeidelse. Seks fylkeskommuner har vedtatt vindkraftplaner. Men det er uklart hvordan disse regionale planene skal vektlegges, siden kvaliteten er varierende, og siden NVE ikke er bundet av disse planene.

Riksrevisjonen påpeker også at konfliktvurderinger for vindkraft, utarbeidet av Direktoratet for naturforvaltning, Riksantikvaren, Reindriftsforvaltningen og Forsvaret, i begrenset grad benyttes og i begrenset grad bidrar til hvordan disse interessene kan avklares når det gjelder utbyggingssøknader. Slike prinsipielle avklaringer er dermed viktig også for å unngå at hensyn til både fornybar energiproduksjon og andre hensyn gjensidig gjennom den konflikten som oppstår, bidrar til å svekke legitimiteten av fornybarutbyggingen i Norge.

Til slutt vil jeg komme innom Riksrevisjonens påpeking av manglende rutiner for tidlig avslag og muligheten for å bruke det virkemiddelet bedre for å effektivisere saksbehandlingen. Riksrevisjonen anbefaler at departementet fastsetter overordnede kriterier for å kunne gi tidlig avslag, f.eks. ved at søknader lokalisert til områder der det ikke er tilstrekkelig nettkapasitet, områder med verneområder og vernede vassdrag, områder med rødlisteforekomster og samisk reindrift, i større grad kan tas tidlig ut av bunken. Også på dette punktet setter flertallet i komiteen, Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, foten ned, og mener at endringer i konsesjonslovgivningen på dette punkt er noe som må vurderes på lengre sikt, fordi de frykter at en oppstart av et slikt arbeid nå vil forsinke saksbehandling ytterligere.

Vi er selvfølgelig alle enige om at det er viktig at NVE prioriterer utredninger hvor det er ledig nettkapasitet, osv., men jeg håper at vi får et konstruktivt svar fra statsråden i denne saken, hvor vi får sett nøyere på hvilke tiltak som faktisk kan treffes for å ivareta både effektiviteten av elsertifikatordningen og andre lovpålagte hensyn i Norge, som natur, kultur, reindrift osv. Dette er ikke bare et spørsmål om enkelthensyn, det er et spørsmål om å få en viktig ordning til å virke effektivt.

Gunvor Eldegard (A) [12:12:50]: Noreg er blant verdas største vasskraftprodusentar og har Europas største produksjon av vasskraft. Elektrisitetsproduksjonen i Noreg var i 2011 128 TWh, og 122 av dei vart produserte i vasskraftverk, 1,3 i vindkraftverk og 4,8 i gasskraftverk og andre varmekraftverk.

Over tid er det utvikla eit omfattande regel- og lovverk som fastset krav om konsekvensutgreiingar og konsesjonsplikt når ein konsesjonssøknad skal behandlast av myndigheitene. Me meiner det er viktig at ulike omsyn og interesser vert ivaretekne gjennom konsesjonssystemet.

Talet behandla energikonsesjonar har auka frå 1 300 i 2010 til 4 818 i 2013. Det syner at ein er på rett veg, og at tiltaka som er sett i gang for å effektivisera konsesjonsbehandlinga, har verka. I takt med den auka saksmengda har NVE i perioden 2005 til 2012 meir enn fordobla talet saksbehandlarar til sånne saker. Det er først i 2012 at den auka saksbehandlingskapasiteten i NVE har ført til fleire behandla saker, men samtidig som NVE har behandla fleire saker, har Olje- og energidepartementet fått fleire klagesaker og store vasskraftsaker til behandling.

Ifølgje rapporten frå Riksrevisjonen tek det 3,5 år å behandla småkraftsøknader og 5,5 år for større vindkraftsøknadar. Det er lang tid, og ein treng å få større effektivitet. Samstundes må me vera klar over at mykje av tidsbruken skuldast ei rekkje lovbestemde, ufråvikelege krav til utgreiing, høyring og saksbehandling. Mykje av tidsbruken i konsesjonsbehandlinga kan òg forklarast med at bygging av energianlegg medfører store interessemotsetningar. Det er mange omsyn som skal ivaretakast, og som må greiast ut før ei kraftutbygging kan få konsesjon, f.eks. kulturminne eller natur og miljø.

I tillegg har det òg vore auke i talet på søknader om nye energitiltak. Det er positivt, synest me, at NVE samordnar konsesjonsbehandlinga av nett og kraftproduksjon, og at det er lagt til rette for auka utbygging av nettkapasitet.

Det er sett i gang ei storstilt utbygging av nettet i Noreg, noko som òg bidreg til meir utbygging av fornybar energi. Det har vorte gjennomført forenkling av behandlinga for småkraft og vindkraft, og Olje- og energidepartementet overførte i desember 2009 avgjerslemyndigheit i ein del saker under 1 MW til fylkeskommunen. I Prop. 1 S for 2013–2014 føreslo regjeringa Stoltenberg II å styrkja saksbehandlingskapasiteten i NVE ytterlegare.

Det er ein stor del av sakene som vert klaga over – 84 pst. av vindkraftsakene og ein tredel av småkraftsakene – som òg er med på å forlengja gjennomsnittleg saksbehandlingstid. I går såg eg at Fennefoss fekk konsesjon etter sju år. Det er lang tid. Her òg såg dei at det ikkje var store problem, men det var eit såpass stort anlegg at det kravde konsekvensutgreiing, svara NVE: Eg er einig med dei som synest at sju år er lang tid.

Eg vil kommentera litt av funna til Riksrevisjonen, fyrst om styringssignal og forbetra styringsverktøy. Noreg har gjennom EUs fornybardirektiv forplikta seg til å auka fornybardelen til 67,5 pst. i 2020. Frå 2012 har me hatt felles elsertifikatmarknad med Sverige, der det skal byggjast ny elproduksjon basert på fornybare kjelder tilsvarande 26,4 TWh innan 2020. Noreg og Sverige skal finansiera halvparten av dette kvar, uavhengig av kva land det skjer i. Det vil òg seia at Noreg kan realisera forpliktingane sine uavhengig av om utbygginga skjer i Noreg eller i Sverige. Eg har lyst til berre å kommentera, som òg saksordføraren var inne på, at den svenske sertifikatmarknaden har eksistert lenger enn det norsk-svenske.

Målet med ordninga er å leggja til rette for eit samla tal TWh mellom Noreg og Sverige, og det er òg eit mål at halvparten av desse skal vera i Noreg. Men elsertifikatmarknaden er designa teknologinøytralt sånn at ein kan utløysa dei beste prosjekta, uavhengig av teknologi. Difor er det viktig at ein ikkje utarbeider så detaljerte mål for kva som skal konsesjonsbehandlast av vind- og vassprosjekt, at myndigheitene da er bundne opp på førehand. No er det viktig for oss at det vert oppretthalde tilstrekkeleg kapasitet sånn at me kan sluttbehandla konsesjonssaker som kan verta omfatta av elsertifikatordninga innanfor tidsfristen i 2017. Me er veldig einige i at mindre tiltak som gjer klare forenklingar, skal me prioritera no, men at større arbeid som kan ta bort kapasiteten frå konsesjonsbehandlinga, må me utsetja. Difor meiner me at ytterlegare detaljerte styringssignal ikkje akkurat no er det mest nødvendige fram til 2020.

NVE har utarbeidd rutinar for intern prioritering i konsesjonsbehandlinga og for tidleg avslag i småkraftsaker. Når det gjeld tidleg avslag utan realitetsbehandling, er det faktisk avgrensa kva ein kan gjera, ifølgje dagens lovverk. Eg er einig i at det på sikt kanskje bør vurderast å endra lova sånn at me kan effektivisera dagens system, men – igjen – me er opptekne av ikkje å redusera kapasiteten for enkeltsaker fram til 2016–2017, sånn at me da reduserer moglegheitene til norske selskap innan sertifikatmarknaden.

Det er ein auke i talet på saker som ligg til behandling. Og igjen – det er viktig at me opprettheld tilstrekkeleg saksbehandlingskapasitet. Det er kjent at departementet er i gang med å forenkla prosessane på dei minste vasskraftsakene, og eg ser fram til at Stortinget får det til behandling.

Når det gjeld manglande avklaring av utgreiingskrav, er me med på ein merknad i innstillinga, der me ber departementet vurdera om kanskje standardiserte utgreiingskrav kan vera eit verkemiddel for å sikra meir effektiv og lik behandling av dei ulike prosjekta.

Konfliktar er sjølvsagt uheldig for effektivitet, for lokalmiljøet og for det overordna ynsket om klimagevinst. Dialog er positivt, men det er ikkje alltid at dialogen klarer å hindra reelle interessekonfliktar. Det er viktig at dei aktørane det gjeld, brukar eksisterande mekanismar for medverknad: høyring, møte, innvendingar og konsultasjonar på ein best mogleg måte for å redusera konflikten i enkeltprosjekt. Når ein går inn på NVEs heimesider, ser ein at det er stor aktivitet – bl.a. folkemøte om ti småkraftverk i Kvinesdal, og i Nore og Uvdal var det faktisk to kraftanlegg som no fekk nei på grunn av raudlisteartar som Noreg hadde eit særleg ansvar for. Det synest eg kanskje er viktig å seia i denne saka.

Det er viktig òg at myndigheitene styrkar samordninga av nett- og kraftutbygging. Regionale kraftsystemutgreiingar dannar eit godt grunnlag for nettselskapas planar for utvikling av nett. Me forventar at dei blir følgde opp for å sikra auka utbygging av nettkapasitet.

Komiteen er einige om veldig mykje i denne saka. Alle har eit ynske om betre effektivitet. Det er bra for utbygginga av meir fornybar energi. Me ynskjer fleire fornybarprosjekt her i Noreg. Betre nettkapasitet og meir kunnskap er begge delar med på å effektivisera. Men det må vera ein balanse mellom effektivitet og demokrati. Det er ikkje mogleg å laga kriterier som vil fjerna all motstand. Konsesjonsbehandlingssystemet skal finna dei beste prosjekta, og da er det òg veldig bra at det er mange å velja mellom.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) [12:22:51]: Undersøkelsen Riksrevisjonen har gjennomført av effektivitet i konsesjonsbehandlingen av fornybar energi, har vist oss at både selve konsesjonsbehandlingen og klagesaksbehandlingen tar lang tid. I gjennomsnitt tar det NVE i overkant av 3 ½ år å behandle småkraftsøknader, og vindkraftsøknader tar ca. 5 ½ år.

Vi har merket oss Riksrevisjonens hovedfunn. Blant annet pekes det på behovet for å gjøre de overordnede styringssignalene tydeligere samt behovet for en forbedring av styringsverktøyene. I tillegg pekes det på at manglende avklaringer av utredningskrav nettopp bidrar til å redusere effektiviteten i saksbehandlingen, og manglende nettkapasitet forsinker saksbehandlingen og realiseringen av kraftkonsesjonene.

Det er Olje- og energidepartementet som har ansvar for å legge til rette for forutsigbare og effektive konsesjonsprosesser. Det framstår i dag uavklart hvor mye ny fornybar energiproduksjon myndighetene skal legge til rette for. Det er heller ikke konkretisert hvilken type utbygging konsesjonsmyndighetene skal stimulere til i Norge – i motsetning til det vi opplever Sverige har gjort. Det framstår i det store og hele som lite forutsigbart for tiltakshavere og berørte aktører hvordan fornybarmålene skal avveies mot andre samfunns- og miljøinteresser. Dette gjelder spesielt i forhold til småkraft og vindkraft.

Det er også grunn til å merke seg at mens de nasjonale retningslinjene for småkraft og vindkraft beskriver hvordan ulike forhold skal utredes i regionale planer og konsesjonssøknader, gir en ikke tydelige signaler om hvordan de skal vektlegges i klagesaker. De regionale planene som er utarbeidet for vind- og småkraft, ser i liten grad ut til å fungere som styringsverktøy for å avklare både hvor utbyggingen skal finne sted og hvordan denne utbyggingen skal avveies i forhold til andre interesser. Det ser faktisk ut som om de regionale planene spiller liten rolle, dessverre.

Nettopp disse manglende avklaringene med hensyn til styringsverktøy gir dette store rommet for de vanskelige skjønnsvurderingene, og gjør at hver enkelt konsesjonssak i for stor grad blir en diskusjon om prinsipper. Det er liten tvil om at dette i seg selv bidrar til høyere konfliktnivå, som Riksrevisjonen påpeker, og også et større klageomfang.

Det hersker liten tvil om at konsesjonsbehandlingen bør få en større grad av forutsigbarhet enn hva tilfellet er i dag. Det er grunn til å bekymre seg over mangelen på effektivitet, kunnskap og tydelige planer for konsesjonsbehandlingen i vind- og småkraftsaker. Formålet med elsertifikatordningen forutsetter en offensiv politikk for energisparing, god nettstruktur og overføringskabler til utlandet. Men det forutsetter også elektrifisering og en faktisk overgang fra fossile til fornybare energibærere i transportsektoren og i industrien.

Fra Kristelig Folkepartis side har vi merket oss at Riksrevisjonen etterspør langt større tydelighet når det gjelder styringssignalene for konsesjonsbehandlingen av fornybar energi. Dette blir også etterspurt av både forvaltningen og bransjen. For mange urealistiske prosjekter blir i dag lansert og danner grunnlaget for søknader på grunn av disse manglende styringssignalene. Det vil derfor være viktig framover å definere klare mål på fornybarområdet når det gjelder både hvilken kraftproduksjon det skal satses på, og hvor stor produksjonsøkning man skal legge opp til i elsertifikatmarkedet.

Elsertifikatordningen bidrar i dag til et overskudd av fornybar energi i Norge og Norden. For legitimiteten til denne ordningen er det viktig med en avklaring på hvordan den nye energien i praksis skal lede til kutt i klimagassutslipp i Norge eller i utlandet.

For å unngå uklare forventninger og også bidra til en effektivisering av konsesjonsbehandlingen er det grunn til å merke seg at Riksrevisjonens anbefaling om i større grad å ta i bruk ordningen med tidlig avslag i vindkraftsaker. Dette gjelder f.eks. i områder som helt klart mangler nettkapasitet, og hvor det heller ikke i nær framtid er planer om å utbedre den, men også i verneområder og vernede vassdrag.

Det er også grunn til å bemerke at mens NVE har utarbeidet rutiner for intern prioritering i konsesjonsbehandlingen, ser ikke slike rutiner ut til å være etablert i Olje- og energidepartementet for klagesaksbehandlingen, ut fra det Riksrevisjonen her peker på. Det er en forventning om at dette blir gjort, samt utarbeide overordnede kriterier for tidlig avslag. Det er ingen tvil om at dagens praksis medfører treg saksbehandling og usikkerhet om hvilke overordnede målsettinger som gjelder. Tydeligere styringssignaler vil gi større grad av forutsigbarhet for alle parter, og fra Kristelig Folkepartis side forventer vi at Olje- og energidepartementet følger dette opp.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [12:29:10]: Riksrevisjonen har undersøkt effektiviteten i konsesjonsbehandlinga av fornybar energi for perioden 2009–2013.

Jeg vil først understreke at situasjonen bedret seg betydelig i 2012 gjennom økt saksbehandlingskapasitet, og at langt flere saker er behandlet, noe som er svært positivt. Det er også svært positivt at den forrige regjeringa la en offensiv plan for å øke produksjonen av fornybar energi gjennom vind og vann. Det må vi ikke glemme, det må ha stor honnør.

Det som er et av hovedfunnene i den rapporten vi nå behandler, er behovet for å gjøre de overordnede styringssignalene tydeligere og å forbedre styringsverktøyene. For det vi står overfor, er en utbygging. Det er bruk av arealer til noe annet enn det de blir brukt til i dag eller har vært brukt til tidligere. Det innebærer altså potensielle konflikter. Konfliktene må avklares, og en må avveie konfliktene. Det er helt opplagt at det tar for lang tid når saksbehandlingstida er tre og et halvt år for småkraft, og det er mange klager på grunn av manglende kunnskapsgrunnlag.

Som sagt: Bruk av natur er kjernen i den utviklinga vi må inn i for å sikre en grønn økonomi som er basert på en skånsom og langsiktig forvaltning av naturressursene. For å få til dette må en forstå økologien, en må forstå åssen samspillet er i naturen.

En av de viktigste utfordringene som en står overfor ved utbygging av vannkraft eller vindkraft, er knyttet til det biologiske mangfold. Det biologiske mangfold er forankret i naturmangfoldloven av 2009. Der har vi sentrale begreper som «prioriterte arter» og «utvalgte naturområder». Dersom en finner at de prioriterte artene og utvalgte naturområdene er av tilstrekkelig kvalitet, kan storsamfunnet gå inn med rådighetsinnskrenkninger overfor den enkelte grunneier. En kan altså begrense innholdet i den private eiendomsretten ut fra samfunnsmessige hensyn. Det er et nødvendig og riktig prinsipp, som kompletterer vår private eiendomsrettstradisjon. Da må rådighetsinnskrenkningene være basert på kunnskap. Vi har også fra Norges side forpliktet oss internasjonalt, gjennom konvensjonen om biologisk mangfold, til å stanse tapet av biologisk mangfold innen 2020 – ja, innen 2020! Skal vi stanse tapet av biologisk mangfold innen 2020, har vi svær hast. Det er meget krevende, og det er svært viktig.

Det jeg sikter meg inn mot, er nettopp kunnskapsgrunnlaget. For vi i Senterpartiet har merket oss at undersøkelsen viser at det mangler grunnleggende, systematisk innsamlet og verdinøytral kunnskap om bl.a. biologisk mangfold, kulturminner og reindrift. Senterpartiet mener at kunnskapsmangel på naturmangfoldsområdet er et vesentlig hinder for effektive tiltak i hvert enkelt tilfelle. Til tross for at det har vært utført naturtypekartlegging i Norge siden 1999, er fortsatt bare 25 pst. av lokalitetene for naturtyper som av Miljødirektoratet er ansett som potensielt verdifulle, kartlagt. Det er grunn til å anta at kartlegging av naturtyper og arter i og nær vann er mer mangelfull enn kartlegging på tørt land. På denne bakgrunnen finner Senterpartiet grunn til å anta at mangelen på et godt, sektoruavhengig og verdinøytralt kunnskapsgrunnlag om naturmangfoldet – sannsynligvis også om kulturminner – er en vesentlig årsak til redusert effektivitet og forlenget saksbehandlingstid. Dette understøttes av undersøkelsens påpekning av behovet for en bedre samordning av de ulike sektorenes utredningskrav og av at uenighet om kunnskapsgrunnlaget fører til klager og innsigelser i tillegg til forlenget saksbehandlingstid. Disse svakhetene ved kunnskapsgrunnlaget er en del av et generelt problemkompleks som er grundig beskrevet i Innst. 84 S for 2013–2014 Innstilling fra kontroll- og konstitusjonskomiteen om Riksrevisjonens undersøkelse av tilskudd til naturmangfold og friluftsliv.

Det vi står overfor, gjør at ikke minst statsråden i Klima- og miljødepartementet bør prioritere en mer helhetlig, nasjonal kartlegging av naturressursene, noe som vil fremme forutsigbarhet og økt effektivitet i konsesjonsbehandlinga. Det vil kunne redusere konfliktnivået i enkeltsaker og bedre bevaringa av naturverdiene. Vi står altså overfor et saksbehandlingskompleks hvor statsrådene i både Klima- og miljødepartementet, Olje- og energidepartementet og Kunnskapsdepartementet må ta denne påpekningen om kunnskapsmangel på alvor. Vi må stille spørsmålene: Hvorfor går det så tregt? Hvorfor er det så mange innsigelser? Hvordan er det mulig å ha så ulike vurderinger av det som burde være et faglig faktum, som det vi opplever i en rekke av disse sakene, og som både skaper stor frustrasjon for dem det gjelder, og stor kostnad for det offentlige, som skal behandle det på en slik, svært byrdefull, måte? Det er betydelige effektiviseringsgevinster som kan oppnås ved samordning av ulike sektorers utredningskrav, og vi må be statsrådene se dette i sammenheng med behovet for et helhetlig og verdinøytralt kunnskapsgrunnlag. Jeg vil understreke det: et helhetlig og verdinøytralt kunnskapsgrunnlag.

Artsdatabanken, som er en uavhengig kunnskapsleverandør plassert under Kunnskapsdepartementet, bør – som garantist for kunnskapsgrunnlagets verdinøytralitet – ha en sentral rolle i kunnskapsoppbygginga på naturmangfoldsområdet. En hovedmotivasjon for opprettelsen av Artsdatebanken var at kunnskapsproduksjonen og tilgjengeliggjøringa av kunnskap om naturmangfold skulle skilles fra forvaltningen. Et mer objektivt kunnskapsgrunnlag skulle skape ryddighet i prosessene fram mot forvaltningsmessige vedtak. Rød- og svartlistene som er utarbeidet av Artsdatabanken, kan tjene som et tydelig eksempel på de positive effektene av å trekke et prinsipielt skille mellom kunnskapsgrunnlaget, som bør være så verdinøytralt som mulig, og de ulike interessenes analyser basert på denne kunnskapen.

Derfor er konklusjonen fra min side at hovedfunnet er at det kunnskapsbaserte systemet må forbedres. Vi må få et kunnskapsbasert forvaltningssystem for derigjennom å oppnå at alle parter vet hva de har å forholde seg til, og at det dermed blir større enighet om de forvaltningsmessige vedtakene som legges til grunn. Det er en stor jobb å gjøre. Ikke minst når vi har store ambisjoner om at vi skal stanse tap av biologisk mangfold innen 2020, har vi en stor jobb foran oss.

Karin Andersen (SV) [12:37:27]: Jeg vil først slutte meg til saksordførerens innledning. I hovedsak er SV, Kristelig Folkeparti, Venstre og Miljøpartiet De Grønne enige på mange punkter i saken. Så er det også riktig som representanten Lundteigen sier, at vi har en stor jobb foran oss, for dette handler jo om å realisere et stort og nødvendig potensial innen fornybar energi. Det er uhyre viktig at det skjer, og uhyre viktig at det skjer på en måte som er rask, men som ikke skader andre viktige samfunns- og miljøinteresser. Det er også viktig at det er mekanismer til stede som sikrer at man får erstattet den ikke-fornybare energien med fornybar energi.

Riksrevisjonens undersøkelser når det gjelder effektivitet i konsesjonsbehandlingen av fornybar energi, viser at det er mye igjen på alle disse områdene. For det første må de overordnede styringssignalene og styringsverktøyene bli klarere og tydeligere. Det er jeg ikke i tvil om. Det er fremdeles dragkamper ved mange korsveier om klimautfordringene faktisk er reelle – i hvert fall når man skal begynne å velge mellom virkemidler og styringssignaler som gjør at vi faktisk når de store målene som vi har satt oss, som er nødvendige, og som for Norges del innbefatter at vi skal øke fornybarandelen med 67,5 pst. innen 2020. Og det er ikke noe småtteri. Her har statsråden en kjempeoppgave foran seg. Da må man være tydelig på de målene man setter seg, og man må ha virkemidler for å nå dem. Riksrevisjonens undersøkelser viser at det systemet på ingen måte er på plass. Nå gjelder vel målsettingene mer den politiske viljen til å prioritere dette foran andre ting. Der er det vel fremdeles slik at flertallet ikke er helt der ennå at man legger nødvendig tyngde bak å få økt den fornybare energiproduksjonen og bremset den ikke-fornybare.

Når det gjelder rutiner for tidlig avslag, skal jeg ikke gå så mye inn på det – det har vært redegjort for av flere her at man må kunne ha disse rutinene klare. Men noe av det som har vært mangelen her, er et grunnleggende planverk på regionalt nivå. Jeg kan si at SV har programfestet at vi må ha det, og det er mange konflikter lokalt. Mange av dem oppstår nettopp fordi – som bl.a. Lundteigen sa – det er naturressurser som ikke er klarlagt her, man har ikke funnet ut hvor dette kan foregå uten at det truer andre natur- og friluftsinteresser, og – ikke minst – hvor det er naturlig å bygge ut, slik at man samtidig slipper å bygge ut svært dyr infrastruktur for å få kraften fram til et marked. De kraftlinjene kan også være store naturinngrep, som igjen utløser nye konflikter. Det hadde vært behov for skikkelige regionale planer som var førende for hvor man skal utvikle vindkraft, og hvor man ikke skal utvikle vindkraft – som er de største konfliktområdene.

Fra eget fylke vet jeg at det er veldig mange som har søkt konsesjon. De færreste av dem kommer nok noensinne til å bli realisert, men det er store konflikter og vanskelig å håndtere politisk. Når det gjelder grunnlaget for å kunne ta en fornuftig beslutning om hvor det er tålelig at slike anlegg er, og hvor vi må hindre at slike anlegg kommer, er ikke planene der. At man får disse planene på plass, er noe SV ønsker å ta sterkt til orde for og foreslå.

Nå kan sertifikatordningen som dette handler om, være en tidsbegrenset ordning, og vi må se på hvordan den eventuelt skal videreføres. Hvilke mekanismer man skal bruke for å få fram nødvendig fornybar energi framover, må diskuteres bredt. Uansett vil slike kartleggingsprosesser og klare kriterier for hvor man kan ha slike inngrep, og hvor man ikke kan ha det, være nødvendig framover. For sjøl om man greier å erstatte fossil energi med fornybar energi, er det lite som tyder på at energibehovet vil gå kraftig ned. Vi finner jo stadig nye ting som vi bruker energien vi sparer, på. Man kan ha store målsettinger, og SV er med på det, men hittil har det vært slik. Det betyr at en del av dette potensialet absolutt bør realiseres, for det er en av de få metodene vi har for å realisere mer fornybar energi i Norge.

Jeg kunne holdt et langt foredrag om den grønne energien som ligger i karbonet og i skogen. Det mangler det systemer for, men det bør man absolutt også satse på, for det kan gi mye fornybar energi og veldig mange arbeidsplasser i områder av landet som i dag ikke tar del i annen energiproduksjon og virkningene av det.

Når det gjelder konfliktreduserende tiltak som kan utnyttes bedre, tror jeg det i hovedsak er knyttet til det manglende plangrunnlaget. Og konfliktene kommer. I mitt fylke har det vært store folkelige aksjoner rundt planlagte vindkraftutbygginger som jeg nesten ikke har sett maken til. Det betyr at dette er naturverdier som folk setter veldig stor pris på. Når det ikke foreligger noe planmessig grunnlag der fakta er avdekt og man kan ta avveininger på det grunnlaget, er det klart det er mulighet for veldige opptrappinger av disse konfliktene, uten at man nødvendigvis snakker om de samme faktaene. Det er absolutt et stort problem, som vi må kunne håndtere på en bedre måte.

Når det gjelder det siste punktet som Riksrevisjonen påpeker, manglende nettkapasitet, har SV vært litt tilbakeholden med å gå inn i det temaet i denne innstillingen. Det er ikke fordi vi ikke ser at det kan være behov enkelte steder, men hvis en del av denne satsingen skal gå ut på at man produserer mer av denne energien i Norge for økt eksport, uten å sikre at man reduserer fossil og ikke-fornybar energi andre steder, er vi avventende kritiske til det. Vi vil se på hva man kan gjøre for å hindre det. Vi ønsker at man går gjennom hvor det er minst skadelig å etablere f.eks. vindkraftanlegg eller andre typer fornybar energi uten å behøve å bruke mye penger på å bygge opp en nettkapasitet. Vi vil se på hvor man kan ha denne satsingen uten store inngrep i naturen og få kraften fram på en rimeligere måte.

Statsråd Tord Lien [12:46:36]: La meg benytte anledningen til å takke både saksordføreren og komiteen for et godt arbeid. Jeg synes også vi skal anerkjenne at det er holdt mange gode innlegg så langt i dagens debatt. Jeg noterer meg det jeg opplever er en enstemmig tilslutning til regjeringens ambisjon om å produsere mer fornybar energi i Norge. Det er jeg selvfølgelig glad for.

Så mener jeg også det er grunn til å gi anerkjennelse til Riksrevisjonens undersøkelse og til den jobben som er gjort der. Jeg er glad for at man der anerkjenner den modellen vi har for konsesjonsbehandling, og – ikke minst – at man slutter seg til de effektiviseringstiltakene som allerede er gjennomført.

Så framkommer det også merknader og forslag til justeringer, det skulle selvfølgelig bare mangle.

Jeg er tilfreds med at komitéflertallet ser på en grundig og effektiv konsesjonsbehandling som et godt virkemiddel i energi. Mange har også vært inne på klimapolitikken.

I store trekk finner jeg Riksrevisjonens undersøkelse nyttig, og den vil være nyttig i framtiden. Riksrevisjonen viser god forståelse for kompleksiteten i konsesjonssystemet i energi- og vassdragssektoren. Jeg mener mange av de spørsmålene revisjonen trekker opp og peker på, er relevante spørsmål tilknyttet dagens konsesjonslovgivning og konsesjonspraksis. Vi har gjennom mange tiår – faktisk over 100 år – bygget opp et komplekst lovverk for vassdrags- og energitiltak. Dette har bidratt til å gjøre konsesjonsbehandlingen tidkrevende. Mye av tidsbruken skyldes lovbestemte og ufravikelige krav til utredning, høring, uttalelser, møter, konsultasjoner og andre typer saksbehandling.

Det er heller ikke til å komme bort fra at bygging av energianlegg medfører, som også mange av representantene har vært inne på, store interessemotsetninger og også gjør det nødvendig med det jeg vil kalle politiske vurderinger. Derfor har man en statsråd i Olje- og energidepartementet, og derfor har man et storting. Det mener jeg det må være rom for også i framtiden – det politiske skjønnet må noen ganger brukes for å gjøre disse viktige avveiningene.

I tillegg har målet om økt fornybar energiproduksjon og innføringen av et felles sertifikatmarked med Sverige medført en kraftig økning i antall søknader om nye energitiltak. Som flere også har vært inne på, er det, til tross for en betydelig styrking av kapasiteten i konsesjonsbehandlingen, fortsatt ikke mulig – og det er kanskje heller ikke riktig ressursbruk – at man til enhver tid klarer å holde tritt med det store tilfanget av stadig nye saker de aller siste årene.

Regjeringen ønsker å øke den fornybare kraftproduksjonen i Norge. Vi ønsker å redusere samlet konsesjonsbehandlingstid, og skal effektivisere konsesjonsbehandlingen enda mer. På samme tid skal vi sørge for at andre samfunnshensyn blir ivaretatt på en forsvarlig måte gjennom konsesjonsbehandlingsprosessene. Den forvaltningsrevisjonen Riksrevisjonen har gjennomført, innebærer en bred gjennomgang av myndighetenes arbeid og peker på mulige forbedringspotensialer. Samtidig vil jeg ikke unnlate å nevne at tiltakene vi allerede har gjennomført for å effektivisere konsesjonsbehandlingen, har gitt resultater i form av flere konsesjoner.

Så vil jeg si litt om noen av de ulike temaene som er tatt opp i undersøkelsen. Styringssignaler er nevnt av Riksrevisjonen og av flere i komiteen. Riksrevisjonen peker på at det ikke er avklart hvor mye ny fornybar energiproduksjon det skal legges til rette for gjennom nye konsesjoner. Riksrevisjonen savner også en konkretisering av hvilken type utbygging konsesjonsmyndighetene skal stimulere til i Norge, og anbefaler at det defineres hvor mye fornybar energiproduksjon det skal legges til rette for – slik man har gjort i Sverige. Riksrevisjonen ser også behov for å utvikle styringsverktøy for å realisere disse målene.

Norge og Sverige har gjennom sertifikatordningen inngått en avtale om en felles satsing på fornybar kraftproduksjon fram mot 2020, med et felles produksjonsmål på 26,4 TWh normalårsproduksjon i 2020, men uavhengig av i hvilket land produksjonen blir bygget. Norge og Sverige er hver ansvarlig for å finansiere halvparten av produksjonen.

Mange har vært inne på det, men jeg finner allikevel grunn til å si det: Sertifikatordningen er både teknologinøytral og markedsbasert. Den er satt opp for å stimulere til utbygging av de mest lønnsomme – konsesjonsgitte, vel å merke – prosjektene. Energimyndighetene gir konsesjoner og setter rammene for virksomheten, men det er investorene som fatter beslutningen om hva som skal bygges.

Jeg har lyst til å sitere fra Stortingets forhandlinger om sertifikatmarkedet, Innst. 379 L for 2010–2011, kapitlet Premisser for et felles marked:

«Finansieringsforpliktelsen som er satt for Norge, påvirker ikke hvordan produksjonsøkningen fordeler seg mellom Sverige og Norge. Hvor stor faktisk økning av fornybar produksjon det blir i hvert land avhenger av faktorer som konsesjonspolitikken, tilgangen på overføringsnett, utbyggingskostnader, kostnader ved nettilknytning og prisforventninger. Men departementet viser til at utforming av den generelle energipolitikken som påvirker utbyggingstakten, vil være opp til det enkelte land. Det er lagt opp til at landene skal orientere hverandre ved endringer i de generelle rammebetingelsene som kan påvirke konkurranseforholdet vesentlig.»

Dette hadde oppslutning fra et enstemmig storting den gangen. Med dette utgangspunktet har det ikke vært aktuelt for departementet å definere nærmere hvor mye fornybar energiproduksjon det skal legges til rette for i Norge, men utviklingen i konsesjonsbehandlingen følger vi selvfølgelig kontinuerlig opp.

Innen utgangen av 2015 skal det gjennomføres en kontrollstasjon for sertifikatordningen. NVE har utarbeidet en grunnlagsrapport for kontrollstasjonen, hvor det bl.a. er vurdert om det er tilstrekkelig tilgang på realiserbare prosjekter i Norge og i Sverige til å nå produksjonsmålet på 26,4 TWh. NVE konkluderer med at det er god tilgang på prosjekter i både Norge og Sverige, og at det derfor ligger godt til rette for at målet i 2020 kan nås. Det er allikevel fortsatt sånn at det er opp til investorene å realisere prosjektene.

Riksrevisjonen peker også på at det er nødvendig å opprettholde tilstrekkelig saksbehandlingskapasitet for å kunne sluttbehandle konsesjonssaker som kan inngå i sertifikatordningen, innen konsesjonsmyndighetenes tidsfrist i 2017. Jeg er enig i Riksrevisjonens vurdering, og vil sikre at tempoet i konsesjonsbehandlingen opprettholdes i denne perioden. Vi er allerede i gang med å se på konsekvensene av å delegere myndighet til NVE for vannkraftverk med mindre reguleringer. Tiltaket krever imidlertid endring av vassdragsreguleringsloven. Departementet vil se en sånn lovendring i sammenheng med en rekke andre tiltak som kan være aktuelle, i lys av oppfølging av regjeringsplattformen. Regjeringen har allerede oversendt lovforslag til Stortinget om forenklinger i reglene om fordeling av konsesjonsavgiften, noe som – dersom det blir vedtatt i Stortinget – vil frigjøre saksbehandlingskapasitet i NVE.

Når det gjelder innsigelser, har vi rutiner for hvordan dette skal praktiseres i energisaker. Departementet skal sørge for at rutinene gjøres bedre kjent, og at de følges opp.

Jeg ser at det er en del ting jeg ikke kommer gjennom. Men jeg har lyst til å si at jeg egentlig synes dagens debatt har vært god. Jeg har til hensikt å adressere mange av de tingene komiteen tar opp, og gi Stortinget mulighet til å diskutere disse tingene videre i forbindelse med framleggelsen av energimeldingen som vi kommer med til neste år.

Så vil jeg si at jeg er helt enig med de mange som har sagt at det også er noen konfliktsaker. Men jeg har lyst til å minne om at vindkonsesjoner ikke produserer vindkraft. Det er det vindmøller som gjør. Det er gitt mange konsesjoner allerede, men det er ikke bygget riktig like mange vindmøller.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Rasmus Hansson (MDG) [12:56:52]: Etter vår oppfatning er det viktigste ved Riksrevisjonens gjennomgang dens påpeking av mangel på tydelige og forutsigbare mål og planer for fornybarutbyggingen. Nå er det i praksis sånn at avhengig av hva saken gjelder, skal saksbehandler, tiltakshaver, lokalmiljøet og andre sette seg inn i plan- og bygningsloven, naturmangfoldloven, kulturminneloven, energiloven, når det gjelder vannkraft – vannressursloven, osv. I tillegg til dette kommer det lokale planer, som ingen helt vet hva de skal gjøre med. Men de gjenspeiler gjerne lokale verdier, som har stor betydning, i tillegg til de nasjonale, så det er lett å forstå at lokalmiljøene reagerer når disse planene ikke respekteres. I denne sammenhengen er det for øvrig viktig å merke seg at når det gjelder antallet klagesaker, kommer de aller fleste fra tiltakshaver og ikke fra utekkelige miljøorganisasjoner og andre sånne interesser.

I tillegg har Norge forpliktet seg til å stanse tap av biologisk mangfold. I den sammenhengen er det et stort problem, som representantene Lundteigen, Andersen og Grøvan har påpekt, at dette avgjøres gjennom skjønnsvurderinger fra sak til sak, uavhengig av et helhetsblikk på Norges samlede forpliktelser, både når det gjelder naturmangfold, og når det gjelder andre saker. Riksrevisjonen påpeker, som flere har nevnt, manglende helhetskunnskap om biologisk mangfold. En miljøfaglig utredning fra oktober 2013 anslår at så lite som 25 pst. av naturmangfoldet i Norge er kartlagt. Sverige og Danmark har gjort helhetsvurderinger som i hvert fall bringer dem nærmere et helhetsbilde av dette. Det er verdt å merke seg.

Ved innføringen av elsertifikatordningen har, som flere har vært inne på, energi- og miljøkomiteen påpekt betydningen av at elsertifikatmarkedet evalueres med jevne mellomrom, og at det er lagt opp til en kontrollstasjon første gang i 2015. Dette har statsråden allerede vært innom. Han varsler både her i salen og i sitt svarbrev til Riksrevisjonen at dette skal gjennomføres innen 2015. Det er jo meget positivt.

Det jeg vil avslutte med, er å understreke viktigheten av at statsråden i denne kontrollstasjonen tar fatt i problemstillingen knyttet til tydeligere og mer forutsigbare overordnede mål, og at han tar fatt i hvordan denne elsertifikatordningen påvirker andre sentrale samfunnsinteresser, kulturminnevern, lokaldemokrati osv., og ikke minst det store målet: sammenhengen mellom denne produksjonen og kuttet i klimagassutslipp.

Jeg vil bare helt til slutt også oppfordre statsråden til å ta fatt i problemstillingen (presidenten klubber) hvorvidt elsertifikatordningen faktisk påvirker i riktig grad utviklingen av den typen teknologi vi trenger i framtida.

Presidenten: Da må nok representanten avslutte innlegget.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [13:00:35]: To poenger – punkt 1: Statsråden sa i sitt innlegg at han ville adressere debatten videre i sitt system – det er vel en måte å si det på – uten at han gikk inn på de temaene som vi drøftet. Fra Senterpartiets side la vi vekt på at noe av hovedproblemet her er det kunnskapsbaserte grunnlaget knyttet til det biologiske mangfold – å sikre at vi har et kunnskapsbasert forvaltningssystem som må styrkes gjennom at vi får et verdigrunnlag som er verdinøytralt, og at de ulike interessers analyser skal basere seg på denne kunnskapen. Jeg vil spørre om statsråden er enig i den påpekinga, og om han vil ta det med til sin regjering og gå inn på dette temaet, for det er etter vår vurdering noe av hovedproblemet vi her står overfor.

Punkt 2: Det er et faktum at det tar lang tid med saksbehandling, og at det er lang kø. Det ble fra statsrådens side sagt at det ikke er lett å holde tritt med det store antall saker – underforstått: Det var ikke lett å holde tritt med saksbehandlinga i forhold til det store antall saker som kom. Jeg vet ikke om det var en forsnakkelse. Jeg ble i tvil om dette da statsråden sa at tempoet skulle opprettholdes i saksbehandlinga. For den forrige regjeringa var det viktig å øke tempoet for å få ned køene, for å få ned saksbehandlingstida. Jeg ønsker å få statsrådens vurdering av om det ikke fortsatt er en ambisjon å få ned køene, få ned saksbehandlingstida. Norge har jo her et stort behov for å få gjennomført det, for å få sin andel av disse fornybare kraftutbyggingsprosjektene, når vi har et felles samarbeid gjennom elsertifikatordninga med Sverige.

Svein Roald Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Tord Lien [13:02:56]: Det sitatet jeg ble tillagt, kjente jeg meg ikke helt igjen i – uten at det nødvendigvis betyr at det ikke falt fra talerstolen tidligere.

Jeg har lyst til å være veldig tydelig på at det er et mål å få gitt flere konsesjoner. Det er også et mål at de konsesjonene som blir gitt, faktisk blir bygd. Jeg synes representanten Andersen var inne på noe viktig da hun tok opp dette med nettilgang. Det er ingen tvil om at sannsynligheten for at konsesjonene som blir gitt, som faktisk fører til energiproduksjon, er større dersom det ligger nært nett. Det er ikke åpenbart at det i dag – som f.eks. er grundig omtalt i innstillingen – kan føre til at man kan avslå å behandle en søknad, som enkelte tar til orde for.

Jeg tror representanten Lundteigen er inne på noe når han snakker om at et godt og omforent kunnskapsgrunnlag kan bidra både til mindre konflikt og til mer effektiv saksbehandling i framtiden.

Så trekker representanten Lundteigen fram veldig tydelig, veldig sterkt, Artsdatabanken. Artsdatabanken er et fagmiljø jeg kjenner godt fra mitt tidligere virke her i Stortinget. Det er et fagmiljø jeg har stor tillit til. Hvordan det fagmiljøet kan brukes i vårt arbeid, må jeg få komme tilbake til. En slik anledning kan være i energimeldingen.

Det jeg sa – det jeg i hvert fall mente å si – og som jeg står helt inne for, er at det er ikke gitt at det er riktig ressursbruk til enhver tid å ha kapasitet til å behandle absolutt alle konsesjonssøknadene, særlig i en situasjon der tilfanget av konsesjoner økte raskt og kraftig. Det var det jeg mente å si, og det står jeg inne for. Det håper jeg Stortinget er enig med meg i.

Det er selvfølgelig et poeng å frigjøre mer kapasitet i NVE – når situasjonen er som den er – til konsesjonsbehandling. Derfor har vi oversendt til Stortinget i denne måneden et forslag som vil bidra til å frigjøre saksbehandlingskapasitet i NVE, et forslag som jeg håper både Senterpartiet og de andre partiene i Stortinget vil gi tilslutning til.

Så er det slik at de allerede gitte vannkraftkonsesjonene, særlig, som har produsert i noen år og noen tiår, også skal revideres. Det må vi også ha ressurser til. Det er både naturen, kraftproduksjonen og dermed også fornybarsamfunnet tjent med.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.