Presidenten: Etter ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 10 minutter til hver partigruppe og 10 minutter til medlemmer av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen innenfor den fordelte taletid, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Bente Stein Mathisen (H) [14:24:41]: (ordfører for sak nr. 7): SV er, slik jeg oppfatter det, på prinsipielt grunnlag helt imot at private aktører skal løse noen av velferdsoppgavene våre.

I representantforslaget, Dokument 8:76 S for 2013–2014, hevder de at arbeidsavklaring og oppfølgingstjenester ikke egner seg for butikk, og de sier videre at hvis private tjenesteleverandører slipper til, vil de bare være opptatt av profitt, og det vil gå ut over etisk standard og kvalitet på tjenestene. Denne holdningen vitner om veldig liten tillit til fagpersoner og ledere i alle de private velferdsinstitusjonene vi har her i landet. Jeg er sikker på at sykepleiere ikke endrer adferd og måten å jobbe på om de jobber i en privat bedrift. Høy etisk standard og faglig integritet vil være viktig, enten det jobbes på et offentlig sykehus eller i et privatdrevet sykehjem. Det samme vil gjelde for en snekker eller en arbeidsleder, om det jobbes i driftsavdelingen i en kommune eller i en privatdrevet attføringsbedrift.

Flertallet i komiteen deler ikke de rød-grønnes negative syn på private aktører. Flertallet er opptatt av mangfold i tjenestetilbudet og ønsker flere tilbydere velkommen. I anbudene skal det være klare kriterier til kvalitet, individuell oppfølging og forutsigbarhet for dem som skal søkes inn i tiltakene. Nav kjøper allerede en begrenset andel avklaringstjenester og oppfølgingstjenester.

Det finnes i dag to ordninger med arbeidsavklaring og to ordninger med oppfølgingstjenester. Avklaring i ordinær virksomhet anskaffes i åpen konkurranse etter anskaffelsesreglene, og avklaring i skjermet virksomhet kjøper Nav fra attførings- og vekstbedrifter uten konkurranse. Det samme gjelder oppfølgingstjenesten. Den ene oppfølgingstjenesten anskaffer Nav i åpen konkurranse, den andre, Arbeid med bistand, kjøper Nav fra de godkjente tiltaksbedriftene uten konkurranse.

Det er noe som ikke stemmer når vi har å gjøre med to delvis overlappende tiltak med hensyn til arbeidsavklaring og oppfølging, men som har helt ulike betingelser. Flertallet viser til en rettslig vurdering som er gjort av Kluge Advokatfirma om anskaffelsesregelverket for de tiltakene som i dag er forbeholdt attførings- og vekstbedrifter. Konklusjonen er at disse anskaffelsene er kjøp av tjenester som skal følge anskaffelsesregelverket. Den forrige regjeringen erkjente i Meld. St. 46 for 2012–2013 Flere i arbeid at dagens ordning ikke er i samsvar med regelverket, og at en ville vurdere dette nærmere.

Nå er det regjeringen Solberg som styrer, og de tar dette på alvor og vil rydde opp i forholdene. Regjeringen foreslår derfor å forenkle tiltakssystemene ved å slå dem sammen, slik at det blir én ordning når det gjelder arbeidsavklaring, og en ordning når det gjelder oppfølgingstjenester. Det vil gi et mer oversiktlig og enklere tiltakssystem, som er bedre tilpasset folks behov for hjelp, og som blir lettere å forholde seg til for både dem som jobber i Nav, arbeidsgivere og arbeidssøkere. Begge de nye tiltakssystemene skal anskaffes etter anskaffelsesreglene.

Kjøp av arbeidsmarkedstiltak i åpen konkurranse endrer ikke på hvem som skal ha tilbudene, eller på tiltakenes faglige innhold og kvalitet. Vi har med den samme brukergruppen å gjøre, som trenger trygghet, støtte og forutsigbarhet både i avklaringssituasjonen, i arbeidstreningen og i attføringsarbeidet inn mot arbeidslivet. Det må utarbeides klare kriterier for dette og for hvilken oppfølging som trengs i anbudene. Regjeringen varsler at det vil bli en tettere oppfølging av leverandørenes resultater både når det gjelder kvalitet og overgang til arbeid. Nav vil sette konkrete kvalitetskrav til leverandørene som de må dokumentere at de oppfyller. Det skal stilles krav til oppnådde resultater av tiltaksgjennomføringen.

Ved å åpne opp for like konkurransevilkår får vi flere aktører på banen og ikke færre, som Karin Andersen hevdet i et innlegg tidligere i dag. Flere aktører vil bedre kunne dekke variasjonen i de sammensatte behovene brukerne har for hjelp til å komme i arbeid. Det handler veldig mye om motivasjon. Med økt valgfrihet vil det være enklere å finne et tilbud som sammenfaller med den enkeltes kvalifikasjoner og yrkesønsker.

Det hevdes at hvis det åpnes opp for mer konkurranse, ødelegges grunnlaget for de etablerte arbeids- og vekstbedriftene som lenge har kunnet drive uten konkurranse. Mange av attførings- og vekstbedriftene driver veldig godt, de kan vise til gode resultater og trenger ikke å frykte anbudskonkurranser. De vil hevde seg godt i konkurranser med den erfaring og kompetanse de besitter. I tillegg blir det også plass til andre aktører, som f.eks. Pøbelprosjektet, som er en del av Ferd Sosiale Entreprenører. Pøbelprosjektet jobber med unge mennesker som står utenfor det etablerte skolesystemet og arbeidslivet. De jobber utradisjonelt og greier å motivere mange unge som har gitt opp, tilbake til jobb eller videre utdannelse. De har siden starten av prosjektet i 2007 hatt 1 600 pøbler i prosjektet, og 94 pst. av disse er i jobb, under utdanning eller på vei ut i jobb – en ganske god prosentsats.

Det er viktig med mangfold og at det åpnes opp for kreativitet og nye løsninger. Ulike mennesker trenger ulike tilbud. I arbeidet med å inkludere flest mulig i arbeidslivet må vi slippe til alle gode krefter.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [14:29:59]: Det er viktige representantforslag som behandles nå, og jeg vil bruke min taletid på tre av forslagene.

Det første er forslaget fra arbeiderpartirepresentantene om bedre arbeidsmuligheter for mennesker med nedsatt arbeidsevne. Senterpartiet vil der vise til rapporten Den nordiske modellen mot 2030 – Et nytt kapittel? Sluttrapporten til det felles nordiske forskningsprosjektet Forvitring eller fornying i Norden 2014–2030 – i kortform: NordMod 2030 – som har sett på hvorledes nasjonale og internasjonale endringer påvirker den nordiske samfunnsmodellen. I sluttrapporten står det bl.a. følgende om arbeidsinnvandring og press på den nordiske modellen:

«Rekrutteringen av arbeidsinnvandrere er gjerne sterkest i bransjer med små kvalifikasjonskrav, manuelt arbeid, lav organisasjonsgrad, og dårlige lønns- og arbeidsvilkår. Dette kan føre til at systemet for lønnsdannelse svekkes, produktivitetsveksten reduseres, at lønnsgolvet brekker opp og at lønns- og inntektsforskjellene øker. Forskning fra Norge viser at økt innvandring har en målbar effekt på lønnsnivået (…). Konsekvensen av dette kan i neste omgang være større inntektsulikhet. En annen konsekvens er at skjerpet konkurranse om de lavest lønte jobbene kan øke risikoen for utstøting av svake grupper fra de nordiske arbeidsmarkedene (...). »

Senterpartiet mener at Stortinget i drøfting av tiltak for personer med nedsatt arbeidsevne ikke lenger kan se bort fra den svært store tilstrømminga av utenlandsk arbeidskraft til Norge de siste tiåra, og at den har vært så stor at vi har fått en fortrengningseffekt som har vært av det mest markante. Fortrengningseffekten vil si at etablerte arbeidstakere eller personer som står svakt på arbeidsmarkedet, risikerer å bli utkonkurrert av ny arbeidskraft fra utlandet. Både innvandrere og personer med redusert arbeidsevne er eksempler på arbeidstakergrupper som er utsatt for denne konkurransen. Personer med nedsatt arbeidsevne blir i dag presset ut av arbeidsmarkedet, utstøtingsmekanismene er flere. På denne bakgrunn fremmer Senterpartiet følgende forslag:

«Stortinget bed regjeringa leggja fram ei vurdering av konsekvensane for sysselsettjing av personar med nedsett arbeidsevne som følgje av det svært store omfanget av utanlandsk arbeidskraft frå EØS-området.»

Jeg tar opp forslaget.

Den neste saken er representantforslaget fra Karin Andersen og Heikki Eidsvoll Holmås:

«Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om at unge mennesker med uføretrygd gis rett til arbeidsmarkedstiltak på lik linje med mottakere av arbeidsavklaringspenger.»

Det er en samlet komité som er enig med forslagsstillerne i at samfunnet har en viktig forpliktelse til å legge godt til rette for at så mange mennesker som mulig kan komme tilbake i arbeid. Forslagsstillerne mener at flere av dem som blir uføretrygdet som unge, kanskje kan komme tilbake til delvis eller helt arbeid på et senere tidspunkt dersom riktig hjelp blir gitt. Det er en samlet komité som viser til at forslagsstillerne påpeker at uføre i dag ikke har noen rett til å ta del i det tiltaksapparatet som Nav forvalter.

Komiteens flertall, alle unntatt representanten for Sosialistisk Venstreparti, slutter seg til statsrådens svar og konklusjon om at det ikke er formålstjenlig å fremme lovforslag som gir unge uføretrygdede en generell rett til arbeidsrettede tiltak på lik linje med mottakere av arbeidsavklaringspenger.

Men det er en samlet komité som mener at moderne medisinering og tida i seg sjøl kan arbeide for at noen kan bli friskere og dermed komme tilbake helt eller delvis i inntektsbringende arbeid, slik at uføretrygden helt eller delvis kan falle bort.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Arbeiderpartiet mener på denne bakgrunn at derfor bør uføre i aldersgruppa 20–30 år med diagnose for å kunne bli friskere gis rett – og jeg understreker rett – til medisinsk vurdering gjennom Nav hvert annet år for å få vurdert om helsesituasjonen har forbedret seg slik at en har mulighet for å utføre arbeid. Dersom svaret er ja på det spørsmålet, må den uføretrygdede gis rett til arbeidsmarkedstiltak på linje med mottakere av arbeidsavklaringspenger, samtidig som vedkommende har rett til å få tilbake innvilget uføretrygd om arbeidsforsøket må oppgis.

Derfor fremmer Arbeiderpartiet og Senterpartiet følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om at unge uføre (20–30 år) hvert annet år gis rett til medisinsk vurdering gjennom Nav, slik at vedkommende ved bedre helsetilstand skal gis rett til arbeidsrettede tiltak på linje med mottakere av arbeidsavklaringspenger.»

Flertallet – Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre – avviser dette forslaget, mens SV fremmer sitt forslag som ligger til grunn for den stortingsbehandling som vi nå står oppe i.

Jeg tar opp forslaget fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet.

Til slutt er det en svært viktig sak fra representanten Karin Andersen og Snorre Serigstad Valen, som lyder:

«Stortinget ber regjeringen innføre rett til utdanning, kompetansegivende aktivitet og/eller veiledning og arbeidstilbud innen tre måneder for ungdom under 25 år som ikke er i utdanning eller arbeid. Denne retten skal ikke erstatte ordinær studiefinansiering.»

Det er en samlet komité som viser til at unge ledige i alderen 20–24 år er garantert en aktivitetsplan innen en måned etter at de har fått et vedtak fra Nav som tilsier at de har behov for arbeidsrettet bistand.

Videre er det en samlet komité som sier at det framgår av svarbrevet fra statsråden at blant unge med nedsatt arbeidsevne i alderen 20–29 år er satt et mål om at 90 pst. av målgruppen til enhver tid skal ha en godkjent aktivitetsplan, og at det er selve oppfølgingen som er poenget – ikke nødvendigvis tiltaket. Videre at det kan være aktuelt med tiltak som omfatter et bredt register av virkemidler, som tiltak rettet mot helse eller den sosiale situasjonen den enkelte ungdom kan befinne seg i. I tillegg gjelder fortsatt garantien om arbeidsrettede tiltak for unge ledige under 20 år.

Det er også en samlet komité som mener at målet med den kommende meldingen om livslang læring og utenforskap er å utvikle en ny og helhetlig politikk for voksne med svake grunnleggende ferdigheter. Hele komiteen er glad for at statsråden varsler at tiltak for unge voksne som verken er i jobb eller i utdanning, vil bli drøftet videre i dette arbeidet. Så langt enigheten.

Det er videre et mindretall fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti som mener at utfordringene med å få ungdom under 25 år – og som ikke har nedsatt arbeidsevne – i arbeid, er så store at de foreslår nye tiltak. Disse medlemmene mener derfor at det må gjøres økonomisk attraktivt for både offentlige og private arbeidsgivere å ansette ungdommer under 25 år, som verken er i arbeid eller under utdanning, som lærekandidater. Og der er vi ved poenget – lærekandidater. Vi står altså i den situasjonen at en rekke ungdommer i gruppen 20–25 år ikke har arbeid, de har ikke utdanning, de er ikke lærlinger, og da må vi tenke nytt. Dette mindretallet har da følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen i den kommende meldingen om livslang læring og utenforskap konkretisere et nytt alternativ som gir arbeidsgivere incentiv til å ansette ungdommer under 25 år som er bosatt i Norge, jf. lov om folkeregistrering, og som verken er under utdanning eller i arbeid, som lærekandidater.»

Lærekandidat er et kjent begrep, bl.a. ved ansettelse av ungdom i kommunene. Som navnet sier, gjelder det altså å lære mer om et fag – i en toårsperiode. Det å lære mer i et fag vil for denne ungdommen som går inn som lærekandidat, også gi grunnlag for økt inntekt gjennom sitt arbeid. Dette blir en avtale mellom den arbeidssøkende, arbeidsgiver og Nav. Det er en måte å tenke nytt på for nettopp å målrette det praktisk med hensyn til arbeid. Avklaringer og planer, handlingsplaner for ungdom – vel, det har vi sett mye av, men det som er den store mangelen, er praktiske arbeidsplasser for den gruppen av ungdom som ønsker å ha noe å gå til, ønsker å lære mer, og dermed ønsker å få respekt for sitt arbeid, ved at en kan vise at en får til noe. Her har vi muligheter, og det er forslaget fra Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Arbeiderpartiet. Jeg tar opp forslaget.

Presidenten: Representanten Per Olaf Lundteigen har tatt opp de forslagene han refererte til.

Fredric Holen Bjørdal (A) [14:40:04]: For Arbeidarpartiet er det ein hovudprioritet å setje i verk reformer og tiltak for å stø opp om arbeidslina og målet om arbeid til alle. Dømar på det er pensjonsreforma og den nye uførereforma, som skal gjere det lettare å kombinere uføretrygd med ordinært arbeid. Eit anna døme er jobbstrategien for personar med nedsett funksjonsevne frå 2012.

Som samfunn er vi dessverre ikkje i mål med å inkludere alle i arbeidslivet, og behovet er framleis til stades for å fornye og vidareutvikle arbeids- og velferdspolitikken, slik at fleire får moglegheit til å ta del i arbeidslivet – særleg i lys av at det hos Nav er registrert over 200 000 personar med nedsett arbeidsevne.

Det er eit mål for Arbeidarpartiet at personar med nedsett arbeidsevne i større grad enn i dag skal kunne kome i arbeid, eventuelt kombinert med ei gradert uføreyting. Ei stor utfordring er at mange personar i yrkesaktiv alder er utanfor arbeidslivet og tek imot helserelaterte ytingar. Det var for å møte desse utfordringane at Stoltenberg-regjeringa hausten 2013 la fram Meld. St. 46 for 2012–2013, Flere i arbeid – ei melding som Høgre og Framstegspartiet dessverre trekte tilbake. Det betyr at det er gått over eitt år utan at noko har skjedd på dette området, bortsett frå at statsråd Eriksson har bestemt seg for å kommersialisere arbeidsretta tiltak utan å ville rådføre seg med Stortinget. Det meiner Arbeidarpartiet er feil, og vi stør SVs forslag om å stoppe auka kommersialisering på dette området. Det vil eg kome tilbake til.

Det er ikkje rom for kvileskjer i arbeidet med å få fleire inn i arbeidslivet. Og det gjer at Arbeidarpartiet i Stortinget i juni i Dokument 8:73 for 2013–2014, foreslo noko av dei aller viktigaste tiltaka i vår Meld. St. 46 for 2012–2013 i håp om å få med stortingsfleirtalet på det, fordi vi meiner det er nødvendig med ein strategi for betre arbeidsmoglegheiter for personar med nedsett arbeidsevne og meir bruk av gradering i dei helserelaterte ytingane. Sentralt i ein slik strategi meiner vi må vere å setje kritisk søkjelys på korleis arbeidslivet er innretta i dag, kva slags moglegheiter det gir og korleis offentlege inntektssikringsordningar, tiltak og tenester underbyggjer arbeidsdeltakinga. Målet for Arbeidarpartiet er at strategien skal føre til at flest mogleg skal kunne ta del i og oppretthalde tilknytinga til det ordinære arbeidslivet.

Vårt forslag til strategi er basert på to delstrategiar. For det første er det ein tilknytingsstrategi, som inneheld tiltak som sikrar tilknytinga til arbeidslivet. Særleg viktig er det for menneske som har nedsett arbeidsevne på grunn av helseproblem, og som dermed står i fare for å falle ut av arbeidslivet. Desse må få bli verande i ei stilling på redusert tid og med arbeidsoppgåver dei kan meistre.

Tilknytingsstrategien må supplerast med tiltak for å inkludere fleire av dei med nedsett arbeidsevne som i dag står utanfor arbeidslivet, og som ønskjer eit arbeid å gå til. Om ein lukkast med å sikre tilknytinga til dei som står i fare for å falle ut av arbeidslivet, vil færre isolert sett ha behov for bistand for å få arbeid. Tiltak retta mot etterspørselssida i arbeidsmarknaden vil kunne gje nytt arbeid og inkludere fleire av dei som elles ville ha enda opp med full uføretrygd. Ved å tilby personar med nedsett arbeidsevne eit arbeid dei kan meistre, kan ein også oppnå ei styrking av det samla arbeidstilbodet.

Arbeidarpartiet synest det er leit at regjeringspartia og støttepartia ikkje her ønskjer å vere med på å utvikle ein slik strategi. Vi meiner at det ville lagt grunnlaget for å inkludere fleire av dei som i dag står utanfor arbeidslivet, inn i inntektsgjevande arbeid.

Så registrerer eg til slutt at regjeringa i statsråd no før helga endeleg har fremma ei melding om verkemidla i arbeidsmarknads- og velferdspolitikken. Det er bra. Vi vil studere ho med interesse. Vi har store forventningar til innhaldet, som statsråden har brukt over eit år på. Vi ser fram til å behandle ho i Stortinget. I mellomtida tek eg opp dei forslaga som Arbeidarpartiet er med på i dei sakene som er til behandling.

Presidenten: Representanten Fredric Holen Bjørdal har tatt opp de forslag han refererte til.

Tor André Johnsen (FrP) [14:44:19]: Vi behandler i dag fire representantforslag samlet. Det er en utfordring, for vi ønsker jo å omtale hvert forslag for seg, samtidig som vi ønsker å knytte noen kommentarer til enkeltforslag og til det som er likt i forslagene.

La meg først knytte noen kommentarer til det bildet som de fire forslagene tegner når man ser på dem samlet. Her er det altså en tilsynelatende god idémyldring i opposisjonen. De rød-grønne mener å ha funnet flere gode tiltak for ulike grupper som sliter i arbeidslivet, og som kan tenkes å trenge hjelp for å få arbeid. Men når man ser mer kritisk på forslagene, viser det seg at det enten er litt lite innhold, at det kan være svake forslag, eller det kan være forslag som kanskje best bør ses i sammenheng med andre forslag.

Det aller mest interessante er likevel følgende: Ved å flagge sine standpunkter til en rekke løsrevne tiltak så tidlig binder opposisjonen seg til masten. De går sterkt ut med argumentasjon for sine forslag og er tilsynelatende blinde for å se forslagene i en sammenheng. Når opposisjonen binder seg på denne måten, skal det bli veldig spennende å høre debatten – nå som regjeringen kommer med forslag til endringer i arbeidsmiljøloven og en melding om arbeidsmarkedet. Det skal også bli veldig spennende å høre hvordan opposisjonen reagerer på konstruktive forslag fra ekspertgruppen som nå gjennomgår Nav.

Representantforslaget fra arbeiderpartirepresentantene er et godt eksempel på resirkulering av gamle forslag. De punktene som listes opp i forslaget, er i all hovedsak resirkulert fra arbeidslivsmeldingen, som den forrige regjeringen la fram helt på tampen av sin regjeringstid. Faktisk er det ganske interessant å huske på hvilket tidspunkt de la fram den meldingen. Det var like før stortingsvalget, og på det tidspunktet var det klart – i hvert fall for de fleste av oss – at de rød-grønne lå meget tynt an med hensyn til å få en valgseier. De aller fleste regnet nok med et regjeringsskifte. Kan vi virkelig ta på alvor en melding som legges fram rett før valget? Kan vi virkelig tro at listen med tiltak er realistisk, og ikke kun valgkamputspill? Dette forslaget var lett når det gjaldt innhold, og tungt når det gjaldt valgkampretorikk.

Det er ikke bedre i dag. Derfor er jeg glad for at den sittende regjering har en langt mer realistisk og positiv tilnærming til hvordan de med nedsatt arbeidsevne kan sikres bedre arbeidsmuligheter. Jeg er glad for at regjeringen trakk stortingsmeldingen «– Flere i arbeid», og jeg ser fram til at det kommer en ny sak med mer konkrete tiltak.

Når det gjelder forslaget fra representanten Karin Andersen om å stoppe økt kommersialisering av arbeidsrettede tiltak for å sikre best mulig kvalitet og resultater i Nav, ble jeg nesten litt nostalgisk og rørt. Her er det jo det gode, gamle SV som har gjenoppstått. Da jeg begynte i politikken, lenge før Kristin Halvorsen prøvde å gjøre Sosialistisk Venstreparti til et – skal vi si – mer stuerent parti, var SV et gjenkjennelig sosialistisk parti. De var mot NATO, noe som de synes å ha feid under teppet de senere år. De var for å skatte kapitalister vesentlig strengere enn i dag og ikke gi dem skattelette, slik vi fikk høre om i finansdebatten, hvor SV faktisk foreslo at utbytteskatten skulle settes ned. Men nå er SV tilbake i god, gammel form. Det skal altså ikke være lov å tenke kommersielt når man skal hjelpe folk ut i arbeid. De som skal ut i arbeid – i hvert fall ca. halvparten av dem – skal tross alt ut i kommersielle virksomheter, men det skal ikke være lov å tenke kommersielt. Hvilket fiendebilde er det som egentlig eksisterer i representanten Karin Andersens hode? Er det virkelig så vanskelig å tenke seg at noen skal få lov til å tjene en krone eller to, mens de samtidig gjør et samfunnsnyttig arbeid?

Jeg er glad for at slike tanker i all hovedsak er forvist til ytre venstre, og jeg er glad for at dagens regjering lar alle som kan bidra, få lov til å gjøre det. Å være kommersiell – eller ideell, for den saks skyld – er en berikelse i arbeidet med å sikre en best mulig kvalitet og best mulig resultater i det arbeidsrettede tiltaket. Det viktigste må være å få folk i jobb, og så får det ikke være så avgjørende viktig hvem som står bak sysselsettingstiltakene.

Representantene Karin Andersen og Snorre Serigstad Valen, fra SV, ønsker å gi all ungdom under 25 år som ikke er i skole eller i arbeid, en lovpålagt rett til utdanning, kompetansegivende aktivitet, veiledning og/eller jobbtilbud innen tre måneder. Fremskrittspartiet setter stor pris på SVs engasjement for ungdommen, og vi setter om mulig enda større pris på SVs motivasjon for å få ungdom i arbeid. Men vi mener, som statsråden, at det ikke er mest formålstjenlig å innføre en rettighet som skal gjelde for alle under 25 år. Fremskrittspartiet mener det blir uheldig at man på et prinsipielt, aldersmessig kriterium nærmest skal overprøve de faglige og individuelle prioriteringene Nav-kontorene gjør. Fokusering og ressurser må rettes mot dem som har mest behov for oppfølging og tilrettelegging, samt dem som står nærmest arbeidslivet, og ikke være basert på et kategorisk kriterium som alder. Det er viktig at Navs ressurser konsentreres om dem som har størst behov, og om dem som har et reelt behov for bistand fra Nav. Det er kun med en slik politikk at Norge vil lykkes med å få flest mulig i arbeid.

Fremskrittspartiet finner også at det blir en urettferdig forskjellsbehandling å lovfeste en slik rettighet kun for de personene som er under 25 år. Det er heller ikke heldig å gjøre ungdom til Nav-brukere i så ung alder.

Når det gjelder forslaget fra Karin Andersen og Eidsvoll Holmås, fra SV, om å gi ungdom med uføretrygd rett til arbeidsmarkedstiltak, på lik linje med dem som mottar arbeidsavklaringspenger, er Fremskrittspartiet enig i at det er viktig at samfunnet bidrar til å legge til rette for at så mange som mulig kan delta i arbeidslivet – et samfunn med en stor andel av unge og uførepensjonister som har en psykisk lidelse. Av disse er mange psykisk utviklingshemmede, eller de har en utviklingsforstyrrelse. Videre er det mange som har sykdommer i nervesystemet, misdannelser eller kromosomavvik. Sett i lys av disse diagnosegruppene vil et system med jevnlig revurdering av uførepensjonen ha liten effekt for å få flere ut i arbeid.

Et annet moment er ressursbruken – det vil kreve store ressurser for å bidra til at forholdsvis få kommer ut i arbeid. For å styrke arbeidslinjen og få flere i arbeid er det nok bedre å prioritere ressursutnyttelsen i Nav for dem som står nærmest arbeidslivet.

En annen viktig mulighet som uførepensjonister har i dag, er arbeidsrettede tiltak fra Arbeids- og velferdsetaten. Dette tilbudet gis til alle uføre som har liten mulighet for at uførepensjonen kan reduseres eller bli helt borte.

Sett i lys av at ekspertgruppen som nå gjennomgår Nav, vil komme med flere gode tiltak om hvordan vi skal få flere uføre i arbeid, og av at de ennå ikke har konkludert i sitt arbeid, mener Fremskrittspartiet at det er for tidlig bastant å trekke konklusjoner når det gjelder nye oppfølgingstiltak overfor unge uførepensjonister. Følgelig er det viktig for oss å avvente Nav-ekspertutvalgets arbeid og deres anbefalinger.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [14:52:13]: Jeg skal prøve å jobbe meg gjennom de fire ulike representantforslagene.

Jeg begynner med det første, fra Arbeiderpartiet i sak nr. 6. Det er et forslag som jeg synes inneholder mange gode tiltak. Jeg var også i sin tid med og kritiserte statsråd Eriksson for at han trakk meldinga Flere i arbeid, og jeg opplever at den meldinga som kom nå på fredag, er et godt svar på den meldinga og også med flere konkrete tiltak. Derfor er jeg glad for at Arbeiderpartiet har hatt utålmodighet og fremmet forslag til mange tiltak her. Slik jeg ser det i den situasjonen vi har nå, vil det beste være å ta med seg de innspillene og de forslagene som ligger der, og som for så vidt ikke allerede er fanget opp i meldinga som kom på fredag, og bruke dem i arbeidet framover. Det er ingen tvil om at vi har et potensial for å bli bedre på å følge opp mennesker med nedsatt arbeidsevne som har begynt å falle ut av arbeidslivet eller som har falt helt ut, og hjelpe dem tilbake igjen. Der mener jeg, som Kristelig Folkeparti har tatt opp mange ganger, at vi også har en stor jobb å gjøre med å få fortgang i arbeidet med å få mennesker på tiltak, og mennesker med nedsatt arbeidsevne, som per definisjon trenger bistand fra Nav, må få den hjelpen mye raskere. Vi kommer ikke til å støtte forslagene i sak nr. 6, men vi kommer til å ta opp igjen forslagene når vi skal behandle meldinga som nettopp er kommet.

Når det gjelder sak nr. 7, representantforslag fra SV, opplever jeg at det også for så vidt er noe som nesten er avklart i den meldinga som Stortinget nå får mulighet til å diskutere. SV ønsker å stoppe kommersialiseringa av arbeidsrettede tiltak for å sikre best mulig kvalitet og resultater i Nav. Jeg må si at jeg langt på vei er enig i mye av det som forslaget tar opp. Kristelig Folkeparti mener at anbud kan være fornuftig i noen sammenhenger, og jeg er klar over at det er en del tiltak i Nav som allerede er på anbud, men når det gjelder personer som står langt unna arbeidslivet – jeg understreker det – så mener jeg at det er mer utfordrende å bruke anbud som virkemiddel. Når en har mennesker som er langt fra arbeidslivet, og mennesker som ikke er så langt fra arbeidslivet, i samme gruppe, og tiltakene er på anbud, skal en ha et godt innrettet anbudssystem, og det håper jeg en kan få nå, slik at en ikke skummer fløten og velger de menneskene som er nærmest arbeidslivet, og så gir vi på en måte opp de som er et stykke unna. Det kan iallfall være en fare ved det, og derfor kjempet Kristelig Folkeparti imot den forskriftsendringa som nå ble gjennomført av regjeringa, med støtte fra Venstre. Vi har bl.a. i budsjettforliket forsøkt å stoppe den endringa, men jeg aksepterer at den nå er vedtatt, og så tar vi opp kampen ved behandlinga av stortingsmeldinga for å sikre et best mulig attføringsløp for mennesker som er falt ut av arbeidslivet.

Jeg vil også si at SVs representantforslag som er til behandling nå, mangler et viktig poeng, og det gjelder innretninga, der en har anbud kombinert med nettopp det som vi er inne på, at en har en brukergruppe med forskjellige behov, og det er det som er det store problemet. Som sagt er det noen tiltak allerede som kan fungere med noe anbud, og det som nå prøves ut av regjeringa, med støtte fra Venstre, har i andre land vist seg å fungere heller dårlig. Jeg har meldt klart fra til statsråden om hva Kristelig Folkeparti mener om det, og forventer også at han følger opp når det gjelder denne problematikken, som han har argumentert for at han skal gjøre. Derfor kommer jeg heller ikke til å støtte dette forslaget.

Når det gjelder sak nr. 8, som gjelder unge uføre, vil jeg presisere at å være ufør er noe som en blir etter veldig lang tid, etter undersøkelser, og en har vært gjennom en rekke tiltak før en kan bli ufør. Men så er det også slik at for noen kan helsa bli bedre, og det er fantastisk hvis den blir det, og da ønsker alle å få de menneskene ut i arbeid igjen. Vi vet også at ca. en tredjedel kombinerer uføretrygd med arbeid, og forhåpentligvis kan de kanskje komme litt tilbake. Derfor mener jeg at forslag nr. 1, fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet og forslag nr. 2, fra SV og som handler om å gi de som ønsker det, en ny helsevurdering pluss muligheten til å kunne få arbeidsmarkedstiltak, er gode forslag, en god idé, og minner veldig sterkt om det forslaget Kristelig Folkeparti fremmet i forbindelse med den nye uførereformen som ble behandlet i denne sal for noen år tilbake. Vi argumenterte nettopp med det samme, at hvis det er uføre, særlig unge uføre, som ser at helsa blir bedre, så bør vi kunne gi dem mulighet til å få helsevurdering og til å kunne få arbeidsmarkedstiltak for å hjelpe dem tilbake. Vi kommer til å støtte forslag nr. 1, men jeg regner med, som flere før meg har understreket, at dette blir en del av behandlinga av meldinga.

Sak nr. 9 gjelder rett til utdanning, kompetansegivende aktivitet eller jobb innen tre måneder for unge under 25 år. Det er heldigvis sånn at det er relativt lav arbeidsledighet i Norge, men jeg er glad for at komiteen og statsråden understreker at det må gjøres enda mer for å hindre at ungdom er uten jobb eller utdanning. Det viser seg at det her er mange tiltak allerede, bl.a. aktivitetsplan. Jeg ser også at statsråden varsler en melding om livslang læring og utenforskap. Det synes jeg er veldig bra, og jeg er veldig glad for det. Jeg forventer at det er en melding som tas i samarbeid med kunnskapsministeren, og at en kan se hele løpet i sammenheng for der er det mange skjæringspunkter.

Det som ligger i forslag nr. 1 her, som peker mot meldinga, og som er et godt forslag til hvordan en skal få ungdom uten arbeid og uten utdanning, inn i arbeid, synes jeg er et godt forslag, så det ønsker vi å støtte. Forslag nr. 2, fra SV, støtter vi ikke, og vi har da muligheten til å komme tilbake til hvordan vi kan få flere tiltak for å hjelpe ungdom som verken har utdanning eller jobb, tilbake i arbeidslivet når meldinga kommer.

Sveinung Rotevatn (V) [14:59:16]: I denne debatten tek vi opp til behandling ei rekkje forslag frå Arbeiderpartiet og SV som har ein svært god intensjon: å sikre at fleire blir inkluderte i arbeidslivet vårt. Dette er eit viktig mål, og det er sjølvsagt delte syn i denne salen på korleis vi når det målet, men eg trur like fullt det ikkje er nokon grunn til å skape eit inntrykk av at vi ikkje er samla i å nå målet om å inkludere fleire. Det er det tverrpolitisk einigheit om. At folk i arbeidsfør alder blir gåande ledige, anten på grunn av helseplager eller mangel på arbeidstilbod, er det absolutt ingen som tener på. Seinast i dag kunne vi på NRK høyre om at unge vaksne i eit tal som svarar til ein mellomstor norsk by, 40 000, går ledige utan eingong å ha vorte fanga opp av Nav-systemet. Vi har rett nok inga arbeidsplikt i dette landet, men som politikarar har vi ei plikt til å sørgje for at det løner seg å jobbe for den enkelte, at velferdssystemet oppmodar til aktivitet og arbeidsinnsats, ikkje passivitet, og at det same systemet er raust nok for dei som ikkje kan jobbe.

Så til dei konkrete forslaga: Først til representantforslaget frå Karin Andersen. Det er ingen tvil om at det har vore ei viss uro i attføringsbransjen etter dei varsla forskriftsendringane frå regjeringa. Sånn sett er det nyttig at denne debatten blir løfta inn i salen. Venstre støttar like fullt forslaga som regjeringa har kome med og sett i verk, om å slå saman dagens avklarings- og oppfølgingstiltak, for det første fordi det allereie i stortingsmeldinga Flere i arbeid frå den raud-grøne regjeringa vart varsla at dagens praksis truleg var i strid med innkjøpsregelverket, og at dette var noko ein måtte kome tilbake til. No har ein kome tilbake til det.

For det andre trur Venstre at dei føreslåtte endringane som no blir gjennomførte, kan gje brukarane av avklarings- og attføringstenester større valfridom og auka mangfald i tenestetilbodet. Når ein no opnar for at fleire aktørar kan vere med og gje sine bidrag til dette viktige arbeidet, også når dei ikkje har kommunal aksjemajoritet, så er det å forvente at vi får sjå ein auka kvalitet i det samla tilbodet for brukarane. Det er viktig at tilbydarane av sånne tenester blir vurderte på bakgrunn av nettopp kvaliteten dei tilbyr, og ikkje berre aksjonærane som står bak. Når det er sagt, kan det vere utfordrande å utforme gode nok anbod som i tilstrekkeleg grad måler denne kvaliteten på ein god måte. Derfor vil eg seie, på vegner av Venstre, at det er all grunn til å følgje nøye med framover og forsikre seg om at dei endringane som no trer i kraft, faktisk fører til gode resultat. Her kviler det eit ansvar på statsråden, og Venstre har tiltru til og forventningar om at regjeringa vil følgje det opp på ein god måte framover.

Så til representantforslaget frå Arbeidarpartiet: Det forslaget adresserer ei svært viktig utfordring, nemleg at hundretusenvis av nordmenn i arbeidsfør alder dessverre står utanfor arbeidslivet på grunn av nedsett arbeidsevne. Ikkje noko anna land brukar større del av sitt BNP på helserelaterte trygdeytingar enn nettopp Noreg. Særleg når det gjeld situasjonen for dei med nedsett funksjonsevne, er det dessverre stor grunn til uro. Der har nemleg utviklinga gått feil veg, stikk i strid med målsetjingane i IA-avtalen. Denne utanforskapen er det viktig å ta tak i, og eg oppfattar i stor grad at dette er eit tverrpolitisk mål.

Fleire av forslaga frå Arbeidarpartiet er henta frå stortingsmeldinga Flere i arbeid, som vart trekt tilbake av Høgre–Framstegsparti-regjeringa. Departementet la fram den nye stortingsmeldinga om dette temaet her føregåande fredag, og eg ser fram til å gå djupare inn i problemstillingane der. Venstre ser det også som naturleg at ein del av forslaga i representantforslaget frå Arbeidarpartiet blir vurderte i behandlinga av den nye stortingsmeldinga. Her er det absolutt ein del tiltak som er verdt å sjå nærare på, sjølv om Venstre definitivt ikkje er einig i alle. Meldinga som vart lagd fram no på fredag, gjev etter mitt syn – slik Kristeleg Folkeparti også nemnde – eit godt grunnlag for ein god diskusjon i Stortinget.

Det same gjeld for så vidt representantforslaga frå SV, sakene nr. 8 og 9. Det er også element der som kan vere verdt å vurdere vidare når vi skal sjå dette i ein større samanheng, både på bakgrunn av meldinga som er lagd fram, og på bakgrunn av arbeidet til Nav-utvalet. Eg vil seie at særleg Dokument 8:97, som handlar om unge uføre og moglegheita for betre tilgang til hjelp og tiltak frå Nav, er eit forslag eg har sympati for, og som det er naturleg å sjå på i det vidare arbeidet med å inkludere fleire i arbeidslivet.

Så vil eg også seie til slutt at når ein høyrde på den førre debatten, om budsjettet osv., så var det fort gjort å få eit inntrykk av – iallfall når ein høyrde på enkelte representantar – at er ein ufør, står ein utanfor arbeidslivet, så er det på ein måte ikkje noko håp, då er ein det. Eg er glad for at det gjennom mange av forslaga vi her diskuterer, kjem tydeleg fram at det er veldig mange som har ei arbeidsevne, som kan nytte den arbeidsevna, og som vil kunne gjere det og vere positive bidragsytarar både til samfunnet og til si eiga helse gjennom at ein har gode økonomiske verkemiddel og incentiv for at det skal skje. Det trur eg er eit syn på verkelegheita som vi bør samle oss om.

Kirsti Bergstø (SV) [15:05:06]: Hvem skal velferdsstaten romme? Hva slags hjelp skal hjelpetrengende få? Og hvordan skal vi kunne klare å lage en arbeidslinje som folk kan balansere på uten å ramle utenfor? Det er noen av flere spørsmål som tas opp i de forslagene som er oppe til debatt nå. Dessverre synes jeg at vi ser et større skille i komiteens behandling av sakene enn det som egentlig har kommet fram på talerstolen her. For det bør jo være sånn at man kan samles om gode forslag man tror på om viktig politikk, om man mener de er riktige, uavhengig av når de fremmes, eller hvem som gjør det.

Bare en kommentar til forrige debatt: Regjeringserklæringen sier at hullene i sikkerhetsnettet skal tettes. Jeg kan absolutt se at Kristelig Folkeparti sitter med nål og tråd og syr febrilsk i et forsøk på å tette noe, men problemet er at i den andre enden har du Høyre og Fremskrittspartiet med hver sin saks, som sørger for at sikkerhetsnettet får stadig større hull. Det mener jeg å kunne øyne både i budsjettforhandlingene som har vært mellom regjeringen og samarbeidspartiene, og i debatten som vi nylig hadde.

Når SV kritiserer regjeringens politikk, er det ikke fordi vi slår oss til ro med situasjonen sånn som den er nå. Det er fordi vi vil videre, det er fordi vi ønsker noe bedre. Det er også våre forslag eksempler på.

Vi vet at vi kan bedre, både som samfunn og som ansatte i velferdsstaten. Da må ansatte på Nav få gode muligheter til å hjelpe mennesker i en vanskelig livssituasjon. Det krever et nært Nav, et Nav som er til stede der folk bor, med åpne dører og med tillit i lokalsamfunnet og kjennskap til det lokale næringslivet. Det krever et Nav der man får bruke faglig skjønn og med mindre firkantede, rigide systemer, der man får mulighet å se den enkelte. Og det krever et Nav der ressurser og virkemidler svarer til de utfordringene som faktisk finnes. Vi må sørge for at de som trenger hjelp, får den hjelpen de trenger, og at de får det på riktig vis.

Det er derfor SV foreslår en skjerpet ungdomsgaranti. Vi ønsker en reell garanti for at ungdom under 25 år får muligheten til arbeid, til kvalifisering og til meningsfull aktivitet, for igjen å kunne rustes til et arbeidsliv og ta del i det.

I dag ble det kjent, som det også har blitt nevnt, at 40 000 unge er helt ute fra arbeidsliv, fra Nav, fra noen form for oppfølging. Jeg hørte et intervju med en av disse ungdommene på radioen i sted, og han sa at han fryktet at det tok så lang tid, og at det uansett var lite hjelp å hente om han tok kontakt med Nav. Derfor ble det liksom ikke til at han gjorde det.

Dessverre er det en beskrivelse av en opplevelse som altfor mange har. Det vil vi gjøre noe med. Da synes jeg det er interessant å høre Fremskrittspartiet, som sier at de som skal få hjelp, er de som står nærmest arbeidslivet – det er de som skal prioriteres – når vi vet at det slett ikke er ungdom, og iallfall ikke de 40 000 det var snakk om på radioen og i nyhetsbildet i dag.

Ungdom er i en spesiell stilling. Ungdom er i en sårbar stilling i arbeidslivet. Når arbeidsløsheten stiger, er det ungdom som er særlig utsatt. Ungdom har ofte liten arbeidserfaring og har veldig ofte behov for kvalifisering. Man er ikke foretrukket arbeidskraft som ung. Samtidig er ungdommen en av de aller viktigste ressursene vi har i samfunnet vårt. Det er framtiden vår. Det er sløsing av verste sort å la unge mennesker gå uten arbeid eller uten meningsfull aktivitet – det er sløsing både med den enkeltes liv og dager og ikke minst med samfunnets ressurser. Derfor vil SV ha en ungdomsgaranti med innhold, en ungdomsgaranti som virker, og som vil utløse nødvendige midler for de tiltakene som trengs.

I tillegg til ungdomsgarantien vil SV at unge uføre skal få rett til oppfølging på lik linje med dem som i dag mottar arbeidsavklaringspenger. Og hva handler egentlig det om? Jo, det handler om at livssituasjonen kan endre seg, og at en selv kjenner best sin egen helse i samråd med sin egen lege. En kan klare seg veldig mye bedre hvis en får hjelp og blir møtt med de behovene som en har. Dette handler om å skape en arbeidslinje som virker ved å senke de tersklene som mange opplever, og gjøre veien til arbeid så kort som overhodet mulig. Men det handler også om den enkeltes livskvalitet og muligheten til å få hjelp og oppfølging i det som kan være en krevende livssituasjon.

Så en kommentar knyttet til forslaget fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet: Det kan leses som om det skal åpnes opp for en revurdering av uføretrygden hvert andre år. Derfor var jeg skeptisk til det. Er det noe den gruppen ikke trenger, er det usikkerhet rundt ytelser og situasjon.

SV er på prinsipielt grunnlag imot at fellesskapets midler skal gå til profitt for private selskaper – det har Høyre helt rett i. Vi tror heller ikke at markedsmekanismer svarer på våre viktigste utfordringer, eller at det er den mest effektive måten å gi gode tilbud på. Derimot tror vi på trygge vilkår, på stabilitet, for å sikre den kvaliteten som trengs i tiltak, og for å sikre at det er tiltak som skal tilpasses enkeltmennesket, ikke mennesket som skal passe inn i tiltakene.

Avslutningsvis vil jeg si at jeg synes det er leit at det ikke er flertall for forslaget om en strategi for mennesker med nedsatt arbeidsevne, selv om det er positivt at mange har meldt at de berømmer forslaget, sammen med de andre forslagene som er reist, og ser fram til en debatt om det. Av og til blir de rød-grønne kritisert for ikke å være konstruktive nok. Jeg vil oppfordre våre venner i komiteen fra andre partier til å se på forslagene og ikke bare på hvem som stiller dem.

Med dette tar jeg opp SVs forslag.

Presidenten: Representanten Kirsti Bergstø har hatt opp de forslagene hun refererte til.

Statsråd Robert Eriksson [15:13:21]: Det er lagt fram mange representantforslag her, og det er godt å kunne høre på og følge med på debatten. Jeg tviler ikke på at det er et samstemt engasjement for at man skal kunne hjelpe flere mennesker inn i arbeidslivet. Det er ikke nødvendigvis bare engasjementet som er avgjørende, men også hvilke forslag man fremmer og hvilke muligheter som gis for å kunne hjelpe flere tilbake. Det tror jeg nok at vi har litt ulik oppfatning om.

La meg starte med å si hvorfor denne regjeringen valgte å trekke forslaget og stortingsmeldingen Flere i arbeid som kom fra den forrige regjeringen. Det var flere grunner til det. For det første mener jeg at meldingen ikke var ambisiøs nok til å kunne hjelpe folk tilbake til arbeidslivet. Jeg registrerer at representantforslaget vi behandler i dag, baserer seg på denne meldingen. Flere av forslagene i den meldingen krevde både ytterligere utredning og konkretisering. Det er ikke tatt opp i representantforslagene.

Derfor er jeg glad for at regjeringen nå på fredag la fram en proposisjon med en meldingsdel med klarere innretning på hvordan man skulle sørge for å hjelpe flere tilbake til arbeidslivet.

Jeg er glad for at vi har fått en ny oppfølgings- og tilretteleggingsavtale som betyr at bedriftene og den enkelte får en kontaktperson i Nav, og at det skal følges opp kontinuerlig. Det tror jeg er bra. En av de store utfordringene har vært at man ikke har klart å følge opp godt nok. Det at man nå legger til rette for å få til en oppfølging, viser at denne regjeringen tar utfordringen på alvor.

I tillegg er det viktig at man nå klarer å få på plass en ordning der man har et nytt inkluderingstilskudd og et nytt oppfølgings- og tilretteleggingstilskudd. Det gamle tilretteleggingstilskuddet var, som man kjenner til, sånn at man overførte et beløp til driftsstøtte til en arbeidsgiver som tok imot en person. Det var ingen garanti for at det ble en god tilrettelegging. Ved at midlene nå må brukes til tilrettelegging, vil flere få mulighet til å få en tilrettelagt arbeidsplass, sånn som Namsen auto i Grong i Nord-Trøndelag gjorde for Steffen Johansen, 24 år og lam fra brystet og ned. Man får en kontaktperson i Nav, der man følger opp og finner ut hvilken tilrettelegging som skal til. Da må man bruke midlene for å få på plass den nødvendige heisen, slik at han kan styre og ha orden på delelageret, sørve mekanikerne på en god og riktig måte og fungere i arbeidslivet. Det mener jeg er mer målstyring av midlene som gjør at man faktisk kan få bedre resultater. Det at man nå legger om lønnstilskuddsordningen og sier at man har en varig lønnstilskuddsordning for dem som står i fare for å bli uføretrygdet, og at de menneskene kan få det lønnstilskuddet helt frem til de blir pensjonister, vil gjøre det mulig og lettere for bedrifter å kunne ta imot en person og la ham få lov til å bli med i en arbeidssituasjon.

Ketil var en av dem som jeg også møtte på onsdag. Han er godt oppi femtiårene, hadde hatt en stor knekk i livet og hadde utfordringer med å kunne komme tilbake til arbeidslivet. Han var, som det ble sagt fra Nav, en helt klar og opplagt person til å bli varig uføretrygdet. Med den nye lønnstilskuddsordningen sier både Nav og bedriften at Ketil faktisk kan få mulighet til å delta i arbeidslivet frem til pensjonsalder. Det er et målrettet virkemiddel som vi tror vil fungere bedre. Derfor har vi valgt å legge frem egen politikk på dette området.

Jeg synes det er bra at man nå også peker på og kommer med flere forslag knyttet til arbeidsavklaringspengene. Som kjent er det i gang flere evalueringer på det området. De vil bli lagt frem i nær framtid. Vi skal gå gjennom evalueringene, og vi skal også legge frem politikk på området – som også er varslet i meldingen som ble lagt frem på fredag. Da vil vi komme tilbake og se på både inngangskravene, gradering, stønadslengde og aktivitetskrav. Det er ting som vil bli vurdert.

For å kommentere SVs forslag knyttet til om de som er uføretrygdet, skal få samme muligheten til arbeidsrettet oppfølging som de som går på arbeidsavklaringspenger, finnes det i dag muligheter for det innenfor dagens regelverk. Da er det viktig at vi gjør Nav i stand til å følge opp menneskene på en god måte – ikke med et nytt regelverk, men ved å bruke de mulighetene som faktisk eksisterer. For mennesker under 30 år som går på arbeidsavklaringspenger, mener jeg at det kanskje ville vært mer riktig å se etter en tettere oppfølging og et lengre løp for enkelte, f.eks. for dem med psykiske lidelser, for å kunne unngå uføretrygding – altså at man setter inn tidligere og mer målrettet innsats for å forhindre uføretrygding, i stedet for at man først blir uføretrygdet og deretter skal begynne med oppfølgingen. Jeg har mer tro på tidligere og rett innsats enn det som kommer frem i representantforslaget. Samtidig ligger allerede de mulighetene i dagens regelverk.

Jeg har lyst til å si litt om anbud og arbeidsmarkedspolitikk. Det er ikke sånn at denne regjeringen setter alt ut på anbud. For det første viser dette at man har mistro til Nav og mistillit til Nav som bestiller. Det er Nav som bestiller plassene og tiltakene som skal hjelpe den enkelte best mulig for å komme tilbake til arbeidslivet. Jeg har tillit til at dette blir fulgt opp på en god måte. Anbud er ikke noe nytt. Anbud har vi hatt på avklarings- og oppfølgingstiltakene. Men vi har hatt en ordning som er slik at på noen få plasser kan alle få lov til å bli med og legge inn anbud, mens majoriteten av oppfølgings- og avklaringstiltakene gir man bare gjennom en godkjenningsordning. Når jeg ser at gode sosiale entreprenører, som KREM, Pøbelprosjektet m.fl., lykkes med å utvikle gode metoder for å få flere folk tilbake til arbeidslivet for bedre avklaring og god oppfølging, da synes jeg det blir rart – hvis målet er å hjelpe flere tilbake til arbeidslivet – at man ikke skal ta i bruk kompetansen på en god måte, ta i bruk den lærdommen og også la dem få lov til å bli med og bidra og kvalifisere folk tilbake til arbeidslivet på like vilkår med alle andre.

Det er faktisk sånn at de arbeidsmarkedsbedriftene som har høy kompetanse og gjør en god jobb, vinner også de fleste anbudene på området. Det betyr at det ikke vil bli en maktforskyvning, og at det ene utraderer det andre. Man snakker om store kommersielle aktører. Jeg kjenner ikke én stor kommersiell aktør utenfor landets grenser som står og banker på døra for å komme inn og overta arbeidsmarkedspolitikken vår. Kan noen si meg hva den store kommersielle aktøren heter, og hvor den er? Jeg vil gjerne vite det, sånn at vi i alle fall kan lage god bestillerpolitikk fra Nav når vi skal bestille tjenestene som fungerer best for folkene som skal tilbake til arbeidslivet.

Derfor tror jeg det er viktig at man fokuserer på dette. Men jeg tror også det er viktig at man tar utgangspunkt i utfordringene vi faktisk står overfor med konkrete virkemidler som vi rår over, og ikke lager historier som ikke er gjenkjennbare.

Bare for å ha nevnt det: Jeg tror det nye arbeidstreningstiltaket som kommer fra denne regjeringen, også vil forhindre det som er en del av problematikken i dag, at mange blir sendt på arbeidspraksis for å være der i tre til seks måneder for deretter å bli sendt tilbake til Nav, og så blir man sendt til en ny bedrift uten oppfølging for så å bli sendt tilbake til Nav. Jeg mener at dette ikke er noen god måte å drive kvalifisering på. Da har vi heller et nytt arbeidstreningstiltak i ordinær virksomhet som også forplikter Nav til å bli med på å følge opp arbeidsgiver, følge opp den enkelte – og som også kan kombineres med lønnstilskudd hvis man etterpå velger å satse på å ansette personen fast. Eller det kan utløses midler til tilrettelegging – hvis det skal til – for at personen skal bli på arbeidsplassen. Det er en mer målrettet politikk.

Nå har vi allerede startet debatten om en melding som ble lagt frem fredag, men det blir nødvendigvis sånn når mange av representantforslagene tar for seg politiske løsninger og forslag til løsninger som ligger i meldingen.

Men jeg gleder meg til å komme tilbake til Stortinget og diskutere den meldingen. Jeg er overbevist om at vi også der kan finne gode flertall i denne sal og få mer spisset virkemiddelbruk som vil hjelpe flere som står utenfor, inn i arbeidslivet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Anette Trettebergstuen (A) [15:23:40]: Det er viktig med tidligere og tettere oppfølging, spesielt av ungdom i møte med Nav. Når vi diskuterer utfordringene i de representantforslagene vi nå debatterer, er det ikke sikkert at vi trenger å finne opp kruttet på nytt, men vi kan se på de ordningene som allerede finnes, og sørge for at de blir oppfylt.

Stoltenberg-regjeringen innførte i 2013-budsjettet en forsterket ungdomsgaranti som de kalte ungdomsløftet. Den gikk ut på at vi satte av 35 mill. kr til ungdomskoordinatorer i Nav-systemet, slik at alle unge i møte med Nav i løpet av én måned med én saksbehandler skulle få sin egen aktivitetsplan som inneholdt de tiltakene den enkelte ungdommen trengte – en plan for veien ut i arbeid og aktivitet. Jeg var ivrig etter å se hvordan den ble fulgt opp og stilte statsråden et spørsmål om oppnåelsen av garantien for ett år siden. Da sa statsråden at den akkurat hadde begynt å virke, og at han skulle sørge for en bedre måloppnåelse med den nye garantien enn den forrige hadde. Hva har statsråden gjort for å sørge for at ungdomsløftet blir oppfylt?

Statsråd Robert Eriksson [15:24:49]: Vi gjør flere ting. For det første gjør vi Nav i stand til å bli flinkere til å følge opp dem som trenger hjelp, med tettere oppfølging inn mot arbeidsplass, inn mot den enkelte ungdommen, og vi bruker mindre tid på skjemaer og mer tid på oppfølging. Det er bra. Men ennå lykkes vi ikke godt nok, ennå er det fortsatt altfor mange som ikke får gleden av å få en overgang til arbeidslivet. Jeg synes det på mange måter er litt synd, og det er betenkelig at vi ikke klarer å få flere over.

Hvis du sammenlikner 2013-tallene med 2006-tallene, er det like mange som vi ikke klarer å få inn i arbeidslivet etter x antall år med Nav-reformen, som det var før vi startet Nav-reformen. Det er betenkelig. Det er også derfor vi nå har satt ned et ekspertutvalg som skal foreta en helhetlig gjennomgang for også å se på hvordan Nav kan bli bedre rustet til å kunne følge opp den enkelte ungdommen, slik at overgangen til arbeid blir mye bedre enn det vi har klart til nå.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [15:26:07]: Jeg er glad for at statsråden sier at han arbeider for at den enkelte skal få en kontaktperson i Nav lokalt. Jeg tror det vil være en veldig stor styrke at en har en person å forholde seg til – en person som kjenner ens situasjon, og at en dermed får et gjensidig tillitsforhold over tid.

Videre merket jeg meg at statsråden sa at han ville se på muligheten av et varig lønnstilskudd for dem som står i fare for å bli uføretrygdet fram til 67 år – også et interessant forslag. Vi vet at det er mange som ikke er syke nok til å bli uføretrygdet, samtidig som de er så syke og slitne at de ikke vil kunne stå i arbeid hver dag. Derfor er det få arbeidsgivere som er villige til å ta belastninga med å ha personer hos seg som har et slikt forhold til arbeidslivet. Jeg kunne spørre: Hvor stort omfang ser statsråden at en slik ordning vil få? Her snakker vi om mange mennesker og store penger som må flyttes, for å få til det som er statsrådens intensjon.

Statsråd Robert Eriksson [15:27:17]: Jeg takker for spørsmålet. Det er et stort og viktig spørsmål, og jeg skal ikke begynne å driste meg til å tallfeste det. Men det jeg i hvert fall kan si, er at i dag bruker vi samlet over 1 mrd. kr på lønnstilskuddsordninger. Det er litt i overkant av 5 000 mennesker som får delta i dem. Det forteller meg at vi får for lite ut av de midlene vi allerede i dag bruker. Jeg ønsker en mer ambisiøs bruk av lønnstilskudd – spesielt også et varig lønnstilskudd – og håper også at vi kan få mer ut av det lønnstilskuddet enn det vi har fått ut av tidligere lønnstilskudd. Uten at jeg tallfester hvor mange det nå kan hjelpe, håper jeg at flest mulig som står i fare for å havne på varig uføretrygd, men som har en arbeidsevne, og som kan bidra, får muligheten til å ta et lønnstilskudd og være på en arbeidsplass i stedet for å bli stemplet varig ut.

Så vil jeg oppfordre alle arbeidsgivere til å bruke disse mulighetene og ansette også disse menneskene og å bli flinkere til å ta denne arbeidskraften i bruk.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [15:28:22]: Statsråden refererte også til ungdom. Mange ungdommer har kanskje problemer med rus og psykiske problemer, er i den sårbare alderen 20–25 år, og har verken arbeid eller utdanning. SV, Arbeiderpartiet og Senterpartiet fremmer i innstillinga på dette punktet forslag om såkalte lærekandidater, hvor arbeidsgiver får økonomisk støtte til å ansette disse ungdommene som lærekandidater. Jeg skulle gjerne hatt statsrådens nærmere vurdering av dette forslaget, og hvorfor ikke statsråden går inn for at det kan være med i vurderinga av de tiltakene som kommer i den kommende meldinga.

Statsråd Robert Eriksson [15:29:09]: Meldingen er allerede lagt frem. Den ble lagt frem nå på fredag, og det er litt vanskelig å ta inn forslag i en melding som allerede er gått til statsråd og overlevert Stortinget. Lærekandidatordningen ligger også under en annen statsråd, som egentlig bør svare på bruken av den. Det jeg er opptatt av, er å sørge for at vi får mer målstyrt oppfølging gjennom Nav, bedre virkemidler til å følge opp den enkelte, og den enkelte ungdom. Det er derfor vi også skal gå i gang med å se på bl.a. arbeidsavklaringspengeordningen. Kanskje bør det være slik at nettopp den gruppen representanten Lundteigen peker på, folk med psykiske lidelser, folk med rusbakgrunn, kanskje med kroniske sykdommer kanskje også kombinert med psykiatri, kan få et lengre og tettere oppfølgningsløp. Jeg tror de individuelle avtalene vi til nå har hatt, ikke har fungert godt nok, nettopp fordi vi ikke har klart å få til den overgangen til arbeid som vi hadde ønsket oss. Da tror jeg vi må gå gjennom ordningen på nytt, både inngangsvilkårene, stønadslengden og oppfølgingsregimet rundt den, for å sikre bedre oppfølging for den enkelte og bedre overgang til arbeid.

Kirsti Bergstø (SV) [15:30:25]: Statsråden avviser at unge uføre skal få rett til oppfølging fordi muligheten for oppfølging er til stede. Da tenker jeg at det er viktig å minne om at man også i dag har mulighet til å sette arbeid eller aktivitet som vilkår for sosialhjelp.

Men min interesse har falt på en snuoperasjon knyttet til dette med konkurranseutsetting av tiltak: Daværende stortingsrepresentant Eriksson argumenterte sterkt imot en slik type kommersialisering og konkurranseutsetting med bakgrunn i at han fryktet et smalere tilbud. Hva er det statsråd Eriksson mener har endret seg siden da?

Statsråd Robert Eriksson [15:31:10]: For det første argumenterte jeg den gangen – som jeg gjør fortsatt – med at man ikke ønsket anbud på skjermet arbeidsmiljø. Det er det heller ikke lagt ut noe anbud på. Samtidig har jeg sett effekten av at det er flere nye aktører, at det er flere som lykkes i stor grad. Mitt politiske mål, det viktigste for meg, er ikke hvem som får lov til å kvalifisere folkene; det viktigste er at folk blir kvalifisert, at det blir større overgang til arbeidslivet. Når jeg ser – med årenes gang – at det finnes en masse gode krefter der ute, ja, så vil jeg ta i bruk de gode kreftene, nettopp for å sørge for at vi får større overgang til arbeidslivet.

Det å bli sitert på noe man mente for x antall år siden, er sikkert interessant for en opposisjon. Jeg synes det er mest interessant som arbeidsminister å følge utviklingen hver eneste dag, lære av det som fungerer, og bruke det som fungerer. Har jeg tatt feil tidligere, ja, så har jeg tatt feil tidligere, men da bruker jeg iallfall det som fungerer best mulig, og det vil jeg også gjøre i fremtiden. Jeg vil ikke være like katolsk som paven.

Anette Trettebergstuen (A) [15:32:27]: Jeg registrerer at statsråden var enig i intensjonen i den nye, forsterkede ungdomsgarantien som Stoltenberg-regjeringen la fram, men jeg savner svar på spørsmålet mitt. For som vi vet, besto den styrkingen av 35 mill. kr som skulle brukes til ungdomskoordinatorer rundt om på Nav-kontorene, nettopp for å forsterke innsatsen rettet mot ungdomsgruppen, følge dem opp tettere og raskere med én saksbehandler, slik at de ikke skulle vingle mellom flere. Men som vi vet, er alt dette – hvis det skal fungere – avhengig av at man er på Nav i styringsdialogen. Derfor lurer jeg på: Hva har statsråden gjort for å sørge for at intensjonen i ungdomsløftet blir fulgt opp, at ungdom blir prioritert, og at det også blir prioritert å ha én saksbehandler, slik at de ikke blir virrende rundt i systemet?

Statsråd Robert Eriksson [15:33:19]: For det første skal vi fra neste år legge om bl.a. med en Nav-veileder ute på de videregående skolene for å følge opp ungdom og forhindre drop-out. Det er ett tiltak jeg har god tro på. Jeg tror som sagt på tidligere innsats, det å sørge for at vi kan gå inn i skolene med god karriereveiledning og god oppfølging, både for å forhindre drop-out og for å sikre at ungdom kommer på den rette vei utdanningsmessig. Det tror jeg er bra, det er viktig, og det er et riktig tiltak for å sikre god, rett oppfølging for de ungdommene.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Anette Trettebergstuen (A) [15:34:05]: Arbeid til alle og arbeidslinjen har alltid vært kjernen i Arbeiderpartiets politikk. En forutsetning for at arbeidslinjen skal være reell, er at man fører en aktiv arbeidsmarkedspolitikk rettet mot grupper som tradisjonelt har vanskeligere for å komme inn i arbeidslivet.

Ungdomsgarantien som ble innført under Gro Harlem Brundtlands regjeringstid på 1990-tallet, er et veldig godt eksempel på hvordan en aktiv arbeidsmarkedspolitikk kan se ut, og hvordan den kan fungere. Man innførte en garantiordning for ungdom nettopp fordi man så at ungdomsledigheten var høyere enn ledigheten i andre grupper. Man innførte en garanti som gikk på tiltak, og den virket – man så at ledigheten gikk ned.

Så tok – dessverre, må jeg si – den høyredominerte Bondevik-regjeringen over og fjernet garantiordningene. Man førte altså ikke lenger en aktiv arbeidsmarkedspolitikk rettet mot ungdom. Og hva skjedde? Jo, ledigheten gikk opp.

Da de rød-grønne tok over i 2005, var en av de første tingene vi gjorde, å gjeninnføre ungdomsgarantiene, nettopp fordi vi så at ledigheten blant unge var høyere enn blant voksne. En av våre prioriteringer var nettopp å gjøre den inkluderende arbeidslinjen reell og få flere inn i arbeid og aktivitet – vi gjeninnførte garantiene, de begynte å virke.

Så evaluerte vi dem etter noen år i regjering, i forrige periode, og vi fikk høre og kom til at de hadde for dårlig måloppnåelse. Da den rapporten kom, gikk Høyres daværende talsperson, Torbjørn Røe Isaksen, ut i VG og sa: Se her, måloppnåelsen er for lav, vi vil fjerne garantiene. Arbeiderpartiet hadde en annen vei. Vi sa i samme avis samme dag: Vi ser at måloppnåelsen er for dårlig, vi vil styrke garantiene. Dette er den tradisjonelle skillelinjen mellom Arbeiderpartiet og høyresiden i norsk politikk. Vi fører en aktiv arbeidsmarkedspolitikk. Når vi ser at den ikke fungerer, styrker vi den. Høyresiden har en mer passiv linje. De gikk inn for å fjerne ordningene fordi de ikke var gode nok.

Så gikk vi til Nav og spurte: Hva trenger dere for å gjøre disse garantiene reelle? Da sier Nav: Jo, vi trenger penger til oppfølging, vi trenger å frigjøre personell. Vi lagde en ny ordning som vi kalte ungdomsløftet, som egentlig bare var to enkle ting: penger til ungdomskoordinatorer på de største Nav-kontorene, slik at alle ungdommer som kommer til Nav, i løpet av én måned med én saksbehandler, skal ha en aktivitetsplan som skal være den ungdommens – hva skal jeg si – resept og oppskrift på veien ut i arbeid og aktivitet, nettopp fordi vi vet at det er avgjørende at spesielt unge blir snudd i døren tidlig, blir hjulpet tidlig.

Som jeg sa i replikkordskiftet med statsråden, er vi avhengig av at regjeringen og statsråden i sin styringsdialog med Nav sørger for at denne garantien, dette ungdomsløftet, blir realisert. Vi har en forventning om at statsråden sørger for nettopp det, sørger for at ungdomskoordinatorene er på plass, blir værende, og at Nav i styringsdialogen får klare instrukser om at dette er prioritert. Får man til det, mener vi at intensjonene i de representantforslagene som vi behandler her i dag, blir ivaretatt. Da blir hver enkelt ungdom møtt i døren og sett på som de individene de er, med de behovene de har, og møtt ut fra det på en rask, effektiv og enkel måte.

Bengt Morten Wenstøb (H) [15:38:18]: Det er et mål for regjeringen å få flere i arbeid. Arbeid gir muligheter for å møte andre mennesker, skape seg sosiale nettverk, men også mulighet for egen inntekt som gir økt livskvalitet og mulighet til å klare seg selv.

For de som har nedsatt funksjonsevne, må det gis mulighet for å tilrettelegge slik at man kan være en aktiv deltaker i arbeidslivet. Nedsatt funksjonsevne er ikke det samme som nedsatt arbeidsevne.

Meld. St. 45 for 2012–2013, med tittelen Frihet og likeverd – Om mennesker med utviklingshemming, vektlegger FNs konvensjon om rettigheter for personer med nedsatt funksjonsevne, som ble vedtatt av FNs hovedforsamling i desember 2006.

Konvensjonens hovedmål er å sikre personer med nedsatt funksjonsevne like muligheter til å realisere sine menneskerettigheter, samt å bygge ned hindre som vanskeliggjør dette. Konvensjonen skal bidra til å motvirke diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne. Meldingen og konvensjonen er tydelig på at dette også skal gjelde i arbeidslivet. Det er derfor viktig å kunne tilpasse arbeidshverdagen for hver og en slik at man kan bruke sine kreative ressurser i størst mulig grad.

Da regjeringen nedsatte en ekspertgruppe for å gjennomgå arbeids- og velferdsforvaltningen, var dette for å vurdere mulige endringer som kan gjøre organisasjonen bedre i stand til å nå hovedmålene for arbeids- og velferdspolitikken. En viktig del av ekspertgruppens arbeid er å identifisere og foreslå tiltak slik at Nav-kontoret kan sikre god brukermedvirkning og gi gode brukeropplevelser.

Det er også viktig at arbeidsgivere får en mulighet til å ha en fast kontaktperson i Nav som kan veilede arbeidsgivere i støtteordningene som Nav rår over, og skreddersy disse til arbeidstakere som ønsker å komme ut i arbeidslivet.

Vi har tidligere hatt arbeidsinnvandring til Norge da man reiste fra Tyrkia, Pakistan og Europa til Norge og fikk arbeid i industribedrifter. Dette var en tid der man gjennom sitt arbeid fikk lønn og kunne etablere seg med sin familie i Norge. Utfordringene i dag er større, og vi har internasjonale forpliktelser til å ta imot mennesker som kommer fra krigsherjede områder, noen også traumatiserte. Disse utfordringene stiller Nav overfor store og krevende oppgaver når man skal tilrettelegge for deltakelse i arbeidslivet. Økt kulturkompetanse, språk og arbeidsmarkedskompetanse vil stå sentralt.

Deltakelse i arbeidslivet gir økt mulighet for bedre integrering, bedre mulighet til å etablere sosiale nettverk, men også språkkunnskaper. Det er vanskelig å se at man kan lykkes med integrering uten at man blir deltaker i arbeidsmarkedet eller velger å ta seg utdanning. For mange kan midlertidig tilsetting være en vei inn i arbeidsmarkedet, for senere å bli fast ansatt.

For de fleste er arbeid målet, men for noen kan det være problemer som gjør at de ikke kan delta uten at man får til endringer i familiesituasjonen. Dette kan være problemer knyttet til psykiatri, men også rusproblematikk eller tradisjonelle utfordringer i familierelasjoner.

Familievernet i Region øst utga en spennende rapport i 2014 med tittelen Gode Relasjoner – vårt oppdrag. Oppvekstvilkårene og familiestrukturene i Norge er i endring. Politiske og samfunnsmessige trender bidrar til at synet på foreldrerollen forandrer og utvikler seg. Hvilke behov ser dagens foreldre for informasjon, kompetanse og kunnskap om det å være foreldre? Kan det være slik at mange av utfordringene for ungdom mellom 18 og 24 år som enten slutter på skolen eller i arbeidet, er av familiemessig art i forhold til nye utfordringer i foreldrerollen? Er det situasjonen, vil ikke det å registrere seg som arbeidssøker hos Nav alene være løsningen. Aktivitetsplikt i stedet for at de mottar passive ytelser, kan for noen av disse ungdommene gi gode resultater. De vil få bedre oppfølging, en strukturert hverdag, hjelp til jobbsøking og et sosialt treffsted.

Nav står overfor store utfordringer. Det har blitt en stor organisasjon som kanskje er for stor. Det blir interessant å se hva ekspertutvalget vil konkludere med. Uavhengig av dette bør man vurdere å samarbeide tettere med frivillige lag og foreninger. De sitter på en unik kompetanse. Tjenestene i Nav bør flyttes nærmere der brukeren er, selv om dette er på skoler eller i folks nærmiljøer. Kanskje man burde samarbeidet tettere med lokalsamfunnsutvalg.

Det samme gjelder innvandrerorganisasjoner. Disse organisasjonene sitter på en unik kompetanse og kjennskap til kulturelle koder. Kan dette være en mulighet til å arbeide mer målrettet for å få innvandrere ut i arbeidslivet?

Arbeid og familie er to sider av samme sak. Mennesker må være målgruppen for offentlige velferdsordninger, men det krever at systemet ser individet.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Erlend Wiborg (FrP) [15:43:17]: Det er i utgangspunktet gledelig at vi nå har fått ikke ett, ikke to og ikke tre, men fire forslag som handler om Nav og om innholdet i Nav, og hvordan man i utgangspunktet kan forbedre Nav. Vi vet, som vi var inne på i en debatt tidligere i dag, at det var stillstand i mer eller mindre åtte år og et forsvar av det bestående. Da er det i hvert fall gledelig at vi nå får debatten over på at det er flere områder innenfor Nav som ikke fungerer, og som vi bør forbedre.

Men samtidig er det sånn at man kan komme langt med gode intensjoner, men det er fortsatt mye mer som trengs. For mer av en politikk som ikke har virket, er sjelden en god idé. Jeg mener at i flere av disse forslagene vi har til behandling her i dag, er det snakk om å videreføre og forsterke tiltak som er prøvd, men som heller ikke virker. La meg ta det ene, som handler om å stoppe kommersialiseringen, eller stoppe mangfoldet i arbeidsrettede tiltak. Vi i Fremskrittspartiet har heller tro på at vi trenger mer mangfold når det gjelder arbeidsrettede tiltak. Vi trenger flere kloke hoder og flere hender som kan bidra til å hjelpe folk ut i arbeidslivet. Om det er noen som i utgangspunktet tjener noen penger på det, bekymrer meg lite, for det viktigste er å hjelpe folk ut i arbeid.

Man snakker også om at de kommersielle er nesten farlige. Jeg må innrømme at det var en interessant debatt vi hadde i denne sal for en måneds tid siden, da vi hadde besøk av bl.a. Erlandsens Conditori. De viste tydelig at private bedrifter kan være et godt supplement, og kan bidra til å få mennesker ut i varig arbeid, med hjelp og støtte fra det offentlige.

Så har det vært snakk om forslaget om ungdomsgaranti. Alle er enige om at ungdom er en viktig ressurs, på lik linje med at eldre er en viktig ressurs. Men det jeg tror ungdom trenger, er ikke fagre, politisk vedtatte mål, ambisjoner, lovnader og flere valgløfter. Det ungdom trenger for å kunne komme seg ut i arbeid, er faktisk studieplasser og en utdanning som sørger for at de er godt skolert. Ikke minst trenger vi arbeidsplassene som også er tilpasset de behovene ungdommene har. Det er akkurat den debatten vi har vært innom tidligere i dag også, og som vil fortsette neste år, om at vi trenger en regjering som gjør porten videre, gjør det enklere for flere å komme inn i arbeidslivet. Det er jeg glad for at regjeringen er i full gang med.

Pål Yasin Ezzari (SV) [15:46:37]: Det er få ting som er vakrere enn ungdommens energi, pågangsmot og optimisme. På samme måte er det få ting som er mer vemodig enn når de unge mister håpet og faller fra. Den forsømmelsen vi har sett den oppvoksende generasjonen i Europa opplever i forbindelse med krisen, har og vil få vidtrekkende konsekvenser i tiden som kommer. Sammenliknet med Europa har vi relativt lav ungdomsledighet, men den er fortsatt altfor høy, som NRK kunne melde om i dag.

Framtiden må formes politisk, og da er det avgjørende med jobb til de unge. Det er et viktig prinsipp at man har et sikkerhetsnett i arbeidslivet, sånn som arbeidsledighetstrygd, sykelønnsordninger, permisjoner osv. Ungdom med liten eller ingen jobberfaring har ikke de samme rettighetene, og bare en garanti vil utløse de midlene som skal til for at ungdom skal få den satsingen framtiden fortjener.

For de ungdommene som ikke kommer seg videre med arbeid, representerer det ofte en personlig katastrofe, men det er også et samfunnsproblem, fordi de dette gjelder, havner fort på kostnadssiden framfor bidragssiden. Jeg finner det veldig underlig at etablerte voksne får sponset boliger de ikke engang bor i, samtidig som studenter lever på smuler og bruker studielånet sitt på å betale de samme etablerte voksne.

Det er underlig at regjeringen ivrer etter å gi store pengegaver til landets rikeste gjennom å fjerne formuesskatten. Visst begrunner de det med arbeidsplasser, men like visst er brorparten av økonomer i Norge uenig i den effekten. Bare en garanti vil gi den satsingen som ungdommen fortjener.

Jeg er overbevist om at det vil få flere i arbeid, men dessverre er ikke ungdom som faller fra, prioritert på samme måte som privilegerte voksne av denne regjeringen. Man lærer tidlig at politikk handler om prioriteringer. Et par år seinere erfarer altfor mange ungdom at de ikke er prioritert. Å prioritere privilegerte voksne framfor ungdom som faller fra, er dårlig prioritering. Å vedta en ungdomsgaranti vil være en riktig prioritering.

Karin Andersen (SV) [15:49:12]: Jeg tror jeg skal fortsette der forrige taler slapp, for det er det dette handler om. Alle vet at hvis ungdom blir gående uten noe å gjøre, ikke går på skole, ikke har arbeid, vil det kunne få ganske negative følger ganske fort. Og vi vet alle at mange kan trenge noe helt annet enn å gå på skole. Noen trenger arbeidstrening, noen trenger å komme i jobb, noen trenger helseoppfølging, og noen trenger veldig mange ulike tiltak. Men i dag er det slik at veldig mange må vente lenge før de får det. De kommer til Nav, eller de detter ut av skolen, og så får de ikke noe å gjøre i det hele tatt.

Regjeringens svar på dette er innholdsløst tvangsarbeid uten en krone på bordet. Det SV foreslår, er å gi disse ungdommene rett til tiltak, utdanning eller skoleplass raskt, slik at de ikke blir gående uten noe å gjøre. For jeg tror det er et helt feil signal å gi. Jeg er helt enig med dem som sier at man bør snu i døra og få noe fornuftig å gjøre veldig fort. Det må handle om veldig mange ulike måter å tilnærme seg dette på, ut fra individuelle behov og hva den enkelte trenger.

I flere år har det vært kjempeproblemer med ventetid på tiltak, så SV er helt enig i at det må gjøres en forsterkning på dette området. Det er derfor vi har fremmet dette forslaget, fordi vi vet at det er så viktig.

Så til det andre forslaget, som handler om at vi ikke ønsker kommersialisering av de skjermede tiltakene. Det er fordi all erfaring viser at det blir ikke mer mangfold, det blir mer enfold. Det blir de store aktørene som kommer til å vinne disse anbudene. Nå hører jeg at man skyver Fontenehuset, Pøbelprosjektet og slike ting foran seg. Det er fullt mulig å endre regelverket slik at man kan inngå kvalitetskontrakter med disse aktørene.

Jeg følger også litt med på Twitter, både når jeg sitter i Stortinget og ellers, og jeg kan jo si at i Pøbelprosjektet er de svært enig med SV i at vi nå trenger en slik ungdomsgaranti. For det er nettopp en slik ungdomsgaranti som utløser de tiltakene som Pøbelprosjektet kan bruke. Det er veldig mange flere ungdommer som kunne hatt bruk for Pøbelprosjektet, enn de som får hjelp derfra i dag. Mange flere kunne hatt bruk for hjelp fra Fontenehuset eller fra andre gode samarbeidspartnere, som er non profit-organisasjoner og brukerorganisasjoner de fleste av dem. Men problemet er at det blir ikke prioritert å legge penger på bordet til disse tiltakene i statsbudsjettet. Det er akkurat sånn som det ble sagt her, at de pengene prioriteres til de mest velstående, som har både jobb og formue og høy lønn og alt på det tørre, mens disse ungdommene hadde trengt at vi prioriterte dem.

Fredric Holen Bjørdal (A) [15:52:34]: I ei rekkje saker har dagens regjering vist fram ei evne og ei vilje til å presse gjennom det eg vil kalle ideologiske forslag, utan å ta omsyn til innspel frå fagleg hald eller dei som blir råka. Arbeids- og sosialfeltet har vore særleg utsett for denne arbeidsmetoden. Her synest normaltilstanden no å vere fråvær av dialog med partane i arbeidslivet. Dette er ei arbeidsform som uroar meg, fordi det rammar ein av hovudstolpane i korleis vi til no har valt å utvikle fellesskapet, men også fordi eg opplever at regjeringa sitt manglande ønskje om innspel frå partane i arbeidslivet, faglege etatar, forskarhald og sivilsamfunnet fører til dårlegare løysingar på viktige område.

Også i dag skal vi behandle saker som har sitt utspring i regjeringa si arbeidsform, der dialog tydeleg er underordna som metode.

Trass stor fagleg motstand har arbeids- og sosialminister Eriksson gått inn for å endre tiltaksforskrifta, slik at fleire av tiltaka på attføringsfeltet skal ut på anbod. I same endring slår han saman tiltakstilbodet til grupper med ulike behov, og det er bakgrunnen for representantforslaget Dokument 8:76 S for 2013–2014 frå SV, om å stoppe auka kommersialisering av arbeidsretta tiltak.

Nær 90 pst. av høyringsinstansane, deriblant Høgre-styrte Bergen kommune, KS, NHO, attføringsbedriftene og andre faginstansar, er kritiske eller svært kritiske til Erikssons forslag. Arbeidarpartiet står derfor saman med eit stort fleirtal av aktørane innan feltet i kritikken av forslaget. Vi fryktar at anbodsutsettjinga vil ramme dei svakaste brukarane og dei som står lengst frå det ordinære arbeidslivet.

Arbeidarpartiet er ikkje framandt for å diskutere endringar innan dei arbeidsretta tiltaka. Det vi reagerer på i dag, er at regjeringa, utan stortingsbehandling, vedtek desse endringane rett før dei legg fram ei stortingsmelding om det same temaet. Det er ei arbeidsform som eg meiner ikkje skapar tillit.

Arbeidarpartiet er like undrande som veldig mange andre til det etter kvart så mykje omtala sitatet til dåverande stortingsrepresentant Robert Eriksson på attføringsmessa. Eg skal ikkje spekulere i kvifor Eriksson sa det han sa – om han segla under falskt flagg eller om han har skifta meining etter kvart. Det er det ikkje godt å vite, men i alle tilfelle er Arbeidarpartiet skuffa over at statsråden politisk har snudd så til dei grader at han no går inn for politikk som han tidlegare åtvara mot.

I denne saka har ikkje regjeringa lytta til alle dei aktørane som meiner endringar vil ramme dei svakaste brukarane, og som ikkje ser nytte av endringa. Arbeidarpartiet støttar derfor representantforslaget og ber regjeringa stoppe kommersialisering av tiltak innan avklarings- og oppfølgingsområdet i Nav, for å sikre kompetansen, gje tryggare vilkår og stabilitet og best mogleg kvalitetsutvikling i tiltaka.

Audun Otterstad (A) [15:55:44]: Det ble umulig å holde seg i ro da representanten Wiborg gikk opp og la ut i det vide og det brede om en ungdomsgaranti som ikke virker, og som vi ikke trenger.

Det er interessant å se ut på kontinentet, ut i Europa, der det i enkelte land er annenhver ungdom som er arbeidsledig, og der vi snakker om de tapte generasjoner. Der ser man til Norden og Norge, og man forsøker og strever etter å få til en ungdomsgaranti. Sosialdemokrater og moderate høyremedlemmer har gått sammen i EU-parlamentet for å sikre ungdom framtiden, for å sikre arbeidslinjen og for å sikre det som kameraten og representanten etter meg kommer til å snakke om, nemlig bærekraften i velferdsstatene. Arbeidslinjen er helt grunnleggende, men da må man også ha noe å tilby, og en ungdomsgaranti skal sikre nettopp det: sikre at man har arbeid, eller at man får utdanning. Dette er noe av det mest grunnleggende, for det er vi enige om, alle vi som sitter i denne salen: De er så ødeleggende, de hullene i CV-en, de oppholdene fra arbeid og de oppholdene fra skole.

Men dette er en helhet som må henge sammen. Det betyr jo at man også må være villig til å prioritere lærebedrifter når det kommer til anbud til det offentlige. Da må man tørre å stille krav i anbudsprosessene – ikke bare si at prisen skal råde, for det er faktisk dyrere å drive med fagopplæring enn å drive med innleie av arbeidskraft. Man må tørre å stille krav når man skal bygge det nye regjeringskvartalet, og når vi skal investere i sykehusene våre. Vi må tørre å rydde opp på de arbeidsplassene hvor vi har de store anbudene, og hvor vi skal bygge fellesskapet, sånn at vi får prioritert fagopplæring og ungdom, sånn at vi unngår å få tapte generasjoner. Det er å gå bakvendt inn i framtiden. Det må være mulig å løfte blikket og se til dem som har prøvd akkurat det samme, uten en ungdomsgaranti når de går inn i nedgangstider, se hvordan det har gått. De fraråder det, og de ser til Norge. La oss verne om ungdomsgarantien, la oss verne om arbeidslinjen og få ungdom i arbeid eller utdanning.

Stefan Heggelund (H) [15:58:23]: Jeg tenkte jeg skulle begynne med å si noe om aktivitetsplikt. Jeg synes det er helt utrolig at representanten fra Sosialistisk Venstreparti sier det er viktig at ungdom har noe å gå til, og så er man imot aktivitetsplikt. Det henger ikke på greip, og jeg synes det er ganske oppsiktsvekkende at partier kan være imot at tiltak som fungerer godt i flere kommuner, ikke skal gjelde for ungdom i alle kommuner. Så må jeg si til representanten Holen Bjørdal at man skal være litt forsiktig med å si at enkelte har seilt under falskt flagg, når vi under den debatten som har vært, f.eks. om barnetillegget, har sett hva Arbeiderpartiet sto for, og hva de nå påstår at de har stått for.

Ellers var det spennende å høre representanten Trettebergstuens innlegg. Der fikk vi en fem minutters hyllest av et tiltak som i mange år har vist seg ikke å virke, nemlig ungdomsgarantien. Aller først: Vi deler synet på hva som er utfordrende. Vi har et for stort antall mennesker i yrkesaktiv alder som står helt eller delvis utenfor arbeidslivet. Arbeidsledigheten blant unge er vesentlig høyere enn blant befolkningen ellers, og det er ikke bærekraftig, verken når vi tenker på velferdsstatens bærekraft eller det å sørge for at behovet for arbeidskraft etterkommes.

Her stopper enigheten. Vi er opptatt av å senke terskelen inn i arbeidslivet. I stedet for å strø om oss med garantier til ulike grupper tror vi at tilnærmingen må være – uavhengig av hvilken gruppe man tilhører – at det er en mulighet til å komme inn i ordinært arbeid. Måloppnåelse måles ikke gjennom hvor mye penger vi bevilger, men gjennom hvor mange som faktisk kommer i jobb. Det er i dette perspektivet at Arbeiderpartiets hyllest til ungdomsgarantien er så spesiell. Verken i gode eller i vanskelige tider har ungdomsgarantien vist seg å være en suksess. Det virker som om det har blitt så mye prestisje i denne saken fra Arbeiderpartiet at de er blendet, og løsningen på problemet er å gjøre mer av det som ikke virker.

Vi er opptatt av å løse de store oppgavene vi har i dag, slik at vi ruster Norge for framtiden. Da er ikke mer av det som ikke virker, en løsning for denne regjeringen. Vi må sørge for at flere får prøve seg i ordinært arbeid, fordi vi vet at det er slik realkompetansen styrkes, f.eks. ved å utvikle og utvide ordningen med lønnstilskudd.

Representanten Trettebergstuen nevnte forskjeller mellom de rød-grønne og de borgerlige. Her er en forskjell: I flere år har Arbeiderpartiet bevilget penger til noe som ikke virker. Vi senker terskelen til arbeidslivet.

Svein Roald Hansen hadde her overtatt presidentplassen.

Bente Stein Mathisen (H) [16:01:43]: Jeg tok også ordet fordi jeg reagerte på representanten Karin Andersens innlegg. Hun sa at regjeringen ikke bryr seg om ungdom som går ledig. Hun snakket også varmt om «Snu i døra»-prosjektet. Vi er jo nettopp opptatt av at vi skal møte ungdommen i døra på Nav, og at de kan snu der og få et aktivitetstilbud i stedet for bare å motta penger. Torbjørn Røe Isaksen viste til det de gjorde i Åmli kommune i forrige periode, da man var på besøk der, og hvor de hadde et veldig vellykket prosjekt. Der var det ganske mange ungdommer som ikke var i arbeid eller på skole, og man innførte en aktivitetsplikt for at de fikk motta penger. Det hadde veldig gode resultater.

Jeg må også si at jeg reagerer veldig negativt på denne negative holdningen man har til private, at det bare er store kommersielle aktører som bare skal tjene store penger. Nav driver med anbudskonkurranse også i dag. Jeg ber representanten fortelle hvilke store aktører som inndriver stor profitt på den arbeidsavklaring og arbeidsoppfølging vi har i Norge i dag. Jeg kjenner ingen.

Og til representanten Holen Bjørdal fra Arbeiderpartiet: Mener ikke Arbeiderpartiet at vi skal følge det regelverket vi har for anskaffelser i Norge? En juridisk gjennomgang har vist at vi ikke gjør det når det gjelder en god del av de tjenestene som Nav kjøper i dag, fordi det ikke er konkurranse.

Karin Andersen (SV) [16:03:25]: Jeg må lure på om representanten Heggelund i det hele tatt har vært til stede i komiteen og vært med på behandlingen av de sakene som ligger til grunn, når han sier at SV ikke vil ha tiltak for ungdom. Det er jo nettopp det SV foreslår! SV er nesten det eneste partiet som foreslår at disse ungdommene skal ha rett til tiltak, arbeid, kvalifisering eller skoleplass. Det vi er imot, er at man skal komme til Nav og få noe innholdsløst tvangsarbeid bare for å disiplineres, for det vet vi kommer til å virke motsatt. Det er ikke bra.

Så det er helt motsatt av det representanten fra Høyre nå sier. Det er SV som foreslår at disse ungdommene skal få rett til tiltak. I dag går de og venter.

Det er mange kommuner som har vilkår for sosialhjelp i dag. Det har SV vært helt for. De som gjør det med vett og forstand, lykkes. De som gjør dette som en tvang, uten å ha godt innhold i tiltakene, mislykkes. Og regjeringen har lagt null kroner på bordet i kommuneøkonomien for at kommunene skal kunne lage slike gode opplegg. For eksempel trengs det arbeidsledelse. For eksempel trengs det noen som kan drive den kvalifiseringen, den oppfølgingen på helse eller den sosialfaglige oppfølgingen som mange av disse ungdommene trenger. Men i Høyre og Fremskrittspartiets hode er dette tydeligvis gratis, det er vel noen som skal gjøre disse jobbene gratis for dem, og disse ungdommene skal da få et tilbud som det ikke er kvalitet i.

SV prioriterer dette så høyt at vi velger å si at disse ungdommene skal ha en rett. Da kan man gi dem et tilbud den første dagen de kommer og man får avklart hva det er de trenger, og så er de i gang med en positiv aktivitet som kanskje kan føre til at man får lyst til å fortsette en utdanning, eller at man finner ut hvilket yrke man vil ha, og kan få prøve seg i det. Problemet i dag er jo at disse ungdommene ikke får oppfølging. Det kunne være morsomt å spørre hvordan Høyre-styrte Oslo, f.eks., har gjort dette. Har de hatt oppfølging med gode vilkår for dem som får sosialhjelp? Det har de slett ikke hatt. Noen har fått det, men ikke alle, for det koster penger.

Hvis vi virkelig vil dette – SV vil det, for vi vet at det er viktig at ungdom får aktivitet, det er derfor vi har fremmet dette forslaget – er det helt meningsløst at de som nå mener at alle ungdommer skal ha et tilbud, sier nei til at det skal være penger til disse tilbudene, at dette skal være et slags gratisarbeid, som jeg regner med at noen frivillige kanskje skal gjøre.

Jeg vet ikke hva innholdet i dette er i det hele tatt, men jeg kan si at den typen tvangsarbeid har man prøvd i Norge før. Det funket ikke særlig bra. Det er ingen som kommer til å klare seg bedre av å bli ydmyket. Det er veldig mange flere som kommer til å klare seg bedre hvis de får en real sjanse.

Lise Christoffersen (A) [16:06:48]: Jeg skal ikke bidra til å forlenge debatten, men det er altså noen her som har lagt seg til en debatteknikk som går ut på å stå på denne talerstolen og slynge ut påstander uten belegg. Jeg ser at vedkommende representant skjønner hvem jeg mener. Stefan Heggelund kommer stadig tilbake til at Arbeiderpartiet har skiftet standpunkt når det gjelder barnetillegg. Det har vi ikke gjort. Jeg vil bare minne om innstillinga til uførereformen, som ble vedtatt i desember 2011. Der står det svart på hvitt:

«Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, slutter seg til at dagens behovsprøvde barnetillegg videreføres.»

Fremskrittspartiets forslag var:

«Stortinget ber regjeringen fremme de nødvendige lovendringer slik at samlet uføretrygd, inkludert barnetillegg, maksimalt kan utgjøre 80 pst. av tidligere inntekt.»

Det stemte ikke vi for.

Forslaget fra Høyre var:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om en ny ordning for barnetillegg for både arbeidsavklaringspenger og uføretrygd, med sikte på en ordning som i større grad sikrer at det lønner seg å jobbe.»

Det stemte vi heller ikke for.

Høyre og Fremskrittspartiet sto alene om sitt standpunkt i den saken i forrige periode – som de gjør det i denne perioden.

Så blir det forsøkt gjort et poeng av hva som har vært diskutert. Er det ikke sånn i Høyres stortingsgruppe at en diskuterer forskjellige løsninger, så konkluderer en med det en synes er best, og når en har konkludert, er det det som er Høyres politikk? Sånn er i det i hvert fall i Arbeiderpartiet, og jeg har akkurat nå referert og sitert hva som er Arbeiderpartiets politikk når det gjelder barnetillegg, og har vært det hele tida.

Arve Kambe (H) [16:09:02]: Jeg er helt sikker på at Arbeiderpartiet ikke har ombestemt seg når det gjelder barnetillegget. Jeg tror faktisk de er helt enige, men de tør bare ikke si hva de mener. Det er bekvemt i den situasjonen som har oppstått, hvor det blir avslørt av SV hva Arbeiderpartiet faktisk mener.

Når det gjelder Karin Andersen og aktivitetsplikt for unge sosialhjelpsmottakere, er det et av de beste forslagene vi kommer til å vedta i kveld. Det er et av de mest sosiale forslagene, og det bidrar altså til at ungdommer som i dag ikke blir møtt med krav, eller ikke får muligheter hos noen, vil få en mulighet.

Senest i forrige uke var jeg hos Kirkens Bymisjon, på Pedalen Sykkelverksted i Haugesund, og møtte en ungdom som nå hadde fått en praksisplass på XXL etter at kommunen hadde henvist ham til Kirkens Bymisjon. Alternativet hans hadde i tre år vært å bo i kjelleren hos mammaen og pappaen sin og spille dataspill. Han sa: Jeg skulle ønske at noen tidligere hadde tatt tak i meg, sagt at sånn kunne jeg ikke fortsette lenger, og fått meg over på et tiltak.

Det er ikke korrekt framstilt at fordi det blir en aktivitetsplikt, skal kommunene ha flere stillinger for å løse dette. Jeg har møtt flere Nav-ledere rundt om i landet som sier: La dem komme, dette er folk som vi bruker årsverk på med dagens bemanning. Hvis vi snur oss litt rundt – sier de videre på Nav-kontorene – og tenker at disse folkene kan gjøre samfunnsnyttig arbeid med våre saksbehandlere som guide, bruker samfunnet og kommunen mindre ressurser totalt sett.

SVs – og kanskje de rød-grønnes – modell er at hvis vi skal legge til noe, må det nye stillinger til. Vår modell er sannsynligvis betydelig enklere. Vi vil se på om det går an å drive dette på en annen måte enn med nye stillinger, rett og slett fordi dette er de folkene man bruker masse ressurser på – på å ringe til dem og spørre hvor de ble av, på masse møter, på masse oppringninger, på masse tiltak. De går på en hel haug med ulike tiltak som ikke passer for dem.

Da er det mye bedre, sammen med kommunen, å finne praksisplasser. De kan være med som nr. 2 på middagsutlevering, de kan være med som nr. 2 på hjemmesykepleie hvis man er utrygg der, de kan være med en vaktmester, de kan være med i barnehager, de kan være med på en rekke ting for å få arbeidspraksis. Mye av dette vil allerede være tilrettelagt på enkelte av arbeidsplassene.

SVs modell gir istedenfor som ryggmargsrefleks å ha flere stillinger, men hele poenget er at de er der allerede. Det er på tide å levere resultater for å få dem tilbake igjen til arbeidslivet.

Presidenten: Representanten Karin Andersen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Karin Andersen (SV) [16:12:06]: Arve Kambe beskriver noen av de tiltakene som fungerer under dagens modell. Det fungerer bra der de har ressurser til det og får det til, men det fungerer ikke uten oppfølging. Det er ikke slik at de som går på sosialhjelp, får tiltak etter tiltak etter tiltak. Det viser seg at det ikke er slik. De fleste av dem får ingenting. De får ikke noen kvalifisering som kan gjøre at de kan få et arbeid etter hvert.

Jeg tror representanten Kambe også bør ta seg en prat med dem som jobber på Nav-kontorene, for de forteller en helt annen historie enn det representanten Kambe gjorde nå, nemlig at der har de altfor mye å gjøre. De har altfor mange de skal følge opp. Det betyr at man må ha noen som kan drive god kartlegging og god oppfølging, og at en del av dem som nå trenger et godt tiltak å gå til, også trenger at det ligger noen penger i potten som gjør at man kan sette i gang de gode tiltakene som det ikke finnes penger til i dag i veldig mange kommuner.

Stefan Heggelund (H) [16:13:29]: Bare veldig kort: Når det blir sagt at man har tillagt seg en debatteknikk som er å komme med påstander uten belegg, må man nesten svare på det. Representanten Lise Christoffersen refererte ikke – så vidt jeg kunne høre – hele merknaden som var i behandlingen av uførereformen, nemlig også at de rød-grønne partiene mente man skulle komme tilbake til barnetillegget. Diskusjonen var altså ikke å anse som ferdig. Når man i tillegg har sett representanten Karin Andersens uttalelser om de diskusjonene som var i den forrige perioden om akkurat barnetillegget, er det veldig vanskelig å tro at Arbeiderpartiet alltid har ment det samme om barnetillegget som det de gjør nå.

Nå skal Arbeiderpartiet presentere denne debatten som om den er svart-hvit, som om de alltid har ment det samme. Det står rett og slett ikke til troende.

Arve Kambe (H) [16:14:46]: Jeg synes vel innlegget til Karin Andersen egentlig avdekker hele poenget med å ha en aktivitetsplikt for sosialhjelpsmottakere. For hva er det representanten Andersen sier etter åtte rød-grønne år? – Jo, at de møter på sosialkontoret og ikke får et eneste tiltak, de fleste av dem. Det er jo nettopp det denne regjeringen ønsker å gjøre noe med. I dag er det sånn at man har en mulighet, dersom kommunen vil det, til å innføre aktivitetsplikt. Nå vil Stortinget få muligheten til å vedta at alle kommuner skal tilby det. Det vil gi resultater. Da vil vi ikke i framtiden finne et Nav-kontor som ikke har tiltak til dem det gjelder.

Så sier Karin Andersen at jeg skal ta meg en tur på Nav-kontorene. Det tror jeg vi er mange som gjør, i alle fall jeg, etter at jeg ble leder av arbeids- og sosialkomiteen på Stortinget. I forrige uke var jeg på to store Nav-kongresser. Den ene var for alle tillitsvalgte Nav-ansatte i Unio, den andre for alle tillitsvalgte Nav-ansatte i Akademikerne. De ga oss ett klart råd, når vi nå forhåpentligvis vedtar aktivitetsplikt for unge sosialhjelpsmottakere. Fra Nav-kontorene sa de: Gi oss en sanksjonsmulighet dersom man ikke møter opp, og dersom man nekter å bidra. For i dag er det jo sånn at man møter ikke opp. Mer enn hver tredje møter ikke opp til en time som en saksbehandler har brukt tid på å planlegge, og sagt nei til andre som ville komme den dagen, fordi noen andre skulle komme – og så kommer de ikke. Det tar tid. Det er ressurskrevende. Det er ikke bra.

Da tenker jeg at vi – med den samlede ressursbruken – med denne regjeringen skal få til flere resultater enn de rød-grønne klarte på åtte år, for vår oppskrift er klare krav, klare mål. Det trengs innsats, ikke nødvendigvis flere stillinger. Hele poenget er jo at denne tiltakspakken vil føre til færre sosialklienter.

Lise Christoffersen (A) [16:17:05]: Bare ganske kort: Det siste fra Arve Kambe, at en her skal få til bedre resultater enn de rød-grønne greide på åtte år, er notert og skal bli sjekket ut i tidens fylde.

Men tilbake igjen til Heggelund: Det er riktig at det sto mer i forbindelse med innstillinga, jeg refererte ikke fra hele uføreinnstillinga i innlegget mitt her i stad, men jeg kan godt ta med også det punktet som Heggelund etterlyser:

«Regjeringen har derfor åpnet for at den vil se på innretningen på barnetillegget, blant annet i lys av innspillene fra Velferds- og migrasjonsutvalget og Fordelingsutvalget.»

Nå sitter jo ikke vi i regjering lenger, så den vurderinga har vi gjort i gruppa. Vi er tilbake her nå i forbindelse med budsjettet, vi har vurdert det og konkludert på samme måte. Hva noen måtte ha sagt og ment i en forberedende debatt, ja, det kan jo være så mangt. Sånn er det vel i alle partier, at noen har ett syn og andre har et annet syn, og så er det flertallet som til slutt avgjør hva som blir partiets politikk, og sånn er det med Arbeiderpartiet i denne saken. Så får Stefan Heggelund tro på det så mye han vil, men i Arbeiderpartiet er det i hvert fall sånn at det er gruppa som bestemmer hva som er Arbeiderpartiets standpunkt.

Pål Yasin Ezzari (SV) [16:18:30]: Jeg skal være kort, men jeg synes det er utrolig leit å høre representanten Kambe snakke om aktivitetsplikt for ungdom. Det høres jo ut som om han legger til grunn at de ungdommene som ikke kommer seg i aktivitet, som ikke kommer seg i utdanning og arbeid, er for late, og at bare man presser dem inn i tiltak, ja, da kommer de i gang, ja, da skal det gå.

De aller fleste er klar over at dersom man kan få en motivasjon innenfra, dersom man kan få en individuell oppfølging der man føler at man kan være med og bestemme hva man selv skal gjøre, og dersom man har en lovfestet rett til at dette skal følges opp, da tror jeg at det faktisk vil være mulig å få disse ungdommene til å gjøre noe de har lyst til å holde på med.

Så har jeg også lyst til å spørre: Tror representanten Kambe at det er sånn at hvis Nav sanksjonerer overfor ungdommer som har havnet utenfor, så hjelper dette disse ungdommene, eller tror han at det kan trekke dem enda lenger ned i gjørma?

Jeg tror det er veldig sammensatt hvilke problemer disse ungdommene har, og derfor tror jeg det er helt avgjørende å møte dem individuelt med tiltak og ikke bare innføre en plikt om å møte opp til tvangsarbeid, for det tror jeg vil bidra til at veldig mange av de ungdommene bare vil føle seg enda mer demotivert.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [16:20:05]: :Det snakkes her om aktivitetsplikt for sosialhjelpsmottakere som om alle er like. Jeg syns det er veldig sterkt å høre det. Den som kjenner noen som er sosialhjelpsmottaker, vet at det er veldig forskjell, og at mange som er i den situasjonen, har svært vanskelig for å delta i nesten enhver aktivitet.

Ellers snakkes det om individuelle løsninger. Jeg trodde det også skulle være individuelle løsninger når det gjelder hva som er best for dem som er i den situasjonen. Det at ungdom som sitter på datarommet, får krav om aktivitetsplikt for å få sosialhjelp, skulle bare mangle. Det er helt logisk. Og jeg regner med at alle her, inklusiv Karin Andersen fra SV, er helt enig i det, men det krever en individuell vurdering.

Det som var den rød-grønne regjeringas tiltak på dette området, var kvalifiseringsprogrammet, slik at en ikke skulle gå på sosialhjelp hele tida. En skulle få hjelp, bistand, for å avklare hva som var ens arbeidsevne. Var det slik at det var uføretrygd som var saken, ja vel, så skulle det avklares, og en skulle få uføretrygd, slik at en slapp å gå på sosialhjelp. Hadde en arbeidsevne, skulle en bistås inn i arbeid. Da vil en jo for manges vedkommende komme i den situasjonen at en har en delvis arbeidsevne, og da står vi i det som har vært gjengangeren i denne debatten, nemlig hvordan vi legger til rette for at folk som har delvis arbeidsevne, skal få en betalt jobb, med sin arbeidsevne.

Jeg syns det er for enkelt å snakke om aktivitetsplikt for sosialhjelpsmottakere som om alle er like. Jeg syns det er ganske uverdig når vi vet hvor mange sosialhjelpsmottakere som sliter, og hvor det vil være et helt feilaktig tiltak å kreve det som en allmenn ordning. Derimot å kreve det for en ungdom som sitter på gutterommet, er helt korrekt, og det har Senterpartiets fulle støtte.

Presidenten: Representanten Bente Stein Mathisen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Bente Stein Mathisen (H) [16:22:35]: Jeg måtte ta ordet etter Lundteigens innlegg bare for å oppklare en misforståelse.

Det er helt klart at vi som går inn for å innføre en aktivitetsplikt for sosialhjelpsmottakere, mener at det er forskjell på folk. Det er de som er i stand til å gjøre en jobb, som vi mener skal ha en plikt til å arbeide, ikke de som har store helseutfordringer, og som ikke er i stand til det. Så er det sagt.

Presidenten: Da synes det å være oppklart.

Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 6–9.

Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten foreslå at sakene nr. 10 og 11 behandles under ett. – Det anses vedtatt.