Presidenten: Sakens ordfører er Kenneth Svendsen, men saksordførerinnlegget vil holdes av Helge Thorheim.

Helge Thorheim (FrP) [14:18:27]: Denne saken gjelder Riksrevisjonens undersøkelse av barnefattigdom, og undersøkelsen gjelder for perioden 2002–2013. Målet med undersøkelsen har vært å vurdere i hvilken grad statlige virkemidler og tiltak som er iverksatt i kommunene, medvirker til å redusere konsekvensene av fattigdom blant barn og unge.

Bakgrunnen for undersøkelsen er at Stortinget flere ganger har gitt uttrykk for at det er behov for å styrke innsatsen mot fattigdom blant barn. Stortinget har vist til at barnefattigdom i Norge i stor grad handler om at barn opplever å være stengt ute fra sosiale sammenhenger på grunn av den økonomiske situasjonen til familien. Ifølge FNs konvensjon om barnerettighetene har barn rett til å kunne delta i lek og fritidsaktiviteter.

Fra 2002 og fremover har det vært flere tiltaks- og handlingsplaner mot barnefattigdom. I det samme tidsrommet har andelen barn i lavinntektsfamilier økt. Det har forsterket behovet for virkemidler rettet mot økonomisk vanskeligstilte barn og unge.

Riksrevisjonens hovedfunn er:

• Flere barn vokser opp i familier med lav inntekt.

• Mange kommuner gjør for lite for at fattige barn skal kunne delta sosialt.

• Den statlige innsatsen for å redusere konsekvensene av fattigdom blant barn og unge er ikke godt nok koordinert.

• Behovene til barn blir ikke godt nok kartlagt når foreldrene søker om sosialhjelp.

Riksrevisjonen anbefaler at Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet medvirker til å styrke kommunenes arbeid med å etablere flere og bedre tiltak for å gi fattige barn og unge gode vilkår for sosial deltakelse. Departementet bør f.eks. vurdere hvordan kommunene kan bruke kompetansen som IMDi har om barn og unge med innvandrerbakgrunn, i sitt arbeid for å sikre at det er mulig for alle barn og unge å ta del i samfunnet.

Riksrevisjonen anbefaler også at departementet vurderer om mer kunnskap om gode løsninger og metoder kan hjelpe kommunene til å nå frem til flere fattige barn og unge.

Riksrevisjonen anbefaler videre at departementet medvirker til at innsatsen for å redusere konsekvensene av fattigdom blant barn og unge blir bedre koordinert. Departementet bør f.eks. vurdere om det, sammen med Arbeids- og sosialdepartementet, kan

• medvirke til større grad av samarbeid mellom direktorater som har oppgaver og virkemidler rettet mot utsatte barn og unge

• samordne og forenkle bruken av statlige tilskuddsordninger

• avklare i hvilke tilfeller en skal bruke barnevernloven, og når en skal bruke lov om sosiale tjenester i Nav, når barn trenger økonomisk støtte til fritidsaktiviteter

• gjøre mer synlig hvordan bruken av statlige virkemidler gir barn og unge bedre muligheter for sosial deltaking

Komiteen viser til at andelen barn fra lavinntektsfamilier har økt fra 5 pst. til 8 pst. de siste ti årene. I 2012 utgjorde dette 78 000 barn, og halvparten av disse igjen har innvandrerbakgrunn.

Det er flere grunner til at andelen fattige barn har økt. Inntektsutviklingen har de siste årene ført til at lavinntektsgrensen har gått opp. Lavinntektsfamilier er definert som familier som over en periode på tre år har hatt en gjennomsnittlig nettoinntekt på under 60 pst. av medianinntekten, dvs. den midterste inntekten. Andre faktorer er økt innvandring, flere enslige forsørgere og manglende regulering av offentlige ytelser. Manglende yrkesdeltakelse anses likevel som den viktigste årsaken til barnefattigdom. Det mest effektive virkemiddelet for å redusere barnefattigdom er derfor å sørge for at flere kommer i arbeid.

Komiteen har merket seg at regjeringen har satt i gang en gjennomgang av Nav, der ett av siktemålene er å få flere av dem som mottar støtte fra Nav, over i arbeid.

Komiteen viser til at mange kommuner opplever at det er vanskelig å vite hvem som trenger tiltak, og hvordan tiltakene skal utformes for å nå målgruppen. Bare 10 pst. av kommunene har evaluert tiltakene de har mot barnefattigdom, og én av fire kommuner har ikke kartlagt levekårene til innbyggerne, slik lov om sosiale tjenester legger opp til.

I 2011 bodde nesten 60 000 barn i husholdninger som fikk sosialhjelp. Det er da rimelig å anta at det er høy korrelasjon mellom dem som mottar stønad, og dem som defineres som fattige.

Komiteen er enig med Riksrevisjonen i at det må forventes at Nav-kontorene har de nødvendige forutsetningene for å oppfylle kravene om kartlegging og individuelle vurderinger av de barna det gjelder, slik at en kan forvente en tydelig forbedring av situasjonen de nærmeste årene.

Riksrevisjonen tilrår at Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet bidrar til å styrke kommunenes arbeid med å etablere flere og bedre tiltak for å sikre at fattige barn og unge kan delta i sosiale aktiviteter sammen med andre barn. Komiteen slutter seg til dette.

Komiteen har videre merket seg at Riksrevisjonen mener at det er behov for å samordne de statlige tilskuddene mot barnefattigdom på en bedre måte. I dag finansieres de samme tiltakene i kommunene av forskjellige statlige tilskuddsordninger. Dessuten er det behov for å forenkle det administrative arbeidet knyttet til ordningene, både på kommunalt, fylkeskommunalt og statlig nivå. Komiteen er fornøyd med at statsråden i sitt svarbrev til Riksrevisjonen opplyser at hun vil følge opp tilrådingene om å samordne og forenkle bruken av statlige tilskuddsordninger.

Etter Riksrevisjonens vurdering har IMDi kompetanse som kommunene kan ha nytte av i arbeidet med tiltak som kan inkludere fattige barn og unge med innvandrerbakgrunn i sosiale aktiviteter, og ber Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet vurdere hvordan denne kompetansen kan trekkes inn for å motvirke konsekvensene av barnefattigdom blant innvandrere.

Komiteen er fornøyd med at Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet og Arbeids- og sosialdepartementet sammen vil utarbeide felles retningslinjer for samarbeid og deling av ansvar mellom barnevernet og arbeids- og velferdsforvaltningen, Nav.

Komiteen ber Riksrevisjonen rapportere tilbake hvorvidt de skisserte tiltakene og virkemidlene har ønsket effekt.

Med dette vil jeg anbefale komiteens enstemmige tilråding.

Jette F. Christensen (A) [14:25:41]: Jeg vil takke saksordførervikaren, representanten Thorheim, for en ryddig framleggelse av de stort sett enstemmige merknadene fra komiteen. Det er en samlet komité som tar denne rapporten veldig alvorlig. Som Thorheim var inne på, er det flere grunner til at barnefattigdommen har økt, men at antallet barn som befinner seg i fattigdom, har økt, er alvorlig, uavhengig av forklaring.

Som Thorheim nevnte, er det flere årsaker til at dette skjer. Samtidig vet vi ikke hvordan forskjellene ville ha økt hvis man ikke hadde tatt de politiske grepene man har tatt for å redusere ulikhetene.

Den aller viktigste årsaken til økningen i barnefattigdom i lavinntektsfamilier er manglende yrkesdeltakelse. Det anses som den viktigste årsaken til barnefattigdom. Derfor er det mest effektive umiddelbare virkemiddelet for å redusere barnefattigdom å sørge for at flere kommer i arbeid. Derfor er det tiltak for å få flere i arbeid som er det aller viktigste – ikke bare for å løse den situasjonen vi har i dag, ikke bare for å få finere tall i Riksrevisjonens oppfølgingsrapport, men for å hindre at fattige barn også blir fattige voksne.

Arbeiderpartiet mener at arbeid er grunnpilaren i ethvert menneskes mulighet til å leve et trygt og fritt liv, og derfor initierte vi, sammen med SV og Senterpartiet, arbeidslinjen som grunnstein i politikken da vi satt i regjering. Det var den rød-grønne regjeringens overordnede strategi for å bekjempe fattigdom og ulikhet i samfunnet. Det er derfor Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet står felles om at vi er tilfreds med at regjeringen oppgir at de har som siktemål å få flere som mottar støtte fra Nav, over i arbeid som et ledd i å bekjempe fattigdom. Samtidig må jeg understreke at dette må være i form av positive virkemidler og ikke direkte kutt til folk som ikke kan stå i arbeid fordi de er syke eller uføre. Det er ikke sånn at man blir fortere frisk eller mindre ufør av å ha mindre husholdningspenger.

Når Nav og kommunene har fått virkemidler til å følge opp barn i fattigdom, og ikke minst til å se til at de får ta del i fritidsaktiviteter på lik linje med andre, er det selvsagt en klar forventning til at det skjer. Derfor oppleves det spesielt alvorlig når det ikke gjør det. Komiteen har ikke kommet med karakteristikker av at mange kommuner opplever at det er vanskelig å vite hvem som trenger tiltak, og hvordan tiltakene skal utformes for å nå målgruppen. Men det har jo en klar sammenheng med at det bare er én av ti kommuner som har evaluert tiltakene de har mot barnefattigdom, og bare én av fire kommuner som har kartlagt levevilkårene til innbyggerne, slik som lov om sosiale tjenester legger opp til. Komiteen har holdt seg til å si at man er enig med Riksrevisjonen når de tilrår Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet å bidra til å styrke kommunenes arbeid med å etablere flere og bedre tiltak for å sikre at fattige barn og unge kan delta i sosiale aktiviteter sammen med andre barn.

Det er en samlet komité som ber Riksrevisjonen rapportere tilbake, som Thorheim var inne på, hvorvidt de skisserte tiltakene og virkemidlene har hatt ønsket effekt. Samtidig er jeg nødt til å si at for Arbeiderpartiets del handler dette om mer enn å forenkle det administrative arbeidet knyttet til ordningene både på kommunalt, fylkeskommunalt og statlig nivå, som Riksrevisjonen sier. Indikasjonen på fattigdom er også en indikasjon på ulikhet. Økende ulikheter er av World Economic Forum definert som den aller største utfordringen i 2015. At forskjellene har økt så mye som de har gjort i Norge, oppgir OECD har gitt oss 9 pst. mindre vekst enn det vi kunne hatt. Som jeg sa i starten, gir ikke dette noen indikasjoner på hvor store ulikheter man ville hatt hvis man i løpet av de siste årene ikke hadde satt inn de tiltakene man har gjort for å hindre vekst i ulikhetene. Økende ulikheter hindrer økonomisk vekst for et land, det svekker tilliten mellom folk, og det er til hinder for å videreføre en økonomisk ordning som har ambisjoner på vegne av alle. Vi i Arbeiderpartiet har like store ambisjoner, forventninger og ønsker når det gjelder alle barn. Derfor må bekjempelse av barnefattigdom ses på som hjertet i politikken for fordeling av muligheter.

Man skal være ganske hard, kanskje laget av granitt, for ikke å bli beveget av spørsmål i denne salen om barn som ikke har det godt, særlig når det nærmer seg jul, og særlig når julen snart er over, januar står om hjørnet og skrittene til skolen føles lange og tunge ved at man bruker litt ekstra tid på å dikte opp løgner om hva man har gjort, og hva man har fått.

Barnefattigdom handler ikke om fravær av julegaver, det handler om fravær av en framtid full av muligheter, og den framtida må vi unne alle.

Komiteen ser fram til Riksrevisjonens oppfølging. Men når lavinntektsfamilier defineres som de med nettoinntekt på under 60 pst. av medianinntekten, er dette også i aller høyeste grad en fordelingsindikator. Små forskjeller og stor tillit i et samfunn oppnås kun med politisk vilje. Den skulle jeg ønske var mer til stede.

Hans Fredrik Grøvan (KrF) [14:32:26]: De senere årene har fattigdom kommet på dagsordenen igjen på en sterkere måte. Flere har blitt oppmerksom på at fattigdom ikke bare gjelder mennesker i andre land, men at det også stadig berører flere mennesker og også flere barn i Norge. Målet med Riksrevisjonens undersøkelse har vært å vurdere i hvilken grad statlige virkemidler og tiltak som er iverksatt i kommunene, har bidratt til å redusere konsekvensene av fattigdom blant barn og unge.

Riksrevisjonens undersøkelse og konklusjoner er på mange måter nedslående lesning, for undersøkelsen viser at fra 2002 til 2012 økte andelen barn i lavinntektsfamilier fra 5 til 8 pst. Sagt med andre ord innebærer dette at det i 2012 var 78 000 barn som bodde i husholdninger som gjennom tre år hadde hatt en gjennomsnittlig inntekt under 60 pst. av medianinntekten, og halvparten av disse har innvandrerbakgrunn. Gjennom disse årene har ulike regjeringer lagt fram handlingsplaner og bevilget penger til tiltak av ulik art. Mye er satt i verk i kommuner rundt om i landet. Men til tross for tiltakene, til tross for fokus som har vært på fattigdom, har altså resultatet vært at andelen og antall fattige barn har økt i perioden. Dette kan ikke karakteriseres som noe annet enn nedslående. Samtidig vet vi ikke hvordan resultatet hadde vært uten handlingsplanene og tiltakene. Men resultatene viser at tiltakene ikke synes å ha hatt ønsket og forventet god nok effekt.

Riksrevisjonen peker på flere årsaker til økningen i antall fattige barn. Inntektsutviklingen har ført til at lavinntektsgrensen har blitt høyere. Økt innvandring, flere enslige forsørgere med lav inntekt, mange offentlige overføringer, bl.a. barnetrygden, har ikke blitt regulert i samsvar med lønns- og prisutviklingen, og manglende yrkesdeltakelse. Det sistnevnte er nok den aller viktigste årsaken til fattigdom. Tiltak for å få flere i arbeid er derfor av helt avgjørende betydning for å skaffe en varig bedret inntektssituasjon for dem som er i fattigdomsgruppen.

Andre undersøkelser vi har behandlet i kontroll- og konstitusjonskomiteen, har vist at innsatsen på dette området heller ikke har vært god nok. Samtidig vet vi at ikke alle er helsemessig i stand til å arbeide. Derfor er det viktig at også trygdeordningene og andre økonomiske støtteordninger har en størrelse som er til å leve av og gir rom for at barn også i disse familiene kan delta i aktiviteter på linje med andre barn.

Riksrevisjonens undersøkelse viser at mange kommuner gjør for lite for at fattige barn skal kunne delta i det sosiale liv, og at behovene til barna ikke blir godt nok kartlagt når foreldrene søker om sosialhjelp. Bare en av fem kommuner hadde f.eks. ordninger for redusert foreldrebetaling i barnehager og fribillett til svømmehaller. Mange kommuner opplever det vanskelig å vite hvilke barn som trenger tiltak, og hvordan tiltakene bør være for at de skal nå dem som trenger det. Bare et fåtall av kommunene har kartlagt levekårene til innbyggerne, slik sosialloven legger til grunn. Og enda færre har evaluert de tiltakene de har i kommunen sin. Dette innebærer antagelig at mange kommuner ikke har en god nok grunnlagsinformasjon for å vurdere hvilke tiltak de bør iverksette for å bedre situasjonen for barn i fattige familier. Lokal kunnskap er avgjørende viktig for å treffe de gode og rette tiltakene.

Riksrevisjonen trekker også fram at den statlige innsatsen ikke er godt nok koordinert. Særlig synes dette å være tilfellet på direktoratnivå, mellom Nav, Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet og Integrerings- og mangfoldsdirektoratet. Det er jo litt merkelig at Integrerings- og mangfoldsdirektoratet, IMDi, ifølge undersøkelsen i liten grad er involvert i arbeidet mot barnefattigdom, når en samtidig vet at rundt halvparten av barna i lavinntektsfamilier har innvandrerbakgrunn. Jeg vil tro at IMDi nettopp har en kompetanse både staten og kommunene kunne ha gjort seg bedre nytte av i den forbindelse, og dette forventer jeg at statsråden tar fatt i.

Riksrevisjonen anbefaler at Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet bidrar til å styrke kommunenes arbeid med å etablere flere og bedre tiltak for å gi fattige barn og unge gode vilkår og sosial deltagelse. De anbefaler også at en medvirker til at innsatsen for å redusere konsekvensene av fattigdom blant barn og unge blir bedre koordinert sentralt. Slik jeg oppfatter statsrådens svarbrev til Riksrevisjonen, legger jeg til grunn at hun nettopp vil følge opp disse anbefalingene.

For Kristelig Folkeparti har bekjempelse av fattigdom vært et satsingsområde i våre alternative budsjetter og gjennom andre forslag i Stortinget gjennom mange år. Det er viktig at barn får vokse opp i trygghet, og at de kan delta i aktiviteter sammen med andre barn uten at økonomi skal hindre dem i det. Riksrevisjonens undersøkelse viser dessverre at utviklingen ser ut til å ha gått i feil retning. I stedet for at vi får færre fattige barn, har det blitt flere. Så her har vi fortsatt en stor og viktig jobb å gjøre sammen.

Line Henriette Hjemdal hadde her overtatt presidentplassen.

Abid Q. Raja (V) [14:38:56]: Selv om kontroll- og konstitusjonskomiteen har levert en tilnærmet enstemmig innstilling i den saken vi nå behandler, har den et alvorlig bakteppe. Nær 80 000 barn lever i fattigdom i verdens rikeste land. Det er tall vi ikke kan være bekjent av, men som likevel har vært stabilt høyt de siste årene. Vi ser dessverre ingen nedgang til tross for at et tilsynelatende enstemmig storting er enig om – og har vært enig om – at dette må vi få gjort noe med.

Riksrevisjonens rapport viser noen meget alvorlige funn:

• Flere barn vokser opp i lavinntektsfamilier.

• Mange kommuner gjør for lite for at fattige barn skal kunne delta sosialt.

• Den statlige innsatsen for å redusere konsekvensene av fattigdom blant barn og unge er for dårlig koordinert.

• Behovene til barna blir ikke godt nok kartlagt når foreldrene søker om sosialhjelp.

Dette er ikke bra. Spørsmålet er om de tiltakene som Riksrevisjonen foreslår, er nok for å gjøre noe med de samme funnene. Jeg er redd svaret på det spørsmålet er nei. Mer kunnskap og bedre koordinering er selvfølgelig viktig, men neppe nok. Jeg vil derfor bruke noe av tiden i mitt innlegg til også å peke på tiltak jeg og Venstre mener vil være viktige for at færre barn skal vokse opp i fattigdom i Norge i framtiden. Jeg vil se framover. Vi må bruke energi på å finne gode tiltak som virker.

Fattigdom i Norge handler ikke bare om å ha lavere levestandard, men at man blir stående på utsiden av samfunnet og fratatt muligheten til å delta på fellesskapets ulike arenaer.

Mens pensjonister var en av de største lavinntektsgruppene tidligere, utgjør i dag ungdom, unge voksne, enslige forsørgere og særlig barnefamilier med innvandrerbakgrunn en større andel. I 2012 hadde halvparten av barna i lavinntektsfamilier i Norge innvandrerbakgrunn.

Det er flere årsaker til at antallet fattige barn har økt. Inntektsutviklingen har ført til at lavinntektsgrensen er blitt høyere. Økt innvandring har medvirket til at det har blitt flere barn i lavinntektsfamilier. Det har også vært en økning i antallet enslige forsørgere med lavinntekt.

Den viktigste årsaken til lavinntekt er likevel manglende yrkesdeltakelse. Arbeidsmarkedet er og blir den viktigste arenaen for fordeling av inntekter og beskyttelse mot fattigdom. Selv om det er et overordnet mål at flest mulig skal kunne forsørge seg selv gjennom arbeid, vil det alltid finnes personer som av ulike grunner ikke kan stå i ordinært arbeid. Da må vi sørge for å ha gode ordninger for personer som ikke kan forsørge seg selv. Samtidig må slik inntektssikring ikke være utformet slik at det ikke lønner seg å jobbe for dem som kan jobbe. Det er en krevende balansegang.

Venstre ønsker å løfte flere av dagens fattige ut av fattigdom og samtidig forebygge framtidig fattigdom. Vi er derfor nødt til å iverksette tiltak på flere områder. Vi vil prioritere tiltak innenfor utdanning, arbeid, bolig, helse og inkludering. Noen av disse vil som følge av budsjettforliket mellom regjeringspartiene, Venstre og Kristelig Folkeparti heldigvis bli gjeldende politikk allerede fra neste år.

For å redusere fattigdommen må skolepolitikken sørge for at alle tilegner seg grunnleggende lese- og skriveferdigheter, at sosiale utfordringer blir fulgt opp tidlig, og at flere blir kvalifisert til arbeid. Å ikke fullføre videregående skole gir en betydelig risiko for framtidig utenforskap. Personer som ikke har fullført videregående opplæring, er overrepresentert blant dem som er avhengig av offentlige stønader. Mye tyder på at frafallet starter tidlig og ofte skyldes manglende grunnleggende ferdigheter allerede fra barneskolen.

I tillegg er det viktig med oppfølging på hjemmebane. For foreldre er grunnleggende språkferdigheter viktig, ikke bare for at de skal få seg jobb, men for å kunne følge opp barna som er under opplæring. Slik kan vi hindre at fattigdom går i arv.

Barnehagen er en viktig arena for utvikling av språk og sosiale ferdigheter som også barn av foreldre med lave inntekter bør få muligheten til å delta på. Særlig utsatt er barn bosatt på asylmottak, som i dag ikke har rett til barnehageplass. Det vil bli en utfordring for det framtidige Norge dersom mange av de barna som bor på asylmottak, ikke lærer seg norsk, og deretter starter på norsk skole, med den faren for å falle ut av skoleløpet det dessverre svært ofte har som konsekvens.

Venstre vil spesielt prioritere gratis kjernetid i barnehagen for 3–5-åringer som er barn av foreldre med lav inntekt, differensiert foreldrebetaling i skolefritidsordningen/aktivitetsskolen, flere helsesøstre og spesialpedagoger og bedre rådgivningstjeneste i skolen. Venstre vil også gjennomføre en språkopplæringsreform gjennom voksenopplæringen.

Alle som har barn i barnehage, eller har hatt barn i barnehage eller i skolefritidsordningen, ser at det er vesentlige fordeler ved at barn har gått i barnehage og gått på førskole før man starter på skolen. Både det å kunne samhandle med andre barn, den sosiale merverdien det å gå i barnehage gir, og også det at man oppøver evne til å kommunisere med andre barn på fellesspråket norsk, gir store fordeler. Vi vet at også helsestasjonene er underbemannet svært mange steder i Norge. Her trenger vi en opptrappingsplan for å få flere helsesøstre i skolehelsetjenesten, men også på helsestasjonene. Det henger også sammen med at vi vet at fattigdom, og særlig barnefattigdom – og undersøkelser viser dette – henger sammen med vold og vold mot barn. Og vi vet at det å avdekke risikofaktorene, å avdekke omsorgssvikt tidlig, har stor betydning for at man kan gi et tilbud og gripe inn tidlig.

De høringene vi har hatt på Stortinget, viser at særlig barn mellom null og ett år i stor grad er utsatt for omsorgssvikt, og også barn fra ett til fem år. Dette er før de starter på ordinær skolegang. Dersom flere av disse barna er i barnehagen, og dersom vi har en forsterket helsestasjonstjeneste, vil vi både kunne gjøre noe med fattigdomsbiten på sikt, og samtidig også hjelpe de barna som er mest ressurssvake og mest i risikosonen for å bli utsatt for omsorgssvikt.

Det aller viktigste virkemidlet for å hindre fattigdom er å sørge for at folk kommer i arbeid eller beholder arbeid. Arbeid gir den enkelte økonomisk selvstendighet og er samtidig den viktigste arenaen for sosial inkludering. Personer mellom 25 og 65 år som bor i en husholdning uten personer med varig yrkestilknytning, har fem ganger høyere sannsynlighet for å ha vedvarende lavinntekt enn alle andre i samme aldersgruppe.

Nav har de senere årene fått kritikk fra flere hold for at livssituasjonen til barna ikke blir kartlagt når foreldrene søker om sosialhjelp. Det gjentas også i Riksrevisjonens undersøkelse som vi nå diskuterer. Det gjelder f.eks. barnas behov for klær, sko og utstyr samt om familien har råd til å delta på ulike aktiviteter. Det synes derfor å være behov for en presisering overfor Nav av viktigheten av å kartlegge barnas behov.

Samtidig er det behov for mer rom for lokalt skjønn og handlefrihet i Nav ved oppfølging og utarbeiding av tiltak for dem som av ulike grunner står utenfor arbeidslivet.

Venstre vil spesielt prioritere å senke terskelen inn i arbeidslivet ved å myke opp adgangen til midlertidige ansettelser, iverksette tiltak for å hjelpe vanskeligstilte inn i arbeidsmarkedet, øke tilskuddene til sosialt entreprenørskap og styrke ordningene med tilretteleggingstilskudd og tidsubestemt lønnstilskudd for arbeidssøkere med nedsatt arbeidsevne.

Venstre vil også innføre forsøk med anonyme søknader i offentlig sektor og styrke kvaliteten på kvalifiseringsprogrammet ved å gjøre det mindre vilkårlig og mer målrettet. Forsker ved Fafo Jon Rogstad sendte i 2012 ut anonyme, eller fiktive, søknader, hele 1 800, og det eneste som skilte dem, var navnene på søkerne. Det var altså et typisk etnisk norsk navn og et typisk, hva skal man si, innvandrernavn, altså ikke et typisk etnisk norsk navn. Vi kaller dem noen ganger brune nordmenn, slike som meg – altså sånne typer navn, som er litt annerledes, som noen ganger er vanskelige å uttale. Og det disse forskerne fant, etter å ha sendt ut disse søknadene – og søknadene var likelydende ellers, med unntak av dette navnet – var at det var 25 pst. mindre sannsynlighet for at man kom til å bli kalt inn til intervju hvis man hadde dette innvandrernavnet, altså det ikke etnisk norske navnet, på søknaden. Alt annet var likt. Signifikante forskjeller på å bli kalt inn til intervju avhenger altså av hvilket navn du har. Alt annet er likt. Det er urovekkende. Du kan være født og oppvokst i Norge, men i kraft av ditt navn vil du, selv om du har en universitetsutdanning eller hva du nå har, når du søker jobb, ikke engang bli kalt inn til intervju. Dette finner de signifikante forskjeller på. Og hvis du ikke blir kalt inn til intervju, får du heller ikke jobb. Det sier seg jo selv.

Så vet vi samtidig at innvandrere dessverre kommer dårlig ut i mange statistikker, særlig på arbeidssiden. Dette vil vi helt klart kunne gjøre noe med, særlig i offentlig sektor, som i sine stillingsannonser spesielt søker etter mennesker med innvandrerbakgrunn og med nedsatt funksjonsevne. Men så har vi sett at det nettopp er offentlig sektor som er dårligst til å bemanne mennesker med den bakgrunn som de aktivt søker etter. Vi i Venstre har tro på at et forsøk med anonyme søknader i offentlig sektor vil kunne bidra til å bøte på noe av denne forskjellsbehandlingen som mennesker med innvandrerbakgrunn blir utsatt for – altså den gruppen som har flest antall barn som lever i fattigdom i Norge.

Dessuten må vi målrette fellesskapets mange stønader og støtteordninger bedre. Venstre vil omfordele barnetrygden slik at det blir høyere utbetaling til lavinntektsfamilier. Dette har noen partier her på Stortinget vært imot. Jeg synes det er litt rart at man ikke ønsker å foreta den sosiale omfordelingen dette er. Det er en god tanke at man skal ha likeformede stønader, f.eks. barnetrygden, som man får uavhengig av hvilken inntekt man har. Den vil kunne være med på å løfte veldig mange familier som kunne fått opp mot dobbel stønad, kontra dem som tjener over en viss sum. Og vi kan jo diskutere den summen, men mange vil sikkert være enig i at har man en samlet inntekt i familien på over flere millioner kroner, er kanskje ikke barnetrygden så veldig nødvendig å få. Men dersom en familie har veldig lav inntekt, i sum kanskje under 300 000–400 000 kr, og det er flere barn, vil det å få dobbel barnetrygd kunne bety veldig mye. Dette ønsker Venstre å gjøre, men det er ikke mange partier her på Stortinget som er interessert i det.

Venstre vil fjerne kontantstøtten og erstatte den med en ventestøtte som gis til en har fått tilbud om barnehageplass, og vi ønsker også å innføre en nasjonal minstenorm for sosialhjelp til livsopphold som prisjusteres hvert år. Vi tror dette er veien å gå.

En trygg og stabil boligsituasjon er avgjørende for å kunne komme seg ut av fattigdom. Gode støtteordninger og målrettet innsats mot dem som trenger det mest, må stå sentralt. Det er viktig å sikre et tilpasset boligtilbud til barnefamilier, særlig barnerike familier med innvandrerbakgrunn, i tillegg til unge voksne med barnevernserfaring, unge og voksne som har problemer med rus eller psykiske lidelser og mindreårige flyktninger. I dag er det for lite kontinuitet i den sosiale boligbyggingen, og den kommunale boligmassen er for konsentrert.

Venstre vil spesielt prioritere å målrette Husbankens innsats inn mot økonomisk vanskeligstilte og la kommunene få tilgang til flere virkemidler i boligpolitikken gjennom Husbanken. Vi vil også innføre en norsk modell for hjemkjøp av bolig, der leid kommunal bolig kan nedbetales over tid gjennom innbetaling av husleie, slik at leietaker til slutt blir eier. Vi må også legge til rette for flere og bedre utleieboliger.

En god helse er kanskje det viktigste tiltaket for å forebygge fattigdom ved at man kommer i arbeid og blir i stand til å forsørge seg selv. Utfordringene på det psykiske helseområdet er særlig store, og andelen unge som står utenfor arbeidsmarkedet på grunn av psykiske helseplager, øker. En sterk satsing på et godt psykisk helsetilbud, hvor barn og unge får tilbud om behandling tidlig i sykdomsforløpet, er viktig for å forhindre at unge med psykiske helseproblemer faller ut av utdanning og arbeidsliv. Dette forutsetter god samhandling mellom helsesektoren, kunnskapssektoren og arbeids- og velferdsforvaltningen.

Venstre vil her spesielt prioritere å utvide ordningen med gratis helsetjenester for barn fra 16 til 18 år, som sagt styrke helsestasjonene som barnefamilienes viktigste lavterskeltilbud og gjennomføre en opptrappingsplan for psykisk helsearbeid i kommunene, med særlig prioritering av barn og unge.

Av de 78 200 barna i Norge som vokser opp i en lavinntektsfamilie, som Riksrevisjonen peker på, har 47 pst. innvandrerbakgrunn, altså har ca. halvparten av alle fattige barn i Norge innvandrerbakgrunn. Mens bare 11 pst. av alle barn i Norge har innvandrerbakgrunn, utgjør de altså halvparten av fattige barn under 18 år. Det er en stor og grov overrepresentasjon. Det er også store forskjeller blant ulike nasjonalitetsgrupper, men felles for fattige innvandrerfamilier er ofte at de har mange barn å forsørge, og de har ofte lav yrkesaktivitet.

Jeg stiller spørsmål ved om vi bryr oss nok om de fattige innvandrerbarna. Det er ikke nok å ha en god vilje om vi ikke følger opp. Det er ikke lett bare å fjerne fattigdommen med et pennestrøk. Jeg har sagt det før fra denne talerstolen, og jeg sier det igjen: Jeg er i tvil om vi bryr oss nok om fattige innvandrerbarn. Jeg er i tvil fordi vi snakker mye, men vi handler ikke deretter når det gjelder å følge opp dette i budsjettene.

Fattige barn er utsatt for sosial ekskludering og utenforskap. Fattigdom er skam- og tabubelagt, og barn går ofte langt for å skjule den, gjerne på bekostning av egen livsutfoldelse og inkludering. Det handler bl.a. om manglende mulighet til å delta på ulike fritidsaktiviteter eller kulturopplevelser, feire egen og andres bursdag eller å gå på kino og kafé. Men like alvorlig er den følelsen barn får når de ikke får ta del i et fellesskap, og opplever at de ikke er likeverdige.

I tillegg til langsiktig satsing på utdanning, arbeid, bolig og helse er det viktig med konkrete og målrettede tiltak som gjør hverdagen enklere for det enkelte barn i den enkelte kommune. Derfor vil Venstre samordne og styrke statlige tilskuddsordninger til barn i lavinntektsfamilier og forenkle og avbyråkratisere tilskuddsordningene ved kanalisering gjennom eksempelvis fylkesmennene og Frivillighet Norge.

Dersom de fleste av de forslagene jeg nå har skissert, blir en realitet, er jeg helt sikker på at vi ved neste korsvei får en langt mer oppløftende rapport fra Riksrevisjonen knyttet til fattigdom blant barn og unge. Det er i grunnen ikke bare et ønske, men en plikt vi som representanter har. Færre barn skal vokse opp i fattigdom i framtiden.

Karin Andersen (SV) [14:57:43]: Jeg tror jeg vil starte med å si at fattigdommen blant barn kommer ikke til å bli redusert før vi er villige til å flytte penger fra dem som har mye, til dem som har lite. Veldig mange har snakket om arbeidslinja, vi har snakket om arbeidslinja i mange år. Jeg og SV er ihuga tilhengere av arbeidslinja, men vi må se at det ikke er nok, og at den arbeidslinja vi har fått til til nå, heller ikke er god nok.

Alle disse ungene vi snakker om, har foreldre; de fleste av dem bor sammen med foreldrene sine. Da har jeg litt lyst til å ta tak i det som jeg opplever er et av de store problemene i dag, nemlig hvordan vi omtaler vanskeligstilte og folk med dårlig råd. Det har nærmest blitt noe personlig som hefter ved folk som har lite penger, at det er noe galt med dem, at det nesten er noe suspekt ved dem, og at det er lov å si stygge ting om folk som har det vanskelig.

Det kom en doktoravhandling for et par år siden fra en som heter Kjetil Lundberg, og han skrev om brukererfaringer i Nav. Han intervjuet folk som trengte hjelp fra Nav. De fortalte om hvor fælt det var å bli omtalt nedlatende og fordømmende og bli moralisert over i media av ledende politikere og synsere, gjerne etterfulgt av nettdebatter der de styggeste karakteristikker haglet. Man har vond vilje, man er en latsabb, og det er ikke måte på hva som er problemet med folk. De fortalte at de knapt torde å vise seg ute. Hva gjør det med folk? Folk blir jo ikke friskere, får nytt håp, sjøltillit og tro på seg sjøl og er mer i stand til å komme i jobb hvis det er dette som møter dem fra andre mennesker når livet har truffet dem på det hardeste.

Det er også slik at dette rammer aller hardest alle dem som har fått god arbeidsmoral podet inn med morsmelka, og det tror jeg de aller fleste faktisk har. Men det hender jo når livet går i svart, og man ikke ser noe lys i tunellen, at man kanskje bestemmer seg for at hvis jeg ikke klarer noe annet her i verden, skal jeg i hvert fall bli best til å være verst. Det er også en sjøloppholdelsesdrift som jeg tror vi er nødt til å skjønne kan slå inn hos noen som har det vanskelig. Og folk skammer seg, de krymper seg, men det er de som sprer disse fordommene, som etter mitt syn har grunn til å skamme seg.

Jeg har tatt med meg noen flere rapporter, og jeg vil sitere fra en av dem, som heter Fattigdom og levekår i Norge – Status 2012, fra Nav, og der står det:

«Et av argumentene for å holde satsene for økonomisk sosialhjelp og andre ytelser nede, er at det vil motivere mottakeren til aktiv deltakelse og være et insentiv til å komme seg inn eller å bli i arbeidslivet.»

Det høres veldig kjent ut.

«En kan også tenke seg at dersom ytelsene holdes på et svært lavt nivå, og man lever på økonomisk sosialhjelp over lengre tid, vil det for mange være vanskelig å få til endringer i livet sitt. Å leve i fattigdom kan føre til passivitet, marginalisering og isolasjon istedenfor til økt aktivitet. I følge enkelte forskere kan arbeidslinjen kollidere med barns grunnleggende rettigheter og rett til tilfredsstillende levestandard etter barnekonvensjonen og etter lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen.»

Ja, det er nok slik det fungerer. Og da er det ekstra forstemmende, når vi nå får denne riksrevisjonsrapporten i tillegg til to andre rapporter jeg har tatt med meg, nemlig Helsetilsynets rapport fra 2011 om tilsyn med de sosiale tjenester i Nav, som betegnende nok heter Kommuner bryter loven ved henvendelser om økonomisk stønad, og Helsetilsynets rapport 2/2013 som heter Glemmer kommunene barn og unge i møte med økonomisk vanskeligstilte familier? I begge rapportene er svaret ja – dette fungerer ikke. Og dette har vært et problem lenge. Jeg har lurt veldig på hvorfor det er slik, men nå har også kontroll- og konstitusjonskomiteen fått denne rapporten, og alle er hjertens enige om at dette må forandres, men kommer det til å bli forandret etter dette? Jeg er ikke sikker på det. For lov om sosiale tjenester i Nav er klinkende klar på disse områdene. Når det som før het «lov om sosiale tjenester» ble gjort om til «lov om sosiale tjenester i Nav», la Stortinget inn en egen passus i formålsparagrafen om at man spesielt skulle ta hensyn til barn – fordi vi hadde sett denne utviklingen lenge. Men det virker ikke som om det hjelper.

Jeg har tatt opp dette med veldig mange lokalpolitikere også og spurt: Vet dere egentlig hva som foregår i deres egen kommune når det gjelder oppfølging av de vanskeligstilte familiene? Diskuterer dere sosialhjelpen og den sosialfaglige oppfølgingen, spesielt av barn, i kommunestyret? Veldig mange svarer nei. Og disse rapportene som Helsetilsynet har laget, viser jo dette; de viser at når det f.eks. kommer noen til Nav og skal ha sosialhjelp, får man ikke hjelp til å få utfylt en søknad. Noen ganger spør man ikke om man har barn, og noen ganger spør man om det, men kanskje bare om hvor mange.

Jeg har også hatt kontakt med veldig mange barn som har vært under ansvar av barnevernet, og alle sammen har meldt at ingen har snakket med dem – med dem – ikke barnevernet og ikke folk i Nav. Jeg har også snakket med mange som jobber med disse spørsmålene lokalt, og noen av dem mener sågar at hvis Nav hadde gjort jobben sin mye bedre, og bredt, slik som de skal gjøre for disse barnefamiliene, hadde mange sluppet å ha kontakt med barnevernet – for den fattigdommen de utsettes for, gjør at foreldrene rakner, og det er ikke så rart når man ikke aner hva man skal ha i kjøleskapet, eller utkastelsen henger over deg og du kanskje til og med har blitt kastet ut fra hjemmet ditt, med små unger. Jeg vet ikke om jeg hadde stått på beina etter slike opplevelser. Jeg tviler på det. Så her er det altså pålagt kommunene et kjempeansvar gjennom Nav, som de ikke tar.

Det er veldig mange ting å ta tak i i denne debatten. Jeg skal prøve å komme innom noen, og ikke holde på altfor lenge. Representanten Abid Raja var inne på at flere innvandrere kommer dårlig ut. Ja, jeg tror han har rett i at dette er en del av problemet med at det er vanskelig å få gjort noe med det. For jeg tror fordommene mot innvandrere er enda verre enn de er mot den etnisk norske befolkningen – med at en legger seg på latsida og ler hele veien til polet hvis en har fått en femtilapp for mye. Sånn vet vi jo at det ikke er. Vi vet at hvis man får så pass å leve av at man kan klare seg, er sjansen for at man greier seg og klarer å berge sjølbildet og troen på seg sjøl, mye bedre – også for ungene. Men da er det all mulig grunn til å være obs på kutt som kan ramme innvandrere spesielt. Og det ber jeg representanten fra Venstre være oppmerksom på, spesielt når vi diskuterer f.eks. overgangsstønaden for enslige forsørgere. Det sier forresten også Nav, at dette er familier som har to til tre ganger så stor risiko for varig barnefattigdom som andre. Og da diskuterer man fremdeles her i denne salen å fjerne det. Det er en ordning som får folk i jobb, det er en ordning som gir en enslig forsørger trygg inntekt i tre år mens man kvalifiserer seg for arbeid. Slik er ordningen nå, slik ble den forandret da SV satt i regjering. Den funker. Det er arbeidslinja så det griner. Så det må man i hvert fall ikke gå løs på.

Så er vi også nødt til å sikre at introduksjonsprogrammet er godt, og bedre enn det er i dag, og at man får bedre sjanse til å lære seg norsk. Ordningen med Jobbsjansen må også utvides.

Jeg vil litt tilbake til sosialhjelpen, for det er sider ved sosialhjelpen som er veldig viktig å komme inn på, særlig fordi flere har snakket om barnetrygden. Det er helt riktig at barnetrygden ikke har vært regulert, og det burde den selvfølgelig vært, men hadde det hjulpet de fattigste? Svaret på det er nei, for det er faktisk lov for kommunene å avkorte sosialhjelpen mot barnetrygden. I dette landet er det altså slik at alle får barnetrygd, bortsett fra de aller fattigste, som trenger det aller mest. Da blir det meningsløst å snakke om at vi skal behovsprøve den for rikdom – vi får slutte å behovsprøve den for fattigdom først, for det er det vi driver med.

I forbindelse med budsjettet spurte vi regjeringen hvor mye penger disse fattigste familiene mister fordi vi tillater dette. Regjeringen svarte 360 mill. kr i året. Er det noen som lurer på hvorfor det er vanskelig for disse barna? 360 mill. kr i året tillater vi at forsvinner i inntekt fra disse fattigste barnefamiliene fordi vi tillater denne avkortingen. Det er penger som jeg fikk da jeg hadde unger, og som alle som har unger i dag, får, helt uavhengig av tilleggsinntekter – høyinntekter, lavinntekter, formue, you name it, det er det samme. Da er vi nødt til å tette igjen det hullet, og så er vi nødt til å øke barnetrygden for de enslige, for der vet vi at de sliter, og vi er nødt til å øke barnetrygden for de familiene som har flest barn. Da treffer vi godt på barnefattigdom.

Det trengs en egen rettighet for barn i familier som lever på sosialhjelp, en egen støtte til aktiviteter. Noen kommuner har dette, og det virker bra. I Ålesund er det f.eks. en ildsjel som har fått i gang det som heter Opplevelseskortet. Det har spredt seg til flere kommuner. Her kan barna få et kort, det kan være et smartkort, det kan være et klippekort, for ulike typer opplevelser man kan velge sjøl – og det er viktig. Disse barna, og særlig ungdommene, trenger å kunne velge sine aktiviteter sjøl, kanskje mer enn noen andre. Det kan ikke være sånn at kommunen bestemmer at du skal gå på fotball, eller at de har en fritidsklubb som passer for deg. Disse ungene trenger sjøl å kjenne etter at de kanskje tør å ha en drøm eller et ønske i livet sitt, og hvis de da har lyst til å gå på kino eller folkedans eller spille fotball, jeg vet ikke hva, må de ha muligheten til å kunne velge dette sjøl.

Opplevelseskortet i Ålesund var også fint fordi de tok inn ledsagerordningen i den, sånn at det kunne være mulig å ta med seg en kamerat – for det er moro å gå på kino, men det er litt stusslig å være der alene, særlig hvis man har lite penger og kanskje ikke mange kamerater heller. Eller man kunne f.eks. ta med seg en av foreldrene sine på et arrangement man hadde lyst til å gå på.

Jeg forteller dette fordi jeg og SV mener at vi må få på plass en lovfestet ordning. Vi foreslo dette i budsjettet nå. Det ble nedstemt. Men vi må få på plass sikre rettigheter for disse barna.

Jeg vet ikke hva slags sanksjoner man kan ha overfor de kommunene som ikke følger opp de viktige forpliktelsene de har overfor de mest vanskeligstilte barna i dette landet, men jeg har hatt gleden av å ha et mangeårig samarbeid med den som har mest juridisk kompetanse på dette feltet, nemlig jusprofessor Kristian Andenæs, og han sier at dess mer skjønn man legger i lovverket, dess mer utsatt er de vanskeligstilte. For de blir utsatt for denne moralismen, og skjønnet går sjelden i deres favør. Så dess mer vanskeligstilt folk er, dess klarere må rettighetene være.

Punkt to: Så vidt jeg vet, er det ikke ført en eneste rettssak om sosialhjelp eller disse rettighetene for unger i Norge. Og det er da rart at de som ikke har nåla i veggen sjøl, skal være de som aldri har hatt en uoppgjort sak med det offentlige. Derfor må lovverket forsterkes på dette området, sånn at man har full klagemulighet. Et av forslagene SV også har fremmet, som det på et eller annet mystisk vis ikke ble flertall for nå, for jeg vet at det er partier som enig i det, er et Nav-ombud, som kan gjøre sånn som man gjør på pasientrettighetene, se på hva som ikke funker, og som også kan være et sted der folk kan henvende seg når det er som vanskeligst. Problemet i dag er at mange som går på Nav i sitt livs svarteste øyeblikk, blir bedt om å ta kjentmannsprøven i byråkrati – det er det første de skal gjøre – og det er ikke lett. Da er det mange som ikke får rettighetene sine. Jeg har hatt tre samtaler senest i dag med folk som er helt nedbrutt og virkelig på randen av sammenbrudd. Og så vidt jeg kan skjønne, er det ikke sikkert at de har krav på alt de ber om, men det de har krav på, er å bli tatt på alvor, og ikke minst at ungene deres blir tatt på alvor. For det de forteller om, er at de har unger, og når de viser til at ungene har noen behov som ikke blir dekket, blir ikke det tillagt vekt i systemet i det hele tatt.

Så jeg er glad for at debatten viser at alle ser dette, men nå er vi i fellesskap nødt til å få på plass mekanismer som gjør at det vi har vedtatt, skal skje, nemlig at disse barna skal få nødvendig hjelp, familiene skal få nødvendig hjelp – at det faktisk skjer.

Jeg håper også at vi kan være enige om at hvis folk er i en situasjon der de faktisk er i stand til å sette beina under seg og være et myndig menneske i eget liv og ikke behøver å stå på kne og tigge for hver eneste femtiøring man skal ha, er sjansen større for at de kan være gode foreldre for ungene sine, og langt større for at de etter hvert, når de har overkommet vanskelighetene sine, også kan komme ut i arbeidslivet og fungere der.

Statsråd Solveig Horne [15:14:11]: Det er vel ingen som trenger å sette spørsmålstegn ved representanten Karin Andersens engasjement i dette temaet. Det er et tema som flere regjeringer har prøvd å gjøre noe med, men samtidig har vi fått denne rapporten på bordet.

Jeg deler også representantens frustrasjon over at kommunene ofte ikke følger opp det som er lovpålagt at de skal følge opp. Det gjelder innenfor barnevern og andre saker også. Der tror jeg vi sammen er nødt til å utfordre våre egne partikolleger ute i kommunene til å stille spørsmål om hvordan situasjonen er i kommunen sin.

For en tid tilbake traff jeg et barn som er i barnevernet. Han spurte meg: Hvorfor kaller man det for barnefattigdom? Det er jo ikke jeg som er fattig, og det er ikke jeg som er skyld i at foreldrene mine er fattig. Det er et godt spørsmål, som vi kan skrive oss litt bak øret noen hver.

Jeg er glad for at Riksrevisjonens rapport gir en så tydelig oversikt over levekår og utfordringer for barn som vokser opp i fattige familier. Den gir viktige innspill til det videre arbeidet som regjeringen skal gjøre.

Flere barn vokser opp i familier med lav inntekt, og flere barn rammes av fattigdom. Det medfører bl.a. at barna deltar mindre i sosiale aktiviteter. Vi vet at deltakelse er grunnleggende for at barn skal få utviklet sine evner og ferdigheter, så det er viktig å få på plass.

Regjeringen har allerede startet arbeidet med å styrke innsatsen mot barnefattigdom. Vi har varslet Stortinget om at vi ønsker å legge fram en strategi mot barnefattigdom, basert på samarbeidsavtalen med Kristelig Folkeparti og Venstre og et felles representantforslag som ble fremmet i 2013 av samarbeidspartiene. Jeg har lyst til å informere om at vi allerede er godt i gang med 10 av de 14 konkrete tiltakene som lå i det representantforslaget.

Riksrevisjonen påpeker at en av de viktigste årsakene til lavinntekt er manglende yrkesdeltakelse. Det er regjeringen enig i. De aller viktigste tiltakene for å forebygge og redusere fattigdom er en god skole og et åpent arbeidsliv med plass til alle. Regjeringen jobber for et trygt og fleksibelt arbeidsmarked med lav arbeidsledighet og høy sysselsetting. Regjeringen har nylig lagt fram en melding til Stortinget om strategier og tiltak for at flere skal kunne ta del i det ordinære arbeidslivet.

Nav skal fremme overgang til arbeid og aktivitet, og de skal bidra til sosial og økonomisk trygghet. I mars kommer rapporten fra ekspertgruppen som har gjennomgått Nav. Deres mandat er å foreslå tiltak som gjør Nav bedre i stand til å nå de hovedmålene som er i Nav-reformen.

Første delrapport er levert til arbeids- og sosialministeren. I sluttrapporten vil ekspertgruppen særlig se på hvordan Nav kan bli bedre til å bistå brukerne med å komme i arbeid og aktivitet. Rapporten kommer som sagt i mars neste år.

Regjeringen har hatt på høring forslag om en lovendring om å skjerme barns og unges egne inntekter når familiens behov for økonomisk sosialhjelp vurderes og beregnes. Regjeringen tar sikte på å fremme et lovforslag tidlig i 2015.

Riksrevisjonen peker i sin rapport på at mange kommuner gjør for lite for at fattige barn skal kunne delta sosialt.

I regjeringens budsjettforslag ble bevilgningen til tilskuddsordningen Barne- og ungdomstiltak i større bysamfunn økt med 5 mill. kr neste år, til totalt 28 mill. kr. Den nasjonale tilskuddsordningen var i år på 115 mill. kr. Ordningen har bidratt til at det er rekordmange barn og unge som har fått delta på fritidsaktiviteter, og både de, foreldrene og familiene deres har fått ferieopplevelser.

Jeg er også glad for at budsjettforliket har bidratt til at vi kan øke innsatsen på landsbasis i 2015, og at den nasjonale tilskuddsordningen er økt med 20 mill. kr, til totalt 135 mill. kr for neste år. Etter budsjettforliket økes også støtten til ferietiltak til vanskeligstilte barn med 2 mill. kr neste år.

I tillegg er ordningen med stipend, som nå blir mer regulert, lavere barnehagepriser og ikke minst, som representanten Abid Raja var inne på, gratis kjernetid, som også får en styrking ved budsjettforliket, viktige fattigdomstiltak.

Riksrevisjonen påpeker imidlertid at det er behov for mer kunnskap og kompetanse om konsekvensene av fattigdom blant barn og unge i kommunene og mer kunnskap om tiltak og metoder som kan bidra til bedre muligheter for sosial deltakelse for flere.

Jeg har nå i år gitt direktoratet i oppdrag å bistå kommunene med å utvikle indikatorer på barnefattigdom. Dette er et viktig arbeid. Kommunene må kjenne til hvilke fattige barn og ungdommer og familier som har behov for tiltak, og målrette innsatsen deretter.

Riksrevisjonen skriver at bare en av ti kommuner har evaluert tiltakene sine, og det er mangel på kunnskap om metoder og gode løsninger i arbeidet. Direktoratet skal nå vurdere hvordan gode arenaer for erfaringsutveksling mellom kommunene og frivillige organisasjoner i arbeidet med barnefattigdom kan etableres.

Direktoratet vil også vurdere hvordan behovet for evaluering av tiltak og planer innenfor Nasjonal tilskuddsordning mot barnefattigdom kan gjennomføres.

Tilskudd til tiltak mot fattigdom blant barn, unge og barnefamilier, som Arbeidsdirektoratet forvalter, ble evaluert i 2009. Evalueringen viste at tiltakene har bidratt til inkludering av barn og unge i ulike aktiviteter og på sosiale arenaer. Tilskuddsmidlene har også ført til økt bevissthet i kommunene om fattigdom og sosial eksklusjon blant barn og unge. De samme funnene ble gjort i evalueringen av innsatsen mot fattigdom innenfor tilskuddsordningen Barne- og ungdomstiltak i større bysamfunn i 2010, som BLD forvaltet.

Riksrevisjonen tilrår at den statlige innsatsen for å redusere konsekvensene av fattigdom blant barn og unge koordineres bedre. De anbefaler et bedre samarbeid mellom direktorat som har oppgaver overfor fattigdomsutsatte barn og unge.

Jeg er glad for at både mitt direktorat og Arbeidsdirektoratet allerede har startet et samarbeid om tilskuddsforvaltning og arbeid mot barnefattigdom. Arbeids- og sosialministeren og jeg vil gi direktoratene i oppdrag å videreutvikle dette samarbeidet. Vi vil også gi direktoratene beskjed om å se på hvordan en kan samordne og forenkle statlige tilskuddsordninger mot barnefattigdom. En stor andel av barn som vokser opp i familier med dårlig råd, har innvandrerbakgrunn, som flere har vært inne på i debatten. Direktoratet skal nå vurdere hvordan IMDi kan involveres og bidra i samarbeidet mellom de to øvrige direktoratene, noe også Riksrevisjonen har påpekt. Det blir et viktig arbeid neste år, slik at en kan samarbeide mye bedre.

Riksrevisjonen påpeker at det er behov for avklaring av i hvilke tilfeller økonomisk støtte til fritidsaktiviteter skal gis etter barnevernsloven eller lov om sosiale tjenester i Nav. Vi har igangsatt et arbeid med felles retningslinjer for samarbeid og ansvarsdeling mellom barnevernstjenesten og Arbeidsdirektoratet. Bufdir og Arbeidsdirektoratet vil bli gitt felles oppdrag om å følge dette opp i 2015.

Riksrevisjonen påpeker at behovene til barna ikke blir godt nok kartlagt når foreldrene søker om sosialhjelp. Det er svært viktig at barns behov blir sett og ivaretatt når barnefamilier mottar økonomisk støtte fra Nav. Et landsomfattende tilsyn i 2012 avdekket at en rekke Nav-kontor ikke tok tilstrekkelig hensyn til barn i saksbehandlingen. Etter tilsynet følger nå fylkesmennene systematisk opp de avvikene som er ute i kommunene.

Kravet til individuelle vurderinger og forvaltningens plikt til å etterspørre og kartlegge barns behov er vektlagt i rundskrivet til lov om sosiale tjenester i Nav.

Regjeringen mener likevel at det er et viktig arbeid, og den rapporten som foreligger fra Riksrevisjonen, vil gi gode arbeidsredskaper for hva det er som er utfordringene, og hvor vi skal sette inn arbeidet.

Vi mener også at vi er nødt til å styrke familienes stilling i det norske samfunnet. Derfor blir det viktig med tidlig innsats, og at alle ute i kommunene jobber på tvers – alt fra helsestasjonene til barnehager, til skoler, til barnevern og til familievern. Vi må jobbe sammen for å få velfungerende familier, som er til det beste for barna.

Forskning viser at lavinntektsfamilier og barn er utsatt. Regjeringen har også varslet en familiemelding våren 2016, der vi vil vektlegge familiens betydning for barns oppvekstvilkår. I denne meldingen vil vi også se på tiltak for å støtte opp om familien og få på plass et sikkerhetsnett rundt når familien svikter.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.