Anders Tyvand (KrF) [14:42:12]: For at vi skal klare å løse de utfordringene samfunnet vårt står overfor i framtiden, trenger vi mennesker med ulik kompetanse. Vi trenger gode ingeniører, matematikere, realister, samfunnsvitere, statsvitere og historikere. Vi trenger økonomer, lærere og sykepleiere, og vi trenger ikke minst gode fagarbeidere. Vi trenger flere gode fagarbeidere – helsefagarbeidere, tømrere, elektrikere, rørleggere og andre – i framtiden. Men det ser ut til at vi kan komme til å mangle slik kompetanse og slik arbeidskraft i tiårene som kommer.
Framskrivinger fra Statistisk sentralbyrå viser at vi kan komme til å mangle så mye som 160 000 fagarbeidere allerede i 2030. Det er bare 15 år til, og det kan by på store utfordringer for industrien, for ulike servicenæringer og andre deler av det private næringsliv og for ulike offentlige virksomheter. Dette er en alvorlig utfordring. Vi må finne løsninger som sørger for at flere velger en yrkesfaglig utdanning, at flere ønsker å bli fagarbeidere, og vi må sørge for at flere enn i dag fullfører dette løpet.
Andelen som velger en yrkesfaglig utdanning, har gått ned de siste ti årene, og det er altfor mange som faller fra underveis, og som ender uten formell kompetanse i form av et fagbrev. Det er en utfordring for samfunnet, som går glipp av kompetanse som vi har behov for, og det kan fort bli et problem for den enkelte fordi det blir stadig færre jobber der det ikke stilles krav til formell kompetanse, og dermed risikerer mange av disse ungdommene å havne utenfor arbeidslivet.
Vi må spørre oss om hvorfor det har blitt slik. Noen snakker om at samfunnet vårt lider av «mastersyken». Det synes jeg er et dårlig begrep. Det er ikke negativt at mange i samfunnet vårt ønsker å ta høyere utdanning. Det er verdifullt. Men det er likevel noen ting vi må passe på. En ting er at vi dimensjonerer utdanningstilbudet mest mulig i samsvar med samfunnets behov og framtidens arbeidsmarked. En annen ting er at det ikke må bli slik at det kun er de akademiske utdannelsene som verdsettes. Yrkesfagene må løftes fram, og fagarbeidernes status må heves.
I julen snakket jeg med en håndverker som hadde valgt å omskolere seg. Han sa om seg selv: Jeg var jo bare en simpel fagarbeider. Jeg måtte spørre ham om det virkelig var sånn han så på seg selv. Da svarte han at det var det ikke, men det var slik han opplevde at mange andre så på ham. Men det er på ingen måte noe simpelt ved det å være fagarbeider – tvert imot. Derfor må vi jobbe for å styrke yrkesfagenes omdømme. Da er ikke framsnakking i seg selv nok. Vi må også løse noen utfordringer knyttet til yrkesfagutdannelsene.
En viktig ting er å dekke behovet for læreplasser. Vi vet at mange har problemer med å skaffe seg læreplass, og at det er en av årsakene til det store frafallet. Hvis vi fikk flere bedrifter og offentlige virksomheter til å ansette lærlinger, ville flere fått fullført utdannelsen. Dette ville også virket positivt på rekrutteringen, for hvis det å velge yrkesfag oppleves som en karrieremessig risikosport, er det nok en del som vil kvie seg for å ta det valget. Men hvis det oppleves som en trygg vei til å få seg formell kompetanse, komme i jobb, bidra positivt i samfunnet og begynne å tjene penger, vil det bidra til at flere vil ønske å gå den veien.
Regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti og Venstre har allerede gjort noe. Vi har økt lærlingtilskuddet, og vi har økt støtten til nye lærebedrifter noe. Dette er skritt i riktig retning, men det må gjøres mer. Vi ser at det er store variasjoner fra fylke til fylke i hvilken grad man lykkes med å skaffe lærekontrakter. Da bør vi kanskje f.eks. se på hva de gjør i Rogaland, og forsøke å finne ut hvorfor de lykkes bedre enn de gjør i Østfold eller i Vestfold. Jeg tror ikke det bare handler om det næringslivet de har i Rogaland, men også litt om holdninger og kultur og om enkelte praktiske grep som er gjort.
I Rogaland settes bedrifter og aktuelle lærlinger tidlig i kontakt med hverandre for å skape en relasjon tidlig, og bedriftene som har hatt lærlinger et år, må aktivt melde fra dersom de ikke ønsker å ta inn lærlinger neste år. På den måten har man klart å få til et samarbeid som oppleves mer forpliktende enn dersom bedriftene aktivt må melde seg som lærebedrifter hvert år.
Jeg tror også at det offentlige må ta et større ansvar, både direkte ved at det tas inn flere lærlinger i offentlige virksomheter, og indirekte ved at det stilles krav ved offentlige anbud om at tilbyderne skal ha lærlinger ansatt.
Når det gjelder frafall, må vi erkjenne at dette er en sammensatt problemstilling. Det er mange grunner til at for mange faller fra. Noen har pekt på at skolen er for teoritung. For de praktisk motiverte elevene kan de teoretiske fagene bli en stor utfordring. Jeg snakket før jul med rektoren på Abildsø Gård. De gjør et forbilledlig arbeid med det å kombinere teoretisk og praktisk læring, og rektoren ga meg et bilde som jeg tror kanskje en del av oss vil kunne kjenne oss igjen i. Han sa at det er de færreste av oss som liker å lese hele bruksanvisningen fra perm til perm før vi tar i bruk et nytt verktøy eller en ny mobiltelefon. Vi vil gjerne teste det ut i praksis, sjekke hvordan det fungerer, prøve det litt. Men i dag er det kanskje en del som opplever at de må sitte på skolebenken og lese bruksanvisningen i ti år før de kan begynne å bruke hendene og teste ut ting i praksis. Det oppleves nok som en prøvelse for noen. Vi vet at ulike vekslingsmodeller har blitt prøvd ut flere steder. Mange ville nok også hatt nytte av at undervisningen i skolen fikk en noe mer praktisk karakter.
Mange faller fra på grunn av problemer som har oppstått lenge før de begynner i videregående skole, og vi vet en del om hvem det er som faller fra. Vi vet at det gjelder flere gutter enn jenter. Vi vet at elever med innvandrerbakgrunn er overrepresentert i frafallsstatistikken. Det samme er barn av foreldre med lav sosioøkonomisk status. Disse elevene sliter gjerne med skolen gjennom hele skoleløpet. De samme elevene er overrepresentert i spesialundervisningen. De er overrepresentert i statistikken over elever som går ut av grunnskolen uten å kunne lese og skrive skikkelig, og mange har i realiteten falt av lasset allerede i løpet av de første skoleårene. Derfor er tidlig innsats i skolen viktig. I dag bidrar skolen til å reprodusere sosiale forskjeller, og det må vi gjøre noe med.
Jeg er glad for at de fire samarbeidspartiene på Stortinget har blitt enige om en satsing på tidlig innsats i skolen gjennom økt lærertetthet på de laveste klassetrinnene. Jeg tror mer tid til hver elev vil gjøre det lettere å tilpasse undervisningen. Da vil man kanskje klare å hjelpe den gutten som sliter litt mer enn de andre med å knekke lesekoden – så faller han kanskje ikke av lasset likevel, så får han kanskje ikke behov for spesialundervisning likevel, og så ender han kanskje ikke som en av dem som går ut av 10. klasse uten å kunne lese og skrive skikkelig, og som en av dem som dropper ut av videregående skole fordi teorifagene blir for tunge. Dette er en langsiktig satsing, men jeg er trygg på at det vil gi resultater.
Jeg tror vi alle deler bekymringen for at vi ikke har nok fagarbeidere i framtiden. Jeg tror vi alle ser behov for å løse lærlingfloken og sørge for at flere får læreplass. Derfor vil jeg spørre statsråden: Hvilke konkrete tiltak vil statsråden iverksette for å øke rekrutteringen til yrkesfaglige utdanninger og sikre flere elever tilbud om læreplass?
Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [14:51:51]: Takk for interpellasjonen. Jeg kan si meg enig i hovedtonen hos interpellanten, nemlig at selv om vi er i gang, er vi ikke ferdige. Vi snakker ofte om fag- og yrkesopplæringen som noe som var bedre før, og som om problemene vi møter nå, er helt nye. Jeg synes vi burde stille noen spørsmål ved det virkelighetsbildet. Jeg vil gjerne begrunne det før jeg kommer tilbake til representantens spørsmål.
Norsk fag- og yrkesopplæring har gjennomgått store endringer i de siste tiårene. Målet med reformene har alltid vært det samme, nemlig en attraktiv og relevant utdanning med høyere gjennomføringsgrad som er i tråd med arbeidslivets behov. Før 1994 vet vi at mange unge tok grunnkurs etter grunnkurs uten å komme seg videre i utdanningsløpet. Da ble det tegnet ca. 4 000–5 000 lærekontrakter årlig, og flesteparten av dem for personer over 18 år.
Fag- og yrkesopplæringen slik vi kjenner den i dag, ble innført med Reform 94. 2+2-modellen, med to år i skole og to år i bedrift, ble hovedmodellen, og veldig mange nye lærefag ble innført. Evalueringen av reformen viste at gjennomføringen ble bedret, spesielt i de yrkesfaglige studieprogrammene. Endringene, som ble videreført i Kunnskapsløftet, skulle gi større mulighet for læreplass i flere lærefag og større mulighet til omstilling senere i livet.
I dag tegnes det rundt 18 000 lærekontrakter årlig, og nesten tre fjerdedeler av lærlingene har ungdomsrett. Men fortsatt står vi overfor utfordringer knyttet til både gjennomføring, kvalitet og relevans. Det er også et viktig bakteppe for at regjeringen har sagt at vi trenger et yrkesfagløft.
Jeg er også helt enig med representanten Tyvand i at mange flere må fullføre videregående opplæring. De siste tallene viser at 71 pst. av kullet som startet i videregående opplæring i 2008, hadde fullført og bestått i løpet av fem år. Det er riktignok en økning fra året før, men det er ikke godt nok. Det er selvfølgelig positivt at andelen elever som starter på yrkesfag og fullfører, har økt med 2,1 prosentpoeng i løpet av fem år og med 6,5 prosentpoeng siden kullet som begynte med Reform 94, men det er altså ikke godt nok.
Jeg vil allikevel driste meg til å si at fagopplæringen ikke er inne i en krise. Snarere er det mye som tyder på at vi har en positiv utvikling, men det går altfor, altfor sakte. Vi kan ikke slå oss til ro med at så mange ungdommer ikke får fullført utdanningen sin på grunn av mangel på lærlingplasser.
Så er jeg enig med representanten Tyvand i at det ikke holder alene med «framsnakking», selv om det er viktig å sikre at når vi snakker om yrkesfagene, snakker vi ikke bare om problemene. Veldig ofte blir yrkesfagdebatten en debatt om frafall eller mangel på lærlingplasser og ikke en debatt om utdanning, utdanningskvalitet og hvordan vi skal fortsette å levere fagarbeidere i verdensklasse.
Representanten Tyvand spør om hvilke konkrete tiltak jeg vil sette i gang for å rekruttere flere til yrkesfaglige utdanninger og sikre flere elever lærlingplass i Norge. Det er omtrent halvparten av elevene som velger yrkesfaglig utdanningsprogram. Rekrutteringen er god, selv om den svinger, og særlig på noen områder, f.eks. bygg og anlegg, har vi sett en alvorlig rekrutteringssvikt.
Samtidig vet vi at for få fullfører utdanningen, og dermed utdanner vi ikke nok fagarbeidere til å dekke vårt fremtidige arbeidskraftsbehov. For å skape en mer attraktiv fag- og yrkesopplæring må vi ha tettere samarbeid mellom skole og næringsliv, vi må ha mer fleksible opplæringsløp, og vi må ha bedre kvalitet og relevans i opplæringen.
Læreren har vært en gjennomgangsfigur i regjeringens og stortingsflertallets politikk, og læreren er også viktig i Yrkesfagløftet. Yrkesfaglærere skal ikke bare være lærere, de skal også være rollemodeller for fremtidige fagarbeidere. De har behov for å holde seg oppdatert på arbeidsmetoder i faget slik det praktiseres i arbeidslivet som eleven skal ut i. Vi har bevilget midler til hospitering i bedrift for yrkesfaglærere for å gi faglig påfyll og oppdatert kunnskap. I 2015 har vi bevilget penger også til faglig nettverk for yrkesfaglærere. Målet er selvfølgelig at alle jevnlig skal ha en mulighet til å oppdatere kompetansen sin, slik at elevene lærer mer.
Det er også bevilget penger til et prosjekt som skal øke yrkesretting og relevans i fellesfagene. Men igjen: Vi kan ikke si oss fornøyd med det, og satsingen må fortsette i årene som kommer.
Den tette koblingen mellom skole og arbeidsliv både nasjonalt og lokalt er helt avgjørende. Jeg vil si det så enkelt som at alt som bringer skolen tettere på arbeidslivet og arbeidslivet tettere på skolen, er jeg i utgangspunktet positiv til. Vi har økt bevilgningene til forsøk med modeller som har en hyppigere veksling mellom opplæring i skole og bedrift, og lagt til rette for at mer av opplæringen i faget som heter «Prosjekt til fordypning», skal foregå i bedriftene. Det er viktig. Men det forutsetter også at fylkene, som eier utdanningen, tar ansvaret sitt og gjennomfører denne type vekslingsmodeller.
Vi jobber nå også i Kunnskapsdepartementet sammen med fire faglige råd for å prøve ut en veldig spennende pilot, hvor arbeidslivet skal ha avgjørende innflytelse over opplæringen i bedrift, altså hva lærlingene skal lære. Begrunnelsen for det er at de som ansetter lærlinger og fagarbeidere, skal få innflytelse på innhold og utvikling av faget, slik at det er i tråd med det behovet bedriften har. Det er en pilot, men som alle piloter: Hvis den er vellykket, må vi gå videre og skalere opp.
Vi må gjøre det mer attraktivt å bli lærebedrift og bidra til at flere bedrifter ønsker å bli det. Det har vært en positiv økning i lærlingtallene sammenlignet med 1. desember 2013, på 550 lærlingkontrakter. Til sammenligning var det fra 2011 en økning på 1 179 kontrakter. Samtidig er det ikke så positivt – det er både positivt og negativt – at flere ønsker lærlingplass, og dermed er det, selv om det er flere lærekontrakter som blir inngått, likevel en lavere andel godkjente lærekontrakter, rett og slett fordi etterspørselen er blitt enda større. Så hvis vi skal fortsette rekrutteringen til yrkesfag, må veksten i antallet lærekontrakter bli enda større enn i dag.
Lærlingtilskuddet er økt to ganger på to år, første gang fordi regjeringen tok initiativ og fikk flertall på Stortinget, andre gang fordi Kristelig Folkeparti, Venstre, Høyre og Fremskrittspartiet inngikk budsjettavtale, slik vi har planer om å gjøre også i de kommende årene. Til sammen har dermed lærlingtilskuddet økt med totalt 7 500 kr.
Men det er ikke bare økt tilskudd som må til. Når vi ser på undersøkelser om hvorfor bedrifter ikke tar inn lærlinger, svarer de aller fleste at de har ikke kultur for dette i sin bedrift. Med andre ord er det avgjørende at man har et tett og godt oppfølgingsapparat.
En viktig del av det er at fylkene dimensjonerer utdanningen etter det som er arbeidslivets behov lokalt. Vi kan lære mye av fylker som Rogaland, Hordaland og andre fylker som er gode på lærlingarbeid. Det er to ting primært: For det første jobber de tett og godt med bedriftene fra første dag – de henger på dem som en klegg. Det andre er at de tør å ta det som der og da kan virke som upopulære valg, nemlig å dimensjonere, trekke ned klasser, hvor de tror det er lite behov i fremtiden, og dermed mindre sjanse for å få en lærlingplass. Det er et ansvar som fylkene har som skoleeier. Jeg har gjentatt i alle sammenhenger som jeg har vært i, at det er et ansvar som fylkene burde ta, også selv om det kan forårsake midlertidig ubehag eller upopularitet fordi noen kanskje ikke da vil få oppfylt førstevalget sitt.
Samtidig er et av de største prosjektene i Yrkesfagløftet det store arbeidet som Utdanningsdirektoratet nå er i gang med på oppdrag fra departementet, hvor vi i samarbeid med partene i arbeidslivet skal gjennomgå alle utdanningsprogrammene og lærefagene og skal foreslå endringer i det tilbudet som ungdommen i dag har å velge i. Gjennomgangen skal sikre at fag- og yrkesopplæringen er godt tilpasset behovet hos virksomhetene både i dag og i fremtiden.
Det er mye som tyder på at vi går inn i mer urolige tider også for norsk økonomi. Da er det viktig å huske på at lærlinger er en investering i fremtiden. Det er alvorlig allerede i dag når mange unge som ønsker en fagutdanning, ikke får lærlingplass. Hvis vi glemmer å investere for fremtiden når det butter litt imot, kan situasjonen bli enda mer alvorlig. Det er grunn til bekymring om noen bransjer, f.eks. bygg og anlegg, helsesektoren og handels- og servicenæringen, av ulike årsaker ikke ser på lærlingordningen som en rekrutteringsordning, og dermed undergraver fremtidig tilgang til fagarbeidere.
Helt til slutt: Jeg mener at offentlig sektor må ta et større ansvar. Jeg mener at når vi som politikere og jeg som statsråd er rundt og maner privat næringsliv og kommuner og fylker til å ta imot flere lærlinger, må det offentlige og staten gå foran med et bedre eksempel. Vi har allerede sendt ut beskjed til vår sektor, kunnskapssektoren, om at kravene til lærlinger vil bli skjerpet, og jeg mener også at offentlig sektor og staten som helhet må ta et større ansvar enn i dag.
Anders Tyvand (KrF) [15:02:13]: Jeg vil takke statsråden for et engasjert og engasjerende svar. Og jeg er glad for å kunne registrere at vi langt på vei deler både virkelighetsoppfatning og hva som må til.
Jeg er helt enig, alt var ikke bedre før. Dette er ikke på noen måte noen ny problemstilling. Det er ingen her som har grunn til å slå seg på brystet, tror jeg. Dette er et problem som har utviklet seg under skiftende regjeringer. Det har heller ikke vært meningen å si at det er krise, men vi har noen utfordringer, som jeg er glad for at også statsråden er interessert i å møte. Jeg håper at dette kan bli en debatt nettopp om løsningene, og ikke bare om problemene.
Statsråden nevnte lærerne. Jeg tror at er det én ting som folk har fått med seg at denne regjeringen skal satse på, er det læreren. Så har man foreløpig kanskje hørt litt lite spesifikt om yrkesfaglæreren, men jeg er glad for at heller ikke disse er glemt.
Jeg besøkte Re videregående skole i Vestfold i går. De er veldig flinke til både å forhindre frafall og å øke gjennomføringsgraden hos elevene på de yrkesfaglige studieretningene. Jeg spurte: Hva har dere gjort? Hvordan har dere klart dette? Det de har svart, er: Vi har satset på yrkesfaglæreren. Det er en viktig nøkkel, mener de. Studierektoren fortalte at de har satset på yrkesfaglæreren også i de teoretiske fagene, fordi han som lærer disse ungdommene å sveise eller å mure, klarer å oppnå en helt spesiell relasjon til disse elevene, også til de elevene som har ulike læringsutfordringer, og som kanskje synes at de teoretiske fagene kan være veldig tunge. Derfor har de valgt å sette disse håndverkerne på skolebenken og har gitt dem undervisningskompetanse i matematikk, norsk og engelsk, i stedet for å gi realfaglærerne kurs i hvordan man skal lykkes med de yrkesfaglige elevene. Dette har vist seg å være en god strategi for Re videregående skole. De har nesten ikke frafall i det hele tatt, og de aller fleste elevene ender opp med å få tatt et fagbrev på ordinær måte. Det synes jeg er en interessant måte å satse på de yrkesfaglige lærerne på som jeg håper at statsråden også vil merke seg.
Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [15:05:21]: Det høres absolutt ut som et veldig interessant eksempel. Jeg er helt enig i at det er en litt annen måte å tenke på enn det vi pleier å gjøre – de fleste av satsingene våre er jo ofte knyttet til å la fellesfaglærerne isteden yrkesrette undervisningen sin. Det er veldig interessant, jeg skal notere det.
I en interpellasjonsdebatt er det jo mulig å ta opp problemstillinger, og én problemstilling er: Den forrige regjeringen igangsatte – prisverdig, synes jeg – det som ble kalt samfunnskontrakten. Der fikk man med seg dem som eier – kan vi si – lærlingordningen i Norge. En av de viktige verdiene og noe av det viktige med lærlingordningen i Norge er at den på en måte eies av samfunnet, oss, og av arbeidslivets parter – fagforeninger og arbeidsgivere. Man ble enige om at man gjennom et felles løft – alle skulle bidra – skulle øke antall lærlingplasser med 20 pst. fra 2011 til 2015. Nå er vi i 2015. Vi kan godt si at vi skal måle dette på slutten av året, men fasiten frem til nå er ikke en 20 pst.-økning, men en 2 pst.-økning. Man hadde altså alle partene med – alle var enige om intensjonene. Det kom midler til satsingen fra forrige regjering – et godt initiativ. Man hadde høye ambisjoner. Hvorfor fungerte det ikke?
Jeg tror vi skal være så ærlige å si at selv om det heter seg at all makt skal være samlet i denne sal, er det allikevel slik at i skolepolitikken er vi også avhengige av at skoleeier gjør jobben sin – fylkesleddet må gjøre jobben sin. Hvis man ser på forskjellene mellom de forskjellige fylkeskommunene, er det noe som handler om arbeidslivet, selvfølgelig – noen har et arbeidsliv som tradisjonelt er mer disponert til å ta imot lærlinger – men det er også forskjell på hvordan man jobber med lærlinger, rett og slett.
Hordaland og Rogaland ble dratt frem, men jeg har lyst til å nevne et annet eksempel, nemlig Østfold. Østfold fylke så at de var i ferd med å sakke akterut. Østfold er – i likhet med mitt hjemfylke, Telemark – et fylke med lange industritradisjoner og også lange lærlingtradisjoner. De så at de sakket akterut. Hva var det de gjorde? Jo, de tok grep, som vi sier i politikken – de gjorde noe. De satte i gang en massiv mobilisering i næringsliv og i offentlig sektor. De brukte annonser – men det var liksom bare kirsebæret på toppen, eller toppen av kransekaka – og klarte med det å få 100 flere lærlingkontrakter i løpet av et år, hvis jeg ikke husker helt feil.
Kombinasjonen av det møysommelige arbeidet, som vi kan bruke Rogaland som et godt eksempel på, dimensjoneringen av tilbudet, som mange fylker er gode i, og det at man får til et krafttak og bruker de virkemidlene som er tilgjengelige – Østfold fikk for øvrig støtte fra Utdanningsdirektoratet til å gjøre det – er nødvendig hvis lærlingsatsingen skal lykkes.
Tone Merete Sønsterud (A) [15:08:43]: Først: Takk til interpellanten for å reise denne viktige saken. Som det tidligere er blitt sagt, viser framskrivingene fra SSB at det vil mangle nærmere 160 000 fagarbeidere i 2030. Det er alvorlig for arbeidslivet, næringslivet og selvfølgelig for hele samfunnet vårt.
Det er en nasjonal oppgave å løfte statusen og stillingen til yrkesfagene. Interpellanten har vært innom tall og statistikk over hvor mange som starter på yrkesutdanningen, hvor mange som fullfører, osv., så jeg skal ikke bruke noe mer tid på det, men bare understreke at skal vi lykkes med å gi alle ungdommer et godt utdanningstilbud og rekruttere nok fagarbeidere, er økt gjennomføring og flere læreplasser helt avgjørende.
Så skal jeg ta interpellantens oppfordring på alvor og snakke om løsninger. I Meld. St. 20 for 2012–2013, På rett vei, stilte Stortinget seg bak en rekke tiltak. Det var bl.a. å arbeide aktivt for flere læreplasser gjennom samfunnskontrakten, som statsråden var inne på, mer veksling mellom opplæring i skole og arbeidsliv, yrkesretting av fellesfagene, vurdere å gi faglige råd, større innflytelse over utforming av lærerplaner på Vg3, alternativer til Vg3 i skole for elever som ikke får læreplass, og å innføre en fylkeskommunal plikt til å tilby praksisbrev, for å nevne noe. Vi i Arbeiderpartiet forventer at dette arbeidet følges opp av regjeringa nå også.
Arbeidet med å sikre en god fagutdanning starter allerede i barneskolen. Den viktigste forutsetningen for at flere skal fullføre videregående, er å sikre elevene bedre grunnleggende ferdigheter fra barne- og ungdomsskolen. Det er viktig at opplæringen gir elevene en sterk praktisk og teoretisk forståelse allerede fra barneskolen av, og Arbeiderpartiet mener at tidlig innsats er grunnmuren i arbeidet med å styrke yrkesfagene. Sånn sett er også vårt forslag om et lese-, skrive- og regneløft viktig.
Elevene må oppleve at innholdet i utdanningen ligger nærmere virkeligheten i arbeidslivet, og da må elevene møte en skole som er oppdatert på utstyr. Fag- og yrkesopplæringens fremste styrke er nærheten til arbeidslivet, og hvis man kobler arbeidslivet enda tettere på utviklingen av fagutdanningene, kan man sikre en bedre praksisnær og kontinuerlig oppdatering på faglig og teknologisk utvikling i yrkeslivet. Her er det viktig å styrke partenes engasjement og eierskap til opplæringen gjennom bl.a. de faglige rådene.
Som jeg sa innledningsvis, er læreplasser helt avgjørende, og i dag er det så vidt jeg vet, ca. 6 000 elever som ikke får læreplass. Både det offentlige og det private næringsliv må bidra sterkere til at flere plasser opprettes, men størrelsen på tilbudet må baseres på arbeidslivets behov for kompetanse.
Yrkesopplæringsnemndene kan være en arena for et samarbeid mellom fylke og arbeidsliv om dimensjonering av tilbudet og vurdering av etterspørselen etter arbeidskraft. Flere skoler bør ha ansvarlige som koordinerer kontakten med lærebedrift, opplæringskontor og samarbeid om hospitering og praksis for elever. En arbeidsveileder kan være en god modell for dette, og lærlingen bør følges opp av skolen i den tida de er ute i lære.
For å øke antallet læreplasser og kvaliteten i bedriftsopplæringen mener Arbeiderpartiet at man må øke læringtilskuddet ytterligere. Vi må sørge for at fagopplæringen fungerer optimalt i alle deler av arbeidslivet, og for oss er det viktig at vi har en målrettet satsing i alle bransjer. Videre må det legges til rette for at det finnes gode muligheter for å bygge videre på en yrkesfaglig utdanning og for voksne til å ta fagbrev.
Fagskolen har lenge vært en undervurdert og lite utnyttet utdanningsvei på tertiært nivå. Stoltenberg-regjeringen satte ned fagskoleutvalget, og oppdraget var å gjennomgå fagskolene og fremme forslag til hvordan skolene kunne videreutvikles. Den 15. desember la utvalget fram sin rapport, med navnet «Fagskolen – et attraktivt utdanningsvalg». Det er fremmet 49 forslag om hvordan vi kan løfte fagskolens plass i utdanningssystemet vårt, og det er bra at regjeringa nå følger opp dette og sender rapporten ut på høring. Jeg ser fram til det videre arbeidet, for fagskolen kan spille en viktig rolle når det gjelder å dekke behovet for yrkesfaglig utdanning i framtida.
Til slutt til et punkt som ikke ligger direkte under kunnskapsministerens arbeidsområde, men som er like viktig for å lykkes i dette arbeidet, og det er kampen om et seriøst, forutsigbart og trygt arbeidsliv. Det er få som vil utdanne seg i et arbeidsmarked preget av useriøse aktører, høy grad av innleie, deltidsstillinger, midlertidighet og svart arbeid, og hvor sosial dumping foregår. Derfor er helheten i politikken og innsatsen på andre områder også viktig hvis vi skal lykkes i denne saken.
Bente Thorsen (FrP) [15:13:48]: Først vil jeg takke representanten Tyvand, som tar opp denne viktige saken, som igjen gir oss mulighet til å diskutere hvordan vi skal få flere til å utdanne seg til fagarbeidere, og hva som må til for å få flere til å gjennomføre yrkesfagutdanning.
Det finnes en mengde med forskning og dokumentasjon om gjennomføring og frafall i videregående yrkesfagopplæring. I tillegg har Stortinget behandlet flere meldinger om gjennomføring, frafall og rekruttering. Blant annet gjør Utdanningsforbundets rapport som heter «Frafall fra fagopplæring – slik yrkesfaglærere ser det», fra august 2009 en grundig gjennomgang av tidligere forskningsrapporter om frafall og gjennomføring av videregående yrkesfagutdanning. I rapporten kommer det fram at yrkesfaglærerne i liten grad er blitt brukt som informanter i forbindelse med forskningen.
Jeg synes det er verdt å kommentere at de som har mest kontakt med elevene, og som kjenner skolen best, ikke har fått uttalt seg i forskningen som Stoltenberg-regjeringen var ansvarlig for. I perioden fra 2006 til 2012 ble Kunnskapsløftet evaluert av ulike forskningsmiljøer og gjennom hele ti forskningsprosjekter.
Grunnen til at jeg trekker fram dette, er at det med all tydelighet viser at det over lang tid er lagt ned mye ressurser i å finne gode tiltak for å øke gjennomstrømmingen og få flere til å søke seg til yrkesfagutdanningen. Her må jeg dessverre konstatere at til tross for dette er resultatet ikke som ønsket. Blant de viktigste grunnene til frafall på yrkesfag, kommer det fram, er at elever mangler grunnleggende kunnskaper fra grunnskolen, at det er for lite fagorienterte fellesfag, en rådgivningstjeneste som ikke har vært god nok – og som ofte resulterer i at eleven foretar feilvalg – og en mangel på læreplasser, som er en kritisk faktor for gjennomføring av videregående opplæring.
Yrkesfagutdanningen opptar Fremskrittspartiet. Vi har reist flere debatter om dette, og vi har sammen med andre partier, i forbindelse med behandling av relevante saker, fremmet flere forslag om hva som må til for å få flere til å satse på å fullføre yrkesfagutdanningen. Flere av forslagene er iverksatt og styrket av Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen, f.eks. styrking av rådgivningstjenesten, hospiteringsordning for lærere og økning av lærlingtilskuddet med 7 500 kr. Andre forslag som er av betydning for at yrkesutdanningen skal bli mer interessant, er yrkesretting av fellesfagene – det er under utarbeiding – og mer fleksibilitet i utdanningen. I tillegg er det verdt å nevne at regjeringen, og spesielt kunnskapsministeren, jobber aktivt med å få statlige virksomheter til å etablere lærlingplasser. Disse har for øvrig også økt i antall de siste årene.
Regjeringens lærerløft, som gir over 5 000 lærere mulighet til å ta videreutdanning, vil gi elevene som går ut av grunnskolen og inn i videregående skole, bedre basiskunnskaper og forhåpentligvis gjøre at flere fullfører utdanningen og ender som gode fagarbeidere.
Fremskrittspartiet er også veldig positiv til at flere fylker og kommuner tilbyr elevene sommerskole for å forbedre sine kunnskaper i enkelte fag før de begynner på videregående skole, men vi skulle gjerne sett at elever med strykkarakterer hadde fått mulighet til å forbedre disse ved å kunne velge å ta ett år på ungdomsskolen om igjen, også med bakgrunn i at mange 15–16-åringer har behov for et modningsår.
Det blir stadig færre jobber for folk som ikke kan vise til dokumentasjon på at de har kunnskap om og kompetanse i det faget som skal utøves. Uten videregående utdanning er også faren stor for å ende som arbeidsledig og avhengig av Nav. Derfor er det viktig å sørge for at frafall og feilvalg i videregående skole reduseres. Derfor er det også viktig å fokusere på det store behovet som offentlig og privat sektor har for dyktige fagarbeidere, og hvilke gode muligheter en utdanning som f.eks. rørlegger, bygningsarbeider eller elektriker gir når det gjelder trygt og godt arbeid som gir god inntjening både som ansatt og som selvstendig næringsdrivende – at det er store muligheter for dem som satser på å gå den veien.
Det at færre elever søker seg til yrkesfag, viser at det er grunn til bekymring ettersom behovet for gode fagarbeidere er stort på både kort og lang sikt. Det er blitt tatt opp her i debatten flere ganger. Jeg synes det er kommet fram mye bra, men jeg vil understreke spesielt betydningen av at skolene og fylkene som skoleeiere er seg sitt ansvar bevisst når det gjelder å ha god og tett kontakt med næringslivet for å få flere læreplasser, for uten det vil det bare ikke fungere. Så her må alle ta sitt ansvar.
Anne Tingelstad Wøien (Sp) [15:19:09]: Først har jeg lyst til å takke representanten Tyvand for å ta opp en sak vi i Senterpartiet er svært opptatt av. Jeg kom til å tenke på noe da jeg stod der borte i stad. Se rundt dere, medrepresentanter. Hvis dere ser rundt dere i denne salen, ser dere eksempler på fantastisk fagarbeid, som har vært utført gjennom mange år. Det er slike paradokser vi har, som jeg bare måtte nevne for dere, slik at dere legger merke til det.
I budsjettdebatten før jul brukte jeg hele innlegget mitt på å prate om yrkesfagene. Det er ikke første gang, det blir neppe den siste, og det er heller ikke tilfeldig. Jeg tenker som så at den som maser, den får. Jeg er glad for at det er mange som maser om at noe må skje for at yrkesfagelevene skal klare å gjennomføre. Dette til tross syns jeg ikke vi gjør nok. Jeg syns heller ikke regjeringa gjør nok for å gjennomføre de tiltakene som Stortinget allerede har foreslått og vedtatt. Det prates om et løft, men det er det ikke.
Jeg har bare lyst til å gjenta statsrådens egne ord om det å være en klegg: Jeg ønsker at statsråden skal være en klegg også på fylkeskommunene og partene i arbeidslivet. For lærlingplasser er åpenbart en utfordring, men utfordringen begynner lenge før elevene skal søke lærlingplass.
Først og fremst må vi bidra til å endre holdningen i bedriftene, slik at de ser at det gir en egen vinning å tilsette lærlinger. Jeg syns statsråden også uttrykte det på en god måte ved å vise til bedrifter som sier at de ikke har kultur for det. Vi må endre den tankegangen. Det gjelder også kommuner, fylkeskommuner og statlige virksomheter. Mange offentlige virksomheter er rett og slett helt elendige på rekruttering og det å ta opplæringsansvar som lærebedrift. Er det kommuner som har problemer i dag, må vi få sjekket med dem hva som egentlig er utfordringen. Er det økonomi, er det deres egen kompetanse, eller er det kulturen?
Det er veldig viktig at alle elever får en god start på skolen. Tidlig innsats prater vi stadig om, og det er Senterpartiet også opptatt av, men så skiller vi oss kanskje noe ut fra resten ved at vi sterkere vektlegger behovet for at ungdomsskolen må være fleksibel nok til at flere elever kan få vist sine ferdigheter på flere områder. Det betyr at dersom vi ønsker gode fagarbeidere på yrkesfagene, må vi gi dem en sjanse til å prøve ut hva det vil si å være fagarbeider, allerede i ungdomsskolen. Det er derfor vi i Senterpartiet har ønsket at arbeidslivsfag skal være et obligatorisk tilbud på alle ungdomsskoler, slik at alle elever kan ha en mulighet til å velge dette som en forsmak på yrkesfagene og en mulighet til å arbeide noe mer praktisk. Dette er et fag som har vist seg å være veldig vellykket. Et slikt tilbud vil ta alle elever på alvor, og det vil styrke elevenes inntrykk av hva yrkesfagene er, og gi dem en mulighet til å ta et riktigere valg i 10. klasse.
Nå må regjeringa vise gjennomføringskraft, være en klegg og pushe den enkelte fylkeskommune til å gjennomføre de tiltakene som et enstemmig storting vedtok i juni i 2013. At det kun er 25 av over 400 videregående skoler som tilbyr vekslingsmodeller, altså ulike måter å kombinere arbeidsliv og skoleliv på, er rett og slett uakseptabelt. Det er ikke noe rart at det kommer ønsker fra bransjer om sjøl å få overta undervisningen når vi ikke klarer å gjennomføre tiltak vi sjøl har initiert. Jeg prater ikke om program til fordypning, men om vekslingsmodellene. Jeg forventer nemlig at statsråden tar grep og sørger for at alle elever er ute i praksis i timene de har til program til fordypning på Vg1 og Vg2.
Jeg kunne også ønske meg at statsråden kunne gitt en oversikt over hvor mange elever som per i dag får mulighet til å starte læretida si i bedrift allerede som 16-åringer, altså gjennom de såkalte vekslingsmodellene.
Det vil være en utfordring å sørge for at også lærerne er sysselsatt på heltid når elever er ute i praksis – om det er enkeltdager per uke, eller om det er i perioder i vekslingsmodellen. Det kan dog ikke være en unnskyldning for ikke å få det til. Vi er opptatt av å ha en skole som er til for elevene, ikke for systemet. Det er bl.a. derfor vi i Senterpartiet har kritisert regjeringa for å være gjerrig på pengepungen, for vi ser at dette vil gi uforutsette kostnader i en periode.
Til slutt: Vi er helt enig i og stemte for forslaget om å øke lærlingtilskuddet. Det er en gulrot. Opplæringskontoret er opptatt av at alle som har lærlinger, skal ha mulighet til å delta på kurs i regi av dem. Det er en stor utfordring for små bedrifter som har få ansatte, og der bunnlinja avhenger av den ene som er på jobb. Jeg ber statsråden også se nærmere på utfordringen for Opplæringskontoret og de aller minste bedriftene.
Iselin Nybø (V) [15:24:23]: La meg først bare ta tak i noe som de to siste talerne snakket om, ungdomsskolen og behovet for å ha litt fleksibilitet, for å tilpasse litt til den enkelte elev. Venstre har tatt til orde for en forsøksordning med en såkalt Xclass for å gi ungdommer som ikke er klare til å begynne på videregående skole, muligheten til å ta et år til i ungdomsskolen. Det er helt sikkert mange andre ting vi kan ta tak i i ungdomsskolen for å gjøre det lettere for elever å komme seg igjennom videregående skole.
Jeg synes at den debatten som interpellanten har reist, er veldig viktig. Jeg tror at vi alle kan være enige om målet, som er at flere må fullføre yrkesfaglig utdanning, men jeg synes det egentlig er ganske vanskelig å finne svaret på hva som er utfordringen, hvorfor vi ikke får flere igjennom.
I de debattene på dette området som jeg har deltatt i det siste året, er det flere som har sagt at de synes at yrkesfagutdanningen har en lavere status enn øvrige utdanninger. Noen sier til og med at yrkesfag får en lavere status i og med at det ikke er høyere utdanning. Det kan godt være at yrkesfagene har en lavere status enn det de burde hatt. Jeg er opptatt av at det å kunne noe, det å ha en kompetanse, er viktig, enten en har tatt en såkalt høyere utdanning på et universitet, eller en har tatt et fagbrev og kan et håndverk. Jeg synes vi skal fokusere på at det å kunne noe er verdt noe i seg selv.
Så litt om dette: Hvorfor har det lavere status? Det kan ikke utelukkende ha med lønn å gjøre, for mange som går yrkesfaglig retning og får et fagbrev, tjener betydelig mer enn mange som har f.eks. en mastergrad. Så det med status tror jeg varierer veldig. Jeg tror det varierer fra fag til fag. Jeg tror kanskje det kan variere fra område til område. Jeg var på et skolebesøk på Jæren før jul. Der var det visst sånn: Å ja, du kom ikke inn på TIP, du. Du får vel ta studiespesialiserende, da. Der var det liksom helt motsatt: Det å gå på en yrkesfaglig retning betyr noe, det er viktig – hele miljøet rundt pusher på for å få folk inn i yrkesfagene. Men det har jo den konsekvens at det er ganske høye karakterkrav for å komme inn på yrkesfag, noe som gjør at mange av dem som kunne tenkt seg – og gjerne hadde passet inn i – et slikt yrke, ikke kommer inn fordi det er veldig vanskelig å komme inn.
Så er det dette: Hvem er det som avgjør hva man velger? Er det læreren? Er det rådgiverne på skolen? I mange av undersøkelsene som viser hvem ungdom hører på, ser vi at det er foreldrene som i stor grad påvirker ungenes utdanningsvalg, og kanskje i størst grad mor. Så hvis man skulle kjøre noen kampanjer, måtte de kanskje rettes mot mor for å få flere ungdommer til å velge yrkesfag.
Jeg tror at vi er inne på noe. Jeg tror at økt lærlingtilskudd er et viktig tiltak for å få flere lærlingplasser, for vi vet at vi må ha lærlingplasser hvis vi vil ha disse ungdommene igjennom hele løpet. Jeg tror det offentlige selv må ta et større ansvar for å ta inn lærlinger. Det gjelder ikke bare skoleeier, som er fylkeskommunen, det gjelder også kommunene. Og det gjelder staten. Jeg tror det offentlige i større grad må bruke regelverket om lov om offentlige anskaffelser til å stille krav om at det er lærlinger når det legges ut anbud. Det var også interpellanten inne på.
Flere har nevnt Rogaland som eksempel på et fylke som lykkes. Det er riktig at Rogaland dimensjonerer tilbudet sitt, og at det til tider blir tatt ganske upopulære avgjørelser. Men jeg tror at det som er avgjørende for at Rogaland klarer å lykkes, er at de kontinuerlig fokuserer på å få bedrifter til å ta imot lærlinger. Jeg tror knapt jeg har møtt fylkesordføreren i Rogaland uten at hun har snakket om lærlingplasser. Det legges fra fylkeskommunens side vekt på at alle må bidra. Det offentlige, altså skolene selv, fylkeskommunen, bedriftene, LO, NHO – alle må sette seg sammen for å finne lærlingplasser, for å finne en måte som gjør at vi kan få koblet de rette ungdommene til de rette bedriftene. Så vi har en jobb å gjøre i alle ledd.
Lise Christoffersen (A) [15:29:36]: La meg også få lov å takke representanten Tyvand for å reise denne viktige debatten om hva som må gjøres for å dekke vårt framtidige behov for fagarbeidere. Interpellasjonen er rettet til kunnskapsministeren, men flere statsråder kunne med fordel ha deltatt. Rekruttering av ungdom til yrkesfag henger selvfølgelig sammen med kvaliteten i utdanningene våre og behovet for at lærerne i yrkesfagene også blir en del av Lærerløftet. Men debatten handler vel så mye om ansvarsområdene til en næringsminister, arbeidsminister, kommunalminister så vel som finansminister. Det hjelper ikke med gode tiltak i én sektor dersom de undergraves av manglende tiltak eller tiltak med motsatt effekt i en annen.
Mitt ståsted er arbeids- og sosialkomiteen. Den 15. desember diskuterte Stortinget et forslag fra Arbeiderpartiet der vi ba regjeringa, sammen med partene i arbeidslivet, om å utarbeide en ny og forsterket handlingsplan mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet. Vi fremmet 22 nye tiltak som vi mener bør inngå i en slik handlingsplan. Forslagene omfattet bl.a. styrket trepartssamarbeid, bedre allmenngjøringsordning og solidaransvar, bedre kontrollordninger, forebyggende tiltak og etterforskning, tipstelefon og strengere straff – også for dem som utnytter utlendinger på utilbørlig vis. I tillegg fremmet vi en rekke forslag til strengere krav til ryddighet i de offentlige innkjøpsordningene, både på statlig og på lokalt plan, herunder krav om lærlinger på prosjekter der det er mulig. Nye, målrettede bransjeprogrammer må på plass. Vi må styrke likebehandlingsprinsippet for innleide arbeidstakere, faste ansettelser må gi rett til lønn, også om arbeidsgiver ikke skulle ha oppdrag der og da, solidaransvaret må utvides til også å omfatte offentlige byggherrer, osv.
Hva har så kampen mot sosial dumping og arbeidslivskriminalitet med rekruttering av fagarbeidere for framtida å gjøre? Jo, ganske mye. Når ungdommer i samråd med sine foreldre skal velge utdanningsvei for framtida, betyr framtidsutsiktene i det yrket man velger, ganske så mye. Hvis vi tillater at sosial dumping og arbeidslivskriminalitet får gripe om seg, slik vi ser f.eks. innen bygg og anlegg, transport, renhold, hotell og restaurant, for å nevne noen, spesielt utsatte bransjer, vil det også svekke ungdommers lyst til å velge å satse på slike yrker.
Det handler om det arbeidslivet man møter den dagen man står med fagbrevet i handa, men det handler også om mulighetene for i det hele tatt å få fullført et utdanningsløp, og mangelen på lærlingplasser skremmer mange. Her må det stilles krav om at det offentlige bidrar med sitt når det gjelder å ta inn lærlinger i egne bedrifter og virksomheter, men det offentlige kan også bidra mer med tydelige krav om lærlinger i sin innkjøpspolitikk.
Det er synd å si at regjeringspartiene tok bølgen for forslagene våre. De ble kun vedlagt protokollen. I stedet ser vi at regjeringa ønsker å åpne for mer midlertidighet i norsk arbeidsliv. Det fremmer ikke akkurat rekruttering til yrkesutdanningene. Regjeringa har også foreslått å oppheve den kollektive søksmålsretten, som er et av de viktigste tiltakene i kampen for et anstendig arbeidsliv. Men lyspunktet i debatten før jul var Kristelig Folkeparti, som ville ta med seg forslagene våre til finanskomiteens behandling av Kristelig Folkepartis eget representantforslag om offentlige innkjøp. Jeg håper det vil føre til at Stortinget denne våren faktisk gjør forpliktende vedtak om hva slags type bedrifter det offentlige skal handle med i framtida.
Til slutt noen ord om et par andre temaer som hører inn under arbeids- og sosialkomiteens område. Retten til utvidet stilling: Fra og med 1. januar i år har du krav på en stillingsbrøk tilsvarende det du faktisk jobbet i fjor. Loven ble vedtatt sommeren 2013, mens det fortsatt var rød-grønt flertall på Stortinget. Daværende arbeidspolitisk talsperson i Høyre, Torbjørn Røe Isaksen, mente at denne loven ville skape trøbbel for både arbeidstakere og arbeidsgivere. Vel, vi får se, men et viktig poeng er at loven i særlig grad vil gjelde kvinner i omsorgsyrker, nok et felt hvor vi trenger økt rekruttering av fagarbeidere.
Så, helt til slutt, permitteringsregelverket: Innstrammingene i regelverket skjedde til sterke protester fra seriøse arbeidsgivere som så at innleie fort kunne bli et alternativ til egne ansatte, noe som igjen vil svekke muligheten til å ta inn lærlinger og redusere attraktiviteten i de angjeldende bransjene. Kort oppsummert: Kampen mot sosial dumping handler ikke bare om dagens, men vel så mye om rekruttering til framtidas arbeidsliv.
Kristin Vinje (H) [15:34:38]: Jeg vil også rette en takk til interpellanten, som tar opp en veldig interessant og viktig problemstilling. Jeg opplever at vi alle i salen er enige om at vi har et stort behov for fag- og yrkesutdannede mennesker i fremtiden, og alle er enige om at vi trenger frisører, bakere, snekkere og murere for å kunne holde hjulene i gang i dette landet.
Så har vi nå hørt mye som man ønsker å gjøre. Det har vært en viss positiv utvikling i antall lærlingkontrakter det siste året, og det er en diskusjon om status til yrkesfagene, og det synes jeg er en interessant debatt. Vi er alle nødt til å bidra til å øke statusen til yrkesfagene, og det er ingen lett jobb å gjøre. Det er ikke noen knapp å trykke på, men det handler om å vise frem alle de fantastiske mulighetene som yrkesfag byr på. I sommer var jeg med Oslo Håndverks- og Industriforening rundt på besøk i forskjellige bedrifter og møtte både bakere, snekkere, rørleggere – bedrifter som hadde et aktivt og godt forhold til lærlinger, og jeg tenkte: Hva om flere skoler hadde vært mer på hugget og tok med elevene – unge mennesker som er usikre på hva de skal velge av yrker i fremtiden – og viste frem alle mulighetene og ga mulighet til å besøke og se i praksis hva det innebærer å ta en yrkesfagutdanning? Som det er blitt påpekt i debatten her, er det ikke én «quick fix» å styrke yrkesfagene; det kreves mange tiltak for å lykkes med dette, men jeg tror altså vi kan se på de gode eksemplene, og jeg tror vi kan styrke rådgivningstjenesten.
I Rogaland, som har vært trukket frem som et godt eksempel, er de flinke til f.eks. å dimensjonere, slik at alle som ønsker yrkesfag, får lærlingplass, og det er et viktig tiltak. I Oslo kommune, som jeg kjenner godt selv, så stiller vi krav om lærlingordning i offentlige anskaffelser, og det er også et riktig skritt på veien når vi vet at det offentlige er en stor innkjøper, og at de kan bidra til å skaffe yrkestrening gjennom lærlingplasser.
Så er det også bra at vi har en kunnskapsminister som løfter yrkesfagene. Regjeringen har tre hovedmål for Yrkesfagløftet: tettere samarbeid mellom skole og arbeidsliv, mer fleksible løp i fag- og yrkesopplæringen og bedre kvalitet og relevans i opplæringen. Og så har vi økt lærlingtilskuddet to ganger på to år – vi er i gang. Sist gang det skjedde, var i 2009, og med økning i årets budsjett på 4 000 kr per kontrakt har vi økt lærlingtilskuddet med totalt 7 500 kr siden vi overtok regjeringsmakten. Så det er positive ting, og det er et løft som er i gang. I tilleggsproposisjonen for 2014 bevilget vi også 114 mill. kr til ekstra fag- og yrkesopplæring, og det ble lagt vekt på tiltak som bedrer vilkårene for bedrifter og styrker kvaliteten på opplæringen, bl.a. gjennom økt lærlingtilskudd og ekstra tilskudd til bedrifter som tar inn elever med særskilte behov.
Utdanningsdirektoratet har nå fått i oppdrag å kartlegge utstyrssituasjonen i videregående opplæring for å få et bedre kunnskapsgrunnlag. Vi vet for lite om hvor de største utfordringene er. For igjen å nevne et eksempel fra Oslo: Her har vi satset på Kuben yrkesarena, og der samarbeider vi tett med bl.a. Toyota for å sørge for at det blir en tett kobling mellom næringslivet og skolen. Det gjør også at vi hele tiden har oppdatert og bra utstyr som gjør det attraktivt å velge yrkesfag for unge mennesker.
Fremover skal vi gå igjennom tilbudsstrukturen i videregående opplæring for å sikre ungdom en fagutdanning som er etterspurt i arbeidslivet, og regjeringen jobber også med å finne ut hvordan og om ikke praksisbrev skal kunne tilbys i alle fylker til ungdom som står i fare for å falle fra videregående opplæring. Regjeringen har også sendt på høring en ny forskrift til prosjekt til fordypning, og målet er å sikre at elevene tilbringer mer tid i bedrift og får verdifull erfaring fra arbeidslivet. Så er det også slik at Kommunal- og moderniseringsdepartementet og Kunnskapsdepartementet sammen jobber om en strategi som skal øke antall lærlinger i staten.
Jeg må si at det er et veldig viktig tema vi diskuterer. Jeg er optimistisk med tanke på at vi alle er enige om at vi ønsker å styrke fag- og yrkesopplæringen, og så får vi diskutere hvordan vi skal få det til i praksis.
Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [15:39:23]: Ein skikkeleg fagarbeidar i aksjon anten ved dreiebenken eller i stell og omsorg for ein gamal eller med full kontroll over sveisesaumen formidlar ei viss form for stoltheit og autoritet som iallfall eg får respekt og beundring for. Vi har i dag inga oversikt over kor mange i Noreg som har fagbrev, men ca. halvparten på vidaregåande opplæring tar det, så det betyr at det antakeleg er hundretusenvis tilsette som kvar dag er i full sving på verkstadar, sjukeheimar, byggjeplassar eller produksjonshallar.
Desse yrka er heilt avgjerande for Noreg i framtida, og som mange har sagt før, må vi i ord og handling vise kor mykje dyktige fagarbeidarar er verde for Noreg. Vi må ha eit statusløft for yrkesfaga. Vi må vise fram yrkesstoltheit, karrierevegar og valmoglegheiter. Lat meg først slå fast at statsbudsjettet for i år ikkje var eit yrkesfagløft. Den einaste store satsinga var etter- og vidareutdanning for lærarar. Mange av dei stortingsvedtatte tiltaka har ikkje blitt noko av.
Det er mange ting som er avgjerande for kor mange som vel å ta og greier å gjennomføre fagutdanninga. Sjølv om fråfallet er stort på vidaregåande, startar problema ofte før. Problema i vidaregåande må sjåast i samanheng med resten av skuleløpet. Vi treng ei utvikling frå ein instrumentelt orientert skule der testing, pugging og flinke jenter og gutar blir premierte, slik at nettopp dei som ikkje likar å lese heile bruksrettleiinga, kjem til sin rett. Auka fokus på testing, samanlikning mellom skular, rektorar, lærarar og elevar, bidrar til å snevre inn skulen, og det er nettopp i ein slik skule at mange fell frå. Vi treng ei utvikling til ein barneskule og ein ungdomsskule der heile mennesket blir utfordra, der målet ikkje er instrumentelt å mate elevane med informasjon, men der ein appellerer til det kreative og skapande mennesket, både teoretisk, praktisk og estetisk.
I eit sånt perspektiv er innføring av valfag viktig. Vi kjenner enno ikkje til kva for effekt dette vil ha for yrkesfag, men eg er viss på at det kan verke positivt, og at det kan stake ut kursen vidare for tidleg innsats. Vi veit også at yrkesfaglærarutdanninga er viktig, både innhald og lønnsvilkår. Antakeleg kjem vi ikkje langt dersom vi ikkje er villige til å løfte begge delar. Innhaldet i sjølve utdanninga må gjerast meir praksisnært. Vi veit at den teoretiske delen av yrkesfagutdanninga er den viktigaste enkeltårsaka til fråfall.
Vi veit også at arbeidet som skjer i fylka, er viktig. Interpellanten viste til Rogaland sitt arbeid. Å lære av kvarandre er viktig, å lære å jobbe i nettverk, ikkje nødvendigvis lage nye nasjonale standardar som bremsar vidare utvikling. Erfaringa frå Rogaland viser også, som vi alle veit, at eit godt samarbeid mellom utdanning og arbeidsliv, offentleg og privat, er viktig. Det er kanskje nettopp det siste eg ønskjer å ta opp til slutt. Det er den generelle utviklinga av arbeidslivet som i altfor liten grad blir tatt opp i diskusjonar som dette. Dei unge er ikkje idiotar. Dei følgjer med. I det arbeidslivet elles ser vi to sterke tendensar. Vi ser auka innleige av utanlandsk arbeidskraft og bedrifter som tenkjer kortsiktig, og dermed lèt det gå utover satsinga på lærlingar og kompetansebygging. Særlig gjeld dette bygg- og anleggsnæringa. Ingen bemanningsselskap har lærlingar. I EU veit vi at det er mange millionar som står utanfor jobb og utdanning. Denne arbeidskrafta som kjem til Noreg, er konjunkturstyrt og ustabil. Dette er folk som antakeleg vil vende snuten heimover når tidene endrar seg og det lysnar i økonomien. Tilbake kan rådmenn, bedrifter, direktørar, investorar og byggmeistrar stå igjen med uløyste oppgåver. Kanskje oppfattar dei unge desse jobbane som mindre attraktive, og at dei ikkje gjev særleg høg status.
Dette vil også bli forsterka av den andre sterke tendensen i arbeidslivet, som er regjeringas eigne tiltak, som møtte sterk motstand frå ein samla fagbevegelse. Utholinga av arbeidsmiljølova, opninga for meir bruk av mellombelse stillingar, meir deltid, meir overtid og angrepa på arbeidstid vil spesielt kunne gå ut over dei jobbane der nettopp fagarbeidarar er tilsette.
Vi har ein stor jobb framfor oss før vi kan slå oss på brystet, men vi må også sjå dette i samanheng med den generelle utviklinga av arbeidslivet.
Anders Tyvand (KrF) [15:44:50]: Statsråden nevnte næringslivet i Østfold, tror jeg, og at de forklarte at de ikke har noen kultur for å ta inn lærlinger. Jeg må si at hvis det er riktig, er det nesten merkelig at et sånt fylke kan ha fostret en mann som Hans Nielsen Hauge. Det å endre kultur er ingen enkel jobb, det er en tung jobb, og det må vi være mange om å gjøre, ikke minst skoler, bedriftene selv og fylkeskommunene, og jeg er glad for at også organisasjoner som NHO og LO aktivt bidrar til dette rundt omkring i landet vårt.
Jeg vil få takke alle som har deltatt i debatten. Jeg synes vi har fått fram mange interessante perspektiver og også mange interessante tiltak. Representanten Vinje nevnte det å vise fram yrkesmulighetene tidligere, og det synes jeg er et veldig godt forslag. Representanten Sønsterud trakk fram praksisbrevordningen. Jeg tror også at praksisbrev kan være et godt alternativ for noen, for dem som er ordentlig skolelei, men virkelig motivert for å jobbe. For dem kan kanskje praksisbrev være et godt alternativ. Men jeg tror at for veldig mange – her er det jo snakk om ganske unge ungdommer – så er det verdifullt å være i et klassemiljø, i et skolefellesskap, sammen med andre på samme alder. Og det er interessant å se at i Rogaland, som er blitt trukket fram mange ganger i løpet av debatten, er bruken av praksisbrev ganske liten. Der ønsker man å få elevene inn i et ordinært løp så tidlig som mulig.
Representanten Sønsterud nevnte også noe annet interessant, nemlig det å følge opp elevene også når de er ute i lære. Jeg nevnte at jeg var og besøkte Re videregående skole i går for å høre litt om hva de har gjort for å lykkes. Det de fortalte – i tillegg til det jeg nevnte i mitt tidligere innlegg om å satse på yrkesfaglærerne – var også å satse på bedre overganger for elevene, både fra ungdomsskole til videregående skole og fra skolegang og ut i lære. Så de investerer ganske mye tid med hensyn til å bli kjent med de elevene som de vet har læringsutfordringer, før de kommer til skolen – snakke med dem, forberede dem, sette sammen klasser på en fornuftig måte – og de bruker også tid på å følge opp elevene etter at de har gått ut i lære. De regner elevene som sine helt til de er ferdige med fagbrevet, og rektor er helt sikker på at det også gjør lærerne mer bevisste.
Til slutt vil jeg – igjen – bare få si tusen takk for en god og interessant debatt.
Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [15:48:01]: Tusen takk for debatten. Jeg skal bare kort kommentere noe av det som er kommet opp.
For det første er det verdt å huske på at det er veldig lett å tenke at et fagbrev er knyttet til – hva skal man si – det tradisjonelle industrinæringslivet og pleie og omsorg. Men det er også mulig å ta fagbrev innenfor f.eks. IKT, kontorfag, handelsnæring og selvfølgelig restaurant- og matfag. Der er det også en utfordring vi ikke har diskutert ennå, nemlig at det f.eks. i handelsnæringen til dels er liten kultur for å etterspørre fagbrev. Ungdom tar fagbrevet, og de får lærlingplass, men de opplever ikke arbeidsgivere som etterspør det etterpå. Der har man isteden f.eks. bransjeskoler som er utviklet på egen hånd, som har en mye mer prominent plass.
Så gjentar jeg igjen i denne sal at Meld. St. 20 for 2012–2013 skal følges opp. Vi er i gang med å følge opp, og det vil også komme konkrete forslag og saker som vil bli fremmet for Stortinget. Når det gjelder fagskoleutvalget, skal det ut på høring. Det skal også bli en stortingsmelding. Det er viktig, for fagskolene er norsk utdanningssystems stebarn. Jeg tror det er fryktelig mange ute i den store samfunnsdebatten som egentlig ikke har noe eierskap eller forhold til hva fagskolene driver med, men fagskolene er åpenbart kjempeviktige – ikke som et supplement til, men som en selvstendig del av utdanningssystemet vårt, f.eks. for å bygge på en yrkesfagutdanning. Det er også ganske viktig å styrke fagskolenes plass fordi de, som en bonus på toppen av det, også kan bidra til å bøte på noen av utfordringene man f.eks. har med at veldig mange velger seg over til høyskoler og universiteter, og at man har høyt frafall der.
Så er jeg glad for at det mases. Jeg er enig i at det er viktig med disse knekkpunktene. I det prosjektet for bedre gjennomføring som nå er lansert, men utarbeides av departementet – som rett og slett er et prosjekt for å angripe frafallsproblematikken på en annen og mer systematisk måte enn tidligere – er det nettopp disse knekkpunktene som er avgjørende. Der er jo nettopp lærlingsituasjonen litt spesiell, for dette er i veldig stor grad elever som har vært gjennom mange av knekkpunktene. De har kommet seg fra ungdomsskolen og over til videregående skole. De har vært gjennom førsteåret og andreåret, og særlig i førsteåret vet vi at det er mange som faller fra, særlig de som har dårlige forutsetninger fra grunnskolen. Men så er det lærlingplassen som gjør at de ikke får fullført utdannelsen sin, eller må fullføre på skole, og det er et ekstra svik fra samfunnets side.
Hvis jeg kan ta en saksopplysning til slutt, bare sånn at Østfold ikke henges ut: Østfold var her det positive eksemplet, så det var NIFUs undersøkelse av lærlingbedrifter generelt over hele landet som viste at veldig mange som ikke hadde lærlinger, oppga at de ikke hadde kultur for det.
Presidenten: Da er sak nr. 3 ferdigbehandlet.